Karin Andersen (SV) [10:04:10] (komiteens leder): Først vil jeg få takke komiteen og sekretariatet for godt samarbeid om denne innstillingen.

For SV er disse budsjettrammeområdene kanskje noe av det viktigste av det vi prioriterer, for dette handler om fellesskapet, om at vi har en kommunesektor som klarer å ta vare på hvert eneste barn og sikre trygghet for eldre og vanskeligstilte, om at vi har en boligpolitikk som gjør at folk kan bo trygt i eget hjem, og om at vi har en statlig forvaltning som sikrer riktig utvikling når det gjelder likestilling og likelønn, men som også bidrar aktivt i det grønne skiftet. Så dette er viktige saker for SV.

Derfor prioriterer også SV disse områdene med mye mer penger enn det regjeringen gjør. For eksempel ønsker vi å styrke boligpolitikken kraftig, både boligbygging for vanskeligstilte og ikke minst bostøtten, som har mistet veldig verdi de siste årene. Husbanken sier sjøl at det skjer fordi man ikke har tatt igjen det etterslepet som henger igjen fra ca. 2010, og at man ikke har justert opp de ulike elementene i bostøtten, slik at mange nå detter ut. Det er altså 50 000 færre nå som får bostøtte, sjøl om vi er mer enn 100 000 flere mennesker i landet, mange er fattige og boligutgiftene øker. Derfor fremmer SV forslag om å bedre bostøtten og ønsker å få flertall for dette.

Kommunesektoren omhandler mange av de viktigste sakene i folks liv. Det handler om de mange, og ikke de få. Derfor prioriterer SV å styrke kommuneøkonomien med 5,7 mrd. kr, slik at det kan bli nok bemanning i eldreomsorgen, nok lærere i skolen, nok ansatte i barnevernet og også nok til nye satsinger. Vi er også sterkt tilhengere av at kommunene skal utføre disse tjenestene sjøl. Det er fordi penger som er bevilget til f.eks. barnevern, skal gå til barnevern, og fordi de som er ansatt i eldreomsorg og barnevern, fortjener de lønningene og de pensjonsordningene man har i offentlig sektor. Dette er uhyre viktig framover, når vi skal rekruttere og beholde en rekke nye, dyktige ansatte i disse viktige sektorene. Så SVs skolesatsing, SVs eldresatsing og SVs barnevernsatsing ligger i vår kommuneøkonomi.

Jeg vil spesielt nevne satsingen på psykiatri. Innen helse har vi en satsing på akuttilbud for unge på 178 mill. kr. I kommunesektoren foreslår vi 200 mill. kr til en ny opptrappingsplan for lavterskeltilbud innen psykiatri. Dette gjør vi fordi det er helt nødvendig. Vi vet at mange sliter, også unge, at det tar for lang tid å komme inn, og at man når man har fått behandling, får for lite hjelp. Dette må vi se sammen med vår satsing på barnevern og skolehelsetjenesten, der vi øremerker våre satsinger fordi vi mener at hvis Stortinget og regjeringen lover satsing på disse områdene, må vi være helt sikre på at det blir satsing på disse områdene.

I tillegg til det styrker vi viktige ordninger som brukerstyrt personlig assistanse, som vi vet det er problemer med i veldig mange kommuner, og også ordningen med særlig ressurskrevende tjenester.

Innen barnevern ønsker vi en ny ordning med en statlig medfinansiering for kommuner som har særlig store utgifter til barnevern, og de kommunene er det dessverre en del av. De trenger å ha muligheten til å ansette nok folk som klarer å stå i jobben i mer enn fire–fem år. Sånn som det dessverre er mange steder nå, er det altfor krevende. Da må kommunene ha økonomi til å kunne ansette nok kvalifiserte ansatte.

Da vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen som SV er medforslagsstiller til, bortsett fra forslag nr. 6.

Rigmor Aasrud (A) [10:15:57]: Digitalisering og automatisering preger hverdagen vår. Vi møter det hver eneste dag. Nye produkter og løsninger utfordrer og gir muligheter. I all hovedsak er dette positivt, men det er også utfordrende. Vi må jobbe på nye måter, og det er krevende for mange å lære seg det nye. I Norge er vi langt framme i bruk av teknologiske løsninger, og alle mulighetene som kommer, vil kreve mye av dem som er i jobb. Det skjer i alle næringer, og offentlig sektor preges også i stor grad. Oppgaver kan løses på nye måter, billigere og bedre, men det gjør seg ikke selv. Samhandling mellom forvaltningsnivåer og etater stiller store krav til organisering, og det er ikke gratis. Derfor er det overraskende at regjeringens pressemelding om IKT-satsing i offentlig sektor viser lavere bevilgninger for 2018 enn det Stoltenberg-regjeringen la fram for 2014.

Også i år har Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett betydelig mer penger til digitalisering enn regjeringen. Vi styrker medfinansieringsordningen og bevilgninger som retter seg mot kommunenes bruk av IKT-løsninger. Vi mener det er nødvendig å investere før det kan kuttes. Vi foreslår 430 mill. kr mer til bredbånd enn regjeringen, noe som er helt grunnleggende i dagens Norge – også for offentlig sektor og for samhandlingen mellom offentlige instanser og innbyggere.

Omstilling og digitalisering krever økt kompetanse. Den kompetansen man har, må fornyes gjennom yrkeslivet. Derfor foreslår vi en kompetansereform for livslang læring og et prøveprosjekt som bl.a. omfatter eldreomsorg i to fylker.

Offentlig sektor må stole mer på de ansattes kompetanse. Vi mener derfor det må innføres en tillitsreform. Det må brukes mindre tid på måling og rapportering, og det som måles, må i større grad vurderes ut fra samfunnsnytte og resultater enn ut fra antall og prosesser.

Kommunesektoren er grunnmuren i vårt velferdssystem. Gjennom systematisk bruk av ny teknologi kan penger frigjøres til nye oppgaver. Det ligger et stort ansvar på staten for å bidra til at det skjer. Men kommunesektoren kan ikke møte framtiden uten at den gis større prioritet i budsjettene.

Det er underlig at regjeringspartiene i sine merknader sier at budsjettet legger til rette for å styrke tjenestene i kommunene – et statsbudsjett som i beste fall er et nullbudsjett for sektoren, og som i tillegg har forslag om endringer i eiendomsskatten som betyr over 1 mrd. kr i minus. Jeg tror ikke Venstre og Kristelig Folkepartis innsats for å kompensere for halvparten føles som en seier for de kommunene som nå må tilpasse sine økonomiplaner til halverte inntekter.

Det som overrasker meg mest i årets kommuneopplegg, er den manglende oppmerksomheten rundt eldreomsorgen. Jeg håper Fremskrittspartiet i dagens debatt kan forklare hvorfor eldreomsorgen ikke lenger er med på det som prioriteres. 300 mill. kr i merutgifter til de ressurskrevende brukerne vil slå direkte inn i kommunenes helse- og omsorgsbudsjett. Med 300 mill. kr mindre blir ikke tjenestene bedre for de eldre.

Budsjettforhandlingene ga en uttelling på 295 mill. kr for støttepartiene. Venstre foreslo i sitt alternative budsjett å bruke 2,6 mrd. kr mer til kommunesektoren. Det endte altså med 295 mill. kr.

Arbeiderpartiet har foreslått å styrke kommunerammene med 3 mrd. kr, i tillegg til forslag om å styrke andre sektortilskudd med nesten 1 mrd. kr. Vi gjør det fordi vi vil utvikle velferden i kommunesektoren, ikke bygge den ned.

Vi som leser lokalaviser, ser at det er langt mellom kommuner som rapporterer om at de styrker tjenestene. Kommunene kutter, og de bygger ned.

Det jeg synes er mest problematisk med regjeringens ordbruk når det gjelder kommunene, er at det presenteres som at det er et kommunebudsjett som gir muligheter for nye løsninger. Det er ikke sånn det oppleves rundt om i landets kommunestyresaler. Det styrker ikke lokaldemokratiet. Lokalpolitikerne kommer i skvis mellom statlige forventninger og mangel på penger. Det må være lov å spørre: Hva er satsingen på et levende lokaldemokrati, som regjeringspartiene omtaler i merknadene sine? Er det tvangsvedtakene om sammenslåing de tenker på?

Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:28:01]: Norge er et godt land å bo i. Vi har små forskjeller, lav arbeidsledighet og en bærekraftig velferdsstat. Kommunene skal sikre gode velferdstjenester der folk bor, både nå og i framtiden. Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet.

For Høyre er det viktig å skape et levende lokaldemokrati, en enklere hverdag og å styrke det sosiale sikkerhetsnettet. For å løse de mange oppgavene har kommunene fått en sterkere realvekst i sine frie inntekter med denne regjeringen. Vi har prioritert midler til skolehelsetjenesten, laget en opptrappingsplan mot rus og satset på tidlig innsats i skolen.

Jeg er glad for at det er framforhandlet en avtale mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti om statsbudsjettet for 2018. Det gir en ytterligere styrking av regjeringens satsinger. I budsjettforliket er innbyggertilskuddet økt for å gi flere gratis kjernetid i barnehage, og både skolehelsetjenesten og rusfeltet er styrket videre.

I kommuneproposisjonen for 2018 la regjeringen opp til en reell vekst på mellom 4,6 mrd. og 5,3 mrd. kr. Dette følges opp i statsbudsjettet med en realvekst på 4,6 mrd. kr, og realveksten i de frie inntektene anslås til 3,8 mrd. kr. For Kommune-Norge samlet sett viser beregningene at den gjennomsnittlige årlige oppgavekorrigerte realveksten i perioden 2013–2016 var på 2,4 pst., mens den fra 2005 til 2013 var på 1,8 pst. Det er altså en bedre kommuneøkonomi med denne regjeringen. Og som det ble sagt i et replikkordskifte: I 2016 leverte kommunene det beste resultatet siden 1990-tallet. Det er også et rekordlavt antall kommuner i ROBEK-registeret.

Det norske samfunnet må igjennom omstillinger i årene som kommer – vi får fallende oljeinntekter, og det blir flere eldre over 70 år. Bare på 20 år vil det bli over dobbelt så mange nordmenn over 80 år, og vi vet at disse har behov for helse- og omsorgstjenester. Vi i Høyre er derfor fornøyd med at investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser har blitt styrket de siste årene, og at det i 2018 gis rom for tilskudd til 1 800 nye heldøgns omsorgsplasser.

Dagaktivitetstilbudet økes med 350 nye plasser.

Det er også lagt inn midler til opptrappingsplanen mot rus.

Selv om de fleste bor godt i Norge, gjelder ikke dette alle. Vanskeligstilte må få hjelp til å skaffe seg bolig. Regjeringen har derfor forbedret bostøtten. Tilgang til utleiebolig er viktig, og et forslag om å effektivisere og målrette tilskuddet er nå ute på høring.

Kommunene har fått økt handlingsrom, men det er et potensial for å drive smartere og mer effektivt. Effektivitetsanalyser viser at mange kommuner har mye å gå på. Fornying og forenkling skjer gjennom digitalisering og bruk av IKT. Regjeringen fortsetter satsingen fra 2017 og bevilger ca. 0,5 mrd. kr til nye statlige IKT-satsinger. Dette kommer i tillegg til IKT-satsinger innen helsesektoren og skolesektoren.

Kommunene er store på innkjøp, og det er et uutnyttet potensial for å drive fram innovasjoner og bedre tjenester. Det er derfor satt av 15 mill. kr til Direktoratet for forvaltning og IKT for å ivareta grønne anskaffelser og miljøkrav i offentlige anskaffelser. Der har vi også en del å gå på.

Vi ønsker sterkere kommuner og et levende lokaldemokrati der makt og ansvar ligger nær dem som beslutningene angår. Kommune- og regionreformen har gitt oss en mer framtidsrettet struktur, med en kommunesektor som kan gi gode tjenester og drive fram en positiv samfunnsutvikling. Vi ønsker at kommunene skal ha et handlingsrom. Vi ønsker ikke en øremerking som binder opp kommunene og gjør at kommunepolitikere får stadig mindre handlingsrom for sine prioriteringer i sine kommuner.

Vi har også vedtatt større og mer funksjonelle fylkeskommuner og vil styrke både lokaldemokratiet og vekstkraften i de nye fylkene.

Bevilgningene til vei og bane har økt med 21,8 mrd. kr siden 2013. Det binder distriktene sammen, det er en distriktsvennlig politikk.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:39:37]: Regjeringens politikk handler om å skape muligheter for alle, en enklere hverdag for folk flest og et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

Kommunesektoren har fått en sterkere realvekst i sine frie inntekter under denne regjeringen enn under foregående regjering. Vi har særlig prioritert midler til helsestasjoner, skolehelsetjeneste, rustiltak og tidlig innsats i skolen. Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser har blitt styrket betydelig, og i 2018 gis det rom for tilskudd til om lag 1 800 heldøgns omsorgsplasser, og dagaktivitetstilbud til personer med demens økes med 350 plasser.

Kommunereformen vil gi større og sterkere velferdskommuner. Kommunene leverte i 2016 det beste økonomiske resultatet siden 1990-tallet, noe som har gitt et rekordlavt antall kommuner i ROBEK, og om lag 100 flere kommuner anses å ha større økonomisk handlingsrom i 2016 sammenliknet med 2013.

Like før helgen ble Effektivitet i kommunene lagt frem. Analysene viser at det samlede effektiviseringspotensialet i de tre sektorene grunnskole, barnehage og pleie og omsorg var 13 pst. i 2016. Ressursbruken kan med andre ord reduseres med 13 pst. uten at produksjonen reduseres, dersom alle kommuner blir like effektive som de mest effektive kommunene.

Gjennom budsjettforliket foreslås det å heve beløpsgrensen for rett til gratis kjernetid i barnehage for 3-, 4- og 5-åringer. Det foreslås å øke budsjettposten med ytterligere 100 mill. kr for å øke antallet stillinger i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene, og ytterligere 75 mill. kr til å følge opp Opptrappingsplanen for rusfeltet.

Vårt samfunn må gjennom stadig omstilling og utvikling. Offentlig forvaltning må bruke ressursene riktig for å møte innbyggernes behov. Regjeringen har hatt som hovedfokus å forenkle, fornye og forbedre. Økt bruk av digitale systemer er nødvendig for å få til effektive løsninger. Utviklingen av nye løsninger gjør at presset mot personvern blir sterkere, og det må stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon. Den nye personvernforordningen trer i kraft i løpet av 2018.

Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold, og vi jobber hele tiden for å styrke vekstkraften i hele landet. En vellykket regional- og distriktspolitikk måles i hvilke muligheter mennesker og næringsliv har i distriktene.

Satsingen på samferdsel, skatte- og avgiftslettelser, differensiert arbeidsgiveravgift, inntektssystemet for kommunene, helsetjenester, utdanning, forskning og innovasjon har stor betydning for å få til en god regional utvikling og regional balanse.

At arbeidsledigheten nå går ned i alle fylker, forteller oss at vi lykkes med vår næringsvennlige politikk, som gir grunnlag for vekst i alle deler av landet.

Satsing på fylkesveier er viktigere enn reduksjonen i regionale utviklingsmidler. Den brede distriktspolitikken har vært en suksess, og det går nå bra i Distrikts-Norge. Staten har mottatt over 100 søknader om utviklingskonsesjoner i havbruket. Reiselivsnæringen melder om nye rekorder. Antallet nyetablerte bedrifter er rekordstort, og innovasjonen er stor i det eksisterende næringslivet. Økt satsing på regionale utviklingsmidler hadde ikke kunnet erstatte den positive utviklingen vi nå ser i distriktene.

Distriktene er styrket med et næringsliv i vekst, rekordsterk kommuneøkonomi og kommuner som blir større. Regjeringspartienes politikk har styrket distriktene, forhindret nedleggelser av bedrifter og arbeidsplasser, og dermed fraflytting. Færre rådhus og politikere betyr mer penger til bedre tjenester for innbyggerne. For å hindre fraflytting har det vært viktig å skape kommuner som er attraktive å bo i.

Regjeringens sosiale boligpolitikk har også gitt resultater. En fersk kartlegging gjennomført av By- og regionforskningsinstituttet viser at antallet bostedsløse i Norge har gått ned med hele 36 pst. de siste fire årene. Nedgangen har kommet i alle typer kommuner. En rekke ordninger og tilskudd har bidratt til det vi nå ser resultatet av, og regjeringens mål om å sikre raskere saksbehandling av byggesaker og forenklinger i plan- og bygningsloven sikrer også mer og raskere utbygging av nye boliger.

Regjeringen har gjort flere forbedringer i bostøtteordningen. Satsene justeres nå med prisutviklingen og retter dermed opp en stor svakhet etter de rød-grønnes omlegging av ordningen i 2009.

Månedlige oppdaterte inntektstall og forbedrete regler for store familier og mennesker i bokollektiv er også viktige endringer som er blitt gjort. Uføre som hadde bostøtte før uførereformen trådte i kraft, omfattes av kompensasjonsordningen, som hindrer at reformen fører til reduksjon i bostøtten. Denne kompensasjonsordningen videreføres.

Heidi Greni (Sp) [10:51:49]: Senterpartiet legger fram et forslag til budsjett som gir kommunesektoren rom for å opprettholde og utvikle tjenestetilbudet til innbyggerne sine og ivareta de utviklingsoppgavene som ligger til kommunen. Samlet sett styrker vi inntektsrammen til kommuner og fylker med vel 4 mrd. kr i forhold til regjeringens budsjettforslag. Våre prioriteringer er et resultat av omprioriteringer i statsbudsjettet, og ikke en samlet økning av statens utgifter i 2018.

KS har nylig presentert en budsjettundersøkelse for 2018. Basert på rådmennenes budsjettforslag viser den hvordan 2018 fortoner seg sett fra kommunenes ståsted. 60 pst. av kommunene sier budsjettarbeidet er mer krevende for 2018 sammenlignet med tidligere år. Netto driftsresultat i kommunene vil bli vesentlig lavere enn anbefalingene som er gitt av Teknisk beregningsutvalg.

Jeg synes det er særlig bekymringsfullt at budsjettert netto driftsresultat er helt ned mot 0,08 pst. i kommuner med under 10 000 innbyggere. I kommuner med over 60 000 innbyggere bikker budsjettresultatet 2 pst.

Jeg hører noen si at den vanskelige situasjonen for små og mellomstore kommuner skyldes befolkningsutviklingen – færre og eldre innbyggere. Det er bare en liten del av forklaringen. Politiske vedtak er den viktigste grunnen til tøffere tider for disse kommunene. Gjennom endringer i inntektssystemet har det skjedd en bevisst overføring fra små og mellomstore kommuner til de største kommunene. Jeg er ikke bestandig enig i analysene til NIVI Analyse i deres kampanje for kommunesammenslåinger, men jeg må gi dem rett når de sier følgende:

«Kommuner som står alene må være forberedt på knallharde økonomiske rammer i årene som kommer fordi disse kommunene mister finansiering.»

Hovedgrunnen til svak inntektsutvikling i små og mellomstore kommuner skyldes endringer i systemet for statlige overføringer, og ikke folketallsutviklingen. Fakta er at blant kommuner med mellom 2 000 og 25 000 innbyggere tapte 269 på omleggingen, mens 51 kom ut i pluss. Alle kommuner med over 25 000 innbyggere kom ut i pluss. Departementet har ganske utilslørt begrunnet endringene med at de skulle fremme kommunereformen. For meg og Senterpartiet er utgangspunktet at endringer i nøklene i inntektssystemet skal begrunnes objektivt ut fra kostnadene ved å utvikle et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne, uavhengig av kommunestørrelse og bosted.

Senterpartiet har økt kommunerammen med 2,4 mrd. kr og har fordelt disse pengene etter kriterier som gjaldt til og med 2016. Regjeringen innførte nye kriterier knyttet til det de kalte «ufrivillig og frivillig små kommuner», og innførte med det en straff for å motsette seg kommunesammenslåing. Jeg er glad vi har støtte fra et stort mindretall i forslaget der Stortinget ber regjeringen gjeninnføre kompensasjon for smådriftsulemper gjennom et likt basistilskudd til alle kommuner på nivå med tilskuddet som ble gitt til og med 2016.

Bevilgningene til distrikts- og regionalutvikling har definitivt ikke vært blant vinnerne under den sittende regjeringen. Bevilgningen er redusert med 50 pst. fra rød-grønt budsjettforslag for 2014 fram til forslaget fra den sittende regjeringen for 2018. Bare i årets budsjett er bevilgningene redusert med 330 mill. kr. Det er en dramatisk utvikling. Fylkeskommunenes rolle som bidragsyter til næringsutvikling og tilrettelegging for arbeidsplasser i distriktene er sterkt svekket som følge av budsjettkuttene.

Siden både Kristelig Folkeparti og Venstre foreslo en økning i de regionale utviklingsmidlene i egne budsjett, trodde jeg kanskje budsjettavtalen med regjeringen ville rette opp de største kuttene. Slik ble det dessverre ikke.

Stortingsflertallet bak sammenslåingen av fylkeskommuner sier at styrking av fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler er en hovedbegrunnelse for reformen. Det er argumenter som mister all troverdighet når vi ser hvordan disse partiene svekker fylkeskommunens rolle for å bidra til å skape arbeidsplasser og støtte opp om gründervirksomhet.

Jeg merker meg budsjettomtalen fra departementet, som viser til at de bedriftsrettede låne- og tilskuddsordningene gjennom bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken over statsbudsjettet utløste om lag det firedobbelte i annen kapital til gjennomførte prosjekter i 2016. Det er beklagelig at regjeringen og budsjettkameratene ikke legger vekt på disse faktaene.

Senterpartiet styrker bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken med 500 mill. kr.

Toppfinansieringsordningen av kommunens kostnader til ressurskrevende brukere svekkes også ytterligere i budsjettet. Det foreslås at innslagspunktet for å dekke 80 pst. av kommunens kostnader økes med 50 000 kr. Dette gir en ekstraregning til kommunene på 345 mill. kr. De siste to årene er de påført 375 mill. kr i ekstra kostnader. Det er lite trøst i at budsjettforliket i år har et verbalforslag om å utrede endringer i ordningen for ressurskrevende tjenester.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene Senterpartiet er med på.

Ketil Kjenseth (V) [11:04:31]: Kommunesektoren er førstelinja i det offentlige Norge. Først og sist i livet er tida da de fleste av oss har mest behov for fellesskapets tjenester. Tidlig innsats i livet skaper best mulige liv hele livet. Ja, for en god barndom varer gjerne livet ut. Det helsefremmende arbeidet kan ikke få startet tidlig nok. De som trenger det mest, er vår viktigste prioritering, og de siste årene har vi gitt mye mer penger til dem som trenger det aller mest – de små som går i barnehage, førskole og skole, og faktisk også de eldre som har behov på slutten av livet.

Det er blitt over 500 flere helsesøstre, jordmødre og psykologer. Neste år starter en forsøksordning med primærhelseteam. Altfor mange eldre opplever dessverre fragmenterte tjenester der de må forflytte seg mellom fastlege og ulike tjenester i den kommunale helsesektoren. Mange eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, men med dagens organisering ute i kommunene er det ofte ikke en kjede som er forenelig med å sette pasienten i sentrum.

For Venstres del har vi også prioritert å få inn midler til å prøve ut oppfølging på avstand gjennom fastleger, hvor flere kan bo hjemme og ta i bruk digitale hjelpemidler for å få en mer systematisk oppfølging. Framover er det et stort behov for mer innovasjon i omsorg, og det er et stort behov for rekruttering for å møte de velferdsutfordringene vi står framfor de neste 15–20 årene.

Tidsvinduet er veldig godt nå. Vi har god økonomi i Norge. Det er ikke nå vi har de fleste eldre på tur inn i pleie- og omsorgssektoren, det er om ti års tid. Derfor er vinduet akkurat nå veldig godt for en kommunereform, og derfor må vi fortsette å forberede kommunene på å møte utfordringene de står overfor.

Kommuneøkonomien har de siste årene gått i riktig retning. Det er stor vekst i de frie inntektene, og det er også stor vekst i skatteinngangen. Det er en del av bildet som er blitt lite nevnt så langt i debatten i dag. Det er også viktig for å sørge for at en kan tilpasse seg lokale utfordringer. For Venstres del skulle vi gjerne brukt enda mer penger på kommunene. I vårt alternative budsjett foreslo vi 2,6 mrd. kr mer til kommunesektoren.

Skolesatsing er også viktig. Økningen i frie inntekter i Venstres alternative budsjett begrunnes hovedsakelig med behov for økt innsats i skoler, barnehager og sosiale tjenester. Opptrappingsplanen for rusfeltet og en nasjonal minstenorm for sosialhjelp er viktige. Flere stillinger i skolehelsetjenesten og på helsestasjoner, flere barnehageplasser, flere med gratis kjernetid, makspris og differensiert oppholdsbetaling for SFO er også viktig for mange barnefamilier, samt flere lærere og sterkere satsing på språk og IKT i skolen.

Digitalisering er også viktig for å møte framtida. I dag har vi en kommunesektor som vi har oversett litt fra Stortingets og statens side. Det er et for stort digitalt mangfold der ute, og vi har mye å hente på å samordne og standardisere i kommunal sektor, og det må vi sette fart på i tida som kommer. Et mindre godt eksempel på hvordan vi har organisert dette, er den nasjonale digitale læringsarenaen som fylkeskommunene gikk sammen om i 2006. Den har ført til et monopol, og de digitale læremidlene i videregående skole er ikke et eksempel til etterfølgelse. Vi må organisere dette på en annen måte når grunnskolene nå skal gå over til å ta i bruk digitale læremidler i større grad.

I en del av budsjettforliket fikk Venstre også inn 50 mill. kr mer til utvikling av digitale læremidler, men der vi i framtida gjør det på en annen måte enn ved å lage et nasjonalt monopol. Jeg tror jeg stopper der.

Torhild Bransdal (KrF) [11:16:32]: Jeg skal innrømme at det er litt rart å stå her på denne talerstolen i budsjettbehandlingen for kommunalkomiteen og ha den nye hatten som parlamentariker på. I 18 år har jeg fulgt Stortingets behandling av statsbudsjettet med skrekkblandet fryd, for denne delen av statsbudsjettet er utvilsomt den delen som har mest innvirkning på enkeltmenneskets dagligliv der ute i de mange – og etter hvert ikke fullt så mange – kommunene.

Det blir snakket om at ordførere stadig vil ha mer penger. Det er jo en naturlov. Selvfølgelig vil en ha optimal uttelling. Det vil en på ethvert nivå. Det er dermed også en prøve på hvordan Stortinget verdsetter den jobben som gjøres av lokalpolitikerne i kommunene og fylkene.

Selv om partiet mitt gjerne skulle ha gått litt lenger i form av å gi handlefrihet og noe romsligere ramme, er det store bildet at det leveres forutsigbare rammer. De siste årene har ikke vært en sånn stor katastrofe som ble predikert da Høyre og Fremskrittspartiet flyttet inn i regjeringskontorene. Nå skal det sies også at de nevnte partiene heldigvis har vært avhengige av Kristelig Folkeparti og Venstre for å få budsjettet i havn. Å få budsjettet i havn er som kjent å kompromisse. Det er kompromisset for oss alle sammen. Det er ikke førstevalgene for oss alle sammen som presenteres her i dag.

Et budsjettforlik har vi fått i havn – med gode styrkinger på viktige områder. Jeg har lyst til å nevne noe innen distriktspolitikken. Det er ikke bare utjevningsmidlene. Vi har Merkur-programmet, som bidrar til at vi har nærbutikker rundt om i hele landet. Vi har en styrking av bedriftsrettede program i distriktene, som er kjærkomment. Det er ikke en generell kapitalmangel i Norge, men det er mangel på risikovillig kapital. Det kan være en akilleshæl i mange av distriktskommunene.

Vi er også veldig glade for at vi fikk på plass en tapskompensasjon for de fylkeskommunene som tapte uforholdsmessig mye på omleggingen av inntektssystemet. Det tror jeg de er glade for i både Sogn og Fjordane, Nordland og Troms spesielt, for det er en klar føring for at de som kompenseres, er de som har tapt mest.

Vi er glade for at helsesøstertjenesten får et fortsatt løft. Alle snakker om tidlig innsats og tidligst mulig innsats for de små, for barna. De store utfordringene vi har her, er høyst reelle. Dette er god medmenneskelig politikk, og det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Vi er også tilfredse med at det i komitébehandlingen i en felles flertallsmerknad fra regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre ble gitt klar marsjordre om å holde det såkalte regionsentertilskuddet utenom inntektsgarantiordningen. Kristelig Folkeparti var i utgangspunktet imot å endre inntektssystemet, men når det først er endret, kan vi ikke føre kommunene som ble lovet en slik gulrot, bak lyset. Derfor ligger dette i budsjettet.

En annen litt tilsvarende sak som jeg er glad for at en samlet komité stilte seg bak, var Indre Fosen kommune, som utilsiktet kom dårligere ut av sonekriteriene i inntektssystemet enn det som ble lagt til grunn. I 2018 løses dette greit over skjønnsmidlene, og regjeringen skal komme tilbake i kommuneproposisjonen med en vurdering av kriteriene for nabo og sone i lys av kommunereformen. Her fortjener både departementet og komiteen ros for vilje til å rydde opp i den knipa nye Indre Fosen var havnet i.

Vi er derimot ikke helt tilfredse med at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett økte innslagspunktet for refusjonsordningen for ressurskrevende brukere med 50 000 kr utover pris- og lønnsveksten. Det er i realiteten å svekke ordningen. Denne ordningen er svært viktig for de aller mest hjelpetrengende som kommunene har ansvaret for. Hvorfor trekker jeg fram dette punktet da? Fordi vi har gått inn i et budsjettforlik. Som sagt, det er å gi og ta, men vi har samlet oss om et forslag om en utredning av denne ordningen med sikte på å ivareta brukerne best mulig.

Vi kan også nevne stikkordet «valg» og hvordan vi gjennomfører valg for synshemmede. Vi kan nevne stikkordet «Sametinget» og budsjettet der. Det er nok å ta fatt i. Vi er glade for og tilfredse med å ha vært en del av dette budsjettforliket.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:26:52]: Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av budsjettforslaget, en særlig takk til Kristelig Folkeparti og Venstre for at vi igjen lyktes med å komme frem til gode løsninger for innbyggerne, kommunene og landet. Sammen med regjeringspartiene er det også foretatt enkelte justeringer i fagbudsjettet, som vi lever veldig godt med.

I disse dager er også lokalpolitikere over hele landet opptatt med å behandle budsjettet for 2018. Både nasjonalt og lokalt deler vi mange ambisjoner. Vi ønsker trygge oppvekstvilkår, gode barnehager og skoler som gir muligheter for alle, gode arbeidsplasser som gir velferd for hver enkelt og for fellesskapet, helse- og omsorgstjenester med god kvalitet, et sosialt sikkerhetsnett som fanger oss opp hvis vi faller, og som gir oss nye muligheter. Vi ønsker sterke, levende lokalsamfunn i hele landet. De rammene vi legger i behandlingen av budsjettforslaget i dag, avgjør om det er mulig å realisere disse ambisjonene.

Regjeringen har i fire år sørget for en god og forutsigbar kommuneøkonomi, med en sterkere realvekst enn i de rød-grønnes regjeringsår. Kommunene har gode resultater å vise til, og det er færre kommuner på ROBEK-listen enn noensinne.

Men vi er de første til å erkjenne at mer penger ikke er nok til å løse dagens og morgendagens utfordringer. Når oljeinntektene går ned, velferdsutfordringene går opp og folks forventninger øker, er det ingen som kan betale seg ut.

Vi må først og fremst sørge for vekst og flere trygge arbeidsplasser. Vi må sørge for fornyelse og forbedring i både stat og kommune. Derfor må budsjettdebatten handle om mye mer enn kroner og øre.

Kommune- og regionreformen har gitt oss en mer fremtidsrettet struktur, med en kommunesektor som kan gi gode tjenester og drive frem en positiv samfunnsutvikling. Lokalpolitikere fra alle partier har sett utfordringene og grepet mulighetene. Blant dem er over 30 Arbeiderparti-ordførere og om lag 20 ordførere fra Senterpartiet. Mens opposisjonen i Stortinget har diskutert reversering, sørger lokalpolitikerne for modernisering. Og lokalpolitikerne har en regjering som spiller på lag med dem. Kommunereformen vil fortsette, også i denne perioden, og vi skal gi kommunene verktøy til å digitalisere og styrke kompetansen lokalt.

Kanskje er det ikke tilfeldig at det er folkevalgte og ansatte i kommunene som går foran i arbeidet med å sørge for en mer bærekraftig velferd. De vet at når sentrale politikere lover bedre tjenester, er det ofte de som må gjøre jobben. De har nok hørt løfter om mer penger før. De vet likevel at uansett regjering har de måttet prioritere og gjøre krevende valg mellom mange gode formål. Slik vil det også være i fremtiden.

Som nasjonale politikere bør vi ha høyere ambisjoner enn å overby hverandre både i penger og løfter om mer til alt. Vi må sørge for rammer som gjør det mulig for kommunene å levere på de store oppgavene de har.

Vi må være villige til å gjennomføre reformer som er viktige på lang sikt, selv om det koster noe på kort sikt. Jeg er glad for at regjeringen og samarbeidspartiene er enige om at kommunereformen skal fortsette, og at regionreformen gjennomføres.

I tillegg må vi sørge for at kommunene ikke bare har økonomi, men også handlingsrom, til å løse de store velferdsoppgavene de har. Da må vi ikke detaljstyre og overadministrere.

Jeg har tillit til at lokale folkevalgte ønsker det beste for sine lokalsamfunn, sine naboer, venner, bekjente og familie. Vi må sørge for at de også har rom til å finne de gode løsningene.

I morgen vil jeg få en rapport med en gjennomgang av øremerkede tilskudd til kommunesektoren. Jeg kan allerede i dag røpe at omfanget er enormt. Ansatte og folkevalgte i kommunene må bruke store økonomiske ressurser på å søke om tilskudd og rapportere om sine gjøremål. Det er bygd opp et stort statlig byråkrati for å håndtere de øremerkede tilskuddene. Det er lite rom for å tilpasse tjenestene til lokale eller individuelle behov, staten har definert hva man skal gjøre, og hvordan. Statlig detaljstyring gjør handlingsrommet stadig mindre og frustrasjonen blant lokalpolitikerne stadig større.

Som en sjef for en psykisk helsetjeneste sa: «Jeg vil ikke utsette verken brukere eller ansatte for flere kortsiktige statlige prosjekter. Det vi trenger, er rom for å lage gode tjenester som passer for oss, og som står seg over tid.»

Dette må vi i fellesskap gjøre noe med. Her må det bli mer rom for gode lokale løsninger, mindre statlig detaljstyring og mer tillit til dem som skal gjøre jobben. Det blir en viktig oppgave for oss i tiden fremover.

Det er også viktig at vi har en kultur for kontinuerlig fornyelse i både stat og kommune. Derfor har vi laget og publisert analyser som viser hvordan kommunene kan lære av de beste når de skal organisere sitt velferdstilbud. Dette kan frigjøre betydelig mer ressurser til bedre tjenester enn selv opposisjonspartiene lover.

Men «dette handler om mennesker og ikke milliarder», sa Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, da vi offentliggjorde effektivitetsanalysen. Ja, og nettopp derfor er dette så viktig. Fordi det er barn, unge og eldre som er avhengige av de tjenestene kommunene leverer, må vi sørge for at de er best mulig. Og nettopp fordi de offentlige tjenestene er så viktige for folk, må vi fortsette arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre dem. Et av de viktigste tiltakene vi har iverksatt, er store investeringer i digitalisering i både stat og kommune.

Vi innfører digital post i staten, og vi har digitalisert tinglysningen, tjenester i Husbanken, skattemeldingen, og vi er godt i gang med hele byggesaksprosessen. Dette gjør hverdagen enklere for brukerne, og det frigjør tid og kapasitet for ansatte.

Vi har etablert en medfinansieringsordning for små og mellomstore digitaliseringsprosjekter. Bare denne satsingen har de siste to årene sikret realisering av 26 prosjekter, som har en samfunnsøkonomisk nytteverdi på hele 11,4 mrd. kr. For neste år får vi på plass en finansieringsordning som vil bidra til raskere og bedre utvikling av digitale verktøy også i kommunesektoren.

Verken distrikter eller byer lever av tilskudd, de lever av overskudd. Det er først og fremst arbeidsinnsatsen vår og verdiene som skapes i små og store bedrifter, som er grunnlaget for vår felles velferd.

Jeg merker meg at venstresiden slår på den politiske stortromma når de kritiserer kutt i regionale utviklingsmidler. Det fremstilles som om dette vil utarme Distrikts-Norge. Men det er verdt å merke seg at veksten nå går opp, og at arbeidsledigheten går ned i hele landet. Sysselsettingen øker i nesten samtlige fylker. Nord-Norge er nå en vekstmotor for hele landet.

Når venstresiden slår seg på brystet med at de vil dele ut mer offentlige penger, sender de regningen til dem som skaper verdier, og som er i jobb. De vil først trekke inn mer skatt fra folk og bedrifter i distriktene, for så å dele dem ut og ta æren for det.

En politikk der skatt på arbeid og verdiskaping stadig må økes for å finansiere stadig større offentlige utgifter, er ikke bærekraftig. En slik politikk vil på sikt ramme dem som trenger velferdstjenestene aller mest.

Vår politikk er å la bedrifter og folk få beholde mer av de verdiene de skaper, slik at de kan investere i vekst og velferd. Det er derfor gledelig at vi har fått flertall for endringer i den såkalte maskinskatten. Dette betyr at mange bedrifter får større rom til å investere i nye arbeidsplasser i lokalsamfunn i hele landet. Sammen med store investeringer i samferdsel, forskning og utvikling legger det grunnlaget for sterke distrikter og bærekraftige byer.

Når markedet svikter, er det likevel viktig å ha ordninger som sikrer gode tjenester i hele landet. Merkur-programmet, som også representanten fra Kristelig Folkeparti viste til, er en slik ordning, som legger til rette for at det finnes nærbutikker også i sårbare lokalsamfunn. Jeg er derfor glad for at vi sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om å styrke denne ordningen.

Jorodd Asphjell (A) [11:47:16]: I dag behandler vi kommunalbudsjettet for 2018, det budsjettområdet som vil påvirke hverdagen til alle som bor i Norge. Det er i dag vi bestemmer rammene for hva kommunene vil få, for at de skal kunne gi et best mulig tjenestetilbud til sine innbyggere i året som kommer.

Jeg har sagt det i flere debatter tidligere også at det er ute i kommunene folk bor og lever sine liv. Det er der velferdstjenestene utvikles, og det er der vi hver dag møter dyktige ansatte innen det kommunale velferdsområdet som gjør en fabelaktig jobb hver eneste dag for at vi skal ha en god og trygg hverdag.

Det er derfor Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett for kommende år foreslår en økning på i alt 3 mrd. kr. Veksten ville da blitt fordelt med 2 mrd. kr til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene. En slik økning ville ha bedret kommunenes økonomi, og det kunne ha styrket tjenestetilbudet ytterligere i året som kommer.

Innenfor kommunerammen prioriterer Arbeiderpartiet en lang rekke tiltak som ville gitt bedre velferdstjenester på mange av områdene i kommunesektoren. Vi prioriterer mer penger til barnehagene. Vi holder prisene på dagens nivå, slik at alle kan ha et rimelig og godt tilbud, vi sørger for flere plasser, og vi trapper opp med mål om at halvparten av alle barnehageansatte skal være barnehagelærere – altså en kvalitetsreform.

I tillegg vil vi ha en sterkere satsing på kvalitet i skolen. Vi prioriterer 1 000 flere lærere, og vi vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti og gjennomføre et digitalt løft i skolen.

Arbeiderpartiet vil også ha et folkehelseløft for barn og unge. Vi vil at det skal være en times fysisk aktivitet for alle skolebarn, vi vil innføre et enkelt skolemåltid, og vi vil at det skal ansettes flere helsesøstre, slik at det blir tilgjengelig skolehelsetjeneste hver eneste dag på skolen.

En viktig forutsetning for at folk skal kunne bo og leve sine liv i små og store kommuner, er at en fører en aktiv distriktspolitikk som sikrer bosetting, næringsutvikling og gode velferdstjenester. Arbeiderpartiets politikk ville gitt nye arbeidsplasser og en god og forutsigbar finansiering av kommunene, som sikret gode lokalsamfunn rundt omkring og i nærmiljøet – både i distriktene og i byene – hvor alle opplevde et godt og tilgjengelig velferdstilbud med gode skoler, trygg eldreomsorg og kvalitet i helsetjenestene. Dette er gammelt slagord fra Arbeiderpartiet: «By og land hand i hand.» En aktiv og god distriktspolitikk er helt nødvendig for våre framtidige vekstnæringer – for å dempe presset på byene, for å gi folk reell valgmulighet om å bo i alle deler av landet. Det er grunnlaget for å ta vare på det Norge vi i dag kjenner.

Arbeiderpartiet mener at Norge trenger sterkere lokalsamfunn og sterke regioner. Det er derfor vi i vårt alternative budsjett for 2018 har valgt å styrke satsingen i de ulike regionene. Når Arbeiderpartiet da styrker kommuneøkonomien med 3 mrd. kr utover regjeringens bevilgninger, er det fordi vi tar kommunene og fylkeskommunene på alvor. Regjeringens økonomiske opplegg er i beste fall nullvekst for sektoren i kommende år – etter at utgiftene til befolkningsvekst og pensjon er betalt og regjeringens egne satsinger er gjennomført. Et svakt økonomisk opplegg fra regjeringen gir lite rom for å satse på de aller yngste og de eldste.

Alle har merket seg regjeringens kutt i regionale utviklingsmidler, som direkte vil ramme kommunenes og fylkeskommunenes mulighet til å drive en aktiv næringsutvikling, til å skape nye arbeidsplasser, slik at flest mulig har en jobb. Det er den viktigste faktoren for et godt og velfungerende velferdssamfunn hvor alle er med.

Til oss som folkevalgte – enten det er ute i Kommune-Norge, på fylkesnivå eller her i nasjonalforsamlingen – vil det være forventninger om at vi prioriterer det som er viktigst for alle som har behov for storsamfunnets hjelp, for at storsamfunnet stiller opp, og at vi ikke prioriterer skattekutt til dem som har aller mest.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:51:57]: Jeg har vært kommunepolitiker siden 2007, og jeg har dermed opplevd både en rød-grønn og en blå regjering. Kommuneøkonomi er naturligvis noe av det viktigste for både politikere og innbyggere. Jeg husker godt at det under den rød-grønne regjeringen ble slått ganske klart fast at man ikke kunne forvente noen stor vekst i kommuneøkonomien de nærmeste årene, og det ble det heller ikke.

Da det lå an til regjeringsskifte i 2013, var det selvsagt knyttet stor spenning til hvordan kommuneøkonomien ville bli. For å være ærlig ble det ikke lovet noen stor fest for kommuneøkonomien av den nye regjeringen heller. Men nå har vi resultatet etter fire år: Regjeringen har levert mer enn den lovet. I 2016 hadde kommunene det beste resultatet i dette årtusenet, og i inneværende år er antall kommuner på ROBEK-listen blitt halvert. Så få kommuner har det aldri vært på ROBEK-listen tidligere. Det sier ganske mye om kommunenes forbedrede muligheter.

Men like fullt, og ikke uventet, skal opposisjonen svartmale situasjonen. Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at vi nok en gang leverer et svakt kommunebudsjett. Det de verken ville eller klarte da de selv satt i regjering, har vi fått til, men det har plutselig blitt viktig for dem nå. Det er derfor gledelig å kunne si til Arbeiderpartiet at de kan slappe av – vi har full kontroll, og vi har fikset det de selv ikke klarte.

I norsk politikk er det i altfor stor grad en konkurranse om å bruke mest penger. Det er om å gjøre å skryte av hvem som har satt det høyeste tallet på en eller annen budsjettpost. Dessverre er ikke økt pengebruk noe godt tegn i seg selv. Det trenger ikke å være noen sammenheng mellom det å bruke mest penger og det å levere de beste tjenestene. Når denne regjeringen kan skryte mer av gode resultater enn av høyest pengebruk på en rekke områder, er det et godt tegn.

Effektivisering kommer til å bli nøkkelen til vellykkede kommuner i framtiden. Effektivisering betyr ikke færre ansatte, mindre tjenester eller dårligere arbeidsforhold. Det betyr at effektive kommuner får mer ut av hver krone. Det betyr flere tjenester og bedre tilbud, ikke dårligere. Dette handler om å jobbe smartere, henge med i utviklingen og lære av hverandre. Det handler om å ha respekt for innbyggernes skattepenger og unngå sløsing.

For Fremskrittspartiet er avbyråkratisering og effektivisering viktig. Det er ikke bare frustrerende for bedrifter og privatpersoner å bruke enormt mye tid, penger og krefter på unødig byråkrati, det går også på bekostning av produktivitet og vekst. Alle parter tjener på dette arbeidet – så langt har næringslivet spart 15 mrd. kr, og staten sparer 2,3 mrd. kr på mindre byråkrati. Dette betyr i praksis en enklere hverdag for folk flest.

Regjeringen satser på en fortsatt trygg kommuneøkonomi. Viktige områder blir prioritert, som skolehelsetjeneste, helsestasjoner, rusomsorg og tidlig innsats i skolen. Samtidig gjøres det viktige grep for å sikre norske arbeidsplasser og utvikling av nye næringer. Avvikling av eiendomsskatten for verk og bruk er et viktig skritt i retning av en mer rettferdig og bærekraftig skattepolitikk.

Det er forutsigbart at opposisjonen kritiserer dette og mener det vil gå ut over kommunenes velferdstilbud. Til dette må man si at kritikken er fantasiløs og feilslått. Kommunene kan ikke basere sine inntekter på skatter som i realiteten er med på å forhindre vekst og nye næringer. Med grepene regjeringen nå gjør, vil kommunene få en god overgangsordning samtidig som kommunenes inntekter blir trygget gjennom utvikling og vekst i den enkelte kommune.

Jeg sitter fortsatt i bystyret i Drammen. Gjennom effektivisering, gode ordninger fra regjeringen og bevisst økonomisk styring har vi levert trygge og gode resultater i flere år. Handlingsrommet har blitt bedre, og vi har spart opp midler i reserve. I 2020 slår vi oss sammen med to andre kommuner, som i lengre tid har slitt økonomisk. Kommunereformen, lokalpolitikerne og flere år med trygg og god styring av kommunesektoren har satt alle disse kommunene i stand til å få kontroll på økonomien og starte en ny kommune som er rustet for framtiden. Det har vært godt å være lokalpolitiker under denne regjeringen.

Stein Erik Lauvås (A) [11:57:00]: Arbeiderpartiet legger inn 3 mrd. kr mer enn regjeringen for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes økonomi i 2018, vi styrker Sametinget og samiske formål med 79 mill. kr mer enn regjeringen, Arbeiderpartiet styrker Husbanken med 8 mrd. kr mer, vi vil opprettholde støtten til ressurskrevende brukere, og vi vil styrke de regionale utviklingsmidlene – for å nevne noe.

Kommunebudsjettene og fylkesbudsjettene griper rett inn i folks hverdagsliv. Kommune- og fylkesbudsjettene handler om omsorgstjenester, helsetjenester, skoletilbud, barnehagetilbud, næringsutvikling og jobbskaping, og det handler om klimautfordringer og miljøutfordringer. Det er slik at det er ute i kommunene og fylkene alle disse oppgavene skal løses. Det er der folk bor, det er der folk lever, og det er der tjenestene skal leveres hver dag, døgnet rundt og året rundt – en formidabel oppgave, som er selve grunnplanken i vårt velferdssystem.

Da vil jeg passe på å gi honnør til alle de som sørger for at dette faktisk skjer, alle de som jobber ute i kommunene hver dag med alle disse oppgavene. Det er også på sin plass å gi honnør til de som er folkevalgte, de som sitter og skal ta beslutninger ute i kommunene og sørge for at dette faktisk går rundt, som jobber godt og er dyktige, og ikke minst til alle de som jobber ute i kommunene og sørger for at det er aktivitet også etter at rådhuset har stengt døra. Jeg snakker om frivilligheten i båtforeninger, i idrettslag, i korps – hva det måtte være. Disse menneskene legger ned enormt med ressurser for at det skal være noe nyttig å ta seg til, spesielt for ungdommen, også etter stengetid.

Så koster det å drive alt dette. Arbeiderpartiet legger mer penger på bordet fordi vi mener at vi må prioritere det viktigste først. Da kommer skole, omsorg og helse aller, aller først. Det er grunnleggende at dette fungerer, og at kommunene har muligheter til å gjennomføre dette. Derfor prioriterer vi det også sterkt.

Jeg hører statsråden og regjeringspartiene skryte uhemmet av sin satsing på kommuneøkonomien – det er ikke måte på hvor mye penger de bruker, og hvor historisk alt dette er. Mange kommuner fikk et overskudd, dels som en følge av skattereformen, dels som en følge av at regjeringen bommer på skatteanslagene, det kommer inn mer penger. Statsråden og dere andre skjønner nok innerst inne at å sette slike ekstra engangspenger inn i driften ikke er særlig bærekraftig, og det gir ikke grunnlag for en stabil og god drift. Jeg tror at statsråden og de andre representantene, spesielt de som sitter i bystyrer og kommunestyrer, skjønner at det er ufornuftig å sette slike ekstrapenger inn i varig drift.

Budsjettforslaget for 2018 er ikke oppløftende for flertallet av kommunene i dette landet. Jeg har sett på mitt eget fylke, Østfold, hvor 13 av 18 kommuner får 2,5 pst. eller mindre i økning. Det betyr ganske enkelt at kommunestyrene må starte med å kutte i tjenestene til innbyggerne, for det møter ikke engang lønns- og prisstigningen. Det betyr kutt før man får begynt. Det er dette de sitter og gjør, som statsråden var inne på, der ute i kommunene nå. Det sitter svært mange og kutter fordi de ikke engang blir møtt med en økning som tilsvarer lønns- og prisstigningen.

Arbeiderpartiet har en annen politikk. Vi har andre prioriteringer, som ville ha styrket kommuneøkonomien, som ville ha styrket fylkeskommunene. Akershus ville fått 62 mill. kr mer, Østfold 32 mill. kr mer, Finnmark 36 mill. kr, Oslo 68 mill. kr, og Rogaland 58 mill. kr mer – penger til kollektivtrafikk og til videregående skole, for å nevne noe. Østfold-kommunene ville altså med vårt forslag fått 105 mill. kr mer til fordeling, Akershus 231 mill. kr, Telemark 65 mill. kr, Rogaland 178 mill. kr og Hordaland 194 mill. kr mer til kommunene i disse fylkene – til skole, til barnehager, til eldreomsorg og til helse.

Det er i sannhet forskjell på politikken og prioriteringene. De blå-grå har sine prioriteringer, og Arbeiderpartiet har sine. Det er ingen tvil om hvilket budsjettforslag som hadde tjent innbyggerne best, men vårt alternativ får dessverre ikke flertall i salen her i dag. Det sørger Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for. De stemmer det ned.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:02:12]: Bolig er sammen med arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten. Norsk boligpolitikk har vært vellykket, de aller fleste bor i egen bolig, og Norge har en av verdens beste boligstandarder. Et eget sted å bo til en overkommelig pris er for mange avgjørende for om de kan leve et selvstendig og godt liv. Det er derfor en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Hovedproblemet i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger, særlig i pressområdene. Det kan ikke være sånn at folk som har jobb som lærer eller sykepleier, ikke skal kunne bosette seg i et rekkehus på østkanten her i byen. Boligpolitikk handler om hvor vi bygger boliger, og hvordan vi gjør det. Det handler om både kvalitet og beliggenhet. Befolkningen vokser raskt, og innen 2030 vil Norges befolkning ha vokst fra fem millioner til seks millioner innbyggere.

Urbanisering er en av de internasjonale trendene. Verden over flytter folk inn til byene for å bo og jobbe. Det mest miljøvennlige vi kan gjøre, er å bo i by. Byene er med på å redusere nasjoners klimagassutslipp. Vi må bygge smarte byer, vi må fortette langs kollektivknutepunkt og ha en areal- og transportutvikling der busser og trikker går ofte nok, slik at vi kan reise miljøvennlig og effektivt til jobb og hjem igjen.

Samtidig må vi styrke bygdene våre. Da er bredbåndutbygging avgjørende. Arbeiderpartiet har satset på det i sitt budsjett for 2018.

Boligene må ha en standard som gjør at vi kan bo lenge i husene våre. Derfor ønsker vi i Arbeiderpartiet å ta initiativ til et eldreprogram og lage boligtilbud slik at generasjoner kan dra nytte av hverandre. Arbeiderpartiet er skeptisk til å svekke krav til tilgjengelighet i boliger.

Arbeiderpartiet ønsker å stille strengere krav til kommunene og sikre raskere prosesser og boligbygging. Vi mener det er riktig å etablere et forpliktende samarbeid om boligpolitikk mellom staten og landets største kommuner. Arbeiderpartiet er opptatt av å koble Husbanken tettere sammen med de største kommunene. Arbeiderpartiet ønsker også å sørge for flere leie-til-eie-ordninger i samarbeid med private utbyggere, boligbyggelag, kommunene og Husbanken.

Ekstra innsats fra stat og kommune i utvalgte nabolag har hatt som mål å bidra til nærmiljøer der folk skal trives bedre. Lokale møteplasser er med på å skape trivsel og samhold i et nabolag. Vi har bidratt med midler til opprustning av parker, lekeplasser, gårdsrom, gangveier samt gratis deltidsplass i barnehager og AKS for alle som bor i utvalgte utsatte boområder både i Oslo og i andre byer i Norge.

Arbeiderpartiet går inn for på områdesatsinger. Derfor har Arbeiderpartiet gått inn for å styrke potten til områdesatsing med 52 mill. kr. Vi må evne å bygge gode nabolag slik at vi alle kan leve gode liv der vi bor.

Ove Trellevik (H) [12:05:22]: Budsjettet me vedtek i dag, set kommunane i stand til å styrkja viktige velferdstenester. Kommunesektoren får ein realvekst i sine frie inntekter, og det er godt. Det legg til rette for at me kan styrkja det kommunale tenestetilbodet. Budsjettforliket på Stortinget inneber ei styrking av budsjettet på fleire område –innanfor både helse, opptrapping, rus og til og med frivilligsentralar, som enkelte var kritiske til at me ikkje hadde handtert på ein god måte. Totalt sett vil me forsterka det totale og det sosiale sikkerheitsnettet slik at færre fell utanfor, fleire vert løfta opp og fram og fleire får moglegheit til å delta aktivt i samfunnet.

I tillegg er me einige om at dei kommunane som slår seg saman, og som tapte på endringane i basistilskotet og småkommunetilskotet i inntektssystemet frå 2016 til 2017, vert kompenserte for dette gjennom ei eiga overgangsordning frå 2017 og fram til samanslåinga trer i kraft i 2020. Regionsentertilskotet vert også halde utanfor inntektsutjamningsordninga. Dette var eit sterkt ønske frå dei kommunane dette gjeld, og som har vist veg i kommunesamanslåingsarbeidet.

Kommunane har dei seinare åra hatt ei god økonomisk utvikling. Realveksten per innbyggjar var årleg gjennomsnittleg 0,6 pst. i åra 2005 til 2013, mens ein anslo 50 pst. meir i gjennomsnitt i perioden 2013 til 2017. Det vitnar om at regjeringa og samarbeidspartia har levert på kommuneøkonomi. Det er mange gode eksempel på dette – f.eks. Trondheim, som hadde ein reduksjon i inntektene under dei raud-grøne, og som får ein vekst på 1,2 pst. per innbyggjar med denne regjeringa.

Det er underleg å høyra representanten Lauvås, som kritiserer opplegget til regjeringa. Han gjev riktig nok honnør til tilsette ute i kommunane, og det kan eg gje han stor støtte i, men det er altså slik at kommunen som Lauvås kjem frå, har fire gonger så høg vekst i inntekter per innbyggjar med denne regjeringa samanlikna med i dei raud-grøne si regjeringstid. Eg kunne tenkt meg at han òg hadde skrytt av både regjeringa og samarbeidspartia når han eigentleg har så flott vekst i økonomien i kommunen sin.

Kommunesektoren hadde i 2016 det sterkaste driftsresultatet på ti år, og det har aldri vore registrert så få kommunar i ROBEK-registeret som i 2017. Dette lovar svært godt.

Me kan trygt slå fast at kommuneøkonomien er i god forfatning, men kommunane må sjølvsagt sørgja for å fornya seg, forenkla og forbetra tenestene sine. Eg håpar at me i åra som kjem, også kan ha stort fokus på kommunestrukturendringar. Det trur eg er viktig for å sikra gode tenester i kommunane. Eg håpar òg at me kan få eit godt samarbeid med regjeringa for å finna gode incentiv som styrkjer nettopp dette arbeidet i åra som kjem.

Helge André Njåstad (FrP) [12:08:33]: Me behandlar no ein av dei viktigaset delane av statsbudsjettet, nemleg den delen som går til norske kommunar og fylkeskommunar, som leverer tenester til innbyggjarane der folk bur, og i tillegg er solide og store arbeidsplassar for veldig mange som gjer ein formidabel innsats for innbyggjarane i dette landet. Difor meiner eg at pressebenken burde vore full i dag, for dette er viktig for alle innbyggjarar i alle kommunane i Noreg.

Då eg høyrde på debatten frå kontoret, begynte eg å lura på kva slags omgrep me brukar. Det er greitt nok at ein forsøkjer å vinna eit val på svartmåling, det kom spesielt frå Arbeidarpartiet. Når ein kallar opplegget til kommuneoppgjer og inntektene forferdeleg dårlege – det var det representanten Rigmor Aasrud brukte som retorikk: forferdeleg dårleg opplegg – må ein gå inn og sjå på fakta. Viss me tek utgangspunkt i det siste raud-grøne budsjettforslaget, i 2013, har me fem år på rad lagt til meir pengar. Ein syntest at eige opplegg var bra, det høyrde ein i debatten i forkant av statsbudsjettet 2013 – då var ein veldig fornøgd med eige opplegg. Me har teke utgangspunkt i dei pengane kommunane har fått, og auka fem gonger. Viss ein då set merkelappen forferdeleg dårleg på det, trur eg ein berre sender ut signal til befolkninga i Norge om at her er ein meir oppteken av å svartmåla enn å ha eit realistisk anslag for kva ein faktisk snakkar om. Kommunane har fått solide overføringar i denne perioden. 2016, som har vore nemnt mange gonger, har vore eit solid og godt år. Ein må tilbake til 1990-talet for å finna eit liknande år. Det blir rett og slett for dumt å seia at det er forferdeleg dårleg. Me veit at norske lokalpolitikarar er ambisiøse, dei har enorme forventningar og ønske om å gi gode tenester til innbyggjarane. Difor er det alltid forskjell på kva ein har lyst til å gjera, og kva ein har til rådvelde av midlar. Men høyrer ein på norske kommunestyredebattar no, kan me garantera at diskusjonen om kutt og reduksjonar var atskillig større i den raud-grøne regjeringsperioden enn han er i denne perioden.

Eg sit sjølv i eit kommunestyre og var torsdag med på ein kommunebudsjettdebatt. Det var ikkje diskusjon om kvar ein skal kutta, men kvar ein skal plussa på, og det i ein kommune som klarer seg utan eigedomsskatt, men likevel leverer gode tenester i eldreomsorga – som eg har registrert har vore eit stort tema i debatten i dag. Det er inga hemmelegheit at me i Framstegspartiet er imot eigedomsskatt. Det handlar om at den skatten er sosialt urettferdig, han rammar alle, uavhengig av kva ein har av betalingsevne. Han går på storleiken på bustaden, og summane begynner å bli enorme. Difor er me frå denne salen nøydde til å gjera avgrensingar. Ambisjonen til Framstegspartiet er at me skal klara oss utan eigedomsskatten, som berre utgjer 1,5 pst. av inntektene på bustad. Det kan ikkje vera det som veltar eit stort lass.

Willfred Nordlund (Sp) [12:11:51]: Budsjettundersøkelsen fra Kommunenes Sentralforbund som nylig ble framlagt, viser at fylkeskommunene står overfor et krevende år. Mer enn halvparten av fylkene sier budsjettarbeidet for 2018 blir vanskeligere enn i tidligere år. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene reduseres ikke, og fylkeskommunene anslår at det mangler nær 4 mrd. kr for finansiering av tunellsikkerhetsforskriftene. I arbeidet med regional utvikling blir det store kutt som følge av reduserte overføringer fra staten.

Senterpartiet mener det er nødvendig med et løft i overføringene til fylkeskommunene, særlig for å dekke de store utfordringene på samferdselsområdet. Transportetatene sier i sitt forslag til Nasjonal transportplan at det trengs årlige bevilgninger på mellom 1,5 og 2 mrd. kr for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Av økte overføringer til fylkeskommunene på 1,5 mrd. kr i vårt alternative budsjett har vi satt av 1 mrd. kr til opprustning av fylkesveier – som en start.

Senterpartiet har tidligere i debatten understreket de negative konsekvensene av at det i 2018 foretas store kutt i overføringene til regional utvikling gjennom fylkeskommunene.

Fylkenes rolle som samfunnsutvikler styrkes ikke, men svekkes. Dette er realiteten, til tross for påstandene om det motsatte fra budsjettkameratene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Disse partiene påstår i Innst. 49 S for 2017–2018, som Stortinget behandlet 7. desember i år, at

«fylkene har fått vekst i bevilgninger til fylkesveier som overstiger reduserte overføringer til regional utvikling».

Dette kan ikke jeg finne belegg for i det budsjettet vi har til behandling, eller i dem vi har behandlet de siste årene.

Fylkeskommunene får tvert imot en rammeøkning i år på 100 mill. kr når vi tar bort midlene som er avsatt til båt- og ferjedrift. Det er kuttet 310 mill. kr til regional utvikling, etter at Venstre og Kristelig Folkeparti fikk redusert regjeringens kutt med 20 mill. kr. I budsjettet for inneværende år var det satt av 200 mill. kr til fylkesveiene i regjeringens budsjett, mens kuttet i de regionale utviklingsmidlene var på 400 mill. kr. Det gis også bevilgninger til opprustning og fornying av fylkesveiene over Samferdselsdepartementets budsjett. Midlene som fordeles for 2018, er imidlertid mindre enn det som ble fordelt for 2017. Hvor er den påståtte veksten?

Bygging av nytt regjeringskvartal vil bli et av de største enkeltstående byggeprosjektene i Norge i de nærmeste ti årene. Jeg ber statsråden merke seg de synspunktene som flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen gir uttrykk for i innstillingen. Representantene fra flertallet sier at regjeringskvartalet må planlegges som et signalprosjekt, hvor det legges vekt på klimavennlige løsninger og på å bidra til utvikling av norsk leverandørindustri. Bruk av trebaserte materialer vil være sentralt i denne sammenheng, sier flertallet. Jeg håper det blir imøtekommet.

Nina Sandberg (A) [12:15:05]: På valgnatten ble jeg som avtroppende ordfører intervjuet av Kommunal Rapport. Budskapet mitt da var at Stortinget må være klar over at kommunene er vår største velferdsaktør, og derfor sørge for at kommunene har handlefrihet til å løse de viktige oppgavene de skjøtter i dag, og skal fortsette å skjøtte framover.

Etter å ha undervist i stats- og kommunalkunnskap og etter ti år som lokalpolitiker, kjenner jeg betydningen av at staten verdsetter og legger til rette for den jobben kommunene gjør som velferdsleverandør, men også som myndighetsutøver, samfunnsutvikler og demokratisk arena.

Kommunene har siden annen verdenskrig fått flere og flere oppgaver fra staten. God kommuneøkonomi er viktig ikke bare for gode skoler, barnehager og eldreomsorg, men også for de andre funksjonene kommunene ivaretar – ikke minst det lokale selvstyret. Hvis ikke kommunene har rom for å prioritere, men styres ovenfra med regulering og øremerking, svekkes viljen til å ta aktiv del i utformingen av lokalsamfunnene.

Men sørger denne regjeringen for at kommunene har evne til å holde tritt med økende oppgaver? Sanner varslet i sitt innlegg i dag kommunene om at de må forberede seg på dårligere tider framover. Han maner til å fornye og effektivisere, og han vil redusere skattene.

Jeg vet at kommunesektoren kontinuerlig jobber for å innovere, drive kostnadseffektivt og tilrettelegge for næringsutvikling. Det må fortsette. Likevel er det åpenbart slik at frie inntekter fra staten er og kommer til å være kommunenes viktigste inntektskilde framover.

Det lover derfor ikke godt at rammene regjeringen tilbyr kommunene, er for svake allerede i 2018. Mange kommuner har realnedgang i sine frie inntekter, fordi inntektsveksten ikke holder tritt med kostnadsutviklingen.

Arbeiderpartiet ser kommunenes behov og styrker kommunesektoren med 3 mrd. kr i sitt budsjett. Vi har en rekke satsinger som bedrer økonomien og styrker tjenestetilbudet. For å trekke fram ett veldig viktig område: grunnskolen. Regjeringen har nå motvillig gått med på flere lærere i skolen, men det er usikkert om og hva kommunene må finansiere av dette selv. Arbeiderpartiet har lagt inn 1 000 nye lærere i 2018.

Det uroer meg at vi alt i alt har en regjering som snakker om robuste kommuner, men som ikke for alvor prioriterer de velferdstjenestene som folk over hele landet bruker.

Mari Holm Lønseth (H) [12:18:05]: Mangler vi et godt sted å bo, er det vanskelig å holde styr på alle de andre utfordringene som måtte oppstå i livet. En god bolig er derfor et helt grunnleggende velferdsgode.

Vi har en stolt tradisjon i Norge for at folk eier sin egen bolig, og den er det viktig at vi holder fast ved. Selveierdemokratiet sprer makt i samfunnet vårt, det gir bedre bomiljø, og flere får oppleve den egenverdien og forutsigbarheten det gir å eie sin egen bolig.

Da Høyre kom inn i regjeringskontorene i 2013, var igangsettingen av nye boliger for lav. Vi har gjort det enklere, raskere og rimeligere å bygge boliger. Nå er boligbyggingen på det høyeste nivået på flere tiår. Planprosessene er blitt raskere og mer effektive, og vi har forenklet de tekniske forskriftene, noe som får ned kostnadene uten at det går på bekostning av kvaliteten.

Men vi er ikke i mål. Vi skal fortsette å digitalisere og rydde i regelverket, slik at det blir lettere både å bruke og å forstå. Enklere regler gir mindre byråkrati, mer effektive prosesser og reduserte kostnader. Digitalisering gir høyere effektivitet, færre feil og kan frigi ressurser som kan brukes til andre viktige oppgaver.

Vi er også nødt til å huske at ikke alle kommer seg inn på boligmarkedet og klarer å få seg en bolig på egen hånd. Vi har et ansvar for å sørge for at alle har en trygg og god bosituasjon. Derfor vier vi så mye plass til boligsosiale tiltak i budsjettet som vi gjør. Antallet bostedsløse mennesker er nå rekordlavt, og nedgangen er størst blant barn. Det er en utvikling som ikke har kommet av seg selv. Vi har målrettet både bostøtten og startlånsordningen, slik at de som trenger mest, også får mest. Vi har rettet opp i feilene som hang igjen fra Arbeiderpartiet, slik at bostøtten nå prisjusteres. Vi har styrket ordningene for lavinntektsfamilier, slik at barn ikke skal vokse opp i fattigdom.

Selv om vi i det store og hele har et velfungerende boligmarked, har vi fremdeles utfordringer. Men løsningene på de problemene er ikke flere reguleringer eller nasjonal boligskatt på sekundærbolig, slik SV foreslår. Løsningen er ikke at Husbanken skal operere som en konkurrent til vanlige banker, slik Arbeiderpartiet foreslår. Det er en unødvendig inngripen i et marked som i det store og hele fungerer godt, og det er veldig lite målrettet for de menneskene som trenger det aller mest. Vi har prøvd venstresidens løsninger før, med kraftig regulering av boligmarkedet, der folk betalte for boligen under bordet. Det er en utvikling vi ikke vil tilbake til.

Tore Hagebakken (A) [12:21:18]: Regjeringa skaper problemer med hensyn til investeringstilskuddsordningen for sykehjem og omsorgsboliger, dessverre. La meg starte med et sitat fra KS da de tok opp dette temaet under helse- og omsorgskomiteens budsjetthøring:

«For kommuner med høy dekningsgrad på sykehjem og andre heldøgns omsorgstilbud er det ikke bare flere, men bedre plasser kommunen trenger for å løfte tjenestetilbudet.»

KS skriver videre:

«Kommunene trenger omsorgsplasser som møter dagens og fremtidens krav til standard og utforming. Det innebærer at noen kommuner trenger tilskuddsordningen i hovedsak til rehabilitering og standardheving, mens andre trenger den til kapasitetsøkning, avhengig av demografi og omsorgsprofil.»

Dette er veldig godt beskrevet av KS. Men regjeringspartiene snur det døve øret til – igjen. De er bare opptatt av at det skal bli flere plasser, ikke bedre plasser. Den slags må kommunen ordne med sjøl, akkurat som annen rehabilitering av kommunale bygg, mener de fra den kanten. Slik håper de vel at det skal bli lettere å få til stjerner og glansbilder i det politiske regnskapet.

Arbeiderpartiet er opptatt av høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Derfor sier vi klart nei til regjeringas utfasing av rehabiliterings- og investeringstilskuddsordningen, som blir helt borte etter 2020. KS ber om at kravet til nettotilvekst i det minste må utsettes til 2025 for å gi kommunene mulighet til å tilpasse seg. Det tar jo tid å forberede, planlegge og klargjøre for gode ombyggingsprosjekter. Dette er egentlig et nytt angrep på kommunale rammevilkår, akkurat slik vi ser når det gjelder tilskuddsordningen for særlig ressurskrevende brukere. For å styrke kvaliteten i den kommunale tjenesten har Arbeiderpartiet også hatt – og har for 2018 – et betydelig bedre kommuneopplegg enn regjeringspartiene.

For øvrig – når jeg hører representanter for regjeringspartiene skryte av sine overføringer til Kommune-Norge, er det interessant å observere hvordan de helt unngår å nevne at de bruker langt over 100 mrd. mer av oljefondet enn de rød-grønne kunne gjøre da vi var i regjering. Hvorfor unngår de det? Jo, fordi det langt fra er kommunene som har vært budsjettvinnerne med Høyre og Fremskrittspartiet.

Kommunene burde hatt mange flere milliarder mer til økt aktivitet og kapasitet, med alle pengene Norge har, og fortsatt har, til rådighet. Det minste å forlange er at staten fortsatt bidrar med å modernisere bygg for våre omsorgstrengende, samtidig som det sjølsagt trengs nybygg og økt kapasitet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:24:15]: Gjennom generasjoner har vi bygd opp et solid velferdssamfunn å være stolt av. Det er vår oppgave å føre dette videre og sørge for at vi også gjennom dette budsjettarbeidet legger et godt grunnlag for å løse de utfordringene vi står overfor, og sikrer en bærekraftig velferd for framtida.

Olje- og gassinntektene har gått ned. Det økonomiske handlingsrommet blir mindre. Verden forandrer seg med ny teknologi og nye måter å jobbe på. For Høyre er det å få flere i jobb, bedre skole, styrke helsevesenet og sikre helheten i politikken det viktigste også i det budsjettet vi skal vedta i dag.

Landet vårt er langstrakt, med store variasjoner og rikt mangfold. Regjeringa og samarbeidspartiene legger vekt på å styrke vekstkraften i hele landet. Satsingen på samferdsel, skatte- og avgiftslettelser, inntektssystemet for kommunene, helsetjenester, utdanning, forskning og innovasjon har stor betydning for å få til en regional utvikling og balanse.

Jeg er glad for at arbeidsledigheten nå går ned i alle fylker. Det har vært avgjørende med en næringsvennlig politikk som gir et godt grunnlag for vekst i alle deler av landet. Jeg er særlig glad for at denne regjeringa legger vekt på å redusere avstandsulemper og transportkostnader. Regjeringas storstilte satsing på infrastruktur betyr mye for folk flest og for likeverdige levekår landet over. Ikke minst gjelder det i vår sammenheng satsingen på fylkesveinettet, jernbanen og ferjesambandene. Opposisjonen har vært opptatt av de regionale utviklingsmidlene og reduksjonen i periodene etter 2013 på 792 mill. kr. Men i samme periode er faktisk satsingen på fylkesveiene trappet opp med nesten 1,4 mrd. kr, og det er lite som binder landet vårt sammen som en god infrastruktur- og samferdselssatsing. Det er god prioritering for distriktene.

Vekstkraftige lokalsamfunn lever av overskudd, ikke av tilskudd, sa statsråden. Vi trenger flere lønnsomme arbeidsplasser i både bygd og by for å opprettholde bosetting og trivsel i hele landet. Regjeringas skattepolitikk, satsing på forskning og innovasjon og gründerstøtte legger godt til rette for det. Jeg er glad for bortfallet av maskinskatten og overgangsordningen knyttet til det, for gjeninnføringen av den differensierte arbeidsgiveravgiften for transport- og energisektoren og ikke minst for at flere statlige arbeidsplasser nå etableres utenfor Oslo.

Gjennomføringen av kommune- og regionreformen er et viktig bidrag til å sikre kvaliteten i framtidas tjenestetilbud i Distrikts-Norge. Regjeringa forandrer ikke Norge for å forandre, men fordi Norge er forandret.

Rigmor Aasrud (A) [12:27:25]: Hvert år bevilges det mer penger til kommuner, sies det. Ja, det skulle bare mangle. Hvilken statsråd og hvilken regjering ville gjøre det motsatte? Pensjonskostnader øker, lønninger øker, demografien endrer seg. Så det at det blir mer penger til kommunesektoren år etter år, er ganske normalt.

Men jeg registrerer at ingen av regjeringens representanter eller våpendragere her i salen vil snakke om 2018. Det er et kommunebudsjett som det står i stortingsproposisjonen at vil gi et handlingsrom på 300 mill. kr – så trekker man vekk økningen i egenandel for ressurskrevende brukere, og så er man på null. I tillegg kommer det en regning fordi maskinskatten endres, noe som kommunene må planlegge for i framtiden. Så jeg skjønner godt at man ikke ønsker å snakke om 2018, men bruker noen nye beregninger for det vi har lagt bak oss.

Jeg har lyst til å si noe om to andre ting. Staten er en stor arbeidsgiver. Statsråden har et stort ansvar for at lønnsoppgjørene i staten bidrar til den samfunnsutviklingen som vi ønsker oss. I tidligere statsbudsjetter har det vært mye dokumentasjon knyttet til dette – i statsbudsjettet. Det er nok rasjonalisert bort. Men det går an å finne tall i andre dokumenter, og jeg må si at jeg er bekymret for den lederlønnsutviklingen som statsråden kommenterte i vår replikkveksling. Det er store lønnspålegg til ledere i staten, og jeg synes at statsråden virker som hun tar noe lett på det.

På samme måten er det altså en negativ utvikling når det gjelder likelønn i statlig sektor. Det er ikke bra. Vi trenger en regjering og en statsråd som prioriterer likelønn i lønnsoppgjørene, og det er vanskelig å kunne se at det har skjedd i den siste tiden.

Til slutt har jeg lyst til å utfordre statsråden til å si noe om en sak som ikke har fått stor oppmerksomhet i dette budsjettet, men som er ganske alvorlig. ESA har tatt opp en sak med Norge der man sier at skattefritaket som kommuner, fylkeskommuner og helseforetak har, skal regnes som offentlig støtte. Dersom ikke regjeringen står imot, vil dette bety en massiv privatisering av offentlig sektor i Norge. Vi tvinges i så fall til å være dem som går først i Europa. Det er det ingen grunn til. En regjering som har sagt at man skal bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, burde virkelig stå opp for dette, si at det er uaktuelt for Norge å følge det ESA tar opp, og sørge for at vi fortsatt kan drive offentlig sektor på samme måten som vi har gjort før. Dette er alvorlig, og det vil bety mye for hele organiseringen av offentlig sektor hvis vi ikke står opp mot ESA i denne saken.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:30:48]: Kommunene er det viktigste stedet for gode velferdstjenester, og på mange felt fungerer det nokså godt – man får barnehageplass når man trenger det, man får plass hos fastlegen, man får skoleplass til barna. Men vi har noen store hull.

Et av de verste hullene er for dem som sliter med psykiske plager. Hver femte ungdom sliter i dag med psykiske plager. Anoreksi har blitt den tredje vanligste dødsårsaken blant unge jenter i Europa, og flere unge gutter dør av selvmord enn i trafikken. Mange eldre sliter med ensomhet og depresjon. Tunge psykiske lidelser brer om seg. Veldig mange får svært god hjelp i spesialisthelsetjenesten, men der må man være veldig syk for å komme inn, og med de konstante effektiviseringskuttene fra regjeringen må man stadig være enda sykere.

Men hva med alle dem som ikke er friske nok til å være friske, men ikke syke nok til å få plass? De får ingen hjelp. Hva med hun som endelig har fått behandling for tunge psykiske lidelser, som skal hjem til kommunen og ønsker å få en plass i samfunnet? Hun møtes veldig mange steder av et sort hull i den kommunale tjenesten. Det finnes ingenting som møter dem, annet enn ensomhet, alenegang og ingen hjelp.

Flere kommuner har prøvd ut kloke ting, og vi vet hva som virker: Det er lavterskel psykisk helsetilbud – samtalegrupper der man i hvert fall kan møte noen å snakke med, direkte kontakt med psykolog, slik at man i stedet for å falle helt fra hverandre kan få den ene samtalen som kan gjøre at man redder seg inn igjen. Det kan forebygge store plager, store vansker. Dette er en gruppe som har vært nedprioritert altfor lenge.

Det er litt spesielt å være ny på Stortinget, for jeg har hørt at alle partiene snakker om dette i festtaler – psykisk helsetilbud – men realiteten er at tilbudet ikke finnes i kommunene. Så jeg hadde forventet at vi kanskje skulle stå sammen i denne salen og foreslå en stor opptrapping for lavterskel psykisk helsetilbud til kommunene. Derfor foreslår SV 200 mill. kr for en oppstart i 2018.

Jeg må si at jeg blir overrasket, jeg blir i hvert fall skuffet, over at det igjen blir med festtalene. Skattekutt for de rikeste, det kan man alltid prioritere, men ikke dem som står igjen helt alene når de kommer hjem fra spesialisthelsetjenesten, eller som ikke får henvisning til å komme seg dit – eldre som sliter med depresjon, unge som sliter med milde spiseforstyrrelser, eller helt vanlige folk som trenger en hand å holde i eller noen å snakke med. De står helt alene i Norge. Det er en skam, og derfor er jeg stolt av SVs forslag om en opptrappingsplan for lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:34:09]: I dag har eg ikkje skrive eit innlegg, men eg tok med meg Sogn Avis frå laurdag. Eg kunne eigentleg ha teke kva avis som helst frå bunken som låg heime då eg kom heim frå Buenos Aires og WTO-forhandlingane, for i alle avisene står det om budsjettkutt. I alle avisene står det om korleis kommunane i Sogn strevar med å få saman budsjettet. Laurdag var det tilfeldigvis Balestrand. Dei skal kutte 9 mill. kr i ein liten kommune med mindre enn 2 000 innbyggjarar. Ordføraren seier:

«Dette er det mest krevjande budsjettet eg har vore med på, og eg har vore med i kommunestyret sidan 2003. Nedskjeringane går ut over heile organisasjonen. Det blir kutt innanfor pleie og omsorg, administrasjonen og barnehage og skule.»

Han peikar på reduserte overføringar, reduserte inntekter frå eigedomsskatten, som regjeringa i dag har skrytt av at er så flott. Han peikar på ein kommuneøkonomi som er elendig.

Det er vanskeleg å sitje og høyre på innlegga frå regjeringspartia og korleis dei skryter opp økonomien til kommunesektoren, korleis dei skryter opp maskinskatten, som han har vorte kalla, altså eigedomsskatten, som kommunane har hatt. Årdal kommune, min nabokommune, tapar 25 mill. kr. Eg håpar at statsråden i denne debatten fortel korleis Årdal kommune og andre kommunar med 4 000–5 000 innbyggjarar skal kutte 25 mill. kr. Det er ikkje utgreidd, det er ikkje konsekvensutgreidd.

Eg sat ein gong i tida i den same ministerstolen som statsråden gjer no, og då hadde me alltid ei utgreiing av konsekvensar, ikkje minst distriktspolitiske konsekvensar, viss ein skulle gjere store endringar. Me la dei ikkje berre inn i eit budsjett og knipsa med fingrane, og så skulle kommunane ta det på strak arm.

Korleis skal kommunane kompenserast? Det er eit spørsmål som me må få svar på i dag. Det har vore snakk om overgangsordningar. Det har ikkje vore snakk om nokon varig kompensasjon til kommunane. Det sit mange der ute og strevar med å få saman budsjetta. I dag forventar me at me skal få eit svar.

Ein skryter òg av regionsamanslåinga og kommunesamanslåinga. Vel, i dag sit Sogn og Fjordane og Hordaland i lag og skal begynne å forhandle. Viss dei folkevalde i Sogn og Fjordane møter den same veggen som folka til Fylkesmannen gjorde då dei skulle forhandle, kan det verte mykje moro å følgje med på både i Sogn Avis og andre lokalaviser i den komande tida når ein skal forhandle om kor mykje som skal flyttast til Bergen.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:37:23]: Etter fire år med overforbruk og store underskudd har regjeringen endelig strammet inn på bruken av oljepenger. Det er nødvendig for at Norge skal kunne ha en sunn økonomi. Statens MasterCard har gått varmt, og regningen blir sendt til kommende generasjoner. Økonomer og samfunnsdebattanter har gitt anerkjennelse for at regjeringen viser et snev av ansvarlighet, men i luften henger det ubesvarte spørsmål: Hvem skyves regningen nå over på?

Regjeringen vil lovfeste et minimumskrav til grunnbemanning i barnehagen, og vi er alle enige om at det er viktig å ha et sterkt team rundt de yngste. Men så var det det med pengene som følger med. Forslaget får store konsekvenser for både Fredrikstad, Sarpsborg og flere andre kommuner. KS har sagt at reformen er underfinansiert med hele 1 mrd. kr. I Sarpsborg får vi en ekstraregning på 52 mill. kr i året.

Resultatet av regjeringens politikk er kutt i andre kommunale tjenester. I praksis betyr det rett og slett at kommunene ikke har det handlingsrommet som de skulle hatt. Men det stopper ikke der. Det kuttes også i ordningen til ressurskrevende tjenester. Det spiser opp handlingsrommet. Lenge fryktet vi en omlegging av dagpenger, som regjeringen foreslo.

Regjeringen øker utgiftene, og i den andre enden tar de bort inntektene. Når eiendomsskatten på verk og bruk fjernes uten fullt ut å kompenseres, taper vi viktige inntekter. Et fornuftig nivå på oljepengebruken kan ikke applauderes når regningen skyves over på kommunen. Det er kommunene som skaper en moderne skole, trygge hverdager for eldre, gode barnehager og gode oppvekstsvilkår for barn og unge.

Jeg forstår godt at kommunene synes det er krevende å prioritere det forebyggende arbeidet når ikke regjeringen selv er villig til å prioritere det i sine budsjetter. Jeg savner målrettede tiltak for folkehelse, og jeg savner et lokalt handlingsrom for å kunne gjøre det samme ute i kommunene. Kommunekassen må ikke bli det nye oljefondet.

Heidi Greni (Sp) [12:40:12]: Departementet sier at de i kommuneproposisjonen for 2019 vil foreslå ordninger og virkemidler som kan stimulere det videre arbeidet med kommunereformen. Jeg vil gi statsråden en mulighet til til å konkretisere dette. Jeg går ut fra at statsråden har merket seg vedtakene som ble gjort i Stortinget den 7. desember i år. Der ble det av flertallet satt bom for tvangssammenslåing av kommuner i denne stortingsperioden, og det ble også satt bom for å bruke inntektssystemet slik det ble gjort ved endringene i 2017, hvor det var kommunesammenslåinger og ikke likeverdige velferdstjenester som var begrunnelsen for endringene som ble gjort.

Det er ikke bare snevre rammer som gjør at halvparten av kommunene varsler oppsigelser av ansatte. Det er svært uheldig at overføringene til kommunene omfordeles på bakgrunn av vedtak om kommunesammenslåinger. Kommunerammen skal gi norske kommuner likeverdige muligheter til å yte tjenester til innbyggerne, ikke omfordeles som en form for premiering av dem som følger regjeringens mål om færre kommuner.

For 2018 er det satt av 254 mill. kr over innbyggertilskuddet til kommunene for å dekke kostnadene til regionsentertilskudd og som kompensasjon til sammenslåtte kommuner som fikk redusert basistilskudd og småkommunetilskudd som følge av endringene i inntektssystemet for kommunene. Dette er penger som skulle gått til å dekke skole og eldreomsorg i kommunene. Nå brukes de i stedet til å smøre kommunereformen.

Sammen med Arbeiderpartiet og SV fremmer vi et forslag om å avvikle ordningen med regionsentertilskudd og å innlemme de avsatte midlene i innbyggertilskuddet, slik at de kan bli fordelt etter objektive kriterier i utgiftsutjevningen.

En rekke kommuner har reagert på at de gjennom tildeling av regionsentertilskudd for 2018 samtidig mister tildelinger gjennom inntektsgarantiordningen, INGAR, fordi regionsentertilskuddet inngår i beregningen av dette. Jeg ser at flertallet i merknadsform ber regjeringen holde regionsentertilskuddet utenfor fordelingskriteriene for INGAR.

Jeg forstår reaksjonene fra de berørte kommunene og dermed også ønsket om korrigering, men Senterpartiets primærstandpunkt er at regionsentertilskuddet er et dårlig begrunnet tilskudd som bør avvikles. Det finnes en lang rekke regionsentre i kommuner med 8 000 innbyggere eller mer som ikke får noen glede av dette tilskuddet, fordi de er opprettholdt som egne kommuner. Det er vanskelig å forstå denne forskjellsbehandlingen. Ta f.eks. Verran og Steinkjer: Hadde de slått seg sammen i 2012, f.eks., hadde de ikke fått ett øre. Man har aldri lyktes med å få en begrunnelse for dette kriteriet. Hvorfor går det kun til regionsentre som ble sammenslått akkurat i juni 2017? Hvorfor er tallet «om lag 8 000 innbyggere» valgt og ut fra hvilke kriterier?

Jeg håper statsråden kan svare på disse spørsmålene. Og statsrådens hakk-i-plata-kommentar om hvor mange Senterparti-kommuner som har slått seg sammen frivillig, er ikke et svar.

Ove Trellevik (H) [12:43:32]: Eg vert litt forundra når eg høyrer representanten Heidi Greni tala så varmt om at me skal ha likeverdige tenester ute i kommunane. Då tenkjer eg: Kva då med maskinskatten? Han var eigentleg eit hinder for nettopp det. Fjernar ein maskinskatten, vil staten få meir skatteinntekter, og på den måten få fordelt dette til kommunane på ein betre måte, samtidig som bedriftene får større konkurransekraft. Og kva med kraftinntektene? Vil Senterpartiet no koma med eit Dokument 8-forslag om at me skal gjera endringar i kraftinntektene til kommunane, sidan dei ønskjer at me skal ha likeverdige tenester i kommunane?

Det er snakk om at me må ha eit system som ikkje legg føringar for og skal motivera til kommunesamanslåing, men me må i alle fall ikkje ha eit system som hindrar kommunesamanslåing. Eg tenkjer det er mykje godt arbeid som skal gjerast i åra som kjem, for å få til likeverdige tenester i kommunane, og det er nok mange inntekter me kan sjå på, som er til hinder for nettopp det.

Så tenkjer eg òg, til Rigmor Aasrud, som sakna ein debatt om budsjettet for neste år: Det er eigentleg det dette handlar om, og difor me er her. Det er ein positiv realvekst sjølv om mange kommunar slit.

Det me ikkje har høyrt noko om, er kuttet frå Arbeidarpartiet på 300 mill. kr til ideelle og private barnehagar. Kven skal betala den rekninga? Er det barnefamiliane som no skal få ei ekstra stor rekning? Er det kommunane som skal ta den rekninga? Eller er det mange små barn som no ikkje skal få ein barnehage å gå til, når Arbeidarpartiet kuttar i løyvingane med 300 mill. kr til ideelle og private barnehagar? Det håpar eg òg me kan få svar på i denne debatten.

Elles er det interessant å høyra at det store spørsmålet frå Arbeidarpartiet i replikkordskiftet er om auken i overføringar til frivilligsentralar. Om det er det store spørsmålet frå Arbeidarpartiet i debatten, tenkjer eg at me er på god veg med kommuneopplegget som regjeringa har presentert. Dei løysingane som me får fleirtal for i Stortinget her i dag, er eit godt opplegg for Kommune-Noreg.

Arne Nævra (SV) [12:45:49]: Skal det gjennomføres et grønt skifte, som mer eller mindre alle mener, må kommuner og fylker kunne finansiere klimatilpasning og klimaarbeid. Da må det følge penger med de gode ordene, ellers er det rett og slett ingenting verdt.

Klimaendringene er her nå, med mer nedbør, mer skred og ras. Derfor må samferdselsbudsjettet også reflektere økte bevilgninger, og det har SV fått til. Vi har også foreslått at kommunene får en bevilgning på 50 mill. kr til klimatilpasning og klimaarbeid i kommunene, altså øremerkede midler. For det er et stort behov for at kommuner og fylkeskommuner har kompetanse på områdene miljø, biologisk mangfold og klima.

I den gamle jobben min som naturfilmprodusent reiste jeg veldig mye rundt i landet. Jeg så natur og folk lokalt, på nært hold, og jeg så åpenbare mangler ut fra resultater i felten. Når den overordnede regionale planleggingen i tillegg blir svekket, som fylkesvise hytteplaner osv., og Fylkesmannens miljøvernavdeling blir vingeklippet, da er det fare på ferde.

Det har blitt mye mer fritt fram. Dette er en ønsket utvikling fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. De overførte behandlingen av innsigelser fra Miljø- til Kommunaldepartementet og ba rett og slett Fylkesmannen om å komme med færre innsigelser. De ønsker at kommunene i større grad skal ta eget ansvar for arealdisponeringer og utbyggingsprosjekter. Men da må disse kommunene ha kompetanse, noe bare rundt halvparten av kommunene har i dag, så vidt jeg har brakt i erfaring. Samtidig har de ansvaret for å forvalte 80 pst. av arealene i landet. Her er det noe som svikter. Derfor har SV lagt fram et forslag som lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen fastsette krav til kompetanse i kommunesektoren når det gjelder miljø, biologisk mangfold og klima.»

Mari Holm Lønseth (H) [12:48:16]: Det er en ganske fantasifull historieskriving som kommer fra venstresiden i denne debatten, for det stemmer ikke at det står dårligere til med kommuneøkonomien nå enn tidligere. Tvert imot er kommunene satt bedre i stand til å gi bedre tjenester til folk enn hva de var under den rød-grønne regjeringen. Kommunene har hatt en sterkere realvekst i sine frie inntekter med Høyre i regjering enn hva de hadde under den rød-grønne regjeringen.

Representanten Greni, representanten Asphjell og jeg har en ting til felles, og det er at vi alle sammen kommer fra fylket Sør-Trøndelag. Hvis vi ser på vårt eget hjemfylke, har også vi opplevd en gjennomsnittlig realvekst på 1,4 pst. under den rød-grønne regjeringen, mens det har vært en realvekst på 2,4 pst. under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Den klagesangen som både representanten Greni og Asphjell har kommet med, står da heller ikke til troende.

Ikke bare det: Adresseavisen snakket med alle ordførerne i Trøndelag utenom Trondheim før valget. Den 23. august i år skrev de at 36 av 47 ordførere i Trøndelag mente at situasjonen var bedre i deres kommune i 2017, enn hva den var i 2013 under den rød-grønne regjeringen. Bare tre ordførere sa at situasjonen var dårligere. I all hovedsak er ordførerne i Trøndelag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, så det er kanskje på tide at representantene begynner å lytte til sine egne lokalpolitikere.

Vi går en framtid i møte hvor det økonomiske handlingsrommet vil bli mindre, i takt med at inntektene fra olje og gass går ned. Det krever at vi gjør tydelige politiske prioriteringer. Økt offentlig pengebruk kan ikke, og skal heller ikke, være løsningen på alle problemer. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettet framfor å leve av statsbudsjettet, slik at vi har penger å fordele til dem som trenger det. Derfor er vi nødt til å legge til rette for at bedrifter og arbeidsfolk skaper nye jobber, og det er nettopp derfor regjeringen satser på forskning, innovasjon, infrastruktur som bygger landet vårt sammen, og vekstfremmende skattelettelser. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som har tenkt å øke skattene, er ikke akkurat noen allianse for verdiskapning.

Når privat sektor omstilles, er også offentlig sektor nødt til å fornye seg. Vi er nødt til å fortsette arbeidet med å fjerne unødvendig byråkrati for å frigjøre ressurser til velferdstjenester til folk. Vi er fortsatt nødt til å holde et høyt tempo i digitaliseringen av offentlig sektor, slik at vi får mer brukervennlige og effektive tjenester – nettopp slik at enhver kommune kan bruke tid og penger på å skape gode tjenester til folk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:51:35]: Gjennomgangstonen fra denne regjeringen og representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet er at nå går alt så mye bedre. Det har vi hørt i tidligere budsjettdebatter, og vi hører det i dag også. Og igjen mener jeg det er grunn til å spørre: bedre for hvem da? For forskjellene øker i Norge – avstanden mellom dem som har mye og dem som har lite, blir større. Det er i seg selv dypt alvorlig for et samfunn. Det blir et dårligere samfunn for alle når forskjellene øker.

Men det er også alvorlig for dem det rammer, og dem som blir stående igjen. Nylig kunne vi lese i en fersk rapport fra Nav at andelen med lavinntekt i Norge går opp. De med lavest inntekt har ikke tatt del i inntektsveksten i Norge de siste tre årene. Barnefamilier opplever nå reallønnsnedgang. 100 000 barn vokser opp i fattigdom, og det tallet går raskt oppover. Det går altså ikke bedre for disse. Det er de som blir stående utenfor, det er de som blir stående igjen når de rikeste drar fra.

Dette må løses ute i kommunene, men det er også et nasjonalt ansvar å ta tak i det. Det er et ansvar vi ser at regjeringen ikke tar. De vil ikke øke barnetrygden, som er det enkelttiltaket som både omfordeler og sikrer at færre barn vokser opp i fattigdom. De svekker Husbanken, slik at færre med lavinntekt kan få hjelp til å komme seg inn på boligmarkedet – og her hører vi også at det er uaktuelt med tiltak som vil bremse den ville boligspekulasjonen som har drevet prisene oppover, og som har skapt et boligmarked som segregerer byene våre ytterligere og forsterker forskjellene i samfunnet.

Regjeringen kutter også i bostøtte. Til tross for økt befolkning, flere fattige og økte utgifter mener Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti at det er behov for mindre bostøtte. Vel, hvis de hadde tatt seg én tur til Fattighuset her i Oslo eller til Kirkens Bymisjons tilbud, ville de ha sett at det er et stort behov for økt bostøtte, og det er kommunene som er nødt til å ta regningen når regjeringen kutter.

Regjeringen har også kuttet i barnetillegget for uføre, noe som rammer mange tusen barn, og de øker prisene på barnehage. Det er mange barnefamilier som virkelig hadde trengt å få det bedre, men som ikke får det med dette budsjettet.

Jeg representerer Oslo, og jeg kan fortelle at gleden var stor da statsråden før valget kunne love områdeløft for Søndre Nordstrand, og skuffelsen var desto større da det viste seg at det løftet var på 4 mill. kr for hele den bydelen.

SV foreslår et storstilt løft for de områdene som har behov for det, og flere tiltak for å redusere barnefattigdommen – fordi vi må redusere forskjellene, og fordi vi mener at det ikke er lavtlønte barnefamilier som må stramme livreima når vi ser at handlingsrommet blir mindre.

Ketil Kjenseth (V) [12:54:58]: Jeg må starte dette innlegget med henvisning til representanten Nicholas Wilkinson fra Sosialistisk Venstreparti. Han snakker om et stort sort hull i kommunal sektor i Norge og henviser til en fullstendig mangelfull satsing på psykisk helse, som om det er noe nytt som har oppstått de siste årene. Jeg anbefaler representanten Wilkinson å ta én Red Bull mindre om morgenen og heller putte på litt mer penger og litt mer langsiktig innsats.

De siste fire årene er det bevilget 1 mrd. kr mer til å styrke nettopp det Wilkinson fra SV etterlyste. Fra at det ble 13 færre helsesøstre i 2013, er det nå 500 flere stillinger i kommunal sektor. Det gjelder helsesøstre, jordmødre og psykologer, nettopp de som skal være i kontakt med dem som har behov for psykiske helsehjelp.

I tillegg har psykologer fått henvisningsrett fra 2015, noe den rød-grønne regjeringa ikke greide å gi dem. PsykiskhelseProffene og Forandringsfabrikken er kommet inn på statsbudsjettet. De gjør en stor jobb der ute blant barn og unge og gir dem et språk og en forståelse av hva psykisk helse og psykisk uhelse er.

For første gang i Norge har vi etablert en strategi innen psykisk helse. De fire flertallspartiene som råder nå, har greid den oppgaven. Sammen har vi også skapt flertall for en opptrappingsplan for psykisk helse rettet mot barn og unge.

Jeg må bare si velkommen etter – 200 mill. kr til en opptrappingsplan er å lande på en annen planet. Det som sto igjen fra den rød-grønne regjeringa, var en folkehelselov og en frisklivssentral her og der. Det var en samhandlingsreform som i beste fall var halvgjort. Tiltakene innen psykisk helse og rus trer i kraft først fra i år. Det var mye å ta tak i etter den forrige regjeringa. Samhandlingsreformen er jo et sorgens kapittel i seg selv. Ambisjonen til de rød-grønne var å bygge 15 000 nye plasser i eldreomsorgen. Resultatet ble 2 000 plasser. Boligsamvirkene ble utelukket fra tilskuddsordninger, og en tok ikke i bruk mangfoldet eller alle aktørene for å bygge kapasitet. Her må det dynamikk til, og vi må ta alle aktører i bruk.

Vi kan i tillegg legge til en opptrappingsplan på rusfeltet. 2,4 mrd. kr over fem år er mye penger, men det trengs mye der ute. Så 200 mill. kr – beklager SV, men det er å hoppe etter Wirkola.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:58:12]: Etter representanten Kjenseth, som anbefalte Wilkinson å ta en Red Bull mindre, skal jeg nøye meg med å si at det kanskje er greit å ta litt mindre Møllers tran, for er det noen som har løftet dem som har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet, er det denne regjeringen. Det har skjedd i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det første statsråd Høie gjorde, var å fjerne den gylne regel, noe som gjorde at pasienter med psykiske lidelser vil være likeverdige i en kø med dem med vanlige somatiske lidelser. Man har dermed behandlet flere.

Vi var også den regjeringen som var opptatt av psykisk helse i kommunene og ga tilskudd til psykologer i kommunene. Nå er antallet tredoblet. Vi startet med 130, og nå er det faktisk 410. Det er tidenes opptrappingsplan innen områdene psykisk helse og rus, og det er i alle fall de som trenger det sårest i dette samfunnet. Vi er stolt av arbeidet med psykisk helse og rus.

Når det gjelder budsjettet, ser jeg at svartmalingen av både kommune- og fylkesopplegget ikke er troverdig. Det er fastslått at kommunene har fått sterkere realvekst i frie inntekter under denne regjeringen enn under den foregående. Det er vanskelig å snakke seg bort fra det. Fra 2005 til 2013 var den årlige veksten på 0,6 pst. per innbygger, mens den fra 2013 til 2017 var og er på 0,9 pst.

Det er ikke belegg for å si at vekst i frie inntekter ikke dekker demografi og pensjon. Jeg vil gjerne se de tallene. Det blir veldig mye snakk om penger i en sånn debatt, og det rettes veldig lite oppmerksomhet mot hva kommunene faktisk gjør med pengene, hvilket handlingsrom kommunene har, og hvordan pengene kan brukes smart og godt. Derfor har jeg lyst til å berømme min hjemkommune, Drammen, som var en av de første kommunene der man – i et samarbeid med Nav – gikk for prosjektet «leie til eie». Man fikk sosialhjelpsmottakere over til å eie sin egen leilighet. De var først ute med gratis kjernetid i barnehager til familier med lav inntekt. De er nå først ute med gratis SFO til barn i områder i kommunen hvor det er stort innslag av barn med innvandrerbakgrunn.

Jeg lurer veldig på hva angsten for kommunereformen er. Det er snakk om struktur, men jeg opplever at det i debatten er veldig lite snakk om innhold og kvalitet til innbyggerne i kommunen, noe som er nødvendig.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [13:01:34]: Noreg er eit godt land å bu i, med velferdsordningar som få andre land. Mange meiner at å vere norsk statsborgar er å ha trekt vinnarloddet.

Det går bra for Noreg. Regjeringa har losa oss gjennom ei krevjande tid med dramatisk fall i oljeprisen og auka arbeidsløyse, spesielt knytt til petroleumsnæringa. No går det rett veg. Den økonomiske veksten er på veg opp, og arbeidsløysa er på veg ned. Næringslivet melder om grunn til optimisme, også innan olje og gass. Regjeringa fører ein politikk som gjev næringslivet gode rammevilkår. Det er viktig for sysselsetjing og vekst i heile landet.

I juni 2017 gjorde Stortinget historiske vedtak då ein vedtok samanslåing av kommunar. Talet på kommunar gjekk ned frå 428 til 354, og ei ny regioninndeling medførte elleve fylke. Målet med kommunereforma og regionreforma er å gjere ei inndeling som er betre tilpassa dei samfunnsendringane me står overfor, og leggje til rette for ei styrking av velferdstilbodet. Endring i kommunikasjonsforhold har vore årsak til kommunesamanslåingar gjennom tidene, også denne, som er den første store sidan 1960-talet, men me er framleis det landet i Norden som har flest kommunar.

Me blir fleire innbyggjarar i Noreg, me har passert 5,2 millionar. I 2030 er prognosane at me rundar 6 millionar. Men folkeauken er ujamt fordelt over landet. Tendensen er at det er dei store byane og tettstadene som veks. Det me ser, er at distriktskommunar mistar innbyggjarar, og det blir fleire eldre.

Eit viktig distriktstiltak er å ha god infrastruktur i form av gode vegar, godt utbygd breiband og tilgang til gode kollektivløysingar som buss, bane, ferje og fly. Denne regjeringa har levert ei historisk satsing på samferdsel. Sidan 2013 er løyvingane auka med 60 pst., og vedlikehaldsetterslepet på veg og jernbane er høgt prioritert. Me ser at forfallet er på veg ned. Samferdselstiltak er viktige distriktsverkemiddel, som gjer at folk kan bu i distrikta, og ein opplever no at næringslivet satsar som aldri før fordi samferdselstiltak gjer bu- og arbeidsregionar større.

Aldri før har det vore satsa så tungt på å vedlikehalde det me har, samtidig som det blir bygt ny og moderne infrastruktur. Denne regjeringa ser kor viktig det er å byggje infrastruktur for vekst og utvikling i heile landet. Det er godt synleg i budsjettet for 2018.

Stein Erik Lauvås (A) [13:04:31]: Dette er ikke et kommunebudsjett som blir klaget inn for dopingkontroll, så det er ikke sikkert det hadde vært så galt med litt Redbull i dette her.

Jeg er enig når statsråden går opp og sier at vi må gi rom til lokalpolitikerne. Ja, det er det vi må. Men det er det som ikke skjer i dag med statsrådens budsjettforslag og med flertallets stemmegiving. Det er akkurat det som ikke skjer. Det er nettopp derfor det sitter Høyre- og Fremskrittsparti-ordførere rundt om i det ganske land i disse tider og stemmer for eiendomsskatt. Hvorfor stemmer de for eiendomsskatt ute i sine kommuner? Jo, fordi de trenger pengene. De trenger pengene for å skaffe nok sykehjemsplasser, for å betale for fritidsklubber, for å betale for velferden som de ser er nødvendig å gi sine innbyggere. Derfor sitter det Høyre- og Fremskrittsparti-ordførere og kommunestyrerepresentanter over det ganske land i disse tider og stemmer for eiendomsskatt.

Kort til det som skulle være Fremskrittspartiets paradegren, når de skulle avbyråkratisere landet. Jeg hørte representanten Engen-Helgheim – han er ikke i salen nå, men han var det tidligere – si at dette var det viktigste. Ja, da synes jeg at Fremskrittspartiet, regjeringen og Engen-Helgheim skal ta en titt på tallene som viser at ansettelsene i byråkratiet har skutt i været etter at de kom i regjering. De har overhodet ikke vært i nærheten av å gjøre det de har lovet.

Jeg hørte representanten Trellevik hilse hjem til min egen kommune, Marker, og si at der hadde de det økonomisk helt fantastisk. Det var ikke måte på hvor flott det hadde blitt. Jeg tror at man skulle ta en prat med dem som bor i bygda mi, med dem som styrer og steller, og som er inne i dette. Når de har fått 1,7 pst. økning for 2018, gir ikke det noe spesielt gigantisk rom for satsing på skole, omsorg og helse. Det betyr kutt. Hvis vi er noenlunde enige om denne regjeringens egne tall, som sier at vi har en lønns- og prisstigning på «give or take» 2,5 pst., er ikke 1,7 pst. veldig mye å skryte av. For å ta et annet eksempel: Sund kommune i Hordaland hadde fått 2,7 mill. kr mer med Arbeiderpartiets forslag. Så til påstanden om at vi svartmaler – det gjør vi ikke. Men vi har andre prioriteringer. Vi setter skole, helse, omsorg og velferd først. Vi bare registrerer at regjeringen fortsetter å si at skattekutt er viktigere. Det er den politiske forskjellen.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:07:45]: Kommunene er grunnmuren i lokalsamfunnet, blir det sagt. Ja, derfor er jeg glad for at det budsjettet vi skal vedta, vil sette kommunene i stand til å styrke viktige velferdstjenester. Det gjelder forsterkning av helsetilbudet til barn og unge, styrking av tidlig innsats og å sikre et bedre velferdstilbud til rusavhengige.

Det er kvaliteten og tilgjengeligheten på tjenestene som bygger tillit mellom kommune og innbyggere. Jeg må si at det er forunderlig å høre Senterpartiet snakke om kommuneøkonomi, sentraliseringsspøkelser og regjeringas behandling av distriktene når vi vet, som vi har hørt mange ganger her, at kommunesektoren i 2016 hadde det sterkeste driftsresultatet på ti år og det aldri har vært så få kommuner i ROBEK-registeret. Med all respekt – dette står i sterk kontrast til det bildet opposisjonen prøver å tegne, anført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Regjeringa legger også i dette budsjettet opp til en vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 4,6 mrd. kr. Der opposisjonen snakker, leverer regjeringa. Regjeringa forsterker i dette budsjettet det sosiale sikkerhetsnettet, slik at færre vil falle utenfor, og flere kan løftes opp. 300 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter skal sikre et bedre tilbud til rusavhengige, slik at flere får hjelp til å mestre hverdag og jobb. Det er en god investering. 200 mill. kr til tidlig innsats i barnehage og skole er et godt løft og svært etterlengtet. Det samme er regjeringas satsing på forebyggende tiltak for barn og unge og familier, det være seg helsestasjons- og skolehelsetjenesten eller andre forebyggende tiltak. Som representanten Kjenseth sa for litt siden: En god barndom varer hele livet.

Som innbyggere er vi alle opptatt av kvaliteten på de kommunale tjenestene vi får, og vi stiller høye krav. Men få av oss ser ut til å være villige til å betale mer for tjenestene. Jeg minner igjen om at da Arbeiderpartiet stilte til valg med løfter om en økning i skatteregningen på 15 mrd. kr til Norges befolkning – ja, da var det kontante svaret fra velgerne: Nei.

Selv om kommunene får gode økonomiske rammer, ser vi at det fortsatt er behov for prioritering og god ressursbruk. Tjenesteinnovasjon og effektivisering er nødt til å komme høyere på agendaen, og da handler det om å forenkle, fornye og forbedre tjenestene. Med dette budsjettet vil regjeringa fortsette å gjøre den jobben.

Karin Andersen (SV) [13:10:36]: Det er vi som er politikere, som har ansvar for å finansiere den velferden vi alle sammen ønsker. Og det er helt riktig som representanten Tveiten Benestad sier, at det er kvalitet og tilgjengelighet som avgjør om folk er fornøyd. Vi trenger også en moderne velferd – selvfølgelig gjør vi det. Vi trenger moderne skoler, vi trenger en eldreomsorg som er der når folk trenger det, vi trenger et barnevern med kompetente ansatte, og vi trenger en kommunesektor og en statlig sektor som er med på det grønne skiftet, som har kompetanse til å ta vare på klimautfordringene framover, og som klarer å bygge opp gode lokalsamfunn. Det er derfor SV prioriterer dette høyere enn det regjeringen gjør.

Jeg hører at man nå går opp og skryter av en satsing på 100 millioner her og 200 millioner der. Men når SV legger 100 eller 200 millioner oppå, da er det ingenting. Da er det småpenger, da spiller det ingen rolle, da er det overbud. Jeg registrerer at det er viktig med penger når regjeringspartiene og flertallspartiene snakker om det, men når andre prioriterer det høyere, er det ikke viktig.

Økte forskjeller i landet er ikke verdiskaping. Det er verditap, og det er tap for mange mennesker, som får vonde liv. Flere vil kunne delta i verdiskapingen hvis de får et bedre liv og kan bruke kreftene sine til å skaffe seg kompetanse og få arbeid. På boligområdet er det alvorlig. Jeg registrerer at flere representanter er oppe og sier at bostøtteordningen er styrket. Vel, det er flere titusen færre som får nå enn før – som får dekt en mindre del av sine boutgifter – og det er to viktige grunner til at dette skjer: Det ene er at uføretrygdede har falt ut, så ingen nye uføretrygdede får bostøtte. De gamle får – en midlertidig ordning – for ett og ett år om gangen. Det er helt utilstrekkelig. Det andre er at de ulike elementene i bostøtten ikke er justert opp for å ta igjen det gapet som har oppstått de fem–seks siste årene. Vi bruker mindre penger på bostøtte nå enn vi gjorde i 2009. Det henger jo ikke på greip. Da er det ikke en forsterket sosial boligpolitikk vi har, vi har en svekket sosial boligpolitikk. Det går rett inn i hjemmet til noen av dem som virkelig har det vanskelig, og der vi også vet at inntektene til og med har gått tilbake de siste årene. Dette øker de vonde forskjellene. Det er helt unødvendig, for det er penger nok hvis bare også flertallet hadde vært villig til å ta kampen for de mange som sliter i samfunnet, og ikke bare for de få aller rikeste.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:14:02]: Jeg har lyst til å kommentere noen innlegg.

Representanten Hagebakken var opptatt av tilskudd til nye sykehjemsplasser. Vi har hatt en tilskuddsordning for å utbedre sykehjemsplasser. Den har vi hatt i årevis. Med flere års varsel har kommunene fått beskjed om at den nå skal fases ut. Hvis kommunene ikke klarer å bruke en tilskuddsordning som ligger der, år ut og år inn, men skal vente helt til siste slutt og så klage, kommer vi på en måte aldri videre med å oppgradere. Dette er et viktig virkemiddel for å få unna de siste oppgraderingene som nå er nødvendig. Men enda viktigere: Vi er nødt til å ha flere sykehjemsplasser. Det må kommunene nå få på plass for å møte alle de nye eldre som vi får i fremtiden.

Så synes jeg det er spesielt når de rød-grønne kritiserer at det er et lite kutt for ressurskrevende brukere. Det fremmet de rød-grønne selv forslag om da de satt i regjering. Hvis de aldri hadde foreslått det selv, kunne jeg ha gått med på at man kunne kritisere, men det blir litt som å kaste stein i glasshus.

Til det som representanten Wilkinson og flere har vært innom: Jeg synes det er helt greit at opposisjonen svartmaler når det er grunn til det, men det bør være en grense for hva som er anstendig. Alle tall viste at etter åtte rød-grønne år var det nedgang i både behandling, forebygging og oppfølging i kommunene når det gjaldt rus og psykisk helse. Derfor måtte vi ta grep om det. Vi forlangte at alle kommuner måtte ha kommunepsykologer. Det ønsket ikke de andre partiene. Vi innførte en tilskuddsordning som gjør at vi nå har fått psykologer i veldig mange kommuner. Når det gjelder helsestasjoner, var det en nedgang i ansatte under de rød-grønne. Vi økte det nå, og vi har fått mer enn 500 flere ansatte i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene. Dette er viktige grep som vi har tatt. Nå holder vi på med en opptrappingsplan, og vi har særlig fått til en strategi for barn og unges psykiske helse. Grunnen til at vi har gjort så mye på dette feltet, er at det var nedprioritert gjennom åtte år.

Representanten Kaski sier at det blir flere som har det vanskelig, og som har lite. Ja, vi har fått nærmere 80 000 nye mennesker inn til landet vårt de siste årene. De lever på overføringer de første årene. Inntil de kommer seg i jobb, er det klart at vi får mange som har veldig lite. Det er derfor vi er så opptatt av å få dette på plass.

Og igjen: 36 pst. færre bostedsløse under vår regjering – det er et godt tall.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:17:22]: Representanten Lauvås nærmest roper ut fra Stortingets talerstol at de svartmaler ikke. Vel, man kan i hvert fall si at den virkelighetsbeskrivelsen Arbeiderpartiet har, og den de gir, tror ikke velgerne på. Arbeiderpartiet tapte valget, de borgerlige partiene ble gjenvalgt. For et år siden på denne tiden hadde Arbeiderpartiet ca. 36 pst. på meningsmålingene, nå har de 26 pst. Jeg vet ikke om jeg skal gi noen vennlige råd, men det er i hvert fall åpenbart at velgerne ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen som Arbeiderpartiet og flere andre partier gir.

Ja, vi har uløste utfordringer i Velferds-Norge. Det har vi. Men vi har, som flere har vært inne på, sørget for at de som sliter med rus og psykisk helse, har fått et løft.

Ventetidene er kortet ned, skolen er styrket, kommuneøkonomien har blitt romsligere. Ja, det er krevende å være lokalpolitiker, men man kommer ikke forbi at kommuneøkonomien er styrket.

Liv Signe Navarsete har åpenbart lest lokalaviser. Det burde hun ha gjort også da hun var kommunalminister. Realiteten er at Balestrand, som er en av de kommunene som ble trukket frem, hadde 0,4 pst. vekst i de åtte rød-grønne årene og har hatt en vekst på ca. 1 pst. fra 2013 til 2016. Og det er en kommune som har en økonomi på 129 pst., hvis man ser på de utgiftskorrigerte inntektene.

Ja, det er fortsatt utfordringer, og det er behov for å prioritere fremover, men det har blitt bedre i og for kommunene.

Så tar representanten Greni igjen opp spørsmålet om inntektssystemet og frivillighet i kommunereformen. Dette diskuterte vi i nesten ti timer for en drøy uke siden. Da sa jeg at kommunereformen kommer til å fortsette fordi det er viktig for innbyggerne, viktig for tjenestene, men selvsagt innenfor de rammer som Stortinget har trukket opp. Det er ikke slik at inntektssystemet blir brukt for å fremme kommunereformen, inntektssystemet ble endret fordi det var et hinder for kommuner som ønsket å gå sammen. Kommuner som gikk sammen, ble i flere tilfeller straffet. Derfor ble inntektssystemet endret. Og som Kristelig Folkeparti viser til, vil dette selvsagt bli evaluert.

Helt til slutt til representanten Aasrud: Når det gjelder skattefritak for kommuner og spørsmål fra ESA om statsstøtte, har vi et partssammensatt utvalg som jobber med å se på handlingsrommet. De legger frem sin innstilling på nyåret, og da vil vi selvsagt ta den problemstillingen på det største alvor.

Siv Mossleth (Sp) [13:20:54]: Aller først vil jeg bare presisere at i nord var det regjeringspartiene som tapte valget. Næringslivet i Nordland går ganske godt, og noen påstår at det er på grunn av regjeringen. Sannheten er vel heller at det er på tross av regjeringen. Det framstilles som at fylkeskommunene har fått mer å rutte med, men i Nordland får vi mindre – nesten 300 mill. kr mindre fra 2020. Det blir ca. 1 mrd. kr mindre på fire år. Det er ingen satsing på Nordland fylke. Nedtrekket er vel heller et ledd i regjeringens jobb nummer én, sentralisering av Norge.

Men sjømatnæringen, industrien, reiselivet og opplevelsesnæringene går bra i Nordland, og mange av disse aktørene befinner seg ikke ved en riksvei, men ved en fylkesvei. I Nordland har vi over 4 000 km fylkesvei, og mange av næringsaktørene er også avhengige av ferjer for å få varene ut i verden eller folk til bedriftene.

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene er stort, og Senterpartiet vil satse mye mer enn regjeringen på fylkesveier. Vi satset 500 mill. kr i 2017 og viderefører satsingen med 1 mrd. kr i neste års budsjett. Senterpartiet har heller ikke stemt for den omfordelingen fra Nordland og andre distriktsfylker som gjør at Nordland fylkeskommune må tilpasse seg et nedtrekk på nesten 300 mill. kr årlig fra 2020. I tillegg har vi bevilget 100 mill. kr mer til skredsikring og 50 mill. kr til å forsterke broer som ligger som flaskehalser langs veiene.

Fra Indeks Nordland blir det lagt vekt på de ressursene vi har i fylket. Det er kalk fra Velfjord, fiskeriene i Øksnes, industrien i Glomfjord og laks fra Lovund, og alle disse trenger gode fylkesveier. Men løsningen for å skape verdier av disse ressursene er mer distriktspolitikk – ikke mindre. Mer distriktspolitikk er ikke en form for nødhjelp. Det er investering for økt verdiskaping, det er investering veier, mennesker, næringsutvikling og kunnskap. Det er en helt nødvendig utvikling for å ta hele landet i bruk. Og vi trenger å ta hele landet i bruk for å opprettholde velferden i framtiden.

Heidi Greni (Sp) [13:24:04]: Statsråden sa noe sånt som at velgerne ikke kjenner seg igjen i Arbeiderpartiets beskrivelse av Velferds-Norge – at det viser valgresultatet. Jeg tror jeg vil følge opp den logikken og si som så at velgerne kjenner seg i hvert fall igjen i Senterpartiets beskrivelse av sentraliseringspolitikken – det viser valgresultatet ganske tydelig.

Representanten Ørmen Johnsen etterlyste mer debatt om innholdet i kommunereformen, at det var for lite snakk om innhold og kvalitet. Ja, det er jo ikke noe innhold og kvalitet i kommunereformen. Den myndighetsoverføringen som er med i kommunereformen, er vigselsrett og noen regler for flagg. Ingen har sett at det har noe med myndighetsoverføring eller mer makt til lokaldemokratiet å gjøre.

Jeg registrerer at regjeringspartiene vil diskutere 2016. Da må jeg bare slå fast at 2016 var et ekstraordinært år. Som statsråden og jeg var enige om da vi diskuterte kommuneproposisjonen, var det skatteomleggingen som gjorde det ekstraordinært.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:25:26]: Regjeringen ønsker ikke dårligere kommuneøkonomi, den ønsker at kommunene skal få større handlingsrom, og man sier det er solid kommuneøkonomi. Man sier at arbeidsledigheten går ned, og at det går bra i distriktene.

I Finnmark er Loppa og Gamvik de store taperne i regjeringens forslag til statsbudsjett. Småkommuner som ikke vil slå seg sammen, blir straffet. Ordføreren i Loppa hadde et håp om at Stortinget ville tvangssammenslå Loppa med Alta. Folk i Loppa sa klart nei til sammenslåing med Alta.

Mens de fleste kommunene får dekket prisveksten, blir det kutt i Finnmark. Det går fram av oversikten som Fylkesmannen i Finnmark har publisert på sine nettsider. Mange av de minste kommunene får størst kutt. Loppa må kutte 3,4 pst., noe som utgjør rundt 5 mill. kr. Gamvik, Hasvik og Berlevåg følger hakk i hæl på lista over dem som må stramme inn mest neste år. I Finnmark er det bare én kommune som får vekst neste år, og det er Hammerfest.

På meg virker det som om man har laget et inntektssystem som skal straffe de minste kommunene. Det er nesten sånn å forstå at straffen kommer fordi man har vært skeptisk til kommunesammenslåing. Man har prøvd å stimulere økonomien for større enheter. Det vil utarme småkommunene.

Kommunene i Finnmark kan få litt mer penger etter hvert. Det har kommet en ny modell for det såkalte skjønnstilskuddet, der Fylkesmannen venter med å fordele de siste 12 mill. kr. Det skal gå til dem som trenger det mest. Dette er likevel ikke nok til å endre bildet av at kommunene i Finnmark kommer dårligere ut enn gjennomsnittet. Veksten i kommunesektoren er på 2,6 pst., noe som skal være nok til å dekke lønns- og prisveksten. Finnmark må nøye seg med 0,7 pst. lavere vekst, altså en reell nedgang. Ifølge Fylkesmannens tabell vil den forventede pris- og lønnsveksten spise opp økningen for 18 av 19 kommuner, slik at bare Hammerfest går i pluss.

Fremskrittspartiet og Høyre sier at det går så det suser i Distrikts-Norge, men realiteten er at i mange av kommunene i Finnmark har kommunepolitikerne frykt for om de skal klare å utføre de oppgavene de skal. Det skjer en forvitring i noen kommuner som ikke er bra, og vi har en del politikere som ikke vet sin arme råd.

Karin Andersen (SV) [13:28:44]: Det er ingen regjering som har hatt så mye penger å rutte med som denne regjeringen. Det har man hatt nå i over fem år, så det er kanskje snart på tide å begynne å sammenlikne seg med andres forslag til budsjett og hvordan man disponerer de pengene vi nå har til disposisjon.

Det er ingen tvil om at budsjettene nå er sentraliserende, og at de øker forskjellene. Det er et valg som Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort. Jeg reagerer spesielt når representanten Kjønaas Kjos snakker om særlig ressurskrevende brukere. Ja, det er helt riktig at noen har foreslått endringer for disse før, men det behøver ikke tilsi at når man har mer penger til disposisjon enn noen gang, er det der man skal kutte. Tvert imot burde dette være utgifter som Fremskrittspartiet hadde passet ekstra godt på. Jeg registrerer at man gjør ikke det, for dette er utgifter som kommunene må ta, og som er til mennesker som ikke sjøl kan ta vare på egne behov.

Rigmor Aasrud (A) [13:30:04]: Vi hører fortsatt regjeringspartienes representanter her kun snakke om 2016 og 2017. Men det er altså sånn at når kommunene nå får 3,6 mrd. kr, går det vekk 2,6 mrd. kr til demografi og pensjon. Da er det igjen en milliard, og så støtter vi opptrappingen på rusfeltet, vi støtter tidlig innsats i barnehage og skole, og vi støtter forebyggende tiltak for barn og unge og familier. Men da er det igjen 300 mill. kr, og det er akkurat den samme summen som man belaster kommunene med, i merutgifter for de ressurskrevende brukerne. Da må det være lov å si at det går an å prioritere annerledes, sånn som de andre partiene har gjort.

Så til Trellevik: Ja, vi kutter i de private barnehagene, for vi ønsker å kunne stille krav til de barnehagene, om bl.a. åpningstid. Det er det ikke nå, og da får de faktisk mer betalt for oppgavene enn de kommunale. Det er ikke riktig.

Mari Holm Lønseth (H) [13:31:13]: Selv om representanten Karin Andersen flere ganger går opp på talerstolen og sier at uføre ikke får bostøtte, blir det ikke mer sant av den grunn. Vi har i løpet av den siste fireårsperioden gjort veldig viktige endringer i bostøtten som gjør at den blir mer målrettet, og som gjør at den også opprettholder sin realverdi over tid. Antallet mottakere av bostøtte har gått ned, men de som får bostøtte, får mer. Igjen: Jo flere ganger Karin Andersen går opp på talerstolen og sier det – det blir ikke mer sant av den grunn.

La meg ta tre ting vi har gjort for å målrette bostøtten mer i disse årene. For det første har vi oppdaterte opplysninger om inntekt, slik at man får riktig bostøtte og slipper å få store tilbakebetalingskrav. For det andre har man økt bostøtten til barnefamilier, og man har også hevet inntektstaket for boutgifter, slik at barnefamilier får mer. For det tredje har man også sørget for at det blir enklere for bokollektiv å få bostøtte, slik at også flyktninger får bostøtte. (Presidenten klubber.) Det har vært veldig viktig.

Jorodd Asphjell (A) [13:32:35]: Representanten Holm Lønseth viste til at jeg kom med en klagesang fra denne talerstolen tidligere i dag. Jeg vil minne om at Klagesangene er en poetisk bok i Bibelen, som uttrykker sorg over babylonernes ødeleggelse av Jerusalem og profetens lidelser på grunn av folkets smerte og ulykke, og hvor man ber for byen og folket. Ja, vi får se, etter at dette budsjettet er vedtatt, hvor mye smerte det har påført både folk og byer i Norge. Det gjenstår å se.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018 er det 2 mrd. kr mer til kommunene. Det betyr at det vil bli mer penger til landets kommuner – til alle landets kommuner – både til barnehage, til skole og til eldreomsorg. For eksempel der jeg bor, i Orkdal kommune, som skal slå seg sammen med Agdenes, Meldal og Snillfjord, betyr Arbeiderpartiets alternative budsjett 7 432 000 kr mer i året. Det vil bety en bedre kvalitet på de velferdstjenestene vi har – ikke mindre kvalitet og ikke mindre penger. Det er realiteten i budsjettet for 2018.

Representanten Holm Lønseth viste til Adresseavisens «Det går likar no»-artikkel. Ordførerne i Trøndelag ble lurt av Adresseavisen til å være med på en intervjurunde som man ikke kjente agendaen til, og som ordførerne etterpå har tilbakevist. Hvilken ordfører vil si: Nei, i denne kommunen går det veldig dårlig, i denne kommunen har de det veldig vondt, her jobber de ansatte veldig dårlig osv. Det er ikke sånn. Det er klart at mange kommuner har lagt ned skoler, sykehjemsplasser og barnehageplasser på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Men dette er på en måte regjeringens ansvar, for det handler om de kommunebudsjettene som denne regjeringen gir til kommunene i Norge.

Når man skal måle kvaliteten i kommunetjenestene i Norge, kan man ikke måle resultatet ut fra bunnlinja. Da må man måle kvaliteten i forhold til kvantitet og kvalitet på de tjenestene som kommunen er satt til å gi sine innbyggere.

Jeg merket meg også at statsråd Sanner slo seg litt på brystet og sa: Vi er årets valgvinnere. Jeg må da minne Høyre om at alle partier, både Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, gikk tilbake ved valget i 2017, og det var med knappest mulig margin at de fikk et flertall. Men flertallet har man mistet – denne regjeringen er en mindretallsregjering som er helt avhengig av støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti for å få et flertall. Vi har allerede sett i denne perioden at man har mistet dette flertallet i mange saker, og vi får endelig håpe at disse støttepartiene ser at det forslaget som Arbeiderpartiet har lagt fram, er et mye bedre forslag, som vil gi innbyggere i alle landets kommuner et mye bedre tjenestetilbud innenfor disse områdene.

Torhild Bransdal (KrF) [13:35:37]: Til representanten Asphjell må jeg si at det er andre kapitler i Bibelen som uttrykker atskillig større glede enn det Klagesangene gjør, så her kommer det an på hvordan man ser tingene. Man kan enten se det svart-svart eller hvitt-hvitt, men etter mitt syn er vel sannheten noe midt imellom.

Ethvert budsjettflertall må ta ansvar for de vedtakene som blir gjort. Da synes jeg vi skal være ærlige både når det gjelder å påpeke de gode tingene og de mindre gode tingene. De mindre gode tingene i dette budsjettet var faktisk regionaltilskudd, og det er innslagspunktet for ressurskrevende brukere, men det var så langt vi kom. Jeg kan ikke med min beste vilje se at vi får noe bedre budsjett for kommunene med å slå hverandre i hodet med tall fra denne talerstolen – om det er en 1,6, eller 1,9, eller hvilket tall det er. Det er faktisk den tjenesten vi får ut av dette, som er det viktigste.

For en nybegynner på dette feltet er det påfallende å høre hvor viktig det er å påpeke sin egen fortreffelighet – og å påpeke hvor dårlig den andre siden er. Nei, det har jeg lært etter et langt liv i kommunepolitikken, at selv om en var uenig, så måtte en brette opp ermene og gjøre det beste ut av den porteføljen en hadde. Var en fornøyd? Nei, det var ingen år vi var fornøyde. Noen år var vi mer fornøyd enn andre år, men vi brettet opp ermene og gjorde en best mulig jobb ut fra den porteføljen en hadde. Hvis en vanlig innbygger skulle ha sittet og hørt på denne debatten, er jeg ikke så sikker på om en ville se et bedre tjenestetilbud ut fra både prosentregning og annet. For det vi er i ferd med å gjøre, er å snakke kommunene ned, snakke kommunenes tjenester ned. Vi må snakke kommunene opp, og så må vi ikke tillegge andre motiver som de ikke har.

Helge Orten (H) [13:38:20]: Representanten Asphjell snakket om de økningene som er foreslått i Arbeiderpartiets alternative budsjett, men han glemmer én ting, nemlig hvordan han har tenkt å finansiere alle de gode løftene. Det handlet om økt skatt, og det handlet om økte avgifter – for innbyggerne og for næringslivet i de samme kommunene – som også har betydning for utviklingen i den kommunen. Jeg tror det lønner seg å snakke om begge sider av regnskapet når en skal snakke om sine påplussinger.

Men det jeg tok ordet for, handler om fylkesveier. På mange representanter fra Senterpartiet virker det som om vi ikke satser på fylkesveiene i det hele tatt. Det er fullstendig feil. Under denne regjeringen har det faktisk blitt økt, utover det som lå til grunn i den forrige nasjonale transportplanen med tilskudd til fylkesveiene. I 2018, til oppgradering og fornying, ligger det inne ca. 1,6 mrd. kr til fylkesveiene, utover det som ligger i den ordinære rammen, som skal dekke det løpende vedlikeholdet av fylkesveinettet. I tillegg bruker vi 750 mill. kr, eller der omkring, hvert år på rassikring av fylkesveinettet. Så framstilles dette som om det ikke blir satset på fylkesveiene i Norge, og det virker pussig for meg.

Så er det nå engang slik at denne reformen fra 2010 – da det som i dag er fylkesveinettet, ble overført fra riksveistatus – ble gjort uten noen form for plan for hvordan en skulle dekke vedlikeholdsetterslepet i årene som kom, uten noen form for plan for hvordan en skulle dekke vedlikeholdsetterslepet. Jeg synes det i alle fall er grunn til å huske sin egen historikk før en kritiserer andre for manglende satsing.

Jeg er fornøyd med at vi klarte å løfte dette, og jeg er fornøyd med samferdselssatsingen som blir gjort i Norge. Vi har økt samferdselssatsingen totalt over samferdselsbudsjettet, med over 60 pst. fra 2013 til 2018. Det vises i hele Norge. Det bygger hele Norge, det bygger Distrikts-Norge, og det bygger by og land. Det tenker jeg er greit at vi tar med oss i den videre debatten.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:40:35]: Flere har vært inne på spørsmålet om ressurskrevende tjenester. Det er ingen tvil om at det er en svært viktig ordning for at flest mulig skal kunne få et godt tilbud i sin hjemkommune. Ser vi på tallene, er realiteten at fra 2013 og frem til i dag har det vært en økning fra 6,3 mrd. til 9,6 mrd. kr. Så når representanten Karin Andersen sier at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet og andre må passe mer på de tjenestene – vel, det har vært en økning på 3 mrd. kr i løpet av disse fire årene. Det var 6 600 som fikk den type tjenester i 2013. Nå er det 8 400. Det er bra, for det betyr at flere får et godt tilbud i sin hjemkommune.

Det er riktig at vi i 2018 har økt egenandelen for kommunene med 50 000 kr ut over prisstigningen. Det rører ikke tjenestene til innbyggerne og dem med behov, men det betyr at kommunene får en ekstra egenandel på 50 000 kr.

Så sier representanten Greni at kommunereformen ikke har innhold og kvalitet. Vel, hva slags budskap er det til de tusenvis av lokalpolitikere som nå gjennomfører kommunereformen? Enten de kommer fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet, så gjør de det fordi de mener at det vil gi et bedre tilbud til innbyggerne i tiårene som kommer. Det er derfor vi støtter dem, og det kommer vi til å fortsette å gjøre, fordi vi er opptatt av å bevare de norske velferdskommunene, og av at de kan gi gode tjenester til innbyggerne i årene som kommer.

For vi vet noe om fremtiden, og det er at det blir mer krevende, også for kommunene. Når oljeinntektene går ned, utgiftene til velferd går opp og folks forventninger øker, blir det mer krevende. Da hjelper det svært lite om man slår hverandre i hodet med 2016-, 2017- eller 2018- tall, eller om man bevilger 1 mrd. kr mer eller 1 mrd. kr mindre. Det kommer til å kreve av oss at vi evner både å prioritere tydeligere i årene som kommer, og at man flytter ressursene fra administrasjon til bedre tjenester – slik vi nå gjør i staten. Da er det ikke slik som det ble hevdet av representanten Lauvås, at antall byråkrater skyter i været. Nei, tvert imot går det ned i departementene. Vi har bremset den voldsomme veksten som var under de rød-grønne. Vi flytter nå statlige arbeidsplasser ut i landet i langt høyere grad enn det som ble gjort før, og vi gjør det fordi det kan styrke kompetansemiljøene og arbeidsplasstilbudet utover landet.

Til slutt: Vi har fortsatt boligsosiale utfordringer, men jeg er stolt av at det er langt færre bostedsløse i dag, særlig barn, og jeg er stolt av at vi nå har forbedret bostøtteordningen og rettet opp noen av feilene fra i fjor.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:43:25]: Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Greni. Jeg tenker at begrunnelsen for kommunereformen må være en total misforståelse, og det er ganske oppsiktsvekkende. Begrunnelsen er jo nettopp at innbyggerne skal sikres gode velferdstjenester framover. Vi vet at vi får store utfordringer med økt antall eldre i kommunene, men vi skal ha bedre tjenester til eldre, til elever i skolene, til barnehager, til barnevern og psykisk helse. Så jeg vil anbefale Greni å ta en prat med sine kollegaer i Senterpartiet, som faktisk har gått inn for reformen.

Vi trenger fornying og omstilling i offentlig sektor. Vi må ikke rygge inn i framtiden. Kommune-Norge var sist i stor endring i 1995. Det er for lenge siden. Store reformer har kommet siden da, bl.a. samhandlingsreformen.

Ingvild Kjerkol (A) [15:31:39]: Norske kommuner er lokale samfunnsutviklere, og de er våre fremste velferdstilbydere. De ordner opp på hjemstedet ditt og mitt. Kommunene representerer også størsteparten av vår felles helsetjeneste, selv om det ofte er sykehusene som får prege helsedebatten. Det er viktig å huske at folk ikke blir syke på sykehus; de blir syke der de bor, og alle bor i en kommune.

Gode barnehager, svangerskapsomsorg, helsestasjoner, skolehelsetjeneste og et trygt og organisert arbeidsliv er viktige innsatsfaktorer for en god helse – både en fysisk god helse og en psykisk god helse. Stortingets oppdrag er å sikre god helse og livskvalitet for alle som bor i Norge. Da må vi sette norske kommuner i stand til de oppgavene det innebærer. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange over 70 år. Det er en enorm økning i livskvalitet og livsglede for veldig mange mennesker, men det innebærer også et formidabelt behov for bedre tilbud og god eldreomsorg.

Det er flere grunner til at regjeringens opplegg for neste år er for dårlig for kommunene. For det første bindes mye av de frie inntektene opp i kostnader som handler om demografi og pensjon. I tillegg har regjeringen satt merkelapp på det meste av det som er igjen av pengene. Fra Arbeiderpartiets side kan vi bare konstatere at det med regjeringens forslag ikke er rom i budsjettet for å bedre kvaliteten på eldreomsorgen rundt omkring i landet. Det blir heller ikke bedre av at regjeringen sender en ekstraregning på ressurskrevende tjenester til kommunene. Arbeiderpartiet styrker denne ordningen med 300 mill. kr. Flertallet svekker den.

Det er ikke bare kommunene som får en ekstraregning neste år. Småbarnsforeldre må betale mer for barnehageplassen. Budsjettet tegner i det hele tatt et bilde av en regjering som ikke i tilstrekkelig grad prioriterer velferdstjenester som folk over hele landet bruker til daglig.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker at vår felles helsetjeneste skal være sterk, slik at private løsninger ikke tvinger seg fram og øker forskjellene mellom folk. Det betyr at kommuneøkonomien må prioriteres høyt. Det gjør Arbeiderpartiet.

Kent Gudmundsen (H) [15:34:33]: Vi holder det gående selv etter en hyggelig lunsj, men det er nødvendig, rett og slett, for da jeg hørte på debatten før vi tok pause, var det mye å ta tak i.

Det høres nesten ut som det er en liten dommedag der ute i Kommune-Norge, men det er veldig langt unna sannheten. Det er liten tvil om at barn, elever, studenter, voksne og – ikke minst – næringslivet har tjent veldig godt på at vi fikk et regjeringsskifte høsten 2013. Eksempelvis har ikke kommuneøkonomien i 2016 vært bedre siden 1990-tallet – tenk på det. Det er ikke akkurat Jern-Erna og de karikeringene som de rød-grønne har holdt på med i veldig mange år, som er fasiten vi sitter igjen med. Tvert imot har en mer enn noen gang lagt bedre til rette for at vi skal kunne satse på velferdstjenester, satse på barn og unge, at vi bygger laget rundt barna våre, og vi ser nå at det hjelper. Allerede lærer ungene våre mer. Vi ser at frafallet går ned. Vi ser at det både i offentlig og privat sektor forskes som aldri før. Faktisk har vi nå passert 2 pst. av FoU i Norge, når vi ser privat forskning og offentlig forskning i sammenheng.

Vi ser også at langt flere får hjelp og støtte underveis, spesielt på barnetrinnet. Det som før var sen innsats, er egentlig blitt tidenes løft for tidlig innsats. Vi ser også at de tiltakene som var rettet inn mot videregående skole før, ikke har gitt den effekten som de egentlig var ment å gi. Derimot viser resultatene at grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning i stadig større grad nå får et løft på barnetrinnet, og vi er med på å heve kvaliteten, fra barnehagen og hele veien opp igjennom grunnskolen.

Det som jeg synes er mer oppsiktsvekkende, er den enorme venstredreiningen som Arbeiderpartiet tar i sitt alternative statsbudsjett. Det er ganske oppsiktsvekkende, mener jeg, at Arbeiderpartiet foreslår å kutte 300 mill. kr til private barnehager. Halvparten av norske barn går i en privat barnehage. Stiftelser som Canvas og Private Barnehagers Landsforbund er med på å bidra til løftet for kvalitet og for å sikre ungene våre en god start i livet. Arbeiderpartiet mener at halvparten av disse barna skal klare seg med mindre. Faktisk sier PBL at for småtrinnet vil kuttet på 300 mill. kr, hvis man fordeler det riktig, utgjøre så mye som 8 000 kr per barn. Det er Arbeiderpartiets svar på tidlig innsats når vi i dag diskuterer kommuneøkonomi.

Ketil Kjenseth (V) [15:37:49]: Økonomi har vært tema for en stor del av debatten her, og det er ikke måte på hvor mye penger opposisjonen vil putte på, og hvor mye oljepenger den sittende regjeringa har smurt på. Men det var i årene fra 2006 til 2012, de rød-grønne årene, at statsbudsjettet ble doblet, fra 600 mrd. kr til 1 200 mrd. kr. Gullalderen i norsk offentlig økonomi har virkelig vært. Innenfor det tidsrommet fant ikke de rød-grønne rom for en veldig stor vekst til kommunesektoren.

Så tenker jeg tilbake på bredbåndsutbyggingen som de rød-grønne organiserte. Til forskjell fra i Sverige, hvor en valgte en statlig utbygging, har vi heldigvis i Norge valgt en utbygging med markedsaktører, og vi har i dag en dekning på over 85 pst. i Norge, mens i Sverige er den på 70 pst. Så det er også et spørsmål om hvordan en bruker pengene. Når en snakker om at en har så mye penger, skal en i hvert fall være glad for at en brukte de pengene riktig.

Jorodd Asphjell (A) [15:39:07]: Representanten Helge Orten etterlyste hvordan Arbeiderpartiet ville finansiere alle gode tiltak med sitt alternative statsbudsjett, og det skal jeg si kort nå.

Når det gjelder satsing på velferd, for syke, arbeidsledige og eldre, reduserer vi kutt i formuesbeskatningen til de aller rikeste med 3,3 mrd. kr. Innen klimatiltak bruker vi miljøavgifter på 1,8 mrd. kr. Når det gjelder barn og unge, trygghet og kunnskap, avvikler vi redusert moms på brus og godteri på 1,9 mrd. kr, og innenfor næringspolitikk og arbeidstiltak kutter vi subsidiering av utenlandsk netthandel på 1,4 mrd.kr. Det handler om prioritering og om å sette de aller svakeste i samfunnet på topp, og vi kutter ikke skatten til dem som har mest fra før.

Stein Erik Lauvås (A) [15:40:06]: Det framstilles som om regjeringen vant valget. Det gjorde de ikke. De gikk tilbake. De stiller svakere i Stortinget enn de gjorde i forrige periode. Det er det ingen tvil om. I Østfold tapte de soleklart. Østfold består av et rød-grønt flertall. Historien om at regjeringen er styrket ved stortingsvalget, stemmer ganske enkelt ikke. Det tror jeg statsråden også ser dersom han går inn i valgresultatet og gransker det fylke for fylke.

Så kan det om kommuneøkonomien 2016 ikke få lov til å stå. Dette er engangspenger, men dersom statsråden virkelig mener å gi det rådet til kommunene at de som hadde store engangsinntekter i 2016, skal legge det inn i varig drift, er statsråden ute og gir svært dårlige råd til kommunene. Jeg håper han ikke mener det.

Nina Sandberg (A) [15:41:24]: Jeg måtte ta ordet til Høyres kritikk av Arbeiderpartiet for at man kutter støtten til private barnehager. Det må ikke være noen tvil om at Arbeiderpartiet er positiv til private barnehager. De har gjort en enorm innsats for å dekke etterspørselen etter barnehageplasser i Norge.

Det som derimot må være helt klart, er at når man betaler for en tjeneste, forventer man å få det samme ut av de midlene man legger inn. Vi har per i dag en situasjon i Norge der private barnehager, f.eks. i den kommunen der jeg var ordfører, kan ha en åpningstid som er betydelig kortere enn det offentlige barnehager har. Man har også private barnehager som kan velge ikke å ta inn barn med nedsatt funksjonsevne.

Saken er den at når man betaler for en tjeneste, skal man få det samme tilbudet.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:42:40]: Jeg registrerer at Lauvås er mest opptatt av å se bakover. Jeg brukte mitt hovedinnlegg i dag til å se fremover.

Man kan gjerne diskutere hvem som vant valget. Realiteten er i hvert fall at Lauvås og Arbeiderpartiet fortsatt er i opposisjon. Høyre og Fremskrittspartiet sitter fortsatt i regjering. Vi har tenkt å bruke den regjeringsmakten, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, til å gjennomføre mer politikk som er bra for innbyggerne, bra for kommunene og bra for landet.

Så er det riktig som Lauvås sier, og det har jeg også referert til mange ganger før, at kommunene både i 2016 og 2017 har fått ekstra skatteinntekter i løpet av høsten – det er helt riktig. Samtidig kan man ikke komme bort fra at de resultatene vi nå ser for kommuneøkonomien, er en kombinasjon av tre forhold: Det ene er en god økonomisk ramme som kommunene har fått etter samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det andre er at det har vært god vekst i skatteinntektene gjennom høsten, både i 2016 og 2017. Og det tredje – og det er kanskje det aller viktigste – er at kommunene selv har styrt godt. Det gjør at det er gode resultater, og at antallet på ROBEK har gått kraftig ned og er nesten halvert.

Dette er et godt utgangspunkt for de årene vi nå skal inn i. For alle som ser, ser at oljeinntektene nå går ned, at utgiftene til helse og omsorg går opp, og at folks forventninger fortsetter å øke. Det betyr at både vi som nasjonale politikere og lokale politikere må bli flinkere til å prioritere, effektivisere og jobbe smartere, slik at vi kan fortsette å videreutvikle viktige tilbud til innbyggerne.

Kent Gudmundsen (H) [15:44:44]: Jeg føler behov for å følge opp representanten fra Arbeiderpartiet, som peker på dette med private barnehager og kutt. Jeg synes det er litt rart at man viser en positivitet til hva private barnehager bidrar med i Norge, ved å kutte 300 mill. kr. Hvis man virkelig mener at ikke alle barnehager leverer det man har satt seg av politiske mål når det gjelder kvalitet og innhold, har man jo mulighet for å sette noen rammer for hva som skal være kvalitet og innhold i barnehagesektoren for alle barnehager som er godkjent, og som mottar offentlig støtte – enten de er kommunalt drevet, privat drevet eller en stiftelse. Det finnes private barnehager, f.eks. gjennom stiftelsen Kanvas, som strekker seg lenger enn kommunale barnehager gjør. De har 50 pst. pedagogtetthet. De følger tariffavtaler. De har lavere sykefravær. De har høyere brukertilfredshet.

Det er virkelig sånn at noen greier å løse sitt samfunnsoppdrag på en helt utmerket måte, og de bidrar nettopp gjennom dette mangfoldet til å skape den kvaliteten vi er ute etter å gi barna våre. Hvordan man kan hilse en sånn type innsats for ungene våre med å gi dem et kutt på 300 mill. kr, det skjønner ikke jeg. Vi har fra de fire partiene inngått budsjettforlik som nå løfter pedagogtettheten i barnehagesektoren opp til 43 pst. Vi skal videre oppover. Vi skal være med på å gjøre kvaliteten og innholdet i barnehagen slik at det er med på å bidra til at vi får bedre læring gjennom lek, at vi får gitt den tidlige innsatsen som alle snakker om, at man sikrer ungene våre sosial mobilitet. Da må vi spille på lag med alle gode krefter som finnes blant alle som driver barnehager, og ikke gå til krigserklæring mot den halvparten som har vist gjennom mange år at de kan levere veldig god kvalitet og godt innhold for veldig begrensede ressurser sammenlignet med veldig mange innenfor den samme sektoren.

Karin Andersen (SV) [15:47:06] (komiteens leder): Innvandring, integrering og asylpolitikk er av de store utfordringene i mange land i verden. Det handler om at svært mange mennesker er på flukt, enten fra krig eller fra vanstyre og forfølgelse, og også at mange mennesker ønsker å flytte på seg, av gode grunner, slik folk har gjort opp gjennom historien, til alle tider, og slik nordmenn i dag ønsker å gjøre. Så handler det litt om at vi må møte de enorme humanitære behovene som eksisterer i verden, på en god måte, at Norge må holde oppe det skjøre nettverket av sivilisasjon som ligger i våre konvensjonsforpliktelser når det gjelder flyktninger, og at vi må ha en politikk som gjør at vi kan lære oss å leve sammen sjøl om vi er forskjellige.

SV mener at regjeringen ikke er på rett vei på en del av disse punktene. Det første er det store behovet for å ta imot flere flyktninger. FN har anmodet Norge om å ta imot 5 000 flyktninger, og SV mener at det burde vi ha gjort. Det burde vi fordi det nå kommer mange færre asylsøkere til Norge. Det er først og fremst fordi grensene i Europa har blitt stengt, ikke fordi det er behov for færre. Det er også fordi det er en alvorlig situasjon i mange av flyktningleirene, med mangel på både mat, utdanning og sikkerhet, og fordi det store antallet flyktninger som er i mange nærområder, er med på å destabilisere disse områdene. Dessuten har vi kapasitet i Norge nå i kommunesektoren – og det er første gang jeg har vært med på høringer i Stortinget der KS har kommet og bedt om at man tar imot flere kvoteflyktninger enn det vi har gjort til nå. Her burde Norge selvfølgelig også, som et svært rikt land, gå foran og vise at vi lytter når FNs høykommissær ber oss om å gi et slikt bidrag, som jo ikke er veldig stort.

Når det gjelder integrering, er det én setning i denne innstillingen som jeg ble veldig glad for å lese, som er fra Fremskrittspartiet og Høyre. Det er:

«Disse medlemmer mener innvandring er en kilde til mangfold, nye impulser og kulturell utveksling.»

Det er SV helt enig i, men jeg må si at det mangler ganske mye på å høre at det er den retorikken som regjeringen – og særlig Fremskrittspartiet – bruker i disse sakene. Der er man opptatt av å problematisere mer enn å integrere, og man snakker folk veldig ned. Det siste som skjedde, var i forrige uke da kriminalitetsstatistikken kom. Den viser at det er en kraftig nedgang i kriminalitet også blant innvandrere, men det ble gjort til et problem av statsråden. Noe av det alvorlige vi fikk høre, var at andelen unge med innvandrerbakgrunn som er født og oppvokst i Norge, og som er kriminelle, er høyere enn blant den norske ungdommen. Da er det kanskje grunn til å spørre seg hvorfor disse ungdommene reagerer slik. Kanskje det er fordi de hver eneste dag får høre at de aldri blir norske nok, at det blir snakket negativt generelt om hele gruppen. Det vi vet, er at ungdom søker seg til negative fellesskap når de ikke får mulighet til å være del av gode.

Regjeringens kutt i rettshjelpstiltak for flyktninger er også svært kritikkverdig. SV prioriterer disse områdene høyt, i tillegg til at vi prioriterer flere minoritetsrådgivere i skolen, forsterkede hjelpetiltak for unge som utsettes for ekstrem sosial kontroll, forebyggende tiltak mot radikalisering i regi av frivillige organisasjoner og en områdesatsing på over 100 mill. kr mer enn regjeringens. Og i mottakene er det behov for å styrke innsatsen, med barnefaglig kompetanse, at alle barna i barnehagealder får gå i barnehage, og ikke minst må vi øke livsoppholdsytelsene til familiene som i dag faktisk opplever ren fattigdom og sult. Vi leser nå i avisen at familiene på mottakene ikke har nok penger til mat. Det er skammelig, det er helt unødvendig, og SV foreslår å øke disse satsene.

Rigmor Aasrud (A) [15:58:53]: Debatten om innvandring og integrering rører ved noen av de store utfordringene verden står overfor. Internasjonale forhold legger nye premisser for hva vi må forholde oss til. Sårbare og ikke-fungerende stater i Europas nabolag er arnested for krig og konflikt, fattigdom og humanitære kriser. Mennesker er i bevegelse – det er folkevandringens tid.

Globalisering fører med seg mange dilemmaer og paradokser. Vi ser store og økende forskjeller i inntekter og velstand. Kapitalen og handelen legger press på arbeidstakerrettigheter, og mennesker i bevegelse utnyttes på det groveste. Vi ser det også her i Norge.

Klimautfordringen er en global trussel, og internasjonale avtaler er avhengig av at landene tror på og bidrar til løsninger. Hvis ikke vil klimaendringer føre enda flere ut på flukt fordi livsgrunnlaget bokstavelig talt forsvinner når været endres.

Politisk forfølgelse og mangel på demokrati og rettssikkerhet gjør folk utrygge, og mange flykter fra sånne regimer. Verden står overfor store utfordringer. Akkurat nå er det færre som kommer inn i Europa enn det vi opplevde i 2015. Det skyldes ikke at situasjonen for folk er bedre i 2017 enn i 2015, det skyldes først og fremst at grensekontrollen er styrket i hele Europa.

Røde Kors’ aksjon på lørdag ga oss en klar påminnelse om hvor mange som er på flukt i verden. Det er derfor grunn til å tro at innvandrings- og inkluderingsfeltet også i årene framover vil prege vår politiske hverdag, og vi vil måtte se etter nye løsninger for dem som er på flukt – ikke Norge alene, men sammen med landene i Europa og gjennom internasjonale fora.

Utgangspunktet for Arbeiderpartiets politikk på innvandringsfeltet er streng, rettferdig og human. De som søker asyl i Norge, skal være trygge på at søknaden behandles forsvarlig, og at de som trenger det, skal få beskyttelse. Flere rapporter stiller spørsmål ved om sakene behandles forsvarlig nå, og det hviler et stort ansvar på regjeringen, som forsikrer Stortinget om at de blir det.

En situasjon der mange søker seg til Europa, gjør at vi må ha et tett samarbeid med landene i Europa. Vi må føre en politikk som ikke avviker vesentlig fra deres, men saker skal likevel behandles forsvarlig. Vi forutsetter at det gjøres innenfor våre internasjonale forpliktelser.

Etter 2015 har det kommet mange til Norge som skal være her permanent. Arbeiderpartiets ambisjon er at vi skal være best på inkludering. Da må vi ha gode systemer som gir dem som kommer til landet vårt, muligheten til å få nok kompetanse, sånn at de kan bidra til samfunnet. Kombinasjonen flere eldre og færre yngre betyr at vi må få flere til å bidra. Det gjelder alle, men til tross for at sysselsettingsandelen blant innvandrere øker, er det helt avgjørende at flere kommer i arbeid. Derfor er vår hovedprioritet i inkluderingsarbeidet å få flere ut i jobb. Derfor styrker vi Jobbsjansen som virkemiddel for å få dette til. I vårt alternative budsjett bruker vi 50 mill. kr mer på tiltaket, for vi ser at det virker. Gjennom arbeid læres norsk. Det skaper samhold og vennskap mellom kollegaer, og det bidrar til tilhørighet til det norske samfunnet. I tillegg til å styrke Jobbsjansen styrker vi de frivillige organisasjonenes grunnbevilgning, for vi vet at mange bidrar til å få flere med i det norske samfunnet gjennom frivilligheten, og det er en god og trygg havn for mange som kommer hit.

Noe av det jeg synes utfordrer oss aller mest, er at det kommer en del folk til Norge som har utdanning, kanskje lang utdanning, men som mangler dokumentasjon på den. Andre har utdanning, men får den ikke godkjent i Norge. Sånt er demotiverende, og folk som vil delta, får ikke gjort det fordi de mangler et eller annet dokument. Derfor styrker vi systemet for realkompetansevurdering, og vi styrker NOKUT, sånn at flere kan få godkjent utdanningen sin, som ikke er tatt i Norge, men som allikevel er viktig for at de kan bidra i det norske arbeidslivet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [16:10:16]: Alle som søker beskyttelse, skal behandles med respekt og få tilstrekkelig rettshjelp. Men personer som ikke har beskyttelsesbehov, skal returneres raskt.

Innvandringen til Norge må reguleres for å sette legitimitet bak asylinstituttet. Et stort antall asylsøkere, som vi fikk i 2015, setter asylsystemet og velferdsmodellen vår under press. Ankomstantallet er nå redusert, og per 31. august var det registrert 2 862 asylsøkere og 149 enslige mindreårige. Det står i stor kontrast til over 30 000 søkere i 2015. Tallene er gått ned av flere årsaker, bl.a. EUs avtale med Tyrkia, migrasjonskontroll på Vest-Balkan og grensekontroll i Schengenområdet, og ikke minst har flere land, bl.a. Norge, tatt i bruk innstramminger. Det har vært riktig.

Norge er det landet som har bidratt mest med hensyn til å ta imot flyktninger i perioden 2015–2017. Foruten ordinære asylsøkere har vi tatt imot 8 000 syriske flyktninger og 1 500 flyktninger over to år på oppfordring fra EUs relokaliseringsordning. Budsjettforliket nå legger opp til å øke kvoten med 1 000 flyktninger i tillegg til de foreslåtte av regjeringen på 1 120.

Det ble hevdet fra komitélederen at Norge ikke bidro i verden under flyktningkrisen. Jeg bare minner om at Norge i 2016 bidro med så mye som 2,7 mrd. kr til Syria, og vår egen statsminister tok initiativ til en giverlandskonferanse som ble holdt i England, og som ga store penger. Så det at vi ikke bidrar, er rett og slett feil.

Når det er sagt, er Høyre glad for at regjeringen nå legger vekt på å utvikle en god ankomstberedskap, ikke minst for å øke effektiviteten og kontrollen i asylsøkernes første tid i Norge. Et stort mottakssenter i Råde som planlegges, stiller vi oss bak. Vi er glad for budsjettprioriteringene som vil modernisere IT-systemet også i denne sektoren, bl.a. for å få en mer effektiv og riktig registrering.

Det har vært stor oppmerksomhet rundt enslige mindreårige asylsøkere, og det ble da også i mai 2017 bevilget 50 mill. kr til økt bemanning og bedring av kompetanse i mottak. Enslige mindreårige asylsøkere skal behandles på en forsvarlig måte som er tilpasset deres situasjon. Jeg er glad for at departementet i budsjettproposisjonen skriver at de prioriteres i alle ledd i utlendingsforvaltningen: ved registrering, ved innkvartering, ved saksbehandling, ved bosetting og ved retur når det er nødvendig.

Det er krevende å tilpasse mottakskapasiteten til det antallet som kommer, og det er Utlendingsdirektoratet som må se behovet opp mot mest mulig kostnadseffektiv innkvartering. På grunn av lave ankomster har det vært nødvendig å redusere antall mottak også for enslige mindreårige.

Når det gjelder integrering, er det mange som skal bosettes i kommunene, 27 000 i 2018. Vi bruker om lag 15 mrd. kr til bosetting og integreringstiltak. Siden komitélederen nevnte at regjeringen er integreringsfiendtlig, vil jeg be komitélederen se på OECD-statistikken, hvor Norge faktisk ligger blant de høyeste på listen over land som har gode tiltak for dem som skal integreres. Det er bra.

Vi stiller oss helt bak hovedmålene på integreringsfeltet. Det gjelder raskere bosetting av flyktninger og høyere deltakelse blant innvandrere i samfunn og arbeidsliv. For å få en bedre og raskere integrering har vi satset på integreringsmottak for dem som skal bosettes, og som har stor sannsynlighet for opphold. Dette skal bidra til en raskere integrering i samfunnet.

Vi innfører nå også 50 timer obligatorisk kultur- og samfunnskunnskap i asylmottakene samt kompetansekartlegging av den enkelte i mottak. Det er også satt av midler til kompetanseheving i norskopplæring på introduksjonssentrene.

Rask bosetting er nødvendig for å komme i gang. Vi har også gitt midler til frivillige organisasjoner som bidrar i integreringsarbeidet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:22:06]: Innvandringen har gjort oss til en mer mangfoldig nasjon, på godt og vondt. Migrasjonskrisen i Europa førte til at Norge til sammen har gitt opphold til nærmere 80 000 flyktninger og familiegjenforente de siste seks årene. Regjeringen har derfor jobbet for å redusere antall nyankomne asylsøkere uten beskyttelsesbehov, for rask bosetting av personer som får opphold, og for raskere retur av personer uten lovlig opphold.

Tiden i mottak skal brukes effektivt, bosetting i kommunene skal skje så raskt som mulig etter vedtak om opphold, kvalifisering til arbeidslivet må være målrettet, og medbrakt kompetanse og utdanning skal brukes.

Dette budsjettet styrker samfunns- og kulturopplæringen i asylmottak, i tillegg til norskopplæring, og tiltak for å få flyktninger raskere i jobb. Krav til kunnskaper om norsk språk og det norske samfunnet er viktig for alle parter. De som skal inn i det norske samfunnet, må gis incentiver og muligheter til å delta i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Skal nye innbyggere lykkes, kreves det innsats fra myndighetene, lokalsamfunnet, frivilligheten, arbeidslivet og ikke minst av den enkelte innvandrer selv.

Saksbehandlingskapasiteten i UDI er betydelig økt.

Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som har beskyttelsesbehov. Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser og hjelpe flyktninger.

Regjeringens satsing på integreringsmottak er et godt første steg på veien mot en mer differensiert mottaksstruktur, der beboernes egeninnsats og deres behov hensyntas.

Gjennom budsjettforlik ble det enighet om å øke kvoten av overføringsflyktninger med 1 000 i forhold til regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Som en følge av dette er flere kapitler og poster økt.

Norge vil fortsatt ta imot færre flyktninger enn tidligere år, noe som er nødvendig for å klare god integrering av det store antallet nye som har ankommet de siste årene. Dette er mennesker som skal ha bolig, helsetilbud, barnehageplass, skoletilbud og arbeidstilbud. Antallet flyktninger i norskopplæring og introduksjonsprogram vil være høyt gjennom hele 2018.

Det finnes en rekke bevilgninger til tilskuddsordninger for dem som bor i mottak. Tilskuddsordningene skal bidra til barnevernstiltak for enslige mindreårige, barnefaglig kompetanse, barnehage, frivilligheten, kvalifiseringstiltak, fysisk aktivitet og kulturell aktivitet.

Jeg reagerer på hvordan enkelte partier og enkelte organisasjoner omtaler måten asylsøkere blir behandlet på den første tiden i Norge. Ofte får man et inntrykk av at det man kommer til, er verre enn det man kommer fra. Faktum er at de som ankommer, fra første stund får tak over hodet, mat, klær og helsetjenester. Vi bruker svært mange milliarder kroner på å behandle disse menneskene på en god måte.

Det man derimot burde kritisert, er hvor tilfeldig det er om man blir gitt muligheter til å få et godt liv i den kommunen man blir bosatt i. Enkelte kommuner har tatt imot mennesker som i dag sitter i en god jobb og har egen bolig. Andre kommer til en kommune der de etter 20 år i Norge fortsatt ikke forstår eller snakker norsk.

Det er på tide at vi stiller krav til at de overføringene kommunen får, brukes til integrering og ikke til å saldere andre budsjettønsker som lokalpolitikerne måtte ha. Regjeringen legger derfor opp til at de som har gode resultater på integrering, bør bosette flyktninger. Det er viktig å ta hensyn til jobbmuligheter og resultater ved fordeling av flyktninger til kommunene. Det er altså ikke størrelsen på kommunen som skal være avgjørende, men resultatet.

I forrige uke arrangerte Fremskrittspartiet et miniseminar. Tre kvinner og én mann med forskjellig landbakgrunn fortalte om sine erfaringer med det norske samfunnet. Tilbakemeldingene var klare: Det er ikke nordmenns oppførsel som har ødelagt deres oppvekst, men innvandrermiljøets trang til å bry seg. Sosial kontroll og æreskultur skjer der innvandrerne bor tett, og der de har god tid til å følge med på det andre gjør – altså mangel på integrering.

Vi gir i dette budsjettet tilbud om gratis halvdagsplass i barnehage eller SFO/aktivitetsskole og økt tilskudd til frivilligheten, språkopplæringsprogram, selvhjelp for innvandrere og en rekke andre god tiltak for å gjøre integreringen mulig.

Heidi Greni (Sp) [16:33:17]: Senterpartiet vil føre en ansvarlig flyktning- og asylpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser, humane tradisjoner og vår nasjonale kapasitet. Det er viktig at Norge har en klar praksis i asylsaker. Det vil bidra til å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov og til kortere behandlingstid i asylforvaltningen.

Arbeidet med integrering må starte allerede ved ankomst til Norge. De som får oppholdstillatelse, må bosettes raskest mulig. Det forutsetter at kommunene får dekning for de kostnadene som påløper.

Statsbudsjettet på innvandrings- og integreringsområdet preges av at det nå er langt færre som søker asyl i Norge. Vi vet at det ikke skyldes at antallet mennesker på flukt er redusert, men at grensekontrollene i Europa er skjerpet slik at langt færre kommer seg gjennom. Reduksjonen av antall asylsøkere er derfor ikke noe vi kan garantere vil vare over tid.

Stortinget har nylig hatt til behandling flere saker om regulering av innvandringspolitikken. Innstrammingene i utlendingsloven som ble innført ved årsskiftet 2015–2016, ble vedtatt som midlertidige. Senterpartiet har støttet videreføring av flere av innstrammingene, men har sammen med stortingsflertallet vedtatt å oppheve departementets instruksmyndighet over UNE. Vi mener det er viktig at UNE kan videreføres som et uavhengig, domstolslignende organ. Det var det UNE ble etablert for å være.

Senterpartiet støttet innføring av sårbarhetskriterier i behandlingen av retur av enslige mindreårige asylsøkere. Forslaget om en midlertidig stopp i all retur til Afghanistan fikk ikke Stortingets støtte, men vi vedtok fire forslag som rammer inn praktiseringen av utlendingsloven på dette området. Denne saken ligger nå til oppfølging hos innvandrings- og integreringsministeren. Jeg og mange med meg har reagert på måten statsråden velger å følge opp saken på. I stedet for å komme tilbake til Stortinget med tiltak for å iverksette vedtaket stilles vi 26 spørsmål. Dette oppleves som et forsøk fra statsråden på å manøvrere seg ut av saken. Mitt råd er at statsråden nå manøvrerer seg inn igjen i saken gjennom å komme tilbake til Stortinget med oppfølgingstiltakene vi har bestilt.

Det skjer nå en rask nedbygging av mottakskapasiteten for flyktninger. Det skjer ikke uten utfordringer. Kommuner som har påtatt seg store forpliktelser gjennom å være vertskap for mottak, blir nærmest over natta fratatt denne oppgaven. Vertskommunetilskuddene forsvinner fortere enn tida det tar å bygge ned kapasiteten. Dette må kommunene kompenseres for.

Senterpartiet motsetter seg selvsagt ikke at mottakskapasiteten tilpasses behovet. Det må vi gjøre, men tilpassingene må skje slik at vi ivaretar viktige hensyn. Vi har bl.a. gitt uttrykk for at det tidligere uttrykte ønsket om å få flere kommuner og flere ideelle til å starte mottaksvirksomhet må tas hensyn til, slik at ikke disse er de første som må legges ned. Vi har også bedt om at mottakskapasiteten fortsatt skal være spredt til ulike deler av landet.

Regjeringen har etablert såkalte integreringsmottak. Senterpartiet inngår i en merknad der vi går imot dette skillet mellom ordinære mottak og integreringsmottak. Det er viktig å legge opp til individuelt tilpasset oppfølging av asylsøkere, men det må skje uten at særlig utvalgte grupper får mye bedre tilbud enn andre.

Senterpartiet går også imot fjerning av tilskuddet til frivillighetskoordinatorer i mottakene og kuttet i tilskudd til norskopplæring. «Integrering fra dag én» er blitt et motto for mer effektiv integreringspolitikk. Da må vi ikke bygge ned tiltak som kan bidra til nettopp dette.

Integrering av flyktninger som har fått innvilget opphold, er en krevende oppgave. Folk som ofte bærer på store traumer, skal lære seg norsk, finne seg til rette i det norske samfunnet og komme ut i utdanning eller arbeid.

I det store og hele mener jeg vi må kunne si at integreringsprosessene går godt. For all del, det er unntak, men vi må ikke la unntakene legge premissene for integreringsdebatten.

Senterpartiet har vært sterkt kritisk til at små kommuner er utelatt som aktuelle bosettingskommuner for flyktninger i 2018. IMDi må vurdere bosettingskommuner etter resultat, ikke etter størrelse. Mange mindre kommuner kan vise til gode resultater når det gjelder både integrering og det å få folk ut i arbeid. Derfor har vi fremmet et forslag sammen med Arbeiderpartiet og SV der vi ber regjeringen legge til grunn at forespørsel til kommunene om bosetting ikke skal baseres på utvelgelse av kommuner etter størrelse, men etter resultater.

Ketil Kjenseth (V) [16:44:57]: For knappe to år siden ble mottaksapparatet vårt satt på prøve. Flere enn noen gang tidligere søkte asyl i 2015, og det var krevende å få på plass forsvarlig innkvartering. Men organisasjoner, kommuner og privatpersoner stilte opp, og alle fikk tak over hodet. Nå er antallet asylsøkere til Norge rekordlavt, og mottak må legges ned. Det skaper nye utfordringer blant dem som har opplevd mottakene som en berikelse av lokalsamfunnet. Og det viser at Norge er et raust og varmt samfunn som stiller opp for dem som trenger det.

Nå som antall asylsøkere er rekordlavt, har vi kapasitet til å ta imot flere kvoteflyktninger. Normalt har Norge tatt imot 1 000 årlig, mens vi nå skal ta imot 1 000 til. Det er jeg glad for, men tallet kunne og burde ha vært enda høyere. Antall flyktninger har ikke gått ned selv om flyktningruta fra Tyrkia ble stengt. Mange er på flukt, og Europa må i fellesskap ta et større ansvar.

Vi må uavhengig av tilstrømming behandle asylsøknadene som kommer, på en skikkelig måte og benytte anledningen med lave søkertall til å effektivisere saksbehandlingen. Tre ukers saksbehandlingstid er som hovedregel mulig med en bedre samordning av ressursene i UDI og i politiet. Rask avklaring er bra for dem som får bli, og for dem som får avslag. I dag er det veldig kort saksbehandlingstid, men fryktelig lang ventetid. Den må kortes ned. For Venstre er det en selvfølge at effektiviseringen ikke må gå på bekostning av rettssikkerheten, og at klagemulighetene skal bestå.

Vi er imidlertid ikke opptatt av å bevare mottakene for mottakenes del. En rask avklaring gir en mulighet for direkte bosetting i en kommune etter kort opphold på ankomstmottak. Det ville gi et betydelig løft for integreringen. Og er det noen som fortjener honnør på integreringsfeltet, er det kommunene som de siste årene har bosatt flere enn noen gang. Noen kommuner er flinkere enn andre, men alle bør bidra. Kommuner som er gode på integrering, må dele erfaringer med andre kommuner. Å sikre en god integrering er en av de viktigste utfordringene vi står overfor, og denne jobben må gjøres i lokalsamfunnene. Vi må sørge for barnehage, skole og jobb, men også inkludere inn i de andre fellesskapene – idrettslaget, foreningslivet og de uformelle møteplassene.

Så lenge de ordinære mottakene består, må man sikre kvalitet gjennom en uavhengig tilsynsordning. Venstre mener at tilsynet bør ligge under Fylkesmannen. Integreringsmottakene har vært et viktig tilskudd, men de er bare en begynnelse. Venstre mener at alle ordinære mottak bør være som integreringsmottakene.

Venstre har et særlig engasjement for barn. Barn på flukt er mer sårbare enn voksne, og vi har et ansvar for barna som er her. Derfor er jeg glad for at vi har styrket den barnefaglige kompetansen i mottaksapparatet vårt.

For barn er barnehage og skole den viktigste integreringsarenaen. Jeg er derfor glad for at regjeringa har fulgt opp Venstres forslag i integreringsforliket om barnehage for barn i mottak. Venstre har kjempet gjennom ordning med gratis kjernetid i barnehagen for å sikre at alle barn får mulighet til å gå i barnehage, og har nå fått til en utvidelse av ordningen. Vi er også opptatt av at alle barn skal få mulighet til å delta på SFO eller aktivitetsskole, AKS. Vi ser at de som trenger det mest, faller utenfor, og SFO/AKS er i tillegg til skole og barnehage blitt en viktig fellesskapsarena for barn.

For voksne handler integrering om å senke terskelen for å delta i arbeidslivet, herunder mens man venter på avklaring av asylsøknad, men også om større åpning for lønnet og ulønnet arbeidspraksis slik at man får en fot innenfor i arbeidslivet. Språk er avgjørende, og vi må både styrke kvaliteten på tilbudet og legge til rette for flere arenaer for å lære språk. Venstre skulle også gjerne ha sett at vi fikk utvidet antall timer for norskopplæring. Vi er imidlertid glad for at TV 2 Skole kan fortsette å tilby både norskopplæring og ikke minst kunnskap om samfunnet. Alle flater må benyttes om vi skal lykkes med integreringen.

Til slutt to ord om frivilligheten. Integreringen er helt avhengig av frivillige krefter. Vi har en rekke ressursmiljøer på innvandringsfeltet, og jeg vil gjerne få sagt i denne sal at Venstre ikke mener at Human Rights Service er en av disse nasjonale aktørene. Over hele landet har vi imidlertid frivillige aktører som gir betydelige bidrag til integreringen, gjennom tilbud som flyktningguider, idrettsaktiviteter, språkkafeer, leksehjelp og så videre. Vi har ildsjeler som alene gir uvurderlige individuelle bidrag. Frivilligheten er en viktig bærebjelke i samfunnet og et uttrykk for det rause og inkluderende Norge som vi er og vil være. Uten frivilligheten får vi ikke til integreringen. Derfor er tilskuddspostene til frivilligheten på dette feltet så utrolig viktige.

Torhild Bransdal (KrF) [16:56:33]: Vi er heldige som får lov til å bo i Norge, i et demokrati som bygger på rettsstatlige prinsipper. Men langt ifra alle er så heldige som oss. 65 millioner mennesker er på flukt i verden i dag, mennesker som er internt fordrevne, eller som har lagt ut på en farefull ferd, bort fra krig og forfølgelse.

Norge kan ikke hjelpe alle, men vi har likevel et ansvar for å hjelpe noen av verdens mest sårbare. I dette arbeidet må vi ha en helhetlig tilnærming. Vi må forebygge årsaker til at mennesker må legge ut på flukt, det være seg å bidra til stabilitet og trygghet, sikre handel med sårbare land, sikre bistand og legge til rette for en god miljøpolitikk. I tillegg må vi sikre at de som kommer til Norge, og som har rett til beskyttelse, skal få mulighet til utdanning, skole og arbeid. Her må alle gode krefter forenes. Vi må legge til rette for godt samarbeid mellom staten, kommunene og frivillig og ideell sektor.

FNs høykommissær anslår at det er om lag 1,2 millioner mennesker som trenger beskyttelse i trygge land utenfor nærområdene, såkalte kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger. Det er en økning på 72 pst. siden 2014. Kvoteflyktninger er de aller mest sårbare flyktningene. Det er mennesker som lever i dyp fortvilelse, og som opplever krig og konflikt, overgrep og utnytting fra myndigheter og kriminelle nettverk, mennesker som vi har et ansvar for å hjelpe, spesielt i en tid da det kommer langt færre asylsøkere enn tidligere til Norge, og fordi kapasiteten og kompetansen som er bygd opp i Kommune-Norge, gir mulighet til å hjelpe flere.

Da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2018, gikk den tilbake til det rød-grønne nivået for antall kvoteflyktninger. Jeg er derfor veldig glad for at Kristelig Folkeparti sammen med Venstre fikk gjennomslag for å doble antallet kvoteflyktninger for 2018. Dette mener jeg er både riktig og viktig, så det ønsker vi å fokusere på og takke for. Det var bra.

For Kristelig Folkeparti er det også viktig å sikre god integrering av de menneskene som har rett til opphold i Norge. Vi må gjøre det vi kan for å hindre utenforskap og parallellsamfunn. Sivil sektor og frivilligheten bidrar til å gi mennesker som har rett på beskyttelse, nettopp beskyttelse, nettverk og ikke minst en meningsfull hverdag. Jeg er derfor glad for at Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for å rette opp kuttet til frivillige organisasjoner som driver integreringsarbeid på asylmottak og i kommunene, samt at vi fikk gjennomslag for å styrke aktivitetstilbudet for barn i asylmottak. Dette er tiltak som fremmes av et flertall, og det er bra. Integreringsarbeid går ikke av seg selv. Det er mange tiltak som må sikres, og styrking av frivillig sektor med et spesielt blikk på barna vil være viktig på lang sikt for å sikre et inkluderende samfunn. Kvalitetstegnet på at vi klarer å være et inkluderende og godt samfunn, er at det fokuseres på barna.

Det blir sagt at regjeringen og IMDi vil redusere antall bosettingskommuner, og at dette spesielt vil berøre mindre kommuner i distriktene. Mange små kommuner har gjort et svært godt integreringsarbeid og har bidratt til at mange flyktninger er kommet i arbeid. Fortsatt er det for få i arbeid, og nøkkelen til god integrering er å øke denne andelen. Vi har sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sagt at størrelsen på en kommune ikke skal være avgjørende for om den får bosette flyktninger eller ikke. Vilkårene må være mulighet for arbeid og en god integrering. Med arbeid menes det her at de ikke går fra tiltak til tiltak, det må være reelle, gode arbeidsplasser. Det er viktig at integreringskompetansen beholdes i kommunene.

Til slutt har jeg bare lyst til å poengtere en liten bit her, som gjelder at en har registrert at det har oppstått usikkerhet om hvem som skal forvalte de 19,5 mill. kr som er tatt inn i forliket under kapittel 496 post 71. Disse pengene er en reversering av kutt under kapittel 496 post 71, og midlene skal forvaltes slik de hadde blitt forvaltet om kuttet ikke var blitt gjennomført.

Har Kristelig Folkeparti fått alt det vi ville gjennom dette budsjettforliket? Svaret er nei. Det har ingen av de andre partiene heller – dette er et forlik.

Innvandrings- og integreringspolitikken vil vi få rikelig mulighet til å komme tilbake til i resten av året, utenom budsjettdebatten.

Statsråd Sylvi Listhaug [17:06:28]: Antallet asylsøkere som har kommet til Norge i 2017, har vært lavt. Det forventes at det totalt kommer 2 500 ordinære asylsøkere og 1 250 relokaliserte. Det har ikke kommet færre ordinære asylsøkere til Norge siden 1997. Det forventes at antallet vil holde seg lavt også i 2018.

Få asylsøkere medfører at regjeringen nå kan redusere bevilgningene til mottak av asylsøkere og behandling av asylsaker. Samlet er regjeringens forslag til bevilgning til programområdet «Beskyttelse og innvandring» redusert med 1,6 mrd. kr, sammenlignet med saldert budsjett for 2017. Dette er midler som nå kan benyttes til andre viktige oppgaver.

Bistandsmidler til flyktningtiltak i Norge under Justis- og beredskapsdepartementet foreslås redusert med 850 mill. kr og vil bl.a. bli brukt til å hjelpe flere flyktninger i nærområdene.

Regjeringen prioriterer retur også i 2018. De økte ressursene politiet har mottatt de siste årene til identifisering og etterforskning av personer som oppholder seg ulovlig i Norge, videreføres i 2018.

Asylsøkere som ikke har krav på beskyttelse, og som ikke reiser frivillig, vil bli tvangsreturnert. Dette er viktig for å bevare tilliten til asylinstituttet og sender et tydelig signal til dem uten beskyttelsesbehov som vurderer å reise.

Flere tungt kriminelle som har begått mange lovbrudd, er sendt ut av landet. Dette er kompliserte saker som har krevd innsats over mange år. Spesielt fornøyd er vi med å ha fått sendt ut multikriminelle utlendinger som har kostet staten flerfoldige millioner kroner i året.

Som følge av et høyt antall uttransporteringer over flere år samt reduserte asylankomster reduseres måltallet for retur fra 9 000 til 7 500.

Regjeringen foreslår å videreutvikle løsninger med en samlokalisering av UDI og PU på Ankomstsenter Østfold. Dette skal gi en mer effektiv saksbehandling i den innledende asylfasen – kortere tid i mottak, raskere bosetting av personer med beskyttelsesbehov og raskere retur. Prognosen for antall asylsøkere i 2018 er usikker. Senteret gir oss også en nødvendig beredskap dersom antallet asylsøkere skulle øke.

Det er siden 2012 gitt oppholdstillatelse til nesten 80 000 flyktninger og deres familiemedlemmer. Jeg vil berømme kommunene for den innsatsen de har lagt ned for å bosette og integrere flyktninger, men jeg vil samtidig framheve at dette byr på store utfordringer for samfunnet vårt. Det har vært en stor innvandring til Norge som ikke bare krever økonomiske bevilgninger, men som også legger press på vår evne til å integrere. Mange skal lære språket, og et stort antall skal inn i arbeidslivet. Dette er ikke noe som kommer av seg selv. Bosettingsbehov og antall kommuner som skal bosette flyktninger, halveres fra 2017 til 2018, og det er utformet felleskriterier for vurdering og fastsetting av anmodningstallene til kommunene, herunder innbyggertall, sysselsettingsnivå og resultater i introduksjonsprogrammet over tid.

Selv om det nå er færre som bosettes, kommer integreringsarbeidet til å være en av våre største utfordringer i årene framover. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet en rekke tiltak som skal bedre norskkunnskapene til flyktninger og innvandrere: plikt for asylsøkere i mottak til å delta i opplæring av norsk språk og kultur og norske verdier, kompetanseheving og videreutdanning av lærere i norskopplæringen og utvikling av norskprøver til sertifisering av høyere språknivå. Videre vil regjeringen etablere en mentorordning for unge utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap, i tråd med anbefalinger fra regjeringens handlingsplan «Retten til å bestemme over eget liv».

Omtrent 27 000 innvandrere vil gå ut av introduksjonsordningen og møte et arbeidsmarked der det ifølge Nav er om lag 64 000 arbeidsledige. Neste år og året etterpå vil en del komme ut. Det er også regionale variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft i kommunene. Sentrale og lokale myndigheter må gjennom tett oppfølging legge til rette for at så mange som mulig kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Samtidig må den enkelte selv ta tak i sin egen tilværelse og gjøre en innsats. Det er helt avgjørende at flest mulig kommer i arbeid og bidrar til samfunnet.

Evalueringen av introduksjonsordningen Fafo gjorde på oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet, viste at ordningen har et stort forbedringspotensial, og det er noe vi vil jobbe med framover.

Regjeringen legger i sitt forslag til statsbudsjett for 2018 opp til stø kurs i innvandrings- og integreringspolitikken.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [17:21:53]: Ved å delta i arbeidslivet vil de fleste kunne forsørge seg selv og sin familie og dermed unngå å havne i fattigdom. Derfor er det å få flere i arbeid så viktig for Arbeiderpartiet. Vi vil legge til rette for at flere kvalifiserer seg til arbeid. Vi prioriterer det i vårt alternative budsjett, bl.a. ved å styrke Jobbsjansen med 50 mill. kr.

Om lag 5 000 barn i barnehagealder går ikke i barnehage, bare i Oslo. Mange av dem tilhører familier som mottar 7 500 kr per barn hver måned i kontantstøtte. Kontantstøtten ble innført da Norge manglet barnehageplasser. Nå er vi på vei mot full barnehagedekning i Oslo. Ifølge regjeringen fører økningen i satsene for kontantstøtte til at mødre med barn i kontantstøttealder jobber mindre enn hva de ville gjort uten satsøkningen. Kontantstøtte er et hinder for at mødre kvalifiserer seg til arbeidslivet. Dette vil Arbeiderpartiet gjøre noe med. Vi foreslår derfor å gi Oslo anledning til å prøve ut en bydel uten kontantstøtte.

Hvis de kvinnene som mottar kontantstøtte, skal kunne ta frie valg, må de kunne leve av egen inntekt. Derfor er kontantstøtten også en likestillingsfelle. Kontantstøtten er det største hinderet for integrering i det norske samfunnet. Det er på tide å stå opp for disse kvinnene.

Vi kan ikke akseptere at foreldre eller søsken utøver sosial kontroll i sine familier. Det er ofte jenter som rammes. Hva må til for at menn med manglende aksept for kvinners frihet og likestilling, som styrer kvinners liv ved å balansere på grensen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap med stor grad av press, endrer holdninger? Dette er en styring som viser seg alt fra barndommen av, f.eks. ved at jenter ikke får delta på fellesarenaer fordi de nektes omgang med gutter og menn utenfor egen familie. Vi må tørre å stille menn som hindrer kvinner i å leve sine liv slik de selv ønsker, til ansvar. Sosial kontroll er ikke greit og må forhindres.

Det er alvorlig når NRK melder at mange barn vokser opp i fattigdom, og at ungdomskriminaliteten øker på Tøyen i Oslo. Fattigdom og mulighet til egen inntekt og jobb henger sammen. Utdanning er nøkkelen for ungdom som faller utenfor. Da må skolen være et sted for god læring. AKS er en del av skoledagen for de fleste elevene i Osloskolen, men ikke for alle. Arbeiderpartiet har derfor innført gratis halv tid på AKS i mange av bydelene i Oslo. Timene på AKS og i barnehagen gir barna ekstra sosial trening, faglige utfordringer og erfaringer. Ifølge evalueringen av Groruddalssatsingen ser det ut til at dette gir elevene bedre skoleresultater, og man så nedgang i frafallet i den videregående skolen.

Integreringen går bra i Norge. Mange som har innvandret til Norge, lever av egen inntekt, og med barna deres går det enda bedre. Vi må fortsette jobben med å styrke integreringsarbeidet. Samtidig må vi heie på dem som klarer seg godt, og som er forbilder for alle dem som kommer etter.

Ove Trellevik (H) [17:26:00]: Mykje har endra seg sidan 2000-talet. Berre dei fem siste åra har det kome nesten 80 000 personar – som statsråden nemnde her i stad – som er gitt opphald, og som skal integrerast i samfunnet. Neste år skal over 27 000 personar som er ferdige med introduksjonsprogrammet, inn i det ordinære samfunnslivet. Det vert ei stor oppgåve når me veit at det frå før er over 60 000 arbeidsledige. Me veit at vedvarande sosial utestenging kan føra nokon ut i radikalisering og endå fleire ut i depresjon.

Me må kunna erkjenna at norsk integreringspolitikk opp gjennom åra har ført til både utanforskap og arbeidsløyse. Me ser samtidig at høgresida i Europa er i framvekst. Det er stor innvandringsskepsis og muslimfiendskap. Me har sett det i Nederland, Frankrike, Austerrike – i Gøteborg mobiliserte nynazistar til marsj, og nordmenn deltok også. Me hugsar også nazi-demonstrasjonen i Kristiansand i sommar. Lykkast me ikkje med integrering, feilar me som samfunn. Me har alle ein stor jobb å gjera. Me kan ikkje ha eit samfunn der ein stor del av dei som nyleg er komne, ikkje lærer seg norsk, vert ståande utanfor arbeidslivet og vert avhengige av trygdeytingar for å leva – så lenge dei er arbeidsføre. Det er ikkje bra for enkeltpersonar, og det er heller ikkje bra for velferdsstaten.

Integreringa må verta betre, og det legg budsjettet som me vedtek i dag, opp til. Regjeringa har også vedteke å setja i gang arbeid med ein strategi for integreringspolitikken, den trur eg skal verta spennande å følgja. Erna Solberg var trass alt den første som stilte spørsmål og sette likestilling og innvandrarmiljø på dagsordenen. Som kommunalminister fekk ho vedteke ei lov om rett og plikt til norskopplæring. Likevel kan mykje verta betre når me ser utfordringane me har i dag. Ein strategi om integrering vil hjelpa oss til å verta betre.

Perspektivmeldinga, utgreiinga frå Brochmann-utvalet og den ferske Fafo-rapporten om introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap viser at arbeidet med å innlemma både flyktningar og andre innvandrarar i arbeidslivet ikkje er godt nok. Nav-tal om førstegongsinnvandrarar viser at arbeidsløysa er tre gonger så høg som i befolkninga elles. Yrkesdeltakinga blant kvinner frå Somalia er heilt nede i 5 pst. Å lykkast betre med integrering og få til rask busetjing og gode resultat i kvalifiseringsarbeid er viktig for å oppretthalda den norske velferdsmodellen og tilliten til samfunnet. For å forbetra integreringsarbeidet er det behov for å sjå både mottak, busetjing, kvalifisering og moglegheiter for arbeid i ein betre og større samanheng.

Budsjettet me vedtek i dag, er viktig, og det går i riktig retning. Det handlar om å samlokalisera UDI og politiet i den innleiande asylfasen på framkomstsenter og innføra plikt til opplæring for asylsøkjarar i mottak. Så er etter mi oppfatning tida mogen for å stilla betydeleg strengare krav til kommunane. Eigentleg er det merkeleg at det vert stilt krav til tal timar i eit norskkurs, ikkje til resultatet av undervisninga. Med budsjettet me vedtek i dag, får me ei kunnskapsheving blant lærarane i norskopplæringa, og me får utvikla offentleg prøve på C1-nivå. Me får òg midlar til å gjennomføra auka tal prøvar i norskopplæring for vaksne innvandrarar. Vidare styrkjer me jobbsjansen, og me styrkjer også økonomien til dei frivillige organisasjonane.

Tvangsekteskap og kjønnslemlesting er alvorlege brot på norske, internasjonale og grunnleggjande menneskerettar. Dei som vert ramma, får avgrensa moglegheit til å delta i samfunnet gjennom arbeid, utdanning og frivillig engasjement. Regjeringa har ein handlingsplan mot negativ sosial kontroll. Handlingsplanen inneheld fem innsatsområde og 28 konkrete tiltak. Budsjettet legg også opp til ei mentorordning for unge som vert utsette for slik negativ sosial kontroll og æresrelatert vald og tvangsekteskap.

Barn på flukt er ei anna sårbar gruppe, og barn med innvandrarbakgrunn kan stå overfor særskilde utfordringar samanlikna med andre barn. Her vert det òg forbetringar i moglegheita for dei til å delta i barnehage. Kampen mot barnefattigdom vert også styrkt.

I enkelte kommunar er det føreslått å saldera kommunebudsjettet ved å ta imot fleire flyktningar. Eg hugsar godt at ein gjorde det same då eg var lokalpolitikar, men eg meiner den tida må vera forbi. Berre dei kommunane som har føresetnad for å lykkast med integrering, bør få lov til å vera vertskommunar. Høgre ønskjer ein streng, rettferdig og føreseieleg asylpolitikk, men me skal også framleis vera pådrivarar for at flest mogleg kjem seg i arbeid og utdanning.

Stein Erik Lauvås (A) [17:31:16]: Arbeiderpartiet er opptatt av rettferdig fordeling i en verden hvor vi ser at forskjellene blir større, og i en verden hvor vi ser at flere og flere mennesker må legge ut på flukt grunnet krig og konflikter, og hvor man frykter for eget og familiens liv. Vi ser også at flere og flere mennesker må ta til flukt på grunn av klimaforandringer. Enten tørker avlingene bort, eller så regner de bort. Resultatet er likt. Disse menneskene får ikke lenger et livsgrunnlag, og hva gjør man da? Jo, man forsøker å berge seg selv og sine så godt man kan.

Over 65 millioner mennesker er av en eller annen grunn på flukt fra sine hjemsteder eller hjemland. Den globale flyktningsituasjonen er alvorlig for oss alle. Den berører oss alle, og den vil få innvirkning på oss alle. Norge som ett av verdens rikeste land, som det heter, kan gi gode bidrag i verdens flyktningsituasjon. Det er det ingen tvil om. Samtidig er det slik at vi i Norge ikke kan hjelpe alle. Det er det heller ingen tvil om.

Da trengs det et større løft, et større løft fra mange nasjoner. Her bør Norge sette inn enda større krefter for å være i spissen for en samordnet europeisk innsats og ha et enda større fokus på hvordan FN-systemet kan bli mer effektivt. Det ligger mange muligheter i et uoversiktlig landskap, hvor det er mange systemer som må jobbe sammen. Her bør statsråden og regjeringen se mulighetene, ta tak og jobbe enda mer framoverlent, som det heter, inn mot våre felles europeiske og internasjonale samarbeidspartnere. Målet må være at hjelpen kommer fram til flere. Målet må være at mennesker skal slippe å ta til flukt for å redde seg selv og sine.

Så får vi minne hverandre om at vi selv har vært i nød og krig i dette landet, noe som førte til at mange hundretusen utvandret til Amerika, og under siste verdenskrig måtte mange tusen rømme landet fordi de fryktet for sitt liv. Det er vår nære historie, men som vi lett glemmer å ha med oss når vi har disse debattene. Det kan vi egentlig ikke tillate oss. Glemmer vi å ha med oss vår egen nære historie, er det fare på ferde, og vi må ikke på noen måte gi oss selv eller nye generasjoner inntrykk av at vi selv ikke har hatt utfordringer i dette landet, med sult, nød, overgrep og krig. Slik er historien.

Jeg ser av forliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti at antallet kvoteflyktninger dobles i forhold til det statsråden og regjeringen hadde foreslått. Dette er Fremskrittspartiet med på, og dette skal statsråden styre på, selv om statsråden har sagt at det var uaktuelt å gjøre det. Jeg registrerer bare at det er en viss utakt mellom regjerings-FrP og regjerings-Høyre og de som representerer de samme partiene på Stortinget.

Arbeiderpartiet står for en langsiktig linje i asyl- og innvandringspolitikken. Senest på vårt siste landsmøte i 2017 slo landsmøtet fast at Arbeiderpartiet vil videreføre en streng, rettferdig og human asyl- og flyktningpolitikk. Det betyr at de som har grunnlag for beskyttelse, skal få beskyttelse i Norge, men det betyr også like klart at de som ikke har krav på beskyttelse, skal returnere. En slik holdning er helt nødvendig om asylinstituttet skal være bærekraftig, så vel nasjonalt som internasjonalt. Det betyr også at vi må ha kontroll på våre grenser, at vi må være forberedt på å håndtere ekstraordinære situasjoner, og jeg framholder fremdeles at 2015 er et eksempel på at regjeringen ikke hadde kontroll. Regjeringen var uforberedt på å ta de grepene som var nødvendig da det kom mange inn over Norges grenser.

Til slutt er det lov å håpe at situasjonen i verden kan bedres, at færre må legge ut på flukt, og at flere kan være trygge i sitt hjemland, men dessverre er det nok slik at utfordringene med mennesker på flukt vil bestå også inn i 2018. Da må vi forberede oss så godt vi kan på å håndtere det på best mulig måte.

Mari Holm Lønseth (H) [17:36:12]: Vi er alle sammen enige om at vi har en forpliktelse til å ta imot folk som har krav på beskyttelse. Siden 2012 har vi gitt oppholdstillatelse til omtrent 80 000 mennesker som flyktninger eller gjennom familiegjenforening. Bare neste år skal 27 000 mennesker ut i jobb og utdanning. Debatten om innvandring isoleres for ofte til å bli et spørsmål om hvor mange mennesker vi skal ta imot, og det er klart at det er en veldig viktig dimensjon, for hvor mange vi skal ta imot, har betydning for hvor godt vi klarer å integrere.

Men det er til tider for stille om hva vi skal gjøre for å integrere dem som kommer, og det er ofte stille både fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og det kan virke som om idétørken har tatt dem også her.

Vi lever i et land som har lav arbeidsledighet, små forskjeller og høy tillit mellom folk. Det er noe vi skal ta vare på, men det krever at vi lykkes med integreringen. Mislykkes vi, risikerer vi at folk faller utenfor, og det er ikke akseptabelt eller bærekraftig verken for samfunnet eller for den enkelte.

Regjeringens mål er at alle som skal bo og leve i Norge, kommer i jobb, blir skattebetalere og deltakende i samfunnet fortest mulig. Ute i kommunene pågår det nå hver eneste dag en dugnad for å integrere de nær 80 000 menneskene som har kommet til Norge, og det er klart at rask bosetting i kommunene har betydning for om vi lykkes med integreringen.

Det har vært en bred satsing på integreringsfeltet over flere år fra regjeringen og fra samarbeidspartiene. Vi har lansert en egen integreringsmelding med hele 69 tiltak. Vi stiller krav om opplæring i norsk språk. Vi hever kvaliteten på norskopplæringen, vi har arbeidsrettet introduksjonsprogrammet, og vi har etablert integreringsmottak – for å nevne noen få ting.

Sammen med utdanning vet vi også at arbeid er utrolig viktig for å få til god integrering. Å ha en jobb å gå til har en egenverdi for den enkelte, men det gjør det også enklere å lære seg språk. Dessuten er det slik at dersom man har fått litt arbeidserfaring, kan det være enklere å få seg jobb nummer to og tre. Derfor er det bra at vi for ikke så mange dager siden vedtok at det skulle bli enklere for asylsøkere å få seg jobb mens de venter på oppholdstillatelse.

Samtidig handler ikke integrering bare om å være i skole eller i jobb og om å snakke norsk. Integrering handler også om å ha en forståelse og en respekt for de verdiene, lovene og reglene som gjelder i Norge. Alle som kommer hit, må forstå og respektere at vi lever i en likestilt, fri og liberal rettsstat hvor alle har rett til å si, mene og tro det de vil. Derfor har regjeringen innført opplæring i norsk kultur og norske verdier for asylsøkere. Vi slår ned på negativ sosial kontroll. Vi har lagt fram en egen handlingsplan mot negativ sosial kontroll, og i statsbudsjettet er det også bevilget penger til en egen mentorordning.

Dette er kun noen få av de tiltakene regjeringen har satt i verk for å bedre integreringen. Det er mye som er gjort, men det er også mye som gjenstår. Samtidig må vi hele tiden utvikle politikken vår for å finne de beste løsningene for å integrere flest mulig. Derfor er det bra at regjeringen har varslet at de har tenkt å sette i gang en strategi om integreringspolitikken.

I vårt samfunn skal alle som jobber hardt og står på, ha muligheten til å lykkes. Det skal gjelde uavhengig av hvilket land en kommer fra. Alle barn i Norge skal møte en skole som gir dem gode forutsetninger for å bli akkurat det de vil. Voksne skal få muligheten til å komme seg i jobb og ikke passiviseres. Men samtidig skal vi huske at vi ikke kan vedta oss til god integrering alene. Det krever faktisk at hver og en av oss gjør en innsats i vårt nabolag, i klassen, på arbeidsplassen eller i kommunene. Arbeidsgivere er nødt til å gi en sjanse til dem som nå står utenfor arbeidslivet. Sammen med de mange milliardene som vi bruker på integrering over statsbudsjettet, og som kommunene bruker på integreringstiltak, er det viktig at vi husker hverdagsintegreringen, som hver og en av oss har et ansvar for.

Jorodd Asphjell (A) [17:41:23]: Arbeiderpartiets ambisjon er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn, og vi mener at arbeid til alle er den beste løsningen på utfordringen knyttet til integrering også. Bare sånn oppnår vi et av de aller viktigste målene i integreringspolitikken vår, nemlig økonomisk selvforsørgelse. I framtiden vil veksten i andelen eldre sette velferdsstaten under press. For å unngå dette, trenger vi flere i arbeid, og vi trenger flere kvalifiserte arbeidsfolk i helse- og omsorgssektoren.

Skal vi klare dette, er vi avhengig av ikke bare økt rekruttering til disse yrkene generelt, men at innvandrere som kommer til Norge, og som er i Norge, velger disse yrkene i tiden framover.

Utdanning og kompetanse til alle utgjør en viktig del av den norske modellen. Det bidrar til å sikre produktivitet, sånn at virksomhetene kan bære bedre reallønninger enn i land vi konkurrerer med, ikke minst for lavlønnsgrupper. Det er denne kompetanselinjen som har gitt Norden den unike kombinasjonen av effektivitet og utjamning. Press på arbeidsmarkedet må ikke avbøtes med lettvinte løsninger eller grep for lav lønn og deregulering av det norske arbeidslivet. Arbeiderpartiet vil gjøre det til en hovedoppgave å sette kommuner og arbeidslivet i stand til å få folk inn i arbeid og deltakelse i samfunnet i årene framover.

Det er derfor Arbeiderpartiet styrker innsatsen for å få hjemmeværende innvandrerkvinner i arbeid gjennom Jobbsjansen, som flere har vært inne på. Vi vil ha raskere kartlegging og godkjenning av kompetansen til dem som kommer til Norge, for å få innvandrere ut i jobb. Skal Norge lykkes med integrering, må vi også lykkes i de store byene. Det å forebygge sosiale forskjeller er viktig og nødvendig. Derfor vil vi sikre og øke områdesatsingene betydelig også for 2018.

Skal vi klare å inkludere nye mennesker i det norske fellesskapet, er vi også avhengig av å se alle som enkeltmennesker og individer og deltakere i vårt fellesskap framfor som deltakere i andre og fremmede fellesskap. Dette må gi seg utslag i måten vi utformer politikken vår på, og hvordan vi omtaler dette politikkområdet i framtiden. Tidlig innsats er avgjørende for at vi som samfunn skal lykkes med denne viktige oppgaven. Det er ikke bare viktig for oss som storsamfunn, men det er viktig for enkeltmennesker, for familier og for gode nabolag at alle de som kommer hit, føler at Norge er et godt land å bo i, og at Norge er et land der alle sammen kan delta ut fra sine forutsetninger. Derfor er språklig kunnskap og tidlig innsats helt avgjørende for at vi skal lykkes på dette området også i tiden som kommer.

Norunn Tveiten Benestad (H) [17:44:30]: Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom mennesker. Det ønsker Høyre å bevare.

Vår visjon er å skape et Norge med muligheter for alle, også våre nye landsmenn. Derfor er integreringspolitikken så viktig for oss. Og selv om vi er gode på integrering sammenlignet med mange andre europeiske land, har vi ikke lyktes godt nok med å innlemme flyktningene i arbeids- og samfunnslivet.

Dette budsjettet inneholder en rekke gode tiltak for raskere bosetting og bedre resultater i kvalifiseringsarbeidet. Det har både statsråden og flere andre vært innom.

Jeg hørte replikkutvekslingen tidligere, og jeg må si at jeg har også i noen sammenhenger undret meg litt over at et parti som SV, som jeg oppfatter er genuint opptatt av asyl- og flyktningpolitikken, snakker mye mindre om integrering.

I Høyre vil vi forandre for å bevare. Skal vi lykkes med å opprettholde velferdsmodellen og tilliten i samfunnet, må vi også lykkes med integreringen og skape det inkluderende mangfoldet vi vil ha.

Et av denne regjeringas viktigste tiltak er satsingen på integreringsmottak, der beboernes egeninnsats og behov tas mer hensyn til. I min by, Kristiansand, har vi god erfaring med dette, og det er mye å lære her. Vi har hørt flere ganger at Norge har tatt imot rundt 80 000 innvandrere gjennom ulike ordninger fra 2012, og at 27 000 personer nå er på vei ut i arbeidsmarkedet. Det er en stor oppgave.

Det har vært interessant å se at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett har få tiltak for nyankomne. Skal flyktninger og innvandrere virkelig stå utenfor arbeidslivet i årevis før staten setter inn tiltak? For oss i Høyre vil det være en fallitterklæring. Vi mener at en skal integreres fra dag én. Hver dag en er uten tilknytning til arbeidslivet, øker sannsynligheten for ikke å komme inn. Derfor må næringslivet inn tidligere med praksisplasser. Introduksjonsprogrammet må i større grad handle om å forberede innvandrere på arbeid, og vi må være tydeligere overfor dem som kommer, om at vi har forventninger om stor egeninnsats.

Jeg er glad for at det er en borgerlig regjering som styrer integreringsarbeidet. Jeg er særlig glad for at regjeringa og statsråden nå setter i gang arbeidet med en ny strategi for integreringspolitikken. Det er et kjærkomment tiltak, og jeg gleder meg til det videre arbeidet på dette området.

Åsmund Aukrust (A) [17:47:16]: Da flyktningkrisen kom til Norges grenser høsten 2015, viste mange seg fra sin beste side, for regjeringen var handlingslammet, men folket var ikke det. Over hele Norge viste folk hva som bor i oss, og hva verdien av frivillig arbeid er. Så en stor takk til alle dem som stilte opp i lokalsamfunn med varme klær, dem som tok med barn på fotballtrening, dem som møtte opp som leksehjelp, og dem som stilte opp som flyktningguider. De er hverdagsheltene i integreringsarbeidet.

Det frivillige arbeidet må tas vare på og settes pris på. Denne regjeringen gjør det motsatte når de snakker det ned og systematisk foreslår å kutte til organisasjonslivet. Selv om det har blitt en årlig budsjettprosess at Venstre og Kristelig Folkeparti jubler over at de får rettet opp kutt, sender det allikevel et veldig dårlig signal til alle dem som står på i de frivillige organisasjonene eller i sivilsamfunnet.

Innenfor feltet vi diskuterer i dag, var det i år foreslått å kutte til NOAS, til Juss-Buss og til Juridisk rådgivning for kvinner. Noen det derimot ikke ble foreslått kutt til, var Human Rights Service, organisasjonen som siden stortingsvalget for fire år siden nesten har fått firedoblet statsstøtten – eller som Hege Storhaug uttalte etter regjeringsskiftet for fire år siden: «Vi trenger ikke engang å søke om støtte. Vi får bare pengene slengt etter oss.»

Det Human Rights Service driver med, er alt annet enn integreringsarbeid. Tidligere har det faglige rådet fra IMDi vært å fjerne støtten, men det har blitt overstyrt av Sylvi Listhaug og Erna Solberg. Man skulle jo tro at det et eller annet sted går en grense for hva man vil være med på å finansiere. Jeg trodde den grensen ble nådd i høst, da Human Rights Service inviterte til et fotoprosjekt for å dokumentere det de selv kalte «den kulturelle revolusjonen», som går ut på å ta bilder av muslimer i hverdagen.

Dette er forfølgelse av muslimer i Norge. Det er trakassering, det er med på å skape frykt og fordommer, og det er i alle fall ikke god integreringspolitikk Human Rights Service får støtte til å drive med.

Alle opposisjonspartiene har sagt at dette burde få konsekvenser for statsstøtten deres. Også mange Høyre-representanter har uttalt det samme. De eneste som la sin hånd over dem, var Fremskrittspartiet, som ville beskytte sine venner. Det er fint at Venstre sier i debatten at de er uenig i at Human Rights Service skal få integreringsstøtte, men i dag er de faktisk med på å stemme for det. Jeg er skuffet over at Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre er med på å la Fremskrittspartiet bestemme. Det er små summer det er snakk om, men signaleffekten er veldig stor. I dag hadde vi hatt mulighet til å si fra om at trakasseringen de driver med, er uakseptabel og noe vi som storsamfunn ikke aksepterer. Dessverre er det Sylvi Listhaug som har fått det siste ord.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [17:50:25]: Flyktningdebatten i Norge har de siste årene i altfor stor grad blitt styrt av signalet om hvor stor kapasitet noen mener det er ute i kommunene, og da tenker de først og fremst på hvor mange ansatte man har i mottaksapparat og den slags i dag – ikke på hvor mange man har kapasitet til å integrere og gi arbeid på en god måte. Det må være sånn at hvis vi skal sette rammer og lage linjer for vår innvandringspolitikk, må det være hvor mange vi klarer å integrere, som skal være avgjørende – ingenting annet.

SV har i denne debatten sagt at Fremskrittspartiet er det mest innvandringsnegative eller integreringsnegative partiet regjeringen noen gang har hatt. Jeg synes det er meget spesielt å komme med sånne påstander.

Når jeg og Fremskrittspartiet tenker på integrering, tenker vi på å være effektive, ta folk på alvor og gi dem en fair sjanse til å lykkes. Da SV satt i regjering, var gjennomsnittlig botid før bosetting i kommunene på rundt åtte måneder. Vi har tatt klare og tydelige grep for å forbedre dette sånn at man kan få en reell sjanse til å lykkes i samfunnet ved at man blir bosatt og kan komme seg ut og få muligheter. Det er det som er god integrering, ikke all den retorikken som SV bruker, og som egentlig er tomme ord og ting de ikke har klart å levere på tidligere.

SV snakker også om retorikk som skaper kriminalitet blant innvandrere i Norge. Jeg synes det er merkelig at man har de samme utfordringene i flere andre europeiske land med mye høyere kriminalitet blant innvandrere, og der er ikke Sylvi Listhaug minister, så man må jo kunne klare å begrense påvirkningskraften til Sylvi Listhaug noe.

Arbeiderpartiet kritiserer Kristelig Folkeparti for å gjøre nøyaktig det samme som dem selv i budsjettet, ved at de tar imot 2 120 flyktninger. Jeg synes det er rart at Arbeiderpartiet er såpass uenig i sin egen politikk at de er nødt til å kritisere Kristelig Folkeparti for å gjøre nøyaktig det samme.

Arbeiderpartiet mener også at de er partiet med de langsiktige linjene, og det ble nevnt fra talerstolen at dersom man hadde behov for å bli i Norge, skulle man bli, og hadde man ikke behov for det, skulle man ut. Det rare er at det ikke er lang tid siden Arbeiderpartiet vedtok det motsatte. De vedtok at de som faktisk ikke har et reelt behov for beskyttelse i Norge, skal få en ny sjanse til å få bli og ikke sendes ut. Det er betenkelig.

Jeg vil avslutte med å berolige Senterpartiet: Vi har i våre merknader til budsjettet gjort det klart og tydelig at vi også ønsker at små kommuner skal kunne bosette dersom de har gode resultater.

Statsråd Sylvi Listhaug [17:53:39]: Jeg vil også innom representanten Andersen og disse påstandene om at man snakker ned. Da er det veldig rart at alle andre land som har hatt stor innvandring, har nøyaktig de samme utfordringene knyttet til integrering av andre generasjon. I Sverige har de ikke snakket om noe problem, men de har feiet det under teppet. De har store utfordringer. I Danmark har de snakket enda mer om utfordringene enn det vi har gjort i Norge, og de har store utfordringer. Vi er midt imellom, og vi har også våre utfordringer. Dette er rett og slett noe som alle har utfordringer med, og det blir ikke lettere av at man prøver ikke å snakke om det.

Så til representanten Greni, som kom med en påstand her om at integreringsmottak er for dem som er nærmest arbeidslivet. Jeg vet ikke hvor disse opplysningene er innhentet, men de er i hvert fall feil. Det som er saken med integreringsmottakene, er at dette er for dem som kommer fra land der de etter stor sannsynlighet vil få opphold. Da får de et løp på integreringsmottakene som gjør at man skal kunne lykkes raskere. Den foreløpige evalueringen som kommer, viser at dette lover godt, og da er det merkelig at flere partier her i salen rett og slett har stemt mot å opprette dem. Dersom man ønsker at alle mottak skulle være integreringsmottak, er det rart at man har stemt motat vi skal starte med fem. Da burde man i hvert fall kunne støtte det, men det registrerer jeg at man ikke gjør.

Så til Jobbsjansen: De som nå skal omfattes av Jobbsjansen, er for det første innvandrerkvinner som er hjemmeværende utensosialhjelp, fordi de med sosialhjelp har krav på hjelp fra Navs øvrige apparat.

Så er det de med overgangsstønad: Vi ønsker at ungdom med rett til videregående, men som har behov for grunnskoleopplæring, skal få hjelp gjennom Jobbsjansen, altså en del av de pengene, samt de som trenger et ekstra år på introduksjonsprogrammet. Det merkelige er – når en hører på alle disse innsigelsene og all motstanden mot dette – at da dette ble behandlet i integreringsmeldingen, var det ingen merknader mot dette. Det var det heller ikke i budsjettet for 2017. Så registrerer jeg at man nå plutselig er veldig imot det, men det er litt i seneste laget.

Vi skal ha en evaluering av dette, som vil se på denne ordningen over flere år, og da skal vi konkludere. Hvis det viser seg at det som ble gjort tidligere, var mer effektfullt, så gjør vi jo det. Det er ingen som har prestisje i dette. Det vi ønsker, er at folk, kvinner og de som trenger å integreres i det norske samfunnet, skal gjøre det raskere. Ingen har funnet noen trylleformel for å lykkes med det, og derfor må vi hele tiden lete etter nye måter å sørge for god integrering på.

Karin Andersen (SV) [17:56:48]: Introduksjonsutfordringene er reelle. Men det som hjelper, er å ha gode forslag til ordninger som faktisk hjelper folk, og ikke å snakke så ensidig negativt – som særlig Fremskrittspartiet gjør – om flyktninger og asylsøkere. Den retorikken som har blitt ført, har ført til at flere av ungdommene som er født i Norge og oppvokst i Norge, har skrevet ganske mange både blogger og innlegg om at de hele tiden får beskjed om at de aldri blir norske nok, at det alltid er grunn til å mistenke dem, at man leser statistikk negativt, som statsråden helt systematisk gjør.

Når det gjelder Jobbsjansen: Det er en god metodikk. Problemet er at man nå begrenser metodikken og ikke gjør den tilgjengelig for mennesker som kunne hatt bruk for den. Sosialhjelpsordningen kunne brukt Jobbsjansen-ordningen, for den handler om at man til og med går hjem til kvinner som kanskje ikke får så veldig mye støtte hjemme til å være i arbeidslivet. Poenget her er at man begrenser de ordningene som har vist gode resultater.

Så til disse rare påstandene om SV og integrering: Ja, jeg skjønner at det er en ny komité. Men da vil jeg be representanten om f.eks. å lese Dokument 8:29 S for 2015–2016, der SV fremmet 51 forslag til bedre integrering. De ligger jo der, disse forslagene som statsråden og representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet snakker om, men ikke gjør noe med, bl.a. introduksjonsordningen, som vi alle sammen de siste fem årene har sagt må bedres – men det skjer jo ikke. I stedet kutter man i norskopplæringen.

Vi har foreslått at man må kombinere introduksjonsordningen med formell kompetanse, slik at de som kan gjøre det, får mulighet til å ta det innenfor introduksjonsordningen, f.eks. på yrkesfag. Der er det flere som har gjort det. Vi har mange forslag, som handler om at universitets- og høyskolesektoren er nødt til å ha tilbud til dem som har høy utdanning, at attføringsbransjen kan brukes av dem som trenger spesiell arbeidstrening, at man må ha andre og bedre systemer for å sikre at alle barn får gå i barnehage og får bruke SFO-ordningen. SV har fremmet en lang rekke forslag som har blitt stemt ned. Da er det litt rart å kritisere SV for ikke å ha forslag på dette feltet, når de samme partiene stemmer forslagene ned.

Rigmor Aasrud (A) [18:00:06]: Når to blir tre, kan det bli både litt støy og bråk, sa stortingspresidenten da vi åpnet julelunsjen i dag. Når vi har hørt Venstres representant her forklare at Venstre fortsatt står fast ved at rimelighetsvilkåret skal innføres i lovgivningen, kan vi jo se fram til hvordan to blir tre i regjeringen, og hvordan politikken på det området kommer til å endre seg.

Selv om både Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått utsendt talepunkter der man skulle si at Arbeiderpartiets forslag førte til liberalisering, ga Venstres Ketil Kjenseth et ganske drepende svar på det i sitt svar på min replikk. Det Fremskrittspartiet og Høyre var med på for tre år siden, var en langt mer liberaliserende politikk enn det de forslagene som statsråden nå driver og klundrer med å få på plass lovgivning for i sitt eget departement, tilsier.

Jeg og Arbeiderpartiet mener at noe av det aller viktigste vi kan gjøre for dem som kommer til Norge, er å sørge for at de får seg et arbeid. Derfor var jeg litt overrasket over representanten Tveiten Benestads innlegg, der hun sier at vi ikke satser på det. Jo, vi bruker faktisk 50 mill. kr mer enn regjeringen for å få folk ut i Jobbsjansen, som vi mener er et godt tiltak. Vi har også langt flere tiltak på området som ligger under arbeidsministeren, som også kan brukes.

Så synes jeg det er rart at ikke flere reflekterer litt over den utfordringen mange møter i Norge når de kommer hit med utdanning. Voksenopplæringen på Gran, der jeg kommer fra, hadde jeg et møte med for ikke så lenge siden. Det kommer syrere med høyere universitetsutdanning. De lærer seg norsk på rekordtid. De har fransk, de kan arabisk, de kan ofte flere fremmedspråk, men de kan ikke engelsk, og da er det stopp. De kommer ikke videre i utdanningsløpet før de har klart å lære seg engelsk tilsvarende det man har gjennomført etter grunnskole i Norge. Et slikt eksempel mener jeg statsråden burde ta tak i for å sørge for at flere kunne komme seg videre, få den nødvendige tilleggsutdanningen for å kunne fungere i det norske samfunnet. Det ville gjøre at flere kunne være aktive deltakere, ikke bare passive mottakere av stønader, og det er vel nettopp det vi ønsker oss. Hvis regjeringen føler at det er idétørke, bidrar vi gjerne med flere ideer. Det har vært mange gode forslag om dette tidligere. Jeg tror f.eks. det å satse mer på NOKUT og realkompetansevurderinger er noe som kunne gjøre at flere kom tidligere ut i vanlig arbeid, og det ville vært bra for alle.

Stein Erik Lauvås (A) [18:03:24]: Jeg må bare si at representanten Engen-Helgheim er kraftig på villspor ved flere anledninger her. Jeg finner ikke helt tråden i alt han framsetter av påstander, som at Arbeiderpartiet ikke lenger er strenge, på grunn av et vedtak som stortingsflertallet gjorde 14. november. Men som sagt og som vi har fått bekreftet her i dag – det Fremskrittspartiet selv var med på i 2014 når det gjaldt lengeværende asylsøkere, ble sett på som mye mer liberaliserende. At Fremskrittspartiet for tiden vingler rundt i denne saken, får vi bare ta til etterretning. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet står for en streng, rettferdig og human asylpolitikk – og man må ha med seg alle tre ordene når man skal lese hva Arbeiderpartiet står for. Derfor var det også helt riktig og helt nødvendig å korrigere den 14. november i Stortinget, slik stortingsflertallet gjorde.

Jeg registrerer at representanten Ørmen Johnsen er mye inne på det samme villsporet og forsøker å gi et inntrykk av at Arbeiderpartiet liberaliserer, osv. Det faller på sin egen urimelighet. Det som er synd, er at «det anstendige Høyre», som det en gang het, er i ferd med å forsvinne fordi Høyre har funnet det for godt å sette seg pent på plass og logre med halen i enhver sak som Fremskrittspartiet har en mening om når det kommer til asyl- og innvandringspolitikken. Det er et trist syn å se at det har blitt slik. Det skulle ikke være nødvendig for Høyre. De kunne fra tid til annen satt foten ned for dette.

Så er jeg glad, det tror jeg i hvert fall at jeg er, for jeg forsto det slik at Kristelig Folkeparti nå vil støtte forslag nr. 4, om at alle kommuner skal få bosette. Jeg forsto det slik i replikkordskiftet, og jeg er veldig glad for det.

Så oppfatter jeg også, for ikke å være altfor brutal på slutten: Det er mange gode intensjoner om integrering, mange gode forslag også fra høyresiden. Dem skal vi faktisk kunne jobbe sammen om.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:06:48]: Representanten Lauvås røyklegger vel egentlig egen usikkerhet og vingling i politikk ved å angripe Høyre. Jeg oppfatter det som en liberalisering når man ønsker å se på en utvidelse av antallet enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Det er en liberalisering av den politikken vi hittil har hatt. Det er også en liberalisering når man tar vekk det verktøyet som man egentlig bør ha som en beredskap: en instruksjonsrett som regjeringen skal ha.

Da er jeg tilbake til representanten Aukrust, som hadde en kritikk av regjeringens håndtering av den store tilstrømmingen i 2015. Man hadde da ikke de riktige verktøyene, de lå ikke der. Det har man nå bedt Stortinget om å få, det har man ikke fått til.

Jeg noterer meg at man er ganske engstelig for budsjettprosess og politikk med Venstre i regjering, og hvordan det skal dreie innvandrings- og integreringspolitikken i ulike retninger. Jeg må da replisere at det var vel ikke helt enkelt da Arbeiderpartiet satt med SV i regjering. Det tror jeg også innebar forhandlinger, men de foregikk da i lukkede rom. I dag er det ikke noe flertall, som det var sist, da Arbeiderpartiet kunne komme med en ferdigforhandlet – med SV og Senterpartiet – pakke til Stortinget og si: Slik blir det. Slik er det ikke i dag. I dag er det forhandlinger, og det er åpenhet om det.

Så til midler til organisasjoner man ikke liker: Ja, Human Rights Service provoserer. Jeg har personlig ikke støttet bildeprosjektet deres, jeg har tatt avstand fra det. Men vi kan ikke gi støtte bare til dem vi liker, og til dem som er enige med oss. Det håper jeg at også Arbeiderpartiet er enig i. I et demokrati må man ha alles stemmer, og stemmer skal høres selv om man rett og slett ikke liker dem. Derfor har vi stilt oss bak støtten til denne organisasjonen, selv om jeg personlig ikke er enig i det de sier.

Statsråd Sylvi Listhaug [18:09:50]: Det som mange med innvandrerbakgrunn sier, er at de lever et liv i to verdener. Vi hadde en utrolig sterk seanse her i forrige uke, der flere unge fortalte om hva de har opplevd. De lever ett liv hjemme, og de lever et annet liv ute. Det de er veldig klare på, er at når det blir store miljøer, blir graden av overvåking og sosial kontroll sterkere. Derfor har integrering også noe å gjøre med hvor mange vi tar. Det handler om i hvilken frihet de får lov til å leve i Norge. Derfor er det store brytninger blant dem som lever som andre generasjons innvandrere.

Det er så fascinerende å høre på representanten Karin Andersen, for det høres ut som om alt kunne vært løst om man hadde hatt 50 timer ekstra med norskopplæring på asylmottaket. Den store krisen er at det er tatt ned og erstattet med opplæring i norske verdier og norsk kultur. Jeg tror ikke det. For det første er folk nå mye kortere tid på asylmottakene. Det går mye raskere, veldig mye raskere enn da SV styrte denne politikken. Det var egentlig åtte tapte integreringsår, om jeg kan få si det. Derfor rekker de aller fleste ikke å få gjennomført alle disse timene.

Det vil komme lovendringsforslag fra regjeringen om introduksjonsordningen, bl.a. det som er fastsatt i integreringsmeldingen. Men vi må gjøre mer, og grunnen til at vi ønsket en rapport om introduksjonsordningen, var nettopp for å se på hva det er som fungerer, og hva som ikke fungerer. På bakgrunn av det skal jeg love representanten Karin Andersen at det kommer til å komme flere forslag fra oss om hva mer vi skal gjøre med denne ordningen.

Representanten Aasrud kan jeg forsikre om at jeg ikke sitter og kludrer med dette vedtaket. Jeg kommer til å gjennomføre det så raskt som mulig, i tråd med det som ligger i forslaget mitt, som er skissert for de parlamentariske lederne. Vi skal gjennomføre det så raskt som mulig, for man trenger å få avklart – av hensyn til de personene som lurer på det – hvem som er omfattet av det, og hvem som ikke er det.

Jeg vil takke for en god debatt. Jeg tror det blir et godt budsjett også for 2018, som vil føre til at vi har stø kurs. Integreringsutfordringene er langt fra over. Det må vi jobbe med hele tiden. Det er ikke to streker under det svaret. Det er heller ikke bare penger som vil løse det. Det er mer sammensatt enn som så, men dette gir oss i hvert fall et godt utgangspunkt for å fortsette den viktige jobben.

Torhild Bransdal (KrF) [18:13:02]: Nå hører jeg mye prat om hvordan innvandrings- og integreringspolitikken burde være. I denne sammenheng er «liberalisering» et kjempeskummelt ord. Mitt ønske etter denne debatten er faktisk at vi til enhver skal ha en innvandrings- og integreringspolitikk som er en human politikk, innrettet med tanke på barns beste og det behovet vi til enhver tid måtte ha. Det kan være et stort ønske, men det må være en god målsetting, og det tror jeg faktisk er en målsetting som alle burde kunne – og kan – skrive under på.

Jeg har lyst å replisere til representanten Lauvås: Enten må jeg ha vært utrolig utydelig, eller så var det ørene som hørte. Det jeg sa i replikkordskiftet, var at jeg ikke hadde noe behov for å stemme på et annet forslag, for flertallsforslaget sa akkurat det samme.

Karin Andersen (SV) [18:14:24]: Jeg er helt enig i det som representanten fra Kristelig Folkeparti nå sa, om hva grunnlaget for det vi diskuterer nå, burde være. Men slik er det ikke, heller ikke når det gjelder det statsråden nå sa om sosial kontroll. Da vi behandlet integreringsmeldingen, foreslo bl.a. SV at man måtte få på plass ordninger slik at man trekker tilbake statstilskuddet til religiøse organisasjoner som preker om religiøs kontroll, ekstrem kontroll over jenter og ungdom. Det har vi ikke sett noe til ennå. Vi venter på disse tiltakene. SV foreslår forsterkede tiltak for dem som har problemer med sosial kontroll, for det er et stort problem. Men det er også et problem at regjeringsmedlemmer snakker som om ungdom som er født i Norge, har norsk statsborgerskap og aldri har vært noe annet sted, ikke er norske nok og egentlig ikke hører til her.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [18:15:40]: Det sies at innvandrerungdom får beskjed om at de aldri blir norske nok. Ja, det er mulig det er noen som gir slike beskjeder, men det er i hvert fall ikke Fremskrittspartiet. Det har aldri vært en eneste Fremskrittsparti-politiker som har fortalt innvandrerungdom at de ikke blir norske nok.

Det som er problemet i innvandrermiljøer, er at de blir fortalt at de er blitt for norske. Det er et problem som Fremskrittspartiet tar på alvor, og det er et problem som krever en innsats. Det handler om å tørre å se på utfordringene og å tørre å berøre det som kan være vanskelig. Der har Fremskrittspartiet absolutt gått foran, nettopp for å hjelpe unge innvandrerjenter spesielt, som har havnet i en veldig vanskelig situasjon i Norge.

Det er klart at når en har Sverige som det beste eksemplet på hvordan integrering og innvandring skal gjennomføres, skjønner jeg at det kan gi seg slike utfall. Men for vår del er det om å gjøre å peke på dem som har ansvaret. Vi mener at dersom man er kriminell, har man selv ansvaret for det, mens en kanskje i Sverige og i SVs rekker alltid vil peke på at det er storsamfunnet som har sviktet når noe går galt. Jeg tror ikke vi kommer noe lenger av ikke å peke på dem som faktisk har ansvaret, og det er stort sett de kriminelle selv.

Det jeg pekte på i mitt innlegg i sted, var at vi faktisk har tatt gode grep for å kutte ned på tiden før man blir bosatt i en kommune. Da SV og Arbeiderpartiet satt i regjering, var spørsmålet i hvilken grad man kunne tvinge kommunene til å ta imot – for de evnet ikke å komme med riktig tiltak, slik at kommunene ønsket å ta imot. Det har denne regjeringen fått til, og det er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for god integrering.

Spørsmålet mitt til SV var da hvorfor SV ikke tok slike grep da de satt i regjering – ikke hvor mange forslag de har kommet med etter at de satt i regjering, for det blir litt mindre interessant. Det er dobbeltmoral at man mener én ting når man sitter i regjering, og noe annet når man ikke sitter der.

At Arbeiderpartiet i dag faktisk er ute og sier at de nå skal begynne å lage en helhetlig og konkret innvandringspolitikk, bør fortelle de aller fleste at de ikke har det. For hvis de hadde hatt det, ville ikke Jonas Gahr Støre ha hatt noe behov for å gå ut i VG i dag og si at det skal lages. Den vinglingen som vi har sett fra Arbeiderpartiet det siste halve året, er nok grunnen til at man nå må sette seg ned og lage politikken på nytt. Men dette skulle ha skjedd før valget, ikke rett etter valget – det hadde vært mest fair overfor velgerne.

Stein Erik Lauvås (A) [18:18:56]: Til det siste først: Fremskrittspartiet har varslet at de skal lage en ny integreringspolitikk, og da har de tydeligvis ingen slik i dag, hvis man skal følge det resonnementet. Jeg skal ikke beskylde dem for det – de har en dårlig en, men de har vel i hvert fall en.

Men til representanten Ørmen Johnsen: Å ta vekk instruksjonsretten overfor UNE, et klageorgan, ville ikke stoppe en eneste asylsøker fra å komme til Europa. Man kan ikke på alvor stå her og mene at instruksjonsretten overfor et klageorgan for asylsaker er det som skal stoppe asylsøkere fra å komme til Europa eller fra å komme til Norge. Det kan man bortimot ikke ta på alvor. Jeg registrerer at Høyre ikke lenger har en egen politikk om dette, de har abdisert i asylpolitikken og gjør som Fremskrittspartiet bestemmer. Det bærer jammen også innleggene til Høyre nå preg av.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:20:19]: Representanten Lauvås henger seg opp i dette at instruksjonsmyndigheten overfor Utlendingsnemnda ikke stopper en asylsøker i Tyrkia fra å komme til Norge. Nei, selvsagt ikke – det er ikke det den er ment til, og det tror jeg ikke Lauvås selv mener. Representanten var ved innvandringsforliket i Stortinget med på nettopp å innføre denne instruksjonsretten. Poenget med den er at regjeringen kan handle raskt og sende personer som ikke har mulighet til å få lovlig opphold, ut til det landet de kom fra. Det var nettopp det retten var tenkt å brukes til, altså å sende personer til et trygt tredjeland. Det sender et viktig signal om at man ikke bør komme til Norge. Det er et redskap man bør ha, etter Høyres mening, og vi har gått helhjertet inn for det. Så det har ingenting å gjøre med å hindre folk i å reise.

Ketil Kjenseth (V) [18:21:40]: Presidenten hadde noen hyggelige ord til oss representanter og andre under julelunsjen i dag om at når to skal bli tre, kan det gå ut over både nattesøvnen og – jeg tror faktisk han sa – romansen. Representanten Rigmor Aasrud refererte til det i et tidligere innlegg, og jeg registrerer at det er en viss nysgjerrighet rundt den nye romansen som kanskje skal oppstå på nyåret. Jeg vil si at i hovedsak er det et fornuftsekteskap mer enn at det er noen stor romanse knyttet til det. Vi har samarbeidet mye gjennom fire år, og jeg må bare registrere at det har skjedd mye fornuftig. Vi har hvert år tatt imot flere flyktninger enn det de rød-grønne greide å gjøre. Dagens regjering har vært veldig god til å integrere og også veldig god til å uttransportere – i motsetning til hva den rød-grønne regjeringa var – noe Venstre synes er helt riktig. De som ikke skal ha opphold her, skal ut. Det er veldig mye fornuftig her, og jeg tror at vi ikke har mer å tjene på å gå inn enn på å stå utenfor akkurat på dette området – mye av fornuften er tatt ut. Så får vi jo se. Det er alltids noe å forhandle om.

Det som overrasker meg i debatten i dag, er nok mer Arbeiderpartiets forsøk på å være både streng og litt mer liberal. Det handler mer om det som jeg hører at man nå begynner å snakke mye om, rekruttering av arbeidskraft og at en skal løse utfordringer vi står overfor innenfor velferden, ved å hente inn flere og få dem i arbeid. Det er veldig bra. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i større grad begynner å snakke om det, ta i bruk Jobbsjansen, få folk raskt i arbeid og integrere raskere. Jeg håper at det er nye toner fra Arbeiderpartiet, og at det er mulig å hente støtte fra Stortinget i enkelte saker i dette fornuftsekteskapet. Det blir i hvert fall ikke en form for tvangsekteskap, som jeg opplevde at SV var i da en statssekretær fra Arbeiderpartiet uttalte seg på lykke og fromme om hvor streng politikk Arbeiderpartiet hadde. Jeg synes det er langt mer ærlig at vi har en statsråd som faktisk står for den politikken som regjeringa fører.

Rigmor Aasrud (A) [18:24:27]: Det var representanten Ørmen Johnsen som egentlig fikk meg til å ta ordet, for det høres ut som om den eneste muligheten regjeringen har til å kunne påvirke hvordan dens underliggende organer skal drive saksbehandling, er ved å instruere. Jeg vil minne representanten Ørmen Johnsen om at det er noe som heter forskrifter. Dersom regjeringen har behov for å gjøre endringer i sin politikk, går det an å legge fram forskrifter. Men da må man også tåle at det er noen som har noen meninger om hvordan den forskriften skal være. Det har man ikke mulighet til når man instruerer, sånn som statsråden har gjort.

Så til Venstre: Det blir spennende å se – etter at vi i dag har sett og hørt Venstre, som er så tydelig når det gjelder rimelighetsvilkåret – om det blir et fornuftsekteskap, eller om det blir et tvangsekteskap. Representanten har iallfall klargjort overfor Engen-Helgheim hva liberalisering av asylpolitikken er. Den har vi sett disse fire årene, og vi kommer til å se det også i tiden framover med Venstre i regjering.

Ketil Kjenseth (V) [18:26:02]: Dette er en svarreplikk til Arbeiderpartiet.

Det er ikke ukjent at Venstre aldri var for å oppheve rimelighetsvilkåret. Det var Arbeiderpartiet som ga regjeringa flertall for det. At vi går inn i regjering og tror vi skal få opphevet det, er ikke nødvendigvis en ambisjon vi tror det er mulig å få oppfylt i en mindretallsregjering akkurat. Det er en oppfordring til Arbeiderpartiet om at en er med på det, og snur. Det er en mulighet man har, og man kan jo bruke jula til å tenke på det.

Karin Andersen (SV) [18:27:15] (komiteens leder): Nå får vi altså budsjettjusteringer på noen av de områdene vi nå har diskutert i det vide og det brede. Her viser det seg at regjeringen ikke har maktet å bruke bevilgningen til Jobbsjansen, som kunne gitt flere kvinner muligheten til å komme ut i arbeidslivet, og de har heller ikke maktet å bruke opp pengene som er bevilget til bo- og støttetilbud for personer som har vært utsatt for tvangsekteskap eller æresrelatert vold.

Jeg har spurt statsråden om hva som er grunnen til at man ikke har klart å bruke opp dette siste, og fått et svar i dag som jeg må si jeg stusser ganske mye over. I 2016 ble det altså laget en faglig plattform for hvordan dette tilbudet skulle utvikles, og alle har jo nå hørt at det er et stort behov for dette. Så svarer statsråden meg at det er riktig at det er slik. Det er også riktig at de som jobber med dette, har bedt om å få mer penger. Det er altså ikke sånn at det ikke har vært søknader om disse pengene, det har det vært, men de har ikke fått pengene. I stedet sendes de nå rett inn i statskassa igjen.

Grunnen til at man ikke har fått gjort dette arbeidet, går altså ikke fram av statsrådens svar overhodet, så spørsmålet er da: Hva er grunnen til at man har utsatt dette viktige arbeidet, når man har penger på budsjettet til mennesker som kanskje er i en livsfarlig situasjon og trenger trygge botilbud og trygge oppfølgingstilbud – at man sitter igjen med et budsjett der man ikke makter å bruke opp pengene?

Det lover ikke godt for arbeidet framover at man har vist så liten interesse for å bruke pengene både til Jobbsjansen og til de nasjonale bo- og støttetilbudene for personer som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Statsråd Sylvi Listhaug [18:29:41]: Det var reduksjon som følge av forsinkelse i arbeidet, ikke fordi det ikke lenger jobbes for å utvide tilbudet, så det vil bli gjort neste år. Det er sånn at av og til oppstår det ting som gjør at det tar lengre tid å iverksette enn det man ellers tror. Jeg kan forsikre om at dette er prioritert, og at det blir jobbet med, men at det vil bli gjort neste år.

Til slutt vil jeg ønske alle sammen en riktig god jul og takke for i år. Jeg ser veldig fram til fortsettelsen neste år, med mange gode diskusjoner og debatter og hyggelig samvær.

Karin Andersen (SV) [18:30:46] (komiteens leder): Også denne saken viser en virkning på bostøtten, som vi har diskutert før i dag, der regjeringen påstår at de har bedret ordningen for bostøtte, mens de i dette budsjettet viser at reglene nå er slik at det er enda færre som får bostøtte dette året enn det man hadde beregnet i utgangspunktet – og så vet vi at det er flere titusener som har mistet. I tillegg til det har jeg registrert at budsjettforliket har videreført denne innstrammingen. Dette er en effekt av reglene, det er ikke det at man har trukket inn noen penger, men det er et strålende – eller et trist – eksempel på hvorfor disse reglene nå er altfor stramme, at det er altfor få som får bostøtte, og at de som får, får en altfor liten del av sine høye boutgifter dekket.

Det hadde vært bedre om det hadde vært motsatt, for da hadde vi hatt en sterkere satsing på sosiale tiltak for at folk skal kunne bo trygt i sine hjem også når de opplever inntektsnedgang, slik mange av dem som har små inntekter, har gjort.

Dette er et eksempel på hvorfor bostøtteordningen bør endres og styrkes. Det håper jeg at flertallet er med på i løpet av neste år.