Erlend Wiborg (FrP) [09:03:41]: (komiteens leder): Da er tiden inne for det som på stortingsspråket kalles høstens flotteste eventyr – når vi nå skal behandle budsjettet for arbeids- og sosialkomiteen. Jeg vil begynne med å takke komitésekretæren og komiteens medlemmer for godt og konstruktivt arbeid i en hektisk tid.

Årets budsjett vil sikre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og en velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning. Det ligger store og viktige satsinger i budsjettet under arbeids- og sosialkomiteen. Budsjettet fremlagt de senere år fra regjeringen har sikret arbeid, aktivitet og omstilling og bidrar til bærekraftige velferdsordninger, noe som også gjør at vi for fremtiden kan ha gode ordninger. Oljeprissjokket som ga to år med svak vekst, er nå avløst av økt vekst, økt sysselsetting og lavere arbeidsledighet.

Politikken som har vært ført, virker. Dette budsjettet sikrer et fortsatt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene, det vil bedre den enkeltes jobbmuligheter og motvirke at enkeltmennesker blir langtidsarbeidsledige, og det bidrar til integrering av innvandrere og andre utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet. Det er nå et mindre behov for arbeidsmarkedstiltak til helt ledige. Det er også derfor det foreslås en svak nedtrapping.

Vi viderefører nasjonal ungdomsinnsats og forsterket innsats mot langtidsledighet. For å få dagpengemottakere ut i jobb igjen vil de som har et halvt år igjen av dagpengeperioden, få forsterket oppfølging av Nav. Oppfølgingssamtalene vil realitetsorientere og motivere til en forsterket jobbsøking. Hensikten med dette er å få de som har gått ledige, over i arbeid eller arbeidsrettede tilbud, da det er utrolig viktig å hindre at man ender som langtidsledig og utenfor arbeidslivet.

Jeg mener det er viktig at det sosiale sikkerhetsnettet treffer dem som virkelig trenger det. Sikkerhetsnettet er velferdssamfunnets måte å hindre at de mest utsatte gruppene faller utenfor. Sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig hjelp til å delta i arbeidslivet og øvrige sosiale arenaer i samfunnet. Men samtidig er det viktig at sikkerhetsnettet også bidrar til å hjelpe folk ut av Nav-systemet der det er mulig, sånn at mennesker som kan jobbe, ikke blir værende. Fremskrittspartiet har gjennom budsjettet jobbet for at offentlige ordninger og tiltak under arbeids- og velferdspolitikken skal være sentrale i arbeidet for å skape et best mulig sikkerhetsnett.

For å få til flere av de virkemidlene har regjeringen gjennom flere år jobbet for å modernisere, effektivisere og avbyråkratisere på flere områder. Det ene går på arbeidsmiljøloven, som regjeringen sammen med sine støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti har modernisert til å være mer tilpasset det samfunnet vi har i dag, og ikke til gårsdagens samfunn. På samme måte har vi modernisert og avbyråkratisert Nav. Det gjenstår fortsatt mye der, men det bygger på den grunnleggende tankegangen til de fire ikke-sosialistiske partiene om at ingen mennesker er like. Alle mennesker har forskjellige behov, alle mennesker har forskjellige evner, forskjellige ønsker. Da må vi også ha et Nav som i større grad klarer å se det enkelte individ, og hva som skal til for å bidra til å hjelpe en person til å kunne komme ut igjen – ut av Nav-køen og stå på egne ben.

Det budsjettet vi i dag kommer til å vedta, vil sikre økonomisk vekst, det vil gi flere arbeid, og det vil styrke bærekraftige velferdsordninger. Vi opplever nå god vekst i økonomien samtidig med omstilling innenfor mange bransjer. Jeg er sikker på at dette budsjettet vil bidra til å videreføre den positive utviklingen vi har sett de senere årene, og derfor er jeg glad for at dette budsjettet forhåpentligvis blir vedtatt i dag.

Hadia Tajik (A) [09:19:06]: For Arbeidarpartiet er det viktig å få fleire i arbeid og færre på trygd. Arbeidarpartiet er eit parti for dei som er i jobb, dei som vil i jobb, og som sørgjer for at me tek vare på kvarandre. Difor har me på fleire område eit budsjettforslag som vel ei anna retning enn det regjeringa gjer.

Så er eg så freidig at eg startar med nokre eksempel som ikkje er frå budsjettet til denne komiteen, nemleg at mens regjeringa vil ha kutt til pendlarane, skatt på sluttvederlag og fjerning av frådrag for kost og losji, vil Arbeidarpartiet sikra pendlarane, ha skattefritt sluttvederlag og ha frådrag for kost og losji. Det er små ting, men det teiknar eit større bilde av ei regjering som for det første gjennomfører smålege kutt, og som for det andre ikkje ser betydinga av å styrkja rettane til vanlege arbeidsfolk.

Eit anna eksempel er dagpengeordninga. Då regjeringa kutta, fann me pengane, og eg tør påstå at me la press på forhandlingane mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Når ein får dagpengar, er det eit krav om å vera aktivt arbeidssøkjande, og ein vert ikkje noko meir aktivt arbeidssøkjande fordi ein får kutt i dagpengane. Ein skaper ikkje moglegheiter for jobbar gjennom kutt. Ein gjer det gjennom felles innsats, og det bringar meg til mitt neste poeng.

I dag er nesten ein av tre i arbeidsfør alder utanfor arbeidslivet. Det går ikkje lenger. Det rammar den enkelte fordi arbeid betyr meistring, det betyr sjølvstende, det betyr inntekt, det betyr tilgang til fleire sterke fellesskap, samtidig som det også rammar velferda vår, for me er med og finansierer velferda til kvarandre. Når me samtidig veit at det har vore ein sterk auke i talet på unge utanfor arbeid, gjev det oss eit spesielt ansvar, fordi det er framtida deira det er snakk om, og det er framtida vår. Når unge står utanfor arbeid, handlar det ofte om to forhold: kompetanse og/eller helse.

Til kompetanse først: På utdanningsbudsjettet har me ei rekkje forslag som vil styrkja arbeidet, f.eks. ein yrkesfagmilliard for fleire læreplassar, betre utstyr, fleire yrkesfaglærarar. Alt dette har betyding for at det er fleire som fullfører, som består, og som har ein kompetanse i botnen som sikrar meistring for framtida.

I tillegg er kompetansereform for dei som er i arbeid, viktig. Det handlar om heile tida å kunna utvikla dei ferdigheitene som trengst for å stå i eit arbeidsliv i kontinuerleg endring. Me har tidlegare signalisert at me ønskjer å setja i gang kompetansereforma allereie frå 2018 innanfor utvalde bransjar. Det ser me at me ikkje har fleirtal for. Når det gjeld helse og tilpassa arbeid, føreslår me bl.a. ei heilt ny reform for unge uføre, med ein jobbgaranti. Det er eit forslag som er inspirert av arbeidet til Frischsenteret, og det handlar om så raskt som mogleg å få unge menneske som er på gradert uføretrygd, ut i relevante jobbar. Det handlar om at dei så raskt som mogleg skal få fotfeste i ordinært arbeidsliv. Me håpar at me i løpet av stortingsperioden vil kunna klara å få gjennomslag for dette.

Så er det også slik at folk må behandlast skikkeleg på jobb. Det er underleg å sjå eit budsjettforslag som er så presist på problembeskrivinga når det gjeld sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og samtidig så lite målretta på verkemiddel. Arbeidarpartiet føreslår å styrkja dei økonomiske musklane til både Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og a-krimsentra. I sum har me 64 mill. kr meir til arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Saman med sterkare sanksjonar og arbeid for auka organiseringsgrad er det noko som kan gjera arbeidslivet vårt betre og tryggare for fleire.

Så har me også forslag som skal behandlast seinare i perioden, som å fjerna den generelle tilgangen til mellombelse tilsetjingar, som har gjeve større grad av uføreseielegheit, og det å kunna innføra eit mellombels forbod mot innleie. Summen av dei forslaga som Arbeidarpartiet legg fram, er noko som har betyding for ein tryggare arbeidskvardag.

Til slutt tek eg opp forslaga frå Arbeidarpartiet, inkludert det lause forslaget, nr. 11.

Heidi Nordby Lunde (H) [09:34:37]: I januar 2014, tre måneder etter at jeg begynte å møte i Stortinget, fikk jeg en utbetalingsmelding fra Nav. Jeg må innrømme at jeg skjønte ingenting, for jeg har aldri vært ansatt i Nav. Men så forsto jeg at dette var feriepenger fra å ha vært permittert i første halvår 2013. – Feriepenger på dagpenger for korttidsledige er ikke en god bruk av skattebetalernes penger, og det er ikke noe usosialt ved å fjerne dette for det første året.

Høyre har i regjering, både i årene 2001–2005 og i forrige periode, foreslått endringer som styrker arbeidslinjen. Arbeiderpartiet utvidet dagpengeordningen og uthulet denne gjennom å svekke arbeidstilknytningen, redusere karensdager for folk som selv hadde sagt opp og å innføre feriepenger fra første år.

Vi er altså i en situasjon i Norge hvor vi vet at oljeinntektene blir mindre og det blir stadig flere eldre, så vi trenger både å jobbe mer og å stå lenger i arbeid. I tillegg må vi sørge for et bærekraftig velferdssamfunn som over tid understøtter et robust sosialt sikkerhetsnett også for dem som kommer etter oss. Vi kan altså ikke fortsette å utvide og maksimere sosiale ordninger, eller uthule og svekke dem. Høyre har alltid ment at staten ikke skal forsøke å være alt for alle, men mye for dem som trenger den mest.

Det er viktig at det sosiale sikkerhetsnettet fanger opp dem som virkelig trenger det. Forsøker vi å strekke statens ansvar for langt, forvitrer det personlige ansvar, men også hjelpen til dem som egentlig trenger det mest.

Høyre og Fremskrittspartiet har lagt fram et budsjett for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og en velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning. Dette følger opp satsingen på arbeid, aktivitet og omstilling fra tidligere år, som nå begynner å gi resultater. Nye analyser fra Nav viser at andelen som mottar trygd, blir stadig mindre, og at utenforskapet er redusert. Tiltak for å bremse veksten i helserelaterte utgifter, som innføringen av aktivitetskravet på sykepenger i 2004, har hatt stor effekt.

Det er en stor reduksjon i andelen unge i aldersgruppen 18–29 år som mottar ytelser fra Nav, fra rundt 20 pst. i 1994 til rundt 12 pst. i dag. Stadig færre står lenge utenfor arbeidslivet, både i antall og som andel av befolkningen. Politikken virker. Oljeprissjokket som ga to år med svak vekst, er nå avløst av økt vekst, økt sysselsetting og lavere arbeidsledighet. Men så lenge det er noen som faller utenfor, skal vi aldri si oss fornøyd. Derfor er dette et budsjett med fortsatt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak for å bedre den enkeltes jobbmuligheter, motvirke at enkeltmennesker blir langtidsledige og for å bidra til integrering av innvandrere og andre utsatte grupper på arbeidsmarkedet.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg mener å ha hørt at en av fem møter sin tilkommende på jobben. Arbeid er nemlig mer enn jobb. Det er fellesskap, mestring, inkludering og vennskap. Derfor vil vi at så mange som mulig skal delta. Selv om behovet for arbeidsmarkedstiltak reduseres og vi derfor foreslår en svak nedtrapping, bevilges mer til tilrettelagt arbeid for uføretrygdede.

Regjeringen foreslår også å videreføre nasjonal ungdomsinnsats, og en ny rapport fra Proba samfunnsanalyse viser nettopp at de kommunene som straks har satt i gang regjeringens tiltak, brukt aktivitetsplikten og stilt krav til ungdom, har fått antallet som er utenfor, ned og mange ut i jobb og utdanning. Høyre mener at å stille krav er å bry seg, og resultatene viser at regjeringens arbeidsmarkedspolitikk virker. Det er faktisk vesentlig.

Den gamle AAP-ordningen fungerte ikke godt nok, og også denne er gjort mer arbeidsrettet. Det er en villet politikk at færre skal komme inn på ordningen og at maksimal stønadsperiode skal kortes ned, slik at personer som er i ordningen, skal få raskere og mer individuell tilpasset bistand.

Fosterforeldre utfører et betydelig omsorgsoppdrag for samfunnet, og derfor er det viktig med gode rammebetingelser, slik at flere kan gi omsorg til de barna som trenger det. Det er etablert en overgangsordning for fosterforeldre som mottar dagpenger eller AAP i budsjettet, men det har vist seg ikke å være gjennomførbart å utvide ordningen ytterligere innen 1. januar 2018 fordi det ikke er utredet hvordan ytterligere regelverksendringer knyttes til inntektsbegrepet og dets betydning for at avkortning kan utformes. Venstre har et forslag til saken, som Høyre vil støtte.

Hjelpemidler og tilrettelegging er sentrale tiltak for å sikre et selvstendig liv, likestilling, likebehandling og deltakelse i samfunnet. Derfor deler regjeringen Hjelpemiddelutvalgets vurdering av at det er behov for å foreta justeringer i dagens modell for å møte framtidens behov. Kommunene forvalter allerede i stor grad ordningen med enkle og høyfrekvente hjelpemidler. Vi mener at å overføre deler av ansvaret for hjelpemiddelpolitikken fra stat til kommune gir bedre og mer helhetlige tjenester til brukerne. Ingen i denne sal kan med stor troverdighet snakke om tillit til kommuner og kommunalt selvstyre dersom de i dag stemmer for forslaget om at regjeringen skal skrinlegge å utrede planene om å gjøre hjelpemiddelordningen mer effektiv og legge den nærmere brukeren. Det er å gjøre brukerne, særlig dem med størst behov, en stor bjørnetjeneste. Det presiseres at det ikke er planer om å gi kommunene det fulle ansvaret for stønad til hjelpemidler, verken på kort eller lang sikt. Framover får vi flere eldre og behovet øker, samtidig som det også vil bli flere brukere og mer avanserte hjelpemidler. Dersom disse skulle havne i samme kø, kan det gå ut over begge gruppene. Den største utfordringen, særlig for brukere med avanserte behov, er mangel på ergoterapeuter i kommunene, ikke hjelpemiddeltildelingen. Ergoterapeuttjenesten blir en lovpålagt oppgave for kommunene fra 2020. Regjeringen har gitt kommuneøkonomien et betydelig løft, som gjør at kommunene kan og bør prioritere både ergoterapitjenesten og utdeling.

Arbeidslivskriminalitet og useriøse bedrifter undergraver seriøse bedrifter og norske arbeidsplasser. Dette er alvorlig, organisert kriminalitet og skal selvsagt bekjempes. Under denne regjeringen har det blitt opprettet hele syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, som har fått tilført midler. Regjeringen tar med andre ord arbeidslivskriminalitet på alvor og fortsetter å følge dette opp. I 2016 ble det gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter, over dobbelt så mange som året før. Etatene regner med at om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse kontrollene.

Regjeringen la fram strategien mot arbeidslivskriminalitet i 2015, og denne er utarbeidet etter dialog med hovedorganisasjonene i arbeidslivet og oppdateres jevnlig.

Viktigheten av et godt organisert arbeidsliv kan ikke overvurderes, og det krever innsats fra alle parter. Høyre mener nedgangen i organiseringsgraden er bekymringfull, men partene må selv sørge for å være relevante for et moderne arbeidsliv. Ifølge YS’ arbeidslivsbarometer oppgir bare 19 pst. at medlemskap er for dyrt, mens hele 29 pst. mener fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, og 22 pst. er motstandere av fagorganisering. Da er det kanskje ikke skattefradraget som er problemet, men manglende fornyelse eller opplevelsen av at organisering er det samme som partitilknytning.

Nivået på selve kontingenten er det fagforeningene selv som bestemmer. Kontingenten har økt mye det siste tiåret, f.eks. i NITO, hvor kontingenten gikk fra rundt 3 000 kr i 2006 til 4 400 kr i 2016, som er en økning på 47 pst. Det er ikke bare et politisk ansvar å gjøre det attraktivt å organisere seg.

De fire siste årene har helsekøene gått ned, soningskøene er nesten borte, det har blitt flere politifolk per innbygger, etterutdanningen av lærerne er tredoblet, det er nesten 500 flere helsesøstre, og 2015 og 2016 var rekordår for nyetableringer av bedrifter. Det siste er jo viktig – all den tid vi sier at vi skal satse på kvalifiseringstiltak, så man kvalifiserer seg til en fast jobb.

Norge gjør det godt på internasjonale rangeringer. Vi er nest best i Europa på homofiles rettigheter, og vi er nestbest på bredbånd i verden. Vi er rangert som verdens beste land å bli gammel i, beste land for barn å vokse opp i og gikk nylig tre plasser opp til å bli kåret til verdens lykkeligste land.

Det er mye som er bra i Norge. Men som komité jobber vi mye med det som kan bli bedre. Alle som bidrar i det arbeidet, også interesseorganisasjoner, partene i arbeidslivet og enkeltpersoner, fortjener stor takk for samarbeidet, men jeg benytter også gjerne anledningen til å takke for samarbeidet i komiteen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:52:23]: Vi skal nå behandle et budsjett på om lag 445 mrd. kr, eller om lag en tredjedel av hele statsbudsjettet. Ingen komité har tilsvarende størrelse på budsjettet, og heller ingen komité har poster med større betydning for folk, som krever fellesskapets solidaritet. Samtidig har arbeids- og sosialkomiteen ansvaret for arbeidslivspolitikken. Ingen ting er viktigere enn at vi som folkevalgte legger til rette for at folk med arbeidsevne, full eller delvis, kan skaffe seg trygg inntekt til å leve av.

Historisk er arbeidslivspolitikken et av de viktigste konfliktområdene mellom partiene. Svakt regulert arbeidsliv gir ubalanse i tilbud og etterspørsel av arbeidskraft samt tilhørende ubalanse i maktforhold mellom den som lever av sin arbeidsinntekt, som lønnsmottaker eller sjølstendig næringsdrivende, og den som er arbeidsgiver eller kjøper av de manges utbud av varer og tjenester. Både samfunnet, næringslivet og de mange ansatte og sjølstendig næringsdrivende taper etter Senterpartiets syn på et svakt regulert arbeidsliv. Et slikt arbeidsliv gir dårligere arbeidsproduktivitet, mindre grunnlag for tillit, større utrygghet for inntekt å leve av, og familielivet taper også sjølsagt når arbeidsvilkår og inntekt blir mer uforutsigbart.

For stadig større deler av norsk arbeidsliv erfarer folk at dette skjer nå, og den utviklingen må snus. Det er EØS-avtalen med fri arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, hvor lønns- og arbeidsvilkår er langt dårligere enn i Norge, som har en skyhøy reell arbeidsledighet, som er drivkraften bak denne utviklingen, som svekker tryggheten for norske lønns- og arbeidsvilkår, og som endrer maktforhold, slik at upersonlige arbeidsgivere eller vare- og tjenestekjøpere bemektiger seg på de manges arbeidsinnsats.

Høyre har hatt sin faste plass i dette politiske konfliktområdet, så også i dag. Ingen skal beskylde Høyre for å vingle, men konsekvensen av Høyres ideologi om svakt regulert arbeidsliv må de og vi få tydeligere fram, slik at konflikter og framtidige valg blir tydeligere.

Venstre har i denne stortingsperioden ikke prioritert å være representert i arbeids- og sosialkomiteen. Det som har skjedd i forrige periode, fra 2013 til 2017, viser at behovet for en plass imidlertid ikke er så stort, fordi da framsto Venstre nærmest som en spydspiss for et enda mer uregulert arbeidsliv. Derfor er det bare en nyanseforskjell mellom dagens Venstre og Høyres fraksjonsleder i komiteen, Heidi Nordby Lunde, som titulerer seg som «Right Wing Conservative». Hun er tidligere medlem i det økonomiske, liberalistiske Fremskrittspartiet. Det er linjer over representantens arbeid.

Av erfaring vet vi i Senterpartiet hva dette betyr for kamp når det gjelder Senterpartiets grunnverdier.

Kristelig Folkepartis sentrale personlighet ved dannelsen av partiet i 1933 var Nils Lavik fra Eksingedalen. For partiet var betydningen av et trygt familieliv, og ikke minst tid til familie, viktig. Dette forutsatte et bedre organisert arbeidsliv med mer balanserte maktforhold. Jeg har erfart at disse kjerneverdier i Kristelig Folkeparti også står sterkt i dag. Spørsmålet i denne stortingsperioden blir derfor hvordan Kristelig Folkeparti vil forvalte arven fra Lavik. Vil en styrke de politiske krefter som ønsker et mer velorganisert arbeidsliv med en sterkere arbeidsmiljølov, hvor det legges til rette for faste ansettelser for arbeidsgiver, og at dette grunnsyn fremmes i alle deler av arbeidslivet?

Senterpartiets linje er klar. Vi ønsker regulert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, en sterkere arbeidsmiljølov, fremme fagorganisering, og vi vil vitalisere debatten ved at vi blir dyktigere ombudsmenn og -kvinner for arbeidsfolk som erfarer arbeidslivets virkelighet. Vi er lydhøre for forslag til nye og bedre løsninger som fremmer større trygghet og forutsigbarhet i arbeidslivet. Det er ikke mulig å oppnå full sysselsetting og et velorganisert arbeidsmarked samtidig som det er fri EØS-innvandring fra land utenfor Norden. Derfor er Senterpartiet bekymret for hvordan EØS-avtalen ødelegger arbeidslivet og også medvirker til å skape politikerforakt. Mange av de samfunnsløsninger som vi går til valg på, viser seg ikke å være mulig å gjennomføre fordi muligheten til å kontrollere og organisere arbeidslivet svekkes gjennom EØS-avtalen.

Jeg vil understreke at det er ikke den enkelte arbeidstaker fra EØS-land som er problemet, men systemet med fri arbeidsinnvandring uten krav til verken innhold i ansettelseskontraktene eller bolig, noe som underminerer jambyrdige forhold i det norske arbeidslivet.

Norge har siden 1954 levd godt med et grenseløst arbeidsmarked i Norden. Dette fordi de nordiske land har hatt ganske lik levestandard og noenlunde like lønns- og arbeidsvilkår. EU-systemet med fri arbeidsinnvandring fra land med stor ledighet og svært dårlige lønns- og arbeidsvilkår fører sjølsagt til at alle disse flittige arbeidsfolkene forrykker balansen mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft i stadig flere store praktiske yrkesgrupper i Norge. Maktforholdene i norsk arbeidsliv blir slik sett grunnleggende endret. Vi kan ikke sitte rolig og se på at lønns- og arbeidsvilkår som er kjempet fram gjennom 100 år i fagbevegelsen, ødelegges i løpet av noen få år. Derfor er vi nødt til å følge opp dette konsekvent på alle områder.

Senterpartiet har skrevet omfattende generelle merknader. Der framgår vår hovedlinje om det velorganiserte arbeidslivet, satsing mot arbeidslivskriminalitet, prioritering av minstepensjonister, bedre sykepengeordning for sjølstendig næringsdrivende og tiltak for de svakest stilte. Nav er for Senterpartiet et prioritert område, hvor tjenestene må kraftig forbedres ved at lokale Nav-kontor i kommunene får flere fagfolk med myndighet til å løse folks vanskelige situasjon ved en direkte kontakt med folk som sliter. Dette krever at Nav reformeres. Parolen «ei dør inn til den som trenger det» må bli virkelighet. Dermed må omfanget av ansatte i spesialavdelingene reduseres til fordel for en kompetent førstelinje med mer ansvar og myndighet. Nav er en organisasjon med et budsjett – og jeg vil understreke det – snart på linje med hele jordbruksoppgjøret, som jeg har litt kjennskap til. Så det er viktig å fokusere på samfunnsoppdraget til Nav, at det løses med kvalitet og effektivitet. Den personen, det hele mennesket, som trenger bistand ved ledighet, sykdom, rehabilitering eller økonomisk hjelp må stå i sentrum hos erfarne fagfolk i Nav.

Senterpartiet har en rekke endringer i budsjettet. Vi ønsker å fremme situasjonen for de svakest stilte og legger derfor inn budsjettpenger til 500 nye varige tilrettelagte arbeidsplasser – VTA – og vi fremmer forslag sammen med SV om at det skal være en statlig finansiert plass for alle ungdommer som går ut av videregående skole.

Videre har vi omdisponeringer av bevilgninger innenfor Nav – 200 mill. kr til å gjennomføre det jeg nå nettopp har presentert.

Vi går imot en rekke kutt i ulike stønadsordninger, som gjelder mennesker som sliter. Vi er tydelig på at minstepensjonistene må få økt prioritering. Vi er tydelig på at pensjonistene skal få pensjonslappen dersom de har behov for det. Vi er tydelig på sykelønnsordningen for sjølstendig næringsdrivende må bedres. Det er svært få i denne sal som er klar over at for sjølstendig næringsdrivende er det 16 karensdager, og etter 16 karensdager er det 75 pst. sykelønnsdekning. Det er en himmelvid forskjell fra det som gjelder for lønnsmottakere, og dette er til de grader en hemsko, ikke minst for kvinner, for å bli sjølstendig næringsdrivende.

Senterpartiet går imot at den statlig finansierte hjelpeordningen skal endres. Vi er uenig i regjeringas vurdering og har fremmet forslag til en rekke forbedringer innenfor et system med statlig innsats. Vi går inn for å bruke mere penger på habilitering og rehabilitering i kommunene, 100 mill. kr. Vi går imot å fjerne hjelpestønadens sats 0 fra 1. juli 2018, og vi går også imot, sjølsagt, regjeringas forslag om endringer i dagpengeordningen.

Sykefraværet er en stor utfordring, ikke minst sykefraværet i offentlig sektor. Sykefraværet i kommuner og fylkeskommuner er på nærmere 10 pst. Det innebar en kostnad for kommuner, fylkeskommuner og stat i 2015 på nærmere 22 mrd. kr. Det er et stort behov for å rette søkelyset på kultur, ledelse innenfor offentlig sektor, og vi har i vår merknad kommentert hva som har skjedd ved sykefravær på Kviteseid Omsorgssenter i Telemark, hvor sykefraværet er redusert med nærmere 70 pst. som følge av dyktige, myndige og inkluderende ledere.

Barnetillegget i uføretrygden er et annet gjentagende og tilbakevendende punkt, og jeg vil bare være helt tydelig på det som Senterpartiet har sagt tidligere, at samfunnet må noen ganger stille opp med ytelser som samlet sett gir større inntekt enn inntekt før uførhet. Det gjelder ikke minst for barnetillegget i uføretrygden. Her kan vi ikke sette begrensninger, slik som regjeringa og flertallspartiene har gjort.

For øvrig tar jeg opp de forslag som Senterpartiet har alene eller sammen med andre.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:10:45]: Å få folk i arbeid samtidig som ein tek godt hand om dei som ikkje er i arbeid, er sjølve nøkkelen til eit samfunn med små forskjellar. Me har framleis mange som ikkje får jobb, og veldig mange er langtidsledige. Det er svært bekymringsfullt at regjeringa meiner at den beste medisinen mot dette er å innføra usosiale kutt framfor å bruka pengane på ein meir målretta måte. Som samfunn er me best tente med at flest mogleg er i jobb. Det er det brei einigheit om her i salen.

Samtidig har me som samfunn eit stort ansvar for å få dette til. Me i SV har i vårt alternative budsjett føreslått 342 mill. kr til ein reell ungdomsgaranti for å få folk ut i jobb. Me vil sikra at kvar einaste ungdom vert godt følgd opp og får koma godt i gang med sine ønske, anten det er å fullføra ein grad, å få hjelp til å søkja jobb eller å ta eit fagbrev.

Me kan sjå i ein reportasje på TV2 at dagens arbeidstreningstiltak ikkje fungerer. Det er mange ungdomar som går lang tid i arbeidstrening for så å ikkje koma seg vidare. Mange av desse er flinke folk som vil jobba. Me i SV meiner at tilrettelegging for å få fleire læreplassar og ei større satsing slik at fleire skal få fullført utdanninga, vil vera ei betre plassering av pengane. Eg meiner at regjeringa taklar dette for passivt, då ein person plassert i tiltak ser betre ut på statistikken, og regjeringa seier seg fornøgd med det.

I tillegg til dette har me prioritert pengar til ei kraftig satsing på likestilling og på kampen mot arbeidslivskriminalitet. Dagens likestillingskamp handlar i stor grad om ufrivillig deltidsarbeid, og difor har me lagt inn i vårt alternative budsjett ei satsing på 42 mill. kr for – i alle fall godt på veg – å få bukt med dette problemet. Arbeidslivskriminalitet er ein av dei største truslane mot vårt velferdssamfunn. Difor er me nøydde til å ta meir aktive grep som verkar mot det. Me må leggja til rette for eit meir organisert arbeidsliv då me veit at det er eit av dei viktigaste grepa for å få eit meir seriøst arbeidsliv.

Her sit regjeringa på gjerdet, sjølv om dei seier at dei er einige i beskrivinga. Det opplever eg som tomme ord då me ikkje ser ei auka prioritering til Arbeidstilsynet i budsjettet, og dei gjer heller ikkje noko for å få fleire til å organisera seg, verken på den eine eller andre sida.

Vidare er me sterke motstandarar av alle usosiale kutt til dei som har minst frå før. Det gjeld aleineforsørgjarar, skatt på sluttvederlag og auka barnehagepris mens barnetrygda står i ro. Alt dette rammar dei som har minst, mest. Me ser tydeleg at dei som har minst, no betaler for skattefesten til dei som allereie har mykje frå før.

Me i SV vil heller føra ein politikk for dei mange – ikkje for dei få.

André N. Skjelstad (V) [10:22:40]: I 1914 sa en av Venstres store sønner, Johan Castberg, følgende:

«Det har meldt sig med stadig stigende styrke, at civilisationen og fremskridtet kræver, at samfundet i sin helhet verner om barnet og derigjennom verner om den kommende generation.»

Dette er min inngang til dagens debatt om kapitlene under statsbudsjettet som faller under arbeids- og sosialkapitlene. Vi har to hovedoppgaver gjennom det budsjettet. Det ene er å sikre at flere kommer i arbeid, og det andre er å hjelpe dem som trenger det mest. Dette er grupper som står svakest, og som trenger samfunnets støtte.

En sak som vi har prioritert lenge, er å øke antallet varige tilrettelagte arbeidsplasser, den såkalte VTA-ordningen. Vi vet hvor viktig disse arbeidsplassene er for dem det gjelder, og hvor avgjørende det er at vi forsøker å holde tritt med etterspørselen. Dette er en ordning som bygger opp under arbeidslinja og gir verdighet og mening for veldig mange. Derfor er vi også stolt over at budsjettavtalen vi fant fram til sammen med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, øker antallet med 200 plasser.

En annen gruppe som er avhengig av offentlig støtte for fullverdig deltakelse i samfunnslivet, er synshemmede. At de som trenger det, skal få tilgang til tilstrekkelig lese- og sekretærhjelp, har vært en viktig seier i budsjettforhandlingene. Derfor er vi også fornøyd med at maksgrensen i dag økes.

I vår vedtok Stortinget en endring i pleiepengeordningen som doblet antallet som kunne støtte seg til ordningen i en utrolig vanskelig tid, når barna er syke. Venstre er stolt over å ha vært med på den utvidelsen, og selv om vi ikke vant fram med alle våre primærstandpunkt den gangen, fikk vi sikret et viktig unntak fra tidskontoen for foreldre med barn som har svært alvorlige sykdommer. Vi er glad for at ordningen har blitt ytterligere styrket gjennom budsjettbehandlingen, og at alle de som nå får tilgang til ordningen, vil motta 100 pst. kompensasjon i inntil fem år. At unntaket fra 18-årsgrensen for barn med en funksjonshemming i tillegg gjeninnføres, betyr mye for mange og er en grunn til at vi i dag er stolte over en ordning som lå uforandret i flere år med rød-grønt styre.

Budsjettenigheten vi nå har kommet fram til med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, oppnår mange gode målsettinger. Vi øker innsatsen for å redusere ungdomsarbeidsledigheten. Karrieresenter med fokus på unge, webportaler og andre ungdomsrettede tiltak vil hjelpe dem som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet etter endt utdanning og skolegang. Dette vil ha viktige sosialøkonomiske ringvirkninger som på sikt vil være den viktigste oppgaven for å sikre velferdsstatens bærekraft.

I årets budsjettproposisjon annonserte regjeringen sitt ønske om å flytte hjelpemiddelansvaret til kommunene. Det har Venstre og Kristelig Folkeparti lenge vært kritiske til – for Venstres del er det ikke ideen om at hjelpemiddeladministrasjonen hører hjemme på lokalt nivå, men at dagens kommunestruktur og kommuneøkonomi ikke er i stand til å takle den oppgaven som regjeringen nå ønsker å pålegge dem. Venstre vil alltid stå på for mer desentralisering av oppgaver, men bare der det er forsvarlig. Hvis en flytting vil svekke hjelpemiddeltilbudet i Norge, vil dette gjøre det vanskeligere for dem som er avhengige av hjelpemidlene, å delta i arbeids- og samfunnslivet. Det går på tvers av arbeidslinjen vi deler som formål på borgerlig side, og er grunnen til at jeg ikke går for det forslaget.

I vår sikret Venstre gjennomslag for et enstemmig anmodningsvedtak om å be regjeringen sikre at fosterforeldre ikke lider et nettotap i trygdeytelser som følge av sine oppgaver som fosterforeldre. Regjeringen har fulgt opp vedtaket med en overgangsordning som sikrer langt flere mot slike tap, men alle er ennå ikke dekket. Jeg og Venstre er skuffet over at regjeringen ikke har kommet lenger i denne saken, men forstår at det er mer komplisert enn først antatt å sikre at ingen lider et nettotap av trygdeytelser som følge av å være fosterforeldre. Jeg vil derfor understreke at Venstre ikke anser dette anmodningsvedtaket som utkvittert, og at vi kommer til å ta det opp igjen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2018. Vi er et steg på riktig vei, men mye må fortsatt gjøres for at vi skal oppnå det jeg oppfatter som holdningen til et samlet storting: Man skal ikke risikere å tape i offentlige ytelser fordi man stiller seg til disposisjon som fosterforeldre. Derfor er jeg glad for å ha fremmet et løst forslag i dag som setter et klart ambisjonsnivå for en viktig videreutvikling av overgangsordningen.

Jeg begynte mitt innlegg med en referanse til Johan Castberg der han framhevet at barna var nøkkelen til framtidige generasjoners suksess. Dette arbeidet er akkurat det vi har å gjøre – gjennom å hjelpe flere unge i arbeid, ved å skape nye varig tilrettelagte arbeidsplasser eller ved å utbedre pleiepengeordningen og godtgjørelser for fosterforeldre. Derfor ser jeg fram til denne debatten og til å få vedtatt vårt forslag.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Steinar Reiten (KrF) [10:37:49]: Kristelig Folkeparti vil ha flest mulig i arbeid. Derfor foreslo vi i vårt alternative budsjett å øke lærlingtilskuddet og opprette flere tiltaksplasser og studieplasser. Vi fryktet ikke minst at regjeringens forslag om kutt i dagpengeordningen kunne skyve ledige lenger unna arbeidsmarkedet, og vi gikk imot det. Vi ville heller ikke støtte kuttet i bidragsforskuddet til enslige forsørgere. Dessuten foreslo vi tiltak mot barnefattigdom og flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi gikk også imot regjeringens forslag om å overføre hjelpemiddelansvaret fra staten til kommunene.

Vår prioritet nummer én på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett var imidlertid en forbedring av pleiepengeordningen. Kristelig Folkeparti mener at pleiepengeordningen er en av de viktigste sakene Stortinget har behandlet i høst, fordi den berører menneskeverdet og familiers evne til å ta vare på syke barn. Kristelig Folkeparti stemte imot regjeringens innstramminger i ordningen i vår, og vi foreslo betydelige forbedringer i vårt alternative budsjett.

Alle disse sakene tok vi med oss inn i budsjettforhandlingene. Vi er veldig glade for å ha fått gjennomslag for mange av de viktigste av disse sakene i budsjettavtalen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

I pleiepengeordningen fikk vi gjennomslag for å øke kompensasjonen til foreldre fra 66 pst. til 100 pst. av tidligere inntekt i hele femårsperioden. Dessuten fikk vi fjernet 18-årsgrensen for psykisk utviklingshemmede barn, slik at foreldrene deres kan motta pleiepenger også etter at de har fylt 18 år. Dermed løste vi to store utfordringer i dagens pleiepengeordning på kort sikt.

For det andre fikk vi gjennomslag for å droppe regjeringens foreslåtte kutt i dagpengeordningen. Vi fryktet at forslaget ville øke presset på andre ytelser, som sosialhjelp eller arbeidsavklaringspenger. Resultatet kunne fort ha blitt at flere ble skjøvet lenger unna arbeidsmarkedet. Gruppen som ville mistet retten til dagpenger med regjeringens forslag, er trolig mennesker som allerede har ganske lave utbetalinger, og som allerede har en økonomisk motivasjon for å komme i arbeid. Vi prioriterte reverseringen av dagpengeforslaget høyere enn sluttvederlaget, og vi må innse at vi ikke fikk gjennomslag for gjeninnføring av skattefritaket.

Videre fikk vi stanset regjeringens forslag om å kutte i ordningen med bidragsforskudd til enslige forsørgere, som ville ha rammet mange enslige forsørgere med inntekter mellom om lag 400 000 og 500 000 kr. Vi fikk på plass målrettede tiltak for barn i lavinntektsfamilier. Dessuten fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for 200 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, økt maksgrense for lese- og sekretærhjelp for synshemmede og styrking av tilskuddsordninger for fritidstiltak og levekår for personer med nedsatt funksjonsevne.

Vi kom ikke til enighet i budsjettforhandlingene om regjeringens forslag om å overføre hjelpemiddelansvaret fra staten til kommunene. Brukerorganisasjonene er sterkt imot, det samme er Kristelig Folkeparti. Vi har ved flere korsveier tidligere gått imot en slik ansvarsoverføring, av frykt for hva det vil ha å si for tilbudet til brukerne. Derfor vil vi stemme for forslaget om å skrinlegge planene om en slik ansvarsoverføring.

Kristelig Folkeparti støtter intensjonen i opposisjonens forslag om en evaluering av uførereformen. Vi mener imidlertid at vi trenger en evaluering først, og så kan vi komme tilbake til tiltak på bakgrunn av den. Derfor fremmer vi forslag om en slik evaluering.

Videre støtter Kristelig Folkeparti opposisjonens forslag om en evaluering av konkurranseutsettingen av arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor.

Kristelig Folkeparti støtter også Venstres forslag om fosterforeldres trygderettigheter som oppfølging av Stortingets vedtak i vår.

Til slutt støtter vi opposisjonens forslag om å utrede adgangen til å åpne for å ta utdanning mens en mottar dagpenger.

Jeg tar herved opp Kristelig Folkepartis forslag til saken.

Bjørnar Moxnes (R) [10:50:09]: Einar Haakaas har skrevet boka «Svartmaling – kriminelle bygger Norge». Det er en sjokkerende dokumentasjon av organisert kriminalitet og av myndighetenes handlingslammelse. Arbeidstilsynet fungerer i dag på en måte som gir fritt spillerom for de kriminelle, skriver Haakaas, og samtidig behandles seriøse, som får brorparten av kontrollene, som om de var useriøse.

Det kom nylig en rapport fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter som fastslo at arbeidslivskriminaliteten vokser, og at innvandring er en av de drivende faktorene bak. Dermed skulle vi tro at Fremskrittspartiet ville gripe denne saken med begge hender. Men nei, det er nemlig EØS-innvandring som ifølge senteret muliggjør arbeidslivskriminalitet i Norge. Det er i liten grad asylsøkere, og det er slett ikke islam. Og da blir det musestille fra Fremskrittspartiet. Man lurer jo på om det står et skilt på Sylvi Listhaugs skrivebord: «Ikke forstyrr EØS-avtalen.»

Boken «Svartmaling» handler om hvordan kriminelle nettverk har overtatt deler av malerbransjen. De driver med storstilt skattesvindel gjennom godt organisert hvitvasking. Dette skjer ikke bare i malerbransjen. Innleie og entrepriser undergraver alt vi står for, nemlig et godt organisert arbeidsliv, med sikker inntekt og faste stillinger, og hvor vi løser utfordringer i fellesskap. Dette er fagforeningsknusing, ifølge forbundsleder Jan-Egil Pedersen i LOs NNN, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund. Pedersen er ikke den eneste som ringer med alarmklokkene. Det er et fotfeste for organisert kriminalitet i bygg og anlegg, ifølge Kristine Beitland i Næringslivets Sikkerhetsråd. Tore Skjelstadaune, som organiserer hotell- og restaurantarbeidere i Oslo, sier følgende:

«Hvis ikke myndighetene griper inn og setter tøffe krav så vil puber, barer og nattklubber bli tatt over av ikke-seriøse. Kall det gjerne kriminelle.»

Det som er kjempet fram av lønns- og arbeidsvilkår gjennom 100 år, blir i flere bransjer nå hurtig ødelagt av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Likevel ser vi at regjeringen mangler både evnen og viljen til å ta de grepene som trengs. Ja, det har kommet handlingsplaner mot sosial dumping, men det monner ikke i møte med systematisk sosial dumping og organiserte kriminelle nettverk. Skal vi unngå et sammenbrudd for den norske modellen i viktige bransjer, må vi handle nå.

Hvis Høyre mener alvor med å være såkalt næringsvennlig, og hvis Fremskrittspartiet mener alvor med lov og orden, bør de lytte til og samarbeide med fagbevegelsen, framfor å motarbeide den, for fagbevegelsen har både kompetansen og hundretusener av potensielle varslere blant medlemmene sine på arbeidsplasser landet rundt. Derfor sier vi i Rødt at å gi økt fradrag for fagforeningskontingent er for et slags billig borgervern å regne, sånn som deler av privat sektor nå har blitt. Vi foreslår å øke fagforeningsfradraget i vårt forslag til statsbudsjett for 2018.

I tillegg foreslår vi å styrke de etatene som skal bekjempe den organiserte kriminaliteten i arbeidslivet vårt. Det betyr å styrke skatteetaten, Nav og politiet med til sammen 60 mill. kr og å opprette flere tverrfaglige sentre for arbeidslivskriminalitet. I tillegg ønsker vi – og dette kommer vi tilbake til etter nyttår – å få slutt på det uvesenet som vi ser bre om seg, med stadig mer innleie, stadig færre fast ansatte og stadig flere som står med lua i hånda og ikke har fast jobb. Det tar vi forhåpentligvis tak i etter nyttår, men før nyttår skal budsjettet vedtas, og da bør regjeringen snart innse alvoret og våkne fra sin dype tornerosesøvn over det norske arbeidslivet før det er for sent.

Statsråd Anniken Hauglie [11:05:16]: Grunnsteinen i det norske samfunnet er høy sysselsetting. Det sikrer enkeltmenneskene mot fattigdom, og det sikrer fellesskapets evne til å ta vare på alle. Vår evne til å opprettholde gode, fellesfinansierte velferdsordninger framover avhenger av at alle som kan jobbe, jobber.

En aldrende befolkning legger økt press på offentlige finanser, og muligheten til å dekke voksende utgifter gjennom økt bruk av oljeinntekter vil ikke være til stede på samme måte som tidligere. Å basere seg på at de neste generasjoner skal ha en høyere skattebyrde enn vi har i dag for å dekke de voksende utgiftene, er usolidarisk mot kommende generasjoner. Et bærekraftig velferdssamfunn avhenger av at flere enn i dag deltar i arbeidslivet.

Norge har fortsatt høy sysselsetting i internasjonal sammenheng, men de siste årene har den falt, særlig for menn og i unge aldersgrupper. Dette er en utvikling vi er bekymret over.

Av dem som står utenfor arbeidslivet i Norge, mottar de fleste en helserelatert ytelse. Andelen er langt høyere enn for noen tiår tilbake. I tillegg til å sikre inntekt skal ordningene bidra til å hjelpe mennesker til å komme i arbeid og aktivitet. Da må ordningene være innrettet slik at de også motiverer til arbeid, og pensjonssystemene må være slik at det lønner seg å jobbe lenger.

Arbeidsmarkedet står også overfor andre utfordringer. Det kan forventes en fortsatt betydelig innvandring til Norge i årene som kommer. Mange av dem har relativt lav kompetanse, samtidig som personer med lavt utdanningsnivå allerede er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidslivet i Norge. Robotisering og utvikling av nye teknologier og digitale løsninger vil berøre stadig flere næringer og yrker, men det er usikkert hvordan og i hvilken grad.

Lav ledighet og høy sysselsetting er prioriterte mål for regjeringen. I regjeringsperioden har vi lagt fram budsjetter som har fremmet arbeid, aktivitet og omstilling. Vi ser at politikken virker. Arbeidsledigheten er på vei ned, og antall sysselsatte øker.

Et tiltaksnivå som er godt tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet, er viktig for å bidra til at ledige personer med nedsatt arbeidsevne kommer i arbeid og aktivitet. Det legges opp til et fortsatt høyt omfang av arbeidsmarkedstiltak med en bevilgning i 2018 som gir grunnlag for å gjennomføre om lag 72 500 tiltaksplasser. Dette innebærer noen færre plasser for ledige, men om lag samme nivå for personer med nedsatt arbeidsevne.

Det er viktig at tiltakene er relevante og bidrar til å få folk i jobb. De siste årene har regjeringen derfor påbegynt en helt nødvendig opprydding, ved å forenkle og redusere antall tiltak, ved å heve kvalitetskravene, fjerne ordninger som er evaluert til ikke å virke, og bruke mer av det som er evaluert til å virke. Samtidig har vi gått bort fra å styre Nav på aktivitet og mer over på resultat.

Regjeringen foreslår sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti å øke tiltaksnivået for varig tilrettelagt arbeid med om lag 300 plasser i 2018. Det gir et samlet nivå på anslagsvis 10 000 plasser. Dette vil redusere ventetiden og bidra til at flere i målgruppen kan få realisert sin restarbeidsevne.

Regjeringen viderefører den forsterkede innsatsen for langtidsledige dagpengemottakere som ble innført i revidert nasjonalbudsjett, og foreslår å bevilge 37 mill. kr til dette i 2018.

Regjeringen iverksatte en ny landsdekkende ungdomsinnsats i 2017, som innebærer at arbeidssøkere under 30 år som etter åtte ukers ledighet ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, skal få et tilbud om individuelt tilpasset oppfølging fra Nav. Innsatsen videreføres i 2018, og bevilgningen foreslås økt med 70 mill. kr for tettere oppfølging.

Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får hjelp til å kunne delta i arbeidslivet og på andre fellesskapsarenaer i samfunnet. En viktig del av arbeidet for å styrke det sosiale sikkerhetsnettet er tiltak som legger til rette for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv, utdanning og dagligliv. Regjeringen bidrar til dette gjennom å foreslå flere tiltak på hjelpemiddelområdet.

Det skal opprettes en permanent ordning med servicehund for personer med fysiske funksjonsnedsettelser med behov for bistand til praktiske gjøremål i hverdagen. Ordningen med stønad til parykk utvides for dem mellom 18 og 30 år, og retten til taleflythjelpemidler gjennom folketrygden gjøres permanent. Regjeringen har også foreslått en utvidelse av retten til lese- og sekretærhjelp i dagliglivet, og gjennom budsjettforliket styrkes ordningen ytterligere.

I høst trådte den nye pleiepengeordningen i kraft. Flere omfattes nå av ordningen, og det har blitt lettere å kombinere pleieoppgaver med fortsatt deltakelse i arbeidslivet. Det ble innført rause overgangsordninger for de sykeste som allerede var inne i den gamle ordningen, og det ble innført en unntaksbestemmelse dersom barnet fikk en ny sykdom etter at pleiepengeperioden er brukt opp.

Gjennom budsjettforliket vil kompensasjonsgraden utvides slik at pleiepenger gis med 100 pst. kompensasjon i hele den ordinære stønadsperioden. I tillegg gjeninnføres et unntak som innebærer at pleiepenger skal kunne gis til personer med omsorg for personer med psykisk utviklingshemning over 18 år som er livstruende eller svært alvorlig syke eller skadet. Regjeringen er også bedt om å utrede flere forhold som kan bedre ordningen ytterligere, og vil komme tilbake til Stortinget igjen i løpet av 2018, i tråd med det som ble vedtatt tidligere denne uken.

En velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning er en forutsetning for å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken om flere i arbeid og færre på trygd. Det er satt i gang flere prosesser for å effektivisere etaten slik at flere ressurser kan flyttes til å bistå brukere som trenger oppfølging. Arbeids- og velferdsetatens IKT-systemer skal moderniseres. Arbeidet med Prosjekt 2 i moderniseringen fortsetter som planlagt, og det settes av vel 630 mill. kr til dette neste år. Nye selvbetjeningsløsninger, automatisering av saksbehandling og organisatoriske endringer i etaten er viktige tiltak som gjør at en større andel av ressursene kan benyttes til brukere som trenger personlig bistand og tett oppfølging fra Nav-kontoret.

Regjeringen vil legge til rette for et velfungerende arbeidsliv med gode arbeidsvilkår og uten arbeidslivskriminalitet. Vi viderefører derfor innsatsen i kampen mot arbeidslivskriminalitet gjennom et bredt og vedvarende samarbeid på myndighetsnivå. Erfaringer viser at det etablerte samarbeidet og samlokaliseringen mellom Arbeidstilsynet, Nav, Skatteetaten og politiet har god effekt.

Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet følges nå opp, og flere tiltak er gjennomført og iverksatt. Det jobbes bl.a. med å bedre informasjonsdelingen mellom kontrolletatene, det er innført strengere krav på innkjøpsområdet, og Norge har tatt initiativ for å få til et styrket europeisk samarbeid.

Det er et generelt høyt nivå på sikkerhet, helse og arbeidsmiljø i norsk petroleumsvirksomhet, men de siste årene har det også vært sikkerhetsmessige utfordringer og enkelte alvorlige hendelser. Regjeringens ambisjon er at Norge skal være verdensledende på HMS. Aktørene i næringen må ivareta sitt ansvar for drift som er forsvarlig og i tråd med regelverket. Det er viktig at den teknologiske utviklingen og omstillingen i bransjen ikke skal føre til negative HMS-konsekvenser, verken på kort eller lang sikt. En omfattende og rask teknologiutvikling har i tillegg bidratt til at IKT-teknologi er en økende sikkerhetsutfordring. Regjeringen foreslår derfor en styrking av Petroleumstilsynet for oppfølging av IKT-sikkerheten i petroleumsnæringen.

Regjeringen vil legge fram en ny melding til Stortinget om HMS i petroleumsvirksomheten i 2018. Stortinget vil da få en god anledning til å diskutere de utfordringene som er for sektoren framover.

Norge står overfor en stor omstilling i både privat og offentlig sektor. Vi kan ikke lene oss på oljeinntektene i samme grad som før. Statsbudsjettet for 2018 er et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. Det pålegger oss et stort ansvar å bidra til dette, for å sikre kommende generasjoners muligheter til den samme velferden som vi selv setter så stor pris på.

Lise Christoffersen (A) [11:29:11]: Skattepolitikken er en av de virkelig store skillesakene i norsk politikk. For Høyre og Fremskrittspartiet er skattekutt et mål i seg selv, men ikke for folk flest, og særdeles ikke for dem som har minst. Arbeidsledige og folk på trygd betaler prisen når utgiftene også må ned. Regjeringa kutter der det smerter mest – hos dem som har lite fra før. Budsjettet for 2018 viser at skattefesten fortsetter på femte året. Det samme gjør kutt i trygder og stønadssatser. Arbeiderpartiet mener at dette er grunnleggende urettferdig.

Folk på dagpenger står laglig til for hogg. Først tok Høyre og Fremskrittspartiet fra dem feriepengene. Så ble det skatt på sluttvederlaget, som er til eldre arbeidstakere som mister jobben på grunn av konkurs, nedbemanning eller sykdom. Og som om ikke det var nok, får de også trekk i ytelser fra Nav. Kristelig Folkeparti bidro i fjor til å sette foten delvis ned. Stortinget sa, mot Høyres og Fremskrittspartiets vilje, at sluttvederlag ikke skulle gå til fradrag i trygden. Men følger regjeringa opp? Nei, de velger i stedet å utfordre Stortinget ved å foreslå at trekket i trygden skal fortsette. Det er rimelig arrogant, særlig overfor dem som mister jobben i høy alder. Så får vi se om Stortinget lar seg pille på nesen.

Et annet og lignende eksempel er fosterforeldre. Blir de syke, arbeidsledige, etterlatte eller enslige forsørgere, kuttes trygden på grunn av fosterhjemsgodtgjørelsen. I mai sa et enstemmig storting at dette må ta slutt – snarest. Men til og med her, når det rammer barn med et stort behov for stabilitet og trygghet, velger Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa å utfordre Stortinget. Etter mer enn et halvt år kommer det bare en amputert overgangsordning for fosterforeldre på dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Fosterforeldre som blir uføre, etterlatte eller enslige forsørgere, er ikke med. En permanent ordning skyves ut på ubestemt tid. Regjeringen liker å kalle seg handlekraftig. Dette er ikke handlekraft, men bevisst somling fordi Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil. Arbeiderpartiet ble dessverre nedstemt da vi i vårt budsjettforslag ville favne alle fosterforeldre, slik Stortinget har vedtatt. Men vi prøver igjen. Vi fremmer forslag i dag om at regjeringa nå må gjennomføre Stortingets enstemmige vedtak. I tillegg foreslår vi i salderingen i sak nr. 2 at de to gruppene som er inne i den amputerte overgangsordningen, skal få etterbetalt fra det tidspunktet Stortinget gjorde sitt enstemmige vedtak. Dessverre ser det ut til at Stortinget bøyer av.

Mandag hadde vi en lignende sak – om pleiepenger. Igjen måtte Kristelig Folkeparti tre støttende til. Dekningsgraden er økt, det skal kunne gis pleiepenger for psykisk utviklingshemmede etter fylte 18 år. Regjeringa ble pålagt å komme tilbake til Stortinget med en sak som gjeninnfører unntaket fra femårsbegrensningen for barn med kroniske sykdommer når behovet er der. Jeg håper vi denne gangen slipper å se en regjering som trenerer.

I sommer presenterte Norges Handikapforbund rapporten «Hva koster det å være funksjonshemmet i Norge i 2017?». Mange funksjonshemmede har utgifter vi andre ikke tenker over. Helt vanlige hverdagseksempler viser at løpende merkostnader kan ligge i størrelsesordenen 100 000 kr i året. Engangskostnader for en familie med et funksjonshemmet barn kan dreie seg om flere millioner. Samtidig kuttes det altså på inntektssida, i grunn- og hjelpestønaden, for femte år på rad, skjult bak manglende prisjustering. Antall funksjonshemmede utestengt fra arbeid står på stedet hvil, men Høyre og Fremskrittspartiet har tatt bilstønaden fra mange av dem. Etter uførereformen skulle alle komme ut om lag som før, men vi vet at mange har tapt, særlig de med gjeld, men også i form av høyere egenandeler og tapt bostøtte. Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke engang legge tallene på bordet. Noen må betale prisen for høye skattekutt.

Samtidig ønsker Høyre og Fremskrittspartiet å trekke ansvaret for hjelpemidler og tilrettelegging av bolig ut av den rettighetsbaserte folketrygden og over på kommunene og Husbanken. Arbeiderpartiet fremmer sammen med Senterpartiet og SV forslag om at regjeringen skrinlegger alle slike forsøk. Igjen trer heldigvis Kristelig Folkeparti støttende til på de funksjonshemmedes side.

Helt til slutt vil jeg framheve en gruppe som fortjener vår oppmerksomhet med et mer positivt fortegn enn under dagens regjering – veksten i antall unge uføre. Ja, det er bekymringsfullt, men den største bekymringen ligger på den enkeltes hånd. Arbeiderpartiet fremmer derfor et offensivt forslag til en aktivitetsreform for å skaffe dem en plass i arbeidslivet. Høyre og Fremskrittspartiet går imot. I stedet velger de å kutte flatt og mye i de pengene som skal gå til det hjelpeapparatet som er ment å bistå bl.a. disse unge, den såkalte ABE-reformen, som egentlig ikke er noen reform, bare kutt. Det er gammeldags høyrepolitikk, som aldri har ført noe godt med seg.

Margret Hagerup (H) [11:34:24]: Lav ledighet og høy sysselsetting er prioriterte mål for regjeringen. I perioden har vi lagt fram budsjett som har fremmet arbeid, aktivitet og omstilling. Vi ser at politikken virker. Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som mottar en livsoppholdsytelse, var i 2016 på sitt laveste nivå siden 1992. Ser man perioden under ett, var både antall og andel mottakere på det høyeste nivå i 2003. Siden 2003 har andelen trygdeytelser gått ned, med unntak av en midlertidig økning knyttet til finanskrisen i 2009.

Allikevel er det for mange som står utenfor arbeidslivet. I mange tilfeller dreier ikke utenforskap seg om uførhet og nedsatt funksjonsevne, men om dårlige valg og at man har havnet skjevt ut fra hoppkanten. Regjeringen har fullt fokus på å få flere i arbeid eller utdanning. Skal vi klare å finansiere framtidens velferdsordninger, er det avgjørende at vi lykkes med å øke yrkesdeltakelsen og redusere stønadsavhengigheten. Regjeringen fortsetter derfor arbeidet med å forsterke arbeidslinjen og styrke insentivene til en sterk og kontinuerlig tilknytning til arbeidslivet.

Arbeid er viktig for velferden til den enkelte og for et bærekraftig velferdssamfunn. Høyre er tydelig på at fast ansettelse er og blir hovedregelen, men det finnes alltid unntak. Det må vi ikke glemme når vi i tiden framover skal diskutere rammevilkårene for arbeidslivet. Det har vært viktig for Høyre i regjering å senke terskelen inn i arbeidslivet. Dette budsjettet sikrer et fortsatt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak, og vi fortsetter å gjøre det attraktivt for arbeidsgivere å ta inn de som står utenfor. Erfaringer fra Nav viser at det er praksisplasser i privat næringsliv som gir best resultat. Der er det også størst sannsynlighet for jobb i den andre enden.

Endringen i adgangen til midlertidige stillinger har vært et viktig grep for å senke terskelen inn i arbeidslivet. Folk med hull i cv-en stiller ikke først i køen ved utlyste stillinger, da må vi ha andre virkemidler. Arbeidsmarkedstiltak kan ikke være det eneste. Derfor er det viktig at vi også i framtiden har attføringsbedrifter og bemanningsbyrå med på laget for å få folk ut i jobb. I 2016 fikk 80 000 jobb gjennom et bemanningsbyrå. Det var viktig.

Da vi kom i regjering, fantes det en rekke ulike tiltak for å få folk i aktivitet. Vi har forenklet disse tiltakene og målrettet dem, bl.a. gjennom å vri mer over mot lønnstilskudd i ordinær virksomhet. I tillegg har en satset på BIO-midler, som gir bedriftene mulighet for omstilling, gjennom opplæring og kompetanseheving internt i bedriften. Regjeringen har i budsjettet prioritert at Nav skal få økt handlefrihet. Et overordnet mål er at Nav skal bli mer brukerrettet og effektivt.

For å bidra til at de som har gått ledige over lengre tid, sikres et arbeidsrettet tilbud og økt overgang til arbeid, har regjeringen økt bevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 37,2 mill. kr i 2018. Midlene skal gå til forsterket oppfølging.

Regjeringen har også lagt til rette for et mer fleksibelt arbeidsmarked, slik at arbeidssøkere får bedre muligheter til å omstille og kvalifisere seg for ledige jobber. Dagpengemottakere har fått utvidet adgang til å ta utdanning og til å starte egen virksomhet mens de mottar dagpenger. Det er innført en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år, hvor målet er å styrke den enkeltes muligheter til å komme i arbeid og bli selvforsørget. Det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse, og forskning viser at vilkår om aktivitet har særlig god effekt overfor unge mottakere. Det beste vi kan gi de unge, er en jobb å gå til når de står der nyutdannet og er klare for å møte et arbeidsliv.

I tillegg til å inkludere dem som står utenfor, må vi legge til rette for at folk kan stå lenger i jobb. Målet må være at vi kommer til det punktet at en 50-åring er attraktiv på grunn av kompetanse og erfaring, ikke at vedkommende er utdatert på grunn av alder. Derfor er Høyres reform om at ingen skal gå ut på dato, viktig. Ingen er tjent med å være utdatert. Vi trenger flere hoder og hender fremover, for vi går strammere tider i møte, og vi må bli mer effektive. Da vil kompetanse og arbeidsliv gå hånd i hånd.

Regjeringens forslag til budsjett skal sikre økonomisk vekst, flere i arbeid og bærekraftige velferdsordninger. Vår politikk handler om å ruste Norge for framtiden. Da er vi avhengig av at alle som vil og kan jobbe, skal få jobbe. Vi forandrer for å bevare.

Regjeringen styrker velferden i dag for å trygge Norge for framtiden. Vi gleder oss til de videre samtalene i dette arbeidet.

Atle Simonsen (FrP) [11:39:18]: Fremskrittspartiet og Høyre har styrt Norge trygt gjennom en krevende tid. Tross en vanskelig periode med det største oljeprisfallet på 30 år, den største migrasjonskrisen siden annen verdenskrig og en stadig mer urolig og uoversiktlig verden har Fremskrittspartiet vært med og styre landet trygt mot en ny optimisme.

Fra en situasjon med økende arbeidsledighet, lavere sysselsettingsgrad og Nav Rogalands høyeste registrerte ledighet noensinne har vi nå en situasjon der arbeidsledigheten har falt ni måneder på rad, antallet sysselsatte har gått opp, og Nav Rogaland har fått en nedgang i arbeidsledigheten på hele 32 pst. og en nedgang i ungdomsledigheten. Opposisjonen sprer likevel akkurat like mye negativitet som om situasjonen var like ille nå, og det handler nok om at prosjektet deres handler mer om kritikk enn om en annen politikk.

Regjeringens politikk har virket. Veksten i norsk økonomi er på vei opp. Ledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Selv om det går bedre for de fleste, er ikke det situasjonen for alle. Vi er på rett vei, men vi har en vei å gå. For den enkelte som er arbeidsledig, hjelper det ikke at naboen har fått jobb. Derfor målretter vi innsatsen med en ekstra oppfølging av langtidsledige med om lag 40 mill. kr. Vi har innført aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp som er under 30 år. Det gjør vi fordi det virker, og fordi det å stille krav er å bry seg. Hvis ingen bryr seg om hva en gjør, hvorfor skal en gidde da?

Venstresiden møtte ikke akkurat denne endringen med noe jubelbrøl. Som vanlig var det kun kritikk, og Arbeiderpartiet foreslo å fjerne pengene som regjeringen ville bruke på tiltaket. Denne uken kunne vi lese noen av resultatene. Nav Midtbyen i røde Trondheim reduserte antallet unge sosialhjelpsmottakere med hele 43 pst. på halvannet år. Drammen kommune sparte så mye som 30 mill. kr på to år som et resultat av aktivitetsplikten – eller tvangsarbeid som SV kalte det. Det samme Nav-kontoret i Trondheim forteller at de nå jobber annerledes. En følger opp ungdommer gjennom tidlig innsats og har tett oppfølging av dem, og en omtaler dette som nøkkelen til suksess.

«Flere sa det ville bli vanskelig, men vi ble nesten overrasket da vi så hvor motiverte de fleste ungdommene var til å komme seg i jobb raskt. De ville begynne med en gang. Må de vente en måned, eller får en liste med jobber og søke på og deretter noen avslag, så daler motivasjonen fort».

Dette sier Kurt Reitan, som er koordinator for Nav Midtbyens arbeid med aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakerne.

Aktivitetsplikten har vært en gedigen suksess for dem under 30 år, og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal være den samme suksessen for dem som er over 30. Det å stille krav er å bry seg, og siden jeg selv nærmer meg 30, vil jeg si at vi også må bry oss om dem som er over 30. Derfor bør de også få aktivitetsplikt.

En rapport som har blitt utarbeidet av Nav Midtbyen mellom juni i fjor og oktober i år, viste at en hjalp 100 ungdommer i alderen 18–25 år. 83 av de sakene er nå avsluttet. 60 pst. har fått lønnet arbeid eller startet på skole, og i hele 93 pst. av sakene er ungdommene blitt økonomisk selvhjulpet. Det er dette denne nye ungdomsinnsatsen til regjeringen handler om: en målrettet innsats, som vi skal bruke 100 mill. kr på neste år.

For ungdom er det viktig å få en fot innenfor arbeidslivet. Derfor har vi senket terskelen for å komme inn gjennom en større åpning for midlertidig ansettelser. Det er fordi vi vet at alternativet for mange ikke er fast ansettelse, men ingen ansettelse. Det er bedre med en fot innenfor arbeidslivet enn to utenfor, spesielt for utsatte grupper. Pøbelprosjektet støtter oss i det. Ulike tiltaksleverandører støtter oss i det, og vi ser nå at det er tiltak som har positiv effekt. Flere får en fot innenfor arbeidslivet. 50 pst. av dem som har midlertidig stilling, får fast jobb etter ett år. 30 pst. av disse kom fra ledighetskøen. Det var målet.

Ungdom må også få lov til å beholde mer av det de tjener. Arbeiderpartiet og SV ville ikke belønne ungdom som sto på og fikk jobberfaring mens andre ungdommer var på ferie eller slappet av. Det vil Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, og derfor økte vi frikortgrensen til 55 000 kr – skattelette til de rikeste og småpenger til vanlige folk, som venstresiden liker å kalle det.

Jeg var tidligere i dag innom at en vanlig familie har fått 10 000 kr mindre i årlig skatt med denne regjeringen, og det er det Arbeiderpartiet omtaler som småpenger og lommerusk. Man må begynne å lure på hva som er normal inntekt i Arbeiderpartiet, når en mener at 10 000 kr for en familie er småpenger.

Det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å få flere i jobb, er å sørge for at noen skaper en jobb som noen kan gå til. Det gjør man ikke med økte skatter. Man må nesten være medlem av SV eller Arbeiderpartiet hvis en tror at hvis en bedrift får mindre penger, blir det lettere for dem å ansette nye eller investere i nye prosjekter. Ingen bedrifter jeg har snakket med noensinne, har spurt etter høyere skatter. De svarer som regel to ting når en spør hva som kan hjelpe deres bransje: bedre infrastruktur og lavere kostnader gjennom skatt. Det er akkurat det denne regjeringen gir dem.

Arild Grande (A) [11:44:34]: Flere har i debatten vært inne på betydningen av arbeid. Stikkord for det er egen inntekt, selvstendighet, helse, selvrespekt, samfunnsøkonomi og det å tilhøre et fellesskap. Heidi Nordby Lunde var inne på at en av fem møter sin tilkommende i jobbsammenheng. Det kan undertegnede varmt anbefale.

Det er med andre ord mange gode grunner til å sørge for at alle har en jobb, og for Arbeiderpartiet er det jobb nr. 1. Vi viderefører vår røde tråd i dette budsjettet, med forslag om å skape flere jobber, om å bygge broer inn til arbeidslivet for dem som i dag står utenfor, og om en innsats for et inkluderende arbeidsliv. Vi gjør det gjennom forslag som vil bidra til jobb til alle, at vi har et arbeidsliv for alle, at vi har velferd og spleiselag, og at vi har et organisert arbeidsliv med ansvarlige fagforeninger og arbeidsgivere. Dette har vært bærebjelken i den norske modellen, og vi ønsker å styrke det arbeidet.

Mange har opp gjennom årene støttet denne modellen, men det har vært sosialdemokratiet og fagbevegelsen som har vært drivkraften. Slik har det også vært i de øvrige nordiske landene, og det har bygd en enestående internasjonal suksess: samfunn som har vært demokratisk stabile, som har en høy andel av innbyggerne i jobb, et høyt velferdsnivå, stor omstillingsevne og inkluderende samfunn, og alle de nordiske landene er blant topp 15 når det gjelder BNP per innbygger.

Så er det dessverre også en rekke trusler mot den nordiske og den norske suksessen. Det ene er arbeidslivskriminalitet. Til tross for at det representerer en stor trussel mot norske arbeidsplasser og seriøse bedrifter, har ikke regjeringen et eneste nytt tiltak i dette budsjettet. Og til tross for at regjeringen hevder at de viderefører innsats, klarer de ikke svare konkret når vi spør hva denne innsatsen fører til.

En annen trussel som vi ser i Norge, i Norden og i Europa er lavere organisasjonsgrad. Dette har regjeringen bidratt til gjennom kutt i fagforeningsfradraget og gjennom at de har svekket dialogen med partene i arbeidslivet.

En tredje utfordring mot denne suksessen er økende forskjeller og økt polarisering i arbeidslivet. Her bidrar både regjeringens skattepolitikk og regjeringens svekkelse av det organiserte arbeidslivet til økte forskjeller og økt polarisering.

Oppsummert: Den kanskje største trusselen mot den norske modellen, og vår konkurransekraft gjennom den, er dagens regjering.

Der den rød-grønne regjeringen lanserte en rekke tiltakspakker, bl.a. mot finanskrisen, er dagens regjering passiv, og den var passiv i møtet med fallende oljepriser. Der vi skjermet arbeidstakere, kommer dagens regjering med stadige angrep. Og der vi fikk i havn store reformer som bl.a. pensjonsforliket, skyver dagens regjering de store utfordringene framfor seg. I stedet har de hatt utvalg, stadig nye utredninger, og nå har de også – ifølge Nordby Lunde i replikkordskiftet – et utvalg som er under utredning.

Et meget talende eksempel er måten Høyres og Fremskrittspartiets representanter omtaler finanskrisen og håndteringen av den, og oljeprisfallet. Det virker som om de har et rimelig schizofrent forhold til sin egen politikk, for da det ble økende ledighet som følge av fallende oljepriser, skyldtes det utelukkende fallende oljepriser. Politikken hadde ingenting å gjøre med det. Men nå, når ledigheten synker noe, skyldes det at politikken virker. Dette henger selvfølgelig ikke på greip, og spørsmålet er om det at ledigheten nå daler, mer skyldes at oljeprisene igjen stiger, enn regjeringens innsats.

Der den rød-grønne regjeringen lanserte tiltakspakker på 20 mrd. kr for å skape flere arbeidsplasser og få flere i jobb, bruker heller høyresiden 20 mrd. kr på skattekutt. Det virker selvsagt, det øker forskjellene, og det truer det organiserte arbeidslivet.

Kristian Tonning Riise (H) [11:49:44]: Gjennom generasjoner har vi sammen bygget et velferdssamfunn vi kan være stolte av. Vi har gode velferdstjenester, små forskjeller, høyt utdanningsnivå og mange i arbeid. En rekke ganger de siste årene har Norge blitt kåret til verdens beste land å bo i. I år rykket vi også fram til førsteplass på listen over verdens lykkeligste land, selv om deler av valgkampen – og for så vidt siste innlegg før meg – kunne gi inntrykk av det motsatte.

Vi sier gjerne at det å bli født i Norge er litt som å vinne i Lotto. Det er mulig, det. Vi er heldige, vi som vokser opp i Norge. Men grunnen til at det norske samfunnet har blitt som det har blitt, har lite med flaks å gjøre. Det skyldes først og fremst kloke og ansvarlige politiske avgjørelser, og det er et stort ansvar å forvalte denne arven.

Vi lever i en tid der veldig mye er i endring. For hvert år som går, blir vi flere pensjonister per person i yrkesaktiv alder. Dette skjer samtidig som avkastningen fra oljeformuen blir mindre, behovet for å få ned utslipp av skadelige klimagasser blir større, og i tillegg utfordrer ny teknologi oss på nye måter i et stadig hurtigere tempo. Det er måten vi møter disse utfordringene på, som vil avgjøre om vi klarer å sikre et bærekraftig velferdssamfunn også for de generasjonene som kommer etter oss.

Statsministeren pleier å si at politikk handler om mennesker, ikke milliarder. Det er jeg for så vidt enig i, men det er også slik at god politikk for mennesker gjerne krever sine milliarder. De budsjettkapitlene som vi diskuterer her i denne saken, har ganske avgjørende betydning for hvor mange milliarder vi har til disposisjon på framtidige budsjetter. Skal vi klare å finansiere framtidens velferdsordninger, er det avgjørende at vi lykkes med å øke yrkesdeltakelsen og arbeidsinnsatsen i befolkningen, og å redusere stønadsavhengigheten. Vår evne til å hjelpe dem som trenger det mest i Velferds-Norge, vil i økende grad avhenge av at alle som kan jobbe, er i arbeid.

Derfor er det gledelig at utviklingen på veldig mange områder nå går i riktig retning. Antall sysselsatte øker – det siste året har det blitt mer enn 30 000 flere sysselsatte, og i nasjonalbudsjettet for 2018 er det anslått at sysselsettingen vil fortsette å øke etter hvert som aktiviteten i økonomien tar seg videre opp. Arbeidsledigheten er på vei ned. Det viser tall fra både SSB og Nav. I september 2017 var AKU-ledigheten på 4 pst., ned fra en topp på 5 pst. i fjor høst, og nye tall fra Nav viser at ledigheten har fortsatt å falle i oktober og november. Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som mottar en livsoppholdsytelse, var i 2016 på sitt laveste nivå siden 1992. Og mens antallet ungdommer som verken var i arbeid eller i utdanning, økte dramatisk under forrige regjering – fra 47 000 i 2008 til 70 000 i 2013 – har det nå stabilisert seg. Andelen har stått stille på rundt 7 pst. siden regjeringsskiftet, og det på tross av oljeprisfallet og den omstillingen av norsk økonomi som vi er inne i, og nå viser den tegn til at den er på vei til å gå ned.

Jeg mener at dette er et godt budsjett for økonomisk vekst, flere i arbeid og mer bærekraftige velferdsordninger. Vi fortsetter arbeidet med å gjøre ytelser mer arbeidsrettet. Vi styrker ungdomsinnsatsen i Nav, slik at unge ledige får nødvendig hjelp til å komme i utdanning og arbeid, og vi styrker flere ordninger på hjelpemiddelområdet, slik at personer med nedsatt funksjonsevne i større grad skal kunne delta på lik linje med andre i dagliglivet og i utdanning og arbeid, for å nevne noe.

Så kommer vi i denne debatten – og det har vi for så vidt hørt allerede – til å få mange innlegg fra opposisjonen som viser til noen flere milliarder her og der på ulike poster. Da tror jeg det er verdt å ta i betraktning at de er finansiert ved å påføre norske arbeidsplasser en skattebyrde på minimum 8 mrd. kr hvis en skal begynne budrunden med Arbeiderpartiets budsjett. Da tror jeg det er verdt å huske at selv verdens aller beste arbeidsmarkedstiltak vil altså ikke lykkes med å gi noen en jobb som ikke finnes.

Svein Roald Hansen (A) [11:54:46]: Vi skal glede oss over at arbeidsledigheten synker, men vi skal bekymre oss over at yrkesdeltakelsen synker, for det betyr at flere skyves ut av arbeidsmarkedet, og at det for mange – særlig unge mennesker – blir vanskeligere å få fotfeste i arbeidslivet.

Det er ikke i denne situasjonen det skal kuttes til arbeidsmarkedstiltakene, slik regjeringen og flertallet gjør. Behovet er ikke redusert. Det er for mange ledige som skal finne ny jobb og trenger ny kompetanse. Det er flyktninger, ungdom og personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for slike tiltak. Disse menneskene hadde hatt behov for de 2 000 ekstra plassene Arbeiderpartiet har prioritert i budsjettforslaget sitt, plasser som skal bidra til å sluse de ledige inn i arbeidslivet igjen, eller hjelpe dem til sin første jobb.

Andelen unge som ikke er i arbeid, er høy, og antall unge uføre øker bekymringsfullt sterkt. For mange, som har noe arbeidsevne, ender likevel som 100 pst. ufør. Årsakene er flere og må møtes på flere områder.

Vi foreslår i vårt alternative budsjett en lang rekke tiltak: en sterkere prioritering av inkludering og helse- og kompetansetiltak overfor unge, en yrkesfagmilliard for flere lærlingplasser, bedre utstyr i skolen, flere yrkesfaglærere, 3 000 flere studieplasser og 300 flere fagskoleplasser.

Vi må gjøre mer for å bryte den utviklingen vi nå ser, med stadig flere unge som ender på uføretrygd. Vi lanserer en aktivitets- og jobbreform for unge på gradert uføretrygd og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan en slik reform bør utformes slik at flest mulig kan utnytte den arbeidsevnen de har, i arbeidslivet.

Noen tips på veien, så ikke også denne statsråden begynner å sende spørsmål til Stortinget: bedre planlegging, bedre oppfølging, bedre gjennomføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger. Vi må få de unge, både de med og de uten nedsatt arbeidsevne, inn i arbeid – i det ordinære arbeidslivet og i det offentlige. Kommunene må få et særlig ansvar. Det er også behov for mer kreativitet for at arbeidsmarkedstiltakene skal gi best mulige resultater. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å åpne for at personer med nedsatt arbeidsevne skal kunne ta fagbrev mens de deltar på Arbeidsforberedende trening.

Vi mener det må sees på mulighetene for å åpne noe mer for å ta utdanning – også utdanning som gir studiepoeng – mens man mottar dagpenger, og ber regjeringen utrede dette. Vi var glad for at Kristelig Folkeparti ser ut til å se det på samme måte. Og vi mener reglene bør endres, slik at ledige under 30 år som har falt ut av videregående, kan fullføre mens de mottar dagpenger.

Vi peker også på at ordningen med midlertidig lønnstilskudd må tilpasses slik at den kan omfatte lærlinger som kommer fra et tiltaksløp. Og vi foreslår at det må sikres et bedre samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, bl.a. gjennom å gi kunnskap om arbeidslivet større plass i utdanninger og opplæringsløp. Jeg er sikker på at det vil gjøre veien fra utdanning til arbeid enklere, det vil gi de unge et klarere bilde av hva som venter dem og forventes av dem i yrkeslivet.

Under denne regjeringen har innkjøp av tiltaksplasser og tjenester fra kommersielle bedrifter økt med over 50 pst. fra 2013 til 2017. Det er en utvikling med bekymringsfulle trekk. Når Nav går til det skritt å bestille en juridisk vurdering av forretningsmodellen til tiltaksleverandøren Din Utvikling, er det grunn til å stanse opp og vurdere erfaringene. Vi mener dette burde fases ut, slik vi også foreslår, og som det egentlig er et flertall for i denne salen hvis vi skal legge til grunn reaksjonene da dette startet. Derfor ber vi regjeringen legge fram resultatet av evalueringen av konkurranseutsettingen av arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor med tanke på brukermedvirkning og de resultater som er oppnådd.

La meg også peke på at det er et større behov for plasser innen varig tilrettelagt arbeid. Budsjettforliket betyr 200 flere plasser, vi foreslår 250 plasser. Men begge deler må sees som en begynnelse. Behovet er større. Det vi er uenig i, er at dette ansvaret skal legges til kommunene. Derfor ber vi regjeringen stanse forsøket med slike plasser i kommunal regi.

Alle disse tiltakene burde fått flertall, det ville vært et mer kraftfullt bidrag til å få flere i arbeid og færre på trygd, og det er det viktigste for Arbeiderpartiet.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er glad for at tanken om å flytte ansvaret for hjelpemidlene til kommunene ikke har flertall i denne salen, så disse planene kan regjeringen kjøre i makuleringsmaskinen.

Espen Barth Eide (A) [11:59:53]: Arbeiderpartiets mål er å ha flest mulig i arbeid, altså flest mulig av den yrkesaktive befolkningen i faktisk arbeid – og i godt og skikkelig arbeid. Da er en viktig del av diskusjonen hvor arbeidsplassene skal finnes i framtiden.

Vi står på terskelen til den fjerde industrielle revolusjon, hvor svært mange ulike teknologiske endringer flyter sammen og skaper en helt ny arbeidshverdag. Digitalisering, automasjon, helt nye produksjonsformer i industrien og ny materialteknologi er bare stikkord på dette. Vi må regne med at de som er unge i dag, kommer til å ha mange forskjellige jobber i løpet av sin karriere.

Dette skjer samtidig som vi skal gjennom et grønt skifte. Mange av arbeidsplassene i dagens Norge er knyttet til olje- og gassindustrien, og slik kommer det til å være i mange år framover. Vi skal ha en inntektsstrøm fra olje- og gassnæringen i mange år framover, og mange arbeidsplasser vil være der. Men vi må innse at etter hvert vil også arbeidsplasseffekten av dette gå ned. Det vil skje før kontantstrømmen til staten går ned, for etter hvert som letevirksomheten eventuelt blir redusert fordi det er endringer i langtidsplanen i denne sektoren, vil mange av de arbeidsplassene som er knyttet til leverandørindustri og letevirksomhet, bli borte, mens de som er knyttet til drift av eksisterende felt, blir opprettholdt – altså en fortsatt kontantstrøm til staten, men mindre arbeidsplasseffekt.

Samtidig dukker det opp stadig nye muligheter innenfor både alternativ energi og også alternativ bruk av energi. Der ser jeg for meg at Norge kan ligge helt i front – hvis vi ser dette tidlig, kan vi ligge helt i front i å lete etter nettopp arbeidsplassene innenfor den grønne økonomien. Det dreier seg om nullutslipps- og lavutslippsløsninger innen transport. Der ligger vi langt framme på noen felt, og veldig mye er i emning på andre felt, f.eks. elektrifisering av skipstransport, hydrogenløsninger, bruk av naturgass i en overgangsfase – ikke minst – og nye hybridløsninger. Det er mange teknologiske muligheter og mange arbeidsplasser knyttet til å ta noe av det beste fra den industrien vi har, og skape f.eks. havvindanlegg ute til havs, som er en framtidig eksportmulighet for Norge.

I sirkulærøkonomien og delingsøkonomien er det også grunn til å tro at mange nye arbeidsplasser kan skapes. Et konkret eksempel er at hvis vi av ressurs- og miljøhensyn blir flinkere til å reparere ting istedenfor å bytte dem ut – og det kan vi gjøre f.eks. ved å opprettholde lange garantiordninger, men også ved å gjøre det praktisk lettere å reparere gjenstander man allerede har – vil de reparasjonsrelaterte arbeidsplassene ofte være her, mens det opprinnelige produktet er produsert et sted i utlandet, altså igjen en positiv arbeidsplasseffekt. Det samme gjelder f.eks. håndtering av avfall, gjenvinning osv.

På alle disse feltene tror jeg Norge kan vinne konkurransen, men vi vinner ikke av oss selv. Det er ikke slik at fordi man var heldig én gang, vil man fortsatt være heldig også i framtiden. Vi må ta vare på det beste i det vi har, og vi må bygge videre på det. Det gjelder å investere i forskning og utvikling rettet mot ny teknologi, og derav mer arbeid, det gjelder å tenke på vår skatte- og avgiftspolitikk og gjøre den mer grønn og stimulere til fornuftige valg, og det gjelder å bruke offentlige innkjøp enda mer offensivt for å fremme både innovasjon og god miljøvekting. Dette er god næringspolitikk, god arbeidslivspolitikk, god miljøpolitikk, god transportpolitikk osv.

Men det viktigste vi har, og det som i tidligere tider virkelig har hjulpet oss til å bli rike sammen, altså at vi har løftet oss kollektivt, er den norske modellen. Det er ekstremt viktig, og kanskje viktigere enn noen gang før, at den omstillingen vi nå må gjennom, og som vi må ta grep om nå, skjer gjennom trepartssamarbeid og et godt klima i forholdet mellom stat, arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er en kapital som ingen kan ta fra oss, men som vi selv kan undergrave hvis vi ikke passer på å ha den med oss også inn i framtiden.

Karin Andersen (SV) [12:05:01]: Det er ikke tvil om at vi har muligheter til å skape arbeidsplasser vi kan leve av i framtida i Norge, hvis vi velger å bruke pengene og innsatsen på det. Det er ingen som har brukt så mye penger noen gang, heller ikke av oljeinntektene, som denne regjeringen. Samtidig er det bare den økonomiske eliten som unngår kutt. Det er en helt systematisk omfordeling regjeringen driver med. De bruker opp framtidas penger og gjør dem som har mye, enda mer velstående, uten at det er et eneste bevis for at det skaper arbeidsplasser. Det vi vet, er at det skaper forskjeller. Det er gitt 160 ganger så mye i skattelettelser til dem med store formuer som til vanlige folk. Også de som ikke har inntekt, opplever kutt.

Jeg registrerer at statsråden også i dag sier at man skal motivere til arbeid. Det har jeg hørt mange ganger. Jeg hører regjeringen si det om og om igjen. Men hvorfor er det sånn at man tror at de som har mye, motiveres av å få skattelette og mer, mens de som ikke har nåla i veggen og knapt vet hvordan de skal fylle kjøleskapet, liksom skal motiveres og klare seg bedre hvis de må ligge i uro hver eneste natt over at de ikke klarer å betale regningene sine.

Det er ikke slik. Det er usant at vi ikke kan gjøre noe med fattigdommen. Det er usant at vi ikke har råd, og det er usant at det vil skade økonomien og viljen til å bidra. Tvert imot er det slik at hvis man hjelper folk i en vanskelig situasjon til å kunne klare seg, er det det som gjør at de klarer å samle kreftene om f.eks. å skaffe seg kompetanse. Der mener SV at vi må øke innsatsen kraftig – både med å løfte inntektene til disse familiene og innsatsen for at de skal skaffe seg kompetanse.

Jeg er veldig overrasket over at regjeringspartiene ikke er med på en del av flertallsforslagene fra komiteen, f.eks. om hvordan man, når man går på ulike ytelser, skal kunne få hevet kompetansen sin. Det burde man få. Man burde få det lenger, og man burde få en tålmodig innsats. Alle snakker om det høykompetente arbeidsmarkedet, men det er jo ikke slik at man får jobb hvis man ikke har den kompetansen arbeidsgiveren trenger.

Det er mulig å gjøre noe med fattigdommen. Det spørs bare hva vi vil bruke pengene på. Hvis vi bruker pengene på å løfte dem som har det vanskelig, vil færre bli fattige, flere vil klare seg mye bedre, og økonomisk vil landet komme ut i pluss.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:08:20]: Ved å delta i arbeidslivet vil de fleste kunne forsørge seg selv og sin familie og dermed unngå å havne i fattigdom. Derfor er det å få flere i arbeid så viktig for Arbeiderpartiet. Derfor er det så viktig å få folk over fra trygd til arbeid.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for at flere kvalifiserer seg til arbeid. Arbeiderpartiet prioriterer det i sitt alternative budsjett, bl.a. ved å styrke Jobbsjansen. Vi vil gjøre det til en hovedoppgave å sette kommunene og arbeidslivet i stand til å få folk inn i arbeid og deltakelse. I vårt alternative budsjett for 2018 foreslår vi derfor å styrke Jobbsjansen med 50 mill. kr, særlig for å styrke innsatsen for å få innvandrerkvinner som ikke er i arbeid, ut i jobb.

Jobbsjansen ble endret i juni i år, slik at kvinner som mottar sosialhjelp, ikke lenger kan være en del av ordningen. I stedet for å utelukke kvinner fra ordningen bør nettopp de som i dag er avhengige av sosialhjelp, gis et alternativ og en vei inn i arbeidslivet. Derfor har vi sammen med SV og Senterpartiet foreslått at kriteriene for opptaket til Jobbsjansen må endres, slik at også kvinner som mottar sosialhjelp, kan bli deltakere.

Fattigdom og mulighet til egen inntekt og jobb henger sammen. Deltakelse i arbeidslivet gir også bedre mulighet til å bli godt integrert. Arbeid er derfor avgjørende.

Stein Erik Lauvås (A) [12:10:02]: Jeg hørte innledningen og replikkordskiftet her i dag, og Fremskrittspartiet og representanten Wiborg – til like leder i komiteen – framstår fullstendig historieløse.

Vi vet jo at Fremskrittspartiet har et uttalt mål om å rive vekk hele tariffavtalesystemet slik det er bygd opp i dag. Det har de sagt ved flere anledninger. De ønsker ikke disse kollektive avtalene. De ønsker å rive det systemet opp. Og det de ønsker å rive opp, er hele grunnlaget for den norske modellen, det som har skapt velferdssamfunnet vårt. Trepartssamarbeidet blir motarbeidet av Fremskrittspartiet. Det er for så vidt ikke noe nytt. Det som er nytt nå, er at de sitter i regjeringskontorene og holder på med dette. Det er det som er nytt.

Jeg registrerer at det fremmes mange gode forslag her i dag. Ett av dem er:

«Stortinget ber regjeringen gi fullmakt til at Statens vegvesen og Arbeidstilsynet sammen eller hver for seg ved kontroll på veien kan kreve dokumentasjon fra lastebil- og bussjåfører som viser at deres arbeidsavtale er i tråd med allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår.»

Det er et svært godt forslag, som burde fått enstemmig tilslutning i Stortinget. Det er mulig at jeg har misforstått, men jeg har forstått det slik at dette vil Fremskrittspartiet og regjeringspartiene stemme imot. Det er helt utrolig, men det føyer seg inn i rekken av hva vi kjenner igjen.

Det andre forslaget, som er et meget godt forslag, som blir tatt opp i salen her i dag, er forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet og SV:

«Stortinget ber regjeringen etablere arbeidslivskriminalitetssentre som dekker hele landet og sikre felles opplæring og planer for disse.»

Dette er også et svært godt forslag, som hadde sørget for at vi hadde kommet useriøsiteten til livs, noe jeg oppfattet at representanten Wiborg var svært opptatt av. Men han stemmer, etter hva jeg forstår, ikke for det.

Det er bare å slå fast enda en gang: Fremskrittspartiet står ikke på den vanlige arbeidstakerens side. De står på en helt annen side. Fremskrittspartiet står ikke på trepartssamarbeidets side, og de er fremdeles, dessverre, selv med lederen i en så viktig komité som arbeids- og sosialkomiteen, historieløse om dette temaet.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) [12:13:12]: Arbeiderpartiet foreslår 300 mill. kr mer enn regjeringen i sitt forslag til politi og påtale. Arbeiderpartiet setter av penger til å styrke a-krimsentrene og til å styrke Økokrims arbeid mot arbeidslivskriminalitet.

Gjennom arbeidslivskriminalitet tjener kriminelle store penger, og mennesker blir kynisk utnyttet. Samtidig som samfunnet taper enorme summer i skatter og avgifter, blir de som driver lovlig virksomhet, utkonkurrert. Vi kan ikke la denne typen kriminelle holde på. De undergraver samfunnet vårt. Derfor må vi sørge for at politiet og påtalemyndigheten har nok ressurser til å gå etter og etterforske disse sakene. Dette er ressurskrevende og omfattende saker for politiet, påtalemyndighetene og domstolene. Det må vi ta inn over oss, og det gjør vi i Arbeiderpartiet når vi styrker Økokrim og politidistriktene i våre alternative budsjetter.

Regjeringen har nedprioritert politiet og politidistriktene i budsjettet for 2018. Jeg er redd for at dette også kommer til å få konsekvenser for kampen mot arbeidslivskriminalitet. I Norge unndras hvert år 12 mrd. kr i skatter og avgifter på grunn av arbeidslivskriminalitet. En samfunnsøkonomisk analyse viser at det er en skjult verdiskapning på nærmere 28 mrd. kr. Selv om satsing på politiet er viktig, vil politiet aldri kunne vinne denne kampen alene. Derfor er samarbeidet med a-krimsentrene viktig, og her kan mye godt arbeid bli enda bedre.

Arbeiderpartiet mener at a-krimsentrene må styrkes og bli mer selvstendige. Kapasiteten bør bygges opp, slik at enhetene som jobber med arbeidslivskriminalitet, har ressurser til å gå inn i løpende saker, slik at de kriminelles verdier lettere tas, og slik at aktører som opererer med falsk ID, enklere kan avsløres. Det trengs mer tverrfaglighet, mer samarbeid på tvers av etatene enn det vi har i dag.

A-krimsentrene bør samarbeide bedre med universiteter og høyskoler og gi framtidens byggeledere, bedriftseiere og andre kunnskap om hva de må gjøre for å sikre seg mot at kriminelle gjør den hvite økonomien grå. For vi må også forebygge, ikke bare løpe etter. Svart arbeid og arbeidslivskriminalitet er et enormt samfunnsproblem, som det haster å gjøre noe med.

Helge Robert Midtbø (A) [12:15:56]: Vår kanskje viktigaste oppgåve er å få fleire i arbeid. For Arbeidarpartiet har dette ein viktig tilleggsdimensjon, at folk skal ha faste, trygge jobbar. Vi får stadig rapportar som melder om at lausarbeidarkontraktar brer om seg. Vi har tendensar til A- og B-lag i arbeidslivet, og i mange bransjar ser vi at arbeidslivskriminaliteten aukar i omfang og er blitt grovare og meir omfattande. Difor er det skuffande, men kanskje ikkje så overraskande, at regjeringa heller ikkje i dette budsjettet viser evne eller vilje til å fremje tiltak som kan snu denne utviklinga.

For oss handlar kampen mot utryggleik i arbeidslivet om å ta vare på den norske modellen, om eit seriøst og organisert arbeidsliv, som etter fire år med Høgre og Framstegspartiet i regjering stadig blir utsett for politiske angrep, med mindre tryggleik i arbeidslivet som resultat.

Dette handlar òg om å ta vare på tilliten og likskapen i samfunnet. På same måte som tryggleik for jobb er eit vern mot større forskjellar, er tryggleik i jobb det same. Det er blitt eit skilje i samfunnet mellom dei som har trygge, heile stillingar, og dei som ikkje har det.

Arbeidarpartiet vil kjempe for eit seriøst og organisert arbeidsliv. Skal vi få til det, må myndigheitene ta sin del av ansvaret. Difor føreslår vi i vårt alternative budsjett ei betydeleg tiltakspakke mot arbeidslivskriminalitet, med styrking av Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Økokrim, skarpare verkemiddel og sanksjonar og bidrag til at fleire skal bli fagorganiserte. Arbeidarpartiet vil utvide ordninga med regionale verneombod til å omfatte også transport- og anleggsbransjen, for å nemne noko.

Skal vi snu utviklinga, må vi vere i forkant. Nye tiltak må kontinuerleg vurderast og ikkje minst implementerast. Tettar vi eitt hol i demninga, grev dei useriøse aktørane eit nytt dagen etter.

Vi treng ein heilt annan kurs og eit taktskifte i kampen for eit trygt og seriøst arbeidsliv.

Lise Christoffersen (A) [12:18:51]: Jeg vil gjerne, som de to foregående talerne, ta opp tråden fra mandagens debatt om budsjettet for justissektoren. Et viktig tema for Arbeiderpartiet er kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er en annen viktig skillesak mellom Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa og Arbeiderpartiet, der vi vil mer. Flere talere tok opp dette på mandag, men justisministeren unnlot å kommentere det, så jeg håper derfor på bedre respons fra arbeidsministeren.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa har lagt ned alle seksjonene mot organisert kriminalitet i politidistriktene. På vårt budsjett slipper ikke engang Arbeidstilsynet unna den såkalte ABE-reformen, som jo ikke er en reform, men flate ostehøvelkutt uten mål og prioritering. Det er bekymringsfullt når vi ser arbeidslivskriminaliteten spre seg fra bransje til bransje.

Via byggebransjen, renhold osv. er de kriminelle nettverkene nå også på vei inn i helse- og omsorgssektoren. Avdekkes de ett sted, flytter de seg videre til nye virksomheter og nye bransjer og undergraver fundamentet for det norske velferdssamfunnet. Seriøse arbeidsgivere kan ikke konkurrere under slike forhold. Lønns- og arbeidsforhold svekkes, vi rammes som forbrukere, pasientsikkerheten kan stå i fare. Det krever handling.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa har for så vidt fulgt opp den rød-grønne satsinga på sentre mot arbeidslivskriminalitet, men det går for smått. Det har også Riksrevisjonen påpekt. Under arbeids- og sosialkomiteens høring om vårt budsjett for 2018 var kritikken helt entydig. Både arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner slo fast at det satses for lite. Flere a-krimsentre i byene og kritikk av kuttet i bevilgningene til Arbeidstilsynet gikk igjen, bl.a. fra Byggenæringens Landsforening, som jo dessverre har inngående kjennskap til konsekvensene av at arbeidslivskriminaliteten stadig får utvikle seg.

Arbeiderpartiet stilte budsjettspørsmål om hvilke nye tiltak mot arbeidslivskriminalitet som finnes i budsjettet for 2018. Svaret var i år som i fjor: Det er ikke foreslått nye satsinger. Mens det avdekkes stadig flere og mer alvorlige eksempler på sosial dumping, grov utnytting av arbeidstakere og kriminalitet i det norske arbeidslivet, er det altså ingen økt satsing fra regjeringas side. Erna Solberg har tatt initiativ til styrket samarbeid i Europa mot a-krim, men det skal altså ikke satses. Det henger vel ikke helt sammen?

Arbeiderpartiet la i sitt alternative budsjett inn 64 mill. kr. fordelt mellom Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet, Økokrim, skatteetaten, treparts bransjeprogram, regionale verneombud og et nytt senter mot arbeidslivskriminalitet. Vi ble nedstemt. Dessverre er kampen mot arbeidslivskriminalitet fortsatt et område der det går et skille mellom aktiv rød-grønn og passiv mørkeblå politikk.

André N. Skjelstad (V) [12:22:04]: Venstre har lenge kjempet for fosterforeldres rettigheter. Min kollega Terje Breivik har vært en utrettelig spørsmålsstiller, og vårt representantforslag om å innføre økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet for fosterforeldre som mottar ytelser fra Nav, dannet grunnlaget for den bedringen vi i dag ser.

Vi er ikke i mål, og den 11. mai 2017 ble det gjort et anmodningsvedtak, basert på et forslag som var ført i pennen av tidligere stortingsrepresentant for Venstre, Sveinung Rotevatn:

«Stortinget ber regjeringa snarast innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar, som sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre. Ordninga skal gjelde fram til eit nytt regelverk for fosterheimar er på plass.»

Vedtaket sier «snarest», og i regjeringens budsjettforslag er det innført en overgangsordning for mottakere av arbeidsavklaringspenger og dagpenger. Dette er et godt steg i rett retning, men vi er ennå ikke i mål.

Uføre personer med overgangsstønad, etterlattepensjon og uføretrygd er ikke omfattet av den nye overgangsordningen. Forutsetningen for anmodningsvedtaket var at ingen fosterforeldre skal oppleve et netto tap av trygdeytelser gjennom å være fosterforeldre. Slik det er i dag, vil fosterforeldre som blir uføretrygdede, fortsatt tape støtte ved å fortsette som fosterforeldre.

Vi trenger fosterforeldre, det gir trygge havner til de ungene som trenger det mest, og derfor har vi kjempet for å få på plass en overgangsordning. Overgangsordningen er nå på plass, og jeg opplever at regjeringspartiene er enige med oss i at det må endres i løpet av 2018, slik at vi oppfyller hensikten med Venstres forslag som førte til anmodningsvedtaket: at ingen skal tape trygdeytelser. Dette hersker det borgerlig enighet om, og det skal vi gjennomføre i løpet av 2018.

Vi skal ære våre fosterforeldre, ikke svekke dem. Derfor har vi fått på plass en overgangsordning for dem som mottar dagpenger og arbeidsavklaringspenger, og derfor skal vi også innføre en ordning for de resterende trygdemottakerne innen 2018. Dette er min og Venstres ambisjon.

En stemmeforklaring for i dag: Siden vi ikke sitter i komiteen, er det gitt beskjed om hva vi skal stemme på av det som foreligger av forslag og komitéinnstillinger i dag. Men i tillegg til de løse forslagene kommer vi til å stemme kun på vårt eget forslag.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:24:47]: En tredjedel av befolkningen i Norge er uten arbeid, og forskjellene mellom folk øker. Senest for to dager siden fikk vi nyheter fra SSB om at det nå er en betydelig reallønnsnedgang i Norge. Vi står overfor store samfunnsproblemer som vi skal takle de kommende årene. Det jeg synes har vært det mest slående med hele høsten, er at vi ikke hører et eneste konkret forslag fra regjeringen i Norge om hvordan vi skal snu den utviklingen vi er inne i nå, og skape et bedre samfunn. Hver gang vi har møtt store problemer og viktige samfunnsutfordringer i Norge i perioden siden andre verdenskrig, har vi hatt en politikk som har sørget for at vi setter inn tiltak når vi skal løse problemer.

For å utjevne muligheten til å studere opprettet vi Statens lånekasse for utdanning. Da vi fant verdiene i Nordsjøen, var folk – både her i salen og i regjeringsapparatet – framsynte og forsto at vi trengte virkemidler, som Statoil er et eksempel på.

Det er viktig at vi også har et næringsperspektiv på debatten om arbeid, for er det noe vi har lyktes med i Norge tidligere, er det å bruke naturressurser, helt fra vi utvinner dem – enten det er snakk om olje, fisk eller skog – til vi er i industrihallen. Jeg ser ingen konkrete tiltak fra regjeringen på det punktet. Da minnes jeg også debatten i går, om samferdsel, hvor spørsmålet om bredbånd nærmest ble latterliggjort, og hvor man sa: Det kan da ikke være så farlig om vi skal investere ekstra millioner i bredbånd? Jo, det er veldig viktig. Det handler om at det er dagens infrastruktur. På samme måte som at kraftoverføring i landet vårt har vært viktig for å kunne støtte opp om kraftkrevende industri, er overføring av data i dag også en viktig forutsetning for å drive næringsvirksomhet.

Finn Lied, som var en av pionerene som var med på å opprette nettopp Statoil, har gitt noen veldig viktige betraktninger. En av hans refleksjoner fra et langt liv for et bedre samfunn i Norge, for trygghet for befolkningen og for bedre økonomi for vanlige folk, er at det er en strid i alle samfunn mellom dem som prioriterer fellesskapet, og dem som er mer opptatt av personlig vinning. Men jeg tror at også en del av dem som er opptatt av personlig vinning, glemmer at det er de samfunnene med fordeling og små forskjeller som er de beste for alle.

Leif Audun Sande (A) [12:28:06]: Ein politikk som motverkar økonomiske forskjellar, er nødvendig både for å sikre enkeltmenneske sin reelle valfridom, for å få eit velfungerande samfunn med små økonomiske forskjellar i eit sterkt og breitt interessefellesskap og for å fremje tillit, samarbeidsevne og kompetanse. Ei relativt god fordeling er eit av Noregs viktigaste konkurransefortrinn og har bidrege til at ein har ein arbeidsstyrke som er den mest produktive i verda. Det er klart det viktigaste me kan gjere for å få fleire i arbeid, for det er på dette området dei største økonomiske skiljelinene går, mellom dei som er innanfor, og dei som er utanfor arbeidsmarknaden. Det er difor svært urovekkjande når sysselsetjinga går ned, og det er ein lågare del vaksne i arbeid no enn det var for 20 år sidan.

Ei anna skiljeline som aukar forskjellane, går mellom dei som har trygge, heile og faste stillingar, og dei som har dårleg betalt og usikre jobbar. Lukkast me med å få fleire faste i arbeid, vil det vere eit viktig bidrag til å snu utviklinga.

Den viktigaste føresetnaden for ny jobbvekst er arbeidstakarar med riktig kompetanse. Det er særleg ungdom, innvandrarar og personar med låg kompetanse som har fått det meir krevjande på arbeidsmarknaden. Manglande utdanning og kompetanse er ein av dei viktigaste barrierane for å bli inkludert. Fullført vidare opplæring har blitt ein grunnkompetanse for nye som vil inn i arbeidslivet. Samtidig ser me at talet på vaksne utan slik utdanning er aukande, og fråfallet blant dei unge i utdanningsløpet er høgt, særleg innanfor yrkesfaga.

For å få arbeidslause, og spesielt ungdom, inn i ny aktivitet vil Arbeidarpartiet gjennomføre ei kompetansereform for nødvendig påfyll i arbeidslivet, som er i stadig sterkare endring. Me vil styrkje yrkesfaga med 1 mrd. kr over fire år for å sikre betre kvalitet i opplæringa og lærlingplassar til alle som er kvalifiserte for det. Me vil prioritere tusen fleire lærarar til neste år for å få fleire elevar gjennom skuleløpet. Og me vil styrkje inkluderingsarbeidet bl.a. gjennom tiltak for å få heimeverande innvandrarkvinner i jobb.

Til sjuande og sist handlar dette om prioritering. Kva er det me som samfunn vel å bruke ressursane våre på? Lite bør vere viktigare enn at unge menneske med heile livet framfor seg kjem gjennom utdanningsløpet og får støtte til å kome seg inn på arbeidsmarknaden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:31:11]: Et ordnet og velorganisert arbeidsliv er en grunnpilar i det norske samfunnet. Dette er nå under press. Det er under press fra en regjering som svekker opparbeidede rettigheter, som svekker arbeidsmiljøloven, som kutter i dekningen av kost og losji, og som kutter i fradrag for fagforeningskontingent.

Et ordnet og velorganisert arbeidsliv er også under press fra EU gjennom EØS-avtalen, som overstyrer norsk arbeidslivslovgivning, norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner. Selv avgjørelser fra Høyesterett blir satt til side når EØS står i veien.

Statsråd Hauglie sa tidligere i dag at arbeidsmiljøloven gjelder i Norge, også for dem som kommer hit fra EU-land. Nei, arbeidsmiljøloven gjelder ikke fullt ut for utstasjonerte arbeidstakere, verken når det gjelder varsling, HMS, stillingsvern eller drøftingsrett.

Vi må gå i en annen retning enn dit dagens regjering og EØS-avtalen bringer oss. Vi må styrke arbeidsmiljølovgivningen, vi må styrke fagorganiseringen, bl.a. gjennom økt fradrag for fagforeningskontingent, og vi må regulere arbeidsinnvandring gjennom EØS.

Vi må også styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet. Jeg hører representanter fra en rekke partier i dag uttrykke bekymring for utviklingen når det gjelder arbeidslivskriminalitet. Men det holder ikke bare å uttrykke bekymring, en må faktisk komme med tiltak. Da må en styrke både Arbeidstilsynet, Skatteetaten, Nav Kontroll, politiet, UDI og Petroleumstilsynet, sånn som vi i Senterpartiet gjør i vårt alternative budsjett – totalt 156 mill. kr har vi lagt inn utover det som ligger i budsjettet fra flertallet.

I tillegg styrker vi lokalt politi gjennom en halv milliard kr ekstra til politidistriktene, som også vil bidra til økt kontroll. Og vi legger på bordet 200 mill. kr til styrket grensekontroll. Senterpartiet har en rekke målrettede tiltak for å bidra til et ordnet arbeidsliv i Norge, da også å styrke mulighetene for dem som ikke er inne i arbeidslivet i dag, men som trenger å komme inn bl.a. gjennom varig tilrettelagt arbeid. Vi ønsker også å bruke nasjonale virkemiddel og stå opp imot EØS-avtalen når det trengs.

Margret Hagerup (H) [12:34:14]: I sosiale medier hadde LO-Aktuelt følgende status denne uken: Sykefraværet er halvert, men ministeren er ikke fornøyd! Denne bør mange få med seg.

Deretter ble en artikkel av FriFagbevegelse publisert, med tittelen: Arbeidsminister Hauglie vil skrote avtalen om inkluderende arbeidsliv – lik og del.

Dette er å dele falske nyheter, og jeg synes det er trist at LO bruker slike metoder. I en tid da vi egentlig burde snakke mer om hvordan vi skal få opp organisasjonsgraden, fortsetter LO å spre skremselspropaganda og polarisere debatten. Det er ikke arbeidstakerne tjent med, heller ikke samfunnet. Høyre er bekymret for sykefraværet, og vi mener det bør være et prioritert mål framover å redusere dette.

Da er det en utfordring at LO ser verden i sort-hvitt, og at de tilsynelatende har sykelønn som eneste virkemiddel for å holde folk i jobb. For det er et faktum at en ikke har nådd målene i IA-avtalen. Tallene viser en nedgang i sykefraværet på 11,4 pst. mellom 2. kvartal 2001 og 1. kvartal 2017. Dette er et godt stykke under avtalens mål om 20 pst. nedgang. Andelen funksjonshemmede i jobb har heller ikke økt. Når LO angriper statsråd Hauglie for å ville diskutere disse tingene, er det faktisk ikke til det beste for arbeidslivet.

Erfaringene fra IA-avtalen viser at partssamarbeidet i seg selv har merverdi og bidrar til samfunnsutvikling og resultater i virksomhetene. Partene mener at samarbeidet har bidratt til endring i holdninger og atferd når det gjelder oppfølging av sykmeldte. Vi snakker i dag i langt større grad om å gå på jobb med det som er friskt, i stedet for å være hjemme med det som er sykt. Det er en god utvikling.

Noen av svakhetene ved avtalen er at den i første rekke er innrettet på å følge opp dem som allerede er innenfor arbeidslivet. I samfunnet har vi i dag en utfordring med forskjellene som er mellom dem som er i arbeidslivet, og dem som er utenfor arbeidslivet. Høyre mener det er en konkurransefordel med et godt organisert og likestilt arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Men da må vi snakke om hvordan vi kan øke organisasjonsgraden, ikke bare at den er viktig.

Det er et tankekors at YS i sitt arbeidslivsbarometer finner at 40 pst. av de fagorganiserte er enig i påstanden «fagforeninger er for tett koblet til politiske partier». Videre sier Kaia Storvik, i Tankesmien Agenda, om utfordringer rundt organisasjonsgraden hos LO:

«Folk kjenner seg ikke igjen i fagbevegelsens kultur og retorikk. Mange assosierer fagbevegelsen med konflikt og arbeiderklasse. Det er enklere å rekruttere til en organisasjon som framstår som innflytelsesrik, konstruktiv og nyttig.»

Jeg håper at LO kan bidra til en saklig og løsningsorientert debatt i tiden framover. Det er ikke nødvendigvis slik at alt som kommer fra regjeringen, er en rasering av arbeidslivet. Det kan være verdt å lese og lytte til det som faktisk blir sagt, og ikke anta. Det vil helt sikkert styrke den norske modellen.

Vi deler alle et ønske om å redusere sykefraværet. La oss da ha en konstruktiv og faktabasert dialog om virkemidlene!

Svein Roald Hansen (A) [12:37:29]: Forslaget om å innsnevre grunnlaget for dagpenger for dem med noe løs kontakt til arbeidslivet, blir avvist gjennom budsjettforliket. Men det varsles omkamp. For det står nå i merknadene, hvor man viser til avtalen, at regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre skal komme tilbake med forslag til endringer som styrker arbeidslinjen. Det er det samme argumentet regjeringen brukte for det forslaget som ble lagt fram. Så jeg vil bare varsle at Arbeiderpartiet vil fortsette kampen mot å svekke dagpengegrunnlaget om man kommer tilbake med tilsvarende eller et annet forslag som betyr svekkelse.

Så sa representanten Heidi Nordby Lunde i sitt innlegg at staten skal ikke være alt for alle, men for dem som trenger det mest. Nei, staten skal ikke være alt for alle, men staten skal være noe for alle. For staten er det politiske redskapet vi skal bruke for å beskytte, gjennom lov og tilsyn, mot f.eks. sosial dumping og arbeidslivskriminalitet – for å holde oss til det som er komiteens arbeidsområde. Staten skal sikre utdanningsmuligheter og helsetjenester for alle. Det skal ikke gjøres mange endringer i de viktige bærebjelkene i denne samfunnsmodellen før det knaker og ryker. Øker forskjellene, og svekkes organisasjonsgraden i arbeidslivet, vil det svekke muligheten til å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Økte forskjeller vil undergrave den tilliten som vi har i det norske samfunn, og som er viktig. Modellen må vedlikeholdes og pleies, og den må styrkes i møte med nye utfordringer.

Til slutt: Komiteens leder sa i sitt innlegg – eller det var kanskje i replikkordskiftet – at de også fokuserer på dem som ikke er organisert. Det som Fremskrittspartiet ikke tar inn over seg, er maktforholdet mellom ansatt og arbeidsgiver. Jeg vil anbefale at man leser Parat-leder Hans-Erik Skjæggeruds artikkel i Dagens Næringsliv i går, om styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Parat, som ikke er det største forbundet, har 14 jurister som arbeider med arbeidslivsspørsmål. Og det er klart at de som er organisert i Parat, har en mye større tyngde overfor arbeidsgivere enn de som står alene.

Kristian Tonning Riise (H) [12:40:38]: Det er en ganske voldsom «mismatch» mellom liv og lære når man hører på veldig mange av de innleggene som kommer fra opposisjonen, og kanskje særlig fra Arbeiderpartiet, i denne debatten. For eksempel kommer det representanter opp på talerstolen her og viser nesten harmdirrende til at det nå er 70 000 ungdommer som står helt utenfor arbeid eller utdanning. Det de ikke sier, er at hele veksten kom under de rød-grønne. Det var under de rød-grønne at man fikk en voldsom vekst, for fra 2008 til 2013 ble det 23 000 flere ungdommer som falt helt utenfor arbeid eller utdanning. Under denne regjeringen har det tallet faktisk stått ganske stille, så i så fall må kritikken mot oss være at vi ikke i tilstrekkelig grad har klart å rydde opp etter den veksten som var under de rød-grønne.

Så blir det snakket om evnen til å skape jobber og redusere utenforskapet i Norge. Da har mange representanter vært her oppe og vist, nostalgisk, til jobbveksten under de rød-grønne. Men det ble ikke skapt norske jobber under de rød-grønne – disse 355 000 arbeidsplassene var nesten utelukkende utenlandsk arbeidskraft. Når utfordringen nå er å klare å redusere utenforskapet i Norge og få flere i Norge inn i jobb, kan det vanskelig være en veldig god oppskrift på hvordan vi skal løse den utfordringen.

Representanten Arild Grande snakker om konkurransekraft – denne regjeringen er den største trusselen mot den norske modellen og vår konkurransekraft, uttalte representanten Grande. Ja, det er også en fornekting av dimensjoner. Daværende sjeføkonom i Nordea, Steinar Juel, uttalte i 2013 at Norge aldri tidligere hadde opplevd en så sterk forverring av konkurranseevnen som i årene etter 2005, da Norge falt fra femteplass til tiendeplass på listen over de land som det er best å drive næringsvirksomhet i.

Vi får høre en voldsom indignasjon over at vi ikke har prioritert like mange nye Akrim-sentre som f.eks. Arbeiderpartiet i dette budsjettet. Men hvor mange var det under de rød-grønne? Da var det null. Det er under denne regjeringen det er opprettet totalt syv nye Akrim-sentre – to nye bare i år.

Så helt til slutt til representanten Karin Andersen, som ikke skjønner logikken bak skattelette på den ene siden og arbeidslinje på den andre siden: Logikken er veldig enkel – jobb lønner seg. Folk som er i jobb, skal vite at det lønner seg mer enn ikke å være i jobb. Folk som ikke er i jobb, skal vite at det hadde lønt seg å være i jobb. Og folk som ønsker å skape nye jobber, skal også vite at det lønner seg. Det er en veldig konsekvent og logisk sammenheng i vår politikk på dette området.

Arild Grande (A) [12:43:51]: Jeg registrerer at høyresidens representanter bruker betydelige deler av sin taletid til å snakke om snøen som falt i fjor, mens vi iherdig prøver å fremme forslag ut fra den situasjonen vi er i, i dag. Hvis det er slik at Høyres representant som nettopp var på talerstolen her, er bekymret for de unge ledige, er han velkommen til å støtte Arbeiderpartiets mange forslag i budsjettet for å bidra til at flere unge kommer i aktivitet, kommer i et program, kommer i jobb. Da er den invitasjonen herved sendt – hvis de mener alvor med det de faktisk sier.

Jeg synes debatten har bekreftet at regjeringen har abdisert i spørsmålet om arbeidslivskriminalitet. På våre spørsmål bekrefter de at de ikke har noen nye tiltak i budsjettet for 2018. Statsråden hevder at innsatsen videreføres, men det er feil. Det kanskje viktigste verktøyet vi har mot arbeidslivskriminalitet, Arbeidstilsynet, får i realiteten et kutt med budsjettforslaget til regjeringen.

Når regjeringen selv mangler handlekraft og initiativ, skulle man kanskje forvente at de satte pris på at andre partier tok ansvar og fremmet forslag, men det gjør de heller ikke. Våre forslag blir nedstemt, bl.a. forslaget om å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet i transportsektoren. Det synes jeg er nedslående.

Så til forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet, som også handler om arbeidslivskriminalitet – som den som er avdekket i de siste dagers reportasjer fra Dagbladet, der man bl.a. ser at to menn med næringsforbud har operert som leverandører i anbud fra Oslo kommune, uten å bli oppdaget. Den ene har et livsvarig næringsforbud etter storstilt skatteunndragelse, men det kommer ikke fram i offentlige registre. Konkursregisteret, som den andre står i, er i praksis lukket for allmennheten. Det burde ha vært en smal sak å åpne det, slik at de som vurderer å bestille oppdrag fra aktuelle kandidater, har muligheten til å avdekke om det her har blitt begått kriminelle handlinger, og om folk har næringsforbud.

Derfor fremmer vi et forslag som egentlig er i to deler. Den ene delen handler om å sørge for at den informasjonen som ligger i Konkursregisteret, blir offentlig tilgjengelig, og den andre om at regjeringen bør vurdere om det er annen informasjon om lovbrudd som er relevant for næringsvirksomheten, som bør gjøres offentlig tilgjengelig. Jeg ser at regjeringens representanter uttaler i mediene at det er vanskelig å ta stilling til dette, for man vil heller at dette skal vurderes. Ja, det er akkurat det vi ber om i forslaget. Så ønsker man at dette skal vurderes: Stem for forslaget fra Arbeiderpartiet!

Atle Simonsen (FrP) [12:46:50]: Det sies at man skal høre mye før ørene faller av. Det var et ordtak jeg begynte å tenke på i løpet av denne debatten – når Arbeiderpartiet drar inn arbeidslivskriminalitet, gjør seg høye og mørke og sier at regjeringen ikke satser nok på dette, og at Arbeiderpartiet har svaret.

En av de største forskjellene mellom Arbeiderpartiet og regjeringen er faktisk at man ønsker en større satsing på arbeidslivskriminalitet. Vi synes også arbeidslivskriminalitet er et veldig viktig område. Det å bekjempe både det og svart arbeid handler om at de som opptrer urettferdig og useriøst, ikke skal utkonkurrere de andre. Det går på at alle som skal betale skatt, bør betale skatt. Det er også slik at hvis alle de som skulle betalt skatt, hadde gjort det, kunne alle vi andre betalt litt mindre.

Men det jeg reagerer på, er at når det gjelder den ekstra satsingen som Arbeiderpartiet sier de skal gjennomføre, og når de samtidig retter kritikk mot regjeringen, må en ha med seg historikken og fakta her. En har gått fra null – ikke et eneste ett – arbeidslivskriminalitetssenter til syv, og først nå, når det er syv stykker, kommer Arbeiderpartiet og er indignert over at man ikke har klart å få på plass flere. Det er, med respekt å melde, svært lite troverdig.

Arbeidslivskriminaliteten har blitt mer omfattende. Den har blitt grovere og mer sammensatt. Det er også en internasjonal dimensjon i dette, som kanskje ikke var like tydelig før. Det er derfor vi har styrket innsatsen på dette området og nå er mye bedre koordinert. Det er derfor vi har kommet opp med ideen om å samle mye av kompetansen i disse arbeidslivssentrene for å stanse den negative utviklingen. Det har gjort at både politiet, Skatteetaten, Nav, Arbeidstilsynet og andre etater kan samarbeide mye bedre og mer effektivt enn før.

Jeg tror at Arbeiderpartiets og resten av opposisjonens kritikk av og til hadde gjort seg litt bedre hvis de noen ganger kunne si at Norge er bra, at det er godt jobbet, og at regjeringen har gjort noe positivt ved å opprette disse syv sentrene. Da tror jeg at folk der ute hadde lyttet litt bedre de gangene Arbeiderpartiet og andre kom med kritikk, mens det nå framstår som at uansett hva regjeringen gjør, må det kritiseres – for det er viktigere å komme med kritikk enn å komme med en alternativ politikk.

Hadia Tajik (A) [12:49:47]: Eg tek utfordringa, eg kan godt seia at Noreg er bra, og at sju arbeidslivskriminalitetssenter er bra. Men så vil eg òg seia at me vil meir. Det er det som er poenget, me ønskjer ei styrkt satsing.

Eg har òg registrert at det har vorte raljert med at Arbeidarpartiet vil bruka meir pengar for å kjempa mot sosial dumping og mot arbeidslivskriminalitet. Det må vel berre vera Høgre-folk som meiner at økonomiske musklar er bra for private, men ikkje er bra når det er snakk om det offentlege, at det er bra når det er hos folk, men at det ikkje er bra når det er hos fellesskapet. Det synest eg er spesielt.

I tillegg til at me ønskjer å gje det offentlege større økonomiske musklar for å kjempa mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, fremjar me òg konkrete forslag med eit politisk innhald som er noko anna enn det regjeringa vil.

Me fremjar i dag f.eks. forslag til vedtak om å gje Statens vegvesen og Arbeidstilsynet, saman eller kvar for seg, moglegheit til å krevja dokumentasjon frå lastebil- og bussjåførar som viser at arbeidsavtalen deira er i tråd med allmenngjorde løns- og arbeidsvilkår, når dei aktørane har kontroll på vegane. Dette vil kunna vera eit viktig tiltak. Det handlar om intensivert kontroll av tyngre køyretøy. Då sikrar ein meir like konkurransevilkår, og ein sikrar betre arbeidsforhold i transportsektoren. Òg dette vil Høgre og Framstegspartiet røysta imot. Det ville vore nyttig å vita kvifor dei ikkje ønskjer denne typen nysatsingar, som me sant å seia meiner er svært nødvendige.

Så registrerer eg òg at Høgre snakkar om å få opp organisasjonsgraden. Representanten Hagerup var her oppe og snakka lenge om det, men eg høyrte ikkje om eit einaste forslag frå Høgre om korleis ein kan bidra til å få dette til. Arbeidarpartiet, derimot, ønskjer aktivt å bruka politikk for å få det til, me ønskjer å dobla fagforeiningsfrådraget. Me ønskjer å styrkja rolla til organisasjonane òg i arbeidsmiljøloven. Me meiner at dei store satsingane for arbeidslivet og Velferds-Noreg må forankrast hos partane i arbeidslivet. Me så eit veldig sterkt eksempel då arbeidsmiljøloven vart behandla i førre periode, der regjeringa valde berre å dundra på. Det som kan verta det neste eksempelet denne gongen, er avtalen om eit inkluderande arbeidsliv, som statsråden har sagt ikkje funkar, og som ho er open for å skrota.

Arbeidarpartiet meiner at me finn ikkje løysingane på dei store utfordringane knytte til arbeidslivet utan at partane er med. Me må laga dette saman, me må forankra det saman, me må gjennomføra det saman. Arbeidarpartiet ønskjer ein ny IA-avtale, me ønskjer ein betre IA-avtale. Då må me òg våga å diskutera nye forslag, f.eks. Arbeidarpartiets forslag om ein jobbgaranti for unge uføre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:52:54]: Regjeringa prisjusterer ikke en rekke stønader i sitt forslag til statsbudsjett. Senterpartiet prioriterer dette. Det koster oss 39 mill. kr. Vi er stort sett alene om det. Det er interessant at sånne viktige ting ikke får nødvendig oppmerksomhet, og jeg vil appellere til berørte interesseorganisasjoner å følge med på slike forhold som viser hvordan man prioriterer i praksis.

Avtalefestet pensjon er et viktig tema framover. Den opprinnelige begrunnelsen for ordningen er ikke lenger dekkende for ordningen etter hvert som stadig flere personer som tar ut AFP, ikke arbeider i typiske sliteryrker. Mange av dem som i dag nyter godt av ordningen, er ressurssterke personer med god helse, som fortsetter å kombinere arbeid med uttak av AFP og alderspensjon. Derfor mener Senterpartiet at det er behov for at statens utgifter til ordningen, herunder statens andel av AFP-utbetalingene framover, så vel som selve utformingen av ordningen, drøftes grundig for å få en bedre målretting.

Når det gjelder Arbeidstilsynet, har mange vært inne på det. Regjeringa prioriterer ikke det i sitt budsjett, og Byggenæringens Landsforening innenfor NHO har i sitt høringsnotat til komiteen sagt: «Forslaget til statsbudsjett styrker ikke kampen mot arbeidsmarkedskriminalitet.»

Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har forslag om å få en bedre og sterkere samordning av den offentlige tilsynsvirksomheten. Vi har fremmet forslag om det.

Norsk lastebilnæring er viktig, og sysselsetter om lag 35 000 sjåfører. Det foregår en omfattende sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår, og det går fra vondt til verre. Regelverket for transport i Norge er blitt så omfattende at sjøl offentlige etater som skal kontrollere at lover og regler følges, kommer til kort, og det skaper store gråsoner som favoriserer dem som har urent mel i posen. Senterpartiet er klar over at innenfor den situasjonen som er, er det vanskelig å gjøre noe, men vi har fremmet forslag sammen med Arbeiderpartiet og SV om å bedre muligheten til Vegvesenet og Arbeidstilsynet på området.

Men jeg vil understreke til slutt at den store endringen som nå politisk må avklares raskt, er innføring av et transportregister med strekkode. For at et register skal bli mest mulig komplett, må alle transportkjøretøyer registreres på grensen når de kommer til Norge, også de som kommer inn uten lass. Man må dermed benytte betjente grenseoverganger. Her skal det registreres fører, gyldig førerkort, bil og hengers registreringsnummer, tid og dato og første stoppested i Norge. Opplysningene registreres i databasen, og sjåføren får med seg et dokument som skal følge bilen på dens ferd videre i Norge. Dermed kan vi kontrollere hva som skjer i praksis.

Karin Andersen (SV) [12:56:06]: I SVs budsjett, der vi bruker mindre oljepenger enn regjeringen, bruker vi vesentlig mer penger på å skape nye grønne arbeidsplasser og på å støtte de bedriftene som skal opp å stå.

Vi styrker de vanskeligstilte familiene, særlig barnefamiliene, med f.eks. de tre B-ene – barnetrygd, bostøtte og barnetillegg for de uføre. Dette vet vi ville gjøre at flere av dem, og barna deres, kunne klare seg godt – og at de kunne komme i arbeid.

Men jeg registrerer at dette er et ideologisk skille, og at høyresida fremdeles driver med denne ideologien der de tydeligvis mener at det er forskjell på folk, moralsk devaluering av vanskeligstilte mennesker, som må ha pisk hvis de skal gidde å legge noen pinner i kors, mens de aller rikeste blant oss skal få skatteletter i millionklassen uten at det blir stilt ett eneste krav til resultat ut fra de pengene. Det er ingen «trickle-down»-effekt, den eksisterer ikke. Dette fører til større forskjeller.

Slik er det også på arbeidslivssiden. Jeg kunne ha snakket om de arbeidslivssentrene vi opprettet da vi satt i regjering, det er ingen som er uenig i det, det var flere som ble opprettet da. Men når det gjelder sosial dumping, stemte Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot alle de viktige tiltakene mot sosial dumping da vi satt i regjering. Det gjaldt innsynsrett, det gjaldt solidaransvar, og det gjaldt f.eks. kollektiv søksmålsrett, som de igjen har plukket bort. Og hva er det som er viktig med den? Jo, det er når en står alene i et arbeidsforhold der en opplever at en ikke får den lønningen eller den pensjonen en skal ha, eller det er snusk og fanteri, og så skal en sjøl, som midlertidig ansatt, kanskje til og med innleid, måtte ta den saken med arbeidsgiver. Hvis vi vil ha ordnede forhold på arbeidsmarkedet, må vi gi denne typen virkemidler til fagbevegelsen, slik at de kan ta denne kampen, for den enkelte klarer jo ikke å stå i dette alene. Det er forskjell på makt mellom ulike grupper og ulike mennesker i samfunnet. Hvis vanlige folk skal kunne ha mulighet til å opprettholde lønns- og arbeidsvilkår i det arbeidslivet vi har, er vi nødt til å ha ordninger som gjør at fagbevegelsen kan gjøre noe, både når det gjelder å ha innsyn, og når det gjelder å kunne stå opp i en sak, hvis en arbeidsgiver bryter reglene.

Jeg registrerer at denne regjeringen flytter både maktforhold og økonomiske virkemidler til den rikeste eliten og tar fra de mest vanskeligstilte. Og det er en retning SV er uenig i.

Lise Christoffersen (A) [12:59:30]: Bare noen kommentarer til representanten Tonning Riise, som sa at jobbveksten under de rød-grønne betydde ingenting, for den skapte ikke «norske jobber», bare jobber for arbeidsinnvandrere. Jeg nekter å tro at dette er Høyres offisielle syn på verdiskaping og arbeidsinnvandring. Statsråden skal opp her snart, og jeg vil gjerne at hun kommenterer på akkurat det.

Til representanten Simonsen: Undertegnede sa at det var positivt at regjeringa følger opp den rød-grønne satsingen på a-krimsentre, men det som var poenget mitt, var at det trengs stadig nye satsinger for å holde tritt med de kriminelle nettverkene.

Pleiepenger – de rød-grønne gjorde ikke noe. Jo, vi nedsatte Kaasa-utvalget. Det la fram sin rapport i 2011, vi gikk av i 2013, og så gikk det tre og et halvt år før den nye regjeringa la noe fram.

Jeg har ikke mer tid igjen, så jeg vil bare si: Ros til Kristelig Folkeparti for forslag nr. 13. Vi støtter det subsidiært.

André N. Skjelstad (V) [13:00:46]: Vedrørende forslaget fra Arbeiderpartiet, som jeg først så i dag, har jeg brukt litt tid på å tenke igjennom implikasjonene av dette. Jeg skulle gjerne hatt det til utredning, spesielt for å se på hva det impliserer for personvernet. Det skjønner jeg at forslagsstilleren ikke er villig til. Intensjonene støtter jeg fullt og helt, selv om jeg ikke helt klarer å se hva dette kan implisere for personvernet. Venstre kommer da til å støtte forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet.

Hadia Tajik (A) [13:01:51]: Eg tenkte berre eg kort skulle orientera om Arbeidarpartiets posisjon til forslaga frå Venstre og Kristeleg Folkeparti.

Når det gjeld forslag nr. 12, frå Venstre, synest me absolutt at det som kjem til uttrykk i fyrste setning, er betre enn ingenting, men av premissa i resten av forslaget ser me at dei i realiteten godtek at regjeringa ikkje oppfyller eit einstemmig stortingsvedtak. Det kjem Arbeidarpartiet difor til å stemma imot.

Når det gjeld forslag nr. 13, frå Kristeleg Folkeparti, ynskjer me å støtta det subsidiært.

Så vil eg gjerne korrigera ein kuriositet i innstillinga. Arbeidarpartiet er eigentleg med på innstillinga sitt forslag til vedtak A III punkt 6.

Statsråd Anniken Hauglie [13:02:49]: Det er flere som har tatt opp arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Under denne regjeringen har vi iverksatt flere offensive tiltak – to strategier sammen med partene i arbeidslivet – og syv sentre er opprettet. Men det er selvfølgelig ikke det eneste vi har gjort – tvert imot. Vi har endret anbuds- og innkjøpsregimet for offentlig sektor, strammet inn dette, og vi har gjort endringer i lovverket for informasjonsdeling innenfor bl.a sosialtjenesteloven. Flere endringer er nå til utredning. Vi kommer til å gjennomføre endringer for renholdsbransjen – det kommer nå i løpet av våren – for å stramme inn der. Det jobbes med et seriøsitetsregister. Vi kommer til å komme med endringer i innleiereglene, og det gjennomføres nå betydelig kompetanseheving også i Arbeidstilsynet. Det gjøres nå mye som vil bedre og forsterke arbeidet ytterligere.

Så kom det noen kommentarer til IA-avtalen og at jeg er villig til å skrote avtalen. Begrepet «skrote» får nå stå for Dagens Næringslivs regning. Det som var utgangspunktet, var et møte med arbeidslivets parter og Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, hvor jeg ønsket å lufte med partene om de ønsket å reforhandle avtalen eller ikke, når den går ut neste år. Jeg var helt åpen til om man skulle gjøre det eller ikke. Jeg ønsket å høre hva partenes syn og betraktninger på det var. Men det jeg sa, var at hvis vi skal reforhandle avtalen, må vi faktisk gjøre vesentlige endringer som vil gjøre at vi når målene. Så langt har vi brukt 21 mrd. kr bare fra statens side. Vi har ikke nådd målene når det gjelder sykefravær, vi har ikke beveget oss en millimeter når det gjelder å få dem med nedsatt funksjonsevne i jobb, og det at eldre står lenger i jobb, skyldes ikke IA-avtalen, men pensjonsreformen. Vi må oppnå betydelig bedre resultater når vi bruker så mye ressurser på en avtale.

Arbeiderpartiet har framhevet sin jobbgaranti for unge uføre. Vi har regnet oss fram til at den jobbgarantien i 2016 vil omfatte 187 ungdommer. Det er selvfølgelig bedre enn ingen, men 187 ungdommer kan neppe kalles en stor og viktig reform.

Til Lise Christoffersen og at jobbvekst i all hovedsak har tilfalt arbeidsinnvandrere – ja, det har den. Jobbveksten fra 2008 og framover tilfalt i all hovedsak arbeidsinnvandrere. Det er også dokumentert av Fafo. Det var selvfølgelig også en årsak til at sysselsettingsandelen blant norskfødte gikk ned, men arbeidsinnvandrerne var samtidig viktige for Norge fordi de fylte et arbeidskraftbehov i samme periode.

Steinar Reiten (KrF) [13:05:34]: Jeg må også knytte noen kommentarer til løse forslag til saken. Jeg vil bare først få presisere at Kristelig Folkeparti støtter løst forslag nr. 12, fra Venstre – så er det sagt.

Så har vi løst forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet, om dette med konkurskarantene. Det er slik at det per i dag faktisk er offentlig tilgjengelige opplysninger det er snakk om. Forskrift om konkursregisteret § 3 nr. 12 bestemmer at registeret skal inneholde opplysninger om hvem som er ilagt konkurskarantene, og forskriften § 5 annet ledd pålegger skifteretten å sende melding om ilagte konkurskarantener. Enhver kan henvende seg til Konkursregisteret og gjøre seg kjent med registrerte opplysninger.

Konkursrådet stiller imidlertid spørsmål ved om de nevnte virkemidler er tilstrekkelige, for selv om skyldneren blir slettet som styremedlem eller daglig leder i Brønnøysundregisteret, kan vedkommende rent faktisk fortsette sine verv, i strid med karantene. Og det er ikke gitt at aksjonærer og øvrige styremedlemmer holder seg jevnlig informert om registrerte opplysninger i Konkursregisteret. Konkursrådet peker på muligheten til å gjøre avgjørelser om konkurskarantener lettere offentlig tilgjengelig, ved publisering f.eks. i Norsk lysingsblad eller på internett. Det vil lettere kunne gi varsel til omverdenen, så som stiftere, aksjonærer og styremedlemmer i selskapet, kreditorer og finansinstitusjoner, om personer som er ilagt konkurskarantene, og hindre at skyldneren fungerer i verv som blir omfattet av karantenen. Vi registrerer også at NHO og Forbrukerrådet støtter forslaget og i likhet med Konkursrådet har etterlyst en slik offentliggjøring lenge.

Under tvil støtter vi også dette forslaget, for jeg må nok si at jeg synes ikke det er spesielt godt håndverk når jeg på vei inn i salen finner et slikt løst forslag liggende utenfor her, og jeg under forhandlingene i Stortinget må prøve å sette meg inn i substansen, hva saken egentlig gjelder. For det kan ikke være slik at vi må ta stilling til spørsmål her i salen som egentlig er basert på oppslag i dagspressen, som ikke alle her har fått anledning til å lese. Men vi støtter da det løse forslaget fra Arbeiderpartiet.

Erlend Wiborg (FrP) [13:08:07]: Debatten begynner å nærme seg slutten, men jeg vil rette opp i et par av påstandene som har kommet, spesielt fra Arbeiderpartiet mot Fremskrittspartiet, påstander om at vi er imot trepartssamarbeidet. Det er feil. Jeg tenkte jeg ville avklare det en gang for alle. Vi er positive til trepartssamarbeidet, men i motsetning til Arbeiderpartiet mener vi at trepartssamarbeidet bør innbefatte alle arbeidstakere – ikke kun de som er organisert i LO, men også de som er organisert i andre forbund. Det er det viktig for oss å poengtere.

Det er også blitt hevdet at vi er imot tariffavtaler. Det er feil. Vi er for avtalefrihet.

Slik kunne jeg fortsatt. Fremskrittspartiet mener at vi skal lage et rammeverk som er tilpasset alle arbeidere, uavhengig av om de er organisert eller uorganisert. Alle skal kunne være trygge på at de har ordnede arbeidsforhold, helt uavhengig av om de velger å være organisert eller ikke.

Så til de løse forslagene.

Fremskrittspartiet kommer til å stemme for det løse forslaget fra Venstre.

Når det gjelder forslaget fra representanten Hadia Tajik og Arbeiderpartiet om konkurskarantene, er det et forslag som Fremskrittspartiet støtter intensjonen bak, noe vi også har varslet tidligere. Men i likhet med flere andre talere synes vi det er en smule useriøst – hvis man kan si det – å komme med dette som et løst forslag uten grundigere utredning, osv. Men forslaget ser ut til å få flertall her i dag, og Fremskrittspartiet kommer da til å støtte det, for vi støtter intensjonen. Men vi mener det er viktig at regjeringen, når de ser på det, vurderer det grundig opp mot personvernlovgivningen, som har vært nevnt, og flere andre utfordringer dette kan ha for andre lover. Men intensjonen er veldig viktig for Fremskrittspartiet, og det vi har vært tydelige på at vi står bak, er at useriøse aktører, aktører som bryter konkurskarantenen de har fått, har ingenting i norsk arbeidsliv å gjøre. På bakgrunn av det kommer vi til å støtte forslaget, men mener det er viktig at vi går grundig igjennom alle utfordringene forslaget kan gi.

Kristian Tonning Riise (H) [13:10:53]: Det var til representanten Christoffersen: Arbeidsinnvandring er fint – jeg har aldri sagt noe annet enn det – det trenger norsk økonomi. Men i en debatt om hvordan vi skal redusere utenforskapet i Norge og få flere av ungdommene under 30 år i Norge som står og venter på å komme inn i arbeidslivet, inn i arbeidslivet, hjelper det jo ikke å vise til en historie om arbeidsinnvandring. Det er ingen ungdommer i Norge som får jobb av at det blir mer arbeidsinnvandring. Så her viser Arbeiderpartiet til en historie som ikke tjener saken deres i dette aktuelle tilfellet.

Helt til slutt til representanten Karin Andersen: SV er veldig stolte av at de har veldig mange bedrifter med en post på statsbudsjettet. Jeg synes ikke det er så imponerende. Jeg vil ha flere bedrifter som bidrar inn til statsbudsjettet.

Arild Grande (A) [13:12:01]: Jeg registrerer at det høyresiden klamrer seg til som en innsats de har gjennomført i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet, er opprettelsen av a-krimsentrene. Det kom som en idé gjennom den rød-grønne handlingsplanen mot sosial dumping, og det har vel stort sett kommet på plass gjennom budsjettavtaler og ikke som følge av forslag fra regjeringen – nok om det.

Jeg vil avslutte min tilmålte tid med å uttrykke stor glede over at det nå nærmer seg bred oppslutning om forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet. Det er ikke noe nytt at man kan fremme løse forslag i behandlingen av en sak i Stortinget, men vi skulle gjerne hatt det med i innstillingen og jobbet med det der. Avsløringene som kom i Dagbladet, kom etter at komiteen avga sin budsjettinnstilling – derfor denne framgangsmåten. Jeg er glad for at vi noen ganger også kan se eksempler på at Stortinget evner å ta tak i saker som oppstår, og at det ikke er formelle regler som er til hinder for at vi klarer å vise handlekraft i en så viktig sak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:13:17]: Senterpartiet skriver i innstillinga at det er ikke mulig å oppnå full sysselsetting og et velorganisert arbeidsliv samtidig som det er fri innvandring fra EØS-land utenfor Norden. Verken representanten Svein Roald Hansen eller representanten Espen Barth Eide drøftet dette utsagnet og kom med sine meninger. Det trengs i neste debatt, for dette går ikke over.

Min påstand er at yrkesdeltakelsen kommer til å gå videre ned og forholdene bli verre i flere yrker om vi ikke tar en grunnleggende debatt om å erstatte fri arbeidsinnvandring med kontrollert arbeidsinnvandring. Her må markedskreftene korrigeres av oss folkevalgte. Det burde være Arbeiderpartiets politikk, og alternativet vil bli vondt for partiets framtid hvis ikke dette diskuteres.

Så til en stemmeforklaring: Senterpartiet stemmer for forslag nr. 11, vi stemmer mot forslag nr. 12, og vi stemmer subsidiært for forslag nr. 13.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:14:27]: Det har kommet noen etterlysninger i forbindelse med ting jeg ikke fikk berørt i mitt første innlegg. Arbeiderpartiet etterlyser bl.a. nye satsinger – det er det som er veldig viktig, enten det er innen arbeidslivskriminalitet eller tiltak for unge. Det vi ser i Høyre, er at vi har lyktes i å vri den politikken som klarte å skape 300 000 arbeidsplasser, samtidig som antall unge som falt utenfor, gikk fra 47 000 til 70 000. Sysselsettingen raste, noe LO mente skyldtes at arbeidsinnvandring fortrengte norsk arbeidskraft. Hvis jeg husker riktig – fra Stortingets utredningsseksjon – var det en selvrapportert topp i kjøp av svart arbeid i 2009, også det under de rød-grønne.

Både representanten Tajik og Svein Roald Hansen var innom Arbeiderpartiets fremste tiltak, nemlig at de med gradert uføretrygd født etter 1990 skal ansettes av kommunen, og etterlyste flere tiltak fra oss når det gjaldt dette. Arbeids- og sosialdepartementet har sett på det, og Arbeiderpartiets store reform for å inkludere unge ville gjelde rundt 187 personer. Samtidig ser vi av rapporteringene fra Nav at utenforskapet går ned, og de som står utenfor arbeidslivet, blir færre. Proba samfunnsanalyse viser at de tiltakene regjeringen har kommet med overfor unge, virker. Også antallet som søker om trygd, går ned, og flere går ut i utdanning eller i jobb. Så Høyre vil heller legge kraft bak de tiltakene vi ser at faktisk gir resultater.

Vi var også inne på hvordan vi skaper arbeidsplasser, og på skattepolitikk. Jeg var egentlig veldig glad for at representanten Barth Eide løftet blikket litt, mot det moderne arbeidslivet og hvor arbeidsplassene vil komme. Å tro at det i dag handler om å sende en stor skatteregning til disse, er ikke riktig måte å skape arbeidsplasser på.

Da Arbeiderpartiet satt ved makten, hadde de både arveavgift, høyere formuesskatt, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet. Likevel ble det 15 000 flere fattige barn. Det betyr at mer skatt ikke nødvendigvis betyr mer velferd.

Denne regjeringen har prioritert målrettede tiltak for å gi mer til dem som har minst fra før, som billigere barnehageplass og gratis kjernetid i barnehagene for familiene med lav inntekt. Men det aller beste tiltaket mot fattigdom er fortsatt en jobb å gå til. Også her har regjeringen levert en politikk som virker. Veksten er på vei opp, og ledigheten er på vei ned. Flere blir inkludert i arbeidslivet.

Helt til slutt vil jeg bare si at Høyre i utgangspunktet er positiv til forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet. Vi skulle gjerne ha sett at det ble utredet mer i stedet for bare å vedta det slik det er i dag, men vi kommer til å støtte forslaget under voteringen.

Erlend Wiborg (FrP) [13:17:48] (komiteens leder): Mye av essensen i saken hadde vi oppe til debatt i forbindelse med foregående sak, så jeg vil bare ta opp det forslaget som mindretallet har i saken.