Presidenten: Etter
ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det ikkje vert gjeve høve til replikkar, og at dei som måtte
teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid
på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Hege Haukeland Liadal (A) [17:28:34 ] (ordfører for saken):
Først vil jeg få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid
i saken vi i dag skal behandle: arbeidet med utbygging og drift
av Johan Castberg-feltet samt en status for olje- og gassvirksomheten.
Stortinget vil med sin flertallsinnstilling
i dag være med og si tydelig hvilke samfunnsforventninger en har til
framtidens olje- og gassvirksomhet – at vi bruker den viktige erfaringen
klokt og den opparbeidede kompetanse hver enkelt ansatt i petroleumsnæringen
har, til å løfte oss inn i morgendagen. Det er sånn vi har bygget opp
vår olje- og gassnæring. Vi har organisert oss med sterke arbeidsgiver-
og arbeidstakerorganisasjoner sammen med staten – en beundringsverdig
modell for andre land. Vi har skapt store verdier her hjemme, og det
er også et mål for framtiden.
For Arbeiderpartiet har det vært
avgjørende viktig at vi også har tenkt langsiktig, og at det i bunnen
for alt vi gjør, ligger tydelige krav om HMS, helse, miljø og sikkerhet.
Norsk sokkels suksess har selvsagt
handlet om naturgitte forutsetninger, men også om visjoner og langsiktig
tenkning. Den har handlet om en innovativ og kunnskapsdrevet industri,
hvor samspillet i den norske modellen har vært helt avgjørende.
Det er også slik vi skal klare det grønne skiftet. Sammen med petroleumsnæringen
skal vi nå Paris-målene.
Olje- og gassnæringen er i dag
en helt annen næring enn den var i 1972, da jeg ble født. Det er
allikevel noe som fremdeles ligger fast, og det er forutsigbarhet
for bransjen, et viktig prinsipp som flertallet på Stortinget står
bak.
Det som vil prege debatten i framtiden,
vil være f.eks. petroleumsnæringen som virkemiddel til å nå Paris-målene
og at vi bremser den globale oppvarmingen gjennom de mulighetene
som ligger i karbonfangst, transport og lagring. Gode løsninger
og et marked for karbonfangst, transport og lagring er det viktigste
Norge kan bidra med for å nå klimamålene, men det er også viktig
for å sikre et lengre liv for og en langsiktig oppslutning om olje-
og gassvirksomheten.
Debatten kommer også til å bli
preget av de mulighetene som ligger foran oss ved digitalisering.
Så vil Arbeiderpartiet, som tidligere sagt, være opptatt av de store
linjene, ikke minst de ti oljebud som Stortinget vedtok i 1971,
der et av de viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel
som hovedprinsipp skulle ilandføres i Norge.
Jeg er glad for at vi i dag legger
inn en flertallsinnstilling om å se på muligheter for havvind på
norsk sokkel. Utviklingen innen havvind har skutt fart de siste
årene, og det er grunn til å tro at teknologien vil forbedres, og at
kostnadene vil gå ned.
Avslutningsvis vil jeg si noe om
ilandføringsterminaler. Før naturgassalderen slo inn over landet,
var Kårstø i Rogaland en liten, idyllisk grend ved Boknafjorden
med stoppested for dampskip og rutebåt mellom Skjoldastraumen og
Stavanger. Det var en butikk, det var smie og postkontor, noen hus,
noen småbruk og gårdsbruk med landskap i et romslig og småkupert
terreng. Dette landskapet ble tilbudt av kommunen til industri tidlig
på 1960-tallet, men terminalen kom først på 1980-tallet. Et mektig
kompetansemiljø og en viktig arbeidsplass vokste fram. Det er det
den dag i dag.
På samme måte legger vi nå til
rette for at Veidnes i Nordkapp en gang skal få sin ilandføringsterminal.
Her er Stortinget i dag tydelig: Terminalen skal kunne realiseres
senest ved åpningen av neste felt i Barentshavet.
Med dette anbefaler jeg flertallsvedtakene
som er referert i innstillingen.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Stefan Heggelund (H) [17:33:13 ] : Mellom 2004 og 2016 vokste
verdens befolkning med ca. én milliard mennesker. På fire uker øker
befolkningen i verden med ca. ett Norge, og i løpet av ett år med
ca. ett Tyskland. Dette er mennesker som trenger energi.
Faktum er at tilgang på energi
har vært viktig for at flere mennesker skal kunne løftes ut av fattigdom.
Det må vi ha i bakhodet når vi vet at Norge er en energinasjon.
Vi har et ansvar med våre fantastiske naturressurser.
Tidligere denne våren har vi sett
at det såkalte miljøpartiet SV mener at Norge ikke skal delta i
et europeisk samarbeid om fornybar energi. På samme måte er både
MDG og SV imot utbygging og drift av Johan Castberg, som vi skal
diskutere i dag.
Jeg er stolt av Norge som energinasjon.
Vi har fantastiske, fornybare ressurser, og vi har fossile ressurser som
vi har vist at vi kan utvinne på en ansvarlig måte. Våre strenge
reguleringer på norsk sokkel bidrar til full transparens om utslipp.
Og vi har en sokkel som krever CO2-avgift.
Incentivene er der alltid for å
kutte utslipp, og utslipp kuttes. Reguleringene våre er faktisk
så strenge at det økonomisk sett for selskapene ikke er den mest
attraktive sokkelen. Det er noe annet som tiltrekker, og det er
forutsigbarheten. De vet hvilke strenge krav som blir stilt, de
vet at de må betale veldig mye i skatt, men de vet også hva de har
å forholde seg til. Disse faktorene har sammen bidratt til at vi
på vår sokkel har fått en kunnskapsnæring, en næring som besitter
en vanvittig kompetanse som vi kan bruke i dag, men som også blir
viktig i veien mot fornybarsamfunnet.
Så ser vi at det går rekordmye
gass fra Norge til Europa. Den gassen gjør det lettere for Europa
å fase ut kull i kraftforsyningen. Slik er gass en viktig bro mot
fornybar, noe vi bl.a. har sett i Storbritannia.
I dag vedtar et bredt flertall
plan for utbygging og drift av Johan Castberg. På Johan Castberg-feltet
vil vi kunne utvinne ca. 558 mill. fat olje. Vi ser en produksjonsperiode
på rundt 30 år. Investeringsforventningene er på rundt 47,2 mrd. kr,
men utbyggingen vil ha høy lønnsomhet, og den vil stå seg også mot
lave oljepriser. Nåverdien før skatt er beregnet til 74,2 mrd. kr,
og dersom man finner en lønnsom løsning, kan også gassen produseres
og eksporteres.
Så har det også vært en debatt
om lokale ringvirkninger. Jeg tror at ringvirkningene lokalt er
én av flere viktige faktorer for næringens legitimitet. Dette prosjektet
bidrar til det – uten tvil.
Samtidig må jeg få lov til å nevne
at det i 2013 ble feiret at det skulle bygges en ny ilandføringsterminal
for olje fra Barentshavet, med egen terminal planlagt til Veidnes.
Selv om sentrale premisser for den beslutningen ikke har slått til,
skapte dette store forventninger lokalt i Honningsvåg. Vi registrerer
i dag at selskapene slår fast at den utredede ilandføringsløsningen
ikke er samfunnsmessig eller industrielt lønnsom med denne utbyggingen
alene. Men jeg er glad for det vi vedtar i dag, nemlig at ved etablering
av flere produserende felt i Barentshavet må disse ses i sammenheng
med Johan Castberg og bygging av en ilandføringsterminal på Veidnes.
Jeg er også glad for at flertallet
påpeker at det i denne saken er viktig med et best mulig beslutningsgrunnlag,
at arbeidet i BSOI derfor videreføres, og at alle beslutninger skal
bygges på hensynet til god ressursforvaltning.
Dette er en viktig beslutning,
det er en lønnsom beslutning og en beslutning som skal gi lokale
ringvirkninger.
Terje Halleland (FrP) [17:37:26 ] : Dette er en stor dag. Dette
er en stor dag for Norge, en stor dag for Nord-Norge og en stor
dag spesielt for Finnmark. Med dagens godkjennelse av utbyggingsplanen
for Castberg-feltet vedtar vi investeringer på 47 mrd. kr og 47 000
årsverk de neste seks årene.
Det er mye som har forandret seg
siden 2013, da vi så en oljepris på langt over 100 dollar fatet.
For mange har det vært en tøff tid. Det har vært en kamp for økt produktivitet,
effektivisering og reduserte kostnader. I dag ser vi resultatet
som er med på å sikre norsk konkurransekraft i landets viktigste
næring.
Petroleumssektoren er vår desidert
største og viktigste næring, med enorme ringvirkninger, verdiskaping og
inntekter til staten. Som rogalending vet jeg alt om dette, men
det kan være verdt å ta med seg at det er ikke noen næring som har
større betydning for distriktene i Norge enn akkurat petroleumsnæringen.
I 2016 var nærmere 200 000 personer sysselsatt i næringen – eller
i tilknytning til den – og de bidro med 168 mrd. kr til statskassen.
I 2017 kom det ti planer for utbygging
og drift, med en samlet investering på 120 mrd. kr. Ett av disse
feltene var Castberg, som blir behandlet i dag, et prosjekt som man
planla å bruke 100 mrd. kr på å bygge ut, og som var avhengig av
en minimumspris på rundt 80 dollar fatet. I dag framstår Castberg
som det prosjektet som tydeligst viser en ny hverdag. I dag ligger
det til grunn en plan for utbygging og drift på 47 mrd. kr og en
«break even» på 31 dollar fatet. Det er bare å gratulere de involverte
med et godt stykke arbeid, et arbeid som har ført til at prosjektet
er realiserbart.
Nå er det mye som har endret seg
i planen, og det er en realitet at en har måttet gjøre tøffe valg
for å klare dette – en ilandføring er blant disse konsekvensene.
Det ser vi at det blir reagert på, men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste
om vi nå pålegger næringen ekstra kostnader.
Fremskrittspartiet – og regjeringen
– kommer til å arbeide for ringvirkninger i Nord-Norge og Finnmark
i forbindelse med all aktivitet fra petroleumsnæringen. Det er det
ikke vanskelig å mene – det er helt nødvendig for å lykkes. Vi ser
nå i saken at med dagens løsning ligger det store positive ringvirkninger
for hele regionen. Dette er bare starten. En eventuell omlastingsløsning
i Finnmark for olje fra Castberg-feltet eller andre felt i Barentshavet
må bygge på hensynet til god ressursforvaltning. Jeg merket meg
at også Stortinget understreker dette. En industriutvikling som
inkluderer omlasting, er avhengig av lønnsomhet og volumer.
Ole André Myhrvold (Sp) [17:41:05 ] : Johan Castberg-feltet
er det hittil største oljefeltet som er funnet i Barentshavet, og
med en forventet produksjonsperiode på inntil 30 år blir prosjektet
viktig for sysselsetting og verdiskaping i lang, lang tid framover.
Som det er blitt sagt før i debatten,
ble det i 2013 feiret at det skulle bygges en ny ilandføringsterminal
for olje fra Barentshavet, med egen terminal planlagt til Veidnes
i Finnmark. Det skjedde som en følge av at Equinor, tidligere Statoil,
offentliggjorde et konseptvalg for nåværende Castberg med en slik
terminal. Med det skapte man store forventninger lokalt, men også
nasjonalt. Viktige sentrale premisser for beslutningen har ikke
slått til, men behovet for og ønsket om disse arbeidsplassene er
like stort. Nå slås det fast at den utredede ilandføringsløsningen
ikke er samfunnsmessig eller industrielt lønnsom med denne utbyggingen
alene. Derfor er det viktig for Senterpartiet i energi- og miljøkomiteen
å understreke at ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet
må disse ses i sammenheng med Johan Castberg og bygging av en ilandføringsterminal
på Veidnes.
Lokale arbeidsplasser og verdiskaping
er viktig for Senterpartiet. Å få til en ilandføringsterminal på
Veidnes i Finnmark med mulighet til å betjene flere felt er derfor
avgjørende viktig.
Senterpartiet er opptatt av at
petroleumsvirksomheten til havs også skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling
på land. I 1971 vedtok Stortinget «de ti oljebud». Et av de aller
viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel som hovedprinsipp
skulle ilandføres i Norge. Aktiviteten i Barentshavet må organiseres
og drives slik at ringvirkningene bidrar til sysselsetting og næringsutvikling
i Nord-Norge. Ilandføring av olje fra felt i Barentshavet til oljeterminalen
på Veidnes i Nordkapp vil være et viktig bidrag i så måte.
Positive ringvirkninger i hele
landet og lokalt i regionen er en forutsetning for fortsatt norsk
oljeutvinning. Det er det som gir legitimitet. Derfor må også produksjonen
komme fellesskapet til gode gjennom arbeidsplasser og styrking av
lokalsamfunn. Folk som bor i Finnmark, skal dra nytte av oljeproduksjonen,
og Senterpartiet er derfor opptatt av at selskapene legger aktivt
til rette for at lokalt og regionalt næringsliv kan delta, særlig
i den langsiktige produksjonsfasen for feltet. Derfor mener også
Senterpartiet det er viktig at rettighetshaverne senest to år etter
at feltet er satt i produksjon, skal gjennomføre en analyse av regionale
og lokale ringvirkninger av utbyggingen.
Lars
Haltbrekken (SV) [17:44:14 ] : Denne våren har vi satt stadig
nye varmerekorder. I april i år var den firehundrede måneden på
rad over normaltemperaturen. Sist vi hadde en måned med temperaturer
under gjennomsnittet, var i desember 1984. Ronald Reagan var da en
måned unna å starte sin andre presidentperiode, og «Wake Me Up Before
You Go-Go» med Wham! toppet Billboard-lista. I Norge hadde vi en
statsminister, Kåre Willoch, som noen år senere advarte mot et for
høyt oljeutvinningstempo. Ingen av dagens 30-åringer har opplevd
en måned der temperaturen på kloden har ligget under normalen. De
har bare opplevd temperaturer over snittet.
Klimatrusselen tilhører ikke lenger
bare framtiden. Endringene skjer her og nå. Men den gode nyheten
er at vi kan begrense skadene om vi vil. Den gode nyheten er at
vi kan overlate en levelig klode til våre barn om vi vil. Den gode
nyheten er også at vi gjør ganske mye allerede. Når 350 millioner
tok kollektivtrafikk i Oslo og Akershus heller enn å kjøre bil i
fjor, har det en enorm effekt på både CO2 -utslipp og lokal forurensning.
For å få til en felles klimadugnad
trenger vi derfor politikere som støtter opp om ønskene til folk
flest om å bidra. Når 2017 ble det første året der flere brukte
kollektiv enn bil i Oslo, er det fordi byrådet satser massivt på
kollektivutbygging og gjør det litt mer tungvint å kjøre bil. Mens
vi alle reiser mer kollektivt, kjører flere elbiler, sykler mer
og bidrar til å redusere utslippene, velger regjeringen aktivt å
føre en politikk som øker utslippene igjen. Utslippene fra gasskraftverket
på oljefeltet Johan Castberg er like høye som de utslippskuttene
alle norske elbilister har bidratt med. Dette setter denne saken
i perspektiv. Det er også dobbelt så mye som de beregnede kuttene
av innsatsen som gjøres i de store byene for å øke kollektivtrafikken.
Regjeringen inviterer oss på klimadugnad. Mange bidrar, men sammen
med stortingsflertallet får regjeringen nullet ut effekten av vår
felles innsats med ett enkelt vedtak i Stortinget.
I tillegg er det høyst kritikkverdig
at Equinor, før Stortingets behandling av saken, har fått lov til
å inngå kontrakter til en verdi av over 2 mrd. kr. Dette er å la
oljenæringen snike seg forbi demokratisk kontroll og bare gå i gang.
Når Equinor har valgt en utbyggingsløsning som gjør det umulig å
kutte utslippene gjennom elektrifisering, og når de går i gang med
utbyggingen før Stortinget har fattet vedtak, gjør de det vanskelig
for Stortinget å gjøre vedtak som kutter utslippene. Derfor sier
vi nei til at oljenæringen sniker i køen, og nei til nye tildelinger
som øker utslippene dramatisk i en tid hvor vi må kutte. Vi må begynne
å omstille Norge ut av oljealderen nå. Det påligger stortingsflertallet
og regjeringen et stort ansvar i denne saken. Vi låser oss til store
utslipp for flere tiår framover, tiår hvor de norske utslippene
skal gå dramatisk ned. Det er en villet politikk, det som skjer.
Når klimagassutslippene øker, er det fordi stortingsflertallet aktivt
ønsker at de skal gjøre det. Verden har funnet mer olje, kull og
gass enn det vi kan svi av dersom vi fortsatt skal ha et levelig
klima, og dersom framtidens generasjoner skal kunne oppleve måneder
hvor gjennomsnittstemperaturen er under det som er snittet.
Jeg tar med det opp de forslagene
som SV er alene om, og dem vi står sammen med andre om.
Presidenten: Da
har representanten Lars Haltbrekken tatt opp de forslagene han refererte
til.
Ketil Kjenseth (V) [17:49:34 ] (komiteens leder): Venstres
primærpolitikk for olje- og gassutvinning er i prinsippet enkel:
Vi vil holde oss unna sårbare områder, det skal være lønnsomt, og
vi vil redusere klimagassutslipp fra eksisterende petroleumsaktivitet.
Johan Castberg-feltet ligger i
Barentshavet, et område hvor Venstre i utgangspunktet er skeptisk
til oljeaktivitet av hensyn til miljø, klima og økonomisk risiko
i prosjektene. Jeløya-plattformen, som ligger til grunn for dagens
regjering, innebærer at det ikke skal åpnes for oljeaktivitet i
Lofoten, Vesterålen, Senja, Mørefeltene, Skagerrak, Jan Mayen og
iskanten. Iskanten skal defineres i forbindelse med revidering av
forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten,
etter Faglig forums anbefalinger. Debatten om iskanten skal vi komme
tilbake til, og det samme gjelder områder av Barentshavet – spesielt
Bjørnøya har vært nevnt. Men det som er et faktum, er at Johan Castberg
er et av feltene som godkjennes i Stortinget før forvaltningsplanen
er ferdig.
Barentsregionen kan bli et nytt
område for olje- og gassaktivitet på norsk kontinentalsokkel. Snøhvit-
og Goliat-feltene er i produksjon, Johan Castberg behandler vi i
dag i denne innstillinga. Eierne til Alta/Gotha- og Wisting-feltene
arbeider aktivt med å få dem modnet, slik at det kan komme flere
planer for utbygging og drift til Stortinget. Det er i tillegg utsikter
til ytterligere funn av olje- og gassforekomster i området.
Det som kjennetegner disse nordlige
områdene, er utfordrende klimatiske forhold, moderate vanndyp og grunnreservoarer.
I tillegg kan lokaliseringen langt fra eksisterende infrastruktur,
særlig for nye gassfelt, gjøre dem lite økonomisk drivverdige. Et
eksempel på det er at temperaturen på den oljen vi tar opp på Goliat-feltet, er
33 °C. På Johan Castberg vil den være på 37 °C, på Wisting-feltet
helt nede i 17 °C, og for at oljen skal bli flytende, må den opp
i 50 °C. Det sier noe om varmebehovet som må til, altså den energien
som må til, og jo lenger nord, jo større vil også dette varmebehovet
bli.
Vi erkjenner at den energien de
mulige framtidige utbyggingene vil trenge for at det roterende maskineriet skal
varme opp oljen, i hvert fall i denne løsningen vil komme i form
av gassturbiner. Med det følger også store CO2 -utslipp. Det er en utfordring.
Hvis framtidige utbyggere skal få behandlet sine saker én etter
én, vil vi knapt finne den områdeløsningen som gjør at vi får bedre
løsninger med sikte på å redusere CO2 -utslippene.
Så departementet anmodes om å invitere aktuelle oljeselskaper og
andre til å fremme forslag om områdeløsninger for produksjon av
elektrisk kraft, det være seg i form av utslippsfrie gasskraftløsninger
eller havvindløsninger, som flertallet skisserer som en mulig løsning
for framtida.
I snitt er det beregnet et utslipp
fra disse gassturbinene på 315 000 tonn, men vi står altså i en
situasjon der vi i 2030 også her kan ha et utslipp på 1 million
tonn fra gassturbiner, slik det er på Sleipner-feltet, og nettopp 2030
er et år der vi skal ha kuttet betydelige mengder CO2 . Da må vi tenke at den
kvotepliktige sektoren også må ta sin del av ansvaret for å kutte
utslipp. Det hjelper lite at vi kjører på og kutter utslipp i ikke-kvotepliktig sektor
hvis vi i den kvotepliktige lar én og én ture fram med store utslipp.
Så er det slik – som en liten «careless
whisper», apropos Wham! og George Michael til representanten Lars Haltbrekken
– at vi fyller ikke bare på med stadig nye utslipp. Det er også
en del oljefelter som skal fases ut, og vi må forutsette at det
kommer inn ny og bedre teknologi, og at vi også får fram karbonfangstanlegg
som kan bidra til å hjelpe disse anleggene bort fra store framtidige
utslipp. Det er en debatt vi bl.a. skal ha senere denne uka, men
også i årene framover. Det er også en del av bildet.
Det er også slik at Norges andel
av utslippene er rundt 1 pst. av den totale oljeproduksjonen. Representanten
Heggelund var inne på befolkningsveksten. Framover i de neste tiårene
skal vi altså vokse fra 7 milliarder til 9 milliarder mennesker.
Det er et stort energibehov som kommer på oss, og som det ikke er helt
sannsynlig at vi kommer til å fase ut umiddelbart, uten at Norge
går foran og skaper utslippsfrie (presidenten avbryter) …
Tore Storehaug (KrF) [17:54:53 ] : La meg begynne med å takke
saksordføraren for eit godt framlegg og ikkje minst for eit godt
samarbeid.
Petroleumsindustrien har vore viktig
for Noreg over mange år, og norsk petroleumsnæring har gjeve eit
høgt velstandsnivå og bidratt til stor kompetanseutvikling og industriutvikling.
Samtidig skal vi ta inn over oss at norsk petroleumsnæring òg bidrar
til CO2 -utslepp, både under
produksjon og når det vi faktisk hentar ut, blir forbrunne. Parisavtalen
og den internasjonale semja om at utslepp av klimagassar må ned
– ein må halde seg under den globale temperaturauken på 2 grader,
helst 1,5 grad – vil få innverknad på korleis vi driv på norsk sokkel.
Tidlegare var eit referansepunkt i debatten «peak oil» og uroa for
at verda kunne gå tom for olje og gass. No handlar den uroa heller
om «stranded assets», eller at vi har ressursar som vi må la liggje.
Det er viktig for oss som skal leggje rammevilkåra i desse meldingane,
og i det arbeidet som Stortinget driv med, å regulere aktiviteten
på norsk sokkel.
Fornybar energiproduksjon har styrkt
lønsemda betydeleg dei siste åra. Sjølv om fornybar energiproduksjon
framleis berre har ein liten marknadsdel om ein samanliknar med
fossil energi, er det naturleg å anta at han vil styrkje seg ganske
mykje når behovet for subsidiar fell vekk og strengare utsleppskrav
blir innførte. Offshore olje og gass har hovudvekta av investeringane
sine i fyrste fase av levetida til feltet, mens inntektene kjem gjennom
heile levetida. Offshore-utbyggingane er difor ekstra sårbare for
permanente endringar i marknadsforholda. Klimarisikoen på prosjekta
på norsk sokkel må difor vektleggjast tyngre i åra framover.
Skatteregimet på norsk sokkel er
investeringsvenleg og avvik i så måte frå resten av skattesystemet,
der ein prøver å oppnå ein slags nøytralitet. Det har vore viktig for
å realisere verdiane på norsk kontinentalsokkel å byggje norsk petroleumskompetanse,
men det er grunn til å stille spørsmål ved om dette er riktig i
ei tid der vi går ein auka klimarisiko i møte. All den tid staten
tek ein betydeleg del av risikoen ved utbyggingar, er dette eit
både økonomisk og klimapolitisk spørsmål som staten bør meine noko
om.
Føreseielege vilkår og låg politisk
risiko har vore ein viktig konkurransefordel på norsk sokkel. Eventuelle endringar
i petroleumsskattesystemet må gjennomførast på ein fagleg forsvarleg
måte, og det må skje på ein måte der det òg er ei retning på det
vi gjer. Petroleumsførekomstane skal kome landet til gode. Dette
har vore eit berande prinsipp heilt frå starten, då regelverket
for norsk sokkel blei lagt fast. Det er eit viktig prinsipp for Kristeleg
Folkeparti, som meiner at samfunnsøkonomisk lønsemd skal liggje
til grunn for nye utbyggingar.
Eg må kome inn på Johan Castberg-feltet,
som er grunnlaget for den proposisjonen vi i dag skal behandle. Eg
merkar meg at det har vore veldig store lokale forventningar til
ringverknadene Johan Castberg-feltet skulle gje. Dessverre møter
ikkje det vi har på bordet i dag, heilt desse forventningane. Sterk
oppslutning i folket har vore ein føresetnad for norsk oljeutvinning.
Difor må produksjonen kome fellesskapet til gode gjennom arbeidsplassar
og styrking av dei lokalsamfunna vi har rundt omkring i heile landet
vårt. Folk som bur i Finnmark, skal dra nytte av oljeproduksjonen
som skjer i deira eigen region. Eg er glad for at ein mogleg ilandføringsterminal
enno skal takast med i vurderingane viss det kjem fleire felt i
produksjon som kan gje det nødvendige volumet og økonomi i prosjektet.
Det er òg bra at nedskalerte løysingar skal greiast skikkeleg ut. Dette
handlar om å ta behovet for lokale ringverknader på alvor.
Per Espen Stoknes (MDG) [17:59:08 ] : I oljeindustriens barndom
hadde Norge framsynte industripolitikere som forsto behovet for
en tydelig politisk styring av norsk petroleumsindustri til fellesskapets
beste. Flere har allerede nevnt «de ti oljebud» som et eksempel. De
forsto risikoen for at oljeindustrien også kunne bli en bøllete
gjøkunge – det mente bl.a. Høyre-mannen Terje Osmundsen og Kåre
Willoch – som dyttet andre deler av næringslivet ut av reiret, en
gjøkunge som grådig forsynte seg av de klokeste hodene, de største
investeringene og de beste politiske rammebetingelsene. De forsto
dessuten at en gjøkunge også kan bli så dominerende og viljesterk
at den manipulerer foreldrene trill rundt. Derfor ble det etablert
et tydelig politisk rammeverk rundt markedene og oljeindustrien.
Man etablerte lover og regler og en praksis der Stortinget skal
godkjenne åpning av store havområder og store investeringer. Det
ble satt et investeringstak for å hindre at oljeindustrien gjorde
landet for oljeavhengig.
Disse framsynte industripolitikerne
fikk rett i sine advarsler, for snart forsvant de statsbærende partiene
i Norge inn i oljerusen. De siste tiårene har både oljeindustrien
og det sentrale politiske miljøet i Norge blitt rammet av en slags
skrålende hybris, der man har overbevist seg selv om at petroleum
alltid og uansett er lønnsomt, at politikere bør holdes lengst mulig
unna beslutninger som betyr noe, og at miljøbevegelsen og andre oljeskeptikere
alltid vil forbli en marginal og irrelevant stemme. Denne hybrisen
har satt sitt preg på petroleumspolitikken i både røde og blå regjeringer.
Den har gitt opphav til slurv, feilinformasjon til Stortinget og manglende
respekt for vedtak fattet av storting og regjering.
La meg nevne noen eksempler:
I
åpningsprosessen for Barentshavet sørøst, den største åpningsprosessen
på 20 år, ga den rød-grønne regjeringen grov feilinformasjon til
Stortinget om lønnsomheten i å drive petroleumsvirksomhet i området.
Stortingsmeldingen inneholdt en rekke feil og svakheter. Statsråden
har ikke tatt tydelige grep for å rette opp dette beslutningsgrunnlaget.
I
høst oppga statsråden feil tall til Stortinget om Goliat-utbyggingen.
Statsråden
melder videre at Aasta Hansteen-utbyggingen vil gi en heftig avkastning,
mens den i realiteten ligger under PUD-grensen.
Statsråden
viderefører en tradisjon i OED siden 2013 med å ignorere og overkjøre
absolutt 100 pst. av de miljøfaglige rådene rundt utlysningen.
OED
aksepterer gang på gang at det inngås store kontrakter før PUD-en
godkjennes av Stortinget, inkludert i den saken vi behandler i dag.
Dette viser hvordan oljeindustrien
har fått utvikle seg til nettopp en gjøkunge, som sparker ut andre
næringer fra reiret i Norge, og det viser hvordan gjøkungen til og
med har blitt sterk nok til å svekke den demokratiske styringen
av petroleumsnæringen. Statsråden oppfører seg som en gjengleder
for industrien, ikke som en representant for fellesskapet.
Dette skjer samtidig som behovet
for styring tiltar dramatisk. Uansett om man støtter Miljøpartiet
De Grønnes eller Høyres oljepolitikk, er det åpenbart at framtiden
vil stille strengere krav til demokratisk forankring. 44 pst. av
nordmennene vil i dag begrense norsk oljevirksomhet for å begrense
utslippene. Kun 42 pst. er uenige i det. Store deler av EU-parlamentet
sier nå nei til oljeleting i Arktis. Aasta Hansteen kan bli lønnsomt
for selskapet, men ikke for det norske folk, og med økt risiko er
det sannsynlig at vi får flere slike prosjekter, hvor staten de
facto taper penger på miljøskadelig produksjon. Det er altså stadig
mer sannsynlig at norske skattebetalere finansierer skattefordeler
til sterkt ulønnsomme petroleumsprosjekter. Mange er bekymret for
at vi har en petroleumspolitikk som fører til at investeringene
der er sju ganger høyere enn i all annen industri til sammen. Vi
ser at gjøkungen tapper andre sektorer for kapital og kompetanse.
Tiden der oljepolitikken var ukontroversiell,
er over. Miljøpartiet De Grønne mener at statsrådens håndtering
av disse sakene i sum er kritikkverdig, og fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget finner at olje- og
energiministerens innsats for å rydde opp i petroleumsforvaltningens feilinformasjon
til Stortinget, upresis bruk av tall og manglende respekt for Stortingets
kompetanse til å legge rammer for petroleumsindustrien, er kritikkverdig.»
Presidenten: Da
har representanten Per Espen Stoknes tatt opp det forslaget han
refererte til.
Seher
Aydar (R) [18:04:30 ] : Utbyggingen av Johan Castberg-feltet
binder Norge til enorme klimagassutslipp de neste 30 årene. De årlige
driftsutslippene på rundt 315 000 tonn CO2 tilsvarer årlig utslipp
fra rundt 140 000 biler. I tillegg kommer utslippene når olje pumpes
opp og brennes, og det vil tilsvare utslippene fra ca. 100 millioner
biler. Disse utslippene har ikke kloden råd til. Johan Castberg-feltet
er en klimabombe, og vi svikter framtidige generasjoner når vi bygger
dette feltet.
Johan Castberg-feltet kommer til
å slippe ut klimagasser til 2052 – når Stortinget har vedtatt at
Norge skal være et lavutslippssamfunn. Stortingsflertallet lukker
i denne saken øynene for de enorme klimaendringene vi står overfor.
For oss som sitter her i salen, har konsekvensene av klimaendringene
vært en rekordvarm og ganske deilig mai-måned på Østlandet. Men
for bare én måned siden herjet flommene flere steder. Og den rekordtørre
perioden vi har hatt, setter norske jordbruksavlinger og dermed
selvforsyningen vår i fare.
I Norge betyr klimaendringene økte
utgifter, men mange andre steder i verden betyr klimaendringene død,
sult og tap av leveområder, og det fører igjen til flere klimaflyktninger.
Vedtaket om å bygge ut Johan Castberg-feltet bidrar til disse verdensomfattende
katastrofene. Rødt mener at norsk olje- og gassproduksjon må trappes
ned til et minimum, samtidig som vi sikrer omstilling til et lavutslippssamfunn
med et næringsliv basert på fornybare ressurser.
Regjeringen presenterer Johan Castberg-feltet
som et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt, men flere utbygginger
på norsk sokkel har hatt store avvik fra de økonomiske planene som
ble presentert for Stortinget. Statsråd Søviknes kalte nylig avkastningene
fra Aasta Hansteen-feltet for heftige. Det er oppsiktsvekkende,
og det er ikke første gangen statsråden roter med hvor lønnsomme
petroleumsprosjektene er. Det er de samme aktørene som skal bygge
Johan Castberg-feltet som står bak de enorme overskridelsene på
Goliat-plattformen. Og hvordan kan vi være sikre på at tallene for
dette prosjektet stemmer? Vi i Rødt støtter derfor Miljøpartiet
De Grønnes forslag om at statsråden har opptrådt kritikkverdig.
Johan Castberg, som dette feltet
er oppkalt etter, sto opp for de svake i samfunnet på den tiden,
barn som var født utenfor ekteskap. Å pumpe opp mer olje midt i
klimakrisen vi er i nå, skaper store kriser for dem som kommer etter
oss – altså barna. Jeg tror Castberg ville rotert i graven hadde
han visst hva Stortinget vedtar i dag.
Statsråd Terje Søviknes [18:07:38 ] : Dette er en god dag for
å slå fast at olje- og gassnæringen er Norges suverent største og
viktigste næring. Næringen sysselsetter direkte og indirekte i underkant
av 200 000 personer. Næringen stimulerer til positiv næringsteknologi og
samfunnsutvikling over hele landet. Den er konkurransedyktig, innovativ
og har evne og vilje til å tilpasse seg nye omgivelser. Næringen
er vår spydspiss i det internasjonale varebyttet.
Vi ser også at teknologi utviklet
i olje- og gassnæringen blir overført til andre næringer, enten
det gjelder havbruk, offshore vind, infrastruktur eller helse, for
å ta noen eksempler. Kompetansebasen som er bygd opp gjennom 50
år, er kanskje den viktigste verdien vi sitter igjen med så langt
fra oljeeventyret.
Norsk sokkel har vært et teknologisk
laboratorium som har lagt grunnlaget for utvikling av en høykompetent
og internasjonalt konkurransedyktig industri. Verdens etterspørsel
etter olje og gass øker. Det vil være et stort behov for olje og
gass i tiår framover. Ja, vi skal innføre fornybar energi i energimiksen,
men fortsatt blir det mye olje og gass. Da må det altså utvikles
nye felt, fordi man over tid tømmer eksisterende og produserende felt.
Vi skal bidra til at folk får tilgang på energi, i størst mulig
grad ren energi – fordi befolkningen øker, men også fordi vi skal
løfte flere ut av fattigdom.
Virksomheten på norsk sokkel bidrar
også til å finansiere velferden vår. Bare i fjor utgjorde statens
netto kontantstrøm 68 mrd. kr fra petroleumsvirksomheten. Inntektene
vil øke i årene som kommer. Siden starten har man fått en verdiskaping
fra olje- og gassvirksomheten på smått utrolige 14 000 mrd. kr,
målt i dagens kroneverdi.
Framtidsutsiktene for norsk sokkel
er fortsatt positive, med en konkurransedyktig ressursbase, høy
investeringstakt og god interesse fra oljeselskapenes side til fortsatt
å drive leting, utbygging og drift. Noe av grunnlaget for dette
er norsk petroleumspolitikk, som fungerer godt. Regjeringen vil
videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Jeg er derfor
veldig glad for at et stort flertall i Stortinget i dag viderefører
den politikken som framgår av proposisjonen vi har til behandling,
og som er forankret i Meld. St. 28 for 2010–2011 og Prop. 114 S
for 2014–2015.
Forutsigbarhet og langsiktighet
på tvers av partier og regjeringer har vært et konkurransefortrinn
for norsk kontinentalsokkel i konkurranse med andre oljeregioner
i en global næring.
Utbyggingen av Johan Castberg-feltet
er et gigantisk industriprosjekt med høy lønnsomhet, og jeg er opptatt av,
som flere talere også har vært, at utbyggingen skal gi lokale ringvirkninger
og størst mulige verdier for fellesskapet. Forventet nåverdi før
skatt for utbyggingen er om lag 74 mrd. kr for Johan Castberg-prosjektet,
og en stor andel av dette vil tilfalle fellesskapet gjennom både skattesystemet
og SDØE-ordningen.
Det vil være 47 000 årsverk i utbyggingsfasen
– en andel av dette i nord. I driftsfasen vil det være ca. 1 700 årsverk
årlig, og en enda større prosentvis andel går til virksomhet i de
nordligste fylkene våre. Både Hammerfests og Harstads oljemiljøer
vil bli styrket gjennom denne utbyggingen, og vi vil se at ringvirkningene
gir utslag i vekst og utvikling.
I et eget industriprosjekt har
Equinor og de andre operatørene for felt og funn i Barentshavet
jobbet i flere år med en mulig ilandføring av olje fra Johan Castberg-feltet
og de andre feltene. Så langt har man verken funnet samfunnsmessig
eller industriell lønnsomhet i disse prosjektene, men jeg er glad
for at arbeidet fortsetter. Man ser på en nedskalert løsning med
en mindre terminal, eventuelt i kombinasjon med skip-til-skip-omlasting,
og vi kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget med en avklaring
etter at operatørsamarbeidet i BSOI har fullført sitt arbeid fram
mot fjerde kvartal 2018.
Dette er en historisk dag for Stortinget.
Vi skal fatte vedtak om videre petroleumspolitikk og Johan Castberg-prosjektet.
Det er faktisk grunn til å gratulere Stortinget med det som ser
ut til å bli vedtatt denne dagen.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Runar
Sjåstad (A) [18:12:55 ] : Oljeprisfallet førte til redusert
aktivitet og en sterk nedgang i oljeinvesteringene over flere år.
Det er derfor svært gledelig at Equinor har funnet løsningen som
realiserer en utbygging av Johan Castberg-feltet utenfor kysten
av Finnmark.
Johan Castberg er et viktig industriprosjekt.
Utbyggingen har en forventet investering på ca. 50 mrd. kr og vil
utgjøre en betydelig andel av investeringene på norsk sokkel de
nærmeste årene. Johan Castberg-feltet har en forventet produksjonstid
på 30 år, og feltet vil bidra sterkt samfunnsøkonomisk.
Arbeiderpartiet har vært en pådriver
for å sikre lokale ringvirkninger knyttet til utbyggingen av Johan Castberg-feltet.
Det må være krav om nasjonale, regionale og lokale ringvirkninger
i utbyggings- og driftsfasen. Det er gledelig at norske bedrifter
allerede har sikret seg viktige kontrakter, slik at mange arbeidsplasser
trygges og nye jobber skapes. Mange av dem som ble rammet av nedbemanning
og oppsigelser, har fått tilbud om ny jobb.
I proposisjonen og i Equinors eget
notat om ringvirkninger av Johan Castberg-prosjektet beskrives en ambisjon
om at en størst mulig andel av personellet skal komme fra Nord-Norge,
samt en ambisjon om å tilsette 160 lærlinger hvert år de neste fem
årene og at ca. en tredjedel av disse skal komme fra Nord-Norge.
Dette er positivt, og det må følges opp i samarbeid med fylkeskommunene,
slik at utdanningsinstitusjonene er klare for oppgaven.
Stortingsflertallet har bedt om
at utredningen fra The Barents Sea Oil Infrastructure om ulike løsninger for
ilandføring skal legges fram for Stortinget i løpet av 2018. Det
blir opp til Stortinget å avgjøre om det blir en nedskalert terminalløsning
eller en skip-til-skip-løsning på Veidnes – en beslutning som skal
bygge på hensynet til god ressursforvaltning. Det er stilt store
forventninger og krav om at oljen fra Johan Castberg-feltet ilandføres.
Johan Castberg-feltet er et stort
funn, og daværende Statoil og hele Nord-Norge feiret at det skulle
bygges en ilandføringsterminal for olje fra Barentshavet, allerede
i 2013. Arbeiderpartiet har bidratt til å få stortingsflertallet
med på at det senest ved etablering av flere produserende felt i
Barentshavet skal bygges en ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark.
Da skal oljen fra Johan Castberg-feltet i land der i en framtidig
terminal som også kan inkludere olje fra bl.a. Alta/Gotha- og Wisting-feltet.
En sterk oppslutning i befolkningen
er en forutsetning for fortsatt norsk oljeutvinning. Derfor må produksjonen
skje på en bærekraftig måte, som styrker lokalsamfunnene og ikke
fortrenger eksisterende næringer.
Liv Kari Eskeland (H) [18:16:03 ] : Noreg har gjennom dei siste
tiåra delteke i olje og gass-eventyret. I dag skriv me nok eit kapittel
i denne historia som har ført det vesle landet her oppe i nord til
velstand – bygd med kompetanse og kunnskap frå vår innovative leverandørindustri
og utbyggingsselskapa våre.
Når me i dag skal vedta utbygging
og drift av Johan Castberg-feltet, er det eit resultat av eit arbeid
som ikkje er ei sjølvfølgje. I dei føregåande tiåra utvikla me kompetansen
vår innan olje- og gassindustrien, men me må nok innrømma at sidan
merksemda har vore retta mot miljø og tryggleik, vart det ikkje
i same grad fokusert på kostnadane då ein høg og stabil oljepris
var gjeldande. Det fekk leverandørindustrien smerteleg erfara då
internasjonale aktørar sytte for å vinna kontraktar me gjerne skulle
hatt, men kanskje verre – at oljeprisen fekk seg ein alvorleg knekk.
Det var trong for å ta grep, det
var trong for å tenkja nytt for å oppnå lønsemd i nye prosjekt.
Og her står me i dag og skal gjera vedtak om Johan Castberg-utbygginga,
eit prosjekt som for tre–fire år sidan ikkje såg ut til å vera lønsamt
med den oljeprisen som var då. Selskap og leverandørar nytta kompetansen
sin til å tenkja nytt, for enn så lenge treng verda tilfang av energien
me hentar opp fleire hundre meter under havbotnen. Med Johan Castberg-prosjektet
vil me i tillegg få høg norsk verdiskaping og aktivitet langs heile
kysten, noko som er viktig når me no ser at det minkar på store
olje- og gassprosjekt. No er det viktig med aktivitet for å halda
på kompetansen i overgangen til fornybart, og eg er glad for det breie
stortingsfleirtalet som stiller seg bak stabile og føreseielege
rammevilkår for petroleumssektoren.
Men det er ei sak frå komitéhandsaminga
som ikkje kan stå uimotsagd. Med den merksemda det no er på å halda
kostnadane nede, er det med stor undring me registrerer at SV og
Miljøpartiet Dei Grøne fremjar forslag om at kontraktmessige forpliktingar
og byggjearbeid ikkje kan starta før PUD er godkjend, sjølv med
kanselleringsklausular.
Det er viktig for arbeidsplassar
i leverandørindustrien at Stortinget ikkje endrar dagens praksis,
der kontraktar kan tildelast med atterhald om PUD-godkjenning. Ei
endring til at PUD først skal på plass, vil innebera ein pause i
leverandørane sine arbeidsprosessar med å laga prosjekteringsgrunnlag.
Høve til å tilby effektiv og rask gjennomføring er ein av dei viktigaste
faktorane for at norske leverandører kan slå konkurrentar frå andre land,
ettersom kvar månad med ekstra prosjektarbeid før produksjonsstart
kostar samfunnet 250–500 mill. kr. I tillegg er verdien av tett
samhandling for å få til dei beste løysingane både teknisk, økonomisk
og på HMS-området avgjerande for at prosjektet vert bra.
Tore Storehaug (KrF) [18:19:24 ] : Den fyrste delen av stortingsproposisjonen
vi debatterer no, er ein meldingsdel som omhandlar norsk oljenæring.
Difor tillèt eg meg å følgje opp eit av dei store diskusjonstemaa som
har vore om norsk oljenæring og norsk sokkel. Det handlar om elektrifisering
av Utsira. I 2014 sa Lundin til Teknisk Ukeblad at gassturbinen
deira kom til å køyre uansett og uavhengig av eit elektrifiseringsvedtak.
I 2017, i oktober, sa ein, òg til Teknisk Ukeblad, at ein enno ikkje
hadde ei løysing på varmeproblemet.
Dette er vel noko av bakgrunnen
for at statsråden dei siste to vekene har fått fleire spørsmål om
dei to turbinane på Edvard Grieg. Dei er i drift i dag, men med
pålegg om at dei skal takast ut av drift og erstattast av kraft frå
land. I det fyrste spørsmålet blei statsråden spurd om han kjenner
til informasjon som tilseier at turbinane ikkje blir stengde. I
spørsmål nummer 2, frå representanten Per Espen Stoknes, blei han
spurd om han kan garantere at gassturbinane på Edvard Grieg blir
stengde ned i tide. Spørsmåla viser ei uro for at vedtaket eit einstemmig
storting gjorde 18. juni 2015, ikkje blir innfridd. I vedtaket står
det:
«Rettighetshaverne på Johan Sverdrup-feltet skal
senest i 2022 etablere en områdeløsning for kraft fra land som skal
dekke hele kraftbehovet til feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg,
Ivar Aasen og Gina Krogh.»
Heile kraftbehovet, sa altså Stortinget
der.
I merknadene til denne proposisjonen
blei Edvard Grieg spesielt omtalt. Ein samla komité skreiv i ein
komitémerknad:
«Komiteen viser til proposisjonens
omtale av kraftbehovet i området og varmebehovet på feltene som
knyttes til områdeløsning for kraft fra land, og registrerer at
det arbeides med forskjellige løsninger for dekning av varmebehov.
For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen
for kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner
fases ut. Komiteen merker seg at det i den forbindelse arbeides
med alternative løsninger for dekning av varmebehovet.»
Eg vil gjenta, for å få fram poenget:
«For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen
for kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner
fases ut.»
Ingen av dei svara som statsråden
har gjeve, er eit tilfredsstillande svar på det spørsmålet handlar
om, nemleg fjerning av gassturbinane. Det at han etter gjentekne spørsmål
ikkje kan bekrefte at gassturbinane skal vekk, i tråd med det Stortinget
har vedteke og ein samla komité har sagt i merknad, gjev meg ingen
grunn til ro.
Ingalill Olsen (A) [18:22:19 ] : Den 12. februar 2013 var det
fest på Veidnes i Nordkapp kommune. Jeg vet det, for jeg var der.
Statoil feiret med befolkningen at Johan Castberg-feltet skulle
ilandføres, nettopp på Veidnes. Finnmark Arbeiderparti var glade,
vi hadde fått visshet om at ringvirkningene fra oljefeltene utenfor vår
kyst skulle gi ringvirkninger i Finnmark.
Men så ble det stille, oljeprisen
gikk ned, prosjektet ble utsatt, nedskalert, og det ble til slutt
klart at Statoil ikke så det regningssvarende å ilandføre oljen
i Finnmark. Resultatet av det var at holdningen til olje- og gassvirksomhet
i Finnmark langsomt endret seg. Vi visste at Johan Castberg-feltet
ville gi nasjonale ringvirkninger, vi visste også at det ville gi
regionale ringvirkninger. Det som gjensto, var de lokale ringvirkningene,
og det svarte ikke Statoil opp. Hvis naturressurser skal utvinnes
og ha folkelig oppslutning, må de gi lokale ringvirkninger i form
av arbeidsplasser, vekst og utvikling.
Finnmarkingenes tilslutning til
å utvinne Johan Castberg-feltet var uløselig knyttet til kravet
om ilandføring. Det gjaldt Finnmark Arbeiderpartis positive vedtak,
og det var også forutsetningen i Finnmark fylkestings vedtak. For
Arbeiderpartiet er lokale ringvirkninger like viktig som nasjonale
og regionale ringvirkninger. Derfor er det en stor glede i dag at
Stortinget kommer til å vedta at det skal ilandføres. Noe annet
ville aldri være akseptabelt.
Finnmark har historisk vært en
råvareleverandør. Våre ressurser ble hentet ut og videreforedlet
andre steder. Dette er uakseptabelt i dag. Arbeiderpartiet har – med
sin saksordfører Haukeland Liadal – drevet denne saken igjennom
og skaffet oppslutning om kravet om lokale ringvirkninger. Vi vet
at det er nasjonale ringvirkninger – det vet vi fra statsbudsjettet
– vi vet at driftsorganisasjonen er lagt til Harstad, men håpet
i Finnmark om lokale ringvirkninger holdt på å svinne da Statoil
leverte sin PUD. Stortinget har rettet det opp. Det er Stortinget
som gir tillatelse til plan for utbygging og drift, og det er Stortinget
som i dag fastslår hvordan dette skal utvikles, og at senest ved
etablering av flere produserende felt i Barentshavet må disse ses
i sammenheng med Johan Castberg-utbyggingen og bygging av ilandføringsterminal
på Veidnes i Finnmark.
Vi vet at det er flere drivverdige
felt i området, og regjeringen må komme tilbake innen utgangen av
2018, med sikte på vedtak. Dette er en viktig dag på Stortinget, for
Finnmark. Noe annet enn ilandføring er totalt uakseptabelt.
Rita Lekang (A) [18:25:22 ] : Det er ikke hver dag vi i Nord-Norge
får 500 nye kompetansearbeidsplasser spredt over hele landsdelen.
Johan Castberg-utbyggingen er med på å sikre disse arbeidsplassene,
pluss at det i tillegg vil gi godt over 1 700 årsverk i utbyggingsfasen.
Leverandørindustrien over hele
landet har sikret seg gode kontrakter i sterk konkurranse med internasjonale
leverandører. Dessverre er det fortsatt slik at nordnorske aktører
taper kampen om de mest lukrative kontraktene. I lang tid har de
lokale aktørene brukt store ressurser på å skaffe seg samme kompetanse
som sine konkurrenter i sør, men som nye aktører i markedet og uten
erfaring å vise til blir de taperne. Hvis disse selskapene skal
kunne utvikle seg, er de avhengige av de store jobbene. I tillegg
er det viktig at de er attraktive for ungdom som søker seg jobb,
og at de kan være gode opplæringsbedrifter hvor man kan få fagbrev.
Det må bli et mål i seg selv å utvikle den havbaserte kompetansen
videre.
Equinor har et særlig ansvar for
å være tydelig overfor hovedleverandørene på at de ønsker å trekke
industrien nordover, og kontraktstrategiene som selskapene har ved
feltutbygging, må kunne omfatte dette.
Arbeiderpartiet mener at det er
viktig at operatørene velger å bruke rederier som fører norske flagg,
knyttet til byggeaktiviteten og i det videre arbeidet. Vi må kunne forvente
at disse skipene driftes med et mannskap som kan bo i landsdelen.
Det krever at norske lønns- og arbeidsvilkår legges til grunn. Uten
norske sjøfolk blir den maritime klyngen betydelig svekket. Utvinning
av våre petroleumsressurser skal ikke baseres på sosial dumping.
Equinor har også et særskilt ansvar
for å legge til rette for ringvirkninger i Norge, som den største
operatøren på norsk sokkel. Oppslutningen om petroleumsaktiviteten
er avhengig av at den skaper verdier og gir arbeidsplasser – i hele
landet. Oljen og gassen på norsk sokkel er verdifulle ressurser
som tilhører fellesskapet.
Lars Haltbrekken (SV) [18:28:13 ] : Jeg hører Høyre-representanten
Stefan Heggelund er bekymret for energitilgangen til verdens fattige.
Mener han virkelig at vi bygger ut Johan Castberg-feltet for å gi
verdens fattige oljen fra Castberg? Hvis representanten Heggelund hadde
vært bekymret for energitilgangen til de fattigste – og det bør
han være – hadde han protestert høyt og tydelig da den blå-blå regjeringen
kuttet kraftig i bevilgningene til fornybar energi til de fattigste
i verden, men jeg hørte ikke et eneste pip da det skjedde.
Jeg må si jeg føler lite grann
med Venstre i dag. De er jo egentlig ikke for utbyggingen av Johan
Castberg-feltet. Mens resten av regjeringen hører George Michaels «Last
Christmas» og kanskje tenker at dette forhåpentligvis var den siste
julen med snø, trøster nok Venstres representanter seg med en annen
av George Michaels sanger, hvor det heter: «Cause I gotta have faith».
Som representanten Tore Storehaug
vil også jeg avlegge statsråden en liten visitt med et spørsmål
knyttet til elektrifiseringen av Edvard Grieg-feltet og mulighetene
for å få ned utslippene av klimagasser fra norsk oljeproduksjon.
Spørsmålet er: Kan statsråden bekrefte at områdeløsningen med kraft
fra land for feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og
Gina Krog innebærer at hele produksjonen av elektrisitet fra gassturbinene
på Edvard Grieg-feltet erstattes med kraft fra land, slik Stortinget
enstemmig vedtok 18. juni 2015?
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Ketil Kjenseth (V) [18:30:43 ] : Som jeg sa i mitt første innlegg:
Venstres primærpolitikk er at vi vil holde oss unna sårbare områder,
det skal være lønnsomt, og vi vil redusere klimagassutslipp fra
eksisterende petroleumsaktivitet.
Når representanten Haltbrekken
sier at Venstre trolig er imot: Det er vanskelig å si, fordi vi
ikke har gått igjennom en helhetlig områdeplan for Barentshavet. Det
kan være at nettopp dette er et område der det er mulig. Det vi
vet, er i hvert fall at det er lønnsomhet i det i dag, basert på
oljeprisene. Men så vet vi også at det er store utgifter som ikke
ligger inne her. Det er basert på sårbarhet, det er basert på ikke
minst klimakostnader og også ilandføringen. Så det er en stor diskusjon
framover i hvilken grad dette har den samfunnsøkonomiske lønnsomheten
som vi krever.
Men det var representanten Storehaug
som gjorde at jeg tok ordet, for debatten om elektrifisering og
utfasing av gassturbinene er en viktig debatt. Det hører også økonomien
– og teknologien – til å finne de løsningene som gjør at vi nettopp
får redusert klimagassutslippene, og det er det særlig politikeres
ansvar å drive fram. Det ble gjort i stortingsvedtakene knyttet
til Utsira, og vi må fortsette å ha blikket på de områdeløsningene
som gjør at vi samler flere aktører til å få til disse løsningene.
Så til det som er mer relatert
til å skape arbeidsplasser i nord, som flere har vært inne på, sist
representanten Olsen. En dimensjon ved dette som det ikke er sagt så
mye om foreløpig, er altså kaldt klima-teknologi. En del av det
vi gjør i dag, er jo å bevege oss litt nordover, og her kommer det
jo flere utbygginger. Enten det er på norsk side, på russisk side,
på britisk sokkel eller britiske interesser, så er den teknologien
utrolig viktig. Som jeg var inne på i mitt innlegg: Når vi skal
inn i områder som har andre klimasoner, andre klimadimensjoner,
er dette utrolig viktig. Her har også Norge en stor mulighet til å
bidra til den teknologien.
Også det som vi har skrevet inn
om havvind, gir muligheter – med sikte på å produsere hydrogen på
sikt og ta det inn i industrien. Det igjen skaper muligheter for hele
Nordkalotten, og da er utfordringen snarere å rekruttere teknologi-ungdommer
til å fylle opp arbeidsplassene på Nordkalotten, der det nå kives
litt – mellom de nordiske landene i nord – om å rekruttere ungdom. Det
må vi også ha i mente.
Statsråd Terje Søviknes [18:33:59 ] : Når en registrerer spørsmål
og kommentarer som har kommet fra talerne hittil i denne debatten,
burde kanskje komiteen lagt opp til replikkordskifte allikevel.
Men jeg skal forsøke – raskt – å svare på noen av de spørsmålene
som er reist.
Først til representanten Stoknes
og Miljøpartiet De Grønne, som omtalte olje- og gassnæringen som
en «bøllete gjøkunge»: Jeg mener det er en kraftig fornærmelse av
de mange hundre tusen som har vært med på å utvikle norsk olje-
og gassvirksomhet fra null til en verdensledende kompetansebase,
som vi har i dag, og en fornærmelse mot de mange som har bidratt
til at vi har fått en velstand og en samfunnsutvikling vi bare kunne ha
drømt om uten olje og gass. Til noen av påstandene representanten
Stoknes kom med om at man viker unna politiske vedtak: Nei, det
er helt feil. Det er knapt noen næring som er så gjennomregulert
som olje- og gassnæringen, der all aktivitet – fra leting og funn
til utbygging og drift – må myndighetsgodkjennes før man kan sette
i gang virksomhet.
Når det gjelder Barentshavet sørøst:
Ja, det var det en feil i et Excel-ark i konsekvensutredningen knyttet
til åpningen av området, men i det som var fremmet for Stortinget,
i selve stortingsmeldingen, var det brukt korrekte tall. Det er
også sånn at ved inngåelse av tidligkontrakter er det etter et vedtak
i Stortinget at Olje- og energidepartementet har fullmakt til å
godkjenne dette for operatørene, nettopp for å kunne få bedre prosjekter, som
representanten Eskeland var inne på. Så vi opererer i henhold til
gitt vedtak. Og det er ikke slik at staten tar noen større risiko
om en aksepterer at det blir inngått tidligkontrakter. De må i så
fall inngås med leverandørindustrien, med forbehold om myndighetenes
endelige godkjenning av utbyggingsplan, og all risiko påligger selskapene.
Når det gjelder dette at undertegnede
skal være en «gjengleder for industrien»: Nei: «Gjengleder» er negativt
forankret, og det er nok derfor Stoknes bruker det begrepet. Det
jeg kan si, er at jeg heier på verdiskaping, jeg heier på norske
arbeidsplasser, men først og fremst ivaretar jeg fellesskapets interesser
knyttet til olje- og gassvirksomheten, akkurat i tråd med intensjonen
som ble lagt opprinnelig da man utformet norsk petroleumsindustripolitikk.
Helt avslutningsvis – til Storehaug
og Haltbrekken, knyttet til områdeløsning med elektrifisering for
Utsirahøyden: Der går arbeidet helt etter planen, det blir gjennomført
fra og med 2022, i tråd med det som kommer som fase 2 av Johan Sverdrup-feltet.
Når det gjelder Edvard Grieg spesifikt, så skal operatøren der vurdere
varmebehovet. Og så må jeg bare legge til at det er CO2 -utslipp i sum man må være
opptatt av, også fra norsk sokkel.
Stefan Heggelund (H) [18:37:14 ] : Først har jeg – i akkurat
i denne saken – lyst til å være den rød-grønne regjeringens varmeste
forsvarer. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjorde ingen feil
i Meld. St. 36 for 2012–2013, slik Miljøpartiet De Grønne prøver
å gi inntrykk av. Det er rett og slett feil, det han sier.
Så hører jeg representanten Lars
Haltbrekken snakke om kollektivtrafikken i Oslo. Jeg snakker gjerne
om kollektivtrafikken i Oslo, uansett hva slags sak vi behandler
her. Selv om vi nå er i Barentshavet, er jeg glad for at byrådet
viderefører den sterke satsingen på kollektivtrafikk som det borgerlige
byrådet startet i hovedstaden. Det han ikke kan svare på, derimot,
er hva som ville skjedd med de globale utslippene dersom vi hadde
avskaffet petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Hva ville skjedd
med de globale utslippene, det vi bør være opptatt av som klimapolitikere?
Ville det hatt en stor effekt? Nei, det ville ikke det. Men vi har
sterke og gode reguleringer av en ansvarlig petroleumsnæring på
vår sokkel. Det er bra, og det er viktig. Og så vet vi at land i
Europa ønsker vår gass – det har også med deres forsyningssikkerhet
å gjøre – gass fra Norge på vei mot fornybarsamfunnet.
Jeg registrerer for øvrig at partiet
Rødt, som sier de er på arbeidstakernes side, ikke kunne brydd seg
mindre om alle dem som jobber tilknyttet eller direkte i petroleumsnæringen.
SV har også stemt imot et samarbeid
om fornybar energi i Europa, så klimatroverdigheten deres er lik
null.
Så registrerer jeg at SV og Miljøpartiet
De Grønne vil stille krav om ilandføring i dag. Til alle dem som
nå måtte sitte og følge debatten: Finnes det noe mer useriøst enn
det forslaget, når de samtidig stemmer imot utbyggingen? Det er
ingen ringvirkninger å spore med deres politikk, for det vil ikke
være noe å ha ringvirkninger fra. Snakk om å ville ha i både pose
og sekk, snakk om å ville selge skinnet uten engang å ha planlagt
å skyte en bjørn – ja, man har faktisk bestemt seg for at bjørnen
ikke skal skytes i det hele tatt! Hadde dette vært en forretningsmodell,
ville det blitt kalt for svindel. Snakk om å fyre for kråka, snakk
om et forslag som er perler for svin! Det kan ikke verdsettes i
den helhetlige politikken. Snakk om å se ti fugler på taket. Man
roper på dem for at én av dem skal komme til hånden – men de bare
flyr av sted. Det er virkelig feilinformasjon når man stemmer for
ilandføring uten å ha noe å ilandføre.
Presidenten: Representanten
Lars Haltbrekken har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Lars Haltbrekken (SV) [18:40:42 ] : Først til representanten
Heggelund: Hva ville skjedd med de globale CO2-utslippene om Norge
hadde redusert sitt oljeutvinningstempo? Jo, det har Statistisk
sentralbyrå, som representanten Heggelund kanskje fester lit til,
kommet med svaret på: De globale CO2-utslippene ville ha gått ned
med en reduksjon av den norske oljeproduksjonen.
Så må jeg avlegge statsråd Søviknes
en visitt igjen, for jeg hørte ikke noe svar på mitt spørsmål. Mitt
spørsmål var nemlig om han kan bekrefte at når områdeløsningen for
kraft er på plass, så kan han love at den elektrisitetsproduksjonen
som skjer fra gassturbinene på Edvard Grieg-feltet, vil bli erstattet
med kraft fra land, som Stortinget enstemmig vedtok den 18. juni
2015.
Per Espen Stoknes (MDG) [18:42:00 ] : Når statsråd Søviknes
framstiller vår posisjon som en fornærmelse mot arbeiderne, overser
han glatt at metaforen om gjøkungen kom fra Høyres Kåre Willoch
og Terje Osmundsen, altså fra konservative politikere, som advarte mot
en for sterk dominans fra én næring, på bekostning av andre.
Vi i Miljøpartiet De Grønne har
en veldig stor respekt for alle de tusener av oljearbeidere som
har bidratt til å skape de enorme verdiene som vi har fått. Vi er
dypt takknemlige overfor de menneskene som nesten har gitt både
sin helse og sitt liv for å skape de verdiene for Norge. Vi sier
gjerne takk for oljen! Den har gjort veldig mye bra for norsk velferd.
Dette har vært godt.
Til påstandene fra representanten
Heggelund og statsråd Søviknes om at det vi sier, ikke stemmer:
Da vil jeg henvise til at det ikke bare var snakk om en regnearkfeil
som hadde oppstått i det tidligere beslutningsgrunnlaget. Det er
dobbelttelling av verdiskapingseffekter, det er ingen nåverdiberegning,
det er manglende diskontering. Ingen kostnader for CO2-utslipp er
tatt med, ingen kostnader til opprydding er tatt med, og det er
misvisende opplysninger i konsekvensutredningens sammendrag. Det
er de fem–seks feilene som ligger i dette.
Når det gjelder Goliat, vil jeg
bare minne om at statsråden først kom med ett årstall, om at det
ville være lønnsomt fra 2019, så kom et annet årstall senere, 2022, og
så kom et tredje årstall, 2024. Man valgte da å være budbringer
for industrien i stedet for å kontakte Oljedirektoratet, som sitter
på disse tallene, og spørre om dette.
Til sist, tilbake til elektrifiseringen,
som både representanten Storehaug og representanten Haltbrekken har
tatt opp: Det vi ønsket å få klarhet i gjennom vårt spørsmål, var
om statsråden kunne gi en garanti for at gassturbinene på Edvard
Grieg vil stenges ned i tide, i tråd med Stortingets enstemmige
vedtak fra 18. juni 2015. Da vi spurte om den garantien, valgte
statsråden å sitere fra sitt svar til Stortinget i 2011, hvor det
står: «(…) med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer
noe annet.»
Mitt spørsmål er da: Mener statsråden
at dette vilkåret fortsatt gjelder, altså at departementet kan bestemme
seg for noe annet, selv etter Stortingets vedtak i 2015 om å elektrifisere
hele? Enda mer direkte: Vil statsråden garantere at han vil stenge
ned begge turbinene på Edvard Grieg, og er det de forutsetningene
operatøren jobber etter?
Statsråd Terje Søviknes [18:45:03 ] : La meg innledningsvis
få lov å understreke: Representanten Stoknes refererte til en advarsel
fra de ærverdige Høyre-representantene som ble nevnt, om at man
ikke måtte ende opp med å få en olje- og gassnæring som framsto
som en gjøkunge. Man etablerte en politikk nettopp for å unngå det
– en politikk som har stått fast, på tvers av partier og regjeringer,
gjennom utviklingen av det norske olje- og gasseventyret. Så var
det representanten Stoknes selv som, i slutten av sitt innlegg,
beskrev at nå var olje- og gassnæringen blitt den bøllete gjøkungen som
noen hadde advart mot. Det er en stor forskjell på å advare – og
å legge et rammeverk som gjør at man ikke skal ende opp der – og
faktisk å påstå at man har endt opp der, som representanten Stoknes
gjorde.
Så til spørsmålene rundt elektrifisering
av Utsirahøyden: Det er helt riktig referert til både stortingsvedtak
fra 2015 og vedtak knyttet opp mot plan for utbygging og drift av
Edvard Grieg noen år tidligere. Hele områdeelektrifiseringen går
som planlagt og vil være en del av PUD-en for Johan Sverdrup fase 2,
som skal leveres til Olje- og energidepartementet i andre halvår
i år, med sikte på at vi skal ha alt på plass fra 2022.
Så er det senest i dag – for dem
som har fulgt med – kommet et utspill fra Equinor om at man vil
vurdere om også Sleipner, og eventuelt Gudrun-plattformen, kan få en
elektrifisering via Gina Krogh, som er én av de fire plattformene
som er på Utsirahøyden, og som skal elektrifiseres i 2022.
Når det gjelder Edvard Grieg spesifikt,
ser operatøren på varmebehovet – hvordan det skal dekkes inn – etter
at elektrifiseringen er gjennomført i 2022. Da har de sagt at de
vil vente til 2020 før de legger fram sin løsning for ombygging
av Edvard Grieg-plattformen.
Jeg tenker det er viktig at vi
både har vedtaket fra 2012, og PUD-en, og vedtaket fra Stortinget
i 2015 med oss i det arbeidet som nå gjøres for å sikre full elektrifisering
av Utsirahøyden – og at man er åpen for å se om det er løsninger
som dukker opp fra da vedtakene ble fattet, og fram til at dette
skal realiseres, som bidrar til at man faktisk kan få enda større
kutt i CO2 -utslipp fra
norsk sokkel ved å tenke litt annerledes og se ting i sammenheng.
Det må i så fall være et gode. Jeg er i hvert fall opptatt av at
vi skal få mest mulig igjen for den elektrifiseringen som nå skal
skje på Utsirahøyden i form av reduserte CO2 -utslipp. For er det noe
som er avgjørende for norsk olje- og gassvirksomhet i fortsettelsen,
så er det både «low-cost» og «low-carbon». Da må vi tenke helhetlig,
og vi må tenke fornuftig, men så langt jobber jeg etter de vedtak
Stortinget har fattet, om at begge gassturbinene på Edvard Grieg-feltet
skal stenges ned.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 16.
Presidenten vil føreslå at sakene
nr. 17–33 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.