Presidenten: Etter
ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at
taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt
til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til sju replikkar
med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som
måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får
ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:27 ] (ordfører for saken):
I proposisjonen fremmes det forslag om endringer i arbeidsmiljøloven
– en definisjon av hva fast ansettelse innebærer i arbeidsmiljøloven,
en ny hjemmel for adgang til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak,
endring i adgangen til å inngå lokal, tidsbegrenset avtale om innleie
for bygge- og anleggsvirksomhet. Det foreslås også en tydeliggjøring
av krav til informasjon i arbeidsavtaler som skal gi forutsigbarhet for
når arbeid skal utføres. I tillegg varsles det om et arbeid med
sikte på å bedre håndhevingen på området.
Proposisjonen er regjeringas oppfølging
av forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, som ble sendt på høring med
frist 29. september 2017, samt oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak
nr. 547 fra 15. mars i år.
Dette er en svært viktig, men komplisert
sak. Arbeidsmiljøloven er arbeidslivets vernelov, som er avgjørende viktig
for å sikre et velorganisert arbeidsliv. Et velorganisert arbeidsliv
er forutsetningen for et trygt familieliv, fordi det regulerer en
plikt til arbeid og dermed en rett til inntekt.
Senterpartiet har fra 2015 tatt
opp en rekke representantforslag for å sikre et mer velorganisert
arbeidsliv ved å avklare fast og midlertidig ansettelse og innleie
fra bemanningsforetak – som er overskriften på dagens innstilling.
Det har vært, og er, et stort engasjement i fagbevegelsen for å
rydde opp i forholdene der bemanningsselskap har ført oss, og fører
oss, til utrygge forhold i arbeidslivet. Fagbevegelsen har gjennomført
en rekke viktige politiske markeringer for å legge grunnlaget for lovendringene
i Stortinget i dag. Deler av arbeidsgiversida, med Byggenæringens
Landsforening i NHO i spissen, har sett behovet for å endre rammebetingelsene
i sin bransje for å sikre tilgang på fagfolk, hvor fast ansatte sjølsagt
er avgjørende for deres lærlingutdanning.
Dagens innstilling fra arbeids-
og sosialkomiteen er langt fra enstemmig. Imidlertid er det to viktige
forhold som samler komiteen:
For det første – ny definisjon av
fast ansettelse i loven: Med fast ansettelse menes i denne loven
at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om
opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstakerne sikres forutsigbarhet
for arbeid i form av et reelt stillingsvern. Dette er nytt og gjelder
sjølsagt også bemanningsforetak. Alle ledere og ansatte i bemanningsforetak
må ta dette inn over seg og kunne dette i praksis når avtaler inngås.
Videre, slik det framgår av lovendringene
i proposisjonen og merknadene i denne innstillinga, blir det forbudt
å bruke NHO Handel og Services ansettelseskontrakter om fast ansettelse
uten lønn mellom oppdrag e.l. framover. Her har bemanningsbransjen
et stort arbeid med å endre sine ansettelseskontrakter – kontrakter som
også regjeringa i proposisjonen går langt i å hevde er lovstridige
også i henhold til gjeldende lov. Dette er viktige forbedringer
i arbeidsmiljøloven, som jeg som saksordfører er stolt over og glad
for at vi har fått til.
Bemanningsselskapene kan bare drive
lovlig virksomhet ut fra arbeidsmiljøloven §§ 14-12 første ledd
og 14-12 andre ledd. Etter § 14-12 andre ledd kan det inngås tidsbegrenset
innleie. Også i dag er det krav om tariffavtale i virksomheter som
leier inn folk fra bemanningsforetak i disse tilfellene. Tillitsvalgte
skal representere et flertall av den arbeidstakerkategori som innleie gjelder.
Denne paragrafen er imidlertid blitt misbrukt ved at det er opprettet
såkalte husavtaler som tariffavtaler – husavtaler som ikke fungerer
etter lovens hensikt.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
SV, med støtte fra Kristelig Folkeparti, har forslag til § 14-12 andre
ledd, hvor det heter at tariffavtaler må inngås «med fagforening
med innstillingsrett etter arbeidstvistloven». Dette skal gi ordnede
og seriøse tariffavtaler.
Videre skrives det inn i loven at
både virksomheter og bemanningsforetak på forespørsel fra Arbeidstilsynet
skal legge fram dokumentasjon på at innleievirksomheten er bundet
av slik tariffavtale. Når også bemanningsforetaket får et slikt
krav, blir det enklere for Arbeidstilsynet å påse at loven etterleves.
Det er en rekke mindretallsforslag
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i innstillinga, som det
er grundig redegjort for i merknader. I dette korte saksordførerinnlegget
har jeg dessverre ikke tid til å redegjøre på en folkeopplysende
måte. Jeg vil derfor bare kort kommentere forslagene i den nye lovteksten:
§ 14-9 andre ledd gjelder når avtale
om midlertidig ansettelse kan inngås. Der går altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV inn for å gå mot ny bokstav g og ta ut eksisterende bokstav
f.
Videre går vi inn for å avgrense
bruken av § 14-12 første ledd til bare å gjelde vikariater, som
opprinnelig var hele formålet med bemanningsbransjen.
Det er også en rekke andre tiltak
vi går inn for, som jeg ikke har tid til å redegjøre for.
Avslutningsvis vil jeg bare si:
Iverksettelsen er fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslått
til 1. januar 2019, hvor innleie etter § 14-12 andre ledd gis en
overgangsordning til 1. juli 2019 for avtaler inngått før Stortingets
endelige lovvedtak.
Jeg tar herved opp de forslagene
som Senterpartiet er med på.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har teke opp dei forslaga han refererte til.
Arild Grande (A) [10:43:51 ] : I dag skriver Stortinget arbeidslivspolitisk
historie. Vi starter nå en opprydningsaksjon i arbeidslivet. Vi
ønsker et arbeidsliv preget av trygghet, rettferdighet og forutsigbarhet,
vi ønsker et arbeidsliv med hele, faste stillinger, og i dag tar Stortinget
grep som vil bidra til nettopp det. Dette er den kanskje viktigste
saken innen arbeidslivspolitikken på svært mange år og det største
grepet som gjøres for å rydde opp i mange svært problematiske forhold på
norske arbeidsplasser. Jeg er glad for at stortingsflertallet har
samlet seg om å ta grep, der regjeringen sitter fullstendig stille
og ser på at problemene utvikler seg for norske arbeidstakere.
Verktøyet vi bruker for å skape
det arbeidslivet vi ønsker oss, er arbeidsmiljøloven, kanskje det
vakreste byggverket som er menneskeskapt. Men arbeidsmiljøloven
er blitt gradvis svekket, først og fremst som følge av angrep fra
dagens regjering, som har innført bestemmelser som uthuler det vernet
som arbeidsmiljøloven skal representere for norske arbeidstakere,
men også gjennom at det finnes en rekke aktører som har brukt fantasien
sin for å utnytte de smutthullene som finnes i en lov som kanskje
ikke har vært tilstrekkelig oppdatert.
Utgangspunktet for denne saken har
vært særlig de utfordringene vi har opplevd innenfor bygg og anlegg, mest
konkret uttrykt gjennom problemene som har vært innen bygg og anlegg
i Oslofjord-området, der vi foran Stortinget hadde to store demonstrasjoner
– av arbeidere som ønsker at politikerne skal lytte, og som ønsker
at politikerne kan ta grep, fordi de ser at innleie fortrenger faste
ansettelser, fordi de ser at den utbredte bruken av midlertidige
ansettelser gjør at produktiviteten blir svekket, og fordi de ser
at utenlandske arbeidere står i fare for å bli grovt utnyttet på
norske arbeidsplasser. Vi har lyttet, og derfor fremmet vi også
– Arbeiderpartiet, Rødt, SV og Senterpartiet – ulike forslag for
å prøve å bidra til et ryddigere og mer trygt arbeidsliv.
I forrige runde vi hadde om denne
saken, klarte stortingsflertallet å samle seg. For også da var regjeringen uinteressert
i å være med og bidra til forslag, som var en marsjordre til regjeringen
om å levere den proposisjonen som vi i dag har til behandling, til
Stortinget, som vil kunne rydde opp når det gjelder adgangen til
innleie, som vil kunne stramme opp definisjonen knyttet til faste
ansettelser, og som vil kunne gi Arbeidstilsynet sterkere virkemidler.
Det vi i stortingsflertallet har
fått til, og som blir vedtatt senere i dag, er hovedsakelig – som
saksordføreren redegjorde for på en grundig og god måte – at vi
nå får hevet avtalenivået for når man kan bruke innleid arbeidskraft.
Det vil bety en storstilt opprydning innenfor innleieutfordringene.
Det vil også være en kraftig stimuli til høyere organisasjonsgrad
i arbeidslivet, for nå blir også arbeidsgivere som er opptatt av
at man skal løse produksjonstopper osv. med innleie, opptatt av
at arbeidsstokken skal være organisert. Så det er en vinn-vinn-situasjon
at vi får til dette i dag.
Det andre er at vi stopper regjeringens
frislipp av bemanningsbransjen, for i ønsket om å uthule denne bestemmelsen
har jo regjeringen fremmet forslag om at bemanningsbransjen skal
få lov til å ansette folk midlertidig, en eksklusiv rett for bemanningsbransjen,
som ingen andre skal ha. Det stopper vi, og vi sørger også for at det
blir gitt ordre om at Arbeidstilsynet både skal kunne føre tilsyn
med utleie og innleie og ha sanksjoner.
I et av de viktigste spørsmålene
innen arbeidslivspolitikken er regjeringen parkert på sidelinja,
og stortingsflertallet tar ansvar for norsk arbeidsliv. Jeg takker
fagbevegelsen, med Fellesforbundet i spissen, som har bidratt godt
i den prosessen og sørget for at vi er der vi er i dag, de andre
rød-grønne partiene for å bidra til gode løsninger og ikke minst
Kristelig Folkeparti, som sørger for flertall.
Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.
Presidenten: Representanten
Arild Grande har teke opp det forslaget han refererte til.
Heidi Nordby Lunde (H) [10:49:16 ] : I dag hører vi to historier
om Norge og norsk arbeidsliv – én historie om et brutalt arbeidsliv
med kyniske aktører som fortrenger norsk arbeidskraft og seriøse
virksomheter med underbetalte arbeidere på slavekontrakter, og en
annen historie om et godt regulert arbeidsliv, der næringslivet sørger
for verdiskaping med så anstendige lønns- og arbeidsvilkår at mange
ikke lenger ser nødvendigheten av å organisere seg. De er trepartssamarbeidets
ektefødte barn. Vi har fått det trygge arbeidslivet vi ville ha, hvor
de aller, aller fleste er godt ivaretatt.
Begge disse historiene er riktige.
Hovedbildet er et godt regulert, trygt og anstendig arbeidsliv,
men det finnes selvsagt helt uakseptable forhold som må ryddes opp
i. Regjeringen Solberg har siden 2013 jobbet kontinuerlig med å
slå ned på arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører.
Regjeringens strategi for tiltak
mot arbeidslivskriminalitet har vært fulgt opp og fylt med innhold
sammen med partene i arbeidslivet. Arbeidstilsynets fullmakter har
økt, og det er innført strengere straffer og høyere bøter. Vi har
gått fra null arbeidslivskrimsentre da regjeringen Solberg tiltrådte,
til syv sentre på under fire år. Og det kaller Arbeiderpartiet å
sitte stille.
Etter varslinger om uakseptable
forhold innen bygg og anlegg i Oslo-området sendte arbeidsministeren
i fjor sommer ut forslag om å begrense bruken av innleie og sikre
arbeidstakere forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Hovedregelen
i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser som gir forutsigbarhet
for arbeid og inntekt. For å bekjempe uakseptable kontrakter foreslår
regjeringen i dag en bedre definisjon av faste ansettelser – som
sikrer nettopp bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.
Helheten i både dagens forslag og
tidligere tiltak balanserer ut behovet for å bekjempe useriøse forhold
på den ene siden, men ikke kvele norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser
på den andre. Bare fordi om organiserte kriminelle finnes innenfor
arbeidslivet, kan vi ikke behandle alle som om de er kriminelle.
I dag står vi i fare for å rette både baker og smed – når innstramminger
som var ment å treffe en bransje, skrus enda mer til og skal gjelde
alle virksomheter over hele landet. Dette er verken utredet eller
evaluert, og jeg mener det er uansvarlig og undergraver det norske
trepartssamarbeidet.
Ifølge Nav mangler vi over 10 000
personer i helsesektoren, hvorav 6 000 sykepleiere. Dette kan bli
kritisk, særlig i distriktene der det er mangel på fagkompetanse lokalt.
Selv om små kommuner i Norge frister med bonuser i 100 000 kroners-klassen,
får de ikke fylt opp stillingene. Det er ikke bemanningsbransjen
som skaper disse hullene. Det er bemanningsbransjen som lukker dem.
Det er ikke gitt at svenske og danske sykepleiere som har fast jobb
hjemme, men kommer til Norge for å ta oppdrag og fylle turnuser,
kan ta fast ansettelse som gir dem arbeidsplikt hos et bemanningsbyrå
i Norge. Forslagene fra Kristelig Folkeparti om to hasteevalueringer
av konsekvensene for beredskap og bemanning i Helse-Norge understreker
hvor uansvarlig og alvorlig dette er. Det er arbeidslivspolitisk
historie.
Men det er ikke mindre alvorlig
at også norsk næringsliv kan kveles uten muligheter for vekst. Derfor
er det lagt fram et løst forslag om følgeevaluering av konsekvensene,
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg tar opp forslagene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Når Kværner Stord får en milliardkontrakt
som gir 3 000 årsverk fram mot 2020, men ringvirkninger for 12 000
årsverk i et lokalsamfunn med bare 18 000 innbyggere, så fortrenger
ikke bemanningsbransjen lokal arbeidskraft, men støtter opp under
den. Kværner Stord har tariffavtaler som gir mulighet for innleie.
Det er de små og mellomstore bedriftene i området som skal skalere
opp de 12 000 andre arbeidsplassene, som vil slite.
Små og mellomstore bedrifter utgjør
ryggraden i norsk næringsliv. Selv om mange er organisert, er det ikke
alle som har ansatte med tariffavtale – som i dag kan bli en forutsetning
for å kunne leie inn arbeidskraft. Hele én av tre uorganiserte sier
i YS Arbeidslivsbarometer at fagforeninger ikke ivaretar deres interesser.
I samme undersøkelse svarer 40 pst. at fagforeningene er for tett
koblet til politiske partier.
Dette storting vil altså tvinge
arbeidstakere til å melde seg inn i organisasjoner som folk selv
mener at ikke ivaretar deres interesser. Det er faktisk uhørt. I
denne salen snakkes den norske modellen med rette ofte fram. I trepartssamarbeidet
sitter arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter rundt samme bord
og løser store utfordringer sammen. I dag undergraves denne modellen
av et nytt trepartssamarbeid. LO, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti
presser gjennom forslag det ikke har blitt enighet om rundt bordet
med arbeidsgivere og myndigheter.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
SV skriver i innstillingen at tillit er en avgjørende konkurransefordel
i det 21. århundre. Det er jeg helt enig i. Det er ikke tillit til dem
som skaper verdier og arbeidsplasser, som utvises i denne salen
i dag.
Presidenten: Representanten
Heidi Nordby Lunde har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Erlend Wiborg (FrP) [10:54:27 ] (komiteens leder): Debatten
vi har i dag, startet i utgangspunktet med en utfordring avdekket
i én bransje – jeg gjentar én bransje – og for godt under 1 pst.
av den yrkesaktive befolkningen som har tatt oppdrag gjennom ulike
bemanningsbyrå innen bygg og anlegg, da spesielt i Oslo-området. Likevel
står vi i dag foran et flertall, bestående av opposisjonen og Kristelig
Folkeparti, som ikke bare vil stramme inn overfor denne bransjen
i Oslo, men for samtlige bransjer. Bemanningsbransjen skal heretter måtte
begrense vikarpoolen sin, noe som åpenbart vil bety at færre får
mulighet til å få en fot innenfor arbeidslivet. Bedrifter vil kunne
oppleve at bemanningsbransjen ikke vil klare å stille med vikarer
på kort varsel når poolen er redusert. Det er ingen som tjener på
situasjonen man nå er i ferd med å skape.
Flertallet stopper heller ikke der.
Sammen med Kristelig Folkeparti skal de nå tvinge gjennom at kun
de store fagforeningene skal kunne si ja eller nei til innleie via byrå.
Det kan synes som om målet i denne saken er mistet av syne, og har
i dag – i stedet for å rydde opp i bygg- og anleggsbransjen i Oslo
– blitt til en kamp for å tvinge arbeidstakere og arbeidsgivere
til å organisere seg.
Det å jobbe for at flere skal velge
å organisere seg, er en helt legitim kamp, men ikke gjennom tvang,
og ikke på bekostning av at flere folk skal få en fot innenfor arbeidslivet.
Det er på sin plass også å understreke at det er under 50 pst. av
den yrkesaktive befolkningen som er organisert, og det er et aktivt
valg den enkelte tar. For Fremskrittspartiet er det helt grunnleggende
at enhver også skal kunne velge å være uorganisert. Norge har et velfungerende
og seriøst arbeidsliv i det store og hele. Forholdet mellom arbeidsgiver
og arbeidstaker er i all hovedsak godt. Ni av ti arbeidstakere har
det bra. Så finnes det dessverre noen useriøse aktører, men da må man
rette inn skytset mot dem, noe regjeringen også har gjort gjennom
sin målrettede kamp mot arbeidslivskriminalitet.
Med hensyn til inkludering av de
svakeste: De som står lengst unna jobb, er de som blir skjøvet enda
lenger unna. Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene
burde være vel kjent med hva bemanningsbransjen og Nav de siste
årene har jobbet med. Det er intensjonsavtaler om samarbeid for
å få dem som står tilknyttet Nav, ut i arbeid – gjerne for å teste
ut yrkesmobilitet, men også tilpasset en redusert arbeidsevne. Når
vi samtidig vet fra flere undersøkelser at bemanningsbransjen gir
gode muligheter for faste ansettelser etter noe tid, er det derfor
beklagelig at man velger å skyve dem som trenger disse mulighetene
mest, enda lenger ut i kulden.
Når dagens innstramming vedtas,
er det liten tvil om at bemanningsbransjen ikke vil prioritere å
ansette dem med nedsatt arbeidsevne eller som mangler relevant erfaring.
Med andre ord setter Kristelig Folkeparti og opposisjonen nå inkluderingsdugnaden
flere skritt tilbake for å tvinge gjennom høyere organisasjonsgrad.
Midlertidighet er i seg selv ikke et problem i norsk arbeidsliv. Innleie
er ikke et generelt problem i norsk arbeidsliv. At mange velger
å organisere seg, er heller ikke et problem. Heller ikke det at
mange velger ikke å organisere seg, er i seg selv et problem. Det
som faktisk er et problem, er at det er altfor mange som står utenfor
arbeidsmarkedet, og at porten inn i arbeidsmarkedet i dag verken
gjøres høy eller vid, tvert imot gjør man den smalere og lavere for
de svakeste.
Trepartssamarbeidet har ofte blitt
fremhevet som en viktig suksessfaktor i norsk arbeidsliv – det at
vi har ansvarlige arbeidstakere, ansvarlige arbeidsgivere – og sammen
med staten finner man ofte gode løsninger. Det betyr samtidig at
man må lytte til alle partene og prøve å finne det gode balansepunktet.
Dessverre kan det i dag se ut som at noen tror at trepartssamarbeidet
består av Arbeiderpartiet, LO og Kristelig Folkeparti. Det er ikke heldig
for norsk arbeidsliv. Det som gjør meg mest trist, er at det er
de som er lengst unna arbeidslivet, som nå får en enda lengre vei
inn.
Solfrid Lerbrekk (SV) [10:59:42 ] : Eg vil begynna med å takka
Kristeleg Folkeparti for at det trass alt vert fleirtal for nokre
ting i riktig retning her i dag. Som me veit, har problematikken
rundt bemanningsbransjen vore spesielt viktig for arbeidsfolk i
byggjebransjen. Og som me òg veit, ville Jesus vore organisert i
Fellesforbundet.
SV trur på eit rettferdig samfunn,
eit samfunn der det ikkje spelar noka rolle kven foreldra eller
besteforeldra dine er, eit samfunn der ein på fellesskapet sine
premissar byggjer sitt eige liv gjennom hardt og ærleg arbeid, eit samfunn
der alle har like moglegheiter til å lykkast. Gjennom fagforeiningane
har me bygt den velferdsstaten som me vanskeleg kan sjå føre oss
eit Noreg utan. Gjennom ein god offentleg skule vert alle løfta
opp til å få gode føresetnader for å lykkast, og gjennom kollektive avtalar
i arbeidslivet og eit sterkt stillingsvern vert ein beskytta mot
utnytting og uverdig låge lønningar. Dei seier at kvar generasjon
står på skuldrene til den før. Dette er det me kallar eit samfunn
og eit arbeidsliv for dei mange.
Dessverre har me dei siste åra sett
ei utvikling i retning av eit kaldare samfunn, eit samfunn for dei
få, dei på toppen. Hovudregelen i arbeidslivet, at alle skal vera fast
tilsette, har i enkelte bransjar berre vorte ein myte. I byggjebransjen
gjekk dei til politisk streik for å få bemanningsbyråa vekk frå
arbeidsplassane sine. På veldig mange byggjeplassar vert det brukt
ulovleg innleige. Dei tilsette veit ikkje når dei får arbeid, og
dermed heller ikkje når dei får løn. Korleis skal ein klara å planleggja
å starta ein familie når ein ikkje veit kvar eller om ein har jobb
om eit halvt år?
Mange av dei tilsette i bemanningsbyråa
jobbar på mellombelse kontraktar eller som fast tilsette utan løn mellom
oppdrag, noko som betyr at dei på kort varsel kan få bakken slått
vekk under seg. Det trygge norske arbeidslivet, fundamentet, slår
no sprekkar. Departementet skriv sjølv i proposisjonen:
«Det har utviklet seg en praksis
med økt bruk av avtaleformer som ikke gir forutsigbarhet for arbeid og
dermed lønnsinntekt. Dette gjelder særlig i bemanningsbransjen med
avtaler om «fast ansettelse uten garantilønn».»
Og vidare:
«Departementet har i tillegg fått
innspill fra blant andre Arbeidstilsynet som tilsier at bruken av
avtaler med liten eller ingen forutsigbarhet for arbeid og inntekt
også vokser i andre bransjer, blant annet i restaurantbransjen,
i renholdsbransjen og i varehandelen.»
Sprekkane spreier seg no fort til
fleire bransjar. No ser me at stadig fleire har fått ei lausare
tilknyting til arbeidslivet. Det er viktig at me no tydeleggjer
kva som skal til for å kunna kallast fast tilsett etter loven. Kontraktar
som ikkje gjev garanti for arbeid, kan ikkje lenger kallast arbeidskontraktar.
Difor må fast tilsetjing definerast som «løpende og tidsubegrenset,
at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstaker
sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang».
Samtidig må arbeidstakarar som jobbar periodevis, sikrast «forutsigbarhet
for arbeidstid og arbeidsfri». Dermed melder eg at SV støttar Arbeidarpartiets
forslag om definisjon av faste tilsetjingar.
Me meiner at bemanningsbyråa berre
skal brukast til å dekkja eit reelt vikarbehov. Utover dette må
bedriftene inngå avtale med tillitsvalde. Me forstår at byråa kan vera
viktige for små bedrifter som er sårbare for sjukdom. Difor legg
me til rette for dette. Men det er samtidig viktig at me har eit
lovverk som sikrar at arbeidsforholda er føreseielege for alle arbeidstakarar.
Dei forslaga som SV er med på i
denne innstillinga, vil sikra eit godt samfunn for dei mange, ikkje
berre for arbeidsgjevarane.
Eg varslar at SV vil røysta for
Arbeidarpartiets forslag, nr. 3.
Terje Breivik (V) [11:04:41 ] : Arbeidslivskriminalitet, arbeidsgjevarar
og verksemder som ikkje har skruplar med å utnytta arbeidstakarar
for eiga vinning, kan nesten ikkje prioriterast høgt nok å få bukt
med. Ikkje berre går det ut over arbeidstakaren som vert utnytta. Det
går òg ut over alle seriøse arbeidsgjevarar og verksemder.
I lovproposisjonen som me behandlar
i dag, er det særleg tilhøva i delar av bemanningsbransjen som vert adresserte
og svarte på frå regjeringa si side. Ikkje minst vert misbruken
som er avdekt i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området, møtt med
målretta og tunge tiltak – tiltak og forslag til innstrammingar
som vil demma opp for misbruk utan at det får altfor store negative
følgjer for dei lovlydige verksemdene, og ikkje minst slik at seriøse
bemanningsbyrå framleis kan vera eit nødvendig supplement og lågterskeltilbod
for menneske som slit med å få arbeid av ulike grunnar, eller som
på grunn av livssituasjonen er godt fornøgde med å jobba i eit bemanningsbyrå
på innleigd basis.
Etter Venstres vurdering har regjeringa
makta den vanskelege balansen godt i forslaget sitt med å demma opp
for kjeltringane, samstundes som ein tek vare på ein heilt nødvendig
fleksibilitet for næringslivet og rolla eit bemanningsbyrå har for
at fleire vert inkluderte i arbeidslivet.
Kombinert med at Stortinget i dag
ytterlegare bidreg til å auka tilsynet og moglegheitene for å gripa
inn overfor dei som bryt lovverket, tek me eit nytt viktig steg
for å bukt med arbeidslivskriminaliteten.
Det er sjølvsagt vanskeleg å hevda
at forslaga til innstrammingar og lovendringar som Venstre stiller
seg bak i dag, er dei endelege svara på å koma ukultur og arbeidslivskriminalitet
til livs. Men å gå så langt som mindretalet i komiteen med Arbeidarpartiet
i spissen føreslår, utan konsekvensutgreiing, utan høyring, utan respekt
for det same trepartssamarbeidet dei snakkar så fint om, å skjera
alle over éin kam utan motførestellingar når problemet i hovudsak
er avgrensa til éin bransje, nemleg bygg og anlegg, og primært i
Oslo-området, ber dessverre meir preg av skinnargumentasjon enn
av å gjera dei nødvendige lovendringane tufta på fakta og andre
viktige omsyn.
Venstre er sjølvsagt samd i at høg
organisasjonsgrad er viktig. Sterke og ansvarlege fagorganisasjonar
er ein sentral føresetnad for det suksessfulle trepartssamarbeidet
me har i Noreg. Men korleis kan ein hevda at lovendringar og innstrammingar
som rammar alle bransjar og verksemder, som lukkar dører, hevar
tersklar, som openbert kan gje færre arbeidsplassar og gjera at færre
kjem inn i arbeidslivet, som resultat, skal vera bra for organisasjonsgraden?
Venstre og regjeringa har som mål å få fleire inn i arbeidslivet
– å gje fleire ein sjanse. For Venstre er ikkje inkludering og inkluderingsdugnad berre
flotte ord til bruk i festtalar, men ord som forpliktar i praktisk
politikk. Då er svaret å kjempa mot arbeidslivskriminaliteten målretta
og systematisk utan å gjera dørstokken inn i arbeidslivet endå høgare
for dei som treng det mest, slik Venstre og dei andre regjeringspartia
føreslår å røysta i denne saka.
Steinar Reiten (KrF) [11:08:41 ] : Ut- og innleie av arbeidskraft
har siden år 2000 fått en voksende betydning i europeiske arbeidsmarkeder,
også det norske. Innleie kan lette midlertidige behov for spesialkompetanse
og avhjelpe flaskehalser i produksjonen. Virksomhetene kan lettere
tilpasse arbeidsstokken fleksibelt og unngå å bli sittende med kompetanse
de ikke får benyttet. For arbeidstakere kan midlertidig ansettelse
i flere tilfeller tjene som inngangsport til arbeidslivet. I andre
tilfeller kan derimot midlertidig tilsetting gi arbeidstakeren svakere
incentiv til å lære og arbeidsgiveren svakere incentiv til å drive
opplæring enn ved fast tilsetting. Det kan, sammen med mindre erfaring
og kontinuitet, ha en negativ effekt på produktiviteten. Innleie
gir i flere næringer også utfordringer når det gjelder rekruttering til
faglærte yrker, og økt arbeidslivskriminalitet.
For den enkelte gir det å være innleid
svakere rettigheter til lønn og pensjon og lite forutsigbarhet for
framtiden for å ta opp boliglån og stifte familie. Holden III-utvalget
peker på at hvis omfanget av midlertidig tilsetting blir for stort,
vil det kunne svekke grunnlaget for den tilliten og de gode samarbeidsrelasjonene
som særpreger norsk arbeidsliv. Økt innslag av arbeidsutleie har også
gjort arbeidslivsstrukturene mer komplisert. Det kan påvirke lønnsdannelsen
og arbeidslivsrelasjonene mer generelt.
Kristelig Folkeparti avviser den
øvrige opposisjonens ønske om et forbud mot innleie, fordi det ville
svekke norsk verdiskaping og bedriftenes fleksibilitet. Samtidig har
vi ønsket å gjøre noen nødvendig innstramminger for å holde bruken
av innleie og midlertidighet på et bærekraftig nivå og styrke organisasjonsgraden,
slik at vi unngår negative effekter for lønninger og arbeidslivsrelasjoner.
For det første vil Kristelig Folkeparti
skjerpe kravet til organisering på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden
for å kunne inngå skriftlig avtale om innleie. Virksomheter som
er bundet av tariffavtale, bidrar positivt til et velordnet arbeidsliv.
De tillitsvalgte kan på sin side få støtte og råd fra fagforeninger
med tyngde og innsikt. Slike krav til arbeidstakerrepresentasjon
er det tradisjon for i arbeidsmiljøloven. Vi vil at dette skal gjelde
generelt i arbeidslivet, fordi vi ser at arbeidstakernes stilling
blir utfordret ikke bare i bygg- og anleggsnæringen, men også i
bransjer som restaurantbransjen, renholdsbransjen og varehandelen.
Jeg vil understreke at virksomheter som er omfattet av en landsomfattende
tariffavtale gjennom såkalte hengeavtaler inngått med en fagforening
med innstillingsrett, også er omfattet av bestemmelsen.
For det andre støtter Kristelig
Folkeparti regjeringens forslag om å tydeliggjøre definisjonen av
faste ansettelser, slik at stillingskategorien «fast ansettelse
uten garantilønn» blir ulovlig. Dette er i tråd med forslag fra Kristelig
Folkeparti i 2015. Vi støtter ikke regjeringens forslag om samtidig
å gi en særskilt adgang til midlertidige ansettelser i bemanningsforetakene,
fordi vi i likhet med en samlet arbeidstakerside frykter økt midlertidighet
som resultat. Kristelig Folkeparti foreslår imidlertid en konsekvensutredning
før loven trer i kraft, særlig med tanke på helsesektoren, når det
gjelder fleksibilitet og tilgang på kvalifisert personell, hvis
bemanningsforetak som hovedregel må ha fast ansatte. Vi foreslår
også at regjeringen utreder en unntaksbestemmelse fra hovedregelen
om fast ansettelse for bemanningsforetak som leverer tjenester til
helsesektoren. Til slutt vil Kristelig Folkeparti be regjeringen
fremme forslag om en tilsynsordning med innleie og utleie, og sanksjonsmuligheter
ved ulovlig innleie og utleie.
Jeg tar herved opp de forslagene
som Kristelig Folkeparti fremmer i saken. Jeg vil knytte en kort
kommentar til forslag nr. 8, som er et forslag om identisk ordlyd
med det som er lovens ordlyd i dag. Det kan virke litt forvirrende
at det står «gjøres følgende endringer» i innledningen til I, men
vi fremmer altså forslag om at denne paragrafen fortsatt skal stå
i loven, fordi vi i likhet med Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet
er av den oppfatning at den paragrafen ikke skal endres nå.
Presidenten: Representanten
Steinar Reiten har teke opp dei forslaga han viste til.
Bjørnar Moxnes (R) [11:12:51 ] : I dag starter jobben med å
stoppe bemanningsbransjens herjinger i norsk arbeidsliv for alvor.
Det første Rødt foreslo på Stortinget, var å forby bemanningsselskaper
på byggeplasser i Oslofjordområdet. Det fikk vi ikke med oss flertallet
på, men vi fikk med oss hele rød-grønn side, og det er mye å glede
seg over i det som skal vedtas her i Stortinget i kveld.
I vinter mobiliserte fagbevegelsen
i byggebransjen til to streiker for å forby innleie på byggeplassene
rundt Oslofjorden. Lovendringene som får flertall i dag, viser at fagbevegelsen
vinner fram når den mobiliserer medlemmene og krever politiske endringer.
Det er gledelig at Kristelig Folkeparti
har tatt fagbevegelsens bekymringer på alvor. Det sikrer flertall
for at vi nå tar flere viktige skritt i riktig retning, ikke minst
for å skape et mer familievennlig arbeidsliv og for å styrke muligheten
for et arbeidsliv som kan tilby ungdom lærlingplasser. Det er spesielt
viktig at flertallet går inn for å heve avtaleadgangen, slik at
det bare er reelle fagforeninger som kan gjøre avtale om innleie
etter arbeidsmiljøloven § 14-12 punkt 2. Det skal nå gjelde i alle
bransjer. Det er bra. Da er det håp for at de bransjene som ikke
har blitt like ille som byggebransjen, ikke ender opp der, uten
at vi har innført tiltak for å unngå det.
Når det gjelder byggeplassene, går
dessverre ikke flertallet langt nok med tanke på tiltakene som trengs.
På fredag møtte jeg tillitsvalgte på en av byggeplassene hvor staten
har ansvaret, nemlig byggeplassen til det nye nasjonalmuseet, som
bygges for over 5,8 mrd. kr. Der fortalte tillitsvalgte at AF Gruppen,
som vant anbudet, bare har fire egne bygningsarbeidere av de totalt
429 som jobber på byggeplassen. Så godt som alle som gjør jobben
på statens egen byggeplass, er altså leid inn eller jobber for underentreprenører.
De tillitsvalgte har nylig telt opp 16 bemanningsbyråer samtidig
inne på denne byggeplassen, som er et prestisjeprosjekt for staten
og med en av de største entreprenørene i bransjen som hovedansvarlig.
De har funnet mange brudd på reglene for innleie på denne byggeplassen.
Det er både tre og fire ledd av selskaper i kjeden, mot reglene
om at det skal være to ledd. Andelen lærlinger og fagarbeidere er
heller ikke i nærheten av det som er Statsbyggs egne krav.
De tillitsvalgte for dem som jobber
der, sier at de ikke tror på noen som helst bedring av situasjonen
før Arbeidstilsynet får skikkelige sanksjonsmuligheter overfor dem
som driver med ulovlig innleie. De mulighetene har ikke Arbeidstilsynet
per i dag. Det er litt rart at partier som vanligvis er såkalte
lov-og-orden-partier, ikke er for å straffe dem som bryter arbeidslivets
lover og regler – da er det fritt fram, hilsen Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre. Sanksjonen bør være at hvis det oppdages brudd
på innleiebestemmelsene, opphører innleieforholdet og bedriften
må forlate plassen og få bøter som svir.
Tas man i å bryte fartsgrensen eller
snike på trikken, får det konsekvenser, men det får nærmest ingen
konsekvenser hvis man bryter arbeidsmiljøloven. Vi må endre på rettstilstanden,
slik at også disse lovbryterne faktisk møtes med en straff som svir
så mye at de slutter å basere seg på lovbrudd som forretningsmodell
i arbeidslivet.
Det jeg fikk høre på byggeplassen
for det nye nasjonalmuseet sist fredag, styrker meg i troen på at
vårt forslag om forbud mot innleie i Oslofjordområdet er riktig og
viktig. Vi har fått med oss Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV
på å kreve et slikt forbud. Det peker fram mot hva som kan skje
etter neste valg. Forslaget faller i dag, men vi kommer ikke til
å gi oss i kampen for å bli kvitt bemanningsuvesenet. Det må stanses
før det river ned den norske modellen i arbeidslivet.
Statsråd Anniken Hauglie [11:17:39 ] : De fleste arbeidstakere
i Norge har fast ansettelse, og de trives på jobb. Det er også slik
det skal være. Det må likevel være noe fleksibilitet i arbeidslivet,
særlig når det gjelder virksomhetenes mulighet til å få dekket opp
fravær og uforutsette arbeidstopper. Derfor har vi også en viss
adgang til midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft.
Samtidig har vi sett en utbredt
bruk av arbeidsavtaler som ikke gir forutsigbarhet for arbeid i
bemanningsbransjen, og dessuten en bekymringsfull og økende bruk
av innleie innenfor bygg og anlegg. Dette ønsker vi å rydde opp
i, og det er bakgrunnen for at regjeringen har lagt fram denne lovproposisjonen
som Stortinget nå har til behandling.
Forslaget om å presisere hva fast
ansettelse innebærer, skal tydeliggjøre at fast ansettelse er et
tidsubegrenset ansettelsesforhold, at det krever et reelt stillingsvern,
og at de ansatte er sikret forutsigbarhet for arbeid i form av et
reelt stillingsomfang. Avtaler om «fast ansettelse uten garantilønn»,
uten et garantert minste arbeidsomfang, kan ikke videreføres uten
å komme i strid med forslaget.
Vi foreslår videre krav om at arbeidsgiveren
skal gi forutsigbarhet for når arbeidet skal utføres, også i tilfeller
der arbeidet skal utføres periodevis eller på spredte dager. Formålet
er å avklare når arbeidsplikten inntrer, slik at arbeidstakere ikke
må stå til disposisjon til enhver tid. Dette er særlig viktig i
deltidstilfellene. Jeg er glad for at flertallet vil støtte disse
lovendringene fra regjeringens side.
De økonomiske utsiktene i Norge
er gode. Arbeidsledigheten er på vei ned, veksten er på vei opp,
og flere kommer nå i jobb. Da er det viktig at vi legger til rette
for at bedriftene har tilgang til kompetent arbeidskraft. Jeg møter
små, mellomstore og store bedrifter landet rundt som sliter med
å finne kompetent arbeidskraft. Her spiller nettopp bemanningsforetakene
en viktig rolle, fordi de kan skaffe vikarer med rett kompetanse
på kort varsel.
Høringen i 2017 viste at mange mener
det er behov for tiltak for å begrense innleie. Det har likevel
vært ulike oppfatninger om hva som bør gjøres, og hvordan. Regjeringens
forslag til innstramming gjelder bygg- og anleggsvirksomheten, fordi
det er her omfanget av innleie har vært problematisk. Jeg noterer
at flertallet går inn for å stramme inn på adgangen til innleie
av arbeidskraft i alle bransjer. Det er en innstramming som også
vil ramme bransjer hvor innleie ikke er en utfordring – et forslag
som heller ikke er utredet, ikke har vært på høring og ikke vært
drøftet med partene.
I høringen har flere pekt på at
det forekommer en del ulovlig innleie, og at det bør innføres tiltak
som gir tilsyn, kontroll og sterkere sanksjonering. Vi er i gang
med å utrede og gjennomgå eksisterende håndhevingsmekanismer, med
sikte på tiltak for å hindre ulovlig innleie. Temaet reiser spørsmål
som krever nærmere utredning, bl.a. prinsipielle spørsmål om grensedragninger
mellom privatrettslig og offentligrettslig håndheving. Jeg er glad
for at flertallet også ser behovet for at dette må utredes forsvarlig
før noe foreslås.
Som kjent var disse temaene også
oppe i Stortinget tidligere i år. Proposisjonen følger også opp
vedtaket fra mars, slik vi mener det er riktig og forsvarlig. Jeg
mener forslaget som er lagt fram, gir en god balanse mellom innstramming
og nødvendig fleksibilitet.
Til slutt: Vi har i trepartssamarbeidets
ånd forsøkt å balansere de ulike hensynene og interessene i saken, dvs.
ivareta både arbeidstakernes og arbeidsgivernes interesser og behov.
Jeg merker meg her at opposisjonen, Kristelig Folkeparti inkludert,
har valgt å se bort den ene sidens interesser og behov. Jeg tar
det til etterretning, men jeg skulle ønske at man her også kunne
valgt å se den totale balansegangen som vi har forsøkt å ivareta med
det forslaget som her ligger til behandling.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Hadia Tajik (A) [11:22:38 ] : Det som statsråden framstiller
som ein balansegang, er i realiteten ei form for dobbeltkommunikasjon.
For trass i kraftige bekymringar knytte til utviklinga i delar av
bemanningsbransjen, trass i at regjeringa sjølv, statsråden sjølv,
på den eine sida brukar uttrykk som «slavelignende forhold» og sjølv
òg uttrykkjer sterke bekymringar for korleis auka innleige kan påverka
norsk arbeidsliv, erfarer me på den andre sida at det vert lagt
til rette for og lagt fram forslag som gjev auka handlingsrom for
bemanningsbransjen gjennom ein eksklusiv rett til mellombels tilsetjingar.
Representanten Nordby Lunde gav
uttrykk for at ho var bekymra for distriktssjukehusa og bemanninga
der. Men er det ikkje korrekt at bekymringane frå f.eks. Nordlandssjukehuset
som kjem fram i brev til Helse Nord, faktisk er ei følgje av ein
førespurnad frå statsråden sine kollegaer i Helse- og omsorgsdepartementet i
førre veke?
Statsråd Anniken Hauglie [11:23:39 ] : Jeg kjenner ikke til
hvilken korrespondanse som har gått mellom Helsedepartementet og
Nordlandssykehuset.
Jeg vil imidlertid ta avstand fra
påstanden om at vi driver dobbeltkommunikasjon. Det vi gjør i proposisjonen
ved at vi bl.a. definerer fast ansettelse i loven, vil f.eks. fjerne
adgangen til den typen kontraktsform som var noe av utgangspunktet
for hele innleiedebatten, nemlig ansettelsesformen fast ansettelse
uten lønn mellom oppdrag, som jo også er omtalt som slavekontrakter.
Ved at vi definerer fast ansettelse på den måten vi nå gjør, fjerner
vi den adgangen som var utgangspunktet for debatten.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:24:33 ] : Senterpartiet er veldig
glad for at statsråden er tydelig på at det heretter ikke skal være
noe som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det er en
konsekvens av at vi har fått fast ansettelse inn i loven, og det
er også en konsekvens av ny § 14-6 første ledd bokstav j, som det
er enighet om i komiteen.
Det som imidlertid blir utfordringen
nå, er faste deltidsstillinger i bemanningsbransjen, eksempelvis
en deltidsstilling på 30 pst. Er det som regjeringa har framlagt,
sånn å forstå at dersom en har en fast deltidsstilling på 30 pst.,
så har arbeidstakeren rett til 30 pst. lønn hver måned, eventuelt
at mertid kommer som merlønn, eventuelt at overtid kommer som overtidsbetaling?
Statsråd Anniken Hauglie [11:25:33 ] : Slik jeg oppfattet spørsmålet,
er det spørsmål om hvordan gjennomsnittsberegninger skal gjøres.
Der har jeg sett at det har vært en diskusjon også i komiteen om
hvorvidt man skal ha en løpende utbetaling, eller om man skal få
utbetalingene når oppdraget er utført.
Jeg ser bl.a. at Senterpartiet ønsker
at man skal ha en jevn utbetaling, uavhengig av når oppdraget utføres.
Vi mener at det ikke er nødvendig, men at man skal få lønn når oppdraget
utføres, og ikke nødvendigvis når oppdraget ikke utføres. Vi mener
det er en unødig detaljstyring som ikke er hensiktsmessig. Hvordan
overtidsbetalingen og ekstratilleggene skal utbetales, er antakeligvis et
forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Om det skal være en
del av grunnlønnen, eller hvordan overtidsbetaling skal gjennomføres,
tar ikke vi stilling til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:26:30 ] : Det var en sterk formulering.
Den nye § 14-6 første ledd bokstav
j sier jo:
«Dersom arbeidet skal utføres periodevis,
skal arbeidsavtalen fastsette eller gi grunnlag for å beregne når
arbeidet skal utføres.»
Sammen med en definisjon av fast
ansettelse og det regjeringa skriver i proposisjonen, har tilnærmet
alle forstått at statsrådens intensjon var at ved en deltidsansettelse
i et bemanningsforetak skulle den deltidsansatte få lønn hver måned
i henhold til stillingsprosenten. Er det virkelig sånn at den deltidsansatte
ikke får lønn hver måned i henhold til stillingsprosenten?
Statsråd Anniken Hauglie [11:27:26 ] : Det vi presiserer, og
som jeg også gjorde rede for i mitt innlegg, er at man nå skal definere
fast ansettelse, og det skal også være forutsigbarhet når det gjelder
omfanget av oppgavene og lønn, slik at man kan planlegge arbeidstiden sin.
Det betyr at hvis man har en arbeidstid hvor man kanskje ikke skal
jobbe like mye hele tiden, skal det komme klart fram, slik at arbeidstakeren
ikke står til disposisjon – man fjerner den uforutsigbarheten man har
sett tidligere. Lønn, omfang og når skal nå presiseres, i motsetning
til hva som har vært tilfellet tidligere.
Det har vært en diskusjon, etter
hva jeg forstår, om man skal ha den samme lønnen hele tiden, uavhengig av
om man jobber ulikt. Det har ikke vi tatt stilling til. Men forutsigbarhet
skal det være både når det gjelder omfanget – hvor mye – når og
lønnen.
Solfrid Lerbrekk (SV) [11:28:33 ] : Me har fått innsyn i eit
brev som skal vera sendt frå den politiske leiinga i Helse- og omsorgsdepartementet,
der dei ber Helse Nord senda ein tekst om kvifor forbod mot innleige kan
ha negative konsekvensar for sjukehuset. Meiner statsråden det er
problematisk at departementet vert brukt til å spreia usanningar
om ein debatt i arbeids- og sosialkomiteen? Og meiner statsråden
at departementet bør brukast til å spreia panikk i helseføretaka
på denne måten – ved å gje feilaktig informasjon om saker som er
under arbeid?
Statsråd Anniken Hauglie [11:29:17 ] : Jeg har ikke sett det
brevet som er sendt fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helse
Nord, men jeg forutsetter at det brevet som eventuelt er sendt,
har korrekt informasjon. Det er ingen tvil om at når man nå reduserer
bemanningsbyråenes mulighet til å leie ut, vil det selvfølgelig også
være vanskeligere for virksomheter å leie inn. Det er ingen skremselspropaganda,
det er et rent faktum. Vi vet at helseforetakene i stor grad er
aktører som trenger innleie. Jeg har jo sett at helse- og omsorgssektoren
er brukt som begrunnelse for at man skal stramme inn.
Men det er ikke bare helseforetakene
som vil få problemer med dette. Enhver virksomhet som har behov for
å leie inn vikarer, vil etter dette få vanskeligheter med det, fordi
man begrenser byråenes mulighet til å leie ut. Det som Helse Nord
kan gjøre – på linje med alle andre store virksomheter – er å organisere
innleien selv, ved at man har ringevikarer, eller ved at man lyser
ut stillinger. Men mange virksomheter foretrekker å sette ut denne
tjenesten, fordi den er ressurskrevende for mange virksomheter.
Steinar Reiten (KrF) [11:30:30 ] : I arbeidet med denne saken
er en av de tingene som har overrasket meg mest, å få dokumentert
hvor stort omfang bruken av bemanningsforetak har i offentlig sektor.
Norsk Sykepleierforbund kjørte en undersøkelse i 2016 der over 300
norske kommuner svarte at de gjorde seg bruk av bemanningsforetak
for å skaffe vikarer, og at de i løpet av de siste fire årene før
2016 til sammen hadde brukt 3,2 mrd. kr på å kjøpe den type tjenester.
Er statsråden enig i at ved at det
offentlige holder seg med egne vikarpooler, kan en spare betydelige
midler fordi bemanningsforetakene selvsagt også tar seg betalt for
å yte sine tjenester, i tillegg til at de formidler vikarene?
Abid Q. Raja hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Anniken Hauglie [11:31:13 ] : Vi må forstå at virksomheter
har legitime behov for å leie inn – det kan være topper, det kan
være vikariater, det kan være svangerskapspermisjon, det kan være
andre forhold som gjør at man har et behov. Det er legitimt, det
er ikke kriminelt, og det er heller ikke spesielt suspekt å gjøre
det.
Hvor mye man sparer på å ha egne
pooler, kan ikke jeg stå og si her. Men hvis man ikke skal kjøpe
tjenesten av bemanningsbyråene, må man utføre tjenesten selv, dvs.
da må man også bemanne opp sine egne HR-avdelinger. Større virksomheter
har HR-avdelinger. For dem vil dette sannsynligvis ikke være en
spesielt stor sak – de trenger kanskje litt flere ressurser – men
små og mellomstore bedrifter landet rundt har ikke HR-avdelinger,
de har ikke de ressursene. Spørsmålet er: Hvor mange ressurser skal
de bruke på denne type tjenester, som de kan kjøpe av andre? Og
hvor mye skal de bygge opp av denne type kompetanse i eget hus?
Jeg mener at man går altfor langt
i å begrense muligheten til å kjøpe tjenestene ute.
Bjørnar Moxnes (R) [11:32:30 ] : Statsråden advarer mot å kreve
at tiltak gjelder for alle bransjer, altså heve avtaleinngåelsen,
for det er ikke like ille over alt. Men hvis det ikke er noe problem
med innleie, vil jo ikke tiltaket ramme noen som helst, for da er
ikke innleie noe problem i utgangspunktet.
Så er det også rart at statsråden
mener det vil bli vanskelig å skaffe vikarer. Meg bekjent var det
ulovlig med kommersiell innleie fra 1950 og fram til år 2000. Da
ble visstnok landet bygd. Det ble reist boliger, hus og bygninger,
og det var innleie mellom entreprenører istedenfor innleie fra kommersielle
bemanningsbyrå. Det fungerte helt fint, og man unngikk at folk gikk
uten fast stilling. Jeg lurer på om statsråden har noen tanker om hvilke
sanksjoner man skal møte aktører med som faktisk bryter disse bestemmelsene.
Bør de forvises fra byggeplassen? Bør de miste oppdraget? Bør de
få bøter som svir? Finnes det noen sanksjoner som statsråden går
inn for?
Statsråd Anniken Hauglie [11:33:34 ] : Det er fullt mulig å
leie ut mellom produksjonsbedrifter i dag også, men det er gjerne
slik at graden av innleie følger konjunkturene. I gode tider kan
omfanget øke, og i dårlige tider går gjerne omfanget ned. Det er
gjerne slik at er det to verft og det er oppgangstid, er det oppgangstid for
begge verftene. Det betyr at begge verftene trenger folkene sine
selv. Det er ikke nødvendigvis slik at en kan leie ut mellom produksjonsbedriftene
heller, men adgangen er der allerede.
Så synes jeg det er en utfordring
med representanten Moxnes, og det er at representanten sidestiller
innleie med kriminalitet, at det er per definisjon ulovlig, men det
er jo ikke det. Innleie er lovlig, og det kommer til å være lovlig
også etter vedtak i denne sal. Men Stortinget gjør det betydelig
vanskeligere å leie inn også når det er helt legitime behov, f.eks.
ved sykdom og annet. Det er det jeg vil advare mot, at man nå gjør
det vanskeligere. Vi mener at vårt forslag ville begrenset der hvor
det i dag er uønsket mye.
Arild Grande (A) [11:34:42 ] : Som statsråden selv pekte på,
finnes det en rekke muligheter for den som ønsker å ta unna økt
bemanningsbehov gjennom innleie eller gjennom å ha egne vikarpooler.
Derfor har Stein Lier-Hansen i Norsk Industri gitt oss tillatelse
til å si at for Norsk Industri er de nye reglene som blir vedtatt
i dag, fullt ut til å leve med. Da bør det være mulig for offentlig
eide virksomheter, som f.eks. sykehusene, å håndtere dette på en
god måte. Det er regjeringens ansvar å sørge for at de blir satt
i stand til å gjøre det. Stortinget har allerede ved vedtak 24.
mai gitt regjeringen marsjordre om å redusere vikarbruken i helseforetakene
og å få flere hele, faste stillinger, som er en ønsket virkning
av det vi nå vedtar. Vil statsråden ta ansvar for at helseforetakene
blir godt orientert om regelendringene i god tid, og for at vedtakene
fra 24. mai blir fulgt opp?
Statsråd Anniken Hauglie [11:35:45 ] : Jeg tviler ikke et sekund
på at Norsk Industri vil leve ganske godt med dette. De store virksomhetene
har allerede i dag landsdekkende tariffavtaler, og de har sannsynligvis
også ganske store HR-avdelinger til å håndtere denne typen ting.
Men dem jeg tror utfordringene blir større for, vil være de små
og mellomstore bedrifter i distriktene, som ikke har de store HR-avdelingene,
eller som kanskje heller ikke har ansatte som er organisert i de
fagforeningene som gir anledning til dette. Jeg mener at Stortinget
også må ta hensyn til dem som har legitime behov, men som ikke oppfyller
de kravene som man nå setter.
Så er det fint at også Arbeiderpartiet
er opptatt av vikarbruk i helse- og omsorgssektoren. De var ikke
så opptatt av bruk av innleie da vi endret lov om statens ansatte,
da vi ønsket å begrense antall år man kunne leie inn. Regjeringen
foreslo å redusere fra fire til tre år. Arbeiderpartiet stemte da
imot.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter..
Kårstein Eidem Løvaas (H) [11:36:58 ] : Som vi har hørt i dag,
er utfordringene knyttet til omfattende bruk av innleie i hovedsak
begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslofjordområdet. Derfor
var også tiltakene som opprinnelig var foreslått, begrenset til
denne bransjen, hvor det er dokumenterte utfordringer. Dette er viktig,
fordi Arbeiderpartiet stempler med sitt forslag alle som ikke har
en landsomfattende tariffavtale med fagbevegelsen, som useriøse.
Jeg er ikke overrasket over at Arbeiderpartiet setter systemisk
tenkning foran fleksible løsninger, for når man har en grunntro
på at alt skal passe inn i en boks og fornekter at virkeligheten
er fleksibel, blir det slik. Men å straffe hele det norske næringslivet
er skivebom.
Arbeiderpartiet vil tvinge bedrifter
og deres ansatte til å organisere seg. Det er et angrep på organisasjonsfriheten
og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.
Det er forståelig at Arbeiderpartiet er opptatt av å kvittere ut
pengebidragene fra LO og andre som kjøper seg plass i Arbeiderpartiets
sentralstyre, men å straffe seriøse arbeidsgivere for å få opp organisasjonsgraden
burde være uholdbart, selv for Arbeiderpartiet.
Dette forslaget har ikke vært på
høring eller blitt utredet. Det er både uansvarlig og useriøst at
så store endringer i arbeidsmiljøloven skal vedtas over bordet i Stortinget
uten at også partene i arbeidslivet har blitt hørt. Arbeiderpartiet
kveler bevisst eller ubevisst oppturen vi nå ser i norsk økonomi.
At Arbeiderpartiet gjør disse tingene, er trist, men dessverre ikke
overraskende. Men Kristelig Folkeparti? Kristelig Folkeparti peker
på økt organisasjonsgrad som en viktig årsak til å støtte forslaget.
Er LO på vei inn i Kristelig Folkepartis styrende organer også?
Én ting er at det offentlige er avhengig av, som vi har hørt i dag,
å dekke sitt vikarbehov for å levere gode velferdstjenester. Det
gjelder f.eks. sykepleiere i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Det gjelder ansatte i barnehager, i skoler og i barnevernet. Dette
vil nå bli vanskeligere. Men mye verre: Forslaget hever terskelen
for å komme inn i arbeidslivet. Dette rammer de mest sårbare, som
funksjonshemmede, personer med innvandrerbakgrunn, personer med
hull i cv-en og unge uten utdanning og arbeidserfaring.
Én av Kristelig Folkepartis representanter
sa i en kommentar til media i forrige uke: «En del av vårt idegrunnlag
har vi fra bibelen. Det dreier seg om å stå opp for de svakeste».
Klokskapen i å bruke Bibelen som retningsgiver i politisk virke
kan vi diskutere, for mellom de to permene står som kjent tekster
som utfordrer både menneskerettigheter og fornuft. Men når man sier
at det dreier seg om å stå opp for de svakeste, men faktisk handler
i motstrid til det, blir det rart. Kristelig Folkeparti sørger i
dag for å stenge den viktigste veien inn i arbeidsmarkedet. Dermed
torpederer de inkluderingsdugnaden, der målet er å gi flere muligheten
til å prøve seg i arbeidslivet. Jeg er redd det bare er to mulige
tolkninger av Kristelig Folkepartis posisjon: Enten forstår de ikke
hva de gjør, eller så opererer de med doble standarder.
Hadia Tajik (A) [11:40:04 ] : Det som det her er snakk om,
er ei historisk opprydjing i norsk arbeidsliv. Arbeidarpartiet tek
ansvar i opposisjon – i lag med SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti.
Me har jobba oss i lag i saka om innleige – av omsyn til arbeidsfolk
og av omsyn til familiane deira.
Det er eit faktum at folk treng
fast grunn under føtene sine, dei treng at det er føreseieleg, dei
treng faste jobbar, dei treng klare rettar. Det er på tide å seia
at nok er nok, og at det no er på tide å få kontroll over utviklinga
i norsk arbeidsliv. Det er noko av bakteppet for at me strammar
inn reglane for innleige, ved at me løftar opp rettane til vanlege
folk.
Me har frå denne talarstolen høyrt
ei rekkje bekymringar for fleksibiliteten til industrien og til
små og mellomstore bedrifter. Eg kan trøysta med at det er ei grunnlaus
bekymring. Me sikrar framleis næringslivet den fleksibiliteten som
trengst for f.eks. å leiga inn spesialistkompetanse, henta inn vikarar
eller ta unna toppar i gode tider. Den fleksibiliteten finst framleis.
For Arbeidarpartiet har det alltid
vore viktig at me sikrar rettane til arbeidsfolk, samtidig som me
sikrar næringslivet gode vilkår og handlingsrom. Det har dei òg
med forslaga våre.
Det er ikkje einigheit mellom høgresida
og venstresida om problembeskrivinga i denne saka. Høgrepartia meiner
at innleige ikkje er eit stort nok problem til at dei vil føreslå
kraftfulle tiltak. Her er stortingsfleirtalet ueinig med statsråden.
Me meiner at omfanget av dette utgjer – i lag med nulltimarskontraktar
og mellombelse kontraktar – ein fare for å fortrengja faste tilsetjingar,
at det utgjer ein fare for å svekkja posisjonen til arbeidstakaren,
og at det òg vil kunna føra til at arbeidsgjevaren har mindre vilje
til å investera langsiktig i sine tilsette, for dei skal trass alt
ikkje vera der så lenge. Det arbeidslivet vil me ikkje ha.
Så høyrer eg at representanten Wiborg
og representanten Eidem Løvaas no avslørar at når det gjeld inkluderingsdugnaden
til regjeringa, hadde dei tenkt at han skulle verta gjennomført
med bemanningsbransjen i front. Det vil eg seia er ikkje mykje til
innsats for å få folk i jobb. I praksis inneber det legitimeringa
av utviklinga av omfanget av ein bransje som vil gjera han større
og viktigare viss dei hadde fått gjennomslag for det, heller enn
å avgrensa han til vikarbruk, spesialistar, ta unna toppar – altså
vera det tillegget som det eigentleg er meint å vera, ikkje det
grunnlaget som høgresida ønskjer å leggja til rette for.
Me har rett og slett ulike visjonar
for folk og ulike visjonar for arbeidsliv. Det er ganske greitt
at det no er avslørt og oppe i dagen.
Ingunn Foss (H) [11:43:17 ] : La det ikke være noen tvil: Fast
ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Midlertidige
ansettelser av arbeidskraft skal alltid være et supplement til faste
stillinger. Derfor er det bra at andelen midlertidig ansatte ikke
har endret seg i særlig grad etter at den generelle adgangen til
midlertidige ansettelser ble innført i 2015.
Regjeringens forslag tar et oppgjør
med ulovlig innleie og skjerper reglene for at det skal bli vanskeligere
å uthule prinsippet om faste ansettelser. Samtidig balanserer det
behovet for midlertidig arbeidskraft for å ta unna arbeidstopper.
Regjeringens forslag var et godt forslag, og et kompromiss mellom
partene i arbeidslivet.
Det forslaget som får flertall her
i dag, er ikke et godt forslag. I stedet for en balansert løsning
havner vi i den ene grøftekanten.
Med forslaget må bemanningsforetakene
ha fast tilsatte, selv om behovet i bedriftene som kjøper tjenestene,
er midlertidig. Kan vi forvente at bemanningsforetak kan ha fast
ansatte for å ta unna vikaroppdrag i andre bedrifter? Dette er en
dårlig løsning som kan ramme næringslivet hardt.
Det er dårlig for dem som bearbeider
fisken vår, og dem som produserer maten vår. De har sesongarbeid med
topper i produksjonen. Det er dårlig for industrien som er avhengig
av fulle ordrebøker i et tøft marked. Og det er dårlig for skoler,
barnehager, sykehus og sykehjem som er helt avhengig av vikarer
for å få timeplanen til å gå opp. Disse rammes nå av venstresiden
og Kristelig Folkepartis innstramminger.
En annen gruppe som også blir rammet,
er de som står utenfor arbeidslivet. For selv om vi hører om skrekkeksempler,
er de fleste aktørene i bemanningsbransjen seriøse. De utfører viktige
jobber for landet vårt, følger arbeidsmiljøloven og bidrar til inkluderingsdugnaden. Sannheten
er at bemanningsbransjen er et springbrett inn i arbeidslivet for
mange.
Andelen innleide har vært stabil
over tid og er rundt 1,5–2 pst. av alle årsverk. Det er lite, men
det betyr samtidig at det hvert år er 80 000 sysselsatte i bemanningsforetak
som får en jobb å gå til. Cirka 40 pst. av vikarene i bemanningsbransjen
kommer fra arbeidsledighet og nesten 20 pst. fra skolebenken.
De som får en ny mulighet gjennom
bemanningsbransjen, er ofte de unge. Det er mennesker uten formell kompetanse,
hull i cv-en. Det er seniorer i arbeidslivet, og det er mennesker
med funksjonshemninger og med innvandrerbakgrunn. Dette er viktige
grupper som blir inkludert. Alternativet er dessverre ofte ledighet
og trygd.
Når det er utfordringene i bygg-
og anleggsbransjen i Oslo-området som er problemet, må man rette
tiltakene inn mot det og ikke ramme bedrifter, offentlig tjenesteproduksjon
og mennesker som sliter med å få jobb. Det er urettferdig, usosialt
og uansvarlig.
Hvis vi skal lykkes med inkluderingsdugnaden,
trenger vi alle gode krefter med på laget. Dette gjelder også bemanningsbransjen.
Vi må aldri glemme at en fot innenfor arbeidslivet tross alt er
bedre enn å ha begge bena på utsiden.
Eigil Knutsen (A) [11:46:21 ] : Dette er en gledens dag for
oss som er opptatt av et seriøst arbeidsliv, hvor faste og hele
stillinger er hovedregelen. Det er en moderne hovedregel. Mitt parti
ble stiftet for å sikre arbeidsfolk trygghet og en anstendig lønn
å leve av. Vi er fortsatt ikke i mål, men i dag tar vi et skritt
i riktig retning.
Høyres representanter reagerte unisont
da det ble kjent at et flertall på Stortinget går inn for innstramminger
på innleie i arbeidslivet. Trist, var det ordet jeg oftest så igjen
både i leserinnlegg, i sosiale medier og i debatter. Jeg vet ikke
om de har lært av sitt søsterpartis president over dammen som avslutter
mange av sine innlegg med ordet sad!, eller om de bare har misforstått
hva vi vedtar her i dag.
For det første: Høyreregjeringens
forslag til liberalisering for innleiebransjen er radikalt. At bemanningsbyråer
skal få en utvidet rett til å ansette midlertidig, ville satt arbeidslivet
vårt tilbake i tid – en tid vi gjennom politisk kamp på arbeidsplasser
og på Stortinget har kommet oss forbi.
For det andre: Forslagene som får
flertall her i dag, gir et mer inkluderende arbeidsliv, mer trygghet
for inntekt for dagens og framtidige arbeidstakere og deres familier. Det
er et viktig poeng for meg. Ikke bare rydder vi opp slik at dagens
arbeidstakere får litt mer trygghet, men vi rydder opp slik at også
framtidens arbeidstakere kan møte et arbeidsliv med faste og hele
stillinger.
De neste årene vil vi ha et enormt
behov for flere fagarbeidere. Jeg vil trekke fram to sektorer. Nå
som Stortinget, de store Arbeiderparti-styrte byene og partene i bygg-
og anleggsbransjen er i ferd med å rydde opp i byggebransjen, vil
vi ha et stort behov for fagarbeidere som skal bygge landet. Nå
utdannes det igjen fagarbeidere i byggfag i Oslo etter mange år
med nedgang. Når det offentlige stiller krav til næringen og de
seriøse bedriftene går foran, da er det umulige mulig. Da kan vi
i framtiden få en produktiv byggebransje med faste og hele stillinger,
som er attraktive for norsk ungdom å satse på.
Den andre sektoren er helsevesenet.
Vårt offentlige helsevesen er på mange måter kronjuvelen i det norske velferdssamfunnet.
Nå er det skyer i horisonten. Det blir flere eldre og mange kommuner
merker at de udekkede behovene blir større. Vi trenger titusenvis
av nye helsefagarbeidere i årene som kommer. Og hvem er det som med
hånden på hjertet kan si at norsk ungdom vil satse på dette når
det alltid er deltid og midlertidige stillinger, gjerne i bemanningsbyråer,
som venter i andre enden?
Stortinget vedtar i dag viktige
endringer i norsk arbeidsliv, og Arbeiderpartiet fortsetter kampen
for mer trygghet og mindre forskjeller i arbeidslivet. Vi handler lokalt
og nasjonalt, enten det er Sveio kommune som øker grunnbemanningen
på sykehjemmet for å redusere innleie og heve kvaliteten i eldreomsorgen,
eller Bergen som oppretter egen vikarpool.
Sosialdemokratiets store prosjekt
er å bygge dansegulvet hvor menneskene kan danse sitt liv. Et trygt
arbeidsliv er den viktigste bærebjelken …(presidenten avbryter.)
Presidenten: Takk
for det!
Erlend Larsen (H) [11:49:33 ] : Hovedregelen i norsk arbeidsliv
skal være faste ansettelser og heltid. Det er vi alle enige om.
Det skal også gjelde for bemanningsforetakene. Samtidig må vi erkjenne
at faste stillinger ikke passer for alle. Sannheten er at sykepleiere
og leger som kommer til Norge for å utføre livsviktige helse- og
omsorgsoppgaver, ikke ønsker eller har muligheten til å knyttes
sterkere til bemanningsforetakene med fast stilling. De har gjerne
fast stilling i hjemlandet og kommer til Norge for å ta kortere
eller lengre oppdrag når det passer dem. De er attraktiv arbeidskraft
og må lokkes til Norge for å ta oppdrag. Bemanningsforetakene må
ofte saumfare arbeidsmarkedet i våre naboland for å finne riktig
kompetanse. Årsaken er enkel: Det er for få norske sykepleiere og
leger til å ta disse oppdragene.
Når man stenger døren for midlertidige
oppdrag i bemanningsforetakene, vil dette gå direkte ut over rekrutteringen
av helsepersonell for å dekke kritiske oppgaver i det norske helsevesenet.
I 2017 leverte bemanningsforetakene snaut 800 000 lege- og sykepleiertimer
til sykehusene. Det omfatter ca. 57 000 ulike leger og sykepleiere.
Det er lite sammenliknet med det helseforetakene selv ansetter;
det er ca. 300 000 ansatte innenfor norsk helsevesen. Samtidig er
det mange steder små marginer for om vaktlaget kan fylles, om spesialistavdelingene
har en spesialist, eller om avdelingene kan holde åpent i de mest
kritiske delene av ferieavviklingen.
Det som særpreger sykehusene, er
at det er helt nødvendig å sikre tilstrekkelig bemanning gjennom
helger, helligdager og ferieavvikling for å sikre en forsvarlig drift,
samtidig som egne medarbeidere i størst mulig grad får avviklet
sin ferie på en god måte. Det er først og fremst utfordrende å finne
tilstrekkelig med legespesialister og spesialsykepleiere, særlig
ved fravær av leger i vaktlag eller for å opprettholde en minimumsbemanning
av spesialsykepleiere. Dersom et vaktlag for legene ikke holder
en minimumsbemanning, kan det føre til at vakter må avvikles. Det
kan ramme viktige funksjoner. Det gjelder for både store og små
sykehus. Dersom det ikke blir gitt anledning til kortvarig bruk
av kompetente helsepersonellvikarer, vil dette for enkelte fagmiljøer kunne
ramme pasientbehandlingen, og særlig akuttfunksjoner.
Dessverre er det ikke sånn at helseforetakene
selv er i stand til å administrere innleie av vikarer på samme måte
som bemanningsbyråene – heller ikke med interne bemanningsentre.
Bemanningsbyråene bruker betydelige ressurser på å ha god oversikt
over det internasjonale arbeidsmarkedet og har mange kunder. Dette
gjør at de har større muligheter til å levere ut fra helseforetakenes
behov enn de selv ville hatt mulighet til.
Konsekvensen av ikke å vedta den
nye hjemmelen for bemanningsforetakene kan være alvorlig. Det er uansvarlig
og unødvendig av venstresiden og Kristelig Folkeparti å skape usikkerhet
og uro rundt rekrutteringen av helsepersonell, helsetilbudet og
pasientene i sykehusene på denne måten.
Kristian Tonning Riise (H) [11:52:39 ] : Norge har antakelig
verdens aller tryggeste og mest velorganiserte arbeidsliv. Det er
en verdi ved det norske samfunnet. Men vi skal også være oss bevisst
at arbeidslivet kan bli så skjermet at det blir svært vanskelig
for mange, ja tilnærmet umulig for noen, å få en fot innenfor.
Vi er godt vant med at de rød-grønne
partiene tegner opp en falsk dikotomi i disse debattene der motsetningene
angivelig står mellom de som vil at folk skal ha en fast jobb, og
de som vil at folk skal ha en midlertidig jobb, sikker inntekt eller
usikker inntekt, ansatt arbeidskraft eller innleid arbeidskraft.
Hadde det bare vært så enkelt! Realiteten er at alle i denne salen
er enige om at fast jobb skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv,
at vi ønsker at så mange som mulig skal kunne ha en sikker inntekt,
og at vi ønsker å begrense andelen innleid arbeidskraft. Problemet
er bare at for mange er alternativet midlertidig jobb eller ingen
jobb. For mange er alternativet usikker inntekt en periode eller
å bli gående i enda lengre tid som arbeidsledig med økt risiko for
å bli permanent stønadsmottaker. For mange virksomheter er alternativet
innleid arbeidskraft eller ingen mulighet til å levere anbud på
et prosjekt og dermed også svekke grunnlaget for å garantere fast
jobb til flere.
Om man er opptatt av norsk konkurransekraft,
om man er opptatt av at vi skal ha et arbeidsliv som er tilgjengelig
for flest mulig, er vi i hvert fall nødt til å sørge for at vi fører
en målrettet politikk når vi gjør innstramninger i et allerede strengt
regulert arbeidsmarked. I dag gjør vi det motsatte. Regjeringen
hadde i sitt forslag foreslått å begrense innstramningene til den
delen av arbeidslivet der vi har et problem. I stedet går Stortinget med
Kristelig Folkepartis stemmer inn for å skyte spurv med kanon. Dermed
vil vi også treffe utilsiktede mål. I stedet for å stramme inn der
vi alle er enige om at vi har en altfor høy innleieandel, velger
flertallet i Stortinget i dag å stramme inn for alle bransjer, fordi
noen av disse hypotetisk kan komme til å få et problem med for mye innleie
en eller annen gang i framtiden. Slik skaper vi ikke et tillitsfullt
forhold mellom myndigheter og næringsliv. Taperne i dag er de som
får en stengt inngangsport til arbeidslivet, og det er de små og
mellomstore bedriftene som får dårligere konkurransevilkår. Det
vil jeg si er et trist utfall.
Lise Christoffersen (A) [11:55:38 ] : Først et spørsmål til
presidenten: Hvorfor klubber ikke presidenten når representanten
Eidem Løvaas står her og sier at noen kjøper seg plass i Arbeiderpartiets
sentralstyre?
Så til saken: Argumentene i dagens
debatt er nøyaktig de samme som da Stortinget i mars 2015, mot store
protester og generalstreik, svekket arbeidsmiljølovens vern mot
midlertidige ansettelser? Også den gangen hevdet regjeringspartiene
at økt adgang til midlertidighet ville gi flere av dem som står
utenfor arbeidsmarkedet, gode muligheter til å komme inn i arbeidslivet,
til tross for at all erfaring fra andre land, oppsummert av OECD,
viste at økt adgang til midlertidige ansettelser ikke gir flere jobber,
bare økt midlertidighet med de negative konsekvensene det får for
arbeidstakergrupper som er særlig utsatt – ungdom, innvandrere,
delvis uføre, men også familier i etableringsfasen.
Nå vil regjeringa gjøre det igjen.
Bemanningsselskapene skal få en ny hjemmel til hyppigere bruk av
midlertidig ansatte. Risikoen for manglende oppdrag skyves over
på de ansatte. Økt midlertidighet går særlig ut over kvinner i fruktbar
alder. Økt midlertidighet er rett og slett dårlig familiepolitikk.
Det burde være et tankekors for flere enn de rød-grønne partiene
og Kristelig Folkeparti.
Regjeringspartiene sier i innstillinga
at utfordringene med innleie er begrenset til bygg- og anleggsbransjen, men
det er jo feil. Innleie brer seg. Rett før jul hadde Aftenposten
en artikkel som viste at norske kommuner har betalt nær en milliard
til et av landets største helsevikarbyråer, og som i tillegg har
hatt en stor del av virksomheten i lavskattland og transaksjoner
gjennom skatteparadis. Ingen sjekket hvilke lønns- og arbeidsforhold vikarene
jobbet under. Helse- og omsorgssektoren er kvinnedominerte arbeidsplasser
med et betydelig omfang av ufrivillig deltid blant egne ansatte.
Da likestillingsombudet så på klager
på diskrimineringen av gravide på arbeidsmarkedet, gjaldt hele 55 pst. av
sakene ansettelser, herunder fornyelse eller forlengelse av vikariater
eller andre midlertidige stillinger. TNS Gallup hadde en tilsvarende,
der over halvparten av kvinnene oppga at de har opplevd diskriminering
i forbindelse med graviditet eller foreldrepermisjon. Svært mange
av dem var ansatt i midlertidige stillinger. Én av fem hadde opplevd
ikke å få forlengelse av arbeidsforholdet. Det var altså før adgangen
til midlertidighet ble utvidet tilbake i 2015.
Kvinner jobber oftere i midlertidige
jobber. Det er kvinner som blir gravide mellom oppdrag. Gjennomsnittsalderen
for første barn går opp, fødselsraten ned. Å miste jobben er ingen
god start på livet som nybakt forelder. Jeg nekter å tro at regjeringspartiene
ikke også skjønner det, men en likestillings- og familievennlig
arbeidslivspolitikk er vel ikke viktig nok.
Presidenten: Presidenten
anser representanten Kårstein Eidem Løvaas’ påstand som tilbakevist
gjennom innlegget til representanten Christoffersen.
For øvrig legger også presidenten
til grunn at ingen kan kjøpe seg plass i noen partiers sentralstyre.
Margunn Ebbesen (H) [11:59:00 ] : Før helgen fikk vi presentert
nye arbeidsledighetstall fra Nav, som viser at ledigheten fortsetter
å synke. 2,3 pst. arbeidsledige er et så lavt tall som vi ikke har
sett siden 2009. Og dette er gode og viktige tall for at vi skal
klare å oppnå et bærekraftig velferdssamfunn også i framtiden.
Men en bakside av dette kan være
at det blir vanskeligere å rekruttere kritisk bemanning til f.eks.
sykehus og kommuner. I dag rekrutteres mange sykepleiere og leger fra
skandinaviske land gjennom bemanningsbyråer for å dekke det uløste
behovet hos oss. Dette er arbeidstakere som har fast stilling i
et annet land, men har tilknytning til bemanningsbyrå her i landet
og er i utgangspunktet ikke interessert i fast ansettelse her. De
bruker ferier eller opparbeidet fritid til å dekke viktige og nødvendige
behov i våre sykehus eller sykehjem.
Hvis forslaget som fremmes av flertallet
her i dag, vedtas med stemmene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
bidrar altså disse partiene til at livsviktig og nødvendig kompetanse
– som også er viktig i Distrikts-Norge – svekkes. Det er beklagelig.
Men det som er mest beklagelig hvis
forslaget om å fjerne hjemmel om midlertidig ansettelse for bemanningsbyråene
vedtas, er at de samme partiene er med på å spenne beina under personer
som virkelig trenger hjelp for å komme inn i arbeidslivet igjen.
Jørn Tvervik i AS3 Employment i
Bodø trodde ikke sine egne ører da jeg snakket med ham i dag. AS3
Employment hadde i fjor hjulpet 91 personer over i fast arbeid –
og det bare i Bodø – og hittil i år er 43 personer hjulpet inn i
fast jobb igjen. Noen av disse er personer som har slitt med psykiske
problemer. De kan ha hatt rusproblemer og har kanskje hull i cv-en.
Det viktigste for dem har vært å få en tilknytning til arbeidslivet
igjen, og via AS3 Employment har de gjennom først å få midlertidig
ansettelse fått fast ansettelse.
Jeg må si jeg synes det er trist
når flertallet i Stortinget i dag ser ut til å glemme disse personene
i sin iver etter å gjennomføre denne endringen – spesielt ved å
gå for et slikt vedtak uten forutgående utredning av konsekvensene
ved en slik radikal endring. I proposisjonen fra regjeringen foreslås
det innstramminger i bygg- og anleggssektoren, som vi vet er vanskelig,
spesielt her i Oslo. Men å ta alle bemanningsbyråene i samme slengen
blir feil medisin. Jeg vil kanskje be Kristelig Folkeparti også her
tenke på en god fjellvettregel: Det er ingen skam å snu.
Margret Hagerup (H) [12:02:05 ] : Jeg kan forstå hvorfor en
ønsker bedre regulering av bemanningsbransjen for å slå ned på useriøse
aktører som tøyer og bryter regelverket. Men nå straffes alle for
et problem som i utgangspunktet begrenset seg til bygg- og anleggsbransjen
i Oslo-området. Det er uansvarlig, det er urettferdig, og det er
usosialt. Ekstra usosialt blir det når tiltakene rammer de som sitter
aller nederst ved bordet, de som strever med å finne seg en jobb.
I dag bærer venstresiden og Kristelig Folkeparti ansvaret for dem.
Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen
i bildet venstresiden har tegnet av bemanningsbransjen. Jeg har
samarbeidet med mange gjennom en lang yrkeskarriere og har som stortingsrepresentant
vært i dialog med enda flere. Henvendelsene den siste uken har vært
massive – fra bekymrede gründere, ledere og ansatte i små og mellomstore
bedrifter til sykehus, skoler og barnehager, frustrerte studenter,
mødre og fedre, som kan fortelle mange historier fra bransjen.
Jeg jobbet med rekruttering i ASKO
og ble engasjert i inkluderingsdugnaden i praksis. Jeg hadde noen
møter med enkeltmennesker som jeg aldri kommer til å glemme. For
disse menneskene er ikke en jobb å gå til noe som er selvskrevet,
og som kommer av seg selv. Disse menneskene har kjempet hver eneste
millimeter for å komme inn i arbeidslivet. For dem betyr jobben
alt, det er en mulighet. Det kan virke som om man må oppleve dette
selv, i det virkelige livet, for å forstå verdien av det.
En av personene som fikk jobb gjennom
bemanningsbransjen i Østfold, er Paal. Paal er sveiser og kom på
intervju. Han slet, og cv-en viste et stort hull på to år. Faren
hans hadde gått bort i den tiden, og han hadde misbrukt rusmidler.
Nå er vel jobbmulighetene mine forsvunnet, sa han. Nei, svarte bemanningsbyrået,
hvis vi kan være like åpne som det du er nå, så prøver vi. Bemanningsbyrået
ringte en av sine faste, gode kunder og fortalte Paals historie.
Bedriften ga Paal en mulighet, og kort tid etterpå hadde han fast
jobb. I dag, fem år etter, jobber han der fremdeles. Uten nær og
god relasjon til bemanningsbyrået hadde ikke bedriften turt å ta
ham inn i jobb. Åpenhet og gode relasjoner endret Paals historie.
Han fikk en ny sjanse.
For bare tre år siden var Kristelig
Folkeparti med på å senke terskelen inn i arbeidslivet gjennom å
åpne for generell adgang til midlertidige ansettelser. Selv om denne kom
samtidig som at Norge tapte 50 000 arbeidsplasser innen oljen, har
den foreløpige evalueringen vist at det ikke førte til flere midlertidige
ansettelser. Terskelen ble senket, men mange flere trengte jobb.
I dag, når arbeidsledigheten har gått ned, og vi endelig kunne inkludert flere
som har stått langt unna arbeidslivet, velger Kristelig Folkeparti
å heve terskelen igjen. Det må vi ha lov til å si at er trist.
Jonny Finstad (H) [12:05:05 ] : I Nord-Norge – og i Lofoten,
hvor jeg kommer fra – går det veldig bra for tiden. Det er en enorm
vekst. «Arbeidsledighet» er nærmest blitt et fremmedord, men en
felles utfordring for arbeidslivet i nord akkurat nå er å få tak
i nok arbeidskraft. Å jobbe i fiskeindustrien på vinteren og snekre
på sommeren er ikke attraktivt for dagens ungdom. Løsningen har
vært innleie av utenlandsk sesongarbeidskraft gjennom bemanningsbyråer
– og dette er en løsning som har tjent landsdelen veldig godt. Skal
ulovligheter i byggenæringen i Oslo få ødelegge for avgjørende arbeidskraft
for de små bedriftene nordpå som ikke har en sentral tariffavtale?
Jeg har vært ordfører i en kommune
med lokalsykehus, og jeg er godt kjent med grunnen til at vi klarer
å opprettholde akuttfunksjonene på vårt lokalsykehus og i kommunehelsetjenesten.
Det er grunnet innleie av spesialistpersonell via bemanningsbyrå.
Dette er fast ansatte spesialister i utlandet som på fritid og i
ferier tar oppdrag slik at vi kan opprettholde våre akuttfunksjoner.
Vi får ikke tak i norsk arbeidskraft.
Konsekvensene av vedtaket som foreslås
i dag, er meget uoversiktlig for akutthelsetjenesten og lokalsykehusene
i nord. Det kan få dramatiske konsekvenser og framstår som distriktsfiendtlig.
Kan partiene som står bak forslaget, garantere at dette ikke vil
føre til at akuttfunksjonene i nord svekkes, at vi får tak i helsespesialister,
og at avdelinger og akuttfunksjoner ikke må legges ned? Er forslagsstillerne
innforstått med denne risikoen for at viktige akuttfunksjoner ved
våre lokalsykehus ikke kan opprettholdes og blir nedlagt som følge
av dette vedtaket? Er dette en kalkulert risiko man ønsker i et
politisk korstog mot bemanningsbransjen? Mener man virkelig at sykehusene
skal drive egne bemanningsbyråer framfor å drive helsehjelp?
Selv om politisk ideologi er viktig
og idealene er høye, medfører det praktiske konsekvenser for enkeltmennesker
som blir rammet. I dette tilfellet er det de svakeste, nemlig pasientene
i Nord-Norge. Jeg kan love at luftambulansesaken kan bli blåbær
i forhold til konsekvensene som vil kunne oppstå av dette. Men det
er en stor forskjell: Dette gjøres bevisst, det gjøres i et politisk vedtak.
Og jeg spør: Hvor er advarslene fra røde Mads Gilbert, og hvor er
partiet Rødt?
Det foreslås nå uten høring, uten
konsekvensutredning, uten at partene i arbeidslivet har fått uttalt
seg. Det framstår som udemokratisk og ikke etter den norske modellen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:14 ] : Jeg har lest brevet
fra administrerende direktør Paul Martin Strand ved Nordlandssykehuset.
Det er en fordel. Administrerende direktør sier til meg at han kjente
ikke godt til forslaget, og han kjente ikke til når loven skulle
tre i kraft. Direktøren formulerer seg slik:
«Elementer i endringsforslag vil
kunne få utilsiktede negative konsekvenser …».
Han skriver ikke at det vil få,
men det «vil kunne få». Når jeg konfronterer direktøren med at han
presenterer en fortelling her som er en skremselshistorie, svarer
direktøren med: Jeg skrev bare at det «vil kunne få». – Det er ikke
seriøst.
Det som er saken, er at det ikke
er grunnlag for å si at en ikke kan ha innleie fra bemanningsforetak
til sykehus framover. Det er bare det at bemanningsforetakene må
ansette disse spesialistene i fast stilling. De kan ansette dem
i en fast deltidsstilling – fast deltidsstilling.
Dersom bemanningsbyråene ikke ønsker
å ansette dem i en fast deltidsstilling, kan de formidle disse spesialistene
til helseforetaket. Det har vært lovlig, og det vil det bli lovlig
å gjøre framover.
Det som ytterligere viser at direktøren
ikke har oversikt over hva som skjer i Stortinget, er det flertallsvedtaket
som ble fattet i Stortinget den 24. mai i forbindelse med helsekomiteens
behandling av en tilsvarende sak, hvor følgende ble vedtatt, med
støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for nedtrapping i bruken av ekstern innleie i helseforetakene parallelt med
økt bruk av faste ansatte vikarer, også kjent som vikarpooler.»
Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti
støttet det forslaget. Dette er altså en beskjed til regjeringa
om å gjennomføre det jeg nå siterte. Det ville vært ganske rart
hvis vi nå skulle vedta noe som står i motsetning til det, for det
er tross alt ikke lang tid fra den 24. mai og fram til i dag.
Det er viktig at helseforetaksdirektørene
setter seg inn i sakene. Og det er ikke spesielt tillitvekkende
at politisk ledelse i departementet sender ut beskjeder som heller
ikke er korrekte, som helseforetakene skal svare på, jf. brevet
som det er referert fra.
Tom-Christer Nilsen (H) [12:11:23 ] : I dag er det en viss
fare for at min nabo blir arbeidsløs etter vedtakene som gjøres
her i dag. Det snakkes i denne sal som om det er et valg mellom
enten en fast jobb eller et bemanningsbyrå, og at det i enden av
et ikke-eksisterende bemanningsbyrå ligger en fast jobb. Realiteten
er at det i enden av den lovgivningen ligger arbeidsløshet.
Det er en viktig funksjon som fylles
av disse byråene. Vi vet alle at i den virkeligheten vi lever i,
er det ikke alltid et byggeprosjekt går helt som det skal. Det er
ikke sånn at verftene i Ulsteinvik, Stord eller Fitjar bestemmer
når oppdragene kommer – de må ha folkene på plass når oppdragene
kommer. Det er ikke arbeidsplanen til fruktbøndene til Ullensvang
som avgjør når morellene er modne – de må ha folk på plass når morellene er
det, ellers råtner de på trærne. Det er ikke entreprenørene i Voss
som bestemmer når raset går – de må ha folk på plass straks det
har gått. Det er ikke oppdretterne ved Hardangerfjorden som bestemmer
temperaturen i fjorden og dermed når laksen er slaktemoden, og det
er heller ikke lakseslakteriet som bestemmer når de skal komme –
de må begge ha folk på plass når det er klart.
Med situasjonen som etableres i
forbindelse med lovgivningen som nå foreslås og ser ut til å få
flertall her, blir det lov for den ene bedriften i den ene enden
av fjorden, f.eks. Marine Harvest, som har avtale med de riktige,
mens for den andre, hvor far og sønn aldri har skjønt at de skulle
være medlemmer av forskjellige foreninger, hvor den ansatte er arving
og arbeidsgiver er far, blir det ikke tillatt. Vi etablerer en slags
Animal Farm-lovgivning der noen er likere enn andre.
Det er litt interessant å høre hvordan
det her snakkes mot innleie og mot bemanningsbyråer, samtidig som man
sier at det er greit så lenge fagforeningen har godkjent det. Det
er en merkelig tilstand. Enten mener man at denne praksisen er gal,
eller så mener man at den er rett. Men det gjør man ikke – man mener
at den er riktig hvis fagforeningen mener det, men gal dersom fagforeningen
ikke mener det.
Det at det ikke er årevis med verdiskaping,
der en har fulgt alle lover og regler, har gjort alt en skulle,
og har vært på riktig side av loven hver eneste dag i alle år en har
drevet bedrift, som har betydning, men om en er meldt inn i riktig
forening, og hvorvidt den foreningen har rett til å foreslå dommer
etter arbeidsretten, som skal være grunnlaget for om dette er lov
eller ikke, er en temmelig urettferdig behandling av små entreprenører som
skal konkurrere mot store firmaer, spør du meg.
Vi får se om min nabo har jobb etter
at denne debatten er ferdig, og ansvaret ligger i denne sal, for
ingen må tro at det som skjer her, ikke vil bety færre oppdrag til norske
bedrifter og flere som går arbeidsledig lenger.
Torill Eidsheim (H) [12:14:29 ] : Ifølgje Navs bedriftsundersøking
frå 2018 manglar Noreg 44 400 personar til å fylle ledige stillingar.
I helsesektoren aleine er det ein bemanningsmangel på 10 200 personar,
derav 6 000 sjukepleiarar. Vi er heilt avhengige av legar og sjukepleiarar
som faktisk kan ha fast arbeid i heimlandet, men som kjem til Noreg
for å ta kortare eller lengre oppdrag.
Innleige utgjorde heile 1 500 årsverk
for sjukepleiarar i fjor. Fast tilsetjing skal vere hovudregelen,
men realiteten er at enkelte kommunar, som f.eks. Hattfjelldal,
må lokke med 100 000 i bonus for å få svenske sjukepleiarar til
å bli verande lenger. Nokre snakkar om at utanlandsk arbeidskraft
konkurrerer ut den norske, men mange plassar er det ingen norske
å konkurrere mot.
Arbeidsforskingsinstituttet undersøkte
i 2017 korleis sjukepleiarar og lagerarbeidarar opplevde norske
bemanningsbyrå. Det viste seg at sjukepleiarane ofte har større
makt fordi dei kan bytte bemanningsbyrå dersom dei er misfornøgde.
Fleirtalet av dei svenske sjukepleiarane fortalde at dei tok mellombels
arbeid i Noreg for å få høgare lønn, mindre stressande arbeidsforhold
og større kontroll over balansen mellom arbeid og fritid. I tillegg
viser det seg at det har bidrege til at sjukepleiarar i Sverige
i nokon grad er blitt i stand til å kjempe fram betre lønsvilkår
òg i sitt eige heimland.
Bemanningsbyråa hjelper i dag norske
sjukehus og heile Helse-Noreg til å gå rundt. Spørsmålet er: Vil
vi kome til å få fleire eller færre sårt tiltrengte sjukepleiarar dersom
alle no må bli fast tilsett i eit bemanningsselskap?
Solfrid Lerbrekk (SV) [12:17:05 ] : I dag kjem me eit stort
skritt på vegen i kampen for eit seriøst og trygt arbeidsliv. Det
er eg veldig glad for. At me i dag får heva avtalenivået for innleige
til å gjelda bedrifter som har inngått tariffavtale med fagforeining
med innstillingsrett, definerer ut hus-avtaler og serviettavtaler
som fram til i dag har gjort jobben veldig vanskeleg, spesielt for
Arbeidstilsynet. Me hindrar òg ein alvorleg liberalisering av arbeidsmiljølova
som ville ha opna for endå mindre tryggleik for tilsette i bemanningsbyråa.
Kristeleg Folkeparti har samarbeidd
godt med oss i denne saka og levert inn fem lause forslag, og SV
vil røysta subsidiært for forslag nr. 7 og nr. 11. Forslag nr. 7, frå
Kristeleg Folkeparti, viser ein del stader til § 14-9 andre ledd
bokstav f, som er den generelle opninga for mellombelse tilsetjingar.
Dette er som kjent SV sterkt imot, men me har forståing for at det
ville vorte særs komplisert å leggja fram forslag utan å visa til
dette. Sjølve § 14-9 andre ledd bokstav f ligg i forslag nr. 8,
frå Kristeleg Folkeparti, som SV her får høve til å røysta mot.
Erlend Wiborg (FrP) [12:18:48 ] : Debatten har vært litt forutsigbar,
muligens med unntak av Sosialistisk Venstrepartis Solfrid Lerbrekk,
som var inne på hvilke fagforeninger eventuelt Jesus ville vært
medlem av.
Representanten Bjørnar Moxnes mente
Fremskrittspartiet og regjeringen ikke ønsker å straffe arbeidslivskriminalitet.
Det er direkte feil. Denne regjeringen har økt straffenivået for
arbeidslivskriminalitet, og vi har iverksatt tiltak på tiltak og
sørget for flere kontroller ute på arbeidsplassene, slik at vi stadig
får tatt flere useriøse aktører, noe som er til gode for alle de
store og seriøse aktørene, noe faktisk flertallet er.
Det som bekymrer meg, og som jeg
savner litt i debatten i dag, går på tankegangen om hva slags arbeidsliv
vi har i 2018. Vi må passe oss for ikke å lage systemer som er tilpasset
det arbeidslivet vi hadde for 20–30–40 år siden, med store hjørnesteinsbedrifter
som hadde en stor organisasjon og mulighet til å håndtere utfordringene ved
sykdom eller ved topper. Nå har vi et annet arbeidsliv, med stadig
flere små og mellomstore bedrifter og stadig flere arbeidstakere
som selv velger ikke å være organisert, da de mener de kan ivareta
sine interesser på andre måter. Det må vi ha respekt for, og vi
må ikke nå komme med distriktsfiendtlige forslag som spenner bein
under de små og nyskapende aktørene. Det er spesielt trist, synes
jeg, at Kristelig Folkeparti velger her å gjøre det vanskeligere
for flere å komme inn i arbeidslivet: rusmisbrukeren med store hull
i cv-en, men som endelig har fått orden på livet, men som kanskje
ingen arbeidsgiver vil ansette. Da synes jeg det er synd at man
i dag ønsker å frata den personen muligheten til å få én fot innenfor,
få vist seg frem og forhåpentligvis få fast arbeid. Forskningen
viser jo at de som er midlertidig ansatt eller innleid, i stor grad
ender opp med fast ansettelse.
Jeg har noen spørsmål til representanten
Reiten fra Kristelig Folkeparti om forslagene nr. 9 og 10. De ønsker først
å vedta noe, så skal det utredes – i etterkant – men utredningen
skal legges frem før loven trer i kraft. Betyr det at hvis utredningen
viser at dette er uheldig, de vedtakene Kristelig Folkeparti sørger
for å få flertall for nå, så kommer de til å fremme hasteforslag
og stoppe disse forslagene før de trer i kraft?
Steinar Reiten (KrF) [12:22:14 ] : Kristelig Folkeparti er
et kristendemokratisk sentrumsparti som befinner seg i spenningsfeltet
mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Det er et faktum
som mange av debattantene har vanskelig for å forholde seg til,
men det er likevel et faktum. Det blir ensomt rundt oss i sentrum etter
hvert, men vi er der fortsatt.
Kristelig Folkeparti er sentrumspartiet
som kan bidra til budsjettforlik. Kristelig Folkeparti er partiet
som kan finne gode løsninger for en modell for formuesskatten som
gjør at vi gradvis kan skrive ned formuesskatten og skatt på arbeidende
kapital. Og Kristelig Folkeparti er sentrumspartiet som også kan
bidra til forskyving av maktbalansen i retning arbeidstakersiden
når vi ser en utvikling mot økt uryddighet og kynisk utnyttelse
av uorganisert arbeidskraft.
Jeg må nok si at jeg blir overrasket
når representanten Kårstein Eidem Løvaas antyder at de grepene vi
tar i dag, kveler veksten i norsk økonomi. Mener representanten
Løvaas at det å ta inn en paragraf i arbeidsmiljøloven som i realiteten
hindrer en gruppe arbeidstakere i Norge fra noen gang å kunne få
en fast ansettelse, bidrar til at vi får fortsatt vekst i Norge?
Mener representanten at når vi ønsker å heve organisasjonsgraden
for å inngå skriftlige avtaler om tidsbegrenset innleie, vil det kvele
norsk næringsliv?
Kristelig Folkeparti var i 2015
med på å danne flertall for arbeidsmiljøloven § 14–9 andre ledd
bokstav f, en generell adgang til å ansette midlertidig i inntil
tolv måneder. Da var hensynet om å gi grupper som står svakt i arbeidsmarkedet,
lettere adgang, nettopp et av argumentene som vi lyttet til. Forslag
nr. 8, fra Kristelig Folkeparti, er en presisering av at den paragrafen
ikke skal endres nå. Vi regner med at Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre står sammen med oss om det.
Til slutt har jeg lyst til å si
at det er trist når man av og til opplever at det nærmest blir tegnet
skremmebilder av organisert arbeidskraft. Medlemmer av fagforbund rundt
om i landet er ikke interessert i å stikke kjepper i hjulene for
verdiskaping og løpende daglig drift i små bedrifter rundt om i
Norge. De ønsker tvert imot å bidra aktivt til at hjulene fortsatt
skal spinne, og at pengene skal renne inn.
Vikarbehovet blir ikke borte selv
om vi strammer inn på bruken av bemanningsforetak som formidler
midlertidig arbeidskraft. Studenter og arbeidsledige vil fortsatt
være ettertraktet midlertidig arbeidskraft, men vi tror at det er
en bedre løsning at bedrifter og offentlige etater i større grad
sørger for … (presidenten avbryter).
Presidenten: Neste
taler er Per Olaf Lundteigen.
Presidenten minner om at vi har
en taletid å holde. Et sekund over er greit, men ikke noe særlig
lenger enn det. Da blir presidenten nødt til å bryte inn.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:32 ] : Representanten Wiborg
sier at det blir lengre vei inn i arbeidslivet. Representanten Breivik
sier at jeg lukker dører og hever terskler. Det er ikke korrekt.
Det vi gjør, er at vi får klarere regler. Det norske systemet er
faste ansettelser. Nå får vi definert det i loven som løpende og
tidsubestemt. Bedrifter har fortsatt adgang til å ansette midlertidig
etter arbeidsmiljøloven § 14–9 andre ledd – både for å ta arbeidstopper
og for å ta vikariater. Det er ingen endring i bedriftenes adgang
til å ansette midlertidig.
Bedriftene kan fortsatt leie inn
arbeidsfolk fra andre produksjonsbedrifter – ingen endring. Vi har
internasjonalt gode regler når det gjelder permitteringer og arbeidsledighet,
og det tar bort risikoen for arbeidsgivere og styrker forholdene
for arbeidstakere når det gjelder faste ansettelser. Dette henger
sammen som en helhet.
Bedrifter kan bruke tilkallingsvikarer
framover, som den bruker tilkallingsvikarer i dag. Bedrifter kan
bruke underentreprenører, slik bedrifter bruker underentreprenører
i dag. Saken gjelder altså bemanningsforetak. Hele tida har det
vært lovens intensjon at de som er ansatt i bemanningsforetak, skal
være fast ansatt. Imidlertid har NHO Service og Handel misbrukt
sin rolle ved å etablere en ansettelseskontrakt som heter «fast
ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Hvorfor tror vi at de har brukt
begrepet «fast ansettelse». Jo, fordi en måtte kalle det fast ansettelse.
Hvis en ikke skrev det, var det i strid med loven. Men så tilføyde
man «uten lønn mellom oppdrag». Fiffig! Det er fiffig å lage en
sånn kombinasjon for å vri seg unna. NHO Service og Handel er kreative.
De har nå fått smake konsekvensene av sin kreativitet ved at det
strammes inn. Jeg er glad for at regjeringa er med på det, ved å
definere faste ansettelser.
Hvis bemanningsbyråene ikke kan
ansette fast, kan bemanningsbyråene formidle arbeidskraft. De står
i sin fulle rett til å formidle arbeidskraft mellom de gruppene som
søker arbeid, og de bedriftene som trenger midlertidig arbeidskraft.
Det er ingen endring i det. Dette er et gjennomtenkt forslag, og
seriøse bedrifter og bemanningsselskaper vil fylle en rolle framover.
Senterpartiet har aldri verken sagt eller foreslått at de skal forbys.
Presidenten: Presidenten
vil berømme saksordførerens bruk av tid, at han holdt seg innenfor
taletiden.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:28:49 ] : Et velorganisert arbeidsliv
er en forutsetning for å ha et godt familieliv. Både arbeidslivet
og familielivet i Norge er under press, og det er behov for å gjennomføre
tiltak. Senterpartiet har gjennom flere år fremmet konkrete forslag
om endringer i arbeidsmiljøloven, og vi er glad for at Stortinget
i dag tar viktige skritt i riktig retning. Ikke minst er det viktig
at en får en klar definisjon av hva faste ansettelser er, og får
det inn i loven. Omsider sørger en for at det blir forbudt med såkalt
fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag.
Men jeg må si at det er særdeles
spesielt når jeg hører statsråden i replikkveksling her tidligere
i dag angi at en fast stilling i en gitt stillingsprosent ikke skal
gi forutsigbarhet for hva slags månedlig lønn en skal få utbetalt.
Er en ansatt, enten det nå er i 20 pst.-, 30 pst.- eller 50 pst.-stilling,
er jo den vanlige forståelsen av det at en får en fast månedlig
utbetaling tilsvarende den stillingsprosenten en har, og så får
en eventuelle tillegg som en måtte ha, utover det. Jeg vil be statsråden
om å komme opp igjen og konkretisere at det faktisk er det som er
meningen ut fra loven, og hvis ikke, hva som er begrunnelsen for
det. Det står følgende i den nye § 14-9, om fast ansettelse:
«Arbeidstaker skal ansettes fast.
Med fast ansettelse menes i denne lov at ansettelsen er løpende
og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold
gjelder, og at arbeidstaker sikres forutsigbarhet for arbeid i form
av et reelt stillingsomfang.»
Selvsagt er en helt grunnleggende
del av den forutsigbarheten en har som fast ansatt, at en får lønn
hver eneste måned i tråd med den stillingsprosenten en har.
Til diskusjonen om § 14-12 andre
ledd, utvidet adgang til innleie, at det skal gjelde fagforening
med innstillingsrett: Regjeringspartiene mener at dette skal begrenses
kun til bygg og anlegg, der problemene er størst i dag. De vurderer
tydeligvis den innstramningen som et virksomt tiltak overfor den
bransjen, og jeg går ut fra at representanten Nilsen, som var på
talerstolen her, og andre representanter fra regjeringspartiene
ikke mener det er en mistenkeliggjøring av virksomheter innenfor bygg
og anlegg som driver lovlig virksomhet i dag. Nei, det handler om
å sikre ryddige og seriøse forhold. Det er det også behov for innenfor
andre bransjer der det i dag er problemer med økt innleie. Det er
behov for å foreta en innstramning som er generell, og som også
går på bransjer innenfor renhold, restaurant eller andre bransjer.
Det er behov for å foreta endringer,
det er behov for å gjøre innstramninger, og Stortinget treffer i
dag viktige tiltak.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:32:08 ] : Som nordlending synes
jeg dette er en trist dag. Denne debatten tar utgangspunkt i problemene
rundt byggebransjen i Oslo-området. Men det som det dessverre ser
ut til å bli flertall for i denne saken, rammer alle bransjer, og
dette vil ramme oss i nord kjempehardt.
I Nord-Norge, og spesielt i Nordland,
har vi en økning i antallet sysselsatte, eller antallet stillinger,
men ikke i antallet innbyggere. Skal bedriftene i Nord-Norge klare
seg framover, er man avhengig av innleie og bemanningsbyråene. Vi
må ta inn over oss at det er ikke alle som er skodd for å bo i Nord-Norge
hele året. Da må vi legge til rette for at de som vil være der i
perioder, får muligheten til det.
Det som bekymrer meg aller mest,
er helsevesenet. Selv om vi har universitetssykehus, klarer vi ikke
å levere nok leger og sykepleiere til Nord-Norge. Vi er rett og slett
avhengig av at mennesker ønsker å arbeide hos oss i perioder. For
å si det i klartekst: Uten Sverige hadde ikke Nord-Norge gått rundt.
Og faste deltidsstillinger er ikke noe tema for denne arbeidsgruppen.
De fleste av dem er allerede i full jobb og i faste stillinger i
andre land.
De forslagene som venstresiden og
Kristelig Folkeparti nå stemmer fram, rammer ikke bare byggebransjen
og Oslo-området. De rammer alle bransjer generelt, og Nord-Norge
spesielt.
Eigil Knutsen (A) [12:33:53 ] : Dette er fortsatt en trist dag
for Høyre og Fremskrittspartiet, og jeg har lyst til i dette innlegget
å gå gjennom noen av påstandene som ble framsatt av regjeringspartiene.
Representanten Larsen sa at sykehusene
har vanskelig for å sikre tilstrekkelig med bemanning uten midlertidig
innleie fra bemanningsbyråer. Det er en ganske frisk påstand, særlig
etter de vedtak som er gjort, også nå i Stortinget i mai. Sykehusene
kan ikke basere seg på midlertidige ansettelser fra bemanningsbyråer.
Representanten Larsen sa videre at helseforetakene ikke har mulighet
til å administrere innleie av vikarer. Da anbefaler jeg helsekomiteen
å dra på studietur, bl.a. til Bergen, hvor sykehuset har gjort dette
i mange, mange år.
Flere Høyre-representanter har også
hevdet at midlertidige stillinger i bemanningsbyråer er nødvendig
for at folk skal få en fot innenfor arbeidslivet, og at uten dette
vil det bli flere arbeidsledige. Mitt spørsmål er: Må en ha en midlertidig
stilling for å bli inkludert i arbeidslivet? Det er selvfølgelig
ikke riktig. I 2015 ble arbeidsmiljøloven svekket. Resultatet er
flere midlertidige jobber, ikke flere jobber.
Så sa representanten Ebbesen at
bemanningsbyråene representerer livsviktig kompetanse i Distrikts-Norge,
og at den vil forsvinne med dette. Jeg er sterkt uenig i den påstanden.
Kompetansen i Distrikts-Norge er ute i bedriftene, hos fagarbeiderne,
ingeniørene og ledelsen i bedriftene. Kompetansen i Distrikts-Norge
står ikke på skuldrene til midlertidige stillinger i bemanningsbyråer. Den
står på skuldrene til dem som er fast ansatte fagarbeidere i mange
av industribedriftene langs kysten. De sliter nå, bl.a. fordi den
konkurrerende virksomheten baserer seg på innleid arbeidskraft.
Det er tydelig at Høyre har ingen
gjenværende visjoner i arbeidslivspolitikken. I helsevesenet skal
vi basere oss på utenlandske innleide sykepleiere i midlertidige stillinger.
Det er ingen ønsker om å rydde opp. Det er bare trist. Jeg er bare
glad fordi Stortinget gjør kloke, gjennomtenkte og framtidsrettede
vedtak for mer trygghet i arbeidslivet.
Dag Terje Andersen (A) [12:36:06 ] : Ja, det er en gledelig
dag for alle som er opptatt av seriøsiteten i norsk arbeidsliv,
men debatten viser jo det som vi har opplevd flere ganger når vi
diskuterer tiltak mot sosial dumping, at kampen mot sosial dumping
er en politisk kamp mot Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Jeg kan forsikre statsråden om at
de forslagene som nå diskuteres, er diskutert med partene i arbeidslivet.
Vi la dem fram i forrige periode. Jeg, for min del, hadde møte med
både NHO, LO og bransjeforeninger i NHO og LO og diskuterte disse
forslagene – i god trepartssamarbeidsånd, for alle disse er opptatt
av at vi skal styrke det seriøse arbeidslivet. Det er i tråd med
den norske modellen, i motsetning til det som skjedde da regjeringa innførte
adgang til midlertidige ansettelser, tok vekk kollektiv søksmålsrett
og pådro seg generalstreik i Norge. Og til dem som har LO-skrekk,
vil jeg understreke at det altså ikke var en generalstreik som LO
gjennomførte; det var YS, det var Unio, det var mange fagforeninger
og sammenslutninger som gjorde det.
Så er statsrådens svar at vi trenger
en ny hjemmel for midlertidighet. Men når det gjelder de skremslene
som har gått om at det ikke engang skal bli mulig i Norge i framtida
å gjennomføre sesongarbeid, kan jeg berolige med at det blir helt
i orden – frukt i Hardanger, fisk i Nord-Norge, fiskeforedling.
Jeg har selv erfaring fra det. Sist jeg var i skogen, i 2002, jobbet
jeg om sommeren – typisk sesongarbeid, å gå med ryddesag – sammen
med en gjeng tsjekkere. Men de tsjekkerne kunne jeg være trygg på
hadde skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, for de fulgte den tariffen
som jeg gikk på – fordi det var en seriøs arbeidsgiver som hadde
gjort avtale med, i det tilfellet, Fellesforbundet. De seriøse arbeidsgiverne
kan gjøre det akkurat som før, men siden den gangen har det utviklet
seg noe, der noen har funnet på å kalle en avtale mellom én arbeidstaker
og én arbeidsgiver for tariffavtale, kalle ham tillitsmann og bruke
et hull i loven, og det er det hullet som nå tettes. Og det er skuffende
at en ikke vil være med på å rydde opp i det.
På samme måte har norske aktører
i arbeidslivet i Norge, tillitsvalgte og arbeidsgivere, vært enige
om hva en fast ansettelse er – inntil noen var kreative nok til
å finne opp begrepet «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag».
Når noen finner slike hull, får vi tette dem. Og det kommer sikkert
til å bli behov for å tette flere framover.
Nei, dette er en ideologisk kamp
mellom dem som er opptatt av den norske modellen, det trygge samfunnet for
arbeidsgivere og arbeidstakere mot liberalismen. Og det verste synes
jeg er når vi hører liberalistene begynner å bruke de svakeste på
arbeidsmarkedet som begrunnelse for å være for et utrygt arbeidsmarked
– bare de svakeste får dårlige nok vilkår, kommer de nok i arbeid.
Nei, det er liberalisme, det er i strid med den norske modellen.
Margret Hagerup (H) [12:39:26 ] : Jeg er skremt av den virkelighetsbeskrivelsen
som enkelte fremmer. Venstresiden og Kristelig Folkeparti har sammen
med LO lyktes med å tegne et vrengebilde av norske bedrifter, bemanningsbransjen
og hva som er de virkelige utfordringene i norsk arbeidsliv.
Dette er en sak som har engasjert,
og den vekker følelser. Ingen av oss vil ha et arbeidsliv hvor mennesker
misbrukes og ikke har sikkerhet for inntekt neste dag. Derfor har
det blitt jobbet med å finne en løsning.
I proposisjonen er tiltakene målt
opp mot hverandre for å balansere behovene en har klart å avdekke
og hatt en grundig vurdering av. Reglene for fast ansettelse strammes
kraftig inn for å komme nulltimerskontraktene til livs. Samtidig
fremmes det en egen hjemmel som gir en smal adgang til å ansette
vikarer, og en strammer inn muligheten for innleie i den sektoren
som har størst problemer, nemlig bygg- og anleggsbransjen.
Tiltakene i proposisjonen er finjustert
for å balansere begge partenes behov i trepartssamarbeidet. Kristelig Folkeparti
plukker i dag deler av denne pakken og regulerer næringslivet etter
innfallsmetoden, uten utredning, uten at det har vært på høring,
uten å ta hensyn til begge parter. NHO sa under høringen at det
var et balansert og godt kompromiss, men de advarte mot å treffe
tiltak som traff bredere. Norsk Industri snakket om at vi er med
i et verdensmesterskap. Klarer ikke næringslivet å gjøre jobben
her, blir den gjort av noen andre.
Kristelig Folkepartis motiv er familiepolitikk.
De vil hindre at mennesker som er ansatt i bemanningsselskapene,
må gå uten fast arbeidsinntekt mellom oppdrag. Konsekvensen vil
nå være at de er med og stenger en inngangsport til arbeidslivet.
Jeg kan ikke skjønne at det skal være god familiepolitikk. Videre
vil Kristelig Folkeparti være med venstresiden på å heve avtalenivået
for alle bransjer, noe som vil ramme bedrifter ute i distriktene.
De sliter ofte med å få tak i kvalifiserte medarbeidere. I tillegg
har de bare en husavtale, mellom ledelse og ansatte. Nå vil bedriftene
tvinges til å bli medlem av NHO eller Virke, mens de ansatte må
melde seg inn i eksempelvis LO.
Å heve avtalenivået for alle bransjer
på grunn av én spesifikk bransje er en alvorlig feilslutning. Slikt
må alltid være faktabasert. Den måten å øke organisasjonsgraden
på er ødeleggende for norske bedrifters konkurransekraft. Da hever
vi også terskelen inn i arbeidslivet. Dette innskrenker organisasjonsfriheten
og gjør det vanskeligere for bedrifter som er avhengige av innleid
arbeidskraft.
«At uheldige forhold i byggebransjen
i Oslo skal få slike konsekvenser for hele landet, og hele bemanningsbransjen,
er uheldig» sa en lederartikkel i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg
vil ikke kalle det uheldig; jeg vil kalle det tankeløst og useriøst.
Norsk arbeidsliv og de som står utenfor, står igjen som de store
taperne.
Vi har hørt mange ganger i debatten
her i dag at vi ikke har noe ønske om å rydde opp. Jeg håper alle
hørte de tiltakene jeg fortalte om nå, som er balansert i forhold
til hverandre, og til representanten Knutsen kan jeg bare si at
en må ikke ha en midlertidig stilling for å komme inn i arbeidslivet,
men for veldig mange er det en god hjelp, og den blir strupet i
dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:42:40 ] : Bemanningsselskapene
har bare adgang til lovlig virksomhet etter arbeidsmiljøloven §
14-12 første ledd og 14-12 andre ledd. Mange har tatt opp § 14-12
andre ledd, hvor vi strammer opp og krever avtale med en fagforening med
innstillingsrett etter arbeidstvistloven. Få har snakket om lovens
§ 14-12 første ledd.
Senterpartiet, Arbeiderpartiet og
SV går inn for å avgrense bemanningsselskapenes adgang til å bruke
§ 14-12 første ledd – altså uten avtale med fagforening – til det
som alle folk tror er bemanningsselskapenes jobb, nemlig å tilby
vikarer, altså dekke opp vikariat, det som er forankret i arbeidsmiljøloven
§ 14-9 første ledd bokstav b. Vi går altså inn for å få samsvar
mellom det som folk forstår er jobben, og det som skal være den
lovlige jobben. For å understreke det tar vi inn i teksten at innleieren
på forespørsel fra bemanningsforetaket skal opplyse at innleien
gjelder et vikariat.
Videre tar Senterpartiet, Arbeiderpartiet
og SV opp ny § 14-12 syvende ledd, om kollektiv søksmålsrett. Dette
er nødvendig når vi kjenner den utryggheten som ansatte i bemanningsforetak
erfarer i sitt ansettelsesforhold, og den tilhørende svake fagorganiseringsgraden som
det er i bemanningsforetak, forsterker behovet for kollektiv søksmålsrett.
Kollektiv søksmålsrett er nødvendig for å skape et mer jevnbyrdig
forhold mellom ansatte og arbeidsgiver.
Flere har vært inne på oppfølgingen
av de lovendringene som nå skjer, altså Arbeidstilsynets rolle, som
er forankret i lovens § 18-6. Etter Senterpartiet, Arbeiderpartiet
og SVs syn må § 18-6, som gir Arbeidstilsynet fullmakter til å følge
opp lovene, forandres slik at de kan få den jobben når loven trer
i kraft. Vi må altså sikre at loven blir praktisert, vi må sikre
at vi får lov og orden også på arbeidslivsområdet.
Vi får ryddigere regler med det
som skjer i dag. De blir lettere å følge opp på arbeidsplassene,
for arbeidsgivere, for andre arbeidsgivere og for Arbeidstilsynet.
Det blir klarere regler, mindre gråsoner og mindre arbeidslivskriminalitet.
Vi får altså et mer velorganisert arbeidsliv, som er fundamentet
og grunnlaget for et tryggere familieliv.
Og jeg vil understreke det som Kristelig
Folkepartis representant Reiten sa, at fagorganisering bidrar aktivt til
framgang. Det bidrar til tillit, det bidrar til bedre produktivitet,
det bidrar til en balanse i arbeidslivet som det er viktig å beholde,
for det gir framgang.
Aleksander Stokkebø (H) [12:45:44 ] : For Høyre er det viktig
å skape et samfunn med muligheter for alle og små forskjeller. Så
når vi vet at en av de største forskjellene er mellom de som er
i jobb, og de som er utenfor jobb, ja da må vi skape flere jobber
og la flere delta. Samtidig skal vi bygge et trygt, seriøst og anstendig
arbeidsliv. Når innleienivået i Oslo-området er høyt, strammer vi
inn, stiller strengere krav til faste ansettelser og skjerper kampen
mot arbeidslivskriminaliteten. De som ikke følger reglene, må skjerpe
seg, og de som ikke skjerper seg, skal bort.
Men at noen trenger medisin, betyr
ikke at alle må medisineres. Når vi vet at de store utfordringene
er i bemanningsbransjen innen bygg og anlegg, må vi starte der.
I hele landet, også i mitt eget hjemfylke, Rogaland, ser vi nå en
voksende optimisme og at nye jobber skapes. Men oppgangen er sårbar,
og bedriftene har behov for en viss fleksibilitet. Derfor synes
jeg det er veldig synd at Arbeiderpartiet og flertallet vil sette
denne framgangen på spill og stramme skruen så fort og så hardt
at den fort kan knekke.
De fleste som får jobb i et bemanningsbyrå,
får ofte raskt fast jobb. For mange er det porten inn til arbeidslivet.
For litt siden ble jeg kjent med historien til en familiefar med
tre barn. Denne faren var ikke som alle andre fedre. Han var straffedømt,
hadde sonet sin dom og innrømte at han hadde sviktet sin familie
på det groveste. Men nå skulle han gjøre opp for seg. Etter bare
seks måneder som innleid fikk han fast ansettelse, og nå har han jobbet
der i over ti år. Han fikk sjansen, og han tok den. Det finnes mange
som ham, som banker på døra inn til arbeidslivet, så la oss åpne
den døra, ikke låse den.
Med Høyre skal vi skape flere jobber
og la flere delta, samtidig som vi bygger et trygt, seriøst og anstendig
arbeidsliv. Det gjør vi best med gjennomtenkte tiltak, ikke ved
å sette inkluderingsdugnaden på spill.
Marianne Haukland (H) [12:48:26 ] : Denne saken er et godt
eksempel på hvordan Oslo-sentrerte politikere foreslår politiske
løsninger som rett og slett vil ramme distriktene. Det er blitt
sagt fra denne talerstolen at Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti skyter spurv med kanoner når de prøver å
løse en utfordring i byggebransjen som begrenser seg til Oslo-området.
Sykehus, helse og omsorg i distriktene er helt avhengig av å bruke
bemanningsbyråer for å fylle turnuslistene og sikre en forsvarlig
bemanning på sykehusene under Helse Nord. At ingen i denne salen
tar dette alvorlig, viser hvor lite distriktene blir ivaretatt av
den Oslo-sentrerte politikken.
Dette forslaget har ikke vært på
høring, det er uansvarlig, og det undergraver den norske modellen.
Det er ikke ansvarlig av opposisjonen å foreslå lover som ikke har
vært ute på høring. Representantene fra arbeids- og sosialkomiteen
har selv vært ute og innhentet informasjon for å finne ut hvordan
dette forslaget vil ramme bl.a. helsesektoren.
Jeg synes det er flott at helse-
og omsorgskomiteen er aktiv i denne debatten, nettopp fordi det
bidrar til å understreke at forslaget har uante konsekvenser.
Jeg er ekstra bekymret for hvordan
min region skal kunne levere forsvarlige tjenester til pasienter
på sykehusene i Kirkenes og Hammerfest. Det er godt kjent at sykehusene
i Finnmark bruker mye ressurser på innleid kompetanse. Begrunnelsen
fra ledelsen for bruk av innleie er at man ikke klarer å dekke spesialiststillinger
som er nødvendige for å ha en forsvarlig skiftavvikling. Dette er
innleid kompetanse som ikke ville ha mulighet til å ha fast ansettelse
i Norge, fordi de gjerne allerede har en fast ansettelse i Sverige
eller Danmark.
Finnmark klarer ikke å utdanne nok
sykepleiere eller leger til å dekke behovet for sykehustjenestene
de er satt til å levere. Det er de heller ikke alene om i Norge.
Vi mangler 10 000 personer for å dekke behovet i helse- og omsorgssektoren.
Derfor er det stor bekymring knyttet til det vedtaket Stortinget
er på vei til å gjøre i dag. Forslaget til vedtak i dag er rett
og slett ikke forsvarlig og vil gjøre det vanskelig for helseforetakene
å sikre nødvendig personell i Finnmark. Jeg er også veldig skuffet.
Presidenten: Representanten
Steinar Reiten har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Steinar Reiten (KrF) [12:51:04 ] : Et par kommentarer til tidligere
innlegg: Hanne Dyveke Søttar framstiller det som om det vi vedtar
i dag, betyr slutten på tidsbegrenset innleie. Det stemmer selvsagt
ikke. I arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er det allerede i dag
et krav om at en bedrift må være bundet av tariffavtale før det kan
forhandles med arbeidstakere i bedriften om tidsbegrenset innleie.
I mange bransjer og på mange arbeidsplasser foregår slike forhandlinger
allerede i dag med de store, landsomfattende fagforbundene. Til
nå har likevel arbeidsgiver også kunnet løse dette ved å oppfordre
arbeidstakerne ved den enkelte bedrift til å danne en proformafagforening
som det inngås en lokal tariffavtale med, såkalte serviettavtaler.
Det mener vi er en uheldig omseggripende praksis som ikke bør få
utvikle seg videre.
Kristelig Folkeparti vil altså ikke
forby tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak, men sikre at
regelverket blir fulgt, og at innleien skjer på en måte som gir
trygghet både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Da bør det ikke
gjøres til et problem at både fast og innleid arbeidskraft er organisert
i store, seriøse fagforbund.
Og til Margret Hagerup og hastevedtak
uten utredning: Denne saken var til behandling i Stortinget i mars. Da
la flertallet inn en klar bestilling. Regjeringen har valgt å se
bort fra den (presidenten klubber) og utrede det de selv foreslo
for et år siden.
Presidenten: Tida
er ute.
Statsråd Anniken Hauglie [12:52:25 ] : Jeg fikk et spørsmål
fra representanten Gjelsvik. Nå er loven helt tydelig på – og det
står jo også tydelig i proposisjonen – at det skal være forutsigbarhet
for når og hvor det skal arbeides, og omfanget av arbeid, og lønnen
skal være løpende og etter det omfanget som stillingsprosenten tilsier.
I dag er det to ganger i måneden som er presisert i loven, med mindre
annet er avtalt.
Et par andre kommentarer: Representanten
Reiten har helt rett i at vikarbehovet ikke forsvinner med dette. Vikarbehovet
kommer til å være der framover også, folk kommer fortsatt til å
være syke, og folk kommer fortsatt til å bli gravide. Den store
forskjellen nå vil være at muligheten til å leie den kompetansen
inn fra bemanningsbyråer vil bli vesentlig redusert. For de større
virksomhetene vil det sannsynligvis kunne håndteres fordi man har
HR-avdelinger. For de mindre virksomhetene vil det bli vanskeligere,
det betyr at man kanskje må bygge opp en type kompetanse som man
tidligere ikke har prioritert.
Dag Terje Andersen forsøker å gi
inntrykk av at dette er en debatt mellom dem som er for og dem som
er mot sosial dumping. Det er selvfølgelig ikke det. Denne regjeringen
har jo nettopp hatt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet høyt på
vår politiske dagsorden, gjennom etablering av arbeidskrimsentre,
gjennom etablering av SUA-kontorer, ved at vi har hevet strafferammene
når det gjelder arbeidslivskriminalitet, og utarbeidet strategier
og handlingsplaner sammen med partene. Vi har endret og skal fortsatt
endre taushetspliktsbestemmelsene for å forebygge arbeidslivskriminalitet
og har tatt et internasjonalt initiativ. Praktisk talt alle organisasjonene
og etatene er også fornøyd med innsatsen, i den forstand at man
også ser gode resultater.
Jeg reagerer også på at representanten
Lerbrekk mener at samfunnet har blitt kaldere under denne regjeringen.
Jeg kan bare minne om at arbeidsledigheten har gått ned. Sysselsettingsandelen
har faktisk gått opp. Vi ser nå at antallet unge som fullfører og
består videregående skole, har økt, og vi ser til og med at når
det gjelder unge som ikke er i jobb, utdanning eller skole, har
både antall og andel gått betydelig ned. Det er ikke et eksempel
på et kaldere samfunn, men tvert om et eksempel på et mer inkluderende
samfunn.
Dette er ikke en trist dag for Høyre
og Fremskrittspartiet, som Eigil Knutsen sier det er. Konsekvensene
av vedtakene som fattes her i dag, er det jo først og fremst arbeidslivet
der ute som bærer, på godt og vondt. Det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet
som bærer kostnadene og konsekvensene. Nei, det gjør de tusenvis
av små og mellomstore bedrifter der ute, gjerne også ute i distriktene,
som nå får større utfordringer med å hente inn arbeidskraft når
de trenger det.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:55:25 ] : I det siste innlegget
fra statsråden merker jeg meg nå at statsråden bekrefter at definisjonen
som er i § 14-9 om fast ansettelse og forutsigbarhet, også skal
gjelde forutsigbarhet for lønn. Jeg forventer at det blir fulgt
opp, sånn at en sørger for at de som er fast ansatt eksempelvis
i 30 pst. stilling, også har en forutsigbarhet med tanke på at man får
utbetalt fast lønn tilsvarende 30 pst. stilling hver eneste måned.
Så til gjentatte innlegg i denne
salen som går på behovet for arbeidskraft i ulike deler av landet.
Ja, selvsagt har en behov for tilgang til god, kompetent arbeidskraft
i hele vårt langstrakte land. Som saksordføreren har gjort ganske
godt greie for gjennom tidligere innlegg, er det ikke endring i
bestemmelsene knyttet til midlertidig ansettelse i denne saken,
og heller ikke knyttet til § 14-12 første ledd, som går på bemanningsselskapenes
mulighet til å dekke opp midlertidige behov. Det er fortsatt selvsagt
mulig å dekke opp sesongvariasjoner, og det er selvsagt mulig å
dekke opp behovet for vikariat. Det er ikke det disse bestemmelsene
som blir foreslått, handler om. Det som endringene i § 14-12 andre
ledd, om utvidet adgang til innleie, handler om, er at det skal
være inngått tariffavtale med fagforening med innstillingsrett,
og at det skal gjelde innenfor alle bransjer.
Når representanter fra regjeringspartiene
går opp her gjentatte ganger og problematiserer det som flertallet
nå ønsker å legge opp til, nemlig at denne bestemmelsen skal gjelde
for alle bransjer, og sier at her skal en skape et problem når det
kun gjelder i Oslo-området og kun gjelder innenfor bygg og anlegg,
og at man stenger en dør, må jeg spørre: Er det sånn at man stenger
døra for unge som ønsker å komme inn i bygg- og anleggsbransjen
i andre deler av landet, fordi det er et problem i Oslo-området?
Det er jo det regjeringspartiene har foreslått, at innstrammingen
skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Er det slik at en vil
få et problem med å få tilgang til kvalifisert arbeidskraft i bygg-
og anleggsbransjen på grunn av den innstrammingen som her skjer,
og som regjeringspartiene ønsker? Selvsagt er det ikke det. Det
er det de ønsker når en snakker om at en kun skal gi medisin. Nei,
det som er fornuftig å gjøre, er å vaksinere, sånn at en ikke bare
skal springe etter og drive med brannslukking der problemet er størst,
men sørge for å ha et godt og forutsigbart rammeverk som skal gjelde
for alle bransjer.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:58:28 ] : Marianne Haukland fra
Finnmark sa at dette var resultatet av en Oslo-sentrert politikk.
Det er ganske feil. Sjøl har jeg vært ganske mye i Finnmark og vært
med og sikret både Hammerfest sykehus og Kirkenes sykehus, arbeidet
for å bedre det som er spesialisthelsetjenestens tilbud i dag i
Alta, vært med når det gjelder ambulanseflysituasjonen.
Så sier representanten Marianne
Haukland her at det vil bli et problem for Helse Nord, at det er
uansvarlig for det har ikke vært ute på høring. Saken om midlertidige ansettelser
i bemanningsforetakene har vært på høring. Samtlige fagorganisasjoner
– Akademikerne, YS, Unio, LO – har gått mot det. Mange spesialister
har fast ansettelse i utlandet, i Sverige og Danmark, ja, men det
er ikke noe i veien for at de kan få en deltidsfastansettelse i
et bemanningsforetak som arbeider i Norge. Dersom de ikke vil eller
kan det, kan bemanningsforetaket formidle spesialistene til sykehusene
i Helse Nord. Helse Nord-sykehusene har, som andre, store personalavdelinger. Jeg
blir ganske oppgitt når disse personalavdelingene ser på det som
så vanskelig at de ikke kan greie å sikre sine behov for spesialister
på annen måte enn at de må bruke midlertidig ansatte fra bemanningsforetakene
for å dekke midlertidige jobber i sykehus. Jeg vil si det sånn at
disse personalavdelingene bør skjerpe seg og gjøre det som er jobben
deres, slik som det blir gjort andre steder i landet.
Som sagt, helsekomiteen har gitt
regjeringa et flertallsvedtak om å følge opp disse forholdene.
Ellers er jeg takknemlig for statsrådens
avklaring på spørsmålet fra representanten Gjelsvik omkring løpende
lønn for fast ansatte med deltidsstillinger i bemanningsforetak.
Det forstår jeg slik at dersom man har en deltidsansettelse i et
bemanningsforetak, eksempelvis på 30 pst., har man grunnlag for
å ha 30 pst. lønn hver måned. Dersom man jobber mer, har man grunnlag
for merinntekt. Dersom man jobber overtid, har man grunnlag for
overtidsinntekt. En slik avklaring er viktig og en viktig premiss
for bemanningsforetakenes praksis framover.
Arild Grande (A) [13:01:49 ] : I iveren etter å løpe bemanningsbransjens
ærend har det kommet mye rart fra høyrepartiene fra denne talerstolen.
For det første prøver de å gjøre problemene knyttet til innleie
bitte små. De avdramatiserer innslaget av innleie i arbeidslivet
i Norge. Samtidig sier de at dersom det vi vedtar i dag, blir gjennomført,
vil det føre til at nesten hele arbeidslivet kollapser fordi folk
ikke får den tilgangen på innleie som de føler de har behov for.
Dette henger ikke på greip, de snakker jo mot sin egen retorikk.
Det andre er at de viser med all
tydelighet at de overhodet ikke har kontakt med norsk arbeidsliv.
De ser ikke hva innleie gjør med arbeidslivet og tryggheten for
norske arbeidsfolk – og for så vidt også for utenlandske. De ser
ikke at det fortrenger faste ansettelser i stadig flere bransjer.
De ser ikke hva det fører til av økt utrygghet for de innleide,
som blir redde for å gjøre feil, og som også blir redde for å si
fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Men vi ser hva
dette rammer av produktiviteten, tryggheten og stabiliteten innenfor
bygg og anlegg, og vi frykter at det samme skjer i bransje etter
bransje. Høyre sier at vi skriver ut feil medisin. Jeg vil heller
si at det vi forskriver, er en vaksine mot den utviklingen i norsk
arbeidsliv som vi ser i stadig flere bransjer, og som vi også ser
internasjonalt, der man går i retning av et løsarbeidersamfunn.
Så hevder Høyres representanter
at dette er å tvinge folk til å organisere seg. Det er jo feil.
Men hvis arbeidsgiverne på død og liv fortsatt ønsker å basere mye
av driften sin på innleie, må de bare sørge for at det skjer i ordnede
former med avtaler med tillitsvalgte. Det er ikke spesielt dramatisk,
og mange av aktørene man har pekt på – og som det har vært problematisk
overfor for høyresiden her – er allerede tariffbundne bedrifter
eller virksomheter, som f.eks. sykehusene.
Vi synes at økt organisasjonsgrad
er et gode, det gjør dessverre ikke høyresiden.
Så hevdes det at det nå har utviklet
seg et nytt trepartssamarbeid, med LO, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.
Det hørtes ikke så ille ut, synes jeg, men jeg må minne om at det
er flertallet på Stortinget som tar de grepene som vi får til i
kveld, og alle arbeidstakerorganisasjonene som var til stede på
høringen i komiteen, ønsker at disse grepene skal tas for å sikre
mer ryddige forhold i norsk arbeidsliv.
Marianne Haukland (H) [13:05:08 ] : Jeg ikke så sikker på at
Lundteigen har rett i at det fortsatt vil være enkelt for sykehusene
å få løst sine tjenester med de endringene som nå blir gjort i arbeidsmiljøloven.
Dersom man må ansettes i en fast
deltidsstilling i et bemanningsforetak, blir bemanningsforetaket
gjort om til en arbeidsplass i stedet for at det rendyrker sin rolle som
arbeidsformidler. Det er godt mulig at man kan gjøre en avtale med
de tillitsvalgte, men etter § 14-9, som foreslås vedtatt i denne
salen, er det kun der man har et midlertidig behov, man har lov
til å bruke innleie. Der en ikke klarer å rekruttere ansatte når
en lyser ut faste stillinger, der en prøver å få folk til å ta de
jobbene og en gang på gang ikke får ansatt noen i stillingene, er
det ikke lenger snakk om et midlertidig behov. Da er det snakk om
permanente behov som må løses, og der innleie er en løsning for
å dekke behovet for bemanning. Det er en slik utfordring vi har
på flere sykehus i Finnmark, men også i kommuner der man heller
ikke klarer å få rekruttert til relevante stillinger innenfor helse.
Det er mulig Finnmark gjør en dårlig
jobb med å utdanne elever og sikre at de er i stand til å ta kompetent og
relevant utdanning for å sikre arbeidslivet i Finnmark. Det er mulig
vi må se på flere ting vi kan gjøre for å sikre at elevene på videregående
skole i Finnmark består. I dag er det i underkant av 45 pst. som
består videregående skole på normal tid, så det blir en stor utfordring
å sikre kompetanse til de stillingene man er nødt til å sikre. En
av løsningene for høykompetente stillinger – som på sykehus, der
man har behov for spesialistleger og spesialistsykepleiere – har
vært bruk av innleie fra andre land.
Willfred Nordlund (Sp) [13:07:22 ] : Den 24.mai ble det i samband
med Stortingets behandling av Innst. 281 S vedtatt følgende:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for nedtrapping i bruken av ekstern innleie i helseforetakene parallelt med
økt bruk av fast ansatte vikarer, også kjent som vikarpooler.»
Dette er i kjernen av det som en
del av representantene har snakket om, nemlig at det er noen som
visstnok har en redsel for at man skal mangle personell, bl.a. på sykehusene.
Dette vedtaket ble gjort for kort tid siden, og det er en grunnleggende
forståelse for hvordan vikarer skal ansettes, og hvordan arbeidstakerne
opplever arbeidslivet. For Senterpartiet handler dette om én ting, det
handler om at ansatte i hovedsak skal være fast ansatt. Poenget
er altså hvem som er ansatt, og hvem som skal være arbeidsgiver.
Vikarbyråene kan også ansette fast,
og dersom de ikke gjør det, kan de formidle arbeidskraft til f.eks.
et sykehus, som så ansetter midlertidig eller fast. Hvis vikarbyråene
skal ansette folk, bør det altså være en ansettelseskontrakt som
sier at det skal være en fast stilling. Den kontrakten kan selvsagt
– som andre har vært inne på – gjelde en deltidsstilling, men den
gir altså en forutsigbarhet for hvilken arbeidsplikt man har som
ansatt, nemlig et forhold som skal reguleres av arbeidsmiljøloven,
hvilke ytelser man skal gi til arbeidsgiveren, og hvilken lønn man
skal motta. Det er altså en sikkerhet for den enkelte, og ikke minst
er det en sikkerhet for familier.
Hvis det er slik at bemanningsbyråene
ikke vil ansette fast, kan de altså formidle, til f.eks. Nordlandssykehuset,
som enkelte representanter har vært inne på. Nordlandssykehuset
kan så ansette disse personene midlertidig etter den kommende paragrafen
i arbeidsmiljøloven, § 14-9-2a-e.
Det er viktig å huske på følgende
forhold: Bemanningsbyråene har i utgangspunktet ikke noen annen
aktivitet enn å leie ut folk. Dersom de får anledning til å ansette
midlertidig for å løse produksjonsbedrifters – om en f.eks. kan
kalle sykehus det, er en annen debatt – behov for vikarer, får de
altså en lovmessig rett til midlertidige ansettelser som ingen andre
bransjer har.
Alle fagforeninger har gått imot
dette forslaget fra regjeringen – og med god grunn. Når man hører
at enkelte representanter, bl.a. representanten Søttar fra nord,
er inne på at man må ansette midlertidig fordi det ikke er mulig
å få folk til å bosette seg i nord, handler det om en helhetlig
politikk og en mye videre problemstilling enn at man ikke nødvendigvis
har den tilgjengelige arbeidskraften som man ønsker, lokalt. Da
må vi sette inn bredere virkemidler på andre områder, og arbeidsmiljøloven
er en del av den totale løsningen for et samfunn vi ønsker.
Kristian Tonning Riise (H) [13:10:43 ] : Det Stortinget gjør
i dag, er å sende en mistillitserklæring til et samlet norsk næringsliv.
Det er å si at vi ikke lenger er så opptatt av å skille mellom seriøse
og useriøse aktører, men at vi vil behandle alle som potensielt
useriøse aktører. Det er å si at vi ikke lenger vil stramme inn
der det er et problem, men behandle alle ut fra en hypotese om at det
kan komme til å bli et problem en eller annen gang i framtiden.
Andelen årsverk som kommer fra bemanningsbransjen,
ligger på mellom 1 og 2 pst. i dag. Det er ikke et problem. Problemet
er knyttet til én konkret bransje: bygg- og anleggsbransjen, primært
i Oslo og Akershus, der innleieandelen er på ca. 15 pst. Derfor
foreslår vi innstramminger for nettopp denne bransjen. Når Stortinget
nå i stedet velger å stramme inn for alle, er det i hovedsak to
tapere.
Den ene er seriøse små og mellomstore
bedrifter over hele landet som allerede sliter med å få endene til
å møtes. Det kan f.eks. være barnehager, som nå må opprette hver
sin pool med ringevikarer framfor å benytte seg av virksomheter
som har det nettverket allerede. Det vil binde opp unødvendige ressurser,
og det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være noe bedre for
den enkelte å stå på en ringeliste enn å være ansatt i et byrå som
har spesialisert seg på å matche arbeidstakere som strever med å
få en fot innenfor arbeidslivet, med virksomheter som har et midlertidig
behov. Ofte fører en sånn mulighet til nettopp fast jobb.
De andre som taper på dette, er
arbeidstakere som nå får en vanskeligere inngang til arbeidslivet.
Det kan være folk med hull i cv-en, ufaglært arbeidskraft, mennesker
med nedsatt funksjonsevne, mennesker som har hatt rusproblemer eller
psykiske problemer, eller veteraner med en cv som det er vanskelig
å omsette til formell sivil kompetanse. Konsekvensene av det kan
vi fort se igjen i Nav-statistikken.
Samtidig sier vi til virksomheter
at selv om de har fulgt alle regler, opptrådt seriøst i alle år
og brukt fleksibiliteten de har i dag, men med minimal bruk av innleie, skal
vi gjøre det enda vanskeligere for dem når de måtte ha et midlertidig
behov. Å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for norsk næringsliv
og norsk konkurranseevne er i beste fall naivt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:13:24 ] : Representanten Marianne
Haukland holdt et viktig innlegg. Hun sa at det er et permanent
behov i sykehusene i Finnmark for å få tak i spesialister og fagfolk.
En får ikke tak i dem på ordinær måte. Jeg vil understreke at jeg
er enig i at dette er vanskelig. Jeg er enig i at det er en stor
jobb som må gjøres.
Det vi diskuterer, er altså om vi
skal løse det spørsmålet med midlertidig ansatte i bemanningsforetak
etter § 14-12 første ledd, som altså har en referanse til midlertidige
ansettelser som er forankret i § 14-9 andre ledd, og hvor det her
skal inn en spesiell bokstav g. Det er det vi diskuterer.
Senterpartiets alternativ er at
vi må legge til rette for rekruttering til bl.a. Finnmark-sykehusene
på en helt annen måte. Det første er at vi må gi trygghet for sykehusenes
funksjoner på akuttsiden og på fødesiden. Vi må styrke sykehusene
med mer elektiv behandling, slik at de får mer trening. Vi må styrke
utdanningsmuligheter for Finnmarks ungdom, med lønn og reduksjon
av studielån. Det gir muligheter til å løse spørsmålet på en annen
måte, og det er det arbeids- og sosialkomiteen spiller på sammen
med helse- og omsorgskomiteen.
Til slutt vil jeg takke for støtten
vi har fått fra Kristelig Folkeparti i denne saken. Den er jeg veldig,
veldig glad for, og fra Senterpartiets side vil jeg understreke
at samspillet vi her legger opp til mellom arbeidsliv og familieliv,
står grunnfestet både i Senterpartiet og i Kristelig Folkeparti.
Jeg vil også takke for debatten. Vi har kommet litt lenger i folkeopplysningen
om arbeidsmiljøloven. Det er kompliserte spørsmål, men det er viktige spørsmål.
Da er første bud at vi kan diskutere på et faglig og faktisk grunnlag,
og det synes jeg debatten i stor grad har minnet om i dag.
Lise Christoffersen (A) [13:16:11 ] : Jeg ventet en stund,
for jeg regnet med at kanskje noen andre kom til å kommentere det
jeg har tenkt å ta opp, men jeg har ikke hørt at noen har gjort
det.
Statsråden sa tidligere i debatten
at Arbeiderpartiet hadde stemt imot å gi noen midlertidig ansatte
rett til fast jobb etter tre år i stedet for fire år, og det er,
hvis jeg hørte rett, en påstand som ikke kan stå uimotsagt. Jeg regner
med at statsråden da henviser til Innst. 208 L for 2014–2015. Der
konstaterer vi at flertallet i Stortinget – etter forhandlinger
i Stortinget – foreslo å endre fireårsregelen for midlertidig ansatte
til en treårsregel for noen ansettelsesgrunnlag, men
ikke for alle. Noen midlertidig ansatte skulle ha krav på fast ansettelse
etter tre år, andre først etter fire år. Vi mente da, sammen med
Senterpartiet og SV, at alle midlertidig ansatte skulle
ha en slik rett etter tre år, for det første fordi det var mest
rettferdig, og for det andre fordi en ulik grense – tre år for noen
og fire år for andre – ville gjøre det relativt enkelt å omgå et treårskrav
ved å omdefinere stillinger.
Vi stemte altså ikke imot, slik
som statsråden henviste til. Vi hadde vårt eget forslag, og det
var som følger: «Stortinget ber regjeringen innføre rett til fast
ansettelse etter 3 år for alle av arbeidsmiljølovens grunnlag for midlertidige
ansettelser, som i dag er omfattet av fireårsregelen, samt den nye
generelle adgangen i § 14-9 bokstav f.» Og det var det som ble nedstemt
i Stortinget.
Heidi Nordby Lunde (H) [13:18:08 ] : Jeg begynte dagen i dag
med å si at vi i dag kom til å høre to fortellinger om norsk næringsliv
– den ene om at man utnyttet svart arbeid og ikke ville betale folkene
sine skikkelig, den andre om at det i hovedsak var et redelig, godt norsk
arbeidsliv – og jeg mente, og mener fortsatt, at begge fortellingene
er like sanne. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er at en har et anstendig
næringsliv som gir anstendige vilkår for arbeidere, og sånn skal
det også være. Og så er det unntakene, som en skal bekjempe. Men
bekjemper vi unntakene ved å gå etter alle? Det er det vi har påpekt
her i dag.
Dag Terje Andersen forsikret statsråden
om at alle forslagene her har blitt drøftet med partene. Det er
flott, men de ble jo ikke enige! Det er regjeringens forslag som ligger
nærmest det som har vært utredet, og som – sammen med helheten i
andre virkemidler – ville levert på både å bekjempe arbeidslivskriminalitet,
målrettet direkte mot bygg og anlegg i Oslo uten at andre virksomheter
ble berørt, og til å få et godt, helthetlig forslag som også ivaretok
næringslivets hensyn.
Høringen i Stortinget var basert
på at det kun skulle dreie seg om bygg og anlegg. Sjømatnæringen
ble ikke hørt, gründere ble ikke hørt, Norsk Industri ble ikke hørt.
Man snakker her om innleie som fortrenger norske arbeidstakere,
men i mange tilfeller er det jo motsatt – det finnes ikke norsk
arbeidskraft til å fylle stillingene. For noen år tilbake kom hver
fjerde sysselsatte i norsk matindustri fra utlandet for å jobbe.
Uten disse hadde ikke norsk fiskeeksport, vår viktigste næring,
hatt noe å eksportere, og det har reddet norske arbeidsplasser.
Så hvem som har mistet kontakt med
privat næringsliv og næringsdrivende – det er i hvert fall ikke
Høyre.
Vi er helt avhengige av leger og
sykepleiere som faktisk kan ta oppdrag i Norge selv om de har fast
arbeid i hjemlandet. Vi kan godt mene at fast ansettelse skal være
hovedregelen, men Hattfjelldal kommune måtte utlyse 100 000 kr i
belønning for å få tak i svenske sykepleiere – om de kunne være
der mer enn ett år. Vi snakker ikke om at utenlandsk arbeidskraft
konkurrerer ut norsk arbeidskraft, for de har jo ingen å konkurrere med.
Og det er det som er problemet. Spørsmålet er om vi får flere eller
færre sykepleiere dersom de tvinges til å ansettes fast i et bemanningsselskap,
når dette kan medføre arbeidsplikt i Norge samtidig som de har fast
jobb hjemme.
Det er ikke vi som sår tvil om dette.
Kristelig Folkeparti har selv måttet legge fram to løse forslag,
i frykt for at vi nå kan kaste Helse-Norge ut i en krise. Jeg håper ikke
det, og jeg tror heller ikke det. Vi kunne altså ha vedtatt regjeringens
forslag, som både tar opp i seg næringslivets behov for fleksibilitet,
har lyttet til partene i arbeidslivet og målrettet innsatsen sin
mot nettopp problemområdene i Oslo. Vi trenger verken ofre et seriøst,
organisert arbeidsliv eller behovet for fleksibilitet. Regjeringens
forslag hadde ivaretatt begge deler.
Presidenten: Representanten
Arild Grande har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Arild Grande (A) [13:21:15 ] : Først en stemmeforklaring: Vi
kommer til å stemme for forslag nr. 5 fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre. Det er et godt forslag, som jeg tror vil vise at resultatene
blir svært gode, i form av et økt antall faste ansettelser.
Vi stemmer imot forslag nr. 6, men
egentlig mener jeg at forslagsstillerne bør vurdere å trekke hele
forslaget, for det er basert på et ugyldig premiss. Det vedtas ingen
innstramming i adgangen til midlertidig ansettelse i bemanningsforetakene
i dag. Det stortingsflertallet gjør, er å hindre innføring av en
ny bestemmelse, en eksklusiv rett for bemanningsbransjen til å ansette
midlertidig. Den har de ikke i dag, så premisset for det forslaget er
ugyldig, og derfor bør noen se nærmere på om det i det hele tatt
skal voteres over. Men vi stemmer imot i så fall.
Vi stemmer subsidiært for forslag
nr. 7 fra Kristelig Folkeparti, vi stemmer mot forslag nr. 8 fra
Kristelig Folkeparti, vi stemmer mot forslag 9 og 10 fra Kristelig
Folkeparti, og vi stemmer subsidiært for forslag nr. 11 fra Kristelig
Folkeparti.
Om bekymringen i helsevesenet når
det gjelder å håndtere dette, er det statsrådens ansvar, og jeg
forventer signaler fra statsråden om at det skal ivaretas på en god
måte.
Presidenten: Representanten
Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:22:33 ]: Først til representanten
Nordby Lunde og representanten Tonning Riise, som gir uttrykk for
at en her mistenkeliggjør seriøse aktører i norsk næringsliv fordi
en ønsker tydelige og klare regler som gjelder alle bransjer. Nei,
vi ønsker tydelige regler nettopp for at alle aktører skal vite
hva de har å forholde seg til, og vi foretar nødvendige innstramminger.
Det blir litt spesielt når representantene
Tonning Riise og Nordby Lunde er med på forslag i salen i dag som innebærer
innstramminger for bygg- og anleggsbransjen ut fra at det er i Oslo-området
problemet er størst, samtidig som innstrammingene skal gjelde for
hele landet – for alle aktører, også aktører som kanskje aldri har ansatt
midlertidig, og som har sitt på det tørre.
Det er viktig å ha gode og trygge
regler. Det er særdeles viktige forslag som blir vedtatt i dag,
og det er viktig at de gjelder for alle bransjer.
Willfred Nordlund (Sp) [13:23:46 ] : Dette blir også en visitt
til representanten Tonning Riise og for så vidt til representanten
Lunde. Representanten Tonning Riise var inne på at forslaget gjaldt
kun én bransje, mens representanten Lunde fra samme parti var veldig
opptatt av at man snakket om noe annet enn bygg- og anleggsbransjen.
Dette er jo en utfordring som oppstår
i flere bransjer. La oss nå være enige om det. Når man ser utviklingen som
har vært, og de signalene man ser i horisonten, er dette en utfordring
som gjelder flere deler av landet. Det kan være i noen enkeltkommuner,
det kan være i enkelte regioner, og det kan være innenfor flere
bransjer. Det er nettopp derfor stortingsflertallet i dag velger
å være tidlig ute for å vaksinere – som var et ord noen brukte – mot
problemene som kan oppstå for arbeidslivet når vi tross alt ønsker
oss et helhetlig, organisert og skikkelig arbeidsliv i dette landet.
Representanten Lunde var inne på
at Hattfjelldal kommune har måttet bruke 100 000 kr ekstra for å
rekruttere sykepleiere. Ja, velkommen etter! Det er ikke noe nytt
for Hattfjelldal kommune, og det er til dels store kommuner både
i nord og i andre deler av landet som gjør akkurat det samme. Det
er ikke unikt for Hattfjelldal kommune. Det gjelder kommuner både
på Vestlandet og f.eks. i den regionen jeg er fra, Vesterålen. Det
er til dels store kommuner som ikke på noen måte kan sammenlignes
med Hattfjelldal kommune, sågar kommuner som har sykehus i egen
kommune. Ergo handler dette om det totale behovet for arbeidskraft,
ikke minst hvilken kompetanse en gir denne arbeidskraften, og muligheten
til å være faglært. Da blir det spesielt når vi vet at man samtidig
reduserer antall studieplasser for deltidsutdanning av sykepleiere
bl.a. på Helgeland, regionen bl.a. Hattfjelldal kommune ligger i.
Her må regjeringspartiene ta seg
noen runder og begynne å adressere de problemene det dreier seg
om, nemlig hvordan man skal sikre relevant arbeidskraft i faste
stillinger til de tjenestene man ønsker skal være likeverdige i
hele landet. Det handler ikke om at man nødvendigvis må ha en adgang
til midlertidig fast ansettelse i bemanningsbyrå for å møte dette.
Da blir det sånn som representanten Haukland var inne på. Man ønsker ikke
at dette skal være den endelige løsningen på et midlertidig behov,
som vel var ordene man brukte. Hvis man har et alvorlig permanent
behov for å øke kompetansen og rekrutteringen, må man se på det
og ikke si at det er innleie, midlertidighet eller deltid som nødvendigvis
skal være hovedløsningen for å møte denne utfordringen. Da må man
se dypere i verktøyboksen og se om man ikke kommer opp med bedre
løsninger, løsninger som stortingsflertallet i dag i hvert fall
langt på vei ønsker å finne, og hvor man går inn for de forslagene
man gjør.
Presidenten: Representanten
Margret Hagerup har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Margret Hagerup (H) [13:26:53 ] : Representanten Grande snakket
om en eksklusiv rett til å ansette midlertidig. I mitt innlegg snakket
jeg om at det er en sammenheng i de forslagene som er lagt inn.
Det er strammet inn i faste ansettelser. Samtidig har en foreslått
en midlertidig hjemmel som sier at adgangen til å ansette midlertidig
gjelder for arbeidstakere som skal leies ut for å fylle reelle vikariater.
I norsk arbeidsliv er det bedriftene selv som har et midlertidig
behov. Bemanningsbyråene har aldri hatt et midlertidig behov. Hvis et
sykehus eller en barnehage skal ha en vikar i morgen, kan ikke et
bemanningsbyrå ringe til en person og spørre om vedkommende kan
komme. Det vil ha konsekvenser.
Det forklarer en del når representanten
Grande snakker om å vaksinere på grunn av bygg- og anleggsbransjen.
Vi mener at det er tvangsorganisering, og det er ikke rett medisin.
Organisasjonsgraden er en del av grunnstammen i den norske modellen,
men det forutsetter en jobb, og det forutsetter at noen spør om
en vil være organisert.
Presidenten: Representanten
Kristian Tonning Riise har hatt ordet to gonger tidlegare og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Kristian Tonning Riise (H) [13:28:01 ] : Jeg fikk en konkret
utfordring fra både representanten Nordlund og representanten Gjelsvik.
Da tar jeg den.
Jeg tror forskjellen på oss er i
hvilken grad vi tar lett på å gjøre innstramminger for næringslivet
og vilkårene mer krevende for mange bedrifter.
Ja, utfordringene med innleieandel
er i hovedsak knyttet til bygg- og anleggsbransjen, og spesielt
i Oslo-området. Man kunne sikkert laget en lov spesielt rettet mot
Oslo-området, men jeg tror det ville hatt en del konsekvenser. Vi
har valgt å rette innstrammingene mot der vi har et problem. Grunnen
til at vi ikke ønsker å rette dem mot alle, er jo nettopp at vi
ikke tar lett på det, at vi ikke står opp hver dag med utgangspunktet
å gjøre hverdagen vanskeligere for bedriftene, men adresserer målrettet
der det er et problem, når det er det.
Presidenten: Representanten
Willfred Nordlund har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Willfred Nordlund (Sp) [13:29:13 ] : Jeg må følge opp tilsvaret
som jeg fikk på utfordringen min. Det er ikke sånn at noen tar lett
på å stramme inn. Man gjør det fordi man mener det er nødvendig
for å møte de utfordringene man ser. Det er ikke sånn at det nødvendigvis bare
gjelder bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det har jeg selv erfart
når jeg har reist rundt på bedrifter, at dette gjelder flere bransjer,
som jeg var inne på i stad, og det gjelder flere områder enn kun
Oslo-området. Da bør man faktisk være i forkant for å hindre en
utvikling som man ikke ønsker. Det er nettopp det stortingsflertallet
i dag velger å være.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.