Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:01:39] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke SV, som har fremmet forslaget. Forslaget har ikke framkalt stor debatt i komiteen, og de fleste i komiteen – bortsett fra SV – er enige om at forslaget forskutterer ny kringkastingslov. Kulturdepartementet har fått to anmodningsvedtak som de skal jobbe med. Det er å avgrense Kringkastingsrådets mandat og foreslå endring i oppnevnelse av medlemmer til Kringkastingsrådet. De har også fått et anmodningsvedtak som går ut på å utrede alternative modeller for publikums klageadgang og kontakt med NRK.

I høringen til komiteen var det ulike meninger. Jeg vil kanskje framheve at Norsk Journalistlag var veldig opptatt av å avvikle rådet. Samtidig har en statlig finansiert allmennkringkasting også et oppdrag i å ta imot henvendelser fra publikum, noe som går utenfor det man kan kalle redaktørplakaten. Vi oppfatter at når Stortinget skal ta stilling til ny lov, får vi en grundig gjennomgang av hvordan Kringkastingsrådet skal organiseres.

Vi har fått en helt ny digital verden. Tidligere kom gjerne brev inn til rådet, så har vi gått over til mail, og nå er mange meninger som kanskje kunne gått til rådet, å finne på sosiale medier. Det er noe med å ha et råd og en organisering av rådet som tar i seg denne digitale nye verden vi lever i.

Vi ser betenkelighetene som SV påpeker, og vi er opptatt av den redaksjonelle friheten Kringkastingsrådet skal ha. Medeiere skal ikke blande seg inn, verken i dagligdagse journalistiske valg eller i programområder. Men NRK er først og fremst for lisensbetalerne, de er i en annen situasjon enn de andre mediene og har en særstilling og et samfunnsoppdrag, og da trenger vi et klageorgan som har legitimitet i befolkningen.

Som sagt innebærer den digitale hverdagen nye kanaler for publikum, og vi må utrede dette mer. Derfor slutter vi oss foreløpig ikke til forslaget som SV kommer med her, men avventer departementets utredning, som vil komme til Stortinget.

Kristian Torve (A) [09:05:20]: NRKs sterke og viktige posisjon som aktør for å sikre demokratiske, sosiale og kulturelle behov i Norge er udiskutabel. Stortinget har sagt at NRK skal være redaksjonelt uavhengig og formidle et balansert nyhets-, kultur- og underholdningstilbud. Da må vi også handle deretter for å sikre at prinsippene vi har slått fast, bl.a. i NRK-plakaten, står seg også framover. Klarer vi det, bidrar vi til å sikre NRKs legitimitet og tillit ute blant folk.

Det er også fint å kunne lese en rekke brukerundersøkelser som viser at publikum generelt har stor tillit til NRK og opplever at de redaksjonelle vurderingene de tar, er balanserte og i tråd med gode presseetiske prinsipper – selv om enkelte stortingsrepresentanter dessverre forsøker å spre en annen oppfatning av NRK.

En samlet stortingskomité ba regjeringen allerede i 2016 om å gjøre noe med forholdene som representantforslaget fra SV tar opp, nemlig å ivareta NRKs posisjon som redaksjonelt uavhengig, men også sikre at publikum får sagt sin mening om innholdet. Det arbeidet har regjeringen snart brukt tre år på. Da forventer i hvert fall Arbeiderpartiet at lovforslaget som er varslet å komme til Stortinget i juni, i det minste kvitterer ut anmodningsvedtakene fra den gang.

Arbeiderpartiet er enig med regjeringspartiene i denne saken. I innstillingen skulle Arbeiderpartiet ha vært inne i flertallsmerknaden, men ved en inkurie har det ikke kommet med. Vi forventer at proposisjonen som kommer i juni, tar for seg hvordan man kan legge til rette for en kontinuerlig debatt om en allmennkringkasters rolle og beslutninger, som også fullstendig ivaretar den redaksjonelle friheten. Dette må NRK selv til syvende og sist utforme, men i første omgang må signalet fra eieren være tydelig. Det mener vi Stortinget har staket ut retningen for i en tidligere runde, og vi ser fram til proposisjonen, som er varslet å komme straks.

Silje Hjemdal (FrP) [09:07:35]: I dag behandler vi nok en sak der innholdet allerede er på vei fra regjeringen. Jeg velger å tro at de to forslagsstillerne er entusiastiske og har vanskelig for å holde seg så lenge som man kanskje burde.

Saken peker rett mot kjernen av en ganske interessant problemstilling. NRK forvalter veldig store midler og har betydelige interesser på vegne av fellesskapet. NRK er vårt felles kringkastingsselskap. De får over 5,5 mrd. kr i lisenspenger og nesten 0,5 mrd. kr i andre inntekter. Derfor står NRK i en helt unik særstilling i vårt samfunn, med trygge inntekter, en ufattelig stor organisasjon og et samfunnsoppdrag som er forankret i Stortinget.

Med en slik bakgrunn er det ikke rart at folks adgang til å mene noe om det redaksjonelle innholdet må tas seriøst. Hvis det er grunn til å klage på noe som er sendt, eller på noe som ikke er sendt, må det kunne gjøres i prosesser som tar tilstrekkelig hensyn til fellesskapets interesser. Hittil har vi hatt Kringkastingsrådet til å fylle en stor del av disse funksjonene, men i dag stiller faktisk stadig flere spørsmål om Kringkastingsrådet, slik det er organisert og fungerer, er riktig modell for framtiden.

Fremskrittspartiet har i mange år ment at NRK i altfor liten grad gjenspeiler det politiske og kulturelle meningsmangfoldet i landet. Med den digitale medierevolusjonen vi står i i dag, blir det stadig mer tydelig at debatten om NRKs rolle må ses i en større sammenheng, man må skjønne at det kanskje er fornuftig med andre fora enn Kringkastingsrådet.

Vi er opptatt av at det i framtiden skal finnes gode muligheter til å korrigere det redaksjonelle innholdet i NRK, men det er også viktig å være opptatt av at den korreksjonen må være uavhengig av NRK. Det er tydeligvis ikke forslagsstillerne. De foreslår at NRK skal pålegges å sikre et klageorgan. Snakk om å la bukken passe havresekken. Forslagsstillerne snubler altså i en grunnleggende premiss for hvordan en ordning bør og må fungere. Det viser med all tydelighet at de har forhastet seg, og det viser også at saksbehandlingen bør skje på en trygg, god og forsvarlig måte.

Jeg ser ikke bort fra at forslagsstillerne og vi kan komme til en god enighet når saken kommer fra regjeringen til behandling i denne sal. Vi er vel alle enige om at NRK må tåle å bli holdt litt i ørene – også av noen utenfor sine egne vegger.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:11:15]: Kringkastingsrådet er et litt over gjennomsnittet interessant tema for meg. Som NRK-ansatt har jeg mang en gang gremmet meg over kunnskapsløse uttalelser og merkelige holdninger fra den kanten, men jeg har også flere ganger vært hjertens enig. Og som politiker er jeg unektelig veldig glad for at den norske befolkningen, lisensbetalerne, med Kringkastingsrådet har en måte å komme i inngripen med NRKs innhold. Men jeg er altså temmelig sikker på at vi kan organisere den inngripenen på en mer hensiktsmessig måte enn vi gjør nå, så selv om vi i dag ikke vedtar representantforslaget fra SV, betyr ikke det at Kringkastingsrådet er frikjent.

Senterpartiet deler altså SVs bekymring og mener det er behov for å vurdere rådets funksjon og hvordan det opererer. Og vi er ikke alene. Vi i denne salen har også drøftet Kringkastingsrådets rolle de siste årene, og for tre år siden, som det ble påpekt her, hadde vi en behandling der vi i et anmodningsvedtak ba om at regjeringen skulle foreslå avgrensning av rådets mandat samt endringer i oppnevnelse av medlemmer til rådet.

Jeg registrerer at departementet i sin vurdering av representantforslaget vi behandler nå, svarer at det har vært en alminnelig høring i januar 2018 om endringer i kringkastingsloven, og at det også omfatter anmodningsvedtakene om Kringkastingsrådet og publikums klageadgang. Departementet svarer videre at lovproposisjonen vil bli presentert i juni 2018 med forslag om endringer i reglene som gjelder Kringkastingsrådet, samt vurderinger av alternativer til Kringkastingsrådet.

Sett i lys av dette har Senterpartiet i denne omgang valgt ikke å støtte forslaget fra SV fordi vi mener det er hensiktsmessig å avvente proposisjonen. Jeg merker meg likevel at Redaktørforeningen i sitt høringsnotat til familie- og kulturkomiteen skriver at de er skuffet over at departementet i høringsnotatet om endringer i kringkastingsloven foreslår å videreføre ordningen etter dagens mønster, og at det ikke er foreslått endringer i mandatområdet. Jeg må nok si at også jeg rynker litt på nesen over at man ikke har jobbet fram litt bedre måter å ivareta troverdigheten til rådet på, som jeg mener er blitt skakkjørt om dagen – som f.eks. at rådet i mindre grad enn nå skal gå altfor detaljert inn i NRKs uavhengige journalistikk, eller at det blir tydeligere hva rådets rolle er i forhold til Pressens Faglige Utvalg.

Oppnevnelsen av medlemmer til rådet har også vært problematisert av flere. Departementet har i sitt høringsnotat foreslått små justeringer hva gjelder oppnevning av medlemmer. Det foreslås at ti medlemmer oppnevnes av Stortinget og fire av regjeringen. Jeg er ikke helt sikker på om det er nok justeringer, i hvert fall ikke med hensyn til å sikre mer faglighet og mindre politisk slagside, og med det også mer troverdighet for rådet.

En riktig utvikling av NRK som institusjon og innholdsleverandør er utrolig viktig for Senterpartiet. Derfor blir det også for meg og Senterpartiet veldig viktig å følge nøye med på dette når den varslede proposisjonen kommer, slik at anmodningsvedtaket fra Innst. 178 S for 2015–2016 om å foreslå avgrensing av rådets mandat samt legge fram en endring i oppnevnelsen av medlemmer, blir fulgt opp skikkelig.

Freddy André Øvstegård (SV) [09:15:30]: Jeg vil starte med å knytte noen kommentarer til de tidligere innleggene. Først vil jeg påpeke at retorikken og ordvalget i det innlegget representanten Hjemdal holdt litt tidligere, viser nettopp hvorfor vi ikke kan ha et politisk oppnevnt kringkastingsråd i dette landet. Så er jeg helt enig med representanten Sem-Jacobsen i kritikken mot departementets høringssvar, og det er også noe av bakgrunnen for at vi har valgt å fremme dette representantforslaget, på tross av den kommende proposisjonen.

NRK er noe av det beste vi har – en allmennkringkaster finansiert av fellesskapet som leverer på et viktig samfunnsoppdrag, og som leverer god kvalitet i journalistikk og dramaproduksjon, for å nevne noe. I møte med den globaliserte medieverdenen, med store transnasjonale aktører som utfordrer norsk journalistikk og norsk kvalitetsinnhold, er det avgjørende med et sterkt NRK med legitimitet i befolkningen. NRK er Norges spydspiss i konkurransen mot Netflix og Google, til glede for det norske folk. Prisen vi betaler for dette, er et spleiselag som alle må være med på. Det mener jeg er en pris vel verdt å betale.

Men derfor, fordi NRK er et spleiselag som fellesskapet sørger for, er det så avgjørende viktig med NRKs legitimitet i befolkningen. Det kan ikke være noen som helst tvil rundt NRKs redaksjonelle uavhengighet – et grunnleggende prinsipp for enhver redaksjon, prinsippet som hele pressefriheten bygger på. Men dette prinsippet blir dessverre brutt med NRK. Tvilen om legitimiteten er der.

Tilbake i 1933 vedtok Stortinget å etablere Norsk rikskringkasting, og samme år ble Riksprogramrådet oppnevnt, med 15 medlemmer. Ganske mye har skjedd med norsk medievirkelighet siden den gang. I 1990 innstilte regjeringen om en ny riksdekkende, reklamefinansiert TV-kanal, og TV 2 kom på lufta for første gang i 1992. I løpet av 1990-tallet ble NRK et aksjeselskap, og interessen for Kringkastingsrådet var synkende.

De siste årene har rådet imidlertid sett en eksplosjon av klager, etter at flere grupper har kjørt samordnede kampanjer. Rådet har til tider hatt problemer med å håndtere mengden henvendelser. Både NRK, rådets funksjon og det generelle mediebildet har med andre ord utviklet seg svært mye siden etableringen av rådet i 1933.

Men likevel består rådet, som et redaksjonelt vokterråd fra fortiden – et råd som alle er enige om at har kommet med uttalelser som går rett inn i den redaksjonelle friheten i NRK.

Norsk redaktørforening sier det så presist i sitt høringssvar:

«Rådet bryter etter vår mening med prinsippene i Redaktørplakaten og Lov om redaksjonell fridom i media, hvor det er forutsatt at eierne ikke skal gripe inn i redaksjonens frie vurderinger og redaktørens suverene rett til å redigere sitt medium. Ikke i noe annet større, seriøst og etablert mediehus ville det blitt akseptert at regjering og storting skulle oppnevne et «redaksjonsråd» som skulle behandle klager fra publikum og evaluere den frie journalistikken.»

Dette er en alvorlig kritikk mot et stort mediehus som NRK, som har et viktig mandat som allmennkringkaster for hele befolkningen.

Tidligere i år valgte regjeringen å oppnevne en nylig avgått statssekretær ved statsministerens kontor som rådets leder, og understreket med det at det er en tett politisk kobling til Kringkastingsrådet. Det framstår svært uheldig.

Derfor mener SV det er på tide med et forsvar for NRKs legitimitet i befolkningen, et forsvar for redaksjonell frihet.

SV har fremmet dette forslaget for å gi regjeringen en klar bestilling inn i den nye kringkastingsloven som skal komme, for å få en skikkelig prosess. Vi vil gi regjeringen i oppgave å finne en alternativ klageinstans for publikum og feste dette i NRK-plakaten. Nettopp fordi det er vi, fellesskapet, som finansierer NRK, må det også være en åpen dialog og mulighet til å si fra.

Men det kan ikke lenger være et politisk oppnevnt vokterråd fra 1933. Derfor er det på tide å legge ned Kringkastingsrådet og opprette et nytt klageorgan i NRK-regi, uten politiske bindinger.

Med det tar jeg opp SVs forslag til saken.

Grunde Almeland (V) [09:20:32]: NRK har opp gjennom årene spilt en viktig rolle for den norske allmennheten som folkeopplyser, med et bredt og representativt nedslagsfelt. Vi i Venstre ønsker å bevare NRK som en sterk, reklamefri allmennkringkaster som på en god måte formidler kultur og kunnskap til alle.

Så er det riktig som representanten Øvstegård sier, at mediehverdagen har endret seg ekstremt raskt gjennom de siste årene. Derfor er vi også enig i at man må tørre å se på endringer i NRK. Eksempler på endringene er bl.a. at Kringkastingsrådet i enkelte situasjoner er blitt veldig overlesset av saker, og at lisensen fortsatt knytter seg til tv-apparater i de tusen hjem, samtidig som vi ser at flere og flere streamer NRK og andre nyhets- og underholdningskilder på nett. Så vi er nødt til å se på hvordan både NRK og Kringkastingsrådet organiseres.

For Venstre er det viktig å sørge for at NRK er uavhengig og i stand til å utføre sitt viktige samfunnsoppdrag. Men for å bevare den gode oppslutningen som NRK i dag har i den norske befolkningen, er det utrolig viktig at vi har en form for uavhengig klageinstans, der innbyggerne kan få si sin mening om det NRK produserer og viser. Venstre mener derfor at det er nyttig at dette tas med i vurderingen når den varslede proposisjonen skal utarbeides.

Slik skal det også bli. Som flere har vist til tidligere i debatten, ble det i behandlingen av den tidligere stortingsmeldingen vedtatt to anmodningsvedtak, både å «foreslå avgrensing av Kringkastingsrådets mandat, samt endring i oppnevnelse av medlemmer til Kringkastingsrådet» samt å «utrede alternative modeller for å ivareta publikums klageadgang og kontakt med NRK».

Men det er noe litt spesielt med at forslaget framsettes på nåværende tidspunkt, når vi vet at lovforslag om endringer av kringkastingsloven snart skal legges fram i Stortinget. I januar sendte som kjent departementet ut på alminnelig høring et forslag til endringer i kringkastingsloven. Venstre mener at vi bør ha en ryddig prosess og la berørte instanser få lov til å uttale seg før Stortinget skal konkludere i saken.

I tillegg ønsker forslagsstillerne å legge ned distriktsprogramrådene og det samiske programrådet. Vi i Venstre er ikke totalt avvisende til hensikten med det forslaget, men slike endringer bør være gjenstand for en grundig prosess, inkludert en høring, før man konkluderer – altså ikke bare vedta nedleggelse uten å vite konsekvensene av det forslaget.

Forslagsstillerne fremmer noen viktige momenter som jeg og Venstre mener må tas med i vurderingen når ny proposisjon kommer til Stortinget. Samtidig er det viktig at de formelle prosessene følges, og at det ikke skapes presedens for å konkludere i saker før de berørte partene har fått uttalt seg. Venstre er åpen for å gjøre noe med Kringkastingsrådet slik det er i dag, og jeg ser fram til en grundig behandling og en god debatt når proposisjonen kommer til Stortinget.

Statsråd Trine Skei Grande [09:24:24]: Jeg er glad for denne debatten, for det gjør det lettere for regjeringa å vite hvor Stortinget har sine standpunkt i en ellers viktig sak. Men det er litt spesielt at man fremmer et forslag for å konkludere med noe like før regjeringa kommer med en sak, slik vi har varslet. Vi hadde i forrige periode en stor diskusjon i Stortinget om allmennkringkasterrollen i framtida, og da var det en klar konklusjon og en anmodning fra Stortinget om å komme tilbake til ulike modeller for et nytt klageorgan eller andre måter å organisere dette på. Det ble sendt på høring, og like før man konkluderer, skal man da komme med et forslag til konklusjon i salen. Det er en ny form for saksbehandling, og jeg er veldig glad for den klare beskjeden fra stortingssalen om at man ønsker den formelle og ordentlige saksbehandlingen. Vi fikk et anmodningsvedtak om ulike modeller, og et høringsnotat ble sendt på høring før jeg tiltrådte som statsråd. Jeg skal ta med meg alle innleggene som er holdt i salen nå, og bringe også de ideene til torgs i behandlingen.

Jeg er i og for seg enig i forslagsstillernes holdning – at Redaktørplakaten og medias frihet er viktig også i NRK, og at det noen ganger har utviklet seg en sammenblanding mellom det som er PFUs rolle, og det som er Kringkastingsrådets rolle. Det er viktig at man ikke blander de to rollene, for PFU har en helt annen rolle i Presse-Norge enn det Kringkastingsrådet har. Og vi skal fortsatt ha både pressefrihet og Redaktørplakatens posisjon i forvaltningen av dette framover.

NRK mottar stor økonomisk støtte fra fellesskapet gjennom kringkastingsmodellen. Det forplikter. Det forplikter så mye at vi i tillegg til det pressen har laget i Vær varsom-plakaten, har laget en egen NRK-plakat med egne målsettinger for hva NRK skal nå av mål for fellesskapet i det som ligger i det å være en allmennkringkaster i dag. Det betyr at Kringkastingsrådet ikke skal være et redaksjonsråd, men en ventil for borgerne i et samfunn for innvendinger de ønsker å ta opp rundt en allmennkringkasters dekning av nyheter.

Vi har som mål å klare å legge fram denne lovproposisjonen før sommeren, og håper at vi skal kunne ta med oss de signalene vi får i løpet av denne debatten, og at vi der både skal klare å ivareta redaksjonell frihet, PFUs rolle og Redaktørplakaten og det at landets borgere må få lov til å komme med sine innvendinger og få ordentlige svar på dem når det er en allmennkringkaster som mottar så mye økonomisk støtte, og som også har de store allmennmålsettingene som en allmennkringkaster har.

Så må man merke seg at aldersprofilen hos dem som klager, ikke er bra for en allmennkringkaster som skal utvikle seg til også å være de yngre generasjonenes allmennkringkaster. Det er veldig få under 30 år som leverer klager til Kringkastingsrådet.

Det er også verdt å merke seg at noen saker nærmest blir utsatt for kampanjer med klager til Kringkastingsrådet, mens saker knyttet til dekningen og profilen på NRKs programmer som er store i det offentlige rom, som debatteres i andre medier og også i sosiale medier, aldri når Kringkastingsrådet fordi det ikke leveres formelle klager.

Vi skal ta med oss de signalene som er kommet fra denne debatten, og prøve å legge fram en sak som svarer ut de anmodningsvedtakene som Stortinget har gjort tidligere. Jeg tror også vi skal klare balansen mellom det å ivareta en allmennkringkasters spesielle rolle og det å sørge for at pressefriheten står sterkt i Norge.

Carl-Erik Grimstad (V) [09:35:01]: Norsk rikskringkasting er en samfunnskontrakt mellom Stortinget og publikum. Institusjonens legitimitet hviler på et fundament som er ulikt andre norske mediers. Forskjellen består i at NRK eksisterer basert på et flertall i denne salen. En vesentlig del av en slik kontrakt, mellom produsent og forbruker, er ivaretakelsen av forbrukernes interesser. Hver enkelt av representantene her har en forpliktelse til å sørge for at publikum får det Stortinget har bevilget penger til. Det tør være kjent nå at Venstre er et parti som ikke uten videre har det med å annullere inngåtte kontrakter – uten å sikte til de konsekvenser og kostnader det eventuelt kan få.

Kringkastingsrådet er lisensbetalernes interesseorganisasjon. Den er neppe perfekt i sin form, men debattene der gir ofte på en forbløffende måte uttrykk for et mediekritisk mangfold, uten ensretting og politisk korrekthet. Rådets betydning hviler ikke på formell innflytelse, men på selve fundamentet for vårt demokrati – utveksling av frie ord. Hadde Kringkastingsrådet hatt besluttende myndighet, ville jeg stemt for – i tråd med Redaktørplakaten – å oppløse det på timen, men en slik beslutningsmyndighet har rådet altså ikke.

Det finnes nok «langt mer fremtidsrettede modeller for å ivareta allmennhetens klageadgang og kontakt i denne digitale tidsalder», slik kulturministeren har uttrykt det, men institusjonen har vist en påfallende evne til å overleve i en tid der vi gradvis venner oss til å børste vekk mangel på dannelse og meningsfulle ytringer som om det var flass på skuldrene.

Det er blitt sagt at vi i Norge har mer mediekritikk per kvadratkilometer enn i noe annet land. Jeg vet ikke om det er rett, men jeg vet at vi ikke trenger mindre av det, særlig i en tidsalder der kildekritikk og informasjonsveiledning blir stadig viktigere.

Jeg har aldri forstått hvorfor Redaktørforeningen legger så mye energi i å legge ned Kringkastingsrådet. Det vises ofte til at siden NRK ble en del av pressens selvjustisapparat, altså PFU, har rådet utspilt sin rolle. Det må bero på en misforståelse – det er nesten ingen overlapping mellom arbeidsoppgavene til PFU og Kringkastingsrådet. Klagene i PFU behandles med basis i Vær varsom-plakaten, de vurderes ut fra en etisk standard.

Hver gang PFU tar seg til å diskutere forskjellen på god og dårlig journalistikk, blir utvalget minnet på at det ikke er noe smaksorgan, slik det heter. Det er riktig. Nå er imidlertid Kringkastingsrådet nettopp et slikt smaksorgan. Vi trenger det. Jeg synes vi skal tillate oss en institusjon som fra et forbrukerperspektiv tillater seg å gi uttrykk for hva som smaker godt og mindre godt i norsk offentlig finansiert journalistikk. Derfor mener jeg det er en dårlig idé å legge ned Kringkastingsrådet uten å ha et utredet alternativ på bordet, slik SV foreslår. Å kaste barnet ut med vaskevannet er for øvrig ikke god Venstre-politikk, samtidig som vi godt kan være med på å diskutere kvaliteten på vannet vi bader barna i. Vannkvalitet er noe vi liker å diskutere i Venstre.

Tore Storehaug (KrF) [09:38:42] (ordførar for saka): Lat meg begynne med å takke komiteen for eit langt og godt samarbeid i denne saka.

Det er slik at når folk opplever at det ikkje er korrespondanse mellom sunt folkevett og dei lovene og forskriftene vi lagar, kjem det ofte protestar til oss som er folkevalde, og vi blir oppfordra til å gjere noko med det. Det opplever eg òg er litt av bakgrunnen for at Senterpartiet har fremja dette forslaget.

Som saksordførar har eg hatt eit mål om å løyse det på ein best mogleg måte, utan å svekkje omsynet til naturen, og eg er glad for at eit ganske breitt fleirtal i komiteen har samla seg om det. Det generelle forbodet mot motorferdsel i utmark har brei støtte politisk. Det er eg glad for. Vi har behandla denne saka ut ifrå det og spørsmålet om praktiseringa av unntak kanskje kan vere for streng med tanke på at etter at denne lova blei vedteken, er stillegåande og mindre forureinande eller ikkje-forureinande elektriske motorar komne på marknaden.

Miljødirektoratet har fått i oppdrag frå Klima- og miljødepartementet å leggje fram ei fagleg vurdering av om motorferdselsregelverket bør opne opp for bruk av elektriske motorar på vatn mindre enn 2 km2, og eventuelt korleis ei slik endring burde utformast. Behandlinga av saka i komiteen har blitt utsett fleire gongar, fordi vi ville ha dette som eit vedtaksgrunnlag når denne saka i dag går i stortingssalen.

Miljødirektoratet si faglege vurdering kjem med ei viktig påminning om at vi ikkje må skape ein presedens som opnar opp for eit generelt frislepp, men som hegnar om dei prinsippa som vi byggjer på i lovverket, og som det er brei støtte for i stortingssalen. Likevel vil ein minne om at motorferdsellova § 5 b har gjeve ei opning for at kommunestyret kan gje forskrift om rett til «bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer når det foreligger særlige grunner som i tilfelle må angis i forskriften». Men opninga i rundskriv T-1/96 er avgrensa til spesielle tilfelle, jf. uttrykket «særlige grunner», og dei avgrensa aktuelle tilfella er f.eks. transport til hotell, turistdestinasjonar og hytter som ligg slik til at ein er avhengig av båt for å kome fram til ordinære kommunikasjonsmiddel.

Fleirtalet i komiteen har opplevd det slik at dette kanskje blei i trongaste laget. Miljødirektoratet peikar vel òg på noko liknande i si grunngjeving.

Så har det kome inn nokre gode innspel, bl.a. om at ein må ta særleg omsyn til vilt- og fuglebiotopar, og at ein ikkje må opne opp for ei generell opning på mindre vatn, slik nokon kunne oppfatte at Senterpartiet sitt forslag legg opp til. Difor har ein samla seg om eit forslag der ein ber regjeringa føreta ei oppmjuking, og at ho blir gjord i forskriftsform, der det er avgrensa med tanke på at det ikkje skal vere ei generell opning, men at ein skal ta vare på særlege omsyn.

Eg vil anbefale tilrådinga frå komiteen.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [09:42:18]: Jeg vil takke saksordføreren for et godt og informativt innlegg.

Denne saken er et eksempel på at teknologien fort kan innhente lovverket. Dette er ikke en stor og samfunnsbrytende sak som bitcoin, framtidsmedia eller autonome kjøretøy, men allikevel en sak som kan være viktig for noen, nemlig om man skal kunne bruke elmotor på vann som er under 2 km2.

Det har vært relativt stor politisk enighet om at man ikke skal bruke konvensjonelle motorer på små vann, og det er fordi det kan være til sjenanse for folk med støy osv., men ikke minst for miljøet, dyrelivet osv. på grunn av støy. En elmotor, derimot, lager mindre støy og sjenanse, og det er grunn til å tro at det vil bli mer og mer vanlig med elmotor, i hvert fall hvis vi åpner opp for dette fra Stortingets side i dag.

I forrige uke hadde vi debatt om snøscooter. Kanskje vi i framtiden kan behandle en sak om bruk av elsnøscooter, hvor vi alle kan være enige.

Jeg må også si, til slutt, at jeg synes det er underlig at SV og Miljøpartiet De Grønne vil sidestille en elektrisk drevet nullutslippsbåt med en gammel, dieseldrevet båt som forurenser og går på klimaet løs. Jeg har alltid trodd at det er den støyende motoren som er problemet, men når det blir fikset, og man kan gjøre det lydløst, så er det ikke godt nok. Er det propellen disse partiene er imot? Er man imot slike pedalbåter som man ser på hotellene i Syden, hvor man også har propeller?

Nei, la oss ikke gjøre alt vondt og vanskelig. La oss teste ut dette og se hvordan det går, og så kan vi høste erfaringer og kanskje tillate mer bruk hvis vi ser at de erfaringene er gode.

Ole André Myhrvold (Sp) [09:44:27]: Takk til saksordføreren for godt samarbeid og godt arbeid – og et godt innlegg.

Det er grenser for hva vi som stortingspolitikere skal detaljstyre, og denne saken ligger i en slik sone. Denne saken kom på bordet som en følge av at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag overkjørte et lokalt vedtak, gjort etter lokale vurderinger, med fordeler og ulemper. Ifølge Fylkesmannen var ikke kommunens vedtak begrunnet godt nok. I lovens bestemmelser heter det at bruk av motor på innsjøer mindre enn 2 km2 likevel skal være tillatt når det foreligger særlige grunner. Nødvendig transport til hotell, hytter og turistattraksjoner som ligger slik til at de er avhengige av båt, er nevnt som «særlige grunner». Kommunens grunner – å ville fremme fritidsfiske og friluftsliv – var ikke «særlige grunner» nok for Fylkesmannen.

Samtidig tillater den samme motorferdselloven på generell basis elsykkel i utmark. Man har altså rett til å sykle rundt vannet, men man har ikke lov til å kjøre over vannet med den samme teknologien. Det er en logisk brist. Vi kan altså ikke sette elmotor på prammen, men vi kan sette elmotor på sykkelen. Det henger ikke på greip.

Dette er også en sak hvor det hadde vært klokt med lokalt skjønn og lokale vurderinger. Denne saken handler ikke om støy eller fart. Den handler om muligheten til å komme seg ut og ta i bruk ny teknologi. Den handler om å ivareta naturverdiene, men samtidig også hensynet til folkehelsa til den enkelte. Det er en mulighet ny teknologi gir.

Så skal det ikke være frislipp, det legger heller ikke vedtaket nå opp til. Så Senterpartiet er derfor tilfreds med det som i dag er Stortingets vedtak, for det gir rom for lokalt skjønn og sunn fornuft, det gir rom for at man lokalt kan vurdere hensynet til bruk av elmotor opp mot det biologiske mangfoldet og de særlige hensyn som kanskje finnes. På den måten vil vi ivareta flere hensyn, flere kan bevege seg ute i naturen, drive med fritidsfiske og friluftsliv, og dermed kan det også bidra til økt livskvalitet og bedre folkehelse. Dette er en bra dag.

Lars Haltbrekken (SV) [09:47:06]: For andre gang på kort tid skal vi behandle et forslag om å uthule det norske regelverket for motorisert ferdsel i naturen – et regelverk som har stor støtte i befolkningen. Folk flest ønsker ro og stillhet når de ferdes i naturen, ikke stadig mer motorisert ferdsel.

Hver enkel uthuling av regelverket kan synes ubetydelig i den store sammenhengen. Men til sammen utgjør disse stadig nye skritt i feil retning, og summen av det ubetydelige blir betydelig.

Hvorfor skal vi ikke tillate bruk av elmotor på vann mindre enn 2 km2? Elmotorer går tross alt ganske stille og uten utslipp.

Jo, fordi det gir oss muligheten til raskere å ta oss fram på de mindre vannene – vann der fuglene ikke har så mange oppholdssteder som på de større vannene. Vi vil lettere skremme opp fugleliv som er under et stadig press fra oss mennesker. Hvilket menneskelig behov er det egentlig vi skal dekke med denne endringen? Dessuten har kommunene mulighet til å gi tillatelse til bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 km2 når det foreligger særlige grunner.

Flertallet i denne salen vil tillate mer motorisert ferdsel på de minste vannene. De prøver å grønnvaske seg med å spe på med ord som oppmyking, og at hensynet til natur og særlig hekkeområder fortsatt skal ivaretas. Det høres fint og flott ut.

Og hvordan skal man sikre dette? Jo, ved å pålegge kommunene grundigere undersøkelser. Kommunene skal pålegges å kartlegge viktige områder for fugl og vilt på og ved vannene. Fint, da regner jeg med at de samme partiene som står bak flertallet, sørger for mer penger til kommunene så de faktisk kan gjøre den jobben, at det ikke kommer i konkurranse med andre viktige oppdrag som kommunene har, og at de samme partiene bevilger mer penger til dette den 15. juni når vi skal revidere nasjonalbudsjettet. Regjeringen og Kristelig Folkeparti må i alle fall ta seg en ny prat om nye midler, for jeg så ingen slike penger i budsjettenigheten som kom i stand i går kveld.

Det paradoksale i denne saken er at som i ulvesaken i fjor er det igjen SV som blir stående igjen som klima- og miljøministerens fremste forsvarer i Stortinget. Ikke en gang hans eget parti, Venstre, støtter hans forsvar for fuglene og viltet. Hvorfor Venstre i Stortinget ikke kan være en like sterk forsvarer av fuglene og viltet som regjeringens klima- og miljøminister, skjønner jeg rett og slett ikke.

Jeg tar med det opp SVs forslag i saken.

Per Espen Stoknes (MDG) [09:50:20]: Denne saken utgjør ingen stor endring i seg selv. Det blir ikke noen naturapokalypse av at det blir vedtatt at man kan bruke elmotor med svært begrenset effekt på vann under 2 km2 under strenge miljøreguleringer.

Det vil likevel få en rekke negative konsekvenser. Det blir mer motorisert ferdsel og flere forstyrrelser for folk og naturliv. Kravet om begrenset motoreffekt vil bli krevende å håndheve. Regelverket som skal verne dyr, fugler og natur, blir ikke alltid respektert og fulgt i kommunene. Men først og fremst er dagens vedtak et nytt lite steg i en rask utvikling mot et helt nytt regime for ferdsel i norsk natur.

I utgangspunktet er motorferdsel i utmark forbudt. Det står fortsatt svart på hvitt i motorferdselloven § 3:

«I utmark og vassdrag er motorferdsel ikke tillatt.»

Vi har lenge hatt fornuftige unntak fra denne regelen for å legge til rette for alminnelig bruk av utmark, høsting av ressurser, frakt av varer til turisthytter og lignende, men nå begynner unntakene å bli så mange at lovens opprinnelige hovedformål utviskes.

Ideen bak loven er at i utmark skal det tradisjonelle nærnaturfriluftslivet ha fortrinnsrett. Her skal menneskene ta seg fram på naturens premisser. Her kan vi måle krefter med naturen, oppleve stemninger, fellesskap og utfordringer som er veldig annerledes enn dagliglivet hjemme nær huset. Her kan vi utøve den rike friluftslivskulturen som handler om å beherske en verden som er litt mindre tilgjengelig.

Noen mener at denne argumentasjonen er uvitenskapelig svermeri. De har rett i at dette handler om mer enn naturvitenskap. Det handler også om kultur. Forbudet mot motorferdsel i utmark er en av grunnforutsetningene for den sterke og vakre norske friluftskulturen som organiserer hundretusener av mennesker i turistforeningen, og som sørger for at de fleste barn som vokser opp i Norge, fortsatt kan ro en båt eller ta seg fram på en ulendt sti. Den strenge reguleringen av motorferdsel gir selvsagt en iboende beskyttelse av naturen som fugle- og dyrelivet – ikke bare den aller mest verneverdige og artsrike naturen, men helt vanlige skoger, fjellvann og vidder over hele Norge.

Det er derfor Miljøpartiet De Grønne stemmer imot forslaget om en ytterligere utvanning og oppmyking av denne loven.

Ketil Kjenseth (V) [09:53:37] (komiteens leder): Den prinsipielle siden i denne saken er at vi nå lar det bli anledning til lokal forvaltning av vann, der det er mulig å åpne for f.eks. elmotor med lav effekt på små innlandsvann.

Når representanten Lars Haltbrekken utfordrer Venstre på hvorfor vi ikke forsvarer fugl og vilt, er en del av diskusjonen å skape en bredt forankret forvaltning som har kunnskap som gjør at en kan ta gode beslutninger lokalt. Jeg oppholder meg ofte i nærheten av et vann der jeg ser at elmotorer er i bruk i dag, uten at verken noen av dem som har hytter rundt, eller noen i forvaltningen, ser ut til å ha noe forhold til det. Dette er tatt i bruk allerede, det er også en del av virkeligheten. Disse er lett tilgjengelig og lett å ta i bruk. Det er faktisk til dels vanskelig å se at det er en elmotor som benyttes. Det skal vi også ta på alvor.

Mange av disse vannene er lite i bruk av mennesker i dag. En del av dem er også i ferd med å gro litt til og er lite i bruk. Det er også en del av det å forvalte og om å ha lokal kunnskap, så her er det flere sider. Det å åpne for at lokale myndigheter kan være med på å ta beslutninger er en del av det å forvalte og å få mer kunnskap om særlig fuglelivet og annet dyreliv i en del av disse små vannene. I en del tilfeller her er det snakk om beverkonflikter. Jeg vil tro at det at flere kommer ut på vannene og tar dem i bruk, kan skape flere forsvarere av beveren, som også er en utsatt del av forvaltningen, fordi noen ønsker den bort.

Det er mange hensyn å ta her. Sånn sett er det ikke å åpne en stor sluse at flere får ta vannene i bruk og at lokal forvaltning får muligheten til å engasjere seg i den typen unntak og tillatelser som vi her åpner for.

Stefan Heggelund (H) [09:56:51]: Jeg har lyst til å begynne med å takke saksordføreren, for her har man jobbet fram en enighet mellom flertallet på Stortinget, og det er mye takket være saksordførerens innsats. Det synes jeg er bra.

Jeg synes det er så flott å høre Senterpartiet på talerstolen i dag. De snakker om at det skal være grenser for hva politikerne skal bestemme. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det minner meg om en ting som er viktig for politikere på borgerlig side, nemlig at det skal være grenser for politikk. En gang forvillet jeg meg inn på Senterpartiets partikontor. Det var da det lå rett borti her. Der var det mange gamle plakater fra det en kan kalle Senterpartiets storhetstider – de er på vei inn i nye storhetstider nå. Der var det plakater om at skattene måtte ned, og at skattenivået tynget norsk landbruk. Tenk om Senterpartiet kunne komme tilbake til det de da mente – at grenser for politikk var viktig i alle henseender? Det hadde virkelig vært noe.

Så hører vi representanten Lars Haltbrekken, som er redd for en uthuling av regelverket. Ja, fleksibilitet er en sosialists største trussel. Det er det i alle saker. Vi hører mistilliten representanter fra både Miljøpartiet De Grønne og SV har til dette landets lokalt valgte representanter, altså kommunene våre – de som er nærmest befolkningen, lokaldemokratiet vårt. Miljøpartiet De Grønne og SV kan bare ikke stole på dem, og de har vist det i flere saker som vi har behandlet i energi- og miljøkomiteen denne våren. Jeg kan jo på en måte forstå det, ikke fordi premisset er riktig og at lokaldemokratiet er galt, slik disse to partiene tydeligvis mener, men fordi vi ser hvordan de styrer f.eks. denne hovedstaden – løftebrudd etter løftebrudd, lovnader de ikke klarer å forvalte.

Jeg er fornøyd med den enigheten som vi har i komiteen. Det handler altså om at kommunene skal kunne gi dispensasjoner for bruk av elmotor med begrenset effekt på vann under 2 km2. Denne dispensasjonen skal bare kunne gis etter at kommunene har vurdert om det er forsvarlig ut fra hensynet til vannet som levested for viltarter og fugler, og særskilt lagt vekt på hensynet til hekkeområder. I denne saken har man altså klart å kombinere det beste fra to verdener, både fleksibilitet og viktig naturvern.

Statsråd Ola Elvestuen [10:00:05]: For å bevare natur, friluftsliv og allmenn trivsel søker regelverket for motorferdsel i utmark å begrense ferdselen til formål og behov som har en allment akseptert nytteverdi.

Motorferdselloven forbyr i utgangspunktet bruk av motorfartøy på innsjøer som er mindre enn 2 km2 store. Kommunen kan imidlertid gi forskrift som åpner for slik bruk, dersom det foreligger «særlige grunner». De særlige grunnene skal framgå av forskriften og kan typisk være behov for transport til hytter eller overnattingssteder som ligger slik til at de er avhengige av båttransport. Fritidsfiske vil ikke kunne være særlig grunn etter denne bestemmelsen. Dersom det foreligger særlige grunner, kan kommunen også gi dispensasjon i enkelttilfeller etter søknad, der det ikke foreligger kommunal forskrift.

Representantforslaget innebærer at kommunen skal få adgang til å fastsette slik forskrift uten at det foreligger særlige grunner, men begrenset til bruk av elektriske båtmotorer med begrenset effekt. Forslaget vil bety at det f.eks. vil kunne bli tillatt å bruke elektriske motorer med begrenset effekt til fisketurer.

Jeg mener at behovet for bruk av motor på båt i vann som er under 2 km2, er forholdsvis begrenset. Transportavstandene i slike vann blir naturlig nok relativt korte. Som det er beskrevet i representantforslaget, er det likevel hensyn som taler for mer liberale regler for bruk av elektrisk båtmotor i små vann. Elektriske motorer med begrenset effekt vil i de aller fleste tilfeller verken være skadelig for naturmiljøet eller oppleves forstyrrende for andre brukere av vannet eller vannets nære omgivelser. Samtidig er jeg opptatt av at en slik åpning likevel kan ha negative virkninger som må tas med i vurderingen. Miljødirektoratet har gitt en faglig tilråding om at regelverket ikke bør endres. I små innsjøer kan økt båtbruk virke negativt inn på dyre- og fugleliv. Økt motorisert ferdsel i mindre vann kan også være negativt for annet friluftsliv. For eksempel kan fart og omfanget av båtbruk virke negativt inn på f.eks. badende og padlende, og på dyre- og fugleliv.

Jeg vil også påpeke at elmotorer for båt er i stadig utvikling, og det leveres elmotorer for nær sagt alle slags båter og farkoster til vanns, og motorene blir stadig sterkere. Vi må ikke komme dit at det blir en forventning om at alt som drives av elektrisitet, kan tillates i utmark. Regelverket for motorferdsel i utmark er teknologinøytralt, og det er det en grunn til. Elmotorer er, riktignok i varierende grad, støysvake, og de har ikke utslipp til luft, men innretninger som drives med slike motorer, kan likevel være forstyrrende for både vegetasjon, dyreliv og allmenn trivsel.

Samtidig mener jeg det er viktig for aksepten av regelverket at det ikke oppleves unødvendig stivbent. I dette tilfellet mener jeg vi er nær denne grensen, og jeg mener derfor at det kan være fornuftig å se på om det bør gjøres mindre endringer i regelverket for bruk av elektriske motorer med begrenset effekt, som jeg også har sagt i mitt svar til komiteen.

Helt til slutt: Jeg vil bemerke at en eventuell endring av regelverket kan kreve lovendring, siden dagens forbud følger av loven, og loven ikke ser ut til å ha bestemmelser som gir åpning for unntak gjennom forskrift i et tilfelle som dette.

Arne Nævra (SV) [10:06:46]: Jeg må få lov til å berømme statsråden, som står ganske rakrygget i denne saken. Det er modig gjort, og det er riktig gjort, og statsråden er på et vis ambassadør for naturen og ikke bare ambassadør for regjeringen. Det er bra.

Det er besnærende å tenke seg en sånn endring som forslaget innebærer. Det synes ganske greit, jeg har hørt disse elektriske motorene selv på vannet – du hører dem knapt. Men det er et ganske viktig poeng her som ikke har vært nevnt – jeg kjenner godt til det, og jeg kjenner godt til faunaen som er i disse vannene – og det er at mobiliteten øker. Det er hele poenget med det – mobiliteten øker. Man kommer seg fortere rundt på vannet, ut i sivområdene, hvis man vil, på motsatt side av vannet. Vi snakker om vann som er 1 km én vei og 2 km den andre veien. Der kan det være et smålomreir, det kan være et storlomreir, det kan være en sangsvane som ligger med reir på ei øy der, det kan være traner som legger egg borte på den andre siden. Man kommer lettere dit.

Dette er et viktig argument, som en faglig vurdering ville brakt på bane. Det er derfor forslaget, bemerkningene og holdningene til statsråden er riktig, og det er derfor direktoratet sier det de gjør. En trane vil sky reiret sitt etter én forstyrrelse – én forstyrrelse. Sangsvanene vil sky reiret etter én forstyrrelse. Er det greit hvis det gjør det lettere? Dette er ikke så enkelt som det kan framstå, dette er egentlig en ganske alvorlig sak, for vi bryter en grense. Man kan gjøre noe litt morsomt ut av det og si at den grensen ser vi ikke under vann. Nei, men det er en grense på vann som vi nå bryter.

Hva er en elektrisk motor? Kanskje ikke bare det vi nå opplever. Det ble nevnt også fra talerstolen her, fra flere talere, at elektriske motorer er i sterk utvikling. Vi ser akselerasjonen på mange biler, på andre farkoster – det går utrolig raskt. Batterikapasiteten øker.

Vi bryter altså nå en grense. Så er spørsmålet da: Hva er «begrenset effekt»? Det må komme fram i en vurdering, i en forskrift – hva er en begrenset effekt? Jeg er, ut fra de holdningene som nå er representert her i salen, redd for at den grensen vil kunne tøyes, og at tolkningen vil kunne tøyes ganske betydelig.

Jeg må bare få lov til å si at jeg er bekymret på naturens vegne for at vi nå bryter en grense. Så får vi se hva som kommer fram av forskriftsendringer.

Heidi Greni (Sp) [10:10:06]: Som initiativtaker til dette forslaget var jeg selvsagt spent på komitébehandlingen, og jeg var – i hvert fall inntil jeg hørte statsrådens innlegg her i dag – veldig fornøyd med det resultatet komiteen kom fram til.

Opptakten var at Holtålen kommune hadde mange henvendelser fra flere som ønsket mulighet til å bruke elmotorer også på mindre vann. Stortinget åpnet for elsykkel i utmark, og det framsto da som åpenbart for kommunen at dette også måtte gjelde båtmotor. Det er som sagt større fare for at sykkel setter spor i naturen enn at en båt med elmotor gjør det. Etter dialog med fjellstyre og grunneierlag osv. fattet Holtålen kommune vedtak om forskriftsendring som tillot bruk av elmotor på et 20-talls navngitte vann, med begrunnelse om å fremme fritidsfiske i disse aktuelle vannene, særlig av kultiveringshensyn. Det høres kanskje mye ut med 20 vann, men i en kommune med så stor utstrekning og så mange fjellvann som vi har, er det bare en brøkdel av dem.

Den 25. august 2017 opphevet Fylkesmannen vedtaket fordi kravet til «særlige grunner» i motorferdselloven § 5 ikke var oppfylt. I forbindelse med sitt vedtak hadde Holtålen kommune også innført en forskrift om at bensinmotorer opp til seks hestekrefter kunne benyttes på vann over 2 km2, på navngitte vann. Det er ganske ulogisk for meg at Fylkesmannen overprøver vedtaket om elmotor, mens vedtaket om bensinmotor var helt greit. Det er også veldig ulogisk at man skal tillate sykkel med elmotor, men ikke en båtmotor. Dette kunne umulig være lovgivers intensjon. Derfor foreslo vi en lovendring, men departementet konkluderte med at det var tilstrekkelig med en forskriftsendring, noe en nesten samlet komité sluttet seg til.

Etter statsrådens innlegg her i dag velger jeg å ta opp Senterpartiets forslag i saken, for jeg ble veldig i stuss på hva en egentlig mente med hensyn til om det var tilstrekkelig med en forskriftsendring eller ikke. Dette ble gjort for å fremme friluftsliv og for å sørge for kultivering av disse vannene. Det er en liten sak i den store sammenhengen, men viktig for dem det gjelder, og ikke minst er det en seier for lokaldemokratiet. Det er selvfølgelig kommunene, som har lokalkunnskapen, som skal fatte disse vedtakene. Det er en grense for hva Fylkesmannen skal kunne overprøve, og jeg håper nå at denne forskriftsendringen kommer raskt på plass, så det kan settes ut i livet så fort som mulig.

Lars Haltbrekken (SV) [10:13:20]: Representanten Kjenseth fra Venstre sier at hyttefolket ved vannet han bor ved, ikke ser noen problemer med bruk av elmotor på hans vann. Nei, det er heller ikke hyttefolket SV er bekymret for i denne saken, og jeg skulle ønske at Venstre på Stortinget var like bekymret for naturen, for fuglelivet, som det Venstre i regjeringen er i denne saken. Det er det som er problemet, at vi kan skremme opp fuglelivet, og – som vi hørte min kollega Arne Nævra si – få fugler til å forlate sine reder.

Så kommer representanten Heggelund fra Høyre med en harang rundt ting som overhodet ikke har noe med denne saken å gjøre. Jeg vil anbefale representanten Heggelund å lese brevet komiteen har fått fra regjeringen i saken, og jeg vil også anbefale representanten Heggelund å bruke lunsjpausen etterpå til å høre igjen innlegget fra regjeringens talsmann i denne saken, statsråd Ola Elvestuen.

Igjen er det, som i ulvesaken, SV som er nødt til å stå opp som klima- og miljøministerens varmeste forsvarer av naturen, mens regjeringspartiene svikter sin egen regjering. Det er trist å se i slike saker.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:15:35]: Representanten Heggelund går til angrep på Miljøpartiet De Grønnes lokalpolitikk på et utrolig tynt grunnlag, som vanlig. Mange kommuner gjør en enorm innsats for å ta vare på natur, jord og nærnatur, men likevel ser vi at i praksis er det ofte konflikt mellom lokale og nasjonale hensyn. Det så vi sist i debatten om nærnaturloven, og det viser seg at hele 86 pst. av søknadene om å få bygge i områder med byggeforbud ble innvilget i norske kommuner i årene bakover i tid.

Kun i 14 pst. av tilfellene klarte altså kommunenes representanter å motstå sterke lokale interesser om å bygge ned nærnaturen. Det lider nærnaturen under. I jordvernsaken har vi et nasjonalt mål om å komme under 2 000 dekar per år. Likevel lar kommunene årlig om lag 6 000 dekar – tre ganger så mye – bygges ned. I debatten ønsket til og med Senterpartiet at man må la ordførere og lokalpolitikere få slippe å ta ansvaret for de negative beslutningene og avslagene som de sterke nære interessene ønsker å løfte fram.

I vann- og snøscootersaken ser vi også at det gis en lang rekke dispensasjoner. Man ønsker å ta lokale hensyn på et lokalt nivå. Det er helt forståelig. Vi i Miljøpartiet De Grønne har selv 300 lokale representanter, og at lokale myndigheter ønsker å ta lokale hensyn, er helt naturlig. Jeg har selv bodd i flere mindre lokalsamfunn og vet at når man treffer naboen dagen etter, enten det er på en ferge eller på en tur, og man nettopp har gitt avslag i en sak, blir det vanskelig.

Miljøpartiet De Grønne har stor tillit til den enorme innsatsen som lokalpolitikerne gjør, men her handler det om systemfeil. Det handler om at det blir målt på ulike nivåer. Kommunale mål ønsker å ta lokale hensyn, nasjonale mål skal ta hensyn til hele landet og hele naturen. Når det blir konflikt mellom de to målene, må vi stå fast på de nasjonale målene og sørge for at det er nasjonale virkemidler som kan sørge for at de nasjonale målene gjenspeiles på de lokale nivåene.

I dag handler det om et slikt nasjonalt hensyn, hensynet til naturen, og jeg vil derfor utfordre – og samtidig «joine» – representanten Haltbrekken på at Miljøpartiet De Grønne er enda varmere i støtten til klima- og miljøministeren i nettopp denne saken.

Ketil Kjenseth (V) [10:18:45]: I Venstre er vi veldig glad for at Miljøpartiet De Grønne og SV er store fan av miljøminister Ola Elvestuen. Det må vi jo si at Venstre også er. Vi har heiet Ola fram til den ministerposten, og det er også for å forsvare miljøverninteressene.

I denne saken diskuterer vi forvaltning, men også den mobiliteten som representanten Arne Nævra var inne på. Når representanten Haltbrekken siterer meg, er det fint om han siterer meg riktig, for jeg bor ikke ved et innlandsvann. Jeg bor riktignok ved Mjøsa, som er en stor innsjø, men det er ikke den vi snakker om her.

Når det gjelder hyttefolket – ja, i noen tilfeller gjelder det dem, men faktum er at i mange av disse tilfellene ligger det ikke hytter ved de vannene og veldig sjelden boliger. Rundt mange av vannene er det brygger i forfall, og de er svært vanskelig tilgjengelig med båt. Mange av båtene som ligger der, er i ferd med å råtne opp eller ligger ubrukt, så det er ikke så mange båter å sette denne elmotoren på. Det skal vi også huske på.

Apropos mobilitet, det er mange eldre med et forhold til en del av denne naturen som i dag, på grunn av bryggene eller at de ikke kan ro, ikke kommer seg ut på vannet. Den bitte lille elmotoren er det hjelpemiddelet som kan gi mulighet til at noen får ta del i og formidle både lokalkunnskap, forvaltning og det naturmangfoldet som er rundt og i disse vannene. Det er én viktig grunn til at jeg synes det er greit at vi åpner for at kommunene selv kan ta initiativ til å regulere mulighetene i noen få vann, for vi åpner jo ikke for en storstilt elmotorisering av små innlandsvann ved dette vedtaket.

Det er viktig, når en åpner for at noen kan ta slikt initiativ og få unntak, at vi evaluerer hva det fører til. Det er en oppfordring til både oss selv og byråkratiet at en med forskriftsendringen lar det følge med en evaluering av dette. Det er også viktig – apropos at flere har vært inne på elsykkel og andre muligheter som eldrivkraft gir – at en følger med på hvilke konsekvenser det fører med seg når en skaper nye muligheter for menneskelig mobilitet i naturen.

Heidi Greni (Sp) [10:21:56]: Jeg må si jeg blir litt forundret når jeg hører SV og Miljøpartiet De Grønne i denne saken, for jeg trodde de egentlig var støttespillere for å legge opp til kultivering av fiskevann, økt bruk av naturen og et miljøvennlig friluftsliv uten bruk av forurensende teknologi. Jeg ble veldig forundret da hele dette initiativet kom fra dem som ønsket kultivering av disse fiskevannene. Kommunen vedtok dette, nettopp for å få til en bedre kultivering. Når de sier at det er mye mer støy fra elmotor enn det er fra en som ror, blir jeg også veldig overrasket, for iallfall de elmotorene jeg har hørt, er det ikke noe leven fra. Kravet om begrenset effekt er veldig fornuftig, og det er ikke verre å håndheve det når det gjelder elmotor, enn det er når det gjelder bensinmotor.

Det er veldig uforståelig for meg at vi heller ikke skal klare å ta hensyn til de naturvurderingene vi må gjøre. Det gjør kommunene i dag når de tillater bensinmotor på et vann på 2,1 km2. Det kan selvsagt kommunene også gjøre når de skal tillate elmotor på et vann på 1,9 km2. Jeg må si det forundrer meg at en ikke ser at den alminnelige rettsoppfatning blir utfordret når man kan sykle så mye man vil med elsykkel i terrenget rundt disse vannene, men man kan ikke bruke elmotor på en båt ute på vannet. Hvis noen kan forklare meg at det er aldeles logisk, hadde det vært opplysende for meg i hvert fall.

Til representanten fra Høyre som hadde vært innom Senterpartiets kontor – dit skulle han for øvrig ta seg en tur litt oftere, det er mye å lære der: Hvis han hadde sett litt nøyere etter, hadde han også sett plakater om respekt for lokaldemokratiet, nei til tvangssammenslåing osv. Det er nettopp respekten for lokaldemokratiet Senterpartiet er opptatt av. I Høyres program står det også mye om respekt for lokaldemokratiet, mindre statlig overstyring, mindre innsigelser osv., men den store forskjellen på Senterpartiet og Høyre er at i Senterpartiet er det samsvar mellom ord og handling.

Lars Haltbrekken (SV) [10:24:49]: Jeg vil minne representanten Greni om at når det foreligger særlige grunner til det, har kommunene i dag lov til å gjøre det Senterpartiet ønsker.

For øvrig blir man i løpet av denne debatten fristet til å fremme forslag om at Stortinget skal starte klima- og miljøminister Elvestuens fanklubb, men jeg frykter at i denne saken ville den fanklubben fått tre medlemmer: undertegnede, Arne Nævra og Per Espen Stoknes. Det er dessverre ikke veldig mye å bygge en organisasjon på.

Men jeg har et spørsmål til de partiene som nå stiller seg bak forslaget til vedtak, og som sier at kommunene skal gjennomføre naturkartleggingen. Spørsmålet er: Kommer det mer penger til kommunene til denne naturkartleggingen i det reviderte nasjonalbudsjettet? Spørsmålet går til Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Alle har taletid igjen.

Arne Nævra (SV) [10:26:07]: Jeg skal være kort.

Det jeg ikke helt forstår her, ut fra innlegget til representanten Greni: Hun snakker om at vi må ha tillit til lokale myndigheter som skal vurdere naturhensyn – eller noe i den duren der. Så vidt jeg forstår ut fra forslaget til Senterpartiet, er det ribbet for de hensynene. Senterpartiets forslag er at det skal mer eller mindre åpnes for bruk av elektrisk motor på mindre vann. De har heller ikke med halehenget i tilrådingen. Da er spørsmålet: Hvordan i all verden skal sånne hensyn da tas? Hvis jeg forstår forslaget til Senterpartiet, er det mer eller mindre fritt fram. Jeg vet ikke om representanten Greni kan forklare meg – hvis hun har taletid igjen – hva det forslaget innebærer, hvis det da skal tas hensyn til naturfaglige vurderinger av når elektrisk motor kan settes på båten og det kan kjøres på vann mindre enn 2 km2. Det fatter jeg faktisk ikke.

Jeg vil understreke poenget til min kollega Haltbrekken: Økologisk grunnkart er det et enormt behov for. Hadde vi hatt et økologisk grunnkart for landet, som viste naturkvalitetene, behøvde ikke kommunen ringe naturfaglige folk lokalt og spørre: Har dere noe på dette vannet? Sånne telefoner har jeg faktisk fått noen av, hvor man har spurt om det finnes verdier – er det en tiurleik her, er det en hekkefugl der. Det er veldig trist at vi ikke har et sånt grunnlagskart, for da hadde naturfaglige myndigheter hatt et helt annet verktøy å jobbe ut ifra.

Stefan Heggelund (H) [10:28:15]: Først til representanten Greni: Jeg tror vi i denne debatten kan nøye oss med å glede oss over at våre to partier er enige, som vi er her.

Til representanten Haltbrekken: Nå har vi et flertall som faktisk er villig til å prioritere det han spør om, bare se på utviklingen av artsdatabanken, hvor vi skal få en god oversikt over det reelle biologiske mangfoldet i landet vårt.

Men jeg reagerte på noe annet som representanten Haltbrekken sa. Han sa at representantene Stoknes, Nævra og Haltbrekken ikke var noe å bygge en forening på. Jeg kan ikke tenke meg noe som er mindre sant. Dette er jo aktivister av det reneste og rankeste merke, og jeg vil også veldig gjerne være med i fanklubben til statsråd Ola Elvestuen, og jeg tror jeg snakker på vegne av hele regjeringsfraksjonen. Vi kunne hatt en hjemmeside som het olasstue.no, vi kunne sendt ut et nyhetsbrev som het Elve-nytt, og vi kunne hatt sightseeinger på hans gamle kontorer på rådhuset, der han har vært byråd og leder av byutviklingskomiteen. Jeg tror denne foreningen er liv laga, og jeg er glad for at den blir tverrpolitisk.

Heidi Greni (Sp) [10:29:54]: Jeg fikk to-tre utfordringer her som jeg gjerne vil svare på.

Når det gjelder naturhensynet, er det en forutsetning i hele motorferdselloven. Der kommunen kan gi dispensasjon, og der kommunen kan komme med lokale forskrifter, er det en forutsetning at det skal ivaretas og kartlegges. Det er selvsagt ikke noe verre for kommunen å utføre det for et vann som er 1,9 km2, der man vil ha en elmotor, enn for et vann på 2,1 km2, der man vil ha en bensinmotor. Jeg ville tro at en bensinmotor kan ha større innvirkning på naturen rundt.

Når det gjelder finansiering, blir jeg litt i stuss, for samtidig som representantene sier at det ikke er noe rop der ute om at vi skal ha mer forstyrrelser i naturen, at folket ikke vil ha mer forstyrrelser i naturen, og at dette ikke er ønsket av innbyggerne, skal det være nødvendig med en stor ekstrabevilgning for den enorme pågangen det vil bli i denne saken. Jeg kan love at Senterpartiet i hvert fall kommer med mer penger til kommunene, og dette skal vi klare innenfor vårt budsjettforslag.

Ketil Kjenseth (V) [10:31:17]: Nå begynner vi å snakke – når representanten Arne Nævra snakker om økologisk grunnkart. Det er her Venstre viser hva vi har holdt på med de siste fire årene. Vi har bevilget mye penger for å få kommunene til å gjøre naturkartlegginger. Arbeidet med økologiske grunnkart er i gang. Artsdatabanken er en del av det. Men de kommunene som her skal søke om dispensasjon, må vi forutsette har gjort et forarbeid og vet hva de setter i gang. Hvis ikke er det et grunnlag for å si at det ikke er mulig å få det unntaket, eller for å gi fylkesmennene et særlig tilsyn med nettopp de kommunene.

Her er det mye godt arbeid på gang, og det regner jeg med at statsråden også sier i sitt innlegg.

Statsråd Ola Elvestuen [10:32:18]: Jeg hadde egentlig tenkt over om det var riktig å ta ordet igjen, når det var forespeilet både omvisninger på tidligere kontorer og annet.

Men det jeg skulle ta ordet for, var nettopp det som handlet om et kunnskapsløft for norsk natur, for der er det et løft som er gjort de siste årene. Arbeidet med økologisk grunnkart er godt i gang. I år, alene, bruker vi 103 mill. kr på jobben med økologisk grunnkart, og det er forventet at portalen for økologiske grunnkart kan være klar i 2020. Det er jo ikke et økologisk grunnkart som er og blir ferdig noen gang, dette vil være et kontinuerlig arbeid, for hele tiden å videreutvikle det, sånn at det er et grunnlag for ulike forvaltningsnivåer til å kunne ta sine beslutninger i enkeltsaker. Men først og fremst er dette for å lage et grunnlag for å få en mer helhetlig, økosystembasert forvaltning, som er det vi må jobbe fram i årene framover.

Jeg vil si til dette helt konkrete forslaget at det er riktig at jeg ikke har anbefalt det, men det har vært en vurdering. Jeg tror nok at vi fint skal klare å følge opp det forslaget som nå ser ut til å få flertall, uten at det skal føre til noen negative effekter på de vannene som er mindre enn 2 km2. Det er selvfølgelig en jobb med å klarlegge hva det er å ha liten effekt på disse elektriske motorene, men dette er jeg helt sikker på at vi skal klare å få til på en god måte, sånn at det gir noen flere en mulighet til å bevege seg med en elmotor på disse mindre vannene og gir en fleksibilitet til kommunene uten at det gir negative effekter for natur og miljø for det samme vannet.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:34:34]: Jeg merket meg at flere hadde det retoriske poenget at man sammenliknet elbåter på vann med elsykler på land. Jeg kan da berolige Senterpartiet med at det er forbudt med selvgående elsykler i naturen – man har elscootere, men da må man ha skilt. Som ivrig elsyklist selv vet jeg at man må sykle hele tiden, og dessuten sykler man på sti, mens en elbåt går helt av seg selv, så den er mer sammenliknbar med en elscooter.

Det andre er at med en båt kommer man tett innpå reir, mens man med en elsykkel sjelden sykler tvers gjennom skauen, da sykler man på en sti. På den måten er det et veldig avgrenset bevegelsesmønster for elsykler, som ikke gjelder for båter. Med hensyn til både bevegelsesmønsteret og måten man driver motoren på, er det veldig store forskjeller på de to kategoriene.

Stefan Heggelund (H) [10:36:44]: Naturvern er et viktig tema. Det er viktig fordi vi skal sikre at framtidens generasjoner kan nyte fantastiske naturopplevelser på samme måte som vi kan gjøre. Det er en konservativ grunnverdi, for vi mener at samfunnet bygges i fellesskap med de generasjonene som kom før oss, og de generasjonene som kommer etter oss. I tillegg er naturvern et viktig klimatiltak. Hvorfor det? Jo, det er fordi jo større biologisk mangfold vi har, jo bedre er naturen rustet for å møte de værendringene vi uansett vet kommer.

Dette er stortingsflertallet klar over og bevisst på, og det viser vi ved måten vi behandler denne saken på. Vi mener det er behov for å supplere eksisterende vern for å sikre representativitet, ta vare på truet natur og gjøre verneområdene mer robuste. Det mente vi også i forrige periode, hvor vi sluttet oss til forslaget om at det skal gjennomføres supplerende vern for å dekke opp mangler i dagens verneområder. Det er grunnen til at Klima- og miljødepartementet har et arbeid med fylkesvise, supplerende verneplaner, som skal ivareta både intensjonen i representantforslaget og oppfølgingen av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av naturmangfoldmeldingen.

Vi mener derfor at saken er godt ivaretatt slik den er, og at det som mindretallet i denne saken ber om, ikke er nødvendig – fordi det nok går noe for langt, men også fordi regjeringen er i gang med et viktig arbeid. Det kan ikke være slik at bare fordi man kanskje ikke får det akkurat slik som man vil i en sak, så skal man fremme et nytt representantforslag. Man må gjerne gjøre det, men poenget her er at regjeringen allerede er i gang med et viktig arbeid som er basert på både det som regjeringen skriver i Jeløya-plattformen, og det som var stortingsflertallets klare intensjoner da vi behandlet naturmangfoldmeldingen sist. Så dette er ivaretatt.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [10:39:19]: Jeg tror ikke vi skal kappes om å verne mest mulig. Det er ikke sikkert at det er noe poeng i seg selv med å verne, for hele poenget må jo være at man må verne det som det er nødvendig å verne, men ikke verne for vernets skyld.

Jeg tror også at det er viktig å merke seg det gode arbeidet som gjøres med frivillig vern og lokal medvirkning. Og jeg er glad for at statsråden virker å ha forståelse for lokal medvirkning og viktigheten av lokal aksept. Jeg er spent på å se hvordan de fylkesvise, supplerende verneplanene kommer til å se ut. Fremskrittspartiet kommer til å følge det arbeidet nøye når det kommer.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:40:17]: Senterpartiet bygger sin politikk på flere ideer. Én av disse er forvaltningsideen. I det ligger at jorden skal forvaltes på en slik måte at den overlates i bedre stand til neste generasjon enn den var da vi overtok den.

De norske nasjonalparkene er opprettet i en stolt tradisjon om verdier det er verdt å ta vare på, og Senterpartiet har i hovedsak støttet opp om det arbeidet. Men Senterpartiet står også i en annen tradisjon, der verdier kan ivaretas gjennom bruk – i mange tilfeller bruk som både skaper og ivaretar verdier, som f.eks. beitebruk. Vi produserer mat på beitemarken og får biologisk mangfold igjen. Vi hogger skog og planter skog og får både biologiske og økonomiske verdier igjen. Det er til og med avgjørende for klimaløsningen. Om lag én tredjedel av de norske artene som er utrydningstruet, hører hjemme i jordbrukets kulturlandskap.

Natur er ikke bare verdifull om den får ligge helt urørt. Den er også verdifull om vi bruker den på en forsvarlig måte. Senterpartiet tror på vern gjennom aktiv forvaltning og en kunnskapsbasert vernepolitikk. Vi har mindre tro på statlige og byråkratiske verneregimer som tres nedover hodene på lokalsamfunn, næringsdrivende og grunneiere. Senterpartiet deler derfor ikke utgangspunktet for dagens sak, at det er behov for mer vern. I dag er om lag 17 pst. av Norge allerede vernet, og Senterpartiet utelukker ikke at det også i framtiden kan være områder som fortjener vern, men utgangspunktet må da være at man har behov for det, og at man kan dokumentere at de aktuelle områdene faktisk innehar tilstrekkelige kvaliteter som innebærer at nasjonalparkstatus skal være virkemiddelet.

Saken berører heller ikke det faktum at ressursene eies av noen, enten det er staten – oss alle – eller private grunneiere. I Norge har vi mange grunneiere. De fleste er mindre, og det har vært en suksessfaktor for verdiskaping, fordeling av ressurser og en langsiktig forvaltningstradisjon. Senterpartiet vil minne om at vi på 1980- og 1990-tallet hadde konfliktfylte fredningsprosesser som førte fram til prinsippet om frivillig vern. Ordningen har vært en stor suksess: Gjennomføringskostnadene er blitt redusert vesentlig, og konfliktene er tilnærmet borte. Faglige evalueringer viser at ordningen naturfaglig sett har gitt gode løsninger. Ordningen har også vist styrke ved at man har maktet å følge opp med bevilgninger til fredning.

Politisk har frivillig vern stått sterkt, og i juni 2017 uttalte daværende statsråd Helgesen at det bør være en høy terskel for å avvike fra frivillighet ved vern av privateid skog. Senterpartiet merker seg at regjeringen i sin nye regjeringserklæring utvetydig slår fast at målet om vern skal skje gjennom privat frivillig vern eller gjennom vern av offentlig eide skogarealer. Senterpartiet forutsetter at dette også er politikken ved etablering av nye nasjonalparker og verneområder, og at det skjer på frivillig basis, gjennom lokale løsninger.

Lars Haltbrekken (SV) [10:43:37]: Norges nasjonalparker er våre naturskatter. Vi kom sent i gang her i landet med å gi store naturområder beskyttelse for framtiden, men vi kom etter hvert godt i gang. Vi har likevel fortsatt en jobb å gjøre. Presset på de delene av norsk natur som ikke er tilstrekkelig sikret for ettertiden, er stort.

Påvirkningene på naturmiljøet skjer i et tempo som langt overgår den naturlige utviklingen. FNs miljøprogram har estimert at det hver dag forsvinner mellom 150 og 200 arter på verdensbasis.

Vi mennesker er avhengige av naturen. I dag står mange viktige arter og naturtyper i fare for å forsvinne for bestandig. Arealinngrep, høsting, forurensning og klimaendringer er noe av det som truer naturmangfoldet sterkest.

De største truslene mot naturmangfoldet i Norge er at leveområder for dyr og planter blir ødelagt og oppdelt gjennom ulike former for arealinngrep. Nasjonalparker og andre naturvernområder sikrer sårbare og truede naturtyper, og de bevarer områder av stor verdi.

Hvis man tar utgangspunkt i at hele Norge en gang var uberørt av mennesker, var halvparten av denne urørte naturen borte ved år 1900. I 1948 var andelen inngrepsfri natur redusert til 34 pst., mens det i dag bare er litt over 10 pst. igjen av det som en gang var.

Når man når min alder, vil mange komme til den konklusjonen at alt var bedre før. Det har jeg også kommet til, i alle fall når det gjelder partiet Høyre. I årene 2001–2004 hadde partiet Norges ukronede nasjonalparkkonge, Børge Brende, som miljøvernminister. Ingen har fått vedtatt like mange nasjonalparker i statsråd som han fikk.

Det startet med at han fikk en telefon fra journalist Karl Brox i Adresseavisen i Trondheim. Han ba statsråden trekke ut øverste høyre skuff på skrivepulten sin. Der lå landsplanen for nasjonalparker fra 1993 klar til å bli gjennomført. Brende trakk ut skuffen og satte i gang. Aldri har vi sett maken til tempo i opprettelsen av nye nasjonalparker her i landet.

Men hvor er dagens Høyre? Hvorfor viderefører ikke dagens Høyre den gode konservative tradisjonen det er å ta vare på naturen for framtiden? Hvorfor vil ikke dagens Høyre støtte SV og Kristelig Folkepartis representantforslag om nye nasjonalparker? Det er et spørsmål jeg stiller meg etter at vi har behandlet denne saken, og jeg tar med det opp vårt forslag i saken.

Tore Storehaug (KrF) [10:46:49]: Eg synest vi skal koste på oss litt skryt av tidlegare storting som har sytt for at vi har 46 nasjonalparkar, inkludert 7 på Svalbard, og at dei har blitt ein realitet, og ikkje minst at nasjonalparkplanen frå 1993 langt på veg har blitt realisert.

Vern som nasjonalpark er langt på veg fullført i Noreg, men grunnen til at vi har teke dette initiativet i lag med SV, er ønsket om å få på plass ei heilskapleg supplering av dei nasjonalparkane vi har i dag. For i nokre tilfelle kan det vere aktuelt å utvide eksisterande parkar, i andre tilfelle å etablere nye – alt for å sikre at eit representativt utval av norsk natur blir verna på denne måten.

Dei siste åra har det kome ønske og forslag i Stortinget om oppretting av nye nasjonalparkar. Kristeleg Folkeparti har ikkje støtta desse, sjølv om vi langt på veg har vore einige i intensjonen. Eit viktig, men òg inngripande grep som etablering av nasjonalparkar er, bør skje planmessig og helst bli sett i ein heilskap, og sjølvsagt skal òg aktuelle kommunar, og andre, ha moglegheit til å påverke desse prosessane.

Vi merkar oss at regjeringspartia langt på veg deler den same intensjonen, men gjerne vil få avgjere framdrift og arbeidsmåte sjølve, utan at Stortinget blandar seg. Statsråd Elvestuen sin fanklubb kan ha mykje for seg. Han er ein statsråd som gjer eit godt arbeid på mange område, men på dette området kunne eg ha tenkt meg at det heilskaplege framlegget var noko Stortinget òg kunne ha eit ord med i laget på.

Vi tek sjølvsagt til etterretning at det er sånn det er, og at fleirtalet ser ut til ikkje å kome dette forslaget i møte, sjølv om vi meiner at heilskapen blir skadelidande når den arbeidsmåten ein vel, er fylkesvise planar. Men det aller viktigaste er at naturmangfaldet blir sikra. Nasjonalparkar er éin måte, frivillig skogvern er ein annan, aktiv bruk med respekt for natursamanhengar er ein tredje. Vi har eit vakkert land som vi skal leve av, og det skal vi ta vare på i form av vern på somme område.

Ketil Kjenseth (V) [10:49:24] (komiteens leder): Å bevare et utvalg av norsk natur mot framtidige inngrep har lenge vært en viktig del av norsk politikk. Nasjonalparkplanen er en viktig del av dette, det er derfor viktig å presisere at intensjonen i representantforslaget er god. Venstre vil verne mer natur enn i dag, og vi vil opprette nasjonalparker for å ivareta naturmangfoldet. Å bevare det naturlige biologiske mangfoldet er avgjørende for økosystemet og for hvordan det økologiske samspillet vil kunne takle framtidige endringer i miljøet. Tap av naturmangfold og biologisk mangfold er en like akutt utfordring for livet på kloden som klimaendringene.

Vi vet at nesten halvparten av de truede dyre- og planteartene i Norge i dag lever i skog. Likevel er bare 2,9 pst. av den produktive skogen i Norge vernet i dag. I naturmangfoldmeldinga har vi satt oss mål om å verne 10 pst. Av 16 typer våtmark vi har i Norge i dag, er 9 truet, og 183 truede arter har våtmark som sitt viktigste leveområde. Det kan være fatalt for disse artene dersom våtmark forringes eller blir borte.

Mange forskere har pekt på det de kaller en sjette masseutryddelse, der verdens arter i dag utryddes tusen ganger raskere enn det som er naturlig. I alle år har arter forsvunnet naturlig, men på grunn av menneskelig aktivitet og arealendringer forsvinner de nå mye raskere. Det er derfor viktigere enn noensinne å sikre ivaretakelsen av disse artene og sikre et økosystem for alle arter, noe nasjonalparkplanen vil være med på å gjøre.

Nasjonalparkene skal ifølge Meld. St. 14 for 2015–2016 sikre at et representativt utvalg av store, verdifulle naturområder uten større tekniske inngrep blir bevart for framtida, noe de 46 nasjonalparkene Norge har i dag, ikke fullt ut gjør. Det er derfor nødvendig å gjennomføre supplerende vern i tråd med naturmangfoldmeldinga. Statsråden og Klima- og miljøverndepartementet har satt i gang dette gjennom å starte arbeidet med fylkesvise supplerende verneplaner. I arbeidet med disse fylkesvise supplerende verneplanene vil en vurdere en supplering av nasjonalparkplanen og spesifisere hvilke områder som vil kvalifisere til nye nasjonalparker, gjennom et konkret registreringsarbeid.

Det er viktig å legge til at over de årene vi har skapt de 46 nasjonalparkene, er fjell og innland godt representert. Hav begynner nå å komme til, mens skog og innmark er mindre representert. Så mangfoldet av nasjonalparker er også viktig.

Så til representanten Lars Haltbrekken: Den rød-grønne regjeringa satt i åtte år. Vi ble ni nasjonalparker rikere da, men det er i hvert fall en god fordeling mellom blå-grønn og rød-grønn side her. Det er etablert mange nasjonalparker – heldigvis – fra begge sider.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:52:45]: Vi har heldigvis mange flotte nasjonalparker i Norge, og jeg tror jeg kan si med full sikkerhet at vi ikke angrer på noen av dem. Kampen for nasjonalparkene for å beskytte naturverdiene har vært lang og hard, men når det har gått noen år, er det alltid bred enighet etterpå om at – ja, det var riktig å verne.

Allikevel blir det stadig mindre urørt natur i Norge. Bare 11 pst. av landet har villmarkspreget natur, og det planlegges og gjennomføres brutale naturinngrep i områder som er verdifulle både som inngrepsfri natur og for urfolk. Vindprosjektet på Fosen ødelegger tradisjonelle reindriftsområder og store deler av den mest urørte kystnaturen i Trøndelag. I Finnmark planlegges vindparken Davvi på Varangerhalvøya, midt i et av Norges største inngrepsfrie områder. I dag vil Stortinget antakelig stemme ned forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å stanse tap av villmarkspreget natur og starte restaurering av tapte naturverdier.

Noen må snakke på vegne av naturen og ikke bare menneskers interesser. Derfor er vi i Miljøpartiet De Grønne varme tilhengere av forslaget som fremmes av Kristelig Folkeparti og SV her i dag, og som også ble fremmet av SV, Miljøpartiet De Grønne, Arbeiderpartiet og Venstre i forrige stortingsperiode. Vi trenger en ny nasjonalparkplan som handler om både å lage nye nasjonalparker og å utvide de gamle. Miljøpartiet De Grønne mener f.eks. at tiden nå er overmoden for nye nasjonalparker på Preikestolen, i Østmarka og på tvers av landegrensene på Nordkalotten. Vi mener det er stort rom for utvidelse av nasjonalparkene, som f.eks. Jotunheimen nasjonalpark, som bør utvides mot syd fram til Bygdin og kanskje videre på sørsiden, og Øvre Dividal nasjonalpark, som bør utvides mot vest og mot sør med store arealer på nordsiden av Altevatnet.

Noe av det viktigste med en ny nasjonalparkplan er at en kan gjøre en grundig vurdering av mulighetene for nye nasjonalparker i lavlandet og langs kysten, som i dag er sterkt underrepresentert i verneplanene våre. Vi håper statsråden ser viktigheten av denne tematikken og vil jobbe videre med dette selv om regjeringspartiene dessverre stemmer ned forslaget her i dag.

Statsråd Ola Elvestuen [10:55:43]: I stortingsmeldingen Natur for livet la Stortinget grunnlaget for det langsiktige arbeidet med å ta vare på norsk natur. Områdevern er ett av virkemidlene for å få til dette. I dag er ca. 17 pst. av Fastlands-Norge vernet. Nasjonalparkene utgjør ca. 10 pst. av dette.

I behandlingen av naturmangfoldmeldingen påpekte Stortinget at nasjonalparkene for framtiden skal sikre et representativt utvalg av store, verdifulle naturområder uten større tekniske inngrep. Det ble også påpekt at nye nasjonalparker er nødvendig, bl.a. i kystnaturen og i barskogområder i lavlandet.

Vi har 39 nasjonalparker på fastlandet. I tillegg er det sju på Svalbard. Etter at nasjonalparkene Raet, Jomfruland og Færder kom på plass, er også representativiteten langs kysten betydelig bedret. Vi mangler imidlertid fortsatt nasjonalparker i barskogen i lavlandet. Jeg har derfor bedt Miljødirektoratet gjennomføre naturfaglige registreringer i Østmarka utenfor Oslo. Dersom registreringene viser at naturmangfoldlovens naturfaglige og juridiske krav til nasjonalparker kan oppfylles, tar jeg sikte på å starte en verneplanprosess for å opprette nasjonalpark i Østmarka. En slik bynær nasjonalpark vil styrke Oslos renommé som miljøhovedstad.

Stortinget har besluttet at det skal utarbeides fylkesvise supplerende verneplaner. Dette arbeidet har mitt departement startet. Disse planene skal sikre at vi får vernet et representativt utvalg av naturtyper som i dag ikke er godt nok fanget opp i verneområdene, og at vi får vernet mer av de naturtypene som er truet. Planene kan omfatte alle vernekategorier. Hvilken verneform som velges for de ulike områdene, er avhengig av hvilke naturverdier som skal ivaretas, og hvilke typer inngrep og aktivitet som kan være forenlig med å ta vare på naturverdiene. De supplerende verneplanene vil derfor kunne omfatte både nasjonalparker, naturreservater, landskapsvernområder og biotopvernområder.

I Jeløya-plattformen har regjeringen lagt til grunn at vi skal vurdere supplering av nasjonalparkplanen. Jeg mener det er naturlig og mest kostnadseffektivt at dette skjer som et ledd i arbeidet med suppleringsvernet. Hvis registreringene avdekker behov for mange nye potensielle nasjonalparker, eller eventuelle utvidelser av eksisterende parker, kan det være relevant å forankre dette videre arbeidet i en egen nasjonalparkplan.

Når jeg får mer kunnskap om hvor mange områder som kan være aktuelle å utrede med sikte på nytt nasjonalparkvern, vil jeg ta stilling til om det er grunnlag for å utarbeide en egen plan for dette arbeidet. Hvis det viser seg at det er snakk om et begrenset antall områder, mener jeg det kan være like hensiktsmessig at verneprosessene inngår som en del av de fylkesvise supplerende verneplanene.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for Stortingets engasjement for nasjonalparkene våre. Nasjonalparkene er viktige for å ta vare på verdiene i den unike naturen vi har, og det er viktig også å huske på at de har betydning for å skape grønne arbeidsplasser i distriktene, og de er en viktig del av hele Norges merkevarebygging.

Arne Nævra (SV) [11:00:42]: Det er ca. 10 pst. av Fastlands-Norge som er vernet som nasjonalparker. Når en kjenner til hvordan Norge ser ut, med topografi, geografi, dominansen av fjell og sjø, så er kanskje ikke dette så imponerende som det kan høres ut som i første omgang. Heldigvis er bildet ganske annerledes på Svalbard, og det er jeg glad for. Der er store områder vernet, som kjent. Alle, unntatt Senterpartiet, viser i merknadene til de naturfaglige evalueringene av norske verneområder som er gjennomført av NINA, Norsk institutt for naturforskning, som klart og tydelig viser at dagens verneområder ikke er tilstrekkelig til å ta vare på truet natur. Det står altså en del igjen. De samme partiene er bekymret for utviklingen der den villmarkspregede naturen er i ferd med å forsvinne – det blir mindre og mindre av den.

Det er bra. De sier også, og det er blitt sagt av nesten alle talerne her i dag, at det er viktig at nasjonalparkene i Norge sikrer et representativt utvalg av store, verdifulle naturområder uten større tekniske inngrep. Men så henvises det selvfølgelig til initiativet til departementet, som statsråden gikk igjennom, om disse regionale verneplanene, der nasjonalparker kan inngå. Jeg har selv vært involvert i utvikling av fylkesvise verneplaner, og jeg synes det absolutt er hensiktsmessig når det gjelder mindre områder, som reservater av typen våtmark, edellauvskog, biologiske forekomster osv., men nasjonalparker vil ofte krysse fylkesgrensene, og det ligger i begrepet «nasjonal» at det ofte er snakk om store verdier for landet, altså nasjonale verneverdier.

Dessuten er poenget med en nasjonalplan å prioritere nasjonalt, ikke innad i fylkene. Selvsagt skal fylkene og kommunene være aktivt medvirkende i prosessen, det skulle bare mangle, men en nasjonalparkplan er en innarbeidet arbeidsform fra regjeringen, det er noe departementet og direktoratet kan, og fagfeltet har ikke blitt direkte styrket i de regionale administrasjonene de senere årene. Derfor altså SVs forslag om denne nasjonalparkplanen.

Jeg synes det er leit at Senterpartiet – som vi ofte er enige med om distriktspolitikk og landbrukspolitikk, der vi drar lasset sammen – ikke ser mulighetene i verneområdene, bare begrensningene. Det vil si: De jakter på argumenter mot ethvert forslag om vern. Men det er altså meget mulig å argumentere – fra økoturisme til næringsutvikling – for distriktene med utgangspunkt i verneområdet. I dag begynner faktisk den næringsveien å seile opp som en viktig faktor.

Lars Haltbrekken (SV) [11:04:37] (ordfører for saken): De siste 50 årene har vi mennesker ødelagt mer av naturrikdommen enn det som ble ødelagt fra tidenes morgen og fram til 1960-tallet. Arter dør nå ut i et omfang og en hastighet som er opp mot 1 000 ganger raskere enn det som er normalt. Livets bibliotek står i brann. Denne brannen må vi slukke, og vi må begynne å restaurere en del av de områdene som er ødelagt. Vi står rett og slett overfor en masseutryddelse av plante- og dyrearter, den største siden dinosaurene forsvant. Det verste er at vi selv ikke vet hvilke konsekvenser dette har for oss. Dette konkluderte FN med i en studie allerede i 2005.

Å miste natur handler ikke bare om å miste vakre blomster, storslåtte turområder og flotte dyr. Det er verre. Vi risikerer å miste goder vi i dag tar for gitt: rent vann, ren luft og ren jord som kan gi oss trygg matproduksjon, planter som kan brukes til medisiner, og materialer som gir oss husly – tjenester naturen gir oss helt gratis. For å kunne gi oss disse godene må naturen ha et mangfold. Hver sommerfugl og hver mose, hubroen og fjellreven hører med. Å ta vare på naturrikdommen er et ansvar vi har i verden. Vi kan ikke kjøpe oss fri eller få noen andre til å gjøre jobben for oss. India må ta vare på sine tigre, og det er bare vi som kan ta vare på norsk natur. Vi vet hva som skal til. For å ta vare på naturen må vi slutte å bygge den ned, vi må gi beskyttelse til de viktige og verdifulle naturområdene, og vi må begynne å restaurere de områdene som er ødelagt.

Vi kan hente noen erfaringer og noe inspirasjon fra noe av det vi allerede har gjort. I 1923 ble det etablert et skytefelt på Dovrefjell. I over 70 år dominerte tanks, granater, kanoner, kuler og krutt deler av det som er Norges nasjonalfjell. I 1999 vedtok Stortinget å legge ned skytefeltet. Og ikke bare det: Stortinget vedtok at skytefeltet skulle tilbakeføres til naturen. Et nitid arbeid startet, og det pågår ennå. Veier skulle tilbake til naturen, miner skulle plukkes, sånn at dyr og mennesker igjen kunne ferdes trygt, og igjen skulle rypesteggen, villreinen og mogopen få råde i Dovrefjells rike. Dette arbeidet bør gi oss inspirasjon til å gå videre med restaurering av natur, og jeg vil med det ta opp de forslagene SV er med på.

Runar Sjåstad (A) [11:07:54]: FNs generalforsamling vedtok høsten 2015 at tap av naturmangfold skal stanses både på land og i havet. Sammen med FNs bærekraftsmål er naturmangfoldene styrket under Biomangfoldkonvensjonen. Alle land skal oppdatere sin nasjonale strategi og utarbeide en handlingsplan for bærekraftig bruk og vern av mangfold innen utgangen av 2015.

I Norge har vi vedtatt at de nasjonale målene skal være at økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester. Ingen arter og naturtyper skal utryddes, utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres, og et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner.

Naturmangfoldet gir grunnlag for menneskets liv på jorden. Å bevare og sikre bærekraftig bruk av naturlige økosystem er nødvendig for menneskets framtid og en forutsetning for vekst og velferd i alle samfunn. Økosystemene på land og i havet har en naturlig produksjon som det kan høstes mat fra, og naturen gir grunnlag for menneskenes egenproduksjon av mat. Naturen renser vannet og luften, produserer oksygen, sikrer pollinering av planter, resirkulerer næringsstoffer, binder jordsmonnet, lagrer karbon, beskytter mot erosjon og er viktig for overvannshåndtering og flomdemping.

Klimaendringene rammer naturen ulikt, uavhengig av hvor robust den er i utgangspunktet. For en rekke arter øker behovet for å kunne spre seg til nye habitater i takt med klimaendringene. Samtidig bidrar forstyrrelser og inngrep både globalt og nasjonalt til en oppstykking av naturen som vanskeliggjør slik spredning. Det økte karbondioksidnivået i atmosfæren fører også til havforsuring.

Naturmangfoldloven og underliggende regelverk er et sentralt virkemiddel for å stanse tap av arter og naturtyper, men det er fortsatt behov for å forbedre kunnskapsgrunnlaget og for å klargjøre prinsipper for virkemiddelbruken, særlig for prioriterte arter og utvalgte naturtyper, samtidig som kunnskapsbasert forvaltning er en av grunnsteinene i naturmangfoldloven.

God kunnskap er nødvendig som grunnlag for god forvaltning og for valg av tiltak for å nå de nasjonale og internasjonale målene for naturmangfold. Arbeiderpartiet mener det nå haster med å komme i gang og ta i bruk de nye, moderne, dynamiske og treffsikre virkemidlene for å stanse tapet av naturmangfold.

Utredningen fra Direktoratet for naturforvaltning viser til at om lag 400 arter kan være aktuelle som prioriterte arter. Derfor er det bra at Miljødirektoratet skal legge fram en vurdering i løpet av 2018 med forslag til hvordan Norge best kan ta vare på om lag 90 truede arter og 35 naturtyper.

Stefan Heggelund (H) [11:11:12]: Som representanten Haltbrekken og representanten Sjåstad sa på en veldig god måte, er vi også opptatt av naturvern. Jeg var inne på noen av grunnene til det i innlegget jeg hadde i den forrige saken, nemlig at det handler både om å sikre at framtidens generasjoner skal kunne få nyte vår fantastiske natur på samme måte som vi gjør, og at naturvern er viktig, for jo større biologisk mangfold en har, jo bedre rustet er naturen til å takle værforandringer, som uansett kommer i forbindelse med klimaendringene.

Representanten Haltbrekken har også nevnt en rekke andre viktige ting som viser hvor relevant det er med et aktivt naturvern. Flertallet mener klimaendringer, spredning av miljøgifter og tap av naturmangfold er vår tids største miljøutfordringer. Derfor må vi jobbe aktivt for å motvirke det. Naturmangfoldet og livsgrunnlaget må sikres for kommende generasjoner, slik at vi overlater naturen og miljøet til våre barn i minst like god stand som vi overtok det fra våre foreldre. Derfor må regjeringen jobbe for å ivareta det biologiske mangfoldet, ta vare på truede arter og truede naturtyper, og vi må identifisere og iverksette tiltak mot de største driverne av problemet.

I forrige periode behandlet vi Meld. St. nr. 14 for 2015–2016. Der vedtok vi et mål om vern av 10 pst. av skogen og restaurering av 15 pst. av de forringede økosystemene i Norge innen 2025. I tillegg var vi enige om et par andre viktige ting, nemlig kvalitetsnormer for myr og villrein og å vurdere det for økosystemer, utarbeide en handlingsplan for å forbedre situasjonen for sjøfugler, samt styrke arbeidet med økologiske grunnkart – noe vi ser i budsjett etter budsjett at flertallet og den blå-grønne regjeringen er opptatt av.

Så skal vi ta i bruk virkemidlene prioriterte arter og utvalgte naturtyper for å stanse tapet av naturmangfold. Vi skal videreutvikle dagens ordning med utvalgte kulturlandskap i jordbruket og øke antallet områder fram mot 2020.

Spørsmålet melder seg: Mener forslagsstillerne at det vi gjorde og ble enige om i forrige periode, og det regjeringen nå jobber med å gjennomføre, er forgjeves? Er det derfor forslaget kommer på bordet, eller fulgte man ikke med? Det er spørsmålet. Regjeringen har en offensiv politikk på dette området. Det vet vi også at flere partier på Stortinget har, og det er grunnen til at det blå-grønne flertallet har blitt enige om disse viktige virkemidlene.

Tore Storehaug (KrF) [11:14:22]: Dette er eit Dokument 8-forslag som tek føre seg mykje. Eg skal konsentrere meg om eitt av forslaga frå Miljøpartiet Dei Grøne, som får støtte frå Kristeleg Folkeparti. Det handlar om våtmarksområde.

Det er grunn til å ta på alvor den alvorlege økologiske tilstanden i våtmarkene våre samla sett. Han har blitt forverra trass i at dei er viktige i samspelet i naturen, og ein har sett ei forverring dei siste åra. Då meiner vi at det er grunn til å be regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag som gjev betre vern av delta, myrer, våtmarksområde og andre grunnvassområde.

Dette er viktige leveområde for mange artar, og områda spelar ei vesentleg rolle som stabilisatorar for økosystem òg utanfor det som går inn under denne kategorien. Sump og søleviker er ikkje akkurat ord som kling attraktivt og innbyr til aktivitet, men dei er viktige likevel. Eg merka meg at Norsk Ornitologisk Forening har peika på det same.

Vi har i ei rekkje samanhengar tidlegare vore opptekne av våtmarkene, og det er vi framleis. Mellom anna har vi i lag med Venstre i budsjett etter budsjett vore med på å sikre at løyvingane til formål for våtmarksområda har blitt auka. Det er noko som ein står bak, og som eg meiner er viktig å få følgt opp i samband med dette Dokument 8-forslaget. I dei andre forslaga som ligg til behandling, har vi støtta vurderinga til statsråden.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:16:16]: Det finnes ikke lenger noe levende menneske som har sett med egne øyne hvilken rikdom naturen kunne oppvise for seks eller åtte generasjoner siden. Minnene om uendelige villmarker, fugletrekk som fylte hele himmelhvelvet, fjorder som kokte av fisk – alt dette er nesten utslettet fra vår felles hukommelse. Vi finner det bare i spredte nedtegnelser – nesten sagn. Mange av oss som er glad i naturen, har blitt vant til å se på disse tapene og kjenner en slags sorg over mangfoldet av liv som nå ebber ut over hele verden. Vi vandrer i dag i en natur som er en skygge av seg selv. Menneskeheten kan også ha forårsaket tap av 83 pst. av alle ville pattedyr.

Vi naturvernere drives fra skanse til skanse, fra våtmark til våtmark, fra villmark til villmark. Men nå er det nok, trendene må snus, ambisjonene må heves. Derfor trengs det en ny front i kampen for livet på jorda, en politikk for storskala naturfornyelse, ikke bare vern.

Naturfornyelse gir en positiv framtidsvisjon for mennesket og naturen. Rik natur har verdi i seg selv fordi den gir individer, arter, bestander og økosystemer større rom til å trives og blomstre. Samtidig er det grundig dokumentert at også storskala naturfornyelse i praksis er en forutsetning for vår sivilisasjon. I tillegg kommer nære gevinster i form av opplevelsesverdier, livskvalitet og lokalt næringsliv.

Noen tror at naturfornyelse handler om en romantisk lengsel etter en forgangen idealtilstand av urørt natur. Det er en uendelig banal analyse. Menneskene er en del av naturen, realiteten er at vi puster, drikker og spiser i tett samspill med våre omgivelser, og naturfornyelse handler om å skape et samspill der vi begynner å berike verden rundt oss i stedet for å gjøre den fattigere. Noen ganger må menneskelige inngrep reduseres, andre ganger er det nødvendig med mer aktivitet for å restaurere kulturlandskap.

Miljøpartiet De Grønne foreslår derfor i dag en lang rekke restaureringstiltak. Skogene rundt Oslomarka bør bli et internasjonalt pionerområde for restaurering av rikere og villere natur. Vi bør etablere partier av den artsrike løvskogen som en gang fantes på Østlandet og Sørlandet. Vi trenger Norges første nasjonalpark uten jakt. Og vi bør etablere store nasjonalparker på tvers av landegrensene på Nordkalotten.

Til slutt tar jeg opp de to forslagene fra Miljøpartiet De Grønne som ikke kom med i innstillingen.

Statsråd Ola Elvestuen [11:19:31]: Forslagsstilleren ber om at regjeringen tar flere grep for å ta vare på arter og naturtyper, og at økosystemene må restaureres. Den blå-grønne regjeringen er godt i gang med dette.

Stortingsmeldingen om naturmangfold ble et solid og godt verktøy for å ta vare på norsk natur. Jeg arbeider aktivt for å følge opp alle tiltakene som er beskrevet i meldingen, og de supplerende tiltakene som Stortinget vedtok. Flere tiltak for å ta vare på naturmangfold er også omtalt i Jeløya-erklæringen. Etter min vurdering er det derfor ikke behov for en ny stortingsmelding på dette feltet nå, eller for at det vedtas en rekke nye tiltak, slik det foreslås.

Jeg vil redegjøre kort for noen av tiltakene som er relevante for forslagene. For det første er regjeringen i gang med å gjennomføre et stort kunnskapsløft for norsk natur. God kunnskap er avgjørende for at vi treffer riktig med politikken. Vi etablerer derfor et økologisk grunnkart for Norge. Det vil gi ny og bedre kunnskap om hvor vi bl.a. har truet natur. Vi er også i gang med å etablere et helthetlig system for å måle når tilstanden i et økosystem er god eller ikke. Når dette er på plass, vil vi fastsette forvaltningsmål for økologisk tilstand for de ulike økosystemene. Da kan vi vurdere hva som må til for å få god tilstand. Det kan f.eks. være å restaurere. Målet i naturmangfoldmeldingen er å restaurere 15 pst. fram mot 2025.

Vi restaurerer mye natur allerede. I perioden 2015–2018 er det bevilget 65 mill. kr til restaurering av myr og annen våtmark i Norge. Så langt er 50 km med grøfter lukket. Det gjør at fuktighetskrevende myrarter, som torvmose, kommer tilbake.

Oppfølging av miljømålene i vannforvaltningsplanene innebærer et solid løft for restaurering av vannmiljøet. Blant annet skal en rekke gamle vannkraftkonsesjoner revideres med tanke på miljøforbedringer.

Det gjennomføres et omfattende arbeid med skjøtsel og restaurering i kulturbetingede naturtyper, som slåttemark, slåttemyr og kystlynghei.

Skogvern er viktig for å sikre norsk naturmangfold. Denne regjeringen, i likhet med det borgerlige flertallet gjennom flere år, prioriterer skogvern høyt. Aldri har det vært vernet mer produktiv skog på ett år enn i 2017. Da ble det vernet 114 skogområder med 213 km2 produktiv skog. Vi planlegger også vern av en rekke områder i 2018. I tillegg har vi satt i gang arbeidet med å lage en helhetlig plan for det videre arbeidet med marint vern. Vi starter nå også opp arbeidet med en helhetlig plan for Oslofjorden. Et forskningsprosjekt om kysttorskbestanden, det marine økosystemet og effekten av bevaringsområder er i gang i Ytre Oslofjord.

Verneområdene skal bidra til å sikre truet natur, og de skal være representative for norsk natur. Selv om over 17 pst. av landarealet allerede er vernet, er det behov for å supplere dagens vern. Vi mangler bl.a. nasjonalparker i større, sammenhengende områder med barskog i lavlandet, som tidligere nevnt.

Det gjennomføres derfor nå naturfaglige registreringer i Østmarka som grunnlag for å kunne starte en formell verneplanprosess der. Mitt departement har også startet arbeidet med supplerende verneplaner som skal dekke opp manglene i dagens vern på landsbasis. Vi vurderer også særskilte tiltak for om lag 90 truede arter og 35 truede naturtyper. Prioritert art, utvalgt naturtype og områdevern er virkemidler som kan tas i bruk.

Jeg mener at vi har virkemidler og tiltak som gjør det mulig å ta vare på norsk naturmangfold. Samtidig er overgangen til en mer økosystembasert forvaltning viktig for å sikre at naturen gir oss nødvendige tjenester og opplevelser også i framtiden. Dette krever et kunnskapsløft vi er godt i gang med. Basert på denne kunnskapen vil vi også kunne innrette tiltak og virkemidler enda bedre enn i dag.