Stefan Heggelund (H) [10:03:45] (ordfører for saken): Øystesevassdraget ligger vakkert til i Hardanger, i et område der de aller fleste elver allerede er bygd ut. Derfor er dette en viktig sak, og jeg har lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken.

Som landskapselement i et område preget av villmark er Øystesevassdraget viktig. I tilknytning til vassdraget er det bl.a. flere rødlistede arter som trenger beskyttelse.

Den 28. august 2017 avslo Olje- og energidepartementet en søknad om tillatelse til å bygge Øystese kraftverk i nedre del av Øystesevassdraget. I tillegg avviste departementet en søknad om tillatelse til å overføre vann fra Vossadalsvatnet i øvre del av Øystesevassdraget til Svartevatn reguleringsmagasin i Samnangervassdraget. Da skrev departementet:

«Øystesevassdraget har særskilte kvaliteter knyttet til landskap og friluftsliv. Dette er verdier det er viktig å bevare. Etter en helhetlig vurdering har vi kommet til at begge søknadene avslås av hensyn til friluftsliv, landskap og biologisk mangfold».

Det var en klok vurdering.

I forbindelse med utarbeidelse av regjeringsplattform for den utvidede regjeringen ble det slått fast at Øystesevassdraget skal vernes, og i svar til komiteen har statsråden også bekreftet at dette er et arbeid som prioriteres. Vi er glade for det. Dette er en stor dag. Øystesevassdraget skal vernes.

Åsmund Aukrust (A) [10:05:57]: Jeg slutter meg til det meste av det som saksordføreren sa i sitt innlegg, for selv om vi stemmer forskjellig når vi skal votere i saken i ettermiddag, er det i realiteten små forskjeller mellom partiene i dagens behandling.

I det hele tatt er dette en veldig positiv sak. Øysteses særskilte kvaliteter skal vernes for alltid. Dette er et av de få gjenlevende vassdragene som går fra fjell til fjord. Det er nettopp denne unike kombinasjonen som gjør at det ikke holder å verne bare deler av vassdraget, men at vi trenger å verne det hele. Det er, som saksordføreren sa i sitt innlegg, mange rødlistearter i området, og vassdraget er viktig for friluftslivet, spesielt for dem som bor der.

Derfor var vi i Arbeiderpartiet veldig glade for at regjeringen i august sa nei til kraftutbygging, men vi mente dette ikke var nok. Man måtte få Øystese inn i verneplanen, slik at vassdraget kunne vernes en gang for alltid, og for at framtidige generasjoner kan få samme nytte av vassdraget som man har i dag.

Derfor fremmet vi, sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne, et representantforslag om å få Øystese inn i verneplanen. Det er et forslag vi skjønner de har skjelet til i regjeringsforhandlingene, for det har kommet inn i regjeringserklæringen, og dermed er det et veldig stort flertall bak det vedtaket som på et eller annet tidspunkt skal gjøres om å få Øystese inn i verneplanen.

Med dette tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:07:56]: Senterpartiet er enig med flertallet i at Øystesevassdraget har særskilte kvaliteter knyttet til landskap og friluftsliv, og det faktum at Øystesevassdraget er ett av få uberørte vassdrag i Hordaland.

Senterpartiets utgangspunkt har vært å veie naturverninteressene opp mot lokale hensyn, interesser og ønsker. Lokalt er det støtte til utbygging av nedre del av vassdraget, men sterk motstand mot å bygge ut øvre del. Det er der de største verneverdiene ligger, og en utbygging i øvre del vil kunne virke negativt inn på mulighetene for utbygging i nedre del av vassdraget.

Historikken knyttet til vassdraget viser også at det i forbindelse med supplering av verneplanen i 2009 var svært ulike hensyn når det gjaldt både vern og utbygging. I Senterpartiets avveining mellom interessene står vi fast på vårt tidligere standpunkt om at det beste er vern av vassdragets øvre del, men ikke det nedre – altså delt vern – slik at den delen av vassdraget med reelt sett store verneinteresser ivaretas, mens den delen av vassdraget som går gjennom et kulturlandskap, ikke har de samme verneinteressene og dermed ikke bør tas inn i verneplanen for vassdrag.

Dette er godt i tråd med de vedtak som er gjort både i Kvam kommune og i Hordaland fylkeskommune, som begge peker på øvre del av vassdraget og dets særlig store verdi for friluftsinteressene. Det er et område som gir grunnlag for rekreasjon og friluftsaktiviteter for hele regionen. Nærmere 400 000 mennesker har i dag Bergsdalen og Kvamsfjella som sitt aller nærmeste friluftsområde.

Vi vet også at Hordaland har avstått mange vassdrag til kraftproduksjon, og de allmenne interessene for at ikke hele Øystesevassdraget skal bygges ut, er etter vår mening sterke og må balanseres opp mot kraftutbygging. Derfor vil vi gjennom dagens behandling foreslå og støtte at den øvre delen av vassdraget blir vernet og supplert inn i verneplanen.

Jeg tar med dette opp Senterpartiets forslag.

Lars Haltbrekken (SV) [10:10:31]: Fra fjellene i Hardanger renner en elv ut i Hardangerfjorden, fra fjell til fjord. I tiår etter tiår har naturvernere kjempet for at elva skal få renne fritt til glede for naturen og kommende generasjoner. Snart kan de slippe jubelen løs og feire – feire at deres kamp er kronet med seier.

Den norske vassdragsnaturen er vår regnskog. Etter mange år med hardhendt kraftutbygging har vi et stort ansvar i å ta vare på mye av det vi har igjen. To tredjedeler av vassdragsnaturen er utbygd, men heldigvis har vi klart å verne nesten 400 vassdrag. Det er en av de største og viktigste naturvernseirene i dette landet.

Norsk miljøkamp har vært tett knyttet til pulsårene i landskapet – elvene som forbandt bygd og by, livsnervene i landet. Etter hvert som konfliktene ble større, vokste også erkjennelsen av viktigheten av å ta vare på noen av disse skattene framover.

I spørsmålet om vern av Øystese har nå alle partiene på Stortinget vært for vern i en eller annen form. Problemet er at vi ikke har vært det samtidig. Selv om vi ikke får flertall for vårt forslag om vern av Øystese her i dag, får vi egentlig det, for etter at vi la fram vårt forslag om vern av Øystese, har regjeringen slått fast at elva skal vernes.

Jeg skal ikke gjøre det til en vane – det er det ingen grunn til – men i dag synes jeg det er på sin plass å gratulere regjeringen med beslutningen om å verne hele Øystesevassdraget. Og jeg lover å spandere kaker og kaffe, kokt på vann fra Øysteseelva, på mine kollegaer i energi- og miljøkomiteen den dagen vi endelig slår fast at kraftutbyggerne bare kan gi opp tanken på utbygging i Øystesevassdraget.

– Så gratulerer til alle som har stått på for elva, for naturen i alle disse årene. De kan nå forberede den endelige seieren. Og gratulerer også til regjeringen, som nå forbereder det endelige vernevedtaket.

Tore Storehaug (KrF) [10:13:09]: Eg vil få begynne med å takke saksordføraren – og ikkje minst takke representanten Haltbrekken for ein triveleg invitasjon til kaffi. Det ser eg fram til.

Eg ser òg fram til at vi skal få denne saka til behandling til hausten. Dette har jo ei forhistorie som går mange år tilbake, og der Kristeleg Folkeparti ved fleire høve har støtta forslag om å gå imot utbygging av dette vassdraget, men òg å pushe på for å få eit vern.

Nokre gonger taper ein saker i stortingssalen, men vinn dei seinare. I dag kjem forslaget som Kristeleg Folkeparti står bak i lag med store delar av opposisjonen, til å bli stemt ned, men statsråden har sagt at ein ønskjer å kome tilbake til Stortinget, og at dette er eit arbeid som er prioritert. Det ser eg fram til, for det er viktig for dei distrikta det handlar om, det er viktig for turinteressene i dette området, det er viktig fordi det er eit vassdrag som har nokre unike kvalitetar i eit distrikt der det er veldig få av vassdraga som renn heilt frå fjell og til fjord, utan å vere regulert.

Eg ser fram til at denne saka skal kome igjen, og eg er glad for at sjølv om Kristeleg Folkeparti blir stemt ned i salen i dag, har vi vunne saka på lengre sikt. Det er jo det som er det viktige.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:14:43]: For miljøbevegelsen og for flere partier, inkludert Miljøpartiet De Grønne, har vern av Øystesevassdraget vært en viktig sak i mange år. Sjelden har jeg i min korte stortingstid hørt så mange glade innlegg etter hverandre som jeg nå nettopp har hørt. Jeg må bare slutte meg til dette med å rose regjeringen for at de har avslått søknadene om utbygging, og at det nå er slått fast i regjeringserklæringen at verneplanen for vassdrag skal suppleres med Øystesevassdraget.

Dette er en hardt vunnet seier for natur og friluftsliv. Det å sikre denne bevaringen av de unike naturverdiene betyr at dette viktige naturområdet i Bergens- og Hardangerregionen nå forblir uten tunge tekniske inngrep. Så til både statsråd Søviknes og også Venstre, som helt sikkert har vært en sterk pådriver her: Stor takk!

Men det har vært en lang kamp. Vassdraget har vært truet i lang tid. Saken var oppe under den rød-grønne regjeringen, og den var oppe i den forrige stortingsperioden, da min partikollega Rasmus Hansson var saksordfører i samme sak og forsøkte å få til et flertall, i samarbeid med SV og Venstre.

De siste årene har vi sett at interessen for store vannkraftutbygginger har økt. Felles for ganske mange av elvene som fortsatt renner fritt, er at det er relativt lite kraft å hente, samtidig som verneverdiene er store. Øystesevassdraget er en av de viktigste og mest verdifulle elvene som hittil ikke har fått vern, og det er et strålende eksempel på en elv der en utbygging ville smakt lite, men kostet mye. En utbygging ville produsert strøm som tilsvarer bare ca. 4 100 husstander. Til sammenligning vil Statoils nye havvindprosjekt i Østersjøen produsere strøm til 400 000 husstander, altså hundre ganger så mange.

Som medforslagsstiller i denne saken vil jeg understreke at Miljøpartiet De Grønne gjerne skulle fått på plass et stortingsvedtak om vern av Øystese her og nå. Selv om regjeringen har vedtatt at de planlegger å verne vassdraget, er vi – i likhet med de andre forslagsstillerne her – utålmodige etter å få vernet på plass. Så når forslaget likevel blir nedstemt her i dag, stoler vi på at saken uansett vil bli raskt fulgt opp av regjeringen, og at vi snart kan anse denne lange kampen om Øystesevassdraget som avsluttet – med et lykkelig utfall.

Statsråd Terje Søviknes [10:17:33]: Det er gledelig å høre samstemtheten i denne sal i dag. Vi har hatt mange runder knyttet til vern av vassdrag. Vi har fire verneplaner som har vært behandlet i årene 1973–1993, og vi har hatt suppleringer i 2005 og 2009. Disse omtales som en samlet verneplan for vassdrag. Totalt er det 389 vassdrag og vassdragsavsnitt, som utgjør et representativt utsnitt av norsk vassdragsnatur.

Som referert av saksordføreren avslo jeg 28. august i fjor utbygging av både øvre og nedre del av Øystesevassdraget. I regjeringens plattform, som referert, framgår det at man nå vil supplere verneplanen for vassdrag med Øystesevassdraget.

Jeg har satt i gang arbeidet med sikte på å supplere verneplanen for vassdrag med Øystesevassdraget og i første omgang bedt NVE om en oppdatert vurdering av vernegrunnlaget for vassdraget, bl.a. i lys av ny informasjon som kom fram i forbindelse med konsesjonsbehandling av vannkraftanleggene som var omsøkt i vassdraget. Vi skal ha en skikkelig saksbehandling av et verneforslag, og jeg legger opp til at proposisjonen om vern av Øystesevassdraget blir fremmet så snart som mulig for Stortinget. Dette vil være en prioritert oppgave høsten 2018.

Senterpartiet ønsker kun å verne øvre del, og jeg vil i den forbindelse peke på at det er verdier også i nedre del av vassdraget som kvalifiserer for innlemmelse i verneplanen for vassdrag. Begrunnelsen for å avslå søknaden om utbygging av nedre del var knyttet til fossesprøytsonen og bekkekløften i Ørredalsfossen, som har stor verdi, og at en utbygging vil kunne medføre fare for at noen av de mest fuktavhengige og sårbare artene der vil bli redusert eller kunne forsvinne. Vi argumenterte også med at selve vannstrengen anses som urørt fra fjell til fjord, og dette ble tillagt vekt i avslaget.

Jeg ser fram til å komme tilbake til Stortinget med en proposisjon så snart som mulig knyttet til vern av Øystesevassdraget, og tar gjerne del i både kaffe og kaker fra representanten Lars Haltbrekken når vi måtte være i mål.

Liv Kari Eskeland (H) [10:23:52] (ordførar for saka): Me skal no drøfta Dokument 8:107 S, som er eit framlegg frå Raudt om kraftkablar til utlandet. Som saksordførar for denne saka vil eg først få lov til å takka komiteen for ei smidig og grei handsaming av saka, ei sak som òg er belyst gjennom debatten kring EUs tredje energimarknadspakke.

Det saka gjeld, og som framlegget i korte trekk går ut på, er «å stille behandlinga av konsesjonen for NorthConnect i bero» inntil ein har greidd ut fleire forhold rundt konsekvensane av ein slik kabel. Det gjeld effektkøyring i norske kraftverk og sumverknader det vil få for norsk vassdragsnatur, endringar i straumpris og eventuell påverknad på kraftkrevjande industri og effekt av NorthConnect sett i samanheng med NordLink og NSN Link.

For å eiga og driva utanlandsforbindelsar for straum vert det stilt krav om anleggskonsesjon og utanlandskonsesjon etter energilova. Når NorthConnect no har søkt om konsesjon for ein forbindelse mellom Noreg og Storbritannia, har Olje- og energidepartementet bede NVE om å gje si vurdering av saka. NVE har deretter sendt saka ut på høyring, med høyringsfrist 15. april 2018. Me har allereie gjennom media fått kjennskap til ein del av dei høyringsuttalane som har kome. Deretter vil NVE levera si vurdering til Olje- og energidepartementet, som i sin tur gjer vedtak i saka.

Rammene for ei slik konsesjonshandsaming er gjevne av Stortinget. Her skal m.a. konsekvensar av ein eventuell prisauke for kraftkrevjande industri vurderast og effektkøyring av vassmiljø greiast ut, og konsekvensar av at utvekslingskapasiteten mot landa rundt oss vert tettare knytt til den norske kraftmarknaden, skal òg belysast. I tillegg skal miljøverknadene i norske vassdrag konsekvensutgreiast, slik det vart gjort i konsesjonshandsaminga av Statnett sine planlagde utanlandsforbindelsar til Tyskland og Storbritannia. Av dette kan ein slutta at eit eventuelt vedtak om konsesjon for å etablera nye utanlandsforbindelsar må innehalda ei vurdering av miljø- og prisverknader i tillegg til konsekvensar for drifta av kraftsystemet, forsyningssikkerheita, inntekter og utgifter og andre verknader som følgjer av dei rammene Stortinget har sett for konsesjonshandsaminga.

Ut frå det som er gjort greie for her, vil nettopp det som forslagsstillaren har drege opp, verta belyst gjennom konsesjonshandsaminga, og eit fleirtal i komiteen vil difor rå til at framlegget vert avvist.

Runar Sjåstad (A) [10:27:09]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse.

I forbindelse med EUs tredje energimarkedspakke inngikk Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne en avtale med regjeringspartiene. Det er en avtale i mange punkter, og innholdet har vært grundig debattert i offentligheten, for å si det mildt, så innholdet er godt kjent. Jeg ønsker likevel å ta opp noen av de punktene.

Det går på at beslutninger om eventuelle nye utenlandskabler fortsatt skal være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Eventuelle nye kabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme, og det skal høstes erfaringer og gjøres grundige analyser før nye forbindelser kan etableres. Hvilken betydning dette får for eventuelle nye konsesjonssøknader, må vurderes som ledd i behandling av disse søknadene. Statnett skal eie og drive alle framtidige mellomlandsforbindelser, og det skal tas inn i energiloven.

Så når vi behandler dette Dokument 8-forslaget i dag: Jeg mener at den avtalen Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet har inngått med regjeringspartiene, er en bedre måte å behandle disse spørsmålene på enn gjennom løsrevne Dokument 8-forslag. Arbeiderpartiet kommer derfor ikke til å støtte forslaget fra Rødt og Moxnes.

Terje Halleland (FrP) [10:28:56]: Å handle med utlandet er noe Norge har gjort i mange hundre år. Å handle kraft med våre naboland har vi gjort siden 1960-tallet. Det er noe som både Norge som nasjon, kraftselskaper og ikke minst forbrukerne har tjent på.

Et av de viktigste argumentene for forbindelser til utlandet er at den styrker forsyningssikkerheten for norske forbrukere og næringslivet. Det kan være vanskelig for en vestlending å tro at det er muligheter for at det skal slutte å regne, men det er nok en åpenhet for det. Vi får solgt vår overskuddskraft. Vi kjøper inn når vi har behov for det, eller når kraften er billig. Det er også greit å ta med seg i denne debatten at inntektene fra utenlandsforbindelsene har de siste fem årene vært på 2,8 mrd. kr, og av disse har 674 mill. kr gått til redusert nettleie for strømkundene. Etter dagens konsesjonsregime skal det ved nye søknader legges vekt på prosjektets samfunnsøkonomiske lønnsomhet i tillegg til pris og miljøvirkninger, konsekvenser for driften av kraftsystemet, forsyningssikkerheten og prosjektets inntekter og utgifter.

Det som er avgjørende, er at det blir sikret en god balanse mellom utbygging av ny kraftproduksjon og nye overføringsforbindelser for strøm til utlandet. Uten den tilstrekkelige balansen blir grunnlaget for investeringer i kraftforsyningen svekket. Jeg tror at dagens regelverk er mer enn godt nok til å gjøre en god og rett vurdering av søknaden til NorthConnect.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:31:06]: Det er som kjent ikke første gang denne forsamlingen debatterer kraftkabler, heller ikke i år. Det gjorde Stortinget som en del av ACER-debatten, der det var et forlik mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet der det sies at Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser. Hvordan dette skal foregå, all den tid NorthConnect ligger til konsesjonsbehandling, hersker det noe usikkerhet om.

Senterpartiets standpunkt har vært og er at utenlandsforbindelsene de facto er en del av sentralnettet, det såkalte transmisjonsnettet, og således skal bygges, eies og driftes av Statnett. I motsatt fall kan konsekvensene bli at alle har sitt prosjekt, og at ingen tar det helhetlige ansvaret.

Man kan saktens lure på hvor ansvarligheten er når vi allerede har to kabler under utbygging som vil øke utenlandskapasiteten til rundt 30 pst. Med NorthConnect vil den øke til ytterligere 35 pst. EUs mål for utvekslingskapasitet er som kjent 10 pst.

Det hevdes at kablene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Lønnsomme for hvem? Neppe norske strømkunder og neppe kraftkrevende industri, og det er vel kanskje derfor Hydro nå har kommet på banen og advarer mot prosjektet, fordi det vil ha negativ effekt for Hydros fabrikker på Vestlandet og i Midt-Norge om kraftprisene økes og forsyningssikkerheten svekkes.

Da Stortinget behandlet endringer i energiloven høsten 2016, sto Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og SV om merknader som krevde erfaring og grundige analyser før ny utvekslingskapasitet kom på tale. Nå nøyer man seg tilsynelatende med konsesjonsbehandlingen og de kravene den stiller.

Vi sto også sammen med Arbeiderpartiet om merknader hvor vi pekte på at nye forbindelser i de samme markedene hvor en allerede har etablerte utenlandsforbindelser, svekker lønnsomheten og verdiene i eksisterende forbindelser. Disse realitetene er ikke endret.

Jeg registrerer at Lyse-sjef Eimund Nygaard, som er en av eierne i prosjektet, til nyhetsbrevet Montel sier at de ikke kommer til å droppe prosjektet, på tross av det forliket Arbeiderpartiet har inngått med regjeringspartiene. Der i gården forutsetter man nemlig at konsesjonsbehandlingen går som planlagt, og at lover ikke får tilbakevirkende kraft.

Det er ingen tvil om at den allerede vedtatte økningen i utvekslingskapasitet vil ha innvirkning på driften av det norske kraftsystemet og for norske kraftkunder, som vi tidligere har sagt at vi skal høste erfaring med. Det minste Stortinget derfor bør gjøre i en sånn uavklart situasjon, er å stille konsesjonsbehandlingen i bero inntil vi har erfaring med de kablene som allerede er under bygging.

Jeg vil med dette ta opp forslagene fra Senterpartiet og SV.

Lars Haltbrekken (SV) [10:34:11]: Det blir kanskje ikke like mye kaffe i denne debatten.

Siden 1960-tallet har vi hatt strømforbindelser med andre land. De eksisterende mellomlandsforbindelsene til kontinentet, samt de to som er under bygging, er viktige av hensyn til forsyningssikkerhet og miljø.

Fram til nå har de viktigste argumentene for å bygge mellomlandsforbindelser for bedre kraftutveksling vært å sikre stabil strømforsyning. Norge har vært sårbart, noe f.eks. strømkrisen i 2003 viste. Den gang ga dårlig kraftutveksling oss de svært dyre og sterkt forurensende mobile gasskraftverkene.

Uten mellomlandsforbindelsene vi har i dag, ville vi i Norge også fått større press på naturverdier ved bygging av flere kraftverk og flere større dammer med flerårsmagasin. Det at vi har kunnet eksportere i overskuddsår og importere i år med underskudd, har tjent vår økonomi og vår natur.

I dag er vi imidlertid i en litt annen situasjon. Vi har stor utvekslingskapasitet med utlandet. Statnett konkluderer i sin nettutviklingsplan fra 2017 med at det ikke er grunnlag for nye mellomlandsforbindelser nå. Derfor vil jeg også vise til merknaden som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sto sammen om i forbindelse med Prop. 98 L for 2015–2016:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i regjeringens betraktning slik den fremkommer i Meld. St. 25 (2015–2016), Kraft til endring. Energipolitikken mot 2030, om at «det er behov for å høste erfaringer og gjøre grundige analyser før utvekslingskapasiteten økes ytterligere».»

I tillegg til dette må nye kabelprosjekter veies opp mot norsk industriutvikling, arbeidsplasser og muligheter for utfasing av fossil energi i Norge. Jeg har denne uken besøkt to av bedriftene som er avhengige av stabile kraftleveranser til forutsigbare priser, Hydro Aluminium på Karmøy og TiZir i Odda. Begge er bedrifter som har satset tøft på miljø de siste årene. Vi må sørge for en kraftpolitikk som sikrer disse bedriftenes overlevelse og mulighet til fortsatt satsing. Derfor mener vi at behandlingen av konsesjonssøknaden fra NorthConnect må stilles i bero inntil vi har høstet erfaringer fra mellomlandsforbindelsene som er under bygging.

Tore Storehaug (KrF) [10:37:10]: Det er nokre ting som det er viktig å minne om i denne saka. For det fyrste er det viktig å minne om at alle kablar skal konsesjonsbehandlast, og ein skal greie ut konsekvensar av ein eventuell prisauke for kraftkrevjande industri, konsekvensar for effektkøyring for vassmiljøet og konsekvensar for utvekslingskapasiteten mot landa rundt oss når vi blir tettare knytte til den norske kraftmarknaden. Dette pågår no.

Kraftselskapa som leverer straum til kablane, har kraftproduksjon der m.a. omsynet til miljøet blir vurdert, og det pågår no vilkårsrevisjonar av alle norske kraftverk som skal vere ferdige i 2022. Den viktigaste avgrensinga av effektkøyring vil vere kraftverket og løyva, ikkje kablane.

Så er det viktig å hugse på – eigentleg minne Stortinget om – at det viktigaste fortrinnet til vasskrafta er at ho kan regulerast. Regulering kan ikkje vere eit problem i seg sjølv. Dette er eit fortrinn som vi må bruke, og som er til beste for oss og for dei distrikta der kraftproduksjonen i dag skjer. I den komande tida vil det vere meir kraft i nettet som ikkje kan regulerast, og då er det nødvendig å supplere med regulerbar fornybar kraft.

Eg vil òg nytte høvet til å minne om ein siste ting: Noreg er i dag tett integrert med dei andre nordiske landa i det kraftsamarbeidet vi har, bl.a. gjennom Nord Pool. Det har stor kapasitet, noko som betyr at vi i dag har eit stort overføringsnett, bl.a. til Danmark, som held på med sine utgreiingar av kablar, f.eks. til Storbritannia. Det er òg eit viktig moment å ha i bakhovudet når desse sakene blir debatterte.

Kristeleg Folkeparti kjem ikkje til å støtte nokon av forslaga i denne saka.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:39:21]: Miljøpartiet De Grønne sier nei til formålsløs ødeleggelse av norsk natur. Vi skal ikke bygge ned mer norsk natur for å øke eksporten vår ytterligere. Derfor fremmer Miljøpartiet De Grønne et forslag som direkte sikrer at kabler ikke blir en driver for naturødeleggelser bare for å få økt krafteksport. Det skjer nemlig i dag en stor utbygging av ny både vind- og vannkraft, som bare øker det norske kraftoverskuddet. Denne naturødeleggelsen drives aktivt fram av regjeringspartiene, men også med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i perioder.

Miljøpartiet De Grønne har fremmet en rekke forslag som vil gi norsk natur reell beskyttelse mot videre unødvendig ødeleggelse. Norge kan helt fint få en bærekraftig fornybar framtid hvis vi effektiviserer og bruker energien vår smartere og produserer ny fornybar energi uten å ødelegge mer natur. Vindkraft til havs og solenergi er nå de store mulighetene framover for Europa, som også Norge systematisk må satse på.

Miljøpartiet De Grønne er opptatt av at naturhensyn skal veie tyngst når framtidige beslutninger om både kabler og kraftproduksjon skal fattes. Dugnaden for å gjøre Europa til et lavutslippssamfunn faller også på oss, men vi trenger heldigvis ikke bygge ut mer kraftproduksjon for at dette skal lykkes oss. Vi har allerede i dag et overskudd i kraftmarkedet. I tillegg har vi et kjempepotensial for energieffektivisering på om lag 10–30 TWh, og vi kan hente ut ytterligere 7–20 TWh gjennom oppgradering av eksisterende vannkraftverk. Dette kraftoverskuddet kan vi bruke for å hjelpe Europa med deres omstilling.

Det er noe med høna og egget her. Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke at vi skal teppelegge havbunnen med kabler til kontinentet og tørrlegge alle elver for å fylle disse kablene. Situasjonen er at Europa er i gang med en gedigen energiomstilling, og Norge har et kraftoverskudd som kan bli enda større. Da kan det være rasjonelt å bygge flere kabler, men det er ikke kablene som bør være bestemmende for beslutningene om ytterligere produksjon. Men i dag, da vi altså har et kraftoverskudd, vil vi understreke at kablene ikke skal bygges for deretter å presse igjennom nye utbygginger.

Tap av naturtyper, arter og mangfold må stoppes. Vi må basere beslutningene på samfunnsøkonomisk lønnsomhet og innenfor rammen av en helhetlig, økosystembasert forvaltning. Slik kan vi utnytte de fornybare energiressursene våre på en måte som skaper størst mulig verdi for samfunnet, til en lavest mulig kostnad – uten at det går på bekostning av naturen eller framtidige generasjoner.

Med dette tar jeg opp vårt forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [10:42:42]: Norges kraftkrevende industri eksporterer for 118 mrd. kr i året, skaper tusenvis av arbeidsplasser, er det industrielle grunnlaget for innovasjon og næringsutvikling i framtidsrettede bransjer og sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten vår. Hvis NorthConnect-kabelen bygges, vil den støvsuge Vestlandet for kraft. Hydro skriver i sin uttalelse at kabelen vil ha en negativ effekt for Hydros fabrikker på Vestlandet og i Midt-Norge fordi kraftprisen kan øke og forsyningssikkerheten svekkes. Hydro sier i tillegg at erfaringene fra Statnetts kabler til England og Tyskland som nå bygges, bør gjennomgås før NorthConnect-prosjektet eventuelt startes. Det samme mener Statnett, det samme mener LO, det samme har Arbeiderpartiet vedtatt, og det er dette Rødt foreslår – ikke å analysere virkningene før vi har fått bygd kablene til England og Tyskland, men vente til effekten av dem kommer, og deretter ta en vurdering av om NorthConnect skal eller ikke skal bygges.

I søknaden skriver NorthConnect selv at kabelen vil gi en prisøkning på 1,7 øre per kWh. For industrien betyr det 600 mill. kr mer i utgifter per år. I tillegg kommer effekten av kablene til England og Tyskland på 4 øre per kWh.

Økt kraftutveksling til utlandet fører også til større press på naturen. Arealendringer er hovedtrusselen mot 80 pst. av de rødlistede artene i Norge. Det skjer fortsatt store utbygginger for kraftproduksjon i Norge som gir omfattende og negative inngrep i norsk natur.

I avtalen som Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har inngått med regjeringspartiene, står det om ACER at det er nødvendig å høste erfaringer og gjøre grundige analyser før utvekslingskapasiteten økes ytterligere. I dag har Arbeiderpartiet muligheten til å holde løftet sitt om at NorthConnect ikke skal bygges før vi kan høste erfaringer med de to kablene som ennå ikke er bygd. Det gjør de ikke. Jeg tror mange velgere forventer et klart svar på hvorfor de svikter løftet sitt.

Rødt ønsker en forutsigbar og lav strømpris, å sikre norske industriarbeidsplasser og å sikre en levende natur. Jeg ber de andre partiene i salen om å lytte. Det er ingen skam å snu. Stem for mindretallsforslagene som fremmes i komiteen. Dem stiller vi oss bak – de er fornuftige.

Ketil Kjenseth (V) [10:45:57] (komiteens leder): Det er to perspektiver i de foregående talernes innlegg som er viktige. Representanten Stoknes fra Miljøpartiet De Grønne snakket om natur, og vi har store naturverdier som vi skal ta vare på i Norge. Vi har jo før i dag snakket om Øystesevassdraget, som er et eksempel på at vi også gjør det – tar vare på natur. Framover skjer det en stor teknologiutvikling som gjør det mulig å produsere mye fornybar energi uten at vi nødvendigvis må gjøre så store naturinngrep som vi har gjort de siste tiårene.

Representanten Moxnes fra Rødt, som er forslagsstiller, snakker om industri, og det synes jeg er veldig bra. Industri i Norge er viktig. Det utgjør mange arbeidsplasser, men det er også viktig for å drive fram innovasjon, skape ny teknologi som vi har behov for. Aluminium har kommet for å bli i byggesektoren i verden, bl.a., og hvordan vi produserer den, er viktig. Og vi står foran nye muligheter til å ta i bruk andre energibærere, andre energikilder for å produsere bl.a. det viktige aluminiumet. Men vi har også industriproduksjon i Norge der vi må importere mye materialer, som vi med vår kraftkrevende industri kunne produsert grønnere og bedre i Norge. At det er store muligheter, er et stikkord her. Men vi ser ikke en altfor offensiv industri stå og banke på våre dører og si at de vil produsere det og det, så her er det en oppgave i fellesskap å utvikle grønnere industri.

Apropos strømpriser: Industrien har ikke noen utfordring i dag med å inngå langsiktige avtaler til gunstige priser i industrisektoren med kraftleverandørene, så vi står oss godt i Norge.

Når det gjelder det regionale samarbeidet, er det den rene energien vi skal utvikle mer av i et Europa som har for mye fossil produksjon. Det er her Norge kan bidra, enten det er med noe fornybar strøm, det er en del av det, med – særlig – teknologi eller med vår måte å forvalte på. Det er nettopp den regionale forvaltningen i Norden som Europa nå ønsker å gjenskape og ta i bruk. Derfor er det veldig viktig å fortsette det regionale samarbeidet i Norden, ha stø kurs på det regionale samarbeidet og ta del i og bidra til det. Elsertifikatordningen som ble utviklet mellom Norge og Sverige, er et eksempel på at en ikke trenger bare nasjonale virkemidler, som blir proteksjonistiske. Skal vi få fram den fornybare og rene energien, må vi tenke mer samarbeid, og det er det dette handler om.

Statsråd Terje Søviknes [10:49:20]: NorthConnect har søkt om konsesjon for en forbindelse mellom Norge og Storbritannia med en kapasitet på 1 400 MW. Representantforslaget som er til behandling her i dag, viser til mulige samfunnsmessige konsekvenser av at NorthConnect bygges, og at disse må utredes før konsesjonsbehandling. Det pekes særlig på konsekvensene av økte priser for kraftkrevende industri og miljøkonsekvenser av mer effektkjøring.

Dette er nettopp spørsmål som vurderes gjennom den ordinære konsesjonsbehandlingen. En eventuell beslutning om konsesjoner til å etablere nye utenlandsforbindelser skal inneholde en vurdering av både pris og miljøvirkninger, i tillegg til konsekvenser for driften av kraftsystemet, forsyningssikkerhet, prosjektets inntekter og utgifter og andre virkninger.

Regjeringen er opptatt av balanse mellom utbygging av ny fornybar kraftproduksjon og utenlandskabler, herunder også hensynet til pris, kraftpris, for både privatkunder, næringslivet og særskilt kraftkrevende industri. La meg minne om et hovedpunkt i energimeldingen fra regjeringen i 2016. Det var å ta kraften i bruk.

Norge er i en særstilling når det kommer til fornybar kraftproduksjon. Vi har et overskudd av fornybar kraft. Det gir oss et konkurransefortrinn i forhold til – i realiteten – resten av verden. Spesielt kommer det kraftkrevende industri til gode, slik som vi kjenner den historisk i Norge, men det gir også muligheter for nye næringer med kraftintensiv drift, f.eks. datasentre.

I konsesjonsbehandlinger stiller man krav til en grundig gjennomgang av alle samfunnsmessige nyttevirkninger og kostnader ved prosjektet, og en endelig avgjørelse om en eventuell konsesjon må gjøres på bakgrunn av dette. Kun prosjekt som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, skal tildeles konsesjon.

Konsesjonssøknadene blir også sendt på høring, og det blir avholdt høringsmøter der de som blir berørt, kan fremme sine synspunkt. Den prosessen er man inne i nå. Når det gjelder NorthConnect, var høringsfristen 15. april men jeg er kjent med at også Statnett har bedt om en forlenget høringsfrist med to måneder, nettopp for å gå grundig inn i virkningene for hele kraftsystemet vårt når vi er i den fasen vi er i nå, med mye ny kraftutbygging i Norge og to utenlandskabler under bygging.

Jeg har også etter debatten om tredje energimarkedspakke for litt siden vært tydelig overfor NVE på at de må gjøre en veldig omfattende og grundig vurdering av betydningen NorthConnect får for vårt kraftsystem som helhet. Jeg er opptatt av at det skal foreligge et grundig og godt beslutningsgrunnlag før departementet tar stilling til om NorthConnect skal få konsesjon eller ikke. Hensikten med en konsesjonsbehandling er nettopp å framskaffe dette brede beslutningsgrunnlaget. Det er med på å sikre en kontrollert utvikling av infrastruktur mellom Norge og utlandet. Ordningen er samtidig en åpen prosess, som gir alle som berøres av tiltaket, anledning til å komme med sine uttalelser og innspill.

Konsesjonssøknaden fra NorthConnect er under behandling og har vært ute på høring, men høringsfristen er altså forlenget for noen aktører. Det er viktig at vi i slike saker opptrer ryddig overfor aktørene, og det er viktig at det er forutsigbarhet, og at vi nå behandler NorthConnect i tråd med gjeldende lovverk og øvrige rammer.

Ved behandling av tredje energimarkedspakke la et flertall i komiteen til grunn at departementet skulle ferdigbehandle søknaden fra NorthConnect før det fremmes en lovendringssak, videre at det i framtiden skal være Statnett som eier og driver samtlige norske utenlandsforbindelser. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak og behandler NorthConnects søknad i tråd med regelverket og disse føringene fra Stortinget.

Sandra Borch (Sp) [11:06:47] (ordfører for saken): Først må jeg få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Vi lever i en tid hvor vi opplever stadig mer ekstremvær, mer nedbør, mer flom og flere ødeleggelser. Både enkeltpersoner, lokalsamfunn og næringsliv har store utfordringer og økonomiske tap knyttet til ras- og flomskader hvert år.

Komiteen er enig i behovet for økt satsing på flomsikringstiltak med vekt på langsiktig og nasjonalt arbeid med flom- og skredforebygging, og at dette har økende økonomiske konsekvenser for storsamfunnet. Innbyggernes sikkerhet i denne sammenheng er et offentlig ansvar, og staten må som følge av dette ta et større økonomisk ansvar når flom, ras og naturskade rammer lokalsamfunn.

Det er også enighet om at staten må bistå lokale og regionale myndigheter ved større naturskadehendelser, og at vi må være forberedt på mer ekstremvær framover. NVE bistår i dag kommunene og samfunnet for øvrig med å håndtere utfordringene knyttet til flom og skred. Det er derfor gledelig at en enstemmig komité fremmer forslag om at Stortinget ber regjeringen gjennom NVE videreføre kartleggingen av utsatte bebygde områder for å styrke kunnskapsgrunnlaget.

Jeg er fornøyd med det vi har fått til i komiteen.

Jeg vil ta opp de forslagene som Senterpartiet har sammen med andre partier i denne saken.

Runar Sjåstad (A) [11:08:34]: Vi ser at klimaendringene fører til mer nedbør, kraftigere nedbør og ekstremvær. Vi må derfor være forberedt på at flom og skred vil skje hyppigere. NVE har en viktig oppgave med å kartlegge risiko og å forebygge og begrense skader som følge av flom og skred, som er en konsekvens av bl.a. klimaendringene. Det er viktig at NVE Anlegg har medarbeidere med rett erfaring og kompetanse til å gi råd til kommuner og entreprenører og til å bistå i planlegging. Mange kommuner har ikke utført faresonekartlegging og kan dra nytte av NVE i arealplanlegging som skal sikre mot risiko knyttet til skred og flom i vassdrag.

NVE leverte i desember 2016 en rapport som slo fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres nå. Videre viser NVE til at økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser, både i form av direkte kostnader til reparasjon av bygninger og infrastruktur og følgekostnader etter brudd i infrastruktur og i form av reduserte kostnader for samfunnet som følge av færre tap av liv ved skredhendelser.

Dette er hovedårsaken til at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett, som dessverre ikke fikk flertall, foreslo en økt bevilgning på 158,9 mill. kr til nettopp dette. Det er færre konsekvenser ved å forebygge, og det er billigere sammenliknet med å reparere i ettertid.

Hvor viktig NVEs jobb er, kan vi lese om i dagens Dagbladet, hvor de har sjekket flomvernet langs Glomma. De fant skader, mangler, vedlikeholdsetterslep og pumper som ikke virker. Dette er dessverre ikke unikt for Glomma. Det er mange som er i den situasjonen.

I denne saken er det et mindretallsforslag om å etablere et ekstra fond. Det forslaget går Arbeiderpartiet ikke inn for. Vi mener at årlige budsjettvedtak, der en setter av skjønnstilskudd for å dekke kostnader til naturskader og andre ekstraordinære hendelser, og at Stortinget har mulighet til, ved spesielt store hendelser, å bevilge ekstra midler, er en god ordning.

Igjen: Jeg håper at vi neste gang får støtte også til å gå inn med midler for å treffe tiltak som reduserer flom- og skredfaren, og at vi ikke bare diskuterer virkningene av dem.

Liv Kari Eskeland (H) [11:11:35]: Naturen har i alle generasjoner utfordra oss, og me har i aukande grad utfordra naturen. Me utfordrar ved å byggja hus på stader der forfedrane våre aldri kunne tenkja seg å busetja seg, og me byggjer bruer og vegar der teknologi og maskiner no gjev oss moglegheit til å sprengja oss fram og spenna konstruksjonar over.

Samstundes utfordrar me naturen gjennom menneskeskapte klimaendringar. Det er våtare og villare, og det vert meir utfordrande vêr, noko som igjen fører til ras og skred og naturøydeleggingar som påverkar lokalsamfunna våre. Slik sett er framlegget frå Kristeleg Folkeparti relevant, i den forstand at me må via desse utfordringane merksemd.

Ei kunnskapsbasert tilnærming til naturkreftene som omgjev oss, kjem framover til å vera naudsynt, og me må i større grad akseptera at det ikkje er sikkert at me kan byggja og bu overalt her i landet. Difor er det viktig at NVE held fram si kartlegging av utsette område med busetnad for å få betre oversikt over trongen for flom- og rassikringstiltak. Me må halda fram med å følgja opp desse med konkrete tiltak.

Me må i framtida òg syta for at me tileignar oss kunnskap om kvar me kan busetja oss, og kvar me ikkje bør etablera busetnad, og ha gode analysar når infrastruktur skal etablerast. Målet må vera at for nye tiltak er desse forholda sjekka ut, slik at ekstraordinære reparasjonar etter øydeleggingar ikkje i like stor grad vert ein realitet.

Det viktigaste vil likevel vera kva me gjer langs dei store linjene, der me tek klimaendringane på alvor. Dette får me rikeleg tid til å drøfta og setja vårt preg på når klimameldinga skal leggjast fram i Stortinget om ikkje altfor lenge. Då vert temaet i større grad korleis me kan førebyggja, og ikkje kor mykje pengar me skal bruka på å reparera.

Likevel – det er det me gjennom dette Dokument 8-framlegget er inviterte til å ta stilling til i dag, og eg er glad for at det er ein samla komité som ser at det er eit felles ansvar me må ta, når både ras, flom og skred rammar innbyggjarane våre og infrastrukturen vår.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [11:14:19]: Jeg er glad for at Stortinget setter søkelys på flom og skred. Det er hevet over enhver tvil at vi kommer til å oppleve mer ekstremvær, flom, nedbør og påfølgende ødeleggelser i framtiden. Derfor er det viktig at politikere har en proaktiv rolle når det kommer til dette spørsmålet – ikke bare på Stortinget, men i alle ledd av forvaltningen.

Jeg er glad for at så mange kommuner og fylkeskommuner tar dette ansvaret sammen med statlige myndigheter. Jeg vil minne om at kommunene har et ansvar i sin arealplanlegging når de skal anlegge boligområder, infrastruktur, næringsområder og annet som kan påvirkes av ekstremvær.

I mitt eget hjemfylke, Vest-Agder, har vi ved flere anledninger blitt rammet av ekstremvær de siste årene. Det mest kjente var akkurat da den nye stortingsperioden startet, da det var storflom på Sørlandet. Før det trenger vi ikke gå lenger tilbake enn til 2015, da grensekommunene mellom Vest-Agder og Rogaland ble hardt rammet. I Flekkefjord og Kvinesdal raste to broer sammen. Vi så bilder av en eldre kvinne som ble hentet ut av huset sitt i en traktorskuffe som var hevet over vannet. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har en offensiv flom- og skredpolitikk. Det har blitt bevilget dobbelt så mye penger til flom- og skredsikring i perioden 2014–2017 som det ble i perioden 2010–2013. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er i mål. Mye har blitt gjort, og man har kommet langt, og selv om bevilgningene har blitt doblet, er det alltid behov for å fokusere mer på dette området.

På denne bakgrunn er jeg glad for at vi nå ber regjeringen gjennomgå regelverket for kompensasjon ved flom, ras og naturskade til fylkeskommunene. En praktisk konsekvens av det kan være at staten tar et større økonomisk ansvar når sånne naturskader rammer fylkeskommunene uforholdsmessig hardt.

Jeg lover i hvert fall at jeg kommer til å følge dette nøye, og jeg ser fram til resultatet av gjennomgangen av regelverket. Så får vi ta en diskusjon om veien videre når gjennomgangen er gjort.

Lars Haltbrekken (SV) [11:16:51]: Siden den første rapporten fra FNs klimapanel kom i 1990, har vi vært godt kjent med de konsekvensene våre utslipp av klimagasser har. Vi har visst at våre utslipp destabiliserer klimaet. Vi har visst at vi må handle, at utslippene må kuttes. Men for lenge har vi tillatt oss å komme med unnskyldninger. For lenge har vi tillatt oss å vente på nye teknologier. For lenge har vi forventet at noen andre en annen gang et annet sted skal ta ansvar og kutte utslippene.

Klimameldingen, som regjeringen la fram før sommeren i fjor, og som vi skal behandle i starten av mai, er historisk. Det er den første klimameldingen hvor en regjering ikke kommer med et eneste nytt forslag til hvordan vi skal kutte utslipp av våre egne klimagasser – ikke ett forslag! Det er en lite ærerik måte å bli historisk på.

Regjeringen kan ikke unnskylde seg med at den ikke visste, for den vet bedre enn noen andre før dem. De har langt flere forskningsrapporter å lene seg på, og de trenger ikke lenger å forholde seg kun til framtidige konsekvenser. Hadde regjeringen løftet blikket, ville den sett at verden er i forandring. Den ville sett at klimaet har endret seg, at vi har fått tøffere regnskyll, at faren for jordras og skred har økt.

Det holder ikke lenger, dessverre, bare å kutte utslipp, vi må også lære oss å leve med noen klimaendringer. Da trengs det mer enn fagre ord og løfter på Dagsrevyen – som da regjeringsmedlemmer traff flomofre i starten av oktober i fjor – løfter som elegant ble brutt da statsbudsjettet ble lagt fram noen dager etterpå. Det trengs handling, og det trengs penger for å kunne leve med og håndtere de klimaendringene som vi har vært så sent ute med å avverge.

Denne tilpasningen kan vi ikke forvente at andre gjør for oss. Vi må gjøre den selv, og da er det sterkt beklagelig at flertallet i denne sal ikke vil ta det ansvaret vi har gjennom å bruke mer penger, slik at vi kan redusere skadene av klimaendringene som allerede er i gang.

Ketil Kjenseth (V) [11:19:34] (komiteens leder): Diskusjonen om klima er viktig, og den står vi midt oppi. Vi er nå i innspurten av forhandlingene om den såkalte klimameldingen, eller klimastrategien, som det faktisk er. Fram til 2030 er det stor enighet i denne sal om at vi skal gjøre store kutt innenlands i Norge, men også i samarbeid med landene rundt oss i Europa. Dette er en stor dugnad som alle i hele verden har ansvar for, og som vi er nødt til å samarbeide om. Det er ikke riktig, som representanten Haltbrekken sier, at vi i denne sal ikke tar inn over oss alvoret og ikke vil handle.

Klimatilpasning er en del av klimautfordringen. Det har vært satt i gang en offentlig utredning om bl.a. overvannshåndtering og klimatilpasning. Den står det bl.a. om i den nye regjeringserklæringen, Jeløya-erklæringen, og så langt jeg har forstått, er både olje- og energiministeren og klima- og miljøministeren i gang med å forberede et lovarbeid som skal til Stortinget i løpet av et års tid. Det er viktig for nettopp å gi kommunene et bedre lovverk og en tydeligere del av det ansvaret de har for å forebygge og møte de klimautfordringene vi står overfor, men også for å håndtere de mer regelmessige flommer og skred som er mer uavhengig av klimautfordringene i Norge.

Kunnskapsgrunnlaget er derfor særlig viktig, og vi har over flere år bevilget mer penger til å utvikle det, og Norges vassdrags- og energidirektorat gjør en formidabel jobb for å utvikle verktøy for kommunene. Mange har fulgt med i både spenning og litt mer utålmodighet på hva som skjer med Mannen i Møre og Romsdal – eller som noen sier: Seigmannen – som sliter med å slippe taket, og rundt det er det satt inn masse ressurser for å hjelpe kommunen og fylkeskommunen med utfordringen. Så forebygging, kompetanse, sikringsprosjekter og stedsutvikling er viktig, og da er det viktig å bevilge penger – og vi har fylt på.

Når det gjelder den statlige kompensasjonen, er det også slik at vi ikke har rigget oss med en forsikringsordning i Norge. Vi må ta utfordringene når de kommer. Det er viktig at kommunene ikke lar være å gjøre noe for så å sende regningen til staten. Den byrdefordelingen er viktig. Det kan være at det dukker opp muligheter for å sette av til fond og annet, men per i dag må vi sørge for å kunne ta regningen når det skjer noe. Vi må forebygge i større grad, og vi må sette av mer penger til innovasjon i den offentlige sektoren.

Tore Storehaug (KrF) [11:22:59]: Eg vil begynne med å takke saksordføraren, komiteen og stortingsfleirtalet. Eg vil òg takke for at det ikkje blir kaffikalas på det overflatevatnet vi her diskuterer.

Eg er veldig glad for at det er eit samla storting og ein samla komité som anerkjenner at det er nokre utfordringar – i ei tid då vi veit at vi må drive med meir klimatilpassing, då vi veit at det blir meir regn og meir ekstremvêr, og at regnet som kjem, kjem til å kome tettare der det kjem, og at vi har nokre utfordringar opp mot kommunar og fylkeskommunar som vi er nøydde til å kome tilbake til og utbetre, for vi er nøydde til å få til byrdefordelinga på ein betre måte. Det er eg veldig glad for.

Det er to forslag i dag som ein samla komité står bak. Det eine handlar om korleis NVE skal kartleggje og følgje opp. Det er eit viktig framlegg fordi det er eit stort etterslep, og vi veit at det er viktig for kommunane å ha med denne viktige fagetaten i det arbeidet som dei står i for å tilpasse sine område. Det andre forslaget handlar om korleis vi betre kan trå til når fylke blir ramma uforholdsmessig hardt.

Det trur eg òg har blitt aktualisert det siste året. Vi har hatt hendingane i Agder, som fleire representantar har referert til i debatten. Det har òg vore hendingar i mitt heimfylke denne sommaren, i Utvik. Matjord som var opparbeidd gjennom tusen år, blei skylt på sjøen i enormt omfang, det blei gjort stor skade på infrastrukturen til både kommunen og fylket, og ungane i bygda mista den einaste skikkelege samlingsplassen, nemleg fotballbanen. Eg trur ikkje det er siste gongen vi ser dette, og vi er nøydde til å ha gode prosessar for korleis vi kan klare å løyse desse utfordringane betre i framtida.

Eg er veldig glad for at ein samla komité klarer å kome fram til gode framlegg, og eg er veldig spent på det som kjem til å skje når vi skal sjå nærmare på regelverket. Eg kan varsle at Kristeleg Folkeparti kjem til å følgje det vidare, for dette er eit område eg ikkje trur vi er ferdigsnakka om.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:25:36]: Politikere over hele verden har dessverre en tendens til å ignorere kostnader og problemer som ligger langt fram i tid. Horisonten blir typisk tre–fire år. Hensynet til velgernes komfortsone prioriteres ofte høyere enn behovene som er vitale for framtidige generasjoner, som f.eks. behovet for et stabilt klima eller intakte matjordarealer. Nettopp flom og skred gir oss en smakebit på hva som venter oss hvis ikke vi tar grep i klimakampen nå.

Forslagsstillerne har helt rett i at det er behov for nye tiltak og økte bevilgninger til flom- og skredforebygging, så vi i De Grønne støtter initiativet og forslaget. Samtidig er det liten tvil om at omfanget av dette problemet vil bli langt større i framtiden enn det dette forslaget overskuer. Temperaturstigningen vi er i ferd med å utløse, har bare så vidt begynt. Likevel merkes konsekvensene allerede over hele Norge i form av hyppigere flommer, flere skred, økte kostnader og mer usikkerhet for mennesker som reiser til jobb og skole gjennom skredutsatte områder. Mange har bygd huset sitt på en tomt som ble ansett som trygg for 15 år siden, men de som bor der, opplever plutselig at huset deres er truet av naturkatastrofer i et klima som har blitt uforutsigbart og farlig.

Flom- og skredforebygging er et eksempel på et felt der det åpenbart er lurere å forebygge enn hele tiden å drive og reparere etter at skaden har skjedd. Derfor er det et paradoks at det viktigste forebyggingstiltaket av alle ikke har vært tema verken i innstillingen eller spesifikt i debatten her i dag. Hvis vi virkelig skulle gått til roten av problemet, burde vi egentlig behandlet dagens sak om flom- og skredforebygging sammen med Miljøpartiet De Grønnes forslag om å stanse oljeleting, som ble debattert her i vinter. Som en av verdens største eksportører av klimagassutslipp er Norge også en av verdens største eksportører av flom- og rasødeleggelser over hele verden, inkludert vårt eget land. Det kunne derfor vært vesentlig mer ryddig å debattere norske bidrag til å utløse flom og ras sammen med våre nye løsninger og forsøk på å stanse dem. Jeg er redd Norge har kommet ut som netto bidragsyter til katastrofene, ikke netto forebygger.

Vi i Miljøpartiet De Grønne får ikke flertall for en tydelig og tallfestet økning i de kommende årenes satsing på flom- og skredforebygging, slik vi foreslår sammen med Senterpartiet. Vedtakene som gjøres her i dag, og innstillingen fra komiteen er tross alt et framskritt, og disse merknadene og vedtakene bør da gjøre det totalt uaktuelt for regjeringen å forsøke å kutte i bevilgningene til ras- og skredforebygging enda en gang, slik de gjorde i forslaget til statsbudsjett for 2018.

Statsråd Terje Søviknes [11:28:08]: Det kunne vært fristende å gå inn i noen av koblingene fra representanten Stoknes’ siste innlegg. Det skal jeg la ligge. Det får vi ta i en annen debatt.

Jeg er enig i at staten må bistå lokale og regionale myndigheter ved større naturskadehendelser, og at vi må være forberedt på mer ekstremvær framover. NVE bistår i dag kommunene på flere områder gjennom kartlegging, arealplanlegging, sikringstiltak, overvåkning og varsling samt bistand ved hendelser. I 2018 er det satt av 354 mill. kr til forebygging av flom- og skredskader over NVEs budsjett. Samlet sett har bevilgningene til forebygging økt under denne regjeringen, delvis på grunn av tiltakspakkene etter oljeprisfallet og delvis også basert på budsjettforlik her i Stortinget, senest i desember for 2018-budsjettet.

NVE skal prioritere sin bistand til kommunene slik at samfunnet får mest mulig igjen i form av redusert risiko for flom- og skredskader. Jeg er enig i at NVE skal videreføre kartleggingen av de mest utsatte, allerede bebygde områdene. NVEs arbeid er høyt verdsatt ute i kommunene. Kompetansen er viktig for kommunene. Kartlegging av fare er ekstremt viktig for arealplanlegging, slik at vi ikke bygger oss inn i nye utsatte områder, og kartlegging er viktig for prioritering av sikringstiltak. Basert på kartlagte faresoner, hendelser og søknader fra kommunene utarbeider NVE oversikter over aktuelle sikringstiltak over hele landet. Det arbeidet vil fortsette. Mye kartlegging er heldigvis allerede gjort. Flomsoner er kartlagt i 129 kommuner, og kvikkleiresoner er kartlagt i 90 kommuner. Det er også kartlagt ulike typer skred i om lag 50 kommuner.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av retningslinjene for kompensasjon etter naturskade til fylkeskommunene. Vi har en ordning med skjønnsmidler, og det er en mulighet for Stortinget til å gi ekstrabevilgninger i forbindelse med særskilt store naturskader.

Jeg noterer meg at flertallet i komiteen ikke ser behov for å etablere et ekstra fond. Det er jeg enig i. Rammefinansiering er hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren, og dette mener jeg er – i sum – en effektiv bruk av offentlige ressurser.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vi kan stå foran en krevende vår når snøsmeltingen i fjellet for alvor kommer i gang. Mye snø, spesielt i Sør-Norge, i kombinasjon med rask temperaturøkning og – i verste fall – nedbør i samme periode vil kunne gi oss en særdeles utfordrende vår knyttet til flomfare, spesielt på Østlandet. Derfor har jeg gjennom den siste måneden vært i løpende dialog med NVE om risikonivået og blir også i tiden som kommer, holdt oppdatert fortløpende.

Samtidig er det viktig å understreke at kommunene nå er godt forberedt, spesielt langs de store flomutsatte vassdragene på Østlandet, i tråd med de beredskapsplaner som de har utarbeidet. Vi krysser fingrene for at det ikke skjer, men vi har opplevd tilsvarende situasjoner som dette tidligere med til dels store skader knyttet til vårflommer. Vi håper at vi ikke kommer dit i vår, men vi må være forberedt, og det gjelder spesielt dem som har ansvaret for beredskapen lokalt, det vil si kommunene. Og så skal NVE og vi fra nasjonale myndigheter bistå i arbeidet som eventuelt må iverksettes.

Torill Eidsheim (H) [11:36:26](ordførar for saka): Forslagsstillarane peikar på viktige område i utviklinga av eit godt psykisk helsevern.

Merksemda rundt psykisk helse har auka dei seinare åra, noko som er svært positivt og òg nødvendig for å kunne møte dei samfunnsutfordringane som følgjer av psykiske plager og lidingar. Det ser ut til å kunne utgjere den vesentlegaste årsaka til sjukdomsbelastninga i vestlege land fram mot 2020, og difor er styrkt innsats med psykisk helsehjelp svært viktig.

Det er viktig å understreke at den psykiske helsehjelpa bør sjåast på som ein del av ei integrert heilskapleg helseteneste. Fleirtalet i denne saka går inn for at psykisk helsevern skal behandlast som ein del av dei meldingane og planane som gjeld for spesialisthelsetenesta og primærhelsetenesta, og meiner at ei eiga stortingsmelding ikkje vil fremje, men snarare kanskje bidra til å fragmentere den heilskaplege helsetenesta og tilbodet til psykisk sjuke.

Gjeninnføringa av «den gylne regel», der veksten i behandling innanfor rus og psykiatri kvar for seg skal vere større enn veksten i somatiske sjukdomar, er eit viktig tiltak, i tillegg til Opptrappingsplanen for rusfeltet, som skal ha ei brei tilnærming for tidleg innsats, riktig behandling og god oppfølging, som òg skal bidra til å sikre kvalitet og tilgjengelegheit i dei kommunale tenestene. Kommunane er nettopp heilt sentrale for at vi skal kunne lykkast med det arbeidet vi gjer innanfor psykisk helse og rusfeltet.

God kunnskap og evne til tverrfagleg og tverrsektoriell tenking og handling hos tilsette er heilt avgjerande for at tenestene skal bli gode, samanhengande og forsvarlege. Pakkeforløp for psykisk helse og rus er òg eit tiltak for å oppfylle «den gylne regel».

Psykisk helsehjelp bør sjåast som ein del av ei integrert heilskapleg helseteneste. Difor ønskjer vi at psykisk helsevern skal behandlast som ein del av meldingane og planane som gjeld for spesialisthelsetenesta og primærhelsetenesta, og vi støtter difor ikkje forslaga i denne saka.

Tellef Inge Mørland (A) [11:39:34]: Hvert år begår mellom 500 og 600 selvmord i Norge, og ifølge Folkehelseinstituttet er det vanlig å anta at det er ti ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. 60 pst. av alle selvmordene skjer i aldersgruppen under 50 år, og det er om lag dobbelt så mange menn som kvinner som tar sitt eget liv.

Selvmord må kunne sies å være det mest dramatiske utfallet av psykiske lidelser i befolkningen. Men bare en liten del av dem som har psykiske lidelser, ender opp med å ta sitt eget liv – heldigvis.

Samtidig er det svært mange som har det vanskelig på grunn av psykisk uhelse. Det er alvorlig for den som rammes, og for de pårørende, men det er også en stor utfordring for samfunnet, som vi politikere har et ansvar for å ta tak i. Psykiske lidelser medfører redusert livskvalitet og færre leveår og holder folk borte fra arbeidslivet og andre aktiviteter som de fleste kan ta som en selvfølge å delta i.

Arbeiderpartiet har tro på tidlig innsats også på dette feltet. Derfor har vi fremmet representantforslaget om lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene. Dersom en får hjelp raskt og i en tidlig fase, mener vi det vil kunne begrense utviklingen av de psykiske lidelsene hos mange, og vi tror samtidig at vi som samfunn vil se at tidlig innsats lønner seg også innen psykisk helse.

For mange føles dessverre terskelen for å søke hjelp for høy. Andre opplever å ikke få den hjelpen en trenger, når en trenger den. Arbeiderpartiet fremmer og støtter derfor flere forslag i denne saken for å gjøre noe med dette. Vi ber regjeringen sørge for at det etableres lavterskel psykisk helsetilbud til barn, unge og familier i alle kommuner. En skal ha rett til et godt tilbud uavhengig av hvor en bor, og det må være lett tilgjengelig. Terskelen for å søke hjelp om en sliter psykisk, bør ikke være høyere enn om en har brukket et bein.

Vi sier også tydelig fra om at det ikke skal kreves inn egenandeler for behandling av barn og unge i psykisk helsevern. Egen og familiens økonomi må ikke komme i veien for at barn og unge skal få den beste behandlingen. Det vil i så fall kunne vise seg å bli kostbart både for den enkelte og for samfunnet på sikt.

For meg er det litt overraskende at verken regjeringspartiene eller Kristelig Folkeparti har ønsket å stå sammen med oss om disse forslagene. Jeg håper iallfall ikke det er et uttrykk for at disse partiene mener at dagens situasjon er god nok, for etter Arbeiderpartiets syn gjenstår det mye arbeid på dette feltet.

Tidligere denne uken kunne NRK fortelle at ett menneske annenhver dag tar sitt eget liv mens de er i kontakt med psykisk helsevern. Det er et vanvittig høyt tall. Det er et tall Arbeiderpartiet mener vi må gjøre noe med før det går så langt. Det meste starter i en kommune, og grunnlaget for god eller dårlig psykisk helse legges gjerne i barndoms- og ungdomsårene. Derfor er det også der vi starter med våre forslag i denne saken.

På den bakgrunn tar jeg opp forslagene nr. 1 og 2, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:42:35]: Stadig flere får det vondt, og jeg tror vi alle har vært truffet ganske hardt av selvmordstallene NRK har løftet, om at 1 910 mennesker mellom 2008 og 2015 har begått selvmord i eller rett etter psykisk helsevern.

Espen mistet søsteren sin da hun var på utvidet permisjon, og spør selv i media om han kunne gjort mer, om han kunne ha forandret situasjonen. Jeg vil gjerne si fra denne talerstolen at dette skal ikke Espen bebreide seg selv for. Når vi snakker om selvmord, kan det lett høres ut som om ethvert selvmord kunne vært unngått, og det kan det hvis vi starter tidlig, men det kan ikke alltid det når det har gått for langt.

Situasjonen er alvorlig. Hver femte ungdom sliter med psykiske plager. Anoreksi har blitt den tredje vanligste dødsårsaken blant unge jenter i Europa, og det dør flere unge gutter av selvmord enn i trafikken.

Behandlingstilbudet må opp, men vi i SV mener at vi også må tenke over hvordan vi bygger samfunnet vårt. Økende prestasjonspress i skolen, kraftig økning i stressplager blant unge, reklame for puppeforstørrelser og Restylane-tilbud til russ gir et kroppspress vi heldigvis slapp unna.

Tilbudet til dem som lider tungt, er for dårlig. Jeg hadde selv en kompis som prøvde å ta sitt eget liv. Han fikk beskjed om at han skulle få akuttplass, og måtte venter i to uker på å få den såkalte akuttplassen. Men for å stoppe disse problemene er noe av det aller viktigste vi kan gjøre, å sikre god forebyggende hjelp og hjelp som er lett å komme til når man begynner å få det vondt, istedenfor å måtte vente til det har gått så altfor, altfor galt.

Derfor foreslår SV sammen med Senterpartiet en femårig opptrappingsplan for psykisk helsearbeid i kommunene, derfor foreslår SV sammen med Arbeiderpartiet lavterskeltiltak i alle kommuner i hele Norge, og derfor står de rød-grønne sammen om å foreslå oppsøkende team som kan hjelpe dem som sliter, istedenfor at de bare blir sittende alene. Men det aller viktigste forslaget tror jeg er forslaget om en stortingsmelding om psykisk helsevern.

Om situasjonen i det siste har vist oss én ting, så er det at vi trenger å se på situasjonen på nytt, tørre å se oss selv i kortene og tørre å undersøke. Derfor er jeg svært skuffet over at regjeringspartiene ikke engang vil lage en stortingsmelding for å vokse og lære av den situasjonen som nå har kommet fram.

Jeg tar opp forslagene nr. 4 og 5, som SV er med på.

Olaug V. Bollestad (KrF) [11:45:35](komiteens leder): Stortinget behandler nå to saker, et Dokument 8-forslag fra Senterpartiet, som jeg vil takke Senterpartiet for, om å fremme forslag om en stortingsmelding, og et annet Dokument 8-forslag, fra Arbeiderpartiet, om lavterskeltilbud innenfor psykisk helse.

Når Kristelig Folkeparti er opptatt av å få en stortingsmelding, er det fordi vi tror at med en stortingsmelding der Stortinget i helhet må si noe om psykisk helse, får en et forhold til dette på en annen måte – og er villig til å prioritere det. Jeg er dypt uenig når en fra denne talerstolen sier at det ikke vil fremme, men snarere fragmentere, en slik tjeneste. Jeg tror nettopp en stortingsmelding kan bidra til at en ser helhetlig på dette feltet, et felt der vi stadig ser et stigende antall syke. At flere og flere blir syke, henger sammen med både somatiske lidelser og andre sider ved samfunnet. Derfor har Kristelig Folkeparti sagt at vi tror Stortinget skal ha et eierskap. Vi så hvor viktig dette var da Dagfinn Høybråten i sin tid gjennomførte en opptrappingsplan for psykisk helse, og hva det hadde å si at Stortinget selv hadde et eierskap til det. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslag om det.

Når det gjelder lavterskeltilbud innenfor psykisk helse i kommunene, spesielt for barn og unge, er Kristelig Folkeparti hjertens enig i intensjonen. Men Kristelig Folkeparti fikk altså i forrige periode gjennomslag for at det skal komme en opptrappingsplan for psykisk helse for barn og unge til Stortinget, en forpliktende opptrappingsplan, og jeg håper at hele Stortinget velger å prioritere penger som jeg tror kommer til å gå til mange av de gode forslagene som kommer for dagen i representantforslaget som kommer fra Arbeiderpartiet. Men grunnen til at vi stemmer nei, er at vi venter på – og vi har stor forventning til – en tverrsektoriell opptrappingsplan innenfor psykisk helse, for vi tror at dette helsefeltet henger sammen med andre felt.

Så har vi også sett i media den siste tiden hvor stor andel av befolkningen som begår selvmord, eller som tenker på å ta sitt eget liv. Jeg tror vi bare aner konturene av smerten som ikke bare den som gjør det, har, men som en hel familie og vennekrets kjenner på etterpå.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:49:03]: De fleste har vel hørt om Florence Nightingale, men få har kanskje hørt om hennes menneskesyn. Hun sto for det vi kaller et holistisk menneskesyn, et menneskesyn som tar utgangspunkt i hele mennesket. Hva betyr egentlig det i praksis? Det betyr at man ikke bare vil forsøke å behandle de fysiske symptomene på en sykdom eller tilstand, men vil vurdere totaliteten til den personen som blir behandlet – mentale, emosjonelle, åndelige, sosiale, kulturelle og rasjonelle aspekt. Selvfølgelig, tenker jeg, alt henger sammen med alt. Forskning har vist at psykisk sykdom kan gi fysiske, kroppslige plager, og at mangel på tilhørighet, både åndelig og sosialt, kan gi psykisk sykdom.

Men hvorfor er det fortsatt slik at å fortelle omverdenen at en har en psykisk lidelse, for mange fortsatt er forbundet med skam? Hvorfor skal det være forskjellig fra hvordan folk med vondt i hjertet møtes og følges opp? Har en fysiske symptom, eksempelvis i form av en blodpropp, står verden klar til å ta imot en, men faller verden rundt en sammen i form av en alvorlig depresjon, skal dette helst ikke snakkes om.

I senere tid har fagfolk og vi politikere prøvd å bidra til at det bygges opp en helsetjeneste basert på prinsippet om å se hele mennesket. Vi ønsker en helhetlig tjeneste. Vi har prøvd å bryte ned tabubarrierene innen psykisk helse gjennom å spre informasjon og kunnskap om psykiske lidelser, gjennom å opprette den gylne regel og gjennom å knytte psykisk helse og folkehelse sammen. Vi har i flere år styrket helsestasjonene og skolehelsetjenesten med både helsesøstre og psykologer nettopp for å kunne møte barn og unge der de er. Vi bygger pasientenes helsetjeneste og satte i gang en stor holdningsendring blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene – en holdningsendring helt på lavterskelnivå som tar utgangspunkt i pasientenes behov og ønsker med ordene: Hva er viktig for deg? – også i psykisk helsetjeneste.

Vi synes det er spesielt viktig å innlemme psykisk helse i planer og meldinger for spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste og ikke som en egen melding. Det er fordi vi ønsker å se mennesket i et helhetlig perspektiv, ikke fragmentert og delt. Med dette som utgangspunkt kan vi i dag ikke se behovet for en ny stortingsmelding og mener at vi allerede har lagt godt til rette for god psykisk helsehjelp for barn og unge, med tilgang til viktige og nødvendige fagpersoner, selv om det alltid trengs mer. At det psykiske helsetilbudet til unge og gamle alltid kan bli bedre, er det ingen tvil om, og Fremskrittspartiet vil jobbe kontinuerlig for at psykisk helse settes på dagsordenen.

Regjeringspartiene vil støtte det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Kjersti Toppe (Sp) [11:52:01]: Senterpartiet meiner det er behov for ei ny stortingsmelding om psykisk helsevern. Eg opplever at statsråden er til dels einig, i og med at han har varsla at dette kjem til å verta ein stor del av den neste nasjonale helse- og sjukehusplanen. Vi meiner det er veldig mykje som har skjedd innan psykisk helsevern, som beviser at det no er på tide å få ei samla melding om kva vi vil, og korleis vi skal klara å styrkja psykisk helsevern på ein god måte. Eg vil visa til fleire område som viser behovet for det.

Vi veit at det er ei utvikling med nedbygging av sengeplassar, og at distriktspsykiatriske senter fungerer veldig forskjellig rundt omkring i landet. Vi veit det er store protestar mot den typen finansiering som er innført. Vi veit at det vert kritikk av det tilbodet som dei med psykisk sjukdom får i fengsel. Vi har fått kritikk frå FNs menneskerettskommisjon om elektrosjokkbehandlinga vår. Det er også store utfordringar i alderspsykiatrien. Det har vore veldig mange avsløringar i pressa om bruk av tvang og om tilbodet til dei som er alvorleg psykisk sjuke. Vi har hatt ein nasjonal helse- og sjukehusplan som ikkje tok dette på alvor. Vi har fått ein strategi for god psykisk helse frå regjeringa, som ikkje tar dette på alvor, og det har vore ein gyllen regel som seier at psykiatrien skal styrkjast meir enn dei andre områda. Det har ikkje fungert. Vi veit at psykisk sjuke ikkje vert diagnostiserte, og 30 pst. vert avviste av spesialisthelsetenesta når dei vert viste dit.

Totalt er det mange indisium på at psykisk helsevern treng ein ny plan. Den førre var frå 2008, men den førre opptrappingsplanen verkar. No treng vi ein samla plan for psykisk helsevern.

Vi har lagt fram eit forslag som vi har fått heile opposisjonen med på, om å få ein ny handlingsplan for førebygging av sjølvmord og sjølvskading, inkludert førebygging av sjølvmord blant pasientar som er innlagde i eller som nyleg har vore innlagde i psykisk helsevern, og at ein vurderer ein nullvisjon for dette arbeidet. Dette er eit ekstremt viktig område. Eg har vore opptatt av denne problematikken fleire gonger før, også i førre periode. Eg trur vi no må setja ein nullvisjon – ikkje fordi det ikkje kjem til å verta nokon sjølvmord, men for å visa alvoret og det vi forventar at tenestene må gjera. Det skal vera slik at er ein pasient innlagd i psykisk helsevern, skal pårørande vera trygge på at sjølvmord ikkje skjer.

Med dette vil eg ta opp det forslaget som vi har vore med på å fremja.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:55:21]: Vi blir aldri ferdig med å debattere psykisk helsevern og behovet for å forbedre tilbudet til dem som sliter aller mest i samfunnet. Det er gjort framskritt på dette området, både terapeutisk og medikamentelt. Regjeringen har satt inn betydelige ressurser på dette feltet.

Likevel fortsetter vi å motta meldinger om uventede selvmord, der de som skjer blant unge mennesker, berører oss aller sterkest. Tallene er nedslående. På åtte år har nesten 2 000 pasienter i psykisk helsevern begått selvmord. Det tilsvarer mer enn én pasient annen hver dag.

Altfor mange mennesker bærer på uhåndterbar emosjonell smerte uten å fortelle det til noen. Selvmordsproblematikken er åpenbart et område som trenger betydelig mer oppmerksomhet, men som for mange er vanskelig å snakke om. Det er på tide med en høylytt protest fra oss alle. Det offentlige ordskiftet har et ansvar her, selv om det ikke påligger denne salen å ha noen mening om dette i reguleringssammenheng. Helt siden 1936 har pressens Vær-varsom-plakat hatt temaet på sin tabuliste. Selvmord skulle aldri omtales – av frykt for at det kunne ha en smitteeffekt. For noen år siden ble dette punktet myket opp, og det spørs om tiden ikke nå er moden for en ny omgang diskusjon i pressens organisasjoner for om mulig å vurdere hvorvidt mye av det presseetisk tabubelagte fortsatt forhindrer oss fra en fri og åpen diskusjon om dette tragiske feltet, med sikte på å gi hjelp og veiledning både til de psykisk belastede og til deres pårørende, samtidig som vi forhindrer smitteeffekten.

Vi snakker så fint om å skulle løfte psykisk helse, og at det er noe av det viktigste vi kan gjøre. Likevel er det liten bedring. Dette er komplekse problemer, og kanskje nettopp derfor lykkes vi ikke. Er vi som samfunn villig til å legge til rette for mange av dem som sliter tungt, på en måte som sikrer dem lang og god behandling? Vold, overgrep og omsorgssvikt kan være noen av årsakene til at mennesker velger å avslutte sitt liv. Vi vet at dette setter livslange og negative spor i mennesker og deres familie. Vi sier så fint at en god barndom varer hele livet, men det gjør ofte også en dårlig en.

Det bringer oss naturlig over til det andre forslaget som vi debatterer samlet nå, om lavterskeltilbud innen psykisk helse. Sammen med Kristelig Folkeparti fikk Venstre den forrige regjeringen med på å fremme en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse i 2018. Det er en plan Venstre har høye forventninger til.

Jeg er glad for at det nå ligger an til å bli enstemmighet om forslaget fra Senterpartiet. Jeg er for egen del skeptisk til bruk av ordet «nullvisjon» i denne sammenheng, fordi jeg ikke er villig til å sette likhetstegn mellom psykisk helse og suicid. Men det er et spørsmål vi kan komme tilbake til, og det er ingen forpliktende mening om dette i dette forslaget. Det er jeg glad for.

Statsråd Bent Høie [11:58:33]: Det er viktig å fortsette arbeidet med å styrke tilbudet innenfor psykisk helse og ikke minst forsterke det som ble satt i gang med forrige folkehelsemelding, nemlig å se psykisk helse som en likestilt del i folkehelsearbeidet.

Forslagsstillerne peker på viktige områder som fortsatt trenger oppmerksomhet framover – samhandling, prioritering og ikke minst behovet for å bygge opp lavterskeltilbud i kommunene. Vi skal legge fram en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse og en ny nasjonal helse- og sykehusplan, der psykisk helse vil være et av hovedtemaene. Når regjeringen vil legge fram disse to dokumentene for Stortinget, er det vanskelig å se behovet for en egen stortingsmelding om psykisk helsevern i tillegg.

Forholdene rundt psykisk helsevern vil bli grundig behandlet i de dokumentene. I opptrappingsplanen vil man se på etablering av lavterskel psykisk helsetilbud til barn, unge og familier. Gode tverrfaglige lavterskeltilbud er viktig for å gi best mulig forebygging og behandling. Helsestasjons- og skolehelsetjenestetilbudet er svært viktig, og her har en også økt kapasiteten og kompetansen betydelig de siste årene.

Økningen i antall årsverk innen psykisk helse og rusarbeid i kommunene rettet mot barn og unge har vært på 7,9 pst. Det betyr at den nedbyggingen av dette tilbudet som foregikk under forrige regjering, er snudd til en kraftig styrking. Det er viktig å videreutvikle eksisterende tjenester og ikke minst øke kompetansen i kommunene. Derfor har det de siste fem årene vært en økning i antall psykologer i kommunene, fra 130 psykologer i 2013 til 440 psykologer nå. Mens det var 95 kommuner som hadde psykologkompetanse i 2013, er det nå 285. Men det er fortsatt behov for å styrke disse tjenestene. Derfor er dette også viktig i opptrappingsplanen.

Representantenes forslag om styrking av barne- og ungdomspsykiatrien er mange. Disse forslagene er i de løpene som jeg har snakket om. Antallet barn og unge som får hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, er nærmest tredoblet siden 1998, og en har en lang tradisjon for samarbeid om tjenester. Antallet døgnplasser har vært ganske stabilt, på om lag 300 plasser.

Vi er også i startgropen med å innføre pakkeforløp innenfor både psykisk helse og rus. Dette vil gi gode, helhetlige pasientforløp. I strategien «Mestre hele livet» er det foreslått tiltak som nettopp skal bedre samordningen. Det er fortsatt viktig også å styrke arbeidet med bekjempelse og forebygging av selvmord.

Siv Henriette Jacobsen (A) [12:11:02] (ordfører for saken): Stortinget foretok i 2015 endringer i pasient- og brukerrettighetsloven når det gjaldt regelverket for dekning av utgifter til pasientreiser. Hensikten er at refusjonene skal bli de samme, uansett hvilken transportmåte pasienten velger. Målet var å forbedre og forenkle ordningen til beste for pasienten. For mange har endringen virket etter hensikten, men langt fra for alle.

I altfor mange tilfeller venter pasienten altfor lenge før drosjen kommer, eller før de får fly hjem. På bakgrunn av denne erfaringen må de regionale helseforetakene se nærmere på hvordan de planlegger, inngår og følger opp avtaler om pasienttransport. Avtalene må sikre at pasienttransporttilbudet ivaretas på en forsvarlig måte, bl.a. når det gjelder ventetid. Videre må avtalen inneholde virkemidler for å sikre at transportørene utfører sitt oppdrag i henhold til avtale. I tillegg ser vi at geografiske forhold og den spredte bosettingen vi har her i landet, gir særskilte utfordringer for de regionale helseforetakene. Dette krever lokalt tilpassede løsninger.

På bakgrunn av dette viser flertallet i komiteen til at det er god grunn til å foreta en bred gjennomgang av både helseforetakenes anbudspraksis og organiseringen av pasientreiser for å få til en ordning som fungerer bedre for pasientene.

Arbeidet med denne saken har vært som å skrelle en løk: Det har kommet fram lag på lag med hjerteskjærende historier som er til å gråte av. I altfor mange tilfeller svikter rutinene også utover selve pasientreisen ved at pårørende eller institusjonen ikke blir varslet når pasienten sendes hjem, gjerne – i tillegg til å være syk – tynnkledd, forvirret og til rare tider av døgnet. Én forteller at mannen hennes ble sendt hjem uten at hun fikk beskjed, og uten at han hadde nøkkel. Han satt utenfor huset i flere timer i minusgrader og døde kort tid senere. Sånn kan vi ikke ha det. Vi kan heller ikke ha det slik at pasienttransporten i seg selv rutinemessig skal være helseskadelig og en helsebelastning for den syke, ved at man må vente lenge på en drosje som ikke kommer, og på siste fly fordi det er billigere enn neste fly.

Vi har også fått høre om pasienter som i et lengre forløp gang på gang stanger hodet mot et system som ikke anerkjenner lokale forhold. Når de etter mye om og men får overbevist en saksbehandler om at det er billigere å kjøre rundt fjorden enn å ta hurtigbåt og taxi, må de starte på ny med neste saksbehandler.

Jeg vil med det anbefale komiteens tilråding til I, som opposisjonen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, står bak, og komiteens tilråding til II og III, som hele komiteen står bak.

Kjersti Toppe (Sp) [12:14:37]: Vi føreslår at det må gjerast ein brei gjennomgang av regelverket for pasientreiser, og at det vert fremja sak til Stortinget med nødvendige tiltak for å forenkla og forbetra ordninga. Eg er glad for at vi får fleirtal for dette forslaget i dag.

Det er òg fleirtal for eit forslag om å starta evalueringsprosessen av pasientreiseføreskrifta i august 2019. No vil det skje noko på dette området.

Det er eit overordna mål for helsetenesta å skapa gode og likeverdige helsetenester for alle, uavhengig av kvar ein bur. Da er det òg slik at nødvendig pasienttransport, som ein skal få dekt av det offentlege på grunn av at ein er i ein slik helsetilstand at ein skal få det dekt, må ein sjå på som ein utvida del av behandlaransvaret. Da er det ikkje likegyldig korleis den transporten skjer.

Vi har m.a. gjennom avsløringar i media sett at det er store svakheiter i dagens system. Sjeldan har eg fått så mange tilbakemeldingar frå folk ute – mange frå pårørande, som er bekymra for korleis ein behandlar foreldra deira i helsevesenet, men òg frå dei som køyrer pasientar, altså drosjesjåførar og frå pasientane sjølve. Dette er noko som mange har negative erfaringar med der ute, og som det er nødvendig at vi gjer noko med.

Det er òg kome negative tilbakemeldingar om korleis ein skal få tilbake pengar. Det er ei byråkratisk ordning. Og dette gjeld ikkje berre lang ventetid på drosje. Dette er ikkje eit storbyfenomen, det er òg ein stor frustrasjon ute i distrikta. Spesielt i Nord-Noreg er det lange ventetider fordi dei må venta på det billigaste flyet om kvelden, og dei har hatt ei svært lang reise før.

I debatten har nokon skulda på at dette er taxiselskapa sitt ansvar, men det er ikkje så enkelt, for det er helseføretaka som har ansvaret for pasientreiseordninga. Da er det deira ansvar å sjå til at dette skjer på ein god måte.

Helseføretaka har vorte kritiserte for sosial dumping fordi dei sette anboda så lågt. Så har også helseføretaka og Pasientreiser eit ansvar, for dei legg opp til kjeding av turar, samkøyring, som òg gjer at reisetida vert ekstremt mykje lengre. Dette er snakk om sjuke pasientar, som mange har stor bekymring for – som dei pårørande.

Eg er glad for at vi får fleirtal for ein gjennomgang. Eg vil anbefala tilrådinga frå komiteen.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:17:45]: Norge er et langstrakt land, og for å sikre likeverdige tjenester må vi sikre transport. Vi kan aldri vedta oss vekk fra geografien som finnes, men vi kan gjøre vårt for å hjelpe til fra Stortinget.

Jeg er så heldig at jeg har vokst opp med mange sykehus kort reisevei fra der jeg bor, enkelt å nå med kollektivtransport. Men historiene viser at også i storbyområdene er pasienttransporten nå et problem. I Oslo var det en mann på 70 år med parkinson som måtte vente i to timer på taxien som skulle kjøre ham hjem. Det er uakseptabelt og skal ikke skje i Norge.

Jeg har nylig kommet hjem fra besøk i både Tromsø og Hammerfest, og det gjør inntrykk å snakke med folk som kanskje må reise i dagevis for å få behandlingen de har krav på. Irene fra Finnmark måtte reise i fem dager for å få en legetime i Tromsø. Hvis vi har organisert pasientreisene våre sånn at noen må reise i fem dager, er det systemet det er noe galt med, ikke pasientene.

For dem som kan betale selv, er det sjelden et problem. De som har penger, kan kjøpe billett til tidligere fly, de kan betale for egen taxi. Men hva med alle dem som ikke kan det? Forskjellene i Norge øker dramatisk med den sittende regjeringen. Da er det ekstra viktig at det er et godt offentlig og gratis tilbud til alle, som hjelper dem hjem til en rimelig tid.

Derfor er SV stolt av at vi er medforslagsstiller til alle de tre viktige forslagene som blir vedtatt i dag: bred gjennomgang av regelverket for pasientreiser, evaluering av pasientreiseforskriften og at helseforetakene skal gå gjennom organiseringen.

Sveinung Stensland (H) [12:19:55]: Først av alt er jeg enig i den kritikken som har fremkommet i de sakene vi så om drosjetransport. Det er kommet frem en del helt uholdbare tilfeller der. Da er det grunn til å minne om at her er det noen som har sagt de skal gjennomføre en tjeneste, som ikke gjør det. Det opplever jeg nå er tatt tak i. Og jeg tror hele Stortinget er enig i at det ikke er akseptabelt, sånn som det har blitt gjort.

Dette er jo en diskusjon som også gjaldt i saken om sykehusstruktur i Finnmark. Da snakket vi også om pasienttransport. Jeg har ved flere anledninger tatt til orde nettopp for at en spesielt må se på rutinene rundt dette med flybestillinger, for det er ikke så bra hvis en må vente helt til det siste flyet, hvis en f.eks. har hatt dagkirurgi tidlig på dagen. Så det har vi også beskrevet tidligere.

Så synes jeg det som vi nå har blitt enige om, forslagene til vedtak II og III, er en god fortsettelse på dette. Jeg er kjent med at dette allerede har vært et tema, og at dette kommer til å komme inn i oppdragsdokumentene til helseforetakene. Alt i alt kan jeg betrygge hele Stortinget med at her jobbes det for å få på plass bedre løsninger.

Samtidig må vi huske på at jo mer penger en bruker på pasienttransport, jo mindre penger blir det til pasientbehandling. I sørge-for-ansvaret til helseforetakene ligger det jo å sørge for gode helsetjenester for alle og å få det beste ut av de ressursene som er tilgjengelig. Det er også viktig å ha med seg i denne diskusjonen.

Statsråd Bent Høie [12:21:43]: Regjeringen er opptatt av at vi skal ha en god og velfungerende pasientreiseordning. Ordningen er regulert gjennom en rekke krav i lov og forskrift. Min oppfatning er at helseregionene tar denne delen av sitt ansvar på alvor, men at det er kontinuerlig rom for forbedringer. Det har helseregionene også fått innspill om, ikke minst fra brukerne og deres organisasjoner, men også fra Riksrevisjonen.

Helseregionene må samtidig forholde seg til regelverk for offentlige anskaffelser. Det medfører et kontinuerlig arbeid både med gjennomføringen av anskaffelser og ikke minst med oppfølgingen av inngåtte avtaler om å levere disse tjenestene til helseforetakene.

Nytt regelverk for pasientreiser trådte i kraft den 1. oktober 2016. Formålet med å endre regelverket var å forenkle ordningen for brukerne, tilpasse regelverket til digitale prosesser og legge til rette for en enklere og mer effektiv saksgang. Pasientreiser opplyser at åtte av ti som søker refusjon elektronisk, er fornøyd. Rettighetene og nivået på godtgjørelsen som er fastsatt for pasienter ved deres reiser til og fra behandling, kan selvfølgelig alltid diskuteres, men etter min mening ligger disse nå på et nivå som sikrer at alle som trenger det, får nødvendig behandling.

Reisetid og ventetid er viktig for pasientene til og fra behandling. Regelverket lager ingen spesifikke føringer for hvor lang ventetid og reisetid pasientene må regne med, f.eks. ved flyreiser. Her har behandleren et viktig ansvar gjennom å gi nødvendig informasjon om behovet for tilrettelagt transport når det rekvireres reise. Det har vært flere tilfeller der pasienter har måttet vente lenge før drosje har kommet og hentet dem til behandling eller etter behandling. Dette er veldig beklagelig, og det er nødt til å håndteres av helseforetakene mot dem de har inngått avtale med.

Høsten 2017 ble det gjennomført en nasjonal brukerundersøkelse om reise både med og uten rekvisisjon. Overordnet viser resultatene at brukerne er fornøyd med dagens pasientreisetilbud, og brukernes tilbakemelding vil selvfølgelig være en viktig del av den gjennomgangen som Stortinget ønsker at man skal gjøre på dette området.

Carl-Erik Grimstad (V) [12:33:00]: Jeg takker for denne debatten. Det var egentlig på høy tid at Stortinget behandlet pasientreiseordningen. Som det har blitt nevnt, ble et nytt regelverk satt i kraft 1. oktober 2016. Regelverket har fokus på forenkling, digitalisering og effektivisering – og det må jo være et gode!

Jeg er glad for statsrådens presisering av at dette er gjenstand for kontinuerlig overvåkning fra departementets side. Det synes jeg er veldig bra, men det nye regelverket har ikke fått virke tilstrekkelig. Man må bruke litt tid på å vurdere om dette har hatt utilsiktede konsekvenser. Alle ordninger bør evalueres etter en viss tid, men ett år er litt for liten tid til å vurdere virkningene i det omfanget som representantforslaget legger opp til. Man må selvfølgelig forsikre seg om at leverandører leverer på det kvalitetsnivået man har etterspurt.

Så har jeg lyst til å si et par ord om Finnmark. I tiden rundt regjeringsdannelsen hadde Venstre et pågående arbeid, sammen med den daværende regjeringen, om spørsmålet om Finnmark og spesielt om reiser fra Alta til Tromsø. Det førte til en veldig god prosess som har forbedret pasientreiseordningen mellom Alta og Tromsø i stor grad. Slik jeg nå forstår det, fungerer det bra, men det synes i enkelte tilfeller å være slik at ordet «forbedringspotensial» er et litt for mildt uttrykk. Så jeg håper fortsatt statsråden følger med på forholdene i Finnmark, og spesielt Alta.

Helt på tampen har jeg lyst til å be representanten Wilkinson om en dokumentasjon på hvordan det er mulig å bruke fem dager fra noe sted i Norge til Tromsø. Det kan da umulig være regjeringens problem at noen velger å bruke så lang tid, eller blir tvunget til å bruke så lang tid, for så vidt jeg forstår, kan ikke dette være mulig.

Erlend Larsen (H) [12:35:58] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken og Nicholas Wilkinson fra SV om å prioritere ideelle foran kommersielle aktører når helseforetakene kjøper institusjonsplasser.

Helse- og omsorgskomiteen er av den oppfatning at ideelle private organisasjoner og stiftelser særpreges ved at de har et tydelig verdigrunnlag og samfunnsnyttig formål. Mange ideelle organisasjoner nyter en særlig stor tillit i befolkningen, og de ideelle aktørene har en svært viktig rolle i å tilby behandling, hjelp og støtte i institusjonene. En stabilitet blant tjenesteaktørene er med på å gi rom for god omsorg. De ansatte og deres kvaliteter vil alltid være det viktigste leddet for å tilby omsorg med høy kvalitet og godt innhold.

Komiteen mener at anbudssystemet skal sikre et godt tilbud til en fornuftig pris. Statsråden skriver i sin uttalelse til saken at regjeringen allerede har instruert helseforetakene om at de ved kjøp av institusjonsplasser skal prioritere ideelle aktører framfor kommersielle aktører.

Helse- og omsorgskomiteen mener staten som sykehuseier må endre anbudspraksis i favør av skjermede konkurranser for ideelle og sette tydelige mål for helseforetakene. Komiteen ber derfor regjeringen om å presisere i oppdragsdokumentet til helseforetakene at de ved kjøp av private institusjonsplasser skal prioritere ideelle aktører framfor kommersielle aktører. Komiteen står samlet bak tilrådingen om å prioritere ideelle foran kommersielle aktører når helseforetakene kjøper institusjonsplasser.

Tore Hagebakken (A) [12:38:02]: Det skal sies at statsråden har tatt et skritt i riktig retning, men vi mener her i Stortinget at det er behov for å tydeliggjøre enda klarere hvor viktig dette er overfor dem som kjøper tjenester, slik at vi er helt sikre på at vi får de resultatene vi ønsker.

Vi har hatt en god dialog om dette i komiteen, noe som også saksordfører Erlend Larsen har bidratt til. Vi er enstemmig om det som Larsen nettopp refererte til, og som jeg også vil understreke: Vi – en samlet komité – mener at staten som sykehuseier må endre anbudspraksisen i favør av skjermede konkurranser for ideelle og sette tydelige mål for helseforetakene, og videre presisere dette i oppdragsdokumentene.

Det er ulike måter å kunne gå videre med dette, sånn helt konkret. Og dette sier flertallet i komiteen noe om, f.eks. at en kan sette et prosentvis mål for vekst når det gjelder kjøp av tjenester fra ideelle, eller at helseforetakene kan pålegges å åpne nye tjenester for skjermede konkurranser for ideelle. Vi står sammen om noe som er viktig, som gir et godt grunnlag for en offensiv oppfølging fra statsråden, og så er det noe vi ikke er helt enige om, heller ikke i denne innstillingen, men som det sikkert også er verdt for statsråden å merke seg.

Så vil jeg varsle allerede nå at jeg i runden hvor det er mulighet for å stille spørsmål til statsråden, vil komme tilbake til noe av det jeg nå kaller for «presisering».

Nicholas Wilkinson (SV) [12:40:16]: Det er ikke hver dag SV får et enstemmig storting i ryggen for våre representantforslag. Det får vi i dag, og det er vi glade for. Ideelle skal prioriteres foran kommersielle tilbydere når helseforetak kjøper institusjonsplasser.

Kommersielle aktører og privatisering truer helsevesenet vårt i dag. Stadig flere nordmenn frykter en todeling av helsevesenet, der de rikeste får bedre hjelp. En helt fersk undersøkelse fra Kantar TNS viser at 58 pst. av nordmenn mener at vi allerede har et todelt helsevesen. Av disse mener 70 pst. at forskjellene i Norge nå øker, og det gir også SSB og fakta dem helt rett i.

Vi i SV frykter at kommersielle tilbydere undergraver et helhetlig helsevesen med sømløse overganger. De tar mindre forskningsansvar og har færre utdanningsstillinger. Selvsagt er målet å tjene, profitt. Det er ansvaret de har overfor sine aksjonærer. Dermed har de også alltid et ønske om å ta inn betalingspasienter i tillegg, som på sikt flytter leger og sykepleiere over til å behandle betalingspasienter istedenfor offentlige gratispasienter.

Det er ikke sånn at det ikke har noe å si hvordan vi organiserer helsevesenet vårt. Det har noe å si om velferdsprofitører får lov til å ta over enda større deler av sykehusdriften, men det er et enstemmig storting enig med SV i at vi skal stoppe.

På den andre siden har vi ideelle aktører som ikke tar profitt fra pasientene, men lar pengene bli i tjenestene og bruker dem på bedre behandling, som LHL-klinikkene Røros. Det var i fjor sommer det ble klart at LHL-klinikkene Røros kun var tildelt 44 døgnplasser innen spesialisert rehabilitering, som resultat av en anbudsprosess i det offentlige helsevesenet. Det var 16 færre plasser enn i den daværende avtalen. En reduksjon betød slutten for tilbudet til sykelig overvektige ved LHL-klinikkene Røros. Fagforbundet og Røros SV tok initiativ sammen med SV på Stortinget, og Lars Haltbrekken har sammen med meg fremmet dette forslaget. Det viser at lokale kamper og lokalt engasjement kan vinne fram og få en ideologisk viktig seier på plass i Det norske storting – nå skal ideelle prioriteres foran kommersielle tilbydere.

Dette er en god dag for SV, og vi gleder oss til flere gjennomslag i tiden som kommer.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:43:04] (komiteens leder): Kristelig Folkeparti mener at det er et mål at det skal være vekst i ideell sektor. For å oppnå det må det aller først finnes en god løsning på de historiske pensjonskostnadene, og det vil vi komme tilbake til. Så må vi finne en måte å inngå avtaler med de ideelle på som gir dem forutsigbarhet og gode rammevilkår.

Det er bra at regjeringen allerede har instruert helseforetakene om at de ved kjøp av institusjonsplasser skal prioritere ideelle aktører framfor kommersielle – det er bra. Det er også bra at veilederen som klargjør vilkårene for å reservere kontrakter for ideelle organisasjoner, er på plass. Det er også bra at helseministeren har bedt helseforetakene om – så langt det er mulig – å reservere nye konkurranser for ideelle. Det er også bra at et samlet storting sier at staten som sykehuseier må endre anbudspraksis i favør av ideelle ved å skjerme konkurranser og sette tydelige mål for helseforetakene.

Komiteen ber regjeringen presisere i oppdragsdokument til helseforetakene at de ved kjøp av private institusjonsplasser skal prioritere ideelle aktører framfor kommersielle. Stortingets hensikt er at bruken av ideelle tilbydere skal øke. Vi vil ikke ha videreføring av etablert praksis. Stortingets vedtak og signaler må føre til endret praksis, for i dag taper ideelle aktører anbudskonkurranser i helseforetakene. I dag opplever mange ideelle at de skaltes og valtes med. De tilbyr gode tjenester, og svaret er: Nei takk, vi vil heller bygge opp et eget offentlig tilbud. Eller de får svaret: Nei takk, det er altfor dyrt.

Vi ser samtidig at kommersielle selskaper henvender seg til mindre aktører med forespørsel om oppkjøp. Vi trenger ikke anbudskonkurranser som fører til at viktige behandlingstilbud legges ned på tross av god kvalitet. Kristelig Folkeparti tror at samarbeid, framfor disse konkurransene, er en bedre måte å jobbe på.

Stortingets føringer, lov om offentlige anskaffelser og forskriftene og veilederne til denne loven, samt regjeringens instruksjon til helseforetakene om å prioritere ideelle aktører framfor kommersielle aktører, er en svært riktig og viktig del. Dette følges i altfor liten grad opp i praksis, mener Kristelig Folkeparti. Vårt mål er vekst for ideell sektor. Det krever klare politiske beskjeder og oppfølging i det praktiske arbeidet ute i Helse-Norge.

Statsråd Bent Høie [12:46:17]: Både Stortinget og regjeringen er opptatt av å beholde og styrke ideelle leverandører i helse- og omsorgstjenesten. I foretaksmøtet 16. januar i år påla jeg helseregionene å prioritere ideelle foran kommersielle. Dette er et av flere virkemidler for å nå målsettingen om vekst i andelen tjenesteleveranser fra ideelle.

Det rettslige handlingsrommet gir den ytre rammen for hva jeg kan instruere helseregionene om. Pålegg om reservasjon må derfor gis med forbehold om at helseregionene anser at de rettslige vilkårene er oppfylt. Når store deler av et tjenesteområde i dag leveres av kommersielle, er det en risiko for at reservasjoner av hele tjenesteområdet for ideelle kan gå ut over både kapasitet, kvalitet og pris. Det vil kunne gi pasientene et dårligere tilbud. For eksempel er om lag 40 pst. av tilbyderne innen spesialisert rehabilitering kommersielle. I Helse Nord RHF har en kommersiell aktør lokalisert i regionen et omfattende tilbud på rusfeltet. Ingen ønsker at pasientene skal bli lidende ved en for rask omlegging, og jeg legger til grunn at det er dette en samlet komité sikter til med uttalelsen om at

«anbudssystemet skal sikre et godt tilbud til en fornuftig pris».

Jeg har derfor bedt alle regionale helseforetak om å utrede reservasjon for ideelle innen rehabilitering og psykisk helsevern, først i de volumene som i dag leveres, og deretter muligheten for å øke volumet. Helse Nord skal også utrede dette for TSB, tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Regjeringen har med dette gitt helseregionene et tydelig politisk signal om at de skal gjøre sitt ytterste for å reservere konkurransene for ideelle, også i framtiden.

Jeg har merket meg at komiteens flertall ikke anser pålegget fra foretaksmøtene i januar som tilstrekkelig. Jeg vil derfor selvfølgelig vurdere hvordan jeg best kan konkretisere oppdraget til helseregionene for å ivareta det som er et klart uttrykt ønske, både fra Stortinget og fra regjeringen.

Vi i regjeringen er opptatt av å styrke de ideelle virksomhetene, men det er også viktig at vi hele veien gjør dette på en måte som ikke fører til et dårligere pasienttilbud. En økning i bruken av ideelle må derfor foretas gradvis, men selvfølgelig også innenfor de rammene som Stortingets vedtatte lover har gitt oss. Jeg har gitt tydelig beskjed til helseregionene om å øke bruken av ideelle, og jeg vil også følge dette opp i tiden framover.

Sveinung Stensland (H) [12:54:20] (ordfører for saken): Denne saken er blitt fremmet med ønske om en reform av sykehusvesenet. Det ser ikke flertallet i komiteen behov for, men vi har likevel hatt en nyttig runde om dette. Skillelinjene mellom partiene i komiteen går mellom dem som støtter dagens styringsmodell, og dem som ikke støtter den. Slik sett følger denne saken et ganske forutsigbart spor.

Men det komiteen er enig om, stadfester det vi også vedtok i behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan: at stedlig ledelse skal være hovedregelen i norske sykehus. Samtidig er også innstillingen fra komiteen helt enstemmig om at det er avgjørende viktig med god ledelse for å få enda bedre helsetjenester i Norge. Betydningen av god ledelse er undervurdert, både på golvet, på mellomledernivå og lenger opp, og derfor er det nyttig at Stortinget tar tak i denne typen spørsmål.

Når det da ikke er flertall for en tillitsbasert ledelsesreform i helsetjenesten, betyr ikke det at komiteen ikke er opptatt av stedlig ledelse. Vi mener også at gode arbeidsforhold og god ledelse skal ligge til grunn for hvordan en driver sykehuset, slik at ansatte ønsker å jobbe i helsetjenestene våre. Dette krever en mer systematisk satsing på utvikling av gode ledere, og jeg er glad for at alle partiene på Stortinget anerkjenner det.

Samtidig er jeg av den oppfatning at det er mest effektivt å fatte beslutninger nærmest mulig der hvor arbeidet blir gjort. Det sparer både tid og byråkrati, og det gjør også at en får bedre lokal tilpasning og gir større smidighet og omstillingsvilje.

Slik sett er Stortinget enig om det meste, men ikke om den overordnede organiseringen av helsetjenesten. Det er også en litt forskjellig oppfatning av i hvor stor grad statsråden har fulgt opp dette med stedlig ledelse, og der er det et stort flertall i komiteen som stiller seg bak regjeringens vurdering av at dette er fulgt opp i tråd med det Stortinget vedtok i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Ingen av forslagene som er fremmet i Dokument 8-forslaget, blir i dag vedtatt.

Ingvild Kjerkol (A) [12:56:57]: Sykehusene våre er til for pasientene. Der skal pasientene bli møtt på en god måte og få god behandling. Alle vi som er helsepolitikere, vet at engasjementet i og rundt våre sykehus er stort over hele landet. Noen steder er det vel stort for blodpumpas del. For eksempel i min egen region er det stadig høylytte diskusjoner og ofte også konflikter.

Det er klart at å ha en stedlig ledelse kan løse dette, men det er ikke alltid slik. Under behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan var det et enstemmig storting som var opptatt av at stedlig ledelse måtte være hovedregelen. Arbeiderpartiet mener at det var, og at det fortsatt er, gode argumenter for det. Jeg skal være helt ærlig: Stedlig ledelse i seg selv vil ikke bidra til at alle problemene løser seg over natten. Vi må være forberedt på og forvente at sykehusene hele tiden omstiller seg, og at det er stort engasjement omkring det. Denne omstillingen bør etter mitt syn bygge på et likeverdig samarbeid, hvor man utfordrer hverandre – ledelse, ansatte og andre organisasjoner som hører til i det demokratiet som utgjør et sykehus – hvor man lytter til hverandre, samarbeider og mot slutten av dagen, når beslutningene er tatt, stiller opp for hverandre.

For å få til det påligger det de regionale helseforetakene et betydelig ansvar. I foretak med flere sykehus under samme organisasjon kan det også fungere godt. Arbeiderpartiet mener det ikke bør være Stortingets oppgave å pålegge sykehus en annen måte å drive på, ved å kreve ny struktur der organisasjonsdemokratiet fungerer. Endringer for endringens skyld har aldri vært godt mottatt i store og komplekse organisasjoner som sykehusene våre, der hvor ledelsen, de ansatte og pasientene skal ha tillit til hverandre for å drive godt og samvirke godt.

Kjersti Toppe (Sp) [12:59:37]: Senterpartiet er opptatt av leiing av norske sjukehus. Vi meiner at norske sjukehus treng ei demokrati- og leiingsreform, og vi har levert inn fleire forslag om dette òg tidlegare. For å få til ei slik demokrati- og leiingsreform i norske sjukehus krevst det endring i både leiing, organisering og finansiering. Vi meiner at ei slik reform må starta med innføring av stadleg leiing. Det er veldig enkelt, og det har eigentleg Stortinget gjort, men det er ikkje gjennomført ute i tenestene.

I dag er det stor variasjon med omsyn til i kva grad stadleg leiing er innført, og kva ansvar ein stadleg leiar på sjukehuset har. Vi har fått Stortingets utgreiingsseksjon til å gjennomgå dette, og dette er lagt ved representantforslaget vårt og viser at det er stor variasjon. Vi kan ikkje seia at stadleg leiing er hovudregelen når heile regionale helseføretak lèt vera å innføra stadleg leiing på sjukehusa sine og lagar ein slags ny variant der dei seier at klinikkleiinga òg har eit plassansvar. Det var ikkje dette Stortinget vedtok ved behandlinga av Nasjonal helse- og sjukehusplan, det var ikkje dette som dei politiske talspersonane for partia sa i media skulle koma som eit krav då Stortinget behandla Nasjonal helse- og sjukehusplan.

Senterpartiet har eit klart forslag om kva stadleg leiing skal bety. Vi meiner at ein stadleg leiar skal ha ansvar for drifta av heile sjukehuset. Voss sjukehus, som vert dratt fram av helseministeren som eit sjukehus som ein kan læra mykje av, har ein stadleg leiar, som er Senterpartiets modell, som har ansvar for heile sjukehusdrifta, og dei har gode resultat. Det er òg grunnen til at dei står fram som eit robust lokalsjukehus.

Ein stadleg leiar er synleg i sjukehusmiljøet, er tilgjengeleg for dei tilsette, har ansvar for dagleg drift og er den som legg til rette for tillitsbaserte og sterke faglege fellesskap og leiarskap, det som elles er honnørord frå denne talarstolen.

Stadleg leiing er altså ikkje hovudregelen, trass i Stortingets vedtak, så vi vil ha ein omkamp om det. Vi føreslår ikkje at det absolutt skal vera Senterpartiets modell, men det skal vera ein stadleg leiar, slik ein del andre helseføretak, f.eks. Vestre Viken, har innført. Difor føreslår vi dette igjen.

Med dette tek eg opp forslaga vi er med på.

Nicholas Wilkinson (SV) [13:02:56]: Målet med helsevesenet er et best mulig tilbud til pasientene våre. Skal det bli bra, må man ha gode ansatte, og for at gode ansatte skal kunne gjøre sitt, trenger de god ledelse.

Jeg er glad for at hele komiteen har sagt seg enig i at det mest effektive er å fatte beslutninger nærmest mulig der arbeidet gjøres. Da kan man se de lokale behovene, man kan lytte til folk, og det blir raske og smidige beslutninger som er til det beste for behandlingstilbudet og til det beste for sykehuset.

Det vil også stoppe mye av den veldig viktige frustrasjonen som kommer fram i dag. Vi i SV blir kontaktet av helsefagarbeidere – spesielt sykepleiere, men også noen leger – som er veldig frustrert over at de, når de ønsker små endringer som kan gi store forbedringer på avdelinger, må gjennom ledd på ledd på ledd på ledd for å komme opp til en ledelse som kan fatte et vedtak.

Vi var på et sykehus der alt de ønsket, var å få på plass noen bordlamper. Det var én leder på den ene avdelingen som bare brøt regelverket og bestemte det selv. Han gjennomførte stedlig ledelse mot det som egentlig var reglene på sykehuset. De andre som fulgte reglene, søkte, og nesten ett år senere har det ennå ikke skjedd noe på disse avdelingene.

På mandag var jeg på UNN i Tromsø. Der har de gjennomført denne stedlige ledelsen som flertallet i dag skryter av, og som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV ikke er enig i at oppfyller kravet. På UNN forteller tillitsvalgte oss at ja, det er ledere på lokale avdelinger, men de har ingen myndighet. De kan ikke vedta noe eller gjøre noe – det er ikke beslutninger som tas nærmest mulig pasientene og der arbeidet gjøres. De er nærmest å forstå som nikkedukker, selv om det i hvert fall er godt at de har bedre relasjoner med sine ansatte og kan bidra til å styre det.

Men det er store mangler ved situasjonen slik den er i dag. Hvis vi ønsker omstillingsvilje og smidighet i sykehusene våre, må beslutningene tas nærmest mulig der arbeidet gjøres. Det er det Fagforbundet, Sykepleierforbundet og andre viktige som gjør jobben i helsevesenet, ber om.

Derfor er jeg stolt over at SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti står sammen om et mer effektivt helsevesen som tar beslutninger der de skal tas. Vi ønsker å gjennomføre virkelig stedlig ledelse ved våre sykehus.

Statsråd Bent Høie [13:05:45]: Ledelse, arbeidsmiljø, åpenhet og tillit har stor betydning både for den enkeltes arbeidssituasjon og – ikke minst når det er snakk om helsetjenesten – for kvaliteten på pasientbehandlingen. Dette er et viktig område for meg, og jeg har som helseminister ved flere anledninger bedt om en forsterket innsats fra helseforetakene når det gjelder både arbeidsmiljø og tiltak for å bedre pasientsikkerheten. Det er min vurdering at stedlig ledelse er ett av flere tiltak i arbeidet med å forbedre arbeidsmiljøet og øke pasientsikkerheten. Så er det sånn at god ledelse kan ikke vedtas, det må utvikles og arbeides med over tid.

Jeg vil vise til stortingsbehandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan for 2016–2019, hvor følgende forslag ble vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet og/eller styringsdokumenter sørge for at stedlig ledelse blir hovedregelen ved norske sykehus.»

Anmodningsvedtaket ble fulgt opp i foretaksmøtet til de regionale helseforetakene 4. mai 2016. I foretaksmøtet understreket jeg at vedtaket tilrettela for fleksibilitet i helseforetakene til å etablere ledelsesmodeller tilpasset de lokale behovene. Kravet om stedlig ledelse er f.eks. ikke til hinder for bruk av tverrgående klinikker, men forutsetter at det er ledere på de ulike geografiske lokasjonene med fullmakt til å utøve stedlig ledelse. Dette er også i tråd med merknaden fra flertallet i forbindelse med det som Stortinget vedtok.

Jeg har vært tydelig på at helseforetakene må sikre en organisering som oppfyller lovens krav til enhetlig ledelse. Dette innebærer bl.a. at alle ansatte i sykehuset skal vite hvem som er deres nærmeste leder. Dette er viktig, spesielt i omstillingsprosesser. Endring av strukturer skal skje i samarbeid og i god dialog med ansatte og deres organisasjoner. Et av de viktige målene med stedlig ledelse er å bidra til god kommunikasjon og samhandling innad i sykehuset og mellom sykehus i et område og kommunene og andre som har interesser mot sykehuset.

Jeg vil avslutningsvis avkrefte det som påstås av dem som fremmet forslaget, at vedtaket om stedlig ledelse ikke er fulgt opp. I årlig melding for 2016 rapporterte de regionale helseforetakene om at alle helseforetakene har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak. Rapporteringen viser også hvordan helseforetakene har etablert stedlig ledelse i sine sykehus. Dette gjelder også for Helse Møre og Romsdal helseforetak.

Bård Hoksrud (FrP) [13:14:58] (ordfører for saken): Legevakten er en svært viktig tjeneste, og det handler mye om tryggheten til innbyggerne. Den akuttmedisinske beredskapen er grunnleggende i folks helsetjeneste. Den skal gi trygghet for akutt helsehjelp til alle i hele landet når de trenger det.

Forskrift om akuttmedisin, der legevakt er et av de sentrale elementene, ble fastsatt i 2015 med det formål å bidra til at befolkningen ved behov for øyeblikkelig hjelp mottar forsvarlige og koordinerte akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, og med nærhet til der man bor. Derfor er det viktig å jobbe for å styrke disse tjenestene, for å sikre at pasientene som trenger akutt hjelp ved legevakten, skal få best mulig hjelp og behandling.

I forbindelse med representantforslaget foreslår flertallet at man ber regjeringen endre akuttmedisinforskriften § 7 slik at det ikke settes et generelt krav til bakvakt med utrykningsplikt. Videre foreslår man at man skal sikre at alle legevakter skal ha en ordning der bakvakt med lokalkunnskap og selvstendig vaktkompetanse er tilgjengelig på telefon for leger uten selvstendig vaktkompetanse.

Jeg regner med at forslagsstillerne vil redegjøre for hvorfor de ikke ønsker å innføre kravene det legges opp til i forskriften § 7, i det hele tatt. Vi ser at mange kommuner har store utfordringer med å oppfylle forskriften § 7. Derfor har også statsråden gitt beskjed om at man skal utsette innføring av kravene i forskriften § 7, slik at kommunene får bedre tid til å få dette på plass. Det er vi enige om er det riktige å gjøre.

Men konsekvensene av flertallets forslag til vedtak om å endre forskriften, som skal behandles i denne saken i dag, vil bidra til at kravet til kvalitet hos dem som skal jobbe på legevaktene rundt omkring i landet, vil være lavere enn det nivået som regjeringspartiene, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, har ønsket at man skal ha i framtiden. Vi har ønsket å styrke de lokale legevaktene ved at det stilles krav om at bare leger som er spesialisert i allmennmedisin, og godkjente allmennleger med definert vaktkompetanse og kurs i vold og overgrepshåndtering kan arbeide selvstendig legevakt. Kommunene plikter å etablere bakvaktsordninger for leger i vakt som ikke oppfyller kompetansekravene. Dette er noe vi har ønsket å gjøre for å sikre at når man trenger akutt hjelp på legevakten, skal man møte leger som har de beste forutsetninger for å kunne gi pasienten best mulig hjelp, og som har den nødvendige kompetansen til å gi den beste behandlingen.

Ingvild Kjerkol (A) [13:17:46]: Landet opplever en utfordring med å rekruttere til den viktigste delen av helsetjenesten, nemlig fastlegene, og med innføringen av denne forskriften, akuttmedisinforskriften, opplever flere legevakter at utfordringene forverres. Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet sammen med de andre partiene var med på å fremme dette forslaget.

Så har statsråden i mellomtiden utsatt denne fristen. Vi mener det fortsatt er viktig å ha fokus på en legevaktstjeneste som er nær nok og god nok, og derfor står vi på det alternative forslaget i innstillingen. Vi husker jo alle eksemplet fra Helgeland hvor den ene allmennlegespesialisten måtte gå vakt hver dag, 365 dager i året, hvis man skulle oppfylle dette kravet. Så her trenger man å utvikle faget sammen med myndighetene, slik at vi ikke opplever en enda større sentralisering av legevaktene, for nærhet er også viktig i denne tjenesten.

Kjersti Toppe (Sp) [13:19:32]: Vi har fremja forslag om å endra forskrift om akuttmedisin § 7 slik at det ikkje vert sett eit generelt krav til bakvakt med utrykkingsplikt, og eit forslag om å sikra at alle legevakter har ei ordning der bakvakt med lokalkunnskap og sjølvstendig vaktkompetanse er tilgjengeleg på telefon for legar utan sjølvstendig vaktkompetanse. Desse forslaga vert det fleirtal for i dag, og det meiner eg er heilt rett.

Det er ikkje slik at vi dermed senkar kvalitetskrava til legevakt. Dei kvalitetskrava som har vore i forskrifter, om at ei bakvakt skal ha utrykkingsplikt, har ikkje fungert der ute. Det det fører til, ser vi no enkelte plassar i landet, er at legevaktene vert sentraliserte. Så kan vi spørja om det er greitt å ha sentraliserte legevakter med den rette kompetansen, der pasientar må reisa over ein time for å få hjelp. Kva slags kvalitet er det i det tilbodet? Difor har vi sett oss nøydde til å fremja forslag om dette. Alternativet er ei sentralisering av legevakta i enkelte distriktskommunar fordi ein vil få ei urimeleg vaktbelastning på dei legane som er igjen.

Eg vil minna om at ordlyden i forslaget ikkje er tilfeldig. Det står at det ikkje skal setjast eit generelt krav til bakvakt med utrykkingsplikt. Vi går ikkje inn og detaljstyrer om det skal vera ei differensiering her, om det skal vera slik som enkelte i høyringa har kome med innspel om, at ein kan laga ei dispensasjonsordning for dei kommunane som kan dokumentera at dei har rekrutteringsproblem, og som kan bevisa at dei har avbøtande tiltak. Det er opp til regjeringa å seia noko om det. Men vi kan ikkje laga eit generelt krav til ei bakvakt med utrykkingsplikt som skal gjelda for heile landet, fordi det fører til sentralisering av legevakter. Det har skjedd, og eg veit det er fleire legevakter som planla det.

Det er fleire faglege instansar som støttar oss. Blant anna har vi fått innspel frå Statens helsetilsyn som meiner at dette vil auka sårbarheita i legetenestene med eit slikt absolutt krav, og dei er også redde for sentralisering av tenestene. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har eit alternativt forslag, og Nasjonalt senter for distriktsmedisin har også kome med innspel. Det er inga løysing berre å utsetja dette i to år til. Det har allereie fått ei utsetjing på tre år, og vi ser kva veg det går. Eg meiner dette forslaget som vi har fremja no, er det som vil styrkja norske legevakter, og så må det sjølvsagt veldig mykje anna til.

Med dette vil eg anbefala tilrådinga.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:22:45] (komiteens leder): Takk skal du ha, president. Det var fint å bli nevnt med begge etternavnene, så tusen takk.

Det er bra at helse- og omsorgsministeren vil forlenge overgangsordningen for krav til grunnkompetanse for leger. Det er bra at krav til bakvakt med utrykningsplikt for leger som ikke oppfyller kravet til selvstendig vakt, blir utsatt til 2020. Komiteen støtter den avgjørelsen, men Kristelig Folkeparti mener det er viktig å endre kravet i forskriften til bakvakt og ikke bare utsette den. Vi er redd for at en ren utsettelse av bakvaktskravet og ikke en endring kan føre til enda mer sentralisering av legevakter. Vi ønsker ikke en svekkelse av de allerede sårbare legetjenestene i distriktskommunene. Det betyr totalt sett et dårligere helsetilbud for folk flest. Derfor støtter Kristelig Folkeparti innstillingen.

Det er viktig å være klar over at noen kan mene at dette er detaljstyring fra Stortinget, men jeg mener at det å sitte stille og se på at helsetilbudet i Distrikts-Norge kan bli svekket, kan ikke Stortinget gjøre, og spesielt når det er sårbare legetjenester i distriktskommuner allerede.

Det har vært sagt mye om fastlegeutfordringene i vårt land. Det er vanskelig å rekruttere, og det er vanskelig å få nok leger til å ta allmennpraktisk utdanning. Det er forskjell i dag på å være lege og å ta spesialistutdanning i sykehus. Da er sykehuset med på å legge til rette for det. Er en fastlege og skal ta utdanningen som selvstendig næringsdrivende, må en betale alt selv og tape inntekt mens en gjør det. Det gjør at det per i dag er vanskelig å få nok leger til å ta denne allmennutdanningen. Derfor tenker Kristelig Folkeparti at det er ikke nok bare å se på forskrifter og på krav til legevaktstjeneste. Vi må også se på hvordan vi kan sikre nok utdannede folk i primærhelsetjenesten.

Statsråd Bent Høie [13:25:37]: Legevakttjenesten er en veldig viktig tjeneste for innbyggerne når hjelpen haster litt. Fastsettelsen av akuttmedisinforskriften i 2015 var et første skritt på veien mot en styrket legevakttjeneste. Legevakttjenesten er altfor viktig til at vi ikke stiller krav til tjenesten. Samtidig viste høringen av forskriften i 2014–2015 at mange kommuner, særlig i distriktene, var bekymret for om de ville klare å innfri kompetansekravene.

Derfor ga jeg Helsedirektoratet den gangen i oppdrag å evaluere implementeringen av forskriften og spesielt følge med på kompetanse- og personellutviklingen i kommunene. Samtidig ble det innført en treårig overgangsordning til 1. mai i år. Helsedirektoratet leverte sin rapport 25. januar. De anbefalte å forlenge overgangsordningen for kompetansekrav til leger som kan ha legevakt alene uten bakvakt. Dette gir tid til en helhetlig gjennomgang av akuttmedisinforskriften og bedre forutsigbarhet for kommunene.

Parallelt med Helsedirektoratets evaluering har det vært på høring forslag om justeringer i forskriften. Det var bl.a. behov for å tilpasse forskriften til kravet i kompetanseforskriften for leger fra 2017, slik at kompetansekravene til legevakt ikke skulle bli strengere enn tenkt. Svært mange av høringsinstansene var mest opptatt av rekrutteringssituasjonen og uttalte seg primært om denne. Det var spesielt det generelle kravet til bakvakt for leger som ikke oppfylte kompetansekravene, og bakvaktens plikt til å rykke ut om nødvendig, som opptok dem. Det er stor overensstemmelse mellom situasjonsbeskrivelsene fra høringene og problemstillingene skissert i Helsedirektoratets evalueringsrapport.

Jeg har nå sendt forslag til en kongelig resolusjon til behandling i statsråd i morgen. I tillegg til endringer som følge av høringen foreslår jeg å forlenge overgangsordningen for kompetansekrav til leger til 1. januar 2020. Det betyr at generelt krav til bakvakt med utrykningsplikt ikke vil bli effektuert før denne dato. I forslaget benytter jeg også anledningen til å tydeliggjøre de kompetansekravene som stilles til lege på vakt, fordi denne bestemmelsen i forskriften har vist seg vanskelig å forstå for mange.

I perioden med forlenget overgangsordning vil jeg på bakgrunn av både Helsedirektoratets rapport og informasjonen fra høringsinstansene gjennomgå forskriften i helhet. Blant det jeg da vil se nærmere på, er utformingen av bakvaktbestemmelsen og unntaksbestemmelsen. Forslaget til nye endringer i akuttmedisinforskriften vil deretter sendes på alminnelig høring, men kommunene bør jobbe videre med å nå disse kravene. Mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats for å få det til, og det er ikke avlyst at vi skal stille krav til kompetanse i legevakt.

Erlend Larsen (H) [13:31:46] (ordfører for saken): Denne saken har sitt utgangspunkt i et representantforslag fra stortingsrepresentantene Tuva Moflag, Ingvild Kjerkol, Tore Hagebakken, Tellef Inge Mørland og Siv Henriette Jacobsen fra Arbeiderpartiet. Forslaget er altså å utarbeide en nasjonal strategi for god ernæring for eldre som mottar omsorgstjenester i sykehjem og hjemmetjenesten.

Forslagsstillerne viser til at mat og måltider for eldre er en viktig del av den kommunale omsorgstjenestens oppdrag, i både sykehjem og hjemmetjenesten. Dette er synspunkter hele komiteen deler. Måltidene er en positiv daglig begivenhet som representerer mer enn inntak av næring. I tillegg er det viktig å understreke at god ernæring kan være en avgjørende faktor både i behandling av sykdom og for å opprettholde funksjonsevnen lengst mulig hos eldre mennesker. Dette vil gi økt livskvalitet og ikke minst spare samfunnet for kostnader ved at flere beholder helsen lenger, med mindre sykelighet og færre sykehusinnleggelser.

En rapport fra Helsedirektoratet om ernæring hos beboere på sykehjem viste at 50,5 pst. av sykehjemsbeboerne i aldersgruppen 67 år og eldre ble vurdert å ha en ernæringsmessig risiko i løpet av de siste tolv månedene. Av disse hadde 36,1 pst. en ernæringsmessig risiko for underernæring. Når det samtidig er manglende systematisk oppfølging av den enkeltes ernæringstilstand, kan det være vanskelig å fange opp brukere med risiko for underernæring.

Komiteen merker seg statsrådens brev til komiteen av 20. februar i år om at regjeringen har lagt fram en egen femårig handlingsplan for bedre kosthold, som bl.a. inneholder tiltak for å sikre god kvalitet i ernæringsarbeidet. Komiteen mener at å hindre underernæring blant eldre som mottar helse- og omsorgstjenester, er et ledelsesansvar. Det er ikke tilstrekkelig å få utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer og strategier om disse ikke innarbeides i tjenestene. Kommunene og sykehusene må på bakgrunn av de nasjonale anbefalingene utarbeide egne strategier og handlingsplaner for god ernæring.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet viser til at mat og måltider vil være en av hovedsatsingene i stortingsmeldingen Leve hele livet. Stortingsmeldingen er ventet framlagt før sommeren. Disse partiene viser til at reformen vil bygge på de erfaringene kommunene har, og at de gode løsningene som finnes, skal spres til resten av landet.

Som følge av dette ønsker komitémedlemmene fra disse partiene å vente med å gjøre nye vedtak til stortingsmeldingen foreligger. På denne måten mener vi at Stortinget sikrer en mest mulig helhetlig tilnærming til en så viktig sak. Anbefalingen fra komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti er at representantforslaget ikke vedtas.

Tuva Moflag (A) [13:34:48]: I dag er Arbeiderpartiet glad for å sette ernæring for eldre på den politiske dagsordenen. Vi er stolte over å fremme forslag om en helhetlig nasjonal strategi for godt kosthold og sunn ernæring hos eldre som mottar tjenester, i både sykehjem og hjemmetjenesten, og for at frivillige organisasjoner kan få styrket sitt arbeid, slik at eldre og aleneboende kan få noen å spise måltider sammen med.

Bare tenk på hvordan vi har det her på Stortinget. Sunn, næringsrik og god mat er lett tilgjengelig, og vi har et hyggelig sosialt fellesskap å dele maten i. De fleste av oss har i hvert fall det, vil jeg håpe. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i hvor viktig dette er for vår egen trivsel og for vår egen helse.

Måltidene er en positiv daglig begivenhet som representerer mer enn inntak av næring. Det er smak, lukt, presentasjon, samvær og opplevelse. Regjeringspartiene har også vist til at det er viktig med matlukt og kjøkken, i sin regjeringsplattform. Det er sterke tradisjoner knyttet til maten. Den gir identitet og tilhørighet og ivaretar et nært fellesskap med andre mennesker.

De siste månedene har jeg besøkt både Fredrikstad, Larvik og Ski. Dette er Arbeiderparti-styrte kommuner som jobber godt med mat, og jeg er stolt av at Ski ble kåret til Årets Matgledebedrift i 2017 for den gode jobben de gjør på Solborg sykehjem og kjøkkenet der.

For hjemmeboende eldre kan god ernæring bidra til å utsette behovet for en heldøgns omsorgsplass, og sykehjemsplasser er et knapphetsgode i samfunnet i dag. Å forebygge underernæring hos eldre er kanskje noe av det mest treffsikre vi kan gjøre. Det blir dobbelt så mange eldre i Norge de neste 20 årene. Arbeiderpartiet vil bidra til at folk holder seg friskere, slik at de kan bo lenge hjemme. Vi er glade for støtten fra de rød-grønne partiene og synes det er synd at de borgerlige verken ser den personlige gevinsten eller den samfunnsøkonomiske gevinsten av dette forslaget.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer.

Bård Hoksrud (FrP) [13:37:34]: Arbeiderpartiet sa de var glade for å ta opp saken i dag. Jeg er glad for at regjeringen har vært opptatt av dette siden vi overtok for over fire år siden, og at man faktisk også har hatt en konkurranse hvor man har oppfordret og stimulert kommunene og institusjonskjøkkenene til å konkurrere om hvordan man lager de gode måltidsøyeblikkene – et fantastisk prosjekt. Jeg har reist rundt og besøkt sykehjem. Ett år fikk jeg lov til å være med i juryen for å kåre det beste sykehjemmet i Norge når det gjelder matkvalitet og hvordan man jobber for at maten skal smake godt og se godt ut. Det er noe Fremskrittspartiet er opptatt av, som regjeringen er opptatt av, og et område man også jobber for å få gjort mer på.

Det er bra at Arbeiderpartiet har lest Jeløya-plattformen, for der er nettopp mat og matkvalitet og ikke minst at man skal få lukt tilbake på sykehjemmene, en viktig sak.

Jeg mener også det er viktig å signalisere at det faktisk er mange kommuner, sykehjem, som har veldig god matkvalitet, og som er opptatt av maten som blir servert på sykehjem. Men vi har også sett eksempler, f.eks. i Halden, hvor kommunen har et sykehjem og fengselet ligger nesten ved siden av sykehjemmet. Der har man gjennom oppslag i media sett, dessverre, at det har vært stor forskjell på kvaliteten på maten. Derfor er det viktig at man setter dette skikkelig på dagsordenen, og derfor er det viktig at man ser på hvordan og når man skal få måltidene, osv. Som regjeringen og Fremskrittspartiet har vært opptatt av, ønsker man bl.a. å flytte måltidene, spesielt middagen, til senere på dagen. Der har man sett veldig gode resultater flere steder.

Jeg var i Vestfold i dag og snakket for eldrerådene der. Der var også en av dem som virkelig har vært opptatt av dette med matglede, nemlig kokken på et sykehjem i Sandefjord, som på en glimrende måte jobber for at man skal få maten til å se ut, smake og lukte bedre og gi gode råd til andre som også er opptatt av det.

Så føler jeg at forslaget her er å slå inn åpne dører, og at det faktisk er gjort mye allerede. Vi venter på meldingen Leve hele livet, hvor jeg også vet at ernæring, mat og matglede kommer til å være en viktig del. Jeg ser fram til at den kommer.

Dette er et veldig viktig område, som vi har vært opptatt av i mange år – både Fremskrittspartiet og regjeringen.

Kjersti Toppe (Sp) [13:40:40]: Det er veldig viktig å leva heile livet, så det er noko fint å venta på. Men når det gjeld denne saka, meiner Senterpartiet at det ikkje er nok å venta på ei stortingsmelding når det er eit heilt konkret arbeid som gjeld ernæring som må styrkjast ute i tenestene.

Vi vil støtta forslaget frå Arbeidarpartiet. Det er sant som dei har skrive i merknadene, at kosthaldet har betydning for den enkelte sin livskvalitet, men eg ønskjer å fokusera meir på det faglege.

Det er berre Arbeidarpartiet som er med i ein merknad med oss der vi viser til at ernæring må vera ein del av behandlaransvaret, og at oppfølging av pasientane sin ernæringsstatus er ein del av det medisinske behandlingstilbodet. Det er ikkje tilstrekkeleg å visa til ei meir overordna melding. Vi må sørgja for at det ernæringsmessige arbeidet og førebygging av underernæring vert implementerte i tenestene.

Det er fint å sjå dei gode eksempla der ute, og dei kan vi læra av. Men vi meiner at ein må gå grundig til verks og sjå på dette som ein del av behandlaransvaret. Det er det ikkje i dag.

Så meiner vi òg at det er viktig at ein ny strategi ikkje berre omfattar eldre, men alle alvorleg sjuke som tar imot omsorgstenester.

Det er slik i dag at pasientar døyr av underernæring i Noreg – pasientar døyr av underernæring etter å ha vore innlagde på sjukehus. I eit så utvikla helsevesen som vi har, er det eit stort paradoks. Slik kan vi ikkje ha det. Det er òg eit paradoks at vi har all verdas gode faglege nasjonale retningsliner for dette arbeidet. Dei siste vart utarbeidde av Helsedirektoratet i 2010. Eg har lese dei, dei er veldig gode, dei er konkrete, dei er enkle, og dei har tydelege tiltak – kva som må gjerast ute i tenestene – m.a. at alle med risiko skal få ein individuell ernæringsplan der dette vert følgt opp heilt systematisk. Eg saknar at det vert fokusert på det systematiske ernæringsarbeidet ute i tenestene, at ein vert spurd ved innlegging kva statusen er, kva vekta er, korleis dette vert følgt opp, og kva risikoen er for at ein kan verta underernært ved opphaldet.

Så er det problemet med dei siste 20 cm, som ingen snakkar om. Det kan vera all verdas gode mat, flotte tallerkenar, nydeleg tillaga, men når ein ikkje får hjelp til å få maten frå tallerkenen og opp til munnen, hjelper det ikkje – om du ikkje har gode pårørande som kjem og trår til. Dette er òg eit problem som eg er opptatt av. Det hjelper jo ikkje med god mat dersom ein ikkje får det ned i magesekken.

Eg tar opp forslaga nr. 3 og 4, som Senterpartiet er med på.

Nicholas Wilkinson (SV) [13:43:56]: Sunn mat er sunt. Det påvirker hele kroppen, det påvirker helsa, det påvirker evnen til å bli helbredet når man er syk, og det gjør folk glade. Så jeg tenkte egentlig å starte med et annet eksempel på hvordan mat kan være viktig. Da SV styrte, innførte vi skolefrukt på alle ungdomsskoler i Norge. Det gjorde at elevene spiste mer frukt i skolen, det gjorde også at de spiste mer frukt og grønt etter skolen, og de drakk mindre brus og spiste mindre godteri. Det viser at god og sunn mat har fantastisk flotte helsegevinster. Vi har i helsekomiteen tidligere diskutert om vi kan gjøre mer for å forebygge i stedet for bare å reparere skader. God og sunn mat er et av de beste og billigste virkemidlene vi kan bruke for å gjøre det.

Eldre holder helsa bedre når de får god mat – og så blir de glade. Jeg tror vi alle har sett skrekkhistoriene fra noen sykehjem med ganske forferdelig mat, som i hvert fall ikke jeg har lyst til å spise. Én ting er at det skader helsa, men det gjør det også kjipt å være gammel. Og sånn skal det ikke være. De fleste har heldigvis god mat, og det skal vi feire.

Derfor er jeg glad for at de rød-grønne partiene sammen støtter opp om Arbeiderpartiets veldig gode forslag om å ha en strategi og et samarbeid med de ideelle tilbyderne om dette og en strategi for sunn ernæring. Men jeg vil videre si at jeg er ganske skuffet over at det bare er Senterpartiet og SV av alle partiene på Stortinget som ønsker å støtte kunnskapsoppbyggingen rundt dette ved å sikre at det skal være ernæringsfysiologer i kommunene, og at det skal være kunnskap om ernæring i helseprofesjonsutdanningene. Jeg ville tenkt at de andre partiene i hvert fall ville stemme for enten – eller. Nå er man både imot å øke kunnskapen om ernæring i helseprofesjonsdanningene og imot at man skal ha egne ernæringsfysiologer. Det tror jeg er dumt, for jeg tror det hadde vært bra med mer kunnskap. Det ville skapt bedre helse, og egentlig er det billigere på sikt, for det er bedre å forebygge enn å reparere.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:46:13] (komiteens leder): Med fare for å tolke feil har jeg først lyst til å kommentere representanten Hoksruds sammenlikning av sykehjem og fengsel. Med sterkt i minne fengselsplassene vi så i går, synes jeg at alle fortjener god, ernæringsrik kost, uavhengig av hva de har gjort i livet. Det er det viktig for meg å si fra denne talerstolen.

Så til denne saken. Kosthold og ernæring henger nøye sammen med behandling og medisinbruk, for alt kan ha innvirkning på smak, lukt og dermed også matlyst. I tillegg er kosthold og ernæring en del av livskvaliteten for den enkelte. Måltid er for mange fellesskap, tilhørighet og kultur. Det er mye tradisjon og mange minner i mat og matfellesskap. Derfor har Kristelig Folkeparti ved mange anledninger tatt til orde for kompetanse på dette feltet. Det er utrolig viktig med lokalt kjøkken på de lokale sykehjemmene og med kunnskap om tradisjon – at man forstår kulturen, forstår mattradisjonen, kan tilberede og forstår hva atmosfære betyr – og samtidig har god kunnskap om den enkeltes sykdomsbilde og medisinbruk. Dette tror Kristelig Folkeparti må videreutvikles og ses i en større sammenheng med god omsorg.

Når Kristelig Folkeparti ikke stemmer for forslagene, er det ikke fordi vi ikke synes de er bra. Det er fordi statsråden har varslet at dette er sentralt i den kommende stortingsmeldingen Leve hele livet, og Kristelig Folkeparti har forventninger til at regjeringen skal levere. Hvis ikke regjeringen leverer på det de har lovet, og det statsråden har skrevet i brev, vil Kristelig Folkeparti stå på barrikadene for at dette blir viktig i den behandlingen som da kommer.

Statsråd Åse Michaelsen [13:48:42]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at mat og måltider for eldre er en viktig del av oppdraget til den kommunale omsorgstjenesten. Derfor er jeg også glad for at vi er så mange her i dag som er opptatt av mat og måltider, og at dette er en viktig arena for bedre helse både for kroppen og – ikke minst – for toppen.

Vi la i mars 2017 – altså for et år siden – fram en femårig handlingsplan for bedre kosthold som bl.a. synliggjør tiltak som skal sikre god kvalitet i ernæringsarbeidet. Mat og måltider er et av satsingsområdene i den nye kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet, som også har blitt omtalt her av flere representanter.

Jeg er opptatt av at eldre skal få næringsrik mat som både ser god ut, dufter og smaker godt, og som ikke minst er tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov. Jeg er også veldig opptatt av at maten serveres i en hyggelig ramme, og at de som ønsker det, har noen å spise sammen med. Dette var også representanten Bollestad opptatt av i sitt innlegg, og jeg støtter det fullt ut.

Mange kommuner har allerede tatt grep for å skape måltidsglede og god ernæring. Utfordringer finnes i kommunene, men det gjør også løsningene. Det er nettopp de gode eksemplene fra hele landet vi nå skal løfte fram og spre til andre kommuner gjennom Leve hele livet. Målet er å bidra til at eldre kan mestre livet lenger og ha trygghet for at de får god hjelp når de behøver det.

Mange kommuner utvikler godt samarbeid med frivillige spisevenner, som også er omtalt i dette Dokument 8-forslaget, eller måltidsvenner. Det er over Kulturdepartementets budsjett for 2018 satt av 5 mill. kr til frivillige organisasjoner som har tiltak for at eldre og aleneboende skal få noen å spise måltider sammen med.

Jeg viser videre til de nye kvalitetsindikatorene, som ble publisert første gang i 2017, og som omhandler oppfølging av ernæring hos beboere på sykehjem og også oppfølging av ernæring hos hjemmeboende. Indikatorene gir viktig informasjon som vil kunne bidra til å styrke ernæringsarbeidet i kommunene, deriblant motvirke under- og feilernæring blant brukergruppene.

Jeg mener at de tiltakene og prosessene som nå er satt i gang, sammen med de forslagene jeg vil komme med i stortingsmeldingen, samlet sett vil ivareta innholdet i representantforslaget. Og skulle det være slik at vi avdekker at her er det noen stoler som ikke er satt tett nok sammen, slik at noe faller imellom, skal jeg være den første til å ta dette opp i denne salen.

Siv Henriette Jacobsen (A) [14:00:47]: Denne debatten og ikke minst dette replikkordskiftet har vel bekreftet det som alle egentlig har fryktet – at forventningene til stortingsmeldingen Leve hele livet bygges høyere og høyere opp, men at stortingsmeldingen ikke kommer til å levere. Den går allerede under forskjellige navn, som inspirasjonskatalog og tankekart, og statsråden selv kalte den en kokebok.

Dersom man skal jobbe med ernæring, og dersom man skal få bedre kosthold, er det selvfølgelig viktig med en god kokebok. Men det aller viktigste er handlinger – det aller viktigste er midler til å kjøpe inn råvarer, slik at man kan få god ernæring av det. Dersom man kun skal koke suppe på en spiker, blir det ikke mye bedring på dette området.

Jeg oppfatter en slik holdning som at man egentlig fraskriver seg ansvaret for tiltak, for prioritering og for konkrete midler som kan bedre situasjonen. Ikke nok med det: Man peker på at ting er trivelige, koselige, hyggelige – man tar ikke på alvor det faglige i dette. Man tar ikke på alvor at folk faktisk dør av underernæring i dag. Man tar ikke på alvor at halvparten av dem som utskrives fra sykehus, er i en ernæringsmessig risikosone, og at det er hovedgrunnen til at folk blir reinnlagt. Dette koster samfunnet millioner av kroner og bør ses i sammenheng med gode faglige råd med tiltak bl.a. innenfor tannhelse, med lovendringer og med øremerkede budsjettmidler.

Ja, det er viktig å ha tiltro til den enkelte, og det er viktig å ha tiltro til kommunene, men de kan ikke trylle. Så om man skal bedre situasjonen, må det konkrete forslag til, det må budsjettmidler til, og det må handling til. Dersom ikke dette kommer på plass, er det ingen grunn til å tro at det blir noe bedre på dette området. Det er iallfall grunn til å tro at kokeboken ender med et mageplask, at det ikke blir et bedre mageinnhold for den enkelte eldre, og at tilstanden ikke blir bedre med hensyn til hvor mange som dør av ernæringsproblematikk.

Bård Hoksrud (FrP) [14:03:47]: Jeg hørte representanten Bollestad og insinuasjoner som gjaldt at jeg sammenlignet maten på sykehjemmet og maten i fengselet i Halden. Det er ikke fordi maten skal bli dårligere i fengselet – det handler faktisk om at man må få bedre mat på sykehjemmet. Jeg synes det er litt synd å insinuere noe ut fra det oppslaget som var i går, som jeg tror rørte veldig mange – ja, de aller fleste – når man så hvordan enkelte fanger har det, med tanke på at de har store psykiske problemer.

Så må jeg passe på, for jeg sa vel noe sånt som at jeg gledet meg til å leve hele livet. Jeg tror kanskje jeg skal redefinere det til at jeg ser fram til stortingsmeldingen Leve hele livet. Men jeg har også lyst til å si noe etter å ha hørt foregående taler, som snakker om staten og at vi må lage en plan osv., men altså ikke har tillit til sine over 200 ordførere som styrer norske kommuner. Det er over 200 Arbeiderparti-ordførere i dette landet. Fremskrittspartiet ønsker i utgangspunktet en modell med statlig finansiert eldreomsorg, men det har vi vært ganske alene om. Men vi har fått med regjeringspartiene, og samarbeidspartier i forrige periode, på å starte forsøk i noen kommuner. Det er en kjempesuksess, og jeg synes kanskje at noen av representantene burde ta en tur dit og kikke, for de er opptatt av disse tingene også.

Og når jeg hører foregående representant klage over økonomien: Kommuneøkonomien har vel aldri vært bedre enn det den har vært etter disse fire årene.

Jeg synes også man bør merke seg at noen av dem som faktisk er best på mat, som gjør dette på den beste måten, ikke er kommuner som bruker mest penger på hver. Det handler om hvordan man gjør det, og hvordan man tenker, om filosofien og om kreativiteten som alle ansatte får lov til å ha. Det skjer i forskjellige kommuner, og jeg har fått se at i hvert fall noen av dem som har vunnet i konkurransen Gylne Måltidsøyeblikk, ikke er de som bruker mest penger – det er de som har kreativiteten, og ledere som faktisk går foran og er opptatt av at dette skal vi gjøre på en god måte, fordi man er opptatt av å gi god ernæring til dem som bor der.

Jeg synes man bør ha med seg det når man har denne debatten, for det høres ut som om alle kommunene er sultefôret.

Det er også morsomt å vite at noen av de kommunene som ikke har eiendomsskatt, leverer like gode tjenester som kommuner som håver inn eiendomsskatt – jf. Ullensaker, jf. Os, som klarer å levere gode tjenester uten at de alltid må ha eiendomsskatt, slik ordføreren i Porsgrunn, fra Arbeiderpartiet, alltid skriker om hver gang noen diskuterer eiendomsskatten og han må heve den. Da handler det om at han må det fordi han skal levere eldreomsorg. Men andre klarer altså å levere eldreomsorg og gode tjenester uten eiendomsskatt, uten alltid å rope på alle andre, men ved faktisk å gjøre noe selv.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:06:56]: Det er ganske overraskende å høre representanten fra Fremskrittspartiet si at det ikke har noe å si hvor mye penger man bruker. Hvis en kommune bruker 1 kr på mat og en annen bruker 200 kr – selvfølgelig er det mulig å kjøpe bedre råvarer i kommunen som bruker mer penger. Er det det eneste som har noe å si? Nei, selvfølgelig er det ikke det, og derfor har jo Senterpartiet og SV bl.a. foreslått at vi skal ha ernæringsfysiologer i kommunene, at vi skal ha mer kunnskap i helsearbeiderutdanningene om hvordan lage mat, og hvordan maten kan brukes. Men det stemmer jo regjeringspartiene mot. Så jeg er enig i at vi må bruke penger klokt, men å skape et inntrykk av at det ikke har noe å si hvor mye penger vi bruker på mat – det kan enhver person som går ut i dag for å handle til måltidet sitt fra en dagligvarebutikk, fortelle at er bare tull.

Så blir det gjentatt fra Fremskrittspartiet at kommunene har så skrekkelig god økonomi. Det er ikke sant. Kommunene har overskudd i år. Alle de som sitter her, vet at det er fordi de har beregnet mye svakere skatteinngang enn de har endt opp med å få. Det er fordi økonomien nå har bedret seg mer enn man trodde den skulle gjøre. Da går de i overskudd. Men å påstå at det er fordi de har så rund og god økonomi – det er ikke sant.

Jeg må si jeg er bekymret, for jeg forsto lite til ingenting av statsrådens svar – vi har tillit til lokaldemokratiet. Jeg skjønner ikke helt hva det skal bety, men det høres ut som det betyr at man egentlig ikke har tenkt å gjøre noen endringer, og at lokaldemokratiet bare skal få lov til å fortsette som før. Det høres fint ut for noen. For SV er det viktig at vi sikrer en garanti til alle eldre i Norge om en verdig og god eldreomsorg, og det er vi villig til å lovfeste. SV er med regjeringen på mange merknader når det gjelder Leve hele livet. Vi vil spille på lag og samarbeide og har sagt hva vi synes er viktig. I dag viser vi også at vi stemmer for gode forslag, som samboergaranti, når det kan få flertall, fordi vi er opptatt av det som er best for eldre, ikke hvilket parti som foreslår det. Og derfor er jeg spesielt skuffet over å få et sånt svar på den reformen som vi har blitt lovet så lenge nå, Leve hele livet. Vi skal altså vente med å vedta viktige ting for god ernæring i kommunene etter Arbeiderpartiets gode forslag fordi det skal komme en reform der statsråden har tillit til lokaldemokratiet.

Jeg vil si det fra denne talerstolen sånn at det er tatt opp til denne reformen en gang kommer, at hvis reformen viser seg å være det vi nå frykter, et løst tankekart uten konkret hjelp, uten nye rettigheter, lovvedtak eller finansiering, kommer vi til å gå mot den fordi de eldre i Norge fortjener bedre enn å bli møtt med et løst tankekart. De fortjener nye, sterke rettigheter, bedre kommuner med nok ressurser til å gi dem den velferden, eldreomsorgen og verdigheten de fortjener.

Sveinung Stensland (H) [14:10:44]: Jeg kan overbringe en hilsen fra saksordføreren, som ikke har anledning til å være her. Hun vil gjerne takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Arbeiderpartiet vil med dette forslaget rette oppmerksomheten mot eldres rett til å bo sammen med sin samboer eller ektefelle også når en flytter inn på et sykehjem. Mange av oss tar det som en selvfølge å dele hverdagen med vår ektefelle eller samboer, og dette er kanskje en person en har delt hverdagen med over halvparten av livet. Ikke noe helsepersonell kan erstatte den tryggheten dette gir.

Nå har denne regjeringen allerede innført en rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgnstjenester. En naturlig forlengelse av dette er å åpne for at samboeren eller ektefellen får følge med på lasset, dersom begge parter ønsker det. For Høyre blir det derimot galt om det er sykdom og omsorgsbehov som avgjør hvorvidt en skal få mulighet til å bo sammen. Tryggheten og gleden det gir å bo sammen med sin kjære, er like sterk selv om en av partene er frisk.

Det har i dag og de siste dagene oppstått en debatt om kostnaden ved dette. Det har blitt problematisert. Til det vil jeg si at det er ingen som i dag vedtar at kommunene skal gi friske mennesker gratis opphold på sykehjem. Det er heller ikke sånn at de fleste friske mennesker trakter etter å bo på et sykehjem, men for noen er dette viktig. For noen er det å kunne dele den siste tiden med sin kjære, sånn en har gjort gjennom kanskje hele livet, det viktigste av alt.

Vi vil derfor gi denne retten, som flere kommuner allerede gir i dag, til alle, og jeg er glad for at dette i dag får flertall i denne salen. Det kan nevnes at det er noen kommuner som har innført dette. Det har ikke vært et renn, og jeg tror heller ingen har et sterkt ønske om å flytte inn på en institusjon, men i noen tilfeller er dette en reell problemstilling, og da ønsker ikke vi å stå i veien for det.

Tuva Moflag (A) [14:13:00]: La det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet er for samboergaranti i eldreomsorgen. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet har foreslått en slik garanti. Med denne garantien vil vi sikre at ektepar og samboere ikke splittes og plasseres i hvert sitt omsorgstilbud den siste tiden av livet sitt. Med inspirasjon fra Gunvor og Charles fra Arendal vil vi sikre at par får plass sammen, om de ønsker det. Forutsetningen er at begge er avhengig av omsorgstjenester. Det er sånn vi i Arbeiderpartiet tenker om helse- og omsorgspolitikk: Vi skal alltid prioritere dem som har størst behov.

Nå vil regjeringen, med støtte fra SV, gå lenger. Med samboergarantien som nå innføres, vil friske pårørende, altså mennesker uten pleiebehov, få rett til å flytte inn i landets sykehjem. Arbeiderpartiet mener det skal legges godt til rette for både besøk og overnatting for friske pårørende, men å garantere plass i sykehjem til friske mennesker er urealistisk når det blir dobbelt så mange eldre de neste 20 årene. For regjeringen virker det som det er viktigere å overby Arbeiderpartiet i denne saken enn å sikre at våre begrensede helsekroner brukes på dem som trenger det mest. Det er et paradoks at regjeringen stemmer mot å beholde tilskuddet til rehabilitering av sykehjem og stemmer mot å styrke tilskuddet til dagaktivitetsplasser for mennesker med demens, men nå skal regjeringen slå skikkelig på stortromma og garantere at friske pårørende får plass i sykehjem.

For Arbeiderpartiet er det viktig at kommunene er sentrale premissleverandører for tjenestene de har ansvaret for. Stortinget og kommunesektoren må spille på lag. Det er mange som advarer mot forslaget fra regjeringen. KS er mot, Fagforbundet er mot, Sykepleierforbundet er mot. Vi snakker altså om et forslag som kan ha store konsekvenser for sykehjemmene ute i kommunene våre.

Kommunene har gjort en formidabel innsats med å bygge om til enkeltrom. De er beregnet på én hjelpetrengende beboer, som kanskje trenger pleie og stell flere ganger i løpet av døgnet og natta. Det er en grov forenkling å si at man bare kan putte inn en ekstra seng. Hva skjer den dagen den syke partneren dør? Blir den friske da kastet ut? Syns virkelig Høyre det er greit å innføre denne garantien uten at kostnader og konsekvenser er utredet? At SV har mer penger å bruke på offentlige tjenester enn Arbeiderpartiet, er ikke noe nytt, men at Høyre skulle bli med på dette, forundrer meg. Vi håper Høyre og de andre partiene i regjering besinner seg og stemmer for det løse forslaget Arbeiderpartiet har fremmet i dag, om å få kunnskap om kostnader og konsekvenser først og ta beslutningen etterpå.

Jeg vil avslutte mitt innlegg med overskriften på Kristin Clemets blogg i dag. Her står det rett og slett: «Arbeiderpartiet har rett».

Med det tar jeg opp de forslagene vi har fremmet.

Kjersti Toppe (Sp) [14:16:12]: Først har eg lyst å seia at Senterpartiet ikkje likar bruken av ordet «garanti». Å møta utfordringar i eldreomsorga og elles i helsetenesta ved å gi garantiar om dette og hint meiner vi er ein uklok måte å driva politikk på. Men det er ei moglegheit for Stortinget til å vedta noko, mens kommunane må betala. Vi meiner at det er meir seriøst å styra gjennom lover, forskrifter og retningslinjer. Garantiar er ikkje det. Ein får ingen slike garantiar frå Senterpartiet, og vi har heller ikkje den ordlyden i våre forslag.

I forskrifta som gjeld i dag, om ei verdig eldreomsorg, står det at eldreomsorga skal «tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom.»

Og vidare:

«(…) i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel (…).»

Tenestetilbodet skal gi brukaren høve til å ha eit mest mogleg normalt liv. Difor er det ikkje spesielt å diskutera om ektepar eller sambuande som har levd saman heile livet, skal verta skilde på grunn av sjukdom, dersom dei sjølve har eit sterkt ønske om at det ikkje skal skje. Da meiner eg det er naturleg at vi har ei helseteneste som prøver å leggja til rette for det. Det kan ein òg seia er ein naturleg konsekvens av det som er gjeldande forskrift om innhaldet i eldreomsorga i dag.

Eg har òg forståing for diskusjonen som kjem no, om at vi heller ikkje kan gi friske pårørande ein garanti eller ein rett til å flytta inn på ein sjukeheim dersom ein eigentleg ikkje har eit omsorgsbehov, for det er mange andre som har eit større behov der ute, og det vil kunna ta ressursar – pleieressursar og økonomiske ressursar – frå ei pressa helseteneste. Eg er einig i det som representanten Sveinung Stensland sa: Dette vert ikkje eit stort behov, men det kan vera nokon. Men eg skjønar at det vert diskutert.

Senterpartiet har i denne saka fremja eit nytt forslag i salen i dag, der vi

«ber regjeringen legge til rette for at ektepar eller samboende som ønsker det, kan bo sammen også når begge eller en av dem må flytte på institusjon. I tilfeller den ene part ikke har rett til omsorgstjenester, forutsettes det at tilbudet ikke vil kreve særlige ekstra ressurser eller føre til at andre pleietrengende mister sitt tilbud. Konsekvensene av en slik ordning må utredes av staten og kommunene i samarbeid.»

Vi kjem ikkje til å ta opp vårt forslag i innstillinga, forslag nr. 4.

Vi kjem subsidiært til å stemma for forslag nr. 3, frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, og forslag nr. 5, frå Arbeidarpartiet.

Bård Hoksrud (FrP) [14:19:41]: Det er bra at Arbeiderpartiet har lest Jeløya-plattformen, for der står det veldig klart og tydelig at man ønsker en samboergaranti. Fremskrittspartiet har lenge vært for en ordentlig samboergaranti. Det var Arbeiderpartiet også for i valgkampen, og da kalte man det en kjærlighetsgaranti. Men en forutsetning for Arbeiderpartiets kjærlighetsgaranti er at begge er syke, og begge må bo på et sykehjem for å få lov til å bo sammen. Det er ikke en skikkelig samboergaranti.

Arbeiderpartiet sier at de er for dette. Vel, vi vet at det tok lang tid i Arendal før Charles og Gunvor skulle få lov til å bo sammen, og de oppfylte faktisk de kriteriene som Arbeiderpartiet sier de er opptatt av.

For å utfordre på dette med samboergaranti har vi bedt våre lokale representanter rundt omkring fremme forslag om dette – og det er interessant. Da stemmer Arbeiderparti-representanter i flere kommuner imot å ha en samboergaranti i det hele tatt. Noen steder sender man forslagene videre til administrasjonen for å få det utredet videre, kanskje med henblikk på at denne saken skulle debatteres her i dag.

Samboergarantien som flertallet nå legger opp til, handler om at man skal få mulighet til å bo på rom sammen med ektefellen sin. Man må ikke gjøre som Arbeiderpartiet gjør i denne debatten; bare se problemene. Man må se også hvilke muligheter og positive effekter dette kan ha. Det kan faktisk bety at den som bor sammen med ektefellen sin, kan skape trygghet og gode rammer sammen med ektefellen sin. Det betyr kanskje også at man kan være sammen med de andre på avdelingen. Man har kanskje til og med tid, fordi man er pensjonist selv og ikke må gjøre alt det andre som de ansatte på sykehjemmet gjør. Jeg synes dessverre at noen er altfor opptatt av å se problemene istedenfor å se alt det positive som dette kan medføre.

Dette kommer ikke til å koste kommunene mye penger, for hvis man trenger pleie- og omsorgstjenester selv om man ikke trenger en sykehjemsplass, vil man få dekket utgiftene til hjemmesykepleie av kommunen uansett. Det er fullt mulig å gjøre dette ved å betale en egenandel for de kostnadene som kommunen eventuelt har med dette.

I Frogn kommune har de hatt dette i over et halvt år, og det har ikke vært noe problem. Det har ikke blitt noen stor utfordring. Dette er en mulighet og et valg for familien om å kunne bo sammen hvis man ønsker det. Dette klarer man å fikse på en god måte, og det tror jeg veldig mange kommuner gjør. Men Arbeiderpartiet er tydeligvis imot dette. Jeg tror det er fordi de egentlig ikke ønsker en reell og skikkelig samboergaranti for alle.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:22:48]: Dette er en god dag for de eldre i Norge. Kjærlighet er noe av det viktigste vi har – retten til å velge hvem vi har lyst til å tilbringe livet vårt sammen med. For noen er det kanskje det eneste de har – retten til ikke å bli skilt fra den de har elsket og vært sammen med hele livet, de siste få årene de skal være i livet.

Gunvor på 95 år og Charles på 94 år har levd sammen hele livet. Så skulle Gunvor på sykehjem, mens Charles skulle bli igjen alene hjemme. De syntes begge dette var vondt. De hadde levd et liv sammen, men nå skulle kommunen skille dem fra hverandre med tvang. Det mener SV er galt, og derfor vil vi ha en samboergaranti. Vi mener at vi skal legge til rette for de eldre. Det er de som står i sentrum, ikke kommunene.

Det må rettes opp i noen misforståelser her, for dette er ikke noe luksusforslag. Friske folk skal ikke ha noen ekstra pleietjenester. De skal ha de pleietjenestene de allerede har vedtak om. De må flytte inn på rommet til ektefellen. Det er blitt sagt her at friske skal flyttes inn på sykehjemmet – det er veldig villedende. De skal flyttes inn på rommet til den som allerede har et rom. Charles ønsket ikke et eget rom, bare å få bo sammen med Gunvor. Og de må betale for seg selv, betale for maten sin.

Det er ikke mange friske mennesker som ønsker å flytte inn på et sykehjem. Det er ikke mange som har bedt om det, og i Frogn, som har denne ordningen, har det heller ikke vært noen flom. Men for noen eldre mennesker kan dette være det siste, viktigste i hele livet deres, som for Gunvor og Charles.

Det er svært viktig at det ikke blir noe press om å bo sammen, i tilfelle man egentlig ikke ønsker det. Derfor har SV, sammen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, fremmet et tilleggsforslag om at regjeringen skal sikre at ordningen er frivillig for parene. Vi skulle gjerne hatt regjeringen med på dette også.

Jeg er stolt av at samboergarantien nå skal tas inn i de nasjonale kriteriene for tildeling av langtidsopphold. For SV er det som alltid viktig, og det vil vi si her, at regjeringen må inkludere fagforeningene, kommunene og brukerne når de eksakte kriteriene utarbeides. Det er fagforeningene og deres folk som skal utføre jobben, og de må inkluderes når dette tas inn, på en skikkelig måte.

Når regjeringspartiene fremmer forslaget, går vi ut fra at de som vanlig har fått godkjenning fra departementet og dermed har god oversikt over kostnader og konsekvenser, slik vi alltid stoler på fra Stortingets side. Det stoler SV også på i denne situasjonen.

Jeg vil likevel presisere SVs tillegg i saken: Ingen pleietrengende skal miste tjenester på grunn av dette forslaget. Det er en forutsetning for at vi støtter det, og uten oss er det ikke flertall. Jeg regner med at statsråden vil følge nøye opp at de pleietrengende alltid går først i køen.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:26:01] (komiteens leder): Jeg tror ikke det er noen i denne salen som ikke mener at det er viktig å legge til rette for at folk skal få lov til å leve sammen så lenge som mulig. Det er heller ingen i denne salen som tenker at vi i norske sykehjem og omsorgsboliger ønsker å legge så godt til rette at det blir tilnærmet sånn en hadde det hjemme. Det tror jeg alle er enige om, men vi ønsker at en skal få være lengst mulig sammen.

Kristelig Folkeparti vil stemme for en samboergaranti, men ikke for regjeringens forslag. Kristelig Folkeparti mener det er riktig å gi ektepar og samboere mulighet til å være sammen i sykehjem hvis de begge har et hjelpebehov.

Kristelig Folkeparti mener det er feil prioritering å pålegge alle kommuner en plikt til å gi personer uten hjelpebehov rett til en plass på sykehjem. Når køene er lange, når regjeringen foreslår å redusere midlene til å rehabilitere norske sykehjem etter 2021, når vi har jobbet dag og natt for å få enerom til alle, og når vi har problemer med å holde tritt med utbyggingskapasiteten – ikke bare under denne regjeringen, men også under forrige regjering – da mener jeg det er urimelig å kreve at kommunene skal gi plass uten at det finnes hjelpebehov. Når vi vet at det er rift om plassene, og at vi må ha indikasjoner og spesifikasjoner for at folk skal få rett til sykehjemsplass, mener Kristelig Folkeparti at dette blir feil prioritering.

Jeg mener flertallet bør tenke gjennom kostnadene og hva som er praktisk mulig på et enerom hvor en har en pasientseng, kanskje en rullator, kanskje et oksygenapparat og kanskje en heis hvis en ikke har takheis. Dette skaper utrolig mange utfordringer for den som skal måtte leve et vanlig liv på et enerom sammen med den en er glad i.

Hva skjer med den som får plass og egentlig er frisk? Blir en for passiv? Får en bruke det en har, og opprettholde friskheten, slik at en er i stand til ting den dagen den en er glad i, ikke er der lenger? For Kristelig Folkeparti er det utrolig viktig å legge til rette, men ikke stille et krav. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslagene fra Arbeiderpartiet.

Statsråd Åse Michaelsen [14:29:34]: Denne regjeringen vil sikre at par som ønsker det, skal kunne bo sammen på sykehjem eller i omsorgsbolig. Mange eldre er vant til å dele hverdagen sin med ektefelle, samboer eller kjæreste. Å flytte til en institusjon eller en omsorgsbolig oppleves for mange som en stor omveltning. Dersom vi kan gjøre denne overgangen litt enklere, samtidig som vi legger til rette for kjærlighet og ikke minst trygghet, må dette være et gode vi skal arbeide for å oppnå for dem som ønsker det. Jeg er derfor glad for at flertallet er opptatt av å sikre samboergaranti.

Når vi har høstet erfaringer fra det statlige forsøket og fra det som skjer i kommunene med de kommunale forskriftene, vil jeg vurdere hvordan vi kan innarbeide bestemmelser om samboergaranti i de nasjonale kriteriene for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgnstjenester.

Jeg vil imidlertid være opptatt av at dette må være en ordning for par som faktisk ønsker det selv. Det er viktig å ha i bakhodet at det kan være gode grunner til at enkelte par ikke ønsker å bo sammen på sykehjem. Dette kan ha å gjøre med alt fra behov for ro om natten, med snorking eller urolig og romsterende kjæreste, til behov for å hente seg inn igjen dersom de nærmeste har en krevende sykdom. Vi må også ta høyde for at den friske ektefellen kan ønske å bli boende i deres felles hjem, da dette hjemmet er fullt av minner og opplevelser fra den tiden man har hatt sammen.

Dette er ønsker og behov vi skal respektere og legge til rette for. Derfor skal det heller ikke være slik at den enkelte pårørende føler seg satt i en slags form for forventning til å skulle bo på sykehjem. Det er jeg spesielt opptatt av.

Men hovedpersonene i denne saken er faktisk de som ønsker å bo sammen. Jeg er derfor glad for at vi nå vil sørge for at par som ønsker det, skal kunne bo sammen når man er eldre og det oppstår behov for omfattende helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer forhåpentligvis at det nå blir slutt på tiden da behovet for en sykehjemsplass, eller et behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, medfører at ektepar og samboere som har levd sammen hele livet, må skilles.

Siv Henriette Jacobsen (A) [14:42:49]: Som lokalpolitiker har jeg i mange år vært relativt fortvilet over den unyanserte debatten man har hatt om behovet for sykehjemsplasser, hvor nasjonale og sentrale politikere reiser rundt og nærmest kaster sykehjemsplasser etter folk i valgkampen, når situasjonen og behovene i kommunene er helt annerledes. Stadig flere ønsker å bo hjemme, stadig flere bor hjemme, og stadig flere bor i omsorgsboliger og bo- og servicesentre med heldøgns pleie, og det reflekterer ikke det offentlige ordskiftet om eldreomsorg. Med denne saken føler jeg at vi er litt tilbake på scratch, at sykehjemsplass for alle er det eneste saliggjørende, også for dem som er friske.

Jeg vil bare minne representantene om hva et sykehjem er i dag. Et sykehjem er det nest høyeste trinnet på omsorgstrappa. Det er gjerne et minisykehus med ganske grunnleggende pleie og medisinsk behandling, der folk gjerne bor de siste månedene av livet. 98 pst. av sykehjemmene har i dag enerom, 80 pst. av dem som bor der, er demente, og en stor del – i min kommune nesten halvparten – av sykehjemsplassene blir brukt til korttidsopphold, til rehabilitering, til utredning og til avlastning for hjemmeboende. Så for mange vil det være like unaturlig å insistere på å bo på et sykehjem som å insistere på å bo på et sykehus. Det kan være ganske likt. Når det gjelder bo- og servicesentre med heldøgns pleie, er det noe helt annet. Det er fulle leiligheter, med kjøkken, oppholdsrom, toalett og bad, og de bygges gjerne også med parleiligheter, så der er det helt naturlig for par som ønsker det, å flytte inn.

Dette innlegget er altså for å nyansere debatten noe, for å vise at sykehjem ikke er stedet der man vil oppholde seg for livet på et enerom, og at det er lov for flertallet i denne sak å ta til fornuft og stemme på Arbeiderpartiets løse forslag om at dette bør utredes før det settes ut i livet. For her har man ikke oversikt over konsekvensene av hva som blir vedtatt her i dag.

Tellef Inge Mørland (A) [14:45:52]: Selv om en er 95 år og bor på sykehjem, kan en forandre et lite stykke av norsk politikk. I dag behandler vi representantforslaget fra Arbeiderpartiet om samboergaranti i eldreomsorgen, og jeg er veldig glad for at vi får gjennomslag for en nasjonal samboergaranti.

Historien om Gunvor på 95 år og Charles på 94 år, fra samme byen som jeg bor i, Arendal, som begge hadde dårlig helse og ønsket å bo sammen den siste tiden av livet, gikk landet rundt for et drøyt år siden. Etter flere runder fikk de bo sammen den siste måneden av Gunvors liv. En god del kommuner har i etterkant av denne saken laget sin egen samboergaranti i ulike varianter. Andre kommuner har ikke gjort det. Det bør ikke være tilfeldigheter som avgjør om par som trenger omsorgstjenester, får lov til å bo sammen den siste tiden av livet sitt eller ikke. Derfor er det bra at en samlet komité ønsker å gjøre noe med dette, slik at vi kan få på plass nasjonale retningslinjer.

For Gunvor og Charles ble det en krevende kamp for å få bo sammen den siste tiden av livet, men med den tverrpolitiske enigheten som er i dag, om en samboergaranti for eldre som trenger omsorgstjenester, vil forhåpentligvis deres kamp gjøre at andre slipper å ta en tilsvarende kamp. Sannsynligvis gjelder ikke dette veldig mange par, men for dem det gjelder, er det trolig det som betyr aller mest i den fasen av livet de er i. Derfor er jeg glad for at representantforslaget fra Arbeiderpartiet har bidratt til en endring i norsk eldrepolitikk.

Så er det en uenighet mellom partiene i innstillingen. Skal friske folk få flytte inn på sykehjem dersom partneren er syk? Ja, mener regjeringen og SV. Jeg er uenig i at helt friske folk hører hjemme på et sykehjem, og hva vil regjeringspartiene gjøre med den friske partneren når den syke dør? Skal en da, når en står midt i en stor sorg, kastes ut av sykehjemmet – et sykehjem en kan ha fått sterk tilhørighet til, med ansatte som en har fått et nært forhold til? Kanskje har en heller ikke lenger noen leilighet eller hus å flytte tilbake til. Selv om samboergarantien er frivillig, hvordan kan en sikre at ikke en frisk partner føler et moralsk press for å flytte inn sammen med en syk partner som inderlig ønsker det? Regjeringspartiene og SV sier med sitt forslag i dag at dette har samfunnet lagt til rette for – ergo er det helt naturlig at en gjør det.

Mitt inntrykk er at vi mange plasser fortsatt ikke har nok omsorgsboliger eller sykehjemsplasser. Da blir det underlig for meg at regjeringen nå legger opp til at friske folk skal flytte inn på sykehjem. Jeg vil minne om at Arbeiderpartiet i innstillingen ønsker at det legges til rette for at en frisk partner skal få tilbringe tid sammen med sin syke ektefelle eller samboer og få tilbud om overnatting ved behov. Det er å ta på alvor den relasjonen par har etter å ha levd et langt liv sammen, men uten at friske folk skal bo på sykehjem, samtidig som eldre som virkelig er syke, risikerer å få avslag på plass.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:49:07]: Det er mye jeg ikke forstår, men jeg kan føye nok et argument til den listen i dag: Jeg skjønner rett og slett ikke argumentet om hvordan en frisk person som flytter inn sammen med sin samboer eller ektefelle på et sykehjem, kan bli sykere av det. Jeg ser på det helt motsatt. Jeg ser på det slik at den pårørende selvfølgelig har noe å tilføre til den personen som er syk. Det må da være slik det er.

Jeg har mye større redsel for den personen som blir sittende igjen hjemme, i en altfor stor bolig, med lang avstand til sin kjæreste, og ikke kan følge opp den kontakten så ofte som vedkommende gjerne vil. Det er et argument som ikke har vært framført her i dag: avstanden til sykehjemmet.

Jeg lurer på om representanten Moflag tenker mer på sin egen kommune enn på dem som bor i Finnmark – eller for den saks skyld i Andenes, som er representanten fra Arbeiderpartiets hjemkommune, istedenfor Moss. Det er store avstander. Det er jo et spørsmål her, om vedkommende skal bruke halve dagen på å komme til et sykehjem for å besøke sin kjære, istedenfor å kunne flytte inn. Vi må ta hensyn til de situasjonene også.

Så må jeg si at nå har jeg sittet i denne salen et halvt år og hørt det ene forslaget etter det andre komme fra opposisjonen, de nærmest kastes inn over oss uten at økonomiske konsekvenser er utredet – og de har blitt vedtatt, med flertall i salen. Så skal man plutselig nå, til et forslag som kommer fra regjeringspartiene, trekke opp argumentet om at de økonomiske konsekvensene ikke er utredet. For øvrig er vel ikke nærmere utredning foretatt av forslaget fra Arbeiderpartiet om en nasjonal samboergaranti heller.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:51:17]: Jeg er veldig glad distriktsperspektivet nå kom opp, for nettopp det som har skjedd når vi i SV har reist rundt, er at vi møter mennesker som ønsker å være med den de elsker, men som kan bli nektet det av staten.

Jeg vil først takke representanten Jacobsen for det jeg mener var et veldig godt innlegg, og som nyanserte debatten. Jeg bare lurer på om det nyanserte debatten litt annerledes enn det hun kanskje mente. Representanten sa at få vil insistere på å bo på sykehjem, akkurat som få vil insistere på å bo på sykehus. Det er helt riktig. Det er veldig få som ønsker å bo på sykehjem. Hun sa også at mange eldre bor helt andre steder. Det er også helt riktig. Tidligere fikk vi også beskjed om at to tredjedeler av dem som flytter på sykehjem, er enslige. I noe av debatten som har vært her i dag, har det hørtes ut som om dette skal velte om på norsk helsevesen, når vi trolig snakker om et titalls par på landsbasis. Så representanten Jacobsen hadde et veldig godt innlegg, som virkelig viser hvor merkelig denne debatten har blitt, der noen går sammen om å sikre par som lever de aller siste månedene eller årene av sitt liv, retten til å få lov til å leve det sammen, retten til kjærlighet, også om de ikke har masse penger til å fly eller reise når de bor i distriktene, eller muligheten til å ta de store kostnadene der. Men det skal også være en rett i byene.

SV mener det ikke bør være tilfeldigheter som avgjør om eldre som elsker hverandre, skal få lov til å bo sammen. Det skal være en rettighet ved livets slutt. Får man avslag på plass, bekrefter statsråden at det ikke skal skje at det er på grunn av samboergarantien. Det er sagt helt entydig fra statsråden at ingen pleietrengende ikke skal få plass på grunn av denne samboergarantien. Og når det er sagt i salen av statsråden, er det sånn det er. Det er vanlig parlamentarisk praksis. Hvis ikke får vi ta det problemet når det kommer. Da er SV med på å si nei til det. Men det er altså sånn at ingen mister pleiebehovet sitt, og da må også de andre, som er mot dette forslaget, slutte å påstå det fra talerstolen.

Jeg vil avslutte med å si at det er en ting SV er litt bekymret for, og det er at vi kan forstå at det kan være vanskelig på de aller minste rommene, spesielt hvis man trenger hjelp med bæreredskaper og andre ting som kan ta plass. Det kan være en utfordring for en del ansatte som skal gjøre jobben. Derfor er jeg veldig glad for at vi da vi utfordret statsråden helt tydelig på om fagforeningene vil inkluderes i utarbeidelsen av disse retningslinjene, fikk ja på det, for i de få tilfellene det vil gjelde, er det viktig at fagforeningene snakkes med.

Jeg vil avslutte med å si at jeg synes det er en gledens dag for de eldre. Vi har nå snakket litt om folk som elsker hverandre og får muligheten til å avslutte livet sammen. Men jeg vil egentlig snakke om et litt annet aspekt ved det, og det er at jeg tenker at noe av det aller viktigste for folks selvfølelse er å få lov å velge de aller viktigste og næreste tingene i livet helt selv, at ingen skal få lov å bestemme hvem man elsker, og hvem man skal bo sammen med. Dette forslaget er ikke bare et godt forslag for kjærligheten, det er også et godt forslag for selvfølelsen, selvrespekten til eldre i Norge.

Bård Hoksrud (FrP) [14:54:31]: Jeg hørte Arbeiderpartiets representanter holde innlegg og snakke om at man kaster sykehjemsplasser etter folk, og at man er for opptatt av sykehjemsplasser. Det mener jeg definitivt ikke er tilfellet.

Det kommer utfordringer. Vi kommer til å ha utfordringer på sykehjemsfronten også framover, men dette handler altså ikke om at noe skal gå på bekostning av dem som trenger pleie og omsorg. Vi har en veldig klar intensjon fra Stortinget som sier klart og tydelig at man ønsker at folk skal kunne få lov til å bo på enerom, og at ingen skal bli plassert på dobbeltrom mot sin vilje. Derfor er også frivilligheten viktig her.

Men jeg har egentlig lyst til å bruke det siste innlegget mitt på å si at jeg er veldig glad. Dette er noe jeg har jobbet for lenge. Jeg synes det er trist for Arbeiderpartiet at de har tydeliggjort hva de mener om dette, og hvem kjærlighetsgarantien skal gjelde for, nemlig bare dem som begge er syke. Jeg synes vi skal ha en kjærlighetsgaranti som gjør at også de som er friske, skal få muligheten hvis de sammen med ektefellen sin mener at det er det beste. Det er det man legger opp til her.

Det er et veldig godt vedtak som flertallet i Stortinget nå kommer til å gjøre. Derfor håper jeg at flere av partiene som har signalisert at de kanskje kan støtte forslaget, kommer til å gjøre det, sånn at vi virkelig sikrer den samboergarantien som jeg vet at folk der ute har opplevd at man har pratet om, og ikke Arbeiderpartiets løsning.

Tuva Moflag (A) [14:56:26]: Først har jeg lyst til å svare representanten Grimstad, som lurte på om man kunne bli sykere av å bo på sykehjem. Jeg oppfordrer representanten til å ta en prat med eldreforsker Heidi Gautun om hvorfor friske eldre kan bli dårligere av å bo på sykehjem. Hun forklarte dette veldig godt på Dagsnytt i morges.

Så har jeg lyst til å komme med en kommentar til innlegget til representanten Wilkinson. Wilkinson snakker om hvor viktig det er at fagforeningene blir involvert i dette arbeidet, og da vil jeg minne representanten Wilkinson om at både Fagforbundet og Sykepleierforbundet denne uken har gått ut og advart mot det forslaget som SV nå sørger for at får flertall.

Siv Henriette Jacobsen (A) [14:57:32]: Det er i grunnen flere ting som bør tas tak i ved slutten av debatten.

Det som mange veldig lett hopper bukk over, er det faktum at flertallet – 80 pst. – av dem som bor på sykehjem, er demente. Det er en ganske stor belastning for de pårørende allerede. Da representanten Grimstad holdt sitt innlegg, kom jeg til å tenke på en nær venn av familien som er i 70-årene, som har en ektefelle som er grundig dement, og som han besøker hver dag. Han sukker faktisk over at det allerede er et forventningspress om hvor mye han må være på sykehjemmet sammen med den demente, som ikke kjenner ham igjen. Det er grunn til å tro at et slikt press, at man skal bo sammen med den demente, kommer til å øke.

Og jeg vil uttrykke virkelig skepsis til representanten Bård Hoksruds forventning om at de pårørende skal være en arbeidskraft på sykehjemmene. Er det noe de pårørende trenger, er det avlastning. De er gjerne slitne, de har hatt sin pårørende hjemme lenge. Endelig får han eller hun en sykehjemsplass – og så skal man sannelig bidra like mye etterpå. Det er en belastning og et krav som man bør være forsiktig med å uttrykke overfor den pårørende, som gjerne er like gammel som pasienten. Selv om den pårørende er frisk, kan man ikke ha en forventning om at den pårørende skal gjøre en arbeidsinnsats i kommunehelsesektoren. Ja, frivillighet er bra. Ja, det er viktig å bidra, og det gjør alle av sitt gode hjerte, men å stille krav og ha forventninger om det – det er å kreve for mye.

Jeg er stygt redd for at vi kommer til å gjøre et vedtak her i dag som mange vil føle belastende, med tanke på å flytte permanent inn på sykehjem. Kanskje stilles det krav om at man kvitter seg med den boligen som paret har hatt i mange år, og barna krever at boligen blir solgt. Hva gjør man da når den syke dør, og den friske pårørende sitter igjen på et 15 m2 stort sykehjemsrom – alene og uten egen bolig?

Carl-Erik Grimstad (V) [15:00:34]: Bare en kort saksopplysning. Det dreier seg om den nevnte eldreforskeren, som jeg antar at jeg hørte i dag tidlig på NRK Radio. Jeg hørte ikke noe empiri bak dette. Jeg hørte synsing – og det er ikke rart, for det finnes jo ikke empiri om dette. Det er ingen som har forsket på dette. Kunnskapsbasert erfaring og forskning føyer jeg meg etter, men dette hørte jeg ikke i dette tilfellet.

Bare en saksopplysning: Representanten Moflags kommune, som hun kjenner godt som tidligere ordfører, har ca. 30 000 innbyggere og har et godt utbygd sykehjemssystem – som jeg er sikker på at Moflag tar noe av æren for, med rette, vil jeg tro – Solborg, Langhus, Finstadtunet. Kautokeino er ca. 9 000 km2 stort, Ski kommune er på ca. 165 km2. Det sier noe om behovet for at pårørende kan flytte inn.

Så er det ikke slik at det er en tvang i dette, det er en valgfrihet. Og så må jeg i tillegg si, når representanten Mørland trekker fram at det ikke må være et moralsk press som ligger til grunn for dette: Jeg har aldri sett noen fare i moralske press.

Kjersti Toppe (Sp) [15:02:20]: Eg skal berre ha eit kort innlegg.

Senterpartiet kjem til å stemma for Arbeidarpartiets forslag subsidiært. Men eg vil seia at eg likar ikkje retninga denne debatten har tatt, spesielt frå nettopp Arbeidarpartiet og spesielt når det gjeld korleis vi frå denne talarstolen omtalar personar med demens. Kjærleiken stoppar ikkje med ein demenssjukdom, og mange kan sjølvsagt ha glede av å bu saman på ein sjukeheim dersom den eine har fått ein demenssjukdom, når dei har levd saman heile livet. Den tryggleiken det gir, både for han eller ho som har ein demenssjukdom, og den pårørande, skal ikkje vi stå her og vera domarar over. Vi må òg ha tillit at folk veit sitt eige beste, og ha respekt for det.

Det som er kritikken vår mot forslaget, er om dette er konsekvensutgreitt, at vi ikkje påfører kommunane ei oppgåve som ikkje vert betalt, og at det vil kunna gå ut over andre.

Eg hadde iallfall behov for å seia det.

Bård Hoksrud (FrP) [15:04:32] (ordfører for saken): Jeg vil takke forslagsstillerne for at man løfter opp en viktig problemstilling her.

Det gode liv – hva er så et godt liv? Flere forfattere har gjennom tidene prøvd å definere hva et godt liv er, ut fra egen opplevelse og andre menneskers beskrivelse av livskvalitet og trivsel. Hvert år leser vi om konkurranser landene imellom om hvem som har de lykkeligste menneskene, og hvilke land som er best å bo i. Etter hvert er trivsel blitt hevet opp til en egen målsetting i helsepolitikken både internasjonalt og nasjonalt, selv om Verdens helseorganisasjon, OECD og FN anbefaler å inkludere trivsel og livskvalitet som supplerende mål for utvikling og vekst.

Her hos oss har folkehelsemeldingen og en nasjonal undersøkelse i regi av Helse- og omsorgsdepartementet, Gode liv i Norge, gitt oss innsikt i hvordan innbyggerne i Norge har det, samtidig som de peker på en rekke svakheter. Rapporten kommer også med en hovedanbefaling om hva som kan gjøres for å sikre at helhetlig informasjon om livskvalitet kommer inn i grunnlaget for helsepolitikken.

Det er disse anbefalingene som er utgangspunkt for forslagene i saken vi debatterer i dag. Ifølge brev fra folkehelseministeren støttes hovedanbefalingene fra rapporten, og arbeidet med dette er allerede igangsatt. Ministeren gir også uttrykk for at vi trenger å utvikle bedre verktøy både for å måle livskvaliteten og også for hvordan vi skal bruke de dataene vi får. Disse dataene vil være et viktig styringsverktøy for å se om utviklingen går riktig vei.

Jeg synes det er bra at opposisjonen har fremmet de forslagene som ligger der. Så er det noen forslag som har kommet opp gjennom komiteens behandling, og som da er en del av innstillingen.

Jeg regner med at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn.

Ingvild Kjerkol (A) [15:06:35]: Trivsel er blitt opphøyd til en egen målsetting i helsepolitikken både internasjonalt og i Norge. I dag har Stortinget behandlet flere saker som viser sammenhengen mellom livskvalitet, trivsel og helse. God ernæring, gode opplevelser rundt måltidet, mulighet til å leve sammen med den man har kjær – jeg skal ikke ta en ny runde om foregående debatt, men det skal være mulig også når man trenger pleie og omsorg – handler i høyeste grad om livskvalitet.

FNs tredje bærekraftsmål er å sikre god helse og livskvalitet for alle. Alle FNs medlemsland er ikke bare forpliktet til å oppfylle bærekraftsmålene, men også å rapportere på dem, og sånn vil et bedre målesystem for livskvalitet inngå i arbeidet med å nå disse målene. At vi skaffer oss oversikt over og kunnskap om befolkningens livskvalitet og gjør dette grundig, sånn som vi som står bak forslaget, peker på, mener vi i Arbeiderpartiet har stor verdi. Muligheten til å gjøre politikken treffsikker avhenger av hvor mye kunnskap vi har.

Der jeg kommer fra, gamle Nord-Trøndelag, som har gått ut av tiden og blitt Trøndelag, har vi mye kunnskap om befolkningen. Gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag har vi f.eks. kunnskap om kulturdeltakelse ned på den enkelte valgkrets. En av de tingene HUNT-dataene, som vi kaller dem, har vist oss, er at f.eks. tilgangen til kultur og gode opplevelser ikke er jevnt fordelt. Så som politikere har det vært morsomt å være med på en utjevning i Nord-Trøndelag, som da vi fant ut at klassisk musikk var det store geografiske områder som ikke hadde tilgang til, og dermed laget en kulturfestival for nettopp å bøte på dette.

Vi er fornøyd med denne flertallsinnstillingen, men vi fremmer samtidig det mindretallsforslaget som vi også står inne i, og takker for en god behandling og velvilje fra alle partier.

Kjersti Toppe (Sp) [15:09:09]: I den rapporten det vert vist til i representantforslaget, spør ein om vi veit korleis folk i Noreg eigentleg har det, om bruttonasjonalprodukt og andre økonomiske indikatorar er nok. Det er viktig informasjon, men vi kan ikkje setja likskapsteikn mellom høg materiell velstand og eit godt liv. Det vert òg vist til at stadig fleire land innser dette, at livskvalitet er eit viktig supplerande perspektiv til eksisterande levekårsindikatorar, og at opplevd livskvalitet kan gi nyttig informasjon til samfunnsplanlegging som har som mål å leggja til rette for det gode livet.

Helsedirektoratet har, som nemnt, allereie og på oppdrag frå departementet greidd ut kva som skal til for å sikra god informasjon om livskvaliteten i befolkninga. Det var bakgrunnen, slik eg forstår det, for representantforslaget, som Senterpartiet og eg er medforslagsstillar til. Eg vil gi honnør til Miljøpartiet Dei Grøne og representanten Stoknes for å ha tatt opp dette forslaget. Det må vera fantastisk å få eit samla storting bak dei fleste av forslaga. Det synest eg er veldig bra. For folkehelsepolitikken er dette ein ny giv, der vi kan få eit breiare perspektiv på det som faktisk betyr noko for folk og deira oppfatning av helse og korleis ein har det.

Eg har ikkje noko meir enn det å føya til. Vi står òg bak eit forslag frå mindretalet om ein eigen nettstad med ei heilskapleg framstilling av livskvaliteten i Noreg. Slik eg ser det, er ikkje det det verste som kunne skje, at det forslaget ikkje fekk fleirtal. Det viktige er at dei andre forslaga fekk fleirtal – ikkje minst det første, om å be regjeringa følgja opp hovudanbefalingane i Helsedirektoratets rapport Gode liv i Norge, slik at det vert grunnlaget vårt for helsepolitikken.

Nicholas Wilkinson (SV) [15:11:42]: Først vil jeg takke Miljøpartiet De Grønne for å ha tatt initiativ til et veldig viktig forslag.

SV mener at pengemakt tar for mye plass. Ressurser er viktig for å oppfylle andre oppgaver for å gi oss et godt liv, men det er ikke viktig i seg selv å ha mye penger. Et viktig eksempel på dette er at vi vet at selv om rikdom opp til et visst nivå gir et bedre liv, er det etter det aller viktigst å ha likestilte og like samfunn. Derfor er det så alvorlig at forskjellen i makt og rikdom øker under den sittende regjeringen.

Glede er vanskelig å måle, men jeg tror det er viktig at vi prøver – rett og slett fordi det handler litt om hvilke målsettinger vi skal ha for samfunnet vårt. Er det at vi skal eie mer, eller er det at vi skal ha det bedre? SV mener det siste.

Jeg er glad for at vi er med og sikrer flertall for bl.a. å utvide målingene, at vi får integrert målene i styringen av helseforetakene, og at vi får fulgt opp den viktige rapporten. Det er likevel sånn at SV ikke gir flertall til forslag nr. 1, om å opprette en egen nettside og utgi rapport annethvert år. Det er rett og slett fordi vi mener det viktige med denne kunnskapen er at den brukes til å forandre Norge, ikke at vi bruker masse penger på nye rapporter, nye målesystemer og nye nettsider. Derfor har SV i stedet et annet forslag, og jeg fremmer herved forslaget, som vi foreløpig står alene om, om at det skal rapporteres om i statsbudsjettene, der vi i Stortinget fatter vedtak for framtiden. Det er der informasjonen trengs – ikke på en nettside eller i rapporter.

Vi er også med og sikrer flertall for å be regjeringen komme tilbake med tiltak for å gjøre denne informasjonen mer tilgjengelig. Da kan det hende at en nettside er rett vei å gå, men jeg tror det finnes mye klokere måter å jobbe på, som gjør at den informasjonen kommer til dem som faktisk trenger den for å ta kloke valg.

Vi er glad for representantforslaget, og SV er glad for at vi har på plass forslag som gjør at vi får mindre fokus på pengemakt og mer på at vi skal ha et godt liv sammen.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:14:01] (komiteens leder): Det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere målt i BNP siden 1950, har befolkningen ikke blitt noe særlig lykkeligere, om vi skal tro forskerne.

Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. Målet om vekst i økonomien alene tar ikke med mange av de andre tingene som gjør mennesker lykkelige. Økonomisk vekst kan også innebære forhold som gjør mennesker ulykkeligere. Kjøpepress, forurensning, miljøødeleggelser med farlige klimaendringer, tap av arter og viktige økosystemer og utarming av ressurser svekker framtidige generasjoners muligheter for å leve et godt liv. Samtidig kan det i mange tilfeller være sånn at bredere oppmerksomhet om livskvalitet og hele menneskets behov kan gi mer velfungerende samfunn, og dermed en høyere reell verdiskaping.

Kristelig Folkeparti fremmet forslag i Stortinget i 2009 om at Norge burde forsøke å måle livskvalitet. Dette har resultert i en omtale av livskvalitetsindikatorer i nasjonalbudsjettet. I forrige periode fremmet Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne sammen nye forslag om livskvalitet, og vi har kommet noen skritt videre.

Livskvalitet er både et personlig og offentlig ansvar. Stortinget kan ikke vedta at folk skal være lykkeligere. Politikere alene kan ikke gi mennesker det gode livet, men politikere kan være med på å gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis målet bare er økonomisk vekst alene.

Jeg tror det er bra om livskvalitet er hovedmålet, for livskvalitet handler i stor grad om å skape et trygt, fritt og inkluderende samfunn der vi har tid til hverandre og er på vei mot en bærekraftig framtid som gir framtidige generasjoner de samme mulighetene som dagens befolkning har. Et slikt hovedmål vil gi politikken nye perspektiver. Derfor mener jeg at det er viktig å ha helhetlig informasjon om livskvalitet, at den kommer inn som grunnlag for hele helsepolitikken, og at målene for livskvalitet integreres i styringen av helsevesenet i større grad enn i dag.

Kristelig Folkeparti vil først stemme for forslag nr. 1. Om forslag nr. 1 faller, vil Kristelig Folkeparti stemme subsidiært for forslag nr. 2, og om forslag nr. 2 faller, vil Kristelig Folkeparti votere for komiteens tilråding, inklusiv punkt V.

Per Espen Stoknes (MDG) [15:17:15]: Har presidenten det bra i dag?

Per Espen Stoknes (MDG) [15:17:17]: Hvis vi ser for oss en stige, hvor ti er det best mulige liv og null er det verst mulige liv, på hvilket trinn er det presidenten personlig opplever å være for tiden?

Presidenten skal slippe å svare. Men for meg er dagen i dag en god dag her på jobb, så jeg sier nok ti om presidenten spør meg.

Bruken av livskvalitetsmålinger er et tema jeg som psykolog og rådgiver har jobbet med at Norge skulle ta fatt i og gjøre noe med over en periode på ca. 13 år. Jeg har tidligere forsøkt å få det inn i Statistisk sentralbyrå, to ganger tidligere på Stortinget, men da uten gjennomslag. Men i dag ser det endelig ut til å bli virkelighet. Derfor er det en god dag – ikke bare for meg, selvsagt, men også for de mange som har jobbet hardt med å ta dette temaet alvorlig i psykologisk og medisinsk forskning, filosofi, økonomi og politikk. For funnene herfra er forbløffende og viktige.

Spørsmål som «Er du lykkelig?» ble lenge ansett som useriøst å forske på. Man har ment at hva folk svarer på den type undersøkelser, er synsing, og ikke fakta. Men de siste 30 årene har det vokst fram en hel tverrfaglig vitenskap om måling av lykke og livskvalitet.

Dette har vært en kjernesak for Miljøpartiet De Grønne i lang tid. Vår visjon er et varmere samfunn i økologisk balanse. Og nå kan vi få datagrunnlaget for å begynne å dreie politikk og virkemidler i retning av et varmere samfunn, som faktisk gir folk et godt, sunt liv, og i mindre grad sporer av i retning av unødvendig ressursforbruk uten effekt på livskvalitet. Vi vet generelt mye allerede om hvor tilfreds folk er i gjennomsnitt, men vi har altfor lite nyansert kunnskap om andre sider av livskvaliteten i Norge, slik den oppleves. Vi vet f.eks. for lite om opplevelsen av engasjement og mening, om mestring og autonomi i ulike befolkningsgrupper, og om hvordan livskvaliteten hos disse gruppene utvikler seg over tid. Det har vært særlig mangelfullt ved måling av subjektive data, altså av hvordan folk opplever livet sitt over tid. Nå får vi endelig satt fortgang i å få på plass et helhetlig målesystem for Norge.

Det var Mahatma Gandhi som i sin tid sa:

«A nation’s greatness is measured by how it treats its weakest members.»

Hvis vi ikke vet noe om hvordan våre svakeste medborgere har det, de som opplever livet sitt som vanskeligst, hvordan skal vi ellers kunne utforme en stadig bedre helse- og velferdspolitikk?

Statsråd Åse Michaelsen [15:20:27]: Jeg må først si at det er alltid godt å høre når noen brenner og gløder for en sak. Det gjør godt. Man trenger ikke alltid være enig, men det gjør godt når noen vil noe. Jeg vil også mene at representanten Stoknes er en slik. Jeg forsto nokså kjapt da dette forslaget kom til oss, at her var det en som visste hva han pratet om, at dette var en fagperson og en arkitekt bak gode tanker. Det er vel også en av grunnene til at dette får så tydelig flertall – så det lover godt.

Vi trenger gode mål for livskvalitet, og at vi faktisk også kan måle det. Jeg er enig i at vi i dag verken har gode mål for livskvalitet eller mål på hva som gir best mulig livskvalitet for alle. Alle nye politiske tiltak, uavhengig av sektor, må måles opp mot i hvilken grad de fremmer eller hindrer den enkeltes mestring og kontroll over eget liv. Dette vil gi bedre politikk og øke tilliten til de politiske beslutningene.

Det må være samsvar mellom det som folk flest opplever er viktig for seg og sine, og det vi måler og bruker som grunnlag for styring. Det er eksempler på land hvor det er økonomisk vekst, men når en spør folk eller måler hvordan de har det, sier de at livskvaliteten går ned. Derfor trenger vi å utvikle bedre verktøy for å måle livskvalitet i ulike grupper og hvordan dette endrer seg over tid. Vi trenger også å vite hvordan vi bedre kan bruke kunnskap om livskvalitet når vi utvikler politikk, bl.a. gjennom å forbedre den statlige utredningsinstruksen.

Jeg legger derfor opp til å følge opp hovedanbefalingene i Helsedirektoratets rapport Gode liv i Norge og mener at regelmessig datainnsamlinger i hele befolkningen vil være et viktig styringsverktøy for å se om utviklingen går i riktig retning. Derfor pågår det et arbeid for å finne konkrete måleverktøy for å utbedre målesystemene for livskvalitet og ikke minst skape et bedre grunnlag for innsamling av livskvalitetsdata i Norge nasjonalt, regionalt og også lokalt. Folkehelseinstituttet leder arbeidet, som skal ferdigstilles i løpet av våren.

I Mestre hele livet – regjeringens strategi for god psykisk helse – har vi sagt at regjeringen vil bidra til å videreutvikle datainnsamlinger og analyser om befolkningens livskvalitet på nasjonalt og lokalt nivå. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere hvordan vi på en god måte kan legge til rette for – systematisk – fylkeshelseundersøkelser, og hvordan livskvalitet kan inngå i disse. Jeg vil også ha en bred omtale av dette i neste folkehelsemelding, som kommer våren 2019 – ikke minst hvordan dette bedre kan koordineres på tvers av ulike sektorer. På bakgrunn av dette legger jeg opp til at regjeringen avklarer også hvilken etat som skal ha ansvar for å koordinere målesystemet i Norge.

Ingvild Kjerkol (A) [15:23:50]: Jeg tar ordet til en kort stemmeforklaring.

Arbeiderpartiet ønsker å stemme for det mindretallsforslaget vi har fremmet, forslag nr.1, men subsidiært for forslag nr. 2, fra SV. Det har jeg grunn til å tro at også Senterpartiet vil gjøre.

Mari Holm Lønseth (H) [15:25:09] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for det gode samarbeidet i denne saken. Bustadoppføringslova er en lov som gjelder forholdet mellom en entreprenør og en forbruker om oppføring av bolig, og jeg er også glad for at regjeringen har fremmet – og at Stortinget i dag ser ut til å vedta – regler som styrker forbrukernes stilling.

Det er bra at vi i Norge har en tradisjon for at folk flest eier bolig selv. Det er en verdi vi er opptatt av å ta vare på. Da Høyre kom inn i regjeringskontorene i 2013, så vi at igangsettingen av bygging av nye boliger var for lav, og at det gikk for tregt å bygge seg ny bolig. Det har vært – og det er fortsatt – et viktig mål både for Høyre og for regjeringen at det skal være raskere, enklere og billigere å bygge boliger, og den boligpolitikken som har vært ført i forrige periode, og som har vært ført fram til nå, ser vi nå resultatene av. Vi har hatt den høyeste igangsettingen av nye boliger siden 1980-tallet. Det er med på å gjøre det lettere for folk å kjøpe seg sin egen bolig, og det bidrar til å ta vare på selveierdemokratiet vårt.

For de fleste av oss er en ny bolig en av de største investeringene vi gjør i livet, og selv om man kjøper seg en ny bolig fra en utbygger, kan det fortsatt være noe feil med den som gjør at man kan ha et krav. Det er ganske praktisk. Boligen kan være mindre enn hva man har avtalt, den kan se annerledes ut enn hva man har avtalt, og den kan også være forsinket. Da er det viktig at vi har et godt regelverk som sørger for at forbrukernes rettigheter er beskyttet hvis noe skulle vise seg å være feil.

Denne saken gjelder forslag til endringer i bustadoppføringslova og avhendingslova, nettopp for å få et bedre forbrukervern. Regjeringen har fremmet forslag til endringer i garantireglene som sikrer at forbrukernes pengekrav mot entreprenøren sikres hvis det skulle oppstå et kontraktbrudd, enten det gjelder en mangel eller en forsinkelse. Endringene er fremmet av regjeringen med bakgrunn i regjeringens strategi for boligmarkedet og en NOU som også evaluerte garantireglene. Det foreslås ingen endringer i garantitidens lengde, som fortsatt skal være fem år, og det foreslås heller ikke endringer i garantiens størrelse. Dette gjør man fordi man ser at de reglene som gjelder i dag, balanserer hensynet mellom forbrukeren og entreprenøren godt.

Det gjøres noen endringer i tidspunktet for garantistillelse ved forbehold fra forbrukeren og enkelte endringer knyttet til forbrukerens sanksjonsmuligheter for det tilfellet at entreprenøren oversitter fristen for å stille garanti. Det fremmes også noen endringer i avhendingslova, nettopp for å ivareta at forbrukere som kjøper en så godt som ny bolig fra en entreprenør, også har et like godt vern.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som stiller seg bak de lovendringsforslagene som er kommet fra regjeringen.

Avslutningsvis tenkte jeg å knytte noen få kommentarer til et forslag i saken som er fremmet av Arbeiderpartiet og SV. De foreslår fra sin side at man skal vurdere å etablere en obligatorisk reklamasjonsnemnd i forbindelse med salg av nye boliger. Fra Høyres side har vi sagt at det er det ikke behov for å bruke verken tid eller ressurser på nå. Forbrukere har fremdeles et godt regelverk, og de har fortsatt gode muligheter til å benytte seg av Forbrukerrådets meklingsordning om det skulle være behov for det. Det er dessuten også fortsatt veldig mange utbyggere som er omfattet av Boligtvistnemndas myndighet. Vi vil heller ikke være positiv til å pålegge alle utbyggere og entreprenører å slutte seg til en slik nemnd. Men åpningen for å ha en slik nemnd er like fullt til stede, så jeg håper at næringen, etter at de nå har sett at det er noen aktører dette ikke lenger er relevant for, sammen kan sette seg ned og se på muligheter for å ivareta forbrukervernet.

Willfred Nordlund (Sp) [15:29:38]: For de aller fleste er det å investere i egen bolig den største og viktigste investeringen som gjøres. Kjøp av bolig krever mye penger, og svært mye av den private gjelden i Norge er bundet til nettopp boliger. Bustadoppføringslova har som formål å gi trygghet for avtalene som inngås mellom boligkjøper/forbruker og entreprenør/leverandør. Begge parter er i tiden mellom avtaleinngåelse og overlevering av bolig avhengige av forutsigbarhet. Antageligvis er likevel boligkjøperen mest sårbar. Gjennomgang av garantireglene i bustadoppføringslova er derfor en viktig sak for dem som er i boligmarkedet. Det er derfor bra at utredningen som ligger til grunn for saken, sammen med uttalelser fra en rekke høringsinstanser, munner ut i en sak som samler bred enighet om de viktigste spørsmålene. Det bør regjeringen ta mål av seg til å få til også i andre saker.

Garantireglene i bustadoppføringslova gir sikkerhet for boligkjøperen, men det er også en kostnadsside ved garantiene som gis. Byggebransjen har i høringen av utvalgsutredningen vist til at reduserte krav til garanti vil kunne gi rimeligere boliger. Det kan de ha rett i, men dette må veies opp mot at svakere garantiregler gir større risiko for kjøperen.

Blant forslagene som er vurdert, er forslag om å redusere garantitidens lengde fra fem til to år og om garantiens størrelse skal økes, reduseres eller opprettholdes. I utredningen var det ulike syn på dette, hvor skillelinjene stort sett gikk mellom dem som representerte forbrukersiden, og dem som representerte leverandørsiden. Flertallet konkluderte med opprettholdelse av dagens regler. Dette er støttet av departementet, og også Senterpartiet, sammen med de øvrige medlemmene i komiteen, støtter dette.

Utvalget drøfter i utredningen bl.a. om det er behov for å erstatte dagens bestemmelser for hvordan garanti stilles, med en forsikringsordning. Blant annet Norsk Boligbyggelags Landsforbund går inn for dette, med begrunnelse i at dagens bestemmelser for hvordan garanti stilles, binder opp entreprenørens kapital. Andre derimot, som Advokatforeningen og Norges Eiendomsmeglerforbund, mener at dagens garantiordning fungerer tilfredsstillende, og ønsker ikke å erstatte reglene med en forsikringsordning. Departementet og komiteens innstilling støtter at dagens ordninger videreføres.

Det foreslås enkelte endringer i loven. Det gjelder dagens bestemmelser om hevingsrett, som erstattes med rett til å holde tilbake alt vederlag til entreprenøren kan dokumentere at det er stilt garanti i henhold til lovens bestemmelser. Det gjelder også endringer i avhendingslova, etter at det er registrert at enkelte entreprenører venter med å inngå salgsavtale til byggearbeidene er ferdigstilt, for å unngå kravet om garanti. Nå innføres det en bestemmelse om plikt til å stille garanti, i tråd med forutsetningene i bustadoppføringslova. Det er Senterpartiet glad for.

Det er et mindretallsforslag i innstillingen som er framsatt av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det er et forslag hvor regjeringen bes om å vurdere å etablere en reklamasjonsnemnd i forbindelse med salg av nye boliger, der alle utbyggere og entreprenører skal være tilsluttet. § 64 i bustadoppføringslova har bestemmelser om en tvisteløsning basert på avtale mellom entreprenørene og Forbrukerrådet. Etter at flere aktører på entreprenørsiden har sagt opp avtalen med Boligtvistnemnda, vil den frivillige tvisteløsningsmekanismen bli borte, og flere saker vil kunne måtte løses gjennom det ordinære rettsvesenet. Det er ikke en ønsket utvikling.

For Senterpartiets del er det likevel slik at en offentlig nemnd med uavklart finansiering ikke nødvendigvis er en god erstatning for dagens avtalebaserte ordning. Vi vil derfor oppfordre partene til å jobbe videre med tvisteløsningsmekanismen etter § 64 i bustadoppføringslova og forhåpentligvis komme tilbake med forslag til løsninger som ivaretar både kjøper og selger i framtiden.

Statsråd Tor Mikkel Vara [15:33:44]: Sommeren 2015 la regjeringen fram en ambisiøs strategi for boligmarkedet. Gjennom strategien vil regjeringen tilrettelegge for raskere, enklere og billigere boligbygging, noe som skal bidra til en mer bærekraftig utvikling av boligpriser og gjeld. På bakgrunn av dette er jeg glad for at komiteen har sluttet seg til forslagene til endringer i bustadoppføringslova og avhendingslova. Kjøp av bolig er en stor og viktig investering for mange forbrukere. Endringene som Stortinget nå har til behandling, vil gi et enklere og mer sammenhengende regelverk. Dessuten vil endringene styrke beskyttelsen av forbrukerne som kjøper ny bolig.

I et samfunn med stadig større boligkrav er det viktig å sørge for gode rammer for utviklingen og salget av boliger. Forbrukere som kjøper boliger som er under oppføring, må vernes økonomisk mot den usikkerheten som gjerne knytter seg til byggeprosjektet. Garantireglene i bustadoppføringslova spiller da en avgjørende rolle. Reglene innebærer at entreprenøren alltid skal ha en bank eller et forsikringsselskap i ryggen, slik at forbrukeren kan være sikker på å få dekket sine krav hvis entreprenøren får problemer. Når det er sagt: Entreprenøren må betale for å stille garanti, og garantikostnader som kan komme i veien for byggeprosjekter som egentlig har livets rett, medfører at vi må prøve å holde dette på et rimelig nivå. Derfor må man sørge for at garantiordningen ikke blir dyrere enn nødvendig.

Lovendringene som Stortinget har til behandling i dag, er sluttsteinen i et tre år langt arbeid med å evaluere og justere garantireglene. Etter to runder med grundige vurderinger får vi, etter mitt syn, nå en lovregulering som gir et sterkt forbrukervern, uten at dette blir unødvendig dyrt. Slik ivaretas tryggheten i boligmarkedet samtidig som forholdene ligger til rette for økt boligbygging.

Karin Andersen (SV) (fra salen): Ja, jeg fremmer det forslaget.

Norunn Tveiten Benestad (H) [15:36:27] (ordfører for saken): Det er en enstemmig komité som legger fram innstillinga til behandling av Prop. 44 S for 2017–2018, om endringer i statsbudsjettet 2018 under Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Svalbard globale frøhvelv og behovet for ny adkomsttunnel.

Frøhvelvet på Svalbard sto ferdig i 2008 og er et viktig prosjekt for Norge. Hvelvets frøbank bidrar til å sikre verdens plantemangfold for framtida og har også en stor internasjonal betydning. I proposisjonen som behandles nå, er det redegjort for hvordan global oppvarming og økte nedbørsmengder har ført til store skader på dagens adkomsttunnel til hvelvet. På vegne av Landbruks- og matdepartementet har Statsbygg utarbeidet et forprosjekt for bygging av ny adkomsttunnel. Prosjektet inneholder også et servicebygg for å flytte nødstrøms- og kjøleaggregater og annet elektrisk utstyr som avgir varme, ut av tunnelen samt nødvendige sikrings- og styringssystemer.

Komiteen var nylig på befaring i frøhvelvet, og vi mener det er viktig å sikre den videre driften i en tid med sterk bekymring for klimaendringer. Cirka 40 pst. av alt frø i verdens genbanker er deponert her. Arbeidet er forankret i en trepartsavtale med Nordisk genressurssenter, NordGen, under Nordisk ministerråd, med CropTrust, det globale fondet som har som formål å sikre viktige frøsamlinger i verdens genbanker, og Landbruks- og matdepartementet.

I proposisjonen er det foreslått en kostnadsramme på 202,95 mill. kr per 1. juli 2018, og prosjektet foreslås finansiert over kap. 2445 Statsbygg, post 31 Igangsetting av ordinære byggeprosjekter. Forslaget innebærer en bevilgning på 100 mill. kr til prosjektet i 2018. Komiteen er opptatt av at prosjektet kan komme i gang raskt for å hindre ytterligere skade, og har understreket betydningen av at det allerede fra begynnelsen av prosjektstart legges gode rutiner for oppfølging og kostnadskontroll.

Med dette vil jeg anbefale komiteens innstilling.