Jan Bøhler (A) [14:01:06]: Senest på fredag kveld hadde jeg en lang samtale med unge som er nær på kriminelle miljøer der det nå skjer stadig flere alvorlige voldshendelser, konfrontasjoner med politiet, kamp om territorier og økt rekruttering av nye løpegutter. De fortalte om hvordan bakmennene bygger opp nye og etablerte gjenger ved å bruke unge som beskyttelse for seg selv og som redskaper til å spre frykt. Det er disse unge som tas av politiet, og som aldri i livet sier noe om hvem som står bak og styrer gjengen. De vet at det er det farligste de kan gjøre, fordi de da vil bli utsatt for straff med ekstrem vold, noe de er mye mer redd for enn å ta en fengselsstraff, som dessverre nesten bare gir status i noen av disse gjengmiljøene.

I flere områder i Oslo – politiet har sagt at det er ca. sju steder – som jeg kjenner godt, rekrutteres det nå mange helt ned i 13–14-årsalderen. Det er stor grunn til bekymring både for disse ungdommenes framtid og for om vi er i startfasen av en veldig vanskelig utvikling.

Det de unge jeg snakket med fredag kveld, spør meg om, er: Hvorfor tas ingen av bakmennene og gjenglederne selv om «alle» vet hvem de er? Hvorfor vet politiet tilsynelatende så lite om hva som skjer? Og de spør: Ser de ikke at det hjelper lite å ta mange titalls løpegutter, som gjenglederne skaffer seg så mange som de vil av? De spør også: Hvorfor får sentrale personer i gjengene, selv når de er tatt for saker, holde på uten at noen vet om eller når det vil bli reist sak mot dem?

Den tidligere gjengkriminelle Mikael Ali sto fram på Dagsrevyen 5. april og sa at gjengmiljøet opplever at det nesten er fritt fram, fordi politiet ikke er like tett på dem som tidligere. Han stilte spørsmål til politiet og oss politikere om hvorfor det er sånn.

Noe av den samme bekymringen for arbeidet mot organisert kriminalitet og kriminelle gjenger ble tatt opp med justiskomiteen da vi for en stund siden besøkte Kripos og Riksadvokaten. Det kommer også stadig bekymringer fra politifolk som selv står midt oppe i det, og fra oppsøkende team rundt i bydelene som jeg kjenner og stadig snakker med.

Hva skal vi si til faren som på Dagsrevyen den 18. mars fortalte om hvordan familien ikke så noen annen utvei enn å betale mellom 500 000 kr og 1 mill. kr fordi sønnen ble truet med ekstrem vold av en kriminell gjeng, og fordi han ikke opplevde at politiet kunne hjelpe? Eller hva skal vi si til beboerne lokalt på Vestli, og flere steder i Oslo sør, som er vitne til at unge kriminelle faktisk angriper politiet på ulike måter? Eller hva skal vi si til rektoren og borettslaget på Romsås som varsler om en dramatisk utvikling i sitt nærmiljø, der vold, trusler, narkolanging og gjengopprør skjer mye oftere enn noensinne og blant svært unge?

Når jeg har tatt opp slike bekymringer i flere interpellasjoner og spørsmål i Stortinget – i år og i fjor og i forfjor – og kritisert nedleggingen av alle seksjonene mot organisert kriminalitet i alle politidistriktene som en del av politireformen, har jeg blitt møtt med mye positiv velvilje og forståelse, men når det kommer til hva som må gjøres, har svaret stort sett blitt at man ikke vil detaljstyre politiet. Men når varsellampene lyser så kraftig og klart som de gjør nå, og spørsmålet til og med tas opp med justiskomiteen av Kripos og Riksadvokaten, må vi på Stortinget ikke løpe fra vårt ansvar.

Når vi ser det utvilsomme faktum at de sentrale lederne i de farligste kriminelle gjengene ikke er tatt, men får holde på år etter år og faktisk utgjør den alvorligste trusselen mot samfunnssikkerheten, i tillegg til terror, må vi diskutere hva vi kan gjøre og bidra med ut fra vår rolle som folkevalgte.

Jeg mener at særlig sju punkter er avgjørende for å ta bakmenn og gjengledere, som aldri selv utfører kriminalitet og vold, men bestiller det og omgir seg med et enormt frykt- og trusselvelde, sånn at ingen snakker til politiet om dem.

Punkt én er at jeg mener bruk av spesialiserte former for kommunikasjonsovervåkning og dataavlesning av de lukkede løsningene som de kriminelle gjengene bruker, slik Stortinget ga lovhjemmel til våren 2016, må skje. Det er gått to år. Den gangen var begrunnelsen for å gi lovhjemlene at vi sto overfor organiserte, farlige kriminelle gjenger som ikke kommuniserer på vanlig åpen måte, heller ikke med mobiltelefon, så vi trengte nye metoder. Da mener jeg at vi etter to år burde kunne forvente at de metodene er tatt i bruk, men så vidt jeg vet, har det skjedd i veldig liten grad.

Punkt to er at jeg mener vi må følge pengestrømmene, som er det de kriminelle gjengene og lederne deres holder aller mest tett om. Vi må følge pengestrømmene inn i hvitvasking, arbeidslivskriminalitet, store kontantkjøp som vi vet de gjør, og pengetransport til opprinnelseslandene til gjengledernes familier. Vi må også bruke de lovhjemlene som finnes, til å gjøre beslag i store verdier og dyre gjenstander de har – som biler, smykker og klær – som de forærer til andre, og som de ikke kan godtgjøre at de har skaffet seg med midler de har skaffet på lovlig vis. Til nå er det ikke kjent, så vidt jeg vet, at politiet har lykkes med å gjøre disse inngrepene i pengestrømmene til de gjengmiljøene vi har sett vokse fram de senere årene.

Punkt tre, som jeg mener må gjøres, er at vi må bryte ned det trusselveldet som er så avgjørende for gjengledernes makt. Alle trusler og forsøk på utpressing – som når flere familier forteller at de har betalt hundretusener for å unngå at særlig sønnene deres blir alvorlig skadet – må følges opp og tas ekstremt alvorlig av politiet straks de får kunnskap om dem. Politiet må selv opprette saker og ikke forvente anmeldelser av forhold ingen tør å anmelde, og de må bygge opp troverdig beskyttelse for ofrene. Også når de som står i front – i politiet selv, i kriminalomsorgen, i domstolene og så videre – i arbeidet mot de gjengkriminelle, utsettes for trusler og vold, må det reageres svært kraftig og kontant fordi det truer selve samfunnets autoritet. Vi så sist eksempler på det i Oslo i helgen som var. For bedre å stoppe og nedkjempe dette trusselveldet mener jeg at vi både må se på strafferammen for trusler og vold mot både politiet og andre som står i disse frontyrkene, og mot sivile, og vi må se på ressurser og muligheter vi har til å bygge opp en troverdig beskyttelse for dem som trues.

Punkt fire er at jeg mener vi må øke kapasiteten og kompetansen politiet har til å jobbe tett på gjenglederne og deres korporaler – eller løytnanter, kan man si – døgnet rundt, uke ut og uke inn, måned ut og måned inn, år ut og år inn. I gjengprosjektet så vi at det tok 5–6 år og ca. 40 årsverk per år å komme inn på livet av de daværende dominerende gjengene, som særlig var B-gjengmiljøet i Oslo, fram til 2011. Da kan vi bare tenke oss hvilke ressurser vi trenger nå hvis vi skal være tett på flere farlige gjengmiljøer som nå vokser fram, i tillegg til dem vi har hatt, og som er under kraftig oppbygging, og som til dels er i fraksjonsstrider, kamper, konflikter og kriger med hverandre. Det sier noe om hvilke ressurser som kreves, og hvordan evnen til å være tett på nå må bygges opp.

Mitt femte punkt er at vi må være klar over at når det gjelder gjengmiljøene, handler det mer om å forebygge, avverge og avdekke kriminelle nettverk hvis vi skal stoppe dem, og ikke bare om å løpe etter dem når det har vært skytinger og knivstikkinger, og etterforske når hendelser har skjedd. For de som tas for disse skytingene og knivstikkingene, er ofte personer som aldri i livet vil snakke om gjenglederne – fordi de er håndlangere, løpegutter, innleide folk – og som sammen med advokater ofte finner på historier som gjør at ledelsen i gjengene ikke knyttes til hendelser de har bestilt, i det hele tatt. Etterforskningsløftet i politiet er veldig bra og viktig, men hvis det blir færre som jobber med å avverge utviklingen i gjengmiljøene fordi man skal ha flere til å etterforske etter at ting har skjedd, så er ikke det riktig medisin i denne sammenhengen.

Jeg vil også si at den økende trusselen fra gjengmiljøene skyldes internasjonale forgreninger til Albania, Pakistan, Nederland, Göteborg, Malmø, København og så videre. Jeg rekker ikke å si mer om det nå, men jeg mener vi må heise et varselflagg for å mobilisere nasjonalt, for det handler om gjenger som både er internasjonale og en alvorlig trussel her i Norge. Jeg er spent på hvordan den nye justisministeren vil gripe dette an.

Statsråd Tor Mikkel Vara [14:11:24]: Jeg vil gjerne få lov til å begynne med å takke interpellanten for spørsmålet og for anledningen til å diskutere denne viktige problemstillingen. Den står høyt på min agenda. Det første temaet for det første møtet med operativt politi handlet om dette – det var ved Oslo politidistrikt i går.

Bekjempelse av denne formen for alvorlig og organisert kriminalitet er et prioritert område for regjeringen. Mye av det som omfattes av spørsmålet, er også tidligere behandlet i spørretimen og besvart av daværende statsråd Listhaug samt behandlet gjennom tidligere interpellasjoner, senest i februar 2017.

Jeg deler interpellantens syn om at det er helt avgjørende at vi evner å gå etter bakmennene i disse miljøene. Vi må prioritere innsats mot dem som styrer den kriminelle aktiviteten, og som sitter igjen med profitten. Samtidig må vi hindre rekruttering til miljøene. Dette krever innsats over tid og bruk av ressurser på tvers av politiets organisasjon.

Når det gjelder situasjonen i Oslo, er det grunn til bekymring, særlig knyttet til Oslo sør. Det har vært en rekke alvorlige hendelser, herunder skyteepisoder. Det er med bakgrunn i at dette området er det som det er uttrykt størst bekymring for, at det er bevilget midler til en særskilt satsing i budsjettet for 2018. Politiets innsats skjer innenfor både det proaktive og det reaktive sporet og trekker veksler på de samlede ressurser i politidistriktet. Det vil være en satsing på nærpoliti i det aktuelle området med støtte fra de felles enheter som dekker hele distriktet. Det er mitt klare inntrykk at politiet har opparbeidet seg mye kunnskap om de kriminelle miljøene, herunder kartlegging av aktuelle personer som har sentrale roller, eller som fungerer som såkalte løpegutter. Fra politiet understrekes det at det må bygges opp mye kunnskap gjennom det forebyggende arbeidet i nærmiljøet, gjennom den løpende etterretningen og gjennom informasjon fra straffesaker som er under etterforskning.

Politiet er tydelig på at innsatsen i størst mulig grad må innrettes slik at den rammer selve miljøene og deres rekrutteringspotensial. Det krever at innsatsen er godt koordinert mellom de ulike enhetene i distriktet, og at proaktive og reaktive virkemidler ses i sammenheng. Videre er det nødvendig med et godt samarbeid med andre aktører som besitter virkemidler, særlig i det forebyggende arbeidet. Det gjelder også andre offentlige aktører, men også samarbeid med frivillige organisasjoner og næringsliv. Politiet i Oslo har utviklet et tett samarbeid med Oslo kommune, som det må bygges videre på i dette arbeidet. Jeg vil følge denne innsatsen tett framover. På samme måte som jeg besøkte Oslo politidistrikt i går, har jeg tenkt å ha flere besøk hos dem for å følge opp dette. Den særskilte Oslo sør-satsingen følges opp som et eget oppdrag med tertialvis rapportering til departementet. Dette er viktig for å sikre at innsatsen har den nødvendige preventive effekt overfor miljøene.

Det er gjort en rekke grep gjennom de senere år for å styrke politiet. Siden 2013 har politiets bevilgninger økt med 3,57 mrd. kr, hvorav 2,7 av disse er på politiets ordinære driftsbudsjett. For 2018 er det bevilget over 18 mrd. kr til politiet. Politiet har også tilgang til nye skjulte tvangsmidler. Gjennom politireformen er det gjort en rekke strukturelle og innholdsmessige endringer for å legge til rette for at politiets samfunnsoppdrag skal kunne løses på en bedre måte, herunder å bekjempe alvorlig organisert kriminalitet. Reformen inneholder elementer som skal øke kvaliteten innenfor både forebygging, etterretning og etterforskning. Forebygging skal implementeres som politiets primærstrategi på tvers av virksomhetsområder overfor alle typer kriminalitet. Politidirektoratet har i samarbeid med Riksadvokaten utarbeidet en handlingsplan for løft av etterforskningsfeltet. Videre styrkes arbeidet med etterretning og kunnskapsbasert politiarbeid. Alle disse gruppene vil være verdifulle i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet, herunder kriminelle gjengmiljøer.

Reformen har medført endringer i organiseringen av politidistriktene. Den nye organiseringen skal styrke samarbeidet både mellom ulike virksomhetsområder i politiet og mellom ulike etterforskningsmiljøer. Politidirektoratet opplyser at den positive effekten av denne omorganiseringen vil være at et bredt spekter av etterforskningsmetoder i større grad vil benyttes på tvers av fagområder, og videre at tettere samhandling mellom politiets kapasitet innen økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet vil kunne gi god effekt overfor kriminelle miljøer som står bak ulike former for kriminalitet. Dette framheves som en særlig styrke i arbeidet mot gjengmiljøene i Oslo-området.

Det er samtidig viktig å presisere at gevinsten av endringene vil realiseres over noe tid. For Oslo politidistrikt innebærer reformen at man har samlet flere spesialseksjoner. Den nye Felles enhet for etterretning og etterforskning omfatter det som tidligere lå under seksjonene for organisert kriminalitet, vold og seksuallovbrudd, finans, miljø, deler av trafikk og sjø, i tillegg til kriminalavdelingen i tidligere Asker og Bærum politidistrikt. Ressursene til den gamle Seksjon for organisert kriminalitet er beholdt, men organisert på en annen måte. Tilbakemeldingen fra Oslo politidistrikt er at den nye organiseringen gir bedre vilkår for samhandling og bruk av fagmiljøer, spisskompetanse og metoder på tvers av organisasjonen.

Når det i spørsmålet fra representanten vises til de nye hjemlene politiet er gitt, regner jeg med at det vises til både adgang til dataavlesning, som nevnt, og endringene med hensyn til kommunikasjonskontroll. Politidirektoratet opplyser at alle tilgjengelige virkemidler og verktøy brukes av politiet. Av hensyn til pågående og framtidige politioperasjoner vil det ikke være riktig å konkretisere nærmere verken bruken eller omfanget av de ulike metoder. Når det gjelder dataavlesning som metode, framheves det også at det ligger et stort potensial i metoden, men Politidirektoratet opplyser samtidig at det er en ressurskrevende metode.

Kriminalitet skal ikke lønne seg. Jeg er helt enig med representanten i at man derfor må gå etter pengene. Jeg er svært tilfreds med at Riksadvokaten i sine mål- og prioriteringsskriv framhever at inndragning må stå sentralt overfor alle former for profittbasert kriminalitet, og at det er gitt føringer om at målrettet etterforskning med sikte på inndragning av utbytte skal prioriteres høyere. Det er viktig at politiet og påtalemyndighetene følger opp kriminelle handlinger og gjerningsmenn med målrettede sanksjoner. Det er et bredt spekter av reaksjoner som kan benyttes, og det er viktig at disse benyttes på riktig måte mot den enkelte. Jeg går ikke nærmere inn på dette nå, men viser til de føringer som Riksadvokaten har gitt gjennom sitt mål- og prioriteringsskriv. I tillegg til de tradisjonelle straffesanksjonene har politiet også viktige virkemidler gjennom sine forvaltningssanksjoner, herunder utlendingsforvaltningen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at innsatsen mot de kriminelle gatemiljøene må være langsiktig og kunnskapsstyrt og være en del av det arbeidet som gjøres gjennom politiets etablerte strukturer. Videre er det min vurdering at ulike elementer i politireformen legger til rette for en styrket innsats mot den alvorlige kriminaliteten, herunder kriminelle gjengmiljøer. Norsk politi benytter hele verktøykassen i møte med den alvorlige kriminaliteten, herunder inndragning og nye metoder, som representanten viser til. Det er samtidig viktig å understreke at det ikke er bruken av de enkelte metodene som vil representere løsningen på problemet med kriminelle gjenger, det er summen av virkemidler som kan bidra til å begrense slik kriminalitet. Jeg er derfor tilfreds med den innsatsen Oslo politidistrikt legger opp til, og bredden av virkemidler – fra tidlig forebygging for å hindre rekruttering til innsats rettet mot de etablerte bakmenn i de kriminelle miljøene. Jeg kan love representanten at dette er et arbeid som jeg vil følge nøye framover.

Jan Bøhler (A) [14:20:17]: Jeg takker for svaret fra statsråden. Jeg er positiv – vi stemte også for det – til den særlige satsingen i Oslo sør, med 30 mill. kr. Det har vokst fram et farlig, offensivt gjengmiljø som jobber rundt i hele byen, så det handler ikke bare om Oslo sør. Det jeg tror er viktig at statsråden er oppmerksom på der, er at det ikke må skje en ubalanse i bruken av ressursene i politiet, sånn at det blir lettere for gjengmiljøer å etablere seg. Vi ser nå en utvikling hvor beboere varsler om situasjonen på Romsås, på Vestli, på Stovner, i Lørenskog og flere andre steder, hvor vi ser alvorlige skyteepisoder, senest i forrige uke og i helgen, og hvor bl.a. et nytt, farlig gjengmiljø nå, med tilknytning til en meget farlig narkomafia i Nederland, er under etablering i Oslo nord. De opptrer meget brutalt og ekstremt i rekrutteringen og måten de jobber på. Så jeg vil bare påpeke at man må ikke slippe grepet på disse andre områdene, hvor det i høy grad også er kriminelle gjenger til stede og i utvikling.

Jeg er fullt klar over at statsråden ikke kan si hvor eller i hvor mange tilfeller, eller hvordan, man bruker overvåking av kommunikasjon og de nye hjemlene Stortinget har gitt, men det jeg har fått høre når jeg har etterspurt bruken av særlig dataavlesning av krypterte løsninger, er at det krever utstyr og opplæring, og at det er avanserte metoder for å trenge inn i disse krypterte løsningene. Så det jeg spør om, er prosessene med å få iverksatt bruken av det på en god måte, ikke om antall og når og hvor det blir brukt. Det mener jeg vil være naturlig for statsråden å sjekke ut, når Stortinget gir lovhjemmel og får den begrunnelsen vi fikk for hvorfor de lovhjemlene trengtes.

Jeg vil også si at det punktet jeg tok opp om innsatsen mot trussel- og fryktveldet, som er noe av det viktigste disse kriminelle gjenglederne bruker til å bygge seg opp, og som gjør at de kan holde avstand fra selve handlingene, selv om de står bak og tjener pengene, og som jeg tok opp noen forslag om, skulle jeg ønske at statsråden også brukte noe mer tid på å gå inn i.

Det siste jeg vil spørre om, er om statsråden i framtidige tildelingsbrev til politiet, hvor man gir oppdrag til f.eks. Oslo-politiet, vil prioritere innsatsen mot kriminelle gjenger og organisert kriminalitet som et mål, sånn at de får det eksplisitt som en tydelig målsetting for sitt arbeid – slik det ikke er uttalt fra direktoratet i dag.

Statsråd Tor Mikkel Vara [14:23:34]: Jeg setter virkelig pris på det engasjementet som representanten Bøhler viser. Han har satt seg grundig inn i sakene. Han viser et godt engasjement, og han fortjener både oppmerksomhet og ære for det engasjementet han viser. Et av de første spørsmålene jeg stilte på dette feltet da jeg ble justisminister, både til Oslo-politiet og til andre – dette er jo en problemstilling som mange, for ikke å si alle, storbyer står overfor – var: Kan vi si noe om hvem som har lykkes? Litt av utfordringen er at svært få storbyer på denne størrelsen har lykkes. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Det betyr bare at da må Oslo-politiet rett og slett lykkes bedre enn alle andre, og det betyr at Oslo-politiet på dette området må være best.

For å bli det må man ha en kunnskapsbasert tilnærming til det. Politiet er altså nødt til å lære å utvikle metoder, holdningsskapende arbeid og forebygging som skal lykkes der hvor ikke alle har fått til det. Til det trenger vi engasjement, og vi trenger egentlig å se på hele spekteret. Det som også er en utfordring, er at det bildet av gjengorganisert kriminalitet som vi hadde for litt over ti år tilbake, da disse prosjektene ble satt i gang, endrer seg. Det er blitt vesentlig flere alvorlig kriminelle som krever ekstra mye ressurser, det har blitt rekruttert flere yngre, og det er også sånn at den er mer mobil enn tidligere. Nye medier gjør at ungdom og kriminelle kan kommunisere og flytte seg raskere rundt omkring i hele byen.

For å få svart på den utfordringen må politiet ha ressurser også til å kunne endre seg. De må ha nok ressurser til å jobbe, og de må ha nok frihet til å endre seg i tråd med det som er utviklingen i samfunnet. Men det er helt opplagt at dette er et prioritert område. Det er helt opplagt at dette er en av de aller viktigste tingene vi gjør. Vi skal i Norge vinne en kamp, og vi skal i Norge være bedre enn andre land som ikke har fått det til.

Og ja, hele verktøykassa skal brukes. Noen av verktøyene i denne kassa er ekstremt ressurskrevende. Det betyr at politiet etter hvert blir bedre og bedre i å utnytte disse ressursene, mer og mer målrettet, og at man får mer og mer igjen for det. Jeg er veldig glad for at Stortinget har gitt de nye midlene, og de midlene skal bli brukt.

Guro Angell Gimse (H) [14:26:55]: Som justisministeren vil også jeg skryte av det store og gode engasjementet som representanten Bøhler har vist for Oslo øst. Skal man lykkes i Politi-Norge, er det helt nødvendig å demme opp mot en negativ utvikling.

Oslo har hatt få problemer i sammenligning med andre hovedsteder. Så er det på det rene at vi nå ser en utvikling som ikke er bra. Kriminelle miljøer forsøker nå å gjøre seg gjeldende, og flere unge står i faresonen for å bli løpegutter for disse. Så jobber politiet knallhardt for å bekjempe denne tendensen. Det er viktig at vi politikere nå lar politireformen få lov til å virke, og ikke faller for fristelsen til å begynne med detaljstyring av politiets innsats.

Det så vi tegn til i Stortinget i forrige uke. Da fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV et forslag om dirigering av politiinnsats til Holmlia. Dette er en uhørt involvering. Hva vet vel vi på Stortinget om helheten, det totale kriminalitetsbildet i hovedstaden? Politiet vet best hvordan de ulike bydelene bør ressurssettes, og disse detaljene må vi på Stortinget holde oss langt unna. Vi skal gi rammene. La oss nå gi politiet arbeidsro til å få til de nødvendige endringene. De er godt i gang, og en viktig målsetting for politiet er å kunne bruke ressursene mer fleksibelt i Oslo. Mobile konsepter vektlegges, men også å være mer utadrettet enn i dag, med fast tilstedeværelse på steder der folk befinner seg.

Et viktig poeng når politiet skal bekjempe gjenger og ungdomsmiljøer som kan være på vei inn i gjengkriminalitet, er å se på den totale innsatsen. Det er ikke bare org.krim-seksjonen som må jobbe mot dette. Den spisse enden er veldig viktig, med de utradisjonelle metodene, men nå organiseres politiet på en slik måte at de kan jobbe mer på tvers og legge større vekt på å bygge ned skott mellom ulike avdelinger. Det er faktisk slik nå at til og med de som jobber med seksuelle overgrep i Oslo politidistrikt, kan bistå organisert kriminalitet, fordi de har kommet så langt innen internett-etterforskning.

Så er politiet i øst og sentrum veldig viktig i denne jobben for også å involvere kommunen og skolen. Den totale innsatsen – vil jeg gjenta – er alfa og omega. Det forebyggende sporet hos politiet er sentralt. Politiet alene kan faktisk ikke løse denne utfordringen.

Også fra regjeringshold satses det bredt, og det har justisministeren redegjort for på en veldig god måte.

Politiet er som sagt også i ferd med å satse mer på patruljering på nett og internett generelt, og det snakket vi også mye om i forbindelse med behandlingen av IKT-sikkerhetsproposisjonen tidligere i dag. Organisert kriminalitet og gjengkriminalitet har nesten alltid en forankring på nett, og dette er eskalerende. Så politiets tilstedeværelse i bydelene må sees i sammenheng med tilstedeværelsen på nett. Det må jobbes annerledes. Politiet møter noe annet nå enn hva man møtte for ti år siden, da A- og B-gjengen herjet i Oslo. Vi står overfor et paradigmeskifte rundt hvordan kriminaliteten arter seg, faktisk over hele verden.

En liten digresjon: Nå når London-politiet opplever en voldsom eskalering av vold og drap, har de vært veldig klare på at de må jobbe mye mer på nett og patruljere mye mer på nett, for å følge opp disse miljøene.

Helt til slutt: Utradisjonelle etterforskningsmetoder er viktige verktøy, sammen med tradisjonell etterforskning og tilstedeværelse av politiet på nett og i bydelene. Dette er veldig arbeidskrevende. Så det viktigste nå er at det satses på politiet, og det regjeringen nå har gjort, er nettopp det. Man har satset både på områdeløft og på løsninger for politiet.

Vi skal som politikere engasjere oss i dette, men når det gjelder de konkrete løsningene, bør vi holde armlengdes avstand.

Himanshu Gulati (FrP) [14:32:12]: Interpellanten tar opp et viktig tema, som i stor grad kretser rundt den skremmende utviklingen som vi har sett i bydeler i Oslo sør og Oslo øst den siste tiden. Jeg vil også takke statsråden for et godt og fyldig svar, for mye er gjort av regjeringen for å styrke politiet: tusen flere politistillinger de siste årene, styrking av budsjettene, nye viktige hjemler, økning av straffene, fjerning av soningskøene, en politireform med fokus på forebygging og ikke minst, som statsråden også selv nevnte, en særskilt satsing på Oslo sør i årets budsjett. Politiet gjør en heroisk innsats, og jeg synes også vi har en enhetsleder i Oslo øst som er på banen og er tydelig og åpen om utfordringene, noe som er viktig.

Men vi kan ikke se bort fra at en også i Oslo ser tendenser til det som har blitt en etablert virkelighet i flere andre europeiske land. I forstedene til Paris og i enkelte bydeler i Stockholm har vi det som ligner på lovløse tilstander og parallellsamfunn. Og mange steder i Europa har vi sett en utvikling som virker nærmest umulig å snu. Heldigvis har vi ikke såkalte svenske tilstander i Oslo, men det er ikke nødvendigvis så mye som mangler før vi kommer dit. Mitt poeng er at det ikke er en automatikk i at vi ikke kommer dit, hvis vi ikke tar tak i de utfordringene vi ser.

Vi har på nyåret sett flere skyteepisoder i Oslo sør. En 21 år gammel mann ble skutt og forsøkt drept i februar. I mars ble en annen mann skutt, og han døde senere. Vi har sett flere tilfeller, senest for noen dager siden, av at politiet blir kastet steiner på i Oslo. Det er helt utrolig: I Norge risikerer politiet å bli kastet steiner på dersom de kjører inn i enkelte bydeler i Oslo.

Det er mulig dette er tilstander man er vant til i deler av Sverige og Frankrike og muligens andre steder, men i Norge skal vi ikke ha det sånn. Jeg er derfor glad for statsrådens svar og fokus på å hindre rekruttering. Som også representanten Bøhler var inne på: Når barn ned i 14-årsalderen rekrutteres av organiserte kriminelle til å selge narkotika, har vi et problem.

Vi kan imidlertid ikke lukke øynene for det ansvaret innvandringen og manglende integrering har for denne situasjonen. Høy innvandrerandel og tendenser til ghettofisering gir økte integreringsutfordringer i enkelte bydeler. Det har det gjort i veldig mange av Europas store byer. Å tro at den samme typen tendenser ikke vil gi de samme utfordringene i Norge, er å være naiv.

For noen uker siden møtte jeg en mor som har en tenåringsdatter på skole i Oslo. Hun har selv innvandrerbakgrunn og bodde i en av de belastede delene av Oslo sør. Hun sa til meg at det ikke føles som Norge, med henvisning til både gjengene og også en del andre ting. Hun fortalte om hijabpress og fastepress under ramadan, til tross for at hennes datter ikke har muslimsk bakgrunn. Moren valgte for en stund tilbake å flytte til en annen bydel av hensyn til sin datter.

Mitt poeng er at tempoet på innvandringen også har noe å si for integreringssituasjonen. En streng asylpolitikk og andre innstramminger har derfor vært viktig. Der har denne regjeringen tatt viktige og nødvendige grep.

Jeg vil gi Jan Bøhler ros for å sette fokus på problemstillingen. Det har han gjort mange ganger, og det fortjener han ros for. Men også i hans eget parti har man tidligere ført en liberal innvandringspolitikk. I Oslo, etter at det rød-grønne byrådet kom til makten, har man sagt ja til å ta imot flere flyktninger enn tidligere til tross for det presset og de integreringsutfordringene man ser mange steder i Oslo.

Vi skal styrke politiet, og mye er allerede gjort. Men å tro at man kan gjøre de samme feilene som mange andre europeiske land har gjort, og se et annet resultat, er naivt. Det er viktig at politiet gjør det de kan for å ta tak i de skumle tendensene vi ser i Oslo, for vi ønsker ikke å komme dit andre europeiske byer er kommet. Men da må vi i tillegg til å gi politiet nødvendige ressurser og nødvendige hjemler også se på innvandringspolitikken og integreringspolitikken og de tingene som har gått feil andre steder i Europa. Der er jeg glad for at denne regjeringen ser på helheten og ikke kun på deler av bildet.

Jenny Klinge (Sp) [14:36:51]: Eg vil også takke interpellanten Bøhler for å ta opp eit viktig tema. Eg vil rose engasjementet hans mot organisert kriminalitet. Det er eit engasjement som smittar.

Senterpartiet er oppteke av å sikre eit lokalt nærverande politi over heile landet. Omgrepet lokalt er ikkje synonymt med at noko er i distrikta. For oss betyr det i høgste grad også at politiet må vere lokalt til stades i byane og i bydelane. Dette handlar om å leggje til rette for at politiet kan kjenne så mange nærmiljø som mogleg i alle delar av landet, fordi det gjev det beste grunnlaget for å fange opp problem tidleg.

Særleg viktig er eit nærverande politi for tidleg å kunne fange opp når ungdom fell utanfor. Kort avstand mellom politiet og innbyggjarane er viktig i det kriminalitetsførebyggjande arbeidet, og det er like viktig i byane som på bygda. I og med at befolkningskonsentrasjonen er stor i byane og i tettbygde strøk, vil det ofte vere behov for enno kortare avstand i talet på kilometer her enn i andre delar av landet for at politiet skal kunne ha oversikt og lokalkunnskap.

Det er også klart at vi ser andre problem i hovudstaden enn mange andre plassar i landet. Den gjengkriminaliteten som interpellanten tek opp, er ei utvikling som vi må ta på alvor. Til liks med interpellanten er eg oppteken av at det er bakmennene det er viktigast å ta. Sjølv om desse kan vere dei vanskelegaste for politiet å få tak i, er det først når bakmennene blir slått ned på, at problemet kan bli røska opp med rota.

No har politiet fått inngripande verkemiddel dei kan ta i bruk for å kjempe mot alvorleg kriminalitet. Det var ueinigheit i Stortinget i 2016 om kva for rekkjevidde ein skulle tillate for bruk av den nye metoden dataavlesing, og korleis det skulle førast kontroll med dette verktøyet. Politiet fekk likevel fullmakt til å bruke dataavlesing som verkemiddel. I etterkant har vi likevel høyrt lite frå regjeringa om korleis metoden blir brukt, kor ofte han blir brukt, og kva for resultat han har gjeve. Eg er derfor glad for at interpellanten har teke opp spørsmålet, for det er vel nettopp i denne typen saker, kor det gjeld mistanke om svært alvorleg kriminalitet og det kan vere praktisk umogleg å få informasjon på annan måte, at dataavlesing kan vere aktuelt som metode.

Då stortingsfleirtalet gjekk inn for at politiet skulle få tilgang til dataavlesing som metode, kom det signal frå politiet om at det hasta å få tilgang til denne metoden. Når statsråden i dag seier at han ikkje kan gje noko konkret svar på bruken av dataavlesing og kommunikasjonskontroll, kan eg forstå det. Likevel burde det vere mogleg å anslå eit omfang og seie noko om metoden har vore til nytte eller ikkje. Om metoden dataavlesing har vore vellykka, er jo interessant for oss. Om ikkje statsråden har eit betre svar i dag, håpar eg at han kan gje det ved ei anna anledning.

Representanten Bøhler la i innlegget sitt vekt på at fleire etterforskarar ikkje er noko framskritt dersom flytting av ressursane inneber at det blir færre som førebyggjer framvekst av kriminelle miljø. Det er eg heilt einig i, og eg meiner det er viktig at statsråden følgjer nøye med på utviklinga i politiet framover. Det er også eit poeng at politiet må ha som mål sjølv å opprette saker og ikkje vente på at dei skal bli melde. Det er nettopp trusselbildet den enkelte i dei kriminelle miljøa opplever, som fører til at det å melde er vanskeleg. Mange søkjer seg jo ikkje frivillig til kriminelle miljø, men dei blir lurte eller trua inn, og dei kjem seg ikkje ut. I praksis er det mange sårbare menneske i kriminelle miljø som gjerne kunne tenkt seg å melde, men som ikkje kan gjere det på grunn av trusselsituasjonen. Derfor er det så viktig at politiet tek det grepet, går inn for å opprette saker og køyrer dei gjennom systemet.

Eg trur ikkje det er siste gongen vi debatterer ein interpellasjon frå representanten Jan Bøhler om akkurat dette temaet, men det eg håpar, er at vi ser framskritt fram til neste gong, at vi har enno fleire gode resultat å vise til i arbeidet mot alvorleg kriminalitet og gjengkriminalitet, især i byane. Eg vil avslutte med nok ein gong å takke for engasjementet. For meg som representant gjennom ganske mange år i Stortinget slår det meg gong på gong når Jan Bøhler talar om dette temaet, at det engasjementet han viser, er ein sånn type engasjement som eg håpar at alle av oss i salen har for minst eitt tema kvar.

Petter Eide (SV) [14:41:35]: Tusen takk for at vi får lov til å diskutere dette. Jeg er selvfølgelig også opptatt av denne saken, men jeg er samtidig litt kritisk til Jan Bøhlers tilnærming til den. Det skal jeg komme litt tilbake til, men det var for å skjerpe hans oppmerksomhet, når jeg nå snakker videre, at jeg startet med å si det.

Jeg tror alle i denne salen er opptatt av at vi skal bekjempe gjengmiljøer, og at vi skal forhindre rekruttering av unge til disse miljøene. Jan Bøhler er i all hovedsak opptatt av det polisiære og jusområdet; jeg synes også vi her må fokusere på sosialpolitiske virkemidler. Vi snakker altså om bydeler i Oslo med en fattigdomsutfordring. Det er høy drop-out fra videregående skole og stor ungdomsarbeidsledighet. Vi snakker også om områder med store integreringsutfordringer. Så vi må se alt dette i et hele.

Til bruk av politiressurser: Den nye justisministeren var i Dagsrevyen i går og uttalte bekymring for ungdomskriminaliteten og gjengkriminaliteten. Det er fint. Da er mitt spørsmål til ham og til Høyre og Fremskrittspartiet: Hvorfor støttet de da ikke SVs forslag i forrige uke om mer politiressurser til dette området? Representanten Angell Gimse latterliggjør dette lite grann og sier at det var uhørt å foreslå politiressurser til disse områdene, men samtidig stemte de selv for å detaljstyre politiressurser til distriktene mot lensmannsstrukturene. Det var altså uhørt å disponere politi til Oslo, men det er altså ikke uhørt å disponere politi til lensmannsdistriktene. Så her er det en uklarhet. Hvis den nye justisministeren er opptatt av disse sakene, bør han også støtte de forslagene som kommer opp når det gjelder å dirigere mer politiressurser til disse områdene.

Så til representanten Jan Bøhler. Det er definitivt veldig mye engasjement, veldig mye viktig engasjement, og han får synliggjort dette området på en veldig fin måte, men jeg synes ikke Jan Bøhler benytter seg av Stortingets verktøy i disse sakene. Han tar opp disse sakene i skriftlige spørsmål og i interpellasjoner. Det er svært lite forpliktende. Jeg skulle ønske at han skrev disse ni forslagene han la fram i dag, om til representantforslag, slik at de kunne bli behandlet i Arbeiderpartiets gruppe, så behandlet i justiskomiteen, og til slutt komme opp i Stortinget til konkret vurdering. Da hadde vi fått en helt annen og forpliktende måte å diskutere disse sakene på enn det å ta dem opp i kraft av spørsmål, medieutspill og interpellasjoner.

Jeg har veldig respekt for Jan Bøhlers engasjement i denne saken, men han utnytter ikke rollen sin som stortingsrepresentant og bruker de verktøyene han har tilgjengelig, til å fremme disse sakene på en ordentlig måte i Stortinget.

Så vil jeg advare ham bitte lite grann, for i hans sterke engasjement for å synliggjøre utfordringer rundt både ungdom og gjengkriminalitet i Oslo står han også litt i fare for å stigmatisere disse bydelene. For det er faktisk slik at folk trives der, de ønsker å bo der, boligprisene stiger i flere av disse områdene, og kriminaliteten, i hvert fall hvis vi ser den i et tiårsperspektiv, går faktisk ned. Så det er viktig at Bøhler her ikke blir sin egen fiende. I sin kamp for å reise oppmerksomhet rundt disse sakene i utsatte bydeler i Oslo risikerer han også å stigmatisere dem og fortelle at de kanskje er mer farlige enn det de egentlig er.

Men alt i alt er jeg veldig glad for at vi får denne debatten. Mitt råd til Bøhler er at han skriver de ni forslagene han i dag har framsatt, om til et representantforslag, behandler det i Arbeiderpartiets gruppe, får det behandlet i justiskomiteen, og får lagt det fram igjen i stortingssalen.

Jan Bøhler (A) [14:46:21]: Jeg vil takke for hyggelige ord fra både statsråden og representantene Angell Gimse, Gulati og Klinge.

Jeg fikk noen kommentarer fra representanten Eide til slutt. Jeg vil bare si her at jeg mener det er viktig å kunne diskutere ting i Stortinget sammen, og at det ikke alltid skal spisses i forslag, i hvert fall ikke nødvendigvis i første omgang. Jeg ønsker å oppnå et fellesskap og en forståelse for disse tingene. Vi gjorde det på samme måte når det gjaldt sosial kontroll. Vi hadde en interpellasjonsdebatt sist høst, og så fremmet vi forslag på nyåret. Vi fremmet forslag når det gjaldt organisert kriminalitet, som ble behandlet i juni – vi fremmet det i fjor vår. Det var vel ti eller elleve forslag fra Arbeiderpartiet som ble behandlet på forsommeren. Nå har vi igjen hatt et par diskusjoner om organisert kriminalitet, og vi skal nok komme med forslag også. Men jeg er ute etter også å se på hva vi kan få gehør for, hva statsråden – regjeringen – og Stortinget sammen vil forstå, vil gå inn i og vil bli obs på gjennom disse debattene. Jeg mener at interpellasjoner og spørsmål også er gode redskaper i Stortinget, og de kan på rette tidspunkt kombineres med å fremme forslag. Så det kan representanten være trygg på at vil skje – etter min mening i riktig rekkefølge.

Når det gjelder kommentarene til det å snakke om disse områdene, og også å referere noe av det innbyggerne tar opp som problemer på disse områdene, har jeg holdt meg til hvordan innbyggerne har tatt opp dette i det siste. Det har bl.a. vært to folkemøter i Oslo sør hvor innbyggerne har sagt klart ifra. Det de sier der – det de sier på Romsås, det de sier på Vestli – er:

Vi er trygge nok, stolte nok. Vårt nærmiljø har nok identitet – jeg bor selv i disse områdene og føler at vi har nok selvfølelse – vi vet at vi har det bra, vi vet at vi har gode områder å vokse opp i og leve i, og skal bo der, men vi er så stolte av det og så trygge i det at vi også kan snakke om det vi har å ta tak i.

De to tingene må vi kombinere. Hvis vi alltid skal få høre at vi står i fare for å stigmatisere når vi snakker om de tingene, blir det etter min mening å skade seg selv eller å ødelegge det konstruktive arbeidet som kommer ut av det å ta opp ting.

Jeg vil også si at når det gjelder å forebygge i disse områdene, er – slik situasjonen er nå – den aller beste forebyggingen å få tatt noen av bakmennene. De er så kjente, så etablerte – de er dessverre nærmest kriminelle forbilder for ganske store ungdomsgrupper. Det å få kledd av dem på et vis, tatt dem, vil ha stor betydning for forebyggingen og for muligheten til å rekruttere ungdommene i disse områdene. Vi er kommet dit at det er nøkkelpunktet. Derfor ville jeg bruke tid på det i dag. Det må gå an å diskutere den delen av saken også, uten alltid å skulle snakke om forebygging på skoler og på andre måter, som jeg selvsagt er enig i og har snakket om i andre sammenhenger.

Statsråd Tor Mikkel Vara [14:49:38]: Jeg vil få lov til å si tusen takk for det som jeg oppriktig mener var en god debatt og en debatt hvor man var villig til å lytte og nærme seg dette på en prestisjeløs måte. Jeg lover at jeg starter på denne jobben og går løs på dette med utfordringene i Oslo øst helt uten å legge noe prestisje i hva man skal få til. Vi har fortsatt god kontroll over denne byen, men vi har veldig bekymringsfulle utviklingstrekk. Dette er et område som mange storbyer sliter med, og som vi med hånden på hjertet ikke kan si at noen har lykkes ordentlig med. Derfor er det viktig at vi er både åpne og ærlige, at vi tillater den debatten som Bøhler reiser, og at vi slipper fram de bekymringer folk har. Jeg synes det er viktig å tillate debatten, jeg synes det er viktig å si at det å ha en debatt ikke er det samme som å stigmatisere, men det er for å forstå mer av det som skjer. Gjengkriminalitet, som denne gangen var temaet, er heller ikke et entydig begrep. Vi snakker om gjenger som er knyttet sammen av sterke lojalitetsbånd, f.eks. MC-gjenger. Men det kan også være gjenger som har vokst opp geografisk på samme sted eller bor i nærmiljøet – det er en annen type gjenger. Og en tredje type gjenger er knyttet til slektskap, nasjonalitet og kultur. Det er ikke sikkert at tilnærmingen til de ulike gjengene er den samme hver gang. Det er derfor vi skal ha respekt for at politiet har noe forskjellig tilnærming her.

Jeg vil også bare legge til en ting til det som ble nevnt om forebygging. Jeg tror kanskje det er viktig at politiet får en større rolle i forebyggingen. Det er mange områder som er viktige her. Skole og utdanning er viktig, sosiale etater er viktig, barneetaten er viktig, men det er kanskje grunn til å si at politiet må ha en sterkere rolle i samarbeidet, i koordineringen mellom de ulike etatene, for å lykkes. Det betyr at vi må tillate at politiet også slipper inn på områder som er viktige å slippe til på for å lykkes med forebygging.

Jeg synes dette har vært en god debatt. Men vi står overfor alvorlige utfordringer. Vi skal lykkes på et område hvor de færreste storbyer har lyktes. Da må vi tørre å diskutere dette åpent og ærlig. Jeg synes at initiativet fra Bøhler i så måte var et godt initiativ.