Presidenten: Etter
ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at
taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt
til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til
inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Morten Wold (FrP) [12:53:47 ] (ordfører for saken): Komiteen
har hatt til behandling et representantforslag om rettferdig og
fattigdomsbekjempende barnetrygd. La meg aller først takke komiteen
for godt arbeid med representantforslaget, som omhandler et viktig
tema. Jeg vil også takke forslagsstillerne for deres engasjement
for barn som lever i familier med lavinntekt, også kalt barnefattigdom,
noe vi alle er opptatt av og ønsker å gjøre noe med.
Barnefattigdom er en vedvarende
utfordring for samfunnet. Barn som vokser opp i fattige familier,
opplever en annerledes barndom enn mange andre barn. Det er nesten
så det er vanskelig å forstå hvor vondt det kan være for et barn
å gå glipp av enkle gleder som andre barn tar for gitt.
Noen barn får f.eks. ikke delta
i fritidsaktiviteter fordi utstyret er for dyrt. Heldigvis er mange
frivillige lag og ungdomsorganisasjoner flinke til å inkludere og
bistå barn som trenger hjelp med utstyr.
Noen barn opplever aldri å kunne
invitere de andre i barnehagen eller klassen på bursdagsfeiring,
rett og slett fordi det koster å organisere barnebursdag. Noen blir også
holdt hjemme fra andres bursdag, fordi det koster å ha med seg gave,
og fordi det skaper forventninger om at man selv skal invitere.
Noen barn gruer seg til ferien er
over, for da kommer andre tilbake med historier om ferier og aktiviteter. Kanskje
har de vært på egen hytte og stått på ski. Kanskje har de reist
til varmere strøk og deltatt på spennende utflukter, mens andre
har måttet være hjemme. Det er trist å være den eleven som ikke
har noen ferieminner å dele.
Det er ikke tvil om at slike historier
gjør noe med oss alle. Vi ønsker alle å sørge for at færrest mulige
barn har en oppvekst i fattigdom. Derfor er det en samlet komité som
gir honnør til initiativet i denne saken.
Komiteen er også klar når det gjelder
viktigheten av barnetrygden. Det er en pågående debatt om hvorvidt ordningen
skal være universell eller behovsprøvd. Det er interessant å merke
seg at av dem som var på høring i saken, ga de aller fleste klart
uttrykk for at de mener barnetrygden bør videreføres som en universell
ordning.
Barnetrygden har vært holdt på samme
nominelle beløp siden 1996, dermed har verdien av ordningen blitt
gradvis svekket i takt med inflasjonen.
Det er vanskelig å finne presise
og korrekte tall for hvor mange barn som vokser opp i fattigdom.
Dette skyldes først og fremst at det ikke finnes en vedtatt fattigdomsgrense
i Norge. Likevel estimerer f.eks. Bufdir at ett av ti barn lever
i fattigdom. Det er altfor mange.
I SSBs rapport «Barnefamilienes
inntekter, formue og gjeld 2004–2014» vises det til at mye av barnefattigdommen
skyldes økningen i antall innvandrerfamilier. Mange av disse familiene
står utenfor arbeidsmarkedet. Sannsynligvis gjør de det på grunn
av en kombinasjon av dårlige norskkunnskaper, lav utdanning og lite
kompetanse som er relevant for det norske arbeidsmarkedet.
Jeg er derfor glad for at regjeringen
både i forrige og i denne stortingsperioden har gjennomført mange
og effektive tiltak mot barnefattigdom. I 2015 ble det lagt frem
en egen strategi mot barnefattigdom. I den var det hele 64 tiltak.
Det dreier seg om å sikre at alle
barn får lik mulighet til deltagelse og utvikling, uavhengig av
foreldrenes inntektsnivå.
Det har bl.a. blitt innført rimeligere
barnehageplass og gratis kjernetid for dem med lav inntekt. Det
er også startet et prøveprosjekt med gratis skolefritidsordning for
barn fra familier med lav inntekt.
Til slutt vil jeg nevne den nasjonale
tilskuddsordningen mot barnefattigdom, opprettet av regjeringen,
som nå er økt til 224 mill. kr for i år. Ordningen hjelper mange
barn til aktiviteter i regi av frivillige lag og organisasjoner.
Anette Trettebergstuen (A) [12:58:48 ] : Arbeiderpartiet mener
at barnefattigdom skal bekjempes langs to spor. Det første og kanskje
viktigste er arbeidslinja. Det at foreldrene til barn er ute i arbeid
og aktivitet og kan forsørge seg selv, barna sine og familien, er
den beste veien ut av fattigdom. Men det andre sporet går ut på
at det hjelper dem som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet
og ikke kommer seg inn, veldig lite. Derfor trenger man målrettede
tiltak som treffer de familiene der vi vet at de fattigste barna
bor.
Universelle velferdsordninger som
treffer barnefamiliene godt, er med på å redusere fattigdom og bekjempe forskjeller.
Barnetrygden er en slik universell stønadsordning, som går til alle
barnefamilier. Helt siden 1946 har alle, uavhengig av inntekt, mottatt
barnetrygd.
Det er viktig for legitimiteten
til velferdssystemet vårt at vi har ordninger som alle mottar. Barnetrygden
skulle aldri være en omfordeling til familier med lav inntekt. Det
skulle være en omfordeling mellom familier med og uten forsørgede
barn. Det er således ikke en ordning som var ment for å utrydde
barnefattigdom, men det er en ordning som er viktig i kampen mot
barnefattigdom. Det er slått fast av utvalg etter utvalg – Fordelingsutvalget
for et par år siden og nå senest Ellingsæter-utvalget.
Vi i Arbeiderpartiet er for å bevare
barnetrygden som en universell ordning. Det er vanskelig å si om
vi i dag – og da inkluderer jeg alle partiene – hadde valgt å innføre barnetrygden
i den formen den er i dag, dersom vi skulle bruke disse titalls
milliardene på tiltak for å støtte barnefamiliene.
Ellingsæter-utvalget ble satt ned
for å se på hvordan velferdsstaten stiller opp for barnefamiliene,
hvordan de ulike økonomiske ordningene treffer, og hva som eventuelt
burde endres for å treffe bedre. Vi i Arbeiderpartiet synes ikke
man bør se på barnetrygden og mulige endringer av den alene, løsrevet
fra de andre ordningene. Men vi avventer og ser og ønsker oppfølgingen
av Ellingsæter-utvalget velkommen, og vi håper at regjeringen kommer
med en sak om dette snart. Vi er altså for å bevare barnetrygden
i dagens form, ikke å behovsprøve den eller gjøre den om til ordninger.
Så er jeg veldig glad for at det
er blitt enstemmighet – endelig – om det å se på å holde barnetrygden
utenfor når sosialhjelpen beregnes. Det er helt urimelig at de som
har minst, altså de som har sosialhjelp som hovedinntekt i en periode,
i realiteten ikke mottar barnetrygd. For når barnetrygden blir regnet
som inntekt før det kan søkes om sosialhjelp, blir det faktisk sånn
at de som økonomisk sett er de svakeste familiene i samfunnet, i
realiteten ikke mottar barnetrygd. I praksis må altså barn av sosialhjelpsmottakere
brødfø sine foreldre for barnetrygden før foreldrene får penger
til livsopphold i form av sosialhjelp. Barnetrygden skulle være
for alle, og det er helt urimelig at de fattigste ikke får. Men
slik er det når denne praksisen består. Vi ser derfor fram til at
regjeringen følger opp denne saken på en god måte, og at vi kanskje
kan få bukt med en praksis som er uheldig.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Tage Pettersen (H) [13:02:52 ] : Et godt samfunn er et samfunn
som gir muligheter for alle. Regjeringen prioriterer derfor innsats
mot barnefattigdom og satser på tidlig innsats i skolen.
De økonomiske forskjellene har økt
moderat i Norge de siste 40 årene. Likevel er Norge fortsatt blant
landene i verden med minst forskjeller. Det vil vi alle bevare.
De fleste barn i Norge vokser opp
i familier med god økonomi, men rundt 100 000 barn vokser opp i
familier med vedvarende lavinntekt. 53 pst. av disse er barn av innvandrere
til Norge. Midt i dysterheten bør vi kunne glede oss over at disse
mest sannsynlig har økt sin livskvalitet ved å flytte hit, og at
muligheten til å løfte dem videre gjennom bistand er stor.
La det være helt klart at det er
altfor mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge, og for Høyre
vil det alltid være et mål å redusere både andelen og antallet barn som
opplever en slik barndom. Det er viktig å forebygge at fattigdom
går i arv, og å bedre barns livskvalitet her og nå.
Det som betyr noe for dem som har
minst, er at de har tilgang på gode, treffsikre og rimelige velferdstjenester.
Regjeringen har sammen med Kristelig Folkeparti satset på målrettede
tiltak mot barnefattigdom. Vi har innført rimeligere barnehageplass
for familier med lav inntekt og en ordning med gratis kjernetid
i barnehager for barn over tre år, også i familier med lav inntekt. 50 000
barn kom inn under disse ordningene i 2016. I tillegg har vi satt
i gang et prøveprosjekt med gratis skolefritidsordning og sørget
for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend. Regjeringen
la i 2015 fram en strategi mot barnefattigdom med 64 ulike tiltak som
skal bidra til at alle barn får lik mulighet til deltakelse og utvikling.
For SV kan det virke som om det
saliggjørende tiltaket er å bruke barnetrygden. SV la inn 1,8 mrd. kr
i sitt alternative statsbudsjett. Denne store påplussingen utgjør 90 kr
per måned per barn. Jeg tror ikke det utgjør den store forskjellen
for de berørte familiene.
Flertallet i komiteen vil avvente
behandlingen av enkeltordninger til man får en helhetlig gjennomgang
av NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Dermed sikrer
vi at støtten til barnefamiliene behandles samlet, og ikke stykkevis
og delt.
Jeg er glad for at en samlet komité
endte opp med å be regjeringen utrede hvorvidt barnetrygden bør
holdes utenfor ved beregning av sosialhjelpen. Det er mange motforestillinger
en utredning bør se på. Den overordnede bekymringen er at man ved
en slik lovendring svekker det lokalpolitiske handlingsrommet, mens
den andre store bekymringen er at man mister av syne den individuelle
behandlingen alle har krav på. Det kan jo framstå som merkelig at
én type inntekt skal utelukkes ved beregningen. Videre vil definisjonen
«forsvarlig livsopphold» naturlig nok kunne avvike mellom ulike
familier og ulike kommuner. Vi vet også at det er store variasjoner
i kommunenes egne veiledende satser for barns livsopphold.
Det interessante er jo å se hva
familiene sitter igjen med når alle de faste regningene er betalt.
Da er det ikke sikkert at man kommer bedre ut av det i en kommune som
holder barnetrygden utenfor når de beregner sosialhjelpen, sammenlignet
med andre kommuner. Resultatet kan tvert imot fort bli at kommunene
da justerer sine veiledende satser tilsvarende.
Spørsmålene er derfor mange, og
jeg vil uttrykke tilfredshet med at en samlet komité lander på et
vedtak der vi ber om en utredning som ser på hvorvidt barnetrygden
bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:07:02 ] : Norge er et godt samfunn,
bygd på likhet. I moderne tid har det vært små forskjeller mellom
folk og en høy grad av tillit. Sosial, økonomisk og geografisk utjevning
har ligget til grunn for vår samfunnsutvikling, en fordelings- og utjevningspolitikk
som jeg som senterpartist jobber aktivt for skal videreføres.
Barnetrygden er en universell ordning,
som Senterpartiet i det bildet ønsker å videreføre. Barnetrygden
ble innført i 1946 og var den første universelle ordningen i norsk
sosialpolitikk – et godt eksempel på det sosiale fellesskapet som
vokste fram under annen verdenskrig på tvers av klassegrenser.
I dag har vi dessverre en annen
situasjon, for nå står barnefamiliene i kryssilden i den norske
fordelings- og verdikampen. I dag er nemlig Norge i en negativ utvikling,
for det er ikke lenger slik at vi som samfunn sørger for at det
blir stadig mindre forskjeller mellom folk og de mulighetene man
får. Nå har vi fått det slik at nærmere 100 000 barn vokser opp
i fattigdom i Norge – 100 000.
Et samfunn der familiefattigdommen
øker, er ikke noe et av verdens rikeste land bør være bekjent av.
Et tiltak vi vet bidrar til den utjevningen mellom barnefamilier
og andre familier som vi har behov for nå, er barnetrygd. Men Stortinget
har gjennom mange år latt være å styrke barnetrygden, dessverre.
Jeg mener at vi ikke kan akseptere
en samfunnsutvikling og en politikk hvor utjevningen stopper. Derfor
er det vi gjør med barnetrygden nå, viktig. Den må økes, og den
må forbli universell. Men i regjeringsplattformen står det at regjeringen
vil se nærmere på innretningen og omfanget av de ulike ordningene
til barnefamiliene. I dette ligger det muligens en åpning for behovsprøvd barnetrygd,
som vi vet at Venstre har vært en forkjemper for. Jeg vil bare si
fra talerstolen her at Senterpartiet i så fall er sterkt uenig i
en slik innretning, og vil advare mot det her og nå. For vi må ikke
glemme vår historie. Den norske velferdsstaten er bygd på prinsippet
om universalisme, hvilket betyr at folk har sine rettigheter fordi
de er borgere av dette landet, ikke fordi de arbeider i et bestemt
yrke eller i en næring. I en velferdsstat som vår er noen ordninger
universelle. Barnetrygden er én av disse, og det må opprettholdes.
Det skal også sies at Nav tidlig frarådet å innføre behovsprøvd
barnetrygd, da en slik differensiering også vil bli altfor byråkratisk
og ineffektiv å drifte.
La det ellers ikke være noen tvil
om at Senterpartiet ønsker å prisjustere barnetrygden. Vi ønsker
å øke satsene og mener dette vil utjevne forskjellene i levekostnadene
mellom barnefamilier og andre i samfunnet, i tillegg til at det
er et viktig tiltak mot barnefattigdom. Senterpartiet er derfor
enig i intensjonen i SVs forslag, forslag nr. 1, men vi mener at
vi ved prisjustering nok må ta utgangspunkt i dagens nivå, og så
må vi se framover og ikke helt tilbake til 1996. Barnetrygden har
ikke vært prisjustert på over 20 år. En justering som tar utgangspunkt
i 1996-nivået, ville gi enorme utgifter. Bare i 2018 ville det kostet
over 8 mrd. kr dersom barnetrygden ble prisjustert for perioden
1996–2018. På bakgrunn av det kan ikke Senterpartiet støtte forslaget
fra SV om å prisjustere fra 1996-nivå, men minner om at også vi
har vært opptatt av å øke barnetrygdsatsen tidligere – vi viser
til Senterpartiets alternative budsjett for 2018, der vi foreslo
å øke barnetrygden med 117 mill. kr.
Til sist: Senterpartiet vil ellers
selvfølgelig berømme at forslaget om at barnetrygden skal holdes
utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp, som hele komiteen
her nå stilte seg bak, blir fremmet i dag. Det er ikke rettferdig
at den fordelingspolitiske virkningen som barnetrygden skal gi,
blir fratatt barnefamilier som er avhengige av sosialhjelp. Det
er ikke rettferdig og heller ikke riktig politikk om man vil få
ned barnefattigdommen. Så det vedtaket er jeg glad for.
Freddy André Øvstegård (SV) [13:11:43 ] : Forskjellene i makt
og rikdom øker. Den 10 pst. rikeste delen av befolkningen eier nå
over halvparten av all formue i landet. Samtidig sakker folk flest
akterut. Vi har fått en økonomi som fungerer for de få, ikke for
de mange. Større sosiale forskjeller mellom folk svekker limet i samfunnet,
det ødelegger noe av det beste med Norge, nemlig den tilliten vi
har mellom folk.
Et av de verste uttrykkene for de
økende økonomiske forskjellene i Norge er den rekordhøye barnefattigdommen.
Nylig kom det fram at over 100 000 barn i Norge vokser opp i fattige
familier – 100 000 barn – der mange av dem står igjen i skolegården
når resten av klassen drar på skoletur. Dette handler om fordeling
av makt og rikdom i samfunnet, om de store pengene skal gå til dem blant
oss med allerede store lommebøker, eller om de store pengene skal
gå til de små blant oss.
Hvis vi skal lykkes med å inkludere
disse barna i samfunnet og gi dem like gode muligheter som alle
andre, må vi styrke de universelle velferdsordningene. Barnefamiliene
trenger et løft for lommeboka. Det regjeringsoppnevnte fordelingsutvalget
slo fast at å øke barnetrygden for alle vil være det mest effektive
tiltaket på kort sikt for å bekjempe barnefattigdom. Barnetrygden
har ikke vært økt siden 1996, noe som betyr at den er en tredjedel
mindre verdt i dag. Derfor foreslår SV en opptrappingsplan på fem
år for å få den tilbake på 1996-nivå. Det vil alene sørge for at
omkring 20 000 barn blir løftet ut av fattigdom. Barnetrygden skal
bidra til å dekke utgiftene det medfører å ha barn, slik at alle
barn får en trygg og god oppvekst, uavhengig av foreldrenes lommebøker.
Innsatsen mot fattigdom må handle
om fordeling og universelle ordninger for alle. Alternativet er
behovsprøving og fattigkassetankegang, som kan gi stigmatisering
av dem som bruker ordningene, og virke som fattigdomsfeller, ordninger
man mister hvis man får jobb.
Å øke barnetrygden universelt vil
ha en stor omfordelende effekt fordi den utgjør en mye større andel
av inntektene til dem med lavest inntekt. Barnetrygden er som et
skattefradrag for å ha barn, som også går til dem som har for lav
inntekt til å få andre skattefradrag.
Det er et viktig kjennetegn ved
den norske velferdsmodellen at man har universelle ordninger som
gis alle, uavhengig av inntekt, og et progressivt skattesystem på toppen
av det. Det er en modell som har fungert. Det er ingen som stiller
spørsmål ved om skole og helsevesen skal være universelt og gratis
for alle, selv om de som egentlig har råd til privatskole og privat
helseforsikring, også får disse ordningene. Derfor foreslår SV å
øke barnetrygden for alle. I tillegg foreslår vi målrettede tillegg
i barnetrygden for aleneforsørgere og for barnefamilier med tre
eller flere barn, fordi vi vet at de gruppene er overrepresentert
blant de fattige barnefamiliene. Summen blir et betydelig økonomisk
løft for barnefamiliene og et viktig steg i kampen mot barnefattigdom.
Dessverre velger flertallet i denne
salen i dag å stemme ned et tiltak som kunne hjulpet 20 000 barn
ut av fattigdom, samtidig som barnefattigdommen øker år for år.
Det viser at politikken som føres i dette landet, er for de få,
ikke for de mange. Men heldigvis har SV fått gjennomslag for første
steg fram i kampen for en mer rettferdig og fattigdomsbekjempende
barnetrygd. 364 kommuner straffer i dag de fattigste barnefamiliene gjennom
å trekke vekk barnetrygden til de familiene som mottar sosialhjelp.
46 000 barn i noen av de mest utsatte familiene får enda mindre
å rutte med fordi kommunene regner barnetrygd som inntekt ved utmåling
av sosialhjelp. Nå får vi flertall for å be regjeringen utrede lovendringer
som kan stoppe denne økonomiske straffen, og komme tilbake med en
sak til Stortinget om det.
SV skal kjempe hele veien inn til
mål for å gi de 46 000 barna en trygg og god oppvekst, uavhengig
av foreldrenes lommebøker. Det gjør vi fordi vi står for en politikk for
de mange, ikke for de få.
Presidenten: Presidenten
går ut frå at representanten vil fremja forslag.
Freddy André Øvstegård (SV) [13:16:17 ] : Det vil jeg, jeg
tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har då teke opp det forslaget han refererte
til.
Grunde Almeland (V) [13:16:31 ] : Barnefattigdom er en av de
viktigste utfordringene vi sammen skal løse framover – og en hovedprioritet
for Venstre. Derfor er jeg glad for at regjeringen har kampen mot
fattigdom så høyt oppe på agendaen. Jeg er stolt over at vi i en
regjeringserklæring har satt dette tydelig på agendaen – som et
viktig prosjekt for regjeringen.
Som representant for Oslo er jeg
svært klar over hvilke virkninger fattigdom kan ha på barns liv.
Det ser vi mange eksempler på. Bare i min egen bydel, Gamle Oslo, har
vi den høyeste andelen av barn som lever i familier med vedvarende
lavinntekt, altså i barnefattigdom.
Det finnes ingen enkel løsning for
å bekjempe barnefattigdommen, det er rett og slett et sammensatt
problem. Derfor er jeg også glad for at den nye regjeringen har
sørget for å beskrive kampen mot barnefattigdom med nettopp ulike
løsninger. Det handler både om å sørge for at folk kommer seg i
arbeid og kan skape et godt liv for seg selv, og om å bekjempe alle
de negative virkningene fattigdom har på barns liv. Det kan også
gjøres med andre midler. Rett og slett: Mange ulike virkemidler
kan tas i bruk. Det handler til syvende og sist om at vi må gi barn
alle forutsetninger for å skape et godt liv og ha alle muligheter
videre i livet.
Den universelle barnetrygden har
siden annen verdenskrig vært en viktig måte å hjelpe barnefamilier
på. Selv om den er for alle, betyr den nok aller mest for fattige
familier. I Venstre er vi glade for at en enstemmig komité går inn
for å utrede om barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av
sosialhjelp. Venstre gikk til valg på en nasjonal minstenorm for
sosialhjelpsmottakere og på at barnetrygden skulle komme i tillegg
til sosialhjelp. Nå har vi kommet et viktig skritt på veien dit. Å
holde barnetrygden utenfor når man skal beregne hvilken rett familier
har til sosialhjelp, vil være spesielt betydningsfullt for dem med
dårlig råd og virke utjevnende. Jeg er opptatt av at vi skal ha
en god utredningsprosess for dette, for å sikre at vi ikke får noen
utilsiktede konsekvenser dersom vi skulle vurdere å gå inn for et slikt
forslag.
Jeg vil også vise til utredningen
om støtte til barnefamilier, som har vært på høring. Jeg ser fram
til at vi skal behandle nettopp dette i Stortinget, slik at vi kan
se barnetrygden i sammenheng med andre ytelser. Det er viktig at
vi skaffer oss et godt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan treffe
de riktige avgjørelsene når vi nå skal intensivere det målrettede
arbeidet mot barnefattigdom.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:19:55 ] : I et av verdens rikeste
land er det altså slik at nesten 100 000 barn lever i vedvarende
fattigdom, og det kan vi ikke sitte stille og bare se på. Det å
ikke kunne dra på ferie, delta på aktiviteter, det ikke engang å
kunne si ja til en bursdagsinvitasjon skaper en type utenforskap
som får veldig store konsekvenser for dem som er rammet av dette.
Jeg er glad for de tiltakene som Kristelig Folkeparti har fått være
med på, tiltak som nettopp skal prøve å hindre utenforskap, sånn
som f.eks. Ferie for alle, som vi har økt bevilgningen til i budsjettene
nesten hvert år. Men vi vet samtidig at dette ikke er nok. Det er
ikke dette som til syvende og sist gjør at man kommer ut av fattigdomsfellen.
Jeg er enig med representanten Trettebergstuen
i at arbeid er viktig, men da må vi samtidig sørge for at vi har et
arbeidsmarked som har større og åpnere armer enn det vi ser i dag.
Vi har tidligere i denne salen diskutert hvor vanskelig det er for
noen – innvandrerkvinnene, bl.a. – å komme inn på arbeidsmarkedet,
bl.a. på grunn av språkproblemer. Vi vet også at en del av arbeidsmarkedet
er innrettet slik at hvis man får en søknad fra en som har et litt
annerledes navn, blir man kanskje ikke innkalt til intervju engang.
Jeg er enig i at arbeid er viktig, men da må arbeidsmarkedet ha
åpnere armer.
Når det gjelder barnetrygden, er
den veldig viktig, ikke minst for dem som har dårligst råd. Kristelig
Folkeparti er en forkjemper for at barnetrygden fortsatt skal være
universell. Det er på den måten vi bevarer barnetrygdens legitimitet.
Men vi har samtidig over lang tid kjempet for å øke barnetrygden,
og jeg vil bare vise til vårt alternative budsjett for 2018, hvor
vi økte barnetrygden med 300 mill. kr. Kristelig Folkeparti har
vilje til å gjøre noe med denne ordningen, fordi vi vet den er så viktig,
ikke minst for dem med dårligst råd.
Jeg er veldig glad for at en samlet
komité nå ber regjeringen komme tilbake igjen på egnet måte med
en sak der man ber om at barnetrygden holdes utenfor når sosialhjelpen
beregnes. Det er et godt tiltak. Alene er ikke dette nok til å løfte
folk ut av fattigdom, vi må se på flere treffsikre tiltak, men dette
er i hvert fall ett tiltak som vil hjelpe dem med dårligst råd.
Jeg mener at er det én ting vi politikere
bør måles på, så er det på det vi gjorde for dem som satt nederst
ved bordet. Dette er en sak som nettopp viser om vi har vilje eller
ikke. Vi kommer sikkert til å få flere slike saker til behandling
i Stortinget, og jeg håper at vi kan ha dette i bakhodet: Hva er
det vi virkelig ønsker å bli målt på som politikere?
Bjørnar Moxnes (R) [13:23:38 ] : Det er uforståelig at regjeringspartiene
ikke vil gi et løft i barnetrygden, når antallet barn som vokser
opp i fattigdom i Norge, har økt til nesten 10 pst. Samtidig har
altså barnetrygden blitt kuttet dramatisk. I 1990 fikk en trebarnsmor
over 90 000 kr per år i barnetrygd. I 2015 var summen redusert til
knappe 35 000 kr. Tall fra SSB for 2016 viser en betydelig realnedgang
i husholdningenes inntekter, og at nedgangen var størst for barnefamilier,
spesielt for enslige forsørgere. Uendret barnetrygd har noe av skylden
for dette. Det påpeker også SSB. Å sikre at ingen barn lever i fattigdom,
må være hovedoppgaven, og derfor er det uansvarlig, mener vi, at
man ikke har økt barnetrygden siden 1996, og at ordningene for enslige forsørgere
stadig blir svekket.
I Norge har forskjellene mellom
folk økt helt siden 1980-tallet, men de siste årene har forskjellene
skutt i været. Fra 2013 til 2015 har ulikhetene økt med nærmere
9 pst., ifølge tall fra Det tekniske beregningsutvalget. Vi har
nok av tall og statistikk som forteller oss at forskjellene øker,
og hva det betyr for samfunnet vårt. Men tallene kan aldri gjenspeile
de vonde følelsene som følger med når forskjellene blir større –
klumpen i magen fordi man ikke har råd til å sende barnet sitt på
klassetur, håpløsheten ved ikke å komme seg inn på boligmarkedet,
eller som en 15 år gammel jente svarte da Redd Barna spurte hvordan
det var å vokse opp i fattige familier: Man kan ikke være med på
morsomme ting og er ofte deprimert. Det kan gå ut over skole og
oppførsel. En annen svarte: Vi har ikke nok mat til familien.
Historiene er mange, faktisk gjelder
de hvert tiende barn i Norge. I samme rapport svarte et annet barn:
Det er ikke lett for foreldre, de tenker mye på at barna ikke får
det de trenger.
Vi som folkevalgte er nødt til å
jobbe for at alle barn får det de trenger. Det er på høy tid å ta
igjen det store etterslepet. Rødt ønsker at barnetrygden skal dobles
for deretter å bli indeksregulert, og at barnetrygd og barnebidrag
ikke trekkes fra ved beregning av sosialhjelp.
Barn som vokser opp i familier med
lav status, har dårligere livssjanser på nesten alle livsområder.
NOVA-rapporten om sosiale forskjeller i unges liv viser at ungdom
med ulik bakgrunn allerede i tenårene har ulike forventninger til
hva de kan oppnå i livet, oppfatninger både om utdanning, om framtidig
lykke, om det å eie bolig og om arbeidsledighet. Man ser at optimismen
er større desto høyere sosioøkonomisk status familien har.
På 30 år har den rikeste prosenten
i Norge doblet sin andel av inntektene, mens andelen barn i fattigdom øker.
Lenge har et flertall på to av tre nordmenn ment at det er en hovedoppgave
for politikerne å minske de økonomiske forskjellene. Skal det skje,
må det føres en aktiv omfordelingspolitikk fra Stortingets side.
Et tiltak som vil ha stor betydning
i så måte, er nettopp forslaget om å øke barnetrygden. Derfor går
Rødt inn for det og håper at et flertall på Stortinget ser nødvendigheten
av en sånn økning.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:27:52 ] : For mange
barn rammes av fattigdom og utenforskap. Det påvirker deres muligheter
til å skape seg sitt eget gode liv. Fattigdom påvirker helse, utdanning
og sosiale nettverk. At foreldrene er i arbeid, er den viktigste
faktoren for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Et velfungerende
arbeidsmarked er derfor grunnleggende i denne sammenhengen.
Jeg mener det er naturlig å se barnetrygden
i sammenheng med øvrige overføringer til barnefamiliene. Vi har
allerede iverksatt flere tiltak. Flere familier får nå hjelp, flere
familier med lav inntekt har fått billigere barnehageplass, flere
barn har fått gratis kjernetid i barnehagen. Det er tiltak som er
med på å bidra til at foreldre kommer seg ut i inntektsgivende arbeid,
som er det mest hensiktsmessige tiltaket for å komme seg ut av vedvarende
fattigdom.
Vi har også sørget for at ungdommer
i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend, og har satt i gang
et prøveprosjekt med gratis deltidsplass i SFO i kommunene Drammen,
Oslo, Stavanger og Trondheim. Videre signerte regjeringen, frivillige
organisasjoner og KS den såkalte Fritidserklæringen i 2016. Her
er målet å få til et godt og langsiktig samarbeid, slik at alle
barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal kunne ha mulighet til
å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med
andre i løpet av uken.
Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom
er også styrket, til 270 mill. kr i 2018. Denne ordningen er viktig,
for den bidrar til at barn fra sosialt og økonomisk vanskeligstilte
familier kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter. Vi vet hvor
viktig det er for barn og unge å få delta sammen med kamerater og
venninner, være del av de sosiale fellesskapene og ha like muligheter
som andre barn, uavhengig av hva foreldrene tjener.
Jeg vil også peke på Jeløya-plattformens
mål om en målrettet innsats mot fattigdom. Regjeringen vil innføre ordninger
med redusert foreldrebetaling og gratis halvdagsplass i SFO, tilsvarende
ordninger i barnehagen for barn av foreldre med lav inntekt. Vi
ønsker også å tilby gratis barnehage til alle barn i integreringsmottak
og styrke bostøtten for barnefamiliene. Vi vil arbeide for at alle
barn og unge får delta videre på fritids- og kulturaktiviteter,
og støtter frivillighetssentralenes arbeid med bl.a. leksehjelp
og støtte- og inkluderingstiltak for utsatte barn og unge. Vi vil
også følge opp regjeringens strategi mot barnefattigdom, som har
som mål å forebygge overføringen av fattigdom mellom generasjoner
og øke barns livskvalitet og deltagelse her og nå.
Vi er i gang med å vurdere innretting
og omfang av de ulike overføringsordningene til barnefamiliene,
med mål om å sikre god fordeling og målretting mot barnefamilier
med vedvarende lav inntekt. Barnefamilieutvalget, som flere har
referert til fra denne talerstolen, gjorde en samlet gjennomgang
av støtten til barnefamiliene. Utredningen har vært på høring, og
vi er nå i gang med å gå gjennom høringsuttalelsene.
Til det som er sagt om å holde barnetrygden
utenfor beregningen av sosialhjelp, vil jeg bare minne om at kommunene
behandler barnetrygden ulikt ved beregning av stønad til barnefamilier
innenfor det lokale handlingsrommet de har. Dersom kommunene skal
pålegges å holde barnetrygden utenfor ved utmåling av stønaden,
vil også det måtte reguleres i loven. Det vil innebære et brudd
med prinsippet om at det som er et forsvarlig livsopphold, skal
bygge på en individuell vurdering, siden det da skal ses bort fra
en bestemt type inntekt.
Men dette vil vi gå nøyere gjennom
og komme tilbake til Stortinget med, slik Stortinget ber om i denne
saken.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [13:33:07 ] : I dag fikk vi servert
nye tall som viser at antallet barnefødsler går dramatisk ned i
Norge. Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på det, og heller
ikke én enkel løsning. Det å ha trygghet for økonomi, trygghet for
arbeid, er viktig, men det er også viktig at man vet at når man
får barn, stiller staten opp med rause velferdsordninger som gjør det
mulig.
Statsråden var inne på at man har
hatt et utvalg som har gått igjennom de samlede velferdsordningene
som treffer barnefamiliene. Et grundig og godt arbeid har blitt
levert gjennom en NOU. Statsråden sa at hun nå er i ferd med å gå
igjennom høringssvarene. På hvilken måte ser statsråden for seg
å følge opp utvalgsarbeidet overfor Stortinget?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:34:04 ] : Jeg er enig
med representanten Trettebergstuen i at det er viktig at vi legger
til rette for at det kan fødes mange barn i dette landet. Derfor
er vi heldige i Norge som har rause ordninger, og vi bruker om lag
80 mrd. kr på støtteordninger for barnefamiliene. Det er også riktig,
og jeg er enig i, at det arbeidet som Ellingsæter-utvalget har gjort,
er grundig, det er godt, og det gir oss et utgangspunkt for å se
på familiestøtteordningene i en sammenheng. Det sier også regjeringen
i Jeløya-plattformen at vi ønsker å gjøre. Nå er jeg i gang med
å se på høringsuttalelsene – både hvilken form og hva jeg mener
bør prioriteres og gå videre med når det kommer til støtteordningene
for barnefamiliene.
Anette Trettebergstuen (A) [13:34:59 ] : Jeg håper at statsråden
er enig med meg i at når vi nettopp går igjennom alle de ulike små
og store velferdsordningene som er ment å lette hverdagen til barnefamiliene,
er det en fordel at vi ser ting under ett, at vi ikke ser barnetrygden isolert,
men ser den opp mot andre ting – f.eks. skal vi gjøre noe med «Helhetlig
skoledag», skal vi innføre makspris i SFO, ville det vært en idé
å avskaffe kontantstøtten? Hvordan man samlet sett kan bygge opp
under og lette hverdagen til barnefamiliene, vet man bare hvis man
får en helhetlig diskusjon om alle disse ordningene satt opp mot
hverandre. Det ville vært en fordel dersom Stortinget kunne få NOU-en,
etter regjeringens vurderinger selvsagt, opp til behandling som
en stortingsmelding. Det tror jeg ville vært en spennende melding
å få servert, som kunne skapt gode diskusjoner om hvor skoen trykker
for dagens barnefamilier, og hva vi politikere trenger å stille
opp med i framtiden.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:36:08 ] : Jeg synes
at det er gode innspill som representanten Trettebergstuen kommer
med. Jeg også ser helt klart behovet for å se det i en sammenheng,
knyttet til ikke bare det som ligger under Barne- og likestillingsdepartementet
og Arbeids- og sosialdepartementets område, men også den helhetlige
oppveksten for barn og unge. Som sagt er jeg i gang med å se på
de ordningene som berører mitt departement. Det er viktige ordninger
for familiene vi snakker om. Det er også viktig at det er en sammenheng
i det vi gjør helt fra fødselen av med foreldrepermisjon, barnehage,
skole og SFO, barnetrygd – og f.eks. å gjøre det lettere for studenter
å få barn ved å støtte dem økonomisk. Så det er helt klart viktig
at vi ser det i en helhet.
Freddy André Øvstegård (SV) [13:37:26 ] : I takt med de økende
forskjellene i makt og rikdom har det blitt stadig flere barn som
vokser opp i fattige familier under denne regjeringen. Det regjeringsoppnevnte
Fordelingsutvalget slo fast at å øke barnetrygden vil være det mest
effektive tiltaket på kort sikt for å bekjempe den økende barnefattigdommen.
Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at å prisjustere barnetrygden
tilbake til 1996-nivå, som SV foreslår i dag, kunne hjelpe omkring
20 000 barn ut av fattigdom. Likevel velger regjeringspartiene å
stemme imot i salen i dag. Kan statsråden oppgi et annet tiltak
de har iverksatt, som med like stor sikkerhet kan hjelpe så mange
som 20 000 barn ut av fattigdom?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:38:09 ] : Mye av utgangspunktet
for at regjeringen ønsker en helhetlig gjennomgang, er nettopp at
en skal se på hvilke støtteordninger som vil hjelpe barnefamiliene,
ikke minst dem med vedvarende lav inntekt. Som andre representanter
her i salen har vært inne på, er det viktig å se ting i en helhet.
Det å se på barnetrygden isolert sett som den eneste ordningen som
vil bidra til å løfte flere barnefamilier ut av fattigdom blir for
snevert, særlig når et utvalg, Ellingsæter-utvalget, nå har gjort
et så grundig og godt arbeid i form av denne NOU-en. Det legger
også nå grunnlaget for at vi ønsker å se alle disse ordningene i
sammenheng.
Freddy André Øvstegård (SV) [13:39:11 ] : For kort tid siden
ble regjeringens fattigdomsinnsats evaluert av bl.a. Bufdir. UNICEF
svarte på den evalueringen og kalte den pinlig. Jeg lurer på om
statsråden er fornøyd med den innsatsen som regjeringen har gjort
hittil for å bekjempe den økende barnefattigdommen, når den har økt
fra 84 000 barn i 2013 til 101 300 barn i dag?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:39:45 ] : Jeg er glad
for at evalueringen av strategien og rapporten som Bufdir viste
til, peker på noen veldig positive utviklingstrekk, nemlig at vi
nå får flere etater til å jobbe sammen. Det var Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen
som for første gang la fram en tverretatlig strategi mot barnefattigdom.
Det har man ikke gjort før. Og hvis vi skal løse fattigdomsutfordringene,
som er så komplekse, er det helt avgjørende at departementene, etatene
og de ulike aktørene jobber på tvers. Det ble trukket frem som det
veldig positive med strategien, og at det derfor var bra at vi fikk
den på plass. Men jeg er ikke fornøyd, i likhet med SV. Da de satt
i regjering, var de veldig skuffet over at fattigdommen økte, særlig
når man tok til orde for å avskaffe barnefattigdommen, og man så
at det ikke var så enkelt som man hadde trodd.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 5.