Ola Elvestuen (V) [09:03:05] (komiteens leder): Jeg bruker også 31-bussen, så det blir interessant å følge en sak som kommer senere.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med budsjettet. Med korte tidsfrister har vi levert et solid stykke arbeid for å ha en innstilling til Stortinget.

Budsjettarbeidet i år har først og fremst dreid seg om en diskusjon om klimatiltak og om klimatiltak som gir en effekt, noe som kanskje er spesielt for Norge, men helt klart helt riktig å gjøre, ett år etter at Paris-avtalen ble vedtatt. Ifølge Paris-avtalen handler det å lede an internasjonalt om å gjennomføre tiltak hjemme og ligge i front med å oppfylle de forpliktelsene som man har gitt internasjonalt.

Dette er et godt klima- og miljøbudsjett. Det er et godt budsjett for det som ble vedtatt i går, for kollektivtrafikk inn mot de store byene, men også for jernbanen mellom de store byene. Det er et godt budsjett når det gjelder drivstoff, med innblanding av biodrivstoff opp mot 20 pst. fram mot 2020, med betydelige reduksjoner i klimagassutslipp. Det er et godt budsjett for å videreføre fordelene med nullutslippskjøretøy, slik at vi holder trykket på den beslutningen som komiteen tok i forbindelse med energimeldingen, at det skal selges bare nullutslippskjøretøy fra 2025. Vi har en betydelig økning, på 300 mill. kr, til Enova, slik at vi kan bygge opp en infrastruktur for nullutslippskjøretøyene.

Det har vært mye diskusjon gjennom høsten om avgiftsnivået på fossile drivstoff. Tross alt er økningen nå på bensin og diesel den største som har vært i Norge på over ti år. Selv om det grønne skatteskiftet – det skal jo også være et skifte med lettelser – fra Venstres side kunne vært større, er dette et budsjett som går i riktig retning.

Men kanskje det viktigste med klimaarbeidet er at vi bygger videre på å få på plass en systematikk i klimaarbeidet i Norge. Vi tok et stort steg i vår, med klimameldingen, hvor vi satte opp tydelige målsettinger for det som skal komme i Nasjonal transportplan, og målsettinger fram mot 2030. I dette budsjettet er noen av verbalvedtakene kanskje like viktige som tallene, nemlig at vi skal få på plass et CO2-fond for å få omstilling i tungtransporten, at vi skal ha en gradvis innføring av en flat CO2-avgift, og at vi skal ha en klimalov, som får en styrke og et innhold som er mer i tråd med – det som er forbildet – en britisk klimalov.

Jeg må på vegne av Venstre si at det er spesielt at vi nå har en så bred enighet om en klimalov. Da en klimalov første gang ble foreslått av Venstre i Stortinget, fikk det bare to stemmer. Nå er dette en viktig del av det grunnlaget vi skal legge for å nå målene i 2030.

Det siste – og kanskje viktigste – Stortinget har gjort i dette året, er at vi ønsker å knytte oss til EU for å nå målene i 2030, noe som fra Venstres side anses å være helt nødvendig for å ha en forpliktelse til og en sikkerhet for at vi når målene.

Men dette handler ikke bare om klima. Det er i høyeste grad også et budsjett som styrker det klassiske naturvernet og kulturminnevernet i Norge. Da budsjettforliket ble framlagt, må det ha vært en god dag i Miljødirektoratet, som ikke bare fikk tilbakeført sine 30 mill. kr, slik at de ikke har kutt, men har et budsjett som følger opp de vedtakene Stortinget gjorde i forbindelse med naturmangfoldmeldingen, som ble behandlet av komiteen og vedtatt i vår. Det handler om at vi fortsatt har satsing på kunnskapsløft, men vi setter nå i gang arbeid med både en miljøkvalitetsnorm for villrein, en handlingsplan for truet sjøfugl, en styrking av det å ta vare på truede arter og naturtyper og oppfølging av vannforskriften, med penger til laksetrapper i Vefsna – 10 mill. kr. Det er tiltak i verneområder, økt skogvern, dobling av tiltak mot marin forsøpling og ikke minst restaurering av myr.

Jeg skal i et senere innlegg ta den delen som går på kulturminnevern, hvor det også er en betydelig økning i budsjettet.

Terje Aasland (A) [09:15:04]: Norge er et mulighetenes land. Men til tross for det lever vi nå i en tid hvor arbeidsledigheten er rekordhøy, hvor jobbveksten er tilnærmet borte, og hvor klimagassutslippene fremdeles øker. Den rekordhøye arbeidsledigheten og den svake jobbveksten, som et symbol på en totalt feilslått politikk, ble ikke det som fikk mest oppmerksomhet i høst. Klimaet, derimot, ble det altoverskyggende. Det startet kraftfullt i trontaledebatten, hvor Venstres parlamentariske leder avga en uforbeholden kjærlighetserklæring til Fremskrittspartiets klimapolitikk. Det er et sitat som passer den situasjonen utmerket, nemlig: «Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.»

Da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, prioriterte de ikke klimaet – det var ikke av de åtte viktigste sakene. Etter fire budsjetter fra denne regjeringen kan vi slå fast at den observasjonen som da ble gjort, står ved lag. De prioriterer ikke klima. I 2030 skal Norge ha redusert klimagassutslippene med minst 40 pst. Det er kun 13 år til. Utslippene går ikke ned. Det er ikke bare tidligere vedtak som er årsaken til det. Også veisektoren har en økning i 2015 med klimagassutslipp. Det haster derfor med konkrete og effektive tiltak som faktisk virker, og i vårt alternative statsbudsjett presenterte vi vår klimapakke – en klimapakke som ble godt mottatt, ikke minst fra miljøbevegelsen. Der anviser vi sektorene hvor utslippskuttene skal gjøres, vi konkretiserer tiltakene, vi tallfester utslippskuttene, og vi gjør budsjettprioriteringer som er i tråd med det.

Det er spesielt fire områder vi satser på: nullutslippsteknologi i veitransporten, biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. I klimapakken vår legger vi opp til at 8,3 millioner tonn skal kuttes i utslipp i transportsektoren og 2,4 millioner tonn utenfor transportsektoren. Vi satser altså på en radikal omlegging av transportsektoren.

Stortinget har vedtatt at nybilsalget i 2025 skal være basert på nullutslippsbiler. Vi satser derfor langt sterkere enn regjeringen og budsjettavtalen på å gjøre infrastruktur for nullutslippsteknologi tilgjengelig i hele landet. Selve forutsetningen for å lykkes med nullutslippskjøretøy fra 2025 er at vi har på plass en infrastruktur som dekker hele landet, men til tross for det vil det være mange fossilbiler på veiene. Det må satses betydelig mer på biodrivstoff, og derfor vil Arbeiderpartiet ha en forpliktelse om et krav på 40 pst. biodrivstoff innen 2030. Vi vet at biodrivstoff kun er et godt klimatiltak hvis det er basert på bærekraftig biodrivstoff, og tilgangen på nok bærekraftig biodrivstoff i markedet er en utfordring. Men vi mener samtidig at et tydelig krav i 2030 er en stor mulighet for bl.a. norsk skognæring. Vi vil derfor legge til rette for økt produksjon av bærekraftig biodrivstoff i Norge. Det vil bety nye arbeidsplasser, og det vil bety reduserte klimagassutslipp. Det viktigste for å få kapitalen og kunnskapsmiljøene til å satse på biodrivstoff er ikke målet i 2020, men målet i 2025 og 2030.

I tillegg må vi satse betydelig mer og være tydeligere enn det regjeringen og for så vidt støttepartiene er når det gjelder karbonfangst og -lagring. Vi bruker mer penger enn regjeringen, 150 mill. kr mer, for å klargjøre det kritiske punktet som omhandler lagring og lagringskapasitet knyttet til norsk sokkel. Vi vil også ha en utredning nå hvor vi kan klargjøre og se på mulighetene for at Nordsjøen og norsk sokkel kan være et framtidig europeisk lager for CO2. Vi tror det har mye for seg.

Når det gjelder de store sakene som berører vår tid, må vi være mer konkrete og mer løsningsorienterte enn det flertallet er. Arbeiderpartiet har vist hvordan vi vil nå utslippsforpliktelsene våre, og vi har en langsiktig plan for utslippskutt på godt over 10 millioner tonn i 2030. Regjeringspartiene og støttepartiene har ikke forpliktet seg på tilsvarende måte. Vi har tydelig og konkret innrettet vårt alternative budsjett slik at målene skal nås, og utslippskuttene gjennomføres.

Etter fire budsjetter fra regjeringen kan vi slå fast at regjeringen ikke har levert på klima. Det er for de fleste av oss ikke til å undres over når vi vet at Fremskrittspartiet er med og styrer. Carl I. Hagen, Fremskrittspartiets nestor og seniorkandidat, varmet i går opp til dagens klimadebatt. Han hevdet at menneskeskapte klimaendringer var noe tull, og samtidig hevdet han at FNs klimapanel er et rent bedrageri. Å tro at en regjering med Fremskrittspartiet skal påta seg et klimaansvar er å lure seg selv.

Skal Norge lykkes med omstilling hvor mulighetene brukes og utslippskuttene nås, er det en erkjennelse at dagens regjering må avløses – av en regjering som har vilje, evne og styringsdyktighet til å løse de store oppgavene.

Tina Bru (H) [09:26:22]: Det har vært en begivenhetsrik høst i det politiske Norge. Diskusjonene har vært tøffe, spekulasjonene har vært mange. Det vi har sett er politikk og parlamentarisme i praksis, skikkelige diskusjoner om virkelige uenigheter og politiske realiteter. Mange har forsøkt å fremstille budsjetthøsten som «et spill», og de politiske kommentatorene syntes nok det var spennende å kunne bruke ord som «regjeringskrise» i sine overskrifter igjen. Men realiteten er at vi har gode diskusjoner mellom fire forskjellige partier, der resultatet er et budsjett som forsterker klima- og miljøpolitikken ytterligere. Åtte år med flertallsregjering og forhandlinger i lukkede rom har tydeligvis påvirket hukommelsen til mange om hvordan et budsjett får flertall når landet har en mindretallsregjering. Egentlig har det vært en ganske normal budsjetthøst, og ute i vandrehallen er julegranen allerede tent.

Og det ligger mange fine pakker under Stortingets juletre i år. Den første pakken, som alle snakket om, og som flere ville åpne lenge før julaften, var bilpakken. Den var stor og fin og den var pakket inn med blå sløyfe. Mange var nok i tvil om den kom til å få ligge urørt særlig lenge, men det fikk den, og jeg vet at det er flere i denne salen som er særlig glad for akkurat det.

Når budsjettenigheten var i havn, lå det til slutt mange fine – og grønne – pakker under treet. Det var Enova-pakker og CO2-fond-pakker, biodrivstoff-pakke og skogvern-pakke, for å nevne noe. Med så mange grønne pakker har vi som er opptatt av klima og miljø, mest å glede oss over denne julen. Så er det kanskje noen som til og med vil hevde at årets grønne julegaver ble i dyreste laget, men hva er man vel ikke villig til å gi til dem man er aller mest glad i, og særlig når det går til en god sak?

Dette er regjeringen og samarbeidspartienes siste budsjett i denne perioden. Vi har kronet vårt samarbeid med et historisk godt budsjett for klima, for naturmangfold og for miljøet. Med det mener jeg ikke bare et budsjett som legger opp til at vi bruker mer penger enn noen gang på klima- og miljøtiltak, men at vi også gjør noen modige valg for fremtiden – når vi forsterker satsingen på karbonfangst og -lagring, på biodrivstoff og med forpliktelsen til å lage en ny klimalov. Jeg vil rose våre samarbeidspartier for hardt arbeid og vilje til å finne konstruktive løsninger som alle fire partier kan stå sammen om.

Klimadebatten kan være forvirrende og vanskelig å forstå. Det er vanskelig for oss som jobber med det til daglig, men innimellom tenker jeg at det må være fullstendig ubegripelig for folk flest. Vi omgir oss med begreper som «ikke-kvotepliktig sektor», «IPCC», «karbonbudsjett» og «klimanøytralitet» med den største selvfølgelighet. Dette er ord som de fleste vil ha problemer med å forklare innholdet i, eller å forstå. Det tror jeg er en utfordring for oss alle. I tillegg bærer debatten preg av at vi altfor ofte glemmer det globale perspektivet, for det er ikke slik at klimapolitikk er et norsk mesterskap, eller at Norge er en sinke i klimapolitikken, og det er heller ikke slik at det er særlig lurt å redusere debatten til et ja eller nei til utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Men det skjer altså – igjen og igjen – og vi kommer til å få høre det igjen i dag.

Jeg mister ikke nattesøvnen av at noen få representanter i denne forsamlingen mener det vil være klokt å avvikle landets mest lønnsomme næring, men jeg tror dessverre at mange som jobber i oljebransjen, har sovet dårlig om natten det siste året – ikke først og fremst på grunn av debattene vi har på Stortinget, men på grunn av lav oljepris og nedgangstider i bransjen.

2016 har nemlig vært nok et tøft år for vår viktigste næring, og altfor mange har mistet jobben sin. Nedturen har rammet enkelte områder hardere enn andre, og derfor har også regjeringen hatt målrettede tiltak for å avhjelpe situasjonen på Sør-Vestlandet. Heldigvis ser det nå ut til at det verste er over. Denne uken la Norsk olje og gass frem sin konjunkturrapport med tittelen «Mot bedre tider». Det betyr ikke at nedturen er over, eller at kravene til tøffe kostnadskutt er innfridd. Også i 2017 forventes investeringene på sokkelen å synke, i riggmarkedet er situasjonen fortsatt svært krevende, og vi har neppe sett de siste nedbemanningsrundene innen oljeservice.

Likevel er det spor av optimisme. Interessen for både 23. konsesjonsrunde og TFO 2016 var stor. Denne regjeringen kommer til å fortsette arbeidet med å tilby attraktive leteareal, og så sent som i går sendte vi TFO 2017 på høring. Vi som lytter til næringen, vet at det først og fremst er dette de etterspør: Forutsigbare rammevilkår og tilgang til leteareal. Det leverer regjeringen.

Jeg vet at ikke alle er enig i denne politikken. Jeg har allerede snakket om dem som ønsker å avvikle olje- og gassproduksjonen vår. Jeg har innsett at noen vil være utrettelige i sin kamp for å avvikle lønnsomme arbeidsplasser og gjøre fremtiden utrygg. Derfor må vi andre ta oppgaven med å sørge for at dette premisset ikke blir rådende i klimadebatten. Jeg gjør gjerne det.

Regjeringens forslag til statsbudsjett og resultatet av forhandlingene med våre samarbeidspartier tar Norge et skritt nærmere målet om 40 pst. reduksjon i klimagassutslippene i 2030. Vi forsterker innsatsen på alle våre prioriterte områder i klimapolitikken: omstilling av transportsektoren, grønt skifte i skipsfarten, CO2-håndtering, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og styrking av Norges rolle som leverandør av fornybar energi. Det er ikke tvil om at summen av tiltakene vi gjennomfører innenfor disse satsingene, vil føre til reduserte utslipp.

Transport er den største kilden til klimagassutslipp i Norge, og utslippene har økt jevnt og trutt siden 1990, i takt med økt velstand og en større befolkning. Veitrafikken utgjør den klart største andelen av disse utslippene, selv om også skips- og luftfarten er betydelige kilder. Dette er trender vi er nødt til å snu om vi skal nå målene vi har satt oss.

Vi skal ikke bare få flere nullutslippsbiler på veiene, men vi tar også grep for å fase inn mer biodrivstoff. Dette er særlig viktig for tungtransporten og på sikt for luftfarten. Opptrappingen skal forskriftsfestes, noe som er et tydelig signal om at biodrivstoff er verdt å satse på. Dette vil gi forutsigbarhet for både transportører og næringslivet for øvrig. Vi har allerede sett eksempler på spennende synergier mellom etablert næringsliv, som oppdrettsnæring og treforedlingsindustrien, bl.a. med åpningen av Biokrafts anlegg på Skogn, som er Nordens største anlegg for flytende biogass. Jeg er ikke i tvil om at økt etterspørsel etter biodrivstoff vil føre til nye arbeidsplasser og ny verdiskapning her hjemme.

Norges kanskje viktigste bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslippene globalt er likevel vår internasjonale innsats og våre bidrag til å utvikle ny klimavennlig teknologi. Norge er og skal fortsatt være et foregangsland for å bevare verdens skoger. Jeg er spesielt fornøyd med at føringene vil la i fjorårets innstilling om å øke innsatsen i spesielt karbonrike skoger, er blitt fulgt opp.

Vårt andre store bidrag til den internasjonale dugnaden med å redusere utslippene, er vår innsats med å forske på og utvikle ny klimavennlig teknologi innenfor industrien og transportsektoren. Men i dette arbeidet oppstår et av paradoksene i klimapolitikken. La meg komme med et eksempel: Alle partiene på Stortinget ønsker å satse på klimateknologi. Som resultat har Enova støttet aluminiumspiloten på Hydro Karmøy med 1,5 mrd. kr. Men dette er industriproduksjon som vil føre til nye utslipp av klimagasser i Norge. Det er jeg villig til å forsvare, fordi det også fører til teknologiutvikling som reduserer utslippene globalt. Dessverre er det noen partier som velger å være med på hyllesten av dette, men samtidig ikke forsvarer konsekvensene. Det er de samme partiene som også nekter å forholde seg til at norsk olje- og gassproduksjon er en del av dette samme kvotesystemet, og at vi selv har vært med på å vedta nye utbygginger på sokkelen. Det er å målbære en klimapolitikk helt uten sammenheng og logikk, og det er grunnen til at klimadebatten blir så forvirrende.

Jeg skulle ønske at vi innimellom var litt mindre norske, i den forstand at vi hadde litt mindre vondt av å skryte av oss selv, for Norge er et foregangsland når det kommer til å utvikle ny klimavennlig teknologi. Fordelene vi har gitt elbiler, har gjort vårt lille land til et viktig marked internasjonalt for de store bilprodusentene, som kappes om å utvikle nye modeller.

Karbonfangst og -lagring er et annet område hvor Norges innsats er betydelig i internasjonal sammenheng. I denne stortingsperioden har dette arbeidet kommet på rett kjøl etter havariet på Mongstad, som den forrige regjeringen sto for. Norge er unikt posisjonert for å være et foregangsland i arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Vi har kompetansen, bedriftene, menneskene og ressursene for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn.

I dag er dagen for å dyrke våre uenigheter og fremheve forskjellene mellom partiene, men da må vi likevel ikke glemme at vi tross alt har bred enighet om retningen i klimapolitikken i denne salen. 2016 har vært et urovekkende år i internasjonal politikk, med fremgang for krefter som ikke kommer til å være en alliert i det internasjonale klimaarbeidet. Mer enn noen gang kommer det til å være behov for land som er villige til å gå foran og vise at vi tar klimautfordringen seriøst – og det gjør Norge, uavhengig av hvem som styrer dette landet. Det synes jeg det er verdt å tenke på når vi nå går inn i julehøytiden.

Øyvind Korsberg (FrP) [09:42:38]: Representanten Aasland startet sitt innlegg med å vise til at det er rekordhøy arbeidsledighet i Norge. Troms fylke er en del av Norge, og der er arbeidsledigheten på 2 pst. Det er ni flere arbeidsledige i år enn det var i fjor på samme tidspunkt. Å si at det er rekordhøyt, betyr enten at man snubler i fakta, eller at man ikke skjønner at landet har flere fylker. For arbeidsledigheten har gått ned i flere fylker enn den har gått opp. Så er det en situasjon på Sør- og Vestlandet, som har økt arbeidsledighet, men der har jo regjeringen gjennom hele dette året og også i forrige år satt i verk en rekke tiltak for å dempe arbeidsledigheten.

Miljø- og klimautfordringene er globale og krever nasjonale så vel som internasjonale løsninger. Paris-avtalen og Norges felles utslippsforpliktelser med EU er forpliktende og ambisiøse mål for klimapolitikken. Derfor er det viktig å legge til grunn føre-var-prinsippet og et generasjonsperspektiv i utformingen av klima- og miljøpolitikken, slik at dette danner en ramme rundt alle våre politiske satsingsområder.

Norge med sine sterke teknologimiljøer, en høyt utdannet og kompetent befolkning og fornybare energiressurser har forutsetninger for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn. Derfor vil det være viktig å prioritere klima- og miljøtiltak som er kostnadseffektive, eller som kan bidra til store teknologiske framskritt innen transport, industri og kraft og på byggesektoren. Man må også ta markedet i bruk for å gjøre gode klima- og miljøløsninger lønnsomme.

God klima- og miljøpolitikk er ikke først og fremst budsjettposter og bevilgninger, men også mange avgjørelser som ikke har direkte konsekvenser for statsbudsjettet. Dette innebærer at alle sektorer og aktører i samfunnet bidrar til å redusere klimagassutslipp og lokal miljøforurensning.

Prioriteringene i statsbudsjettet for 2017 inneholder mange gode grep og støtter opp om regjeringens fem prioriterte satsingsområder innen klimapolitikken: reduserte utslipp fra transportsektoren, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien, CO2-håndtering, fornybar energi og miljøvennlig skipsfart.

Klima- og miljødepartementets budsjett styrkes og inneholder flere nye satsinger. Regjeringen foreslår å styrke overføringene til Energifondet i 2017, som gir en økning i midler til Enova sammenlignet med 2016. Mye av løsningen på klimautfordringene ligger i teknologiutvikling og å erstatte fossil energi med fornybar energi, som gir lavere klimagassutslipp.

Regjeringen foreslår å styrke forskningsinnsatsen på tiltak innenfor ikke-kvotepliktig sektor for å bidra til å nå 2030-målene.

Stabil energiforsyning er grunnleggende for et moderne velferdssamfunn og et konkurransefortrinn for norsk industri. Vi er inne i en periode med betydelige investeringer i det norske transmisjonsnettet. Statnett planlegger investeringer i størrelsesordenen 50–70 mrd. kr i perioden fram mot 2025. Disse investeringene finansieres i hovedsak gjennom nettariffen og utformes med sikte på samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse.

Verden vil stadig trenge mer energi. Fossile energikilder vil være en viktig del av verdens energiforsyning i mange tiår framover, og norsk olje og gass utvinnes med et av verdens strengeste regelverk til helse, miljø og sikkerhet. Derfor vil norsk olje og gass, med sitt lave miljøavtrykk, være et viktig klimabidrag i framtiden.

I Dagsavisen i dag kan vi lese at det er et flertall i Arbeiderpartiet som er imot oljeboring. Riktignok skal landsmøtet til Arbeiderpartiet ta en beslutning om det, men det er interessant å registrere at oljemotstanden i Troms og Finnmark er formidabel fra Arbeiderpartiets side. Det tror jeg sender et signal til både oljeselskapene og industrien og til alle dem som frykter for arbeidsplassene sine.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [09:54.30]: Budsjettforhandlingene i år har vært krevende. Det er fordi vi har forhandlet et budsjett som skal ta oss et skritt videre mot et lavutslippssamfunn, fordi det skjer en omlegging som vil berøre hele samfunnet, og fordi det også vil innebære upopulære tiltak. Men hva er alternativet? Vi som politikere kan ikke sitte i ro og se på at klimaendringene stadig blir tydeligere, og ikke gjøre noe.

En av Kristelig Folkepartis tre ideologiske hovedpilarer er forvalteransvaret. Det betyr at vi forvalter planeten vår på lån og har et ansvar for å overlevere den i minst like god stand til de senere generasjonene. Da er det verdt å lytte til barna. Miljøagentene skrev i et hefte vi fikk på klimatoppmøtet i Marrakech, sju punkt. Jeg vil her nevne to av dem:

Punkt 4: Norge må kutte klimagassutslippene sine nå!

Punkt 6: Norge og verden må jobbe mot en renere og mer bærekraftig fremtid!

Dette er bestillingen vi fikk fra barna, og dette er vi også nødt til å levere på.

Overskriften på årets budsjettprosess er klima. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få et klimabudsjett som kutter utslippene, setter opp takten på omleggingen til lavutslippssamfunnet og ikke minst viser retning. Det har vært viktig for oss at tiltakene er gjennomførbare og gjør at innbyggerne i Norge kan slutte opp om tiltakene.

Det har vært harde forhandlinger, men vi klarte å komme et steg videre i riktig retning. Dette må vi fortsette med, for klima i fokus er ikke noe som kommer til å forsvinne.

Vi er også svært tilfredse med at en konkretisering av klimaloven ble en del av forhandlingene – en lov som setter som mål for lavutslippssamfunnet i 2050 at klimagassutslippene i Norge skal reduseres i størrelsesordenen 80–95 pst. fra 1990-nivå. En lov med karbonbudsjetter innbakt i årlig rapportering til Stortinget vil sikre en mer langsiktig klimapolitikk. En klimalov vil forplikte enhver regjering til å følge opp klimamålene. Stortinget må sørge for at all samfunnsplanlegging går i samme retning. Her må alle stater gjøre sitt, og vi må feie for egen dør. At vi oppnår store effekter av tiltak i andre land, må aldri bli en sovepute for eget lands omstilling.

I diskusjonen om natur og forvaltning er det viktig å se sammenhengene i naturen og tenke helhetlig. Tiltak som har god klimaeffekt, har også positiv effekt på andre naturrelaterte saker. Bedre myrforvaltning er både et klimatiltak og et viktig tiltak for artsmangfold.

I de arktiske områdene ser vi et sterkt utslag av endret klima. En av konsekvensene er endrede livsbetingelser for de dyrene som er i toppen av næringskjeden, de isavhengige pattedyrene. Jeg er glad for at vi fikk gjennomslag for 5 mill. kr til forskning på nettopp dette – en viktig kunnskapsinnhenting om konsekvensene av den største endringen av livsbetingelsene på kloden på svært lang tid.

Det blir fort pessimistisk tale når vi har disse spørsmålene på dagsordenen, men vi må ikke miste naturgleden av syne. Den er verdifull i seg selv, og den er med på å øke bevisstheten hos oss selv, og ikke minst hos barna våre.

Det ligger en betydelig styrking av tiltak i friluftsområder i budsjettet, og jeg er spesielt glad for at vi fikk på plass en utvidelse av skjærgårdstjenesten.

Jeg er også fornøyd med at vi fikk på plass 15 mill. kr til oppstart av Åknes-prosjektet i Møre og Romsdal. Dette betyr et NVE kan starte utredningen av et dreneringsprosjekt etter erfaring fra Italia og Canada. Klarer man å stabilisere denne fjellsida, betyr det svært mye for de ti tusen innbyggerne som bor langs fjorden på Sunnmøre.

Viktig for mange er også utjevning av overføringstariffene. Dette er en ordning som er med på å utjevne forskjellene som oppstår grunnet geografi og bosettingsmønster. Vi er glade for at vi har klart å bevare denne posten også på budsjettet for 2017.

Dette er min siste budsjettdebatt. Jeg kjenner egentlig på litt vemod, men jeg er stolt av å ha vært med og bidra, og håper jeg kan fortelle mine barnebarn at statsbudsjettet for 2017 riktignok hadde en kronglete vei, men ble det historiske vendepunktet for grønt-skifte-tenkningen og -handlingen i Norge.

Så vil jeg melde at vi ikke fremmer forslag nr. 14, som vi står sammen med Senterpartiet, SV og MDG om i innstillingen, for det ble vedtatt under gårsdagens næringsdebatt.

Marit Arnstad (Sp) [10:05:50]: Det feltet vi i dag behandler, er et veldig bredt område, så la meg ta en litt annen innfallsvinkel enn det vi har sett så langt i debatten.

Den norske energi- og kraftpolitikken er et hundreårig samfunnskompromiss som har vist seg svært fornuftig. Det er en kombinasjon av heimfallsrett og lokalt eierskap til naturressursene som har vært rammeverket, som også sørger for at fellesskapet får sin andel av verdiene.

I høstens budsjett foreslo regjeringen endringer som gjorde at norske kraftkommuner står overfor et stort inntektsbortfall fra 2016 til 2017 – over 400 mill. kr. Årsaken til det er sjølsagt at kapitaliseringsrenten for vannkraft ikke er justert i tråd med markedsrenten, og dermed får en den uheldige effekten. I tillegg fremmet regjeringen et forslag til økning av grunnrentebeskatning som på sin side rammet kraftnæringen svært hardt. Det vil gi en av Norges viktigste næringer dårlige muligheter til å være med på den verdiskapingen knyttet til fornybar energi som de bør være med på i åra framover. Disse to forslagene var svært uheldig.

Sjøl om regjeringen ikke valgte å gå løs på sjølve kjernen i det samfunnskompromisset som jeg snakket om, heimfallsretten, oppleves de to forslagene som en kom med, i kombinasjon med tidligere forsøk på strukturendringer og privatisering av utenlandskabler, som et bidrag til å prøve å stykke opp kraftsektoren på en svært uheldig måte.

Vi lever i et land med overflod av fornybar energi. Vi har alle muligheter til å bidra til grønn vekst basert på de ressursene, men det krever en konsistent og en klar satsing på videre produksjon av fornybar energi og på teknologiutvikling som gir grunnlag for verdiskaping i Norge. Det er ikke noen tvil om at fornybarsektoren i et klimaperspektiv vil bidra til reduserte utslipp og gi også mange muligheter for det norske samfunnet.

Skal en komme videre på klimaområdet og ikke bli sittende fast i en diskusjon om beregninger og tall, trengs det også en strategisk og målrettet satsing for å nå målene. Da er det ikke et enkelt tiltak som kommer til å være avgjørende, men det er sjølsagt et sett av tiltak. Det er et par interessante punkt etter denne budsjettbehandlingen som det er verdt for partiene på Stortinget å gå videre med, og som vi også bør se på hvordan vi kan følge opp så raskt som mulig.

Det ene gjelder tungtransporten som står for en stor andel av utslippene i transportsektoren. Det er positivt at det nå i realiteten er flertall for et CO2-fond der tilsluttede bedrifter, istedenfor å betale CO2-avgift rett til staten, betaler inn til et fond, og samtidig som de kan søke om støtte til utslippsreduserende tiltak. Men skal dette tiltaket få effekt, må det jo komme i gang – og det må komme i gang så raskt som mulig, og der ligger også usikkerheten etter budsjettavtalen.

Senterpartiet mener at for å sparke et sånt tiltak i gang, må også staten være villig til å gå inn med grunnkapital i et fond, og vi foreslår at det blir avsatt 1 mrd. kr til det formålet.

Et annet område der det ligger godt an til handling, er en langsiktig satsing på biodrivstoff. Norge ligger svært lavt i andel biodrivstoff sammenliknet med våre naboland, Finland og Sverige. Men det avgjørende på dette området er at produsentene av biodrivstoff gis langsiktige og trygge rammevilkår, slik at de også treffer kloke investeringsbeslutninger i åra framover. Derfor må det gjennomføres en plan for hvordan omsetningskravet for biodrivstoff og avansert biodrivstoff kan økes i åra fram mot 2030.

Alle partiene har fornuftige merknader, men vi har ikke klart å samle oss om merknader knyttet til det punktet. Det syns Senterpartiet er svært synd, for der det er vilje, der alle vil, må det jo også være vilje til slutt til å sette seg sammen og klare å lage et bredt forlik som skaper trygghet for dem som skal satse innenfor denne sektoren.

En grønn omlegging av næringslivet vil kunne bli en betydelig styrke for Norge. Derfor legger Senterpartiet også opp til en kraftig styrking av Enova, av miljøteknologiordninger, samtidig som vi foreslår et grønt investeringsselskap som skal kunne investere i selskap som tar en rolle i utviklingen av klimavennlige løsninger. Det kommer til å gjelde mange sektorer som har utviklingsmuligheter, både maritim sektor, marin sektor, aluminium- og ferrolegeringsindustrien, skog- og treforedlingsindustrien og næringsmiddelindustrien.

Så har jeg også lyst til å understreke behovet for å lykkes med prosjekter som kan bidra til karbonfangst og -lagring. Da skal jeg i et nytt innlegg komme tilbake til spørsmålet om et annet viktig område som også dekkes i dette budsjettet, nemlig kulturminner. Og med det vil jeg også fremme de forslagene som Senterpartiet står bak, eller er en del av.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:17:50]: Å redusere klimagassutslippene er ikke et norgesmesterskap, skal Erna Solberg ha sagt. Det blir gjentatt av Tina Bru i dag. Det er mulig det, men om hun heller mener at det er en landskamp, tapte vi klimalandskampen mot Sverige i går. Tallenes tale er klar: Selv om de i Sverige er dobbelt så mange som oss, slipper de ut mindre enn oss. Hvis man eventuelt mener at det er et europamesterskap, kommer Norge på nest siste plass.

Det virker ikke som om Erna Solberg er bekymret, og det bekymrer meg. Å kutte verdens klimagassutslipp til null er mer å sammenlikne med en dugnad enn et mesterskap, fordi vi alle sitter i samme båt, og fordi alle bør yte etter evne. Beskjeden fra den bejublede klimaavtalen i Paris var klar: Hvert land må kutte så mye som mulig, og det er viktig å få det til før 2020 – dugnad. Problemet er at Norge skulker klimadugnaden med dagens regjering. Utslippene øker, ikke bare på grunn av økte CO2-utslipp fra nye oljefelt som Høyre og Venstre var jublende for, men på grunn av at summen av politikken til regjeringen og støttepartiene ikke kutter utslipp – utslippene øker.

Energipolitikken er et mørkt kapittel – kutt i fornybarstøtten i Norge etter 2021, nesten utradering av bistand til fornybar energi i utviklingsland, kutt i Statkrafts offshore vindsatsing, ingen budsjettoppfølging av Stortingets vedtak om å kutte 10 TWh i energibruk i byggsektoren gjennom Enova fram til 2030 og fortsatt oljesubsidier gjennom friinntekten i oljeskattesystemet. Stortinget vil ha minst 11 pst. biodrivstoff. Klimaministeren tok omkamp i budsjettet og vil ha lavere ambisjoner. Stortinget vil ha forbud mot all fossil energibruk i bygg. Klimaministeren tar omkamp igjen og åpner for å kunne bruke gass, og for at næringsbygg skal kunne få fyre når det er kaldt. I samferdselspolitikken er det kutt i jernbane, kutt i sykkelveier og ekstremt lav oppfølging av bymiljøavtalene i regjeringens framlegg. Derimot er det fullt trykk på motorveibygging i konkurranse med tog.

I industripolitikken er det det samme. Alle investeringsbeslutninger for karbonfangst og -lagring er skjøvet til etter valget. Problemet med finansiering av milliardinvesteringene er ennå ikke avklart. Når det gjelder hydrogensatsingen i industrien, er det ennå ikke gjort noe – ta det opp med Enova i den nye Enova-avtalen og rapporter etter valget, i 2018. Trekullsatsing i industrien som Stortinget har vedtatt – der er det ennå ikke gjort noe, ta det opp med Enovas nye avtale og rapporter etter valget, i 2018. Offshore vindsatsing er det ennå ikke gjort noe med – ta det opp med Enova, rapporter i statsbudsjettet etter valget, i 2018. Sånn kunne jeg fortsatt.

I tillegg er det sånn at representanten Tina Bru snart må se seg selv i speilet og begynne å snakke sant. Utslippene gikk ikke bare ned på grunn av finanskrisen, da Statistisk sentralbyrå presenterte de årlige utslippstallene for 2015, sa de:

«Etter en mangeårig trend med reduksjon i utslipp av klimagasser, økte utslippene i 2015.»

Det er tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå.

Tilsvarende hva angikk framtidige utslipp på grunn av vår politikk – i regjeringens eget miljødirektorats framlegg av rapporten som kom i 2014, står det:

«Vår vurdering er at tiltak og virkemidler iverksatt etter 2007 og frem til i dag vil bidra til utslippsreduksjoner på mellom 5,3 og 6,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.»

Med andre ord: På under halvparten av tiden var omtrent halvparten av jobben gjort. En lissepasning til regjeringen som overtok, kalles dette på fotballspråket. I virkeligheten har utslippene økt deretter.

Regjeringen har ingen plan på plass for ren og trygg luft på tross av at Stortinget har vedtatt det. Lavutslippssoner er skjøvet til etter valget, og miljødifferensierte avgifter gjennom bomringene er skjøvet på. I dag er det varslet helsefarlig luft i Oslo.

Til slutt: Siden dette er den siste miljødebatten som jeg får muligheten til å være med i, synes jeg det er viktig å påpeke noen viktige ting, for jeg vil si noe om hvordan SV har endret norsk miljøpolitisk debatt. Det var SV som var forslagsstiller for omlegging av engangsavgiften for å fremme mer drivstoffgjerrige biler. Nå skryter regjeringen av at de oppnår klimamålene som ble satt den gangen. Det var SV, sammen med Venstre, som fremmet forslag om å stille utslippskrav til drosjer. Det kommer nå. Det var SV som fremmet forslag om at alle statlige fergeanbud skulle baseres på nullutslipp. Nå er det omfavnet som allemannseie. Det var SV som fremmet forslag om at alle nye biler skulle ha nullutslipp fra 2025, Arbeiderpartiet foreslo fra 2030. Nå er det enstemmig i Stortinget. Jeg kunne fortsatt, listen er lang. Sånn vil vi fortsette å påvirke norsk klima- og miljøpolitikk.

Jeg tar opp de forslagene SV har fremmet alene og sammen med Miljøpartiet De Grønne i saken.

Rasmus Hansson (MDG) [10:30:10]: Vi er nå ferdig med et budsjettoppgjør som nesten ga landet en regjeringskrise. Det skyldtes at Høyre og Fremskrittspartiet la fram et budsjett som var helt forbløffende likegyldig til både alvoret i klima- og naturvernspørsmål og egne løfter. Så kjempet Venstre og Kristelig Folkeparti en kamp som Miljøpartiet De Grønne har gitt dem ros for, samtidig som vi jo må påpeke at det er litt selsomt at dette oppgjøret kommer etter tre år med store løfter – og måtte altså føre til en slags redningsaksjon for å gjøre budsjettet noenlunde akseptabelt.

Vi må dessverre oppsummere med at regjeringen og samarbeidspartiene har gitt opp klimaforliket, og at det budsjettet som er lagt fram og vil bli vedtatt nå, har et klimaregnskap som er ukjent. Resultatet vil vi ikke få vite før neste år eller senere enn det. Det er mange bra ting som er kommet inn i budsjettet, takket være forhandlingene på slutten. Det setter vi pris på, men vi er nødt til å være oppmerksomme på at her er det veldig langt mellom de løftene som ble gitt, og de leveransene som er kommet.

Noe av det beste som er kommet ut av årets budsjettforhandlinger, er at konkrete leveranser innen klima, mål for utslippskutt, nå er blitt et mål på et budsjetts godhet. Sånn må det være heretter, det er et framskritt som vi ikke må gå tilbake på.

Klimapolitikk er også blitt et mål på styringsdyktighet. Heretter bør det bli veldig vanskelig for en regjering å ha en klimapolitikk som er så lealaus som det har vært normalt å ha hittil. Klimapolitikk er blitt en konkurransefaktor mellom de store partiene. Vi ser at Arbeiderpartiet har strukket seg mye, mye lenger enn de tidligere har gjort, for å vise at de er bedre enn den blå regjeringen. Det blir veldig spennende å se Arbeiderpartiet i en eventuell regjeringsposisjon og leveransene de vil komme med der, i forhold til hva de lover nå.

Men vi er fortsatt i en situasjon hvor Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet som har et så realistisk forhold til klimaspørsmålet at vi legger fram et budsjett som kutter så mye utslipp som man må kutte for å oppfylle alle de andre partienes klimaløfter, altså i størrelsesorden 800 000 tonn per år fra og med 2017. Det er interessant å oppleve den iltre kritikken som Miljøpartiet De Grønne møter for å legge fram et budsjett som leverer når det gjelder de andre partienes løfter. Det budsjettet vi har lagt fram, er vi trygge på blir målestokken for klimapolitikken i andre partiers budsjetter i årene som kommer. Så får vi tåle litt kritikk i mellomtida.

En veldig spennende utvikling ser vi når det gjelder klimalov. Her vil jeg benytte anledningen til å rose norsk miljøbevegelse, fordi den utviklingen viser verdien av det trykket som en aktiv og kompetent, norsk miljøbevegelse hele tiden øver på Stortinget og norsk klimapolitikk. Det som startet som en god idé i WWFs lokaler rett oppe i gata her for ganske mange år siden, om at Norge burde ha en klimalov, har gjennom mange års hardt arbeid og stadig mer støtte ført til først et vedtak om at vi skulle få en klimalov, så et dårlig forslag fra regjeringen. Men nå har vi fått enighet om at vi skal få en klimalov som begynner å nærme seg det vi virkelig trenger, en klimalov som krever samlede nasjonale mål, sektorvise mål, tidvise eller etappevise mål, rapportering osv. Det er et stort framskritt og akkurat det norsk klimapolitikk trenger. Det så vi tydeligere i årets budsjettdebatt enn noen gang før. Foreløpig skal vi fortsatt bare få dette i 2020, langt inne i neste periode. Miljøpartiet De Grønne har foreslått at denne klimaloven må iverksettes fra 2017, for det er fra 2017 vi trenger den. Vi håper at vi vil få støtte for dette etter hvert.

Så trenger vi et løft for norsk natur. Det finnes ingen vellykket klimapolitikk som ikke også tar vare på naturen. Det finnes ingen bærekraftig politikk som ikke også tar vare på norsk natur. Der er vi ikke i det hele tatt. Jeg vil minne om ett forslag bl.a. Miljøpartiet De Grønne legger fram, nemlig forslaget om en plan for å verne gjenværende norsk, urørt natur. Det vil bringe naturpolitikken opp på nivå med klimapolitikken og er en nødvendig forutsetning for en bærekraftig politikk.

Statsråd Vidar Helgesen [10:41:22]: La meg først få takke Venstre og Kristelig Folkeparti, som har bidratt til gode prioriteringer i budsjettet. Og la meg takke komiteen for godt arbeid på kort tid.

Klimasatsinger i budsjettforslagene fra denne regjeringen har blitt styrket etter forhandlinger med samarbeidspartiene. Det har skjedd i år igjen; tidenes grønneste budsjett er blitt enda grønnere. Vi bygger videre på det samarbeidet vi var enige om da denne stortingsperioden startet: å styrke klimaforliket. Vi har styrket grønn forskning og innovasjon langt utover klimaforliket, gjennom Enova, men også i Forskningsrådet og Innovasjon Norge, fordi det er nødvendig med store teknologisprang for å komme til lavutslippssamfunnet. Vi har stått sammen om en kraftfull overoppfyllelse av de rød-grønnes nasjonale transportplan. Den samlede satsingen på miljøvennlige samferdselsformål er i dette budsjettforliket økt med nesten 1,5 mrd. kr. Dette betyr at vi overoppfyller planrammene for jernbanen i NTP med nær 5,2 mrd. kr., og vi ligger an til å overoppfylle NTP på belønningsmidler til kollektivtransport med mer enn 30 pst.

Så har vi sammen med samarbeidspartiene lagt frem 2030-mål, som betyr et tidsskille i klimapolitikken. Vi skal kutte 40 pst. frem til 2030. Vi skal få nasjonale utslippsbudsjett gjennom samarbeidet med EU. Vi kommer til å bli underlagt et strengt rapporterings- og kontrollregime. Dette betyr at vi skal gjøre betydelige utslippskutt innen transport og landbruk, og vi gjør sterke tiltak i dette budsjettet i den retningen, ikke minst gjennom å forlenge og forsterke fordelene ved å gå fra fossil til fornybar energi gjennom en kjempesatsing på ladeinfrastruktur, ved å trappe opp innsatsen for klimateknologi, en sterk prioritering av grønn skipsfart, en offensiv, forutsigbar og planmessig satsing på biodrivstoff og nye offensive tiltak for å gjøre vare- og tungtransporten grønnere.

La meg nevne at utenfor budsjettet har regjeringen lagt frem en jordbruksmelding som gir klar beskjed om at landbruket har en stor jobb å gjøre med å kutte utslipp i tråd med klimamålene for 2030.

Vi og samarbeidspartiene er også enige om en forsterket klimalov, der vi lovfester de karbonbudsjettene vi skal få for 2030-målene, der vi lovfester de femårige ambisjonsøkningene som Paris-avtalen krever, og der vi lovfester at lavutslippssamfunnet i 2050 skal bety 80–95 pst. lavere utslipp. Vi gir også en styrking i budsjettet til kommunale tiltak for å kutte utslipp av klimagasser. Klimasats-ordningen skal gå til noen av de beste prosjektene på klimagassreduksjon og omstilling til lavutslippssamfunnet.

Den største økningen i budsjettavtalen er omleggingen av engangsavgiften. Vi legger om engangsavgiften for kjøretøy videre i tråd med den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene, fjerningen av effektkomponentene i engangsavgiften mer enn oppveies av økte avgifter på CO2- og NOX-utslipp. Den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene i 2015 varslet en retning for utviklingen av bilavgiftene med større vekt på miljø. Det er fulgt opp og vil bidra til at målet om en nyere, sikrere og mer miljøvennlig bilpark nås. I budsjettavtalen skal avskrivningssatser for nullutslipps varebiler økes til 30 pst., mot 20 pst. i 2016.

Budsjettforliket innebærer også en viktig styrking av klassisk naturvern og av kulturminnevern. Den blå naturen får et kraftig løft på 60 mill. kr mer til kalking, villaks og nye laksetrapper. Satsingen på frivillig skogvern økes ytterligere. På fire år har samarbeidspartiene satset langt mer enn den forrige regjeringen gjorde på sine åtte år. Vi har mer enn doblet tempoet i skogvernsarbeidet. Vi får sterkere bekjempelse av fremmede arter, spesielt mink og stillehavsøsters, og vi øker innsatsen for restaurering av myr, som er viktig både for naturmangfold og for karbonlagring.

Kulturminnetiltak styrkes med 50 mill. kr til fredede bygg i privat eie, Fartøyvernsenteret, verdiskapingsarbeid og Kulturminnefondet. Dette er tilskuddsmidler som gir raske resultater på kulturminnefeltet. Det sikrer verneverdier som er viktige for hele nasjonen, og det utløser i tillegg stor privat verneinnsats som flerdobler de statlige bevilgningene. Å bedre rammevilkårene for private eiere av fredede og bevaringsverdige kulturminner er særlig prioritert av regjeringen, og styrkingen av tilskuddspostene for dette er viktige bidrag til det arbeidet.

La meg til slutt minne på, som flere har vært inne på, at selv om klimainnsatsen vi gjør i Norge, er viktig, er det grunn til å fremheve at det aller viktigste vi gjør, er å gi solide norske bidrag til effektive globale tiltak mot vår tids største globale utfordring, nemlig klimaendringene. Her står klima- og skogsatsingen i en særstilling. Vi har sett god fremdrift og gode resultater av denne satsingen i år, og vi er også tilfreds med økningen som kom i budsjettforliket i så måte.

Anna Ljunggren (A) [10:58:41]: Da budsjettavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ble lagt fram, sa statsministeren at klimaforliket alltid har blitt sett på som et minimum. Ikke en eneste gang på fire år har regjeringen fremmet forslag om klimatiltak som vekker klimabegeistring eller forsterker klimaforliket.

Bellona-sjef Frederic Hauge kalte budsjettet katastrofalt dårlig. Han sa:

«Vår jobb har gått fra å passe på næringslivet sammen med politikerne til å passe på politikerne sammen med næringslivet.»

Kåre Gunnar Fløystad, fagsjef i ZERO, sa:

«Budsjettforslaget inneholder få spor av det grønne skatteskiftet som skulle levere «betydelige reduksjoner i klimautslippene». Om dette er så langt regjeringen vil gå, må det anses som en avskjedssøknad.»

Jeg lurer på hvordan det føles for Venstre og Kristelig Folkeparti atter en gang å måtte kjempe for at klimatiltak gjennomføres av regjeringen.

Stortinget har vedtatt et ambisiøst mål for reduksjon i klimagassutslippene, men med et ambisiøst mål må det virkemidler på plass. Vårt viktigste virkemiddel i klimapolitikken er Enova. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til Enova, nettopp for å bygge infrastruktur for nullutslippskjøretøy i transportsektoren og satse på biodrivstoff, landstrøm og elektrifisering av fergeflåten. Vi mener at vi må bruke penger på infrastruktur, for Stortinget har vedtatt et mål om at nybilsalget i 2025 kun skal være basert på nullutslippskjøretøy. Vi er helt åpne om at infrastrukturen må på plass hvis vi skal klare å nå det, og infrastrukturen må på plass i hele landet.

Apropos hele landet: Jeg blir litt forundret når representanten Korsberg viser til ledighetstall i Troms og ut fra det slår fast at Norge ikke står overfor så store utfordringer knyttet til arbeidsledighet. For dem som går ledig, er det en fattig trøst at sentrale politikere fra regjeringspartiene viser til at få har mistet jobben i Nord-Norge i denne regjeringsperioden – det er ikke så farlig, det er tross alt få ledige i Nord-Norge. Det blir litt sånn som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i VG i 1889 om stortingsrepresentanten Andersen fra Toten:

«Skidt i Norge,» sa’n, «leve Toten!»

Fakta er at andelen som ikke er i arbeid i 2016, ligger an til å bli den høyeste på over 20 år. I løpet av Arbeiderpartiets tid i regjering ble det skapt 360 000 flere arbeidsplasser i Norge, to av tre i privat sektor. Under denne regjeringen er det så langt skapt 32 000 – 32 000 – flere arbeidsplasser, to av tre i offentlig sektor. Tallenes tale er klar: Krisepakken som representanten Korsberg skryter av, har ikke ført til færre ledige og flere arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet har ved flere anledninger fremmet forslag for å dempe nedgangen i aktiviteten, spesielt på Sør- og Vestlandet, men disse har blitt stemt ned.

I høst har vi sett hvor vanskelig det har vært for Venstre og Kristelig Folkeparti å komme til enighet med Høyre og Fremskrittspartiet i klimapolitikken, til tross for at regjeringen nok en gang trekker kortet og bruker mer penger enn noen gang.

Arbeiderpartiets alternative budsjett gir større utslippsreduksjoner enn budsjettavtalen, både i 2017 og på lang sikt, men aller viktigst er det at våre forslag bringer oss langt tryggere fram til Paris-målene i 2030. For første gang legger vi fram et utslippsbudsjett. Vi peker ut sektorene der vi skal gjøre utslippskutt, vi peker ut tiltakene vi skal gjøre, og vi tallfester utslippskuttene. Så gjør vi budsjettprioriteringer som er i tråd med dette.

Denne høsten har vi sett at diskusjonen i større grad handler om utslippskutt og ikke om kroner og øre. For å nå Paris-målet må vi kutte utslippene med over 10 millioner tonn i sektorer utenfor kvotesystemet innen 2030. Jeg registrerer at vi ikke får statsråd Vidar Helgesen til å svare når det gjelder utslippskuttene i 2030, og jeg oppfordrer ham til å redegjøre for det når han skal ta ordet senere i debatten.

Per Rune Henriksen (A) [11:03:46]: Ettersom dette er det fjerde og siste budsjettet vi har til behandling fra denne regjeringen, kan det være på sin plass med noen oppsummerende bemerkninger i tillegg til å snakke om 2017-budsjettet.

Siden oljeprisen stupte sommeren 2014, har vi sett ekstreme forandringer i petroleumsindustrien. Aktiviteten har falt. 35 000–40 000 arbeidsplasser har forsvunnet. Offshorerederier og riggselskaper skjelver i sine sammenføyninger, og leverandørindustrien ellers sliter. I Stavanger Aftenblad kan vi lese at tre av fire rigger står uten kontrakt sommeren 2017. Mellom 10 000 og 11 000 jobber er borte som følge av mangel på oppdrag for disse riggene.

Det er ikke første gang vi har sett brått prisfall og derpåfølgende aktivitetstørke. De gangene Arbeiderpartiet har sittet ved makt i tilsvarende nedturer, har vi satt i verk motsykliske tiltak for å dempe skadevirkningene. Arbeiderpartiet har i denne perioden ved flere anledninger fremmet forslag om tiltak for å fremme aktivitet og for å styrke norsk leverandørindustri. Disse har blitt stemt ned. Dagens regjering har i det store latt oljeselskapene styre og dermed sette premissene for utviklingen av industrien. Jeg vil minne om at norsk petroleumspolitikk siden starten har hatt som målsetting å skape arbeid og verdier i hele industrien og i hele landet. Inntektene fra salg av olje og beskatning av oljeproduksjon er bare en del av målsettingen. Arbeidsplassene og verdiskapingen i leverandørindustrien må også veie tungt i de veivalgene vi som politikere gjør i petroleumspolitikken.

Kanskje har vi nådd bunnen nå. Markedet er i ferd med å balanseres. Prisene stiger. IEA slutter seg nå til dem som peker på behovet for store investeringer i ny produksjonskapasitet som kan kompensere for fall i produksjon fra dagens felt. Vi må nå spørre oss om vi er rustet til å håndtere en slik oppgang i aktiviteten uten at gevinstene fra effektiviseringsarbeidet går tapt. Har vi kapasitet til å ta igjen vedlikeholdsetterslep, plugging av brønner og dekommisjonering samtidig som vi får en økning i leteaktivitet og feltutbygging? Eller får vi en ny kostnadsgalopp?

I Arbeiderpartiet frykter vi at vi er i ferd med å miste kapasitet og kompetanse, og foreslår derfor at det utarbeides en handlingsplan for å sikre at vedlikehold utføres, og for at vi drar nytte av ledig riggkapasitet til plugging av brønner.

Det er bred enighet i Stortinget om betydningen CO2-håndtering har for at vi skal klare å nå de globale klimamålene. Norge og norske aktører ligger langt fremme på dette feltet.

Mulighetsstudien som ble lagt fram i sommer, viser at det er tre gode kandidater for fullskala CO2-håndtering i Norge: Norcem i Brevik, Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya og gjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Disse tre er forskjellige prosjekter, men alle har potensial som gode demonstrasjonsprosjekter innen sine bransjer. Arbeiderpartiet mener derfor at vi skal ta høyde for å realisere alle tre prosjektene. Vi mener det vil gi stordriftsfordeler, og det vil gi komplementær forståelse for CCS. Det haster med å få utviklet og ikke minst realisert CCS. Vi viser derfor til Stortingets anmodningsvedtak fra mai hvor regjeringen bes sikre realisering av minst ett CCS-anlegg innen 2020.

Vi deler regjeringens bekymring for prosesser som kan lede til at kostnader kommer ut av kontroll, men viser til at det er forskjell på hvor langt de forskjellige prosjektene har kommet. Det gir også forskjell på det enkelte prosjekts risiko.

I tillegg til karbonfangstprosjektene må det jobbes med transport og lagring. Vi mener at norsk sokkel har muligheter for utvikling av et europeisk sentrallager for CO2. Et slikt prosjekt vil både kunne skape arbeidsplasser og gi inntekter i lang tid framover. Arbeiderpartiet stiller altså med større ambisjoner enn regjeringen og dens støttepartier. Vi ønsker forsering av ett fangstprosjekt. Vi ønsker realisering av alle tre, og vi mener det må legges arbeid i en transport- og lagringsløsning for å kunne ta imot fanget CO2. Vi har derfor i vårt alternative statsbudsjett lagt inn en økning på 150 mill. kr på kap. 1840 CO2-håndtering.

Statsråd Tord Lien [11:08:11]: Det er vel ikke helt unaturlig når vi i dag diskuterer statsbudsjettet innenfor rammen som energi- og miljøkomiteen har ansvaret for, at vi først og fremst diskuterer hva vi skal bruke pengene på. Jeg har allikevel lyst til å bruke noen sekunder i mitt innlegg til å minne oss om hvor pengene vi i dag diskuterer hvordan vi skal fordele, kommer fra.

Produksjonen av olje og gass er Norges suverent største og viktigste næring, både for sysselsetting og, ikke minst, for inntekter til staten. Petroleumsnæringen står for rundt en fjerdedel av den samlede verdiskapingen i Norge, og potensialet for å fortsette å høste verdier og inntekter til staten og skape tusenvis av arbeidsplasser er fortsatt stort. Vi har langt mer enn halvparten av gassen igjen og noe mindre enn halvparten av oljen igjen. Næringen har alltid vært, er og vil nok også i framtiden komme til å forbli en syklisk næring. Derfor er stabilitet og forutsigbare rammer fra statens side av stor betydning hvis vi også i framtiden skal hente ut verdier fra denne næringen.

Jeg er glad for å kunne si at vi i løpet av bare denne høsten har mottatt fem planer for utbygging og drift av nye oljefelt og ikke minst gassfelt på norsk sokkel, og at det ser veldig lovende ut for at vi også neste år kommer til å få besluttet store og viktige prosjekter på norsk sokkel. Tilgang til nytt areal er helt grunnleggende nødvendig for at industrien skal fortsette å skape hundretusenvis av arbeidsplasser. Regjeringen leverer også innenfor det området, som vi lovte både i valgkampen for regjeringspartiene i 2013 og i Sundvolden-erklæringen.

Det er ingen tvil om at de grepene som nå gjøres i næringen, er viktige for å skape verdier også i framtiden. Samtidig mener jeg at representanten Per Rune Henriksen har et poeng når han sier at det er viktig både at industrien tar vare på kompetanse og kapasitet, og at regjeringen legger til rette for at det blir slik, sammen med stortingsflertallet. Den styrkingen som regjeringen har gjort både innenfor kunnskapsfeltet og innenfor Olje- og energidepartementets ansvarsområde innenfor teknologiutvikling, forskning og demonstrasjon av ny teknologi, bidrar til at denne kapasiteten og kompetansen kan opprettholdes.

Men det er ingen tvil om at skal vi redusere klimagassutslippene, må et kraftsystem som allerede i dag brukes til langt flere formål enn man bruker kraftsystemet til i de aller, aller fleste andre land i verden, benyttes bedre og mer – til nye formål, f.eks. innenfor transportområdet. Derfor er jeg glad for å kunne si at ikke bare bygges det ut mer ny fornybar energi enn en har gjort de siste 25 årene – det bygges faktisk ut dobbelt så mye ny fornybar energi i Norge som gjennomsnittet de siste 25 årene. I dag er det under utbygging i Norge mellom 7 og 8 TWh ny fornybar energi som et resultat av vedtak gjort i denne sal av stortingsflertallet. Det er jeg glad for. Samtidig må vi også ruste opp kraftnettet vårt for å muliggjøre denne overgangen, og det kommer i tiårene som ligger foran oss, til å bli investert mellom 100 mrd. kr og 150 mrd. kr for nettopp å muliggjøre å ta i bruk ny fornybar energi til flere formål, ikke minst i transportsektoren i framtiden.

Jeg er glad for at stortingsflertallet i dag kommer til å vedta at man styrker det viktige arbeidet Enova gjør sammen med norsk industri og norsk næringsliv med 390 mill. kr. Det kommer på toppen av at vi har styrket Enovas arbeid i alle budsjettene vi har vedtatt sammen så langt.

Så vil jeg helt kort bare nevne karbonfangst og -lagring. Karbonfangst og -lagring er helt grunnleggende nødvendig om vi skal lykkes med våre klimamål globalt uten at kostnadene blir høyere enn høyst nødvendig. Jeg er veldig glad for den brede støtten i Stortinget til det arbeidet regjeringen gjør innenfor det området.

Åsmund Aukrust (A) [11:26:04]: Stortinget behandler denne høsten siste miljøbudsjett i denne perioden. Dette er dommen over hva Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har fått til i sin tid i regjering. Hva gjelder klimaet og miljøet, er dette pinlig lesning. Vi har en regjering som på fire år knapt kan vise til et eneste nytt initiativ innenfor klima- og miljøpolitikken. Alt som har skjedd, alt de har å vise til, er enten seire Venstre og Kristelig Folkeparti har fått, eller at regjeringen er blitt overkjørt av en samlet opposisjon. Også i år var det helslakt fra en samlet miljøbevegelse. Nina Jensen i WWF sa det som det er: Miljøbudsjettet var en avskjedssøknad fra Erna Solberg. Videre sa hun: Er vi opptatt av å få til et grønt skifte, er det åpenbart noen andre som må sitte i regjering i tiden framover.

Det er nå ca. ett år siden Vidar Helgesen ble klima- og miljøminister. Hans første store utspill var da han over førstesiden av Aftenposten sa han ikke visste om utslippene kom til å gå ned med ham som statsråd. Det skulle vise seg å stemme godt, for utslippene har ikke gått ned, de har gått opp. Men da gjør klimaministeren rett og slett ikke jobben sin. De uttalelsene fra ministeren er oppskriften på at man ikke skal nå Paris-avtalen. For Paris-avtalen handler nettopp om at hvert land skal gå hjem og gjøre sin del av jobben. Da må man kunne forvente utslippskutt i løpet av fire år. Det er vel sånn at Vidar Helgesen har fått erfare det samme som da statsministeren beskrev Tine Sundtofts arbeidshverdag: Det er tøft å stå opp for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det. Og man skal ikke ha mye fantasi for å skjønne hvem det var statsministeren henviste til, det var finansminister Siv Jensen. Vi har en klimapolitikk som gjennom snart fire år har tapt for Siv Jensen og Fremskrittspartiet.

All ære til Venstre og Kristelig Folkeparti, som kjempet for klimaet i forhandlingene. De har fått til flere forbedringer. Men det behøver ikke å være på denne måten, for det er i denne sal flertall for en langt bedre klimapolitikk enn den vi faktisk fører, som kutter utslippene mer enn det vi vedtar denne høsten. Jeg mener Kristelig Folkeparti og Venstre i dag hadde fått mer gjennomslag for Arbeiderpartiets budsjett, og det er før man hadde startet å forhandle. Et hovedproblem er at vi rett og slett heller ikke vet hva budsjettforliket innebærer av utslippskutt. Vi hører deres talspersoner her i salen si én ting, men statsråden klarer ikke å si noe mer enn at han håper og tror at det vil føre til betydelige resultater i 2030. Det holder rett og slett ikke. Vi må kunne forvente at klimaministeren er tydeligere på hva disse vedtakene vi gjør, faktisk vil innebære.

Også for norsk natur har det vært tapte år. I forbindelse med meldingene som Stortinget har behandlet dette året, om friluftsliv og naturmangfold, har Stortinget gjort en rekke vedtak. Disse er det vanskelig å finne spor av i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet foreslår i budsjettet en storsatsing på friluftsliv, fordi friluftsliv gir gode naturopplevelser, og lærer man seg å like naturen, har man fått en gave for livet og kanskje det aller viktigste tiltaket for folkehelsen. Vi foreslår et stort løft for norsk natur, for tap av biologisk mangfold er i tillegg til klimautfordringen det andre virkelig store miljøproblemet. Arter dør ut i et urovekkende tempo. Under denne regjeringen har det vært stillstand i arbeidet med å prioritere nye arter under naturmangfoldloven. Kun 13 nye arter er tatt inn. Fortsetter vi i dette tempoet, mener organisasjonen Sabima at det vil ta 200 år før vi sikrer de om lag 400 artene fagmyndighetene anbefaler.

Det er mange grunner til at landet trenger et nytt flertall, og en av de viktigste er definitivt klima- og miljøpolitikken. Det har i denne fireårsperioden vært et ytterpunkt i miljøpolitikken som har fått bestemme tempoet. Det har gitt oss fire tapte år. Vi trenger et flertall som tar nye initiativ for å kutte CO2-utslippene så det virkelig monner. Vi trenger et flertall som sikrer alle innbyggerne frisk og ren luft. Vi trenger et flertall som tar vare på norsk natur og sikrer gode forhold for friluftslivet. Derfor kommer valget neste år også til å være et skjebnevalg om vi skal nå våre internasjonale klimaforpliktelser og ta store steg mot framtidens lavutslippssamfunn.

Odd Omland (A) [11:30:53]: Fra forskerhold er det i flere år påpekt at de distrikter som må avstå sine naturressurser, er blant de viktigste medspillerne i overgangen til fornybarsamfunnet. Våre forfedre i dette hus så betydningen av denne samfunnskontrakten mellom by og land allerede i vannkraftens barndom. Vannkraften ligger i distriktene. Dette har vært en viktig forutsetning for at Norge i dag er en av verdens fremste fornybarnasjoner. Vertskommuner til vannkraften har gjennomgående stilt seg positive til utbygging, mye takket være at deler av verdiskapingen er beholdt der verdiene er skapt. Forutsigbare kraftinntekter har vært avgjørende for velstandsutviklingen i store deler av Distrikts-Norge.

Regjeringen har etter min mening med sin håndtering av eiendomsskattetaksten for kraftverk i høst brutt denne samfunnskontrakten. Til tross for at et nesten enstemmig storting med samarbeidspartiene i spissen har anmodet finansministeren om å vurdere kapitaliseringsrenten for kraftverk, svarer hun i brev av 13. desember til undertegnede at en slik vurdering ikke vil bli foretatt denne høstsesjonen, noe som representanten Arnstad også var inne på i et spørsmål i replikkordskiftet, og som statsråden ikke kunne svare på. Men nå er svaret klart. Konsekvensen er at nesten 200 kommuner i 2017 vil tape om lag 400 mill. kr i eiendomsskatt på grunn av uriktig beregning av markedsverdien.

Når finansministeren svarer at tida nå er for knapp til å foreta vurdering før årsskiftet, minnes jeg uttrykket «å rette baker for smed». Faktum er at det er innbyggerne i de nesten 200 berørte kommunene som vil lide for at finansministeren ikke har gjort jobben som Stortinget i 2013 påla regjeringen – å vurdere kapitaliseringsrenta i forbindelse med det årlige budsjettframlegget. Jobben skulle altså ha vært gjort før den 6. oktober i høst. Det kan ikke betegnes som annet enn et selvskudd å skylde på at det nå er for sent å foreta den vurderingen. Jeg vil oppfordre de partiene som står bak anmodningsvedtaket til finansministeren, om å forfølge saken. Siste ord bør ikke være sagt i denne saken fra denne talerstol.

Dette er ikke et innlegg i finansdebatten, men et innlegg i energi- og miljødebatten. Mange kommuner har allerede svart at når staten med et par måneders varsel inndrar 400 mill. kr av kommunenes eiendomsskatteinntekter, fratas kommunene et viktig incentiv for å gi sin tilslutning til nye naturinngrep som videre vannkraftutbygging krever av dem. Finansministeren driver kommunene fra å være medspillere til å bli motspillere i fornybarsatsingen. Jeg vil så sterkt jeg kan, oppfordre partiene bak anmodningsvedtaket til å øve det nødvendige påtrykk. Det er ikke mangel på tid, men mangel på politisk vilje.

Torhild Aarbergsbotten (H) [11:34:15]: I går var jeg på åpningen av Norges første fornybarinkubator Watts Up, som TrønderEnergi og NTNU Accel står bak. Her skal gründere samles og klekke ut nye og innovative løsninger som skal gi oss flere arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter. Watts up er et godt eksempel på hvordan vi ønsker det grønne skiftet i praksis: nye ideer og løsninger som bidrar til å redusere klimagassutslipp, og som samtidig gir oss flere, trygge arbeidsplasser.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti står samlet bak en historisk satsing på forskning og utvikling som vil legge grunnlaget for omstillingen som er nødvendig for å nå de ambisiøse målene som ligger i Paris-avtalen. Med vel 2,5 mrd. kr til Enova, nesten 1 mrd. kr til Forskningsrådet, rundt 500 mill. kr til Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge, rundt 200 mill. kr til CO2-prosjekt og en liten halvmilliard til Gassnova. Her er det satsing på grunnforskning og for å avhjelpe risiko i markedet for å få kommersialisert ny teknologi.

Uten disse virkemidlene hadde ikke biogassanlegget på Skogn kunnet avduke grunnsteinen for 14 dager siden. Fabrikken vil produsere flytende biogass fra råstoff fra oppdrettsnæringen og skogsindustrien til drivstoff til busser og båter. Avfall som i utgangspunktet er et problem, blir brukt for å redusere utslipp fra transportsektoren samtidig som det skapes nye og trygge arbeidsplasser. Slike kinderegg ønsker vi oss flere av.

For de fire borgerlige partiene er Enova et av de viktigste verktøyene for å redusere klimagassutslipp og realisere lavutslippssamfunnet. En av suksessfaktorene til Enova er at de har stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og tildele støtte til enkeltprosjekt. Enova skal bidra til å drive fram markedsløsninger som kan bli varige. For å sikre Enova forutsigbarhet i nivået på overføringer og for ikke å være avhengig av rentenivået stiller vi oss bak regjeringens forslag om at overføringene fra Energifondet erstattes med en ordinær utgiftsbevilgning.

Ja, det haster med å få redusert klimagassutslippene – også her i landet, og også i 2017. Vi må ikke tape av syne at det aller viktigste er å få til en langsiktig omlegging til lavutslippssamfunnet. Skal vi lykkes med den omstillingen, må alle spille på samme lag. Det må lønne seg for næringslivet, og folket må oppleve av hverdagen blir enklere og bedre. Et godt eksempel er de som har kjøpt elbil. De vil ikke gå tilbake til en fossilt drevet bil – ikke bare på grunn av de økonomiske fordelene, men fordi de opplever elbil som bedre å bruke.

Årets budsjettforhandlinger viser at vi ikke tar lett på tiltakene for å redusere klimagassutslippene. Derfor er jeg utrolig glad for at de borgerlige partiene står samlet om et offensivt og framtidsrettet budsjett som vil bidra til flere jobber i hele landet, bedre velferd og betydelige utslippskutt.

Odd Henriksen (H) [11:37:32]: Jeg trodde vi skulle ha en debatt om vårt budsjett, men jeg ser at vi har fått en dreining også inn mot finans. Og vi kan ikke la det være usagt dette med grunnrenteskatt og kapitaliseringsrente.

Når det gjelder grunnrenteskatten, er det faktisk ikke denne regjeringen som har vedtatt den – det er gjort gjennom et bredt skatteforlik på Stortinget. Man ønsket å senke selskapsskatten og kompensere ved å øke grunnrenteskatten. Det har selvfølgelig regjeringen fulgt opp, det skulle bare mangle.

Så til kapitaliseringsrenten. Det som gjør at verdien på disse kraftselskapene går ned, er – helt naturlig – at kraftprisene har stupt. Vi har innført grønne sertifikater. Vi har en overproduksjon av fornybar kraft i dette landet, noe vi alle sammen er glad for. Det som da skjer, er at verdien på kraftselskapene går ned, for mye av den verdien de sitter på, er jo knyttet opp mot den prisen som de får for sin kraft. Det er helt naturlig det som da skjer, at verdien på selskapene går ned. Og så vil det selvfølgelig virke inn når man skal beregne eiendomsskatt. Dette burde selvfølgelig de som sitter i kommunene, ha regnet ut, gitt at man har et godt regime og har ganske gode systemer for hvordan dette vil fungere.

Så er det et lite paradoks at mange av de kommunene som nå kommer og ber om at man skal øke kapitaliseringsrenten, så man ikke skal på en måte øke verdien av selskapene, også er eiere av kraftselskap. Når vi vet at fornybarbransjen sliter litt med sine konkurransevilkår, er kanskje ikke det lureste man da gjør, å øke skatter og avgifter for de samme selskapene i samme åndedrag. Jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis gir det beste incitamentet for at de skal foreta de investeringene som de er nødt til å gjøre med det grønne skiftet, som de også skal delta i.

Skatteregimet knyttet til fornybarnæringen har ligget fast. Kapitaliseringsrenten har også ligget fast og ikke vært justert, og rentenivået har på mange måter vært rimelig stabilt over mange år. Det som er den store forskjellen, er at verdien på kraften har gått ned og følgelig også verdien på selskapene. Det er den direkte årsaken til at også verdien på eiendomsskatten for kommunene går ned. Så kan man diskutere om det er bra eller dårlig, men det er som en naturlig konsekvens av det regimet vi har. Så er spørsmålet om man bare ensidig skal øke kapitaliseringsrenten og på en måte øke verdien på selskapene, slik at disse kraftselskapenes konkurranseevne og øvrige rammevilkår blir dårligere. Vi tror ikke det er fornuftig. Det kan selvfølgelig være fornuftig å se på skatt og skattesystemet rundt fornybar energi, og det er jeg sikker på at vi skal få anledning til å gjøre i årene som kommer.

Eirik Milde (H) [11:40:37]: Debatten i dag har i stor grad dreid seg om klima og CO2-utslipp. Det er viktig for hele verden, og det er også viktig for Norge. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre svarer godt på våre felles utfordringer på dette området. Denne regjeringen fører en offensiv klimapolitikk og løfter ambisjonene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre i større grad enn i noen annen stortingsperiode. Men det er lett å glemme andre viktige deler av et budsjett når overskrifter skal skrives. Jeg vil derfor ta opp noe av det positive som ligger i både det opprinnelige budsjettforslaget fra regjeringen og avtalen innenfor det klassiske naturvernet. Skogene våre inneholder et omfattende biologisk mangfold, og regjeringen foreslo å videreføre den store satsingen på skogvern med 392 mill. kr. Dette er ytterligere økt med 50 mill. kr i budsjettavtalen. Her kan også smettes inn den økte klima- og skogsatsingen til hele 2,8 mrd. kr i 2017, noe som ble tilført enda mer i avtalen.

Regjeringen styrker forskningen på marine økosystemer med 10 mill. kr, herunder 600 000 kr til et prosjekt om kysttorsk i Færder og Ytre Hvaler nasjonalparker. Som en flittig bruker av Oslofjorden vet jeg at den forsvunne torsken bekymrer mange, og budsjettavtalen legger opp til enda mer kunnskapsinnhenting. Hav er et av seks prioriterte satsingsområder i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning under denne regjeringen. Videre ble forvaltningen av villaksstammen styrket med 25 mill. kr, og nå er 11,5 mill. kr lagt til for å få bedre kontroll med lakselusproblemene, sammen med enda 60 mill. kr til kalking, villaks og vanndirektivet.

Regjeringen la tidligere i år fram en naturmangfoldmelding og en friluftsmelding. Mange av tiltakene var det bred enighet om, og dette blir fulgt opp både av regjeringen og i den avtalen som foreligger mellom de fire partiene. Av alle foreslåtte poster vil jeg trekke fram tiltak i sikrede friluftsområder med 20 mill. kr som svært positivt og – den kanskje aller viktigste styrkingen – ytterligere 35 mill. kr til økologisk grunnkart. Oppdatert kunnskap om naturmangfoldet er både kostnads- og tidsbesparende når ulike planer skal behandles i kommuner og i departement.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:43:32]: Aller først har jeg lyst til å kommentere innlegget til Per Rune Henriksen. Personlig ønsker han større aktivitet innenfor olje- og gassutviklingen, men det ser ut til at flertallet i Arbeiderpartiet er imot en slik utvikling, ikke minst i nord. Dette er det motsatte av hva Fremskrittspartiet ønsker. Vi ønsker å skape aktivitet og arbeidsplasser i Norge. Norge som nasjon kan ikke basere seg på SV- og MDG-politikk. Men nå ser vi at Arbeiderpartiet kanskje er i ferd med å innføre den samme politikken som SV og MDG har, og det er et tankekors.

Miljø- og klimautfordringen er global og krever både nasjonale og internasjonale løsninger. God klima- og miljøpolitikk innebærer at alle sektorer og aktører i samfunnet bidrar til å redusere utslipp og lokal miljøforurensing. Regjeringen vil derfor styrke overføringen til Energifondet i 2017, noe som igjen vil styrke Enova. Etter budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti øker Enovas transportsatsinger med ytterligere 300 mill. kr. Mye av løsningen på våre utfordringer ligger i teknologiutvikling og i å erstatte fossil energi med fornybar energi, ikke minst innen transport. Et godt budsjett har blitt enda bedre med budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Noen ting ligger vårt hjerte nærmere enn andre. Jeg er personlig utrolig glad for at vi fikk på plass midler for å bygge nye laksetrapper i Vefsna, det setter jeg stor pris på. Det er også svært viktig at tiltak mot marin forsøpling er styrket og at Skjærgårdstjenesten er prioritert.

Komiteen har i løpet av året behandlet både Meld. St. 14 for 2015–2016 om naturmangfold og Meld. St. 18 for 2015–2016 om friluftsliv. Friluftsliv gir økt trivsel, bedre folkehelse og øker forståelsen og interessen for å ta vare på norsk natur og det biologiske mangfoldet. Regjeringen la fram en rekke tiltak for å motivere og rekruttere flere til å delta i friluftslivet og til å ivareta arealer for friluftsliv, noe som et bredt flertall på Stortinget sluttet seg til. Det ble også inngått et bredt ulveforlik, hvor grensene for ulvesonen ble noe redusert, og forvaltningen – både i og utenfor sonen og for grenserevirene – ble overført til de regionale rovviltnemndene.

Helt til slutt vil jeg takke Venstre og Kristelig Folkeparti for godt samarbeid, jeg vil takke komiteen, og vi får håpe at julefreden nå snart senker seg over Stortinget.

Rasmus Hansson (MDG) [11:46:59]: Når FNs klimapanel og utallige fagmiljøer påpeker at store, kjente reserver av kull, olje og gass må bli liggende under bakken hvis vi skal unngå stor global oppvarming, er det fordi menneskeskapt klimaendring er forankret i enkel fysikk: Mengden karbon som vi totalt sett henter opp fra bakken og pumper ut i atmosfæren, er den viktigste faktoren som bestemmer global oppvarming. Derfor er det særdeles relevant hvor mye det enkelte land beslutter å hente opp av sine kull-, olje- og gassreserver for å kunne selges, brennes og pumpes opp i atmosfæren.

Norges suverent største bidrag til global oppvarming er den olje og gass vi produserer og selger. Totalt har Norge bidratt med 14 milliarder tonn CO2 til global oppvarming i løpet av vår olje- og gassepoke. Det er et stort bidrag som Norge har gitt til global oppvarming. Beslutningen om hvor mye mer olje og gass som skal produseres fra norsk side, med andre ord hvor mye mer norsk karbon som skal opp i atmosfæren og produsere enda mer global oppvarming, fattes her, i denne salen når vi tar stilling til konsesjonsrunder som åpner for en forventning om å hente opp nye mengder kull, olje og gass, og beslutningen fattes her når vi åpner for produksjon i nye felt. Da vi besluttet å åpne Johan Sverdrup-feltet, mot MDGs stemmer, besluttet vi å tilføre jordas atmosfære ytterligere 900 millioner tonn CO2, og dere vet godt at det Norge slipper ut årlig og som vi krangler om her i debatter, er 53 millioner tonn utslipp. 900 millioner tonn CO2 ekstra, bare fra Johan Sverdrup, ble besluttet her.

Derfor foreslo Miljøpartiet De Grønne at vi skulle stanse 23. konsesjonsrunde, fordi det var en runde som var en beslutning om et massivt økt norsk bidrag til global oppvarming, og derfor foreslår vi det samme om 24. konsesjonsrunde. Det vi i hvert fall vil oppfordre til, er at alle partier nå tar innover seg at vi må tenke på konsesjonsrundene og oljeproduksjonen som en del av det norske klimapolitiske ansvaret. Vi kan ikke fortsette å late som om de beslutningene vi fatter i denne salen om hvor mye karbon vi skal produsere og levere til atmosfæren og til framtidig global oppvarming, ikke angår oss.

Marit Arnstad (Sp) [11:50:22]: Jeg vil benytte anledningen til å nevne et par områder som også inngår i dagens budsjett, men som jeg ikke hadde mulighet til å berøre i mitt hovedinnlegg.

Det ene gjelder det utrettelige arbeidet denne regjeringen har gjennomført for å få fjernet ordningen med utjevning av overføringstariffer. År for år er den posten blitt redusert. Så er det blitt plastret litt på i budsjettavtalene. I år har Kristelig Folkeparti bidratt med 10 mill. kr. Statsråden sier at han personlig er glad for det, men det forhindrer ikke at det denne regjeringen har gjort, rett og slett er å prøve å radere ut den ordningen. Det synes Senterpartiet er svært uheldig, og det hjelper ikke med 10 mill. kr når det gjelder å rette opp de skadene som har skjedd over tre–fire år. Dersom denne ordningen skal fungere, må den utvides på en helt annen måte. Det er heller ikke et tilstrekkelig argument, synes jeg, å si at her kommer det til å foregå strukturendringer, så derfor kommer man ikke til å ha behov for denne ordningen. Det er fortsatt sånn at ulikhetene i nettleie kommer til å eksistere i mange, mange år framover. Forsøkene på reduksjon har betydd høyere nettleie for mange tusen nettkunder i ulike deler av landet. Senterpartiet har foreslått at denne ordningen burde styrkes med 100 mill. kr, og det bare som en første opptrapping i det som burde være en bredere ordning for å få mer like nettariffer over hele landet.

La meg også få lov til å nevne kulturminnene spesielt. Det hersker bred enighet i det politiske Norge om at kulturminner og kulturmiljø er viktige deler av det vi kaller samfunnets kollektive hukommelse. Kulturarven gir oss kunnskap, fortellinger og opplevelser som kan ha stor betydning for tilhørighet, individuell og kollektiv sjølforståelse, og som kan skape trivsel for enkeltmennesker og grupper. Ofte er det også samfunnsøkonomisk lønnsomt å restaurere og ta vare på gamle bygninger framfor å rive og bygge nytt. Det skapes mindre avfall, det er mindre materialbehov, og det skapes også flere arbeidsplasser per investerte krone. I mange sammenhenger er kulturminner på mange måter også en verdifull kilde til næringsutvikling og verdiskaping.

Problemet i dag er at regjeringen har gitt opp å føre en politikk som kan innfri de såkalte 2020-målene som vi alle sammen er enige om. Det er åpenbart at de målene ikke kommer til å kunne nås med det bevilgningsnivået som dagens regjering har lagt seg på. De har rett og slett ikke gjennomført den opptrappingen som måtte til for å nå de målene. Det kommer til å gi særlig store utfordringer når det gjelder fredede hus i privat eie, når det gjelder verdensarven, og når det gjelder tekniske og industrielle kulturminner, verneverdige fartøy, bergkunst og arkeologiske kulturminner.

Det skorter ikke på viljen, men det skorter en del på evnen hos denne regjeringen til å få gjort noe med de sakene, og Senterpartiet mener at i alle fall godt over 100 mill. kr er nødvendig i neste års budsjett.

Anna Ljunggren (A) [11:53:39]: Miljøbevegelsen sa at Venstre og Kristelig Folkeparti ville miste all miljøtroverdighet hvis de ikke klarte å få på plass et budsjett som var bedre enn Arbeiderpartiets alternative budsjett. Det gjorde at budsjettforhandlingene ikke bare handlet om kroner, men også om tonn utslipp.

Jeg synes det er bra at diskusjonen har handlet om nettopp det. Vi forsøker å få også debatten i dag til å handle mer om tonn utslipp enn om kroner, men jeg ser at klima- og miljøministeren ikke har tegnet seg og ikke er villig til å svare på spørsmålene han har fått fra Arbeiderpartiet her i dag.

Vi hører at klimatalspersonen i Høyre, ut fra sitt regnestykke, mener at samarbeidspartienes klimapakke vil føre til om lag 11 millioner tonn utslipp i 2030. Vi har regnet på det på en raus og redelig måte og kommet fram til at det vil være 5,3 millioner tonn kutt, mens vår pakke – som jo er nevnt flere ganger her i dag, men jeg må nevne den en gang til – vil føre til kutt på 10,7 millioner tonn reduksjon i 2030.

Så kan klima- og miljøministeren gå opp på denne talerstolen i dag og si hvor store utslippskuttene vil være i ikke-kvotepliktig sektor i 2030? Det er selvfølgelig vanskelig å regne på kutt framover, men man kan jo forvente at regjeringen har sett på og vurdert det når vi hele tiden snakker om 2030-målene. Det er jo hva vi gjør i hvert budsjettår, som teller.

Da Erna Solberg deltok i Politisk kvarter mandagen etter at budsjettkameratene hadde presentert forliket sitt, sa hun at utslippskuttene i 2017 ville være på 662 500 tonn CO2. CICERO-forskere har regnet på dette, og de sier at samarbeidspartiene har pyntet på klimatallene. Talltriksingen er omfattende – hele to tredjedeler av utslippskuttene forsvant etter kontrollregningen. Regjeringspartiene har dermed blåst opp utslippskuttene for 2017, og det kan se ut som de gjør det også for 2030.

Jeg vil gjerne høre klima- og miljøministeren svare på utfordringen: Hvor store vil klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig sektor være i 2030?

Ola Elvestuen (V) [11:56:32]: Først vil jeg, i likhet med Marit Arnstad, ta opp kulturminnevernet, som jeg mener er en veldig viktig og positiv del av dette forliket. Vi får nå en økning i Kulturminnefondet som gjør at vi denne perioden nærmest har en dobling av størrelsen. Vi har kommet til over 100 mill. kr i året, noe som utløser veldig mye av private investeringer, vi gjør et løft for fredede bygg i privat eie med ytterligere 25 mill. kr, og vi fortsetter satsingen på fartøyvern, både på fartøyvernsentre og fartøyvern mer generelt, i dette budsjettet.

Det er viktig å ivareta den historiske bebyggelsen. Vi gjør noen små grep. Blant annet er jeg glad for at vi får en liten sum til å se på et bygningsvernsenter for murbyen i Oslo. Vi må huske på at det å ivareta den historiske bebyggelsen også er en viktig del av klimatiltakene. Det er nettopp ved å utnytte det vi har, vi reduserer framtidige utslipp.

I denne debatten har klimagassutslipp vært dominerende. Jeg mener dette budsjettet er å ta et stort steg fram mot de målene vi har, ikke minst mellommålet i 2020, men også i 2030. Vi vet at det først og fremst er innenfor transportsektoren vi må redusere våre egne utslipp, og da er forsterkningen av nullutslippskjøretøy viktig, slik at vi når målene om salg av bare nullutslippskjøretøy innen 2025.

Opptrappingen og innblandingen av biodrivstoff er en sentral del av å nå målene i 2030. Det viser også Miljødirektoratets vurderinger. Vi ligger i front når det gjelder å ta i bruk hydrogen – når det gjelder å ta i bruk nullutslippsløsninger innenfor skipsfarten. Med et CO2-fond vil vi også kunne ligge i front, gjøre spranget og sette i gang de mest ambisiøse prosjektene når det gjelder tungtransport. Vi har også vedtak der vi følger opp den politikken jeg selv har vært med på å dra i gang i Oslo, gjennom at vi har ambisjoner innenfor byggebransjen – at vi nå setter i gang fossilfrie byggeplassprosjekter innenfor transportsektoren, slik at Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet kan bruke sine muskler for å dra oss i front.

Helt til slutt: Det har tatt fire år, men det er vel første gang vi har vært så ambisiøse at også Arbeiderpartiet mener vi har lagt fram et budsjett som tar klima på alvor. Det synes jeg er bra.

Åsmund Aukrust (A) [11:59:50]: Jeg heier på klimaministeren når han er på internasjonale klimamøter. Jeg håper han og dyktige klimadiplomater får gjennomslag. Men det ser veldig rart ut når klimaministeren – den samme ministeren som holder flotte taler i utlandet – foreslår kutt her hjemme. I fjor rammet Siv Jensens sparekniv virkelig det internasjonale klimaarbeidet. Også i år innfridde man ikke løftene man hadde til regnskogen. En samlet komité skriver i sine merknader at det som regjeringens budsjettforslag la opp til, ville gjort det «vanskelig å finne nye samarbeidsland», og at også det som regjeringen la opp til, var i strid med det Stortinget tidligere har gjort et vedtak om, både i denne perioden og i klimaforliket.

Vi hørte igjen klimaministeren si i debatten at denne regjeringen forsterker klimaforliket. For meg er det en gåte hvordan man kan gjenta å si det, så lenge man ikke kan si at man skal innfri klimaforliket. Skal man forsterke noe, må man i alle fall kunne innfri det. Jeg håper ministeren kan svare på om han har til hensikt å innfri det som Stortinget har vedtatt som målsettinger. Klimaforliket er jo ikke en rekke virkemidler som det skal måles på. Nei, klimaforliket skal måles på hva som faktisk er våre utslipp. I den politikken som regjeringen fører, er det ingenting som tyder på at denne regjeringen har til hensikt å innfri klimaforliket. Alle pilene peker i feil retning.

Ikke minst vet vi lite om hva som kommer til å være utslippene våre i framtiden. Vi hørte Tina Bru si at dette kom til å gi 11 millioner tonn i kutt inn mot 2030, mens klimaministeren ikke engang klarer å si om det er et sted mellom 5 millioner tonn og 11 millioner tonn. Vi ber ikke om et helt presist, nøyaktig, tall, men et anslag må det i alle fall kunne være mulig å forvente. Jeg vil minne om at også ministeren har taletid i denne debatten, og har mulighet til å tegne seg for å oppklare.

Et av kuttene innen natur og miljø var et stort kutt til Miljødirektoratet. Et titalls ansatte ville ha mistet jobben med det forslaget. Det er oppsiktsvekkende at statsråden mener at de ikke trenger disse, og at han vil bygge ned miljøforvaltningen, som vil gi en betydelig redusert kapasitet. Så jeg er veldig glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å reversere det kuttet. Jeg hørte klimaministeren si på Dagsrevyen at med det som nå ble vedtak i Stortinget, var det et stort behov for å ha disse menneskene ansatt i direktoratet. Hvis det var mangel på oppgaver ministeren så, burde han ha lest naturmangfoldmeldingen og de vedtakene Stortinget gjorde i forbindelse med den. Der er det en rekke marsjordre til ministeren innenfor natur og miljø.

Odd Omland (A) [12:02:51]: Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Odd Henriksens innlegg.

Henriksen sier at verdifallet i kraftsektoren er helt naturlig. Mener virkelig Henriksen at et verdifall på 54 mrd. kr, eller 20 pst., på ett år er naturlig? Jeg kan nesten ikke tro det jeg hører, at kraftsektoren har falt så mye i verdi. Jeg spør også om 4,5 pst. er en normal markedsrente.

Videre sies det at kommunene burde ha regnet ut dette selv. Nei, kommunene har stolt på at Finansdepartementet gjør jobben sin. Det kommunene har lært, er at denne regjeringen ikke er til å stole på.

Kan Henriksen også forklare hvorfor det foreligger et anmodningsvedtak etter forhandlingen om budsjettforliket mellom samarbeidspartiene? Mente en ikke noe med den avtalen som kom inn i budsjettforliket, om å se på dette på nytt? Jeg vil også tro at samarbeidspartiene har noen forventninger til når regjeringen gjør den jobben.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:04:24]: Naturen er truet av menneskelige inngrep og klimaendringer, og grunnen til at jeg tar det opp i budsjettdebatten, er følgende: Verken olje- eller miljøbudsjettet – slik jeg ser det – er en katastrofe, det er bare ikke i nærheten av å være godt nok. Så jeg kan slutte meg til det en representant har sagt her tidligere, nemlig at et dårlig budsjett er blitt litt mindre dårlig.

Det er nemlig slik at det er forventet ulvemassakre i år og brede motorveier gjennom sårbare naturområder. Det at klima- og miljøministeren ikke løfter en finger mot hogst i verneverdig gammel skog, at regjeringen tillater dumping i fjordene, fornøyelseskjøring med scooter, utbygging av kraft i vernede vassdrag og oljeutvinning uten å ta hensyn til én eneste innvending fra miljøetatene, gjør at i sum fører den samlede politikken som føres av regjeringen, til at naturen er mer truet av menneskelige inngrep og mer truet av klimaendringer enn den var for fire år siden.

Dette er altså Venstres og Kristelig Folkepartis regjering, og jeg kan ikke se at den politikken regjeringen fører, ligger nærmere Kristelig Folkepartis og Venstres verdier på disse områdene enn den rød-grønne regjeringens politikk gjorde.

La meg ta noen punkter. Skogvern: Oppsummert er det slik at de siste fire årene har regjeringen to ganger foreslått kutt i det frivillige skogvernet. Heldigvis har ikke det skjedd. Men det er altså slik at summen av skogvern er dårligere skogvern enn med den opptrappingsplanen for frivillig skogvern som ble presentert av den rød-grønne miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell, og som hadde ført til at vi hadde ligget på drøyt 700 mill. kr.

Friluftsliv: En flott melding ble lagt fram, og et mageplask i budsjettet ble plusset på gjennom budsjettforhandlingene som ligger her. Vi hadde også sørget for en bedre friluftslivsatsing.

Kulturminnefeltet ligger langt etter. Her står vi sammen med bl.a. Senterpartiet for en stor opptrappingsplan for kulturminnefeltet.

Så vil jeg nevne én ting til slutt til Tord Lien, og det er at på tross av at Tord Lien ikke har villet prioritere energieffektivisering i bygningsmassen, har altså Stortinget både i forbindelse med energimeldingen og i forbindelse med det budsjettet som er lagt fram, sagt klart ifra at vi vil at enøk skal være en viktig del av Enovas mandat.

Til slutt en ting om olje: Olje har gått fra å stå for en fjerdedel av BNP til en syvendedel av BNP, slik som det ligger an nå, i den tiden jeg har sittet på Stortinget. Jeg mener det er umoralsk av regjeringen å ikke ville ta en diskusjon om oljens plass innenfor et én-og-en-halvgradersmål. Det liberalistiske bladet The Economist har viet et helt nummer for fire uker siden til spørsmålet om «end of oil». Det er nettopp slik at utviklingen av batterier, hvordan de fornybare delene har blitt billigere, og klimaavtalen til sammen bidrar til at man må ta en diskusjon i et land som Norge om hvordan dette påvirker norsk utvikling. Grønn skattekommisjon har sagt det samme. Noe annet er uansvarlig av olje- og energiministeren og regjeringen.

Tina Bru (H) [12:07:40]: Jeg forsøkte å være litt raus med alle partiene i Stortinget i mitt innlegg her i stad. Jeg var ganske tydelig på at jeg mener at alle partiene i denne sal tar klimapolitikk på alvor. Jeg mener at vi stort sett trekker i ganske lik retning når det gjelder de viktige tingene – og så er det noe som skiller oss, det er helt tydelig.

Jeg har forståelse for at SV og spesielt Miljøpartiet De Grønne ikke ønsker å være med på den historiefortellingen jeg prøver å komme med, men at Arbeiderpartiet i denne sal skal sette seg i den situasjonen de gjør, ved å svartmale regjeringens budsjett og enigheten med samarbeidspartiene om klimapolitikk på den måten de gjør, synes jeg rett og slett er underlig. Men jeg begynner å bli vant til det, for dette er det samme hvert eneste år. Jeg forstår det ikke.

Det har vært mye snakk om utslippsreduksjoner og beregninger. La meg forsøke å oppklare det litt aller først, siden det kommer så mange spørsmål om det. Først og fremst: Beregninger av utslippsreduksjoner er ingen nøyaktig vitenskap. Det er bare fremtiden som kan gi oss fasiten. Alle tall vi bruker, er i beste fall anslag av hva vi tror, og vi i Høyre lener oss på de samme anslagene som Arbeiderpartiet har gjort i sin modell. Vi bruker Miljødirektoratet, vi bruker departementene, vi bruker f.eks. NHOs egne beregninger om hva CO2-fondet kan bidra med. Når det gjelder tallet 11 millioner tonn, har jeg lagt sammen både kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Men hvis man skiller på det, er våre tall 9 millioner i ikke-kvotepliktig sektor og 2 millioner i kvotepliktig sektor. Jeg har ikke sett de beregningene som Arbeiderpartiet legger til grunn for Høyres politikk, så det er det litt vanskelig for meg å ta stilling til på denne talerstol.

Så er jeg helt enig i at vi trenger et bedre system for å kunne vite hva utslippsbanene er. Men her også synes jeg det er litt underlig å høre på kritikken fra Arbeiderpartiet, for i Soria Moria-erklæringen fra 2009 ble det slått fast at man skulle ha klimabudsjetter, og man viste til utslippsbanene og tiltak. Det leverte den rød-grønne regjeringen aldri på. Men det kommer vi til å få nå, takket være vedtak regjeringen gjorde sammen med samarbeidspartiene i energimeldingen, takket være klimaloven. Grunnen til at vi ikke har et system på dette i dag, er at det ikke har vært det tidligere. Det kommer bedre tall i perspektivmeldingen, men det tar tid å lage et sånt system. Men når Arbeiderpartiet blir så sinte på oss for ikke å gjøre dette, da kan de også se seg i speilet, for dette burde de ha levert på selv.

Så helt til sist. Det blir vist til tallene fra CICERO. CICERO har selv sagt til Aftenposten at de til en viss grad sammenlikner epler og pærer i denne debatten. Jeg har stor respekt for CICERO som forskningsinstitusjon, men de tar ikke med alle forslag. De regner f.eks. ikke med effekten av biodrivstoffsatsing, for det får de ikke til, og da vil også de tallene være noe mangelfulle.

Vidar Helgesen (H) [12:12:55]: Representanten Bru har nå redegjort for samarbeidspartienes vurdering av utslippskutt. Vi er opptatt av de gode tiltakene som ligger i budsjettet nå, og som kommer til å gi utslippskutt neste år, og enda større utslippskutt i årene som kommer, på grunn av den langsiktige, systematiske klimapolitikken som regjeringen og samarbeidspartiene står sammen om.

Vi så det som helt nødvendig å forsterke tiltakene i klimaforliket. Vi hadde bak oss da vi overtok, noen år med dieselbilrekord, med sprettballpolitikk om biodrivstoff, med skrinleggingen av CCS-prosjektet, planen om å avslutte elbilpolitikken ved 50 000 solgte elbiler, ingen økning av drivstoffavgiften overhodet, og en nesten ensidig tro på kvotekjøp som klimapolitikk. Det er ikke rart at vi måtte ta nye grep. Det gjorde vi gjennom forsterkning av tiltak for 2020-målene og et helt nytt grep for norsk klimapolitikk mot 2030 – et tidsskille i norsk klimapolitikk, et farvel til kvotekjøpsæraen som den rød-grønne regjeringen representerte. Vi kommer til å få konkrete utslippsbudsjetter år for år, og da er det ingen tvil om at vi kommer til å nå 2030-målene, i motsetning til hvordan det har vært tidligere da vi ikke hadde konkrete utslippsbudsjetter. Vi skal rapportere internasjonalt på disse utslippsbudsjettene, og vi risikerer tilleggsforpliktelser hvis vi ikke gjør jobben vår. Derfor er det så viktig at vi med den systematikken gjør tiltak som ikke bare dreier seg om utslippsreduksjoner neste år, men som er grunnleggende systemendringer i transportsektoren, i mobilitetssektoren, som skal ta oss til lavutslippssamfunnet i 2050, og som skal nå 40 pst.-målet i 2030 på veien til lavutslippssamfunnet.

Terje Aasland (A) [12:12:55]: La meg aller først forsikre om at Arbeiderpartiet tar opp de forslag som Arbeiderpartiet har fremmet, både alene og sammen med andre. Vi stiller oss også bak innstillingen, med unntak av de temaene som omhandler de ulike rammeområdene.

Arbeid og klima er to vesentlige saker for folk – og ikke minst for vår framtid. Så er det et faktum at regjeringen ikke har levert på de to områdene, og det er ikke så lett å være overbærende med regjeringen på akkurat det området – som en liten visitt til representanten Tina Brus innlegg.

Vi er altså i en situasjon nå hvor vi har nesten 140 000 mennesker i dette landet som er arbeidsledige. Jobbveksten i privat sektor som var skyhøy, er nå omtrent utradert. Vi har en olje- og energiminister som – når han går av – mest av alt kommer til å bli husket for alt han ikke gjorde. Dette handler selvfølgelig ikke om Troms, men det handler om et samfunn og et land som er på feil kurs, og som går i feil retning, og vi har en politikk som blir ført, som faktisk ikke virker på de store områdene. Uansett hvor mange ganger klimaministeren sier at de har en langsiktig og systematisk politikk, fungerer ikke politikken. Klimagassutslippene går opp. Han overtok en veisektor hvor utslippene var på vei ned. SSBs statistikk som kom i går, viser at veisektoren igjen har økning i sine klimagassutslipp.

Jeg er glad for at vi skal ha klimabudsjetter. Arbeiderpartiet er for det. Derfor har vi lagt fram en tabell som vi faktisk oppfordrer folk til å ettergå – både partier, miljøbevegelse og andre. Og det er utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor som innfrir våre utslippsforpliktelser fram til 2030. Jeg mener, basert på den usikkerheten og den utydeligheten som klimaministeren tilkjennegir i Stortinget når det gjelder konsekvensene av budsjettavtalen, at han burde ha fått embetsverket sitt til å regne på konsekvensene når det gjelder klima.

Kort om noen av utfordringene: Enova-satsingen er altfor svak til å klare å få på plass en infrastruktur for nullutslippskjøretøy som kan passe hele landet. 2025-kravet blekner med det som nå blir gjort. Det skulle vært langt hardere satsing på det. Når det gjelder biodrivstoff, er det kjempebra med vedtak i 2020 og et mål i 2030, men det må være forpliktelse bak det, dersom noen skal investere i å utvikle bærekraftig biodrivstoff i Norge. De forpliktelsene og de tydelighetene har ikke kommet. Når det gjelder karbonfangst, har katta kommet ut av sekken i løpet av budsjettbehandlingen. Nå er det kun ett anlegg regjeringspartiene og støttepartiene vil gjennomføre. Så min påstand er at budsjettavtalen – og regjeringen – fører landet i feil retning.

Ola Elvestuen (V) [12:16:20]: Jeg tenkte å avslutte, men det siste kan ikke få stå uimotsagt. Er det noe denne budsjettavtalen gjør, er det å ta landet i riktig retning, når det gjelder både klassisk naturvern og klimapolitikken.

Vi har gjort noen store vedtak i løpet av dette året. Vi har ratifisert Paris-avtalen, vi har også fått tilleggsvedtak i storting og regjering til den, vi har en energimelding som har satt noen målsettinger, ikke minst for nullutslippskjøretøy og biodrivstoff, fram mot 2030, og vi har nå også en sterk klimalov som skal vedtas senere, i tillegg til kollektivsatsing og annet som ligger inne i budsjettet. Vi tar et steg mot 2030.

Så må jeg si at det er ingen som sier mer, men gjør mindre enn Arbeiderpartiet. Er det noe vi har fått til i denne perioden, så er det et taktskifte. Og jeg må si at jeg har opplevd Arbeiderpartiet tidligere: Man har vært imot enten det har vært flyseteavgift, økninger av drivstoffavgifter, eller det har vært biodrivstoff. Man går nå offensivt inn, men det er å åpne en åpen dør – som det nettopp er den borgerlige regjeringen som har gjort.

Statsråd Tord Lien [12:17:38]: Takk til forrige taler.

La meg først si til dem som har snakket om en kontrollert avvikling av Norges største og viktigste industri, som finansierer så mange av de tingene vi ellers har diskutert i dag: Det man faktisk tar til orde for ved ikke å sette i gang et eneste nytt prosjekt på norsk sokkel, har ingenting med kontrollert avvikling å gjøre. Det handler om en ukontrollert avvikling og mye arbeidsledighet over hele landet.

Det var representanten Aasland som fikk meg til å ta ordet, på grunn av sin anklage om at denne regjeringen ikke gjør noe for å legge til rette for fortsatt verdiskaping og ikke minst sysselsetting i den norske oljeindustrien. Etter at den viktige satsingen på forskning, utvikling og demonstrasjon av ny petroleumsteknologi, som både bidrar til lavere utslipp fra produksjon på norsk sokkel og til høyest mulig verdiskaping basert på energiressursene våre, hadde ligget helt flat i åtte år under rød-grønt styre, har dagens flertall styrket dette arbeidet i alle budsjettene sammenlignet med de rød-grønne – så også i år.

Vi har levert på det vi lovte i valgkampen, det vi lovte i Sundvolden-erklæringen: tilgang på nytt areal, som er helt grunnleggende for at industrien skal kunne skape verdier også i framtiden. Nå senest sendte vi ut TFO-en for neste år på høring i går. Vi har levert på stabile og forutsigbare rammer som gjør norsk sokkel attraktivt i et internasjonalt konkurranseperspektiv. Og ikke minst, som jeg sa i mitt opprinnelige innlegg, er det ikke sånn at vi bare slår på utbygging av fornybar energi – som vi trenger mer av i et lavutslippssamfunn. Jeg sier ikke at det bare er sånn at industrien nå slår perioden under de rød-grønne: Vi bygger ut dobbelt så mye fornybar energi i dag som snittet de siste 25 år.

Det jeg reagerer aller mest på, er at representanten Aasland står på denne talerstolen og peker på at vi – denne regjeringen, dette flertallet – bruker for lite på å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren. Det må han gjerne mene, men det faktiske forholdet er at det ikke på noe tidspunkt med rød-grønt flertall i denne sal ble brukt mer enn 90 mill. kr på å redusere klimagassutslippene fra transport. De siste 12 månedene – og det er før dagens betydelige tildeling på flere hundre millioner kroner til transportsektoren – har Enova tildelt 800 mill. kr. Under de rød-grønne tildelte man maksimalt, gjennom Transnova, 90 mill. kr.

Man kan godt hevde at regjeringen gjør for lite. Vi gjør veldig, veldig mye mer enn tilfellet var da de rød-grønne hadde flertallet i denne sal.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:20:45]: Jeg lover å plukke fra hverandre innlegget til Vidar Helgesen i stad på bloggen min etterpå. Jeg har bare ett minutt, så jeg har ikke tid til å gjøre det her. Han er en del av en regjering som skulker klimamålene og lar være å kutte klimagassutslipp for å nå de målene han har muligheten til å nå i 2020, men istedenfor setter nye mål ti år fram i tid. Det er da jeg utfordrer Venstre: En av landets fremste pokerspillere på 2000-tallet sa at når han spilte nettpoker, lette han alltid etter hvem som var idioten rundt bordet, for det var ham det var mulig å tjene penger på. Men hvis det hadde gått ti minutter uten at han hadde funnet ut hvem det var som var idioten, var det han selv som var det.

Vel, Venstre: Det har snart gått fire år. Ulvene massakreres, det er frislipp på scooterløyper og kjøpesenterutbygging, motorveiene rulles ut, og jernbanen bygges for lavere fart. Det tildeles oljelisenser i rekordfart, også i områder der Venstre hadde avtale om at det ikke skulle bygges ut, og klimagassutslippene går opp. Spørsmålet er: Hvem er det som er idioten?

Terje Aasland (A) [12:22:02]: Det er kanskje på tide at de som nå sitter og bestyrer flertallet, begynner å vurdere Arbeiderpartiet ut fra den tiden vi faktisk lever i. For det første sier Elvestuen at vi sier mer og gjør mindre. Jeg vil oppfordre Elvestuen til faktisk å stemme for vårt budsjettforslag. Det hadde betydd at man hadde kuttet mer utslipp fram mot 2030 enn med det forslaget Venstre stemmer for. Jeg mener bestemt, og skal påstå det også i denne salen, at de utslippsreduksjonene vi har lagt fram i vår tabell, er reelle og mulige å oppnå og gjennomføre basert på vårt alternative statsbudsjett. Det kutter utslipp mer enn det Venstre nå velger å stemme for.

Og så: Energimeldingen inneholdt jo ingen klimatiltak – tvert om. De klimatiltakene som ble tatt inn i innstillingen, som til slutt ble rimelig grei, kom jo takket være Arbeiderpartiets klimaforslag fra februar.

Tina Bru (H) [12:23:14]: Man kan ikke klage på at det vises til hva slags resultater man leverte når man faktisk satt med makten, når man i dag sitter i opposisjon og flytter på politikken sin fordi man nettopp blir presset av nåværende posisjon. Hadde det ikke vært for de klimabudsjettene denne regjeringen har levert og vedtatt sammen med våre samarbeidspartier, ville heller aldri Arbeiderpartiets alternative budsjetter sett ut som de gjør. Det står ikke til troende.

Da Arbeiderpartiet styrte, la man ned biogassanlegg. Da Arbeiderpartiet styrte, ble det ikke noe grønt skatteskifte i transportsektoren, og det var ikke noe satsing på CCS – i hvert fall ikke som var vellykket. Så det står ikke til troende. Det er sikkert behagelig å glemme at man har sittet og styrt landet i åtte år, men det må det faktisk minnes om når man bruker sånne ord som man gjør i denne debatten.

Svein Harberg (H) [12:26:41] (komiteens leder): Det ble en hektisk innspurt på budsjettbehandlingen i komiteen denne gangen. Jeg tror det var like hektisk og utfordrende for posisjon som for opposisjon, og jeg vil takke komiteen for tålmodighet, smidighet og godt samarbeid som gjorde at vi i dag har en innstilling til behandling som kom på plass i løpet av tre–fire hektiske døgn etter at finanskomiteen hadde blitt enige om rammer og budsjettavtale.

Budsjettet for 2017 er en god oppfølging av Solberg-regjeringens løfte om å målrette innsatsen på en slik måte at det utløser engasjement, kreativitet, innsats fra innbyggerne og bidrag fra flere enn det offentlige. Regjeringen har gjort som de lovte, nemlig å se på hvordan de pengene vi politisk har til rådighet, kan brukes på best mulig måte. I denne perioden har det blitt brukt mer penger på kulturfeltet enn noensinne, selv om noen prøver å framstille det som noe helt annet. Det viktigste er likevel hvordan vi bruker pengene. Politisk ledelse i Kulturdepartementet tør denne perioden å gjøre det som altfor mange før dem ikke turte, nemlig å foreta prioriteringer. Disse prioriteringene gir mulighet for ekstra innsats og nye løsninger.

Gaveforsterkningsordningen har blitt benyttet fullt ut etter at regjeringen innførte ordningen. Stadig nye grupper får ta del i ordningen, og stadig nye prosjekter finner sin finansiering i dette samspillet mellom privat og offentlig støtte. Prosjekter blir gjennomført raskere og i sin helhet. Det er mange gode sider med denne ordningen som brukerne er godt fornøyd med. Gjennom at regjeringen nå øker innsatsen til 51 mill. kr, vil det sammen med privat kapital tilføre museer, kulturliv og festivaler 256 mill. kr i 2017. Det er et betydelig bidrag til norsk kulturliv.

Regjeringens budsjett for 2017 er et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Det er vel ingen tvil om at det på alle områder trengs omstilling i form av nye måter å møte nye behov på, å ta i bruk de muligheter ny teknologi gir oss, og gjennom å løfte nye generasjoner med ny giv og friske øyne. Det er nettopp dette kulturbudsjettets prioriteringer så tydelig legger til rette for, stimulerer til og prioriterer.

Gjennom denne regjeringens klare satsing på Talent Norge har regjeringen, ved å gå foran og vise vei, utløst over 53 mill. kr fra andre bidragsytere. Det er et formidabelt løft for talentutvikling og rekruttering. 12 talentutviklingsprogram er etablert, og det er etablert 1 200 talentutviklingsplasser over fire år. Mange av disse får den nødvendige hjelp til å starte en profesjonell karriere, talenter utvikles på internasjonalt nivå, og dette er en suksess som løfter Norge som kulturnasjon.

Innsatsen må imidlertid settes inn på flere områder, og dyktiggjøring av kulturarbeidere og apparatet rundt dem får derfor også et skikkelig løft og tilgang til kompetanse gjennom satsingen på Kreativt Norge. Hele 70 mill. kr er omprioritert til denne satsingen, som er fordelt på Kulturrådet, Innovasjon Norge og ikke minst på fem regionale miljøer med 2 mill. kr hver som skal bygge nettverket og kompetansen rundt kulturarbeidere i sine regioner. Etableringen av selve kontoret Kreativt Norge, som skal være et koordinerende kontor for kreativ kulturnæringsutvikling i hele landet, er også et ledd i regjeringens aktive innsats for maktspredning og ønsket om å involvere hele landet i nye prosjekter. Kontoret skal etableres utenfor Oslo.

Norge har kunstproduksjon på et høyt internasjonalt nivå, men har ikke vært flinke til å ta ut potensialet og den mulige verdiskapingen omkring dette. Det skal vi nå gjøre noe med.

Kunstnerstipendene blir styrket i budsjettet, og gjennom budsjettet for 2017 er det første bidraget til etablering av en kunstnerassistentordning på plass. Dette er en ordning en samlet komité har tatt til orde for, og denne ordningen for utøvere innen visuell kunst er nok en innsats for å løfte kommende nasjonale og internasjonale talenter, denne gangen i samspill med erfarne kunstnere. Kunstnerlønningene har ikke fått et løft gjennom tidligere kulturløft. Det er derfor viktig at et slikt konkret og målbart tiltak nå blir etablert.

Et annet spennende prosjekt som gjennom dette budsjettet blir realisert, er etableringen av en kunstnerresidens på Svalbard. Denne er også blitt mulig gjennom et tett samarbeid med private aktører og lokale myndigheter på Svalbard. Kunstnerresidensen vil styrke den kulturelle og kreative næringen på Svalbard og bidra til kunstfaglig utveksling både regionalt, i nordområdene og internasjonalt. Satsingen er godt forankret både økonomisk og faglig gjennom det samarbeidet som er etablert.

Museumssektoren er preget av stor aktivitet. Mange oppgaver løses med få midler og stor innsats fra venneforeninger, frivillige og ansatte som bidrar. Det er likevel mange store og tunge løft som kreves, og i budsjettet er det bevilget 25 mill. kr til museumsanlegg. Gjennom det blir anlegg rehabilitert og nye bygg realisert. Permanenten ved KODE i Bergen, grafisk museum i Stavanger og selvfølgelig det nye nasjonalmuseet som reiser seg på Vestbanen – det er viktige arenaer for fortelling og kunnskap om kulturarven som etableres under denne regjeringen.

Også filmsektoren har lagt bak seg et svært innholdsrikt år. Gode filmskapere, regissører og ikke minst skuespillere av topp klasse har gitt opplevelser vi sent glemmer. Filmincentivordningen som ble innført, ble ikke uventet fort brukt opp. Det betyr at vi har sikret mer internasjonal filmproduksjon her i landet. I 2017 styrkes ordningen med 10,8 mill. kr, noe som vil utløse ytterligere volum av internasjonal film- og serieproduksjon i Norge. Det er viktig å huske at dette også styrker grunnlaget for norske filmarbeidere gjennom deltakelse og utveksling i et internasjonalt kompetansemiljø.

Idrett er en sterkt voksende aktivitet, og norske utøveres innsats har fått mye oppmerksomhet også det siste året. Gode prestasjoner, medaljer og seire har stor interesse og får god dekning i media. Den viktigste oppgaven i idretten, som i annet frivillig organisasjonsliv, er imidlertid den oppgaven de spiller i ethvert lokalsamfunn, der de skaper tilknytning, inkludering og fellesskap. Det var derfor flott å oppleve at kulturministeren sist fredag ved fordeling av et rekordhøyt bidrag fra spillemiddeloverskuddet til idrett klart prioriterte arbeidet som skjer i breddeidretten og blant barn og unge – rett og slett en stor satsing på hverdagsintegrering. Frivilligheten er en stor ressurs som denne regjeringen vet å sette pris på, har forenklet hverdagen for og støtter. Også i 2016 ble det innvilget full momskompensasjon på bygging av idrettsanlegg. Det er umulig å si hva som er behovet i 2017, men grunnlaget er lagt gjennom økning i forhold til årets budsjett.

Jeg vil også vise til støtten til enkeltarrangement som i 2017 vil samle store menneskemasser på arrangement av internasjonal interesse, og som vil være viktige og gode markedsførere av Norge både som idrettsnasjon og som reisemål. X Games, sykkel-VM i Bergen og Homeless World Cup er svært forskjellige arrangement, men store og viktige arrangement på hver sin måte for de forskjellige utøverne og publikumsgruppene. Vi gleder oss!

Komiteens mange og vide politikkområder gjør det vanskelig å rekke innom alt, og kolleger vil derfor følge opp på noen av de områdene jeg ikke rekker innom i dette innlegget.

Til slutt må jeg si jeg er stolt over at regjeringen i et tøft budsjett med tøffe prioriteringer nok en gang holder kulturbudsjettet på et nivå som gir mulighet for fortsatt satsing på talentutvikling, kreativ satsing og utvikling. En stor og omfattende sektor med stor aktivitet har fått nye bidrag som utløser engasjement og innsats i hele landet. Det gir en god følelse.

Så vil jeg samtidig gi beskjed om at Høyres gruppe anbefales å støtte forslag nr. 18, fra Venstre, om å se på en endring i pressestøtten.

Anette Trettebergstuen (A) [12:36:22]: Det kulturbudsjettet vi behandler i dag, vitner om at regjeringen fortsatt er helt uten ambisjoner for kulturfeltet. Representanten Harberg skrøt av at dette budsjettet er tidenes kulturbudsjett. Vel, det vitner også om en regjering og et Høyre og et Fremskrittspartiet som ikke evner å lytte og ikke erkjenne hverdagen til kulturlivet, for de ser det ikke på den måten.

Tvert imot er det slik at statsbudsjettet i sin helhet har økt med over 200 mrd. kr siden denne regjeringen tok over. Alt får litt mer, men aller minst får kulturen. Kulturbudsjettets andel av statsbudsjettet har ikke bare stagnert, men gått nedover, og vi er nå på 2008-nivå. Alle institusjoner, de fleste på kulturbudsjettet, opplever i år reelle kutt fordi budsjettet ikke øker over lønns- og prisvekst. Det betyr et dårligere kulturtilbud for mange der ute i landet, det betyr større og ikke mindre forskjeller i folks kulturtilbud i by og land og færre muligheter til å kunne livnære seg som kunst- og kulturarbeidere.

Ja, så stusselig var faktisk dette kulturbudsjettet da det ble presentert, at selv statsråden rømte landet og prioriterte paven istedenfor å presentere og skryte av budsjettet sitt, og det etter at svært mange av oss hadde hatt forventninger. For det var ikke måte på hvordan den nye kulturministeren skulle satse på kulturen, få det til å blomstre land og strand rundt og bruke kulturen som integreringsverktøy. Det var opp som en løve og ned som en skinnfell. Vi ser fortsatt ikke spor av at kultur er prioritert fra denne regjeringens side.

Når alle får reelle kutt, betyr det mindre rom for produksjon av gode kunst- og kulturopplevelser hos institusjonene i alle fylker og særlig i distriktene. Kulturbudsjettet er dermed dårlig nytt for dem som arbeider som kunstnere og lever av det. I tillegg fortsetter regjeringen sin avsporing i kulturpolitikken ved å svekke det som er viktigst for folk og viktigst for integreringen, dersom det er det man er opptatt av, de universelle, gode ordningene som introduserer kunst og kultur for folk, som f.eks. Den kulturelle spaserstokken. De satsingene man velger seg, er enten ordninger som skaper større forskjeller mellom by og land og institusjoner som gaveforsterkningsordningen, eller ordninger som vil få liten effekt, som, kulturnæringssatsingen, fordi man ikke satser på å gjøre næring av kultur i bunnen.

Arbeiderpartiet har ambisiøse mål for Kultur-Norge – fra det frivillige kulturlivet med barn som knapt nok klarer å holde instrumentene sine riktig, til det profesjonelle som holder ypperste kvalitet, og alt det vi finner imellom. Vi går glipp av mye dersom ikke flere blir introdusert for kunsten og kulturen tidlig. Derfor er Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, Den kulturelle nistepakken, nasjonalt kulturkort for ungdom, bibliotekene som møteplasser, eller det at museene av og til har gratis inngang, ekstremt viktig. Her går regjeringen i gal retning. De bygger opp terskler der vi vil bygge dem ned.

For Arbeiderpartiet er det en tydelig prioritet å fortsette å styrke den såkalte kulturelle grunnmuren og de universelle ordningene som gir flere tilgang til kultur og kunst, som gjør at flere får oppleve det de kanskje ikke visste at de ville ha, opplevelser som kanskje åpner en ny verden, skaper engasjement og gode minner. Derfor bruker vi over 400 mill. kr mer enn regjeringen til kultur, med lokal profil og med en kunstnerøkonomisatsing på godt over 70 mill. kr som virkelig ville gitt et løft for disse gruppene.

Den virkelige kulturnæringssatsingen, dersom regjeringen hadde vært opptatt av å lage næring og skape arbeid av kultur, hadde vært å satse på og ikke bygge ned teatrene, distriktsoperaene, bibliotekene, museene, orkestrene, festivalene og det regionale filmfondet. Det er det å satse ordentlig på kultur, gi rom for å skape flere gode opplevelser, som gjør at flere kan leve av sitt kunstneriske arbeid. Og det er det som skaper arbeidsplasser av kultur landet rundt. Det kan man gjøre dersom man prioriterer riktig. Gjør man ikke dette i bunnen, ja, da er 70 mill. kr til kulturnæringssatsing noe som ikke gjør susen. Det blir som å skryte av pipa på huset mens grunnmuren smuldrer opp.

Mine kolleger vil komme tilbake til flere av detaljene i budsjettet. Jeg rekker ikke alt på 5 minutter, men jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag og forslaget vi har sammen med Kristelig Folkeparti, i saken.

Ib Thomsen (FrP) [12:41:39]: Kulturpolitikken skal bidra til å gi mennesker mulighet til å delta i og oppleve et mangfoldig kulturliv av høy kvalitet. Et rikt kulturliv ivaretas best gjennom en kulturpolitikk der målet er et kulturliv preget av større frihet. God kulturpolitikk tar utgangspunkt i den unikes egenverdi og en kultur for det enkelte mennesket.

Kunnskap om og opplevelse av vår felles kulturarv styrker identitetsfølelsen og tilhørigheten til et samfunn med ulike fellesskap. Regjeringens kulturpolitikk bygger på et ønske om et sterkt og selvstendig kulturliv, der et godt verktøy har vært gaveforsterkningsordningen som ble igangsatt og lansert i 2014 og har vært en suksess, og som vi nå bevilger 51 mill. kr til. Gaveforsterkningsordningen har stimulert til at man har fått privat finansiering, privat samarbeid på flere kunst- og kulturfelter, ja flere penger og flere kulturopplevelser.

Media i Norge i dag har bestått av en bredde innenfor sektoren, der NRK har vært en sentral aktør og sikkert kommer til å forbli det i mange, mange år framover. Men regjeringen har arbeidet med en gjennomgang av NRK for å se på deres rolle i framtiden. Det er klart at NRK er en svært viktig institusjon både mediepolitisk og kulturpolitisk. Jeg mener det er viktig at NRK som en stor aktør også øker sin andel eksterne produksjoner utenfor Marienlyst for å styrke kvaliteten, som kan diskuteres, men i hvert fall også for å styrke et miljø som ikke hører til bare i Oslo eller på Marienlyst.

Samtidig er det viktig å begrense NRKs muligheter til å bruke sin robuste økonomi betalt av fellesskapet til å svekke den frie presse, og jeg viser til at regjeringen i regjeringsplattformen har som mål å legge fram en melding for å se på lisens og betalingsordninger for framtiden. Det er ikke alle mediehus som kan ringe til regjeringen, ringe til departementet eller ringe til Stortinget og si at nå trenger vi mer penger. De fleste mediehus har omstrukturert, de har sett på nye løsninger, nye smarte løsninger, men de er inne i en tøff tid, som gjør at de må tenke helt annerledes. Da kan det for flere virke som om konkurransen kan bli tøff. Så Fremskrittspartiet vil stemme på regjeringens opprinnelige forslag om 0 kr, altså ikke noen økning i NRK-lisensen. Vi vil stemme mot forslaget som foreligger her i dag, med å øke med 30 kr.

Regjeringen har foreslått å modernisere mediepolitikken og virkemiddelapparatet gjennom likebehandling av merverdien uavhengig av teknologiske plattformer. Vi mener det er avgjørende for bransjen i framtiden at man samarbeider godt, og at man har en plattformnøytral mediemoms. Det har fungert. Det viser at denne politikken fungerer, og Medie-Norge hadde antakeligvis sett mye tøffere ut enn hva det gjør i dag, om man ikke hadde fått til å ta de grepene.

Vi har en helhetlig satsing innenfor kulturfeltet. Vi mener vi bør bruke de eksisterende kreftene innenfor kulturfeltet, som frivillighet, barne- og ungdomsorganisasjoner, orkestrene har en sentral rolle der, og kunstnerassistentordningen, som også har vært en suksess. Jeg kommer litt tilbake til det litt senere.

Korps og kor står sterkt i Norge, vi vet at kulturlivet rundt omkring i hele Norge yrer, og vi vet at det ikke skapes i Oslo eller i Kulturdepartementet eller i Kulturrådet, men det skapes rundt om i hele landet. Kompetanse knyttet til talentutvikling, der talentene altså bor ute i kommunene, kan være en bidragsyter og viktig for Norge. Det har jo vært en suksess, og de har også fått økt budsjettene sine i år.

Vi har arbeidet med en gjennomgang av Kulturrådet. Fremskrittspartiet har sagt i mange, mange år at kulturen ikke skapes i Oslo eller hos Kulturrådet, men i hele landet, og vi mener det er riktig det regjeringen nå foreslår, at vi flytter en del av Kulturrådet ut av Oslo til områder der man kan se med andre øyne, og som muligens er nærmere kulturen.

Jeg mener målet må være at kulturlivet blir mindre avhengig av staten. Kulturinstitusjonenes ledere må også bruke mer tid på å være kreative, skape rom for opplevelse, refleksjoner og innsikt – ikke bare bruke all sin tid på å overbevise politikere om at vi bør bevilge mer penger, men faktisk være mindre navlebeskuende og mer utviklende og kreative på området.

Debatten rundt egeninntjening for kulturinstitusjoner har pågått i norske medier i opptil flere år, der vi kan se at noen institusjoner har opptil over 70 pst. egeninntjening. Som i resten av Europa er det et mål vi muligens bør se på. Om det skal ligge på 70 pst. eller hva den prosenten skal ligge på, mener jeg uansett at en debatt og diskusjon innenfor kulturlivet om å øke egeninntjening er viktig. Vi vet jo at egeninntjening også regnes som billettsalg, arrangement, butikker, kafeer og restaurantdrift.

Selvfølgelig skal staten legge til rette for et yrende kulturliv, og det skal vi fortsette med, derfor er det viktig at vi har en god dialog med kulturlivet også innenfor det kreative området.

Idretts-Norge har i alle år levert gode resultater, og spesielt innenfor vinteridretten. Men nå om dagen kan vi lese i norske medier at det slår sprekker, og at det blir brukt tøffe ord som korrupsjon, arroganse, mafiavirksomhet, når Terje Håkonsen uttaler seg, og det er ikke idretten tjent med. Vi vet også at mammaer og pappaer som jobber dugnad hver eneste helg, flere kvelder i uka, støtter statsråden når vi ønsker å omprioritere innenfor idretten. Mange mener at idretten nå er litt vel topptung, og at man ikke når helt ut til bredden og til talentene innenfor idrett i kommunene. Så jeg tror denne regjeringen er på mammaene og pappaene og hockeymammaenes lag når vi sier at det topptunge Ullevaal stadion, eller den topptunge idretten, bør omprioritere midlene sine og sende disse pengene ut omkring i hele landet, der idretten utvikler seg, og der mammaene og pappaene gjør en god jobb. Så jeg vil takke dem for det og holde motet oppe. Dette skal vi få til sammen og prioritere annerledes.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:51:08]: Jeg er i likhet med Høyre og Fremskrittspartiet tilfreds med det vi omsider fikk til. Mye kunne vært sagt om prosessen fram til avtale, men jeg skal la det ligge i denne omgang.

Svært mange av satsingene vi har fått til i kulturbudsjettet, er i tråd med Kristelig Folkepartis alternative budsjett, og det er vi selvsagt fornøyd med. La meg nevne noen. Pressestøtten er viktig for en rekke papiraviser over hele landet, og derfor var vi ikke fornøyd da regjeringen foreslo å kutte i pressestøtten nok en gang. Vi foreslo i vårt alternative budsjett både å rette opp kuttet, og også å styrke ordningen. I budsjettavtalen har vi klart å rette opp kuttet på 10 mill. kr – et kutt som altså regjeringen foreslo i en tid da mediene virkelig har store utfordringer.

Målet for kringkastingsområdet er å opprettholde et godt allmennkringkastingstilbud. Derfor må også NRK sikres forutsigbare rammevilkår. Kristelig Folkeparti foreslo derfor å øke NRK-lisensen. Jeg er veldig glad for at de som sto sammen om allmennkringkastingsmeldingen, også gjør det nå, og derfor økes NRK-lisensen med 30 kr.

Kunstnerundersøkelsen har vist at det er et stort behov for å bedre kunstnernes økonomi. Satsing på kunstnerstipend sammen med en rekke andre virkemidler og statlige ordninger er svært viktig for å få dette til. Kristelig Folkeparti foreslo derfor å øke satsene i stipendene gjennom å øke bevilgningen på totalt 8 mill. kr, og jeg er veldig glad for at vi klarte å få det til gjennom budsjettforhandlingene.

Formålet til Skuespiller- og danseralliansen AS er å sikre de tilsatte dansere og skuespillere rettigheter og inntekter mellom eksterne tilsettingsforhold og oppdrag samt legge til rette for ekstern sysselsetting og arbeide for kompetansebygging og kunnskap om scenekunstens vilkår. Det er dokumentert svært positiv effekt av tiltaket. Vi foreslo i vårt alternative budsjett å øke bevilgningene med 8 mill. kr og fikk gjennomslag i forhandlingene for 6 mill. kr for å kunne ansette enda flere skuespillere og dansere, og det er vi veldig glade for.

Kulturbudsjettet består av viktige, store nasjonale bevilgninger til ordninger og institusjoner. Jeg mener likevel at de relativt små bevilgningene til lokale tiltak er minst like viktige. Det er i lokalsamfunnene vi må legge til rette for at kulturen får vokse og blomstre. Enigheten denne gangen ga rom til flere bevilgninger til slike tiltak, i tråd med det vi i Kristelig Folkeparti hadde foreslått i vårt alternative budsjett.

Operaen i Østfold har gjennom flere år vært underfinansiert. Vi er derfor veldig tilfredse med at vi nå øker bevilgningen med 2 mill. kr for å rette opp i dette.

Kristelig Folkeparti har ønsket å styrke formidlingsarbeidet ved en rekke museer og institusjoner. Noe har vi nå fått gjennomslag for, som 5 mill. kr til driftsstøtte til Fortidsminneforeningens museum, 6 mill. kr til å oppgradere Maihaugen scene og 1,2 mill. kr til jødiske museum i Oslo og Trondheim, bare for å nevne noen tiltak. Det er ikke de store summene, men det betyr så uendelig mye.

Leveld Kunstnartun er et arbeidssted der utøvende kunstnere, kulturarbeidere og kunstfagfolk kan arbeide i kortere tid. Nå fikk vi gjennomslag for en bevilgning på 0,4 mill. kr. – en veldig liten sum, men så viktig for dette stedet.

Litteraturhuset i Skien – i motsetning til de tre andre litteraturhusene – har ikke fått støtte over statsbudsjettet før. Forskjellen er at de ikke drifter eget hus. De leier lokalene på Ibsenhuset i Skien og arrangerer ting sammen med folkebiblioteket. Vi foreslo i vårt budsjett å bevilge 300 000 kr til Litteraturhuset i Skien og er veldig glade for at vi har fått gjennomslag for det i budsjettet.

Det er selvsagt prioriteringer som vi har hatt i vårt budsjett som vi ikke har fått gjennomslag for. Det gjelder bl.a. oppstartsmidler til museumsbygg i Skien. Det er et konsolidert museumsbygg, det største i fylket, og kanskje det eneste konsoliderte museet som ikke har et helårs visningssted – og dette er i Ibsens fødeby. Jeg kan love kulturministeren at dette vil hun stadig bli minnet på, for dette må på plass.

Likevel er jeg glad for de store og små bevilgningene vi har fått gjennomslag for. Det vil bety mye for mange.

Jeg tar med dette opp forslaget vi har i denne saken, og jeg vil også varsle at Kristelig Folkeparti kommer til å støtte forslag nr. 18, fra Venstre.

Marit Arnstad (Sp) [12:56:42]: Senterpartiet er ikke representert i familie- og kulturkomiteen i denne perioden, og innstillingen inneholder derfor ikke merknader som presenterer Senterpartiets prioriteringer og politikk på kulturfeltet. Senterpartiets syn på kultur og frivillighet framgår derfor først og fremst av de merknadene vi har lagt inn i finansinnstillingen samt kulturkapitlet i vårt alternative budsjett.

Med min begrensede taletid i dag kommer jeg ikke til å være utfyllende på hele det feltet som vi behandler, men jeg kommer til å konsentrere meg om et par områder knyttet til budsjettet.

Vi lever i ei tid der kampen om nyhetene og tilgang til nyhetene, hva som er sant og usant, utfordres. Vi har hørt om flere episoder med fabrikkerte nyheter. Det er en episode fra USA, der en bevæpnet mann tok seg inn i en pizza-restaurant for angivelig å frigi barn fra Hillary Clinton. Det er en type ekstreme eksempler på fabrikkerte nyheter, godt ispedd politiske konspirasjonsteorier.

Det illustrerer imidlertid et svært viktig punkt. Når sensasjonsnyheter og fabrikkerte nyheter er blitt et marked, viser det hvor avhengige vi er av at det finnes seriøse nyhetsformidlere på nett, papir og i eteren som vi faktisk kan stole på. Etterrettelige medier der dyktige journalister har integritet og tillit er en sikkerhetsventil i vårt demokrati.

I tidligere debatter har Senterpartiet etterlyst grep fra regjeringen for å sikre mediemangfold. Dessverre er temaet fortsatt aktuelt, ikke bare på grunn av ytre utfordringer som følge av et sviktende mediemarked, men også fordi regjeringens egen politikk ser ut til å være en politikk med en regjering i indre strid med seg sjøl. Det er dårlig nytt for en mediebransje som er i stadig endring.

Vi vet at statens avtale med TV 2 utløper ved nyåret. Den uavklarte situasjonen er naturlig nok alvorlig for alle de berørte. Vi vet også at NRK fortsatt er Norges viktigste mediebedrift og allmennkringkaster – og dessverre: Det er høyst merkverdig at regjeringen ved framleggelsen av budsjettet velger å foreslå at lisensen til NRK skal fryses. Dersom det hadde blitt effektuert, ville det betydd et nytt kutt i NRKs inntekter. Disse tingene skjer i det samme året som stortingsflertallet har inngått et forlik som slår fast at NRK skal få en forutsigbar finansiering, som i det minste ivaretar lønns- og prisstigningen.

Regjeringens budsjettforslag, som det opprinnelig var, rammer NRK økonomisk, kombinert med en uavklart situasjon for kommersiell allmennkringkasting i Norge, og skjer altså i en tid da regjeringen heller burde ha vist politisk handlekraft ved å verne om norsk innholdsproduksjon og nyhetsformidling. Vi er spent på hva som i tida framover kommer fra regjeringen på dette området.

I tillegg til nødvendigheten av å opprettholde mediemangfoldet i dette landet, vil jeg også få understreke at Senterpartiet er svært opptatt av et mangfold innenfor det frivillige arbeidet. Senterpartiet mener at det ikke skal være skatt på frivillig arbeid. Derfor ønsker vi å trappe opp bevilgningene til momskompensasjon for frivillige organisasjoner, slik at lag og foreninger kan få refundert en større andel av de reelle momsutgiftene på varer og tjenester.

Vi er også opptatt av å sikre organisasjonenes grunnfinansiering og vri statlig støtte bort fra kortsiktig prosjektstøtte og over på aktivitet. Det er viktig for å skape forutsigbarhet og for å sikre autonomien i frivillig sektor. Sjøl om lag og foreninger kan bistå med å sette politiske mål ut i praksis, må ikke det offentlige styre frivillig sektor og frivillige organisasjoner ved å tvinge dem til å springe etter penger, der vi politikere velger å sette dagsorden.

Senterpartiet er skuffet over at regjeringen nok en gang avviser forslaget om å gjøre momskompensasjon for idrettsanlegg regelstyrt framfor rammestyrt. Man velger nok en gang å gamble på en trolig underfinansiering av bevilgningen for 2017. I Senterpartiets alternative budsjettforslag har vi derfor nok en gang foreslått en økning i ordningen, slik at alle skal få trygghet for støtte til sine anlegg.

Det er grunn til å rette en takk til alle idrettslag og foreninger rundt om i landet som hvert år sørger for at det bygges idrettsanlegg – kunstgressbaner, skianlegg, friidrettsbaner og håndballhaller – slik at barn og ungdom får anledning til å drive idrett. Der det offentlige og næringslivet får automatisk rett til å trekke fra momsutgiftene, må altså idretten leve med usikkerheten om de får refundert hele eller kun deler av sine momsutgifter. Siden Senterpartiet ikke er representert i kulturkomiteen, er det gledelig å registrere at Arbeiderpartiet har fremmet Senterpartiets gamle forslag om å omgjøre ordningen til en regelstyrt ordning.

Jeg vil varsle at Senterpartiet kommer til å støtte forslagene nr. 1–4, 5, 7 og 8 samt egne forslag og forslag nr. 18, fra Venstre.

Trine Skei Grande (V) [13:02:12]: Venstre er heller ikke representert i komiteen, så jeg får se hvor mye jeg rekker på 5 minutter.

Noen av de satsingene som regjeringen har lagt fram, er vi veldig enige i. Tankegangen bak Kreativt Norge er å se på næringssatsing sammen med kultur – det tror jeg blir veldig viktig framover. Jeg ville gjerne at vi skulle ha bygd ned skottene mellom noe lønnsomt og noe ikke lønnsomt og noe hederlig og noe ikke så hederlig, for vi vet at kultur skapes nettopp i brytningen mellom akkurat det. Da må jo statsråden takke høyere makter for at Venstre fins, og at hun fikk økt potten sin for kultureksport med 14 mill. kr over Utenriksdepartementets budsjett, sånn at man faktisk får eksportert det man har ambisjoner om. Man må være kjempeglad for at vi også har fått inn forslaget om at rettighetshavere skal kunne få støtte til næringsutvikling, også basert på sine rettigheter, og ikke bare det at man skal ha et produkt som er håndfast når man skal utvikle det. Vi har mange eksportvarer fra Norge nå som er bygd på rettigheter og ikke bare på ting.

Så er jeg kjempeglad for at Venstre fikk gjennomslag for å styrke kunstnerøkonomien i nok et budsjett, med kunstnerstipender, og at vi nå endelig har fått på plass en kunstnerassistentordning, som jeg tror kommer til å være viktig i brytningen mellom næring og kultur, men også for å bringe flere unge inn på kulturområdet.

Så må jeg si at jeg helt og fullt kan støtte alt som ble sagt i Kristelig Folkepartis innlegg – det viktige med å se at kunst- og kulturpolitikk ikke bare handler om de store grepene, men veldig mange av de små ordningene og stedene som bør ha muligheten til å utvikle seg.

Så er Venstre veldig glad for at vi i nok et budsjett har klart å løfte nynorsken med en ordentlig språkpakke, som jeg tror er viktig å gjennomføre. Det er en viktig fase i nynorsken nå. Når vi ser at vi diskuterer hovedspråk på Vestlandet og ulike regionspråk, tror jeg det er bra å løfte nynorsken i et budsjett, sånn som vi har gjort. Hvis man ser det sammen med det som gjøres når det gjelder kunstnerøkonomi, det som gjøres når det gjelder bokmessen i Frankfurt, og det som gjøres når det gjelder nynorsken, har det blitt en ganske bra språksatsing i dette budsjettet til slutt.

Det som er vanskeligst med å lage budsjettforlik her på Stortinget på kulturfronten, er at det så å si er umulig, fra vårt ståsted, å løfte inn viktige byggeprosjekt. Derfor har jeg lyst til å nevne to som har høy prioritet hos Venstre.

Jeg er veldig glad for at det er en bred merknad knyttet til det nye operahuset i Kristiansund. Jeg tror at representanten Farstad kommer til å komme tilbake til det senere i debatten. Men dette er et viktig kulturhus for å støtte opp under et enormt frivillig og profesjonelt miljø som har et stort utviklingspotensial, hvis vi klarer å få det prosjektet opp og gå. Så er jeg glad for at man i merknadene også nevner at dette er å se på som en viktig del av en mulig satsing når det gjelder utviklingen på området – hva gjelder næringspolitikken og arbeidsledighetsutfordringene i området.

Det andre er Saemien Sijte, som er ett av to kulturbygg som er nevnt i Venstres stortingsvalgprogram, og som vi har brukt mye tid på. Jeg håper nå at de pengene vi har brukt på utredning, faktisk fører til at vi får realisert prosjektet.

Jeg skulle ha sagt mye om arkivlov. Vi må gjerne arkivere arkivloven i nye hyller og finne en ny utredning på det, men jeg tror at vi egentlig hadde trengt en ny kulturlov, en felles lov for både arkiv, museum og bibliotek.

Så skal jeg bruke 40 sekunder på presse, som jeg burde ha brukt et helt innlegg på. Vi er glade for å få tilbake pressestøtten, og jeg er kjempeglad for at vi nå får flertall for forslag nr. 18, som jeg herved også fremmer. Presse og media er under et stort økonomisk press for tida. Det er store endringer, og det er viktig å ha en aktiv mediepolitikk fra Stortinget for å sørge for at utviklingen går i riktig retning. Grunnen til at vi har fremmet det forslaget vi har fremmet, er at vi ser at f.eks. en stor kommune som Oslo snart ikke har lokalaviser lenger. Det er et demokratisk problem når man ikke har noen arenaer for å diskutere politikk og ulike løsninger i en såpass stor by som Oslo.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:07:41]: Det som gjer oss til ein nasjon, er ikkje først og fremst økonomien vår, oljen, bygga – det er kulturen vår, det vi er saman, fellesskapet, historia vi har saman, det som bind oss saman, alle uttrykka. Difor er den viktigaste oppgåva i norsk kulturpolitikk å bringe kulturpolitikken endå lenger frå den periferien han for ofte har vore i, til kjernen og sentrum av norsk politikk, der han høyrer heime, som ein av dei store og viktige felles oppgåvene.

Difor har SV i sitt alternative budsjett lagt fram ei kraftfull satsing på eit løft for norsk kultur og norsk kulturpolitikk i åra framover – eit innhaldsløft. Eit innhaldsløft må òg følgjast av økonomi om det skal bli noko av det.

Vi har føreslått å starte opp eit nasjonalt bibliotekløft, der ein skal løyve 1 mrd. kr over fem år – det første året 200 mill. kr. Biblioteka er eitt av få kulturtilbod som finst i absolutt alle kommunar i Noreg. Det er møtestader, det er arkiv, det er kunnskapssentralar, og dei treng eit stort løft.

Vi føreslår ei satsing på kulturskulen, bl.a. gjennom å innføre på nytt ein kulturskuletime, som var ein stor suksess, som gav mange barn rundt omkring i Noreg tilgang til kulturopplevingar. Vi føreslår òg å styrkje den ordinære kulturskulen.

Vi føreslår ei satsing på kunstnarøkonomi gjennom ei rekkje ulike tiltak, og ikkje minst føreslår vi å styrkje dei store tunge kunst- og kulturinstitusjonane som på mange måtar er berebjelken i det profesjonelle kulturlivet i Noreg, i tillegg til det frivillige.

Så føreslår vi ei styrking av mediepolitikken rund baut fordi det å bevare og utvikle ytringsfridomen, men òg det eg vil kalle ein ytringskultur, altså kva kultur vi har for ytringar, kjem til å verte ei kjerneoppgåve i norsk politikk når det gjeld å utvikle demokratiet vårt framover, som bl.a. representanten Arnstad var inne på i eit godt innlegg her i stad.

Noko av det vi kan gjere, er å ta vare på og utvikle den spesielt sterke mediesituasjonen vi har hatt. Vi har enormt mange lokalaviser, som skapar fellesskap rundt omkring i landet, og vi har store, tunge kvalitetsaviser og etermedium, radio og tv, som har skapt fellesskap, i tillegg til det mediemangfaldet vi har som er uvanleg sterkt. Få ting styrkjer eit demokrati over tid slik som det sterke medietilfanget Noreg har hatt. Det er difor vi føreslår å auke NRK-lisensen og gje NRK meir musklar til å vere det som meir enn noko er det medium som bind Noreg saman. Og vi føreslår å auke pressestøtta og innføre ei innovasjonsstøtte, slik at mindre lokalaviser raskare skal kunne ta spranget frå papir til å vere digital, etter modell av det dei bl.a. har hatt i Danmark – ei styrking av den digitale ytringsfridomen.

Til slutt: På vegner av idrettsmammaer og -pappaer over heile landet, som stort sett bruker kvar einaste helg, med nokre unntak, og veldig mange av kveldane i vekedagane – eg har bl.a. treft mange representantar som er til stades her i salen i dag, på slike arrangement – trur eg at eg vil seie følgjande: Idretten lever i beste velgåande – tru meg! Over heile landet er det den viktigaste fritidsaktiviteten for barn og unge. Han skapar folkehelse, trivsel, integrering og mykje anna i heile landet vårt. Og idretten er ikkje, som representanten Thomsen omtalte han som her, ein mafiaidrett. Han er det motsette: eit Noreg i miniatyr.

Òg toppidretten vår er i internasjonal samanheng på eit svært høgt nivå. Den viktigaste grunnen til det er den systematiske satsinga på barn og unge over tid, som betalar seg ved at mange vert store idrettsutøvarar seinare. Men det krev at vi gjer meir enn i dag når det gjeld utbygging av anlegg over heile landet. Mange idrettsanlegg vert dyrare om dei skal halde den kvaliteten vi treng. Det krev at vi gjer meir for å sørgje for at alle får delta, for å unngå eit klasseskilje i deltaking i idretten. Og så krev det meir openheit frå norsk idrett. Men eg trur eg veit såpass at mammaer og pappaer rundt omkring ikkje berre er skeptiske til at det er lukka, dei er òg skeptiske til at det vert laga politisk spel av idretten. Dei liker at han skal vere utanfor politikken og vere for alle.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:13:10]: Jeg har store ambisjoner på vegne av norsk kunst og kulturliv – ambisjoner som er større enn at de bare kan måles i kroner og øre. Jeg mener at kulturpolitikken handler om det som skapes; det er det vi må se på.

Som kulturminister er jeg så heldig å få lov til å reise rundt i hele landet og se resultatene av det som skapes. Jeg møter mange dyktige kunstnere, etablerte artister som allerede har oppnådd anerkjennelse, og enda flere unge talenter som brenner etter å nå ut med kunsten sin – med det de skaper. Derfor må vi utvikle en kunstnerpolitikk som legger til rette for at flere kan leve av kunst. Det er da et paradoks at det som kunstnerøkonomiutredningen viste oss og pekte på, var at kunstnernes inntekter sank samtidig som kulturbudsjettet ble doblet og den globale handelen av kunst og kulturprodukter økte formidabelt. Det er derfor denne regjeringen viser en tydelig retning i kulturbudsjettet. Vi tar noen grep, særlig knyttet til hvordan flere kunstnere skal nå ut til større markeder for å få flere som kjøper det de skaper, og få inntekter tilbake til kunstproduksjonen. Derfor legger vi i neste års statsbudsjett inn 70 mill. kr til nye tiltak som skal legge til rette for vekst og utvikling i kreativ næring. Jeg håper at det er en start.

Et av årets høydepunkter var da jeg for noen uker siden var på Sentralen og fikk oppleve Jeaninne Masika Lukusa fra TekstLab og Talent Norge. Hun trollbandt salen da hun fremførte sine egne dikt. Hun fortalte meg at det hadde hun aldri klart hvis det ikke hadde vært for at hun hadde blitt plukket ut som et av talentene gjennom Talent Norge-programmet. Hun blir fulgt opp og jobber tett sammen med andre etablerte kunstnere og andre som vil det samme som henne, for at hun virkelig skal ha troen på at hun skal nå ut i den store verden. Mange unge menn og kvinner som henne er det Talent Norge nå satser på – sammen med private investorer og sponsorer, for at de skal ha mulighet til å realisere sine drømmer. Dette er en satsing på offentlig–privat samarbeid som gir norsk kulturliv flere ben å stå på. Jeg er veldig stolt av at vi har fått det til.

I sommer fikk jeg også gleden av å reise fra prosjekt til prosjekt og se resultatene som gaveforsterkningsordningen gir oss. Den ordningen er det ikke alle som synes noe om. Da jeg besøkte krigsminnet «Hestmanden» i Kristiansand, gjorde det et sterkt inntrykk. Vi har et utall av bygg, museer og kirker i Norge der veggene forteller historie. Å ta vare på kulturarven er viktig, enten det skjer i samarbeid med private eller som i år, ved hjelp av tiltakspakken mot økt ledighet. Jeg er glad for at vi prioriterer det, men jeg er også veldig glad for å se at midler fra private er med på å styrke kulturlivet. Det synes jeg er bra at vi har fått på plass, og jeg håper at det vil fortsette å utvikle seg.

La meg kort si noe om mediepolitikken, for det er en alvorlig mediesituasjon vi står oppe i. Mediene står overfor tøffe krav til omstilling som resultat av økt internasjonal konkurranse og fallende annonseinntekter. I omstillingstider kan vi ikke bare peke på gamle virkemidler. Regjeringens innføring av momsfritak for elektroniske nyhetsmedier og plattformnøytral produksjonsstøtte er virkemidler som er tilpasset dagens utfordringer, men mediepolitikken må også ses i sammenheng. Der skal denne sal være med på å ta viktige beslutninger i tiden fremover som vil ha stor betydning for det medielandskapet vi lever i.

Til slutt vil jeg takke komiteen for godt arbeid, og jeg vil særlig takke Kristelig Folkeparti og Venstre for at de har gjort dette budsjettet bedre. Det er et veldig godt resultat. Det er et godt kulturbudsjett, som jeg er stolt av, og som jeg tror kommer til å gi oss mange store opplevelser i året som kommer.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:32:33]: Sittende regjering bruker mer penger over statsbudsjettet enn noen gang, og i likhet med representanten Solhjell er jeg bekymret for andelen til kultur, som stadig blir mindre. Det ble bråstopp i ambisjonene for kultursatsingen fra den sittende regjering, og vi ser økende forskjeller når det gjelder å kunne delta eller å kunne oppleve kulturlivet i landet.

Med fare for å høres ut som om vi har hakk i vinylplaten, «hakk i plata», nevner jeg Kulturskoletimen, Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle nistepakken – alle ordninger som tilgjengeliggjør kultur i landet, og som ble kuttet av regjeringen. Norge har fremdeles en kulturminister som er mer opptatt av å lete etter penger til kulturen alle andre steder enn i sitt eget budsjett.

La det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet har store ambisjoner for kulturlivet. Kulturløftet I, Kulturløftet II og Kulturløftet III viser tydelig retningen vi ville i. Vi ville bygge en kulturnasjon, stein for stein, sammen med kulturlivet, vi ville lytte til folk i landet og høre om hvilke behov de har for framtidens kulturliv.

Det er vel heller ikke noe sjokk at vi kommer med et nytt kulturløfte, et nytt rammeverk for det lokale så vel som for det nasjonale kulturlivet. Vi har gjennom tidligere kulturløft satset sterkt på styrking av filmmiljøene i regionene, og vi har styrket støtteordningene til norsk musikk, dans og teater. Nå vil vi satse enda mer innen visuell kunst og kunsthåndverk, øke kulturutvekslingen, tilrettelegge for gode kulturarenaer og styrke distrikts- og regionsoperaene. Dette vil en se igjen i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, hvor vi viser en ny retning og en ny ramme: kulturkort for ungdom, storsatsing på Ung Kultur Møtes – UKM – nye universelle kulturordninger, som kultur i barnehage og på videregående skole, og forsterking av Den kulturelle skolesekken. Vi har lyttet til behovet i Bergen, hvor Carte Blanche med dagens regjering snart står på gaten. Vi har besøkt og gitt lovnad om støtte til nytt kulturhus i Kristiansund, hvor de ikke lenger har lokaler til sine museer i byen, og der biblioteket ikke har tilgjengelige lokaler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi vil gjøre opera tilgjengelig i hele landet.

La oss slå fast en gang for alle: Vi mener den største talentsatsingen en kan legge til rette for nå det gjelder profesjonelle utøvere, er gjennom UD-støtten, som åpner opp for nye markeder, uansett om en er billedkunstner eller musiker. Heldigvis reddet Kristelig Folkeparti og Venstre dette i neste års budsjett, nok en gang. Festival-Norge står uten forutsigbare rammer og henger litt i løse luften. Alt dette og mer til sier noe om alternativet folk her i landet har når de skal gi sin stemme ved neste års valg.

Jeg vil minne om hva regjerningen sa: Vi vil gi kulturen frihet! Jeg kjenner ingen kunstnere som har etterspurt det. Lite har vi forstått hva det har betydd disse tre årene, men at det har rammet noen, er i hvert fall sikkert. Det frie feltet ble så skrekkslagne over forslaget i 2013 om å kutte i stipendordningene at de holdt storaksjon, selv etter at kuttene ble reddet av Kristelig Folkeparti og Venstre. Redselen for hva denne regjeringen kunne finne på, satte seg som en stein i magen på mange kunstnere og organisasjoner. De mest sårbare og utsatte enkeltkunstnerne skulle bli enda fattigere, det var i hvert fall planen til regjeringen. Men heldigvis, kunstnerne ble reddet, og en vet av hvem.

Det gjør det enkelt for meg å påpeke de manglende ambisjonene, men jeg skulle ønske det var vanskeligere. Taperne er kulturlivet i Norge. De hadde trengt en forutsigbar framtid for sitt viktige arbeid. De første stegene inn i kunst- og kulturlivet er ofte gjennom skolen og frivillig sektor. Måtte Norge få ny regjering i 2017, som satser tungt på at det sikres gode og likeverdige tilbud til alle om å utøve eller oppleve kunst og kultur i hele landet!

Idrett er en viktig del av livet til svært mange. Idrett engasjerer og begeistrer. Det dreier seg om sosiale fellesskap, om gode oppvekstvilkår for både barn og unge og om god helse. I idrettsmeldingen fra Stoltenberg-regjeringen av 8. juni 2012 ble det gjort en grundig gjennomgang av trender fordi mye hadde skjedd med folks aktivitetsvaner, med engasjementet i frivilligheten og med befolkningssammensetningen. Også forholdet mellom idrett, egenorganisert fysisk aktivitet og kommersielle interesser var i endring. Norges idrettsforbund har i sin høringsuttalelse om den statlige anleggspolitikken i høst vist til at det i perioden 2011–2016 årlig kun er åpnet tre–fire nye svømmehaller, én ishall, én curlinghall og én kunstisbane. Det kunne vært interessant å få statsrådens kommentar til dette i løpet av debatten.

Spilleoverskuddet fra Norsk Tipping finner vi igjen landet rundt. Om en tar seg en tur i skiløypa eller tar med ungene til svømmehallen eller til en fotballbane, kan en være ganske så sikker på at anlegget er der, fordi vi i fellesskap har lagt til rette for det.

Det er ikke rart at regjeringen har skapt uro i idretten med sitt ønske om å la private, kommersielle interesser få slippe til gjennom en lisensordning for spill. Det som imidlertid er rart, er å høre hvordan kulturministeren omtaler overskudd fra spill nærmest som noe hun har kjempet igjennom i regjeringens budsjettkonferanser. Når statsråden sier hun gir stadig mer til idretten, er det spillemidler hun snakker om, penger som idretten får fordi vi leverer lottokupongen, kjøper Flax-lodd og spiller nettkasino gjennom Norsk Tipping og ikke gjennom de kommersielle spillselskapene statsråden vurderer å ønske velkommen i Norge.

Spillindustrien er en av de største virksomhetene i Europa. Store penger og interesser ser vi gjennom ulovlig tv-reklame og engasjement fra lobbyerende bettingselskaper. I fjor tok en rekke organisasjoner kontakt med Stortinget for å sikre en ansvarlig spillepolitikk. Røde Kors, Kreftforeningen, Actis og Norges idrettsforbund var blant dem. Beskjeden var tydelig: Begrens faren for spilleproblemer og ta vare på enerettsmodellen, ikke slipp til internasjonale spillselskaper! Valget burde være enkelt når spørsmålet egentlig er: Skal overskuddet fra spill gå til aktiviteter for barn og unge på Utsira eller til kommersielle selskaper på Malta? Men alt dette har ikke ført til skrinlegging av regjeringens svært dårlige idé. Det har vært og står en real kamp om framtidens spillepolitikk.

Også når det gjelder anlegg, ser det ut som om regjeringen har spesialisert seg på å skape usikkerhet. I et brev til landets kommuner i juni i år melder Hofstad Helleland at bestemmelsene om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet kan bli endret fra og med 2017. Statsråden har avvist å sikre full momskompensasjon for anlegg som en regelstyrt ordning, og momskompensasjonen til organisasjonene blir stadig svakere.

I tillegg bevilger ikke regjeringen én krone over statsbudsjettet til anlegg, til tross for at etterslepet er stort, og så stort og krevende for idrettslag at enkelte kommuner nå tar opp lån for å bidra til at idrettslagene skal få drive med det de ønsker – nemlig aktivitet – og for at de skal kunne gjøre det uten å øke treningsavgiftene så mye at familier blir utestengt fra fellesskapet i idretten. I Arbeiderpartiets alternative budsjett legger vi inn både det som må til for å sikre full momskompensasjon, og 200 mill. kr for å ta igjen noe av etterslepet.

Årets julegave fra regjeringen er, som i tidligere år, kutt til sin virksomhet. Plaster på såret, i år som i tidligere år, er fine ord – og bare det.

Til slutt gjør jeg oppmerksom på at vi støtter Venstres forslag nr. 18.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:42:36]: For få år siden kunne man sette seg ved datamaskinen og google de to ordene «media» og «krise». Søkeresultatet ble da stort sett lenker til mer, eller ofte mindre, seriøse konsulentselskap, som lærte bort mer eller – ofte – mindre gode måter å håndtere kriser man måtte oppleve i egen virksomhet, på. Og da var «krisen» underforstått at man hadde havnet i medienes søkelys.

I dag får vi helt andre søkeresultater. Krisen er i mediehusene, og få konsulenter eller andre har en «quick fix». Bildet er komplekst. På den ene siden har vi dommedagsprofetene, som melder at nå er det like før både demokrati og ytringsfrihet er en saga blott, på den andre siden optimistene, som peker på at aldri har det vært så stort mangfold og så mye innovasjon. Begge deler er verdt å lytte til.

Inntekter fra både abonnement og annonser er kraftig utfordret hos de tradisjonelle, redaktørstyrte mediehusene. Samtidig viskes grensene mellom de ulike medieplattformene ut, og innovasjonstakten er på sitt høyeste både innenfor og utenfor mediehusene. Det har ikke manglet på god journalistikk de siste årene. Saker er gravd frem og presentert på beste måte på alle tenkelige plattformer. Analysen og debatten lever i beste velgående. Jeg tror at mangfoldet som tilbys i dag, er på sitt aller mest mangfoldige – uansett hvilken tid man måler det mot. Konkurransen om dine og mine øyne og ører er sylskarp, men den er også global. Og det er kjernen i utfordringen.

Norge er enestående. Språket vårt, norsk, er enestående, men det er også alenestående. Markedet for norskprodusert innhold på norsk er knøttlite. Det er anslått at 1,5 milliarder mennesker forstår engelsk. Det er litt over 3 promille av dem som også forstår norsk. Da skjønner vi fort hvor de store pengestrømmene tar veien.

En utfordring er også at mange av oss ikke klarer fullt ut å forstå hvor fort det går nå. Vi henger etter i en tradisjonell tenkning, hvor morgenavisen med kaffekoppen, Dagsrevyen kl. 19 og radionyheter hver hele time fortsatt er noen av navigasjonspunktene i hverdagen vår.

Heldigvis er det svært mange innholdsprodusenter som for lengst har forlatt denne måten å tenke på. Grensene mellom mediene viskes ut. Flere rapporterer at de begynner å finne interessante inntektsstrømmer i den nye medievirkeligheten, og det er bra. Medienes fremtidige suksess kan dog ikke måles i om Schibsteds eller Amedias bunnlinje har sorte tall, for det er tilbudet til deg og meg – kvalitetsjournalistikk, gravende, analytisk, avslørende og underholdende – som er viktig, og som er måtet på om demokratiet og ytringsfriheten har gode kår. I denne stortingsperioden har det blitt tatt viktige grep, men vi er langt fra i mål.

Plattformnøytral moms, forutsigbarhet for NRK og omlegging til digital distribusjon av radio er viktige elementer for å sikre mangfold og stabilitet. Videre er jeg glad for at det nå skal jobbes med å utvide momsfritaket til å gjelde all digital journalistikk. Men det er likevel grunn til å tenke seg nøye om. Vi ønsker nøytrale ordninger for å sikre produksjon av kvalitetsjournalistikk. Vi ønsker ordninger som hegner om ytringsfriheten som grunnsteinen i demokratiet. Men hva er kvalitet, og hva er viktig journalistikk? Det er også derfor vi ser frem til Mediemangfoldsutvalgets rapport til våren, hvor flere av disse trådene skal knyttes sammen.

Vi har i tillegg to meldinger rett rundt hjørnet, melding om kommersiell allmennkringkasting og melding om NRKs fremtidige finansiering, og alt dette henger sammen. Det blir ikke mindre spennende debatter og mindre politisk arbeid på mediefeltet fremover.

Igjen vil jeg minne om at vi må tenke prinsipielt og nøytralt. Begrepene tv, radio, avis og nett smelter sammen. For få år siden var VG en papiravis. I dag er VG en tv-kanal, en nettavis, et forum, en klubb, en papiravis, en debattarena, en merkevare, en innholdsleverandør – ja, en lang rekke begreper passer. Hva VG er om få år, vet vi ikke, vi vet ikke engang om VG er om få år. Men at du og jeg ønsker norsk innhold med høy kvalitet, norsk innhold som avdekker, analyserer, kritiserer og kommenterer, vet vi. Vår oppgave er å legge til rette for det.

Vi bruker omtrent 8 mrd. kr i støtte til norske medier i dag. Vi skal neppe bruke mindre i fremtiden. Men vi må bruke pengene annerledes. Fortsatt tviholder vi på gamle løsninger innrettet mot gamle forretningsmodeller. Hvis vi skulle startet på nytt med åtte friske milliarder til bruk for å sikre norsk kvalitetsjournalistikk, er jeg sikker på at vi ikke hadde startet med distribusjonstilskudd til papiraviser, som et eksempel.

I en medieverden i voldsom endring er det viktig at vi ser det hele under ett: rammevilkår, finansiering, mangfold, språkrøkt, kulturformidling, nyhetsformidling, debatt og demokratiutvikling. Høyre ønsker å møte disse utfordringene med ambisjon om å være i front i stedet for å halse etter. Det viktigste vi kan gjøre i fremtidens moderne mediepolitikk, er å fortsette å bidra til omstilling og innovasjon.

Arild Grande (A) [13:47:46]: En liten kommentar til innlegget til Kårstein Eidem Løvås nettopp om medienes situasjon. Hvilke som eksisterer om få år, vet vi lite om, men med høstens budsjettkaos, og i og for seg også med en nylig omtalt etterlønnssak, har i alle fall de politiske partiene i dette hus gjort iherdige forsøk på å sørge for at media har noe å skrive om. Det er også et bidrag til mangfoldet.

Dette er den siste budsjettdebatten vi behandler i familie- og kulturkomiteen i denne stortingsperioden, og det kan være grunn til å se litt på hvordan bildet ser ut etter tre år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. For Norge som samfunn kan det oppsummeres med følgende: Det er høyere ledighet, det er økte forskjeller, og det er reduserte muligheter. Også på kulturfeltet ser vi nå tendenser til fragmentering og til økte forskjeller. Vi ser et svært krevende politisk landskap i Europa og i verdenssamfunnet, med bl.a. økt ledighet, kutt i sosiale ytelser, svak lønnsutvikling for middelklassen, en rekke utviklingstrekk som gjør at det skapes grobunn for mistillit, stor avstand mellom innbyggerne og ikke minst grobunn for populisme.

Det er nettopp mye av dette også kulturpolitikken handler om. Hvordan bygger vi et samfunn med samhold og tillit, med kort avstand mellom oss – hvordan bygger vi de gode lokalsamfunnene fra bunnen av? For Arbeiderpartiet er det et viktig mål i kulturpolitikken at den bidrar til å redusere forskjellene mellom folk, sørger for at alle i hele landet skal ha muligheten til for det første å oppleve kultur av høy kvalitet, men også få muligheten til å uttrykke seg gjennom kulturuttrykk, noe som er med på å øke friheten, redusere forskjellene og gjøre at folk kan leve gode liv.

Et viktig element i det er frivillighetspolitikken. Der ser vi at til tross for fagre løfter før valget har ambisjonene hos denne regjeringen blitt betydelig svekket på område etter område. Grunnstøtten har ikke regjeringen løftet en finger for å styrke. Vi er glade for at Kristelig Folkeparti og Venstre har presset på plass en økning – vi har bedt om det lenge og legger inn forslag om en økning på 10 mill. kr i vårt alternative budsjett – men det er ingen initiativ fra regjeringen på dette området.

Regjeringen svekker det internasjonale ungdomsarbeidet, der foreslår Arbeiderpartiet en økning.

De har en politikk som bidrar til at avkortingen innenfor momskompensasjonsordningen stadig øker – år for år – og i år er den på 23,7 pst. Arbeiderpartiet foreslår en økning på 50 mill. kr for å redusere avkortingen.

De har puttet frivillighetssentralene inn i kommunerammen, noe som gjør at framtiden for frivillighetssentralene er høyst usikker. Arbeiderpartiet ønsker å øremerke de midlene og setter av 171 mill. kr til det.

Når det gjelder Frifond, flytter regjeringen alt over på spillemidlene og fraskriver seg dermed det ansvaret de har. Vi ønsker å styrke også denne satsingen over statsbudsjettet.

Til tross for at det etter avslaget om OL-søknad var store forventninger til at regjeringen skulle gi et løft innenfor anleggssituasjonen i Norge, har ikke regjeringen fulgt opp det. Arbeiderpartiet foreslår 200 mill. kr til å ta igjen etterslepet.

Når det gjelder momskompensasjon for bygging av idrettsanlegg, har ikke regjeringen gjort noen verdens ting. Der foreslår vi 30 mill. kr og det mye omtalte forslaget om regelstyrt ordning. På grunn av det store etterslepet har kommuner som f.eks. Levanger og Verdal sett seg nødt til å innføre en kommunal forskutteringsordning for idrettsanlegg, et svært godt tiltak, som sikrer forutsigbarhet for idrettslagene. Men det er en jobb som kommunene må gjøre, all den tid regjeringen ikke gjør jobben sin.

Jeg kommer inn på mediepolitikken i et senere innlegg. Jeg vil bare presisere at Arbeiderpartiet ønsker å stemme imot VII i innstillingen, som handler om fullmakt til salg av aksjer i Filmparken AS.

Steinar Gullvåg (A) [13:53:23]: Da Stoltenberg-regjeringen la fram sitt tredje kulturløfte før valget i 2013, var målet å bygge videre på det som ble kalt kulturens grunnmur. Det kulturelle samvirket mellom stat, fylkeskommuner og kommuner skulle videreføres og styrkes for å sikre gode kulturopplevelser over hele landet. Med regjeringsskiftet høsten 2013 ble kulturløftet skrinlagt. Vi fikk en regjering som ikke satser spesielt på kulturformidling. Regjeringen har snarere bidratt til å avvikle flere av de ordningene som har bragt kulturen ut til folket.

Den kulturelle nistepakken, altså formidlingen av kultur ute på arbeidsplassene, er borte, og Den kulturelle spaserstokken har forsvunnet inn i de fylkeskommunale rammetilskuddene. Der ligger den gjemt, og da er det kanskje naturlig at en person i min alder forsøker å lete den fram igjen.

Den kulturelle spaserstokken var – og her er det all grunn til å omtale tiltaket i fortid – et viktig initiativ for å formidle kulturopplevelser til eldre mennesker, altså en gruppe som ikke har spesielt god tilgang på kulturtilbud og kulturopplevelser. Regjeringen forsøkte å avvikle tilbudet i 2015, men klarte ikke å få stortingsflertallet med seg den gangen. I stedet ble ordningen lagt inn i rammetilskuddet til fylkeskommunene. I dag er det ikke mulig å fastslå om eller i hvilken grad Den kulturelle spaserstokken fortsatt eksisterer. Vi kan imidlertid slå fast at et svært viktig og etterspurt kulturtilbud er betydelig redusert. Dersom kulturministeren tar kontakt med sin kollega i Helse- og omsorgsdepartementet, vil jeg anta at hun får vite at vi dermed har mistet et tilbud som har stor betydning for folkehelsen. Kulturtilbudet til eldrebefolkningen er viktig, ikke bare av hensyn til selve kulturopplevelsen, men fordi slike opplevelser er viktige bidrag til å bekjempe en stadig mer utbredt folkesykdom, nemlig ensomheten.

Arbeiderpartiet vil derfor gjeninnføre Den kulturelle spaserstokken slik den var, og har i sitt alternative budsjett satt av midler til dette. På samme måte ønsker vi å styrke Den kulturelle skolesekken. Akkurat som Den kulturelle spaserstokken ble populær i eldrebefolkningen, er Den kulturelle skolesekken et svært populært tiltak i skolen.

Pål Farstad (V) [13:56:43]: Det er gledelig at en samlet komité har lagt inn en positiv merknad for nytt opera- og kulturhus i Kristiansund. Når komiteen klart uttrykker at en snarlig realisering av planene om nytt opera- og kulturhus i Kristiansund vil være av stor betydning og ha store ringvirkninger for Nordmøre og resten av Møre og Romsdal, forutsetter jeg at det betyr en snarlig realisering.

Dette er først og fremst viktig for kultur- og samfunnslivet i byen og i regionen, men som komiteen peker på, vil bygging av nytt opera- og kulturhus i tillegg ha stor betydning på andre måter, ved at det bidrar til omfattende aktivitet i anleggsperioden og muliggjør etablering av nye kulturarbeidsplasser i en by og i et område av landet som er særlig hardt rammet av den økonomiske krisen i petroleumsbasert næringsliv.

Jeg merker meg også at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har en god tilleggsmerknad.

Det er virkelig behov for å satse på opera- og kulturhus i Kristiansund, et hus som skal huse operaen og Nordmøre Museum, i tillegg til annen kulturaktivitet. Realisering av et slikt prosjekt – et slikt hus – er nødvendig for å oppnå en ønsket videreutvikling av operaen i Kristiansund, en opera som har fast plass på budsjettet, og som har status som ressurs- og kompetansesenter for distriktsopera.

Byens opera er resultatet av Norges eldste operatradisjoner, med spor tilbake til 1805, og den har siden 1928 produsert og satt opp en mengde operaer, operetter, balletter og danseforestillinger. Nå er bedre fasiliteter påkrevd.

I tillegg til operaen har også Nordmøre Museum et sårt tiltrengt behov for nye lokaler, og det er særs positivt at museet og operaen har funnet hverandre i husspørsmålet, både for å oppnå synergier selskapene imellom og for publikum og brukere av tilbud i et slikt hus. Et virkelig løft for kulturlivet i hele regionen vil dette være.

For meg og Venstre er dette en meget viktig sak. Derfor foreslo Venstre i sitt alternative budsjett for 2017 25 mill. kr til et opera- og kulturhus i Kristiansund. Det er selvfølgelig primærønsket vårt og grunnlaget for forhandlingene om en budsjettavtale. Men resultatet av forhandlingene og behandlingen i komiteen, der en samlet komité er enig, er et langt steg for realisering. Det er jeg glad for.

Kjersti Toppe (Sp) [13:59:44]: I samband med at Stortinget i haust debatterte forsvarsmeldinga, vart det sagt at «et land uten kultur er intet å forsvare». Det synest eg vi skal hugsa på òg i dag.

No gjekk det jo bra med Forsvarets musikk, men eg er einig i det som har vorte sagt av fleire før meg her i dag, spesielt dette med Den kulturelle spaserstokken og musikkterapi, som begge delar er noko som kjem inn mot grensa mellom kultur og helse, både når det gjeld førebygging og behandling, så eg støttar dette fullt ut.

Det eg skulle snakka om, var arkivpolitikk, samfunnets kollektive minne. Denne komiteen behandla ei sak i april, eit representantforslag frå Senterpartiet om å utvikla og styrkja dei åtte regionale statsarkiva. I svaret frå statsråden i vår stod det at statsråden vil «i budsjettproposisjonen for 2017 orientere Stortinget om status for Arkivverkets organisering». Eg kan ikkje sjå at den statusen ligg i budsjettet. Det er ei veldig kort omtale, men Stortinget får ikkje innsikt i status for Arkivverkets organisering, slik det vart lovt.

Det som skjer i Arkivverket, er nærmast identisk med det som var føreslått i fjor. Unntaket er at statsarkivaren beheld tittelen sin, og at Statsarkivet beheld namnet på bygningen sin. Statsråd Hofstad Helleland sa i Stortinget i april om omorganiseringa:

«Forutsetningen er at statsarkivene skal beholdes og spesialiseres ved å få overført nasjonale oppgaver fra Riksarkivet.» «Vi flytter oppgaver fra Oslo, ut i distriktene.»

Men situasjonen er at fleire statsarkiv ikkje har fått ansvar for nasjonale oppgåver. Fleirtalet av dei tilsette har ikkje statsarkivaren som leiar, det har ikkje vorte fleire årsverk regionalt. Tvert imot har det vorte ein reduksjon i årsverk i statsarkiva på 23, frå 2014 til 2016. Så vi har ein situasjon med ein statsarkivar som ikkje har personalansvar, som ikkje har budsjettansvar, og som ikkje har ansvar for det nasjonale arbeidet, til tross for at statsråden seier at han skal vera leiar av Statsarkivet.

Vi ønskjer ei betre oppfølging av arkivpolitikken og statsarkiva frå regjeringa si side.

Ruth Grung (A) [14:03:02]: Det er et mål å gi hele befolkningen likeverdig tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet. Mange kommuner har derfor bygd kulturbygg, og flere har planer om å bygge slike bygg. Det er en utfordring å få en god balanse mellom hva som skal brukes på selve byggene, og hva som bør brukes på innholdet i byggene. Men det er også en utfordring å få fellesskapets kulturmidler til å bli brukt i hele landet og dekke alle de ulike kunst- og kulturuttrykkene. For kunst har en egen evne til å berøre og mobilisere egne ressurser og kreativiteten, og derfor trenger vi en bevisst kunst- og kulturpolitikk.

Vi er stolte av hovedstaden vår og mener at den også skal huse sentrale bygg, men de senere år er det blitt bygd veldig mange bygg i Oslo, og det er planer om mange nye, store prosjekter. Det er viktig at vi klarer å få fram det mangfoldet av stemmer og ulike kunstuttrykk og den kreativiteten som finnes i hele landet.

Carte Blanche er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. De arbeider med norske og internasjonale koreografer, og de har dansere fra Norge og resten av verden. Carte Blanche har et spennende og særegent repertoar av høy kvalitet og har satt seg som mål å være en pioner innenfor nyskaping og utvikling av samfunnsdans i Norge og utlandet. De turnerer årlig i Norge og internasjonalt. Staten eier 70 pst. av Carte Blanche.

Carte Blanche ble etablert i Bergen i 1989 og står uten øvingslokaler fra 2019. Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune har engasjert seg for å realisere nye lokaler i det gamle Sentralbadet. Det var en god dialog med den forrige kulturministeren. Nåværende kulturminister er enten på pavebesøk eller på vandring – hun er i alle fall ikke til stede og lytter til representanter fra Hordaland. Det er bekymringsfullt, for det er statens ansvar å sørge for at vi får gode bygg i hele landet, og når Carte Blanche er en av de få nasjonale institusjoner utenfor Oslo, burde man kanskje være spesielt engasjert og ta et ansvar for å sørge for at de får egnede lokaler. Det har vært en bred tilslutning fra og et engasjement i hele Bergen bystyre, i Hordaland fylkeskommune og ikke minst i byrådet, som består av Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet.

Så hva skal skje videre med hensyn til Sentralbadet? Vi ser at våre egne representanter i kulturkomiteen har tatt et ansvar, men vi savner at vår kjære kulturminister kanskje besøker Carte Blanche og ser hva som skal til, og får til en god dialog med en av de få nasjonale institusjoner som finnes utenfor Oslo.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:06:12]: Det er foreslått en del strukturelle endringer i dette budsjettet som jeg er bekymret for. Jeg har lyst til å bruke litt taletid på en av dem, og det er for så vidt det samme som var tema i min replikk til kulturministeren.

Vi er positive til forslaget om etableringen av et nytt organ for kreativ næring, men har med undring merket oss forslaget om å flytte ut sekretariatet for Statens kunstnerstipend og samlokalisere dette med kontoret for kreative næringer. Utvikling av kulturnæringer fordrer andre og mer bransjerettede virkemidler og en annen kompetanse enn utvikling av kunstnerskap gjennom stipendordningen. Jeg mener derfor at forslaget om å legge sekretariatet for Statens kunstnerstipend til dette nye organet er uheldig. Stipendordningen har en helt annen innretning enn en satsing på kulturelt entreprenørskap og kulturnæringer. Det er derfor vanskelig å se at satsingen på kreative næringer vil ha fordeler av å bli samlokalisert med sekretariatet for Statens kunstnerstipend.

Jeg mener det er avgjørende å beholde og videreutvikle et sterkt faglig miljø i Kulturrådet med hensyn til forvaltningen av og kunnskap om kunstfeltet. Kulturrådet har en liten stab med høy kunst- og kulturfaglig kompetanse, og det er viktig at Statens kunstnerstipends sekretariat er tett forankret i dette fagmiljøet. Å splitte dette lille fagmiljøet vil ikke styrke norsk kunst- og kulturpolitikk.

Jeg mener også det er viktig med sekretariatets og utvalgets dialog og tette samarbeid med stipendkomiteene og kunstnerorganisasjonene, bl.a. for å sikre at ordningen forvaltes i samsvar med lov og forskrift. Stipendkomiteens medlemmer kommer fra hele landet og har sine møter i Oslo, der de respektive kunstnerorganisasjonene er lokalisert. En utflytting av sekretariatet vil svekke muligheten for dette tette og nødvendige samarbeidet.

Jeg vil derfor oppfordre kulturministeren til å vurdere om det er andre funksjoner eller organisasjoner eller miljøer som det kan være mer hensiktsmessig heller å samlokalisere i et nytt kontor for kreative næringer. Og med tanke på den åpenhet som kulturministeren viste i sitt svar på min replikk, skal Kristelig Folkeparti selvfølgelig være med og bidra med forslag til andre miljøer som vi heller kan flytte ut, og inn på dette kontoret som skal arbeide med kreativ næringsutvikling.

Eirik Sivertsen (A) [14:09:26]: Den kalde krigen omfattet hele jordkloden, og den satte Nord-Norge inn på kartet som en av verdens sentrale sikkerhetspolitiske regioner. Den satte sitt dype preg på samfunnsutviklingen, den preger oss fortsatt og vil fortsette å prege utviklingen av nordområdene i mange år. Det nordlige Norge, sammen med Nordvest-Russland, var en av de mest militariserte regionene i hele verden.

For å kunne nyttiggjøre seg moderne våpen og bygge opp et troverdig forsvar mot en eventuell sovjetisk invasjon vedtok NATO å bevilge enorme pengesummer til bygging av flyplasser, havneanlegg, festninger, veier osv. i hele Nord-Norge. I 1951 bevilget NATO 330 mill. kr til bygging av sju flyplasser. I 1952 ble 120 mill. kr bevilget alene til byggingen av flyplassen på Andøya.

Disse militære investeringene omformet hele det nordnorske samfunnet. Fiskere gikk på land og ble lønnsarbeidere. Bosettingsmønstrene ble endret når folk strømmet til de nye militære sentra på jakt etter jobb. Nye karrieremuligheter oppsto, både militære og sivile. Amerikansk kultur gjorde sitt inntog. Fra å ha vært et problemområde for norske myndigheter på slutten av 1940-tallet, med fattigdom, kronisk arbeidsledighet, en gammeldags, før-moderne økonomisk struktur og fraflytting, ble Nord-Norge sakte, men sikkert likestilt med Sør-Norge.

Hvis man skal forstå det moderne Nord-Norge, må man forstå den kalde krigen. Norsk Luftfartsmuseum har derfor tatt initiativ til å dokumentere og formidle denne delen av historien vår. I 2013 ble det satt av penger til et prosjekt for å se på hvordan man kunne gjøre det. Det prosjektet har vært en gjenganger i denne salen. Jeg har tatt det opp gjentatte ganger, med forskjellige kulturministre. Senest tok jeg det opp i et spørsmål til nåværende statsråd Helleland, og hun lovte i år i svaret på Dokument nr. 15:438 for 2015–2016 at hun ville komme tilbake til saken på vanlig måte, i budsjettsammenheng.

Jeg er veldig skuffet. Saken er ikke nevnt i budsjettet, til tross for at en samlet komité tidligere har pekt på betydningen av dette. Nå er det gått tre år siden det ble satt av penger til prosjektet for å finne ut hvordan man skulle gjøre dette. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg mistenkt regjeringen for å trenere saken.

Prosjektet vil dokumentere en lite formidlet epoke i norsk historie. Og det haster. Det haster fordi tidsvitnene er i ferd med å dø ut, de faller fra på grunn av høy alder.

Jeg håper at det ikke er bevisst trenering, men at det er et arbeidsuhell. Jeg imøteser derfor kulturministerens svar på hvorfor hun ikke har fulgt opp saken slik som hun lovte i svaret på spørsmålet, og hvordan hun nå vil komme tilbake og gjennomføre dette prosjektet, som det er viktig å få satt i gang.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:12:27]: Det er godt å se at kulturministeren fant tilbake til plassen sin. Så langt i debatten virker det som om hun ikke har lyttet nøye til det som er blitt sagt fra denne talerstol, og det er på tide å påpeke det. Det er forstyrrende med både en minister og representanter som høylytt snakker bak vår rygg.

Det jeg vil ta opp, er at nå nærmer vi oss årsskiftet. Stortingets filmforlik er så langt ikke fulgt opp, og jeg vil vise til at filmfestivalene – 100 filmfestivaler, i stort og smått – ikke aner noen ting om hva som skjer i 2017. Det vi vet, er at Norsk filminstitutt, som skal fordele midlene, har fått kutt i sine rammer. Det er grunn til å tro at det ikke legges opp til den forutsigbarheten som filmforliket peker på at filmfestivalene skal ha. Det er grunn til å tro at ikke filmformidling styrkes gjennom filmfestivalenes rolle, og det er grunn til å tro at vi ikke får den ønskede, transparente måten å tildele filmfestivalene tilskudd på. Om få uker – om få uker – åpner Tromsø Internasjonale Filmfestival. De aner ikke hva staten og regjeringen støtter dem med.

Hvordan vil kulturministeren følge opp filmforliket på Stortinget? Det ville det vært naturlig at hun hadde et raskt svar på. Jeg minner også om at jeg har stilt spørsmål, og at det er frister for å gi en skriftlig tilbakemelding på det. Men i og med at det svaret ikke er kommet, bruker jeg anledningen i dag. Det haster for Tromsø og det haster for filmfestivalene i Norge å få vite hva de får i tilskudd, og om Stortingets filmforlik blir fulgt opp. Hvis ikke blir det alvorlig for deres situasjon i 2017.

Anette Trettebergstuen (A) [14:15:14]: Jeg synes debatten i dag vitner om at representantene for regjeringspartiene, og statsråden, ikke lytter. De har på seg skylapper. De har på seg skylapper for hvordan virkeligheten egentlig ser ut der ute for folk. Man skryter av en kultursatsing – mens et samlet kulturliv advarer mot at budsjettet er så dårlig at det gir kutt som vil gå ut over kulturtilbudet til folk over hele landet.

Vi ser representanter for regjeringspartiene som skryter av en liten økning i kunstnerstipendene. Det er jo takket være Kristelig Folkeparti og Venstre, etter at Høyre og Fremskrittspartiet ikke bare ikke har prioritert det i tre år – de har faktisk aktivt motarbeidet helt nødvendige elementer i en kunstnerøkonomireform. Statsråden snakket om at Enger-utvalget pekte på viktigheten av å gjøre noe for kunstnerne lønnsmessig. Det er det et flertall i denne sal for å gjøre. Hadde det ikke vært for at Høyre og Fremskrittspartiet aktivt motarbeidet og stanset det gjennom budsjettavtalene, hadde vi vært på vei mot en skikkelig kunstnerøkonomireform med et skikkelig økonomisk løft. Regjeringspartiene står altså igjen med mye tomt prat om at kunstnerne må bli entreprenører og lære seg å selge bedre. Ærlig talt: Våkn opp! Er det noen som er opptatt av å selge, og som jobber livet av seg og står på flere bein økonomisk, så er det kunstnerne.

Statsråden later som om grepet med utflytting av Fond for lyd og bilde og kunstnerstipendene er et godt tiltak som er etterspurt. Det er helt feil. Et samlet kunst- og kulturmiljø er jo imot det.

I debatten virker det som om representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre rett og slett har glemt – eller fortrengt – det budsjettet som regjeringen opprinnelig la fram i høst. Man snakker så fint om behovet for økt mediemangfold, mens man reelt sett for fjerde år på rad har foreslått, og lagt fram, store, saftige kutt i pressestøtten. Statsråden trakk fram viktigheten av å få fram talenter. Ja, om regjeringen virkelig var opptatt av det, ville de styrket de virkelige talentfabrikkene: kulturskolen, Den kulturelle skolesekken – institusjonene som lar barna få lov til å prøve seg.

Det blir ikke flere, men færre, muligheter til å dyrke talenter under denne regjeringen, for forskjellene mellom dem som bruker kultur, og dem som ikke har råd, øker.

Til slutt vil jeg bare si at statsråden må slutte å bruke det talepunktet om at innhold er viktigere enn penger. Kultur koster, og det er det bare en regjering som ikke tar seg råd til å holde seg med et godt kulturbudsjett, som ikke skjønner.

Svein Harberg (H) [14:18:33]: Jeg må si at denne budsjettdebatten har vært relativt forutsigbar, og meningene og holdningene er jo kjent etter at vi har hatt tilsvarende debatter i hele perioden og i andre saker. Men jeg slutter likevel ikke å bli overrasket over noen uttalelser. Det er underlig å høre representanter fra Arbeiderpartiet som med stort alvor forteller om at alt som ble et resultat av forhandlinger mellom regjeringen og samarbeidspartiene, det er det samarbeidspartiene som står for, og at alt som det ikke ble noe av, det er det regjeringen som står for. Vi er altså fire partier som forhandler, og dette kjenner jo det tidligere regjeringspartiet Arbeiderpartiet veldig godt. Det var bare at det da skjedde i lukkede rom, nemlig mellom regjeringspartiene i en flertallsregjering, før det kom til Stortinget. Det er altså sånn at det som står i det endelige, er det fire partier som er enige om, og det som ikke står der, er det fire partier som ikke er blitt enige om. Det er virkeligheten, og det er sånn det fungerer.

Så registrerer jeg at Arbeiderpartiet fortsatt snakker om mer penger som det eneste saliggjørende. Ja, vi er veldig klar over at mer penger også er et viktig virkemiddel, men når Arbeiderpartiet hele tiden henviser til Kulturløftet 1 og 2 og f.eks. kunstnerøkonomien, er det fristende å spørre: Hvordan gikk det med kunstnerøkonomien etter de kulturløftene? Det er et spennende spørsmål å få svar på, for realiteten er at kunstnerlønnen gikk ned.

Hvordan gikk det med kulturbruken etter de to løftene? Nei, den økte ikke. Det traff altså ikke. Da er det godt det er andre måter å se det på. Jeg hører representanten Trettebergstuen avvise entreprenørskap i kulturlivet som noe nonsens en ikke bør drive med. Ja, vi har tro på det, og vi opplever at det virker, og vi opplever at det utløser nye måter å gjøre ting på. Derfor satser vi på det.

Vi hører at festivalene ikke har forutsigbarhet på grunn av denne regjeringen. De har ikke hatt forutsigbarhet annet enn budsjettet fra år til år før. Nå er det bestilt en festivalordning der Stortinget helt tydelig og klart har bestilt en ordning med større forutsigbarhet slik at de kan planlegge på en annen måte, og vi er i budsjettkommentarene helt tydelige på at vi er utålmodige med å få den ordningen på plass. Det er realiteten med denne regjeringen og det samarbeidet vi har med de to andre partiene.

Arild Grande (A) [14:21:52]: Det er interessant å høre komitéleder Svein Harberg snakke som om alt før skjedde i lukkede rom og alt nå skjer i full åpenhet. Jeg husker, og det tror jeg flere husker, at det under den rød-grønne regjeringen var ganske livlige diskusjoner i media om hvordan man håndterte saken, og vi har også lest i denne budsjettprosessen at parlamentariske ledere ble hentet i hemmelighet til hemmelig adresse, og at det var diskusjoner som skulle holdes langt unna medienes søkelys. Så her tror jeg kanskje Harberg gikk litt langt.

Jeg lovte å komme tilbake til mediepolitikken. En mangfoldig og differensiert presse er en forutsetning for at vi har åpenhet, og for at alle innbyggerne skal kunne orientere seg om det som skjer, treffe sine egne valg for framtida og delta i den offentlige samtalen. Samtidig ser vi, som flere har vært inne på, at mediene gjennomgår betydelige utfordringer, som kan legge press på journalistikken og redusere mangfoldet. Enhver annen bransje som hadde gått gjennom tilsvarende krise, ville blitt møtt med massive tiltakspakker – kanskje ikke fra denne regjeringen, men i hvert fall fra regjeringer vi har sett tidligere. Men det denne regjeringen møter situasjonen med, er ytterligere kutt, ytterligere tiltak som vil gjøre situasjonen vanskeligere. Det gjorde at bl.a. Norsk Journalistlag skrev følgende i sitt høringsinnspill til budsjettet:

«Dessverre settes viktige deler av mediepolitikken ut til Mediemangfoldsutvalget. I den grad statsråden tar aktive grep, er de negative som kutt i pressestøtten og frys i NRK-lisensen.»

Vi har å gjøre med en kulturminister som har abdisert i mediepolitikken. Ikke et eneste tiltak for å styrke norske medier og norsk journalistikk har kommet fra den sittende kulturministeren. Alt det vises til, er enten fra tidligere kulturminister, tiltak som vi, den rød-grønne regjeringen, gjennomførte, eller tiltak som regjeringen har blitt presset til enten av opposisjonen eller av samarbeidspartiene.

Arbeiderpartiet har fremmet en rekke forslag også i dette budsjettet: utvidelse av merverdiavgiftsfritaket, økning i produksjonstilskuddet, innovasjonsstøtte for å hjelpe mediene i overgangen til det digitale, økt støtte til digitalisering av lokalradio, styrking av samiske aviser, bedring av minoritetsspråklige medietilbud og forutsigbarhet for NRK, som forutsatt i enigheten og avtalen om allmennkringkasting. Denne debatten viser med all tydelighet at det ikke er noen ambisjoner på vegne av kulturpolitikken fra denne regjeringen, fra regjeringspartiene, og det synes jeg er trist.

Anette Trettebergstuen (A) [14:25:07]: Regjeringspartiene fortsetter å lese Enger-utvalget som fanden leser Bibelen. Det er riktig at en del institusjoner ikke opplevde økning i publikumsantall, men at kulturløftene gjorde at kulturlivet vokste og ble mer yrende over hele landet, er det ingen tvil om. Men det skal også sies at det var de rød-grønne som satte ned Enger-utvalget, for vi var på ingen måte ferdige med å bygge kulturpolitikken da vi måtte gå ut av regjeringskontorene.

Det er riktig at kunstnerlønnen ikke har utviklet seg i takt med lønnsveksten ellers i samfunnet. Det ville vi gjøre noe med, og det har vi fortsatt med. I våre alternative budsjetter de siste tre årene har vi fulgt opp Enger-utvalget, som vi satte ned og ba om. Vi har pekt ut en retning som svarer på det som er kulturlivets behov.

Denne regjeringen gjør det motsatte. Man følger ikke opp Enger-utvalget, man er ikke opptatt av å gjøre noe for kunstnerøkonomien. Jeg vil si at denne regjeringen representerer tre tapte år i så måte for kulturlivet, men heldigvis har vi sjansen til å skifte retning til høsten.

Anette Trettebergstuen (A) [14:26:46]: En av de største nedturene for denne regjeringen må være det manglende samsvaret mellom barnehageløftene vi fikk høre i valgkampen, og det man faktisk har levert. Det begynte ganske friskt i 2013 med kutt i barnehagebudsjettet og har deretter blitt fulgt opp av en passiv linje. Statsministeren har jo til og med sagt det: Vi satser på skole, vi satser mindre på barnehage, sa hun da hun kommenterte det første budsjettet regjeringen la fram, og viste også der tydelig at Høyre ikke har skjønt at tidlig innsats starter i barnehagen. Det er ikke rart at det ble barnehageopprør i vinter mot regjeringens forsøk på å innføre mer testing og måling i barnehagene, da regjeringen faktisk klarte det kunststykket å legge fram en stortingsmelding om kvalitet i barnehagene som ikke ville ført til mer kvalitet i barnehagene. Meldingen hoppet bukk over det at den fremste kvalitetsfaktoren i barnehagen er flere ansatte med rett kompetanse – og det etter at stortingsflertallet i denne sal to ganger hadde anmodet regjeringen om å innføre en bemanningsnorm og legge fram en konkret plan for hvordan den skal nås. Regjeringen lyttet altså ikke.

Et halvt år etter barnehageopprøret kom altså budsjettet, i samme kjente stil som de tre forrige: ikke et spor av noen barnehagesatsing, verken flere plasser eller mer kvalitet. Ansatte er ikke nevnt med et ord. Anmodningen fra Stortinget om en konkret plan for innføring av bemanningsnorm er også glemt. I stedet skal man nå sende et forslag på høring til våren. Snakk om ikke å lytte.

Heldigvis kom ikke budsjettforslaget til regjeringen opp trappen på Løvebakken engang før det var slaktet og før samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti, heldigvis, radbrekte det. De fikk heldigvis penger på plass til økt bemanning, og jeg vil takke Kristelig Folkeparti og Venstre for akkurat det. For køene vokser under denne regjeringen, maksprisen har økt, og kvalitetsløftet alle har ventet på, det uteblir.

I barnehagepolitikken skiller regjeringen og Arbeiderpartiet lag. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Vi må bygge ut plasser fordi køene en del steder er lange, og vi må satse på kvalitet – gjennom nettopp en norm for flere ansatte med rett kompetanse, kvalitetsarbeid i barnehagene og mulighetene til å stille de samme kravene til de private barnehagene som til de offentlige. Også her svikter regjeringen. Man har likestilt de private og de kommunale barnehagene økonomisk, men altså ikke gjort det mulig å stille krav til kvalitet, innhold og f.eks. åpningstider hos de private. Det har konsekvenser for muligheten til å bestemme hva skattebetalernes penger går til. Regjeringen er – i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre – presset med på å sette av 172 mill. kr til flere barnehagelærere, men hvordan skal de sikre seg at de pengene går til formålet, også i de private barnehagene?

Vi i Arbeiderpartiet vil, når vi en gang igjen kommer i posisjon til det, virkelig likebehandle private og kommunale barnehager, både økonomisk og kvalitetsmessig. Det handler om å ha styring. Vi vil utvide retten til barnehageplass slik at også november- og desemberungene får tilbud om plass når de fyller ett år. Det har vi lagt inn 200 mill. kr for å få til i vårt alternative budsjett. Regjeringspartiene legger ikke inn en eneste krone til en eneste ny plass i budsjettet. Vi er lei av å vente på å få på plass en bemanningsnorm i barnehagene. Vi legger inn nesten 200 mill. kr for å starte opptrappingen mot en standard for voksentetthet med flere ansatte med relevant utdanning i barnehagene.

Det er utrolig at man i år velger å øke kontantstøtten slik at den nå er på høyde med et studielån. Man øker altså incentivene for ikke å jobbe, man øker incentivene for ikke å sende unger i barnehagen, der de ville lært norsk, blitt sosialisert og integrert i en tid med økende innvandring. Det er skadelig for integreringen, for arbeidslinja og for likestillingen.

Ikke bare klarte regjeringen å levere en barnehagemelding som skapte opprør i barnehagesektoren, men året før gjorde de det samme på likestilling. Man la fram en likestillingsmelding som ikke ville ført til mer likestilling.

Denne regjeringen har hver eneste dag ført en politikk som setter likestillingen i revers og gir mindre frihet for norske familier: kutt i pappapermisjonen, økt kontantstøtte, lengre barnehagekøer, kutt i tiltak mot deltid, ny arbeidsmiljølov som rammer kvinneyrkene hardt. Og i dette budsjettet – og for fjerde år på rad – kutter regjeringen også i det likestillingsapparatet vi har, som hadde trengt en styrking: Likestillingsombudet, likestillingssentrene, LHBT-bevilgningen, bl.a. pengene til FRI, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden og Rosa kompetanse. Hele likestillingspotten får reelt sett kutt. Deltidsmillionene på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett er borte også i år. På likestillingsområdet viser regjeringen nok en gang – som på barnehagefeltet – at de verken lytter til folk, fagfolk eller flertallet i Stortinget. I behandlingen av den meldingen påla vi regjeringen å gjennomføre 14 likestillingspolitiske tiltak. Ingenting av dette er fulgt opp. Regjeringen stritter imot selv når Stortinget gjør vedtak.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Og når de som hver eneste dag der ute, der folk lever livene sine og jobber og bor, i kommunene, på skolene, på arbeidsplassene, når de jobber for økt likestilling i praksis der, rådgir folk om deres rettigheter, om arbeidsgivers plikter, kurser lærere og barnehageansatte, opptrer som vaktbikkjer overfor storting og regjering, når de får mindre handlingsrom, blir det mindre aktivitet – mindre, ikke mer, likestilling i praksis.

Vi vil videre. Vi viser det i dette budsjettet, med en stor satsing på likestilling, i overkant av 60 mill. kr. Vi bevilger mer til dem som gjør likestilling der ute – LDO, likestillingssentrene – slik at de kan bli sterkere og vi kan opprette flere. Vi styrker LHBT-aktørene, der regjeringen har lagt fram en tafatt handlingsplan uten penger, og vi styrker den generelle likestillingspotten. Vi setter av penger til det som regjeringspartiene egentlig skulle fulgt opp, et eget trepartssamarbeid for likestilling. Deltidsmillionene er inne igjen, og vi setter av penger til igangsetting av et nytt kommuneprogram for likestilling. Det hadde god effekt for likestillingen i arbeidslivet sist.

Vi foreslår økt pappakvote, og vi viser rett og slett i vår helhetlige politikk hver eneste dag i denne sal at likestilling er et hovedområde for Arbeiderpartiet, og den kommer ikke av seg selv.

Mette Tønder (H) [14:35:09]: Det nærmer seg jul. Vi er inne i den store ventetiden. Noen barn venter på nissen, noen venter på den siste episoden av Snøfall, og andre venter kanskje bare på å få begynne å pynte juletreet. Men noen barn, dessverre altfor mange, venter bare på én ting, og det er at vi voksne skal se dem – se at foreldrene sliter økonomisk og ikke makter å gi dem den julaftenen de kunne ønsket seg, se at de har en vond hemmelighet, se at de voksne rundt dem ikke er snille eller ikke makter å gi dem en god barndom – se og hjelpe.

Jeg er stolt av at denne regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, satser mest på dem som trenger det mest, nemlig barn og familier som sliter.

«Noen ganger blir jeg lei meg når de andre skryter av ferien de skal på.»

«Jeg brukte å smøre matpakke til oss barna, hvis det ikke var nok sørget jeg alltid for at småsøsknene mine fikk mat med seg i barnehage eller på skole.»

Sitatene er hentet fra organisasjonen Voksne for Barns hefte Penga og livet, om barnefattigdom.

Det er mange grunner til at familier strever i kortere eller lengre perioder, og det er mange tiltak som må settes inn. Å sikre et trygt og fleksibelt arbeidsmarked og en kunnskapsskole er noe av det viktigste, men samtidig lever barn her og nå. Derfor er strategien mot barnefattigdom, Barn som lever i fattigdom, todelt. Den skal forhindre at fattigdom går i arv, men også bedre barns livskvalitet her og nå.

Den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom er økt til 193 mill. kr, og dette gir muligheter for barn til å oppleve drømmeferien og gå på fritidsaktiviteter.

I Fritidserklæringen, som er underskrevet av KS, regjeringen og frivillige organisasjoner, er målet at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig på minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre.

Gode barnehager er godt for barn, og derfor har det vært viktig å satse på kvalitet, men i tillegg vet vi at barn fra familier som strever, har ekstra godt av å gå i gode barnehager. Vi har derfor innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid for dem som trenger det mest. I forliket har det også kommet inn midler til et prøveprosjekt for gratis barnehage og gratis SFO.

Barndommen vi har, varer livet ut. Vi vet i dag at traumer i barndommen kan komme tilbake i form av dårlig helse og dårlig livskvalitet i voksen alder. Derfor er det så viktig at barn som har det vondt, blir sett og får hjelp tidlig. Vi ser det ikke før vi tror det, heter det, men vi må snart begynne å tro det, for barn utsettes for de verste overgrep. Én titt på nyhetsbildet er nok:

• foreldre dømt for drap på spedbarn

• en tillitsperson har forbrutt seg

• et nytt forum diskuterer de mest bestialske overgrep

Vi må melde, vi må se og vi må handle. Derfor er det bra at vi nå lager handlingsplaner og følger opp med midler.

Familievernet er styrket med over 128 mill. kr, Statens barnehus er styrket med 148 mill. kr, og 13 mill. kr går til medisinske undersøkelser. Det er viktig å sikre bevis på en skånsom måte. Vi skal hjelpe barn, og vi skal sørge for at overgriperne ikke går fri.

• Stine Sofie Senteret – nasjonalt senter for mestring og livsglede, for barn som har opplevd vold eller seksuelle overgrep, har fått 29 mill. kr.

• Stiftelsen Alternativ til Vold er styrket.

• Incestsentrene er styrket.

• Skolehelsetjenesten og helsestasjonene har fått et formidabelt løft.

• Etterforskningen av saker om vold og overgrep mot barn har blitt styrket.

• Og vi satser på mer samarbeid mellom tjenestene.

De som jobber nær barn, må ha kunnskap og ferdighet til å håndtere vold og seksuelle overgrep. Derfor ble dette i høst en del av de ulike lærerutdanningene, og det skal bli en del av profesjonsutdanningene.

Listen jeg nå har referert, er ikke uttømmende. Det er heller ikke opptrappingsplanen, som skal prioriteres videre også i kommende budsjetter.

Vi har et godt barnevern i Norge, med mange dyktige ansatte, men det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre, eller at det aldri gjøres feil. Åtte av ti foreldre er fornøyd med samarbeidet og hjelpen de får fra barnevernet. Det har vært en nedgang i antall akuttplasserte barn, og andelen fosterhjemsplasseringer i slekt og nettverk er økende. Alt dette er gode nyheter.

Forslag til en barnevernsreform har vært på høring, og nå venter vi på saken som vil bli lagt fram i 2017. Denne vil omfatte både forslag til ansvarsendringer i barnevernet og framtidige kvalitets- og kompetansetiltak.

Kommunene kjenner best det enkelte barn. Derfor bør kommunene gis et større ansvar for barnevernet, slik at de kan komme tidligere inn med forebygging og samarbeid med andre tjenester.

En ny barnevernslov er nå ute på høring. Noen av oss har gledet oss over at forslaget inneholder ordet «kjærlighet» og ikke ordet «atferd». Det blir spennende å følge loven videre etter høringsrundene.

For å bli bedre må vi lære av feilene våre. Derfor er det viktig at det nå er satt ned et barnevoldsutvalg som skal gå gjennom de sakene hvor vi som samfunn har sviktet barna. Det er en tøff prosess, men helt nødvendig hvis vi skal bli enda bedre i framtiden.

En god, stabil og kjærlig familie gir et godt grunnlag for voksenlivet. Men familier kommer av og til ut i litt hardt farvann. Kanskje klarer ikke de to som har lovte hverandre evig troskap, å holde dette, eller kanskje er det andre ting som rokker båten. Familievernet er et lavterskeltilbud. De har høy kompetanse på familiekonflikter, lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier. Familievernet har hatt en historisk satsing under denne regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Å øke antallet barnesamtaler i forbindelse med den lovpålagte meklingen er et satsingsområde. Dette er viktig for å ta vare på barns rettigheter. De skal høres i saker som gjelder dem, men i en opphetet konflikt blir de dessverre noen ganger glemt, og da er det vår plikt som samfunn og sørge for at de blir hørt.

Likestilling og likeverd er grunnleggende sett et spørsmål om rettferdighet. Det er viktig å arbeide for at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering. Alle har rett til et liv fritt for diskriminering.

Virkemidlene i arbeidet for å oppnå full likestilling må tilpasses en moderne virkelighet og gi mennesker mulighet til å velge. Vi har nylig behandlet en likestillingsmelding hvor over 70 satsingspunkter ble trukket fram. Dette gir et viktig grunnlag for det videre arbeidet.

Det er viktig å ha et sterkt, enhetlig, brukervennlig og tydelig lovverk som sikrer effektiv beskyttelse mot diskriminering. Det foreslås derfor å samle de fire gjeldende likestillings- og diskrimineringslovene i én felles lov. Dette blir et spennende lovforslag å behandle i Stortinget.

Det hjelper ikke å ha rett, hvis en ikke får rett. Derfor er det så viktig at vi nå ser på om vi kan få et mer solid håndhevingsapparat, for det skal få konsekvenser å diskriminere. Derfor er det gledelig at denne regjeringen nå har sendt på høring et forslag om endringer i håndhevingsapparatet, med sikte på å tydeliggjøre roller og styrke håndhevingen. Den nye nemnden skal kunne fastsette oppreisningserstatning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold i saker både innenfor og utenfor arbeidslivet.

Barns rettigheter, likeverd og likestilling er viktige stikkord i arbeidet som gjøres på området vi nå debatterer. Vår komité har et mangfoldig arbeidsområde, og noen av dem er tøffe. Jeg tror ikke det er bare jeg som har tatt til tårene i møte med mennesker. Men vi er også heldige i vår komité. Vi får møte mennesker som skaper, selv om de har mistet det umistelige. Vi møter barn og ungdom som jobber med å endre systemer som ikke alltid har møtt dem med respekt, mennesker som går på jobb hver dag for å sikre barns rettsikkerhet og ofte får ufortjent kjeft i det offentlige, frivillige som gjør alt de kan for at andres barn skal ha det bra og oppleve lykke og kjærlighet. Og sånn kan jeg fortsette.

Jeg ser fram til den videre budsjettdebatten.

Torkil Åmland (FrP) [14:43:29]: Jeg tror vi alle er enige om at familien representerer grunnfundamentet i samfunnet, er en grunnstein i samfunnet. Som samfunnsinstitusjon har den dype røtter i vår historie og i vår tradisjon. Det er den viktigste institusjonen for sosialisering og for utvikling av grunnleggende identitet og selvfølelse. Der er også våre nærmeste og viktigste sosiale relasjoner, og det er der vi formes for å fungere i storsamfunnet. Familien er også en viktig økonomisk enhet, der vi får møtt våre grunnleggende materielle behov. Om familien som institusjon ikke fungerer eller brytes ned, er det selvfølgelig først og fremst en utfordring for dem det gjelder, dem det rammer – spesielt hvis det er barn – men også for storsamfunnet.

Fremskrittspartiets utgangspunkt er at familien må få frihet til selv å utforme sin hverdag og sin situasjon. Det er familien selv som vet hva som fungerer best i den situasjonen de er i, og det er de som selv best kan organisere sitt liv og sin situasjon. Det betyr at vi må ha respekt for at familier velger forskjellig, og vi må legge til rette for at det er mulig å velge forskjellig. Vi som politikere skal ikke bestemme hva slags familiesituasjon den enkelte skal ha, men vi har et stort ansvar for å utforme en politikk som beskytter og styrker familien og ikke bidrar til å oppløse den.

I en travel tid er det mange som ønsker å prioritere mer tid med familie og barn. Engangsstønaden ved fødsel er viktig for kvinner som får barn uten å ha opptjent rett til foreldrepenger. Det kan ofte være studenter eller kvinner som ikke har vært i arbeid lenge nok til å opptjene foreldrepenger. Sammen med samarbeidspartiene har regjeringen gradvis økt engangsstønaden, og for 2017 er forslaget etter budsjettforliket å øke den fra 46 920 kr til 61 120 kr. Det er et ganske solid og formidabelt løft og samtidig et godt tiltak for å redusere inntektsforskjeller og bekjempe fattigdom. Det er et godt tiltak for at de kvinnene som er i den situasjonen, skal kunne ha en bedre økonomisk situasjon.

Kontantstøtten er også et viktig bidrag til dem som velger å bruke tid hjemme med barna når de er mellom ett og to år, i stedet for å være i arbeid og benytte seg av barnehage. Det er ikke slik som Arbeiderpartiet framstiller det, at dette er å få betalt for ikke å være i arbeid. Dette er et valg man gjør, det er et valg vi skal ha respekt for, og det er et valg man skal bygge opp om. Når det er snakk om likestilling og kvinners rett til å velge, må det selvfølgelig også være en frihet og en mulighet for dem som velger å ta det året hjemme. Vi må ha like mye respekt for dem som for dem som velger å benytte seg av barnehage. Derfor er vi glade for at kontantstøtten etter forliket øker til 7 500 kr måneden. Det er et godt tiltak, og det har gjort et bra budsjett enda bedre.

Så ser vi selvfølgelig når det gjelder kontantstøtten, at det er utfordringer f.eks. når det gjelder integrering. Likevel mener vi at det ikke er riktig å ta bort valgfriheten for å fremme integrering. Derfor har regjeringen innført en del andre tiltak for å fremme integrering, f.eks. botidskrav på fem år for asylsøkere, flyktninger og andre innvandrere, gratis kjernetid i barnehage for barn i lavinntektsfamilier og en maksgrense på 6 pst. av familiens samlede inntekt for en barnehageplass.

Noen barn lever under særdeles vanskelige forhold. I media har det vært flere saker med alvorlige overgrep og vold mot barn. Det er vanskelig å forestille seg situasjonen for et barn som utsettes for dette av voksenpersoner som skulle være deres trygghet, deres beskyttelse, og hvordan dette kan virke på et barn. Derfor har regjeringen lagt fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner. Innsatsen mot vold og overgrep må settes inn på bred front. I budsjettet ble det i utgangspunktet foreslått å styrke denne planen med en satsing på 179 mill. kr på tvers av flere departementer. I forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti er dette arbeidet ytterligere styrket til til sammen 340 mill. kr. Det er en formidabel og god økning, som også har bidratt til å gjøre et godt budsjett enda bedre. Noen eksempler på viktige tiltak som vil få økt støtte med denne økningen, er incest- og voldssentrene, som har fått økt tilskuddet med ytterligere 2 mill. kr, stiftelsen Alternativ til Vold, som har fått økt tilskuddet med ytterligere 10 mill. kr, og Stine Sofies Stiftelse, som har fått en økning på ytterligere 9 mill. kr – til til sammen 29 mill. kr. Det er en solid styrking av viktige prosjekter.

Ikke alle barn opplever å vokse opp i familier med god økonomi og velstand. Derfor la regjeringen, som den første regjeringen som har gjort dette, i 2015 fram en handlingsplan rettet mot barnefattigdom. Dette er viktig for å bedre levekårene for de barna som er i en slik situasjon, og for at de skal unngå sosial eksklusjon. I dette arbeidet står organisasjonene veldig sentralt, og de gjør en uvurderlig innsats. I budsjettforliket mellom de fire borgerlige partiene ble den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom styrket med nye 15 mill. kr. Vi gir 6 mill. kr ekstra til Røde Kors’ Ferie for alle, 4 mill. kr ekstra til Blå Kors’ Barnas Stasjon, 3 mill. kr ekstra til Kirkens Bymisjons FRI-tiltak og 2 mill. kr ekstra til MOT. Dette er vel anvendte penger og vil gi mange barn en mer innholdsrik feire med gode opplevelser enn de ellers ville hatt mulighet til. Man ble i tillegg i budsjettforliket enige om å styrke den nasjonale tilskuddsordningen for barne- og ungdomsorganisasjonene generelt med nye 10 mill. kr.

Så noen ord om barnehagene. Barnehagene spiller en viktig rolle for barns oppvekst og er viktige for familiene som benytter seg av dem. Men da er det ikke bare omfanget av barnehager som er viktig, selv om det også er viktig, men også hvilken kvalitet man har i barnehagen. En godt fungerende barnehage med kompetent personale gir barna en god start på livet, utvikler deres sosiale ferdigheter og legger grunnlaget for en god skolegang etterpå. Det er spesielt viktig for barn med bakgrunn fra andre kulturer eller barn fra ressurssvake hjem.

For at også de med lav inntekt skal kunne benytte barnehage, har regjeringen i denne perioden innført to moderasjonsordninger – for det første et nasjonalt minstekrav om at ingen skal betale mer enn 6 pst. av den samlede inntekten på en barnehageplass, med maksimalprisen som øvre grense. For det andre har femåringer i familier med lav inntekt nå rett til gratis kjernetid i barnehage. Dette er også viktige likestillingstiltak: Flere kvinner får nå mulighet til å komme ut i arbeidslivet. I tillegg tar regjeringen enda et steg videre og har bevilget 20 mill. kr til et forsøk med gratis barnehage og SFO for familier med lav inntekt.

I 2017 legger regjeringen opp til å bruke 400 mill. kr på tiltak som fremmer kvalitet i barnehagen. Det er mer enn en dobling siden 2013. I budsjettforliket er det bevilget 172 mill. kr til økt andel barnehagelærere i barnehagene. Det vil i 2018 gi en helårseffekt på 413 mill. kr, så det er også en ganske formidabel satsing.

Regjeringen legger også opp til en kraftig innsats mot mobbing i barnehage og skole. Det er satt av 75 mill. kr til det, noe som er en økning på 35 mill. kr fra forrige år.

Det er et solid og godt budsjett som legges fram av de fire samarbeidspartiene her i dag. Vi har styrket viktige sider av valgfriheten for familiene gjennom å styrke engangsstønaden og kontantstøtten. Samtidig styrker vi innsatsen der det er krevende utfordringer i familien, mot vold og overgrep i nære relasjoner og mot mobbing, og vi styrker innsatsen for barn som vokser opp i fattige familier, slik at også de skal kunne delta på de sosiale arenaene i samfunnet.

Dette budsjettet løser selvsagt ikke alle problemer – det vil ingen budsjetter eller politiske vedtak gjøre – men vi er overbevist om at det er viktige tiltak som bidrar til at utviklingen går et steg i riktig retning.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:53:05]: Kristelig Folkeparti fremmet altså et alternativt forslag til statsbudsjett i finansinnstillingen. Forslaget fikk ikke flertall i stortingsbehandlingen, og Kristelig Folkepartis representanter stemte så subsidiært for forslagene som følger av budsjettenigheten med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Derfor fremmer vi i denne innstillingen de forslagene som følger av budsjettenigheten, og vi forholder oss til den vedtatte rammen for ramme 2.

Kristelig Folkepartis alternative budsjett inneholdt mange sterke satsinger og over 2 mrd. kr i økning til familieformål i forhold til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017. Kristelig Folkeparti prioriterte bl.a. kontantstøtten, barnehagekvalitet, økt universell barnetrygd og kraftig økning i engangsstønaden.

Noen sier at dette er så fryktelig dyrt. Ja, 2 mrd. kr er mye penger, men Kristelig Folkeparti har også gode forslag til inndekninger. De viktigste inndekningene i vårt budsjett er på grønne avgifter og folkehelsetiltak, i tillegg til omprioriteringer fra regjeringens satsinger.

Noen spør altså: Har vi råd til dette? Svaret er: Vi har ikke råd til å la være. Kritikken mot investering i barn og familier er basert på svært kortsiktige perspektiver.

For Kristelig Folkeparti er det et sentralt poeng at barn og familie har en verdi i seg selv. Med god familiepolitikk legger vi også opp til god samfunnsøkonomi. Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det finnes ingen bedre måte å styrke framtidens arbeidskraft på enn investeringer i barns utvikling, trygghet og læring. Vi trenger ordninger som gjør det mulig for foreldrene både å få barn og å delta i arbeidslivet. Dessuten trenger vi bærekraftige fødselstall og nok arbeidstakere til å finansiere helse- og pensjonsutgiftene framover. Fødselstallene har falt til det laveste nivået siden 1986. Det er ikke bærekraftig. Derfor satser Kristelig Folkeparti på barna og familiene.

Med budsjettenigheten sikrer Kristelig Folkeparti flere barnehagelærere, med øremerkede bevilgninger til økt bemanning i barnehagene på over 400 mill. kr i helårseffekt, og flere ettåringer får rett til barnehageplass. Kontantstøtten økes til 7 500 kr per måned. Kombinasjonen av økt kontantstøtte og bedre barnehagetilbud er helt sentral for Kristelig Folkeparti. Barn er så forskjellige, og det er viktig at flere foreldre opplever at de har et reelt valg mellom en barnehageplass med god kvalitet og å kunne få være hjemme litt lenger.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at engangsstønaden øker med 25 pst. til 61 000 kr. Dessuten vil jeg understreke at vi gjennom enigheten øker innsatsen for trygghet for barn fra vold og overgrep, med alt fra økte midler til Alternativ til Vold og familievernet, til flere helsesøstre og flere etterforskere, påtalejurister og avhørere – for å nevne noe.

Kristelig Folkeparti er svært glad for at forliket sikrer de ideelle foreldre-og-barn-sentrene til Kirkens Bymisjon, Blå Kors’ Aglo, Kirkens Sosialtjeneste, Sebbelow og Vilde. Dette er kjempeviktige tilbud som må videreføres, og vi trenger alle plassene de kan tilby. Kristelig Folkeparti vil understreke sterkt verdien av de formuleringene og bevilgningene Stortinget kommer med i denne innstillingen, og det gjelder både sentrene i Oslo kommune og sentrene i Vestfold, Trøndelag og Rogaland.

Kristelig Folkeparti er glad for at flere barn får tilbud om ferie med Røde Kors’ Ferie for alle, at flere barn og familier får tilbud gjennom Barnas Stasjon, og at MOT og Kirkens Bymisjons FRI-prosjekt styrkes. Familievernets kapasitet økes med ytterligere 34 mill. kr. Incest- og voldtektssentrene styrkes med 2 mill. kr – det kunne man sagt mye om, men vi får se om vi kan ta det i et annet innlegg. Jeg er også glad for at vi klarte å rette opp dette kuttet på 2 mill. kr til likestillingssentrene, slik at man unngår å kutte i det viktige arbeidet som disse sentrene gjør.

Vi har fremmet de forslagene vi er med på i disse sakene, og jeg vil også varsle om at Kristelig Folkeparti vil støtte forslag nr. 17, fra Senterpartiet.

Kjersti Toppe (Sp) [14:58:25]: Kjernen i Senterpartiets barne- og familiepolitikk er å bidra til å jamna ut forskjellar og sikra alle barn rett til ein god oppvekst. Ein god kommuneøkonomi er avgjerande for å nå målet. Ein god kommuneøkonomi er viktig for å sikra gode barnehagar, skular, helsestasjonstilbod, barnevernstenester osv.

Senterpartiet vil fullfinansiera barnevernstiltak for einslege mindreårige asylsøkjarar, slik at kommunane får dekt utgiftene sine til dette. Vi er skuffa over at fleirtalet ikkje gjer noko med denne endringa. Eg har fått innspel frå Voss kommune i Hordaland. Voss kommune gjer ein flott jobb med å ta imot og integrera einslege mindreårige asylsøkjarar. Voss kommune vil neste år mista 4 mill. kr på grunn av regjeringa si omlegging til stykkpris og at tilskotet ikkje er fullfinansiert. 4 mill. kr er mange pengar for ein kommune som Voss. Det vert feil – etter vårt syn – å straffa kommunar som har gjort det vi har bedt kommunane om å gjera, å ta imot einslege mindreårige asylsøkjarar og gjera ein god jobb med å integrera dei i lokalsamfunnet.

Det viktigaste for å redusera barnefattigdom er å sikra at foreldra er i jobb og har inntekt å leva av. I tillegg må vi ha generelle og befolkningsretta ordningar som er retta inn mot barnefamiliane. Både eingongsstønaden og barnetrygda er slike viktige universelle ordningar. Dersom vi gjer alle tiltak mot barnefattigdom behovsprøvde, og fjernar eller svekkjer dei universelle ordningane, vil mange barnefamiliar falla utanfor og stå igjen med lite. Å målretta ordninga inn mot dei aller fattigaste kan bidra til enda fleire fattige barnefamiliar. Eit system for dei fattige kan fort verta eit fattigsystem.

Barnetrygda er ein reiskap for å fordela mellom barnefamiliar som har omsorgsansvar, og dei som ikkje har det. Skal ein fordela mellom fattige og rike barnefamiliar, må det skje gjennom skattesetelen, ikkje ved å behovsprøva eller skattleggja barnetrygda. Senterpartiet aukar barnetrygda og eingongsstønaden i forhold til Prop. 1. Vi legg òg inn ekstra stønad til fleirlingforeldre, som har større omsorgsbyrde, ved å utvida permisjonstida til ti veker. Vi aukar foreldrefrådraget til 25 000 kr, og vi ønskjer at far skal få sjølvstendig rett til foreldrepermisjon. Vi legg òg inn midlar i kommuneramma til 600 fleire barnehageplassar neste år.

Mange barn og unge slit med psykiske problem. Det er ein av grunnane til at Senterpartiet i statsbudsjettet for neste år føreslår ein femårig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse retta inn mot barn og unge, der vi legg inn øyremerkte midlar i ein opptrappingsfase. Vi legg òg inn auka tilskot til å oppdaga og følgja opp barn av psykisk sjuke og rusavhengige, og vi har inne midlar til medisinsk undersøking ved barnehusa.

Vi ønskjer å retta merksemda mot arbeidet til Barnevakten. Barnevakten arbeider for at barn og unge skal kunna bruka media på ein trygg og bevisst måte. Vi vil gi Barnevakten 0,5 mill. kr i auka stønad.

Sidan vi ikkje sit i komiteen, har vi levert inn åtte lause forslag i saka, som eg hermed vil ta opp og omtala kort:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak til Stortinget om å utvide permisjonstiden etter flerlingfødsler.»

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak til Stortinget om bedre støtteordninger for familier med store omsorgsutfordringer.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at organisasjonen Barnevakten kan utvide sitt arbeid for å skape gode medievaner hos barn.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlige og private barnehager underlegges likeverdige krav, herunder til tilbud, kvalitet, bemanning, kompetanse, innhold, åpningstider, antall åpne uker i året og felles brukerundersøkelser.»

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak til Stortinget om å avslutte muligheten for at private konsulenter/firma kan drive saksbehandling i det offentlige barnevernet.»

«Stortinget ber regjeringen på egnet vis komme tilbake til Stortinget med en plan for å avklare rolledeling mellom offentlige og private kommersielle tjenesteytere i barnevernet.»

«Stortinget ber regjeringen treffe tiltak mot den sterke kostnadsøkningen på fosterhjemsområdet og sikre at ressursene går til barnas tilbud.»

Til slutt har vi eit forslag om forbrukarpolitikk, som òg er under ansvarsområdet til denne komiteen. Vi tar opp igjen eit forslag som nesten har fått fleirtal i Stortinget før, men regjeringspartia ville greia det ut. Det gjeld kravet om at det må vera innhaldsdeklarasjon på alkoholhaldig drikke. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen som en del av forbrukerpolitikken arbeide for at det innføres krav til innholdsdeklarasjon av alkoholholdig drikke.»

Vi støttar mindretalsforslaga nr. 1–4, frå Arbeidarpartiet.

Terje Breivik (V) [15:03:42]: Noko av det vakraste med Noreg er eit fellesskap tufta på samhald, menneske som er så trygge på seg sjølve, eiga historie og identitet, at me saman er i stand til å møta det ukjende, det usikre og mangfaldet med toleranse, respekt og oppriktig vilje til å stilla opp for kvarandre og vera der ute.

Ein viktig grunnplanke for at fellesskapet skal ha ein slik positiv styrke, er fridom – ein fridom som kviler på likeverd, små skilnader og tryggleik i kvardagen, og at alle har like moglegheiter til å realisera det gode liv for seg sjølv og sine nærmaste. Verdien av at kvar enkelt i eit samfunn – eit fellesskap – føler seg likeverdige, til nytte og verdsette, kan aldri overvurderast og aldri takast for gitt. For Venstre, Noregs eldste og einaste sosialliberale parti, har kampen for fridom, sterke fellesskap og like moglegheiter utgjort kjerneverdiane sidan stiftinga i 1884, ikkje minst det å sikra utgangspunktlikskap for alle, uavhengig av bakgrunnen, den sosiale statusen og føresetnadene foreldra og føresette har til å gje eigne barn optimale oppvekstkår.

Familiepolitikken til Venstre tek utgangspunkt i at den enkelte familien skal ha stor fridom til å finna dei løysingane som passar dei best. Men skal fridomen vera reell, må ein òg vera fri frå naud, fattigdom og ulikskap. Hovudprioriteringa for Venstre på familieområdet har vore og er kamp mot barnefattigdom. Vissa om at 80 000 ungar veks opp i fattigdom i Noreg, er uakseptabel. Å utjamna sosiale skilnader og skapa like moglegheiter for alle barn kan knapt prioriterast høgt nok.

Den 1. desember i år la Statistisk sentralbyrå fram ein rapport som tydeleg viser at gratis kjernetid i barnehage fungerer. Det er eit målretta, effektivt verkemiddel som bidreg til at barn gjer det fagleg betre seinare i livet. Etter at dette forsøket vart innført, har ordninga med gratis kjernetid vorte utvida og gjord permanent, og i august 2015 vart det innført ei ny nasjonal ordning med gratis kjernetid for fire- og femåringar frå familiar med låg inntekt, uansett språkleg bakgrunn. Året etter vart treåringane òg omfatta, og inntektsgrensa vart utvida.

For Venstre har dette vore viktige saker i kvar budsjettforhandling og ved kvart budsjettforlik, og i år er eg glad for å kunna slå fast at me tek nok eit steg vidare og løyver midlar til forsøk der både barnehage og skulefritidsordning vert heilt gratis i utvalde kommunar.

Venstre er òg takksame for at me har ein konstruktiv dialog med regjeringa om dette. I tillegg til gratis kjernetid, og no forsøk med gratis heiltidsplass i barnehage og SFO, har me saman med Kristeleg Folkeparti i budsjettforliket mellom anna styrkt den nasjonale tilskotsordninga mot barnefattigdom endå meir.

Eg har òg lyst til å nemna at det kommunale barnevernet vert ytterlegare styrkt, særleg barnevernet i Oslo, at innsatsen vert styrkt med fleire barnehagelærarar og meir kompetent barnehagepersonale, og at me går endå eit steg i retning av eit meir fleksibelt barnehageopptak, som Venstre opphavleg føreslo å setja til 31. desember.

Eg er òg glad for at tidleg innsats no er eit omgrep som vert nytta stadig meir både i familiepolitikken og i kunnskapspolitikken. For Venstre er det å sikra ein trygg og god oppvekst for alle barn ei av dei viktigaste oppgåvene me som fellesskap må løysa. Barn må både utfordrast og få tillit til å utvikla seg for å tileigna seg den kunnskapen som vaksenlivet vil krevja av dei. I dei fire budsjettforlika dei fire samarbeidspartia har vore gjennom, har kampen mot barnefattigdom vore høgt på agendaen og på resultatlista kvar einaste gong. Det er eg stolt av, og eg har lyst til å retta ein takk til både Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia for at dette har vore mogleg. Så er det sjølvsagt i same stund viktig å seia at me ikkje er i mål. Dette arbeidet må ha høg prioritet òg i komande budsjett.

Avslutningsvis vil eg nytta høvet til å rosa barne- og likestillingsministeren – primært fordi ho utvilsamt verkeleg brenn for området ho har ansvar for, og har eit oppriktig engasjement og bryr seg om tryggleiken for barna og barnefamiliane, men òg fordi ho er ein minister med ei framifrå evne til å samarbeida og spela på lag med Stortinget. Ho er unekteleg ein rollemodell fleire ministrar med fordel kunna streva etter å koma litt nærmare.

Statsråd Solveig Horne [15:08:36]: Nå fikk jeg så mye ros her at det var vanskelig å starte, men jeg har lyst til igjen å få si takk til hele komiteen for et godt samarbeid. Vi kan være politisk uenige om mange ting, men når det gjelder det viktige feltet som handler om familie, barn og unge, er det noe det er tverrpolitisk enighet om i Stortinget. Det er godt for dette arbeidet.

Med regjeringens budsjettforslag og endringene som ble gjort i budsjettforliket, har vi nå fått et budsjett som bedrer situasjonen for utsatte barn og familier. De familienære tjenestene og det sosiale sikkerhetsnettet blir styrket med dette budsjettet.

Jeg har møtt både kvinner og menn som har vært utsatt for vold, og barn som har levd med vold og opplevd at foreldre har blitt utsatt for vold. Jeg har møtt barn som er sviktet av sine aller nærmeste omsorgspersoner – barn som har blitt utsatt for overgrep gjennom oppveksten. Vi har sett hvordan internett fungerer som en arena for misbruk av barn globalt.

Det er noe som gjør inntrykk. Det er vondt, men det bekrefter for meg at arbeidet mot vold er noe av det mest grunnleggende og meningsfulle vi kan gjøre. Alle har rett til å leve sine liv uten å bli utsatt for vold eller andre overgrep.

Regjeringen la nylig fram en forpliktende opptrappingsplan mot vold og overgrep. Tidlig innsats, forebygging, økt kompetanse og samarbeid på tvers av tjenestene er viktige tiltak for å møte de utfordringene, og det samme er å gi rett hjelp til rett tid. Jeg er glad for at samarbeidspartiene gjennom budsjettavtalen har økt satsingen på området med om lag 340 mill. kr. Samlet satsing i 2017 blir på om lag en halv milliard kroner, i tillegg til de økte midlene alle de fire partiene har lagt inn på dette feltet de siste årene.

Jeg har også lyst til å takke for at vi har fått på plass midler til oppstarten av Stine Sofie Senteret, og støtten til senteret økes betraktelig neste år for å sikre helårsdrift.

Antall fattige barn i Norge øker, og for første gang ser vi nå at barn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert. Det er bekymringsfullt at mange barn og unge opplever å falle utenfor samfunnet fordi de vokser opp i en familie med dårlig økonomi. Når alle har alt, er det vanskelig ikke å ha råd til å være med på fritidsaktiviteter, skoleturer eller å reise på ferie. Vi vet at fattigdom er et sammensatt problem. Det er skambelagt, og noen barn skjuler det for omgivelsene sine.

Sammen med samarbeidspartiene lanserte regjeringen i 2015 en strategi mot barnefattigdom og har satset på målrettede tiltak. At foreldrene er i arbeid, er viktig, men strategien er med på å skulle forebygge at fattigdom går i arv og bedre barns livskvalitet her og nå. Innsatsen for neste år er altså styrket ytterligere. Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom er neste år på 193 mill. kr, og det gjør at flere barn får muligheten til å være med på fritidsaktiviteter i sin hjemkommune.

For regjeringen og samarbeidspartiene har satsingen på det forebyggende arbeidet vært viktig, og den forebyggende innsatsen overfor barnefamiliene er styrket. Trygge foreldre gir trygge barn. Derfor er det viktig å styrke støtteapparatet rundt foreldrene og familien. Økningen i midler til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, en forpliktende opptrappingsplan på rusfeltet og en historisk høy satsing på større kapasitet og flere tilbud i familieverntjenesten til familier med utfordringer er viktige grep på dette området.

Fra undersøkelser vet vi at åtte av ti familier er fornøyd med hjelpetiltakene de har fått, og at befolkningens tillit til barnevernet øker. Det er færre akuttplasseringer, og bruken av fosterhjem i slekt og nettverk øker. Likevel ser vi at det er utfordringer. Derfor ønsker vi å gi kommunene et større ansvar for barnevernet. Vi ønsker å sikre kvaliteten på mange områder innenfor barnevernet for å sikre at kommunene er rustet til å ta et større ansvar, og da må vi også styrke kompetansen i barnevernet. Ansatte får tilbud om opplæring og veiledning, og lederkompetansen styrkes.

Regjeringen har en helhetlig likestillingspolitikk, og vi har valgt å forsterke innsatsen på de områdene vi mener har særlig betydning for økt likestilling. Det er altså ikke kutt på likestillingsfeltet for neste år. Alle poster er prisjustert på vanlig måte. Vi har likevel valgt å styrke innsatsen på prosjekter som Jenter og teknologi, og vi jobber også for et sterkt lovverk og håndhevingsapparat.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:25:31]: Jeg vil starte med å sitere barnehagelærer og innflyttet rogalending Kenneth Henriksen – først og fremst fordi han i et debattinnlegg på en glimrende måte formidler resultatene av fellesskapets innsats for gode barnehager, men også fordi han så godt forklarer hvorfor det er så viktig at barnehagene først og fremst gir trygghet i barnas hverdag, jobber med å utvikle barnas sosiale kompetanse og ikke minst forbereder barna på livet videre.

Han bekrefter at Stortinget gjorde rett da vi i vår avviste regjeringens forslag om å la skolen få flytte inn i barnehagen. Kenneth sier:

«Når vi leker på min avdeling er det med utgangspunkt i barnehageloven, rammeplanen, årshjul og månedsplan. Vi er innom flere temaer enn det som får plass i en kort garderobesamtale, og jeg håper foreldrene har tillit til det som foregår på avdelingen hele dagen. Neste gang du hører at barnet ditt har lekt, så vit at han eller hun har forberedt seg på fremtiden.

Utdanningen min har tatt mange år, og den er ikke noe jeg tar lett på. Den er stadig i utvikling. Da jeg ble uteksaminert minnet jeg meg selv på noe min far sa til meg da jeg tok førerkortet: «Førerkortet er ikke et bevis på at du kan kjøre, men et bevis på at du kan øvelseskjøre alene. Du kan alltid bli en bedre sjåfør.» Jeg øvelseskjører hver dag på jobb og utvikler meg konstant. Jeg utvikler meg med barna og barna utvikler seg med meg. Vi leker, vi lærer, vi danner et grunnlag.»

Videre sier han:

«Jeg har en tidsfrist på jobben min: 18. august klokken 09:00, det året barnet fyller seks år. Innen da må jobben min i stor grad være gjort. Det forventer samfunnet. Da skal barnet være forberedt på krav og forpliktelser.

Jeg er barnehagelærer, og jeg elsker jobben min.»

Barnehagelæreren og voksne ellers med god kompetanse er viktig. Kvaliteten i barnehagen er avhengig av det. Arbeiderpartiet har i samråd med flere partier derfor utvist stor utålmodighet med Bemanningsplan 2020-forberedelser og når det gjelder det å fjerne den varige dispensasjonsadgangen fra krav om barnehagelærerutdanning for pedagogiske ledere. For å sikre en høyere andel voksne med relevant kompetanse har vi også lagt inn en egen bevilgning i budsjettet for neste år.

Om barnehageministeren kan framstå som handlekraftig på enkelte områder, er det mulig. Å hevde at man har vært handlekraftig hva gjelder barnehager, er ikke mulig. Dette har likevel ikke hindret Stortinget i å drive barnehagepolitikken i riktig retning.

I budsjettet skisserer ministeren at hun vil sende en plan for bemanning på høring neste år. Med påholden penn har ministeren måttet oppheve dispensasjonsadgangen for pedagogiske ledere fra 1. august i år, og jammen har Kristelig Folkeparti og Venstre forlangt at regjeringspartiene stiller seg bak ideen om å bevilge penger til flere voksne med rett kompetanse neste år.

Med erkjennelsen av at nok ansatte med gode kvalifikasjoner er den viktigste kvalitetsfaktoren i barnehagen, er vi på rett vei. At det stadig blir flere ansatte med fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfag, understøtter dette. At Stavangers rådmann nå skal utrede en vikarpool-ordning for barnehagene, er også et slikt eksempel. Poenget er at barnehagebarna skal kunne møte faste vikarer. Som en ytterligere bonus vil dette kunne gi barnehagestyrerne både bedre arbeidsvilkår og bedre forutsigbarhet, og det kan muligens kutte kostnader.

Svein Harberg (H) [15:30:20] (komiteens leder): Denne regjeringen satser på barnehage. Barnehage er en viktig og helt sentral del av livet til de aller fleste barnefamilier i dag. Barnehagen er et tilbud som er viktig for familiene, rett og slett for å få hverdagen til å gå opp i et hjem der både mor og far selvsagt skal få mulighet til å være aktive i arbeidslivet i kombinasjon med det å være småbarnsfamilier. Barnehage er også en viktig arena for barna selv, for deres utvikling av mestring og sosiale egenskaper, og en begynnende læring som skal fortsette i skoleløpet.

Tidlig innsats og integrering starter i barnehagen. Barns deltakelse i dette fellesskapet gir en unik mulighet til å oppdage og hjelpe dem som trenger litt ekstra støtte. Det er viktig at barnehagen også blir arena for nødvendig hjelp til dem som trenger det mest. For å få til dette er det i budsjettet for 2017 lagt inn nærmere 400 mill. kr til satsingen på kvalitet i barnehagen, mer enn noen tidligere regjering har brukt på dette. Jeg er glad for at barnehageansatte er blitt en helt naturlig del av kvalitetsløftet rettet mot hverdagen til barn og unge.

I løpet av våren 2017 blir forslag til bemanningsnorm i barnehagene sendt på høring. Men vi venter ikke på det. Allerede i dette budsjettet er det lagt inn hele 172 mill. kr til økt bemanning, en satsing som i budsjettet for 2018 økes til 413 mill. kr. Det er et betydelig løft og understreker viljen til å satse på kvalitet i barnehagen.

Når det satses så mye på å nå barna i barnehagealder med god hjelp, må dette selvsagt følges opp med tiltak for å sikre at barna kommer i barnehagen. For at ikke nivået på familiens lønnsinntekt skal avgjøre om familien har råd til barnehage, har regjeringen innført at ingen familier skal betale mer enn 6 pst. av inntekten på en barnehageplass. Dette er en sosial profil det er grunn til å være stolt av, og det er med stor undring vi registrerer at denne håndsrekningen til barna i disse familiene av Arbeiderpartiet omtales som en fattigdomsfelle. Vi er imidlertid opptatt av ordninger med sosial profil for at alle skal få mulighet til å delta. Derfor er det i budsjettet også satt av 20 mill. kr til forsøk med gratis barnehage og SFO for lavinntektsfamilier. Dette er også en ordning spisset mot de barna som trenger oss mest, som trenger at vi ser dem. Ordningen må da selvsagt være innrettet etter behov og ikke etter adresse.

Til grunn for dette må vi ikke glemme at det i denne perioden er tilført fullfinansiering av 3 400 nye barnehageplasser, og at retten til plass er utvidet til også å gjelde barn født mellom 1. september og 31. oktober. Dette er nok et skritt for å løse opp i barnehagekøene, og vi er veldig glad for at pengene til økt antall barnehageplasser gir oss tilbakemeldinger om at stadig flere nå i prinsippet har løpende opptak. Det er målet.

Ordet «hverdagsintegrering» har fått en sentral plass i språket vårt og ble nylig kåret til årets nyord. Ordet er lite verd dersom det ikke gjennomføres i praksis. Tilgang til plass, sosial profil og satsing på kvalitet hos de ansatte er hverdagsintegrering i praksis. Barnehagen er en unik arena for hverdagsintegrering enten det er etnisk, sosial eller geografisk bakgrunn som utløser et behov. Derfor er regjeringens satsing på barnehage særdeles viktig, en god prioritering og en nødvendig hjelp til dem som trenger det mest.

Så er det, som vi har sagt i et tidligere innlegg i dag, slik at det ble liten tid fra finanskomiteen hadde avgitt sin innstilling, til vi skulle avgi budsjettet vårt. Ved en inkurie er det da blitt en feil i et forslag som nå foreligger, som gjelder kontantstøtte. Det gjelder summen for kontantstøtte i første halvår 2017, der det står 6 500 kr – det skal være 6 000 kr. Det er rettet opp i forslag nr. 19. Jeg tar herved opp det forslaget og ber om at dette erstatter VI i innstillingen når vi kommer til voteringen.

Når det gjelder forslag nr. 17, fra Senterpartiet, er det god anledning til å støtte intensjonen i det forslaget, men vi er usikre på hva dette innebærer av internasjonale regler og andre ting som vi må sjekke ut. Derfor uttrykker vi støtte til intensjonen, men kommer ikke til å stemme for forslaget i dag.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [15:35:44]: Vi nærmer oss jula. Familien er viktig, men det er også trygge og gode forhold i familien. I dag vedtar vi familiebudsjettet og likestillingsbudsjettet. SVs alternative budsjett er familienes budsjett. Vi styrker fellesskolen og barnehagene. Vi ønsker å gi ungene bedre luft å puste i og foreldrene en jobb å gå til. Vi vil styrke fødselsomsorgen, og vi ønsker å styrke skolehelsetjenesten. Vi vil styrke barnevernet og gjøre barnehageplassene billigere. Å trygge ungene og familiene er vår felles jobb her på Stortinget – en trygg barndom som er fri for vold.

Fryktelig mange utsettes for vold fra dem som skulle være de nærmeste. Altfor mange mødre, og noen barn, drepes faktisk. Flere ganger ser vi at politi og hjelpeapparat som kanskje skulle sett tegnene, som skulle tatt imot bekymringene, og som skulle handlet, ikke har gjort det – dessverre. Det finnes flere verktøy og planer som brukes for dårlig. Dessverre kan vi konstatere det. Folk mister livet. Vi kan ikke ha det sånn. Derfor satser SV på arbeid med å bekjempe vold mot kvinner. Vi satser på krisesentrene. Vi satser på voldtektssenter. Vi gir støtte til dem som står først i kampen, kvinneorganisasjonene, og vi vil betale regningen for overgrepsmottakene på sykehus. Vi må ta volden på største alvor, og det regner jeg med at er noe som hele Stortinget også ønsker.

Vi satser også på en god og trygg start på livet. Vi foreslår mer fleksible ordninger for familier som skal ut i fødselspermisjon. Vi foreslår flere spesielle ordninger for de familiene som får flere unger på en gang, og vi må berge folk fra å slite seg ut. Pappapermen skal igjen bli 14 uker. Det skal vi få rettet på så raskt som vi får kastet denne regjeringen ved neste valg.

Vi begynner det lange arbeidet med å ta igjen det barnetrygden har tapt siden den sist ble justert i 1996. Allerede i dag er det i barnetrygden spesielle ordninger for dem som må forsørge alene. Vi vet at alenemødrene og -fedrene ofte sliter med å få pengene til å strekke til. Det samme gjelder dem med mange unger. SV foreslår en ny og sterkere barnetrygd der de med mange unger får litt mer, og der de som er alene med unger, får litt mer. Det kommer til å hjelpe familiene ut av fattigdommen.

Vi trenger et skippertak nå i Norge – for likestilling og trygghet, for bedre og mer fleksibel familiepolitikk, for like muligheter for alle og for å la flere slippe fattigdommen. Det kan vi klare. SVs alternative budsjett er et godt første steg på veien.

Statsråd Anniken Hauglie [15:39:50]: Budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer en stor satsing på barnehagelærere i 2017. Regjeringen vil at alle barn skal få en god start i livet, og det å være sammen med andre barn og et faglig dyktig personale i barnehagen bidrar til nettopp det.

Et godt barnehagetilbud som gir barna et trygt og stimulerende læringsmiljø, er det mest effektive virkemidlet for å gi barn en god barndom og like muligheter til senere å lykkes i utdanningsløpet og i arbeidslivet. Det er ingen motsetning mellom lek og læring. Barn lærer raskt, og de er som små svamper. Det er lærerikt og utviklende for de minste å tilbringe tid, leke og utforske sammen med andre barn og sammen med et kompetent personale. Gode barnehager er viktig for alle barn, men spesielt viktig for barn fra ressurssvake hjem eller barn fra familier der det ikke snakkes norsk hjemme. Barnehagetilbud av god kvalitet er tidlig innsats, særlig for barn som av ulike årsaker trenger særlig støtte og omsorg.

Jeg er svært glad for at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre kan legge fram et budsjett som styrker nettopp barnehagene.

Regjeringen satser mer på kvalitet i barnehagen enn noen tidligere regjering. For 2017 foreslår vi å videreføre den sterke og målrettede innsatsen på kvalitet. Vi vil i 2017 bruke nærmere 570 mill. kr på tiltak for å fremme kvalitet i barnehagene, inkludert midler til flere barnehagelærere. Dette er mer enn en tredobling siden 2013.

Dette er penger som brukes til å gi dem som allerede jobber i barnehagene, mer faglig tyngde. Alle ansatte i barnehagene er omfattet av tiltakene. Assistenter får muligheten til å ta fagbrev eller barnehagelærerutdanning, og styrerne har mulighet til å ta videreutdanning innenfor ledelse. I 2016 har videreutdanningstilbudene til barnehagelærerne blitt utvidet, og fagskoletilbud for barne- og ungdomsarbeidere er blitt opprettet. Begge disse tiltakene vil bli ytterligere styrket i 2017.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å øke kvaliteten i barnehagene.

Utkast til ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver er for tiden på bred høring. Rammeplanen skal fastsettes våren 2017 og gjøres gjeldende fra barnehageåret som starter høsten 2017. Vi ser fram til alle høringsinnspillene til utkastet fra sektoren. Rammeplanen skal bli et tydeligere styringsdokument med klare krav og forpliktelser for å gi alle barn et godt barnehagetilbud.

Arbeidet med å skape et inkluderende samfunn må starte tidlig. Alle barnehagebarn skal ha trygge rammer for utvikling og læring i gode barnehager med både nok ansatte og ansatte med relevant fagkompetanse. Hovedutfordringen i dag er den store variasjonen i kvaliteten på tilbudet, særlig når det gjelder personalets kompetanse.

Det var i mange år et mål at private og kommunale barnehager skulle få likeverdige økonomiske rammevilkår. Gjennom budsjettet for 2016 ble denne milepælen nådd. Likeverdig behandling av private og kommunale barnehager har lagt til rette for ytterligere styrking av kvaliteten i barnehagen.

Som varslet i budsjettproposisjonen vil regjeringen i løpet av våren 2017 sende på høring et forslag om å innføre en bemanningsnorm i barnehagene. Uten likeverdige økonomiske rammevilkår mellom private og kommunale barnehager ville det vært problematisk å innføre en nasjonal bemanningsnorm.

I budsjettavtalen for 2017 bevilges 172 mill. kr til økt andel barnehagelærere i barnehagene. I 2018 økes bevilgningen til 413 mill. kr. Økt kompetansenivå i sektoren er helt avgjørende dersom vi skal nå målet om økt kvalitet.

Selv om det er god barnehagedekning de aller fleste steder, er det fortsatt behov for bedre tilgang. I avtalen for 2017 er det derfor foreslått å endre barnehageloven slik at også ettåringer født i perioden 1. november–30. november gis rett til plass fra fylte ett år. Det er et skritt på veien for å oppfylle løftet i regjeringens politiske plattform om å legge til rette for et mer fleksibelt opptak.

– Jeg ser tiden løper, så jeg avslutter der.

Steinar Gullvåg (A) [15:51:02]: Sist jeg fikk anledning til å representere mitt fylke i dette huset, fikk jeg overvære en svært interessant og til dels rystende interpellasjonsdebatt – om den såkalte Glassjenta, den da 18-årige «Ida»s møte med barnevernet og den behandlingen som hun fikk. Det er historien om omsorgssvikt og systemsvikt – om barnevernets tilkortkommenhet, mangel på kompetanse, og jeg vil si: manglende ressurser på flere plan. «Ida»s historie er neppe enestående.

Når jeg velger å innlede med en henvisning til «Ida»-saken, er det ikke fordi jeg mener at den er representativ for dagens barnevernstjenester. Ansatte i det statlige og kommunale barnevernet gjør en utmerket jobb hver eneste dag til beste for barn som sviktes av sine foreldre, og som derfor ikke får den omsorg og oppvekst som vi alle skulle ønske at de hadde hatt.

Likevel er «Ida»s historie viktig fordi den viser hva som kan skje når systemet svikter. Og den understreker behovet for økt ressursinnsats, flere stillinger og økt kompetanse i en etat som i mange år har vært underfinansiert. Det var derfor vi tok initiativet til barnevernsløftet, som har tilført barnevernet nesten 1 000 nye stillinger. Det er derfor vi er så opptatt av barns oppvekstvilkår, fordi vi vet at det som svikter i de første leveårene, kan ødelegge et helt liv.

Jeg venter ikke at regjeringens budsjettproposisjon for 2017 gir svar på alle de utfordringene som «Ida»-saken reiser. Det er et langsiktig arbeid. Jeg er imidlertid glad for at det er bred enighet om at barnevernet skal tilføres økte ressurser og ny kompetanse. Og jeg registrerer at regjeringen varsler en kvalitets- og strukturreform for barnevernet våren 2017. Jeg venter i den forbindelse at regjeringen her tar tak i noen av de holdningene, den kulturen og de etiske spørsmålene som «Ida»-saken reiser.

Vi vet at gode mål og hensikter er viktig, men ikke tilstrekkelig til å skape et godt barnevern. Tidlig innsats og forebyggende arbeid er avgjørende for at vi skal få gode resultater. Ofte opplever vi at barnevernet først kommer inn i sakene når skadene er så store at de knapt lar seg reparere. Vi ser at samspillet mellom barnehage, skole og barnevern er avgjørende for barns utvikling når foreldreansvaret svikter.

Økt oppmerksomhet om barns oppvekstsvilkår, omsorgssvikt og overgrep bidrar i seg selv til å øke presset på barnevernstjenestene.

Statistikken viser at 44 av 428 kommuner klarer å behandle bekymringsmeldingene til barnevernet innenfor fristen. Blant de 53 største kommunene er det kun én som har holdt fristene. Dette sier sitt og forteller oss at vi må sette barnevernet høyere på den politiske dagsordenen og i vår politiske hverdag. La meg i den forbindelse understreke at barnevernets førstelinje, altså det kommunale barnevernet, er særlig viktig, og at det først og fremst er her ressursinnsatsen må økes. Da kommer vi ikke utenom øremerking av stillinger – i hvert fall i en periode framover.

Selv om jeg skulle ønske at barnevern helt og holdent var en offentlig tjeneste, erkjenner jeg at ideelle organisasjoner og andre private aktører er en del av barnevernstilbudet. Men jeg reagerer på at våre mest sårbare barn og unge skal settes ut på anbud – som var de en vare eller tjeneste som kommersielle aktører i et marked skal konkurrere om! Er det noen tjeneste som ikke egner seg for konkurranseutsetting, så er det denne.

Tross det går regjeringen inn for å konkurranseutsette de ideelle sentrene for foreldre og barn i Oslo. Men jeg konstaterer med en viss tilfredshet at regjeringspartiene etter budsjettforliket ikke følger opp regjeringens forslag i Stortinget, og jeg antar at Kristelig Folkeparti her har vunnet en seier.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:56:19]: Familievernet har en viktig rolle og funksjon. Kristelig Folkeparti er glad for at familieverntjenesten gjennom budsjettenigheten styrkes også i 2017, slik den har blitt de siste fire årene.

En samlet komité understreker verdien av at vi har et tosporet familievern. Vi mener det er verdifullt at ideelle aktører bidrar på familievernfeltet, som de også gjør innen helse- og omsorgssektoren for øvrig.

Over posten til det ideelle familievernet får også Stiftelsen Kirkens Familievern tilskudd. Flertallet understreker betydningen av at alle de ideelle familievernkontorene og stiftelsen, som ideelle aktører, mottar tilskudd til dekning av også administrative kostnader, i tråd med tidligere år. Vi viser til tidligere års merknader om bevilgninger til administrasjon, utvikling og ledelse sentralt i Stiftelsen Kirkens Familievern for å sikre at det kirkelige familievernet gis mulighet til å ivareta eget særpreg og behov for sentral administrasjon og ledelse.

Flertallet understreker at i tillegg til at de sikres midler til ordinær drift, skal de kirkelige kontorene, som i dag, sikres midler til drift, til økonomi, til personal og til administrative oppgaver. Stiftelsen Kirkens Familievern bruker i dag 4,54 mill. kr til administrasjon, og dette er ikke mye, sammenlignet med andre organisasjoner og stiftelser. Det er viktig at denne summen videreføres, slik at stiftelsen som ideell aktør kan ivareta sine oppgaver og sin rolle.

Dette er det nødvendige nivået for å ivareta rollen som ideell aktør, i tillegg til oppgavene rundt økonomi og personal- og organisasjonsforvaltning. Det er viktig at rammene til SKF ikke reduseres i 2017. Jeg er ikke helt trygg på at dette blir ivaretatt, etter statsrådens svar på mitt helt konkrete spørsmål i replikkvekslingen, så jeg vil be statsråden om å si noen setninger som trygger stiftelsen om at stiftelsen får minst det samme til sentralleddet, som i 2016.

Kristin Vinje (H) [15:58:56]: Min motivasjon for å drive med politikk dreier seg i bunn og grunn om å bidra til å skape like muligheter for alle. Det å gi barn en god start i livet vil være en viktig brikke i arbeidet med å skape et godt samfunn.

Det har de siste ti årene pågått en formidabel utbygging av kapasiteten i barnehagetilbudet, og det er veldig bra. Men samtidig vet vi at kvaliteten varierer, og at alle barn dessverre ikke har hatt like god tilgang til et godt tilbud. Derfor er det bra at regjeringen satser på å styrke kvaliteten, sørger for lavere foreldrebetaling for lavinntektsfamilier og sørger for et mer fleksibelt barnehageopptak, slik at flere barn skal få et godt barnehagetilbud.

En av grunnene til at vi har oppnådd full barnehagedekning på relativt kort tid, er at vi har en blanding av private og offentlige aktører. Det synes jeg er veldig bra, og derfor er det også gledelig at regjeringen sørger for likeverdig behandling av kommunale og private barnehager.

Vi vet at en god utdanning er helt avgjørende for at hver enkelt skal kunne delta aktivt i samfunnet og få muligheten til å realisere sitt talent. Vi vet også at kunnskap er vårt viktigste verktøy for å utjevne sosiale forskjeller. Utdanning er den beste næringspolitikk, den beste sosialpolitikk og den beste integreringspolitikk. Skal skolen lykkes i å gi elevene like muligheter, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og økonomi, må vi styrke tidlig innsats, og da må vi ha gode barnehager. Barn har en utrolig evne til å lære, til å skape og til å tenke kreativt. De er nysgjerrige, og det er fascinerende å observere hvor mye de forstår. Det ser vi også når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Derfor er det positivt at regjeringen iverksetter flere tiltak for å stimulere barnehagebarn: i arbeidet med antimobbearbeid, med språk, med lese- og skrivesatsing og sist, men ikke minst, i arbeidet med å stimulere til interesse for realfag.

I Oslo har Forskerfabrikken flyttet inn i sitt eget laboratorium i Espira-barnehagen på Løren. Der får barna stimulert sin naturlige nysgjerrighet gjennom morsomme eksperimenter av kyndige veiledere som vet hvordan leken kan bidra til læring, og hvor både språkforståelse og realfagsinteresse vekkes tidlig.

Jeg tror vi har mye å hente på å investere enda mer i en god barndom. Vi vet at mange av dem som faller fra i videregående skole, møtte problemer tidlig i skoleløpet. Det er ikke bare et samfunnsproblem som koster oss milliarder. Det er også et problem for den enkelte som risikerer å bli en taper i samfunnet.

Vi vet at tidlig læring er en viktig forutsetning for å lykkes på skolen, og vi vet at sosiale forskjeller går i arv. Svake forutsetninger tidlig i livet øker sjansen for frafall senere. Derfor er det bra at regjeringen nå styrker tidlig innsats, både i skolen og i barnehagen. Det er vårt bidrag som vil gjøre at alle barn kan sikres like muligheter til å tilegne seg kunnskap og å lykkes med sine egne liv.

Hege Haukeland Liadal (A) [16:02:05]: Det er sørgelig at regjeringen legger ned Au Pair Center. Au Pair Center ble offisielt åpnet i januar 2013 som ett av flere tiltak for å sikre at aupairordningen brukes etter intensjonen om kulturutveksling. Av andre tiltak som ble iverksatt for å sikre ordningen, var f.eks. at au pair-en ikke skulle ha barn, at de kunne flytte inn hos neste vertsfamilie etter at de hadde levert søknaden hos politiet, at vertsfamilie skulle betale hjemreise, og en karanteneordning mot vertsfamilier som misbruker ordningen. Ingen av disse forbedringene har en effekt i seg selv, hvis det ikke finnes en instans som påser at dette følges.

Au Pair Center påser at au pair-ene får de rettighetene de faktisk har. Uten senteret kan de vertsfamiliene som misbruker ordningen, gjøre dette helt uten konsekvenser for dem selv, og uten senteret har ikke de vertsfamiliene som søker hjelp og råd på senteret for å gjøre opphold for au pair-en best mulig, noe sted å henvende seg. Dette handler om tillit og kompetanse som bygges opp over tid, og senteret fører statistikk og vil kunne komme med anbefalinger om hvor forbedringene i aupairordningene i de familiene au pair-ene bor, bør komme.

3 mill. kr koster dette for staten. Nå legger regjeringen ned senteret, og vi vet hvem som blir taperen. Det er familiene, og det er selvsagt au pair-en. Noen mener at løsningen er å legge ned hele aupairordningen, men vi lever i migrasjonens tid. Legger vi ned aupairordningen, står andre kvinner og menn klare for å vaske, lage mat og passe barn i de mange tusen norske hjem. Regjeringen har talt, og de har vedtatt at Au Pair Center stenges, og nå må au pair-ene ordne opp selv, om de møter utfordringer i familiene.

Anette Trettebergstuen (A) [16:04:26]: I dag har vi gjentatte ganger hørt fra regjeringspartiene at de satser på barnehage. Det er faktisk feil. Man kan late som, og man kan fortsette å si det, men budsjettene og den politiske praksisen viser det motsatte. Statsministeren har vært befriende ærlig og sagt det som det er: Vi ønsker å satse på skole, vi ønsker ikke å satse på barnehage.

Det begynte med et kutt på 6 000 plasser i 2013. Det har fortsatt med voksende køer og økt makspris. Man har ikke ønsket å ta i det viktigste kvalitetsløftet barnehagene nå trenger, som er oppfølging av Stortingets vedtak om bemanningsnorm. Vi har bedt om en konkret plan for hvordan det skal nås. Regjeringen svarer med å dytte på det enda litt lenger og bare sende ut et forslag på høring. Det er for lite og for sent.

Heldigvis har vi Kristelig Folkeparti og Venstre, som hvert eneste år har brukt energien sin på å redde stumpene av de framlagte budsjettene og i hvert fall klart å få inn noe på barnehage – takk for det.

Jeg tar egentlig ordet etter det som oppsto i replikkordskiftet. Det står nå 10 400 barnehagebarn i kø. Når Arbeiderpartiet spør om hva det koster å utvide retten til barnehage for ettåringer til også å gjelde desember-barna, får vi til svar at det koster 200 mill. kr. Men når Venstre spør om det samme, og når regjeringspartiene legger inn for november-barna, er det gratis.

Nå sier settestatsråden at det er fordi disse pengene ligger inne i rammen. Men da må det være slik at regjeringspartiene har hatt en barnehagesatsing som de ikke har snakket om, i budsjettet. Det tror jeg neppe. Men det er også sånn at på et annet budsjettspørsmål om barnehage svarer statsråd Torbjørn Røe Isaksen at det framlagte budsjettet til regjeringen ikke gir rom for nye plasser.

Dette må vi bore i. Hvis regjeringen vedtar noe de ikke har økonomisk dekning for, men viser til rammen og kommunene, blir det slik det som oftest har vært før: Regjeringen bruker pengene i kommunerammen flere ganger, og det er kommunene som blir sittende med regningen for regjeringens moro.

Statsråd Solveig Horne [16:07:12]: Jeg tar ordet for å oppklare det som representanten Bekkevold spurte etter.

Dagens praksis for finansiering av de kirkelig eide familievernkontorene og Stiftelsen Kirkens Familievern videreføres. Det innebærer at stiftelsen fortsatt vil få et direkte tilskudd til administrasjon, utvikling og ledelse. I 2016 utgjorde dette ca. 2,5 mill. kr. Stiftelsens virksomhet finansieres også ved at de mottar tilskudd fra sine medlemskontorer for administrative tjenester som de leverer til disse kontorene. Budsjettforliket styrker de økonomiske rammene for familievernkontorene. Det vil ikke være noe ved tilskuddet til familievernkontorene som hindrer dem i fortsatt å kjøpe tjenester fra stiftelsen. Det vil imidlertid være opp til det enkelte kirkelig eide familievernkontor om de ønsker å videreføre slike kjøp, og det kan ikke regjeringen garantere. Jeg håper det var oppklarende. Jeg er veldig glad for de ekstra pengene som familievernkontorene har fått i budsjettforliket, og for den innsatsen som blir gjort ved de kontorene.

Jeg har også lyst til å kommentere Gullvågs innlegg. Han tar opp Ida-saken. Ida-saken er en sak som har gjort inntrykk på oss alle. Den viser svikt på alle felt, og det er noe vi er nødt til å ta tak i. Barnevernet har fått mye kritikk i den rapporten som er laget, men det er like mye kritikk av det arbeidet som går på psykisk helse. Derfor er jeg glad for at helseministeren og jeg nå har mottatt en rapport fra begge våre direktorat om hvordan vi kan styrke dette arbeidet innen psykisk helse og barnevern. Fra neste år skal alle barnevernsinstitusjoner ha en helseansvarlig, som vil være med og styrke dette arbeidet, men det må også tas flere andre grep på dette området.

Jeg er glad for at representanten snakker om forebygging, tidlig innsats og samarbeid på tvers av tjenestene, for det er ute i kommunene det viktigste barnevernsarbeidet skjer. Det viktig at alle de familienære tjenestene jobber sammen for å hjelpe folk til å bli gode og trygge foreldre, slik at man om mulig kan unngå en omsorgsovertakelse. Da er tidlig innsats viktig. Den styrkingen som nå kommer på helsestasjonene, er med på å gjøre at man mye tidligere kan oppdage familier og barn som ikke har det så bra, og kan sette inn hjelp tidligere. Jeg er helt enig med representanten Gullvåg i at det er på høy tid – og at vi er nødt til – å få barnevernet på den politiske agendaen, også ute i kommunen. Jeg er glad for det engasjementet som komiteen og representantene har på dette feltet, for dette krever innsats. Regjeringen tar sikte på å legge fram en barnevernsreform til våren, som også vil være med på å styrke dette arbeidet.

Svein Harberg (H) [16:10:25]: Jeg tar ordet fordi jeg ser at debatten går mot slutten, og jeg takker komiteen for godt samarbeid og god debatt. Det er ingen tvil om at flere av de sakene som har vært nevnt i innleggene i dag, kommer vi tilbake til. Ja, det skal sendes en barnehagenorm på høring. Det er starten på noe som skal komme til Stortinget. Det kommer flere andre meldinger og saker som berører vårt politikkområde, så det skal bli god anledning til å diskutere både barnevern, media og flere andre saker i tiden som kommer. Det gleder vi oss til.

Takk for en ryddig og god debatt. Og, president, vi har fulgt oppfordringen om å være effektiv også i debatten.