Ola Elvestuen (V) [09:03:05] (komiteens leder): Jeg bruker også 31-bussen, så det blir interessant å følge en sak som kommer senere.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med budsjettet. Med korte tidsfrister har vi levert et solid stykke arbeid for å ha en innstilling til Stortinget.

Budsjettarbeidet i år har først og fremst dreid seg om en diskusjon om klimatiltak og om klimatiltak som gir en effekt, noe som kanskje er spesielt for Norge, men helt klart helt riktig å gjøre, ett år etter at Paris-avtalen ble vedtatt. Ifølge Paris-avtalen handler det å lede an internasjonalt om å gjennomføre tiltak hjemme og ligge i front med å oppfylle de forpliktelsene som man har gitt internasjonalt.

Dette er et godt klima- og miljøbudsjett. Det er et godt budsjett for det som ble vedtatt i går, for kollektivtrafikk inn mot de store byene, men også for jernbanen mellom de store byene. Det er et godt budsjett når det gjelder drivstoff, med innblanding av biodrivstoff opp mot 20 pst. fram mot 2020, med betydelige reduksjoner i klimagassutslipp. Det er et godt budsjett for å videreføre fordelene med nullutslippskjøretøy, slik at vi holder trykket på den beslutningen som komiteen tok i forbindelse med energimeldingen, at det skal selges bare nullutslippskjøretøy fra 2025. Vi har en betydelig økning, på 300 mill. kr, til Enova, slik at vi kan bygge opp en infrastruktur for nullutslippskjøretøyene.

Det har vært mye diskusjon gjennom høsten om avgiftsnivået på fossile drivstoff. Tross alt er økningen nå på bensin og diesel den største som har vært i Norge på over ti år. Selv om det grønne skatteskiftet – det skal jo også være et skifte med lettelser – fra Venstres side kunne vært større, er dette et budsjett som går i riktig retning.

Men kanskje det viktigste med klimaarbeidet er at vi bygger videre på å få på plass en systematikk i klimaarbeidet i Norge. Vi tok et stort steg i vår, med klimameldingen, hvor vi satte opp tydelige målsettinger for det som skal komme i Nasjonal transportplan, og målsettinger fram mot 2030. I dette budsjettet er noen av verbalvedtakene kanskje like viktige som tallene, nemlig at vi skal få på plass et CO2-fond for å få omstilling i tungtransporten, at vi skal ha en gradvis innføring av en flat CO2-avgift, og at vi skal ha en klimalov, som får en styrke og et innhold som er mer i tråd med – det som er forbildet – en britisk klimalov.

Jeg må på vegne av Venstre si at det er spesielt at vi nå har en så bred enighet om en klimalov. Da en klimalov første gang ble foreslått av Venstre i Stortinget, fikk det bare to stemmer. Nå er dette en viktig del av det grunnlaget vi skal legge for å nå målene i 2030.

Det siste – og kanskje viktigste – Stortinget har gjort i dette året, er at vi ønsker å knytte oss til EU for å nå målene i 2030, noe som fra Venstres side anses å være helt nødvendig for å ha en forpliktelse til og en sikkerhet for at vi når målene.

Men dette handler ikke bare om klima. Det er i høyeste grad også et budsjett som styrker det klassiske naturvernet og kulturminnevernet i Norge. Da budsjettforliket ble framlagt, må det ha vært en god dag i Miljødirektoratet, som ikke bare fikk tilbakeført sine 30 mill. kr, slik at de ikke har kutt, men har et budsjett som følger opp de vedtakene Stortinget gjorde i forbindelse med naturmangfoldmeldingen, som ble behandlet av komiteen og vedtatt i vår. Det handler om at vi fortsatt har satsing på kunnskapsløft, men vi setter nå i gang arbeid med både en miljøkvalitetsnorm for villrein, en handlingsplan for truet sjøfugl, en styrking av det å ta vare på truede arter og naturtyper og oppfølging av vannforskriften, med penger til laksetrapper i Vefsna – 10 mill. kr. Det er tiltak i verneområder, økt skogvern, dobling av tiltak mot marin forsøpling og ikke minst restaurering av myr.

Jeg skal i et senere innlegg ta den delen som går på kulturminnevern, hvor det også er en betydelig økning i budsjettet.

Terje Aasland (A) [09:15:04]: Norge er et mulighetenes land. Men til tross for det lever vi nå i en tid hvor arbeidsledigheten er rekordhøy, hvor jobbveksten er tilnærmet borte, og hvor klimagassutslippene fremdeles øker. Den rekordhøye arbeidsledigheten og den svake jobbveksten, som et symbol på en totalt feilslått politikk, ble ikke det som fikk mest oppmerksomhet i høst. Klimaet, derimot, ble det altoverskyggende. Det startet kraftfullt i trontaledebatten, hvor Venstres parlamentariske leder avga en uforbeholden kjærlighetserklæring til Fremskrittspartiets klimapolitikk. Det er et sitat som passer den situasjonen utmerket, nemlig: «Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.»

Da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, prioriterte de ikke klimaet – det var ikke av de åtte viktigste sakene. Etter fire budsjetter fra denne regjeringen kan vi slå fast at den observasjonen som da ble gjort, står ved lag. De prioriterer ikke klima. I 2030 skal Norge ha redusert klimagassutslippene med minst 40 pst. Det er kun 13 år til. Utslippene går ikke ned. Det er ikke bare tidligere vedtak som er årsaken til det. Også veisektoren har en økning i 2015 med klimagassutslipp. Det haster derfor med konkrete og effektive tiltak som faktisk virker, og i vårt alternative statsbudsjett presenterte vi vår klimapakke – en klimapakke som ble godt mottatt, ikke minst fra miljøbevegelsen. Der anviser vi sektorene hvor utslippskuttene skal gjøres, vi konkretiserer tiltakene, vi tallfester utslippskuttene, og vi gjør budsjettprioriteringer som er i tråd med det.

Det er spesielt fire områder vi satser på: nullutslippsteknologi i veitransporten, biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. I klimapakken vår legger vi opp til at 8,3 millioner tonn skal kuttes i utslipp i transportsektoren og 2,4 millioner tonn utenfor transportsektoren. Vi satser altså på en radikal omlegging av transportsektoren.

Stortinget har vedtatt at nybilsalget i 2025 skal være basert på nullutslippsbiler. Vi satser derfor langt sterkere enn regjeringen og budsjettavtalen på å gjøre infrastruktur for nullutslippsteknologi tilgjengelig i hele landet. Selve forutsetningen for å lykkes med nullutslippskjøretøy fra 2025 er at vi har på plass en infrastruktur som dekker hele landet, men til tross for det vil det være mange fossilbiler på veiene. Det må satses betydelig mer på biodrivstoff, og derfor vil Arbeiderpartiet ha en forpliktelse om et krav på 40 pst. biodrivstoff innen 2030. Vi vet at biodrivstoff kun er et godt klimatiltak hvis det er basert på bærekraftig biodrivstoff, og tilgangen på nok bærekraftig biodrivstoff i markedet er en utfordring. Men vi mener samtidig at et tydelig krav i 2030 er en stor mulighet for bl.a. norsk skognæring. Vi vil derfor legge til rette for økt produksjon av bærekraftig biodrivstoff i Norge. Det vil bety nye arbeidsplasser, og det vil bety reduserte klimagassutslipp. Det viktigste for å få kapitalen og kunnskapsmiljøene til å satse på biodrivstoff er ikke målet i 2020, men målet i 2025 og 2030.

I tillegg må vi satse betydelig mer og være tydeligere enn det regjeringen og for så vidt støttepartiene er når det gjelder karbonfangst og -lagring. Vi bruker mer penger enn regjeringen, 150 mill. kr mer, for å klargjøre det kritiske punktet som omhandler lagring og lagringskapasitet knyttet til norsk sokkel. Vi vil også ha en utredning nå hvor vi kan klargjøre og se på mulighetene for at Nordsjøen og norsk sokkel kan være et framtidig europeisk lager for CO2. Vi tror det har mye for seg.

Når det gjelder de store sakene som berører vår tid, må vi være mer konkrete og mer løsningsorienterte enn det flertallet er. Arbeiderpartiet har vist hvordan vi vil nå utslippsforpliktelsene våre, og vi har en langsiktig plan for utslippskutt på godt over 10 millioner tonn i 2030. Regjeringspartiene og støttepartiene har ikke forpliktet seg på tilsvarende måte. Vi har tydelig og konkret innrettet vårt alternative budsjett slik at målene skal nås, og utslippskuttene gjennomføres.

Etter fire budsjetter fra regjeringen kan vi slå fast at regjeringen ikke har levert på klima. Det er for de fleste av oss ikke til å undres over når vi vet at Fremskrittspartiet er med og styrer. Carl I. Hagen, Fremskrittspartiets nestor og seniorkandidat, varmet i går opp til dagens klimadebatt. Han hevdet at menneskeskapte klimaendringer var noe tull, og samtidig hevdet han at FNs klimapanel er et rent bedrageri. Å tro at en regjering med Fremskrittspartiet skal påta seg et klimaansvar er å lure seg selv.

Skal Norge lykkes med omstilling hvor mulighetene brukes og utslippskuttene nås, er det en erkjennelse at dagens regjering må avløses – av en regjering som har vilje, evne og styringsdyktighet til å løse de store oppgavene.

Tina Bru (H) [09:26:22]: Det har vært en begivenhetsrik høst i det politiske Norge. Diskusjonene har vært tøffe, spekulasjonene har vært mange. Det vi har sett er politikk og parlamentarisme i praksis, skikkelige diskusjoner om virkelige uenigheter og politiske realiteter. Mange har forsøkt å fremstille budsjetthøsten som «et spill», og de politiske kommentatorene syntes nok det var spennende å kunne bruke ord som «regjeringskrise» i sine overskrifter igjen. Men realiteten er at vi har gode diskusjoner mellom fire forskjellige partier, der resultatet er et budsjett som forsterker klima- og miljøpolitikken ytterligere. Åtte år med flertallsregjering og forhandlinger i lukkede rom har tydeligvis påvirket hukommelsen til mange om hvordan et budsjett får flertall når landet har en mindretallsregjering. Egentlig har det vært en ganske normal budsjetthøst, og ute i vandrehallen er julegranen allerede tent.

Og det ligger mange fine pakker under Stortingets juletre i år. Den første pakken, som alle snakket om, og som flere ville åpne lenge før julaften, var bilpakken. Den var stor og fin og den var pakket inn med blå sløyfe. Mange var nok i tvil om den kom til å få ligge urørt særlig lenge, men det fikk den, og jeg vet at det er flere i denne salen som er særlig glad for akkurat det.

Når budsjettenigheten var i havn, lå det til slutt mange fine – og grønne – pakker under treet. Det var Enova-pakker og CO2-fond-pakker, biodrivstoff-pakke og skogvern-pakke, for å nevne noe. Med så mange grønne pakker har vi som er opptatt av klima og miljø, mest å glede oss over denne julen. Så er det kanskje noen som til og med vil hevde at årets grønne julegaver ble i dyreste laget, men hva er man vel ikke villig til å gi til dem man er aller mest glad i, og særlig når det går til en god sak?

Dette er regjeringen og samarbeidspartienes siste budsjett i denne perioden. Vi har kronet vårt samarbeid med et historisk godt budsjett for klima, for naturmangfold og for miljøet. Med det mener jeg ikke bare et budsjett som legger opp til at vi bruker mer penger enn noen gang på klima- og miljøtiltak, men at vi også gjør noen modige valg for fremtiden – når vi forsterker satsingen på karbonfangst og -lagring, på biodrivstoff og med forpliktelsen til å lage en ny klimalov. Jeg vil rose våre samarbeidspartier for hardt arbeid og vilje til å finne konstruktive løsninger som alle fire partier kan stå sammen om.

Klimadebatten kan være forvirrende og vanskelig å forstå. Det er vanskelig for oss som jobber med det til daglig, men innimellom tenker jeg at det må være fullstendig ubegripelig for folk flest. Vi omgir oss med begreper som «ikke-kvotepliktig sektor», «IPCC», «karbonbudsjett» og «klimanøytralitet» med den største selvfølgelighet. Dette er ord som de fleste vil ha problemer med å forklare innholdet i, eller å forstå. Det tror jeg er en utfordring for oss alle. I tillegg bærer debatten preg av at vi altfor ofte glemmer det globale perspektivet, for det er ikke slik at klimapolitikk er et norsk mesterskap, eller at Norge er en sinke i klimapolitikken, og det er heller ikke slik at det er særlig lurt å redusere debatten til et ja eller nei til utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Men det skjer altså – igjen og igjen – og vi kommer til å få høre det igjen i dag.

Jeg mister ikke nattesøvnen av at noen få representanter i denne forsamlingen mener det vil være klokt å avvikle landets mest lønnsomme næring, men jeg tror dessverre at mange som jobber i oljebransjen, har sovet dårlig om natten det siste året – ikke først og fremst på grunn av debattene vi har på Stortinget, men på grunn av lav oljepris og nedgangstider i bransjen.

2016 har nemlig vært nok et tøft år for vår viktigste næring, og altfor mange har mistet jobben sin. Nedturen har rammet enkelte områder hardere enn andre, og derfor har også regjeringen hatt målrettede tiltak for å avhjelpe situasjonen på Sør-Vestlandet. Heldigvis ser det nå ut til at det verste er over. Denne uken la Norsk olje og gass frem sin konjunkturrapport med tittelen «Mot bedre tider». Det betyr ikke at nedturen er over, eller at kravene til tøffe kostnadskutt er innfridd. Også i 2017 forventes investeringene på sokkelen å synke, i riggmarkedet er situasjonen fortsatt svært krevende, og vi har neppe sett de siste nedbemanningsrundene innen oljeservice.

Likevel er det spor av optimisme. Interessen for både 23. konsesjonsrunde og TFO 2016 var stor. Denne regjeringen kommer til å fortsette arbeidet med å tilby attraktive leteareal, og så sent som i går sendte vi TFO 2017 på høring. Vi som lytter til næringen, vet at det først og fremst er dette de etterspør: Forutsigbare rammevilkår og tilgang til leteareal. Det leverer regjeringen.

Jeg vet at ikke alle er enig i denne politikken. Jeg har allerede snakket om dem som ønsker å avvikle olje- og gassproduksjonen vår. Jeg har innsett at noen vil være utrettelige i sin kamp for å avvikle lønnsomme arbeidsplasser og gjøre fremtiden utrygg. Derfor må vi andre ta oppgaven med å sørge for at dette premisset ikke blir rådende i klimadebatten. Jeg gjør gjerne det.

Regjeringens forslag til statsbudsjett og resultatet av forhandlingene med våre samarbeidspartier tar Norge et skritt nærmere målet om 40 pst. reduksjon i klimagassutslippene i 2030. Vi forsterker innsatsen på alle våre prioriterte områder i klimapolitikken: omstilling av transportsektoren, grønt skifte i skipsfarten, CO2-håndtering, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og styrking av Norges rolle som leverandør av fornybar energi. Det er ikke tvil om at summen av tiltakene vi gjennomfører innenfor disse satsingene, vil føre til reduserte utslipp.

Transport er den største kilden til klimagassutslipp i Norge, og utslippene har økt jevnt og trutt siden 1990, i takt med økt velstand og en større befolkning. Veitrafikken utgjør den klart største andelen av disse utslippene, selv om også skips- og luftfarten er betydelige kilder. Dette er trender vi er nødt til å snu om vi skal nå målene vi har satt oss.

Vi skal ikke bare få flere nullutslippsbiler på veiene, men vi tar også grep for å fase inn mer biodrivstoff. Dette er særlig viktig for tungtransporten og på sikt for luftfarten. Opptrappingen skal forskriftsfestes, noe som er et tydelig signal om at biodrivstoff er verdt å satse på. Dette vil gi forutsigbarhet for både transportører og næringslivet for øvrig. Vi har allerede sett eksempler på spennende synergier mellom etablert næringsliv, som oppdrettsnæring og treforedlingsindustrien, bl.a. med åpningen av Biokrafts anlegg på Skogn, som er Nordens største anlegg for flytende biogass. Jeg er ikke i tvil om at økt etterspørsel etter biodrivstoff vil føre til nye arbeidsplasser og ny verdiskapning her hjemme.

Norges kanskje viktigste bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslippene globalt er likevel vår internasjonale innsats og våre bidrag til å utvikle ny klimavennlig teknologi. Norge er og skal fortsatt være et foregangsland for å bevare verdens skoger. Jeg er spesielt fornøyd med at føringene vil la i fjorårets innstilling om å øke innsatsen i spesielt karbonrike skoger, er blitt fulgt opp.

Vårt andre store bidrag til den internasjonale dugnaden med å redusere utslippene, er vår innsats med å forske på og utvikle ny klimavennlig teknologi innenfor industrien og transportsektoren. Men i dette arbeidet oppstår et av paradoksene i klimapolitikken. La meg komme med et eksempel: Alle partiene på Stortinget ønsker å satse på klimateknologi. Som resultat har Enova støttet aluminiumspiloten på Hydro Karmøy med 1,5 mrd. kr. Men dette er industriproduksjon som vil føre til nye utslipp av klimagasser i Norge. Det er jeg villig til å forsvare, fordi det også fører til teknologiutvikling som reduserer utslippene globalt. Dessverre er det noen partier som velger å være med på hyllesten av dette, men samtidig ikke forsvarer konsekvensene. Det er de samme partiene som også nekter å forholde seg til at norsk olje- og gassproduksjon er en del av dette samme kvotesystemet, og at vi selv har vært med på å vedta nye utbygginger på sokkelen. Det er å målbære en klimapolitikk helt uten sammenheng og logikk, og det er grunnen til at klimadebatten blir så forvirrende.

Jeg skulle ønske at vi innimellom var litt mindre norske, i den forstand at vi hadde litt mindre vondt av å skryte av oss selv, for Norge er et foregangsland når det kommer til å utvikle ny klimavennlig teknologi. Fordelene vi har gitt elbiler, har gjort vårt lille land til et viktig marked internasjonalt for de store bilprodusentene, som kappes om å utvikle nye modeller.

Karbonfangst og -lagring er et annet område hvor Norges innsats er betydelig i internasjonal sammenheng. I denne stortingsperioden har dette arbeidet kommet på rett kjøl etter havariet på Mongstad, som den forrige regjeringen sto for. Norge er unikt posisjonert for å være et foregangsland i arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Vi har kompetansen, bedriftene, menneskene og ressursene for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn.

I dag er dagen for å dyrke våre uenigheter og fremheve forskjellene mellom partiene, men da må vi likevel ikke glemme at vi tross alt har bred enighet om retningen i klimapolitikken i denne salen. 2016 har vært et urovekkende år i internasjonal politikk, med fremgang for krefter som ikke kommer til å være en alliert i det internasjonale klimaarbeidet. Mer enn noen gang kommer det til å være behov for land som er villige til å gå foran og vise at vi tar klimautfordringen seriøst – og det gjør Norge, uavhengig av hvem som styrer dette landet. Det synes jeg det er verdt å tenke på når vi nå går inn i julehøytiden.

Øyvind Korsberg (FrP) [09:42:38]: Representanten Aasland startet sitt innlegg med å vise til at det er rekordhøy arbeidsledighet i Norge. Troms fylke er en del av Norge, og der er arbeidsledigheten på 2 pst. Det er ni flere arbeidsledige i år enn det var i fjor på samme tidspunkt. Å si at det er rekordhøyt, betyr enten at man snubler i fakta, eller at man ikke skjønner at landet har flere fylker. For arbeidsledigheten har gått ned i flere fylker enn den har gått opp. Så er det en situasjon på Sør- og Vestlandet, som har økt arbeidsledighet, men der har jo regjeringen gjennom hele dette året og også i forrige år satt i verk en rekke tiltak for å dempe arbeidsledigheten.

Miljø- og klimautfordringene er globale og krever nasjonale så vel som internasjonale løsninger. Paris-avtalen og Norges felles utslippsforpliktelser med EU er forpliktende og ambisiøse mål for klimapolitikken. Derfor er det viktig å legge til grunn føre-var-prinsippet og et generasjonsperspektiv i utformingen av klima- og miljøpolitikken, slik at dette danner en ramme rundt alle våre politiske satsingsområder.

Norge med sine sterke teknologimiljøer, en høyt utdannet og kompetent befolkning og fornybare energiressurser har forutsetninger for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn. Derfor vil det være viktig å prioritere klima- og miljøtiltak som er kostnadseffektive, eller som kan bidra til store teknologiske framskritt innen transport, industri og kraft og på byggesektoren. Man må også ta markedet i bruk for å gjøre gode klima- og miljøløsninger lønnsomme.

God klima- og miljøpolitikk er ikke først og fremst budsjettposter og bevilgninger, men også mange avgjørelser som ikke har direkte konsekvenser for statsbudsjettet. Dette innebærer at alle sektorer og aktører i samfunnet bidrar til å redusere klimagassutslipp og lokal miljøforurensning.

Prioriteringene i statsbudsjettet for 2017 inneholder mange gode grep og støtter opp om regjeringens fem prioriterte satsingsområder innen klimapolitikken: reduserte utslipp fra transportsektoren, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien, CO2-håndtering, fornybar energi og miljøvennlig skipsfart.

Klima- og miljødepartementets budsjett styrkes og inneholder flere nye satsinger. Regjeringen foreslår å styrke overføringene til Energifondet i 2017, som gir en økning i midler til Enova sammenlignet med 2016. Mye av løsningen på klimautfordringene ligger i teknologiutvikling og å erstatte fossil energi med fornybar energi, som gir lavere klimagassutslipp.

Regjeringen foreslår å styrke forskningsinnsatsen på tiltak innenfor ikke-kvotepliktig sektor for å bidra til å nå 2030-målene.

Stabil energiforsyning er grunnleggende for et moderne velferdssamfunn og et konkurransefortrinn for norsk industri. Vi er inne i en periode med betydelige investeringer i det norske transmisjonsnettet. Statnett planlegger investeringer i størrelsesordenen 50–70 mrd. kr i perioden fram mot 2025. Disse investeringene finansieres i hovedsak gjennom nettariffen og utformes med sikte på samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse.

Verden vil stadig trenge mer energi. Fossile energikilder vil være en viktig del av verdens energiforsyning i mange tiår framover, og norsk olje og gass utvinnes med et av verdens strengeste regelverk til helse, miljø og sikkerhet. Derfor vil norsk olje og gass, med sitt lave miljøavtrykk, være et viktig klimabidrag i framtiden.

I Dagsavisen i dag kan vi lese at det er et flertall i Arbeiderpartiet som er imot oljeboring. Riktignok skal landsmøtet til Arbeiderpartiet ta en beslutning om det, men det er interessant å registrere at oljemotstanden i Troms og Finnmark er formidabel fra Arbeiderpartiets side. Det tror jeg sender et signal til både oljeselskapene og industrien og til alle dem som frykter for arbeidsplassene sine.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [09:54.30]: Budsjettforhandlingene i år har vært krevende. Det er fordi vi har forhandlet et budsjett som skal ta oss et skritt videre mot et lavutslippssamfunn, fordi det skjer en omlegging som vil berøre hele samfunnet, og fordi det også vil innebære upopulære tiltak. Men hva er alternativet? Vi som politikere kan ikke sitte i ro og se på at klimaendringene stadig blir tydeligere, og ikke gjøre noe.

En av Kristelig Folkepartis tre ideologiske hovedpilarer er forvalteransvaret. Det betyr at vi forvalter planeten vår på lån og har et ansvar for å overlevere den i minst like god stand til de senere generasjonene. Da er det verdt å lytte til barna. Miljøagentene skrev i et hefte vi fikk på klimatoppmøtet i Marrakech, sju punkt. Jeg vil her nevne to av dem:

Punkt 4: Norge må kutte klimagassutslippene sine nå!

Punkt 6: Norge og verden må jobbe mot en renere og mer bærekraftig fremtid!

Dette er bestillingen vi fikk fra barna, og dette er vi også nødt til å levere på.

Overskriften på årets budsjettprosess er klima. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få et klimabudsjett som kutter utslippene, setter opp takten på omleggingen til lavutslippssamfunnet og ikke minst viser retning. Det har vært viktig for oss at tiltakene er gjennomførbare og gjør at innbyggerne i Norge kan slutte opp om tiltakene.

Det har vært harde forhandlinger, men vi klarte å komme et steg videre i riktig retning. Dette må vi fortsette med, for klima i fokus er ikke noe som kommer til å forsvinne.

Vi er også svært tilfredse med at en konkretisering av klimaloven ble en del av forhandlingene – en lov som setter som mål for lavutslippssamfunnet i 2050 at klimagassutslippene i Norge skal reduseres i størrelsesordenen 80–95 pst. fra 1990-nivå. En lov med karbonbudsjetter innbakt i årlig rapportering til Stortinget vil sikre en mer langsiktig klimapolitikk. En klimalov vil forplikte enhver regjering til å følge opp klimamålene. Stortinget må sørge for at all samfunnsplanlegging går i samme retning. Her må alle stater gjøre sitt, og vi må feie for egen dør. At vi oppnår store effekter av tiltak i andre land, må aldri bli en sovepute for eget lands omstilling.

I diskusjonen om natur og forvaltning er det viktig å se sammenhengene i naturen og tenke helhetlig. Tiltak som har god klimaeffekt, har også positiv effekt på andre naturrelaterte saker. Bedre myrforvaltning er både et klimatiltak og et viktig tiltak for artsmangfold.

I de arktiske områdene ser vi et sterkt utslag av endret klima. En av konsekvensene er endrede livsbetingelser for de dyrene som er i toppen av næringskjeden, de isavhengige pattedyrene. Jeg er glad for at vi fikk gjennomslag for 5 mill. kr til forskning på nettopp dette – en viktig kunnskapsinnhenting om konsekvensene av den største endringen av livsbetingelsene på kloden på svært lang tid.

Det blir fort pessimistisk tale når vi har disse spørsmålene på dagsordenen, men vi må ikke miste naturgleden av syne. Den er verdifull i seg selv, og den er med på å øke bevisstheten hos oss selv, og ikke minst hos barna våre.

Det ligger en betydelig styrking av tiltak i friluftsområder i budsjettet, og jeg er spesielt glad for at vi fikk på plass en utvidelse av skjærgårdstjenesten.

Jeg er også fornøyd med at vi fikk på plass 15 mill. kr til oppstart av Åknes-prosjektet i Møre og Romsdal. Dette betyr et NVE kan starte utredningen av et dreneringsprosjekt etter erfaring fra Italia og Canada. Klarer man å stabilisere denne fjellsida, betyr det svært mye for de ti tusen innbyggerne som bor langs fjorden på Sunnmøre.

Viktig for mange er også utjevning av overføringstariffene. Dette er en ordning som er med på å utjevne forskjellene som oppstår grunnet geografi og bosettingsmønster. Vi er glade for at vi har klart å bevare denne posten også på budsjettet for 2017.

Dette er min siste budsjettdebatt. Jeg kjenner egentlig på litt vemod, men jeg er stolt av å ha vært med og bidra, og håper jeg kan fortelle mine barnebarn at statsbudsjettet for 2017 riktignok hadde en kronglete vei, men ble det historiske vendepunktet for grønt-skifte-tenkningen og -handlingen i Norge.

Så vil jeg melde at vi ikke fremmer forslag nr. 14, som vi står sammen med Senterpartiet, SV og MDG om i innstillingen, for det ble vedtatt under gårsdagens næringsdebatt.

Marit Arnstad (Sp) [10:05:50]: Det feltet vi i dag behandler, er et veldig bredt område, så la meg ta en litt annen innfallsvinkel enn det vi har sett så langt i debatten.

Den norske energi- og kraftpolitikken er et hundreårig samfunnskompromiss som har vist seg svært fornuftig. Det er en kombinasjon av heimfallsrett og lokalt eierskap til naturressursene som har vært rammeverket, som også sørger for at fellesskapet får sin andel av verdiene.

I høstens budsjett foreslo regjeringen endringer som gjorde at norske kraftkommuner står overfor et stort inntektsbortfall fra 2016 til 2017 – over 400 mill. kr. Årsaken til det er sjølsagt at kapitaliseringsrenten for vannkraft ikke er justert i tråd med markedsrenten, og dermed får en den uheldige effekten. I tillegg fremmet regjeringen et forslag til økning av grunnrentebeskatning som på sin side rammet kraftnæringen svært hardt. Det vil gi en av Norges viktigste næringer dårlige muligheter til å være med på den verdiskapingen knyttet til fornybar energi som de bør være med på i åra framover. Disse to forslagene var svært uheldig.

Sjøl om regjeringen ikke valgte å gå løs på sjølve kjernen i det samfunnskompromisset som jeg snakket om, heimfallsretten, oppleves de to forslagene som en kom med, i kombinasjon med tidligere forsøk på strukturendringer og privatisering av utenlandskabler, som et bidrag til å prøve å stykke opp kraftsektoren på en svært uheldig måte.

Vi lever i et land med overflod av fornybar energi. Vi har alle muligheter til å bidra til grønn vekst basert på de ressursene, men det krever en konsistent og en klar satsing på videre produksjon av fornybar energi og på teknologiutvikling som gir grunnlag for verdiskaping i Norge. Det er ikke noen tvil om at fornybarsektoren i et klimaperspektiv vil bidra til reduserte utslipp og gi også mange muligheter for det norske samfunnet.

Skal en komme videre på klimaområdet og ikke bli sittende fast i en diskusjon om beregninger og tall, trengs det også en strategisk og målrettet satsing for å nå målene. Da er det ikke et enkelt tiltak som kommer til å være avgjørende, men det er sjølsagt et sett av tiltak. Det er et par interessante punkt etter denne budsjettbehandlingen som det er verdt for partiene på Stortinget å gå videre med, og som vi også bør se på hvordan vi kan følge opp så raskt som mulig.

Det ene gjelder tungtransporten som står for en stor andel av utslippene i transportsektoren. Det er positivt at det nå i realiteten er flertall for et CO2-fond der tilsluttede bedrifter, istedenfor å betale CO2-avgift rett til staten, betaler inn til et fond, og samtidig som de kan søke om støtte til utslippsreduserende tiltak. Men skal dette tiltaket få effekt, må det jo komme i gang – og det må komme i gang så raskt som mulig, og der ligger også usikkerheten etter budsjettavtalen.

Senterpartiet mener at for å sparke et sånt tiltak i gang, må også staten være villig til å gå inn med grunnkapital i et fond, og vi foreslår at det blir avsatt 1 mrd. kr til det formålet.

Et annet område der det ligger godt an til handling, er en langsiktig satsing på biodrivstoff. Norge ligger svært lavt i andel biodrivstoff sammenliknet med våre naboland, Finland og Sverige. Men det avgjørende på dette området er at produsentene av biodrivstoff gis langsiktige og trygge rammevilkår, slik at de også treffer kloke investeringsbeslutninger i åra framover. Derfor må det gjennomføres en plan for hvordan omsetningskravet for biodrivstoff og avansert biodrivstoff kan økes i åra fram mot 2030.

Alle partiene har fornuftige merknader, men vi har ikke klart å samle oss om merknader knyttet til det punktet. Det syns Senterpartiet er svært synd, for der det er vilje, der alle vil, må det jo også være vilje til slutt til å sette seg sammen og klare å lage et bredt forlik som skaper trygghet for dem som skal satse innenfor denne sektoren.

En grønn omlegging av næringslivet vil kunne bli en betydelig styrke for Norge. Derfor legger Senterpartiet også opp til en kraftig styrking av Enova, av miljøteknologiordninger, samtidig som vi foreslår et grønt investeringsselskap som skal kunne investere i selskap som tar en rolle i utviklingen av klimavennlige løsninger. Det kommer til å gjelde mange sektorer som har utviklingsmuligheter, både maritim sektor, marin sektor, aluminium- og ferrolegeringsindustrien, skog- og treforedlingsindustrien og næringsmiddelindustrien.

Så har jeg også lyst til å understreke behovet for å lykkes med prosjekter som kan bidra til karbonfangst og -lagring. Da skal jeg i et nytt innlegg komme tilbake til spørsmålet om et annet viktig område som også dekkes i dette budsjettet, nemlig kulturminner. Og med det vil jeg også fremme de forslagene som Senterpartiet står bak, eller er en del av.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:17:50]: Å redusere klimagassutslippene er ikke et norgesmesterskap, skal Erna Solberg ha sagt. Det blir gjentatt av Tina Bru i dag. Det er mulig det, men om hun heller mener at det er en landskamp, tapte vi klimalandskampen mot Sverige i går. Tallenes tale er klar: Selv om de i Sverige er dobbelt så mange som oss, slipper de ut mindre enn oss. Hvis man eventuelt mener at det er et europamesterskap, kommer Norge på nest siste plass.

Det virker ikke som om Erna Solberg er bekymret, og det bekymrer meg. Å kutte verdens klimagassutslipp til null er mer å sammenlikne med en dugnad enn et mesterskap, fordi vi alle sitter i samme båt, og fordi alle bør yte etter evne. Beskjeden fra den bejublede klimaavtalen i Paris var klar: Hvert land må kutte så mye som mulig, og det er viktig å få det til før 2020 – dugnad. Problemet er at Norge skulker klimadugnaden med dagens regjering. Utslippene øker, ikke bare på grunn av økte CO2-utslipp fra nye oljefelt som Høyre og Venstre var jublende for, men på grunn av at summen av politikken til regjeringen og støttepartiene ikke kutter utslipp – utslippene øker.

Energipolitikken er et mørkt kapittel – kutt i fornybarstøtten i Norge etter 2021, nesten utradering av bistand til fornybar energi i utviklingsland, kutt i Statkrafts offshore vindsatsing, ingen budsjettoppfølging av Stortingets vedtak om å kutte 10 TWh i energibruk i byggsektoren gjennom Enova fram til 2030 og fortsatt oljesubsidier gjennom friinntekten i oljeskattesystemet. Stortinget vil ha minst 11 pst. biodrivstoff. Klimaministeren tok omkamp i budsjettet og vil ha lavere ambisjoner. Stortinget vil ha forbud mot all fossil energibruk i bygg. Klimaministeren tar omkamp igjen og åpner for å kunne bruke gass, og for at næringsbygg skal kunne få fyre når det er kaldt. I samferdselspolitikken er det kutt i jernbane, kutt i sykkelveier og ekstremt lav oppfølging av bymiljøavtalene i regjeringens framlegg. Derimot er det fullt trykk på motorveibygging i konkurranse med tog.

I industripolitikken er det det samme. Alle investeringsbeslutninger for karbonfangst og -lagring er skjøvet til etter valget. Problemet med finansiering av milliardinvesteringene er ennå ikke avklart. Når det gjelder hydrogensatsingen i industrien, er det ennå ikke gjort noe – ta det opp med Enova i den nye Enova-avtalen og rapporter etter valget, i 2018. Trekullsatsing i industrien som Stortinget har vedtatt – der er det ennå ikke gjort noe, ta det opp med Enovas nye avtale og rapporter etter valget, i 2018. Offshore vindsatsing er det ennå ikke gjort noe med – ta det opp med Enova, rapporter i statsbudsjettet etter valget, i 2018. Sånn kunne jeg fortsatt.

I tillegg er det sånn at representanten Tina Bru snart må se seg selv i speilet og begynne å snakke sant. Utslippene gikk ikke bare ned på grunn av finanskrisen, da Statistisk sentralbyrå presenterte de årlige utslippstallene for 2015, sa de:

«Etter en mangeårig trend med reduksjon i utslipp av klimagasser, økte utslippene i 2015.»

Det er tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå.

Tilsvarende hva angikk framtidige utslipp på grunn av vår politikk – i regjeringens eget miljødirektorats framlegg av rapporten som kom i 2014, står det:

«Vår vurdering er at tiltak og virkemidler iverksatt etter 2007 og frem til i dag vil bidra til utslippsreduksjoner på mellom 5,3 og 6,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.»

Med andre ord: På under halvparten av tiden var omtrent halvparten av jobben gjort. En lissepasning til regjeringen som overtok, kalles dette på fotballspråket. I virkeligheten har utslippene økt deretter.

Regjeringen har ingen plan på plass for ren og trygg luft på tross av at Stortinget har vedtatt det. Lavutslippssoner er skjøvet til etter valget, og miljødifferensierte avgifter gjennom bomringene er skjøvet på. I dag er det varslet helsefarlig luft i Oslo.

Til slutt: Siden dette er den siste miljødebatten som jeg får muligheten til å være med i, synes jeg det er viktig å påpeke noen viktige ting, for jeg vil si noe om hvordan SV har endret norsk miljøpolitisk debatt. Det var SV som var forslagsstiller for omlegging av engangsavgiften for å fremme mer drivstoffgjerrige biler. Nå skryter regjeringen av at de oppnår klimamålene som ble satt den gangen. Det var SV, sammen med Venstre, som fremmet forslag om å stille utslippskrav til drosjer. Det kommer nå. Det var SV som fremmet forslag om at alle statlige fergeanbud skulle baseres på nullutslipp. Nå er det omfavnet som allemannseie. Det var SV som fremmet forslag om at alle nye biler skulle ha nullutslipp fra 2025, Arbeiderpartiet foreslo fra 2030. Nå er det enstemmig i Stortinget. Jeg kunne fortsatt, listen er lang. Sånn vil vi fortsette å påvirke norsk klima- og miljøpolitikk.

Jeg tar opp de forslagene SV har fremmet alene og sammen med Miljøpartiet De Grønne i saken.

Rasmus Hansson (MDG) [10:30:10]: Vi er nå ferdig med et budsjettoppgjør som nesten ga landet en regjeringskrise. Det skyldtes at Høyre og Fremskrittspartiet la fram et budsjett som var helt forbløffende likegyldig til både alvoret i klima- og naturvernspørsmål og egne løfter. Så kjempet Venstre og Kristelig Folkeparti en kamp som Miljøpartiet De Grønne har gitt dem ros for, samtidig som vi jo må påpeke at det er litt selsomt at dette oppgjøret kommer etter tre år med store løfter – og måtte altså føre til en slags redningsaksjon for å gjøre budsjettet noenlunde akseptabelt.

Vi må dessverre oppsummere med at regjeringen og samarbeidspartiene har gitt opp klimaforliket, og at det budsjettet som er lagt fram og vil bli vedtatt nå, har et klimaregnskap som er ukjent. Resultatet vil vi ikke få vite før neste år eller senere enn det. Det er mange bra ting som er kommet inn i budsjettet, takket være forhandlingene på slutten. Det setter vi pris på, men vi er nødt til å være oppmerksomme på at her er det veldig langt mellom de løftene som ble gitt, og de leveransene som er kommet.

Noe av det beste som er kommet ut av årets budsjettforhandlinger, er at konkrete leveranser innen klima, mål for utslippskutt, nå er blitt et mål på et budsjetts godhet. Sånn må det være heretter, det er et framskritt som vi ikke må gå tilbake på.

Klimapolitikk er også blitt et mål på styringsdyktighet. Heretter bør det bli veldig vanskelig for en regjering å ha en klimapolitikk som er så lealaus som det har vært normalt å ha hittil. Klimapolitikk er blitt en konkurransefaktor mellom de store partiene. Vi ser at Arbeiderpartiet har strukket seg mye, mye lenger enn de tidligere har gjort, for å vise at de er bedre enn den blå regjeringen. Det blir veldig spennende å se Arbeiderpartiet i en eventuell regjeringsposisjon og leveransene de vil komme med der, i forhold til hva de lover nå.

Men vi er fortsatt i en situasjon hvor Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet som har et så realistisk forhold til klimaspørsmålet at vi legger fram et budsjett som kutter så mye utslipp som man må kutte for å oppfylle alle de andre partienes klimaløfter, altså i størrelsesorden 800 000 tonn per år fra og med 2017. Det er interessant å oppleve den iltre kritikken som Miljøpartiet De Grønne møter for å legge fram et budsjett som leverer når det gjelder de andre partienes løfter. Det budsjettet vi har lagt fram, er vi trygge på blir målestokken for klimapolitikken i andre partiers budsjetter i årene som kommer. Så får vi tåle litt kritikk i mellomtida.

En veldig spennende utvikling ser vi når det gjelder klimalov. Her vil jeg benytte anledningen til å rose norsk miljøbevegelse, fordi den utviklingen viser verdien av det trykket som en aktiv og kompetent, norsk miljøbevegelse hele tiden øver på Stortinget og norsk klimapolitikk. Det som startet som en god idé i WWFs lokaler rett oppe i gata her for ganske mange år siden, om at Norge burde ha en klimalov, har gjennom mange års hardt arbeid og stadig mer støtte ført til først et vedtak om at vi skulle få en klimalov, så et dårlig forslag fra regjeringen. Men nå har vi fått enighet om at vi skal få en klimalov som begynner å nærme seg det vi virkelig trenger, en klimalov som krever samlede nasjonale mål, sektorvise mål, tidvise eller etappevise mål, rapportering osv. Det er et stort framskritt og akkurat det norsk klimapolitikk trenger. Det så vi tydeligere i årets budsjettdebatt enn noen gang før. Foreløpig skal vi fortsatt bare få dette i 2020, langt inne i neste periode. Miljøpartiet De Grønne har foreslått at denne klimaloven må iverksettes fra 2017, for det er fra 2017 vi trenger den. Vi håper at vi vil få støtte for dette etter hvert.

Så trenger vi et løft for norsk natur. Det finnes ingen vellykket klimapolitikk som ikke også tar vare på naturen. Det finnes ingen bærekraftig politikk som ikke også tar vare på norsk natur. Der er vi ikke i det hele tatt. Jeg vil minne om ett forslag bl.a. Miljøpartiet De Grønne legger fram, nemlig forslaget om en plan for å verne gjenværende norsk, urørt natur. Det vil bringe naturpolitikken opp på nivå med klimapolitikken og er en nødvendig forutsetning for en bærekraftig politikk.

Statsråd Vidar Helgesen [10:41:22]: La meg først få takke Venstre og Kristelig Folkeparti, som har bidratt til gode prioriteringer i budsjettet. Og la meg takke komiteen for godt arbeid på kort tid.

Klimasatsinger i budsjettforslagene fra denne regjeringen har blitt styrket etter forhandlinger med samarbeidspartiene. Det har skjedd i år igjen; tidenes grønneste budsjett er blitt enda grønnere. Vi bygger videre på det samarbeidet vi var enige om da denne stortingsperioden startet: å styrke klimaforliket. Vi har styrket grønn forskning og innovasjon langt utover klimaforliket, gjennom Enova, men også i Forskningsrådet og Innovasjon Norge, fordi det er nødvendig med store teknologisprang for å komme til lavutslippssamfunnet. Vi har stått sammen om en kraftfull overoppfyllelse av de rød-grønnes nasjonale transportplan. Den samlede satsingen på miljøvennlige samferdselsformål er i dette budsjettforliket økt med nesten 1,5 mrd. kr. Dette betyr at vi overoppfyller planrammene for jernbanen i NTP med nær 5,2 mrd. kr., og vi ligger an til å overoppfylle NTP på belønningsmidler til kollektivtransport med mer enn 30 pst.

Så har vi sammen med samarbeidspartiene lagt frem 2030-mål, som betyr et tidsskille i klimapolitikken. Vi skal kutte 40 pst. frem til 2030. Vi skal få nasjonale utslippsbudsjett gjennom samarbeidet med EU. Vi kommer til å bli underlagt et strengt rapporterings- og kontrollregime. Dette betyr at vi skal gjøre betydelige utslippskutt innen transport og landbruk, og vi gjør sterke tiltak i dette budsjettet i den retningen, ikke minst gjennom å forlenge og forsterke fordelene ved å gå fra fossil til fornybar energi gjennom en kjempesatsing på ladeinfrastruktur, ved å trappe opp innsatsen for klimateknologi, en sterk prioritering av grønn skipsfart, en offensiv, forutsigbar og planmessig satsing på biodrivstoff og nye offensive tiltak for å gjøre vare- og tungtransporten grønnere.

La meg nevne at utenfor budsjettet har regjeringen lagt frem en jordbruksmelding som gir klar beskjed om at landbruket har en stor jobb å gjøre med å kutte utslipp i tråd med klimamålene for 2030.

Vi og samarbeidspartiene er også enige om en forsterket klimalov, der vi lovfester de karbonbudsjettene vi skal få for 2030-målene, der vi lovfester de femårige ambisjonsøkningene som Paris-avtalen krever, og der vi lovfester at lavutslippssamfunnet i 2050 skal bety 80–95 pst. lavere utslipp. Vi gir også en styrking i budsjettet til kommunale tiltak for å kutte utslipp av klimagasser. Klimasats-ordningen skal gå til noen av de beste prosjektene på klimagassreduksjon og omstilling til lavutslippssamfunnet.

Den største økningen i budsjettavtalen er omleggingen av engangsavgiften. Vi legger om engangsavgiften for kjøretøy videre i tråd med den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene, fjerningen av effektkomponentene i engangsavgiften mer enn oppveies av økte avgifter på CO2- og NOX-utslipp. Den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene i 2015 varslet en retning for utviklingen av bilavgiftene med større vekt på miljø. Det er fulgt opp og vil bidra til at målet om en nyere, sikrere og mer miljøvennlig bilpark nås. I budsjettavtalen skal avskrivningssatser for nullutslipps varebiler økes til 30 pst., mot 20 pst. i 2016.

Budsjettforliket innebærer også en viktig styrking av klassisk naturvern og av kulturminnevern. Den blå naturen får et kraftig løft på 60 mill. kr mer til kalking, villaks og nye laksetrapper. Satsingen på frivillig skogvern økes ytterligere. På fire år har samarbeidspartiene satset langt mer enn den forrige regjeringen gjorde på sine åtte år. Vi har mer enn doblet tempoet i skogvernsarbeidet. Vi får sterkere bekjempelse av fremmede arter, spesielt mink og stillehavsøsters, og vi øker innsatsen for restaurering av myr, som er viktig både for naturmangfold og for karbonlagring.

Kulturminnetiltak styrkes med 50 mill. kr til fredede bygg i privat eie, Fartøyvernsenteret, verdiskapingsarbeid og Kulturminnefondet. Dette er tilskuddsmidler som gir raske resultater på kulturminnefeltet. Det sikrer verneverdier som er viktige for hele nasjonen, og det utløser i tillegg stor privat verneinnsats som flerdobler de statlige bevilgningene. Å bedre rammevilkårene for private eiere av fredede og bevaringsverdige kulturminner er særlig prioritert av regjeringen, og styrkingen av tilskuddspostene for dette er viktige bidrag til det arbeidet.

La meg til slutt minne på, som flere har vært inne på, at selv om klimainnsatsen vi gjør i Norge, er viktig, er det grunn til å fremheve at det aller viktigste vi gjør, er å gi solide norske bidrag til effektive globale tiltak mot vår tids største globale utfordring, nemlig klimaendringene. Her står klima- og skogsatsingen i en særstilling. Vi har sett god fremdrift og gode resultater av denne satsingen i år, og vi er også tilfreds med økningen som kom i budsjettforliket i så måte.

Anna Ljunggren (A) [10:58:41]: Da budsjettavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ble lagt fram, sa statsministeren at klimaforliket alltid har blitt sett på som et minimum. Ikke en eneste gang på fire år har regjeringen fremmet forslag om klimatiltak som vekker klimabegeistring eller forsterker klimaforliket.

Bellona-sjef Frederic Hauge kalte budsjettet katastrofalt dårlig. Han sa:

«Vår jobb har gått fra å passe på næringslivet sammen med politikerne til å passe på politikerne sammen med næringslivet.»

Kåre Gunnar Fløystad, fagsjef i ZERO, sa:

«Budsjettforslaget inneholder få spor av det grønne skatteskiftet som skulle levere «betydelige reduksjoner i klimautslippene». Om dette er så langt regjeringen vil gå, må det anses som en avskjedssøknad.»

Jeg lurer på hvordan det føles for Venstre og Kristelig Folkeparti atter en gang å måtte kjempe for at klimatiltak gjennomføres av regjeringen.

Stortinget har vedtatt et ambisiøst mål for reduksjon i klimagassutslippene, men med et ambisiøst mål må det virkemidler på plass. Vårt viktigste virkemiddel i klimapolitikken er Enova. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til Enova, nettopp for å bygge infrastruktur for nullutslippskjøretøy i transportsektoren og satse på biodrivstoff, landstrøm og elektrifisering av fergeflåten. Vi mener at vi må bruke penger på infrastruktur, for Stortinget har vedtatt et mål om at nybilsalget i 2025 kun skal være basert på nullutslippskjøretøy. Vi er helt åpne om at infrastrukturen må på plass hvis vi skal klare å nå det, og infrastrukturen må på plass i hele landet.

Apropos hele landet: Jeg blir litt forundret når representanten Korsberg viser til ledighetstall i Troms og ut fra det slår fast at Norge ikke står overfor så store utfordringer knyttet til arbeidsledighet. For dem som går ledig, er det en fattig trøst at sentrale politikere fra regjeringspartiene viser til at få har mistet jobben i Nord-Norge i denne regjeringsperioden – det er ikke så farlig, det er tross alt få ledige i Nord-Norge. Det blir litt sånn som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i VG i 1889 om stortingsrepresentanten Andersen fra Toten:

«Skidt i Norge,» sa’n, «leve Toten!»

Fakta er at andelen som ikke er i arbeid i 2016, ligger an til å bli den høyeste på over 20 år. I løpet av Arbeiderpartiets tid i regjering ble det skapt 360 000 flere arbeidsplasser i Norge, to av tre i privat sektor. Under denne regjeringen er det så langt skapt 32 000 – 32 000 – flere arbeidsplasser, to av tre i offentlig sektor. Tallenes tale er klar: Krisepakken som representanten Korsberg skryter av, har ikke ført til færre ledige og flere arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet har ved flere anledninger fremmet forslag for å dempe nedgangen i aktiviteten, spesielt på Sør- og Vestlandet, men disse har blitt stemt ned.

I høst har vi sett hvor vanskelig det har vært for Venstre og Kristelig Folkeparti å komme til enighet med Høyre og Fremskrittspartiet i klimapolitikken, til tross for at regjeringen nok en gang trekker kortet og bruker mer penger enn noen gang.

Arbeiderpartiets alternative budsjett gir større utslippsreduksjoner enn budsjettavtalen, både i 2017 og på lang sikt, men aller viktigst er det at våre forslag bringer oss langt tryggere fram til Paris-målene i 2030. For første gang legger vi fram et utslippsbudsjett. Vi peker ut sektorene der vi skal gjøre utslippskutt, vi peker ut tiltakene vi skal gjøre, og vi tallfester utslippskuttene. Så gjør vi budsjettprioriteringer som er i tråd med dette.

Denne høsten har vi sett at diskusjonen i større grad handler om utslippskutt og ikke om kroner og øre. For å nå Paris-målet må vi kutte utslippene med over 10 millioner tonn i sektorer utenfor kvotesystemet innen 2030. Jeg registrerer at vi ikke får statsråd Vidar Helgesen til å svare når det gjelder utslippskuttene i 2030, og jeg oppfordrer ham til å redegjøre for det når han skal ta ordet senere i debatten.

Per Rune Henriksen (A) [11:03:46]: Ettersom dette er det fjerde og siste budsjettet vi har til behandling fra denne regjeringen, kan det være på sin plass med noen oppsummerende bemerkninger i tillegg til å snakke om 2017-budsjettet.

Siden oljeprisen stupte sommeren 2014, har vi sett ekstreme forandringer i petroleumsindustrien. Aktiviteten har falt. 35 000–40 000 arbeidsplasser har forsvunnet. Offshorerederier og riggselskaper skjelver i sine sammenføyninger, og leverandørindustrien ellers sliter. I Stavanger Aftenblad kan vi lese at tre av fire rigger står uten kontrakt sommeren 2017. Mellom 10 000 og 11 000 jobber er borte som følge av mangel på oppdrag for disse riggene.

Det er ikke første gang vi har sett brått prisfall og derpåfølgende aktivitetstørke. De gangene Arbeiderpartiet har sittet ved makt i tilsvarende nedturer, har vi satt i verk motsykliske tiltak for å dempe skadevirkningene. Arbeiderpartiet har i denne perioden ved flere anledninger fremmet forslag om tiltak for å fremme aktivitet og for å styrke norsk leverandørindustri. Disse har blitt stemt ned. Dagens regjering har i det store latt oljeselskapene styre og dermed sette premissene for utviklingen av industrien. Jeg vil minne om at norsk petroleumspolitikk siden starten har hatt som målsetting å skape arbeid og verdier i hele industrien og i hele landet. Inntektene fra salg av olje og beskatning av oljeproduksjon er bare en del av målsettingen. Arbeidsplassene og verdiskapingen i leverandørindustrien må også veie tungt i de veivalgene vi som politikere gjør i petroleumspolitikken.

Kanskje har vi nådd bunnen nå. Markedet er i ferd med å balanseres. Prisene stiger. IEA slutter seg nå til dem som peker på behovet for store investeringer i ny produksjonskapasitet som kan kompensere for fall i produksjon fra dagens felt. Vi må nå spørre oss om vi er rustet til å håndtere en slik oppgang i aktiviteten uten at gevinstene fra effektiviseringsarbeidet går tapt. Har vi kapasitet til å ta igjen vedlikeholdsetterslep, plugging av brønner og dekommisjonering samtidig som vi får en økning i leteaktivitet og feltutbygging? Eller får vi en ny kostnadsgalopp?

I Arbeiderpartiet frykter vi at vi er i ferd med å miste kapasitet og kompetanse, og foreslår derfor at det utarbeides en handlingsplan for å sikre at vedlikehold utføres, og for at vi drar nytte av ledig riggkapasitet til plugging av brønner.

Det er bred enighet i Stortinget om betydningen CO2-håndtering har for at vi skal klare å nå de globale klimamålene. Norge og norske aktører ligger langt fremme på dette feltet.

Mulighetsstudien som ble lagt fram i sommer, viser at det er tre gode kandidater for fullskala CO2-håndtering i Norge: Norcem i Brevik, Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya og gjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Disse tre er forskjellige prosjekter, men alle har potensial som gode demonstrasjonsprosjekter innen sine bransjer. Arbeiderpartiet mener derfor at vi skal ta høyde for å realisere alle tre prosjektene. Vi mener det vil gi stordriftsfordeler, og det vil gi komplementær forståelse for CCS. Det haster med å få utviklet og ikke minst realisert CCS. Vi viser derfor til Stortingets anmodningsvedtak fra mai hvor regjeringen bes sikre realisering av minst ett CCS-anlegg innen 2020.

Vi deler regjeringens bekymring for prosesser som kan lede til at kostnader kommer ut av kontroll, men viser til at det er forskjell på hvor langt de forskjellige prosjektene har kommet. Det gir også forskjell på det enkelte prosjekts risiko.

I tillegg til karbonfangstprosjektene må det jobbes med transport og lagring. Vi mener at norsk sokkel har muligheter for utvikling av et europeisk sentrallager for CO2. Et slikt prosjekt vil både kunne skape arbeidsplasser og gi inntekter i lang tid framover. Arbeiderpartiet stiller altså med større ambisjoner enn regjeringen og dens støttepartier. Vi ønsker forsering av ett fangstprosjekt. Vi ønsker realisering av alle tre, og vi mener det må legges arbeid i en transport- og lagringsløsning for å kunne ta imot fanget CO2. Vi har derfor i vårt alternative statsbudsjett lagt inn en økning på 150 mill. kr på kap. 1840 CO2-håndtering.

Statsråd Tord Lien [11:08:11]: Det er vel ikke helt unaturlig når vi i dag diskuterer statsbudsjettet innenfor rammen som energi- og miljøkomiteen har ansvaret for, at vi først og fremst diskuterer hva vi skal bruke pengene på. Jeg har allikevel lyst til å bruke noen sekunder i mitt innlegg til å minne oss om hvor pengene vi i dag diskuterer hvordan vi skal fordele, kommer fra.

Produksjonen av olje og gass er Norges suverent største og viktigste næring, både for sysselsetting og, ikke minst, for inntekter til staten. Petroleumsnæringen står for rundt en fjerdedel av den samlede verdiskapingen i Norge, og potensialet for å fortsette å høste verdier og inntekter til staten og skape tusenvis av arbeidsplasser er fortsatt stort. Vi har langt mer enn halvparten av gassen igjen og noe mindre enn halvparten av oljen igjen. Næringen har alltid vært, er og vil nok også i framtiden komme til å forbli en syklisk næring. Derfor er stabilitet og forutsigbare rammer fra statens side av stor betydning hvis vi også i framtiden skal hente ut verdier fra denne næringen.

Jeg er glad for å kunne si at vi i løpet av bare denne høsten har mottatt fem planer for utbygging og drift av nye oljefelt og ikke minst gassfelt på norsk sokkel, og at det ser veldig lovende ut for at vi også neste år kommer til å få besluttet store og viktige prosjekter på norsk sokkel. Tilgang til nytt areal er helt grunnleggende nødvendig for at industrien skal fortsette å skape hundretusenvis av arbeidsplasser. Regjeringen leverer også innenfor det området, som vi lovte både i valgkampen for regjeringspartiene i 2013 og i Sundvolden-erklæringen.

Det er ingen tvil om at de grepene som nå gjøres i næringen, er viktige for å skape verdier også i framtiden. Samtidig mener jeg at representanten Per Rune Henriksen har et poeng når han sier at det er viktig både at industrien tar vare på kompetanse og kapasitet, og at regjeringen legger til rette for at det blir slik, sammen med stortingsflertallet. Den styrkingen som regjeringen har gjort både innenfor kunnskapsfeltet og innenfor Olje- og energidepartementets ansvarsområde innenfor teknologiutvikling, forskning og demonstrasjon av ny teknologi, bidrar til at denne kapasiteten og kompetansen kan opprettholdes.

Men det er ingen tvil om at skal vi redusere klimagassutslippene, må et kraftsystem som allerede i dag brukes til langt flere formål enn man bruker kraftsystemet til i de aller, aller fleste andre land i verden, benyttes bedre og mer – til nye formål, f.eks. innenfor transportområdet. Derfor er jeg glad for å kunne si at ikke bare bygges det ut mer ny fornybar energi enn en har gjort de siste 25 årene – det bygges faktisk ut dobbelt så mye ny fornybar energi i Norge som gjennomsnittet de siste 25 årene. I dag er det under utbygging i Norge mellom 7 og 8 TWh ny fornybar energi som et resultat av vedtak gjort i denne sal av stortingsflertallet. Det er jeg glad for. Samtidig må vi også ruste opp kraftnettet vårt for å muliggjøre denne overgangen, og det kommer i tiårene som ligger foran oss, til å bli investert mellom 100 mrd. kr og 150 mrd. kr for nettopp å muliggjøre å ta i bruk ny fornybar energi til flere formål, ikke minst i transportsektoren i framtiden.

Jeg er glad for at stortingsflertallet i dag kommer til å vedta at man styrker det viktige arbeidet Enova gjør sammen med norsk industri og norsk næringsliv med 390 mill. kr. Det kommer på toppen av at vi har styrket Enovas arbeid i alle budsjettene vi har vedtatt sammen så langt.

Så vil jeg helt kort bare nevne karbonfangst og -lagring. Karbonfangst og -lagring er helt grunnleggende nødvendig om vi skal lykkes med våre klimamål globalt uten at kostnadene blir høyere enn høyst nødvendig. Jeg er veldig glad for den brede støtten i Stortinget til det arbeidet regjeringen gjør innenfor det området.

Åsmund Aukrust (A) [11:26:04]: Stortinget behandler denne høsten siste miljøbudsjett i denne perioden. Dette er dommen over hva Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har fått til i sin tid i regjering. Hva gjelder klimaet og miljøet, er dette pinlig lesning. Vi har en regjering som på fire år knapt kan vise til et eneste nytt initiativ innenfor klima- og miljøpolitikken. Alt som har skjedd, alt de har å vise til, er enten seire Venstre og Kristelig Folkeparti har fått, eller at regjeringen er blitt overkjørt av en samlet opposisjon. Også i år var det helslakt fra en samlet miljøbevegelse. Nina Jensen i WWF sa det som det er: Miljøbudsjettet var en avskjedssøknad fra Erna Solberg. Videre sa hun: Er vi opptatt av å få til et grønt skifte, er det åpenbart noen andre som må sitte i regjering i tiden framover.

Det er nå ca. ett år siden Vidar Helgesen ble klima- og miljøminister. Hans første store utspill var da han over førstesiden av Aftenposten sa han ikke visste om utslippene kom til å gå ned med ham som statsråd. Det skulle vise seg å stemme godt, for utslippene har ikke gått ned, de har gått opp. Men da gjør klimaministeren rett og slett ikke jobben sin. De uttalelsene fra ministeren er oppskriften på at man ikke skal nå Paris-avtalen. For Paris-avtalen handler nettopp om at hvert land skal gå hjem og gjøre sin del av jobben. Da må man kunne forvente utslippskutt i løpet av fire år. Det er vel sånn at Vidar Helgesen har fått erfare det samme som da statsministeren beskrev Tine Sundtofts arbeidshverdag: Det er tøft å stå opp for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det. Og man skal ikke ha mye fantasi for å skjønne hvem det var statsministeren henviste til, det var finansminister Siv Jensen. Vi har en klimapolitikk som gjennom snart fire år har tapt for Siv Jensen og Fremskrittspartiet.

All ære til Venstre og Kristelig Folkeparti, som kjempet for klimaet i forhandlingene. De har fått til flere forbedringer. Men det behøver ikke å være på denne måten, for det er i denne sal flertall for en langt bedre klimapolitikk enn den vi faktisk fører, som kutter utslippene mer enn det vi vedtar denne høsten. Jeg mener Kristelig Folkeparti og Venstre i dag hadde fått mer gjennomslag for Arbeiderpartiets budsjett, og det er før man hadde startet å forhandle. Et hovedproblem er at vi rett og slett heller ikke vet hva budsjettforliket innebærer av utslippskutt. Vi hører deres talspersoner her i salen si én ting, men statsråden klarer ikke å si noe mer enn at han håper og tror at det vil føre til betydelige resultater i 2030. Det holder rett og slett ikke. Vi må kunne forvente at klimaministeren er tydeligere på hva disse vedtakene vi gjør, faktisk vil innebære.

Også for norsk natur har det vært tapte år. I forbindelse med meldingene som Stortinget har behandlet dette året, om friluftsliv og naturmangfold, har Stortinget gjort en rekke vedtak. Disse er det vanskelig å finne spor av i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet foreslår i budsjettet en storsatsing på friluftsliv, fordi friluftsliv gir gode naturopplevelser, og lærer man seg å like naturen, har man fått en gave for livet og kanskje det aller viktigste tiltaket for folkehelsen. Vi foreslår et stort løft for norsk natur, for tap av biologisk mangfold er i tillegg til klimautfordringen det andre virkelig store miljøproblemet. Arter dør ut i et urovekkende tempo. Under denne regjeringen har det vært stillstand i arbeidet med å prioritere nye arter under naturmangfoldloven. Kun 13 nye arter er tatt inn. Fortsetter vi i dette tempoet, mener organisasjonen Sabima at det vil ta 200 år før vi sikrer de om lag 400 artene fagmyndighetene anbefaler.

Det er mange grunner til at landet trenger et nytt flertall, og en av de viktigste er definitivt klima- og miljøpolitikken. Det har i denne fireårsperioden vært et ytterpunkt i miljøpolitikken som har fått bestemme tempoet. Det har gitt oss fire tapte år. Vi trenger et flertall som tar nye initiativ for å kutte CO2-utslippene så det virkelig monner. Vi trenger et flertall som sikrer alle innbyggerne frisk og ren luft. Vi trenger et flertall som tar vare på norsk natur og sikrer gode forhold for friluftslivet. Derfor kommer valget neste år også til å være et skjebnevalg om vi skal nå våre internasjonale klimaforpliktelser og ta store steg mot framtidens lavutslippssamfunn.

Odd Omland (A) [11:30:53]: Fra forskerhold er det i flere år påpekt at de distrikter som må avstå sine naturressurser, er blant de viktigste medspillerne i overgangen til fornybarsamfunnet. Våre forfedre i dette hus så betydningen av denne samfunnskontrakten mellom by og land allerede i vannkraftens barndom. Vannkraften ligger i distriktene. Dette har vært en viktig forutsetning for at Norge i dag er en av verdens fremste fornybarnasjoner. Vertskommuner til vannkraften har gjennomgående stilt seg positive til utbygging, mye takket være at deler av verdiskapingen er beholdt der verdiene er skapt. Forutsigbare kraftinntekter har vært avgjørende for velstandsutviklingen i store deler av Distrikts-Norge.

Regjeringen har etter min mening med sin håndtering av eiendomsskattetaksten for kraftverk i høst brutt denne samfunnskontrakten. Til tross for at et nesten enstemmig storting med samarbeidspartiene i spissen har anmodet finansministeren om å vurdere kapitaliseringsrenten for kraftverk, svarer hun i brev av 13. desember til undertegnede at en slik vurdering ikke vil bli foretatt denne høstsesjonen, noe som representanten Arnstad også var inne på i et spørsmål i replikkordskiftet, og som statsråden ikke kunne svare på. Men nå er svaret klart. Konsekvensen er at nesten 200 kommuner i 2017 vil tape om lag 400 mill. kr i eiendomsskatt på grunn av uriktig beregning av markedsverdien.

Når finansministeren svarer at tida nå er for knapp til å foreta vurdering før årsskiftet, minnes jeg uttrykket «å rette baker for smed». Faktum er at det er innbyggerne i de nesten 200 berørte kommunene som vil lide for at finansministeren ikke har gjort jobben som Stortinget i 2013 påla regjeringen – å vurdere kapitaliseringsrenta i forbindelse med det årlige budsjettframlegget. Jobben skulle altså ha vært gjort før den 6. oktober i høst. Det kan ikke betegnes som annet enn et selvskudd å skylde på at det nå er for sent å foreta den vurderingen. Jeg vil oppfordre de partiene som står bak anmodningsvedtaket til finansministeren, om å forfølge saken. Siste ord bør ikke være sagt i denne saken fra denne talerstol.

Dette er ikke et innlegg i finansdebatten, men et innlegg i energi- og miljødebatten. Mange kommuner har allerede svart at når staten med et par måneders varsel inndrar 400 mill. kr av kommunenes eiendomsskatteinntekter, fratas kommunene et viktig incentiv for å gi sin tilslutning til nye naturinngrep som videre vannkraftutbygging krever av dem. Finansministeren driver kommunene fra å være medspillere til å bli motspillere i fornybarsatsingen. Jeg vil så sterkt jeg kan, oppfordre partiene bak anmodningsvedtaket til å øve det nødvendige påtrykk. Det er ikke mangel på tid, men mangel på politisk vilje.

Torhild Aarbergsbotten (H) [11:34:15]: I går var jeg på åpningen av Norges første fornybarinkubator Watts Up, som TrønderEnergi og NTNU Accel står bak. Her skal gründere samles og klekke ut nye og innovative løsninger som skal gi oss flere arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter. Watts up er et godt eksempel på hvordan vi ønsker det grønne skiftet i praksis: nye ideer og løsninger som bidrar til å redusere klimagassutslipp, og som samtidig gir oss flere, trygge arbeidsplasser.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti står samlet bak en historisk satsing på forskning og utvikling som vil legge grunnlaget for omstillingen som er nødvendig for å nå de ambisiøse målene som ligger i Paris-avtalen. Med vel 2,5 mrd. kr til Enova, nesten 1 mrd. kr til Forskningsrådet, rundt 500 mill. kr til Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge, rundt 200 mill. kr til CO2-prosjekt og en liten halvmilliard til Gassnova. Her er det satsing på grunnforskning og for å avhjelpe risiko i markedet for å få kommersialisert ny teknologi.

Uten disse virkemidlene hadde ikke biogassanlegget på Skogn kunnet avduke grunnsteinen for 14 dager siden. Fabrikken vil produsere flytende biogass fra råstoff fra oppdrettsnæringen og skogsindustrien til drivstoff til busser og båter. Avfall som i utgangspunktet er et problem, blir brukt for å redusere utslipp fra transportsektoren samtidig som det skapes nye og trygge arbeidsplasser. Slike kinderegg ønsker vi oss flere av.

For de fire borgerlige partiene er Enova et av de viktigste verktøyene for å redusere klimagassutslipp og realisere lavutslippssamfunnet. En av suksessfaktorene til Enova er at de har stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og tildele støtte til enkeltprosjekt. Enova skal bidra til å drive fram markedsløsninger som kan bli varige. For å sikre Enova forutsigbarhet i nivået på overføringer og for ikke å være avhengig av rentenivået stiller vi oss bak regjeringens forslag om at overføringene fra Energifondet erstattes med en ordinær utgiftsbevilgning.

Ja, det haster med å få redusert klimagassutslippene – også her i landet, og også i 2017. Vi må ikke tape av syne at det aller viktigste er å få til en langsiktig omlegging til lavutslippssamfunnet. Skal vi lykkes med den omstillingen, må alle spille på samme lag. Det må lønne seg for næringslivet, og folket må oppleve av hverdagen blir enklere og bedre. Et godt eksempel er de som har kjøpt elbil. De vil ikke gå tilbake til en fossilt drevet bil – ikke bare på grunn av de økonomiske fordelene, men fordi de opplever elbil som bedre å bruke.

Årets budsjettforhandlinger viser at vi ikke tar lett på tiltakene for å redusere klimagassutslippene. Derfor er jeg utrolig glad for at de borgerlige partiene står samlet om et offensivt og framtidsrettet budsjett som vil bidra til flere jobber i hele landet, bedre velferd og betydelige utslippskutt.

Odd Henriksen (H) [11:37:32]: Jeg trodde vi skulle ha en debatt om vårt budsjett, men jeg ser at vi har fått en dreining også inn mot finans. Og vi kan ikke la det være usagt dette med grunnrenteskatt og kapitaliseringsrente.

Når det gjelder grunnrenteskatten, er det faktisk ikke denne regjeringen som har vedtatt den – det er gjort gjennom et bredt skatteforlik på Stortinget. Man ønsket å senke selskapsskatten og kompensere ved å øke grunnrenteskatten. Det har selvfølgelig regjeringen fulgt opp, det skulle bare mangle.

Så til kapitaliseringsrenten. Det som gjør at verdien på disse kraftselskapene går ned, er – helt naturlig – at kraftprisene har stupt. Vi har innført grønne sertifikater. Vi har en overproduksjon av fornybar kraft i dette landet, noe vi alle sammen er glad for. Det som da skjer, er at verdien på kraftselskapene går ned, for mye av den verdien de sitter på, er jo knyttet opp mot den prisen som de får for sin kraft. Det er helt naturlig det som da skjer, at verdien på selskapene går ned. Og så vil det selvfølgelig virke inn når man skal beregne eiendomsskatt. Dette burde selvfølgelig de som sitter i kommunene, ha regnet ut, gitt at man har et godt regime og har ganske gode systemer for hvordan dette vil fungere.

Så er det et lite paradoks at mange av de kommunene som nå kommer og ber om at man skal øke kapitaliseringsrenten, så man ikke skal på en måte øke verdien av selskapene, også er eiere av kraftselskap. Når vi vet at fornybarbransjen sliter litt med sine konkurransevilkår, er kanskje ikke det lureste man da gjør, å øke skatter og avgifter for de samme selskapene i samme åndedrag. Jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis gir det beste incitamentet for at de skal foreta de investeringene som de er nødt til å gjøre med det grønne skiftet, som de også skal delta i.

Skatteregimet knyttet til fornybarnæringen har ligget fast. Kapitaliseringsrenten har også ligget fast og ikke vært justert, og rentenivået har på mange måter vært rimelig stabilt over mange år. Det som er den store forskjellen, er at verdien på kraften har gått ned og følgelig også verdien på selskapene. Det er den direkte årsaken til at også verdien på eiendomsskatten for kommunene går ned. Så kan man diskutere om det er bra eller dårlig, men det er som en naturlig konsekvens av det regimet vi har. Så er spørsmålet om man bare ensidig skal øke kapitaliseringsrenten og på en måte øke verdien på selskapene, slik at disse kraftselskapenes konkurranseevne og øvrige rammevilkår blir dårligere. Vi tror ikke det er fornuftig. Det kan selvfølgelig være fornuftig å se på skatt og skattesystemet rundt fornybar energi, og det er jeg sikker på at vi skal få anledning til å gjøre i årene som kommer.

Eirik Milde (H) [11:40:37]: Debatten i dag har i stor grad dreid seg om klima og CO2-utslipp. Det er viktig for hele verden, og det er også viktig for Norge. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre svarer godt på våre felles utfordringer på dette området. Denne regjeringen fører en offensiv klimapolitikk og løfter ambisjonene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre i større grad enn i noen annen stortingsperiode. Men det er lett å glemme andre viktige deler av et budsjett når overskrifter skal skrives. Jeg vil derfor ta opp noe av det positive som ligger i både det opprinnelige budsjettforslaget fra regjeringen og avtalen innenfor det klassiske naturvernet. Skogene våre inneholder et omfattende biologisk mangfold, og regjeringen foreslo å videreføre den store satsingen på skogvern med 392 mill. kr. Dette er ytterligere økt med 50 mill. kr i budsjettavtalen. Her kan også smettes inn den økte klima- og skogsatsingen til hele 2,8 mrd. kr i 2017, noe som ble tilført enda mer i avtalen.

Regjeringen styrker forskningen på marine økosystemer med 10 mill. kr, herunder 600 000 kr til et prosjekt om kysttorsk i Færder og Ytre Hvaler nasjonalparker. Som en flittig bruker av Oslofjorden vet jeg at den forsvunne torsken bekymrer mange, og budsjettavtalen legger opp til enda mer kunnskapsinnhenting. Hav er et av seks prioriterte satsingsområder i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning under denne regjeringen. Videre ble forvaltningen av villaksstammen styrket med 25 mill. kr, og nå er 11,5 mill. kr lagt til for å få bedre kontroll med lakselusproblemene, sammen med enda 60 mill. kr til kalking, villaks og vanndirektivet.

Regjeringen la tidligere i år fram en naturmangfoldmelding og en friluftsmelding. Mange av tiltakene var det bred enighet om, og dette blir fulgt opp både av regjeringen og i den avtalen som foreligger mellom de fire partiene. Av alle foreslåtte poster vil jeg trekke fram tiltak i sikrede friluftsområder med 20 mill. kr som svært positivt og – den kanskje aller viktigste styrkingen – ytterligere 35 mill. kr til økologisk grunnkart. Oppdatert kunnskap om naturmangfoldet er både kostnads- og tidsbesparende når ulike planer skal behandles i kommuner og i departement.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:43:32]: Aller først har jeg lyst til å kommentere innlegget til Per Rune Henriksen. Personlig ønsker han større aktivitet innenfor olje- og gassutviklingen, men det ser ut til at flertallet i Arbeiderpartiet er imot en slik utvikling, ikke minst i nord. Dette er det motsatte av hva Fremskrittspartiet ønsker. Vi ønsker å skape aktivitet og arbeidsplasser i Norge. Norge som nasjon kan ikke basere seg på SV- og MDG-politikk. Men nå ser vi at Arbeiderpartiet kanskje er i ferd med å innføre den samme politikken som SV og MDG har, og det er et tankekors.

Miljø- og klimautfordringen er global og krever både nasjonale og internasjonale løsninger. God klima- og miljøpolitikk innebærer at alle sektorer og aktører i samfunnet bidrar til å redusere utslipp og lokal miljøforurensing. Regjeringen vil derfor styrke overføringen til Energifondet i 2017, noe som igjen vil styrke Enova. Etter budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti øker Enovas transportsatsinger med ytterligere 300 mill. kr. Mye av løsningen på våre utfordringer ligger i teknologiutvikling og i å erstatte fossil energi med fornybar energi, ikke minst innen transport. Et godt budsjett har blitt enda bedre med budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Noen ting ligger vårt hjerte nærmere enn andre. Jeg er personlig utrolig glad for at vi fikk på plass midler for å bygge nye laksetrapper i Vefsna, det setter jeg stor pris på. Det er også svært viktig at tiltak mot marin forsøpling er styrket og at Skjærgårdstjenesten er prioritert.

Komiteen har i løpet av året behandlet både Meld. St. 14 for 2015–2016 om naturmangfold og Meld. St. 18 for 2015–2016 om friluftsliv. Friluftsliv gir økt trivsel, bedre folkehelse og øker forståelsen og interessen for å ta vare på norsk natur og det biologiske mangfoldet. Regjeringen la fram en rekke tiltak for å motivere og rekruttere flere til å delta i friluftslivet og til å ivareta arealer for friluftsliv, noe som et bredt flertall på Stortinget sluttet seg til. Det ble også inngått et bredt ulveforlik, hvor grensene for ulvesonen ble noe redusert, og forvaltningen – både i og utenfor sonen og for grenserevirene – ble overført til de regionale rovviltnemndene.

Helt til slutt vil jeg takke Venstre og Kristelig Folkeparti for godt samarbeid, jeg vil takke komiteen, og vi får håpe at julefreden nå snart senker seg over Stortinget.

Rasmus Hansson (MDG) [11:46:59]: Når FNs klimapanel og utallige fagmiljøer påpeker at store, kjente reserver av kull, olje og gass må bli liggende under bakken hvis vi skal unngå stor global oppvarming, er det fordi menneskeskapt klimaendring er forankret i enkel fysikk: Mengden karbon som vi totalt sett henter opp fra bakken og pumper ut i atmosfæren, er den viktigste faktoren som bestemmer global oppvarming. Derfor er det særdeles relevant hvor mye det enkelte land beslutter å hente opp av sine kull-, olje- og gassreserver for å kunne selges, brennes og pumpes opp i atmosfæren.

Norges suverent største bidrag til global oppvarming er den olje og gass vi produserer og selger. Totalt har Norge bidratt med 14 milliarder tonn CO2 til global oppvarming i løpet av vår olje- og gassepoke. Det er et stort bidrag som Norge har gitt til global oppvarming. Beslutningen om hvor mye mer olje og gass som skal produseres fra norsk side, med andre ord hvor mye mer norsk karbon som skal opp i atmosfæren og produsere enda mer global oppvarming, fattes her, i denne salen når vi tar stilling til konsesjonsrunder som åpner for en forventning om å hente opp nye mengder kull, olje og gass, og beslutningen fattes her når vi åpner for produksjon i nye felt. Da vi besluttet å åpne Johan Sverdrup-feltet, mot MDGs stemmer, besluttet vi å tilføre jordas atmosfære ytterligere 900 millioner tonn CO2, og dere vet godt at det Norge slipper ut årlig og som vi krangler om her i debatter, er 53 millioner tonn utslipp. 900 millioner tonn CO2 ekstra, bare fra Johan Sverdrup, ble besluttet her.

Derfor foreslo Miljøpartiet De Grønne at vi skulle stanse 23. konsesjonsrunde, fordi det var en runde som var en beslutning om et massivt økt norsk bidrag til global oppvarming, og derfor foreslår vi det samme om 24. konsesjonsrunde. Det vi i hvert fall vil oppfordre til, er at alle partier nå tar innover seg at vi må tenke på konsesjonsrundene og oljeproduksjonen som en del av det norske klimapolitiske ansvaret. Vi kan ikke fortsette å late som om de beslutningene vi fatter i denne salen om hvor mye karbon vi skal produsere og levere til atmosfæren og til framtidig global oppvarming, ikke angår oss.

Marit Arnstad (Sp) [11:50:22]: Jeg vil benytte anledningen til å nevne et par områder som også inngår i dagens budsjett, men som jeg ikke hadde mulighet til å berøre i mitt hovedinnlegg.

Det ene gjelder det utrettelige arbeidet denne regjeringen har gjennomført for å få fjernet ordningen med utjevning av overføringstariffer. År for år er den posten blitt redusert. Så er det blitt plastret litt på i budsjettavtalene. I år har Kristelig Folkeparti bidratt med 10 mill. kr. Statsråden sier at han personlig er glad for det, men det forhindrer ikke at det denne regjeringen har gjort, rett og slett er å prøve å radere ut den ordningen. Det synes Senterpartiet er svært uheldig, og det hjelper ikke med 10 mill. kr når det gjelder å rette opp de skadene som har skjedd over tre–fire år. Dersom denne ordningen skal fungere, må den utvides på en helt annen måte. Det er heller ikke et tilstrekkelig argument, synes jeg, å si at her kommer det til å foregå strukturendringer, så derfor kommer man ikke til å ha behov for denne ordningen. Det er fortsatt sånn at ulikhetene i nettleie kommer til å eksistere i mange, mange år framover. Forsøkene på reduksjon har betydd høyere nettleie for mange tusen nettkunder i ulike deler av landet. Senterpartiet har foreslått at denne ordningen burde styrkes med 100 mill. kr, og det bare som en første opptrapping i det som burde være en bredere ordning for å få mer like nettariffer over hele landet.

La meg også få lov til å nevne kulturminnene spesielt. Det hersker bred enighet i det politiske Norge om at kulturminner og kulturmiljø er viktige deler av det vi kaller samfunnets kollektive hukommelse. Kulturarven gir oss kunnskap, fortellinger og opplevelser som kan ha stor betydning for tilhørighet, individuell og kollektiv sjølforståelse, og som kan skape trivsel for enkeltmennesker og grupper. Ofte er det også samfunnsøkonomisk lønnsomt å restaurere og ta vare på gamle bygninger framfor å rive og bygge nytt. Det skapes mindre avfall, det er mindre materialbehov, og det skapes også flere arbeidsplasser per investerte krone. I mange sammenhenger er kulturminner på mange måter også en verdifull kilde til næringsutvikling og verdiskaping.

Problemet i dag er at regjeringen har gitt opp å føre en politikk som kan innfri de såkalte 2020-målene som vi alle sammen er enige om. Det er åpenbart at de målene ikke kommer til å kunne nås med det bevilgningsnivået som dagens regjering har lagt seg på. De har rett og slett ikke gjennomført den opptrappingen som måtte til for å nå de målene. Det kommer til å gi særlig store utfordringer når det gjelder fredede hus i privat eie, når det gjelder verdensarven, og når det gjelder tekniske og industrielle kulturminner, verneverdige fartøy, bergkunst og arkeologiske kulturminner.

Det skorter ikke på viljen, men det skorter en del på evnen hos denne regjeringen til å få gjort noe med de sakene, og Senterpartiet mener at i alle fall godt over 100 mill. kr er nødvendig i neste års budsjett.

Anna Ljunggren (A) [11:53:39]: Miljøbevegelsen sa at Venstre og Kristelig Folkeparti ville miste all miljøtroverdighet hvis de ikke klarte å få på plass et budsjett som var bedre enn Arbeiderpartiets alternative budsjett. Det gjorde at budsjettforhandlingene ikke bare handlet om kroner, men også om tonn utslipp.

Jeg synes det er bra at diskusjonen har handlet om nettopp det. Vi forsøker å få også debatten i dag til å handle mer om tonn utslipp enn om kroner, men jeg ser at klima- og miljøministeren ikke har tegnet seg og ikke er villig til å svare på spørsmålene han har fått fra Arbeiderpartiet her i dag.

Vi hører at klimatalspersonen i Høyre, ut fra sitt regnestykke, mener at samarbeidspartienes klimapakke vil føre til om lag 11 millioner tonn utslipp i 2030. Vi har regnet på det på en raus og redelig måte og kommet fram til at det vil være 5,3 millioner tonn kutt, mens vår pakke – som jo er nevnt flere ganger her i dag, men jeg må nevne den en gang til – vil føre til kutt på 10,7 millioner tonn reduksjon i 2030.

Så kan klima- og miljøministeren gå opp på denne talerstolen i dag og si hvor store utslippskuttene vil være i ikke-kvotepliktig sektor i 2030? Det er selvfølgelig vanskelig å regne på kutt framover, men man kan jo forvente at regjeringen har sett på og vurdert det når vi hele tiden snakker om 2030-målene. Det er jo hva vi gjør i hvert budsjettår, som teller.

Da Erna Solberg deltok i Politisk kvarter mandagen etter at budsjettkameratene hadde presentert forliket sitt, sa hun at utslippskuttene i 2017 ville være på 662 500 tonn CO2. CICERO-forskere har regnet på dette, og de sier at samarbeidspartiene har pyntet på klimatallene. Talltriksingen er omfattende – hele to tredjedeler av utslippskuttene forsvant etter kontrollregningen. Regjeringspartiene har dermed blåst opp utslippskuttene for 2017, og det kan se ut som de gjør det også for 2030.

Jeg vil gjerne høre klima- og miljøministeren svare på utfordringen: Hvor store vil klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig sektor være i 2030?

Ola Elvestuen (V) [11:56:32]: Først vil jeg, i likhet med Marit Arnstad, ta opp kulturminnevernet, som jeg mener er en veldig viktig og positiv del av dette forliket. Vi får nå en økning i Kulturminnefondet som gjør at vi denne perioden nærmest har en dobling av størrelsen. Vi har kommet til over 100 mill. kr i året, noe som utløser veldig mye av private investeringer, vi gjør et løft for fredede bygg i privat eie med ytterligere 25 mill. kr, og vi fortsetter satsingen på fartøyvern, både på fartøyvernsentre og fartøyvern mer generelt, i dette budsjettet.

Det er viktig å ivareta den historiske bebyggelsen. Vi gjør noen små grep. Blant annet er jeg glad for at vi får en liten sum til å se på et bygningsvernsenter for murbyen i Oslo. Vi må huske på at det å ivareta den historiske bebyggelsen også er en viktig del av klimatiltakene. Det er nettopp ved å utnytte det vi har, vi reduserer framtidige utslipp.

I denne debatten har klimagassutslipp vært dominerende. Jeg mener dette budsjettet er å ta et stort steg fram mot de målene vi har, ikke minst mellommålet i 2020, men også i 2030. Vi vet at det først og fremst er innenfor transportsektoren vi må redusere våre egne utslipp, og da er forsterkningen av nullutslippskjøretøy viktig, slik at vi når målene om salg av bare nullutslippskjøretøy innen 2025.

Opptrappingen og innblandingen av biodrivstoff er en sentral del av å nå målene i 2030. Det viser også Miljødirektoratets vurderinger. Vi ligger i front når det gjelder å ta i bruk hydrogen – når det gjelder å ta i bruk nullutslippsløsninger innenfor skipsfarten. Med et CO2-fond vil vi også kunne ligge i front, gjøre spranget og sette i gang de mest ambisiøse prosjektene når det gjelder tungtransport. Vi har også vedtak der vi følger opp den politikken jeg selv har vært med på å dra i gang i Oslo, gjennom at vi har ambisjoner innenfor byggebransjen – at vi nå setter i gang fossilfrie byggeplassprosjekter innenfor transportsektoren, slik at Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet kan bruke sine muskler for å dra oss i front.

Helt til slutt: Det har tatt fire år, men det er vel første gang vi har vært så ambisiøse at også Arbeiderpartiet mener vi har lagt fram et budsjett som tar klima på alvor. Det synes jeg er bra.

Åsmund Aukrust (A) [11:59:50]: Jeg heier på klimaministeren når han er på internasjonale klimamøter. Jeg håper han og dyktige klimadiplomater får gjennomslag. Men det ser veldig rart ut når klimaministeren – den samme ministeren som holder flotte taler i utlandet – foreslår kutt her hjemme. I fjor rammet Siv Jensens sparekniv virkelig det internasjonale klimaarbeidet. Også i år innfridde man ikke løftene man hadde til regnskogen. En samlet komité skriver i sine merknader at det som regjeringens budsjettforslag la opp til, ville gjort det «vanskelig å finne nye samarbeidsland», og at også det som regjeringen la opp til, var i strid med det Stortinget tidligere har gjort et vedtak om, både i denne perioden og i klimaforliket.

Vi hørte igjen klimaministeren si i debatten at denne regjeringen forsterker klimaforliket. For meg er det en gåte hvordan man kan gjenta å si det, så lenge man ikke kan si at man skal innfri klimaforliket. Skal man forsterke noe, må man i alle fall kunne innfri det. Jeg håper ministeren kan svare på om han har til hensikt å innfri det som Stortinget har vedtatt som målsettinger. Klimaforliket er jo ikke en rekke virkemidler som det skal måles på. Nei, klimaforliket skal måles på hva som faktisk er våre utslipp. I den politikken som regjeringen fører, er det ingenting som tyder på at denne regjeringen har til hensikt å innfri klimaforliket. Alle pilene peker i feil retning.

Ikke minst vet vi lite om hva som kommer til å være utslippene våre i framtiden. Vi hørte Tina Bru si at dette kom til å gi 11 millioner tonn i kutt inn mot 2030, mens klimaministeren ikke engang klarer å si om det er et sted mellom 5 millioner tonn og 11 millioner tonn. Vi ber ikke om et helt presist, nøyaktig, tall, men et anslag må det i alle fall kunne være mulig å forvente. Jeg vil minne om at også ministeren har taletid i denne debatten, og har mulighet til å tegne seg for å oppklare.

Et av kuttene innen natur og miljø var et stort kutt til Miljødirektoratet. Et titalls ansatte ville ha mistet jobben med det forslaget. Det er oppsiktsvekkende at statsråden mener at de ikke trenger disse, og at han vil bygge ned miljøforvaltningen, som vil gi en betydelig redusert kapasitet. Så jeg er veldig glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å reversere det kuttet. Jeg hørte klimaministeren si på Dagsrevyen at med det som nå ble vedtak i Stortinget, var det et stort behov for å ha disse menneskene ansatt i direktoratet. Hvis det var mangel på oppgaver ministeren så, burde han ha lest naturmangfoldmeldingen og de vedtakene Stortinget gjorde i forbindelse med den. Der er det en rekke marsjordre til ministeren innenfor natur og miljø.

Odd Omland (A) [12:02:51]: Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Odd Henriksens innlegg.

Henriksen sier at verdifallet i kraftsektoren er helt naturlig. Mener virkelig Henriksen at et verdifall på 54 mrd. kr, eller 20 pst., på ett år er naturlig? Jeg kan nesten ikke tro det jeg hører, at kraftsektoren har falt så mye i verdi. Jeg spør også om 4,5 pst. er en normal markedsrente.

Videre sies det at kommunene burde ha regnet ut dette selv. Nei, kommunene har stolt på at Finansdepartementet gjør jobben sin. Det kommunene har lært, er at denne regjeringen ikke er til å stole på.

Kan Henriksen også forklare hvorfor det foreligger et anmodningsvedtak etter forhandlingen om budsjettforliket mellom samarbeidspartiene? Mente en ikke noe med den avtalen som kom inn i budsjettforliket, om å se på dette på nytt? Jeg vil også tro at samarbeidspartiene har noen forventninger til når regjeringen gjør den jobben.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:04:24]: Naturen er truet av menneskelige inngrep og klimaendringer, og grunnen til at jeg tar det opp i budsjettdebatten, er følgende: Verken olje- eller miljøbudsjettet – slik jeg ser det – er en katastrofe, det er bare ikke i nærheten av å være godt nok. Så jeg kan slutte meg til det en representant har sagt her tidligere, nemlig at et dårlig budsjett er blitt litt mindre dårlig.

Det er nemlig slik at det er forventet ulvemassakre i år og brede motorveier gjennom sårbare naturområder. Det at klima- og miljøministeren ikke løfter en finger mot hogst i verneverdig gammel skog, at regjeringen tillater dumping i fjordene, fornøyelseskjøring med scooter, utbygging av kraft i vernede vassdrag og oljeutvinning uten å ta hensyn til én eneste innvending fra miljøetatene, gjør at i sum fører den samlede politikken som føres av regjeringen, til at naturen er mer truet av menneskelige inngrep og mer truet av klimaendringer enn den var for fire år siden.

Dette er altså Venstres og Kristelig Folkepartis regjering, og jeg kan ikke se at den politikken regjeringen fører, ligger nærmere Kristelig Folkepartis og Venstres verdier på disse områdene enn den rød-grønne regjeringens politikk gjorde.

La meg ta noen punkter. Skogvern: Oppsummert er det slik at de siste fire årene har regjeringen to ganger foreslått kutt i det frivillige skogvernet. Heldigvis har ikke det skjedd. Men det er altså slik at summen av skogvern er dårligere skogvern enn med den opptrappingsplanen for frivillig skogvern som ble presentert av den rød-grønne miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell, og som hadde ført til at vi hadde ligget på drøyt 700 mill. kr.

Friluftsliv: En flott melding ble lagt fram, og et mageplask i budsjettet ble plusset på gjennom budsjettforhandlingene som ligger her. Vi hadde også sørget for en bedre friluftslivsatsing.

Kulturminnefeltet ligger langt etter. Her står vi sammen med bl.a. Senterpartiet for en stor opptrappingsplan for kulturminnefeltet.

Så vil jeg nevne én ting til slutt til Tord Lien, og det er at på tross av at Tord Lien ikke har villet prioritere energieffektivisering i bygningsmassen, har altså Stortinget både i forbindelse med energimeldingen og i forbindelse med det budsjettet som er lagt fram, sagt klart ifra at vi vil at enøk skal være en viktig del av Enovas mandat.

Til slutt en ting om olje: Olje har gått fra å stå for en fjerdedel av BNP til en syvendedel av BNP, slik som det ligger an nå, i den tiden jeg har sittet på Stortinget. Jeg mener det er umoralsk av regjeringen å ikke ville ta en diskusjon om oljens plass innenfor et én-og-en-halvgradersmål. Det liberalistiske bladet The Economist har viet et helt nummer for fire uker siden til spørsmålet om «end of oil». Det er nettopp slik at utviklingen av batterier, hvordan de fornybare delene har blitt billigere, og klimaavtalen til sammen bidrar til at man må ta en diskusjon i et land som Norge om hvordan dette påvirker norsk utvikling. Grønn skattekommisjon har sagt det samme. Noe annet er uansvarlig av olje- og energiministeren og regjeringen.

Tina Bru (H) [12:07:40]: Jeg forsøkte å være litt raus med alle partiene i Stortinget i mitt innlegg her i stad. Jeg var ganske tydelig på at jeg mener at alle partiene i denne sal tar klimapolitikk på alvor. Jeg mener at vi stort sett trekker i ganske lik retning når det gjelder de viktige tingene – og så er det noe som skiller oss, det er helt tydelig.

Jeg har forståelse for at SV og spesielt Miljøpartiet De Grønne ikke ønsker å være med på den historiefortellingen jeg prøver å komme med, men at Arbeiderpartiet i denne sal skal sette seg i den situasjonen de gjør, ved å svartmale regjeringens budsjett og enigheten med samarbeidspartiene om klimapolitikk på den måten de gjør, synes jeg rett og slett er underlig. Men jeg begynner å bli vant til det, for dette er det samme hvert eneste år. Jeg forstår det ikke.

Det har vært mye snakk om utslippsreduksjoner og beregninger. La meg forsøke å oppklare det litt aller først, siden det kommer så mange spørsmål om det. Først og fremst: Beregninger av utslippsreduksjoner er ingen nøyaktig vitenskap. Det er bare fremtiden som kan gi oss fasiten. Alle tall vi bruker, er i beste fall anslag av hva vi tror, og vi i Høyre lener oss på de samme anslagene som Arbeiderpartiet har gjort i sin modell. Vi bruker Miljødirektoratet, vi bruker departementene, vi bruker f.eks. NHOs egne beregninger om hva CO2-fondet kan bidra med. Når det gjelder tallet 11 millioner tonn, har jeg lagt sammen både kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Men hvis man skiller på det, er våre tall 9 millioner i ikke-kvotepliktig sektor og 2 millioner i kvotepliktig sektor. Jeg har ikke sett de beregningene som Arbeiderpartiet legger til grunn for Høyres politikk, så det er det litt vanskelig for meg å ta stilling til på denne talerstol.

Så er jeg helt enig i at vi trenger et bedre system for å kunne vite hva utslippsbanene er. Men her også synes jeg det er litt underlig å høre på kritikken fra Arbeiderpartiet, for i Soria Moria-erklæringen fra 2009 ble det slått fast at man skulle ha klimabudsjetter, og man viste til utslippsbanene og tiltak. Det leverte den rød-grønne regjeringen aldri på. Men det kommer vi til å få nå, takket være vedtak regjeringen gjorde sammen med samarbeidspartiene i energimeldingen, takket være klimaloven. Grunnen til at vi ikke har et system på dette i dag, er at det ikke har vært det tidligere. Det kommer bedre tall i perspektivmeldingen, men det tar tid å lage et sånt system. Men når Arbeiderpartiet blir så sinte på oss for ikke å gjøre dette, da kan de også se seg i speilet, for dette burde de ha levert på selv.

Så helt til sist. Det blir vist til tallene fra CICERO. CICERO har selv sagt til Aftenposten at de til en viss grad sammenlikner epler og pærer i denne debatten. Jeg har stor respekt for CICERO som forskningsinstitusjon, men de tar ikke med alle forslag. De regner f.eks. ikke med effekten av biodrivstoffsatsing, for det får de ikke til, og da vil også de tallene være noe mangelfulle.

Vidar Helgesen (H) [12:12:55]: Representanten Bru har nå redegjort for samarbeidspartienes vurdering av utslippskutt. Vi er opptatt av de gode tiltakene som ligger i budsjettet nå, og som kommer til å gi utslippskutt neste år, og enda større utslippskutt i årene som kommer, på grunn av den langsiktige, systematiske klimapolitikken som regjeringen og samarbeidspartiene står sammen om.

Vi så det som helt nødvendig å forsterke tiltakene i klimaforliket. Vi hadde bak oss da vi overtok, noen år med dieselbilrekord, med sprettballpolitikk om biodrivstoff, med skrinleggingen av CCS-prosjektet, planen om å avslutte elbilpolitikken ved 50 000 solgte elbiler, ingen økning av drivstoffavgiften overhodet, og en nesten ensidig tro på kvotekjøp som klimapolitikk. Det er ikke rart at vi måtte ta nye grep. Det gjorde vi gjennom forsterkning av tiltak for 2020-målene og et helt nytt grep for norsk klimapolitikk mot 2030 – et tidsskille i norsk klimapolitikk, et farvel til kvotekjøpsæraen som den rød-grønne regjeringen representerte. Vi kommer til å få konkrete utslippsbudsjetter år for år, og da er det ingen tvil om at vi kommer til å nå 2030-målene, i motsetning til hvordan det har vært tidligere da vi ikke hadde konkrete utslippsbudsjetter. Vi skal rapportere internasjonalt på disse utslippsbudsjettene, og vi risikerer tilleggsforpliktelser hvis vi ikke gjør jobben vår. Derfor er det så viktig at vi med den systematikken gjør tiltak som ikke bare dreier seg om utslippsreduksjoner neste år, men som er grunnleggende systemendringer i transportsektoren, i mobilitetssektoren, som skal ta oss til lavutslippssamfunnet i 2050, og som skal nå 40 pst.-målet i 2030 på veien til lavutslippssamfunnet.

Terje Aasland (A) [12:12:55]: La meg aller først forsikre om at Arbeiderpartiet tar opp de forslag som Arbeiderpartiet har fremmet, både alene og sammen med andre. Vi stiller oss også bak innstillingen, med unntak av de temaene som omhandler de ulike rammeområdene.

Arbeid og klima er to vesentlige saker for folk – og ikke minst for vår framtid. Så er det et faktum at regjeringen ikke har levert på de to områdene, og det er ikke så lett å være overbærende med regjeringen på akkurat det området – som en liten visitt til representanten Tina Brus innlegg.

Vi er altså i en situasjon nå hvor vi har nesten 140 000 mennesker i dette landet som er arbeidsledige. Jobbveksten i privat sektor som var skyhøy, er nå omtrent utradert. Vi har en olje- og energiminister som – når han går av – mest av alt kommer til å bli husket for alt han ikke gjorde. Dette handler selvfølgelig ikke om Troms, men det handler om et samfunn og et land som er på feil kurs, og som går i feil retning, og vi har en politikk som blir ført, som faktisk ikke virker på de store områdene. Uansett hvor mange ganger klimaministeren sier at de har en langsiktig og systematisk politikk, fungerer ikke politikken. Klimagassutslippene går opp. Han overtok en veisektor hvor utslippene var på vei ned. SSBs statistikk som kom i går, viser at veisektoren igjen har økning i sine klimagassutslipp.

Jeg er glad for at vi skal ha klimabudsjetter. Arbeiderpartiet er for det. Derfor har vi lagt fram en tabell som vi faktisk oppfordrer folk til å ettergå – både partier, miljøbevegelse og andre. Og det er utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor som innfrir våre utslippsforpliktelser fram til 2030. Jeg mener, basert på den usikkerheten og den utydeligheten som klimaministeren tilkjennegir i Stortinget når det gjelder konsekvensene av budsjettavtalen, at han burde ha fått embetsverket sitt til å regne på konsekvensene når det gjelder klima.

Kort om noen av utfordringene: Enova-satsingen er altfor svak til å klare å få på plass en infrastruktur for nullutslippskjøretøy som kan passe hele landet. 2025-kravet blekner med det som nå blir gjort. Det skulle vært langt hardere satsing på det. Når det gjelder biodrivstoff, er det kjempebra med vedtak i 2020 og et mål i 2030, men det må være forpliktelse bak det, dersom noen skal investere i å utvikle bærekraftig biodrivstoff i Norge. De forpliktelsene og de tydelighetene har ikke kommet. Når det gjelder karbonfangst, har katta kommet ut av sekken i løpet av budsjettbehandlingen. Nå er det kun ett anlegg regjeringspartiene og støttepartiene vil gjennomføre. Så min påstand er at budsjettavtalen – og regjeringen – fører landet i feil retning.

Ola Elvestuen (V) [12:16:20]: Jeg tenkte å avslutte, men det siste kan ikke få stå uimotsagt. Er det noe denne budsjettavtalen gjør, er det å ta landet i riktig retning, når det gjelder både klassisk naturvern og klimapolitikken.

Vi har gjort noen store vedtak i løpet av dette året. Vi har ratifisert Paris-avtalen, vi har også fått tilleggsvedtak i storting og regjering til den, vi har en energimelding som har satt noen målsettinger, ikke minst for nullutslippskjøretøy og biodrivstoff, fram mot 2030, og vi har nå også en sterk klimalov som skal vedtas senere, i tillegg til kollektivsatsing og annet som ligger inne i budsjettet. Vi tar et steg mot 2030.

Så må jeg si at det er ingen som sier mer, men gjør mindre enn Arbeiderpartiet. Er det noe vi har fått til i denne perioden, så er det et taktskifte. Og jeg må si at jeg har opplevd Arbeiderpartiet tidligere: Man har vært imot enten det har vært flyseteavgift, økninger av drivstoffavgifter, eller det har vært biodrivstoff. Man går nå offensivt inn, men det er å åpne en åpen dør – som det nettopp er den borgerlige regjeringen som har gjort.

Statsråd Tord Lien [12:17:38]: Takk til forrige taler.

La meg først si til dem som har snakket om en kontrollert avvikling av Norges største og viktigste industri, som finansierer så mange av de tingene vi ellers har diskutert i dag: Det man faktisk tar til orde for ved ikke å sette i gang et eneste nytt prosjekt på norsk sokkel, har ingenting med kontrollert avvikling å gjøre. Det handler om en ukontrollert avvikling og mye arbeidsledighet over hele landet.

Det var representanten Aasland som fikk meg til å ta ordet, på grunn av sin anklage om at denne regjeringen ikke gjør noe for å legge til rette for fortsatt verdiskaping og ikke minst sysselsetting i den norske oljeindustrien. Etter at den viktige satsingen på forskning, utvikling og demonstrasjon av ny petroleumsteknologi, som både bidrar til lavere utslipp fra produksjon på norsk sokkel og til høyest mulig verdiskaping basert på energiressursene våre, hadde ligget helt flat i åtte år under rød-grønt styre, har dagens flertall styrket dette arbeidet i alle budsjettene sammenlignet med de rød-grønne – så også i år.

Vi har levert på det vi lovte i valgkampen, det vi lovte i Sundvolden-erklæringen: tilgang på nytt areal, som er helt grunnleggende for at industrien skal kunne skape verdier også i framtiden. Nå senest sendte vi ut TFO-en for neste år på høring i går. Vi har levert på stabile og forutsigbare rammer som gjør norsk sokkel attraktivt i et internasjonalt konkurranseperspektiv. Og ikke minst, som jeg sa i mitt opprinnelige innlegg, er det ikke sånn at vi bare slår på utbygging av fornybar energi – som vi trenger mer av i et lavutslippssamfunn. Jeg sier ikke at det bare er sånn at industrien nå slår perioden under de rød-grønne: Vi bygger ut dobbelt så mye fornybar energi i dag som snittet de siste 25 år.

Det jeg reagerer aller mest på, er at representanten Aasland står på denne talerstolen og peker på at vi – denne regjeringen, dette flertallet – bruker for lite på å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren. Det må han gjerne mene, men det faktiske forholdet er at det ikke på noe tidspunkt med rød-grønt flertall i denne sal ble brukt mer enn 90 mill. kr på å redusere klimagassutslippene fra transport. De siste 12 månedene – og det er før dagens betydelige tildeling på flere hundre millioner kroner til transportsektoren – har Enova tildelt 800 mill. kr. Under de rød-grønne tildelte man maksimalt, gjennom Transnova, 90 mill. kr.

Man kan godt hevde at regjeringen gjør for lite. Vi gjør veldig, veldig mye mer enn tilfellet var da de rød-grønne hadde flertallet i denne sal.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:20:45]: Jeg lover å plukke fra hverandre innlegget til Vidar Helgesen i stad på bloggen min etterpå. Jeg har bare ett minutt, så jeg har ikke tid til å gjøre det her. Han er en del av en regjering som skulker klimamålene og lar være å kutte klimagassutslipp for å nå de målene han har muligheten til å nå i 2020, men istedenfor setter nye mål ti år fram i tid. Det er da jeg utfordrer Venstre: En av landets fremste pokerspillere på 2000-tallet sa at når han spilte nettpoker, lette han alltid etter hvem som var idioten rundt bordet, for det var ham det var mulig å tjene penger på. Men hvis det hadde gått ti minutter uten at han hadde funnet ut hvem det var som var idioten, var det han selv som var det.

Vel, Venstre: Det har snart gått fire år. Ulvene massakreres, det er frislipp på scooterløyper og kjøpesenterutbygging, motorveiene rulles ut, og jernbanen bygges for lavere fart. Det tildeles oljelisenser i rekordfart, også i områder der Venstre hadde avtale om at det ikke skulle bygges ut, og klimagassutslippene går opp. Spørsmålet er: Hvem er det som er idioten?

Terje Aasland (A) [12:22:02]: Det er kanskje på tide at de som nå sitter og bestyrer flertallet, begynner å vurdere Arbeiderpartiet ut fra den tiden vi faktisk lever i. For det første sier Elvestuen at vi sier mer og gjør mindre. Jeg vil oppfordre Elvestuen til faktisk å stemme for vårt budsjettforslag. Det hadde betydd at man hadde kuttet mer utslipp fram mot 2030 enn med det forslaget Venstre stemmer for. Jeg mener bestemt, og skal påstå det også i denne salen, at de utslippsreduksjonene vi har lagt fram i vår tabell, er reelle og mulige å oppnå og gjennomføre basert på vårt alternative statsbudsjett. Det kutter utslipp mer enn det Venstre nå velger å stemme for.

Og så: Energimeldingen inneholdt jo ingen klimatiltak – tvert om. De klimatiltakene som ble tatt inn i innstillingen, som til slutt ble rimelig grei, kom jo takket være Arbeiderpartiets klimaforslag fra februar.

Tina Bru (H) [12:23:14]: Man kan ikke klage på at det vises til hva slags resultater man leverte når man faktisk satt med makten, når man i dag sitter i opposisjon og flytter på politikken sin fordi man nettopp blir presset av nåværende posisjon. Hadde det ikke vært for de klimabudsjettene denne regjeringen har levert og vedtatt sammen med våre samarbeidspartier, ville heller aldri Arbeiderpartiets alternative budsjetter sett ut som de gjør. Det står ikke til troende.

Da Arbeiderpartiet styrte, la man ned biogassanlegg. Da Arbeiderpartiet styrte, ble det ikke noe grønt skatteskifte i transportsektoren, og det var ikke noe satsing på CCS – i hvert fall ikke som var vellykket. Så det står ikke til troende. Det er sikkert behagelig å glemme at man har sittet og styrt landet i åtte år, men det må det faktisk minnes om når man bruker sånne ord som man gjør i denne debatten.