Ingrid Heggø (A) [15:54:35 ] : Aller først: Ein stor takk til
både presidentskapet og ministeren, som heiv seg rundt så vi fekk
opp denne saka medan ho fortsatt er høgaktuell.
Stortinget har
med breitt fleirtal sett eit mål om at Noreg skal vera verdas fremste
sjømatnasjon, og eit klart mål om å auka verdiskapinga i sjømatnæringa.
Eg ønskjer i denne
interpellasjonen å setja søkelyset på kva som skal til for at vi
skal nå dette målet innanfor berekraftige, miljømessige rammer og
samstundes sikra god fiskevelferd.
Det har i den
seinare tida vore sett søkelys på både om dei miljømessige avtrykka
er for store, og om det er god nok fiskevelferd.
Veksten i verdas
befolkning fører med seg eit aukande globalt behov for mat. Helsemyndigheitene
verda over anbefaler auka inntak av sjømat for å betra folkehelsa.
Verdas jordbruksareal er under press. Klimaendringane forsterkar
dette presset på matjorda. Mykje av auken i matproduksjonen må difor
skje gjennom auka produksjon av sjømat.
Rundt 70 pst.
av jordas overflate er hav. Hausting av villfisk må skje innanfor
berekraftige rammer, og det er viktig med betre forvalting av viktige
fiskebestander, auka utnytting av råstoff frå både villfisk og havbruk
og utnytting av nye artar, også dei såkalla LUR-artane – dei lite
utnytta ressursane. Det er nok eit faktum at det kan vera mange
uutnytta ressursar i havrommet som vi enno ikkje veit noko om. Satsing
på forsking og innhenting av kunnskap er difor avgjerande viktig.
Eg vil også nytta
høvet til å påpeika det helsemessige ved å eta meir sjømat.
Det er nok brei
semje om at veksten innanfor sjømat først og fremst må koma innanfor
havbruk. Denne hausten har vi sett gruelege bilde av fisk der lus
har ete seg gjennom skinnet og ned på kraniet til fisken. Forklaringane
kan vera mange, men det finst uansett inga unnskyldning for å la
det gå så langt som vi har sett her. Korleis kunne dette skje? Har
vi reglar som er for mykje advokatmat? Er ankemoglegheitene for
romslige? Spørsmåla er mange, og eg er ikkje i tvil om at fiskeriministeren
er like forferda som eg, av desse bilda.
Difor er spørsmålet:
Korleis skal vi saman finna løysingar som tek i vare både god fiskevelferd
og produksjonsvekst?
Eg vil slett ikkje
bagatellisera, men likevel understreka at det er unntaka og ikkje
regelen vi har sett bilde av. Det kan vera greitt å minna oss sjølve
om at vi faktisk haustar 1,3 millionar tonn laks årleg frå norske
oppdrettsanlegg, i 2015-tal. I tillegg kjem andre fisk og skaldyr,
på om lag 800 millionar tonn. For å kunna byggja vidare på denne
suksessen må vi sikra at vi har dei rette verktøya i verktøykassa,
og at satsinga skjer innanfor berekraftige rammer og med god fiskevelferd.
Ei av utfordringane
vi ser, er korleis vi kan motverka negative miljøeffektar frå behandling
mot lakselus. Spesielt gjeld dette tømming av vatn med bademiddel
frå brønnbåt og bruk av flubenzuronar, kitinsyntesehemmarar og legemiddel
i ulike kombinasjonar. Dette har vore ute på høyring, og eg ser
fram til ministeren si oppfølging av høyringsinnspela. Det er mange
innspel om problem for skaldyr, spesielt for reker og hummar, som vi
får til Stortinget i desse dagar.
Eg meiner det
er altfor lite kunnskap på dette området og på konsekvensane av
tømming av vatn med bademiddel i sjøen. Er ministeren samd i det?
Eit breitt fleirtal
på Stortinget har vedteke produksjonsområde og at den totale miljøbelastninga
i området skal vera avgjerande for om ein får vidare vekst. Dette
meiner eg var ei klok avgjersle. Lus er kriteriet i første omgang,
men Stortinget var òg klar på at det skulle startast eit arbeid
med ein indikator for utslepp og ein alternativ utsleppsmodell der
den tillatne miljøbelastninga er definert for kvar enkelt aktør.
Det kan verka
som dette arbeidet har stoppa opp. Eg forventar at ministeren seier
meir om det.
Noreg har internasjonale
forpliktingar knytte til den atlantiske villaksen. Det er brei einigheit
om at vi skal ha både villaks og oppdrettslaks òg i framtida. Eg meiner
òg at innsatsen for at fleire smolt frå villaksen skal overleva,
må intensiverast, og då kan ein ikkje berre fokusera på lus. Det
er eit uomstridd faktum at lakselus tek livet av 1 pst. av den tilbakevende
laksen. Eg vil visa til tiltak som Norsk Villaksforvaltning føreslår,
der rett forvaltning av lakseelvane gjev gode resultat.
Rømming har Stortinget
òg fokusert på, og Stortinget står samla om ein nullvisjon. Vi har
òg bedt regjeringa utarbeida ein strategi mot rømming. Kvar ligg
han i løypa?
Alt i alt har
Stortinget samla seg om mange og viktige vedtak som skal sikra berekraft
og fiskevelferd, og eg ser fram til å høyra ministeren sitt syn
på dette. Er verktøya våre gode nok til at vi kan verta verdas fremste
sjømatnasjon med god fiskevelferd i høgsetet – og det innanfor miljømessige,
berekraftige rammer? Eg ser fram til debatten.
Svein Roald Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Per Sandberg [16:01:06 ] : Jeg vil først takke interpellanten,
som fremmer en meget viktig interpellasjon. Det er en viktig debatt,
og det er riktig som interpellanten peker på, at her skjer det veldig
mye. Som interpellanten også er inne på, er vi fortsatt ikke i mål
når det gjelder den kunnskapen som er nødvendig for å komme i mål.
Derfor er det mange prosesser på gang.
Vi har denne høsten,
som interpellanten påpeker, vært vitne til helt uakseptable tilstander
ved noen anlegg ved Frøya i Sør-Trøndelag. Jeg tror vi alle er 100 pst. enig
i at sånn skal det ikke være.
Jeg håper at Stortinget
har respekt for at jeg ikke kan kommentere konkrete saker som er
under etterforskning, men likevel vil jeg i likhet med interpellanten presisere
at de tilfellene vi har sett her, ikke er representative for næringen
som helhet. Det tror jeg er viktig å presisere. Vi vet at negativ
oppmerksomhet rettet mot enkeltaktører kan gi et negativt inntrykk
av næringen, og det blir helt feil. Mange oppdrettere – de aller
fleste – klarer å håndtere problemene med lakselus på en forsvarlig
måte, og det blir bedre og bedre.
Tilfellene vi
har sett ved Frøya, kan på en måte sammenlignes med dyretragedier
som vi enkelte ganger har sett innenfor landbruket. Da er vi alle
sammen enige om at dette er enkelttilfeller, og noe vi tar fullstendig
avstand fra. Det er dyreeiers ansvar å ivareta – i dette tilfellet
– fiskevelferden, herunder avlive fisken, om nødvendig.
God fiskevelferd
har en egenverdi og er en viktig forutsetning for god fiskehelse,
god kvalitet, godt omdømme og god lønnsomhet. Dette er derfor noe
som næringen ikke har råd til å gå på akkord med. Når det gjelder lakselus,
må vi vurdere helse og velferd for både oppdrettsfisken og villfisken.
Lavt lusenivå er viktig for å ta vare på villfisken, men samtidig
er det viktig å påse at behandlingen av oppdrettsfisken ikke går
ut over fiskevelferden.
Mattilsynet har
forvaltningsansvaret for dyrevelferd, både for landdyr og for fisk.
Dette er et arbeid som Mattilsynet legger stor vekt på. Jeg har
tillit til at de skjøtter dette på en god måte for alle dyr. Jeg
vil også legge til at Mattilsynet håndterte saken i Sør-Trøndelag
på en meget god måte.
Mattilsynet følger
opp oppdrettsnæringen gjennom de rapportene som næringen er pålagt
å levere, og avlegger tilsynsbesøk på stikkprøvebasis og ved bekymringsmeldinger.
Det var også en rutinekontroll ved slakteriet som medførte at Mattilsynet
fikk avdekket problemene ved Frøya.
Mattilsynet har
en rekke virkemidler som benyttes i denne typen saker. De kan fatte
vedtak for å avverge videre lidelse, bl.a. gjennom tvangsmulkt eller
utslaktingsvedtak. Ved uopprettelig skade kan de bruke overtredelsesgebyr,
politianmeldelse og tilbaketrekking av biomasse. Vi har i høst sett
at Mattilsynet ikke er redd for å bruke disse virkemidlene når det
er behov for det.
Negative historier
om lakselus og lusemidler som påvirker oppdrettslaks og villfisk,
svekker tilliten til havbruksnæringen i Norge. Det har vi ikke råd
til. Dette er en omdømmeutfordring som krever at næringen tar grep
i fellesskap. På samme måte som laksen finner veien til nye markeder
rundt omkring i verden, finner også bilder og medieoppslag om lakselus
og rømming veien til internasjonale konsumenter. Arbeidet med å
sikre tilliten til havbruksnæringen ute i verden starter her hjemme.
Offentlighetsloven
regulerer rett til innsyn i dokumenter i offentlig virksomhet. Jeg
tror at vi kan være enige om at denne loven sikrer en åpenhet i
et samfunn som vi alle er tjent med. Med tanke på at oppdrettsnæringen
drifter i allmenningen, må de også tåle å bli kikket i kortene.
Sånn jeg ser det, er deling av informasjon gjennom sider som BarentsWatch
med på å skape en åpenhet som faktisk gagner næringen. Da sitter
vi alle på den samme informasjonen, noe som gir en mye mer konstruktiv,
ærlig og nyansert debatt om hvordan tilstanden er, og som gir åpenhet
med tanke på tilstand, de utfordringene vi står overfor, og hvilke
løsninger vi skal søke.
Maten skal ikke
bare være trygg, den skal også være sunn og bærekraftig. Rent hav,
frisk fisk, lite medisinbruk, sunn og trygg mat fra havet – alt
dette henger sammen.
«Lakseeventyret»
på NRK Brennpunkt minte oss på at opplevelsen av sunn og trygg sjømat
kan vanskelig – eller umulig – skilles fra spørsmålet om produksjonsmetoder
og miljøbelastning.
Hva er vel viktigere
enn at vi serverer trygg mat? Få ting skaper mer støy og bråk enn
når folk mener de spiser mat som ikke er trygg. Oppfatninger om
uønskede stoffer, manglende bærekraft eller lidelse hos dyr kan gjøre
at noen styrer unna nettopp sjømat. Da kan virkeligheten lett bli
formet av det folk tror er virkeligheten.
Jeg vil at alle
i Norge – og alle eksportmarkedene våre – skal være trygge på at
den norske fisken de spiser, faktisk er trygg og frisk, og at den
har hatt god helse og god velferd. Det vet jeg at oppdretterne våre
jobber med hver eneste dag på merdkanten. Mattilsynet sørger for
at dette følges tett opp av myndighetene. For å la det være helt
klart: Fiskens velferd skal ivaretas, på linje med alle andre dyr.
Vi ser at havbruksnæringen
trenger å bli holdt litt i ørene. Det er jeg som statsråd ikke redd
for å si. I høst har det vært flere triste episoder, flere enn det
jeg og mange andre setter pris på – det må jeg si. Myndighetene
må bruke de verktøyene vi har for å ta ut dem som driver dårlig,
sånn at de som driver godt, kan oppnå vekst og forutsigbarhet. Derfor
tror jeg, og jeg er glad for at interpellanten også sier det, at
vi i fellesskap skal ha ambisjoner om at havbruksnæringen skal bli
sterkere, at havbruksforvaltningen skal bli sterkere, at regelverket
skal bli bedre, mer treffsikkert og rettferdig, og – ikke minst
– at vi skal framskynde ny teknologi som hjelper oss i kampen mot
lus.
Innenfor både
forvaltning, teknologiutvikling og forskning på nye fôrråvarer og
arter er vi inne i en veldig spennende tid.
Vi ser at grepet
med bl.a. utviklingskonsesjoner virker. Havbruksnæringen bruker
nå enorme ressurser på ny teknologi og utvikling. Mange gode ideer
har kommet inn for å bringe oss over i neste generasjons havbruksnæring,
som også møter de utfordringene vi er vitne til. Nye produksjonsmetoder,
ulike former for lukkede anlegg, anlegg som flyttes lenger ut i
havet, og oppdrett på land kommer raskere enn vi tror. Tiltakene
viser at næringen tar grep for å finne løsninger på de utfordringene
som i dag skaper tvil om næringens bærekraft, og som følger opp
det som Stortinget har sagt, at vi deler landet i produksjonsområder,
der den samlede belastningen innenfor disse produksjonsområdene
skal være førende i dette.
Så er det, som
også interpellanten peker på, en rekke tiltak som nå både er ute
på høring, og som jeg jobber parallelt med, som gjelder produksjonsområdene,
luseforskriften og andre områder, som gjør at vi kommer i mål med
et regelverk og en forvaltning som bidrar til å hjelpe næringen
framover, med ny utvikling innenfor bærekraftige målsettinger, men
som også gjør at vi kan nå de målsettingene sammen. Da må samspillet
mellom forskning, forvaltning og næring spisses i enda større grad
enn det som faktisk gjøres i dag.
Ingrid Heggø (A) [16:11:26 ] : Eg har sjølvsagt respekt for
at enkelttilfelle ikkje kan kommenterast, og det gjorde heller ikkje
eg i mitt innlegg.
Eg er veldig einig
i det som vart sagt, at god fiskevelferd har ein eigen verdi i seg
sjølv. Det kan vi gjerne vera flinkare til å seia frå Stortingets
talarstol, og oftare. Men eg saknar framleis svar på forslag, altså
konkrete tiltak om korleis vi skal unngå at dette kan henda igjen
i framtida. Ministeren sa òg at verktøya skal verta meir treffsikre.
Kunne det verta utdjupa litt meir kva ein ser for seg når ein seier
at dei skal verta meir treffsikre?
Så ville det vore
veldig fint å få svar på når vi kan forventa dei ulike strategiane
som Stortinget bad om i samband med Sjømatindustriutvalet. Havbruk
er ei veldig viktig næring, og det er viktige arbeidsplassar i distrikta og
over heile landet. Men det handlar òg om, som ministeren sa, at
forbrukaren skal vera trygg på at norsk oppdrettslaks er både trygg
og sunn å eta, og at han er produsert under tilfredsstillande forhold.
Både vi som politikarar og næringa sjølv ynskjer produksjonsvekst, og
det vert brukt enorme ressursar for å koma lusa til livs. Det er
lagt til rette for vekst når næringa får kontroll på denne luseproblematikken.
Som eg allereie
har vore inne på, er det viktig at vi også utvidar indikatorane
på andre kriterium enn berre lus. Her er vi kanskje ikkje heilt
samde i at framdrifta er perfekt. Eg må berre vedgå at der er eg
utolmodig etter å få på plass ein miljøindikator, noko eg trur ville
vore til svært stor hjelp for næringa. Eg vil òg påpeika at Arbeidarpartiet
i alle sine alternative budsjett har styrkt Mattilsynet utover regjeringa
sine forslag, og at styrkt mattilsyn hadde vore ein god hjelp i
dagens situasjon. Eg håpar på meir utdjuping, som sagt, om konkrete
tiltak. Og dersom det er riktig at luseveksten på dei melde anlegga starta
i vår, slik det er vist til i media, kan vi ikkje vera nøgde med
at det tok såpass lang tid før det kom til utslakting, som ministeren
no påpeika. Så spørsmålet er eigentleg, litt meir konkret: Er vi
fornøgde med at dette vart oppdaga ved ein rutinekontroll? Så skal
vi sjølvsagt ikkje døma utifrå media si beskriving, men eg må tilstå at
det var eit svært ubehageleg syn, og det gjer noko med omdømet til
ei heil næring som vi kunne vore forutan.
Statsråd Per Sandberg [16:14:43 ] : La meg bare først få gjenta
det som jeg sa i mitt første innlegg: Jeg har veldig tro på teknologiutvikling,
og der ser jeg en rivende utvikling. Når det gjelder utviklingskonsesjonene,
er det nå 43 ulike selskaper som har søkt om tillatelse. Nå sier
ikke jeg at alle disse får et positivt vedtak, men hvis alle skulle
ha fått et positivt vedtak, snakker vi om investeringer på mellom
15 og 20 mrd. kr i kampen for å få til en framtidsrettet og bærekraftig
oppdrettsnæring. Men mange får positive tilbakemeldinger, og det
skjer utrolig mye der ute.
Så er det riktig,
og jeg skjønner interpellanten veldig godt, at man skal være utålmodig,
for vi har store ambisjoner alle sammen. Derfor er det sånn som
jeg sa, at når det gjelder de andre kriteriene, dette med utslippsmodell
og rømningsmodell, som også Stortinget har sagt at skal legges inn
som kriterium, jobbes det nå parallelt med å få på plass disse produksjonsområdene
på en eller annen måte i 2017, sånn at vi kan begynne å måle resultatene
av de modellene som skal iverksettes, og da blir 2017 et spennende
år. Vi mangler noe kompetanse på å måle hvordan smittepresset i
norsk oppdrettsnæring blir når det gjelder villaksen, og det er
viktig. Det er ikke slik at villaksen skal styre havbruksnæringen,
men det er viktig for å ivareta villaksen at vi får kriterier for oppdrettsnæringen
som ivaretar dette, og det jobbes det med. Men det tar litt tid,
for vi mangler noe kompetanse på det. Det samme med rømningsmodell,
det jobbes det også med, parallelt. Samlet belastning innenfor produksjonsområdene
skal måles gjennom modeller i 2017. Og så skal jeg komme til Stortinget
på egnet måte, sånn som Stortinget har sagt, med den modellen som
velges.
Så er det sånn
at regjeringen og samarbeidspartnerne også i budsjettet for 2017
mener – der var vi i hvert fall ikke uenige, for å si det sånn –
at forskning, forvaltning og tilsyn knyttet til disse utfordringene
skal øke betraktelig. Det kom også 10 mill. kr ekstra til Havforskningsinstituttet,
nesten øremerket luseproblematikken, for å få mer kunnskap rundt
dette. Så er det også dette med luseforskriften, som Mattilsynet
nå jobber med, et mattilsyn som for øvrig har fått styrket sine
budsjetter vesentlig.
Man er sannsynligvis
ikke i mål, men Mattilsynet driver mer omfattende kontroll og tilsyn
nå enn man tidligere har gjort. Man har kjørt en omfattende kampanje
fra Mattilsynets side i 2016, og det vil det også bli i 2017, rett
og slett for å ha bedre kontroll. Da er det også riktig som interpellanten
sier, at næringen selv har et vesentlig ansvar lagt på sine skuldre
for både å telle, å rapportere og å iverksette tiltak når man ser
at det går i feil retning.
Frank Bakke-Jensen (H) [16:18:16 ] : Jeg vil åpne med å takke
interpellanten for muligheten til å diskutere et viktig tema, men
det er en betinget takk, for det er et veldig skjørt tema vi behandler
nå. Når interpellanten spør hvordan vi kan legge til rette for at
vi skal slippe å se lignende tilfeller i framtiden, mener jeg at
vi i utgangspunktet kanskje skal tenke oss om når det gjelder den
formuleringen. Vi vil se lignende tilfeller i framtiden, nettopp
fordi vi har et godt tilsyn i Norge, og vi skal ha så stor åpenhet
rundt denne typen drift at en del av prosessene er at offentligheten
får vite om det som foregår.
Så har vi vedtatt
i Stortinget en mal for kunnskapsinnhenting rundt havbruksnæringen
som vil gi oss mange gode verktøy i dette arbeidet. Den trafikklysmodellen
vi har vedtatt, er en modell for å hente inn kunnskap, for å forvalte
kunnskap og for å legge rammer rundt drift som gjør at vi vil få
færre av disse tilfellene i framtiden, forhåpentligvis. Men det
er også sånn at vi som politikere må holde hodet kaldt av og til,
være tydelig på rollefordeling og rolleforståelse, slik at vi ikke
trår ut i det og forhåndsprosederer vanskelige saker, som ikke bare
treffer selskap, men faktisk også treffer ansatte helt nede på merdkanten.
Jeg synes denne
saken har vært litt vanskelig, sånn sett. Jeg mener vi har godt
av å rette ryggen og av og til tenke på maktfordelingsprinsippet.
Det er altså sånn at en sak skal etterforskes, og så skal det dømmes,
ikke av oss før noen er dømt, men av domstolene. Jeg mener at vi
ser eksempler på i media, som i saken fra Trøndelag, at det ikke
hele tida har vært ivaretatt. Jeg mener det er forskjell på å legge
ting ut på BarentsWatch for å opplyse offentligheten, og det å bruke
tipstelefonen til Adresseavisen når det gjelder en sak. IntraFish
intervjuet den 23. november Ivar Eiken, sjef for Mattilsynets avdeling
i Trondheim og omegn. Han sier at det er vanlig at de lager meldinger,
av hensyn til børsen. Nå er det vel sånn at det er selskapene selv
som skal vurdere hva som er børssensitivt for driften deres, så
de meldingene skal selskapene legge ut – det er ikke primært Mattilsynets
oppgave. Men man varslet altså selskapet om at det ville komme et
vedtak, og så sier han at det som kanskje er uvanlig, er at de også
hadde varslet Adresseavisen en time før om at det kanskje ville
komme en melding om en sak de kunne ha interesse av. Vi sa ingenting
om innholdet, sier den gode Ivar Eiken.
Her er litt av
det jeg mener er problematisk. Et tilsynsorgan som finner det opportunt
å tipse avisen om at de har gjort et arbeidsslag i dag også, skaper
usikkerhet rundt de prosessene. Og det skaper usikkerhet rundt rettssikkerheten
når folk fra forvaltningen og tilsynet finner det opportunt å varsle
avisen en time før man varsler selskapet det gjelder, og før man
legger ut pressemeldingen selv. Akkurat forståelsen av hvilken hatt
man har på seg, også når man er tilsyn, er det viktig at vi er litt obs
på og debatterer, for vi skal ha så rene og rettssikre prosesser
som mulig. Da løfter vi tilsynet, da løfter vi næringen, og da kan
vi stå med rak rygg, uansett hvilken sal vi er i, og si at her har
vi lagt politiske rammer som gjør at vi kan få dyrevelferd i internasjonal
toppklasse, vi har matproduksjon i internasjonal toppklasse, og
vi kan slå oss på brystet og si at vi har lagt til rette for å bli
verdens fremste sjømatnasjon.
Oskar J. Grimstad (FrP) [16:22:18 ] : Interpellanten skriv
at Arbeidarpartiet har som mål at Noreg skal bli verdas fremste
sjømatnasjon, og ønskjer å auke verdiskapinga i sjømatnæringa, noko
Framstegspartiet også kan slutte seg til. Vidare skriv representanten
at det må sikrast berekraftig forvalting, og at brot på regelverket må
fangast tidleg opp. Ja, det er eg einig i, og i og med dei ekstramidlane
som no bl.a. går til lusenedkjemping og ekstra tilsyn av Mattilsynet,
bør dette i større grad bli varetatt. Men dei som driv med oppdrett,
har ansvar for – og det kviler ei særskilt plikt på dei – å følgje
gjeldande lover og forskrifter.
Så stiller interpellanten
vidare det viktige spørsmålet:
«Korleis kan me saman leggje til
rette for at vi ikkje ser liknande negative saker i framtida?»
La meg først understreke
at det er bra at eksempel ingen ønskjer skal vere ein del av kvardagen,
blir avslørte, og at det blir politimeldt. Vi skal rett og slett
ikkje ha det slik, og med eit bakteppe av stadig nye eksportrekordar
veit vi at eit øydelagt omdøme vil ramme næringa svært hardt.
Havbruksnæringa
står overfor ei av dei største endringane innan forvaltning på svært
mange år. Stortingsmeldinga som skal ende ut i eit nytt regelverk,
kjem til å setje premissane for vekst og framtidig organisering i
heile næringa, og stortingsmeldinga om vekst i havbruket føreset
– m.a. gjennom trafikklyssystemet – at vi ikkje får oppleve slike
tilstandar.
Næringa sjølv
støttar også hovudinnretninga, at lus skal vere miljøindikatoren
for produksjonsregulering, og det er svært viktig.
Ambisjonane om
vekst i denne bransjen er svært store. Skal vi nå det målet, kan
vi ikkje la det bli ein del av kvardagen det som vi såg nyleg, som
også statsråden var inne på at ein slett ikkje ønskjer å sjå.
Oppdrett av fisk
til mat er genialt. Det er en berekraftig måte å produsere mat på;
klimagassutsleppa er låge, avfall kan bli tatt vare på, fosfor kan
bli resirkulert, fisken er sunn, arbeidsplassane er desentraliserte,
og det er god økonomi i denne aktiviteten. Det er – som mange beskriv
det som – rett og slett eit eventyr.
Så er det også
slik at det ikkje er nokon menneskeleg aktivitet som ikkje set spor
etter seg når det gjeld dei nemnde indikatorane. Men skal ein nå
målsetjinga om ei fire–femdobling av dagens produksjon, er det avgjerande
at alle aktørane innanfor denne næringa forstår kor viktig det er
med seriøs og god forvaltning.
Lusebehandling
med kjemikaliar er ei utfordring, det viser forskinga som vi har
sett. Men vi produserer 35–36 millionar måltid dagleg, og med ei
auka befolkning, frå 7 til 9 milliardar menneske, ser vi at havrommet
er den plassen der vi er nøydde til å ta ein større del av maten
frå. I dag tar vi 2–3 pst. av maten vår frå havrommet, så det bør
og kan aukast. Men det skjer ei rivande utvikling, som også statsråden
var inne på.
Vi gir no 10 mill. kr
ekstra bl.a. til lusenedkjemping. Mattilsynet vil ha ekstra kontrollar,
og vi har moglegheiter til å nå målet om å bli verdas beste og største
sjømatnasjon.
Heilt til slutt:
Eg er glad for at representanten Bakke-Jensen også kom med nokre
litt korrigerande ord med omsyn til Mattilsynet, for vi opplever
av og til at Mattilsynet prosederer saker i media, og det er ikkje
bra for tillita til Mattilsynet. Når ein konstaterer brot og set
i verk tiltak, er det slik det skal vere, men når ein i tillegg
begynner å prosedere i media, er det slett ikkje heldig, og det
bør ein tenkje nøye gjennom. Vi har mattilsyn langs heile kysten
vår og fleire kontor som varetar dei oppgåvene som Mattilsynet har.
Da kan det ikkje vere slik at eitt mattilsyn har denne forma for
aktivitet, mens andre opererer på ein heilt annan måte. Der må ein
prøve å samordne seg i større grad, slik at det står fram som truverdig
og godt.
Geir Pollestad (Sp) [16:27:03 ] : Eg vil starta med å takka
interpellanten for å ta opp eit viktig tema og vil knyta nokre kommentarar
til den debatten som har vore så langt.
Det er ingen tvil
om at det er eit konfliktnivå mellom myndigheiter og næring. Det
har det vore ei rekkje oppslag om. Me har òg sett – i alle fall
periodevis – at statsråden har svinga seg i den debatten.
Den første utfordringa
vil vera å få eit betre samarbeid mellom myndigheiter og næring,
der ein ikkje styrer berre under tilsyn og med vedtak, men der det
òg er dialog for å styra næringa. På sikt trur eg det er ein langt meir
effektiv måte å styra næringa på, enn med vedtak og eventuelt etterfølgjande
rettsleg prosess. Det er ei problemstilling som eg håpar statsråden
kan omtala litt, med omsyn til kva som er hans tankar for å løysa
det.
Så er det slik
at ein kjem fort opp i dilemma når ein skal laga ulike modellar
og rammevilkår for næringane. Ein av dei tinga eg beit meg merke
i, som statsråden sa i sitt innlegg, illustrerer akkurat det dilemmaet.
Statsråden sa at ein skal ta ut dei som driv dårleg, slik at det kan
verta vekst for dei som driv bra. Ja, det er det veldig enkelt å
vera einig i. Samtidig framhevar ein modellen med produksjonsområde,
som inneber at ein vurderer å forvalta fleire av dei som driv med
oppdrett, under eitt – ei slags kollektiv forvalting. Der er det
fort gjort å gå i spagaten. Eg skal ikkje leggja skulda på statsråden
for det, men det er ingen tvil om at den modellen som Stortinget
har vedteke, gjev utfordringar, og me må sørgja for at forvaltinga
byggjer på at den som driv med oppdrett, kan påverka sin eigen vekst
direkte gjennom å driva bra.
Eit anna element
som er viktig for å sikra legitimiteten til oppdrettsnæringa, er
at dei lokalsamfunna som stiller areal til rådigheit, får sin del
av det. Senterpartiets prinsipielle haldning har vore at me ønskjer
ei arealavgift. Så har me valt i Stortinget heller å gå inn for
modellen med eit havbruksfond, for å få eit breiast mogleg politisk
fleirtal for det. Dei første innbetalingane kjem i 2016. Slår veksten
som er spådd, til, vil havbruksfondet vera ei gullgruve for oppdrettskommunane.
Men eg vil utfordra
statsråden på om han har oppdaterte forventingar utover det som
er beskrive i statsbudsjettet, og utover det som er beskrive i salderingsproposisjonen
for 2016, om korleis utviklinga og innbetalinga til havbruksfondet
vil verta framover. Det er eit betydeleg utolmod i lokalsamfunn
langs kysten etter å få dei pengane som dei meiner å ha rettmessig
krav på.
Ambisjonen om
Noreg som verdas fremste sjømatnasjon deler òg Senterpartiet, og
me er òg opptekne av at når dette skal verta verkelegheit, og når
ein skal ha vekst, må dette skje med eit mangfaldig aktørbilete:
store aktørar og mellomstore aktørar, men òg rom for små aktørar.
Det gjeld innanfor både fiskeri og oppdrett. Det vil svekkja legitimiteten
til næringa dersom det er slik at all laks er på børs. Me treng
det lokale eigarskapet, me treng ei moglegheit til å kunna etablera
seg som ny, både innanfor fiskeri og innanfor oppdrett.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:31:40 ] : Først til Pollestad:
Eg er veldig einig i mange av vurderingane han har gjort knytt til
havbruksfond osv., men eg hadde ikkje tenkt å ta det opp i denne
debatten, dette er jo ein annan type debatt. Eg synest det var to
veldig gode innlegg frå interpellanten og statsråden, det vil eg
seie, og gir ros for gode perspektiv. Det var interessant å lytte
til, rett og slett.
Eg trur det er
i allmenn interesse for det første at fisken er frisk og sunn, og
for det andre at oppdrett ikkje øydelegg for anna liv i sjøen eller
andre næringar. Eg trur at viss ein skal bli verdas fremste sjømatnasjon,
må det omhandle dette også. Det er i allmenn interesse, både næringsaktørane,
kystsamfunn og annan fisk og anna liv i havet.
Så er vi ikkje
der heilt enno, langt på veg. Eg beit meg merke i ei setning statsråden
sa på slutten av innlegget sitt. Han tok tak i sterkare forvaltning
osv., men peikte også på at løysinga kjem. Eg trur at viss det er
ein stad der det kan vere politisk ueinigheit her, som det openbert er,
ligg det langs to aksar. Den eine er: Kva skal omsynet til miljø
og andre næringar vere? Kor tungtvegande skal det vere? Og ikkje
minst: I kor stor grad skal forandring kome av seg sjølv gjennom
næringa, altså kva er graden av offentleg engasjement i desse sakene?
SV vil for det første setje omsyn til hav og andre næringar veldig
høgt, og vi trur at endringar ikkje skjer utan eit betydeleg, betydeleg
offentleg engasjement i desse sakene.
Jo fleire fiskar
som lever i eit lite område, i ein merd, jo fleire fiskar ein har
oppi der, jo større risiko blir det for sjukdom og smitte, og ein
aukar risikoen for at det blir skadar, at dyrevelferda blir øydelagd,
osv. Men dette kan motverkast med legemiddel, men desse legemidla
kan ha negative konsekvensar for anna liv. Ein er da i ein situasjon
der vi har kampen mot lakselus, eit stort luseproblem og politisk
press for å kjempe mot det, og så blir dette i stor grad kjempa
mot med bruk av legemiddel. Tømminga frå brønnbåtane veit vi at
kan ha store konsekvensar for anna liv. Dessutan ser vi tilløp til
ei ny resistensutvikling i laksen, som også fører til at ein må
ta i bruk sterkare dosar legemiddel, og ein får det som på engelsk
er kalla «race to the bottom», der ein ikkje aner kva fortsetjinga
vil vere om du berre fortset å auke doseringar på doseringar.
HI og Universitetet
i Bergen påpeikte i forsking for berre litt over eit år sidan at
ein cocktail, altså legemiddel brukte i kombinasjon, får ein veldig
mykje større og negativ effekt enn legemidla kvar for seg. Det får
alvorlege toksiske konsekvensar, som dei omtaler det som, og kan
ta livet av rekebestandar fleire kilometer unna utsleppsstaden.
Eg stilte difor eit spørsmål til fiskeriministeren om kvifor Fiskeridepartementet
droppa forslag om forbod mot bruk av denne typen påviseleg negative cocktails,
kvifor han stoppa det i høyringsutkastet som ligg ute til høyring
no. Dette bidreg til den negative spiralen vi må gjennom for å forme
næringa.
Kva tiltak er
det eigentleg vi har til rådigheit for å møte denne utfordringa?
Kampen mot lusa står på ein måte sentralt, både fordi ein tar i
bruk legemiddel som har konsekvensar langt utanfor merdane, og fordi
lusa i seg sjølv har negative konsekvensar for fisken og for villaksen.
Forsking er openbert ein veg ut av dette. Det er veldig spennande
genforsking som føregår. CRISPR-teknologien, som er ein veldig skummel
teknologi, kan skape fisk som iallfall ifølgje teorien er både lusevaksinert
i utgangspunktet, impotent og heimekjær. Han vil ikkje rømme, meiner
forskarane. Dette er ny teknologi som gjer at ein isolerer problema
i mykje større grad, at ein ikkje får utslepp til omgivnadene rundt
i stor grad, men held seg innanfor.
Så er det sjølvsagt
tiltak vi sjeldan diskuterer her, men som eg meiner vi openbert
også må ta i bruk. Det er førebyggjande tiltak, altså å redusere
MTB – maksimalt tillaten biomasse. For det er klart at jo meir ein
stappar på eit lite område, jo større er risikoen for skadar.
Rasmus Hansson (MDG) [16:36:53 ] : Takk til interpellanten,
som tar opp et veldig viktig tema og har gitt mange, inklusive statsråden,
anledning til å komme med gode og konstruktive innlegg i en debatt.
Det er lovende. Men jeg tror vi må ha som utgangspunkt for denne
debatten å ta inn over oss hva som er oppdrettsnæringens situasjon.
Det ene er: Jeg har vært involvert i oppdrettsdebatten siden rundt
2000, og jeg har for lengst mistet tellingen på antall statsråder,
antall representanter for næringen og antall næringspolitikere som har
insistert på at nå fikser vi luseproblemet. Og vi har ikke fikset
luseproblemet. Det har bare eskalert, i den forstand at totalvolumet
er minst like stort som før, og problemene som følger arbeidet for
å løse det, de til dels øker. Det må vi holde opp mot det som skjedde
da forurensningslovene ble innført og anvendt på norsk industri
på 1970-tallet, 1980-tallet og utover på 1990-tallet. Det var ganske
hardhendte greier. Det var ganske strenge krav til at utslipp skulle
vekk, det ville komme sanksjoner hvis de ikke forsvant, og det var
eksponering i media. Det virket fantastisk fint! Det finnes ikke en
sjel i norsk industri i dag som beklager den hestekuren industrien
var igjennom, og som har ført til at utslippene fra norsk industri
er nede i en tiendedel – eller enda mindre – av hva de var bare
for noen tiår siden. Det funker å gjøre næringen ansvarlig. Næringen
vokser på det, blir mer effektiv.
Det andre vi
må ta inn over oss, er hva norsk oppdrettsnæring grunnleggende sett
går ut på. Det er et gigantisk eksperiment som forsøker å holde
evolusjonen unna, og det kommer til å mislykkes. Når man setter
et astronomisk antall vertsdyr ut i et naturlig miljø hvor det finnes
en parasitt som har – som alle parasitter – et kolossalt reproduksjonspotensial,
skjer tre ting: For det første: Parasittbestanden eksploderer, og
det blir en enorm tilgang på parasitter over alt – hele tiden. For
det andre: Næringen pøser på med stadig nye og stadig mer desperate
virkemidler for å bekjempe parasitten. Og for det tredje: Evolusjonen
og parasitten jobber sammen med å utvikle parasitter som blir stadig
mer motstandsdyktige mot stadig flere virkemidler, som dermed blir stadig
kraftigere og brukes på en måte som både reduserer laksens velferd
og fører til stadig større problemer for miljøet som er rundt.
Det finnes bare
én langsiktig løsning på det problemet, og det er å skille vertsdyret
– laksen – og parasitten – lusen – fysisk fra hverandre, enten i
lukkede anlegg eller ved å drive oppdrett på steder hvor det ikke
er lakselus. Vi er på vei i denne retningen, men det går forbløffende
langsomt når man ser på hvordan denne næringen har fått utvikle
seg, og det går forbløffende langsomt når man ser på hvilken økonomi
som faktisk finnes i den næringen. Dette er jo en industri med bunnsolide økonomiske
muskler og veldig stor kapasitet til å ta ansvar for sine egne miljøproblemer.
Jeg er fullstendig
enig med både statsråden og alle andre som har minnet om at det
er svært bekymringsfullt at norsk oppdrettsnæring stadig blir eksponert
i norske og internasjonale media, med negativ påvirkning på sitt
eget opprinnelsesdyr, laksen, og på sjøørreten, og nå med dyrevelferdsproblemer,
som er den dårligste reklamen norsk sjømat kan tenke seg. En næring som
ikke på egen hånd umiddelbart tar ansvaret for å løse det problemet,
trenger hjelp, og den trenger hjelp fra myndigheter som har som
oppgave å sette de kravene som næringen selv år ut og år inn har
lovet å etterleve, men ikke etterlever. Da er det interessant med
den prinsipielle debatten om hvorvidt Mattilsynet skal eksponere
oppdrettere. Jeg minner om hva Mattilsynet gjør med restauranter.
De henger geipefjes på restauranter som ikke har god nok hygiene.
Det er et steinhardt virkemiddel og snakker direkte til kundene.
Det virker som bare det. Noe sånt trenger oppdrettsnæringen.
Ove Bernt Trellevik (H) [16:42:20 ] : Dette er ei spennande
og viktig næring. 50 000 arbeidstakarar rundt om langs kysten vår
arbeider anten direkte i denne næringa eller indirekte – i andre
næringar som er heilt avhengige av havbruksnæringa. Det er sunn
mat, og verda treng meir mat. Og me treng arbeidsplassar.
Det er no slik
at alle næringar set fotavtrykk. Men eg er for så vidt einig med
førre talar, Rasmus Hansson, som meiner at me må løysa dei utfordringane
denne næringa har. Det vert det jobba aktivt og intensivt med gjennom utviklingskonsesjonane.
Når ein ser på søknadsmengda der, har eg god tru på at me skal løysa
mange av dei utfordringane denne næringa har, for å kunna imøtekoma samfunnets
forventningar til vekst og utvikling i denne næringa.
Me kan alle vera
einige om at dei bilda som interpellanten viste til, ikkje er gode.
Det er stygge bilde. Då er det veldig kjekt å høyra både frå fiskeriministeren
og interpellanten at dei meiner at dette ikkje er representativt
for bransjen. Det er også andre som har teke til orde for det i
salen. Eg vil presisera at dette heller ikkje er representativt
for dei selskapa som er involverte. Det trur eg òg er grådig viktig
å ta med seg. Det er heller ikkje representativt for dei lokalitetane
som er involverte. No er det slik at nokre av desse lokalitetane
har kanskje ei større utfordring med omsyn til miljøet enn kva andre lokalitetar
har, og det trur eg òg er viktig å ta med seg når ein skal vurdera
konsekvensen av dei brota som har skjedd her.
Eg trur det er
viktig at me skil mellom kjensler og fakta i ei sak som dette. Det
er lett å hiva seg på slike bilde i media og beskrivingar frå journalistar
om kor ille verda er, og å haussa opp stemninga ved å verta med
på noko slikt. Eg trur det er viktig, som representanten Bakke-Jensen
sa, at tilsynsmyndigheitene faktisk enno ikkje har konkludert i
enkelte av desse sakene. Så me må vera litt forsiktige med å vera
dømmande før me kjenner det eigentlege resultatet og konklusjonane
til domsapparatet og tilsynsapparatet – før dei fattar sitt endelege
vedtak.
Me må vera klare
over at dette er biologisk produksjon, så slike bilde som dette
vil me kunna sjå i framtida òg. Det handlar om at enkelte fiskar
uansett vil vera såkalla sturarar, altså dei vil vera sjuke, dei
har kome til denne verda som dårleg fisk, og dei vil nødvendigvis
verta lettare angripne av lus, lettare angripne av sjukdommar. Slike
bilde vil me nok alltid kunna ha i framtida uansett korleis ein
klarer å løysa lusproblema i merdane våre. Det handlar om ein heilt
annan genetisk fisk om ein skal unngå at fisken er forskjellig i
desse merdane.
Ingrid Heggø
seier at det finst ikkje noka unnskyldning for det som har skjedd.
Det kan godt vera at det ikkje er det. Men det finst ei forklaring
på kvifor det har skjedd. Eg tenkjer ein bør setja seg inn i desse
selskapa sine tilsvar før ein konkluderer med at her er det noko som
er hakkande gale. Det hadde det kanskje vore tenleg at ein framståande
ansvarleg havbrukspolitikar frå Arbeidarpartiet hadde gjort. Då
hadde ho kanskje hatt kunnskap om nettopp forklaringane på kvifor
og korleis dette kunne skje.
Eg vil òg retta
eit kritisk søkjelys mot handteringa til Mattilsynet. Eg er ikkje
heilt einig med fiskeriministeren, som hevdar at dei har handtert
dette på ein utsøkt måte – reint fagleg kanskje, men ikkje i media.
Eg synest det er trist at det offentlege går så hardt til verks og
arbeider på den måten som representanten Bakke-Jensen viste til,
før selskapa sjølve har gjeve forklaringa si på korleis ting kunne
skje. Eg meiner det er svært uheldig at eit tilsynsapparat opptrer
på den måten – utan at det kanskje er skilleg grunn til å koma med
slike påstandar som det faktisk er vorte gjort. Eg tenkjer at Mattilsynet
skal utvisa forsiktigheit når det gjeld å offentleggjera det dei
har avdekt på eit tilsyn, før dei har fatta endeleg vedtak i dei
sakene dei jobbar med.
Ingrid Heggø (A) [16:47:11 ] : Takk til alle som har delteke
i interpellasjonsdebatten. Det har vore ein mangfaldig og god debatt.
Takk òg for svaret frå fiskeriministeren om når vi kan forventa
utsleppsmodell og rømmingsmodell, og om kva som ligg i løypa.
Eg synest det
var ei viktig presisering som kom frå ministeren om at vi har mangla
kunnskap om smitte, villaks og oppdrett, som han fokuserte på i
stad. Det er eg heilt einig i.
Dersom det er
det minste tvil om utviklingskonsesjonar, meiner nok ingen i denne
salen at alle skal få alt dei har søkt om. Det trur eg vi hadde
hatt for lite hav til.
Det har som sagt
vore ein mangfaldig debatt. Eg meiner at openheita som vi har i
Noreg, er veldig viktig å behalde. Eg vil rosa representanten Bakke-Jensen
for presiseringa rundt Mattilsynet – kven som skal tipsa, og kven
sin jobb det faktisk er. Eg er heilt einig i dei betraktningane
som vart gjorde der.
Det kom òg ei
viktig presisering frå representanten Trellevik om at dette sannsynlegvis
ikkje er representativt for dei selskapa som er omtalte, men eg
og Arbeidarpartiet har korkje dømt eller konkludert i dei politimelde
sakene. Tvert om sa eg klart ifrå om, i det andre innlegget mitt,
at vi har respekt for at vi ikkje kan diskutera enkeltselskap –
og skal heller ikkje gjera det i denne saka.
Det vi ikkje
har diskutert så mykje her i dag, er om produksjonsområda bør innførast
i så stor skala – altså heile landet med ein gong slik som er meininga
– eller om vi hadde stått oss på å innføra område litt om litt,
slik at vi hadde hatt kunnskapen på plass. Det er for å sikra oss
mot dei store kunnskapshola vi faktisk har, og for å sikra oss at
politikken vår er bygd på kunnskap.
Vi har heller
ikkje diskutert kva ein bør gjera med dei som ikkje følgjer opp
god fiskevelferd. Det hadde òg vore veldig greitt å få ministeren
sitt syn på.
Eg trur det er
veldig stor einigheit om at vi skal vera i front innan forsking
og utvikling – og òg med å innhenta kunnskap. Det meiner eg eg har
høyrt frå alle innlegga i saken i dag, og eg støttar sjølvsagt opp
om det sjølv.
Målet etter denne
debatten er nok framleis at Noreg skal vera verdas fremste sjømatnasjon,
med verdas beste fiskevelferd, og at dette skal skje innanfor berekraftige rammer
med omsyn til miljøet.
Statsråd Per Sandberg [16:50:26 ] : Jeg vil også takke for
en god debatt, og jeg er helt sikker på at det ikke er den siste
debatten vi vil ha rundt disse utfordringene, med de ambisjonene
som ligger til grunn. La meg bare kort få kommentere noen få ting.
Når det gjelder
Mattilsynet, har også jeg fått noen bekymringsmeldinger om at det
er forskjellsbehandling rundt omkring, men vær klar over at Mattilsynet
driver i stor utstrekning. Majoriteten av jobben til Mattilsynet er
å drive dialog og veiledning – Mattilsynet fatter vedtak kun der
det er nødvendig – majoriteten av jobben er der, og den mener jeg
foregår på en meget god måte, som også i stor grad er til bistand
for næringen. Det er det viktig å presisere.
Jeg tror at det
er veldig bra og riktig å konkludere med at helsestatusen i norsk
oppdrettsnæring er god, og at Norge er fri for de aller fleste internasjonalt
listeførte sykdommene. Dette er en ung næring i Norge. Vi har fortrinn,
og vi kan dette. Men det er mer å gå på.
Det er også å
bemerke at oppdrettslaksen nå er det mest kontrollerte matproduktet
man har i Norge. Det er 12 000–13 000 enkeltindivid som kontrolleres
hvert eneste år, og så langt har man ikke funnet utslag i noen av
disse kontrollene som går utover de grenseverdiene som er satt for
mat – og det er det viktig å presisere. Men det er klart at når
man får slike situasjoner, har vi selvfølgelig noen utfordringer.
Interpellanten
spør også om hvilke verktøy vi har. Det har jeg kvalitetssjekket.
Oppdrettsnæringen og oppdrett av fisk ligger selvfølgelig under
alle de andre lovene vi har, matloven, dyrevelferdsloven osv., og
Fremskrittspartiet og regjeringen har i tillegg fått på plass et
dyrepoliti. Så kontrollmekanismene og sanksjonsmulighetene foreligger
på samme måte overfor havbruk som overfor andre typer dyr.
Når det gjelder
de andre kriteriene som interpellanten er opptatt av, og som Stortinget
har vedtatt, vet jeg i hvert fall at det som har kommet lengst,
er kriteriene for rømming, med en strategi. Det vet jeg foreligger.
Det kommer på mitt bord forhåpentligvis før jul, så jeg får kvittert
ut også den.
Men når det gjelder
utslippsmodell, må jeg nok innrømme at der må man ha litt mer tålmodighet,
for det er komplisert. Det er uhyggelig komplisert.
Som jeg sa innledningsvis,
har jeg flere saker på høring nå. Jeg driver og samler sammen høringene,
bl.a. dette med «dropsoner» for badevannet.
Jeg ser også
på medisinbruken. Når representanten Knag Fylkesnes stilte spørsmål
om hvorfor jeg ikke legger ned et forbud, er det fordi jeg er åpen
for at det plutselig dukker opp medisiner som kanskje kan hjelpe
oss alle sammen, og da kan vi ikke nedlegge et forbud.
Presidenten: Debatten i
sak nr. 6 er avsluttet.