Kjersti Toppe (Sp) [10:04:04 ] : Korleis eit samfunn tar ansvar
for sårbare grupper, seier alt om samfunnet. Barn og unge som opplever
omsorgssvikt, er ei slik sårbar gruppe. Barnevernet sitt samfunnsoppdrag
og hovudoppgåve er å sikra at barn og unge som lever under forhold som
kan skada helsa og utviklinga deira, får nødvendig hjelp og omsorg
til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.
Barnevernet skal gi hjelp til barn og unge som vert utsette for
omsorgssvikt, og barn og unge med alvorlege åtferdsvanskar.
Fylkesmennene i Hordaland, Rogaland
og Troms har lagt fram ein knusande granskingsrapport i saka om
den såkalla glasjenta, den no 18 år gamle Rogalands-jenta «Ida»
sitt to og eit halvt år lange opphald under barnevernet si omsorg.
Ida er ikkje det rette namnet til jenta, men ho vert kalla det i
artiklane.
Hovudkonklusjonen er at jenta ikkje
har fått ein oppvekst og ei omsorg som er i tråd med det samfunnet
vårt har slått fast at barn skal ha. Det spesielle med rapporten er
at han kom i stand etter at «Ida» sjølv kontakta Stavanger Aftenblad.
Stavanger Aftenblad laga artiklar om saka, og det var på den bakgrunnen
og ut frå informasjonen som kom fram der, at fylkesmennene sette
i gang gransking. Det er påvist lovbrot og uforsvarlege tenester
hos både offentleg og privat barnevern, Bufetat og helsestell. Rapporten
som er lagd fram, går lenger enn å fastslå at det offentlege har
svikta. Rapporten konkluderer med at «Ida» har lidd under systemfeil.
Historia til «Ida» er slik at ein
ikkje kan tru det ein les, at det faktisk er sant – at barnevernet
faktisk kan øydeleggja traumatiserte barn på dette viset, at barn
står fullstendig utan rettstryggleik, at dei ikkje vert høyrde,
at dei vert flytta rundt og rivne opp frå nærmiljøet, opplever massiv tvangsbruk
og eit offentleg hjelpeapparat som ikkje snakkar saman, og eit hjelpeapparat
som er mest opptatt av å forsvara systemet, at protokollane er førte
rett.
Mange har snakka om systemsvik og
systemfeil i denne saka. Eg er ikkje heilt einig. «Glasjente»-saka
viser ikkje systemsvik i barnevernet. Ho viser svik sett i system.
Det gjeld både barnevern, helsestell, politi og tilsynsmyndigheitene.
Det har vore systematikk i sviket frå både barnevern, helsestell,
politi og tilsynsmyndigheiter, alle instansar som sjølvsagt eigentleg
er til for å hjelpa, for å sikra barnet si helse og utvikling. Dei
har bidratt til det motsette. Det er trist, uendeleg trist. Dette
sviket kan ikkje fortsetja.
«Ida» flytta våren 2014 på barnevernsinstitusjon.
Ho var ei traumatisert jente som hadde opplevd omsorgssvikt. Det
kommunale barnevernet hadde vurdert omsorgsovertaking mens ho var
yngre, utan at det skjedde. Men ho var ikkje domfelt, ho hadde ikkje
rusproblem, ho var aktiv i idrett og gjorde det greitt på skulen.
Det var før barnevernet tvangsflytta henne på institusjon. Det er
mange saker om barnevernet som går på om omsorgsovertaking er rett. Det
er ikkje det dette handlar om. Det handlar om kva som skjedde da
barnevernet tok over omsorgsansvaret.
16 år gamal, i september 2014, kom
«Ida» til Bardufoss lufthamn i handjern saman med sivilt politi
og ein saksbehandlar i barneverntenesta. Dette var «Ida» si sjuande
flytting på åtte månader. Ho skulle til Aleris Nymogården, der ho
skulle bu i einetiltak saman med to tilsette til stades til kvar
tid. Ho var sjuk og oppførte seg valdeleg og truande. Ho hadde frå
før fleire kortvarige opphald bak seg ved barnevernsinstitusjonar
i Bergen, Øygarden og Stavanger. I Øygarden sette ho fyr på rommet
sitt i desperasjon over å vera tvangsplassert langt vekke frå heim
og nærmiljø.
På to år hadde «Ida» minst 87 gonger
vorte utsett for tvangsinngrep ved institusjonane ho hadde budd
på. 36 av inngrepa var fysisk maktbruk, som legging i golvet. 58
forskjellige tilsette ved institusjonane hadde anten vore direkte
involverte i maktbruk mot «Ida» eller til stades da det vart brukt
makt mot henne. Politiet har minst 49 oppdrag knytte til «Ida».
Minst 24 gonger har ho vorte lagd i handjern av politiet. Og ho
var berre 16 år. I tillegg har politiet ved fleire høve brukt sterkare
maktmiddel, som peparspray, «bodycuff», kroppsvisitering, strips
på beina og spyttmaske. Éin gong har politiet, ifølgje vitne, sikta
på henne med våpen. Minst åtte gonger har ho vorte tatt med til
politistasjonen eller sett på glattcelle.
I rapporten frå fylkesmennene kjem
«Ida» sjølv med råd til tenestene. Ho seier at ingen har spurt henne
om det som verkeleg plaga henne, om korleis ho opplevde tvangsbruken.
Ho seier at barnevernet alltid må snakka med barnet eller ungdomen
først, og høyra godt på barnet. Ingen unge må bu aleine på institusjon
om dei ikkje vil det sjølve. Ho seier at flytting berre må vera
for ein periode, at ingen barn eller ungdom må verta flytta så langt
vekk at dei nesten ikkje skjønar dialekta til folk, eller at dei
ikkje har naboar. «Ida» seier at dersom barn må flyttast frå foreldra, må
politiet bruka minst mogleg makt. Om barne- og ungdomspsykiatrien
seier ho: Eg orkar nesten ikkje å snakka om dei. Dei la meg i reimer.
Dei skulle jo vera der for å hjelpa. Og dei må ikkje sjå ut som
om dei ikkje bryr seg.
Akkurat no sit «Ida» i ungdomsfengsel
og sonar ein dom for vald mot politi og barnevernstilsette. Det
er eit paradoks med tanke på at ho har opplevd så mykje maktmisbruk
mot seg sjølv, frå det offentlege.
Kva kan Stortinget gjera for å hindra
at andre barn i same situasjon, med åtferds- og relasjonsproblem,
med ein traumatisk barndom, opplever det same som «Ida»?
Fylkesmennene kjem med 33 tiltakspunkt
i sin rapport. Dei er velmeinte. Mange er sjølvsagde, som at medverknad
må verta til samarbeid med barnet. Men det viktige er at tilrådingane
må gjennomførast i praksis på kvar enkelt institusjon og i kvar
enkelt kommune. Det handlar om kultur og leiing og om å styrkja
førstelinjetenesta. Men det som skjedde med «Ida», skjedde jo ikkje
på grunn av lover eller forskrifter, men trass i lover og forskrifter.
Lover og forskrifter er tydelege på barns medverknad og barns rett
til hjelp. Men det har ikkje skjedd. Korleis er det mogleg?
Påpeikinga om at ein må gå gjennom
ordbruken i barnevernet, er viktig. Det vert òg føreslått i NOU-en
om ny barnevernlov, som å erstatta ordet «plassering» med ordet «bustad».
Det er heilt rett. Vi snakkar jo om ungar, ikkje sant? Ikkje kriminelle.
«Glasjente»-saka må få konsekvensar,
og det er ikkje berre barnevernet som treng ei reform. I NOU-en
om ny barnevernlov vert det f.eks. føreslått ei ny barnevernhelsereform,
og det trengst. Det som kjem fram i denne saka, er systematikk i
det manglande tverrfaglege samarbeidet. Det har vorte ein regel
og ikkje unntaket. Ein kan sjå på barne- og ungdomspsykiatrien,
som får sterk kritikk, der ungar går lenge utan å få ei utgreiing,
utan å få ein diagnose. I ei tid og i ein situasjon der vi sørgjer
for å senda normalt fungerande ungar til fastlegen for å få attest
for sjukefråvær i vidaregåande skule, sørgjer vi ikkje for at ungane med
dei største behova for hjelp frå helsestellet får det. Politiet
får òg sterk kritikk. Dei er ikkje omfatta av tilsynsrapporten,
men at dei bidrar inn mot barnevernet med så mange tvangssituasjonar,
utan å vita kva den ungen har opplevd før, er uakseptabelt, og det
er ikkje eit fagleg godt arbeid.
Tilsynsmyndigheitene har innrømt
at dei ikkje har gjort jobben i denne saka, at dei som skal ha tilsyn,
og som skal påvisa når det skjer feil og manglar, ikkje har hatt
kompetanse eller struktur for arbeidet, og det er veldig alvorleg. Eg
tenkjer at den eigentlege tilsynsmyndigheita i denne saka er Stavanger
Aftenblad. Fylkeslegen i Hordaland, som har leia granskinga, har
sagt unnskyld til «Ida». Mitt spørsmål er om også statsråden vil
seia unnskyld til «Ida» for måten det offentlege har svikta henne
på. Mitt andre spørsmål er kva granskingsrapporten om «glasjenta»
faktisk vil føra til av endringar på kort og lang sikt. Møtet mellom
departementa, som var no på fredag, er etter mitt syn ikkje tilstrekkeleg.
Statsråd Solveig Horne [10:14:10 ] : «Ida»s historie har gjort
sterkt inntrykk på meg, og jeg har sagt unnskyld til «Ida» for det
hun har opplevd.
Dette er en alvorlig sak, og det
er alvorlig at «Ida» har vært så mange år i barnevernet uten at
hun har fått den hjelpen hun skulle hatt. Det er også tankevekkende
at det måtte en avisartikkel til før vi så hele «Ida»s historie.
Barn og unge i barnevernet skal ikke oppleve det «Ida» har gjort.
Rapporten viser at det har sviktet
i mange ledd, og kritikken av systemet er svært alvorlig. «Ida»
fikk ikke god nok hjelp og oppfølging, og det påpekes flere brudd
på kravene i barnevernsloven og i helselovgivningen. «Ida» har ikke
fått medvirke i sin sak, og det har i liten grad vært dokumentert
hvordan hennes synspunkter ble ivaretatt. Bruken av tvang blir kritisert,
og det har vært svikt i samarbeidet mellom tjenestene. Lovbruddene
vil bli fulgt opp av Fylkesmannen og av dem som er ansvarlige.
Selv om hele tilsynssaken kun omhandler
én bestemt sak, inneholder rapporten også vurderinger, anbefalinger og
kritikk av mer generell karakter som retter seg mot kommunene, Bufetat,
barnevernsinstitusjoner, helseforetak og tilsynsmyndighetene.
Et sentralt grunnlag for tilsynsrapporten
har vært å involvere «Ida» på en helt annet måte enn hva som er
vanlig. Hun har fått lov til å komme med sine synspunkter og har gitt
informasjon om saken. Dette er en helt ny måte å føre tilsyn på.
Jeg er glad for at Helsetilsynet og fylkesmennene vil se kritisk
på sin egen praksis i lys av erfaringene fra dette tilsynet.
For å forsikre oss om at rapporten
blir fulgt opp, har helse- og omsorgsministeren og jeg hatt møte
med våre to direktorater, Helsetilsynet, Fylkesmannen i Hordaland
og representanter fra helseforetakene. Det arbeides nå på flere hold
med å følge opp rapporten, både på kort og på lang sikt. Både kommune
og stat må ta grep for å hindre at andre barn skal oppleve det samme
som «Ida» har gjort.
Utviklingen på barnevernsområdet
går i rett retning på mange områder. Fra undersøkelser vet vi at
åtte av ti familier er fornøyd med de hjelpetiltakene de har fått,
og at befolkningens tillit til barnevernet er økende. Det er færre akuttplasseringer,
og bruken av fosterhjem i nettverk og slekt øker.
Men til tross for at kvaliteten på
noen områder stadig blir bedre og mange gjør en stor innsats for
å gi barn god hjelp, må vi erkjenne at det fortsatt er en vei å
gå for at alle barn i barnevernet får den beskyttelsen og ivaretakelsen
de har behov for. Risikoområdene som trekkes fram i rapporten, er
godt dokumentert.
Det har i de senere årene vært satt
i gang mange tiltak for å styrke barnevernet. Fra og med 2011 har
kommunene fått øremerkede midler for å styrke kapasiteten i barnevernstjenestene.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ble fra 2014 fagdirektorat
også for det kommunale barnevernet.
I juni 2014 ble barns rett til medvirkning
i barnevernet styrket. Det er nå presisert i barnevernsloven at
retten til medvirkning gjelder i alle forhold som berører barnet. Barn
har også mulighet til å ha med seg en særskilt tillitsperson. Samtidig
ble det lovfestet et krav om at alle tjenester og tiltak etter barnevernsloven
skal være forsvarlige når det gjelder både innhold, omfang og når
tjenestene ytes. Tilsynsmyndighetene kan dermed konstatere avvik med
hjemmel i forsvarlighetskravet, slik som fylkesmennene også har
gjort i denne saken.
Arbeidet med å styrke barnevernets
kompetanse skal intensiveres neste år. I statsbudsjettet for 2017
varsler regjeringen en ytterligere satsing på kvalitets- og kompetanseutvikling
i barnevernet. I år får kommunale barnevernstjenester tilbud om
opplæring for å øke sin kompetanse i undersøkelsessaker. I februar
i år startet en satsing på videreutdanning for ledere i kommunalt
og statlig barnevern.
Barn i barnevernet må få den helsehjelpen
de trenger. Derfor skal barnevernsinstitusjonene ha en egen helseansvarlig
for at samarbeidet med primær- og spesialisthelsetjenesten lokalt
skal bli bra. Rollen til den helseansvarlige er presisert i de nye
retningslinjene fra 2016, og det utvikles nå et digitalt opplæringsprogram
om barns helse for ansatte i barnevernsinstitusjoner. Jeg har tro
på at disse tiltakene vil bidra til høyere kvalitet i barnevernet.
Tilsynsrapporten viser at samarbeidet
har sviktet. Det handler om at forvaltningsnivåer må snakke bedre sammen,
og at samarbeidet mellom sektorene må bli mer forpliktende – noe
som er helt nødvendig for at barn som trenger det, skal få den rette
hjelpen.
Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet fikk i 2015 en rekke felles oppdrag som var
særlig rettet mot barn i barnevernsinstitusjoner, bl.a. om kartlegging,
samarbeid og kunnskapsutvikling. I den sammenhengen skal de to direktoratene
levere felles anbefalinger til hvordan samarbeidet mellom barnevernet
og helsetjenesten kan styrkes, på grunnlag av innspill fra en bredt sammensatt
arbeidsgruppe. I samarbeid med helse- og omsorgsministeren vil jeg
komme tilbake til oppfølgingen av de anbefalingene.
De regionale helseforetakene fikk
i 2015 i oppdrag å sørge for strukturer og rutiner som sikrer barn
i barnevernsinstitusjoner nødvendig utredning og behandling for
psykiske lidelser og rusavhengighet. Alle regionale helseforetak
har meldt tilbake at dette arbeidet er iverksatt.
Helse- og omsorgsdepartementet utreder
også pakkeforløp for psykisk helse og rus. Ett av pakkeforløpene
har barn i barnevernsinstitusjoner som målgruppe. Formålet er å
gi større forutsigbarhet for pasienter som venter på utredning og
behandling, og bedre samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene.
Vi vurderer nå om det kan være hensiktsmessig å anvende denne helhetlige
tilnærmingen på andre områder innenfor barnevernet.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
har også et pågående samarbeid med Politidirektoratet om retningslinjer for
politi og barnevern. Målet er å øke kvaliteten på undersøkelser
hvor det er mistanke om vold eller seksuelle overgrep fra omsorgspersoner.
Rapporten har også rettet oppmerksomhet
mot tvangsbruk. Rettighetsforskriften sier at institusjonene må
jobbe forebyggende for å hindre unødig bruk av tvang. I 2017 skal
Helsetilsynet utarbeide retningslinjer for Fylkesmannens arbeid
med tvangsvedtak og tvangsprotokoller. Helsedirektoratet har tatt
en liten pust i bakken når det gjelder utredning av de retningslinjene,
for å se på rapporten som nå er kommet – om det er ting som må endres.
For å få kunnskap om behandling
av enkeltsaker og for å avdekke hva som eventuelt svikter, og hvorfor
svikt kan oppstå, har regjeringen også bedt Statens helsetilsyn
om å gjennomgå et større utvalg saker om akuttplassering og om omsorgsovertakelse.
Forslaget om ny barnevernslov er
nylig lagt fram av et utvalg. Begrunnelsen for å utrede en ny lov
var å forbedre rettssikkerheten for barn og skape et mer forståelig
og tilgjengelig lovverk. Utvalgets forslag er svært relevante for oppfølgingen
av tilsynsrapporten. Blant annet foreslår utvalget endringer som
det mener vil styrke barns rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse
og det enkelte barns rett til medvirkning i egen sak. Utvalget foreslår
også en lovfestet plikt til å føre journal, hvor bl.a. barnevernfaglige
vurderinger og hvordan barnet har medvirket, skal dokumenteres.
Utredningen vil bli sendt på offentlig høring, og vi tar sikte på
å utarbeide en lovproposisjon som en oppfølging av utvalgets arbeid.
Barn skal ikke oppleve det samme
som «Ida» har gjort. Tiltakene vi nå setter i verk, er viktige bidrag
for å utvikle tjenestene. Erfaringene fra «Ida»-saken må få betydning for
tilbudet til andre barn og unge i hennes situasjon. Helse- og omsorgsministeren
og jeg vil forsikre oss om at dette arbeidet har stort trykk, og
at det fortsetter. Det blir også et oppfølgingsmøte med de berørte
aktørene for å sørge for at vi har god oversikt over status og resultater
av dette arbeidet.
Jeg kan forsikre Stortinget om at
dette ikke er en rapport som blir lagt i en skuff – Fylkesmannen
skal følge nøye opp disse lovbruddene. Sakene blir ikke lukket før eventuelle
avvik er konstatert. Vi er i gang. Det er likevel veldig viktig
at vi har fått denne rapporten, for den kommer til å endre hele
tjenesten i framtida.
Kjersti Toppe (Sp) [10:23:45 ] : Det er bra at statsråden offentleg
seier unnskyld til «Ida», og det er bra at saka og granskingsrapporten
har ført til at departementa har snakka saman, og at statsråden
seier at dette skal få stort trykk på seg i regjeringa.
Eg meiner at dette er ei så skilsetjande
sak og ein granskingsrapport som har fått så stor merksemd at regjeringa hadde
tent på å leggja fram for Stortinget, på eigna vis, korleis det
som no er kome fram, vil verta følgt opp, og kva endringar som faktisk
vert føreslått – slik at det ikkje vert med denne interpellasjonsdebatten,
og så er det over. Barnevernet er jo Stortinget opptatt av – det
er vi som til sjuande og sist sit med ansvaret – og eg vil iallfall
tilrå at statsråden vurderer å leggja dette fram for Stortinget
på eigna vis, slik at vi òg kan få koma med våre innspel i det arbeidet
som no er heilt nøydd til å skje.
Eitt punkt som statsråden ikkje
var inne på, er politimakt. Politiet var heller ikkje med på det
møtet, etter kva eg høyrde. Men politimakt mot mindreårige vert
ikkje registrert. I motsetning til dei tilsette på barnevernsinstitusjonar
som må føra protokoll over tvangsbruk, er det ikkje slik for politiet,
og dei har kanskje heller ikkje den kompetansen på å handtera barn
og unge som barnevernet har omsorg for, og som dei må bidra til.
Så det er det eine eg vil spørja statsråden om.
Det andre er: Statsråden var ikkje
tydeleg på dette med flytting. Det er eit stort problem, som ikkje
kjem fram i granskingsrapporten, at barn og unge vert rivne opp
frå nærmiljøet på institusjonen. «Ida» ville heim igjen, ho ville
ikkje absolutt heim til mor, men ho ville heim igjen til Karmøy.
Vil statsråden seia noko om den praksisen som er i dag, at ein kan
verta riven opp og flytta til eit anna fylke, flytta til ein heilt
annan landsdel, utan at det vert problematisert?
Det siste gjeld helse. Det snakka
statsråden om i innlegget sitt, men dette er heilt grunnleggjande.
I den NOU-en som kjem, vert omgrepet «barnevernhelsereform» brukt. Det
er ikkje snakk om å ha nokon møte. Vil statsråden gå inn for ei
ny reform som forpliktar samarbeidet mellom helse og barnevern?
Statsråd Solveig Horne [10:27:01 ] : Jeg skal selvfølgelig
informere Stortinget om alt det som Stortinget ønsker å vite. Nå
har vi denne interpellasjonen – som jeg også har lyst til å berømme
representanten for å ha tatt opp – slik at vi kunne få denne debatten
her i dag.
Likevel er det sånn at Stortinget
vedtar lover. Regjeringen utarbeider forskrifter, rundskriv og veiledere
på bakgrunn av det Stortinget har vedtatt, og vår informasjon om hvilket
samarbeid vi har med andre departementer, hvilke tiltak som er satt
i gang på barnevernsområdet, er også godt beskrevet i budsjettproposisjonen
som Stortinget nå har til behandling.
Jeg har lyst til å understreke at
dette er svikt, til tross for – som representanten også var inne
på – at vi har lover. Vi har et lovverk som er veldig tydelig og
klart når det gjelder hvordan barn i Norge skal bli ivaretatt. Det
er innført et forsvarlighetskrav, og det er kommunenes ansvar å
påse at de har et barnevern som er forsvarlig, og at de som jobber i
tjenestene – om det er i kommunal sektor, om det er i statlig sektor
– faktisk har kunnskap om og kompetanse på det lovverket og de forskrifter
og veiledere som blir gitt, fra både regjering og storting. Der
har vi sett at det svikter, og derfor er det viktig at vi nå jobber
med å heve kompetansen og kvaliteten der ute. Men jeg vil også understreke
at denne rapporten nå har blitt satt på dagsordenen i Karmøy kommune,
som har tatt inn over seg de sviktene som har skjedd.
Jeg vil nesten gå så langt som å
si at denne rapporten bør være pensum. Den bør være – ikke god lesing,
det blir feil ord – noe som alle som jobber innenfor barnevernet,
på alle nivå, bør ta inn over seg og lese. For dette viser at det er
ikke alltid det holder med lover og forskrifter, det må også praktiseres
ute i en kommune.
Så har jeg lyst til å si at når
det gjelder politi, har vi satt i gang et samarbeid om barnevern
med Politidirektoratet for å se på hvordan dette samarbeidet kan
bedres, for her ser vi at det må på plass noen bedre retningslinjer.
Når det gjelder det med flytting,
er det altså kommunen som skal kartlegge det enkelte barn og hva
slags institusjon eller fosterhjem det trenger. Vi har sett at i
noen tilfeller har ungdommen blitt sendt til en institusjon der
dette har medført store avstander, og vi bestreber oss så langt
vi kan på å finne en institusjon og en plassering til det enkelte barn
i nærmiljøet, men som også skal ivareta det barnet har behov for.
Dette er noe vi nå jobber med, og i den nye barnevernsreformen som
regjeringen har sagt den skal legge fram – som har vært ute på høring
og skal legges fram for Stortinget neste år – vil vi også se på
forholdet mellom stat og kommune på institusjonsfeltet.
Hege Haukeland Liadal (A) [10:30:21 ] : Jeg vil først takke
interpellanten. Jeg er enig. Det er en skjellsettende sak – og den
rører oss.
Barnevernet, uansett nivå, skal
være barnas Dovrefjell når behov er avdekket.
Barna som barnevernet hjelper, er
og blir blant samfunnets mest sårbare. Vi må hver dag bestrebe oss
på å ha et barnevern som bidrar til å gi dem en hverdag med mer
og bedre omsorg, mer og bedre kjærlighet, og som styrker deres framtidsmuligheter.
Til dette kreves ressurser. Det
kreves forskningsbasert kunnskap og erfarne, kunnskapsrike og ikke
minst kloke voksne.
Vi trenger også barnas stemme, erfaringer
og tilbakemeldinger. Det forutsetter samarbeid mellom etater, og
det forutsetter tillit mellom de ulike involverte.
Da Stortinget for nokså nøyaktig
to år siden fattet nye beslutninger knyttet til barnevernlovgivningen,
ble det tydeliggjort at antall barn i barnevernet hadde økt betraktelig over
lengre tid. Rapporten fra fylkesnemndene viser også tydelig at man
ikke kan lene seg tilbake – kun forbedre og forsterke det tilbudet
vi i fellesskap gir til dem som trenger det mest.
Når vi erkjenner at en god barndom
varer livet ut, følger det et stort ansvar med. Det ansvaret må
vi som folkevalgte ta. Interpellasjonen i dag er en kraftig påminnelse
om akkurat det.
Tilbakemeldingene fra «glassjenta»
og de lovbrudd som er gjort i saken, er viktige for det framtidige
arbeidet, der vi må bestrebe oss på mest mulig og best mulig vern
av barn, og at barn i mye større grad må bli hørt og lyttet til.
Mette Tønder (H) [10:33:03 ] : Jeg har lest mange tilsynsrapporter,
men jeg har aldri lest en som denne. Det er noe så sjeldent som
en tilsynsrapport som berører, som gir oss god lærdom, som viser
svikt i systemet på en måte som gjør vondt å lese, som gir den det
gjelder – i dette tilfellet en ungdom – en klar og tydelig stemme,
en rapport vi må lære av.
I rapporten sier «Ida» selv at hun
ikke skulle vært tatt fra familien når hun var blitt så stor. Vi
burde gjort noe mens hun var liten. Det manglet ikke på alvorlige
meldinger da «Ida» var liten jente, men systemet valgte ikke å ta dette
nok på alvor. Menneskene i systemet henla saken fordi mor ikke ville
samarbeide.
Dette er nesten utrolig å lese.
I dag har vi endret loven slik at barnevernet ikke kan gjøre dette.
De kan gå inn og hjelpe familier selv når foreldrene nekter. Dette
er en god endring.
Det er mye som kan sies om alt som
må gjøres for å forhindre at alt det «Ida» har måttet gå igjennom,
ikke skal skje andre. Og statsråden har redegjort for dette på en svært
god måte. Men én ting synes jeg det er verdt å legge til, og det
er faktisk mer kjærlighet i systemet. Jeg trodde aldri jeg som jurist
skulle stå og si dette, men barna og ungdommene i Forandringsfabrikken
sier dette hver gang vi møter dem – og de har overbevist meg. Denne
tilsynsrapporten har overbevist meg. Vi trenger mer samarbeid, vi
trenger mindre tvang, vi trenger høyere kvalitet, vi trenger å lytte
til barna og ungdommen, vi trenger å gi dem medbestemmelse, men
jammen viser denne rapporten at vi trenger mer kjærlighet og respekt
i systemet vårt også.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:35:17 ] : Tusen takk til interpellanten
for å ha sett denne alvorlege saka på dagsordenen. Eg har sikkert
salen – og heile Noreg – med meg i at saka om «glasjenta» «Ida»
er grufull og fæl lesnad. Eg måtte sjølv ta lesinga i fleire porsjonar.
Det er nesten så ein ikkje trur det ein les. Behandlinga av «Ida» er
nesten som om ein har med ein av dei mest alvorleg kriminelle i
dette landet å gjera. Når ein så er komen gjennom lesinga, sit ein
igjen trist og oppgitt over eit system som ikkje kan vera Noreg
verdig i dette høvet. Så vakna det litt sinne i meg, sinne over
at sjølv om vi i denne salen lagar lovar som vi trur er til beste
for borgarane, blir dei brotne og misbrukte i fleng – i alle høve
i denne saka.
Vi har svikta «glasjenta», og eg
er redd for at vi har svikta fleire. Korleis kan dette skje? Det
offentlege, det private, kommune etter kommune, institusjon etter
institusjon – ja det blir etter kvart slik at ein lurer på om det
er noko som i det heile har blitt gjort riktig i denne saka.
Tilsynsrapportane er tydelege og
klare. Ein har svikta. Ein har svikta når det gjeld medverknaden
og den reelle påverknaden til barn, ein har svikta når det gjeld
mangelfull dokumentasjon og mangelfulle vurderingar, ein har svikta
i høve til fosterheim og vidare oppfølging, og ein har svikta når
det gjeld tverrfagleg samarbeid, noko som er svært viktig i høve
til alle barn i barnevernet. Spesielt må eg nemna politiet og deira
kompetanse på barn i barnevernet, som tydelegvis manglar. Barnevernstenesta
og institusjonane, ansvar og grensegangar, det er svikt her også
– og i omfang og bruk av tvang. Lista er lang.
Orsak, «Ida»! Unnskyld for at systemet
og menneska rundt deg har svikta deg.
Så er det ulike knusande rapportar
som no vil danna grunnlag for vegen vidare. Med andre ord: Utfordringane for
eit betre system er mange. Tiltaka må koma i gang fort, i tillegg
til at kompetanseheving innan dei ulike områda er nødvendig. Men
kvalitet må vera den grunnleggjande faktoren, heilt frå barnevernet
til det er godt forankra i alle samarbeidsinstansar som skal vareta
sårbare barn.
Det er ei viss uro eg likevel må
koma med i tillegg, som det faktisk ikkje er skrive så mykje om.
Uroa gjeld alle dei menneska som aktivt har vore med på å skapa
denne triste historia om «Ida»: Er desse skikka til framleis å vera
i dei tenestene som har medverka til at «Ida» har mått lida på denne
måten? Spørsmålet må ein tora å stilla. For eg er faktisk engsteleg
og redd for at det finst fleire «glasjenter» eller «glasgutar» der
ute. Og eg meiner oppriktig at dei instansane som styrer, òg må
sjå på om dei ressursane ein omgir seg med, er i stand til å gjera
ein god nok jobb overfor mange barn som er i vanskelege situasjonar,
og ikkje minst med deira livsutfordring. Eller er det slik at med
litt meir kompetanse, litt meir medverknad, litt meir løn, kanskje,
er dei der framleis – for å vareta barn i barnevernet? Personalpolitikken
rundt om på dei institusjonane «Ida» har vore på, i dei instansane
ho har møtt, må ein gå nærare etter i saumane for å sikra den beste
kvaliteten i alle delar av tenesteytinga, og ikkje minst tryggleiken
for at dette ikkje skal skje igjen.
Så kan vi ønskja og vi kan tru og
vi kan håpa at alt blir gjort riktig ut frå lovverket vårt, men
det at vi kan stå her og meina og synsa og vedta, er ikkje nokon
garanti for at dei der ute leverer på den beste måten. Det er dei menneskelege
ressursane som her er det viktige. Dei må vi ta vare på, og dei
må bli kjempegode.
Denne interpellasjonsdebatten handlar
om deg, «Ida», fordi du fortener det aller beste på vegen din vidare
i livet.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) 10:40:21: Aller først: Takk
til interpellanten for å ha reist en viktig sak. Det er noen veldig
alvorlige avsløringer vi har sett, og det virkelig alvorlige er
at dette ikke handler om enkeltsaker, men om systemfeil.
Dette er en viktig interpellasjon,
og det er fortvilende at systemene ikke fungerer bedre enn det skjebnen
til «Ida» har vist oss. En av Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter
fra Rogaland, vår nestleder Olaug Bollestad, sendte i april et spørsmål
til statsråd Horne om akkurat dette. Hun påpekte at Stavanger Aftenblad
gjennom en rekke artikler om «Ida» hadde avdekket uholdbar forvaltningspraksis
og lovbrudd innen både norsk barnevern, ungdomspsykiatri og politi.
Aftenbladet hadde da fortalt denne historien om jenta som opp gjennom
oppveksten ble forsømt av nære foresatte, men også av det offentlige.
Aftenbladet hadde vist at alt fra helsestasjon til barnevern, skole,
politi, legevakt, sykehusavdelinger og barne- og ungdomspsykiatrien hadde
sviktet denne jenta.
Så vet vi nå at fylkesmennenes rapport
påpeker en helt grunnleggende systemsvikt i så mange ledd og hos
ulike instanser. Dette innebærer at denne type svikt i den offentlige
omsorgen for sårbare barn sannsynligvis ikke bare gjelder denne
jenta, det gjelder sannsynligvis ikke bare «Ida». Vi vet at det
er feil og mangler på alle nivåer, kommunalt, fylkeskommunalt og
statlig, i barnevernet. Og vi vet at systemet kan svikte, selv om
den enkelte barnevernspedagog, helsearbeider, politi eller lærer
gjør en stor innsats. Vi vet en del om dette også fra tidligere
rapporter – feil innen tjenestene, mangelfull faglig kompetanse
og mangelfullt samarbeid mellom instansene, bl.a. dokumentert gjennom
de senere år av både Helsetilsynet, Riksrevisjonen og Flatø-utvalget.
Gjentatte ganger avdekkes dårlig
samarbeid mellom skole, politi og ulike helse- og sosialtjenester
ved alvorlig vold og mishandling av barn. Skadede barn og deres
hjelpere rammes av tunnelsyn innen fagområder, lov- og regelverk,
organisering og budsjettering av tjenestene. Dette lettes ikke av
intern uenighet mellom departementer, regioner, fylkeskommuner og
kommuner om ansvarsfordeling, typer tiltak, tidsbruk, organisering
og budsjetter.
Stortinget har et overordnet ansvar
for å sikre en trygg oppvekst for alle barn. Vi har sett at vi ikke
klarer å sikre en trygg oppvekst for alle barn i Norge i dag. Det
er alvorlig, og vi kan ikke akseptere at det er slik. Det finnes
selvsagt ikke enkle svar, men jeg håper at Stortinget klarer å ta oss
noen skritt videre når vi nå i de neste månedene skal vedta endringer
i barnevernsloven og i hele barnevernsstrukturen.
Mye viktig skal også på plass når
Stortinget skal vedta den forpliktende og helhetlige opptrappingsplanen
som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke
ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Jeg sier ikke
at dette løser alt, men historien om «Ida» har vist oss at det er
en systemsvikt her som vi ikke kan lukke øynene for. Trygg oppvekst
for alle barn – det finnes ingenting som er viktigere enn det.
Heidi Greni (Sp) [10:44:56 ] : Tusen takk til interpellanten
for å ta opp denne utrolig viktige saken.
I barnevernet skal barns beste bestandig
ha hovedfokus. Det tror jeg vi alle er enige om. Spørsmålet er hvordan
vi ivaretar hensynet til barnets beste. Er det når vi prøver å se ungens
situasjon mest mulig isolert, eller er det når vi går bredere inn
og vurderer det samlede miljøet som ungen lever i – forholdet til
mor og far, til søsken, besteforeldre, annen familie, skolen og
nærmiljøet? Jeg er redd for at vi altfor ofte ser at barnevernet
går inn i saker de får, med et for snevert fokus på hva som er riktig
her og nå, altså i den akutte situasjonen. Jeg er også redd for
at det rent barnefaglige fokuset er for snevert til å fange opp
de ulike årsakene som kan ha gitt oss en barnevernssak. Problemet
blir da at en ikke får med seg hele den virkeligheten barnet befinner
seg i, og hvordan de tiltakene som settes inn, vil virke på lang
sikt, blir ikke vurdert.
Historien interpellanten Toppe ga
oss om «glassjenta», sier oss at vi ikke kan slå oss til ro med
forholdene slik de er i dag. Norsk barnevern fungerer ikke bestandig
til barns beste. Jeg har ikke noe ønske om å rette en generell kritikk mot
alle dem som til daglig gjør sitt aller beste som ansatte i barnevernet.
De blir satt til å løse utrolig krevende oppgaver som griper sterkt
inn i enkeltmenneskers liv, i ungers liv, i familiers liv og i nærmiljøet.
Men vi må sørge for retningslinjer som sørger for at liknende situasjoner
aldri skjer igjen. Likevel må jeg stille spørsmål ved om vi har
organisert barnevernet godt nok, og om lovgivningen på en sikker
måte vektlegger de ulike hensynene som barnevernet går inn i.
Jeg har noen ønsker for utviklingen
i barnevernet framover:
For det første ønsker jeg meg et
barnevern som kan gå tyngre inn i det forebyggende arbeidet. Vi
må i større grad bidra til at familien blir i stand til å mestre
sine utfordringer. Barnevernet må ha ressurser til å handle i tide,
slik at vi oftere kan forhindre smertelige inngrep, som omsorgsovertakelse
er for både familien og ungen.
For det andre ønsker jeg meg et
barnevern som i større grad er ledd i en innsatskjede, mer enn at
det skal løse oppgavene for seg selv. Skolen, helsetjenesten, sosialtjenesten og
familievernet må ha et samlet ansvar for å legge til rette for barnets
beste. Er dagens lovverk tilpasset en slik modell, spør jeg meg.
Jeg er i tvil om, og har merket meg, at bestemmelsen om taushetsplikt
ofte blir brukt som begrunnelse for ikke å samarbeide på tvers.
Og det må ikke bare være samarbeid rundt ungen. Det må også være
samarbeid med ungen. Ungen må bli hørt. Som i dette tilfellet: Når
en ønsker å bli værende i nærmiljøet, men blir flyttet rundt i landet
på den måten – det er aldeles uholdbart at ungens ønske ikke blir
hørt.
For det tredje ønsker jeg meg et
barnevern som ser på lokalmiljøet som en ressurs. Om den eneste
løsningen er å gjennomføre et tvangstiltak, en omsorgsovertagelse,
betyr ikke det at det er til barnets beste å ta det ut av nærmiljøet, ut
av klassen, bort fra kamerater og bort fra frivillige aktiviteter.
I unntakstilfeller er kanskje brudd med nærmiljøet nødvendig, men
i de aller fleste tilfeller vil det forsterke de utfordringene som
følger med det å skulle flytte fra mor og far. Alle unger trenger
stabilitet. Unger som har vokst opp i et hjem som gjør at de til
slutt blir fratatt foreldrene, trenger det mer enn alle andre unger.
Å bytte skole og flytting av en
familie er krevende også for unger som vokser opp i en stabil familie.
Det tar tid å finne seg venner, føle seg trygg i klassen, bli en
del av fotballaget. Hvordan tror en da at dette virker på en unge
som i utgangspunktet har hatt ustabile oppvekstsvilkår, og som har
store psykiske problemer? Unger som blir tatt under omsorg av barnevernet,
vil fortsatt ha et forhold til foreldrene sine, det være seg gjennom
besøksordningen eller ved at de etter en tid tilbakeføres til foreldrenes
omsorg. Hensynet til barns beste vil derfor være å sikre seg så
myke overganger som mulig mellom de tiltakene som barnevernet iverksetter.
«Glassjenta»s møte med 14 ulike etater og institusjoner er – får
vi håpe – et absolutt unntak. Likevel må vi vise vilje til å gå
gjennom regelverk og praksis i barnevernet for å unngå at slikt
skjer igjen.
Kirsti Bergstø (SV) [10:50:19 ] : Jeg vil starte med å rette
en stor takk til Stavanger Aftenblad og til journalist Thomas Ergo,
som har gjort et veldig grundig og unikt arbeid for å la samfunnet
få innblikk i en svært alvorlig skjebne og svært alvorlige svik.
Gjennom et boklangt trykkverk våger Stavanger Aftenblad å gi lyd
til en stemme som ellers lett kunne blitt fortiet, og på den måten
skape en helt nødvendig samfunnsdebatt og et helt nødvendig rom
for systemkritikk. Jeg vil også takke interpellanten, Kjersti Toppe,
for å løfte saken på nytt når rapporten nå foreligger.
Historien om «Ida» viser hvor galt
det går når barn og unge ikke får medvirkning i eget liv, hvor galt
det går når relasjoner og trygghet ikke blir bygd opp, men revet
ned, og hvor galt det kan gå når maktesløse møtes med maktbruk.
Så er det bra å høre at statsråden
er tydelig på at ingen barn skal bære historier som den «Ida» har
blitt påført. Det er også et sterkt signal som sendes når statsråden
sier at rapporten vil komme til å endre hele tjenesten. Da er det naturlig
å be statsråden om å utdype hvordan det skal skje, og også spørre
om statsråden ser at ressurssituasjonen, i kombinasjon med systematiske
systemsvikt, kan forhindre framtidige svik, for da synes jeg det
er veldig langt mellom de tydelige signalene som statsråden gir
om endringer i hele tjenesten, og de midlene statsråden vil stille
til rådighet for endringsarbeid. Trygge og tilgjengelige voksne som
har en faglig forankring som gjør at man står stødig når grunnen
svikter under de små, har en kostnadsside. Kompetanse, kvalitet
og nok ansatte i barnevernet er en samfunnsinvestering som vi etter
SVs syn ikke har råd til å la være, men som regjeringen ikke ser
seg råd til å ta.
Så er det ikke tilstrekkelig at
barnevernet har barnefaglig kompetanse. Barneministeren pekte på
helseministeren, naturlig nok, og det samarbeidet om systemendringer
som må skje. Men jeg savner justisministerens rolle i dette samarbeidet,
og jeg savner forsikringer om at barnefaglig kompetanse er til stede
for alle som skal jobbe med barn, og særlig de som skal jobbe med
å ta hånd om de mest utsatte barna. Systematisk arbeid med barnefaglig
kompetanse, med å se det fra et barneperspektiv, og systematisk
arbeid med bedring av kultur og ledelse er nødvendig når vi skal
ta hånd om de mest sårbare blant oss. Så er det ikke alltid at det
er nok folk og nok utdanning som er det som er nødvendig, og det
er derfor det er så viktig å sørge for at barna selv får medvirke
i eget liv, og at man har en kulturendring som gjør at fine ord
faktisk blir barnas virkelighet og hverdag.
Jeg tror på statsrådens oppriktige
beklagelse til «Ida», og jeg synes det er sterkt å høre, men jeg
savner likevel signalene om materielle grep for at mennesker skal
kunne ses i det livet de lever, og som burde vært endret, og kunne få
hjelpen som de trenger, i tide.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:54:48 ] : Før påske fikk jeg tilsendt
Stavanger Aftenblad, som inneholdt artikkelen om «glassjenta». Jeg
vet ikke hvem det var som sendte meg den, men jeg leste den uansett
i løpet av påskeferien. Dette var en artikkel som ikke bare var
svært godt gjennomarbeidet og viktig, men også en artikkel som gjorde
meg svært opprørt og fortvilet. Men det som kanskje er mer trist,
er at historien om «Ida» dessverre ikke er den eneste.
Nå har «glassjenta»s sak vært gransket,
og budskapet er rimelig klart: «Ida» har ikke fått forsvarlig hjelp.
Hele 14 virksomheter innen helse og barnevern har blitt gransket, og
denne granskingen viser at «Ida» ikke har fått en oppvekst og en
omsorg som er i tråd med det vårt samfunn har slått fast at barn
skal ha, og flere virksomheter har ikke gitt tjenester i tråd med
lovverket.
Siden jeg har sittet flere år i
det som tidligere ble kalt Billighetserstatningsutvalget, har jeg
lest flere tusen saker som omhandler svikt fra det offentlige overfor
barn som står i krevende situasjoner. Jeg har ikke tall på hvor
mange tusen som har fått slik erstatning. Men dette gjelder saker langt
tilbake i tid, og man skulle tro at man hadde lært noe gjennom flere
tiår med overgrep og neglisjering av barn.
Ungdommene fra Forandringsfabrikken
har flere ganger påpekt at altfor mange saksbehandlere mener at
de vet best, og at de ikke involverer barna. Rapporten viser at man
ikke har lagt til rette for samarbeid og medvirkning fra «Ida»,
og man har ikke vært opptatt av «Ida»s behov. Nå i ettertid har
«Ida» fått fortelle og si sin mening. Dette er bra, men det kommer
altfor sent.
I juni 2014 ble barns rett til medvirkning
i barnevernet styrket. Det er heldigvis nå presisert i barnevernsloven
at retten til medvirkning gjelder i alle forhold som berører barnet.
Selv er jeg reservemamma for en
jente som har vært under barnevernet fra hun var 11 år. Også hun
er flyttet rundt på, hele 16 ganger, og også hun har vært utsatt
for veldig mye tvang. Alltid har man snakket over hodet hennes,
aldri har de involvert henne. Valgfrihet og medbestemmelse har vært
fremmedord. De har klientifisert og bygget ned jenta fremfor å bygge
henne opp.
Jeg er veldig glad for at rapporten
skal bli fulgt opp, og for at helseministeren og barneministeren
har hatt møte med sine direktorater, med Helsetilsynet, med Fylkesmannen
i Hordaland og med representanter fra helseforetakene.
Barn i barnevernet skal få nødvendig
helsehjelp. Derfor er det også en viktig styrking som er gjort når
vi nå sier at barnevernsinstitusjonene skal ha en egen «helseansvarlig».
At det nå utvikles et digitalt opplæringsprogram for ansatte i barnevernsinstitusjonene
for å styrke deres forståelse for barns helse, og at Helsedirektoratet
og Bufdir i 2015 fikk en rekke felles oppdrag som særlig var rettet
mot barn i barnevernsinstitusjoner, er viktige grep som kan og må
føre til en bedring av forholdene for barn og unge som kommer etter
«Ida».
De regionale helseforetakene har
også fått i oppdrag å sørge for strukturer og rutiner som sikrer
barn i barnevernsinstitusjoner nødvendig utredning og behandling
for psykiske lidelser og
rusavhengighet. Heldigvis har alle
de regionale helseforetakene meldt tilbake at dette arbeidet er
iverksatt, i tillegg til at vi jobber med pakkeforløp for psykisk
helse og rus. Ett av disse pakkeforløpene har barn i barnevernsinstitusjon
som målgruppe.
«Ida» er dessverre ikke alene. Vi
har hørt det før. Derfor har Stortinget gjennom flere år vært opptatt
av dette, og det er jeg glad for. Men nå må også resultatene komme.
Til slutt vil jeg takke journalisten
for å ha gått inn i en veldig kompleks og stor sak, og for at han,
når han først valgte å lage en sak, gjorde det så grundig. «Ida»
og denne artikkelen vil gjøre en forskjell, det er jeg helt sikker
på.
Marit Nybakk hadde her overtatt
presidentplassen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:59:45 ] : Jeg vil få takke interpellanten
Kjersti Toppe for initiativet og også journalist Thomas Ergo, som
har vist seg som den reelle tilsynskraft gjennom denne saken.
«Det var ikke første gang Geir Fjeldstad
rykket ut for å håndtere Ida den sommeren, og han visste at det
gikk an å snakke til henne. Han så at hun var livredd, blikket var
nedslått, og tusen tanker herjet i hodet hennes. Men etterhvert
som hun gjenkjente stemmen hans, hevet hun blikket, og det var her
– før hun gikk frivillig inn i cellebilen – at hun gråt og sa ordene
som hadde brent seg fast i ham:
«Dette er egentlig ikke meg.»
En hær av offentlig betrodde tjenestemenn
vitnet mot Ida under hennes mange retts- og nemndssaker. Og hver
gang ble politibetjent Geir Fjeldstad innkalt i et forsøk på å slå
sprekker i bildet av det rabiate barnevernsbarnet Ida.»
Dette står i «Glassjenta» i Stavanger
Aftenblad, på side 26.
Jeg vil gjenta det som politimannen
fikk brent fast i sitt minne: «Dette er egentlig ikke meg.» Det
gjorde et veldig inntrykk også på meg, for jeg kjenner meg igjen.
Det er svært vanlig at ungdom med stor grad av relasjonsskader opplever
dette. Folk som skal bistå, holder ikke ut. Ungdommen er så skadet
at deres erfaring er at folk ikke holder ut med dem, altså svikter
de ungdommen. Dette er dessverre normalt for mange.
Førstelinja fungerer ikke, Bufetat
sitter på sine kontorer, og de får dem ikke ut i praksis. Barnevernsorganisasjonen
er videreutviklet og stadig omstilt under den rød-grønne regjeringa,
men mange meldinger om grunnleggende svikt fra fagfolk på «gølvet»
har vist meg at det ikke er en bedring. Jeg har opplevd taushetskrav
om praktisk utøvelse og en mur av politisk uangripelighet overfor
et system som har gjort meg opprørt. Det jeg nå hører fra fagfolk
i etaten, er at Fremskrittspartiets plan er å beholde byråkratiet
i Bufetat samtidig som en ønsker å privatisere utøvelsen av jobben
med å bistå ungdom. Statsråden sa her at en kommer til å endre hele
tjenesten i framtida, hun sier at tilsynsrapporten skal være pensum.
Jeg har lest hele tilsynsrapporten. Den er utrolig tung og abstrakt,
og den må i hvert fall leses sammen med Stavanger Aftenblads «Glassjenta».
Det vil jeg si er den viktigste delen av pensumet.
Som dere forstår, er jeg ingen tilhenger
av Fremskrittspartiets plan slik den blir forstått av fagfolk i
etaten. Bufetat har i dag like mange byråkrater som ungdommer. Bufetats
organisasjon er direktoratet hvor en trenger om lag seks busser
for å komme på seminar. Det er en regionorganisasjon der underliggende
etater alltid er i kontinuerlig omstilling, noe som medfører at
problemene forsterkes, istedenfor at institusjonene må dempes ned,
og at folk fra institusjonene går inn i forsterkede fosterhjem,
med hjelp overfor dem, slik at en får det til å fungere bedre –
generelt at de ansatte i Bufetat må ut i førstelinja som økt grunnbemanning.
Relasjonsskadd ungdom trenger å
komme til et sted hvor det er fagfolk som tåler og takler ungdom,
slik at de ikke må flyttes. Stedet må være i rimelig nærhet til
ungdommens hjem og nærmiljø. Ungdom som «Ida» må ha bistand fra
stabile personer til de er 20 år, istedenfor dagens 18 år. Perioden
fra 18 til 20 år vet vi er en kritisk periode. Vi vet at ungdom
som vokser opp i trygge hjem, trenger bistand også etter at de er
18 år, og disse ungdommene trenger i hvert fall den bistanden.
Jeg vil som avslutning si at når
statsråden sier at en kommer til å endre hele tjenesten, er det
vesentlig at statsråden kommer til Stortinget med denne saken snarest
mulig, slik at vi får klarhet i hva statsråden mener med den endringa
– om det er det som fortelles meg ifra fagfolkene i etaten, eller
det som det er gitt inntrykk av her i dag.
Kjersti Toppe (Sp) [11:05:00 ] : Tusen takk til alle som har
hatt innlegg. Det er jo sånn at alle parti sjølvsagt meiner at dette
er ei forferdeleg sak og ønskjer at ingen andre skal oppleva det
same. Eg er litt meir spørjande til – og framleis usikker på – om
det vert konsekvensane.
Det er sagt veldig mykje klokt.
Det er fleire som har hatt problem og har måtta lesa rapporten i
fleire omgangar, og det har gjort stort inntrykk. Men det verste
er at dette er verkelegheita. Det er ikkje ei enkel sak, denne saka
er større enn seg sjølv. Ho handlar om systemfeil, systemsvikt, eller,
som eg seier: system i sviket.
Helga Arianson, som leia granskinga
og er fylkeslege i Hordaland, uttalte i forbindelse med at rapporten
vart levert, at ho håpa at saka «kan bidra til viktige forandringer for
andre barn og ungdommer under barnevernets omsorg», og at «hvorvidt
vi med rapporten klarer å bidra til forandring på systemnivå vil
avgjøre om vi har lyktes».
Når statsråden no seier at dette
skal verta pensum, og at det vil endra sjølve tenesta, så vert det
her varsla ei ganske sterk sak på barnevernsfeltet. Eg vil gjenta
at eg meiner det då er naturleg at det vert ei sak i Stortinget,
eller at vi fremjar ei sak i Stortinget dersom ikkje regjeringa
vil følgja opp når ein varslar at her skal det faktisk verta endringar
i sjølve systemet.
Det er òg ei utfordring at det ikkje
er lover og forskrifter som er problemet, men at dette har skjedd
på tross av lover og forskrifter, så ein del av løysinga kan vera
presiseringar. Det kan vera at ein må lovfesta noko som i dag ikkje er
lovfesta, f.eks. samarbeid mellom helse og barnevern og andre instansar.
Eit spørsmål til slutt til statsråden:
I den NOU-en som vart framlagd no, vert det trekt fram at i dag
manglar det eit statleg tilbod til dei barna som har dei alvorlegaste
psykiske lidingane og har behov for langvarig omsorg utanfor heimen.
Det vert anbefalt at det vert etablert eit fast system som er sektorovergripande
for desse barna, og at ein gjer dei om til helseinstitusjonar med
eit meir langsiktig perspektiv på behandlinga. Eg vil gjerne ha
ein kommentar til det forslaget.
Statsråd Solveig Horne [11:08:16 ] : Denne rapporten viser
svikt, og det har vært lovbrudd. Stortinget vedtar lovverk – de
vedtar også budsjett – og når Stortinget vedtar et lovverk med forsvarlighetskrav,
slik som det skjedde i forrige periode knyttet til barns rett til
medvirkning, så mener Stortinget det. Og når denne rapporten viser
lovbrudd og svikt på alle felt, fra det kommunale til det statlige,
er det viktig for meg å understreke at de lovbruddene skal følges
opp. Fylkesmennene vil følge dette opp og ikke lukke sakene om avvik
før dette er på plass.
Helseministeren og jeg innkalte
våre underliggende etater da vi så denne rapporten, for å understreke
alvoret og at dette måtte følges opp.
Så har jeg lyst til å understreke
at de samarbeidsutfordringene som vi har innen psykisk helse og
barnevern, ikke er noe nytt. Derfor er jeg veldig glad for at helseministeren
og jeg tok tak i dette allerede veldig tidlig og ga tydelige signaler
til begge våre direktorater om at dette arbeidet måtte intensiveres.
Vi får en rapport nå i november om hvordan dette arbeidet kan bli
bedre.
Vi har fått en NOU, et forslag til
en ny barnevernslov som går inn på veldig mange av de områdene som
tilsynsrapporten også viser til, og som må følges opp. Jeg skal sende
den ut på høring og skal fremme en sak for Stortinget om dette.
Jeg håper vi ikke skal slå politisk
mynt på dette. Barnevernet blir i dag styrt av et lovverk som Stortinget
har vedtatt. Et tverrpolitisk storting var enig i proposisjonen
som ble vedtatt i forrige periode – Prop. 106 L for 2012–2013 –
som også viste til forsvarlighetskravet, og at Bufdir skulle være
et fagdirektorat. Jeg har lyst til å understreke at det aller viktigste
barnevernsarbeidet foregår ute i kommunene.
Jeg er glad for de ønskene som representanten
Greni har for barnevernet. Det er de samme ønskene jeg har. Jeg ønsker
at foreldrene skal kunne bli møtt veldig tidlig for å bli trygge,
gode foreldre, at vi skal kunne jobbe forebyggende, med tidlig innsats
og samarbeid på tvers av tjenestene, for å unngå en omsorgsovertakelse.
Når vi må ha en omsorgsovertakelse, er det viktig at både nettverk
og slekt blir vurdert. Det har regjeringen også hatt ute på høring
for å lovfeste – det å bruke familieråd, det å finne den beste plasseringen
for barnet, sånn at barnet får vokse opp i en trygg og god familie
eller på en institusjon, det som er det beste for barnet.
Vi skal ta dette arbeidet på alvor
og følge opp på den måten som er best egnet.
Presidenten: Da
er sak nr. 1 ferdigbehandlet.
Sakene nr. 2–4 er andre gangs behandling
av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles under
ett. – Det anses vedtatt.