Jonas Gahr Støre (A) [10:05:11]:Vi lever i kontrastenes tid. Vi møtes til demokratisk debatt om veivalg for Norge, et land vi har så mange ambisjoner for.

Utenfra kommer fortellingene fra et Syria som rives fra hverandre: de grusomme bildene fra bombingen av Aleppo, en by som FNs generalsekretær kaller et slaktehus – bilder som ikke vil slippe tak i oss, og som kan gjøre oss maktesløse. Men vi kan ikke gi opp håpet, og vi må stå samlet ved starten på denne stortingssesjonen, i dette huset, om et håp og et krav om at denne krigen må ta slutt.

Også i andre og for oss nærmere deler av verden ser vi utviklingstrekk som bør bekymre: oppslutningen om Donald Trump, et splittet Storbritannia som forlater et svekket EU, høyrepopulister på frammarsj i USA, Tyskland, Frankrike, Nederland, Ungarn og mange flere land.

Vi møter et sinne med mange årsaker. Den viktigste handler om det som for Arbeiderpartiet alltid har vært den viktigste saken i politikken, nemlig retten til og kvaliteten på arbeid.

I mange land faller sysselsettingen. Flere står utenfor arbeidslivet. Flere må nøye seg med korte kontrakter, midlertidige stillinger, deltidsjobber, arbeid av dårlig kvalitet og arbeid som er dårlig betalt. Utrygghet for arbeid og utrygghet i arbeid svekker livskvaliteten. Det er en viktig årsak til økt ulikhet og derfor en forklaring på det sinnet som nå slår over i protest i så mange land.

Trontalen markerer inngangen til et nytt stortingsår. På nytt vil vi si, her i vårt land: De fleste land vil gladelig bytte med Norge. På nytt vil vi si: Arbeiderpartiet fører en ansvarlig opposisjonspolitikk, også i det siste året før et stortingsvalg. Vi er rede til å finne gode løsninger i saker som er viktige for landet.

Men vi sier også dette: Arbeiderpartiet er en sterk opposisjon til dagens regjering. Velgerne vil få se et sterkt alternativ til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen.

På vei inn i det siste året i denne perioden ser vi at kreftene som skaper urettferdighet og sinne i andre land, virker også på oss. Også i vårt land øker forskjellene:

• mellom dem som står innenfor, og dem som står utenfor arbeidslivet

• mellom dem som har hele, trygge jobber, og dem som ikke har det

• mellom rike og fattige

• mellom by og land

• mellom kvinner og menn

Det forbereder oss dårlig på de krevende oppgavene som venter oss.

For oppgavene er krevende.

Oljen vil framover ta mindre plass i norsk økonomi. Men Norge er rikt på naturressurser. Norge er en energinasjon med store muligheter, om vi satser sammen, kraftfullt og riktig.

Vi møter ny teknologi i et omfang vi kanskje ikke har sett noen gang. Vi blir flere eldre. Utslipp av klimagasser skal ned. Byene våre vokser. Vi vil oppleve spenninger som følge av innvandring og en flerkulturell befolkning, som jo også gir Norge muligheter.

På mange av disse områdene er det viktigste vi kan gjøre, å bidra til at det skapes nok arbeidsplasser og trygge arbeidsplasser. Arbeid og satsing på kunnskap er nøkkelen til å skape verdier, bekjempe ulikhet, sikre at vi kan betale for vår felles velferd, få ned utslippene og bidra til integrering og likestilling.

På arbeidsfeltet er Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens resultater svært svake. På deres vakt skapes det knapt nye jobber – 25 000 er kommet på tre år, og tre av fire er kommet i offentlig sektor.

Vi har nå den laveste sysselsettingen på to tiår og den høyeste ledigheten på to tiår. For noen av de mest utsatte gruppene, som menn i 30-årene, har Statistisk sentralbyrå aldri målt en så lav andel i jobb som nå.

Etter tre år med milliarder til «vekstfremmende skattelettelser» er veksten lav og ledigheten rekordhøy. Den store jobbskapermaskinen i Norge, privat sektor, skaper knapt nok jobber. Det som vokser mest med denne regjeringen, er byråkratiet.

Regjeringen fører heller ikke en politikk for flere trygge arbeidsplasser:

Lovendringen som gir generell adgang til midlertidige ansettelser, gir – ikke overraskende – flere midlertidig ansatte.

Som Riksrevisjonen nylig påpekte: Manglende innsats for å hindre sosial dumping gir – ikke overraskende – mer sosial dumping og større ulikhet i arbeidsmarkedet.

At landet har en finansminister som er programforpliktet til å svekke det organiserte arbeidslivet, gjør – ikke overraskende – at det organiserte arbeidslivet blir svekket.

Med denne regjeringens politikk har vi fått en lavere andel i jobb og mindre trygghet på jobb. Det gjør oss dårlig stilt i møte med framtidens utfordringer og er akkurat det ledende økonomiske miljøer verden over i dag advarer mot.

Arbeiderpartiet ønsker en annen politikk og en annen retning for landet.

Arbeidsledigheten hadde ifølge Statistisk sentralbyrå vært lavere med vårt alternativ.

Tiltakspakkene hadde vært større, endringene i permitteringsregelverket hadde kommet tidligere.

Vi vil satse på, ikke bare snakke om, tidlig innsats i skolen.

Vi vil gå i spissen for et kunnskapsløft i arbeidslivet som gir folk trygghet for at de kan lære seg det de trenger gjennom et langt yrkesliv, at de lærer og lærer og kan få oppdatering underveis.

Vi vil øke bruken av lønnstilskudd, slik at flere kan få prøve seg i arbeid.

Vi vil gi økt investeringsstøtte og utvidet adgang til statlige lånegarantier i en situasjon hvor investeringene i deler av næringslivet er svært lave.

Vi vil få på plass ambisiøse verdiskapingsprogrammer på områder hvor Norge har unike fortrinn, som hav og helseteknologi.

Vi vil utvikle – ikke selge ut – de kompetansemiljøene og de naturressursene vi har i Norge: fisken, skogen, vannkraften.

Og ikke minst: Vi vil øke – ikke svekke – innsatsen for å sikre trygge, hele jobber til alle. Derfor har vi allerede varslet at vi etter valget neste år vil forsterke og fornye arbeidsmiljøloven.

Det er ikke bare på arbeidsområdet vi ser at regjeringen gjør oss dårligere i stand til å møte framtidens utfordringer. På en lang rekke andre områder er mønsteret det samme: Høyre og Fremskrittspartiet er kortsynte og skyver problemene foran seg.

Vi vet at det blir mer krevende å betale for vår felles velferd i framtiden. Utgiftene vokser raskere enn inntektene. Hva gjør regjeringen? De øker underskuddet på statsbudsjettet og skyver regningen foran seg! De har økt oljepengebruken mer på tre år enn på de foregående ti! De gjør pensjonsregningen enda dyrere! Det er kortsynt politikk.

Vi vet at vi trenger å gjøre store forbedringer i Forsvaret. Hva gjør regjeringen? De bruker tre år på å utrede en plan, og når den endelig kommer til Stortinget, er det vanskeligste utelatt: Hvilken strategi skal vi velge for Hæren? Det er å skyve problemene foran seg. Vi taper tid.

Vi vet at vi skal kutte utslippene av klimagasser i Norge med 40 pst. i løpet av 13 år. Nå øker utslippene. Hva gjør regjeringen? De venter på EU. Og nå sist denne uken: De stiller sine samarbeidspartnere til veggs for å holde igjen det grønne skatteskiftet. Ja, så presset er denne regjeringen at statsministeren og finansministeren sammen lekker fra statsbudsjettet fra talerstolen på Statsministerens kontor, uten et eneste dokument. Det er nok et eksempel på den uryddige, rotete styreformen som har blitt kjennetegnet ved denne regjeringen.

Trontalen beskriver kjente, store utfordringer for Norge. Men utover et vagt ønske om endring og reform var den påfallende lite konkret om veien videre. Det er egentlig ikke overraskende. For det er ikke til høyre for Høyre at tyngdepunktet i norsk politikk ligger. Det norske folk står ikke til høyre for Høyre:

• ikke i den økonomiske politikken

• ikke i klimapolitikken

• ikke i landbrukspolitikken

• ikke i likestillingspolitikken

• ikke i familiepolitikken

• ikke i utviklingspolitikken

For å si det kort: ikke i politikken.

Vi ser nå de faktiske resultatene av høyrepolitikk: økt ulikhet – på arbeidsmarkedet, mellom fattig og rik, mellom by og land, mellom mødre og fedre. Norge er ikke lenger et unntak.

I Arbeiderpartiet vil vi i en annen retning. Vi vet at store utfordringer best løses i fellesskap, og vi vet at vi står sterkere sammen. Vi vet at arbeid til alle og små forskjeller er nøkkelen til et samfunn med trygghet og muligheter for alle, særlig i en tid da vi skal gjøre endringer og omstille oss.

Tre år med en regjering til høyre for Høyre er tre år for mye. Vi skal gjøre alt vi kan – med åpen dør til alle de som vil ha en annen politikk – for at etter fire år, om ett år, er det slutt.

Trond Helleland (H) [10:28:46]: For tre år siden lovet vi landet en ny kurs. Helsekøene var for lange og ventetidene for lange. Etterslepet på veiene våre vokste, og det ble bygget for lite nytt. Fattigdomsbekjempelsen var for lite målrettet, forskningsinnsatsen var for lav, skattetrykket var for høyt. Samfunnet hadde endret seg, men politikken sto stille. Norge trengte nye ideer og bedre løsninger.

Landet har fått en ny kurs. Helsekøene og ventetidene går ned, spesielt innen rus og psykiatri. Vedlikeholdsetterslepet på veiene og jernbanen reduseres. Forskningsinnsatsen er økt betydelig. Hvileskjæret er over.

Vi sørger for at elevene lærer mer i skolen. Aldri før har så mange lærere søkt om og fått innvilget etter- og videreutdanning. Vi gir flere barn tilgang på barnehage. Vi fornyer og forbedrer offentlig sektor og setter i gang det grønne skiftet.

Men noen utfordringer har vokst. Før valget advarte vi mot hvor avhengig norsk økonomi var blitt av oljen. Dessverre fikk vi rett raskere enn noen hadde forestilt seg. Oljeprisen er mer enn halvert siden regjeringen overtok, og det har ført til økt ledighet, spesielt på Sør- og Vestlandet. Mange hardt arbeidende kvinner og menn har fått føle usikkerheten i arbeidsmarkedet på kroppen. Det er viktig å unngå at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå.

For å sette ledige hender i arbeid har samarbeidspartiene bevilget 5 mrd. kr til en tiltakspakke målrettet mot Sør- og Vestlandet. Skoler og sykehjem pusses opp, bygging av veier og jernbane framskyndes, og verftene får nye oppdrag fra det offentlige. Dette skaper nye jobber, og det skaper aktivitet og lys i vinduer i hele Norge.

Samtidig som vi setter inn ekstraordinære tiltak, må vi styrke den langsiktige vekstevnen i norsk økonomi. Bare ved å styrke veksten kan vi sikre en trygg velferd. Derfor investerer samarbeidspartiene i tiltak som skaper vekst, som f.eks. kunnskap og skole, forskning, innovasjon, samferdsel og vekstfremmende skattelettelser.

Investeringene i samferdsel alene har økt med 50 pst. på kun tre år. Det har gitt stor aktivitet i byggenæringen, samtidig som varer og folk kommer raskere fram. På mange måter er det et slags kinderegg, der vi bøter på situasjonen i arbeidsmarkedet samtidig som vi bidrar til å styrke konkurransekraften og støtte opp om omstillingen Norge skal igjennom.

Denne politikken fungerer. Vi har den siste tiden fått flere positive signaler i norsk økonomi. Nav rapporterte i forrige uke om nedgang i den registrerte ledigheten for fjerde måned på rad. Ser en landet under ett, er ledigheten redusert i 14 fylker det siste året. En rekke sektorer som tidligere har levd i skyggen av oljen, rapporterer om bedre tider. Reiselivet hadde en rekordsommer, oppdrettsnæringen har aldri gått bedre, og bygge- og anleggsnæringen går så det suser.

Norges Bank, SSB, NHO og Virke mener alle at økonomien er på vei til å ta seg opp. Felles for disse er at de sier at den økonomiske politikken har bidratt til å dempe nedgangen i norsk økonomi. Alt dette er bra, men oppgangen er sårbar. Hvis vi øker skattebyrden for bedriftene, risikerer vi at kursen endres, og at oppgang snus til nedgang. Nettopp derfor er jeg glad for at vi i vår fikk på plass et bredt skatteforlik på Stortinget, som gir bedriftene lavere selskapsskatt. Det vil føre til økte investeringer, som igjen gir ny jobber.

Noen vil også hevde at skatteforliket er en innrømmelse fra Arbeiderpartiet av at vekstfremmende skattelettelser faktisk virker. I så måte synes jeg det er uheldig at Stortingets største opposisjonsparti, Arbeiderpartiet, i sitt alternative budsjett for 2016 varslet at de vil skjerpe skatten for norske bedrifter og lønnsmottakere med over 10 mrd. kr. Det vil bidra til å forlenge nedturen og er motsatt oppskrift av hva bedriften som sliter, nå trenger.

Det er også verdt å spørre seg om skatteregningen kan bli enda større. Som vi leste i VG i dag, har Arbeiderpartiet gitt velgerne en lang rekke andre, ufinansierte løfter som vil øke landets utgifter hvert eneste år framover. Det handler om skolemat, en time fysisk aktivitet hver dag, to barnehageopptak – for å nevne noe. Dette er løfter som går utover Arbeiderpartiets vedtatte satsinger i deres alternative statsbudsjett. Om partiet går til valg på å avlyse disse løftene eller å øke skattene utover 10 mrd. kr, er noen av de avklaringene jeg håper å få i løpet av denne debatten. Det er ikke så veldig mye avklaringer så langt.

La det være helt klart: Økte skatter på over 26 mrd. kr vil ikke bidra til å skape nye lønnsomme jobber i privat sektor. Økte skatter er det næringslivet og de som skaper arbeidsplasser, trenger minst akkurat nå.

Hvorfor er dette viktig for Høyre? Jo, fordi det er folks arbeidsinnsats som gjør at vi kan skape en bedre velferd og en trygg hverdag. Det er folks arbeidsinnsats som gjør at regjeringen kan kutte helsekøene og skape pasientenes helsetjeneste. Det er folks arbeidsinnsats som gjør at vi kan forsterke klimateknologifondet og være det landet i verden som selger høyest andel lav- og nullutslippsbiler, og dermed vise at det grønne skiftet er mulig. Det er folks arbeidsinnsats som gjør at vi kan gjennomføre et stort lærerløft for å få bedre lærere og få mer læring inn i skolen. Og det er folks arbeidsinnsats som gjør at vi har rom som samfunn for å løfte dem som trenger det mest – det være seg rusavhengige, fattige barn eller mindreårige flyktninger – slik som samarbeidspartiene prisverdig har fått til. Dette er det verdt å minne om, for uten hardt arbeid fra menn og kvinner over hele landet hadde ingen av oss i denne salen kunnet gå til valg på bedre velferd til innbyggerne.

Like viktig som bedre velferd er en trygg hverdag. I en tid med mer usikkerhet i verden og en ny sikkerhetspolitisk situasjon er jeg glad for at vi i Stortinget ofte kan samle oss om de store trekkene i utenrikspolitikken. Vi står samlet i fordømmelsen av grusomhetene som utspiller seg i Syria. Jeg opplever at regjeringen har fått bred støtte fra Stortinget i sitt arbeid for å styrke den humanitære innsatsen mot brutaliteten det syriske folk opplever. Likeledes føler jeg et samhold når vi i fellesskap diskuterer de store spørsmålene i utenrikspolitikken, som terror, organisert kriminalitet og internasjonale konflikter.

Denne høsten skal Stortinget også diskutere hvordan Forsvaret skal møte framtidige sikkerhetsutfordringer i form av økt terrortrussel, et mer selvhevdende og uforutsigbart Russland og et fragmentert Europa. Det er kanskje den viktigste debatten dette huset har i løpet av denne fireårsperioden, for uten trygghet har vi heller ingen velferd.

For å møte den nye sikkerhetspolitiske situasjonen har regjeringen fremmet en historisk satsing på Forsvaret. Målet er å styrke norsk forsvarsevne. Med langtidsplanen legger vi til rette for en langsiktig og bærekraftig utvikling av Forsvaret med reell balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Meningene er mange om hvordan Forsvaret best kan styrkes, og det er bra. Men jeg er trygg på at utfallet av Stortingets debatt i høst vil være at Norge også i framtiden kan være blant verdens tryggeste land å bo i.

Regjeringen har gjennom tre år vist at den leverer bedre løsninger som trygger Norge. Mye har blitt bedre, men vi er ikke i mål. Norge har fortsatt utfordringer som må løses. Ledigheten må bekjempes, og verdier må skapes. Økonomien og samfunnet må bli grønnere. Offentlig sektor må fortsatt reformeres. Barn må gis muligheter uavhengig av sosial bakgrunn. Elevene skal lære mer. Tryggheten vår må sikres. Dette er store oppgaver – oppgaver som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har vist evne til å håndtere. Jeg vil påstå at det har skjedd mer etter tre år med samarbeidspartiene enn etter åtte år med rød-grønn idétørke. Vi har vist gjennomføringskraft og evne til å holde det vi lover. Derfor tror jeg at velgerne vil si ja til fire nye år med bedre løsninger som trygger Norge.

Jeg ser fram til det siste året i denne stortingsperioden. Det er mange spennende saker til behandling, og jeg er stolt av det engasjementet jeg ser i denne sal – på tvers av partilinjer. Stortinget er i dag et levende politisk verksted, og jeg tror ukene og månedene vi har i vente, på ny vil vise det. Derfor ønsker jeg alle en god høstsesjon og en ekstra god debatt nå!

Harald T. Nesvik (FrP) [10:52:18]: For tre år siden valgte det norske folk gjennom valg å beslutte at den foregående, rød-grønne, regjeringen hadde behov for å avslutte sitt arbeid, og man innsatte en ny regjering.

Den regjeringen som nå sitter, lovte at den skulle gå i gang med et arbeid knyttet til omstilling og nytenkning, sørge for å effektivisere offentlig sektor, tenke annerledes og, ikke minst, sørge for nye løsninger. Dette arbeidet har pågått i tre år, og det er helt åpenbart at dette også er et arbeid som vi ser igjen, og kommer til å se igjen i mange, mange år framover. Man gjennomfører en effektiviseringsreform i offentlig sektor som helt åpenbart er viktig for å kunne framskaffe verdier og midler til å kunne videreføre den velferdsstaten som vi alle står bak.

Men ting endres også veldig fort i norsk politikk. Hvis vi tenker tilbake til for bare ett år siden, var den store diskusjonen i denne salen – fra da av og utover høsten – den store migrasjonstilstrømningen som skjedde i Europa. Vi ser fortsatt store utfordringer knyttet til migrasjon, men nå har man – i hvert fall fra norsk side – ved hjelp av regjeringen og stortingsflertallet klart å iverksette tiltak sammen med våre naboland, som gjør at vi – foreløpig i hvert fall – ser ut til å ha kontroll på den tilstrømningen som var Norge til del. Det er selvsagt fordi regjeringen er handlekraftig. Regjeringen har vist at den iverksetter tiltakene som Stortinget har bedt om. Den har også kommet med en rekke tiltak selv, sammen med andre land, nettopp fordi det var et stort behov for å få gjort dette. Hadde vi ikke fått kontroll på det, ville det mulighetsrommet som vi nå ser foran oss, ha vært helt annerledes.

En annen ting som har skjedd i denne perioden, er selvsagt at vi sommeren 2014 hadde en oljepris på 110 dollar per fat, og sommeren 2016 opplevde en oljepris som i perioder faktisk var på under 45 dollar per fat. Det sier seg selv at for en nasjon som Norge, som har vært så oljeavhengig som den har vært, skaper det store problemstillinger. Men da er det også viktig å husholdere med de budsjettene som man har, og iverksette tiltakene ut fra det.

Vi ser særlig en situasjon langs kysten – fra Agder i sør opp til Trøndelag i nord – der svært mange personer opplever å bli satt utenfor arbeidslivet. Da er det viktig at vi kommer med målrettede tiltak for å prøve å hjelpe disse personene inn igjen i yrkeslivet. Det har regjeringen gjort. Man har iverksatt tiltak for over 5 mrd. kr på Sør- og Vestlandet knyttet til omstilling og det å skape nye arbeidsplasser. Man har sørget for at det kommer midler til infrastruktur, til satsing på vei og bane. Man har sørget for at man har fått midler til bedriftsopplæring, som er svært viktig for mange. Man har lansert en gründerplan. Man har klart å skape bred enighet om en lavere formuesskatt på arbeidende kapital. Formuesskatten er faktisk skadelig for det norske eierskapet, særlig for små og mellomstore bedrifter. Det er ikke slik at det bare er de rike som betaler formuesskatt. Svært mange av de små og mellomstore bedriftene jeg møter på mine reiser langs kysten, påpeker nettopp det som har med formuesskatten å gjøre, at de må betale formuesskatt på utstyr som de er helt avhengig av, om de går med overskudd eller ikke.

Regjeringen har levert en rekke tiltak knyttet til transport. Vi har opprettet et infrastrukturfond. Man har sørget for at man får mer for pengene innenfor veibygging. Man har satset på en formidabel økning innenfor infrastruktur. Vi har nå en regjering som endelig begynner å ta igjen etterslepet innenfor vei og bane, mens den foregående regjeringen medvirket til bare å øke det etterslepet.

Det er svært viktig for det norske folk at man gjør nok innenfor helse. Ventelistene i helsevesenet da denne regjeringen overtok, var formidable. I den perioden som man har bak seg – i disse tre årene – har man redusert med 56 000 personer innenfor dette feltet. Man har sørget for særlig å prioritere innenfor psykiatri og rusbehandling. Det har fått ned ventetidene formidabelt. Det er viktig å signalisere til dem som sitter der hjemme, og som har helsemessige problemer og utfordringer, at når man har behov for hjelp, skal hjelpen komme.

I den senere tid har vi hatt en diskusjon om heldekkende plagg i det offentlige rom, ikke minst i skolen. Særlig har det vært fokusert på ting som burka og nikab, som vanskeliggjør identifisering, og som har en helt åpenbar kvinneundertrykkende profil – som motvirker integrering. Fremskrittspartiet mener at heldekkende, religiøst betingede plagg som nikab og burka er plagg som nettopp bidrar til kvinneundertrykkelse og opprettholdelse av kvinnediskriminerende struktur. Mennesker som må eller vil skjule ansiktet sitt i offentligheten, står på mange måter på utsiden av samfunnet. Dette er spesielt problematisk i en utdanningssituasjon. Skolen skal være en arena for læring og samhandling, ikke en arena for ekskludering og religiøs og sosial kontroll.

Fremskrittspartiet har flere ganger tidligere og så sent som i 2013 fremmet forslag om å begrense bruken av heldekkende plagg. I debattene som tidligere har fulgt i kjølvannet av disse forslagene, har det som regel blitt hevdet at slike forbud er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Men storkammeret i nettopp Den europeiske menneskerettsdomstol har i en dom kommet fram til at et slikt forbud ikke bryter med menneskerettighetene.

Fremskrittspartiet ønsker primært et forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom, men vi registrerer at det i dag ikke er flertall for et slikt forslag. Vi håper imidlertid nå, etter de signalene som har vært gitt, særlig i det offentlige rom, at det kan være flertall for at man i hvert fall kommer ett steg videre på veien. Det vil glede både meg og Fremskrittspartiet dersom Arbeiderpartiet virkelig har snudd i denne saken, og nå ønsker et forbud mot nikab og burka i norsk skole. Jeg vil likevel ikke feire før stemmene er talt opp i denne salen og vedtaket er fattet.

Det er et sterkt tiltak at staten skal gå inn og regulere folks klesplagg. Imidlertid er omstendighetene og de praktiske følgene av heldekkende, religiøse plagg såpass alvorlige at vi som politikere har ansvar for å handle, spesielt når dette gjelder barn og unge. Da er det viktig at vi legger forholdene til rette for best mulig integrering og formidling av likestilling og vestlige verdier. Heldekkende, religiøse plagg er til hinder for lek og samspill mellom barn. De signaliserer avstandstaken til det norske samfunnet, står i veien for integrering og skaper et uheldig skille mellom kjønnene, der signalet er at jentene er mindreverdige. Et forbud mot religiøse, heldekkende plagg er et forbud for frihet.

Helt avslutningsvis tar jeg selvsagt opp det forslaget som vi har levert inn, slik at det kommer til votering.

Men et siste punkt før jeg tar imot replikker, gjelder den økonomiske utviklingen, der vi heldigvis kan se stor bedring. Det har i dag kommet en pressemelding fra bedriften Aibel som viser at det nå er tildelt kontrakter til norske bedrifter for svært mange milliarder kroner. Når det gjelder det tidligere Zidane-feltet, som nå skal bygges ut, viser det seg at man har behov for inntil 700 personer på topp når det gjelder prosjektering, utbygging og vedlikehold. Så det er åpenbart betydelige positive signaler innenfor næringslivet.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:13:16]: Me lever i ei verd prega av enorm ulikskap. Eit aukande fleirtall nyter godt av framgang og velstand, mens eit stort mindretal på hundrevis av millionar medmenneske lid under valdsbruk, krig, utryggleik og fattigdom. Europa og USA er ramma av avskyelege terrorangrep, men omfanget her er berre ein brøkdel av lidingane som rammar folk i konfliktområde som Syria, Irak og Jemen. Kashmir-konflikten mellom India og Pakistan har blussa opp igjen med fare for ny krig mellom to land som har atomvåpen. Konfliktløysing og atomnedrusting er tvingande nødvendig. Fattigdom, klimaøydeleggingar og konflikt gjer millionar til internt fordrivne, til flyktningar eller til arbeidsmigrantar.

Sjølv om krisene er svært alvorlege, må me ikkje bli handlingslamma. Tvert imot viser dette tydelegare enn nokon gong betydinga av norsk innsats for fred og forsoning, forpliktande klimatiltak og ein aktiv utviklingspolitikk for fattigdomsnedkjemping og internasjonal rettferd. Dette er òg hovudbodskapen i den alternative utviklingsmeldinga som Kristeleg Folkeparti nyleg la fram. Den veldige kontrasten mellom enkeltes rikdom og andres fattigdom blir ei aukande kjelde til uro. Kampen mot ulikskap blir derfor stadig viktigare i ei verd der ny medieteknologi gjer fattigdomskløfta lettare synleg for alle.

Den amerikanske statsvitaren Robert Putnam har sagt at det viktigaste me kan gjere for å redusere ulikskap i eit samfunn, er å investere i familiane. Putnam seier at barn som opplever at foreldra jamleg et middag med dei, eller ofte les godnatteventyr for dei, gjer det langt betre på skulen enn barn frå familiar som får lita tid i lag. Det seier meg at ein politikk som gir tid og rom for at foreldre kan ha tid med barna sine, er eit stort gode. Får me eit arbeidsliv som berre er lagt opp etter arbeidslivets premisser, slik at det går ut over familiane, taper me alle.

Det er ikkje berre Kristeleg Folkeparti i Noreg som seier dette. Òg verdas mektigaste mann, president Barack Obama, sa det same i fjorårets State of the Union-tale. Han sa at me må slutte å behandle omsorgstilbodet til barna som eit sidetema, eller eit kvinnetema, men behandle det som den nasjonale økonomiske prioriteten som det er for oss alle.

Me veit at utanforskap er eit aukande problem i det norske samfunnet. 290 000 barn har foreldre som har psykiske lidingar eller ein alkoholbruk som gjer at dei slit i kvardagen. Ein av tre elevar som begynner på vidaregåande skule i Noreg, har ikkje fullført utdanninga innan fem år. 37 000 elevar mottar spesialundervisning. 84 000 barn veks opp i familiar med vedvarande låg inntekt. Dette veit me. Eg trur mange hadde sloppe å hamne utanfor dersom me hadde satsa sterkare på nettopp familiane.

Trass i dette, og trass i denne verkelegheita, ser me no at stadig fleire av partia her på Stortinget tar til orde for færre og dårlegare ordningar for familiane. Eg kan ikkje nemne alle, men eg har lyst til å nemne tre eksempel:

Partia på venstresida har lenge kjempa mot kontantstøtta og familianes valfridom. For to år sidan sa partiet Venstre at òg dei ville skrote kontantstøtta. I haust har òg Høgre og Framstegspartiet tatt til orde for å fase ut ei av vår tids viktigaste familiepolitiske ordningar. I realiteten står sentrumspartiet Kristeleg Folkeparti igjen som den einaste garantisten og forkjemparen for kontantstøtta og dermed familianes valfridom på Stortinget. Det er ein posisjon og ei særstilling me gjerne skulle vore forutan.

Fleire parti tar òg til orde for å fjerne eller svekkje barnetrygda. Òg her skal ei velfungerande og universell familiepolitisk ordning angripast av politikarar som burde hatt som sitt fremste ansvar å ta vare på nettopp familiane. Eg har inga tru på å behovsprøve barnetrygda. Eit viktig prinsipp for velferdssamfunnet vårt har vore at slike velferdsordningar har vore for alle. Alle skal ha dei same rettane, dei same moglegheitene og den same tilgangen på goda. Derfor kjem Kristeleg Folkeparti til å fortsetje kampen for dei universelle, familiepolitiske ordningane. Nettopp kampen for dei like moglegheitene er ein av dei viktigaste kampane me kan ta for ein moderne norsk familiepolitikk. I dag ser me at mange familiar ikkje har like moglegheiter. Det er ei djup urettferd i det norske samfunnet ved at det er økonomisk ugunstig å få barn tidleg i livet. I dag er det slik at me som samfunn legg opp til barnefødslar i 30- og 40-åra i staden for i 20-åra. Professor Anne Eskild seier det slik: «Dagens ordning for foreldrepenger er på kollisjonskurs med biologien.»

Det er inga rettferd i at desse ordningane bidreg til å gjere det vanskelegare for unge kvinner og studentar å få barn. Det er inga rettferd i at ei kvinne med tilknyting til arbeidslivet vil få opptil ti gonger så mykje støtte som ei kvinne som før utan å ha vore i arbeid. Det er eit politisk ansvar å viske ut denne urettferda. Eg er glad for at Kristeleg Folkeparti har fått gjennomslag for å auke eingongsstønaden noko gjennom statsbudsjettet dei siste åra, men me er langt frå i mål.

I 2013 gjekk Kristeleg Folkeparti til val på å jobbe for det som er bra for barna, fordi me veit at eit samfunn som er bra for barna, er bra for oss alle. Sidan den gongen har me jobba strategisk og målretta for å setje barnas situasjon på dagsordenen. Før Stortingets fjerde år i denne perioden ser me at me har oppnådd mykje på vegner av dei sårbare barna. La meg kort nemne noko av det viktigaste:

• Me har fått på plass støtte til ein opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.

• Me har fått øyremerkte midlar til skulehelsetenesta og helsestasjonane.

• Me har fått på plass ein heilskapleg opptrappingsplan for vald mot barn.

• Me har fått på plass ei styrking av Statens barnehus.

• Me har fått på plass auka kontantstøtte.

• Me har fått på plass både betre og fleire barnehageplassar.

• Me har fått på plass Barnas transportplan.

• Me har fått på plass ei varig løysing for asylbarna.

• Og ikkje minst har me fått på plass 1 700 fleire lærarar i 1., 2., 3. og 4.klasse.

Det viser at Kristeleg Folkeparti prioriterer nettopp det viktigaste – barna og familiane våre.

Avslutningsvis vil eg rette merksemda mot den siste tidas debatt om religion, livssyn og trua sin plass i samfunnet vårt. SV tar til orde for noko som minner om den franske sekularismen, der religiøse livssyn skal gøymast bort til fordel for ikkje-religiøse livssyn. Eg synest Noreg er eit mangfaldig og fleirkulturelt samfunn, ja eg vil seie vakrare enn nokon gong. Men da er det viktigare enn nokon gong at me tar vare på røtene våre og ikkje gøymer dei bort. Det er viktigare enn nokon gong at me lærer om kvarandres livssyn i skulen og i lærarutdanninga, at me snakkar om kva trua betyr for oss menneske, òg i offentlegheita, at me gir rom for skulegudstenester, sjukehusprestar og ei samlande folkekyrkje. Me må anerkjenne at religion og livssyn har ein naturleg plass i det offentlege rommet.

Eg oppmodar til ein meir livssynsopen politisk debatt der me ikkje ser på religion, livssyn og tru som noko truande eller farleg. Me må sjå på den positive samfunnskrafta som trua speler i samfunnet vårt, på den samlande faktoren ho har for oss i tider med krise og sorg.

Alle har eit livssyn. Ingen er nøytrale. Dette gjeld òg SV. Men SVs trusvedkjenning om at trua skal gøymast bort, er eg sterkt ueinig i. Noreg er og skal fortsatt vere eit livssynsope samfunn.

Marit Arnstad (Sp) [11:37:11]: Norge er et godt land å bo i. Det er et samfunn preget av deltakelse, stor tillit og – foreløpig – små forskjeller. Den kjente økonomen Ha-Joon Chang har nylig vært på besøk i Skandinavia, og han sier at vi aner ikke hvor godt vi har det, og hvor unik den skandinaviske velferdsmodellen er. Han mener vi har funnet den rette balansen mellom en dynamisk og en rettferdig økonomi, som også sørger for god fordeling av samfunnsressursene. Det har ikke kommet av seg sjøl. Det er et resultat av mange viktige politiske valg. Trontalen understreker sterkt behovet for endring, men endringen skjer ikke i noe vakuum. Endring handler om politisk retning og politiske valg. Senterpartiet mener vi har et stort ansvar i årene framover for at det ikke skapes større ulikhet mellom mennesker, for at alle deler av landet blir sett på som like verdifulle, og for å ta vare på den tilliten i vårt samfunn som ikke minst gode og aktive nærmiljø bidrar til.

En forutsetning for dette er at innbyggerne føler en tilhørighet til et fellesskap, at noe binder oss sammen som samfunn. Senterpartiet mener at nasjonalstaten er den beste rammen om et slikt fellesskap – eller sagt på en annen måte, slik Rainer Hank ved Frankfurter Allgemeine sa det i Klassekampen i fjor:

«Nasjonalstaten er det sterkeste de svake har.»

Nasjonalstaten er det sterkeste de svake har – det oppsummerer på en god måte hva nasjonalstaten kan være: en trygghet for den enkelte, en god ramme å utvikle folkestyret i, en motvekt mot maktkonsentrasjon, embetsmannsstyre, ulikhet og økonomisk nyliberalisme.

Tidligere i sommer sa et flertall i Storbritannia ja til å forlate EU. Brexit var et tydelig nei til den stadig sterkere sentraliseringen av makt innad i EU. Brexit var også oppgitthet over et arbeidsliv med mer utrygghet og lavere reallønninger. Det var på mange måter et nei til større ulikhet, og det er et varsel som det er grunn til å ta alvorlig, også i andre land. For Norge bør brexit bety at vi åpner opp for et nærmere samarbeid med Storbritannia. Brexit bør kunne bidra til at Norge sammen med Storbritannia får en vesentlig bedre og mer demokratisk avtale med EU enn det dagens EØS-avtale er. Også norske EU-tilhengere har i årevis klaget over EØS-avtalen, og de bør også ha interesse av å arbeide for nettopp det. Dessverre er det lite som tyder på at regjeringen vil involvere Stortinget eller det norske folk i en debatt om de mulighetene og det handlingsrommet som brexit kan gi oss.

Det tydeligste sporet etter tre år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering er en sterk sentralisering og en byråkratisering. Regjeringens reformiver handler om større enheter som svar på nær sagt alle utfordringer. Svaret er bestandig: Vi må ha større enheter, vi må sentralisere. Kommunereformen er sjølve kroneksemplet. Her har store enheter blitt det overordnede mantraet. Men når kommunene nå har hatt omfattende prosesser, lagt ned et stort arbeid, og det har vært avholdt over 200 folkeavstemninger, er heller ikke det godt nok for regjeringen, for svaret ble nemlig ikke slik som Høyre og Fremskrittspartiet ønsket det. I det store flertallet av kommunene stemte folk imot kommunesammenslåing. Senterpartiet sier at det er nok nå. Det har vært omfattende lokale prosesser, kommunene har sagt sitt. Vi må ha respekt både for dem som sa ja, og for dem som sa nei. Nå må det settes strek for denne kaosreformen. Det kom nemlig aldri noen oppgaver, slik som regjeringen lovte, og det forsøket på økonomisk tvang fra regjeringens side som en prøvde seg på, virket heller ikke. Det er brukt millioner av kroner på konsulenter, seminarer, møter og prosesser, for ikke å snakke om hvor mye av lokalpolitikernes tid som har gått med til å tolke motstridende signaler fra regjeringens side – tid som burde blitt brukt til å konsentrere seg om å utvikle bedre tjenester for innbyggerne.

Men regjeringen gir seg ikke når svaret ikke ble som Høyre og Fremskrittspartiet ønsket. De siste ukene har regjeringen brukt fylkesmennene som torpedo for å tegne nye kommunekart. Heller ikke det kommer til å virke. Fylkesmennenes såkalte faglige råd spriker jo i alle retninger – fra noen som ikke vil anbefale tvang i det hele tatt, til flere som absolutt vil det. I Nord-Trøndelag og Hedmark sier fylkesmennene at det ikke er faglig grunnlag for tvang. I Akershus og Buskerud sier de at det absolutt må være tvang. Hvilket faglig råd regjeringen skal få ut av det, skal det bli interessant å se.

Senterpartiet mener at nå må kommunene få arbeidsro. De må få mulighet til å rette all oppmerksomhet mot å sikre god lokal velferd for sine innbyggere. Vi skal være en garantist for at denne utmattelsesstrategien som regjeringen har lagt opp til, blir stoppet. Kommunene skal ikke tvinges, og dette prosjektet skal ikke dras inn i neste stortingsperiode og ligge som et lokk over all fornuftig debatt om lokal velferd.

I debatten om politiets organisering kommer det også tydelig fram hvor avmektige Høyre og Fremskrittspartiet er i såkalt reformarbeid. Faktum er jo at hele reformen er «outsourcet» til Politidirektoratet. Fra ansvarlig politisk hold fraskriver en seg dermed alle muligheter til vedtak om struktur og er immun mot den klagestormen som nå kommer fra kommunene, om manglende mulighet til å delta i den prosessen som gjennomføres. Samtidig skal en altså rasere antall lensmannskontor og erstatte dem med såkalte politikontakter uten makt og myndighet, og samtidig som en gjør det, eser byråkratiet i Politidirektoratet ut. Kommunene føler seg svinebundet i en prosess som synes å ha vært avklart på politimesterens bord lenge før den såkalte dialogen med kommunene kom i gang. En plass mellom 120 og 140 lensmannskontor over hele landet står i fare for å forsvinne, og tilbake kommer vi til å stå med et topptungt politibyråkrati og et bilbasert her og der-politi. Hele prosessen omkring dette har vært forstemmende.

Senterpartiet har kjempet imot sentralisering på disse områdene, og vi kommer til å fortsette kampen imot sentralisering. Vi vet at ressursene, ideene og intelligensen er om lag likelig fordelt i hele landet. Vi har sagt det hvert år, og vi sier det igjen: Senterpartiet vil bruke sin stemme i Stortinget til å argumentere for en fornying av offentlig sektor der bedre innhold og nærhet til brukerne er viktigere enn størrelse. Sjølsagt kommer det til å skje endringer. Vi lever i en kontinuerlig omstilling. Men endringene må baseres på det beste av det vi bærer med oss, og det er nærhet, det er deltakelse, det er tillit, og det er reell mulighet til påvirkning.

I Norge har en desentralisert forvaltning bidratt til politisk, sosial og geografisk utjamning. Det har gitt kort vei fra enkeltmennesket til beslutningstakerne. Det bidrar igjen til at mange deltar og tar ansvar for sitt liv og sine nærmiljøer. Det er viktige kvaliteter ved det norske samfunnet som må tas vare på og utvikles videre, og nettopp disse sidene ved vårt samfunn bør ikke settes på spill gjennom en umåtelig iver etter strukturelle reformer. Senterpartiet tror nemlig på det myndige mennesket. Vi tror på den enkeltes mulighet til å påvirke sitt liv, og da er gode lokale samfunn og desentralisering svaret.

Det er mindre enn et år igjen til stortingsvalg. Det blir et viktig valg. Med alle strukturelle endringer som nå pågår, blir det også et retningsvalg, et valg mellom sentralisering eller nærhet, et valg mellom topptungt byråkrati eller lokalt folkestyre, et valg mellom et samfunn med små forskjeller, der folk kan forvente gode tjenester nær seg, eller det motsatte. Det blir et valg mellom trua på det frie markedet eller trua på kraften i blandingsøkonomien og gode offentlige tjenester.

Det var interessant å lese trontalens begrep og det som ble sagt om endring. Endring er viktig, men som jeg sa i starten: Endring skjer ikke uten politisk kontekst. Folk fortjener politikere som tydelig tør å si hvilke politiske valg de tar, uten å kamuflere det bak endring som et honnørord. Det ligger politikk bak ordet endring, og det forstår folk. Dagens regjering bidrar til en endring som tar Norge i feil politisk retning. Dermed kommer også valget neste år til å handle om intet mindre enn hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Det kommer til å bli et svært viktig valg for de ulike politiske partiene, men også for Norge som helhet.

Trine Skei Grande (V) [11:59:43]: Jeg skal innrømme at det er ingen stor sosialliberal vind som blåser over den vestlige verden. Vi ser politikere som stadig mer bruker fryktretorikk i sin valgkamp. Vi ser det i den amerikanske valgkampen, vi så det under brexit-debatten, og vi så det bare for noen dager siden i forbindelse med folkeavstemningen i Ungarn. Det er mye redsel for endring, og mye av det preger også den norske debatten. Men det betyr bare at vi som er sosialliberale, må kjempe enda hardere for de verdiene vi står for. I politikk må man også skille mellom dem som spiller på frykt, og dem som har løsninger.

I trontalen ble det vist til mange av de store endringene og utfordringene vi står overfor. Utfordringene er store, og vi må møte dem med endring og vilje til samarbeid.

Flyktningsituasjonen som Europa fortsatt står overfor, må møtes med mer samarbeid mellom land, ikke mindre. Velferdsstatens overlevelse handler om vår evne til hele tiden å endre, utvikle, reformere og fornye. Skal vi klare å bygge sterke og store fellesskap framover, må vi hele tida være villige til å reformere våre fellesskap.

I år er det 200 år siden folkestyrets far, Johan Sverdrup, ble født. Han overtok styret i et lutfattig land, som Norge var på det tidspunktet. Hva var den første store reformen venstrepolitikeren startet med? Jo, det var å ha en stor skolereform der alle skulle få lik utdannelse, og der man satset på dannelse og basiskunnskaper. Det er fortsatt et av de viktigste virkemidlene for Norge for å skape både den fornyingen vi trenger, den innovasjonen vi trenger, og de reformene vi trenger for hele fellesskapet vårt.

Skole er den viktigste faktoren for å få til utvikling. Det å ta vare på de verdiene som ligger i dannelse, og som ligger i å gi ungene basiskunnskaper og en god start i livet, er de beste forutsetningene for å få til en god samfunnsutvikling. Skal vi få til det, trenger vi kloke, gode lærere, som gir unger både basiskunnskaper og den basisen som gjør at de kan utvikle kreativiteten sin, slik at vi klarer å bygge på dannelse i norsk skole. Vi må også ta i bruk ny teknologi så fort at vi klarer å skape det næringslivet som vi skal leve av i framtida. Men da er også satsingen på forskning og høyere utdanning – hele utdanningsløpet – viktig for å lykkes.

Det er mye frykt knyttet til klimautfordringene. Og det er ingen problemer å tegne skremselsbilder av hvordan samfunnet vil utvikle seg hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det. Men det er heller ikke så vanskelig å tegne bilder av det gode, grønne samfunnet. For meg er det ikke snakk om å lete fram flere ullgensere, det er å satse på mer grønn energi. Det er ikke snakk om å reise på færre ferier, det er drømmen om å få hele flyparken vår over på biodrivstoff. Det er ikke snakk om å ha færre arbeidsplasser innenfor de fossile næringene, det er snakk om å skape flere arbeidsplasser innenfor de fornybare næringene og innenfor bioenergi, som vi har mange muligheter til å gjøre i Norge.

Det er også veldig mye annet som følger med f.eks. en transportsektor med mindre utslipp. Da snakker vi om nærmiljø med både bedre luft og mindre støy. Det betyr at det grønne samfunnet faktisk er et bedre samfunn. Men skal vi klare den omstillingen, må vi tenke både makro og mikro. Da må vi gjøre sånn som i og for seg trontalen gjorde på en god måte, snakke om de store forpliktelsene vi har internasjonalt, og tenke de store grepene framover. Men vi må også gjøre alle de små knepene som gjør at vi får den omstillingen vi trenger i Norge. Det har vi gjort gjennom elbilfordeler, gjennom hybridbilfordeler, gjennom endringer i hele drivstoffpolitikken knyttet til biodrivstoff vi har gjort det billigere å kjøpe, og vi har gjort det billigere å kjøpe de bilene som forurenser lite. Vi har gjort det gjennom kollektivsatsing, og vi har gjort det gjennom jernbanesatsing. Vi har gjort det gjennom at månedskortene nå i høst har blitt billigere, og det merker folk – de månedskortene som har med statsbudsjettet å gjøre, ikke de månedskortene som Oslo-byrådet forhandler fram. Vi satser nå også på hurtigladere i de viktige transportkorridorene rundt omkring i Norge, vi har fått til grep som sørger for at vi får solceller på bygg, og at vi får avskrivingsregler for vindkraft. Ja, det er en haug av små endringer som vi nå har klart å få til.

Men vi trenger også å gjøre de store makroendringene for å få til det store skiftet. Da må vi også tørre å bruke avgiftssystemet. Noe har vi gjort i tidligere budsjett, men noe må vi også gjøre i dette. Prinsippet er veldig enkelt: Det betyr at man avgiftsbelegger det man vil at det skal brukes mindre av, og så slipper man opp på det man vil at det skal brukes mer av. Viljen til å øke avgifter har politikere hatt de siste 6 000 årene. Utfordringen gjennom et grønt skatteskifte er at man også skal gi pengene tilbake, sånn at man skal klare å skape grønne markeder, sånn at det skal bli lønnsomt for dem som faktisk vil tjene penger på at folk tar de grønne valgene. Det er en utfordring for oss å skape i budsjettet til høsten, og jeg er klar for å være med på å diskutere hvordan vi skal gjøre det.

I en verden hvor ekstremisme er på frammarsj, er det mer enn noen gang behov for liberale ideer og løsninger. Vi tror på samarbeid over landegrensene, vi tror på at framtida kan bli bedre. Vi tror på at mennesker uavhengig av bakgrunn, religiøs tilknytning eller hudfarge har de mulighetene. Vi tror på at samarbeid alltid er mulig, og at resultatet av samarbeid blir bedre enn resultatet av isolasjon. Vi tror det er mulig for alle mennesker å lykkes dersom vi sammen legger til rette for at hver og en av oss på et så likt grunnlag som mulig kan lykkes. Det er den sosialliberale grunnideen, og Venstre er det eneste sosialliberale partiet.

Det er enkelte andre partier som er opptatt av en bedre miljø- og klimapolitikk. Det er også enkelte andre partier som er opptatt av å legge til rette for at nytt næringsliv skal vokse fram etter oljen. Det er også enkelte partier i denne salen som er opptatt av å bekjempe fattigdom. Og det er muligens andre partier som også er opptatt av å ha en skole som ser utfordringene og løfter hver eneste elev. Men det er bare Venstre som står for alt dette, og som er mer opptatt av å se muligheter enn å se problemer, fordi vi alltid tror at det å få til noe bedre er mulig.

Jeg vil avslutte med å fremme to forslag, nr. 10 og nr. 11, som er et primært og et subsidiært forslag som vi håper å få støtte for, og som går inn i debatten vi har hatt tidligere når det gjelder fengsling av barn.

Audun Lysbakken (SV) [12:20:43]: Vi går nå inn i det siste året med denne regjeringen, og det er på tide å gjøre opp status. Hva er det som vil bli stående etter Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen? En ting jeg kommer til å huske, i hvert fall, er at regjeringen hadde som sin aller viktigste prioritet å gjennomføre skattekutt til dem som har mest fra før i det norske samfunnet, utmerket illustrert gjennom et oppslag i Klassekampen i dag, og at de kombinerte disse kuttene med smålige kutt i inntektene til mange av dem som har minst i dette samfunnet, en politikk for mindre rettferdighet og for økt ulikhet.

I Norge er forskjellene fortsatt ganske små, det er en av de viktigste kvalitetene ved vårt samfunn. Men ulikheten øker. Det er ikke nevnt i trontalen med ett ord, og bedre kan man ikke demonstrere, tror jeg, hvor likegyldig denne regjeringen er til den utviklingen, hvor lite den bryr seg om at ulikheten øker, og hvor lite den tar innover seg de negative konsekvensene av økte forskjeller. Vi vet at store forskjeller i andre land har ført til større sosiale problemer, mindre sosial mobilitet og lavere økonomisk vekst, og likevel har vi en regjering som med åpne øyne er villig til å ta Norge i den samme retningen. Det bekymrer meg, og det burde bekymre regjeringen også.

Det at forskjellene øker, vet vi gjennom ulike tall og statistikker, men vi har nå også fått vitnesbyrd fra en eks-statsråd i denne regjeringen. Det har vært litt snakk om hvor man har kommet når det gjelder sidetall i ulike aktuelle bøker, og jeg har kommet til side 94 i Robert Erikssons bok «Bare gjør det». Han sa jo i forbindelse med framleggingen at det å gjennomføre kutt i barnetillegget i uføretrygden og kombinere det med lavere formuesskatt til mange av de rikeste i samfunnet måtte kunne oversettes til å ta fra de fattige og gi til de rike. På side 94 skriver Eriksson at man aldri har funnet «gode nok bevis på at det er lurt å fjerne» formuesskatten, og på pressekonferansen beklaget Robert Eriksson overfor landets uføre at han hadde vært med på denne politikken. Det synes jeg Fremskrittspartiet burde gjøre også, for man har ført en retorikk der man har snakket til mange av dem som har minst i dette landet, og så har man ført en politikk som gjør det motsatte. Det er bare å gjøre det: beklage overfor de uføre.

Noen av de kuttene regjeringen har gjennomført, har nemlig hatt knallharde konsekvenser for de menneskene som rammes av dem. Kuttet i barnetillegget er nevnt – som om mer fattigdom skulle være mirakelkuren for å få flere i jobb. Jeg har møtt uføre med barn som kan fortelle at den eneste konsekvensen dette kuttet har, er å gjøre livet for hele familien verre. Det innebærer at flere barn vokser opp i fattigdom, barn straffes for foreldrenes sykdom. Kirsti i Trondheim, f.eks., som jeg møtte nylig, og som også fortalte sin historie i Dagbladet, sitter i disse dager med en uro. Hun sa til meg at hver gang det legges fram et nytt statsbudsjett, spør hun seg: Hva er det de vil ta fra meg nå?

Hva vet egentlig regjeringen om hvordan det går med dem som er rammet av disse kuttene? Fint lite, tror jeg, og derfor fremmer SV i debatten i dag et forslag om at vi må få kartlagt det, sånn at vi faktisk får oversikt over de sosiale konsekvensene av regjeringens kuttpolitikk overfor dem som har lite.

Det blå flertallet har rigget skattesystemet for økte forskjeller. Det blir lavere skatt på det de som har mest, henter sine inntekter fra, samtidig som vanlige mennesker fortsatt betaler mye skatt på sin arbeidsinntekt. SV vil ha lavere skatt på helt vanlige inntekter, og vi vil ha høyere skatt på formue, stor arv, eiendom og utbytte. Vi vil ha en boligpolitikk som tar utgangspunkt i at bolig er noe man bor i, ikke noe man spekulerer i.

I dag ser vi at boligmarkedet kan bli en ny, sterk driver for økt ulikhet. Unge og lavtlønte blir stående utenfor boligmarkedet, samtidig som vi er i en sårbar situasjon, med svært høy gjeld i mange husholdninger. Landets ledende økonomer advarer mot cowboytilstanden i boligmarkedet, men regjeringen sitter stille. Det er på høy tid at vi endrer skattesystemet sånn at det fortsatt er gunstig å eie egen bolig, men ikke like gunstig å eie andres bolig, og at vi flytter skatt fra arbeid til eiendom, sånn at vi kan både redusere forskjellene og dempe prisveksten i boligmarkedet. Når skattesystemet vårt oppmuntrer til spekulasjon og vill prisvekst, må vi gjøre noe, og det er utrolig at så få politikere tør å ta tak i det.

Privatiseringspolitikk styrker også forskjellsutviklingen. Det ser vi på mange områder, f.eks. innenfor fiskeriene, der noen av våre viktigste ressurser nå konsentreres på færre hender. Retten til å fiske samles hos et stadig mindre antall mennesker. Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av en ny adel, og nå er vi i ferd med å få en ny likevel, gjennom kvotebaronene i fiskeriene. Vi må se tilbake til ånden i Grunnloven, og så må vi endre den i tråd med det. Derfor har SV nylig fremmet et grunnlovsforslag om at ressursene i havet skal tilhøre folket, og i denne debatten vil vi fremme forslag om frys i kvoteendringer, i tråd med det Stortinget sa før sommeren.

Vi må bruke de store pengene på de små menneskene – hvis vi skal bygge et varmere samfunn, er ingenting mer lønnsomt enn det. Det er tid for å satse mer på flere voksne i skolene og i barnehagene, sånn at det blir mer tid til hvert enkelt barn, mer omsorg for hvert enkelt barn, mer læring for hvert enkelt barn. Vi trenger en nasjonal norm for lærertetthet i skolen, og vi trenger nasjonale normer for antall barnehagelærere og fagarbeidere i barnehagene. SV vil ha en inkluderende fellesskole med et bredere syn på kunnskap og læring, med mer praktisk og variert opplæring, med fysisk aktivitet og et gratis og sunt skolemåltid. Det er det vi kaller heldagsskolen. Det handler om å bruke den tiden ungene våre allerede bruker på skole og skolearbeid, på en bedre måte, på å skape en mer inkluderende dag, på å skape en dag for mer trivsel, på å skape en dag for mer læring og for sosial utjevning.

Så har vi nettopp lagt bak oss det vi må kunne kalle en varm og deilig september. I Hordaland, mitt fylke, har det vært en sommer for rekorder. Der fikk vi slått tre nedbørsrekorder i løpet av sommeren og så én varmerekord i september – det var kanskje ikke helt den rekkefølgen folk hadde sett for seg. Det kommer fortsatt til å regne i Bergen hvis vi får et nytt flertall, og jeg skal ikke skylde på regjeringen for det ustabile været, men det må være lov å bruke øynene. Det vi ser rundt oss nå i verden, er alvorlig: breer som smelter, mer flom, mer ekstremvær, stadig flere naturkatastrofer. 2015 er det varmeste året som er målt på kloden til nå. Og så fører regjeringen en klimapolitikk som suverent overser dette, som overser behovet for forandring, som kaller inn til pressekonferanse for å fortelle at de skal gjøre det mer lønnsomt å kjøre fossilbil, midt i den revolusjonen for ny nullutslippsteknologi som vi står overfor i transportsektoren. Hvorfor er ikke klimaambisjonene større? Hvorfor kan vi ikke gå sammen om å gjøre det Paris-avtalen faktisk krever av oss? Hvorfor kan vi ikke slutte å fortelle eventyr om at norsk olje og gass kan redde verden fra klimagassutslippene? Med denne regjeringen er det ikke lagt fram ett eneste forslag av betydning for å få utslippene ned. De som har kommet, har blitt forhandlet fram av partier i Stortinget. Historiens dom over vår generasjons politikere kommer til å bli nådeløs hvis vi ikke handler raskt og kraftig. Det er det ingen spor av med dagens flertall.

Vi vet hva som må gjøres. Teknologien for å la oljen bli liggende har vi allerede, det er bare å la være å sette nye bor i havbunnen. Den nye bilteknologien har vi, men vi mangler regjeringens plan for å sette sine egne mål ut i livet, derfor fremmer vi også forslag om det.

Avslutningsvis: Krigen i Jemen har pågått i over ett år. Det er en brutal krig som får altfor lite oppmerksomhet. Avsløringene om eksport av norsk forsvarsmateriell til landene som deltar i den saudiarabiske koalisjonen, må få Stortinget til å våkne. Det er en politikk Stortinget og Norge ikke kan være bekjent av, og stikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, gjeldende lovverk og vår moralske plikt til å hjelpe dem som lider under denne krigen. Derfor fremmer SV i trontaledebatten forslag om å stoppe denne eksporten, og jeg vil be alle partier om å ta det forslaget opp til nøye vurdering.

Audun Lysbakken (SV) [12:30:50]: Det er helt korrekt.

Rasmus Hansson (MDG) [12:43:55]: I årets trontale sier regjeringen at Paris-avtalen gir oss en ny ramme for klimaarbeidet, og at alle land, også Norge, må følge opp sine forpliktelser. I regjeringserklæringen og tidligere trontaler og uttalelser fra en rekke andre partier får vi høre det samme – vi får henvisninger til forvalteransvaret, føre-var-prinsippet osv. Det er jo morsomt å være i Miljøpartiet De Grønne når alle andre partier er enige i det vi vil.

Men jeg sitter i energi- og miljøkomiteen, og der får vi ikke planer til behandling fra regjeringen om hvordan vi skal få ned klimagassutslippene med 40 pst. de neste 13 årene. Vi behandler ingen samordnet politikk for å stanse tapet av natur i Norge. Og i Stortinget blir våre forslag om å få en plan for å få forbruket i Norge ned til et bærekraftig nivå i samsvar med FNs bærekraftige mål, som regjeringen nylig sluttet seg til, nedstemt med stort flertall.

Selvsagt skjer det bra ting, og det er bra at regjeringen har lagt fram en ny klimalov, selv om den er daff foreløpig. Det kommer mer midler til kollektivtransport, teknologi og innovasjon, og det er fint. Og det er flott med penger til karbonfangst. Opposisjonen fremmer i tillegg en rekke gode forslag som driver den politiske agendaen i riktig retning. Men så trekker statsministeren vår pusten, og så uttaler hun favorittbesvergelsen som gjør at alt blir helt greit: to tanker i hodet på en gang. Og så deler hun ut penger til motorveier, oljeforskning, oljelisenser og fellingstillatelser på to tredjedeler av de norske ulver. Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemmer for og sier tvert nei til å løfte litt mer miljøfornuft inn i prisene på flyseter og fossilt drivstoff. Summen av to-tanker-i-hodet-politikken er som kjent at utslippene ikke går ned, at det ifølge Miljødirektoratet forsvinner 200 nye kvadratkilometer med inngrepsfri natur i Norge hvert år, at matjord fortsatt bygges ned, og at det materielle forbruket øker, uten at folk blir lykkeligere av det.

Regjeringens og store deler av opposisjonens løsning på alt dette kalles «grønn vekst». Det er en vakker idé hvis den omsettes i praksis. Men Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI har gått igjennom OECDs tall for grønn vekst, og de viser at Norge har mye mindre grønn vekst enn landene rundt oss. Han slår fast at

«Norge henger igjen i en «brun» vekstmodell fra 1900-tallet i en verden hvor våre naboland legger om. Det er særlig to sektorer som gjør at Norge ligger etter, nemlig offshore og transport».

I offshore lar Høyre som kjent Fremskrittspartiet styre showet i trygg forvissning om moralsk og som oftest politisk støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og med Venstres og Kristelig Folkepartis parlamentariske velsignelse.

Miljøpartiet De Grønne har lenge påpekt at det er særlig innenfor offshore og transport at vi må gjøre de store endringene i norsk politikk hvis det skal bli en endring. For to dager siden slo en fagartikkel fast at hvis vi utvinner all kull, olje og gass i de feltene som allerede er i produksjon – de feltene som allerede er i produksjon – vil ikke verden greie 2-gradersmålet. Altså: Det er stadig mindre rom, sannsynligvis, i de klimaforpliktelsene vi allerede har inngått, for å åpne nye olje- og gassfelt. Derfor vil vi at vi tvert om må begynne å diskutere stenging av de mest forurensende norske feltene.

I morges refererte NRK til undersøkelser som viste at det er mindre energikrevende og dermed mindre klimaforurensende å produsere olje i Midtøsten enn i store norske oljeplattformer langt til havs. Fysisk sett er det helt innlysende og har vært det lenge. Altså: Det store moralske argumentet for norsk oljevirksomhet forvitrer, og Miljøpartiet De Grønne ønsker at vi nå får et reelt klimaregnskap for de faktiske utslippene som en samlet norsk oljesektor står for.

Alt dette betyr at Miljøpartiet De Grønnes forslag om en planmessig utfasing av olje- og gassvirksomheten over en 20-årsperiode blir stadig mindre radikalt. Forholdet er tvert imot at nå må de øvrige partiene på Stortinget snart ta inn over seg fakta og bli med på en saklig debatt om hvordan vi gjør det.

Regjeringen sier i trontalen at den vil basere sitt arbeid med å omstille Norge til et lavutslippssamfunn på tre erkjennelser: for det første at vi kan nå våre samfunnsmål, for det andre at velferden er avhengig av høy verdiskaping, og for det tredje at vi må reformere offentlig sektor fordi petroleumsvirksomheten «har gitt oss vind i seilene» – det er en ganske merkverdig metafor for øvrig. Disse erkjennelsene kan være et interessant utgangspunkt, men vi må forstå dem og tolke dem riktig.

Ja, vi kan nå våre samfunnsmål, men da må vi først erkjenne hva samfunnsmålene faktisk må være. Miljøpartiet De Grønne vil ha mer enn et lavutslippssamfunn. Vi trenger et bærekraftig samfunn, og det er et annerledes samfunn. Det er ikke en svakt justert versjon av Norge i 2016. Det er et samfunn i likevekt med livet på jorda. Det er et samfunn der velferd og utvikling ikke er basert på å bruke og belaste omgivelsene stadig mer. Og det er et samfunn der veksten skjer innen kunnskap, erkjennelse, kvalitet, fred og inkludering. Det er De Grønnes samfunnsmål.

Men hvilke samfunnsmål ser vi noen tiår framover hvis vi tar på oss Høyres, Arbeiderpartiets, Senterpartiets, Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets politiske briller? Jo, vi ser mer grønn teknologi, vi ser flere grønne løsninger og kanskje litt lavere utslipp – kanskje. Men vi ser også stadig flere motorveier og enda flere flyplasser, vi ser stadig mindre natur og stadig mindre matjord, vi ser mer forbruk, og vi ser oljevirksomhet ved Nordaustlandet, og vi ser ingen ulver. Framfor alt hører vi 2040- og 2050-tallets Solberger og Stører og Slagsvold Vedumer rope: Vi må ha enda flere motorveier, ellers stryker næringslivet med, framtidas velferd er avhengig av at vi forbruker enda mer, og norsk oljevirksomhet vil alltid være en velsignelse for jordas klima. Her og nå er dette det reelle framtidsperspektivet for den politikken som de fleste partiene på Stortinget fører, og det er ikke dit vi skal.

Ja, velferd krever verdiskaping, men det må være en verdiskaping som ikke fortsetter å ødelegge verdier. Enda mer forbruk i 2050 vil gi folk et dårligere liv når konsekvensene av forbruket kommer med i regnestykket.

Ja, vi må reformere offentlig sektor, men ikke for å innføre mer New Public Management. Vi må reformere offentlig sektor til å understøtte og sikre kvaliteten i det norske endringsprosjektet, ikke være en bremsekloss, som offentlig sektor altfor ofte er. Og vi må endre det som veier tyngst i det norske regnskapet, som har størst signaleffekt og er mest troverdige bekreftelser på at vi virkelig satser på overgangen fra fossilt til bærekraftsamfunnet.

Folk og næringsliv sier klart at de ønsker en mer ambisiøs grønn politikk. De kommer til å tro på Stortinget og at Stortinget ønsker det den dagen det blir flertall for å flytte de tyngste virkemidlene over til grønn næringsutvikling og bort fra livsforlengelse for oljevirksomheten. De kommer til å tro det når hovedinnsatsen flyttes til mer kollektivtransport og bort fra motorveier. Det er da vi utløser endringsviljen i befolkning og næringsliv.

Ondskapen og lidelsene i Midtøsten tar pusten fra oss. EU knaker i sømmene, og Donald Trump er ikke bare en usannsynlig parodi. Er da alt snakket om norsk natur, miljø og klima bare trangsynt énsakspolitikk og manglende overblikk? Nei, det er ikke det, fordi miljøpolitikk er fundamental solidaritet og ansvarlighet. Globalt er det den mest effektive politikken for å motvirke framtidas største konfliktårsak, nemlig at livsgrunnlaget ødelegges for millioner og kanskje hundrevis av millioner mennesker. Hjemme er det den politikken som i størst grad vil gi et samfunn som tar vare på virkelige verdier, og som inkluderer flere i samfunnet vårt. Vi fremmer derfor fire løse forslag:

• for det første at Stortinget under henvisning til Paris-avtalen og EU-målet om 40 pst. kutt i klimagassutslippene ber regjeringen trekke utvinningstillatelsene etter olje og gass i 23. konsesjonsrunde og avlyse 24. konsesjonsrunde

• for det andre at Stortinget ber regjeringen sørge for at statsbudsjettet for 2017 reduserer klimagassutslippene i tråd med målet om at de skal ned med 40 pst. innen 2030, dvs. reduserer med 1,6 millioner tonn CO2 i 2017

• for det tredje at Stortinget ber regjeringen overføre alle ubrukte midler av de 7,3 milliardene som er satt av til flyktningkostnader i Norge i 2016, til utenlandsbistand for bruk i 2016 og 2017

• for det fjerde at Stortinget ber regjeringen stanse den planlagte ulveskytingen som er foreslått av rovviltnemndene, og opprettholde ulvebestanden i Norge på dagens nivå

Jeg tar med dette opp de forslagene vi har fremmet.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [13:06:27]: Det å sikre god mobilitet i samfunnet er en av våre viktige oppgaver. Det er å sørge for at vi får et arbeidsmarked som er velfungerende fordi arbeidskraft og arbeidsgivere finner hverandre. Det er å sørge for at folk har god tilgang til ulike fritidsaktiviteter, ikke bare det som er i gåavstand fra der en selv bor, men det som finnes i hele regionen der en hører til. Muligheten til å reise på ferie og få avveksling er også en viktig del av mobilitetsfølelsen og -behovet.

Tilsvarende har næringslivet behov for å ha en helhetlig og god tilnærming til infrastrukturen. De skal ha tilgang til arbeidskraft. De skal få varene ut til markedet. De skal sørge for at de er med i en større klynge, som gjør at ideer og kreativitet blomstrer, og at næringslivet i Norge får god konkurranseevne.

Vi ser dessverre litt for mange tilnærminger der en tror at en vil begrense folks mobilitet ved å ta vekk alternativ, øke kostnader og øke priser, og at en da løser hverdagsutfordringene til folk. Det tror ikke regjeringen. Vi må sørge for at folk kommer seg rundt til en lavere pris enn det de hadde i går, ikke til en høyere. Det er med og gir folk muligheter i et samfunn som har mange.

Regjeringens politikk har vært prioritert rundt det å få infrastruktur som fungerer. Derfor har vi brukt veldig mye penger på vedlikehold og fornying. Sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti har vi sørget for at på alle områdene i samferdselssektoren reduserer vi nå forfallet. Forfallet som ble økt under ulike regjeringer, men som virkelig økte under den rød-grønne regjeringen, har vi nå begynt å kutte i. Det betyr at standarden på veiene blir litt bedre hvert år, istedenfor litt dårligere. Jernbanen blir litt mer velfungerende hvert år – istedenfor litt dårligere. Installasjonene langs kysten fungerer litt bedre.

Det som også er bra i denne sammenheng, er at vi får økt sysselsettingen. Mange av vedlikeholdskontraktene er kontrakter godt egnet for lokalt næringsliv, for små og mellomstore aktører. I situasjonen med turbulens i oljenæringen er det svært viktig å sikre at de arbeidsplassene som skapes, går til norske aktører og ikke internasjonale. Jeg har ikke brukt tiden min på å reise utenlands for å rekruttere utenlandske selskaper til Norge, slik mine forgjengere gjorde.

Tilsvarende er det viktig at vi bygger infrastruktur med bedre kapasitet. En del steder sitter folk for mye i kø. Næringslivet opplever at varene ikke kommer fram uten at de er kraftig forsinket. Derfor må vi også bygge nytt. Det at ting vi har, fungerer, er viktig. Men det at vi får økt kapasiteten, er også viktig. Vi har investeringer over hele landet. En region som Nord-Norge har f.eks. fått doblet sin kronebevilgning under dagens regjering sammenlignet med under forrige regjering. Det viser at vi skal ta hele landet i bruk, både byene og distriktene.

Vi har satset mye på kollektivtrafikk. Det handler også om å sikre at folk har valgfrihet i hverdagen, at de som kan parkere bilen, føler at kollektivtrafikken gir dem den transporten de trenger. De kan parkere bilen med god samvittighet fordi de vet at de fortsatt kommer seg dit de skal, bedre, og gjerne billigere, og ikke minst mer komfortabelt enn om de kjører selv – rett og slett ved at vi sørger for at de f.eks. kan sitte med mobiltelefonen i hånden og lese mail, avis o.l. på den, istedenfor å måtte følge med på trafikkbildet rundt seg. Derfor har vi også investert mye i materiell. Vi fornyer jernbanens vognpark. Vi øker frekvensen.

Men også når det gjelder byene og kollektivsatsingen der, har vi gjort et stort skifte med dagens flertall. Med hjelp av Venstre og Kristelig Folkeparti har en økt bevilgningene til belønningsordningen for kollektivtransport. En er i gang med bymiljøavtaler. Det betyr at en by som Oslo nå får ca. fire ganger større bevilgninger med dagens flertall enn en fikk i snitt de siste årene med rød-grønt flertall. Det var mange som snakket om kollektivtrafikk og hvor viktig det var, men det er når pengene kommer på bordet, at en kan levere slike tilbud.

Det skal være trygt å ferdes i trafikken. Jeg er stolt over at vi i det arbeidet som alle partiene på Stortinget har støttet opp om – og på tvers av ulike regjeringer – ser resultatet av trafikksikkerhet. I 2015 hadde vi et rekordlavt antall trafikkdrepte. Vi er på langt nær i mål. Målet er fortsatt null, men når vi er på et nivå som tilsvarer nivået i 1947, selv om vi har 25 ganger flere biler på veiene, har det blitt gjort mye rett av mange over tid. Så sent som i går var jeg på et arrangement der man markerte trafikksikkerhet for hest i trafikk, så det er mange ulike trafikantgrupper som skal ivaretas. Jobben er ikke gjort, men vi ser heldigvis resultater.

Regjeringen ønsker å redusere noen av de tollmurene som er rundt byer og distrikter. Gjennom å ha forsøk på å kutte i bompenger bidrar vi til at trafikken kan flyte litt lettere, at folk ikke må se på lommeboka like hardt når de skal ta turen dit de skal. I 2016-budsjettet foreslo vi bompengekutt. Det fikk ikke flertall. Vi kommer til å jobbe videre for det, for økonomiske murer kan være like avsperrende som dårlige veier.

Hadia Tajik (A) [13:25:11]: Det er knapt jobbvekst i dette landet. Under denne regjeringa er det så langt vorte skapt 25 000 fleire arbeidsplassar. Tre av fire av dei er i offentleg sektor. Det er ikkje berekraftig på sikt. Så eg skjønar godt at det i trontalen vert understreka at regjeringa må vera «mer opptatt av verdiskaping i privat sektor». Det er ein underfundig kommentar, som eg lett kan seia meg einig i.

For få dagar sidan kunne arbeidsgjevarorganisasjonen Virke påpeika at «tallenes tale er at Norges posisjon på sysselsettingstoppen er truet», fordi mens befolkninga i landet veks med omkring 50 000 personar i året, har sysselsetjinga dei siste åra berre vakse med eit par tusen i året. Og i 2016 går det til og med mot ein nedgang i talet på personar i jobb. Rogaland har den desidert største ledigheita, med 11 263 arbeidsledige personar. Det er òg ganske mange ektefellar, barn og nære familiemedlemer det får direkte følger for.

Noreg er det landet i verda som har best føresetnader og flest moglegheiter. Men dei gode føresetnadane som me har, vert ikkje brukte til å realisera dei moglegheitene me har. Tvert imot aukar forskjellane i landet vårt – mellom fattig og rik, mellom dei som har jobb, og dei som ikkje har jobb, mellom by og land, mellom kvinner og menn.

No står ikkje regjeringa ansvarleg for alt som går gale, men dei står ansvarleg for alt dei gjer og for alt dei ikkje gjer. Når dei legg fram ei likestillingsmelding som er blotta for likestillingspolitikk – det står dei ansvarleg for. Når dei legg fram eit statsbudsjett som har store usosiale skattekutt som ikkje skapar arbeidsplassar – det står dei ansvarleg for. Og når dei svekkjer posisjonen til arbeidstakarane – det står dei ansvarleg for. Det er det me som utgjer opposisjonen, òg stiller dei til ansvar for. Og det er her me tek andre val, me vil ta landet i ei anna retning, der fellesskap vert vektlagd meir, der moglegheitene til folk og små forskjellar vert vektlagde meir.

Det er ei krevjande tid for landet, og Arbeidarpartiet meiner at når det er krevjande tider, står me sterkare saman. Det inneber å føreslå tiltak som reduserer dei sosiale og økonomiske forskjellane mellom folk, å ha ein skattepolitikk som er rettferdig, sånn at dei som har mest, òg er dei som betaler mest, samtidig som vanlege folk har lik eller lågare skatt, sånn som me har føreslått i våre alternative budsjett. Det inneber òg at alle har ein jobb å gå til. Då må me ha tryggleik for arbeid, altså at det vert skapt fleire arbeidsplassar, at det vert jobbvekst i dette landet igjen, og at det er tryggleik i arbeid, altså at vanlege folk veit at dei har oss i ryggen ved at me forsterkar og fornyar arbeidsmiljøloven slik at ein betre fangar opp det som er dagens verkelegheit.

Så me treng ein meir aktiv og målretta næringspolitikk. Blant anna betyr det at me må prioritera tydelegare, bruka meir pengar på område der me ser at landet har særskilte fortrinn, sjå på dei næringsretta forskingsprogramma og innretta dei meir mot dei områda der me ser at me har den typen fortrinn, sånn at forskinga støttar under potensialet som finst i desse næringane våre.

Noreg er eit lite land, men me har fleire sektorar som har eit stort eksportpotensial, og me har mykje kompetanse, ikkje minst i vår eigen olje- og gassektor og i leverandørindustrien, og den kompetansen vil ha ei sentral rolle i det å byggja opp fleire berekraftige industriar. Då er det tre ting som er avgjerande. Det er for det fyrste at det er føreseielegheit for petroleumsnæringa, fordi ho kjem til å fortsetja å vera viktig for oss i mange år framover, for det andre at me byggjer bruer frå kompetansen som finst i olja, til våre utdanningsløp, både grunnutdanning, vidaregåande utdanning og høgare utdanning, fordi framtidas fagarbeidarar og næringsutviklarar må verta lærte opp av dei som er dei fremste i dag, for det tredje at det er fleire kontaktflater mellom den kompetansen som finst i olja, og det som kan verta framtidige næringar, gjennom f.eks. program som Transferit. I alle fall er det ingen grunn til at folk med den kompetansen som finst frå denne næringa, skal fortsetja å gå ledige utan at kompetansen vert brukt – og med fare for at kompetansen deira og kunnskapane deira forvitrar.

I dag er det nesten 8 000 ledige ingeniørar. Mange av dei er frå Vestlandet. Dei vil jobba. Lat oss gje dei moglegheita til det.

Frank J. Jenssen (H) [13:39:02]: Der den rød-grønne regjeringen kom til dekket bord i 2005, var situasjonen en ganske annen åtte år etter, ved regjeringsskiftet i 2013. Det var lange helsekøer, og de som sto i kø, måtte vente lenge på behandling. Det fantes ledig behandlingskapasitet, men da Arbeiderpartiet verken ville ta i bruk kapasiteten eller nye løsninger, satte man systemet foran pasienten. Det var lave ambisjoner og middels resultater for norsk skole. Altfor mange elever gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig – uten de grunnleggende kunnskapene for å kunne klare seg videre i utdanning og arbeidsliv. Det er fattig trøst når Arbeiderpartiet sier at de angrer på at de overlot til SV å lede Kunnskapsdepartementet.

På samme tid var ledigheten på vei opp, og alle – kanskje unntatt hvis man hadde utsikt fra rød-grønne regjeringskontorer – så at norsk økonomi var blitt svært, nesten skummelt, avhengig av den høye oljeprisen.

Lange helsekøer, for lite læring i skolen og for lite satsing på nytt næringsliv utenom oljen – dette er bare noen få eksempler som viste behovet for nye ideer og bedre løsninger.

Tørsten etter ny politikk var derfor stor da Høyre og Fremskrittspartiet inntok regjeringen. Det dramatiske oljeprisfallet har forsterket behovet for en ansvarlig økonomisk politikk, for vekstfremmende politikk og reformer i offentlig sektor. Bekjempelse av arbeidsledigheten skjedde med målrettede tiltak, med byggeprosjekter og samferdselsinvesteringer og med tiltak som vil bidra til omstilling: forskning og innovasjon, næringsrettet forskning, klimaforskning, vekstfremmende skatteletter – og rekordsatsing på samferdsel.

Nå vises det tegn til bedring i økonomien, og september var fjerde måned på rad hvor Nav meldte om færre ledige. Å bekjempe ledigheten er selvfølgelig viktig for den enkelte ledige og hennes familie, men det er viktig også for å sikre et sterkt helsevesen, for å sikre en god skole og for å kunne bruke mer på forskning og samferdsel. Det er summen av vår felles arbeidsinnsats som avgjør hvor mye penger vi i denne salen kan bevilge til velferdstjenester, til rusmisbrukere, til kreftpasienter, skolebarn, småbarnsforeldre og pleietrengende eldre. Det er for disse menneskenes skyld vi gjør rett i å ansette flere kloke hoder og varme hender, det være seg sykepleiere, helsefagarbeidere, helsesøstre, lærere eller politifolk.

Men for å kunne styrke disse viktige velferdsoppgavene kreves det også flere jobber som gir inntekter til statsbudsjettet. Det er ikke politikerne som skaper arbeidsplasser i privat sektor, selv om Arbeiderpartiet av og til ynder å framstille det som at vi kan vedta arbeidsplasser. Vår jobb er å legge til rette for vekst i nye og eksisterende private bedrifter. Men da må det gjøres enklere å skape nye arbeidsplasser.

Derfor gjennomfører vi 52 regelforenklinger som sparer næringslivet for 6 mrd. kr i året. Norsk eierskap må styrkes, og det er derfor formuesskatten må ned, fordi nordmenn som investerer i Norge, har dårligere betingelser enn utlendinger som investerer i Norge. Derfor er det riktig at det samlede skattetrykket går ned. Det siste norsk næringsliv trenger nå, er Arbeiderpartiets skatteregning på 26 eller 33 mrd. kr. Vi har til gode å få høre hvilket tall det er – fra Arbeiderpartiet, i hvert fall.

Styrket offentlig velferd er avhengig av en sterkere privat sektor, med mer verdiskaping, for å sikre nettopp tryggere velferd. Det krever også at vi løser oppgavene i offentlig sektor bedre. Det er derfor vi innfører fritt behandlingsvalg i helsevesenet, først ut for pasienter som sliter med rus og psykisk helse. Arbeiderpartiet vil avvikle denne retten. Høyre sikrer bedre behandling for kreftpasienter og for rus- og psykiatripasienter gjennom pakkeforløp som gir forutsigbarhet og trygghet for pasienten. Også dette sier Arbeiderpartiet nei til og vil avvikle. I det hele tatt: Der Høyre i regjering styrker pasientrettighetene, gir flere behandling og får køene ned, er Arbeiderpartiet mest opptatt av å svekke pasientrettighetene, si nei til valgmulighet og nei til å bruke ledig kapasitet. Arbeiderpartiet setter fortsatt systemet foran pasienten.

Det er for å trygge den enkeltes og samfunnets velferd at Høyre i regjering styrker kunnskapssatsingen. Vi forbedrer lærerutdanningen. Rekordmange lærere får nå det kunnskapspåfyllet de har ønsket seg. Vi styrker kunnskapssatsingen – både i bredden, i grunnopplæringen, og i spissen, i forskning og høyere utdanning. Historisk har Arbeiderpartiet en tendens til å omfavne Høyres skolepolitikk, i hvert fall av omtale. Men hvis de nok en gang skulle planlegge å gi bort kunnskapsministeren til SV, er det fort slutt på karakterkrav i lærerutdanningen og krav til oppmøte for elevene, og det blir fokusert mindre på læring i skolen. Og det er for å gi trygghet for velferden til de særlig sårbare menneskene, dem som er mest avhengig av kommunens hjelp. Vi ønsker å bygge bedre velferdskommuner gjennom kommunereformen.

Veldig mange kommuner mangler grunnleggende kompetanse og har et veldig sårbart tilbud til dem som trenger barnevernets hjelp, psykologbistand og annet, og også på dette området opplever vi at Arbeiderpartiet varsler reversering. Kommunereformen skal stanses. Men så sier man samtidig at man sammen med Senterpartiet i regjering skal lage en ny kommunereform. Det høres i alle fall ikke slik ut på Arbeiderpartiets framtidige samarbeidspartner, Senterpartiet.

Helge André Njåstad (FrP) [13:53:39]: Kommunereforma har vore ein god del i fokus i dag, og det synest eg er bra. Det er ei viktig reform for å skapa gode velferdskommunar for framtida.

Kongen sa i går:

«Skattereform, kommunereform, samferdselsreform og digitalisering er eksempler på reformer som skal gi økt produktivitet og frigjøre ressurser til velferdstjenester.»

Det er positivt. Det betyr at dei pengane som blir frigjorde gjennom desse reformene, kan gå frå administrasjon og over til å gje betre tenester eller redusera skattar.

Kongen sa vidare – eit veldig godt sitat:

«Alt forblir ikke det samme dersom vi unnlater å gjøre noe.»

Eg håpar ein merkar seg det sitatet.

Det er inga overrasking for meg at Senterpartiet er imot reforma, og at dei nærmast behandlar alt som skjedde i 1965, som heilag, som ikkje skal forandrast av nokon. Det eg synest er endå litt meir spesielt, er at Arbeidarpartiet, som det største partiet, har vorte så uklare når det gjeld kommunereforma. Me skal hugsa at Arbeidarpartiet på 1990-talet tok initiativ, gjennom dåverande statsråd Gunnar Berge, til ei kommunereform. Det er rart at det Arbeidarpartiet såg for 25 år sidan, behovet for å gjera forandringar, ikkje lenger er til stades i dag, for behovet er større i dag enn det var for 25 år sidan, og det vil bli endå større om 25 år enn det det er i dag.

Eg registrerte at Gahr Støre sa til Klassekampen:

«Men en frivillighetslinje kan også være støttet av incentiver og økonomiske oppfordringer til å finne gode løsninger.»

Det han eigentleg snakkar om når han seier han er imot reforma vår, er det same som me har sagt om denne reforma, nemleg at det er ei frivilligheitsreform, med moglegheit for at Stortinget kan skjera igjennom i unntakstilfelle. Me har lagt til rette for ein god del gulrøter i denne reforma, både eingongstilskota, den store og viktige moglegheita ved at ein får behalda 2016-nivået på ordninga i 20 år, med nedtrapping dei siste 5, i tillegg til at Stortinget har styrkt ordningane med eit nytt regionsentertilskot og midlar til infrastrukturutgreiinga. Det betyr at det er stilt til rådvelde ei rekkje gode gulrøter, nettopp for å oppnå den reforma som Gahr Støre seier er ei frivilligheitsreform som er støtta av gode incentiv og økonomiske oppmodingar.

Eg håpar at Arbeidarpartiet ein eller annan gong kan avklara om dei er for ei kommunereform eller ikkje, og at dei kan avklara om dei er for det som dei sjølve programfestar, nemleg at Stortinget i unntakstilfelle kan skjera igjennom, slik at me kan få ein annan type kommuneinndeling enn det me hadde i 1965.

I debattane som me har utanfor dette huset, blir eg ofte teke for at eg gjentek ein påstand om at Arbeidarpartiet var einig i at fylkesmennene skulle koma med ei tilråding. Så seier Arbeidarpartiet, utanfor huset, at det blir ikkje meir riktig av at ein gjentek den påstanden mange nok gonger. Difor fann eg ut at for at det skulle bli meir riktig, måtte eg gå tilbake i protokollen og sjå kva Stortinget faktisk vedtok. Det ein vedtok i fjor, 16. juni, var denne ordlyden:

«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene kjem med sin tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»

Det høyrest ut som Arbeidarpartiet stemte imot dette i Stortinget, men går ein inn i protokollen, ser ein at 31 av 31 arbeidarpartirepresentantar som stemte 16. juni, faktisk stemte for. Så det er fem parti i Stortinget som har bede fylkesmennene gjera den jobben dei no har gjort, som dei òg får sterk kritikk frå Arbeidarpartiet for at dei har gjort. Eg hadde håpt at Arbeidarpartiet no kunne fortelja kva dei har vore med på, og òg gje fylkesmennene støtte for at dei har kome med eit viktig fagleg råd som Stortinget skal ta med seg i den vidare prosessen med kommunereforma.

Kommunereforma har ført mykje positivt med seg. Alle kommunane i Noreg har vurdert sin eigen situasjon og gått grundig inn i utfordringsbildet. Det har skjedd meir på tre år enn det har skjedd på dei 50 åra før. I tillegg er det over 1 million nordmenn som bur i ein kommune som skal bli ny, og som skal bli større og levera betre tenester i framtida. Så det er all grunn til å seia at denne kommunereforma har hatt mykje for seg, og at ein har oppnådd store resultat.

Eg håpar at debatten no, etter at fylkesmennene har levert innstillinga si, òg kan vera om at lokalt leiarskap og lokalt initiativ kan få lov til å blomstra. Ein treng ikkje berre å venta på at Stortinget skal seia sitt, ein kan faktisk setja seg i førarsetet og ikkje i baksetet og ta lokalt leiarskap heilt fram til nyttår. Så eg vil oppmoda til at kommunane grip fatt i tilrådingane og set seg i førarsetet òg vidare i reforma.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:07:25]: Jeg er en rik dame – ikke så mye på penger, men jeg har en velstandsmage fordi jeg har fått fire flotte unger som er voksne i dag.

Norge blir år etter år kåret til et av de beste landene å føde unger i, samtidig som vi ser at fødselsraten synker hvert eneste år. Det er bekymringsfullt, og det er mange grunner til det, og noen grunner er enklere å gjøre noe med enn andre.

Det er en dyp urettferdighet i det norske systemet med at det er økonomisk ugunstig å få barn tidlig i livet. I dag er det sånn at vi som samfunn legger opp til at barnefødslene bør skje i 30–40-årsalderen i stedet for i 20-årsalderen. Det har også fertilitetsklinikkforsker Anne Eskild sagt. Det er «på kollisjonskurs med biologien», sier hun. Hun påpeker at foreldrepengeordningen er i utakt med kvinners fruktbarhet, ved at en først må opptjene full pott, som godt voksne kvinner må gjøre i arbeidslivet. Vi må legge det bak oss før vi kan få penger. Vanskeligere er det for unge kvinner og studenter. Selv om disse kvinnene samlet sett vil bidra like mye i samfunnet og delta like mye i arbeidslivet i framtiden, vil en kvinne som ikke har tilknytning til arbeidslivet før hun føder, ikke få noe i tilskudd annet enn engangsstønaden.

Det er urettferdig i et livsløpsperspektiv at en kvinne som føder på ett punkt i livet, mottar så mye mindre i støtte enn en som føder på et annet tidspunkt i livsløpet. En kvinne kan ikke måtte vente med å få barn fordi studiene ikke er ferdigstilt, eller fordi jobben ikke gir plass for dette. Det er ikke samfunnet som skal fortelle en kvinne at det er feil tidspunkt.

Vi vet også at gravide som kun får tilbud om en beskjeden engangsstønad, i langt større grad velger å avbryte svangerskapet. En studie viser at halvparten av dem som tok abort, ikke hadde lønnsarbeid og dermed ikke rett til fødselspenger. Dette gjelder kun 10 pst. av kvinner som føder barn. Dette er en tydelig indikasjon på at økonomisk trygghet spiller sterkt inn i valget vi tar med å få barn. Engangsstønaden som utbetales til gravide som står mellom jobb og studier, må økes betraktelig.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å øke engangsstønaden noe gjennom de siste årenes statsbudsjett, men vi er langt fra i mål, da ordningen har støvet ned i årevis. Engangsstøtten – den groveste urettferdigheten i familiepolitikken vår – må det rettes opp i. Denne perioden har Kristelig Folkeparti klart å øke dette beløpet fra 35 263 kr i 2013 til 46 000 kr i 2016. Men Kristelig Folkeparti mener, alvorlig talt, at engangsstøtten må økes til et minimum av foreldrepenger – til alle – på 2 G. I tillegg til en offensiv økning må den tilknyttes G-ordningen, nettopp sånn at en kan justere i tråd med lønns- og prisvekst.

Kristelig Folkeparti er overrasket over at det er manglende initiativ og vilje fra andre partier til å få på plass tilstrekkelig støtte til unge gravide. Det er et politisk ansvar å rette opp i de tydelige skjevhetene som finnes mellom støtteordningene i dag.

Det må legges til rette for at kvinner kan få de ungene de ønsker seg, tidligere enn i dag. Da er det økonomisk trygghet som er viktig. Unge kvinner må få en bedre start på mammatilværelsen enn det de har i dag. En offensiv økning av engangsstønaden vil være helt nødvendig.

Geir Pollestad (Sp) [14:18:33]: Senterpartiet er oppteke av å sikra og skapa norske arbeidsplassar i heile landet. Det er ikkje noko som kjem av seg sjølv – det er prisgjeve dei rammevilkåra næringslivet har, og at ein har vilje til å føra ein politikk for å sikra norske arbeidsplassar. Dagens politiske fleirtal verkar dessverre å ha ei manglande forståing for dette. På område etter område vert berebjelkar rivne ned. Her er nokre eksempel:

For det første statleg eigarskap: Senterpartiet meiner at statleg eigarskap er viktig for å sikra nasjonalt eigarskap. Regjeringa sel seg ned i store norske bedrifter. Entra og Telenor er eksempel på selskap som skal under hammaren. Flytoget og Kongsberg Gruppen er òg på salslista til fleirtalet. Grunngjevinga er vanskeleg å få tak på. No ser me at Høgre førebur nye nedsal og i programprosessen har gjort framlegg om å kvitta seg med delar av Statkraft.

Eit anna eksempel er eigarskap til jord og skog. Senterpartiet meiner at gode eigedomslovar er nødvendig for å sikra norsk eigarskap til skog og jord. Regjeringa og støttepartia held fram arbeidet med å liberalisera konsesjonslovgjevinga for jord og skog. Dette lovverket har sikra eit lokalt og spreidd eigarskap. Utan noka truverdig grunngjeving, anna enn ideologiske flosklar, har fleirtalspartia varsla ei liberalisering av konsesjonslovene. Kristeleg Folkeparti og Venstre hevdar at det er snakk om små endringar. Problemet er at dei framlegga dei har kome med, kan samanliknast med å laga eit hòl i ein ballong. Det spelar lita rolle om hòlet er lite eller stort. Konsekvensane er dei same, og det kan på sikt opna for auka utanlandsk eigarskap til norsk skog og jord.

Eit tredje eksempel er kampen mot sosial dumping. Senterpartiet meiner at norske arbeidstakarar skal konkurrera på like vilkår som andre. Skal ein tryggja norske arbeidsplassar, må ein kjempa mot sosial dumping. Regjeringa seier dei er mot sosial dumping, men gjer mange gonger det motsette.

Liberaliseringa av utlendingsforskrifta bidreg til auka press på norske pilotar og flybesetningar. På sjøen har ikkje regjeringa vilje til å sikra norske løns- og arbeidsvilkår i norsk farvatn. Privatiseringa av jernbanen er eit anna slag mot trygge norske arbeidsplassar. Fyrst investerer samfunnet milliardar for å betra infrastrukturen. Når dette er på plass, skal altså kinesiske togselskap koma og skumma fløyten.

Senterpartiet vil ikkje at Noreg skal vera eit filialland. Me vil ha sterke norske aktørar i alle næringar. Då treng ein å føra ein aktiv og målretta næringspolitikk – ikkje ein passiv og nøytral næringspolitikk.

Senterpartiet er òg kritisk til den eksplosive byråkratiseringa som me ser under denne regjeringa. Regjeringa sitt eige prestisjeprosjekt, Regelrådet, er i ferd med å verta ein flopp. Det er ikkje Regelrådet sin feil, men regjeringa, som ikkje tek omsyn til innspela frå deira eige prestisjeprosjekt.

Det nasjonale perspektivet er fråverande i denne regjeringas næringspolitikk. Det ønskjer Senterpartiet å endra på. På Sør- og Vestlandet er det ein krevjande situasjon i næringslivet. Me har diskutert mykje den tiltakspakken som vart lagd fram i fjor. Det er brukt sterke ord om pakken, og det er ikkje mogleg å få grep om kor stor han er, og kor han er brukt. Det er ei samanstilling av små og store ulike prosjekt. Det er for svakt. Eg meiner at regjeringa må ta utgangspunkt i den modellen som ein brukte då ein la fram tiltakspakken i 2009. Då vil mitt råd til regjeringa vera at ein ved framtidige tiltakspakkar sørgjer for at dei vert utarbeidde i form av politisk handverk, og ikkje som eit resultat av arbeid i PR-avdelingane.

Terje Breivik (V) [14:31:28]: Når me i den siste trontaledebatten i denne stortingsperioden kikar inn i glaskula, er det lett å finna ljospunkt for fedrelandet, for norsk industri, for nye og trygge arbeidsplassar. Verdsøkonomien vil veksa om lag 50 pst. dei neste 15 åra. Dei same åra vil verta avgjerande for om verda når Paris-målet, ein temperaturauke på mindre enn 2 grader. Grøne verdiar er tyngre og tyngre drivarar i marknadene, og Norge kan ikkje berre profittera på ei slik utvikling, men må vera ein tung aktør for å påverka utviklinga og bidra til at verda i fellesskap skal lukkast med å løysa klimaproblema.

Me har eit næringsliv med innovasjonsvilje, evne og mot få kan overgå, og for næringslivet er ikkje honnørorda omstilling, grøn vekst, robotisering og delingsøkonomi noko nytt. Næringslivet er for lengst i gang og veit betre enn nokon at svaret på oljeprisfallet, skrantande ordrebøker, permitteringar og oppseiingar ikkje primært er kreative omgrep eller fancy delingsappar, men industripolitikk, verdiskaping og samfunnsbygging.

Leverandørindustrien på sokkelen er på god veg inn i andre marknader, klimavenleg teknologi, fornybar energi. Paradokset er at fallet i oljepris òg har gjort det vanskelegare for dei å driva teknologiutvikling med grøne forteikn. Politikk på feltet er med andre ord viktigare enn nokon gong. Me veit at testsenter og pilotanlegg for teknologiutvikling og oppskalering er ein flaskehals. Sørlandslab er eit prisverdig døme. Planane i heimfylket mitt, på Stord, om eit restrukturert maritimt test- og innovasjonssenter er eit anna spennande initiativ i så måte. Difor er det hyggjeleg å slå fast, basert på styrte budsjettlekkasjar, at regjeringa i forslaget til statsbudsjett – etter ganske tungt press ifrå Venstre i revidert-forhandlingane i sommar – no har lagt inn pengar til det nye testsenterprogrammet til SIVA, Katapult-programmet.

Tradisjonell kraftkrevjande industri har lenge vist veg og redusert eigne utslepp med 40–50 pst. Det kanskje mest kjende nye prosjektet for å eskalera utviklinga er Hydro Karmøy. Ikkje fullt så kjent, men minst like spennande er det som skjer i Tyssedal, TiZir, eit eventyr som ikkje berre representerer ein ny æra for industribyen Odda og for Hardanger, men som understrekar at norsk prosessindustri er ein sentral del av løysinga. Ny produksjonslinje og -teknologi, m.a. basert på «heimespikra» hydrogen, som reduserer utsleppa med rundt 90 pst., er utruleg kjekt.

Slik sett må eg i ettertid seia at me er svært fornøgde med at Venstre berga CO2-kompensasjonsordninga i dei fyrste budsjettforhandlingane i denne perioden, hausten 2013. Trygge rammevilkår over tid er ein føresetnad for at eigarar og investorar tør å satsa i milliardklassen, som no skjer, og som er nødvendig.

Me har energiselskap i heile landet som òg er betydelege proaktive samfunnsaktørar, i tillegg til å vera verksemder som berre vert viktigare og viktigare. Vil me, har me alle føresetnader for å vera ein stor energinasjon også i fornybar-tidsalderen, i 2050–2060.

Tradisjonen, styrken og potensialet i maritim industri er stor, og skal potensialet realiserast, t.d. i havbruket, er det ein føresetnad at me saman med næringa løyser berekraftsproblema, anten det gjeld lus, rømming eller tilgang til omega 3-rikt fôr. Slik sett er det hyggjeleg å konstatera at algepiloten på Mongstad, som me vart samde om at skulle få 6 mill. kr i budsjettet i fjor, skal opnast no i haust. Å produsera omega 3-rikt fôr ved hjelp av CO2 fanga på testsenteret på Mongstad har verkeleg potensial. Saman med landbruket er fiskerinæringa heilt avgjerande i ein sirkulær bioøkonomi.

Slik kunne eg ha fortsett, med t.d. reiseliv, ei anna kjerne- og vekstnæring, der me politisk ikkje minst har eit ansvar for å sikra bransjen tunge marknadstiltak i utlandet, og med finansnæringa, ei omfangsrik og mangslungen næring – frå små sparebankar til tungt internasjonalt etterspurde og eksponerte aktørar – ei næring som skal finansiera ikkje berre alt det spennande som no skjer, men òg det som skal skje på grøn vekst-feltet.

Og er det på eitt område det borgarlege fleirtalet verkeleg har gjort ein skilnad, er det på nærings- og teknologiutviklingsfronten. Venstre har vore ein tung pådrivar, og eg kan lova at me skal bruka både dei komande budsjettforhandlingane og stortingsåret godt for å styrkja innsatsen ytterlegare. Det fortener norsk næringsliv, bedriftseigarane, gründerane og alle tilsette, som tek ein stor personleg risiko for å skapa verdiar me andre, fellesskapet, nyt godt av og er heilt avhengige av.

Kirsti Bergstø (SV) [14:43:58]: «Vår norske modell kommer fremover ut i tøffere farvann», kunne vi høre Kongen si i går, og gårsdagens taler tegnet opp noen utfordringer som for så vidt deles, men der det avgjørende vil være om klimakrisen, behovet for velferd og behovet for arbeid møtes med høyresidens eller venstresidens løsninger. For sannheten er at de farligste skjærene i sjøen for den norske modellen er meislet ut av regjeringen selv.

Grunnleggende for velferd er arbeid, og grunnleggende for den norske modellen er et organisert arbeidsliv. Nå ser vi en alvorlig situasjon med veldig mange arbeidsløse og stadig flere med en løs tilknytning til arbeidslivet gjennom midlertidighet og forskjellige former for løsarbeidersituasjon. Det er et resultat av politikken som føres, og av politikken som ikke føres. Det er et resultat av at næringsnøytralitet og passivitet settes foran en aktiv næringspolitikk der statlige midler og muskler skulle blitt brukt til å holde hjulene i gang. Det er et resultat av en svekket arbeidsmiljølov der man har fått flere folk i midlertidig arbeid, men ikke flere i jobb. Og det er et resultat av en manglende evne og vilje til å ta grep om situasjonen til de mange som lever på arbeidsgivers nåde, for å kunne leve av sitt lønnsarbeid.

Vi vet fra forskning og erfaring at når folk har en løs tilknytning til arbeidslivet, organiserer folk seg i mindre grad, og uten en høy organiseringsgrad forskyves maktforholdene i arbeidslivet. Det er en politikk for tøffere farvann for den norske modellen. I lag med en skattepolitikk for at de som har mest fra før, skal få mer, er dette en politikk for økte forskjeller.

SV kjemper for et varmere samfunn med mindre forskjeller. Vår politikk virker – det beviste vi da vi satt i regjering, og vi så at for første gang på flere tiår gikk forskjellene ned. Derfor kjemper vi for et arbeidsliv der folk skal ha full jobb og fast jobb. Vi kjemper for et arbeidsliv der folk ikke bare skal ha begge beina i arbeidslivet, men også ha trygghet i ryggen, for trygghet er avgjørende for en rød og rettferdig omstilling til et grønt skifte.

Store forskjeller er gift for et samfunn – små forskjeller gir gode samfunn å leve i. Det gir mer tillit, mer likestilling, mindre kriminalitet og bedre folkehelse. Derfor er jeg dypt bekymret – dypt bekymret for sysselsettingssvikten, likestillingsreversen og forskjellsveksten. 92 000 barn lever i dag i vedvarende fattigdom, 139 000 mennesker står uten arbeid, og Klassekampen slår i dag opp at de 50 rikeste i gjennomsnitt har fått 20 mill. kr hver i skattelette av regjeringen. Det er forskjellspolitikk som svir, og den svir målrettet.

Kampen mot forskjellssamfunnet må føres med en rettferdig skattepolitikk. Den må føres ved at folk har arbeid eller sikres inntekt, og den må føres med en velferd som evner å utjevne forskjeller. Høyresiden omtaler ofte velferdsstaten som et sikkerhetsnett. SV ser på velferdsstaten som en forutsetning for å leve frie og selvstendige liv og for å få ned forskjellene. Friheten ligger i fellesskapet – ikke bare fordi fellesskapsløsningene er en effektiv og rettferdig måte å organisere samfunnet på, men også fordi de som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet, er nødt til å sikres inntekt. Derfor er det leit å se alle dem som har fått et tøffere liv gjennom uførereformen, gjennom kutt i barnetillegget og gjennom at arbeidsløse ikke lenger får feriepengeopptjening.

Årene som har gått, viser at valget til neste år vil avgjøre om farvannet som den norske modellen skal navigere i, vil preges av storm, med fare for skipsforlis, eller om den skal få ny vind i sine seil.

Trond Giske (A) [14:58:08]: Trontalen er stedet for å løfte blikket og diskutere de store utfordringene for Norge. Hvordan bekjemper vi arbeidsløsheten og skaper arbeid til alle? Hvordan skaper vi trygge arbeidsplasser med lønn og arbeidsvilkår som folk kan leve med? Hvordan lar vi flere barn og unge få de kunnskapene de vil trenge i framtiden? Og hvordan setter vi folk i gang med å gi eldreomsorg og helsehjelp til folk som trenger det?

Vi ser nå etter tre år en Høyre–Fremskrittsparti-regjering som ikke har svaret på disse store spørsmålene. Dette er nå den tredje trontaledebatten hvor arbeidsløsheten er et stort og alvorlig tema. 139 000 mennesker går ledig i stedet for å bidra til verdiskaping – 139 000 mennesker som kunne bidratt i industri, handel, service, helse, omsorg og skole. Hardest rammet er ungdom, unge mennesker som går inn i voksenlivet uten en fast jobb å gå til.

I 2013 skulle Høyre og Fremskrittspartiet få slutt på utenforskapet. I dag står flere utenfor arbeidsmarkedet enn noen gang. Deltagelsen i arbeidslivet går kraftig ned. Antall ungdommer som står utenfor både arbeid og studier, er rekordhøyt, og antall uføretrygdede ungdommer vokser rekordraskt.

I 2014 var svaret fra regjeringen at arbeidsløsheten skyldtes oljeprisfallet, og at regjeringens politikk snart kom til å virke. I trontaledebatten i 2015 sa regjeringen at arbeidsløsheten skyldtes oljeprisfallet, og at regjeringens politikk ville virke snart. Og i år hører vi igjen at arbeidsløsheten skyldes oljeprisfallet, og at regjeringens politikk vil virke snart.

Men denne tredje trontaledebatten holdes altså på et tidspunkt hvor antallet arbeidsløse i Norge er større enn det noen gang har vært i hele Norges historie. Spørsmålet er: Hvor lenge skal regjeringen skylde på oljeprisfallet, og hvor lenge skal 139 000 arbeidsløse vente på en politikk som virker?

Noen av oss hadde i 2013 en liten mistanke om at de nye ideene og nye løsningene egentlig kom til å bli gammel Høyre- og Fremskrittsparti-politikk: skattekutt til de rikeste, velferdskutt til de fattigste, privatisering, salg av norske fellesskapsverdier og større forskjeller mellom folk. Dessverre fikk vi rett. Regjeringens svar på arbeidsløshet er 20 mrd. kr i skattekutt, mest til dem som har mest fra før. En rekordvekst i oljepengebruken har vært brukt til å gjøre de rikeste rikere, i håp om at de skal bruke noe av sin ekstra rikdom på å skape flere arbeidsplasser. Det virket ikke i fjor, det virket ikke i forfjor, det har ikke virket de 30–40 årene høyresiden over hele den vestlige verden har prøvd denne oppskriften, «trickle-down economics».

I stedet har veksten i Norge stoppet opp. Industriarbeidsplasser forsvinner, store og små bedrifter permitterer og sier opp, tryggheten for å få jobb forsvinner, og tryggheten i jobb svekkes. Omstillingen ble større enn forventet, sier Erna Solberg. Men omstillingen har ikke blitt større. Det er arbeidsløsheten som har blitt mye større. Omstilling er at folk mister en jobb, og så får de en annen, eller at den jobben man er i, blir fornyet. Problemet nå er at folk mister jobben, men de får ikke en ny. Når arbeidsløsheten langs Vestlandet nesten er doblet, er det ikke fordi omstillingen går raskere enn før. Det er fordi omstillingen nesten har stoppet opp.

Spørsmålet er: Kunne vi gjort noe annerledes? For det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet som har skapt fallet i oljeprisen, men det er de som har hatt ansvaret for å føre den politikken som skulle hjelpe oss gjennom dette.

Vi kunne ha valgt en annen vei. Arbeiderpartiet ønsker en helt annen politikk for økt næringsutvikling, flere arbeidsplasser og full sysselsetting:

• Vi burde ha satt inn mye kraftigere virkemidler for omstilling i industrien, overføring av kunnskap og teknologi fra oljeindustri til andre sektorer, et godt permitteringsregelverk og støtte til grønn omstilling.

• Vi burde ha styrket muligheten for at arbeidsløse kunne fått ny kunnskap, kvalifisere seg for de jobbene som finnes – det de trenger for å få nytt arbeid.

• Vi burde ha styrket investeringene i de velferdsoppgavene vi vet landet trenger: bygging av sykehjem, oppussing av skoler, omsorg, skole og helse.

• Vi burde ha brukt kapitalrikdommen vår til å investere i norsk næringsutvikling og hjørnesteinsbedrifter i stedet for å selge fellesskapsverdiene.

• Og vi burde styrke, ikke svekke, den norske modellen: samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige.

Regjeringens politikk virker nå kraftfullt mot ledigheten, sa Erna Solberg på Høyres landsmøte i vår. Nå, et halvt år etter, har vi flere arbeidsløse enn noen gang. Landet trenger en ny retning.

Nikolai Astrup (H) [15:09:49]: Høyres mål er å trygge det norske velferdssamfunnet, ivareta et samfunn med høy tillit, små forskjeller, frihet og muligheter for alle. Høyres mål er ikke å forandre Norge, men politikken må reflektere at Norge er forandret. Gårsdagens løsninger gir ikke svar på fremtidens utfordringer.

Vi må legge til rette for nye, trygge arbeidsplasser i privat sektor og gi landet flere og sterkere ben å stå på. Derfor vil satsing på forskning, innovasjon, digitalisering og gründer- og entreprenørskap være enda viktigere i årene fremover. Vi må senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det enklere å starte egen bedrift, og vi må legge til rette for at norske eiere kan investere i arbeidsplasser i Norge. Det siste norske bedrifter trenger nå, er nye store skatteregninger.

Vår viktigste ressurs er kunnskap og kompetanse. Hvis vi skal gi alle mennesker muligheter til å lykkes og realisere sine talenter, må vi starte med en god skole, gode lærere og gode grunnleggende ferdigheter. Det er nøkkelen til sosial utjevning i samfunnet og inngangsbilletten til et liv der flest mulig kan stå på egne ben og ta vare på seg selv og sin familie. Men det er også en viktig forutsetning for at vi som samfunn skal være omstillingsdyktig i møte med endringer her hjemme og i verden rundt oss, og det skjer store endringer. Fra 2005 til 2013 lå oljeprisen i snitt på nesten 100 dollar fatet med en topp på 144 dollar. Det var sannsynligvis, som Jens Stoltenberg skriver i sin selvbiografi, et unntak i historien. Nå har oljeprisen falt til under 50 dollar. Vi må få flere og sterkere ben å stå på, og vi må utnytte de fantastiske naturressursene vi har i Norge til å skape verdier og grønne arbeidsplasser til glede for landet.

Vi er en teknologinasjon. Olje- og gassindustrien er vår månelanding – fra enkle brønner på grunt vann til horisontal boring og undervannsfabrikker i krevende farvann. Vår teknologi og ekspertise må overføres og utnyttes i flere sektorer. Vi vinner ikke fremtiden ved å kopiere andre, vi må finne vår egen vei. Men vi har et fantastisk utgangspunkt. Som alltid er det hardtarbeidende og kompetente folk som fortjener æren. Vår jobb som politikere er å legge til rette for bærekraftig vekst og nye jobber som kan trygge velferden for fremtiden. Skal vi klare det, må vi også investere i Norges konkurransekraft.

Det har vært et formidabelt taktskifte innenfor vei- og baneinvesteringer de siste årene. Budsjettene er økt med nesten 50 pst. siden 2013. Forfallet går ned, vedlikeholdet går opp. Togene kommer oftere med over 18 000 flere avganger enn da vi tiltrådte, og punktligheten er bedre enn før. Nå blir det også konkurranse om å gi et best mulig tilbud til passasjerene. Veiselskapet Nye Veier AS, som skal bygge over 500 km med firefeltsvei, skal bygge raskere, mer effektivt og mer sammenhengende og rasjonelt enn før. Planleggingstiden reduseres, nye utbyggingsmetoder prøves ut, og resultatene er gode så langt. Summen av alt dette er raskere bygging av vei- og baneprosjekter, tryggere og mer effektiv transport, bedre miljø og lavere transportkostnader. Det trenger Norge.

Offentlig sektor er en stor og viktig aktør i Norge som også må endre seg i takt med nye tider. Det er viktig at nye ansatte først og fremst gir bedre offentlige tjenestetilbud – flere hender i omsorgen, flere politifolk i gatene, mer hjelp til dem som trenger samfunnets hjelp aller mest. Men samtidig må vi få mer ut av ressursene vi bruker. Også offentlig sektor må satse på innovasjon, digitalisering og videreutvikling av tjenestetilbudene. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av digitalisering er stor, men viktigst av alt er at det kan gi bedre tjenester til folk og bedrifter. Bare i forenklinger rettet mot næringslivet har vi gjennomført tiltak som årlig sparer bedriftene for 6 mrd. kr.

Et samfunn bør måles på hvordan vi tar vare på dem som trenger vår felles hjelp aller mest. Også her har vi tenkt nytt om hvordan vi kan oppnå bedre resultater. Ventetidene for rus- og psykiatribehandling er redusert fra 61 dager i 2013 til 37 dager nå. Vi er ikke i mål, men vi er på god vei. Rett til brukerstyrt personlig assistent, lavere barnehagepriser for dem med lavest inntekt, forslag om at foreldre på sosialhjelp ikke skal få mindre utbetalt hvis ungdommene deres jobber ved siden av skolen, stipendordninger for barnefamilier med dårlig økonomi, slik at de kan reise på ferie eller få tilgang på fritidsutstyr – dette er eksempler på at regjeringen prioriterer velferdstiltak som betyr mye for mange i hverdagen.

Ikke alle i denne sal setter pris på endring. Som samfunn kan vi forsøke å holde igjen, eller vi kan omfavne fremtiden og de nye spennende mulighetene det gir oss. Alle som har forsøkt å holde igjen, stenge ute, beskytte seg mot eller stå i veien for fremtiden, har mislykkes – ikke med en gang, men over tid. Vi gjennomfører helt nødvendige endringer for å sikre velferden vi alle setter pris på fordi situasjonen tilsier det og tiden på mange områder er overmoden etter mange år med reformtørke før oss. Arbeiderpartiet og venstresiden har lansert noe god og noe ny politikk i dag. Problemet er at det som er nytt, er ikke godt, og det som er godt, er ikke nytt. Evnen til å kritisere regjeringens politikk synes langt mer velutviklet enn evnen til å gi svar som viser at opposisjonen forstår den tiden vi lever i, og har løsninger som virker.

Bård Hoksrud (FrP) [15:22:50]: Først vil jeg si det er godt å komme i gang igjen, og jeg vil benytte anledningen til å takke gode kollegaer for gode diskusjoner i den sesjonen som har gått, og forhåpentligvis den sesjonen vi nå går inn i. Vi er ofte uenige, men det føles godt å leve i et demokrati hvor vi diskuterer politikk i denne sal før vi så går og drikker kaffe – eller helst Pepsi Max – på tvers av partifarger, som det mest naturlige i verden.

Jeg er av hele mitt hjerte opptatt av at eldre som trenger pleie og omsorg, skal ha et godt tilbud. Jeg blir både trist, lei meg og ganske sint når jeg leser om eldre mennesker som ikke får den hjelpen de trenger, de menneskene som ikke får legge seg når de vil, som ikke får dusje når de ønsker det, og som får mat som vi politikere i hvert fall ikke ville spist i egne møter. Når jeg hører om feilmedisinering, for lav bemanning og om tilfeller hvor eldre pleietrengende ikke får sykehjemsplass selv om behovet åpenbart er til stede, da gremmes jeg.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, var svært tydelig og ærlig i sin dom over de rød-grønnes innsats de åtte årene de styrte eldreomsorgen. Han uttalte helt presist følgende om Arbeiderpartiets innsats for dem som bygget landet, så sent som i denne perioden:

«Virkemidlene har ikke vært sterke nok. Vi har ikke nådd målene vi satte oss. Og det er for stor forskjell på eldreomsorgen kommuner imellom.»

Jeg sier ikke at alt har blitt perfekt, men det går heldigvis i riktig retning. På sin vakt – som varte i åtte år – bygde Arbeiderpartiet bare 567 nye sykehjemsplasser. Etter tre år i regjering har Fremskrittspartiet sørget for en kraftig økning i tilskuddene til sykehjemsplasser og plasser med heldøgns pleie og omsorg. Vi har økt tilsagnene til 2 500 plasser i både 2014, 2015 og 2016, noe som er en økning på mange hundre plasser mer hvert eneste år enn de 1 750 plassene Arbeiderpartiet foreslo i sitt budsjett i 2013.

Arbeiderpartiet bygde ikke tilstrekkelig antall sykehjemsplasser, de lot eldre bo på dobbeltrom mot sin vilje. Fremskrittspartiet har lagt til rette for langt flere sykehjem samt sørget for at de eldre som blir satt på dobbeltrom mot sin vilje, slipper å betale om lag 30 000 kr i året inntil kommunene rydder opp. Arbeiderpartiet mener eldre ikke skal ha lovfestet rett til omsorg når de har behov. Fremskrittspartiet, derimot, har sørget for å lovfeste retten til sykehjemsplass når behovet kommer, på samme måte som alle seksåringer har rett til skolegang. Arbeiderpartiet vil ikke at Stortinget og staten skal ta et større ansvar for at alle eldre får et verdig tilbud uavhengig av de enkelte kommunenes økonomi. Fremskrittspartiet har sørget for at staten tar en langt større del av regningen når kommunene bygger sykehjemsplasser, og vi er i gang med et prøveprosjekt som vil bevise at staten må ta regningen for alle eldre som har behov for omsorg og pleie.

Men selv om vi endelig har fått en regjering som tar de eldres behov på alvor, er vi ikke helt i mål. Vi skal komme i mål, men det tar tid å rydde opp. Fremskrittspartiet mener det er behov for en ny reform i eldreomsorgen, en reform som ser på brukerne som mennesker og ikke en ordrereserve, en reform som lar eldre bestemme over sine egne liv, ikke et system hvor byråkrater og arbeiderpartifolk skal legge opp en dagsplan for når en skal spise, og når en skal sove. En slik reform må bygge på alle gode krefter, en slik reform må bygges på fantastiske ansatte som tør å tenke nytt, slik de eksempelvis har gjort på Manglerudhjemmet i Oslo. Det er for meg en skam at byrådet i Oslo vil rekommunalisere sykehjem som leverer gode tjenester. Begrunnelsen for å kutte i private tilbud i eldreomsorgen er altså at de gjør det for bra. Er det mulig? Dersom Arbeiderpartiet med sine ideologiske skylapper lar seg styre av Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet, vil det bli en dårlig eldreomsorg. Vi ser hva som skjer i Oslo, og vi tenker med gru på hva som vil skje dersom Arbeiderpartiet får styre landet igjen. Vi så hva som skjedde de åtte årene, den tapte eldreomsorgen, da Arbeiderpartiet styrte, og vi ser hva de gjør i Oslo. Kan jeg få minne om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer over to tredjedeler av landets kommuner – hvordan synes vi det går?

Fremskrittspartiet vil andre veier. Fremskrittspartiet vil fortsette den radikale tempoøkningen i antall nye sykehjemsplasser, vi vil fortsette å ha lovfestet rett til eldreomsorg, vi vil avskaffe ufrivillige dobbeltrom, vi vil ha en kvalitetsreform som setter den enkelte beboer i sentrum, vi vil lytte til pårørende, vi vil slippe alle gode krefter til, både offentlige, ideelle og private sykehjem. Vi mener det er riktig og viktig at de som skal jobbe med våre eldre, har levert politiattest. Jeg gleder meg til å diskutere eldreomsorg hver eneste dag fram til neste høst. Arbeiderpartiet har innrømt at de har spilt fallitt i eldreomsorgen. Når vi ser til Oslo, ser det dessverre ikke ut til at de har lært av feilene sine heller.

Anette Trettebergstuen (A) [15:36:40]: Det er ett år igjen til stortingsvalget. Det er tre år siden Høyre og Fremskrittspartiet kom til makten og lovte nye og bedre løsninger.

Hva sitter vi igjen med etter disse tre årene? Det ble ingen nye og bedre løsninger. Tvert imot har vi fått det vi fryktet: gammeldags høyrepolitikk, som ikke evner å løse de utfordringer landet vårt står i, en regjering som verken lytter til folk eller fagfolk, en politikk som gjennomsyres av en bakstreversk tese om at de som har mest fra før, stimuleres til å skape enda mer om de får mer, mens de som har lite fra før, skal skape mer bare de får enda mindre.

Vi har en regjering som øker forskjellene – mellom by og land, mellom rik og fattig og mellom kvinner og menn. Trontalen nevnte ikke likestilling med ett eneste ord. Slik sett følger regjeringen opp tidligere praksis. De er ikke opptatt av likestilling og gjør ingenting for den. Tvert imot har denne regjeringen satt likestillingen i revers med å svekke de likestillingspolitiske verktøyene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land. Vi har en regjering som er i utakt med folket, som ikke peker framover, men som går ti skritt tilbake i utviklingen når de f.eks. svekker fedres rett til å være hjemme med barna sine, ved at de kutter i pappakvoten, vurderer å la far få overføre hele kvoten til mor, eller som Høyre nå vurderer – å la pappa gå hjemme mens mor er hjemme.

Pappapermisjonen er en av de viktigste velferdsordningene vi har. Den sørger for at fedre som møter motstand som omsorgspersoner, får sin rettmessige del av tiden med ungene sine når de er små. Den sørger for at både kvinner og menn kan jobbe og ha familie, og at mor kan gå raskt tilbake i arbeid. Det er derfor pappapermisjonen også er en av de mest populære velferdsordningene vi har. Det er ikke slik, som nåværende kulturminister Hofstad Helleland og nåværende statssekretær Brodtkorb sa i valgkampen i 2013, at den rød-grønne pappapermen straffer barna. Nei, pappapermen styrker barna. Men med det synet er det kanskje ikke så rart at regjeringen gjør som den gjør – svekker fedres rettigheter og setter likestillingen i revers. Det er bakstreversk, og det er upopulært.

Arbeiderpartiet vil gå i en annen retning. Vi vil styrke – ikke svekke – likestillingen, fordi det gir folk mer frihet og reell valgfrihet. Vi vil øke pappapermisjonen, gjøre mer mot ufrivillig deltid, sørge for et mer likestilt arbeidsliv, ta partene på alvor, snu trenden med ulikelønn, gjøre mer for at jenter og gutter lettere kan velge utradisjonelle utdanninger, og vi tar menns likestillingsutfordringer på alvor. Vi vil bekjempe de ulemper som gutter og jenter møter fordi de er gutter og jenter, tidligere, og ha mer likestilling i barnehagen og i skolen. Vi er ikke bare opptatt av det glasstaket som mange damer møter på vei opp til toppen, men vi er opptatt av de glassveggene som svært mange jenter – oggutter – lever med i samfunnet vårt i dag, der de ikke får lov til å ta del på de fellesskapsarenaene som vi andre tar for gitt. De får ikke ta del fordi noen andre, voksne, mener at det ikke sømmer seg. Og det er virkelig av de viktigste likestillingsutfordringene vi har, de forskjellene som skapes når noen får delta der andre ikke får. Det er urettferdige forskjeller som må bekjempes.

Vi ser nå, ett år før valget, resultatene av høyrepolitikken: økt ulikhet på arbeidsmarkedet, mellom fattig og rik, mellom by og land, og mellom mødre og fedre. Arbeiderpartiet vil i en annen retning. Vi vet at de store utfordringene best løses i fellesskap, og vi vet at vi står sterkere sammen. Også for likestillingen er det på høy tid med et regjeringsskifte – en ny regjering som tar folks hverdagsutfordringer på alvor, som kommer med løsninger som folk vil ha, og som bringer Likestillings-Norge videre og ikke i revers.

Stefan Heggelund (H) [15:41:36]: Jeg mener at hvis man først er så frimodig at man stiller til valg til Stortinget – og det har vi vel forhåpentligvis hatt et bevisst forhold til, alle sammen – må man ha et prosjekt. Det må være en grunn til at man er her. Man må ha noen ideer å styre etter. Det er ikke administrasjon som er vår oppgave, det er politikk.

Noen ganger vil disse ideene kollidere. Det er bra, det er demokrati. Men i Norge har vi likevel en stor fordel i vår konsensustradisjon, at vi i mindre grad enn andre er et polarisert samfunn. Vi står sammen i uenighet og i enighet. Vi står skulder ved skulder.

I fellesskap skapte vi i Norge en unik arbeidslivskultur. I fellesskap ble den norske velferdsstaten bygget. Der partssamarbeid og arbeidsmiljølov gir trygghet og forutsigbarhet i arbeidslivet, skal velferdsstaten gi trygghet og forutsigbarhet for dem som faller utenfor.

Dette er verd å bevare. Å bevare disse tingene må være et av våre viktigste prosjekter.

Men det er ulike ting som truer disse institusjonene. Blind tro på status quo og medievennlige offentlige utgifter er en slik trussel. Et eksempel på det fra vår nære historie er den forrige regjeringen, som prioriterte ned å ruste Norge for den omstillingen vi visste ville komme, men i stedet valgte å gjøre det venstresiden er aller flinkest til – eller for å si det på den måten: det venstresiden er flinke til – nemlig å reise rundt og dele ut og love milliarder mer, og alt til alle. Det fører til hyggelige oppslag, men det forbereder oss ikke til omstilling.

Samtidig skrøt de – og det gjør de fortsatt, og vi har hørt det her i dag – av antall skapte arbeidsplasser under den rød-grønne regjeringen. Men de forteller ikke det LO forteller, nemlig at hele sysselsettingsveksten mellom 2008 og 2014 gikk til utenlandsk arbeidskraft.

Men så sto vi der, alle sammen, midt under oljeprisfallet. Da kan vi tenke oss hvordan det er å være vant til å kunne forsørge seg og sin familie, og så plutselig kjenne på usikkerhet rundt egen livssituasjon. Derfor har dette flertallet prioritert en stor tiltakspakke til de områdene som er rammet av prisfallet. Derfor har dette flertallet prioritert utdanning, forskning, samferdsel, infrastruktur, historiske satsinger – nettopp fordi vi skal jobbe oss gjennom den omstillingen, og vi vet at dette er nødvendig for å få det til.

En annen trussel mot disse institusjonene er arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Det er grunnen til at denne regjeringen har prioritert en strategi mot arbeidslivskriminalitet, utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er viktig at vi samarbeider om disse spørsmålene, fordi partene har en så utrolig viktig oppgave i å være med på å bekjempe arbeidslivskriminaliteten. Jeg hørte representanten Gahr Støre si noe om at vi ikke gjør noe som helst i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Det er omtrent så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

En tredje trussel mot institusjonene ser vi av de økonomiske framskrivningene i perspektivmeldingen, og vi ser det av de advarslene vi leser fra Produktivitetskommisjonen. Velferden må være bærekraftig for framtidens generasjoner. Da må vi justere oss. Det arbeidet har vi satt i gang.

Tenk deg en situasjon hvor man har den største forvaltningsreformen i et lands historie, og så ender man med omtrent samme resultater som man hadde før man igangsatte reformen. Det er historien om Nav. Tenk deg en situasjon der antallet unge uføre øker med nesten 50 pst. fra 2005 til 2014. Det er Arbeiderpartiets velferdspolitiske arv i dette årtusen. Derfor rydder vi opp i de rød-grønnes feilgrep i forbindelse med Nav-reformen.

Vi arbeidsretter ytelser fordi vi vet at altfor mange mennesker ufrivillig ender som passive trygdemottakere. Vi digitaliserer Nav, slik at Nav kan bruke mer ressurser på å hjelpe dem som står lengst unna arbeidslivet. Vi gir mer tillit til ansatte i Nav, mer fleksibilitet og frihet for dem til å hjelpe folk gjennom tiltakssystemet på en måte som de kan se er den beste løsningen. Og vi rydder opp i garantiordningene for ungdom, slik at ungdomsgarantien faktisk skal være en garanti og ikke bare et brutt løfte, slik det var under den rød-grønne regjeringen.

Vi ønsker å bekjempe utenforskapet. Dette, å bevare vårt felles arbeidsliv, å bevare velferdsstaten for framtidens generasjoner, er blant våre viktigste prosjekter, og vi er villig til å levere den politikken som trengs for å få det til.

Fra den andre siden hører vi mye kritikk, men ingen reell alternativ politikk, annet enn økt skatt på norske arbeidsplasser. Men det er resultatet når det eneste politiske prosjektet man har, er å komme i regjering.

Torgeir Micaelsen (A) [15:46:54]: Jeg skal straks komme til representanten Heggelunds poenger, for der var det mye å ta tak i.

La meg først slå fast at målt mot det veldig mange mennesker over store deler av verden bakser med, er Norge et av verdens beste land med en av verdens beste helsetjenester. I møte med det mange andre strever med, bør vi alle være ydmyke og ikke trekke motsetningene i landet vårt for langt.

Det er nettopp mot dette internasjonale bakteppet at jeg og flere andre i Arbeiderpartiet har tatt til orde for at globale helsespørsmål, som vaksiner til verdens barn og kamp mot farlig antibiotikaresistens – ikke bare prat om det – skal tilbake på den internasjonale arenaen dersom vi får lede en ny regjering etter neste valg.

Selv om det skjer mye bra i landet vårt – og jeg til og med må ta meg i at jeg stadig vekk roser regjeringen for utmerkede initiativ – er det mange ting som overhodet ikke fungerer godt nok. På helsefeltet handler det om en forebyggingspolitikk som er for svak og for lite koordinert, for mange – særlig barn og unge – får hjelp for sent. Derfor må langt mer av innsatsen settes inn tidligere og nærmere der folk bor og arbeider – i kommunene. Mange pasienter og borgere opplever i møte med helsetjenesten å få feil eller mangelfull informasjon. Det bildet som blir tegnet på forhånd, stemmer ikke med landskapet de møter, og pasienter, kanskje alvorlig nok – med rette eller urette – opplever en grunnleggende uro for om vår felles sterke helsetjeneste er i stand til å ta vare på folk i møte med alvorlig sykdom, f.eks. kreft.

Dette er bekymringer vi må ta på største alvor. Her er vi også ved kjernen i dagens debatt – når det gjelder dette og en del andre grunnleggende spørsmål i samfunnet: Hva er svaret i møte med et slikt utfordringsbilde? Er det i en forsterket offentlig finansiert og drevet helsetjeneste vi finner svaret? Eller vil det å bevege seg over på en vei med en gradvis – ikke dramatisk, ikke med revolusjon hver dag, men med litt mer oppstykking – konkurranseutsetting, litt mer markedsdekning i f.eks. helsetjenesten, være løsningen på den uro folk føler på?

Arbeiderpartiets svar er helt klart: Skal vi stanse utviklingen mot en mer todelt helsetjeneste i Norge, må vi si nei til privatisering og gjøre den offentlige helsetjenesten bedre. Derfor vil en arbeiderpartiledet regjering etter neste valg ta et krafttak for bedre koordinering og sterkere innsats for forebygging, særlig for barn og unge. Vi vil fornye og forsterke de offentlige sykehusene, slik at de er digitaliserte og møter pasientene på en mer moderne og enhetlig måte enn i dag. Og vi vil sikre at alle får en god alderdom – både som pensjonist og mot livets sluttfase.

Vi tror at en lang rekke av tiltakene – fra både dagens regjering og forrige regjering, vil jeg legge til – ikke har vært kraftfulle nok. Det må kraftigere lut på bordet.

Uansett hvor mye vi baler i helsetjenesten med å gjøre folk friske, er det i samfunnet, på utsiden av helsetjenesten, sykdom skapes og sykdom kan forebygges. Ingen andre virkemidler er mer kraftfulle enn å holde folk i arbeid, skape nye jobber og få flere folk i jobb. Hvis jeg hadde vært stortingsrepresentant som en del av det parlamentariske grunnlaget for en regjering, eller medlem av en regjering som satte seg som mål at nå skal det bli fart på den private verdiskapingen, bare vi slipper til med skattekuttene våre og det amerikanerne kaller «Triple-down», nei «Trickle-down economics» – beklager, men jeg ble litt inspirert av presidentkandidat Hillary Clinton, for hun hadde en egen variant av det, men det skal jeg ikke bruke her i norsk kontekst – la oss sparke ut noen skattekutt, særlig til dem som har mest fra før, for tesen er at det skal dryppe ned på oss andre, slik at arbeidsplasser blir skapt. Når fasiten etter tre år er at netto tilvekst av private arbeidsplasser knapt er synlig på den offisielle statistikken, og dette måles mot den forrige regjeringen, som hadde den samme «track record» på 350 000 flere arbeidsplasser, to tredeler av dem i privat sektor, da ville jeg vært litt roligere med retorikken, dempet selvskrytet mange hakk og tenkt: Hva er det jeg ikke har forstått som gjør at resultatene er slik også i møte med denne samfunnsutfordringen?

Anders B. Werp (H) [15:52:12]: Når jeg hører Arbeiderpartiet i denne debatten, slår det meg hvor glad jeg er, og hvor heldige vi er som har en regjering med handlekraft i en krevende tid. Når jeg hører Arbeiderpartiet komme med sine situasjonsbeskrivelser uten å gi politiske svar på de utfordringene de selv beskriver, annet enn høyere skatter og at man vil begrense private innslag og private løsninger på velferdsutfordringer, imponerer det meg ikke. Og når vi hører at Arbeiderpartiet skal reversere den ene reformen etter den andre fra regjeringen uten å komme med egne alternativer til de samfunnsutfordringene de reformene skal løse, ja da skjønner vi at det var nødvendig med et regjeringsskifte i 2013, etter åtte år med reformtørke fra de rød-grønne.

I en tid med mer usikkerhet i verden og en ny sikkerhetspolitisk situasjon foreslår regjeringen en historisk satsing på forsvar og på trygghet. Vi styrker politiet både mannskapsmessig og med en ny og bedre struktur gjennom nærpolitireformen. Slik bidrar vi til trygghet i hverdagen. Fra vi inntok regjeringskontorene, har sikkerhet og beredskap vært av største prioritet, og regjeringen har gjort svært mye på dette området.

Beredskapsnivået endrer seg i takt med samfunnsutviklingen og trusselbildet, og regjeringen har vist at den har kontroll med denne oppgaven både for tiden vi står i, og for framtiden.

Regjeringen har systematisk fulgt opp Gjørv-kommisjonens anbefalinger, og hittil kan vi vise til totalt 134 tiltak for styrket beredskap og sikkerhet. Regjeringen har i stor grad imøtekommet kommisjonens etterlysning av bedre strategier, ansvarsfordeling og systemer innenfor forebyggings- og beredskapsområdet.

Med nærpolitireformen, som ble vedtatt i fjor, har vi lagt grunnlaget for en historisk satsning på norsk politi. Vi har fått større distrikter med mer kompetanse og mer kapasitet. Vi har ansatt 1 300 flere politifolk, avsatt store ressurser til digitalisering og forenkling av politiets IKT-utstyr og løftet etterforskningen i politiet. I tillegg har vi fått på plass et felles nødnett for alle nødetater, slik at kommunikasjon og samhandling kan foregå sømløst.

PST er betydelig styrket for å kunne avdekke terrorplanlegging, og regjeringens ambisjon er fortsatt å styrke PST. Politiloven er endret slik at forsvaret kan bistå politiet i en kritisk situasjon.

Felles kontraterrorsenter for PST og E-tjenesten er utviklet for å bedre informasjonsdelingen mellom våre to hemmelige tjenester. Beredskapstroppen er utvidet med 40 pst.

Vi har gitt politiet og PST adgang til å bruke nye og moderne politimetoder. På denne måten vil politiet enklere forebygge og etterforske svært alvorlig kriminalitet.

I budsjettet for 2017 vil politidistriktene styrkes med 300 mill. kr i frie midler, i tillegg til 300 mill. kr til ansettelse av nyutdannede politifolk fra Politihøgskolen. Regjeringen har også besluttet å gå til anskaffelse av minst to nye politihelikoptre. Dette er gode og viktige løsninger for styrket beredskap og robuste politidistrikter og for et nytt politi.

Forebygging er en viktig del av vår beredskap. Én ting er å være rustet når et angrep først har skjedd, men mye må gjøres også for å forhindre eventuelle angrep.

I denne forbindelse har vi lagt mye ressurser i å bekjempe radikalisering. For det første har regjeringen lansert en handlingsplan mot radikalisering med 30 konkrete tiltak. I tillegg har kommunene og kriminalomsorgen fått økte tilskudd for å bekjempe radikalisering og voldelig ekstremisme.

Regjeringen har vist at den tar ansvar ved å føre en politikk som tar reelle trusler på alvor, og som gir rom for å iverksette gode mottiltak raskt. Vi ønsker en sterk totalberedskap som sikrer staten, samfunnet og befolkningen.

Jeg er stolt av det vi hittil har fått til på bare tre år i regjering. Sikkerhet og beredskap er kraftig forbedret.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet kritiserer regjeringen for at den foretar næringsvennlige skattereduksjoner. Derfor er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet selv viker unna sin skjulte skatteregning på 33 mrd. kr, som er 10 mrd. kr i skatteøkninger og opp mot 24 mrd. kr i budsjettmessig underdekning.

Hans Andreas Limi (FrP) [15:57:30]: Regjeringen signaliserer gjennom trontalen fortsatt stort fokus på arbeid, aktivitet og omstilling. Det merkes fortsatt i deler av landet at Norge for et par år siden ble rammet av en lav oljepris og nedgang i oljesektoren. Det ble gjort lite eller ingenting for å omstille Norge da oljeprisen var vesentlig høyere enn i dag, og jeg er veldig glad for at Norge nå styres av et mannskap som er både handlekraftig og styringsdyktig.

Penge- og finanspolitikken virker, tiltakene og doseringen er riktig balansert, og Statistisk sentralbyrå slår fast at det er økende vekst i norsk økonomi. BNP-tallene viser at oljebremsen har nådd bunnen, og at det er vekst i fastlandsinvesteringene. Ledigheten er redusert i 14 fylker det siste året, og september ble fjerde måned på rad med nedgang i antall ledige. Målet er ikke nådd, det er fortsatt krevende tider, og det er fortsatt mange dyktige og hardtarbeidende folk som ser etter nye muligheter, men vi ser også en positiv utvikling og en større optimisme i privat sektor.

Norge skal ikke være et land som handlekraftige gründere rømmer fra, men et land investorer og gründere flokker seg om. De som lykkes med å skape arbeidsplasser for folk flest, skal hylles og ikke rakkes ned på. SSBs årstall viser rekord i antall nyetablerte foretak både i 2014 og i 2015, langt høyere enn i foregående periode, og det er spesielt gledelig at det siste år har vært stor vekst i antall nyetableringer i mange av vestlandsfylkene som ble hardest rammet av oljeprisfallet.

På lang sikt er det ingen tvil om at lavere skattetrykk er den aller mest effektive medisinen for å skape flere jobber og mer verdiskaping. Dette handler bl.a. om lavere skatt på arbeidsplasser og lavere skatt på bedriftenes egenkapital. Det er ikke mulig å komme utenom at Norge er helt avhengig av investorer og gründere som ser muligheter, og som er villige til å risikere egne penger for å skape fremtidens arbeidsplasser. Staten kan ikke kjøpe seg et fremtidsrettet næringsliv, men vi kan legge til rette gjennom gunstige skatte- og avgiftsreduksjoner. Dagens makroøkonomiske situasjon tilsier at tilsynelatende uskyldige forslag om skatteøkninger vil kunne få store konsekvenser for norske arbeidsplasser. Tiden er definitivt ikke inne for risikable skattepolitiske eksperiment som kan sette hele veksten i fare. Økt skatt kan umulig føre til økt vekst, og økte skatter er en dårlig idé for både store og små arbeidsplasser.

Landet vårt er langstrakt og tynt befolket, og veitransport er derfor enda viktigere her enn i mange andre land. Det handler f.eks. om at norsk laks skal komme trygt frem til de store markedene i Europa, og at det skal være mulig å skape verdier i hele landet. Jeg er godt fornøyd med at Fremskrittspartiet i regjering har bidratt til at bevilgningene til vedlikehold og fornying i transportsektoren nesten er fordoblet, og at vi også har økt investeringene betydelig. Alle som har jobbet i privat sektor, vet at det er forskjell på penger til forbruk og penger til investeringer, og med Fremskrittspartiet i regjering investeres en større andel av oljeformuen i veier, jernbane og annen samferdselsinfrastruktur. Jeg er ikke i tvil om at gode foreldre ønsker trygge skoleveier for sine barn.

På toppen av store investeringer i vei og jernbane har Fremskrittspartiet fått gjennomslag for å redusere avgiftene på trygge biler for folk flest. Vi har vridd avgiftene slik at det er utslipp og ikke motorkraft som er grunnlaget for engangsavgiften. Bilsalget i august i år viser at avgiftskutt på nye biler er et effektivt miljøtiltak, og forurensningen fra de nye bilene som nå selges, er kraftig redusert. Norge setter altså ny rekord i salg av lavutslippsbiler, mens det tidligere var diesel som gjaldt. Radikale miljøvernere burde egentlig juble istedenfor å kritisere.

Det viktigste for Fremskrittspartiet er ikke utslippsreduksjonen alene, men at vi har lyktes med å redusere avgiftstrykket for alle som er avhengige av bil for å kjøre til jobb, levere barn i barnehagen og på skolen og for å gjøre sine innkjøp – rett og slett å få hverdagen til å fungere. Nå, i 2016, trenger vi ikke lenger velge mellom miljøvennlige småbiler på den ene siden og trygge familiebiler på den andre siden. Vi kan heller si ja takk, begge deler. Norge skal aldri mer være et land der eksportnæringene rammes av dårlig infrastruktur, og Norge skal aldri mer være et land der folk flest ikke har råd til trygge biler.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:02:37]: Det er bra at regjeringen ifølge trontalen vil arbeide for at barn sikres en trygg og omsorgsfull oppvekst fri for vold og overgrep. Vi venter i spenning på budsjettet som legges fram til torsdag. Kristelig Folkeparti håper at regjeringen i løpet av det siste året av denne perioden viser at barn, trygg oppvekst og familiepolitikk er et prioritert område også for dem.

Kristelig Folkeparti gikk i 2013 til valg på å jobbe for et samfunn som er bra for barna, for vi vet at et samfunn som er bra for barna, er et samfunn som er bra for alle. Siden den gang har vi jobbet målrettet for å sette barnas situasjon på dagsordenen, og min partileder, Knut Arild Hareide, viste på mange områder hvor Kristelig Folkeparti i denne stortingsperioden så langt har fått stort gjennomslag, ikke minst når det gjelder de sårbare barna. Det er bra, men det er ikke nok. Kristelig Folkeparti kommer til å fortsette kampen for barna og for familiene, og istedenfor å diskutere hvordan støtten til barnefamiliene kan reduseres eller styres av det offentlige, bør vi diskutere hvordan vi kan legge enda bedre til rette for barna og familiene enn i dag.

Kristelig Folkeparti mener bl.a. at kontantstøtten er en viktig del av en god familiepolitikk. Barn har ulike behov, og alle familier er forskjellige. Derfor er det så viktig at familiene kan velge den omsorgsformen som de mener er best egnet for barna. Noen ettåringer stortrives i barnehagen, andre barn trives best med å være litt mer hjemme, og Kristelig Folkeparti vil at barnefamiliene skal få velge selv. Vi trenger både gode barnehager og kontantstøtte, slik at familiene opplever at de har en valgfrihet. Kristelig Folkepartis anliggende er ikke at flest mulig skal benytte seg av kontantstøtten. Vårt ønske er å legge til rette for at hver enkelt familie kan få velge den hverdagen som passer best for deres barn og for deres familie.

Så er det dessuten ikke slik at kontantstøtten utgjør økte offentlige utgifter i hvert enkelt statsbudsjett. Det offentlige bruker mye mer på tilskudd til barnehager enn på kontantstøtte. En ettåring får over 200 000 kr per barnehageplass – kontantstøtten er på kun 6 000 kr i måneden, dvs. 72 000 kr per år.

Kontantstøtten er under press. Jeg registrerer at det også diskuteres i de partiene vi samarbeider med, men jeg håper at resultatet vil være at kontantstøtten kan bestå som den valgfrihetsreformen den har vært for barnefamiliene. Nå ser jeg på statsministeren og håper at de signalene synker inn i Høyre, for jeg synes det ville være ganske overraskende hvis Høyre vil frata familiene den valgfriheten som dette har gitt.

Skal valgfriheten som Kristelig Folkeparti er opptatt av, være reell, må vi ikke bare sørge for en treffsikker kontantstøtte, da må vi også legge til rette for en ambisiøs barnehagepolitikk. Det å sørge for barnehageplass for alle ettåringer som trenger det, i en barnehage av høy kvalitet, er et prioritert område for Kristelig Folkeparti.

Etter mitt syn var regjeringens ambisjoner på vegne av barnehagene vanskelig å få øye på i trontalen. Det ble sagt noe om hva som er blitt gjort, men lite om hvordan man tenker veien videre. De fleste norske barnehager er av veldig god kvalitet, med voksne som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Men det er ikke slik at alt er perfekt i barnehagesektoren, og alle barnehagebarn får ikke et så godt tilbud som de burde fått. Etter vårt syn er bemanningsnormen det aller viktigste elementet for kvalitet. Nok voksne i barnehagen er alfa og omega. Ingen barn og ingen voksne har det bra i barnehagen når det er for få voksne. Det aller viktigste for kvaliteten på barnehagetilbudet er at det er nok voksne i barnehagen. Kristelig Folkeparti har ment dette lenge, og vi har ment at det er altfor sent å innføre en bemanningsnorm i 2020. Dette kunne vi ha fått til lenge før.

I budsjettet for inneværende år foreslo Kristelig Folkeparti en opptrappingsplan. Vi foreslo i vårt alternative budsjett å sette av 300 mill. kr som en oppstart. Det fikk vi ikke gjennomslag for, men jeg er veldig glad for det gjennomslaget Kristelig Folkeparti og flertallet på Stortinget fikk da vi i vår behandlet barnehagemeldingen. Da ba vi regjeringen komme tilbake til Stortinget senest høsten 2016 med en sak der regjeringens arbeid med bemanningsnorm og med barnehagelærernorm gjøres rede for.

Vi håper at regjeringen er ambisiøs når det gjelder barnehagesektoren. Dette handler også om tidlig innsats. Begynner vi med tidlig innsats først i skolen, kan det være altfor sent. Jeg tror at en del drop-out-historier fra videregående faktisk startet i barnehagen.

Marianne Marthinsen (A) [16:07:53]: Starten på den siste sesjonen i denne stortingsperioden er en god anledning til å oppsummere stoda etter tre år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Det er en periode preget av rekordhøy arbeidsledighet, en politikk for økte forskjeller mellom folk og salg av fellesskapets ressurser.

Før 2013 manglet det ikke på advarsler om å slippe Fremskrittspartiet til i regjering. Jeg husker spesielt godt en politiker som i en kronikk for noen år siden presenterte en liste med ti grunner til å stenge Fremskrittspartiet ute fra regjeringssamarbeid. Ifølge forfatteren var Fremskrittspartiet et parti som svikter i økonomisk politikk. Nå viser fasiten at regjeringen har økt oljepengebruken mer på tre år enn den samlede økningen de ti foregående årene, et innfasingstempo som en rekke regjeringsnedsatte utvalg sier ikke er bærekraftig. For første gang på 25 år drives Norge med underskudd. For første gang i pensjonsfondets historie har en regjering gjort et uttak fra fondet som skal finansiere velferd for oss, men ikke minst for generasjonene som kommer etter oss.

Forfatteren av kronikken skriver videre hvordan Fremskrittspartiet er et «vingleparti», og at

«partier som har ambisjoner om regjeringsansvar, må vise evne og vilje til å fronte det helhetlige opplegget og ikke motarbeide det kort tid etterpå (…) Det er knapt noen overdrivelse å benevne en slik vingling som lite ansvarlig».

Det er lett da å la tankene fly hen til poseavgift, flypassasjeravgift, flyktningforlik, klimaspørsmål, trygdeoppgjør, nikab og en rekke andre saker hvor Fremskrittspartiet på Stortinget har stått på plenen og demonstrert mot Fremskrittspartiet i regjering.

I kronikken kan vi også lese at Fremskrittspartiet er et parti som «setter arbeidsplasser i fare» og vil slippe oljepengebruken løs «som aldri før». «For tiden er faktisk Fr.p. et parti som står i front for å øke de offentlige utgiftene og forsyne seg enda mer av petroleumsfondet.»

Siden regjeringen tiltrådte, har arbeidsledigheten økt jevnt og trutt til det høyeste nivået på to tiår. Andelen som er i jobb, har ikke vært lavere på over 20 år. Mens det ble skapt 360 000 nye jobber med Stoltenberg II-regjeringen, hvor 72 pst. kom i privat sektor, er det bare skapt 25 000 nye jobber så langt med dagens regjering, hvor 76 pst. har kommet i offentlig sektor. Det skapes nesten ikke private jobber med dagens regjering.

I fjor ble det sagt at oljeprisfallet er årsaken, men vår politikk vil virke snart. I år blir det sagt at oljeprisfallet er årsaken, men vår politikk vil virke snart. Oljeprisfallet er på ingen måte skapt av Høyre og Fremskrittspartiet, men kunne vært møtt på en annen måte, med mer direkte stimulering av aktivitet og private bedrifter i stedet for store, generelle skattekutt.

Regjeringsskiftet markerte også et skille fra en arbeiderpartistyrt periode hvor veksten i økonomien hvert år var høyere enn veksten i offentlig konsum, til en Høyre- og Fremskrittsparti-styrt periode hvor veksten i offentlig konsum hvert år har vært høyere enn veksten i økonomien – og dette til tross for Høyres programformulering om å sørge for at veksten i offentlig forbruk over tid ikke er større enn veksten i BNP for Fastlands-Norge, og Fremskrittspartiets programformulering om at veksten i offentlig sektor må holdes lavere enn veksten i privat sektor.

I ettertid kan vi slå fast at kronikkforfatteren har truffet rimelig godt med spådommene sine. På ett område ble det imidlertid bom: Forfatteren beklaget seg over Fremskrittspartiets snuoperasjon i spørsmål om statlig eierskap og næringspolitikk, hvor Fremskrittspartiet hadde kjempet imot en rekke statlige nedsalg. Selv om vi har sett en betydelig vingling og det jeg vil betegne som amatørmessig eierskapsutøvelse i et svært viktig statseid selskap som Statkraft, har regjeringen stått nokså samlet om å ville selge våre felles ressurser, enten det har dreid seg om fisk, skog, vannkraft eller infrastruktur.

Kronikken jeg har sitert fra her i dag, ble skrevet i 2005. Den var signert en framsynt statsråd i en regjering som tross samarbeid med Fremskrittspartiet i Stortinget så mørkt på å slippe dem til i regjering. Hun var bekymret for konsekvensene. Forfatteren av kronikken heter Erna Solberg. I dag er hun ikke like bekymret. I dag er hun statsminister i Norge, og det vil Arbeiderpartiet gjøre noe med i 2017.

Øyvind Halleraker (H) [16:13:03]: I dag har vi hørt et mantra fra Arbeiderpartiet om at det har vært null netto tilvekst av private arbeidsplasser. Torgeir Micaelsen sto her for litt siden og sa: Hva er det jeg ikke har forstått? Jeg tror Arbeiderpartiet også har forstått, men de prøver seg på billig retorikk. Selvfølgelig er årsaken at vi er inne i den største krisen i vår desidert største næring noensinne, på grunn av lav oljepris. 30 000 mennesker som er sysselsatt direkte i denne bransjen, har mistet arbeidet, og flere titalls tusener i leverandørnæringene i tillegg. Så jo da, man har nok forstått, men man setter rekord i billig retorikk. Det tror jeg ikke folk flest kjøper.

Da Solberg-regjeringen tiltrådte, hadde regjeringen Stoltenberg svekket forsvarsbevilgningene over flere år. Denne regjeringen har hvert år siden den tiltrådte, styrket forsvarsbudsjettene, sist med 9,4 pst. i 2016.

Det er i dag sikkerhetspolitisk uro i verden. De gamle maktbalansene er i forskyvning og under press. Midtøsten er i en brytningstid, og den løfterike arabiske våren har kulminert. Kampen mot terrororganisasjonen ISIL har antatt store dimensjoner, de truer vår sikkerhet og utfordrer vestlig levesett med en brutalitet og kynisme vi ikke har sett maken til.

Syria-borgerkrigens tragiske og hjerteskjærende konsekvenser påvirker nyhetsbildet og en hel verden. Millioner av mennesker er drevet på flukt både i eget land og utover landegrensene, og hundretusener har mistet livet.

Det er igjen usikkerhet i den tidligere østblokken. Russlands annektering av Krim og ustabiliteten de bidrar til i Øst-Ukraina, er forløpere for den utryggheten deres naboland nå føler. Russland opptrer stadig med aggressiv propaganda overfor sine naboland. Ikke siden den kalde krigen har vi opplevd en lignende utrygghet.

Svaret på denne nye usikkerheten er mer internasjonalt samarbeid, flere fellesløsninger og å styrke samarbeidet med våre allierte i EU og NATO. Vi må møte denne situasjonen med et sterkt forsvar, effektiv beredskap og en stabil og forutsigbar utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette gjør vi gjennom nærmere samarbeid i NATO, felles øvelser, patruljering og avskrekking, men også med fortsatte sanksjoner overfor Russland for å markere at slike aggressive handlinger er uakseptable.

Forsvaret må styrkes dersom det skal være relevant for dagens og framtidige sikkerhetsutfordringer. Det stilles nå krav til etterretning, beredskap og klartid. Derfor er en satsing på Forsvaret nå helt vesentlig. Regjeringen har allerede styrket Forsvarets beredskap og reaksjonsevne gjennom reduksjon i reaksjonstid for en rekke kapasiteter, bl.a. knyttet til kontraterror.

Med langtidsplanen for Forsvaret har regjeringen igangsatt det største økonomiske løftet for Forsvaret siden den kalde krigen. Langtidsplanen fokuserer på styrking av forsvarsevnen gjennom satsing på kampkraft og bærekraft framfor bevaring av dagens forsvarsstruktur.

Med langtidsplanen legges det også til rette for en langsiktig og bærekraftig utvikling av Forsvaret med en reell balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Regjeringen har styrket forsvarsrammen fram mot 2020 til et nivå som ligger om lag 7,2 mrd. kr utover dagens nivå, og som for de neste 20 årene skal dekke et merbehov på 165 mrd. kr.

De viktigste hovedgrepene på investeringssiden som fordrer politisk enighet og bærekraft over tid, er kampflysatsingen, men også fornyelse av ubåtflåten og de maritime overvåkingsflyene.

De endringene vi nå ser i LTP, er et resultat av en omfattende prosess i Forsvarsdepartementet under forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreides ledelse. Hun fikk også skryt av USAs forsvarsminister Ashton Carter nylig, som hadde lest hele planen og var «imponert».

Da framstår det litt underlig når Jonas Gahr Støre som eneste punkt om Forsvaret i sitt innlegg tidligere i dag kritiserer at regjeringen foreslår en landmaktstudie for å forme en moderne hær. Det er oppsiktsvekkende fra et parti som for fem år siden uttrykte at «den store omstillingsprosessen i Forsvaret er sluttført. Fra nå av blir det mer snakk om justeringer» – sitat Barth Eide. Nei, det er det ikke. Dette er en svært krevende tid nettopp på grunn av unnfallenhet fra forrige regjering.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:18:09]: Vårt samfunn er bygd på tillit. Vår kultur og vår økonomi er basert på en høy grad av tillit. Det er grunnleggende for vårt lands utvikling og vekst. Tillit er faktisk mer verdt enn olje for landet vårt. Det sies at Russland kunne vært 70–80 pst. rikere dersom det russiske samfunnet hadde hatt samme tillitsnivå som det skandinaviske.

Vi har i de senere åra vært vitne til en stigende mistillit til de vestlige landene, en mistillit som har økt her hjemme under denne regjeringa. Vi opplever økende mistillit mellom dem som styrer, og befolkningen, og mellom befolkningen og dem som styrer. Byråkratiet eser ut som følge av manglende tillit. Vi får flere direktorater og flere tilsyn. Også innenfor utdanningsområdet opplever vi økende mistillit fra myndighetene.

Helt siden regjeringa overtok, har de vist en gjennomgående mistillit overfor norske lærere. Alle er enige om at lærerne er viktige, og at alle lærere bør være best mulig. Regjeringa skal ha ros for å ha forbedret etter- og videreutdanningsordningen, som den rød-grønne regjeringa satte i gang, men de hadde ikke tillit til at lærerne ville benytte seg av denne ordningen uten pålegg. Regjeringa viste sin manglende tillit til lærerne gjennom å underkjenne grunnutdanningen deres ved å gi kravet om antall studiepoeng tilbakevirkende kraft. Det var ikke lenger tillit til 20 års erfaring fra skoleverket.

Også overfor vordende lærerstudenter vises det mangel på tillit. Mistilliten kommer til syne gjennom en smalere lærerutdanning og kravet om karakteren 4 i matematikk for å studere til lærer. Dette gjør regjeringa, sjøl om de vet at det ikke er mange nok elever blant dem med 4 i matematikk som søker lærerstudiet. Resultatet er at 700 studieplasser står ledig. Vi får altså færre lærere uteksaminert om fire år. Regjeringas manglende tillit gjør at Norge nå mister mange studenter med høye karakterer som kunne ha blitt strålende lærere. Når regjeringa også tenker å fremme forslag om å heve karakteren også i norsk og engelsk og utvide lærerutdanningen til fem år, risikerer vi en storstilt lærermangel i dette landet i framtida. Det er ikke bare mangel på tillit, men det er dårlig forvaltning av framtida.

Mangel på tillit fra regjeringa er gjennomgående overfor utdanningssektoren, og det gjelder også elevene. Senterpartiet mener vi nå skal prøve ut en nasjonal fraværsgrense, og vi er enig med regjeringa i det. Stortinget vedtok å oppheve regjeringas forslag om en 10 pst.-grense og gi mer skjønn til den enkelte skole. Etter vår mening har ikke regjeringa fulgt opp dette pålegget fra Stortinget. Derfor har vi i dag fremmet et representantforslag om at det skal brukes mer skjønn, slik at syke elever ikke renner ned legekontorene for å få sykmelding, men at vi må stole på de foresatte og gi dem den tilliten å kunne melde fra om sin egen unge er syk eller ei. Vi skjønner også at norsk ungdom trenger førerkort. Så lenge det er lov å ta lappen når en er 18 år, må en forvente at elever, særlig i områder med lange avstander, vil ta kjøreopplæring. Stortinget har sjøl bestemt hva som skal være obligatorisk kjøring. Vi vil derfor gi skoleeierne tillit til å avgjøre om de vil gi fritak for deler av kjøreopplæringen, men gjerne dokumenterbart.

Mangel på tillit til skoleeiere, skoleledere, lærere og elever ser en aller tydeligst og grellest gjennom den omfattende kontrollvirksomheten som staten nå utøver. Både her hjemme og internasjonalt viser mangel på tillit seg gjennom omfattende diktering fra myndigheter gjennom både testregimer og metoder. PISA-testene, som kom på begynnelsen av 2000-tallet, har bakgrunn i mistillit til en hel profesjon i flere land. Lærere både i Danmark, Sverige, Estland, England, USA osv. kjemper for sin rett til å utøve sitt yrke med basis i sin profesjonelle utdanning. Flere og flere tar avstand fra testregimet som bygges stadig ut fordi det i kjølvannet av disse internasjonale testene og sammenligningene er vokst fram et voldsomt nasjonalt testfokus, der testene er blitt så viktige for verdigheten til den enkelte både skole, lærer og elev at områdene det prøves i, fortrenger annen viktig utdanning og kompetanse.

Bård Kuvaas ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI har skrevet:

«Når ledelsen stoler på sine medarbeidere, tar medarbeiderne mer ansvar for å nå organisasjonens mål (…). Men mens forskningen er temmelig entydig, henger mange praktikere etter. De har en overdreven bruk av styrings- og kontrollsystemer.»

Regjeringa har ikke tillit til at lærerne gjør den jobben de er satt til: å forberede ungdommene på livet som kommer. Det har Senterpartiet, og vi har vist det i sak etter sak og vil vise det framover.

I trontalen peker regjeringa på at velferden er avhengig av høy verdiskaping. Ja, men skal vi øke verdiskapingen, er vi nødt til å ha tillit til vår viktigste ressurs, nemlig folket, arbeidskraften. Mangel på tillit i samfunnet kan vise seg å være veldig kostbart.

Terje Aasland (A) [16:23:25]: Det er nå tre år siden regjeringen tiltrådte, og den går inn i sitt fjerde år. Situasjonen for Norge er vesentlig endret. Arbeidsledigheten har økt betydelig, jobbveksten er betydelig redusert, klimatiltakene uteblir, og klimagassutslippene øker. Det er bare på to områder som ikke er helt uvesentlig for vår framtid.

Regjeringen har når det gjelder klima, inntatt en hvileposisjon, og det året etter at Paris-avtalen ble framforhandlet. Man må lete godt om man skal finne klimainitiativ fra regjeringen, og det eneste synlige beviset Stortinget har, er at en fikk lagt fram en stortingsmelding med en anbefaling om å inngå i EUs klima rammeverk, noe Stortinget sluttet seg nesten enstemmig til. I ettertid var det kanskje litt dumt, for nå blir det brukt som en sovepute og en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Derfor fremmet Arbeiderpartiet 45 klimaforslag i februar. Mange av forslagene ble vedtatt, om ikke fullt ut akkurat slik vi ønsket det, ble i hvert fall retningen forholdsvis riktig. Det er jeg glad for.

Men det haster med å komme videre, og da hadde jeg faktisk forventninger til trontalen. Men trontalen var ingen sterk grønn tale, slik Venstre-leder Trine Skei Grande påsto. Tvert om, den var ganske svak og nevnte kun det selvfølgelige. På torsdag vil vi få et svar på hvor regjeringen legger seg i statsbudsjettet for 2017. Et lite innblikk fikk vi sist fredag. En nettogevinst for bilistene på nær 1 mrd. kr kan jo være bra, men de fleste eksperter spår økte klimagassutslipp som en direkte konsekvens av dette. Det står i sterk kontrast til det Stortinget vedtok i juni, om at alle nybiler fra 2025 skal baseres på nullutslippsteknologi. Da må omleggingen starte nå, da må det bli enklere å foreta klimariktige valg og mindre lønnsomt å slippe ut klimagasser. Regjeringen er dessverre motivert av det motsatte.

Vi er inne i noe regjeringen kaller en omstillingsperiode. Olje- og gassindustrien, industrien og energisektoren burde alle i en slik omstillingsfase få sterke signaler og en klar anvisning på hva retningen skal være for framtiden, men signalene uteblir. Regjeringen som burde tatt en lederrolle, har dessverre også der inntatt en hvileposisjon. I sum skulle Norge vært i gang med en omstilling hvor de store pengene ble brukt på å understøtte og stimulere næringslivet. I stedet brukes disse pengene på dem som allerede har nok. Forskjellene øker mellom rik og fattig, mellom dem som har jobb, og dem som er uten jobb, mellom by og land, mellom menn og kvinner. Det skapes omtrent ikke nye jobber, og de få som kommer, kommer i offentlig sektor. I vår regjeringstid ble det skapt 360 000 flere arbeidsplasser – to tredjedeler i privat sektor, de siste tre årene 25 000 flere – tre av fire i offentlig sektor. Dette er regjeringens ansvar, og det er et resultat av det regjeringen omtaler som omstilling.

Konsekvensene er altså dramatiske – 139 000 mennesker uten arbeid. Det er oppsiktsvekkende at de som påtaler dette som en nasjonal krise, vekker det sterkeste engasjementet hos statsministeren i arbeidsledighetsdiskusjonene. Det er der temperaturen kommer, og det er der engasjementet er, når noen omtaler dette som en krise, noe det selvfølgelig er. Det er en krise når det gjelder både antall ledige og det faktum at det ikke skapes nye jobber. Vekstfremmende skattelette fungerer overhodet ikke. Industri og næringsliv etterspør en mer aktiv offentlig sektor, som i partnerskap med industrien kan skape nye muligheter. De gode ideene og de mange mulighetene vi har i Norge, gis ikke vekstkraft gjennom skattelette til de få. De mange gode ideene og de mange mulighetene har ikke fått flere ben å stå på eller å utvikle seg på, men de har fått færre muligheter. Det hadde vært et langt bedre resultat om de store pengene ble brukt til å hjelpe de gode ideene, om det ble satset mer på kunnskap og kunnskapsoverføring, satset mer på ny framtidsrettet teknologi, satset mer på klyngene, satset mer på samarbeid, om man stilte opp i partnerskap med industrien, bidro med risikoavlastning og i sum økt mulighetene. 139 000 ledige er en krise, og det vil forbli en krise. Høyres og Fremskrittspartiets mål er ikke rettet inn på arbeidsmarkedet, men de bruker omstilling som en forkledning til skattelette, privatisering og sentralisering.

Tina Bru (H) [16:28:41]: Vi gikk til valg på å videreutvikle Norge som energinasjon, og de siste tre årene har gitt et taktskifte også i energi- og klimapolitikken. Vi har levert en energimelding som skal sikre konkurransekraften til norsk fornybar energi. Vi har utlyst konsesjonsrunder som gir tilgang på nye leteområder på norsk sokkel for første gang på mer enn 20 år, og ikke minst har vi satt fart på det grønne skiftet.

Ofte hører vi at landet er bygd på rikdommen fra oljen og gassen vår, men vannkraften er bærebjelken som det moderne Norge ble bygd på. Dette var også det viktigste punktet for regjeringen i energimeldingen som ble lagt frem i vår. Budskapet fra regjeringen var tydelig: Norsk fornybar energi må også i fremtiden være lønnsom.

Den brede borgerlige enigheten om energimeldingen viser at avstanden i energi- og klimapolitikken mellom partiene som utgjør dagens flertall, ikke er så stor som mange vil ha det til. Vi ble enige om viktige prinsipper for hvordan Enova skal styres. Vi ble enige om utslippsmål for transportsektoren, forenklinger i konsesjonsbehandlingen, avvikling av elsertifikatordningen og satsinger på hydrogen og biodrivstoff. I sum tror jeg derfor at energimeldingen og behandlingen av denne blir stående som et viktig dokument fra denne stortingsperioden.

Klimatoppmøtet i Paris og gjennombruddet med avtalen som ble fremforhandlet, har preget det siste året. Norge var en pådriver i denne prosessen, og vi var også veldig raskt ute med både signering og ratifisering av avtalen. Dagens flertall har lagt grunnlaget for en klimavennlig utvikling i våre budsjettavtaler, som har styrket Enova, bevilget historisk mye til kollektivtrafikk, satset på grønn skipsfart og forsterket innsatsen med å utvikle fullskala karbonfangst og -lagring.

De siste årene har også vært preget av konsekvensene av et dramatisk og vedvarende fall i oljeprisen. Dette har ført vår viktigste næring inn i en dyp bølgedal og gjort det nødvendig med umiddelbare tiltak for dem som har mistet jobben. Særlig mange i mitt hjemfylke, Rogaland, har merket denne nedturen på kroppen. Vi ser nå likevel konturene av at det verste er over, og at optimismen vender tilbake. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet ikke lenger snakker om en krise i norsk økonomi, slik mantra var i trontaledebatten i fjor. Kanskje er det slik at Arbeiderpartiets representanter har forstått at det folk på Vestlandet trenger, er målrettede tiltak som virker, ikke krisemaksimering og en større skatteregning fra politikere i Oslo.

Lærdommen fra nedturen er nemlig at vi ikke kan gjøre noe med oljeprisen, men vi kan gjøre oss mindre sårbare for konjunktursvingninger. I en slik situasjon blir stabile og forutsigbare rammevilkår for næringen viktigere enn noen gang. Samtidig er vi helt nødt til å legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser i nye næringer.

Valget neste år blir også viktig for retningen i energi- og klimapolitikken. Debatten i dag har gjort det tydelig at konsensus og viljen til å gjennomføre det grønne skiftet finnes blant de borgerlige partiene, men det er høyst uklart hva de rød-grønne kan bli enige om. På vår side har vi diskutert størrelsen på avgiftsøkninger på fossilt drivstoff og innretningen på avgiftslettelsene. Det har derimot ikke vært tvil om prinsippet om at det er forurenser som skal betale. Men hva er det vi hører fra rød-grønn side? Jo, vi hører et Senterparti som er uenig med seg selv om hvorvidt vi i det hele tatt skal øke avgiftene på det som forurenser, enten det er drivstoff eller flyseteavgift. Vi hører et Arbeiderparti som inviterer til et klimaforlik uten å ville si noe som helst om verken innretning eller nivå på avgifter som skal få utslippene ned. Så hører vi også et SV og et Miljøparti De Grønne som begge vil avvikle norsk oljenæring og øke drivstoffavgiftene kraftig. Det ble brukt mye tid før valget i 2013 på å advare mot klimakaos på borgerlig side. I dag står vi med fasiten i hånden og kan si at denne frykten har vært ubegrunnet. Derimot blir det mer og mer tydelig at det er i ferd med å utvikle seg et klimapolitisk kaos på rød-grønn side, og det er det grunn til å merke seg et knapt år før neste stortingsvalg.

Ola Elvestuen (V) [16:33:08]: Terje Aasland sa i sitt innlegg at det var et klimapolitisk hvileskjær fra regjeringen. Jeg skal definitivt ikke forsvare regjeringen, men jeg skal stå opp for den klimapolitikken som et borgerlig flertall i Stortinget står for. Det er ingen tvil om at det viktigste vedtaket som er gjort internasjonalt siden sist vi hadde trontaledebatt, er Paris-avtalen, og vi har hatt en viktig oppfølging av den i det halvåret som er gått. Det begynte med at vi på borgerlig side ble enige om at vi skulle knytte oss til EUs mål, at vi skulle ha 40 pst. reduksjon, og at vi skal forplikte oss via den enigheten. For meg er det ganske uforståelig at både SV og MDG klarer å være imot. Jeg mener dette er nettopp den typen avtaler som vi er nødt til å være en del av for å nå våre egne målsettinger.

Også i budsjettet for i år er det viktige miljø- og klimatiltak, med satsing både på kollektivtrafikk, særlig i de store byene med en betydelig økning, og på jernbane. Vi jobber stadig for å gjøre biodrivstoff konkurransedyktig, og det er mange enkeltvedtak, både hvordan man skal få en styrking av miljødelen av offentlige innkjøp, og også det som gjelder kollektivpriser.

Kanskje den viktigste saken vi hadde i fjoråret og vårsesjonen, er energimeldingen, som det ble referert til. Det vi gjorde på Stortinget og i energi- og miljøkomiteen, var å knytte energimeldingen opp mot Paris-avtalen, og vi satte de målsettingene som vi trenger å ha for å nå målene i 2040. Det handler om at vi har stortingsvedtak om at så godt som alle nye biler som skal selges i 2020–2025, må være nullutslippskjøretøy, at vi skal ha fossilfri tungtransport i 2030. Det er offensiv politikk når det gjelder hydrogen. Vi har det innen skipsfart. Vi har et enøkmål på 10 TWh i energimeldingen, og i sommer var Norge det første industrilandet som ratifiserte Paris-avtalen. Der gikk vi i front. Vi gjorde et vedtak i forbindelse med behandlingen som skaper en systematikk i forholdet mellom storting og regjering i årene framover, som vil være helt nødvendig for å drive denne politikken framover.

Nå handler det om å gjennomføre. De overordnede målsettingene er på mange måter i stor grad vedtatt på Stortinget. Nå handler det om å gjennomføre, og da må det handling til. Det er ganske underlig når budsjettprosessen i høst begynner med det som nærmest er et ultimatum fra regjeringens side. Nå vet alle som har drevet mye med forhandlinger, at når man framsetter ultimatumer, svekker man egentlig bare sin egen posisjon. Fra Venstres side er vi optimistiske med tanke på den høsten vi skal gå inn i. Det er klart at budsjettet for neste år må ha et helt avgjørende klimatiltak for at vi skal nå de målene vi har forpliktet oss til i Paris-avtalen. Det er 13 år igjen til vi skal ha en 40 pst. reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor.

Det er mange andre saker som også skal opp. Enova skal ha en ny avtale fra 1. januar. Der må klimamål være en viktig del. Hydrogen må opp som en egen målsetting, ellers kommer det til å drukne i det store bildet. Det må være et eget programmål i bestillingen til Enova. Vi skal også ha Nasjonal transportplan som kommer til våren, med viktige avgjørelser. Det ene er selvfølgelig at vi skal følge opp målsettingen som allerede er vedtatt, om nullutslippskjøretøy og reduksjon innenfor transportsektoren. Men like viktig er det å få et løft for norsk jernbane. Nå trenger vi å se norsk jernbane i et skandinavisk perspektiv, når det gjelder godstransport, hvor vi er nødt til å se utover våre egne grenser for å få nødvendig langsiktighet og løft, og man trenger også en høyhastighetsstrategi for de store byene i Skandinavia.

Til slutt: Ett område hvor det er gjort lite, er norsk politikk overfor petroleumssektoren. Petroleumspolitikken må bringes i samsvar med de målsettingene vi har i Paris-avtalen. Da handler det først og fremst om at vi må se på risikoen som ligger i den politikken vi har i dag. Tre ting må ligge til grunn i petroleumspolitikken: Vi skal ikke inn i sårbare områder. Vi skal redusere utslipp under produksjon, og det siste er at det må være lønnsomt. Vi trenger en ny oljeskattekommisjon for å se på hele skattesystemet og knytte det opp mot Paris-avtalen og dens målsettinger.

Erlend Wiborg (FrP) [16:38:34]: Er det en sak som står som spesielt viktig for landet det neste året, er det den økonomiske tilstanden – og ikke minst behovet for omstilling, ytterligere omstilling. Helt siden oljeprisfallet har landet opplevd høyere arbeidsledighet og – for mange – vanskelige tider. Norsk økonomi har de siste årene vært preget av stor påvirkning utenfra, og løsningen har vært og er fortsatt omstilling, fornying og modernisering.

Vi har heldigvis et næringsliv som i imponerende tempo har vist at det evner å snu seg rundt og omstille seg. Da er det også viktig at vi som politikere ikke legger hindringer i veien for den nødvendige omstillingen, men tvert imot er en pådriver og legger til rette for omstillingen som næringslivet skaper. Da er ikke løsningen, som enkelte legger opp til, å være nesten allergisk mot helt nødvendige reformer. Selv om det av og til kan smerte å gjennomføre reformer, er jeg glad for at vi har en regjering som i hvert fall ser lenger enn til neste valg, og foretar de grepene som faktisk trengs for å styrke norsk økonomi og sikre norske arbeidsplasser.

Ferske tall viser at ledigheten nå faller for fjerde måned på rad. Det er svært gledelig og viser også at mye av skremselspropagandaen fra spesielt Arbeiderpartiet har vært akkurat det – en skremselspropaganda på autopilot. Vi begynner nå sakte, men sikkert å se noen av resultatene av flere av grepene regjeringen har tatt.

I september ble det registrert 400 færre helt arbeidsledige, ifølge statistikk fra Nav. Det er, som sagt, den fjerde måneden med nedgang. Det er svært gledelig og ytterligere en grunn til at vi kan håpe på at det verste i norsk økonomi er over. Men det betyr ikke at vi må stoppe arbeidet. Arbeidsledigheten er nå på ca. 2,8 pst., ned fra 2,9 pst. på samme tid i fjor. Vi har også hatt utfordringer med at arbeidsledigheten har vært veldig skjevt fordelt rundt i landet. Vi har hatt voksende arbeidsledighet på Sør-Vestlandet, men f.eks. i Nord-Norge ser vi at arbeidsledigheten har gått ned, og vi ser det i innlandet. Det viser at det er viktig at de grepene vi setter inn, er målrettede.

Kongen var i trontalen klar på at arbeidskraften er Norges viktigste ressurs. Det har regjeringen vært klar på, da hovedmålet vårt er å sørge for at flest mulig mennesker skal være i stand til å kunne stå på egne ben. Men vi har også en regjering som er klar på at det er ikke denne sal som skaper arbeidsplasser. Arbeidsplassene skapes ute i næringslivet, og da, som jeg innledet med, er det viktig at vi ikke legger hindringer i veien, men legger til rette for næringslivet. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, proklamerte fra denne talerstolen tidligere i dag at Arbeiderpartiet nå ønsker å gjøre døren inn i arbeidslivet smalere, gjennom å reversere den oppmykningen vi hadde av arbeidsmiljøloven slik at vi fikk en arbeidsmiljølov som faktisk er tilpasset det moderne samfunn og de behovene den enkelte innbygger, arbeidstaker og bedrift har nå i 2016. Jeg tror ikke, som Arbeiderpartiet nå dessverre legger opp til, at en lov fra 1970-tallet er løsningen på fremtidens utfordringer.

Jeg har heller ikke noen tro på dem som nå ønsker å øke skatter og avgifter med 10, 20 eller 26 mrd. kr. At det å øke skattebyrden for bedrifter og for enkeltpersoner er løsningen i den tøffe omstillingen vi står overfor nå, er jeg meget uenig i. Spesielt synes jeg det er underlig at når mye av kritikken har vært at vi har en regjering som faktisk bruker noe av handlingsrommet vi har med oljeformuen, til å skape økt aktivitet i økonomien, er Arbeiderpartiets løsning å øke skattene for å fylle opp oljefondet enda mer.

Jeg vil til slutt minne om de tre erkjennelsene Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringen legger til grunn, nemlig at vi nå har vilje til endringer, at velferden er avhengig av verdiskaping, og at vi fremover må reformere offentlig sektor. Alle disse tre erkjennelsene peker inn mot omstilling i arbeidslivet og er nødvendig for samfunnet og dermed for den enkelte.

Statsråd Anniken Hauglie [16:43:48]:Regjeringens viktigste oppgave er å føre en politikk som trygger arbeidsplasser, og som legger til rette for at det skapes nye. Begge deler krever vilje til prioritering og langsiktighet, og det i en tid hvor vi ikke kan nyte godt av drahjelpen som en historisk høy oljepris har gitt. Vi skal håndtere både sviktende inntekter som en følge av fallet i oljeprisen, og et skrikende behov for omstilling, en omstilling som burde ha startet for lenge siden. I tillegg skal mange flyktninger integreres i det norske samfunnet.

Ledighetssituasjonen varierer mye mellom regioner og mellom bransjer. Det er en for høy ledighet i de oljeavhengige fylkene. I andre fylker går ledigheten ned, og det er stor etterspørsel etter folk i flere bransjer. Ungdom som før fikk jobb uten utdannelse, opplever nå det motsatte. Vi må derfor sørge for at flere blir mer kvalifisert, men også koble ledige hender med ledige jobber. Mange er faktisk ikke klar over de mulighetene som finnes.

Til tross for en krevende situasjon har vi så langt håndtert situasjonen godt. Statsbudsjettene de siste årene har bl.a. bidratt til det. Men vi må ikke ta for gitt at ledigheten har stabilisert seg for godt, eller at veien framover blir enkel. Det blir den ikke. Det vil fortsatt kreve prioritering og langsiktighet.

Skal vi etablere nye, trygge og lønnsomme arbeidsplasser, må vi først investere, og det tar tid å utvikle ny kompetanse og nye jobber. Regjeringen legger vekt på en lærersatsing som kan styrke skolen, men det tar tid fra satsing til resultater. Regjeringen har prioritert en rekordsterk satsing på forskning, men det tar tid fra investeringer i forskning til resultater i form av nye virksomheter og nye jobber. Regjeringen og stortingsflertallet har sikret en rekordsterk satsing på vei og bane. Det skaper sysselsetting på kort sikt, men er også en investering for å styrke Norges konkurransekraft på lengre sikt. Slik kunne jeg fortsatt også på andre temaer, det være seg grep for å organisere offentlig sektor bedre eller tiltak for å styrke norsk eierskap.

Dernest vil jeg advare mot å krisemaksimere i en situasjon hvor økonomien er ryddig, solid og stabil, og vi begynner å se lysglimt. Ja, det er krevende i enkelte bransjer og regioner. Da er ikke svaret å sende en tyngende skatte- og avgiftsregning til bedrifter som sliter, men heller sikre konkurransekraft og levedyktige bedrifter.

Norge har relativt små forskjeller sammenlignet med andre land. Det skal vi ta vare på. En god skole som sikrer alle lik rett til utdanning, er vårt viktigste sosialpolitiske verktøy. Gratis helse- og velferdstjenester og et inkluderende arbeidsliv med plass til alle bidrar nettopp til å redusere forskjeller og øke muligheter.

Ulikhet i arbeidstilknytning er blant hovedårsakene til ulikhet i økonomi og sosial deltakelse. For mange står i dag utenfor arbeidslivet. Det finnes ikke ett enkelt svar på utfordringene, men snarere flere. Noen virker raskt, som aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Vi har inngått en samarbeidsavtale med partene i arbeidslivet om å etablere et hurtigspor for flyktninger med etterspurt kompetanse. Andre tiltak krever tid før de gir resultater, som lærersatsing og forskning.

Regjeringen har lagt fram en melding om Nav, som vi snart skal debattere. Hvordan kan vi myndiggjøre Nav-kontorene og bedre de ansattes mulighet til å hjelpe?

Vi har foreslått viktige endringer i dagpengeregelverket for å gjøre det enklere å videreutdanne seg til nye jobber og enklere å etablere egen virksomhet i kombinasjon med dagpenger. Vi satser mer på bedriftsintern omstilling. Til syvende og sist handler omstilling også om å bidra til at folk får ny og relevant kompetanse når de skal søke nye jobber.

Norge har håndtert nedturer og krevende situasjoner før. Norge vil klare det nå også. Men det kommer ikke til å skje av selv, og det vil kreve målrettede prioriteringer framover og at vi gjør mer av det vi vet virker.

Else-May Botten (A) [17:02:04]: Det er mange som kjenner på kroppen den alvorlige situasjonen vi har i Norge knyttet til den rekordhøye arbeidsledigheten. 139 000 mennesker ser seg om etter nye muligheter, og under denne regjeringen er det så langt bare skapt 25 000 nye arbeidsplasser, hvorav tre av fire har kommet i offentlig sektor. Det er verdt å minne om at i løpet av vår regjeringstid ble det skapt 360 000 nye arbeidsplasser i Norge, to av tre i privat sektor.

Vi frykter også økningen på 10 pst. i antall midlertidig ansatte, som er et resultat av regjeringens politikk. Dette skaper utrygghet for dem det gjelder.

SSB beskriver at vi trenger å doble norsk eksport for å kunne opprettholde dagens velferd innen 2040. Da trengs det en vekst i eksportrettet næringsvirksomhet og gode, forutsigbare rammebetingelser for norsk næringsliv. Regjeringens svar har vært å bruke 50 mill. kr om dagen på vekstfremmende skattekutt, noe som må være svært krevende å forsvare når det samtidig har blitt 25 nye arbeidsledige hver eneste dag.

Regjeringens viktigste næringssak, kutt i formuesskatten, har ikke virket mot ledigheten, men vært treffsikker med tanke på å skape økte forskjeller. Finansminister Siv Jensen har fått to ekspertutredninger på bordet hvor beskjeden har vært at ensidige kutt i formuesskatten ikke virker, men regjeringen lytter ikke til fagfolkenes råd. En beregning fra SSB viser derimot at offentlig pengebruk er 70 ganger mer effektivt enn skattelettelser for å skape nye arbeidsplasser, noe regjeringen absolutt bør lytte til.

Med dagens rekordlave jobbskaping skulle man tro at vi i næringskomiteen var overarbeidet, at regjeringen pøste på med motkonjunkturtiltak og offensive stortingsmeldinger for økt verdiskaping og nye arbeidsplasser. I stedet sitter vi og venter på at regjeringen skal komme med en reiselivsmelding, en industrimelding, en bioøkonomistrategi, en skogmelding, en landbruksmelding. Det går mot fire tapte år for flere av næringene vi skal leve av i framtiden. Regjeringen har brukt mye tid på å prøve å selge arvesølvet framfor å levere tiltak som skaper nye arbeidsplasser.

Torsdag er den siste muligheten for denne regjeringen til å levere. Statsministeren har over tid snakket seg grønn om omstilling, men på oversikten over de næringene som er i vekst, har snakket så langt ikke gitt resultater. Vi har ikke sett den store veksten innenfor bioøkonomien eller havressursene. Det er innenfor helse og omsorg, bygg og anlegg, hotell og service og offentlig administrasjon vi først og fremst ser spor av vekst. Om statsministeren mener noe med den grønne veksten, er tiden overmoden for å levere en offensiv nasjonal strategi for havrommet. Det er på tide å komme med bioøkonomistrategien, og det er på tide å komme med industrimeldingen.

På næringsfeltet har regjeringen virkelig sovet i timen og brukt tid på å snakke om situasjonen framfor å vise handlekraft. Regjeringens saktegang har forsterket lediggangen framfor å skape nye arbeidsplasser.

Den norske modellen ble behørig nevnt i trontalen, men jeg må bare si at regjeringen og Arbeiderpartiet må se forskjellig på denne. Regjeringen sier at den største trusselen mot den norske modellen er at vi ikke lykkes med å omstille oss i tide. Jeg vil si at regjeringen er den største trusselen mot den norske modellen, fordi de ikke har skjønt konkurransekraften i den og hvordan mekanismene fungerer som omstillingsmotor. Trepartssamarbeid er viktig fordi man sammen er sterkere og finner bedre løsninger. Trygge ansatte tør mer – ansatte som er med på innovasjonsprosessen, tar medansvar og er løsningsorientert på jakt etter de beste løsningene. Regjeringen skaper utrygghet blant ansatte med økt midlertidighet og null fokus mot sosial dumping. Regjeringens arroganse overfor ansattorganisasjonene skaper dårligere løsninger for omstilling og svekker samarbeidsklimaet og de beste løsningene.

Det det norske folk trenger, er flere arbeidsplasser, og de trenger økt verdiskaping og at det fokuseres på økte inntekter for å kunne opprettholde dagens velferdssamfunn. Det vi nå ser, er faktisk at resultatene av Høyres politikk er økte forskjeller på arbeidsmarkedet, økte forskjeller mellom fattig og rik, økte forskjeller mellom by og land – en bevisst politikk som er ført av regjeringen.

I Arbeiderpartiet vil vi i en annen retning. Vi vet at store utfordringer best løses i fellesskap. Historien har vist at vi står sterkere sammen, og vi vet at det trengs treffsikre tiltak for å bygge opp under nye arbeidsplasser. Vi vet også at arbeid til alle, små forskjeller og gode fellesskapsløsninger er nøkkelen til et samfunn med trygghet og muligheter for alle.

Jeg kan love at vi i Arbeiderpartiet skal gjøre alt vi kan for at regjeringen, som er så glad i midlertidige ansettelser, om ett år kan finne seg noe annet å gjøre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:07:16]: Helt overlegent alt annet er nok den viktigste oppgaven i norsk helsetjeneste å skape trygghet; trygghet for at hjelpen kommer raskt når uhellet er ute, trygghet for at det helsepersonellet man møter, kan jobben sin, trygghet for at familien blir godt ivaretatt når en er syk, trygghet for at kommunen ser behovene når en trenger bistand.

For den rusavhengige kvinnen handler trygghet om en behandlingsplass som er tilgjengelig når hun er motivert for behandling, men også at hun kan være trygg på å bli møtt med respekt og oppsøkende helsehjelp når hun er i aktiv rus.

For barn i skolen er trygghet å vite at døren til helsesøster er åpen, at små problemer kan løses på dette kontoret i en trygg samtale, ikke etter at den lille gutten har hatt det vanskelig i månedsvis, men med én gang.

Har så regjeringen lyktes i å skape trygghet for gode helsetjenester når en trenger det? Ja, det har regjeringen, det har helseministeren, og det har vi her på Stortinget, i godt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti. Både ventetider og antall ventende i spesialisthelsetjenesten, særlig for ruspasienter, er redusert. Vi har gitt rusavhengige rett til selv å velge behandlingssted. Fritt behandlingsvalg er å ta på alvor at det gir trygghet å kunne foreta egne valg om sin egen helse. Jeg er så stolt av at vi ga ruspasientene denne rettigheten med én gang. Pasientorganisasjonene jubler. De eneste som fortsatt surver, er rød-grønne politikere, som mener systemet skal velge, ikke pasienten. At Arbeiderpartiet går til valg på å reversere ruspasienters rett til å få velge selv, viser hvor lite de er opptatt av den enkelte pasient.

For dem som får en kreftdiagnose, er trygghet og tillit viktig. Regjeringens innføring av forutsigbare pakkeforløp for 28 kreftformer sikrer kontinuitet og trygghet før, under og etter kreftbehandling. Nå utarbeides pakkeforløp i psykisk helse. Hva er svaret fra Arbeiderpartiet? – Nei, det er de imot.

For kreftpasienter og alle andre som er rammet av sykdom eller skade som vil vare over tid, har vi innført ordningen med fast kontaktlege. Det å måtte gjenta sin sykehistorie hver gang en møter en ny lege på sykehuset, skaper utrygghet. Nå slipper pasientene å fortelle sin sykdomshistorie igjen og igjen og igjen. Nå har de en fast kontaktlege, som skal sørge for at alle som trenger informasjon om deres behandling, skal få det.

I trontaledebatten hittil har vi hørt forsvinnende lite ny politikk fra Arbeiderpartiet når det gjelder helse. Representanten Torgeir Micaelsen nevner viktige globale helseutfordringer, som bl.a. antibiotikaresistens, et område der Norge har tatt viktige initiativ både nasjonalt og internasjonalt, sist på et høynivåmøte i FN, hvor både helseministeren og statsministeren deltok.

Så hører vi Torgeir Micaelsen snakke om at satsing på forebyggende tjenester for barn og unge er viktig. Ja, det er viktig. Vi har de siste tre årene tilført kommunene nær 1 mrd. kr for å styrke den tverrfaglige tjenesten for barn og unge.

Representanten Torgeir Micaelsen snakker om «track record» – eller resultater, som vi kaller det på Eidsvoll. Fra 2012 til 2013 var det en nedgang på ni helsesøstre. I 2014 var det en økning på 157. I 2015 var det en ny økning, på 135. Det er 292 flere helsesøstre ute i norske kommuner for å møte barn og unge når de trenger det.

I tillegg har vi nettopp fått en ungdomshelsestrategi som løfter ungdoms behov i helsetjenesten, og vi har sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre sørget for at vi får en helhetlig strategi for barn og unges psykiske helse, som skal følges opp av en forpliktende opptrappingsplan for dette. For barn og unge handler trygghet om å møte en helsetjeneste som er på samme banehalvdel som dem. Derfor er enklere tilgang til digitale helsetjenester for barn og unge under utvikling. I pasientens helsetjeneste må vi sørge for å møte barn og unge der de er.

Jeg har de siste årene også møtt mange som trenger større forutsigbarhet i norsk eldreomsorg. På dette området har regjeringen tatt svært viktige grep for å øke både kapasiteten og kvaliteten i den delen av helsetjenesten.

Hvert eneste minutt hver eneste dag går norsk helsetjeneste opp til eksamen, for trygghet handler om at en ikke er en liten brikke i et stort puslespill, men at en behandles som den viktigste brikken i puslespillet den dagen en trenger hjelp.

Statsråd Jon Georg Dale [17:12:25]: Etter å ha høyrt på fleire representantar frå den raud-grøne opposisjonen som har hatt ordet her i dag, begynner eg å lure på kva slag bedrifter, kva slag folk, dei har besøkt sidan sist Stortinget var samla.

Ja, vi har utfordringar i Noreg no, spesielt på Sør- og Vestlandet, der arbeidsløysa har vakse på grunn av fall i oljeprisen. Men Noreg er først og fremst fullt av moglegheiter, og det er jo det som kjenneteiknar alle vi møter når vi reiser landet rundt. Det er ikkje pessimisme og svartsyn – det er jakt etter dei nye ideane, meir forsking, ny innovasjon og å utvikle lønsemda i den bedrifta ein eig eller jobbar i for å sørgje for at ein kan skape ein arbeidsplass til. Det er det dette bør handle om. For regjeringa er det alfa og omega, for vi erkjenner at den situasjonen som unge arbeidstakarar står i etter oljeprisfallet, er svært krevjande for mange. Det er ikkje som ein kan få inntrykk av då representanten Else-May Botten hadde ordet, at det er nye stortingsmeldingar som får fleire sysselsette i dette landet. Det er fleire lønsame bedrifter som får folk sysselsette i dette landet, og det gjer at politikken først og fremst må vere treffsikker for dei som no opplever at kvardagen har endra seg som følgje av tilstanden i oljesektoren. Det har denne regjeringa følgt opp, både gjennom kortsiktige tiltak for å møte utfordringane som er i arbeidsmarknaden, og ikkje minst gjennom å sørgje for at det faktisk er konkurransedyktige bedrifter over tid. Då undrar det meg at Stortinget brukar så mykje tid på å diskutere kva grad av skattelette som har vore rett for ein god del bedrifter. Også Arbeidarpartiet har slutta seg til at reduksjon av selskapsskatten er nødvendig. Kvifor har dei gjort det? Openbert fordi skattelette er avgjerande for den langsiktige omstillinga, den langsiktige lønsemda i bedriftene.

For regjeringa er det dette som er det viktige – faktisk å evne både å handtere den kortsiktige krevjande situasjonen vi har i arbeidsmarknaden, spesielt på Sør- og Vestlandet, og at vi ikkje mister av syne det som er alle regjeringar si viktigaste oppgåve, å sørgje for at moglegheitene framover ikkje vert skadelidande i den kortsiktige utfordringa vi står i no. Då er det heilt avgjerande at vi lykkast med den langsiktige omstillinga, som Arbeidarpartiet ikkje var oppteke av medan dei sat i regjering, og som dei tilsynelatande heller ikkje er opptekne av i dag. Men då må ein bort frå retorikken. Og no høyrer vi igjen i dag det gamle slagordet «Sal av Noreg». Fleire representantar har brukt utsal av Statskog sine eigedomar som eksempel. Det handlar ikkje om sal av Noreg. Det handlar om å styrkje den private eigedomsretten – eit omgrep Senterpartiet brukte å vere oppteke av, og eit omgrep fleire parti på Stortinget burde vere opptekne av, det er nemleg til private grunneigarar vi sel desse skogeigedomane. 90 pst. av skogeigedomane er selde til den lokale grunneigaren som allereie eig skog, eller til kommunen som eigar, eller til ein skogeigar i ein nærliggjande kommune. Det er ikkje sal av Noreg. Det er å sørgje for at eit av dei viktigaste prinsippa som denne staten er bygd på, nemleg respekten for privat eigedomsrett, faktisk blir styrkt.

Sal til norske, private eigarar er ikkje sal av Noreg. Privat eigedomsrett er grunnleggjande for at folk utviklar eigedomane der dei bur, og skapar lønsame bedrifter av dei. Difor er vi nøydde til å leggje vekk alle flosklane som eg opplever det som når ein berre snakkar om sal av Noreg, når vi i realiteten snakkar om å styrkje den private, norske eigarskapen. Det har denne regjeringa gjort på mange område. Det er grunnlaget for ein skattepolitikk som fremjar det å ha lyst til å investere i norske arbeidsplassar, det er grunnlaget som vi utløyser når vi òg sel oss ned t.d. på skog.

Framtida ligg føre oss. Ute skin sola, og det kan vere verdt å snu seg av og til og faktisk sjå på ho, for det er altså så enkelt som at i staden for å male seg inn i eit hjørne, skal denne regjeringa løyse dei utfordringane som ligg føre oss, men vi skal òg ta vare på alle dei unike moglegheitene som Noreg har.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:31:38]: De siste årene har vi som nasjon vært gjennom store endringer. Fall i oljeprisen har gitt oss utfordringer, både nasjonalt, lokalt og i enkeltpersoners liv. Det er avgjørende at vi nå tar den nødvendige omstillingen som trengs, og peker ut en ny retning for landet vårt og verdiskapingen vår. Det er vi som er politikere i dag, som skal legge til rette for framtidens Norge. Derfor har det også det foregående året vært viktig for Kristelig Folkeparti å jobbe for en næringspolitikk som skaper muligheter for neste generasjon, og ikke hinder.

«Norge er et land med store muligheter. Vi har en høyt utdannet befolkning og store naturressurser.»

Det sa Hans Majestet i går. Det er rett, og skal vi sørge for økt verdiskaping, må vi sørge for at unge mennesker ser mulighetene i nettopp disse næringene. Derfor mente og mener Kristelig Folkeparti det var helt feil å legge nye steiner til byrden ved å gjøre det vanskeligere for barn som ønsker å ta over gården fra mamma eller pappa, ved å fjerne skattefritaket ved generasjonsskifte, slik regjeringen foreslo i fjor.

Vi vet også at vi ved en bærekraftig ressursforvaltning av våre havressurser sitter på store verdier. For å lykkes med å høste av havets ressurser er det viktig å ha godt dokumentert kunnskap om ressursgrunnlaget, slik at dagens unge fiskere kan ta de store investeringene som er nødvendig for framtiden, basert på et dokumentert faktagrunnlag. Derfor har også Kristelig Folkeparti styrket bevilgningen til ressursforskning de siste årene.

Den raske teknologiske utviklingen gir mange muligheter. Tidligere i høst var jeg og resten av næringskomiteen i Silicon Valley. Der traff vi mange gründere, deriblant den norske gründeren innen 3D-printing. 3D-printing vil forandre mye produksjon. En kan sitte et sted, printe et annet sted, der en trenger delene lokalt, og så gå rett til testing av nattens printing for så å gjøre videre utviklingsarbeid resten av dagen.

Neste generasjon er avhengig av vår evne til å utvikle oss og tenke framover, men vi er også avhengig av at vi i dag klarer å håndtere økt arbeidsledighet i mange sektorer. Hvis mamma og pappa ikke har jobb, vil det ramme hele familien økonomisk og også gi økt press på foreldrene. Derfor er ikke Kristelig Folkepartis kamp for en tiltakspakke som gir flere arbeidsplasser, bare en kamp for å hjelpe arbeidsledige voksne. Arbeidsledighet i en familie rammer hele familien, ikke bare den arbeidsledige. Skal vi skape trygge og gode hjem, må vi sørge for at de med forsørgeransvar opplever at de kan møte dette. En fortsatt kamp mot arbeidsledigheten er derfor svært viktig og noe som vi må prioritere høyt, også for barnas skyld.

I 2013 gikk Kristelig Folkeparti til valg på å jobbe for et samfunn som er bra for barna, fordi vi vet at et samfunn som er bra for barna, er bra for oss alle. Siden den gang har vi jobbet strategisk og målrettet for å sette barnas situasjon på dagsordenen.

En særlig sårbar gruppe er barn som kommer til Norge alene. Som regjeringen viste til i sin redegjørelse om rikets tilstand i går, var 2015 et år med høy tilstrømming av flyktninger. Blant disse var det 5 297 barn som kom helt alene. Dette er noen av de mest sårbare barna vi har i Norge i dag. Disse er også en del av neste generasjons nordmenn, som vi skal sikre en god framtid for. Dette er våre barn, og derfor er det opprørende å se at tallet på barn som forsvinner fra mottakene, øker. Barn som forsvinner er like alvorlig, uansett hvor de kommer fra, men vi ser i dag at barn som er flyktninger og alene i Norge, ikke blir fulgt opp godt nok, og at når disse forsvinner, er det dessverre ingen eller veldig få som leter etter dem. Vi vet at disse barna er særlig sårbare og har høy risiko for å bli utsatt for kriminalitet eller menneskehandel.

Igjen: Dette er også våre barn, barn som trenger å bli sett, få omsorg og bli beskyttet. For Kristelig Folkeparti er det derfor viktig å sørge for at disse barna har nok voksne rundt seg, og at de voksne som har ansvar for dem, skal ha kompetanse og kunnskap om hva som gjør barn ekstra sårbare. Vi trenger voksne som ser dem, og som ser hvilke utfordringer disse barna kjemper med, og voksne som kjemper nettopp for dem som ikke har andre til å kjempe for seg. Vi har rett og slett ikke mulighet til ikke å lykkes, for disse barnas skyld.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:36:52]: Alle snakkar om havet. Det er i havet Noregs framtid skal skapast, det er gjennom berekraftig utvikling av dei marine ressursane i havet ein ny vår for norsk næringsliv skal skapast.

Sånn går omkvedet. Eg kan ikkje seie meg meir einig.

Det store spørsmålet er: På kven sine premissar skal dette skje? Kven skal tene på det? Kven skal vere i førarsetet? Skal det skje på premissane til nokre få, store aktørar, eller skal det skje på nasjonen Noreg og kystfolket sine premissar? Vi kjem ikkje utanom det spørsmålet.

Vi har gjort denne øvinga før som nasjon – med vasskrafta, med olja. Vi har passa på at det aldri var nokon tvil om eigarskapen og inntektene. Vi sørgde for at samfunna der desse næringane går føre seg, tar del i verdiskapinga.

Denne lærdomen ser ut til å vere gløymd eller oversett når det gjeld havet, for dei siste 30 åra har det skjedd ei rask og ukontrollert endring av norske fiskeri, og sidan nyttår har det eksplodert.

Det blir stadig færre båtar. Rettane går frå dei mindre kystbåtane til stadig større industrielle båtar. Landindustrien fortel at dei allereie merkar dette – med færre landingar og mindre verdiskaping på land.

Fiskekvotar blir samla på færre hender, og det fører til ei opphoping av rettar på færre stader. Færre kystsamfunn får ta del i fiskeria, ikkje fordi det er dårleg fiske, men fordi dei ikkje har råd til å vere med på prisgaloppen.

Etter at Per Sandberg blei fiskeriminister, har kostnadene på fiskekvotar og rettar gått i vêret, ofte tre- og firedobla seg, berre i løpet av året. No er prisane så høge at til og med fiskarar har problem med å overta tillatingar, og vi ser allereie at ungdom med denne politikken blir effektivt stengde ute. Det er ikkje vanskeleg å forstå når prisen for ein vanleg fiskekvote har gått frå gratis i 2000 til å vere på 2,5–3 mill. kr i dag – berre for å kome seg inn i yrket.

Det er med Sandberg denne utviklinga har skote fart fordi han – utan velsigning frå Stortinget – har fjerna avgrensingar på flytting av rettar mellom båtar og fylke. Dette har ført oss inn i ein situasjon der eit tjuetals familiar kontrollerer over halvparten av alle rettar til fiske – smak på det. Dette undergrev måla i deltakarlova om at det skal vere aktive fiskarar som skal drive fiske, og i havressurslova om at dei marine ressursane skal kome kystsamfunna til gode.

Det som kjenneteiknar utviklinga, er at ho er utan kontroll, utan politisk styring. Verken regjeringa eller Stortinget har nokon som helst kontroll med korleis strukturen i fiskeria utviklar seg. Det er ingen som veit korleis norske fiskeri vil sjå ut om 10–20 år. Vi har kasta frå oss makta og overlate det til marknaden.

Det har blitt sagt at marknaden er ein god tenar, men ein dårleg herre. I fiskeripolitikken har marknaden blitt herren, og det ikkje utan at Stortinget har reagert. Stortinget har ved fleire høve reagert på denne utviklinga. La meg berre skru tida kjapt tilbake til mars–april i år, da vi behandla sjømatindustrimeldinga. Da sa ein samrøystes komité:

«Komiteen mener at effektuering av endringsforslag vedrørende strukturering bør avvente Eidesen-utvalgets arbeid, slik at man får en helhetlig tilnærming til strukturpolitikken, og dermed synliggjort hvilke konsekvenser disse endringene vil gi.»

Det var klar melding frå Stortinget.

I instrukssaka rett før sommaren uttalte komiteen – også da samrøystes – følgjande:

«Komiteen mener Norges Fiskarlag i sitt innspill bedre fanger opp hensynet til de mindre fiskefartøyene samtidig som det gis en viss åpning for bevegelse mellom de ulike størrelsesgruppene innen kystflåten.»

Sandberg har ikkje følgd opp formaninga frå Stortinget i det heile.

Vidare sa komiteen – framleis samrøystes:

«Komiteen viser til at Stortinget vil foreta en helhetlig behandling av strukturspørsmål i fiskeflåten som en del av oppfølgingen etter regjeringens ekspertutvalg som skal utrede hvordan kvotesystemet for fiskeflåten bør være i framtiden.»

Det gjeld det såkalla Eidesen-utvalet, som vi ventar på.

Kva skal Stortinget gjere i denne situasjonen, når vi har ein minister som så til dei grader køyrer solo utan ryggdekning frå Stortinget og glatt overser vedtaka og merknadene våre? Skal Stortinget berre la det gå, berre la fiskeriministeren styre norsk fiskeripolitikk aleine? Nei, det meiner eg er konstitusjonelt galt. Fiskeriministeren har sjølv sett Stortinget i ein heilt umogleg situasjon, der vi berre har éin ting å gjere.

Difor føreslår SV i dag full frys i omsetninga av kvotar og rettar i kystfiskeflåten til vi har fått ein full gjennomgang av systemet, til vi har fått nokolunde kontroll over det som skjer.

Stortinget må rett og slett ta tilbake makta – makta som vi aldri har gitt frå oss.

Eirik Sivertsen (A) [17:42:09]: Det hersker i denne debatten bred enighet om at Norge er et samfunn med små forskjeller. Vi har en aktiv stat, vi har fellesbetalte helsetjenester og utdanning, vi har sterke fagforeninger og et sosialt sikkerhetsnett, som er avgjørende for velstand og trygghet for alle innbyggerne. Sammen med et velutviklet, godt trepartssamarbeid danner det grunnlaget for det vi omtaler som den norske samfunnsmodellen. Det har bidratt til en unik kombinasjon av sosial mobilitet, trygghet og et svært omstillingsdyktig næringsliv og samfunn.

Men det som er forunderlig, er at det framstilles som om dette er en slags naturlov, som har kommet til oss av seg selv. Det er ikke riktig. Dette er et resultat av et langsiktig, politisk bevisst arbeid der vi har gjort noen valg, fordi vi ønsker å ha det sånn.

For Arbeiderpartiet er det helt sentralt å bygge videre på denne norske modellen. Den har tjent oss godt. Under Stoltenberg-regjeringen ble det skapt 360 000 nye jobber, de aller fleste i privat sektor. Nå utfordrer regjeringen denne modellen, den modellen som er fundamentet for en vellykket omstilling. Regjeringen har hatt troen på at betydelige skattekutt til dem som har mest fra før, skulle gi flere arbeidsplasser. Resultatene har uteblitt. Det skapes knapt nye arbeidsplasser her i landet, og de få nye som etableres, kommer i offentlig sektor.

Regjeringen har imidlertid rett i at vi står overfor nye endringer og nye store omstillinger i det norske samfunnet. En av de store omstillingene som vil møte oss i framtiden, er knyttet til digitaliseringen. Den vil komme kraftig og tydelig også i transportsektoren. Det vil gjøre at vi fundamentalt må endre måten vi ser på transport på, og det vil kunne endre samfunnet: selvkjørende kjøretøy, deling av trafikkinformasjon og delingsøkonomi. Denne omveltningen vil representere enorme muligheter, men for noen mennesker også en trussel – en utfordring. Vi vil effektivisere og automatisere mange oppgaver som i dag utføres av mennesker. For mange mennesker – mange titusen mennesker, kanskje – vil det være en utfordring. Vil jobben min bestå? Kommer selvkjørende biler, T-bane og tog til å overta jobben min? Vil Uber erstatte drosjenæringen? Disse endringene – og mange endringer – må møtes med en klar plan og strategi. Hvordan skal vi utnytte digitaliseringen til beste for fellesskapet? Hvordan møter vi de åpenbare utfordringene dette vil ha for den enkelte arbeidstaker?

Her er det ingen strategi eller vilje til å tenke langsiktig fra denne regjeringen. Politisk lederskap er å vise retning. Regjeringen svarer med å vise til ideologi – det er marked for markedets egen skyld. Det ser vi i denne debatten. Når vi adresserer spørsmålet knyttet til de 139 000 faktisk arbeidsledige menneskene vi har i dette landet, blir vi beskyldt for å drive med svartmaling og møtt med retoriske øvelser om hvordan denne arbeidsledigheten er fordelt i landet. Dette handler om integriteten til det enkelte menneske, menneskets verdighet med hensyn til å ta vare på seg selv, forsørge seg selv og sin familie. Dette er ingen retorisk øvelse – en kan ikke avskrive det med det.

Skal vi lykkes i krevende omstillinger, må vi mobilisere fellesskapet og trepartssamarbeidet. Det gjør ikke regjeringen. Regjeringen utfordrer i stedet den norske modellen. Regjeringen fører en politikk for flere i midlertidig ansettelse og dermed større forskjeller. Mangel på innsats for å hindre sosial dumping, ikke minst innenfor transportsektoren, gir større ulikhet på arbeidsmarkedet. Finansministeren arbeider systematisk for å svekke det organiserte arbeidslivet. Det svekker den norske modellen, og når vi svekker den norske modellen, øker også ulikhetene. Utrygghet for arbeid og utrygghet i arbeid svekker livskvaliteten, og det er en viktig årsak til økt ulikhet. Økt ulikhet svekker fellesskapet vårt.

Den andre store utfordringen er klimaet. Transportsektoren står for om lag en tredjedel av det innenlandske utslippet, og skal vi nå våre internasjonale forpliktelser som følge av Paris-avtalen, må det ifølge tidligere statsråd Sundtoft dramatiske virkemidler til.

Vi hørte en samferdselsminister tidligere her i dag som presterte å snakke i 5 minutter om utfordringer i transportsektoren uten å nevne klimautfordringen. Det finnes ingen dramatiske virkemidler, ingen kraftfulle virkemidler her. Regjeringen har så langt ikke evnet å finne verken virkemidler eller initiativer til et grønt skifte i transportsektoren. Det er ingen nye løsninger.

I Arbeiderpartiet har vi fremmet en lang rekke forslag til tiltak som vil framskynde den helt nødvendige omleggingen. Senest i vår fremmet vi 45 forslag til endringer. Det viser at initiativet ligger i Stortinget, det ligger ikke hos denne regjeringen. Jeg forventer at regjeringen nå løfter blikket, klarer å skue framover og komme tilbake til Stortinget gjennom Nasjonal transportplan og adressere både digitaliseringsutfordringene, de mulighetene som ligger der, og klimautfordringene.

Den omstillingen vi står overfor, løser vi best i fellesskap. Regjeringen svekker fellesskapet. Derfor må vi få en ny regjering neste år.

Sylvi Graham (H) [17:47:29]: Jeg begynner å bli litt trøtt av denne debatten. Arbeiderpartiet har ingen ny politikk å komme med til oss her i dag. De synger den samme sangen om igjen og om igjen – om at det skapes få nye arbeidsplasser, særlig i privat sektor. Da kan jeg komme med en gladmelding: Aker Solutions og Aibel har vunnet en kontrakt på oppimot 1 mrd. kr i dag, på Dvalin-feltet. Norge greier seg, men Arbeiderpartiet sutrer, for de er redd for at Høyre og Fremskrittspartiet kan fortsette å sitte i regjering.

Verden har ikke råd til å la millioner av barn vokse opp uten å ha lært ferdigheter som sikrer dem muligheter for jobb og en trygg framtid, sa statsministeren da hun overleverte rapporten med anbefalinger om finansiering av utdanningsmuligheter til FNs generalsekretær for et par uker siden.

Det er Norge og vår statsminister som sitter i førersetet for å oppnå FNs bærekraftsmål nr. 4, om utdanning. Verden har blitt enig om bærekraftsmålene, og mål nr. 4 er kvalitetsutdanning for alle barn innen år 2030. Vår regjering «walks the talk». Nå følges nemlig regjeringens intensjon om å doble bistanden til utdanning i denne stortingsperioden opp. Regjeringen foreslår en økning for 2017, og med dette budsjettet vil vi da ha økt bistanden til utdanning fra 1,7 mrd. kr i 2013 til 3,4 mrd. kr i 2017 – for ikke å glemme at utenriksministeren nettopp i dag forteller at i budsjettforslaget kommer 1 pst. av BNI til bistand.

Vår regjering jobber aktivt for å bekjempe fattigdom og økende forskjeller – både hjemme og ute. Den viktigste nøkkelen til å få seg arbeid er kunnskap, enten du bor nord for Fredrikstad eller sør for Sahara. Derfor er kunnskap en av regjeringens hovedsatsinger, og derfor ligger det også en stor satsing på yrkesfaglig opplæring inne i budsjettforslaget. Den skal bidra til sysselsetting og næringsutvikling for de store ungdomskullene som kommer ut på arbeidsmarkedet bl.a. i Afrika sør for Sahara de kommende årene.

Ja, Norge har en moralsk forpliktelse til å bekjempe urettferdighet og fattigdom. En av verdens største urettferdigheter er manglende tilgang til helsetilbud. Derfor vil også dette feltet fortsatt ha vår oppmerksomhet. Både utdanning for alle og tilgang til helsehjelp er viktige premisser for å oppnå utvikling.

Bombingen av sykehus i Syria hvor 800 medisinske hjelpearbeidere har mistet livet siden konflikten startet, er groteske angrep. I dag er det ett år siden bombingen av Leger Uten Grensers sykehus i Afghanistan. Det er uakseptabelt å bombe sivile, barn og sykehus, og de viser ingen medmenneskelighet. Selv ikke krigens folkerett følges av partene i Syria.

Konflikten i Syria har skapt den største flyktningkrisen i vår tid. Behovet for humanitær hjelp har økt dramatisk de siste årene. Derfor har regjeringen økt den humanitære bistanden med 50 pst. siden 2013. Også her er utdanning viktig for oss, og betydelige andeler settes derfor av til undervisning for barn og unge i krise- og konfliktområder.

En vesentlig del av økningen i den humanitære bistanden går til å hjelpe befolkningen i Syria og flyktningene i nabolandene. Statsministeren tok initiativ til at Norge var vertskap for giverlandskonferansen i London i februar 2016, som innbrakte totalt 11,3 mrd. dollar til Syria fra verdenssamfunnet, det meste som noen gang har kommet inn på en giverkonferanse.

En annen sak som ligger meg på hjertet, og som jeg er stolt over at min regjering leverer, er handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Å realisere kvinners menneskerettigheter er et mål i seg selv og en drivkraft for demokrati, bærekraftig utvikling, fattigdomsutryddelse, stabilitet og varig fred. Norge har legitimitet på dette området, og regjeringen bruker vår politiske kapital, vår erfaring og kunnskap for å fremme kvinners rettigheter. Hele den norske utenrikstjenesten er nå forpliktet til innsats for å styrke kvinners rettigheter. Kvinners rettigheter er en selvfølgelig menneskerettighet, og Norge ivaretar sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser på en meget god måte. Flere av FNs konvensjoner, herunder Barnekonvensjonen, er gjort til norsk lov med forrang foran annen lovgivning. Norge er part i de fleste av FNs konvensjoner om menneskerettigheter, og regjeringen arbeider aktivt for å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene både nasjonalt og internasjonalt. Norge er og skal være en sentral støttespiller for menneskerettighetsarbeidet i FN, politisk og økonomisk. Regjeringen vår la derfor i 2014 fram den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 25 år som ble behandlet i denne sal.

Morten Stordalen (FrP) [17:52:45]: Aldri før har det blitt bygd mer ny vei enn nå. Vi bruker nå mer ressurser på infrastrukturbygging enn det Nasjonal transportplan legger opp til.

Fremskrittspartiet gikk til valg på mer veibygging. Vi ville også ha en raskere og mer helhetlig utbygging av hovedveiene våre. Veiselskapet Nye Veier AS sikrer oss nettopp dette. Veiselskapet går nå i gang med helhetlige utbyggingsprosjekter på E18, E6 og E39. Statens vegvesen trenger konkurranse. De trenger konkurranse for å tenke nytt, se hvor man kan spare penger for å bygge bedre og mer helhetlig trygg vei. Etablering av veiselskapet sørger for en ny dynamikk i norsk veibygging.

For Fremskrittspartiet er det viktig at vi får mest mulig ny, sikker, møtefri vei for pengene. Vi skal bruke de samme standardkravene til våre nye veier som nabolandene våre bruker. Vi trenger mer ny møtefri hovedvei for de pengene vi investerer, som vil bedre sikkerheten.

Vi mener at fartsgrensene på norske veier bedre må reflektere veiens standard. Skal flere respektere fartsgrensene, er også en slik realitetsorientering helt nødvendig. Vi har nå etablert fartsgrense på 110 km/t på våre beste veier, som en mellomstasjon til en ny målsetting om 130 km/t. Danskene har det, med gode resultater.

Vi ønsker å etablere et høyhastighetsveinett som binder landsdelene sammen. Vi vil ha den nasjonale motorveiplanen fram igjen, den som ble laget, for så å bli lagt i en skuff en gang på 1960-tallet. Effektive høyhastighetsveier er viktig for et land med spredt bosetting, dette for at vi skal kunne ha næringsliv over hele landet og kunne legge til rette for gode bomiljøer også utenfor de store byene. Dette blir viktig for Fremskrittspartiet i den kommende nasjonale transportplanen.

Jernbanereformen vil gi oss en mer effektiv utbygging av baneinfrastruktur, der vi slipper alle gode krefter til for å utvikle et togtilbud til kundenes beste.

Like viktig som å bygge nytt er å ta godt vare på all den infrastrukturen vi har. Både veier og jernbane har forfalt i Norge gjennom flere regjeringsperioder. Under den rød-grønne regjeringen økte vedlikeholdsetterslepet på både vei og jernbane hvert eneste år av regjeringsårene. Vi reduserer vedlikeholdsetterslepet. For jernbanen betyr dette bedre punktlighet og færre driftsavbrudd. For veiene betyr dette at trafikksikkerheten bedres, og at det blir mindre slitasje på kjøretøy. Det viktigste vi kan gjøre for trafikksikkerheten, er å bedre veistandarden og kvaliteten på veien. Vedlikeholdsetterslepet må bort, og vi må sørge for et vedlikehold som holder jevn og god kvalitet på infrastrukturen vår. Dette vi1 være en viktig del av arbeidet med den kommende nasjonale transportplanen, og vi vil ha en strategi for å bli kvitt vedlikeholdsetterslepet.

Det blir ikke mer vei eller bedre vedlikehold hvis man ikke investerer mer penger. Regjeringen bruker mye ressurser på transportinfrastruktur, og Fremskrittspartiet vil bruke enda mer penger i årene som kommer. Nettopp derfor bruker denne regjeringen mer penger – for å bygge landet og stimulere til flere arbeidsplasser.

Partileder Jonas Gahr Støre sa tidligere i dag at Arbeiderpartiet vil bruke mindre penger generelt – gjøre mer og bruke mindre. Dette henger ikke helt sammen i bane- og veisektoren. Skal man bruke mindre på samferdsel, betyr det dårligere veistandard med mindre trygghet, elendig vedlikehold og forsinkede tog. Det er det siste dette landet trenger. Dette er noe vi dessverre har lang erfaring med fra Arbeiderpartiet i regjering. For landet og for vanlige folks transporthverdag vil det nærmest være en katastrofe.

Derfor trenger vi ingen ny arbeiderpartiregjering hvis man skal reversere alt det gode som er satt i gang for å bygge mer. Hvis man skal sette reformer på vent, tenke, gå tilbake til gamle takter og tro at løsningen på folks og bedriftenes hverdagsproblemer er å øke skatter og avgifter, bygge mindre og gjøre det vanskeligere for folk å kjøre bil, gjøre det vanskelig å frakte varer og levere tjenester, trenger vi ingen ny regjering neste år.

Det beste vi kan gjøre, er å fortsette i den takten vi har nå. Intet næringsliv og ingen jeg kjenner som kjører bil eller transporterer varer eller leverer tjenester, ber om høyere skatter og avgifter, ber om at det skal bli mer trøblete å kjøre bil eller levere varer, eller om at en skal gjøre det dyrere å kjøre varer. Ingen jeg har møtt, har bedt om det – det er kun Arbeiderpartiet jeg hører be om det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:57:38]: Friest mulig bevegelse av kapital over landegrensene og avregulering av finanssektoren, f.eks. det som skjedde i USA da en tok vekk Glass-Steagall Act, la grunnlaget for finanskrisen. Det førte til en enorm statsgjeld da statene tok over mye av bankgjelda, og det fortsetter nå med en negativ rente i nasjonalbankene. Det vil sjølsagt skape problemer på lengre sikt.

Nå er Deutsche Bank, Tysklands største bank, i trøbbel. De har fått en bot fra det amerikanske justisdepartementet på om lag 200 mrd. kr. De er enormt høyt eksponert i omsetning av strukturerte låneprodukter, der realsiden av produktet ikke stemmer med pantets verdi, og de sitter på et fjell av derivater, estimert til 42 trillioner dollar, jamfør Tysklands BNP, som er på 3,3 trillioner dollar, eller EUs BNP, som er på 16,3 trillioner dollar. De har en svak egenkapital. Den tyske statslederen, Merkel, har sagt at den tyske stat ikke vil redde Deutsche Bank. Hva vil skje om hun holder ord? Blir det «big bang», eller blir det en gradvis forverring av folk flest sine kår? Uansett hva det blir, blir det i hvert fall store endringer, og det kommer til å ha store konsekvenser for Norge, som er en liten, utadvendt økonomi. Norge må forberede seg.

I regjeringa snakkes det om endringer og reform. Arbeiderpartiets leder sier at en må ha en annen retning for landet, Norge er ikke lenger et unntak. Jeg er helt enig. Hva må vi gjøre? Vi må ha reformer, ja sjølsagt må vi ha reformer. Vi må ha reformer som innebærer at en har respekt for både røtter og vinger, rotfeste og nyskaping, men en må ha et kompass i de endringene og de omstillingene en skal gjøre. Kan vi f.eks. fortsette med å tufte full sysselsetting på lånefinansiert privatkonsum? Dagens gjeldsnivå er to og en halv ganger bruttoinntekten, og det er en enorm utfordring når gjelda ikke kan øke, i hvert fall ikke mer enn lønnsveksten framover, for da å sikre full sysselsetting i Norge.

Vi har et altfor stort råvaresalg i Norge, vi har altfor lite foredling av varer, vi har altfor svak lønnsomhet gjennom de lange verdikjedene ved å produsere og foredle fornybare naturressurser. Vi må sette inn tiltak, vi må bryte med næringsnøytraliteten, vi må få en strategisk industripolitikk som griper fatt i hva som er Norges muligheter ut fra kunnskap, tradisjon og råvarer. EØS-avtalen, med fri bevegelse av arbeidskraft, fører til et press i arbeidslivet som gjør at jambyrdigheten svekkes. Vi har fri bevegelse av kapital, som fører til at vi har et kostnadsnivå på kapital i Norge som er helt feil med tanke på det som er den norske situasjonen. Vi får så lett tilgang på kapital at vi får boligbobler, med de konsekvenser det fører til over tid. Sjølsagt må EØS-avtalen sies opp.

Vi har et utdanningssystem hvor kritisk sans, tenke sjøl og ta ansvar ikke er særlig påaktet, men hvor det er et veldig fokus på karakterer. Men som jeg har lært av min gode kollega fra Høyre i arbeidskomiteen: Det er altfor lite fokus på det å ha en karakter.

Vi har en systematisk sentralisering av makt fra regjeringa, fra Høyre og Fremskrittspartiet, som fører til – sjølsagt – at en får en sentralisering av aktivitet. Når en sentraliserer makt, får en sentralisering av aktivitet. Når en sentraliserer aktivitet, får en krymping av landet. Det er jo helt feil. Det er helt feil når det er desentralisering som tjener folkets interesser. Det er en desentralisering som gir oversikt, og som gir mulighet til å trekke veksler på hele landets muligheter, som er framtida.

Tilbake til utgangspunktet: Internasjonal finanssektor er i trøbbel. Den er i kjempetrøbbel, den er i mye større trøbbel enn det som blir debattert i denne sal. Det vil bli alvorligere, og det vil få store konsekvenser. Derfor må Norge nå sette realøkonomien foran finansøkonomien. Det er en appell at vi nå får en overordnet politisk debatt om hva som skjer internasjonalt, hvilke konsekvenser det vil få for Norge, og hvordan vi skal forberede oss, slik at vi kan produsere slik at vi har grundige arbeidsplasser i Norge, og at vi har et politisk lederskap som tar tak i det, og at vi da får det til. La oss få fram alternativene fra de blå, de røde og de grønne partiene i norsk debatt sånn at vi kan diskutere hvilke veier vi står overfor, og så legge det fram for folk i valg.

Anniken Huitfeldt (A) [18:02:59]: Resultatet av Colombias folkeavstemning om fredsavtalen med Farc-geriljaen var skuffende, men håpet om fred er ikke slukket. Samtalene fortsetter, norske tilretteleggere deltar, også ved utenriksministeren – det er bra. Norsk tilretteleggingsinnsats i freds- og forsoningsprosesser er en veldig viktig del av norsk utenrikspolitikk. Myanmar, Sri Lanka, vårt initiativ overfor moderate deler av Taliban i Afghanistan, Israel og Palestina viser at det er ikke alltid vi lykkes. Mange ganger mislykkes vi, men når vi lykkes, har det enorm betydning for de konfliktene hvor vi bidrar.

Det er ingen automatisk kobling mellom økt utrygghet i verden og at Norge skal ha en mer uklar eller en forsiktighetslinje i utenrikspolitikken. Tvert imot mener jeg at en mer utrygg verden må kreve en utenrikspolitikk som er preget av mot og vilje til å gå nye veier. Dagens regjering har dessverre kuttet i bevilgningene til freds- og forsoningsarbeid, og mitt inntrykk er at viljen til å engasjere seg i kompliserte politiske situasjoner er blitt mindre. Vår innsats kan få stor betydning. Håpet om fred lever fortsatt i Colombia.

Det er gledelig at regjeringa har varslet at den i statsbudsjettet som nå legges fram, går inn for 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til utviklingshjelp. Dermed mener jeg det endelig er grunnlag for et forlik i Stortinget om 1 pst. av BNI til bistand. Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget tidligere, men blitt nedstemt av regjeringspartiene og støttepartiene. Kanskje kan vi nå få flertall for dette forslaget. Da får vi nemlig rettet oppmerksomheten mot det som er viktig – innretningen og effektiviteten av utviklingsbistand.

For regjeringa må det være et tankekors at det mest gjennomtenkte strategidokumentet for norsk utviklingspolitikk ble framlagt for Stortinget nylig, men ikke av regjeringa selv. Den ble framlagt som en skyggemelding fra Kristelig Folkeparti om utviklingspolitikk. Dessverre har vi ikke lenger en egen utviklingsminister, men i denne sesjonen får vi forhåpentligvis en bred og omfattende diskusjon om utviklingspolitikk på bakgrunn av den skyggemeldinga som har blitt lagt fram.

Regjeringa la på forsommeren omsider fram sitt forslag til ny langtidsplan for Forsvaret. Planen er dessverre ikke fullstendig. Viktige veivalg og investeringer for Hæren og Heimevernet er skjøvet ut i tid i en egen landmaktutredning. Hensikten med langtidsplanen er å få behandlet ulike forsvarsgrener i sammenheng. Vi skal likevel gjøre en skikkelig innsats for å finne ut hva som kan forene oss i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Men bærekraften i regjeringas plan avhenger av en ting: Kommer det penger allerede i 2017? Eller er dette en plan som andre skal innfri? Det er nemlig veldig lite overbevisende å lage en ambisiøs plan hvis man ikke er villig til å betale for den det første året. Forsvaret vårt trenger både forutsigbarhet og realistiske rammer. Troverdigheten til planen vil avhenge av at det kommer penger i 2017.

Svein Harberg (H) [18:06:51]: På dette stadiet i årets trontaledebatt mener jeg å kunne slå fast et par ting. For det første er det nok ingen vits i å fortsette å spørre Arbeiderpartiet om oppklaring og konkrete tall på hva alle deres lovnader vil koste den enkelte innbygger i økt skatt dersom de skulle komme til makten. De svarer ikke. Enten vet de det ikke, eller så er summen så høy at de ikke vil snakke om det. Alt tyder på at det er det siste som er tilfellet.

Dessuten – siden det er så populært å samle politikken mellom to permer for tiden: Det blir en ganske tykk bok dersom vi samler alle de gode tiltak den sittende regjering har satt i gang, og som Arbeiderpartiet nå annonserer er deres idé, som de ville satt i gang dersom de hadde fått fortsette i regjering for tre år siden – tiltak de ikke satte i gang gjennom åtte år med flertallsregjering. Vi takker for øvrig for anerkjennelsen av de gode ideene som nå innføres.

En stortingsperiode går fort, spesielt når vi har en regjering som gjennomgående er villig til å gå gjennom politikkområde for politikkområde for å se om tiltak og ressurser er treffsikre. Det er et krevende arbeid. Det krever undersøkelser og dialog med dem det gjelder. Det krever en regjering som våger å gjøre viktige valg, gjøre omprioriteringer og etablere nye og bedre satsinger. Det er godt å se resultatene som nå kommer av dette arbeidet. Regjeringen gjør det enklere for den enkelte innbygger å ha kontakt med det offentlige. Regjeringen forenkler byråkratiet for frivilligheten og organisasjonslivet. Regjeringen etablerer nye ordninger som incentiver for dem som yter noe ekstra i organisasjonslivet. Regjeringen etablerer ordninger som inviterer flere til å bidra, og på den måten økes innsatsen utover regjeringens egne økninger.

Dette målrettede og suksessfulle grepet for å øke den totale ressursen til løft i frivillighet, kulturarbeid og talentutvikling er forresten en av de sakene Arbeiderpartiet ikke skryter av å ha kommet på. Nei, tvert imot, de mener det er helt feil at vi får mer penger til aktørene på denne måten. De vil tilbake dit de alltid har vært: Offentlige penger er bedre enn andre penger, de som ikke ivaretar vedlikehold og utvikling selv, skal få ekstra penger, og for øvrig skal finansiering skje mest mulig jevnt utover med offentlige penger. De synes det viktigste er hvor stor andel av det totale budsjettet som går f.eks. til kultur, ikke om det kan skaffes mer penger gjennom et samarbeid. De vil ikke ha et prosjekt som Talent Norge, et suksessfullt spleiselag som konkret og uten sidestykke har skapt et historisk løft og god hjelp for kulturarbeidere i fasen der det trengs hjelp til å komme videre og bli synlige i et tøft arbeidsmarked. Nå ser vi norske utøvere bli løftet opp innen teater, dans, musikk og prosa. Det er et godt valg for den enkelte utøver. Det er god inspirasjon for alle dem som ønsker å komme dit, det gir inspirasjon og rekruttering. Jeg er glad og stolt over de valg regjeringen har gjort gjennom disse satsingene.

Så hører jeg at det i salen i dag fortelles en historie om at likestillingen går kraftig tilbake under denne regjeringen. Det er åpenbart basert på at gjennom å velge andre løsninger enn de rød-grønnes ideologiske valg går det gal vei. Trettebergstuen mener regjeringen er i utakt med folket. Utfordringen hennes er vel da at både statsministerens popularitet og partimålinger sier noe annet.

For denne regjeringen er det viktig å lage ordninger for innbyggerne som legger til rette for økt likestilling, og ikke minst at det er løsninger som treffer i hverdagen mer enn i appeller i likestillingsdebatten. Fakta er at færre kvinner jobber deltid i dag enn da vi overtok regjeringsmakten i 2013, at andelen kontantstøttebarn går nedover, og at andelen barn i barnehage øker.

«Virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker» er Ernas formaning til oss i Høyre i alt vårt politiske arbeid. Det betyr å prioritere deretter. Det arbeidet vil vi fortsette. Det betyr endringer for å fange opp endringer i samfunnet. Det betyr nye måter å innrette ressursene på, det betyr forenkling, det betyr tiltak som treffer i akutte situasjoner. Det betyr en solid satsing på kunnskap som ruster oss for nye utfordringer, og Norge som en solid aktør i utviklingen av framtidens løsninger. Det er tøft og krevende, men det har vi rygg til å bære!

Sveinung Rotevatn (V) [18:11:53]: Fryktpolitikken har gode kår for tida. Demagogar, opportunistar og politiske rørsler frå dei politiske ytterkantane vinn fram i mange land i Vesten. Ved å spele på frykt i befolkninga har dei lukkast med å vinne ei folkerøysting mot flyktningar i Ungarn, å melde Storbritannia ut av EU og å nominere Donald Trump som presidentkandidat. Desse rørslene har ikkje så mykje til felles, men noko er det som bind dei tett saman, og det er motstanden mot globalisering. Det er det som verkeleg gjev grunn til uro, fordi den enorme framgangen vi har sett i verda sidan den andre verdskrigen, står no i heilt reell fare for å stoppe opp. Den velstandsutviklinga har nemleg vore tufta på handel. Vareeksporten som del av det globale bruttonasjonalprodukt auka frå 8 pst. i 1950 til 20 pst. ved årtusenskiftet. Denne eksportdrivne veksten har ført hundrevis av millionar menneske ut av fattigdom i land som Kina, og han har omforma land som Sør-Korea og Irland – ja i og for seg også Noreg, som har ein svært open og eksportdriven økonomi.

Det å ha ein open og rettferdig verdshandel er i høgste grad i vår nasjonale interesse. I tillegg til fordelane som har kome frå den frie flyten av varer, har verda også dratt fordelar av ein relativt open migrasjonspolitikk. Det at folk kan søkje lukka på tvers av landegrenser, har bidratt til å løfte dei sjølve ut av fattigdom. Det bidrar positivt til økonomien i vertslandet, og dei fleste sender også betydelege verdiar til sine gamle heimland.

At det liberale credoet om opne grenser har vore så dominerande i vestleg politikk over mange år, har vore den viktigaste grunnen til at vi har klart å utjamne økonomiske forskjellar i verda og å auke levestandarden for vanvitig mange menneske.

Utfordringa med det vi no ser, er at det også påverkar meir moderate politiske krefter. Motstanden mot handelsavtalar har no vorte så stor at det er alvorleg tvil om ratifisering av TPP, ein handelsavtale som vil kunne bidra til enorm verdiskaping og styrking av bl.a. arbeidstakarrettar i Søraust-Asia, og det blir stadig større tvil om det vil bli noko av TTIP, ein planlagd handelsavtale mellom EU og USA, som vil kunne styrkje dei transatlantiske banda og setje høge standardar for handel og for investeringar, som også resten av verda ville måtte rette seg etter.

Det kan vere veldig freistande å innføre straffesanksjonar mot økonomiske konkurrentar under dekke av å skulle ta omsyn til eiga befolkning, men det dei som jobbar mot globalisering, ofte gløymer, er at det nettopp er deira eigne borgarar, ikkje minst dei fattigaste blant deira eigne borgarar, som vil tape dersom vi får ei meir lukka verd. Det var sikkert fint då USA i 2009 slengde på straffetoll på kinesiske dekk, slik at dei kunne verne om 1 200 amerikanske arbeidsplassar, men resultatet vart altså at for kvar arbeidsplass ein redda, kosta det amerikanske forbrukarar ca. 7 mill. kr i auka utgifter.

Så har globaliseringa klare utfordringar. Store multinasjonale selskap organiserer seg slik at dei knapt betaler skatt der verdiar blir skapte. Arbeidstakarar blir pressa av urettferdig konkurranse frå land som ikkje følgjer akseptable standardar, og klimautsleppa kjenner som kjent ingen landegrenser. Men løysinga på dei utfordringane er ikkje å skru tida tilbake.

I Venstre er vi optimistar på vegner av framtida, optimistar på vegner av teknologi og ikkje minst på vegner av menneske sin kreativitet i møte med nye utfordringar og nye moglegheiter. Når bedrifter, menneske og klimaendringar ikkje lenger kjenner landegrenser, kan ikkje politikken gjere det heller. Difor må Noreg ha ei framoverlent haldning. Vi må engasjere oss i forhandlingar om friare handel med tenester, slik at vi kan jobbe for standardar for bl.a. arbeidstakarar og miljø som vi kan vedkjenne oss. Vi må engasjere oss i det felleseuropeiske arbeidet som no pågår med å sikre ein felles flyktningpolitikk, slik at alle nabolanda våre kan bidra til den solidaritetsoppgåva det er å ta imot menneske som er på flukt frå krig og konflikt. Vi må også engasjere oss ved å kutte dei globale klimagassutsleppa både gjennom å vere aktivt til stades ute og ikkje minst gjennom aktiv politikk her heime.

I møte med politiske trendar som set framgangen vi har opplevd, i heilt reell fare, må Noregs rolle vere å stå opp for fredeleg internasjonalt samarbeid, for handel på tvers av landegrenser og for ein migrasjonspolitikk som sikrar både økonomisk vekst og grunnleggjande humanitære prinsipp.

Martin Kolberg (A) [18:17:12]: Jeg ser veldig tydelig når jeg sitter og lytter til alt dette, at det går en historisk tråd i denne debatten. Det første er at høyrepartienes representanter veldig systematisk prøver å skape et inntrykk av nå, som de har gjort i alle år siden annen verdenskrig, at Det norske Arbeiderparti er motstander av forandring og innovasjon. Det finnes ingen politisk kraft i Norge som i sterkere grad har bidratt til næringslivsutvikling og innovasjon i det norske samfunnet, enn norsk sosialdemokrati og norsk fagbevegelse. Det er de som har vært motoren, arkitekten i utvikling av norsk arbeidsliv, og som har bidratt til at vi har en sysselsettingsgrad i Norge som overgår alle andre europeiske land. Er det fordi vi har ført Høyres resept – om skattelettelser og svakere velferdssamfunn og svakere ordninger innenfor arbeidsmiljøloven? Nei, det er fordi vi ikke har gjort det.

Når jeg hører disse nye statsrådenes taler, landbruksministeren og arbeidsministeren, bruker jeg det ordet som det er grunn til å bruke: De er historieløse. De er historieløse. De respekterer ikke at det er helheten i samfunnet som skaper grunnlaget for sysselsetting og utvikling. Hva tror Høyres representanter i denne salen er grunnen til at internasjonal økonomi strømmer inn i det norske samfunn og vil investere her? Det er fordi det er et stabilt samfunn med høy utdanning, god helse og et fleksibelt næringsliv, fordi vi har en stabil velferdsstat, og fordi Arbeiderpartiets representanter i regjering eller andre steder ikke har foreslått å kutte i de velferdsordningene som gjør at folk kan føle trygghet – som den nåværende arbeidsministeren har gjort. Det burde jo ikke skje i et velferdssamfunn. Og så skal de komme hit på denne talerstolen og belære Arbeiderpartiet om hva som er grunnlaget for velstandsutviklingen i Norge. Det er historieløst. Men sånn har Høyre-folka drevet på i alle år. Det er helt etter boka. Men de har ingen svar på det som er et annet hovedspørsmål i denne debatten: Hvorfor greide vi å etablere 350 000 arbeidsplasser og de 25 000? Hvorfor blir ikke det besvart? Det nytter ikke å komme med oljeprisen i alle sammenhenger. Det er fordi vi bruker samfunnets midler til nettopp å ta ansvar for sysselsettingen og ikke overlater den til den såkalte næringsnøytraliteten og det at samfunnet ikke skal ta tak i disse forholdene. Dette er en historisk dimensjon som det er helt avgjørende å ha klart for seg, og som er et viktig skille, selvfølgelig, i forholdet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det gjentar seg og gjentar seg, men det ligger der, og det er nettopp derfor det er to forskjellige politiske partier.

Så til et annet forhold: Både Venstres leder, Trine Skei Grande, og nå den sindige og – jeg mener dette ordentlig – gode representanten fra Nordfjord har holdt to tenksomme innlegg. Og dette er ikke sarkastisk ment – nei, det er ikke sarkastisk ment. De tar opp en politisk tradisjon som Høyre har representert, og som bygger på den sosialliberale forståelsen av samfunnet. Det er bra. De sier at vi ikke må bygge samfunnsutviklingen på frykt. Alle må jo være enige om det. Men da spør jeg Skei Grande og Rotevatn: Hvem er det som står for den politiske kulturelle utviklingen i den norske debatten? Det er Fremskrittspartiet. De bygger nettopp mye av argumentasjonen sin på å stigmatisere og snakke om andre mennesker som om de er noen andre enn oss. Da kommer vi til det store paradokset – gjennom presidenten, henvendt til Rotevatn: Hvorfor støtter dere et sånt parti i regjering? Når man holder så gode innlegg i salen – Skei Grande gjorde også det og bar fram denne sterke tradisjonen, med tanke på Venstres historie i norsk politikk – er dette uforståelig for meg, men jeg vil gjerne ha det forklart, hvis det er mulig.

Frank Bakke-Jensen (H) [18:22:40]: Det går i alle fall et historisk skille mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder definisjonen av hvem som skaper arbeidsplasser. Hvem skaper arbeidsplasser i privat sektor? Det er det verken Høyre eller Arbeiderpartiet som gjør, det er det næringslivet som gjør. Det er folk som setter privat kapital – egen energi – inn som innsats for å skape arbeidsplasser og for å skape verdier. Den forståelsen har skilt Arbeiderpartiet og Høyre i alle fall i de årene jeg har eksistert.

I det politiske ordskiftet blir ofte begrepet «skattelette» brukt synonymt med kontanter inn på privatkontoen til allerede rike mennesker. Foregående taler er en av de fremste forsvarerne av den tesen. Det er en snever inngang til skattedebatten, men framfor alt er det en noe stakkarslig tilnærming til begrepet «aktiv næringspolitikk». Og begrepet «aktiv næringspolitikk» har opposisjonen oppnevnt seg selv til å være førsteforsvarere av.

Denne regjeringen har levert 18 mrd. kr i skattelette og reduserte avgifter siden den overtok i 2013. Disse er levert som redusert bedriftsbeskatning, noe som fører til at norske bedrifter – som alle politikere er enige om er ute i en hard konkurranse – kan øke kapitalen for å møte konkurransen, omstille seg og kjøre utviklingsprosjekter. Disse er levert som reduksjon i formuesskatten slik at bedrifter som mister markedsgrunnlaget, i framtiden skal slippe å skatte av eiendeler som per nå ikke skaper verdier. Disse er levert til utvidelse av SkatteFUNN-ordningen, en ordning som gir bedriftene bedre rammer for egenutvikling i skarp konkurranse i et globalt marked.

Jeg besøkte bedriften Jaro AS i Alta. De produserer betongelementer for bygg med hele Nord-Norge som marked. De har brukt 2 mill. kr til et logistikkprosjekt som effektiviserte produksjonen og ga trygghet når de skulle konkurrere om anbud. Prosjektet har utløst 400 000 kr i skattelette for bedriften, altså et betydelig bidrag til flere, sikrere og mer lønnsomme arbeidsplasser.

I debatten om sentralisering vil jeg få legge til at få ting bygger robust, desentralisert bosetting som et lønnsomt næringsliv – det er byggeklosser, det.

Næringsvennlig skattepolitikk er aktiv næringspolitikk.

Det er litt vanskelig å tyde Arbeiderpartiet i debatten om skattelette. De må kanskje bestemme seg. Vi gir lettelser i selskapsskatten på 6 mrd. kr. Arbeiderpartiet omtaler kutt i selskapsskatten på sin egen hjemmeside. De sier at det blir «mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser», og at det «vil være med på å øke investeringene i norsk næringsliv og sikre norske arbeidsplasser». Hvorfor står det på Arbeiderpartiets egen hjemmeside at skattelette trygger arbeidsplasser, mens Arbeiderpartiet i Stortinget mener at det ikke gjør det? Vi i Høyre vet at dette virker.

Tillit til næringslivet er også aktiv skattepolitikk.

Målt mot land vi konkurrerer med, har Norge skåret lavt på graden av forskning i næring. Vi skårer også lavt når vi blir målt på evnen til å kommersialisere forskning. I Høyre er vi ambisiøse på vegne av forskningsnasjonen Norge. Vi har en forventning om at 3 pst. av BNP går til forskning i 2030, og vi forventer at to tredjedeler av dette skal være forskning i næring. For å bevege oss mot dette målet har vi styrket satsingen på næringsrettet forskning med 2,4 mrd. kr.

Våre møter med næringslivet i dag viser at program som SkatteFUNN, Brukerinitiert innovasjonsarena og de nye gründerprogrammene betyr en forskjell. Det skaper arbeidsplasser. Hørte jeg om en regjering som bare var opptatt av skattelette til de rike?

Avslutningsvis har jeg en kommentar til representanten Kolberg når det gjelder frykt og hans forsøk på å peke på Fremskrittspartiet som den som bærer frykt til den politiske arena. Da jeg førte valgkamp før stortingsvalget i 2009, så jeg en dag en overskrift fra Oslo der Jan Bøhler var ute og sa at han forsto dem som fryktet innvandring. Han forsto frykten for innvandring, systemet var ikke helt på plass, og han kunne forstå deler av den kritikken som kom fra Fremskrittspartiet. Det gikk fire dager, så kunne jeg høre lederen i Finnmark Arbeiderparti med den samme retorikken – hun forsto frykten for det samiske og forsto at innbyggerne kunne bli engstelige når man så debatten rundt det samiske. Det er faktisk sånn at Arbeiderpartiet veldig beleilig bruker enhver mulighet til å hoppe på en debatt hvis også frykt kan brukes som verktøy for å sanke stemmer. Det er med respekt å melde ikke riktig at Fremskrittspartiet er de som bærer ved til det bålet.

Ulf Leirstein (FrP) [18:27:53]: Kampen for kriminalitetsofrene har alltid vært svært viktig for Fremskrittspartiet. Noe av det jeg er mest stolt over så langt i denne valgperioden, er fjerningen av foreldelsesfristen i straffesaker om drap og grove overgrep. Dette har Fremskrittspartiet kjempet for i over ti år, og er en viktig sak for ekstremt mange voldsofre. Allikevel har vi opplevd gang på gang å bli nedstemt når vi har fremmet forslag om å fjerne denne fristen. Men vi fikk det til, det ble vedtatt.

Vi vet også at overgrep ofte medfører traumer, som gjør at det kan gå flere tiår før et offer klarer å samle tankene nok til å gå til anmeldelse. Det at saken tidligere kunne ende med henleggelse, som foreldet, var et nytt overgrep mot offeret, men denne gangen fra statens side. Denne styrkingen av ofrenes rettssikkerhet har vært utrolig viktig for Fremskrittspartiet, og jeg er glad for at vi i denne perioden opplevde at nesten et samlet storting var enig.

I denne perioden har vi også sett en handlekraftig justisminister som har skåret igjennom embetsverket. Innføringen av en ny straffelov er endelig gjennomført, en lov enkelte instanser hevdet ikke kunne implementeres før i 2021 – 16 år etter at loven ble vedtatt. Men nå er den nye loven implementert, og strafferammen for vold i nære relasjoner er økt fra 6 til 15 år. Dette er en viktig seier, og jeg er glad for at vi har fått dette til.

Det er ikke bare voldsofre på to ben som har krav på trygghet og sikkerhet. Dyr har også krav på trygghet og verdighet. Jeg er derfor veldig glad for at vi gjennom vår regjeringsdeltakelse med Høyre og gjennom godt samarbeid med våre støttepartier endelig har fått på plass en forsøksordning med dyrepoliti – så langt i to politidistrikter, men målet må være å få dette landsdekkende. Vi er i gang. Også forslag om dette ble tidligere nedstemt. Nå er det vedtatt.

Det er illustrerende at dyrepolitiets første pågripelse var en gjerningsmann som både mishandlet dyr og fantaserte om å mishandle barn, samt oppbevarte barnepornografi. Dette er nemlig, dessverre, illustrerende for denne type kriminalitet. Forskningen er klar på at personer som begår vold mot dyr, ofte begår vold mot mennesker senere. Derfor håper jeg på ytterligere støtte, slik at vi kan få ordningen med dyrepoliti landsdekkende.

Regjeringen har sørget for at grensekontrollen er styrket betraktelig. Antallet tollbetjenter ble økt med hele 20 pst. bare i inneværende år. Det innføres nå døgnkontinuerlig kontroll på Svinesund og Ørje, som er to av de tre mest trafikkerte grenseovergangene. Samtlige grenseoverganger som ikke har døgnbemanning, vil nå bli videoovervåket. Det opprettes et eget etterretningssenter for tollvesenet, og samarbeidet med politiet har blitt langt bedre. Kort sagt: Grensene har blitt tryggere.

Regjeringen har også igangsatt en reform som vil bidra til å gjøre gatene langt tryggere. Reformen er understøttet av en historisk politisatsing. Når denne regjeringsperioden er ferdig, vil vi ha ansatt over 1 300 nye politifolk. Dette er en avgjørende satsing dersom vi skal nå målet om to politifolk per 1 000 innbyggere innen 2020. Ved neste valg vil vi kunne nå dette målet, i god tid før 2020. Sammenholder vi dette med en styrket bombegruppe, styrket beredskapstropp, nye politihelikoptre som kommer, og pansrede politibiler i hvert politidistrikt, står politiet nå langt bedre rustet overfor et potensielt terrorangrep.

Vi ser også helt tydelig helheten i straffesakskjeden. Regjeringens offensive satsing på nye stillinger i påtalemyndigheten er av politijuristenes leder omtalt som tidenes løft. Justisministeren og regjeringen har også tatt grep for å sørge for at anmeldelser med kjent gjerningsmann ikke skal kunne henlegges, disse sakene skal etterforskes.

Vi har også vært veldig opptatt av at vi ved regjeringsskiftet sist valg opplevde at vi hadde overfylte fengsler – 98 pst. dekning, 1 200 personer i soningskø. Å slippe de kriminelle fri var ikke et alternativ. Regjeringen har sørget for flere nye fengselsplasser. Vi har sørget for en avtale med Nederland som på kort tid vil bidra til at fengselskøen snart er historie. Dette sammenholdt med byggingen av nye fengselsplasser i Norge vil bidra til at vi også sørger for at «fengselskø» ikke vil være et ord i norsk vokabular i tiden framover.

Helga Pedersen (A) [18:33:15]: Sist lørdag så vi at statsministeren tok med seg kulturministeren og kommunalministeren på boksekamp for å feire at proffboksing er blitt tillatt i Norge, og det var et ledd i en feiring som har strukket seg over mange dager, med mye bløtkake. Det er nesten rørende å se begeistringen, sånn som vi også har sett det i saker som omhandler Segway og lakrispiper.

I dag har vi også sett og hørt et engasjert Høyre, sånn som vi kjenner dem, med dyp indignasjon over det som Høyres parlamentariske leder kaller «det høye skattetrykket i Norge» – av frykt for at landets rikeste i neste stortingsperiode må være med på å bidra mer for å skape vekst og arbeidsplasser i hele landet, for å ruste helsetjenester og eldreomsorg for framtiden og å satse på skolen, sånn at alle unger får like muligheter til å ta i bruk sine evner og sitt potensial. Og Høyre har i dag bekreftet at skattekutt til de rikeste er deres hjertesak. Det er en nyttig avklaring. For Arbeiderpartiet er det arbeid, skole og helse som er viktigst.

Norge har et godt utgangspunkt, men usikkerheten for framtiden er større enn før, og da må vi stille spørsmålet: Prioriterer regjeringen de viktigste sakene, gjør de de rette veivalgene, bruker de fellesskapets ressurser på en framtidsrettet måte? Svaret er dessverre nei. Konsekvensene av regjeringens politikk er større forskjeller mellom folk og mellom ulike deler av landet.

I mitt fylke, Finnmark, er kombinasjonen av skattekutt, sentraliseringspolitikk og mer markedsstyring meget uheldig. Mens regjeringen setter ny rekord i antall byråkrater, opplever Finnmark at den ene etaten etter den andre sentraliseres, og at arbeidsplasser, kompetansemiljø og beslutninger flyttes ut av fylket. Når Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø ikke ble kuttet med 10 mill. kr i fjor høst, så var ikke det på grunn av Fremskrittspartiet som fremmet det forslaget; det var på tross av Fremskrittspartiet og regjeringen. Og det er flott at Fremskrittspartiet vil ha et landsdekkende dyrepoliti, men vi vil også ha et landsdekkende politi! Og når politidistriktene er blitt kuttet med 400 mill. kr på to år, går det også ut over nærpolitiet i Finnmark og i Distrikts-Norge for øvrig.

Kommunene, og ikke minst fylkeskommunen, er underfinansiert. For noen skal jo betale skattekuttene til regjeringen – og de betales av elevene i den videregående skolen i det fylket i landet som strever mest med gjennomføringen. For der skal det kuttes. Skattekuttene betales også av dem som er avhengige av båt og ferge i hverdagen, og av sjømatimportører, som er avhengige av bedre fylkesvei for å få sendt ut varene sine.

Regjeringen har ennå til gode å dokumentere at deres skattekutt bidrar til nye arbeidsplasser, rett og slett fordi den sammenhengen ikke finnes. Men det er et uomtvistelig faktum at når mer penger går til skattekutt, blir det mindre penger til å utvikle skole og helse og fylkeskommunale transporttjenester for framtiden. Det er vel ikke noe samfunnsområde som er unntatt fra regjeringens sentraliseringspolitikk. Før valget i 2013 lovet Høyre og Fremskrittspartiet å realisere en rekke konkrete samferdselsprosjekter i Finnmark. Torsdag er det siste sjanse til å levere, og jeg forventer at valgløftene innfris.

Sentraliseringen ser vi også på kulturfeltet. Sametingets budsjett er kuttet flere år på rad, og ikke bare er Kulturløftet forlatt, men flere av de offentlige kronene følger også private givere – og rikinger flest bor ikke i Nord-Trøndelag eller i Finnmark. Så mens kulturministeren slåss for proffboksingens usle kår i Norge, blir ventelisten for nye kulturprosjekter lengre og lengre. Der står Saemien Sijte på Snåsa, Beaivvás samiske teater, Dansearena nord og kvenmuseet i Vadsø. Alle disse prosjektene har til felles at de ikke i vesentlig grad drar kommersielle inntekter gjennom tv-reklame eller private sponsorer. Det er derfor vi trenger en kulturpolitikk, en ny regjering og en ny kulturminister som er like opptatt av kultur og av kulturlivets utviklingsmuligheter i hele landet som av proffboksing.

Finnmark er mulighetenes fylke, og nå trenger vi en regjering som ser det, og som vil spille på lag for å ta mulighetene i bruk.

Heidi Nordby Lunde (H) [18:38:30]: Da Sykehuset Østfold bestemte seg for å gjøre operasjonsdriften mer effektiv, trakk de lærdom fra andre store bedrifter, både private og offentlige. Uten å øke bevilgninger, drive rovdrift på ansatte eller innføre bemanningsnormer doblet de antall gastrokirurgiske inngrep og er i dag en av de mest effektive kirurgiske avdelingene i landet. De jobber smartere og bruker ressursene bedre.

Siden 2013 har regjeringen Solberg gitt 18 mrd. kr i skattelette. Samtidig er sykehuskøene redusert med 56 000 pasienter og ventetiden for rusbehandling redusert med 40 pst. Dersom man prioriterer riktig og bruker ressursene bedre, er det ingen motsetning mellom skattelette og velferd.

Arbeiderpartiet må gjerne mene at offentlig sektor skal drives dyrere og dårligere og finansiere dette ved å reversere regjeringens skatteletter, men i tillegg til lengre ventetider for vanlige folk til helsehjelp, så sender Arbeiderpartiet da en ukjent skatteregning til norsk næringsliv. Dette rimer svært dårlig med representanten Gahr Støres innlegg tidligere i dag, om viktigheten av å skape nok arbeidsplasser og trygge arbeidsplasser. For når Høyres skattepolitikk angripes, slik vi akkurat så, angripes samtidig norskeide arbeidsplasser rundt om i hele landet – bedrifter som må betale formuesskatt uavhengig av om de går med overskudd eller ikke, fra Stensli Gjenvinning i Brumunddal til Rauma Ullvarefabrikk på Røros, Brunvoll innen maritim industri i Møre og Romsdal og Aas Bryggeri i Drammen.

De ti prosent rikeste betaler rundt 38,7 pst. av personskatten i Norge. Tar man vekk formuesskatten, vil de fortsatt betale 38 pst. De med den sterkeste ryggen bærer – og skal bære – den tyngste børen, også uten formuesskatt. Men Arbeiderpartiet er altså mer villig til å knekke ryggen på norskeide bedrifter i hele landet enn å gi opp retorikken om mye til dem som har mest fra før. Så når Arbeiderpartiet snakker om aktiv næringspolitikk, bør norske bedrifter lytte. Blir de ikke nevnt som en direkte mottaker av subsidier, er det deres arbeidsplass som må betale for de andre.

Apropos ukjent skatteregning: Representanten Hadia Tajik lovet i Politisk kvarter i dag at Arbeiderpartiet skulle levere et saldert alternativt budsjett. Alle gode ting er tre, for i 2014 regnet de tre milliarder feil på statsbudsjettet, mens i fjor bommet de bare på inndekningsforslagene. Så det ville jo vært forfriskende å få et korrekt saldert budsjett fra et parti som snakker så mye om økonomisk ansvarlighet.

Arbeiderpartiet i regjering hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noen gang har hatt, med en rekordhøy oljepris og full gass i økonomien. Likevel økte sykehuskøene, og det ble 15 000 flere fattige barn med en rød-grønn regjering som skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk.

Og hva med trygge arbeidsplasser? Ifølge SSB tilfalt hele sysselsettingsveksten i perioden 2008–2013 utenlandsk arbeidskraft. De arbeidsplassene Arbeiderpartiet skryter av å ha skapt, har ifølge LOs sjeføkonom, Stein Reegård, bidratt til å presse nordmenn ut av arbeidsmarkedet.

To uker før regjeringen Solberg tok over i 2013, kunne vi lese på forsiden av Dagens Næringsliv at norsk økonomi var på vei fra full gass til halv fart. Vårt Land skrev samtidig at «Ernas nye regjering arver forfallsbombe», og arbeidsledigheten var allerede stigende. Dette var arven etter åtte år med rød-grønn regjering.

Lederskap handler om å begynne å gjøre noe mens man ennå har handlingsrom til det. Den forrige regjeringen gjorde altså ingenting for å gi Norge og norsk næringsliv flere ben å stå på da de hadde muligheten. Hvorfor i all verden skal vi tro på dem nå?

Da Høyre og Fremskrittspartiet tok over i 2013 hadde vi – sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti – en endringsagenda fra første dag. Til tross for halvering av oljepris, til tross for historisk høy migrasjon, til tross for forfallsbomber og etterslep: Solberg-regjeringen har levert på alle de utfordringene som har møtt den, og enda litt til. Samtidig investeres det i vekstfremmende tiltak, som kunnskap, forskning, innovasjon og samferdsel. Dette styrker bedriftenes konkurranseevne og bidrar nettopp til å skape flere og trygge jobber. Det siste Norge trenger nå, er reverseringer av nødvendige strukturelle reformer og endringer, og det håper jeg norsk næringsliv vet, og til neste år skal vi sørge for at velgerne vet det også.

Dag Terje Andersen (A) [18:43:10]: Det har vært interessant å følge både trontalen og debatten her i dag. Så langt synes jeg vi har fått bekreftet det som ganske åpenbart er Høyres strategi for tida, at PR-rådgiverne har sagt at det er viktig at en visker ut forskjellene i politikken, på samme måte som vi ser det i Høyres forslag til partiprogram, at en prøver å tone ned uenigheten i norsk politikk. Stadig hører vi uttrykket «men det er vi jo alle enige om», men sjelden har det vært så stor uenighet om realitetene i politikken som nå.

Det er påfallende at Kongen i trontalen fire ganger nevnte den norske modellen, og det er vi veldig glad for. Han sa f.eks.:

«Vår norske modell kommer fremover ut i tøffere farvann.»

Men realiteten er jo at det er nettopp når det er tøft farvann, at den norske modellen er på sitt beste. Det er da den norske modellen viser sin styrke, fordi vi blir gode til omstilling og til å møte felles utfordringer. Men det som er utfordringa i dag, er at finansminister Siv Jensen ti ganger i sitt landsmøteforedrag i 2013 gikk til angrep på den norske modellen. Det er altså nå ikke brottsjøene som er problemet; det er mannskapet – eller for å holde seg til sjømannsspråket: Det er ikke været som er utfordringen, vi ser tendenser til mytteri, og kapteinen på skuta lar det skje ved stadige angrep på den norske modellen. Vi ser at den økonomiske politikken, at skattepolitikken, med en skattelette til, stort sett, de rikeste, øker forskjellene og svekker finansieringen av velferdsstaten, men det er kanskje aller tydeligst når vi ser hvem som får skatteøkning: Hvis en bor i Svarstad og arbeider i Larvik – da synes regjeringa en skal betale mer skatt. Eller hvis en blir arbeidsledig og får sluttvederlag – da synes regjeringa en skal betale mer skatt.

Vi ser det i samarbeidsmodellen, der partene i arbeidslivet åpenbart i langt mindre grad høres. Et veldig godt eksempel på det var arbeidsmiljøloven, der det ikke var samarbeid mellom partene i det hele tatt, de fikk forslaget sendt på høring. Det samme har vi sett i sysselsettingspolitikken, der regjeringa kunne betjent seg av mange gode råd fra partene i arbeidslivet, slik som de til slutt gjorde, da de ble tvunget til å forandre permitteringsregelverket etter altfor lang tid. Og vi ser det i velferdspolitikken. Det er kutt i barnetillegget for uføre, kutt på over 1 mrd. kr i dagpengene til folk som blir arbeidsledige. Det er et permitteringsregelverk som kom altfor seint, og der endringen var for liten, og det er kutt i tiltaksplasser når ledigheten vokser. Alt sammen er eksempler på det motsatte av det som vi tenker på med den norske modellen.

Regjeringa sa i trontalen:

«Samfunnet må gjøre omstilling lettere for den enkelte gjennom omskolering, sikring av inntekt og hjelp til å finne ny jobb.»

Det er godt sagt, men det er bare det at det er ikke det de gjør. Istedenfor å gi støtte til omskolering, sier regjeringa nei til å kunne bruke bedriftsintern opplæring som et konjunkturvirkemiddel i en periode da mange bedrifter ber om nettopp det: La oss få lov til å utdanne arbeidsfolka våre, slik at vi står enda bedre rustet når markedet kommer tilbake!

Vi ser at når det gjelder sikring av inntekt, var, som jeg allerede har nevnt, noe av det første regjeringa gjorde da den varslet økt ledighet – og det var altså før oljeprisen falt – å kutte i dagpengene til de arbeidsledige. Og når det gjelder hjelp til å finne ny jobb, har vi altså under denne regjeringa for første gang i historien opplevd en regjering som varsler økt ledighet, men som samtidig reduserer antall tiltaksplasser.

Så i trontalen blir det sagt mye bra, men problemet er at det er jo ikke det som blir gjort. Det vi ser, er en regjering som har lært av sine svenske partikolleger at en må høres litt sosialdemokratisk ut for å bli valgt, men i den politikken som blir gjennomført, ser vi det stikk motsatte. Regjeringen blinker til venstre, men svinger til høyre, og det er rett og slett trafikkfarlig.

Margunn Ebbesen (H) [18:48:22]:Da de borgerlige partiene vant valget i 2013, lovet vi landet en ny kurs. Velgerne var tydelige – de hadde fått nok av at våre kjære unger gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, og de ville ha slutt på ytterligere vekst i helsekøene. Disse tre årene i regjering viser at vi leverer – til beste for innbyggerne i hele landet. Regjeringen har tredoblet satsingen på videreutdanning, og nå får over 50 000 lærere muligheten til videreutdanning de kommende ti årene. Det er 56 000 færre som står i helsekø. Det betyr noe hvem det er som styrer landet vårt.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, med vår statsminister Erna Solberg i front, har også styrt landet trygt gjennom utfordringene vi visste ville komme på et eller annet tidspunkt på grunn av vår oljeavhengige økonomi. Oljeprisen er nå mer enn halvert siden regjeringen overtok. Mange rammes av ledighet, spesielt på Sør- og Vestlandet, men regjeringen har tatt i bruk målrettede tiltak for å skape aktivitet og jobber i de regionene og bransjene som er hardest rammet av oljeprisfallet. Og nå viser nye tall at det har begynt å snu: Ledigheten er på vei ned, og arbeidsgiverne planlegger å ansette flere. Regjeringens helhetlige politikk hjelper hele landet og hele befolkningen.

I mitt hjemfylke går det veldig godt, selv om en ikke skulle tro det når en hører på arbeiderpartifolk nordfra. De fortsetter dessverre med sin skremselspropaganda. Det er enorm produktivitet i næringslivet i Nordland, og nye eksporttall for august plasserer Nordland på tredjeplass i landet i eksportinntekter. For første gang var eksportverdien på over 3 mrd. kr på én måned i Nordland, og det var høyest eksport av fisk, metaller og elektrisk utstyr som utgjorde denne veksten, og best av alt: ledighetstallene fortsetter å gå ytterligere ned her.

Nordland har store havområder hvor vi i langt større grad kan kombinere tradisjonelt fiske og havbruk med olje- og gassutvinning, og ikke minst har vi et reiseliv i vekst. Det registreres at de sikkerhetspolitiske utfordringene i verden gjør at Norge av mange anses som et trygt land å feriere i. Denne sommeren meldes det om en eksplosjon av turisme i Lofoten og Vesterålen. Bare i Lofoten meldes det om 9 000 overnattingsdøgn, og dette bildet kan ytterligere forsterkes med regjeringens politikk.

Den enorme satsingen som regjeringen har gjort på samferdsel, vises godt i mitt hjemfylke. Når jeg nå hører på Nordlandssendingen, kommer det ofte inn trafikkmeldinger om at E6 er stengt på grunn av sprenging. Det er bra, det bygges ny og bedre vei, og det er nettopp det næringslivet etterspør. Varene skal ut på markedet, folk skal komme seg til og fra jobb, og vi må legge til rette for at turistene kan komme seg trygt fram til sine nye, foretrukne reisemål. Etter å ha økt i flere tiår ble vedlikeholdsetterslepet for første gang redusert i 2015, og ytterligere nå i 2016. Det vises rundt omkring i mitt hjemfylke i veibygging at samferdselsbudsjettet er økt med nesten 50 pst., fra 40 mrd. til 60 mrd. kr. Det er nettopp dette næringslivet har etterspurt: bedre og tryggere vei for å frakte varer og mennesker, og selvsagt prioriterer denne regjeringen Nord-Norge når regjeringens andel av veibevilgningene er økt fra 14,6 pst. under de rød-grønne til over 20 pst. nå. Jeg har ikke hørt en eneste fra næringslivet, stor eller liten, som vil juble for å få økt skattene med minimum 10 mrd. kr, som det vil bli med Arbeiderpartiets politikk. Det er ikke det næringslivet behøver for å skape nye arbeidsplasser.

Når vi hører om nye og store tall når det gjelder vold og overgrep mot barn også i Nordland, er det viktig å ha et kompetent politi som kan etterforske disse alvorlige sakene effektivt, men ikke minst sørge for et kompetent miljø som kan ta vare på barna som rammes. Med nærpolitireformen legger vi til rette for et effektivt nærpoliti der folk bor, med kompetente fagmiljøer i hvert distrikt, en politireform som Arbeiderpartiet har stemt for, men Senterpartiet imot. Hva vil skje? Regjeringen har hittil styrket politiet med over 1 000 stillinger, og på torsdag, når statsbudsjettet presenteres, vil det komme ytterligere 300 mill. kr ut til politidistriktene til nye stillinger. Sist, men ikke minst, har vi styrket tiltak for oppfølging av barn som opplever overgrep eller mishandling, og dette styrkes ytterligere i statsbudsjettet som legges fram på torsdag, hvor bl.a. Statens Barnehus tilføres ytterligere 15 mill. kr for neste år. Jeg sender en honnør til våre samarbeidspartier, Kristelig Folkeparti og Venstre, som har bidratt til å løfte fokus på dette viktige området.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:54:00]: Som første taler i dag uttalte Arbeiderpartiets leder Gahr Støre at folk i Europa er sinte. De har ikke arbeid, eller kun deltidsarbeid. Levestandarden går ned, og derfor dukker det opp populistiske partier, hevdet han. Det vil representanten Gahr Støre gjøre noe med. Gahr Støre glemte noe. Det er hans partikolleger som har styrt Europa i store deler av etterkrigstiden, og som har skapt dette sinnet. Folk er nemlig enda sintere over at nasjonalstatene er fratatt styringen, og for at deres egen stemme ikke lenger blir hørt. Så Gahr Støre er egentlig sint på de sinte og også sint på dem som har skapt de sinte, med andre ord, hans egne sosialdemokratiske partivenner.

Populistene som Gahr Støre er sint på, er hans tidligere velgere – velgere som har gitt opp sosialdemokratiet. De har forlatt Gahr Støres politiske venner fordi Gahr Støres venner har sluttet å bry seg. Gahr Støres venner er mer opptatt av det politiske prosjektet. Når velgerne protesterer og forlater Gahr Støres venner, blir de straks omdøpt til populister. De som tidligere stemte på Europas arbeiderpartier, men som føler seg forlatt, er fra et år til et annet gått fra å være sosialdemokrater til å bli populister. Men Gahr Støres sosialdemokratiske venner bryr seg ikke. Sosialdemokratene stigmatiserer sine tidligere velgere og kaller dem populister og forteller dem at de ikke forstår sitt eget beste. Derfor skal vi få enda mer av det de protesterer mot – en antifolkepolitikk for å belære folket.

Og for å understreke det hele, var det interessant å høre på representanten Kolberg som fortsatte i samme sporet, men med enda større indignasjon. Det er altså ikke denne regjeringen som har fått arbeidsløsheten opp i Europa. Det er hans egne partivenner i Europa som har fått arbeidsledigheten opp, fått velferden ned og gjort folk sinte – overalt i Europa har sosialdemokratene styrt og fortalt at bare du får enda mer av det de er imot, blir det bra. Det er det representanten Kolberg forsvarer her.

Så vil jeg snakke litt om Forsvaret. Vi behandler nå langtidsplanen for Forsvaret, og det regjeringen har lagt frem, er tidenes største satsing på Forsvaret – 165 mrd. kr over 20 år. Forsvaret er viktigst av alt, uavhengig av økonomiske konjunkturer. Det har denne regjeringen forstått. Det er derfor viktig når vi nå sitter og forhandler om langtidsplanen, at vi blir enige om denne styrkingen av Forsvaret, og at vi ikke blir opptatt av populistiske seire, men at vi tenker på Forsvaret og forsvarsevnen.

Uavhengig av langtidsplanen ønsker jeg å snakke om de strategiske utfordringene vi står overfor. Vi kan nemlig ikke prioritere alt like høyt, for da gjør vi ingen ting tilstrekkelig. Alle partier må gå i seg selv for å se hva man kan prioritere ned, også innenfor Forsvaret. Hva er ikke viktigst av det vi skal satse på i Forsvaret? Nå kommer protestene overalt mot det som er lagt frem fra regjeringens side. Alle protesterer, og alle er like sinte på langtidsplanen. Men det er fordi noen mener at kysten er viktigst, noen mener at forsvaret i nord mot Russland er viktigst, noen mener at nordområdene er viktigst, noen mener at migrasjonsstrømmen skal stoppes, noen mener cyberforsvaret er det viktigste, noen mener at vi skal være med i internasjonale operasjoner, noen mener at det viktigste er at NATOs 28 land skal forsvares, men hvis alt blir det viktigste, så er vi ikke i stand til å levere på Forsvaret. Vi er nødt til å prioritere det som er aller viktigst – og det gjelder alle partier her i salen. Det er derfor folk er sinte, for de tenker på sine områder, og de mener at det er viktigst.

Hvis vi skal prioritere alt like høyt, kan vi doble forsvarsbudsjettet med en gang, og likevel ikke ha tilstrekkelig, og da er det akkurat som tidligere forsvarssjef Diesen sa, at Norge ikke har råd til å forsvare sitt eget land. Vi er nødt til å prioritere, og da er vi nødt til å samarbeide. Hvis det skal bli fremtiden, må vi faktisk prioritere noe ned og si hva som er viktigst.

Jeg må likevel si at jeg blir litt skuffet over en del generaler og høye offiserer som nå har gått av, som nå protesterer. De har altså sittet i ansvarsfulle stillinger i mange år og har ikke protestert. Med en gang de går av, hevder de at Forsvaret er i oppløsning. Noen har hevdet at vi ikke engang kan forsvare en bydel i Oslo. Men hvis man har styrt Forsvaret i så mange år, og et par år etterpå mener at vi ikke engang kan forsvare en bydel i Oslo, har man faktisk ikke gjort jobben sin. Hvis man ikke har sagt fra at det går så dårlig med Forsvaret, og sitter og styrer, men finner ut det etterpå, når man reiser rundt og holder foredrag, at det går så dårlig, da mener jeg at man ikke har gjort jobben sin.

Jeg vil avslutningsvis si at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om et investeringsfond for materielle investeringer, på 100 mrd. kr, som vil gjøre avkastningen på 2,4 mrd. kr til kun materielle investeringer. Det vil styrke Forsvaret og gjøre forsvarsbudsjettet i stand til det det skal, nemlig sørge for drift, øving og utdanning for soldatene våre.

Statsråd Bent Høie [18:59:15]: Vi forenkler, fornyer og forbedrer Norge. Vi kutter ventetidene i helsetjenesten. Vi bygger ut omsorg med nye plasser samtidig som en hever kvaliteten. Vi øker valgfriheten, og det er pasientens helsetjeneste.

Men helsetjenesten står overfor betydelige utfordringer i årene framover. Antall mennesker over 70 år vil fordoble seg. I tillegg ser vi en gledelig utvikling med nye behandlingsmetoder som kan hjelpe flere lenger, spesielt ved alvorlige sykdommer som kreft. Men noen av disse metodene er mer kostnadskrevende. Det betyr at Norge må bruke mer penger på helsetjenesten framover.

Vi har bevilget mer penger til pasientbehandling ved sykehusene, og vi har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen gjennom våre tre statsbudsjetter enn det de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år. Men penger løser ikke alt. Vi må også fortsette med å få mer helse ut av de pengene vi bruker, og omstille helsetjenesten.

Vi har tatt skritt i riktig retning i pasientens helsetjeneste med pakkeforløp og fritt behandlingsvalg. Vi har fjernet taket for hvor mange pasienter sykehusene kan behandle, og sørget for at sykehusene får bedre betalt for hver pasient. Resultatet er at ventetiden går ned både til og i sykehus. 56 000 færre pasienter står i kø. Bare siste år gikk ventetiden i gjennomsnitt ned med over en uke. Flere får hjelp. Nå har alle alvorlig syke pasienter rett til sin egen kontaktlege i sykehusene.

Tilliten til sykehusene er rekordhøy. Den har økt fra 65 til 74 pst. de tre siste årene, ifølge tillitsbarometeret til TNS Gallup.

Den største sosiale ulikheten i landet vårt er at rusavhengige har en forventet levetid som er 20 år kortere enn for resten av befolkningen. Det er en ulikhet som vi ikke kan leve med. Derfor står regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre sammen om et taktskifte i ruspolitikken. I fjor la vi fram en forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet, med en styrking på 2,4 mrd. kr fram mot 2020. Ventetiden til rusbehandling er redusert med 40 pst., nesten en hel måned. Nå utarbeides det pakkeforløp for rusavhengige og innen psykisk helse. Arbeiderpartiets løfte til mennesker med psykiske helseutfordringer er at de skal reversere pakkeforløpene og frata pasientene rett til fritt behandlingsvalg.

Barn og unges helse varer livet ut. Derfor har vi sørget for en kraftig styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2017 vil kommunene ha 834 mill. kr mer til dette formålet enn de hadde i 2013. Nå bygger vi også ut tilbudet med psykologer og har tilrettelagt for 200 psykologårsverk i kommunene. Og vi følger opp ungdomshelsestrategien.

Innen 2030 vil det være behov for om lag 22 000–30 000 flere heldøgns pleie- og omsorgsplasser. Derfor tar vi gjennom vår eldrepakke et større nasjonalt ansvar for kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen. Derfor tar vi nå halve regningen for nye sykehjem. Kommunenes planer framover viser en tredobling i antall nye plasser hvert år. Men dette er ikke nok. Derfor må kommunene planlegge for flere plasser for å få støtte framover.

Vi er ærlige på situasjonen og har for første gang fått åpenhet om ventelister for sykehjem. Den viser at ni av ti får plass innen 15 dager etter vedtak.

Arbeiderpartiet går igjen til valg på å reversere regjeringens politikk for flere sykehjemsplasser. Da er en tilbake til den politikken som de selv etter valget i 2013 innrømmet at var for dårlig for de eldre. Så valget i 2017 handler om om vi skal fortsette å skape pasientens helsetjeneste med mer valgfrihet og makt til pasienten på bekostning av systemet, der mennesker som er rusavhengige og har psykiske helseutfordringer, får forutsigbare behandlingsforløp, om vi skal fortsette et sterkt nasjonalt ansvar for at kommunene bygger ut nok kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen, om vi skal fortsette å gi et løft for barn og unges helse – eller, som alternativet står for, om pasientens helsetjeneste skal settes i revers, der hensynet til systemet og kommunene skal bety mer enn hensynet til den enkelte pasient og framtidens eldre.

Karianne O. Tung (A) [19:18:03]: Denne debatten har vist oss tydelige forskjeller, og etter å ha hørt representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet er det grunn til å understreke at i Norge lever vi av hverandres arbeid, ikke av andres arbeid. Kvinners deltagelse i arbeidslivet er viktigere for oss som nasjon enn det oljeinntektene er. Vi har lang tradisjon i dette landet for å løse de store oppgavene sammen. Vår styrke ligger i sterke fellesskap og troen på at arbeid er grunnlaget for alt, og at trepartssamarbeidet er avgjørende. Det har gjort oss til verdens beste land å bo i.

De tre siste årene har Norge hatt en regjering som bidrar til å øke forskjellene gjennom å gi skattekutt til dem som har mest fra før, istedenfor å satse på arbeid, utdanning, helse og skole. Én milliard mer til de 50 rikeste i landet istedenfor tidlig innsats i skolen – det er prioritering, det. Det er feil prioritering. Ikke bare øker forskjellene mellom fattig og rik og mellom kvinner og menn, men også mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb.

Det siste året har arbeidsledigheten vokst. Det skjer samtidig som det er stillstand i veksten i nye arbeidsplasser, for mens det under Stoltenberg II-regjeringen ble skapt 355 000 nye arbeidsplasser, skapes det på Høyre og Fremskrittspartiets vakt knapt noen. 25 000 nye jobber, hvorav tre av fire i offentlig sektor, er den laveste sysselsettingen på 20 år. 5 pst. arbeidsledighet er det høyeste antallet arbeidsledige på et kvart århundre. Denne regjeringen er historisk, ja forhistorisk. Norske menn i 20- og 30-årene står ikke med lua i hånda, sånn som besteforeldrene deres gjorde. De står nå med mobiltelefon i hånda og venter på det neste oppdraget. Ingen av Høyre eller Fremskrittspartiets representanter svarer på den utfordringen i denne debatten.

I min hjemkommune, Rissa, har de den høyeste arbeidsledigheten i Sør-Trøndelag, på 4,8 pst. Situasjonen vises godt på kommunens skipsverft, Fosen Yard, hvor oppussingen av Hurtigruta sine skip foregår. På verftet har de nå midlertidige ordninger som gjør at de ansatte bærer midlertidig risiko. De ansatte jobber på kontrakter som gir de ansatte overskudd hvis jobben er i rute – det er flott – men klarer ikke de ansatte å ferdigstille arbeidet på budsjettert tid, må de jobbe for halv lønn. Det er ikke fullt så flott, det er faktisk veldig alvorlig for dem som kjenner på utryggheten for neste måneds lønning.

Dette er verken trygghet for arbeid eller trygghet i arbeid. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi stiller krav, men også viktig at vi stiller opp. I 1933 sa opposisjonspolitikeren Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet i denne salen:

«Man ser hvordan forholdene er. Det mangler ikke på synet i dette tilfellet; men det der mangler hos de borgerlige partier, er viljen.»

Jeg vet at norske politikere ikke bestemmer over internasjonale konjunkturer, men hvilken politikk og hvilken vilje de internasjonale konjunkturene blir møtt med, det betyr noe. I dette tilfellet blir konjunkturene møtt med manglende vilje til å gjøre det som faktisk virker: kunnskapsløft i arbeidslivet, tiltakspakker og tidligere endringer i permitteringsregelverket.

Høyres økonomiske politikk virker kraftig, sa statsminister Erna Solberg på Høyres landsmøte. Ja, jeg er enig i det, den virker kraftig, men kanskje ikke så kraftig til det den var tenkt. Høyres økonomiske politikk med skattekutt er ikke særlig treffsikker for å øke antallet nye arbeidsplasser, det har vi fått svar på, men den økonomiske politikken er veldig treffsikker for å øke forskjellene i Norge. Nesten 20 mrd. kr har denne regjeringen gitt i skattekutt til dem med mest fra før, 50 mill. kr hver eneste dag. En tiendedel av innbyggerne i Norge disponerer nå mer enn 50 pst. av all formuen. Lønningene til dem som tjener mest, øker nesten dobbelt så mye som dem som tjener minst.

Det er nok nå, nå trenger dette landet en ny regjering.

Per Rune Henriksen (A) [19:23:08]: «Norge er et land med store muligheter. Vi har en høyt utdannet befolkning og store naturressurser», sies det i trontalen.

Vi har ikke bare store naturressurser, vi har også gjennom årene ført en politikk som har sikret at disse ressursene er på fellesskapets hender, at høstingen av ressursene kommer hele samfunnet til gode, og vi har bygget et moderne samfunn og en vital industri på grunnlag av våre naturressurser. Dette er en politikk som Arbeiderpartiet vil videreføre.

Ressursene er gitt oss fra naturens side, men eierskap og kontroll er resultat av politiske beslutninger – beslutninger som har blitt fattet etter politisk kamp gjennom tidene, og ved hver korsvei har høyresiden stått på feil side.

I en tid hvor klimaendringer og reduksjon av disse må danne rammer for all politikk, kan vi i Norge glede oss over at nær all vår kraftproduksjon er fornybar og ikke fossil. Vannkraften gir ikke bare lys og varme i de tusen hjem. Den gir også grunnlag for industri og verdiskaping over hele landet. I denne industrien er vi vitne til en formidabel teknologi- og produktutvikling som peker rett inn i et fornybarsamfunn hvor vi fortsatt har industri, verdiskaping og arbeidsplasser.

Denne utviklingen ville vi ikke hatt om vi ikke hadde store mengder kraft til priser som gjør Norge til et attraktivt sted å investere i denne typen industri. Dette er konkurransefortrinn som må forsvares og videreutvikles.

Fellesskapets eierskap og kontroll over vannkraften og over transmisjonsnettet sikrer at det er samfunnets behov og prioriteringer som styrer utviklingen.

Høyresiden i norsk politikk er ikke opptatt av at fellesskapet skal ha eierskap og kontroll. Fra Høyre har vi tidligere hørt at de vil avskaffe hjemfallsretten. Det møtte så stor motstand at det ikke ble vedtatt. Nå hører vi fra Høyres programkomité at de vil privatisere Statkraft – en delprivatisering, som de sier – hvor hjemfallsretten skal sikres, og kontantstrømmen av norsk vannkraft skal gå til staten. Realismen i denne kombinasjonen blir ikke drøftet, selvsagt, det er kort og godt en umulighet.

Dagens eierskapsbegrensninger i vannkraftproduksjonen tilsier at et vannkraftanlegg skal ha minst to tredjedeler offentlig eierskap. Statkraft eier 36 pst. av produksjonskapasiteten i norsk vannkraftproduksjon. Dersom Statkraft blir delprivatisert, betyr dette at de må betraktes som private eiere og må dermed selge seg ned, til offentlige eiere. I teorien kan kommuner og fylkeskommuner kjøpe, men vi forstår alle at det ikke er realistisk med dagens kommuneøkonomi. Delprivatisering av Statkraft og fortsatt offentlig eierskap til vannkraftproduksjonen framstår dermed som Ole Brumm-politikk, ja til begge deler, men helt urealistisk.

Resultatet vil bli et enormt press på de eierskapsbegrensningene vi har, og dermed på hele ideen om at vannkraftressursene tilhører det norske folk. En oppheving av regelen om to tredjedeler offentlig eierskap vil legge denne sektoren åpen for sterke og hovedsakelig utenlandske finanskapitalinteresser. Dette er et resultat høyresiden har flørtet med tidligere. Slik sett framstår forslaget om delprivatisering av Statkraft mer som en ulv i fåreklær.

Mer alvorlig enn et programforslag i et parti som forhåpentligvis sitter i opposisjon etter neste valg, er de forslag som kommer fra regjeringen. Vi har nå til behandling et forslag om at vi skal tillate privat eierskap i utenlandskablene. Om forslaget vedtas, vil det åpne veien for private kapitalinteresser til å ta eierskap i infrastruktur som er viktig for vår energisikkerhet, og hvor inntektene i dag brukes til å redusere nettleien for kundene i det norske nettet. Bare de siste tre kjente regnskapsår har fortjenesten fra våre utenlandsforbindelser vært på 2,25 mrd. kr, som har blitt tilbakeført til fellesskapet gjennom lavere nettleie. Om vi ser på enkeltkabler, kan vi trekke fram NorNed-kabelen, som siden oppstart i 2008 har gitt bruttoinntekter på 2,59 mrd. kr, hvorav 590 mill. kr har blitt tilbakeført til fellesskapet.

I likhet med Høyres programforslag om delprivatisering av Statkraft har dette lovforslaget ingen vurdering av konsekvensene endringen vil få – for nasjonalt eierskap og kontroll, for fellesskapets inntekter, for kundene i kraftsystemet, for vår industri, for sysselsetting og verdiskaping rundt i landet. Dette er underordnede hensyn for partier og en regjering som har allergi mot at fellesskapet skal eie noe som gir inntekter.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk som sikrer fellesskapet eierskap og kontroll over våre naturressurser, som sikrer en bærekraftig høsting av ressursene, og som gir verdiskaping i Norge. Vi vil ikke tukle med våre vannkraftressurser, vi vil ikke privatisere våre utenlandskabler, vi vil gå imot privatisering av Statskog, vi sier nei til evigvarende fiskekvoter. Vi vil kort sagt gå imot et salg av Norge.

Statsråd Monica Mæland [19:28:19]: Norge er et land med store muligheter. De siste 10–15 årene har vi hatt en ekstra sterk medvind, spesielt som følge av veksten i petroleumsrettet industri.

Samtidig har vi lenge vært klar over behovet for omstilling, og at vi er sårbare. Det kraftige oljeprisfallet vi har opplevd de to siste årene, har framskyndet og forsterket dette behovet. Dette er en krevende situasjon for mange, både for dem som mister jobben, for familiene og for lokalsamfunn langs kysten. Vi må ta inn over oss at færre skal jobbe i denne næringen framover.

Likevel skal ingen være i tvil om at petroleumsnæringen kommer til å være veldig viktig i norsk økonomi i mange år framover. Det er veldig bra at industrien nå vinner kontrakter i forbindelse med bl.a. utbyggingen av Johan Sverdrup. Det viser at arbeidet med å få ned kostnadene gir resultater. Vi er igjen konkurransedyktige. Bildet av norsk næringsliv er også sammensatt, og selv om mange bransjer har det tøft om dagen, ser vi at andre næringer går veldig bra.

Vi har holdt orden i norsk økonomi og sørget for stabile rammevilkår for næringslivet. Vi ser også at flere krefter trekker den økonomiske veksten opp: Styringsrenten er en halv prosent, og lave renter bidrar til å holde konsum og investeringer oppe. Mange eksportbedrifter nyter godt av en svekket krone og moderate lønnsoppgjør, særlig innenfor fiskeri og havbruk, reiseliv og i prosessindustrien. Det er positivt, men Norge er likevel langt fra ferdig omstilt.

Når jeg reiser rundt i landet og besøker bedrifter og får tilbakemeldinger, er de veldig tydelige. De ønsker at vi skal gjøre mer av det vi allerede gjør. Vi har en skattepolitikk som gjør at det lønner seg å jobbe, spare og investere, og der det private norske eierskapet styrkes. For det viktigste vi kan gjøre i en tid med omstilling, er å stimulere i privat, konkurranseutsatt næringsliv.

Vi satser på samferdsel, fordi folk, varer og tjenester må raskere fram. Det er viktig for næringslivet i hele landet. Og ikke minst, denne regjeringen har siden vi overtok i 2013, satset sterkt på forskning og innovasjon. I statsbudsjettet for 2016 er det bevilget nærmere 2,4 mrd. kr mer til næringsrettet forskning og innovasjon enn i 2013.

Vi satser på landsdekkende generelle ordninger, slik at innsatsen rettes dit behovet er størst, og de beste prosjektene får støtte. Vi styrker ordninger som vi vet har god effekt. SSB har analysert effekten av Innovasjon Norges og Forskningsrådets virkemidler. Analysen viser at vi har satset på de virkemidlene som treffer best.

I 2015 ga Innovasjon Norge tilsagn om nær 1,8 mrd. kr til bedrifter på Sør- og Vestlandet, finansiert over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. Dette utgjorde 49 pst. av midlene. Det viser at ordningene spesielt treffer regioner med særskilte omstillingsutfordringer.

For å lykkes med omstilling av økonomien må vi ha med oss de etablerte bedriftene, men vi må også legge til rette for nye. Vi trenger flere gründere med vekstambisjoner. Det handler rett og slett om å skape nye arbeidsplasser.

Denne regjeringen har satset på gründere fra dag én. Vi har styrket ordninger som hjelper gründere i startfasen, som øker og bidrar til kompetanse, og som legger grunnlaget for mer gründerkultur i Norge. Derfor la vi også i fjor høst fram vår gründerplan Gode ideer – fremtidens arbeidsplasser, med over 400 mill. kr ekstra til gründertiltak som nå gjennomføres.

Det største vekstbidraget på kort og mellomlang sikt vil likevel komme fra det etablerte næringslivet. Det er derfor avgjørende at vi lykkes med å legge til rette for omstilling i våre eksisterende bedrifter. Derfor jobber regjeringen nå med en industrimelding.

Vi vet at norsk industri står overfor store endringer. Bedriftene må i større grad finne lønnsomhet utenfor petroleumssektoren. Samtidig vil ny teknologi prege og endre industribedriftene. Og ikke minst skal vi gjennom et grønt skifte.

Vi har en stolt industrihistorie i Norge. Vi vet at omstilling ikke er noe nytt for bedriftene. Hvis en skal overleve som bedrift i en liten og åpen økonomi, må en greie nettopp dette. Men det som er nytt denne gangen, er at alt skjer i et ekstremt tempo. Det er mange trender som treffer oss samtidig.

Vi ser at regjeringens næringspolitikk virker. Det er også tilbakemeldingen jeg får fra bedrifter landet rundt. Takket være et omstillingsdyktig norsk næringsliv, mange hardtarbeidende ansatte, gode rammebetingelser og offentlige virkemidler skal vi få dette til, selv om det tar litt tid.

Gunn Elin Flakne (A) [19:45:47]: Foran valget i 2013 lovet Høyre en kursomlegging av arbeidslivspolitikken. Ja, Høyre skulle sågar bli det nye arbeidspartiet. Noe av det som skulle endres, var at adgang til midlertidige ansettelser skulle gjøres enklere for bedriftene, dog bare ved kortvarige behov. Ja, vi fikk en kursendring, for det som skjedde, var at det i praksis ble et frislipp av midlertidighet, og ikke uventet har kritikken vært sterk.

Høyre og Fremskrittspartiet løfter fremdeles fram budskapet om at faste ansettelser fortsatt skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. De sier: Stol på oss. Det er liten grunn til å stole på Høyre og Fremskrittspartiet i kampen for faste ansettelser. Det er bare å se på resultatene etter endringene i arbeidsmiljøloven, som kom i fjor. Disse endringene har nå virket omtrent et år, og vi kan ikke se bort fra de fakta og tall SSB nå har lagt fram. Antall midlertidig ansatte har økt betraktelig i 2016. I fjor var i underkant 8 pst. av arbeidstakerne i Norge midlertidig ansatt. I andre kvartal i år hadde andelen steget til 8,8 pst. Det er det andre kvartalet på rad med økning, etter at nivået holdt seg jevnt de siste fire årene.

Det som gjør meg mest urolig, og det som gjør arbeidsfolk utrygge, er at samtidig med denne økningen ser vi at sysselsettingsgraden går ned. Den springbretteffekten som høyresiden sa vi skulle få fra midlertidighet til fast ansettelse, advarte vi mot og tvilte på, og vi ser heller ingen springbretteffekt. Som Arbeiderpartiet og mange flere, også fagbevegelsen, påpekte: En svekkelse av retten til faste stillinger vil ikke gi flere jobb, snarere tvert imot. OECD anbefalte lenge bruk av midlertidighet, og mange land har prøvd det ut, men det har man gått bort fra. Hvorfor det? Jo, fordi det ikke virker. Med all den dokumentasjonen vi nå har på hva midlertidighet har gjort med arbeidslivet i flere land, forundrer det meg at ikke Høyre og Fremskrittspartiet skjønner konsekvensene av det.

Midlertidighet avler bare mer midlertidighet. Fremskrittspartiets og Høyres politikk virker stikk motsatt, og det er på tide at de innser det selv. Det handler om trygghet for arbeid, og det handler om trygghet i arbeid. Norge trenger en ny regjering.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:49:13]: På et nettsted for barn om den grenseløse jordkloden forteller barn fra forskjellige land hvordan klimaendringene påvirker dem, og hvordan de jobber for å stoppe og tilpasse seg de negative klimakonsekvensene. De er opptatt av hvordan vi skal kutte utslippene, hvordan leve med daglige klimaendringer og hvem som betaler for utslippene. Vi som voksne må lytte og gi anerkjennelse til disse barna. Vi har et stort framtidsansvar, og jeg velger å være en utålmodig optimist.

Vi har fått på plass Paris-avtalen, og det er stor enighet i Stortinget om at det må målrettet handling til. Det er tatt sjumilssteg, men flere viktige steg gjenstår. I noen generasjoner har vi ukritisk bygd vår vekst og velstand på å forrykke klodens karbonbalanse, først fordi vi ikke visste, deretter fordi vi visste, mens mange ikke ville vite det. Nå handler verden i tolvte time. Paris-avtalen var et gjennombrudd, der tidligere klimasinker kom ombord. President Obama tok sjumilssteg på vegne av sitt folk. Det er å håpe at han ikke får en etterfølger som kaster sjumilsstøvlene.

Tilbake til egen hverdag og det å feie for egen dør: I klimapolitikken er det å være en internasjonal pådriver viktig, men feier vi ikke for egen dør, svekkes internasjonal troverdighet.

Vi har opplevd en nedgang i oljenæringen og i petroleumsbasert industri. Vi må bruke den ledige, kunnskapsfylte arbeidskraften til en storstilt satsing på fornybar energi. Norge har alle muligheter!

I motsetning til noen av de andre miljøpartiene på Stortinget sier imidlertid Kristelig Folkeparti at petroleumsvirksomhet vil være viktig for Norge i flere tiår framover. Omstillingen fra fossilt til fornybart må komme og kommer.

Det Kristelig Folkeparti vil kjempe imot, er å starte petroleumsvirksomhet i særlig sårbare områder, som utenfor Lofoten, Vesterålen, Senja og Mørebankene og i områdene opp mot iskanten. Kristelig Folkeparti vil si klart nei – høyt og tydelig – til alle forsøk på dette. Vi aksepterer ikke at man glemmer inngåtte avtaler. Ettersommerens glipp fra regjeringa var særdeles overraskende og uakseptabel.

Jeg startet innlegget i et barneperspektiv. Vi må gi barna og barnebarna våre klimahåp. I en verden med krig, konflikt, terror, jordskjelv, flom og tørke er det for barna ekstra hardt. De fattigste rammes hardest, og mer enn en halv milliard barn bor i områder med ekstrem flom. Jeg vil allikevel være optimist. Klarer vi å følge opp Paris-avtalen, er vi med på å begrense antall barn som trues av de mest alvorlige konsekvensene i framtida.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:52:31]: Jeg har i dag notert meg at helseministeren har feilinformert Stortinget når det gjelder det såkalte taket for pasientbehandlinga i sykehusene. Jeg håper han kommer opp hit og oppklarer det litt seinere i kveld. Jeg kan jo begynne med å tipse ham om at det var i 2004 at taket ble innført, og så kan han ta det derfra.

Året etter overtok Stoltenberg-regjeringa en sykehusøkonomi i fullstendig kaos. Det tok fem år å få det hele på fote, takket være solid egeninnsats fra sykehusene og den rød-grønne regjeringas oppfinansiering av sektoren. I dette året, altså i 2010, begynner ventetidene i sykehusene å gå ned.

Helsestatistikker omhandler kompliserte forhold. Derfor bør vi som politikere være ytterst varsomme med å bruke statistikk og enkelttabeller til luftige utsagn om oppnådde resultater. Ikke minst må vi ta inn over oss at like viktig som statistikk er den informasjonen som ikke beskrives i tabeller. Dagens Medisin avdekket i vår at et stort antall pasienter står på interne lister i sykehusene, uten at dette synes i noen offentlig statistikk. Helseledere og sykehusleger sto fram og hevdet at presset på sykehusene har ført til at mange pasienter sluses i høyt tempo fra henvisning til første konsultasjon, for så å bli værende i systemet – uten at de kan gjenfinnes i offentlige tabeller. Bare i Oslo universitetssykehus finnes bortimot 60 000 pasienter som ikke kan ses i statistikken, og jeg lurer på: Er dette de 56 000 færre som står i kø?

Nedgang i ventetidene betinger en god IKT-struktur. Stoltenberg-regjeringa startet arbeidet med å få på plass digitale løsninger i helsesektoren – mot innbitt og uforståelig kamp, særlig fra Høyre. Det får være et pluss i margen at partiet nå har besinnet seg, men dette viser med all tydelighet at dagens regjering lykkes først og fremst når man bygger på den forrige regjeringas helsepolitikk.

Med regjeringas egne politiske påfunn, derimot, går det heller dårlig. Høyres store ideologiske privatiseringsprosjekt, det såkalte fritt behandlingsvalg, har kollapset fullstendig og er ikke i stand til å redusere ventetidene med så mye som en time. Erna Solberg snakket før valget om at 20 000 pasienter skulle få behandling i regi av fritt behandlingsvalg. Fasiten fikk vi i vår: 30 mill. kr bare i administrasjonskostnader – og 194 pasienter behandlet. Denne sløsinga med offentlige helsekroner, som går ut på å sluse fellesskapets ressurser inn på kontoene til private helsekonsern, må vi rett og slett få vekk. Så må vi styrke og videreutvikle den reelle retten til å velge behandlingssted, som alle pasienter her i landet har hatt i 15 år gjennom fritt sykehusvalg. Det er fellesskapets helsevesen, de offentlige sykehusene, som hver dag er på plass over hele landet for å gi topp behandling til norske pasienter. Privatiseringsidelogiske byggverk av typen fritt behandlingsvalg duger ikke – det har vi sett med all tydelighet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:55:46]: Representanten Jette F. Christensen brukte uttrykket «absolutely fabulous» i sin replikk til Nikolai Astrup. Det er et uttrykk som passer godt for resultatene denne regjeringen har oppnådd, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, i sykehusene våre. Vi har økt budsjettene mer på tre år enn det de rød-grønne gjorde på sine åtte. Vi har gitt pasientene flere rettigheter, redusert kø og ventetid, og ikke minst har vi løftet fram dem som satt nederst ved det helsepolitiske bordet, personene med problemer innen rus- og psykiatrifeltet. Ventetidene går ned, både for dem som er henvist til sykehusene for behandling, og for dem som faktisk får oppfølging i sykehus. 56 000 pasienter står ikke lenger i kø. Bare det siste året gikk ventetiden i gjennomsnitt ned med en uke. Det går rett og slett ikke an å snakke seg bort fra det.

Ja, vi gjør den offentlige helsetjenesten bedre. Tilliten til sykehusene er rekordhøy. Det viser tillitsbarometeret fra TNS Gallup. Det var faktisk på Arbeiderpartiets vakt at de private forsikringene skjøt fart. Folk trodde ikke at Arbeiderpartiet ville makte å redusere helsekøene. Arbeiderpartiet snakket ikke om sykehus, men lot helseforetakene styre.

Vi fikk vedtatt en nasjonal helse- og sykehusplan som sikrer forutsigbarhet og kvalitet i sykehusene. Her meldte Arbeiderpartiet pass. De ville ikke være med i forhandlinger, ville ikke være et såkalt ansvarlig opposisjonsparti, noe som representanten Micaelsen til stadighet hevder.

Ja, Høyre har tatt på alvor at en del pasienter var misfornøyd med informasjon på sykehusene og kontinuitet i behandlingen. Den 1. september trådte en ny rettighet i kraft: De som har alvorlige sykdommer, får nå rett til kontaktlege på sykehuset.

Det var også helt nødvendig å legge inn et løft for kreftpasienter. Høyre jobbet derfor med et pakkeforløp for kreft, nettopp for å sikre trygg og lik behandling.

Reformen fritt behandlingsvalg ble vedtatt av Stortinget i 2015, mot de rød-grønnes stemmer. Dette er ikke et ideologisk privatiseringsprosjekt, som Arbeiderpartiet hevder, dette er en styrking av pasientenes rettigheter. For oss i Høyre holder det at pasientene er fornøyd med reformen.

Det jeg har snakket om her, er bedre løsninger. Høyre er opptatt av pasientens helsetjeneste. Det er ikke ideologi som skal styre. Det er «absolutely fabulous».

Stine Renate Håheim (A) [19:59:04]:Jeg har hørt at flere har etterlyst at Norge trenger flere bein å stå på, og da har jeg lyst til å si: «Look to Innlandet.» Der har vi industri i verdensklasse, vi har fornybare ressurser i jord og skog, vi har kultur, vi har natur, og vi har et fantastisk reiseliv. Det eneste vi mangler, er en regjering som jobber med oss og ikke mot oss. Vi er bekymret for en regjering som ikke helt skjønner at gardsbrukene i fjellbygdene i Gudbrandsdalen og Valdres faktisk ikke greier å bli større uansett hvor mye regjeringen vil at de skal bli større, og fører en politikk som favoriserer de største brukene, en regjering som vil fjerne viktige virkemidler som priskontroll og konsesjonsloven. Det eneste lyspunktet med regjeringens landbrukspolitikk er at den går på nederlag på nederlag i denne sal.

I et stort fylke som Oppland er vi avhengige av god infrastruktur, og når en kjører oppover gjennom Hadeland eller oppover til Valdres og Gudbrandsdalen, lukter det asfalt – takket være en gigantisk satsing på infrastruktur fra den rød-grønne nasjonale transportplanen. Solvik-Olsen gjør en glimrende jobb som Stoltenberg-regjeringens snorklipper rundt omkring på norske veier, men forskjellen på denne regjeringen og den forrige regjeringen er at de rød-grønne har skjønt at infrastruktur er ikke bare vei og bane. I Oppland er det et skrikende behov for mer digital motorvei, men regjeringen bremser jobbvekst og næringsutvikling når de kutter til bredbåndsutbygging i distriktene.

I Oppland finnes det kreative gründere og noen av verdens beste fagarbeidere, mennesker som har lyst til å bidra til at det blir realisert nye arbeidsplasser. Et av våre viktigste virkemidler har vært de regionale utviklingsmidlene, men det kan hende det var litt for målrettede virkemidler for regjeringen, for der har de også kuttet.

Vi har en regjering som tar Norge i feil retning. Arbeidsledigheten går opp, sysselsettingen går ned. Mens avgiftene til folk flest går opp, går skatten til de rike ned. Det blir flere byråkrater i departementer og direktorat, men færre kompetansearbeidsplasser i distriktene. Staten reduserer eierskapet til arvesølvet, og forskjellene i landet blir større. Med denne regjeringen blir det altså mer av det vi vil ha mindre av, og mindre av det vi vil ha mer av, og derfor fortjener både Oppland og Norge en ny regjering.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [20:01:58]: I integreringspolitikken er det bred enighet om at det viktigste er å legge til rette for at de som kommer til Norge, raskt skal lære seg språk. Det er nøkkelen for å komme inn og fungere godt i både utdanning og arbeid. Målet må være at man kan forsørge seg og sine og bidra i samfunnet på lik linje med oss andre. Skal dette målet kunne realiseres, må rammebetingelsene legges til rette fra vår side. Det betyr i praksis at språkopplæring må styrkes allerede i mottaksfasen. Det er derfor med undring vi ser at regjeringen egentlig ville svekke denne satsingen, slik regjeringen foreslo i integreringsmeldingen. Dette ble heldigvis stoppet i Stortinget nettopp fordi målsettingen er både verdi- og kunnskapsbasert.

Det må være en sentral oppgave for Stortinget å legge til rette for at passiviteten i norske mottak brytes. Voksne mennesker som kommer hit, ønsker å starte livet på ny for seg og sin familie. Da kan motivasjonen være på topp av både lettelse og takknemlighet samt et ønske om ikke å være til bry. I dag går tusener av friske voksne i måneder og år uten å komme videre i Norge. Det dreper motivasjon og initiativ og skaper framtidige sosialklienter og såkalte navere. Integrering og sysselsetting er vanskelig nok om vi ikke skal forsterke utfordringene. Kristelig Folkeparti mener at vi må kunne se nærmere på disse forholdene for å sikre vårt felles bærekraftige velferdssamfunn. Nyere forskning viser at passiv venting i mottak kraftig reduserer muligheten til å komme i arbeid etter at man har fått innvilget asyl.

En vei framover kan være å prioritere raskere bosetting, det kan bryte passivitet tidligere. Vi har sett at gjennom 2014 har kommunene gjort en kjempejobb og bosatt og rigget for ytterligere inkludering. Nå handler det kun om å følge opp med prioritering fra regjeringens side. I dette arbeidet må det sørges for gode muligheter til frivillig engasjement og innsats fra frivillige og ideelle lag og organisasjoner. Det er vanskelig å finne bedre integreringsarenaer enn det. Det frivillige Norge står klart til å bidra.

En annen vei er at det må bli enklere å få midlertidig arbeidstillatelse mens man venter på å få saken avklart. I regjeringens forslag i integreringsmeldingen foreslår man å fjerne kravet om gjennomført asylintervju, det monner dessverre lite, og de rigide kravene til identitetsavklaring utelukker mange fra arbeidslivet. Oppfordringen fra Kristelig Folkeparti er derfor klar: Bryt passiviteten i mottak, involver frivilligheten mer i både mottaksfase og senere, og senk terskelen for midlertidig arbeidstillatelse. Det mener vi at man kan gjøre uten å endre de strenge vilkårene for oppholdstillatelse, og det vil være en bedre investering både i arbeidsliv og i samfunnsliv for framtiden.

Karin Andersen (SV) [20:05:08]: Norge er et land som har unike muligheter, men dessverre brukes de ikke av denne regjeringen. Økt arbeidsledighet og økte farlige klimautslipp må møtes med framtidsrettet satsing, ikke med mer avhengighet av olje eller skattelette til velstående, for ingen av delene hjelper oss inn i framtida. Utfordringer med millioner av mennesker som flykter fra krig og konflikt, kan ikke løses ved at rike land som Norge er med på å stenge grensene og ser mellom fingrene når det gjelder brudd på folkeretten. Dette tar oss ikke i riktig retning. Forskjeller er som gift i et samfunn, og det ødelegger økonomien. Vi gjør det bedre økonomisk hvis forskjellene blir mindre. Derfor trengs det en ny skattereform som gir betydelig lavere skatt på vanlige og lave inntekter og høyere skatt til dem som har formuer og høye inntekter – tvert imot det regjeringen gjør.

Det trengs en ny politikk mot fattigdom. Man må f.eks. øke barnetrygden, fordi det å holde folk i fattigdom verken skaper helse eller får noen i arbeid – det skaper håpløshet, sykdom, frykt og knapphet. Et arbeidsliv med flere midlertidige ansettelser og mer utrygghet skaper ikke den innovasjonen og den deltakelsen vi trenger for å fortsette den gode produktivitetsøkningen som har vært i norsk arbeidsliv de siste tiårene. Vi må få tilbake lover som tar vare på den viktigste ressursen landet har, nemlig arbeidskraften. Vi trenger en ny boligpolitikk som tar hensyn til dem som ikke har bolig, som trenger bolig, og som ikke gir store skatteletter til folk som låner penger til bolig nr. 1, 2 og 3, og spekulerer og gjør at prisene øker.

Vi må ta kontroll over og fjerne de rikes sugerør ned i fellesskapets skattepenger når det gjelder privatisering av velferd og omsorg – alle de pengene skal gå til f.eks. barnevern eller eldreomsorg. De som gjør jobben i disse viktige yrkene, har jammen krav på en skikkelig pensjon de kan leve av, og ikke at pengene går til utbytte i bedrifter. Mange av disse bedriftene har plassert seg i skatteparadis, der det unndras hundrevis av milliarder kroner som vi kunne bygd velferd for. Regjeringen har ikke noe svar på dette, de har ikke engang nevnt det i sin trontale.

Stein Erik Lauvås (A) [20:08:29]: Trontalen innledes med at det er små forskjeller i Norge, og at vi har like muligheter og rettigheter når det gjelder f.eks. utdanning og helsehjelp. Det har vært og vil være en styrke når vi skal bygge landet og velferden også i årene som kommer. Men saken er jo den at denne regjeringen bidrar litt hver dag til at forskjellene i Norge øker, og det har denne regjeringen gjort siden den tiltrådte for tre år siden. Forskjellene blir større. De som har mest fra før, får mer. Forskjellene blir større mellom dem som har jobb, og dem uten jobb. Forskjellene blir større mellom dem som har en fast jobb, og dem som bare får midlertidige ansettelser. Vi ser forskjellene øke mellom by og land og der hvor sentraliseringspolitikken er sterk.

Askim er ikke stor nok for regjeringen. Derfor står de nå i fare for å miste sitt skattekontor og statlige arbeidsplasser, som skal sentraliseres vekk fra Askim. Høyre-ordføreren der er ikke imponert – og det er ikkehva velgerne i Indre Østfold ble lovet i 2013.

Så fortsetter regjeringen med å vise til at vi trenger flere arbeidsplasser i privat sektor. Det er vi svært enige om, men da framstår det jo som svært lite troverdig når Høyre og Fremskrittspartiet slår til med flyseteavgifter som effektivt fjerner opp mot 1 000 arbeidsplasser i privat sektor bare i Østfold, beregnet opp mot 4 000–5 000 på landsbasis. Det er nesten så man ikke tror det. Og det trodde vel heller ikke velgerne i Østfold i 2013 da Høyre og Fremskrittspartiet løp rundt i fylket og lovet bort en næringspolitikk som ville føre til sterk vekst i antall arbeidsplasser.

Fremskrittspartiet, partiet for sterk nedsettelse av avgifter, står nå bak og støtter sterkt en avgiftsøkning som fjerner tusenvis av private, lønnsomme arbeidsplasser landet rundt. Dette er ikke omstilling. Det er elendig politisk håndverk.

Regjeringen har ikke prioritert Østfold, for å si det forsiktig. Denne regjeringen har prioritert 20 mrd. kr i året i såkalt dynamiske skatteletter, mest for Norges aller rikeste, og vi ser ingen økning i antall arbeidsplasser i Østfold med denne politikken, slik som det ble lovet. Høyres og Fremskrittspartiets representanter her i dag mener derimot at det er «fantastisk» at Norges rikeste får 20–30 millioner i skattelette, mens vanlige folk blir avspist med 2 000–3 000 kr.

Muligens er de «punch-drunk», hele regjeringen, og da tenker og handler man jo ikke klart. Det har jo statsministeren selv sett og opplevd på nært hold. Og kanskje er det derfor vi ikke får noen tydelige svar fra denne regjeringen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [20:11:39]: Vi er glad for at et samlet storting har vedtatt Barnas transportplan, etter forslag fra Kristelig Folkeparti, en plan som skal ivareta barn og unges trafikksikkerhet når framtidens transportplaner utformes.

Transportsystemet er viktig for å ivareta hensynet til barn og unge bedre enn i dag. En trygg oppvekst krever at barnas behov veier tungt når framtidens transportløsninger utformes. Alle barn skal ha rett til en trygg skolevei, og plikten til å gå på skole må følges av en rett til å komme trygt til og fra skolen. Et samfunn som er bra for barna, er bra for oss alle, og vi gjør ikke dette for oss selv, vi gjør det fordi vi skylder disse barna en best mulig start på livene sine. Jeg vil hevde at det er en av våre aller viktigste oppgaver som politikere.

Den siste tiden har det kommet urovekkende signaler fra flere partier, faktisk også fra Høyre, hvor man i et nytt forslag til partiprogram tar til orde for å åpne for å fjerne barnetrygden helt samt å endre den statlige kontantstøtten. I VG 12. september i år går Kristin Vinje inn for å «styrke arbeidslinjen for foreldrene», som det heter, bl.a. ved å gjøre barnehagen gratis gjennom å kutte barnetrygd og kontantstøtte. Det er svært overraskende at Høyre nå ser ut til å være i ferd med å kunne forlate sitt verdikonservative ståsted og i stedet fremmer en politikk der familien skal underordne seg staten. Foreldre er jo så mye mer enn lønnsarbeidere; de er omsorgspersoner som hver dag er opptatt av å finne de beste løsninger og få tid til barna, i kombinasjon med arbeid.

Etter Kristelig Folkepartis syn er det viktig å verne om familiens rett til å velge den løsningen en mener best ivaretar egne barn. Kontantstøtten er et godt virkemiddel som gir foreldre mer tid med barna. Og selv om den har kommet i hardt vær fra både Venstre og Høyre den siste tiden, bør det erkjennes at 41 pst. av alle ettåringsforeldre mottar denne, og det er et flertall i befolkningen for å beholde ordningen.

Barnetrygden er et annet gode som sikrer familiene fleksibilitet. Mens gratis barnehage er øremerking av midler, sikrer barnetrygden familiens rett til selv å bestemme over hvordan disse pengene skal benyttes. Familiene bør sikres muligheten til å ta egne valg. Kristelig Folkeparti mener den universelle barnetrygden i stedet må videreføres og styrkes.

Det er overraskende om partier som er opptatt av valgfrihet, nå går inn for en statlig overstyring av familiene der kun familier som velger den såkalt rette løsningen, skal få støtte. Hvordan den enkelte familie velger å organisere sine liv, må være en beslutning som familiene tar selv.

Marianne Aasen (A) [20:14:45]: Utdanning for alle har alltid vært en av Arbeiderpartiets viktigste kampsaker. Vi vet at utdanning er nøkkelen til egen inntekt, til et selvstendig liv, hvor man kan realisere seg selv og egne evner. Her ligger også nøkkelen til vekst og velstand for nasjonen. Men skole og utdanning er mer enn å bevilge penger og ha på plass lover som gir alle rett til utdanning. Det handler om å skape gode, trygge skolemiljø hvor barn og unge kan være nysgjerrige og får utfordret seg selv, uansett hva de har med seg i bagasjen.

Familien og barnehagen skal legge grunnlaget for læring og utforsking i skolen. Men så er dessverre ikke alltid tilfellet. Skolen må uansett se alle og gi alle gleden ved og evnen til å lese, regne, skrive, men også male, snekre, synge, løpe, klatre og trives med seg selv. Det er det som er det store samfunnsoppdraget – at alle skal bli den beste utgaven av seg selv.

Hvorfor er det da ungdom som går ut av skolen og nesten ikke kan lese, som knapt forstår og kan bruke tall og andre logiske symboler, og som ikke har utviklet seg kreativt i skolen, men som må ut og vekk for å realisere egne talent og «finne seg sjøl»?

Et av svarene er at for mange barn opplever at deres utfordringer ikke tas på alvor før det er for sent. De sliter med å lese, men ekstra hjelp og støtte kommer først etter mange år. De sliter med uro eller utagerende oppførsel, men at det er ulevelige forhold hjemme, kommer først fram når de nesten er blitt voksne. De synes matematikken er vanskelig, men ekstra tiltak settes ikke inn før mot slutten av ungdomsskolen. Vi setter inn ressursene for sent, så hva gjør regjeringen med det?

Arbeiderpartiet vil at alle som sliter på skolen, skal få hjelp tidlig. Da trenger vi flere lærere. Vi trenger tidlig innsats, og det over alt, i alle kommuner, i hele landet. Derfor vil vi ha en lese-, skrive- og regnegaranti. Dette må på plass for å hindre det store og unødvendige frafallet fra videregående opplæring. For vi trenger et næringsliv som er konkurransedyktig, med topp kompetent arbeidskraft, og vi trenger en offentlig sektor med dyktige fagfolk i alle ledd. Da må hele skoleløpet være satt i stand til å utdanne befolkningen på best mulig måte.

Framover vil det være nødvendig med læring hele livet, og det for oss alle. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gjennomføre en reform som lar folk videreutvikle sin kompetanse etter hvert som teknologien endrer arbeidslivet, etter hvert som nye jobber krever at vi kan noe annet enn før. Endringene skjer nå så fort at det er urealistisk at det er kun de nyutdannede som skal være den arbeidsstyrken som løser oppgavene på nye måter.

Grunnlaget for at Norge også i framtiden skal være en teknologi- og kompetansenasjon, ligger i en god skole for alle og en moderne kunnskapssektor for øvrig.

Nils Aage Jegstad (H) [20:18:05]: Først vil jeg gi uttrykk for at det var en svært god trontale, både i form og i innhold. Den favner vidt, men har også klare prioriteringer. Jeg vil i denne sammenheng ta utgangspunkt i de fire punktene som angir retningen:

• investeringer i infrastruktur

• investeringer i forskning

• investeringer i innovasjon

• skattereform for å fremme investeringer og omstilling i bedriftene

Dette vil redusere transportkostnader, styrke nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen.

Investering i infrastruktur har vært et hovedpunkt for regjeringen fra første dag. Investeringsrammene er økt med nærmere 50 pst., til 59,7 mrd. kr. Det er også tatt grep for å sikre oss raskere og mer kostnadseffektiv utbygging.

Bevilgningene til planlegging er økt, og det er tatt initiativ til å effektivisere planleggingsprosessen. Det handler om å være mer tilbakeholden med å sende prosjekter inn i en tung KVU-prosess der konseptvalgene er selvsagte. Det handler om å se på nødvendigheten av kommunedelplaner der en like gjerne kan gå rett på reguleringsplan. Bruk av statlig plan vil også være et egnet virkemiddel i en del sammenhenger.

Et annet viktig poeng har vært å se nærmere på valg av standard på prosjektene. I denne sammenheng vil jeg nøye meg med å peke på den klargjøringen departementet gjorde i sommer med hensyn til utbygging av gang- og sykkelveier langs kommunale og fylkeskommunale veier. Her ble det fastslått at fylker og kommuner står fritt til selv å avgjøre hva som er en tilstrekkelig standard. Dette vil gi vesentlig flere gang- og sykkelveier – billigere og fortere.

Ved å bygge helhetlig og over lengre strekninger kan en redusere de samlede kostnadene og sikre at nytten for næringslivet blir realisert fortere. Dannelsen av Nye Veier AS er et spennende prosjekt der en kan høste erfaringer med bedre forutsigbarhet med hensyn til framdrift, standard og økonomi. Disse erfaringene kan rydde veien for en større reform i forhold til hvordan Stortinget skal styre infrastrukturutbyggingen i framtiden.

Jernbanereformen trekker et klart skille mellom bestiller, utfører og transportør. Direktoratet skal få styrende og koordinerende oppgaver, mens operative oppgaver innen bl.a. drift, vedlikehold og utvikling av infrastruktur legges til infrastrukturforetaket Bane NOR SF. Transporten settes ut på anbud.

Bruk av anbud er velkjent i kollektivtransporten. I mange fylker blir busstransporten satt ut på anbud – det samme gjøres med fergetilbudet. Erfaringene er gode. I forbindelse med anbud kan det stilles nye og strengere krav til transportøren – både når det gjelder materiell, kapasitet, frekvens og miljø. Dette har gitt kundene et bedre tilbud. Og det var jo meningen!

Kåre Simensen (A) [20:21:11]: Debatten i dag har vist at regjeringen har stor tro på at det å gi mer til dem som har mest fra før, bidrar til økt velstand for alle. Et slikt veivalg har vi i Arbeiderpartiet ingen tro på fordi det står i så sterk kontrast til den politikken vi sosialdemokrater står for, oppsummert i disse fire ordene: Vi står sterkere sammen.

Historien viser at arbeid til alle, velstand til alle og velferd for alle skapes best gjennom et sterkt fellesskap. Dette fellesskapet rives sakte, men sikkert i stykker gjennom den politikken som dagens regjering fører. Resultatet er påpekt av mange her i dag. Jeg skal ikke gjenta alt det nå, men budskapet og alvoret i parolen «Arbeid til alle» utfordres i disse dagene. At arbeidsplasser forsvinner på grunn av svingningene i konjunkturene, er vondt for dem som rammes, men det er grunn til å påpeke at det også gjør vondt når arbeidsplasser forsvinner på bakgrunn av politiske vedtak om sentralisering.

I Finnmark flyttes offentlige arbeidsplasser ut av fylket i stort monn. Selv ikke fylkesmannsstillingen blir lyst ut på annet vis enn som midlertidig stilling, ikke engang statens mann eller kvinne er viktig for regjeringen å ha i Finnmark.

Representanten Svein Harberg og andre hyller regjeringen for å tørre å gjøre endringer i tilgang til offentlige tjenester. Alt skal bli så mye bedre dess lenger unna tjenesten folket befinner seg, er visst regjeringens mantra. Ny teknologi skal åpne alle dører til disse tjenestene, men sannheten er at når man ringer eller kontakter det sentraliserte Nav-kontoret, er svaret som oftest: Du rykker stadig fram i køen. I slike møter med det offentlige er ikke veien lang til å bruke uttrykk som i denne salen ville blitt banket.

Likeverdige – og nærhet til – helsetilbud i hele landet er en edel tanke. Jeg kan ikke la være å nevne at syke mennesker i Alta og Kautokeino må reise i opptil 14 timer for et spesialistbesøk på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø uten at helseministeren bryr seg. Han sitter også stille og ser at Helse Nord bygger ned ambulanseflytilbudet til befolkningen i Finnmark. Likeverdige helsetilbud blir bare ord når slik passivitet og mangel på politisk styring i helsepolitikken synliggjøres så tydelig.

Regjeringen Solberg gikk til valg på å si at de ville forandre Norge, sa bl.a. representanten Ebbesen i sitt innlegg. Det valgløftet har de faktisk innfridd, men ikke slik som de selv oppfatter det.

Jeg har lyst til å sitere hva en mann fra Tromsø skrev på sosiale medier om høyrepolitikkens virkning i nord: Jeg fatter ikke at folk fra landsdelen kan sitte og tåkelegge at Høyre og Fremskrittspartiet skal gi bort landsdelens ressurser til norske og utenlandske milliardærer.

Kommuneøkonomien er ikke styrket. De har tatt penger fra fattige kommuner og gitt dem til rike kommuner – akkurat den samme modellen de bruker på folk flest: Man tar fra dem med lite og overfører til milliardærene.

Arbeiderpartiet tar dette budskapet på alvor fordi vi vil at Norge skal være et land der forskjellene er små, mulighetene er store, og hvor vi får frihet og trygghet gjennom sterke fellesskapsløsninger.

Pål Farstad (V) [20:24:32]: Det viktigste vi kan si til ungdommen, er at nå er det enorme muligheter innenfor et bredt spekter av yrker i norsk arbeidsliv, i norsk næringsliv. Med vesentlig bidrag fra Venstre er det blitt mer attraktivt å starte for seg selv. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre det enda mer attraktivt – ikke minst i forhold til sosiale ordninger for den som starter egen virksomhet, som jeg har vært inne på før i dag.

Jeg er glad for at vi i Venstre har fått gjennomslag for mange næringspolitiske saker siden sist det var trontaledebatt. Vi har levert for gründere og andre næringsdrivende, slik vi har levert for landbruk, reiseliv, fiskeri og havbruk – ikke minst mer penger til bestandsforskning – og næringsmiddelindustrien, på samme måte som vi har fått betydelige gjennomslag for en grønnere kurs innen maritim politikk. Men Venstre er utålmodig og vil ha mer.

Med nye krav til mer miljøvennlige skip vil det bli mer aktivitet for verftene, leverandørindustrien og tilstøtende virksomheter. Parallelt med dette må det satses konkret på hydrogenløsninger for skip og andre transportformer, og det må bygges infrastruktur med landstrøm i flere havner.

Og så må det satses på samferdsel, ikke minst for å knytte bo- og arbeidsregioner tettere sammen. I min del av landet trenger vi fergefri E39 gjennom hele Møre og Romsdal, og vi trenger Nordøyvegen slik vi trenger Trollheimforbindelsen.

Møre og Romsdal har en lav andel statlige arbeidsplasser sammenlignet med andre fylker. Fylket er nesten på bunnen. Selv om vi etter mye om og men fikk på plass en beslutning om å plassere nye lønns- og regnskapsarbeidsplasser innen politiet til Kristiansund og Møre og Romsdal – rundt 70 arbeidsplasser – er dette lite i den store sammenheng. Det er derfor ingen grunn til at det skal stoppe med dette. Nordvestlandet trenger mer. I dette bildet er det smått tragisk at det i det hele tatt kan være aktuelt å legge ned Statens lånekasses kontor i Ørsta med rundt 20 ansatte. Det er virkelig stusselig.

Jeg har stor respekt for at mange er i en vanskelig situasjon fordi de er blitt arbeidsløse. Derfor er det viktig at prosjekter som skal og må komme, forseres, at f.eks. bygging av nytt opera- og kulturhus i Kristiansund kommer i gang for å skape mer aktivitet i en by og en region som er rammet av olje- og gassutfordringene. Vi må se mulighetene og ikke begrensningene nå.

Jeg vil se en enda sterkere satsing på fagskole og høyere utdanning på NTNU i Ålesund, på høgskolene i Molde og Volda og Høgskolesenteret i Kristiansund. Det samme gjelder forskning ved Nofima på Sunndalsøra, Møreforsking, NIBIO og NORSØK. Disse institusjonene er blant nøkkelfaktorene for kompetanse- og næringsutvikling i min del av landet og for norsk økonomi.

Rigmor Aasrud (A) [20:27:50]: Det er noe unorsk med en politikk som har som mål å øke forskjellene mellom folk, som bidrar til at de arbeidsledige får mindre og de rikeste får mye mer, som omfordeler ved at de arbeidsledige har fått kutt i sine ytelser med 2 mrd. kr, penger som har gjort det mulig å kutte formuesskatten. De 50 som får mest skattelette, får tusen millioner kroner hvert år på deling – i dag har vi hørt Høyres parlamentariske leder kalle det «fantastisk» – mens en arbeidsledig som kommer i jobb igjen, må ta ubetalt ferie året etter. Det er i alle fall ikke fantastisk. Det er noe unorsk over sånne prioriteringer.

Listen over tiltak som virker for å øke forskjellene mellom folk, er lang: kutt i barnetillegget, ikke prisjustering av grunn- og hjelpestønad, kutt i bilordninger, kutt i pendlerfradrag, skatt på sluttvederlag. Regjeringens innsats for å øke forskjellene mellom folk kan kanskje best synliggjøres ved at det innføres skatt på sluttvederlag for eldre arbeidstakere som mister jobben, mens de som har mest fra før, får store skatteletter.

Arbeiderpartiet vil i en annen retning. Vårt mål er å redusere forskjellene mellom folk. Det er noe unorsk med en politikk som bidrar til det motsatte.

I trontalen ble det fastslått at det er for mange på helserelaterte ytelser i Norge, og at det er krevende å nå målet om at flere kommer i arbeid. I dag har vi på Opplands-benken hatt møte med Nav Hadeland. Der har flere politikere fra regjeringspartiene vært på besøk, fordi de har gode resultater i sitt arbeid med å få dem som er lengst unna arbeidslivet, ut i jobb. Med skreddersøm og tett oppfølging har de lyktes. Et prosjekt som er rettet mot dem med psykiske lidelser og rusproblemer, har fått 70 pst. ut i jobb. Resultatene vekker oppsikt. Målrettet innsats virker. Men prosjektet legges ned, finansieringen forsvinner. Hvordan skal regjeringen nå sine mål om flere i arbeid og færre på ytelser når virkemidlene forsvinner?

Hittil har ikke Innlandet vært møtt av ledighetskrisen, men utfordringene er ikke borte av den grunn. Innlandsutvalget slo fast at det er behov for økt oppmerksomhet rundt den negative befolkningsutviklingen og få nye arbeidsplasser. Nå har vi ikke hørt noe om innlandsinnstillingen på lenge. På Innlandets vegne har vi store forventninger til det budsjettet som nå legges fram. Vi forventer at Høyre og Fremskrittspartiets folk i Stortinget har sørget for at innstillingen blir fulgt opp.

Hårek Elvenes (H) [20:31:10]: Et lite tankekors: Hva hadde Arbeiderpartiet hatt å beite på hvis det ikke hadde vært for disse rike og denne formuesskatten? Det hadde vært lite, tror jeg. Men la nå det ligge.

Jeg tar opp hansken til parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Gahr Støre, som han forlot på talerstolen. Tre år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering er nok – vel, i dag var et kvarter med Gahr Støre nok. Hans innlegg var oppsiktsvekkende preget av et politisk hukommelsestap. Gahr Støre sa at regjeringen bruker tre år på plan for Forsvaret og skyver på problemene for Hæren.

Det var Arbeiderpartiet som skjøv på problemene for Hæren. I 2012 sa Jens Stoltenberg at Forsvaret struttet av sunnhet, og at omstillingene var så godt som gjennomført. Eia var vi der. Høyre luktet lunten allerede i opposisjon – at tingenes tilstand i Forsvaret ikke var så god, og det gikk troll i ord da vi kom inn i regjeringskontorene og fikk forsvarssjefens militærfaglige råd og en ekstern utredning om situasjonen i Forsvaret. Det struttet ikke av sunnhet. Det glansbildet som Arbeiderpartiet hadde tegnet, hadde ingenting med realitetene å gjøre.

Forsvar av vårt territorium og suverenitetshevdelse er statens viktigste rolle. Regjeringen løfter og prioriterer forsvars- og beredskapspolitikken. Politiet er styrket med 3 mrd. kr inntil statsbudsjettet for 2017 er lagt fram. Det blir 1 000 nye politifolk, og det kommer mer i statsbudsjettet for 2017.

Regjeringen vil gjenreise landets forsvarsevne, gjerne sammen med Arbeiderpartiet. Men da må Arbeiderpartiet og Gahr Støre vise noe med mer substans i enn hva parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet gjorde i dag.

Forsvaret er landets forsikring. Regjeringen foreslår i sin langtidsplan nå at Forsvaret skal tilføres 160 mrd. kr mer over 20 år enn det som lå og ligger i Arbeiderpartiets forsvarspolitiske planer. Det er helt nødvendig. Årevis med etterslep og en omskiftelig sikkerhetspolitisk situasjon tilsier at vi må beskikke vårt bo på en bedre måte enn vi har gjort til i dag. Samtlige forsvarsgrener skal styrkes, og landets samlede beredskapsressurser skal utnyttes på en bedre måte.

Arbeiderpartiet utnyttet dessverre ikke det økonomiske handlingsrommet som de hadde i åtte år, til å styrke Forsvaret. Nå er det ingen vei utenom. Regjeringen tar ansvar og vil løfte Forsvaret, slik at vårt vern av landet er godt nok, og at staten ivaretar sin primæroppgave.

Kjell-Idar Juvik (A) [20:34:33]: Vi har en regjering som prioriterer store skattekutt til dem som har mest fra før – ja, hele 1 mrd. kr hører vi i dag – til de 50 rikeste, foran utbygging av velferden i kommunesektoren.

Vi har en regjering som øker forskjellene i Norge:

• mellom rik og fattig

• mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb

• mellom dem som har trygge jobber, og dem som har utrygge jobber

• mellom by og land

• mellom menn og kvinner

Jeg påstår vi har en regjering som ikke forstår Nord-Norge. Vi ser det i sak etter sak, og det siste eksempelet fikk vi nå med forslag til langtidsplan for Forsvaret. Budskapet fra regjeringen forsøkes solgt som positivt, men realiteten viser noe annet. Vi har hørt det før i dag: De blinker til venstre, men svinger til høyre.

Norges styrke ligger i sterke fellesskap. Arbeiderpartiet har tradisjon for å løse de store oppgavene sammen. Vi har bestandig vært pådriver for et samfunn med de små forskjellene og rettferdig fordeling. Vi vet at arbeid til alle, velstand til alle og velferd for alle skapes best gjennom det sterke fellesskapet – den norske modellen.

Arbeiderpartiet vil styrke kommunesektorens økonomi. På den måten vil kommunene bedre settes i stand til å bygge ut sentrale velferdstjenester for innbyggerne, som barnehage, skole, eldreomsorg og helsetjenester. Fylkeskommunene settes bedre i stand til å satse på fylkesveger og å bedre kvaliteten i videregående opplæring, med en særskilt satsing på yrkesfag. Derfor foreslo vi ved behandlingen av kommuneproposisjonen 3 mrd. kr mer enn regjeringen i 2017.

Vi har en regjering som har satt mitt hjemfylke, Nordland, i en alvorlig økonomisk situasjon, og utfordringene topper seg fra 2020 på grunn av de nye kostnadsnøklene. Om dette ikke endres, vil Nordland fylke ha nesten 300 mill. kr mindre til velferd hvert år.

Det er tverrpolitisk enighet om å satse på digitalisering. Men vi har en regjering som ikke vil bygge ut den digitale infrastrukturen i hele landet. Her skal man la markedet bestemme, og dette gir et digitalt skille.

Vi har en regjering som er mer opptatt av kommunegrensene enn av det kommunale tilbudet. Ja, det er tøft å være ordfører i mange kommuner, og jeg kjenner meg igjen fra den tida jeg var ordfører. Da var Erna Solberg kommunalminister. Det ser ikke ut som det har blitt noe lettere med henne som statsminister.

Vi har en regjering som svekker landbruket i nord. Vi har en regjering som ikke vil ta fiskeressursene i bruk lokalt. Vi har en regjering som vil svekke kommunenes inntekter fra vannkraftsektoren.

Landet trenger en ny regjering som svinger samme veg som man blinker.

Martin Henriksen (A) [20:37:40]: Den politikken som regjeringspartiene skryter av i denne debatten, må måles på om den bidrar positivt eller negativt til samfunnsutviklingen. Får den flere i jobb? Gir det grunnlag for nye næringer? Reduserer den forskjeller? Er det slik at ordføreren i Kvænangen eller Dyrøy får mer rom til å satse på tidlig innsats? Får fylkespolitikerne mulighet til å støtte lokale bedrifter? Får de folkevalgte mer makt over egen utvikling?

Sett fra nord er svaret altfor ofte nei på disse spørsmålene. Det er ingen tvil om at Nord-Norge har en lys framtid med store muligheter. Det er bare det at regjeringa må slutte å spenne bein på landsdelen. Eksemplene på sentralisering er altfor mange, og eksemplene på kutt er altfor mange og for store. Skal mulighetene tas fullt ut i bruk, må landsdelen selv ha midler og makt, slik at utviklingen i nord i større grad styres fra nord. Det er jeg ærlig talt usikker på om regjeringa forstår. Tvert imot, utviklingen viser at vi har en regjering som ikke forstår Nord-Norge. Regjeringa viser at de egentlig ikke forstår Nord-Norge når de mener at en konsulent på kontoret til Innovasjon Norge i Oslo bedre kan plukke ut de lokale prosjektene og de lokale ideene som er viktige for Troms, enn det de lokale selv kan gjøre. De viser at de ikke forstår Nord-Norge når de kutter penger til Fylkesrådet i Nordland som de kan bruke på sitt regionale næringsliv, og heller vil sende de samme pengene gjennom Sanners statlige kvern. Regjeringa forstår ikke Nord-Norge når de tror det blir bedre styring av at enda mer sentraliseres, enn at det også fins kompetansearbeidsplasser i Finnmark.

Regjeringa forstår heller ikke Nord-Norge eller Norge når de gang på gang knuser sparegrisen til våre barn og barnebarn, bruker stadig mer oljepenger og heller bruker 20 mrd. kr på skattekutt, uten særlig effekt, enn på fellesskapet. Jeg er klar over at Høyre og Fremskrittspartiet sier at vi svartmaler når vi tar opp denne utviklingen med kutt og sentralisering. Men det er fordi Arbeiderpartiet har tro på utviklingen i nord, at vi mener at de nordnorske folkevalgte bør få styre mer av pengene selv til beste for sin landsdel. Det er fordi vi har tro på utviklingen, at vi vil styrke næringsklyngene, bioøkonomien, teknologiutviklingen, havbruk og fiskeri. Det er fordi vi har tro på utviklingen i nord, at vi ønsker å blåse nytt liv i nordområdepolitikken, og det er fordi vi har tro på utviklingen, at vi øker kommunebudsjettene og mener at man kan styre mer av egen utvikling der den faktisk skjer, og ikke sentralisere.

Anders Tyvand (KrF) [20:40:53]: For noen uker siden gikk et nytt kull med seksåringer inn skoleporten for aller første gang – spente, fulle av forventning, fulle av nysgjerrighet og fulle av lærelyst. Disse seksåringene har noen av de aller viktigste årene i livet sitt foran seg akkurat nå. I løpet av de første skoleårene skal de knekke lesekoden, lære å regne, lære å skrive, lære de første ordene på engelsk og mye, mye mer. Det er i de første skoleårene at grunnlaget for videre læring legges, og derfor er de første skoleårene så avgjørende.

Jeg har et håp om at vi skal se tilbake på 2016 som det året da vi politikere for alvor tok ansvar for at alle barn skal få en god start på skolegangen, for sånn er det dessverre ikke i dag.

Vi har en god skole i Norge. Tusenvis av lærere gjør en kjempejobb hver dag, men likevel er det en del elever som opplever at de ikke får den hjelpen og oppfølgingen de har behov for, som kanskje trenger litt mer tid med læreren sin for å få grep om pluss og minus eller for å klare å knekke lesekoden, men som opplever at læreren ikke har tid. Resultatet blir at det oppstår kunnskapshull, og disse elevene får et dårligere grunnlag for videre læring enn de burde fått.

Noen gjentar til stadighet at løsningen er bedre lærere. Jeg tror ikke at problemet er at lærerne ikke er gode nok, jeg tror problemet er at lærerne ikke har tid nok. Derfor mener jeg at det viktigste vi kan gjøre, er å gi lærerne nok tid – nok tid til å følge opp hver enkelt elev. Da trenger vi flere lærere på de laveste klassetrinnene. Tidlig innsats i skolen og flere lærere i 1.–4. klasse har derfor vært en av Kristelig Folkepartis viktigste prioriteringer i denne stortingsperioden. Kristelig Folkeparti ønsker derfor en nasjonal norm for lærertetthet på skolenivå. Mitt håp er at vi skal klare å få flertall for denne politikken her på Stortinget i år.

Men – skole handler ikke bare om grunnleggende ferdigheter. Skole handler også om sosialisering, om holdninger og verdier. Skolen skal utvikle hele mennesker, ikke menneskelige regnemaskiner. Derfor må verdiformidlingen også vies plass i skolen.

For ti år siden fikk vi Kunnskapsløftet i norsk skole. Nå mener vi i Kristelig Folkeparti at Kunnskapsløftet må følges opp med et verdiløft – et verdiløft som sørger for at de verdiene som trekkes fram i skolens formålsparagraf, ikke bare blir honnørord i en lovtekst, men verdier som får gjennomsyre skolehverdagen og får være med på å prege elevene og på den måten også det samfunnet de skal være en del av.

Fredric Holen Bjørdal (A) [20:44:09]: Som god sunnmøring er eg stort sett glad i ting som er omsetjelege og kan seljast! Men som sosialdemokrat seier eg nei til regjeringas ønske om å selje Noreg. I Arbeidarpartiet vil vi at vi skal eige ressursar som vatn, skog og fisk saman – ikkje selje unna for fote på grunn av det som berre kan beskrivast som høgreideologiske krampetrekningar. Det same gjeld i arbeidspolitikken. Arbeidsmiljølova er arbeidarbevegelsen sitt arvesølv, som Høgre og Framstegspartiet no vil selje til høgstbydande.

Vi ser no særleg frå Høgre eit forsøk på å kopiere strategien frå 2013 – brura blir pynta eitt år før valet. Politikken blir pakka inn i så mange lag at det kan vere vanskeleg å sjå forskjell på Michelinmannen og arbeidsministeren. Han som var ein raud klut for arbeidsfolk, er bytt ut med ein statsråd som går rundt og trur at ho er ein slags motivasjonscoach eller karriererettleiar. Men politikken og målet er gjennomskoda for lengst – rettar og reguleringar i arbeidslivet skal fjernast.

Der Høgre latar som om ingen ting skal skje, er heldigvis Framstegspartiet frigjerande ærlege på kva dei vil. Sidan landsmøtet i 2013, der Siv Jensen sa ho ville byte den norske modellen med Framstegsparti-modellen, har partiet systematisk jobba for å svekkje vanlege folks rettar i arbeidslivet.

Det nye programforslaget til Framstegspartiet viser høgrepolitikken sitt sanne ansikt. Summen av den føreslåtte politikken er eit totalt brot med den norske arbeidslivsmodellen. Partiet vil ha meir bruk av mellombels tilsetjingar, partiet vil svekkje fagforeiningane og ha lokale avtaler om lengre arbeidsdagar. Det har ingen ambisjonar om å kjempe mot sosial dumping og vurderer til og med mindre løn og karensdag til folk som blir sjuke. Det aller mest alvorlege med det er at vi har sett at Framstegspartiet har fått gjennomslag hos Høgre i denne perioden, og resultatet av fire nye år med ein slik kombinasjon vil vere veldig alvorleg. Det vil gje mindre tryggleik for arbeid og mindre tryggleik i arbeid, større forskjellar mellom folk og eit kaldare samfunn der nokon er innanfor og nokon er utafor.

Så snart Arbeidarpartiet kjem i regjering neste haust, kjem vi til å reversere den generelle retten til mellombels tilsetjingar, slik at hovudregelen i norsk arbeidsliv igjen blir faste, heile stillingar. Vi vil fjerne arbeidskontraktar utan løn mellom oppdrag, vi vil stramme inn reglane for leige av arbeidskraft, vi vil ha meir effektive grep for å kjempe mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Arbeidslivet har mange utfordringar. Problemet er at regjeringa ikkje møter ei einaste ei av dei. Derfor treng Noreg eit Arbeidarparti, som går i spissen for tryggleiken til alle arbeidstakarar.

Gunvor Eldegard (A) [20:47:32]:For oss i Arbeidarpartiet er arbeid til alle og det å jamna ut skilnader det viktigaste. Etter tre år med mørkeblå regjering har skilnadene vorte større – mellom fattig og rik, mellom dei som har jobb, og dei som ikkje har jobb, mellom kvinner og menn.

Då er ikkje svaret skattekutt til dei som har mest frå før. Då må me setja i gang tiltak for å få fleire nye arbeidsplassar. Då må me bruka politikken til å jamna ut skilnadene.

I løpet av åtte år med den raud-grøne regjeringa vart det skapt 360 000 fleire arbeidsplassar i Noreg, to av tre i privat sektor. Under denne regjeringa er det så langt skapt 25 000 nye arbeidsplassar, og tre av fire av dei er i offentleg sektor. Det syner at skattekutt ikkje fører til fleire arbeidsplassar, noko Høgre og Framstegspartiet lenge har påstått.

Me er nøydde til å satsa på meir innovasjon. Det er synd når Noreg tapar på internasjonale rankingar når det gjeld det å vera gode på innovasjon. I Global Innovation Index har me ramla frå 14. plass og heilt ned til 22. plass. Dette er ikkje godt nok. Me må verta meir innovative. Me må leggja til rette for meir innovasjon gjennom utdaning, gjennom verkemiddelapparatet og gjennom den økonomiske politikken.

Entreprenørskap, innovasjon, IKT og koding må verta ein større del av utdaninga – som basiskunnskapar, ikkje berre som valfag. Me må sørgja for fleire studieplassar innan IKT, og me må ha eit yrkesfagløft – og me må sørgja for at utstyret på yrkesfag er oppdatert, for me veit at når det gjeld både automatisering og IKT, er det store manglar. Det kan me ikkje leva med.

Me må også få fleire jenter inn i tekniske fag. Dersom me skal verta meir innovative, må me bruka alle kreftene våre. Noreg har den mest kjønnsdelte arbeidsmarknaden i Europa, og ungdom som skal velja, vel veldig tradisjonelt. Eg vil at ungdom skal få dobbelt så mange moglegheiter, og at alle skal få utnytta talenta sine.

Så må me ha eit verkemiddelapparat som stadig fornyar seg med omsyn til behova av i dag. Me må leggja til rette for at gode idear får kapital til å utvikla og kommersialisera seg. Det kan me gjera med bl.a. akseleratorprogrammet, som me har føreslått no i fleire år.

Eg har kontakt med mange gründerar, og beskjeden er at kapitaltilgang er ei stor utfordring. Ei anna tilbakemelding eg ofte får, er at det er for vanskeleg å bruka verkemiddelapparatet vårt. Det tek for lang tid å søkja i forhold til det dei får att. Då held det ikkje med eit regelråd som sit og framleis ikkje er komne i gang med arbeidet sitt – me må faktisk berre begynna å gjera noko.

Hege Haukeland Liadal (A) [20:50:48]: Møter med enkeltmennesker som er satt på sidelinjen i arbeidslivet, gjør alltid inntrykk. Utryggheten som har rammet både den enkelte, hele familier, barn og lokalsamfunn, har nå overskygget det meste. Altfor mange har fortvilt måttet finne ut om boliglånet fortsatt kan betales, eller om salg eller flytting er det eneste mulige. Med det som bakteppe kan jeg innrømme at det har vært krevende å reise hjem til Vestlandet i helgene de siste årene.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens fokus har hatt tre hovedingredienser:

• skattelette – det skapes knapt nye arbeidsplasser; 25 000 nye jobber på tre år og faktisk to av tre i den ellers så høyresideutskjelte offentlige sektor

• salg av Norge og privatisering på ulikt vis – både av viktige fellesinvesteringer som Flytoget, og også med snakk om Statskog og fiskekvoter

• økende forskjeller – gjennom skattekutt til dem som har mest fra før, mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb, og gjennom utrygghet i arbeidslivet ved å alminneliggjøre midlertidige jobber og undervurdere sosial dumping

Den norske modellen utfordres nå av høy arbeidsløshet, bevisst økende forskjeller og manglende respekt for betydningen av partssamarbeidet. Mange vil huske partileder og finansminister Siv Jensen, som mente at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Nå ser vi demonteringen.

I Rogaland er det nærmere 11 000 arbeidsløse. Hvis regjeringen faktisk mener – slik det ble sagt i trontalen – at arbeidsinnsatsen er Norges viktigste ressurs, må de slutte å somle med initiativer som virker. Handlekraften var eksempelvis totalt fraværende da partene krevde bedring i permitteringsregelverket for å ta i bruk nettopp Norges viktigste ressurs.

I Haugesund strever Arbeiderpartiordfører Arne-Christian Mohn med å få kommunens budsjett i balanse etter 20 år med Høyre-styre. Når man starter året med 165 mill. kr i minus og landets høyeste arbeidsledighet, må man være nokså nær Høyre-topp for å komme på ideen om at det er skattekutt som er svaret.

Bjørn Lødemel (H) [20:54:01]: Vi har bak oss eit usedvanleg krevjande år for landet vårt. Sterk nedgang i oljeprisen, aukande ledigheit og ein ekstrem flyktningsituasjon har sett både regjeringa, Stortinget og mange andre på prøve.

Takk vere ei handlekraftig regjering er vi på veg til å snu den negative utviklinga på rekordtid. Innstramminga i flyktningpolitikken har verka, næringspolitikken har fått fart på anna næringsliv, og ei tiltakspakke på 4 mrd. kr på Sør- og Vestlandet har dempa nedgangen i denne delen av landet. I dag lanserer regjeringa også ei pakke på 650 mill. kr.

Det er ikkje tvil om at Noreg er på veg ut av krisa, og regjeringa har levert så det monar. Regjeringa har lagt til rette for vekst og verdiskaping i distrikta ved å gje bedriftene gode vilkår for å skape fleire jobbar og satse på innovasjon. Arbeidsplassar er grunnlaget for alle lokalsamfunn. Derfor har regjeringa redusert skattane og prioriterer kunnskap, infrastruktur og innovasjon. Samla har regjeringa redusert skattane og avgiftene med 18 mrd. kr sidan 2013. For næringslivet er særleg reduksjon i skattlegginga av bedrifter, redusert formuesskatt, utviding av SkatteFUNN-ordninga og forenklingar i meirverdiavgiftsordninga viktig. Dette gjev næringslivet meir pengar å bruke på å skape arbeidsplassar.

Regjeringa har også styrkt satsinga på næringsretta forsking og innovasjon med 2,4 mrd. kr, inkludert realisert skattefrådrag for SkatteFUNN-ordninga. Det gjev meir forsking og utvikling i næringslivet og grunnlag for nye produkt og tenester som gjev ny verdiskaping og vekst. Regjeringa satsar særskilt på å stimulere til gründerverksemd og leverer landets første gründerplan. Planen blei følgd opp med 400 mill. kr. ekstra til gründerar i 2016.

I Sogn og Fjordane ser vi resultata av dette. Når vi går gjennom lista over bedrifter som driv spennande utviklingsarbeid, og som skapar framtidas arbeidsplassar, både i vårt fylke og nasjonalt, har fleire fått støtte gjennom det nasjonale støtteapparatet. Vi finn m.a. nLink i Sogndal, som lagar robotar for byggebransjen, Brødrene Aa i Hyen, som lagar hurtigbåtar med karbon, Lefdal Mine Datasenter, Avans i Dale i Sunnfjord, Moods of Norway og GRS Riflestock, som lagar geværstokkar i min heimkommune Hornindal.

Det er mange grunnar til at desse bedriftene har vakse fram i vårt fylke, som spennande gründermiljø fleire stadar i Sogn og Fjordane, lokal kapital og naturgjevne føresetnader. Dei fleste har også stor nytte av dyktige folk lokalt, m.a. Innovasjon Noreg.

Når vi tek med regjeringa sitt viktige ja til mineralutvinning i Engebøfjellet, er eg veldig stolt over å kunne seie at regjeringa gjev eit viktig bidrag til å skape framtidas arbeidsplassar i Sogn og Fjordane og på den måten er med på å skape vekst og utvikling i vårt fylke.

Sonja Mandt (A) [20:57:21]: Både som enkeltpersoner og som samfunn merker vi når folk får trøbbel med å skaffe seg jobb. Sånn har det bestandig vært. Det nye nå er at vi har en regjering som ikke tar arbeidsledigheten alvorlig nok, samtidig som de fleste av oss kjenner noen som strever på arbeidsmarkedet.

De store utfordringene som vi har hørt om knyttet til oljefylkene på Sør-Vestlandet, sprer seg naturligvis til andre arbeidsplasser og bedrifter i kommuner og fylker som på ulikt vis er en del av oljevirksomheten. Vestfold er et godt eksempel på det. Vi har flere kompetansebedrifter som har måttet redusere antall ansatte på grunn av nedgangen i oljeutvinningen, slik som f.eks. Agility i Tønsberg. Vestfold er altså et av de fylkene der arbeidsløsheten øker mest. Rundt 3 800 var registrert uten jobb i september, 7 pst. flere enn i fjor på samme tid. Horten ligger høyest med 4,1 pst., og ledigheten øker sterkt også i Tønsberg, særlig høy er ledigheten blant ingeniører og innenfor IKT-fag.

Alle vet at det ikke bare er den enkelte som står uten jobb, som rammes, men hele familien – og ungene. På ulikt vis kan de risikere å oppleve det utenforskapet som oppstår når familieinntekten svikter og forklaringer skal gis på hvorfor mor eller far ikke jobber, eller hva de jobber med.

Derfor er kampen for arbeid en av Arbeiderpartiets viktigste saker. Også vår felles innsats for å sikre en god integrering av flyktninger rammes når arbeidsløsheten øker og arbeidsplassene mangler. Jeg har lyst til å vise til den gode innsatsen som gjøres i Larvik og på Thor Heyerdahl videregående skole, med kombinasjonsklasser som gir rask utdanning av unge flyktninger som vil ut i arbeid. Der legges grunnlaget for en bedre hverdag for dem som skal finne seg en plass i det norske samfunnet – et eksempel og et opplegg som vi burde brukt på alle skoler rundt om. Men det skaper også forventninger om jobb etter hvert og muligheten til å kunne forsørge seg selv. Derfor må vi ha arbeidsplasser og tiltak som kan ta imot alle dem som trenger en jobb.

Det er mange grunner til å ønske seg en ny regjering. Den viktigste er å få skiftet ut ideen om at skattekutt til de rikeste er viktigst, og sette arbeid til alle og et seriøst arbeidsliv fremst, slik Arbeiderpartiet vil.

Det er kun et sterkt fellesskap som også i framtida vil være vårt sikreste kort for å skaffe arbeid til alle.

Torill Eidsheim (H) [21:00:21]: I trontalen blei det peika på at vi må forstå at endringar er påkravde for å nå samfunnsmåla våre, men òg at det vil fordre evne og vilje til endring. Vi treng ei vidareutvikling av norsk økonomi, og vi treng fleire arbeidsplassar med høg verdiskaping – vi treng fleire bein å stå på!

Mantraet frå Arbeidarpartiet i dag har vore at omstillinga nesten har stoppa opp, og at det ikkje er blitt stimulert til vekst i privat næringsliv i denne perioden. Det er gjennomskodleg retorikk! Eg vel å tru at det norske folk ser at den vakta som den sitjande regjeringa har hatt, har vore meir krevjande enn den tida dei raud-grøne hadde. Trass i gode tider gjekk sysselsetjinga faktisk ned då, og Arbeidarpartiet brukte ikkje handlingsrommet til å rigge Noreg for tøffare tider. Dette har Noreg lidd under, og jobben med å ruste landet vårt for framtida må vi ta no i dag!

• Vi må sikre at arbeidsplassar blir skapte innan både eksisterande og nye område.

• Vi må sikre at teknologiutviklinga får kome alle til gode.

• Vi må sikre ei forvalting som vil kunne gje innbyggjarane dei beste tenestene.

Noreg er eit av dei mest digitaliserte landa i verda. Mange av dei tenestene som vi bruker i dag, eksisterte ikkje for fem år sidan. Utviklinga vil fortsetje, og ho vil akselerere. Både innbyggjarar og næringsliv vil kome til å forvente at Noreg skal bli eit smartare samfunn der gode vekstvilkår for framtida er sikra. Det kan ikkje løysast med gamle verktøy.

Vi ser at Noreg no handterer omstillinga. Det har fungert med ny politikk og med målretta tiltak:

• rekordsterk satsing på veg og bane

• omorganisering og forenkling av offentleg sektor

• styrking av incentiv for forsking og utvikling

• grep som styrkjer norsk eigarskap

Men vi har framleis store oppgåver framfor oss, oppgåver som vil trenge både optimisme, pågangsmot og samarbeidsevne. Noreg treng ei leiing som peikar på, og som opnar for, å nytte dei moglegheitene som landet vårt har.

Ingen kjenner framtida, men vi kan leggje til rette for gode vekstvilkår, med eit samspel mellom teknologiutvikling og digitalisering som vil løyse framtidsutfordringane våre innan både transport, energi, klima, miljø og helse.

Og kanskje er det nettopp her at vår «nye olje» ligg. Denne regjeringa har både evne og vilje til å vere med på endringane for eit digitalisert og smart samfunn!

Tore Hagebakken (A) [21:03:40]: Skal vi sikre arbeid til alle, gjøre forskjellene mellom folk mindre slik at nasjonen sammen blir sterkere, må vi ta hele landet i bruk og gi muligheter til alle.

Arbeiderpartiet har gjennom sin historie hatt mange gode slagord, som representerer tydelig politisk retning og prioritering. To av slagordene som jeg er aller mest begeistret for, er «Hele folket i arbeid» og «By og land hand i hand». De er tidløse og like aktuelle. Særlig aktuelle er de etter tre år med høyrepolitikk, som har gitt økt ulikhet på arbeidsmarkedet, mellom folk og mellom by og land.

I trontalen kunne vi høre at vi skal skape verdier over hele landet, både i sentrale strøk og i distriktene. Resten av innlegget mitt skal handle om høyhastighetsbredbånd – eller, rettere sagt, mangelen på den slags. Godt bredbånd er helt avgjørende for at vi nettopp skal skape verdier over hele landet. For Distrikts-Norges framtid er bredbåndsdekning særlig viktig for en god utvikling. Avstander viskes ut, vel å merke om en har nettilgang og det går fort nok. Men situasjonen begynner å bli kritisk. Den digitale utvikling, som bare akselerer, noe vi som politikere understøtter, følges ikke opp med nødvendig infrastruktur. Da settes folk i altfor mange lokalsamfunn i landet vårt på sidelinjen. Folk med energi og oppfinnsomhet, bedrifter, barn og unge får ikke mulighetene de skal forvente i et moderne samfunn, får ikke utfolde seg slik de kunne. Dette er mennesker vi forventer eller forlanger skal bruke de digitale løsninger vi i offentlig sektor rigger opp, mer og mer uten alternativer. Slik kan det ikke fortsette.

Mitt hjemfylke, Oppland, har den dårligste bredbåndsdekningen i landet. For ikke lenge siden møtte jeg politikerkollegaer fra Fjellregionen i innlandet som hadde stor tro på framtiden, men som var rimelig fortvilet over bredbåndsituasjonen – utålmodige, naturlig nok. Nettproblemene rammer ikke bare utkantkommuner. Jeg pratet nylig med næringsdrivende i Snertingdal i Gjøvik kommune: en verkstedeier som måtte reise flere kilometer for å finne dekning hver gang han skulle bestille bildeler, noe han gjorde ganske ofte, og en annen en, som måtte reise på kafé i byen for å kunne delta i videokonferanser med sin internasjonale arbeidsgiver og sine kollegaer.

Ifølge Klassekampen har Høyre og Fremskrittspartiet sørget for at landets 50 rikeste har fått i snitt 20 mill. kr hver i skattekutt. Samtidig har de gått inn for å kutte den statlige støtten til bredbåndsutbygging med 100 mill. kr både i 2015 og i 2016. 50 mill. kr ville stått igjen på budsjettposten, om ikke stortingsflertallet hadde satt ned foten og fått inn igjen en god del av det. For regjeringa er det altså viktigere å gi skattekutt til tre av landets rikeste enn å sørge for bredbåndsutbygging, for beløpet til de tre rikeste er høyere enn det regjeringa egentlig ville bruke på bredbånd. Da blir det rimelig freidig å snakke om å skape verdier over hele landet, både i sentrale strøk og i distriktene.

Kari Raustein (FrP) [21:07:04]: Det er ingen tvil om at oljeprisfallet har satt sitt preg på Norge generelt og ikke minst på mitt eget fylke, Rogaland, spesielt. Mange mennesker har måttet innstille seg på en helt ny hverdag, og mange, særlig blant de unge, har mistet jobben og har måttet endre sine framtidsplaner.

Jeg er derfor svært glad for at vi nå ser at de tiltakene regjeringen har kommet med, begynner å virke. Sakte, men sikkert går ledighetstallene i Rogaland nedover. Med en blå-blå politikk som bidrar til aktivitet og omstilling, er jeg optimist på både Norges og Rogalands vegne.

Det er ingen quick-fix på endrede arbeidsmarkeder og forutsetninger, men målrettede og fornuftige tiltak har effekt. I revidert nasjonalbudsjett i år ble 250 mill. kr kanalisert til kommunene på Sørlandet og Vestlandet til vedlikehold og rehabilitering av veier, bygg og anlegg. Dette er gode investeringer som bidrar både til å bedre infrastrukturen og til å få et bedre arbeidsmarked.

Jeg vil også trekke fram noen konkrete tiltak som regjeringen har iverksatt, og som jeg er overbevist om bidrar til en bedring av situasjonen for mange. For å hindre at permitterte avbryter påbegynt utdanning, har regjeringen fått endret regelverket, slik at det har blitt mulig for permitterte å fortsette påbegynt utdanning uten å miste dagpengene. Dette oppmuntrer til både utdanning og omstilling.

Det ble også satt av penger til 1 000 ekstra tiltaksplasser i en egen ungdomssatsing. Dette kom i tillegg til dagens ordning, der unge under 30 år allerede er en prioritert gruppe. Å legge til rette for at unge som er rammet av arbeidsledighet, får ta utdannelser som er etterspurt i arbeidsmarkedet, er svært viktig, i tillegg til at flere unge får fullført videregående skole enten de mangler enkelte fag eller trenger å forbedre sine karakterer. Også her har regjeringen levert.

Et sentralt element her er også den store økningen i lærlingtilskuddet. Siden Høyre og Fremskrittspartiet overtok, har lærlingtilskuddet økt med 17 500 kr. Vi vet at lærlinger er en særlig utsatt gruppe i en situasjon med nedgang i økonomien og stigende arbeidsledighet. En slik konkret og stor satsing på lærlingtilskuddet er viktig og er med på å gi et klart signal til bedriftene om at regjeringen mener alvor med sin satsing på yrkesfag.

Denne satsingen skal vi i Fremskrittspartiet jobbe for at skal fortsette, slik at vi får lagt grunnlag for økt sysselsetting og verdiskaping også i framtiden.

Åsmund Aukrust (A) [21:10:09]:Sist Høyre satt fire år i regjering, var svaret fra velgerne klart: Man ville ikke lenger ha store skattekutt, privatisering av skolen og sultefôring av kommunene. Høyre i regjering ble møtt med ett av Høyres dårligste valg, og Erna Solberg ledet partiet ut av regjering.

Etter det skrev Erna Solberg sin bok «Mennesker, ikke milliarder». Man skulle ha et mykere Høyre – ikke et kalkulatorparti, men et Høyre som snakket mer som partiene på venstresiden: mer om velferd, mindre om skattekutt. Det skulle vise seg å være en strategi som fungerte.

Høyre vant valget for tre år siden. Og hva har nå skjedd? Jo, på slutten av perioden vet vi svaret: Høyre er det samme partiet som det Høyre alltid har vært. «Mennesker, ikke milliarder» var et fint slagord, men når vi ser hva de har prioritert, skulle man tro boka hadde en skrivefeil. Erna Solbergs bok burde hett «Mennesker med milliarder», for det er virkelig det vi har fått – en regjering med størst hjerte for dem som har de største lommebøkene. De uføre har fått kutt i feriepengene, de eldre har mistet kulturen, barna på skolen har mistet skolefrukten. Fremskrittspartiet foreslår store kutt i sykelønnen – smålige kutt, og de som er rammet, trenger ikke å lure på hvor pengene har blitt brukt. Pengene har blitt brukt på dem som har aller mest.

I dag har vi igjen fått det dokumentert. De 50 rikeste menneskene i Norge har fått tusen millioner kroner i skattekutt fra denne regjeringen – trillebårslast med millioner kjørt ut til dem som har aller mest. Det er så urettferdig at man knapt tror det er sant. Jeg utfordrer høyrepartiene til å finne de stemmene som synes dette er en riktig prioritering. Spør naboene deres, barna deres, søsknene deres eller barnebarna deres: Er det riktig at de 50 rikeste i Norge skal få 20 mill. kr hver? Eller kunne vi brukt de pengene annerledes, på skole, på helse eller for å skape nye arbeidsplasser? Jeg tror ikke man finner mange som synes dette er en riktig prioritering. Jeg tror knapt man finner noen som helst. Tvert imot river det i rettferdighetssansen vår.

Men i denne sal finner vi flere. I morges fikk vi rene ord for pengene. Hva synes Høyre egentlig om at 50 personer har fått mer i skattekutt enn hva 2 000 mennesker tjener i året? Jo, det er helt «fantastisk», svarte Høyres parlamentariske leder.

Vi har en regjering som driver en politikk for større forskjeller. Jeg skjønner Høyre ikke vil snakke om dette, men det er den brutale virkeligheten. Det er dette det norske folket skal svare på om de ønsker at skal fortsette neste år. Da tror jeg det vil gå som sist Erna Solberg styrte Høyre i regjering: Folket sier nei til usolidariske skattekutt og ja til et nytt flertall og en ny kurs.

Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP) [21:13:28]: En av forutsetningene for å lykkes med omstilling og nyskaping i framtiden, er at velferdsordningene treffer dem som faktisk trenger dem. Disse ordningene er samfunnets sikkerhetsnett og bidrar til at arbeidsmarkedet fungerer. Samtidig er det helt nødvendig for bærekraften i velferdssamfunnet at ordningene ikke er tungrodde, byråkratiske eller – enda verre – blir utnyttet og uthulet av dem som egentlig ikke trenger dem.

Det er slik at velferdsordningene stort sett administreres av Nav, og dersom man gjør arbeid til en av de viktigste jobbene for Nav, slik tidligere arbeidsminister Robert Eriksson ønsket, vil man oppnå å sikre folk arbeid og, jeg vil si, en mer meningsfylt hverdag. Det skaper større selvrespekt for dem det gjelder, og man får økt verdiskaping for samfunnet. Det er en vinn-vinn-situasjon for alle.

I høst behandler vi her på Stortinget Nav-meldingen. I den forbindelse har min kollega Wiborg og jeg reist mye rundt her i Norge. Vi har bl.a. vært på NAV Tvedestrand og NAV Vegårshei, som begge ligger i mitt hjemfylke, Aust-Agder. Der fikk vi høre om utfordringer og muligheter slik Navs egne ansatte ser det, og det har vært veldig lærerikt.

Jeg har også gjort det til en viktig oppgave å ta imot innspill fra enkeltmennesker og deres erfaring med Nav. Ofte hører jeg historier både om ting som virker, og om ting som ikke virker.

Jeg har bl.a. fått mange henvendelser fra unge mennesker som opplever at reglene er stive og vanskelige. Derfor er jeg glad for den ungdomssatsingen som vi skal behandle i statsbudsjettet nå i høst, og noe av det viktigste for meg er at Nav blir flinkere med ungdom. Nav må forstå ungdommen og deres behov, og Nav må ha de riktige virkemidlene. Så må også ungdommen forstå hva Nav sier og trenger, og de må selv ta ansvar for sitt liv.

Så litt samferdsel mens jeg er i gang: Rv. 9, som går gjennom både Aust-Agder og Vest-Agder, har vært og vil være en av mine hjertesaker så lenge jeg er stortingsrepresentant og kan være med og påvirke. Rv. 9 er viktig for alle som reiser mellom Sørlandet og Vestlandet. Her går det mye tungtrafikk, noe som gjør det farlig for dem som bor langs veien. Men vi jobber nå for gul midtstripe gjennom hele Setesdal, og derfor var det med stor glede jeg kunne reise nettopp til Setesdal i forrige uke, med en aldri så liten budsjettlekkasje, ja faktisk to.

Regjeringen foreslår i budsjettet for 2017 at det blir penger til gang- og sykkelsti på veien mellom Valle og Harstadberget – en vei som foreløpig ikke er utbygd – det er særdeles viktig å sikre barn og unge så de får en trygg og god skolevei. I tillegg til denne gang- og sykkelveien blir det også satt av penger, 30 mill. kr, til neste byggetrinn i Setesdal, som er Skomedal. Dette gjør at det blir sammenhengende utbygging, vi får billigere og raskere vei, lokale entreprenører får utbyggingene, og det blir tryggere å bo og reise i Setesdal.

Audun Otterstad (A) [21:16:30]: Er det tre ting som inntreffer når høyrepartiene tar makten verden over, så er det store velferdskutt, det er store skattekutt, og det er ideologiske privatiseringer av store statseide ressurser – eid av folket.

I Norge har vi den største målte arbeidsledigheten på to tiår i landet vårt. Likevel omtales det knapt nok i denne trontaledebatten av Høyre og Fremskrittspartiets representanter, men framstilles gjerne i glansbilder, ledet an av statsminister Erna Solberg. Den økonomiske politikken virker kraftig, sier statsministeren. Ja, så kraftig at om lag 140 000 enkeltmennesker står uten arbeid, er arbeidsledige – eller det regjeringen kaller å være omstilt.

Samtidig dropper 15 000 elever ut av skolen hvert eneste år, fordi de ikke klarer å mestre eget liv. Svaret ungdommene og de arbeidsledige blir møtt med, er skattekutt. Hva var egentlig spørsmålet?

Selv om man skulle tro at nikab er regjeringens jobb nr. én når man hørte representanten Nesvik i dag, så er det skattekutt til de aller rikeste – selv om det ikke nevnes skriftlig. Det er jo ikke populært et år før valget. Man trenger heller ikke å være parlamentarisk leder eller å ha kommet til side 420 i sosialøkonom Stoltenbergs bok for å forstå at det er forskjell på hva man bruker penger på i et statsbudsjett.

Bestefaren min brukte også mye penger en gang han gravde ut tomten og bygde et hus som familien og mormoren min skulle bo i. Jeg tror det hadde blitt meget upopulært hvis han på tur hjem for å bygge det huset med materialer han hadde kjøpt, heller hadde gamblet bort pengene. Kritikken mot en visjonsløs regjering går ikke nødvendigvis på at man øker pengebruken, det gjelder jo hva man bruker pengene på, at man finansierer de rikes skattefest med våre felles pensjonskroner. I stedet kunne man ha prioritert velferden. Man kunne ha sagt at vi ønsker å pusse opp gamle sykehjemsplasser der det bor eldre mennesker. De er ikke verdig den prisen. Vi kunne ha fått flere i arbeid. Det virker som at det eneste målet med gründerpolitikken er å selge ut bedrifter som lykkes, i stedet for å bygge kompetanseklynger. Og vi kunne ha satset på alle dem som ikke får læreplass.

I løpet av 2017 skal Arbeiderpartiet gjennomføre den største omstillingen landet vårt kommer til å se. Vi skal bytte ut hele regjeringen. Og som en felles bekjent av oss har jeg ti råd til dem: Det ene er at dere må omstilles. Det er viktig med en egeninnsats. Det er viktig å ha mobilitet og være villig til å flytte på seg. Det er viktig å være villig til å forsøke nye bransjer og være villig til å fylle hullene i cv-en når man blir omstilt, når Jonas Gahr Støre blir statsminister i dette landet.

Christian Tynning Bjørnø (A) [21:19:56]: Jeg har lyst til å fortelle litt om stoda i Telemark, og det er ikke tilfeldig, for Telemark karakteriseres ofte som et Norge i miniatyr. Store, spredte og sammensatte Telemark trenger en regjering som forstår oss bedre enn det dagens regjering gjør.

Jeg vil illustrere dette ved tre forhold. For det første: Telemark har en omfattende industri, med ansatte som hver dag står på for høy produktivitet og bidrar til verdiskaping – en industri som klarer mye alene, men som også er avhengig av gode rammebetingelser for å kunne drive godt i framtiden. Jeg vil i denne sammenheng trekke fram INEOS i Bamble. INEOS produserer plastråvarer som eksporteres til store deler av verden. De britiske INEOS-eierne ønsker å investere 8 mrd. kr i fabrikken i Bamble og ba derfor staten om å stille som garantist for å få lån av bankene. Men hittil har regjeringen sagt nei. Bamble, Telemark og Norge trenger en regjering som forstår at det er nødvendig i større grad å bruke statlige virkemidler, som f.eks. lånegarantier, for å bidra til å øke investeringene i fastlandsindustrien. Det handler om å trygge både verdiskapingen og arbeidsplassene for framtiden.

For det andre: I industrien jobber det folk som må prestere og levere. En god helse er da en viktig forutsetning. Sykehuset Telemark er i ferd med å gjennomføre det som er blitt kalt en utviklingsplan, som bl.a. har ført til at to lokalsykehus er lagt ned. Det er med andre ord tatt ganske tøffe grep i fylket vårt, men vi opplever at vi får ganske lite igjen. Vi trenger en regjering som satser på helsetjenestene i Telemark, som sørger for at eksisterende bygningsmasse blir rehabilitert, og som ikke minst sørger for bygging av et nytt sengebygg i Skien.

For det tredje: Ikke selg Norge – ikke selg Telemark. I Telemark har vi mye skog, og skogen trives i Telemark. Det er ikke uten grunn at Drangedal, skogkommunen, har slagordet «Fire millioner grantrær kan ikke ta feil!». Regjeringen har sørget for at stadig større skogeiendommer legges ut for salg, eiendommer som også ligger i Telemark. Vår felles skog er vår felles ressurs. Skogen bidrar til verdiskaping og rekreasjon. Vi trenger en regjering som forstår at det er nok nå. Løsningen er ikke å selge, men å legge til rette for vekst også i vår felles skog.

Vi trenger kort og godt en regjering – en ny regjering – som forstår Telemark og Norge bedre.

Ketil Kjenseth (V) [21:23:07]: Vi har kommet til den avdelingen i debatten som handler mye om Norge rundt, og en beretning fra Oppland er ikke så dyster som mange har vært på talerstolen her og beskrevet. I Oppland har vi satt norgesrekord i antall overnattinger i sommer. Juli var første gang Oppland hadde flest overnattinger i landet. Med over 612 000 overnattinger var det faktisk også ny norsk rekord på en måned – med god margin. Alt er altså ikke flatt i Oppland og innlandet.

Faktisk er de aller fleste i arbeid i Oppland. Ledigheten er stabil – på rekordlave 1,7 pst. Ja, vi har så mange jobber at både reiselivet og landbruket er helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Med et variert og småskalabasert reiseliv i Gudbrandsdalen, i Valdres og på flatbygdene er mange småbedriftseiere glad for at formuesskatten er redusert og pengene kan brukes på kompetanse- og produktutvikling. Det er et lite, men grønt skifte på gang i norsk reiseliv.

I år er første året hvor min hjemby, Gjøvik, er universitetsby. NTNU har kommet til Østlandet og valgte Høgskolen på Gjøvik som sin base. Det vil være en stor bidragsyter til videre vekst og innovasjon, for Gjøvik, så klart, men ikke minst for industriklynga på Raufoss og for hele Vest-Oppland, ja sågar hele Oppland og innlandet.

Men vi skal ikke hvile på de grønne laurbærbladene. Vi trenger at staten bidrar til å løfte materialteknologiklynga på Raufoss videre til Global Centres of Expertise-status for å bidra til det grønne industrielle skiftet i Norge.

Neste år leveres det første av ti nye togsett på Gjøvikbanen. Det kommer nytt krysningsspor på banen og nytt stasjonsområde. Dagens flertall har lovd dobbeltspor til Lillehammer innen 2030. Den forrige regjeringen satte stopp på Hamar og utsatte alt på Gjøvikbanen til etter 2023. Firefelts E6 kommer til Mjøsbrua innen 2021 og skal videre til Øyer.

I langtidsplanen for Forsvaret er det satt av 9 mrd. kr de neste årene til samling og utvikling av Cyberforsvaret på Jørstadmoen. Dette er en viktig satsing for Norge aller mest, men selvfølgelig for Forsvaret og for hele innlandet. Det er altså betydelige investeringer, betydelige muligheter.

Så har Oppland og Hedmark også noen alvorlige utfordringer. Våre fylker topper statistikken over selvmord blant unge gutter. Vi har stort frafall i videregående skole, og vi har ganske mange overdosedødsfall i de to fylkene. Dette er velferdsutfordringer som vi står overfor, og vi er nødt til å ta politisk lederskap for å løse disse utfordringene. Jeg etterlyser Arbeiderpartiet, som har fylkesordføreren i de to fylkene, som har ordføreren i de fleste kommunene: Hvor er dere for å ruste den ungdommen for det framtidige arbeidslivet? Det er det som er jobben i våre to fylker.

Mudassar Kapur (H) [21:26:10]: Lederen i SV og noen andre av hans kollegaer var tidligere i dag innom et tema som opptar mange i de store byene, og også i min hjemby, Oslo. Jeg tenker selvsagt på boligpolitikk. Dermed sørget SV for å starte sesjonen med å sette bolig på dagsordenen, og det er jeg glad for.

Representanten Lysbakken mener vi trenger «en boligpolitikk som tar utgangspunkt i at bolig er noe man bor i, ikke noe man spekulerer i», som han sa. Men det er bare retorikk. Hvis vi ser på hvilken praktisk politikk SV har foreslått i de siste ukene, ser vi at de ønsker å innføre en nasjonal boligskatt som nettopp vil sørge for at vi ikke ser på folks hjem som et sted hvor de skal bo, og et sted hvor deres barn skal vokse opp, men heller som et skatteobjekt som de skal betale enda mer for å bo i. Lysbakken og SV mener at en nasjonal boligskatt er viktig for å stagge prisene i Oslo. Kan noen i SV vise til en eneste økonom i Norge som er enig i at en nasjonal boligskatt vil dempe prisen i pressområdene? Kan noen i SV fortelle den norske befolkningen hvor høy boligskatten må være i hele landet for at boligprisen skal gå ned? Kan noen i SV fortelle oss hvorfor de mener at det er rettferdig at en alenemor på bygda må betale boligskatt for å dempe prispresset i Oslo?

Både Arbeiderpartiet og SV prøver å framstå som veldig såret og fortvilet over situasjonen i boligmarkedet, men de har ingen troverdighet. La oss viske bort all retorikken og se på politikken fra disse partiene. SV stemte for 1 100 færre boliger enn det Høyre-byrådet la opp til i perioden 2011–2015. Arbeiderpartiet stemte også for færre boliger enn det byrådet la opp til. Arbeiderpartiet og SV var med på å presse igjennom et forslag i Stortinget rett før sommeren som vil gjøre det 100 000 kr dyrere å bygge en bolig på 60 m2.Arbeiderpartiet og SV tvang igjennom en leilighetsnorm i Oslo som har satt et tak for bygging av små boliger i Oslo sentrum, slik at vi bygger minst av det som etterspørres mest, og de nekter fortsatt å fjerne normen.

I sommer lanserte SV et forslag om at staten skal bygge alle boliger, og at vi må ha statlig prisregulering, slik at vi kan gå rett tilbake til tiden med penger under bordet, og da spør jeg: Hvem er de heldige vinnerne av denne Lotto-premien som SV skal dele ut, og hva med dem som ikke har masse kontanter til å betale under bordet? Ingen svar.

Lysbakken gikk tidligere i sommer ut og sa at det er feigt ikke å innføre en nasjonal boligskatt. Men hvis vi ser på hvilken politikk de har gjennomført, mener jeg at det er feigt å komme tilbake til Stortinget nå og be om en nasjonal boligskatt som svar på at man selv ikke har levert da man hadde ansvaret.

Ingrid Heggø (A) [21:29:40]: Eg representerer eit fylke som regjeringa ikkje vil ha, ikkje vil satsa på, men byggja ned og demontera – sterke ord, ja det er det, men så har verkeleg folk i Sogn og Fjordane òg fått føla på kroppen kva høgrepolitikk er i praksis.

Eg vil retta ein takk til Kristeleg Folkeparti og Venstre, som har hjelpt meg å stoppa nedlegginga av Fiskeridirektoratet i Måløy, Forskningsstasjonen på Fureneset i Fjaler og òg andre.

Arbeid til alle, velstand til alle og velferd til alle vert best skapt gjennom sterke fellesskap. Høgre og Framstegspartiet aukar forskjellane ved å gje skattekutt til dei som har mest frå før, i staden for å satsa på arbeid, utdanning, helse og skule. Forskjellane aukar òg mellom dei som har trygge jobbar, og dei som har utrygge jobbar, mellom by og land og mellom kvinne og mann.

Og så vert det snakka om omstilling som om dette er eit nyord. Hydro Elkem i mitt fylke har drive med omstilling så lenge eg kan hugsa. Bøndene har omstilt og omstilt, og fiskarane like så. Men det hjelper ikkje berre med omstilling, det må leggjast til rette for å skapa nye arbeidsplassar, og her viser talas tale heilt klart at regjeringa brukar feil medisin.

På Arbeidarpartiet si vakt vart det skapt om lag 360 000 nye arbeidsplassar, under dagens regjering berre 24 000. Arbeidsløysa vert forsøkt bortforklart. Regjeringa er ikkje eingong bekymra, dei har til og med leigd fengselsplassar i utlandet i staden for å byggja i Vik til halve prisen, og ha norske arbeidsplassar. Og kvifor svarar ikkje regjeringa i denne debatten på hovudutfordring nr. ein? Korleis skal dei leggja til rette for fleire nye arbeidsplassar i privat sektor? Korleis få fleire i jobb? Det hadde vore ei heilt ærleg sak om dei hadde kjempa og tapt. Men nei, når dei ikkje eingong prøver, ja då har regjeringa svikta.

Så til regjeringa si overdrivne tru på marknaden og det private. Kommersialiseringa av flyplassen i Florø har ført til kutt i kveldsruter og morgonruter, og dyrare billettar er konsekvensen. Bra for næringslivet? Nei. Bra for folket? Nei. I fylket vårt har vi fått ein ny privat kristen skule med heile to – to – elevar. Er det rett bruk av fellesskapet sine ressursar og godt nok fagleg og sosialt for elevane? Nei.

Arbeidarpartiet vil byggja landet, vi vil ikkje selja landet. Vi vil at folket skal eiga vatn, skog og fisk saman. Vi skal vera garantisten for at fiskeressursane skal tilhøyra fellesskapet. Fiskeflåten skal eigast av fiskarane, og nasjonalitetskravet skal oppretthaldast. Vi må ikkje setja oss i ein situasjon der kvotane kan hamna på utanlandske hender. Fisken er ein evigvarande ressurs, han tilhøyrer fellesskapet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [21:33:06]: Når tidene blir urolige, er det menneskelig å søke trygghet: trygghet i hverdagen, for egen økonomi, for arbeid og for familien. Arbeid, aktivitet og omstilling har preget regjeringas politiske arbeid i året som gikk, og vil også gjøre det i året som kommer. En viktig utfordring har vært å sikre at arbeidsledigheten som rammer deler av landet vårt, ikke biter seg fast på et langsiktig høyt nivå, slik den gjorde da Arbeiderpartiet styrte landet på 1990-tallet. Derfor har regjeringas målrettede tiltak for regionene som har vært hardest rammet av arbeidsledigheten, vært så viktig. Heldigvis ser vi nå tegn til at trendene snur, og politikken virker.

I mitt hjemfylke, Vest-Agder, som har vært kraftig rammet av nedgangen i oljesektoren, kunne Nav-direktør Per Lund forrige fredag slå fast at arbeidsledigheten nå er nede i 3,4 pst. Det er faktisk under nivået på samme tidspunkt i fjor. Han antok at bunnen nå er nådd på Sørlandet, og at ledigheten vil falle utover høsten. Det gir håp for mange familier som har opplevd denne usikkerheten på kroppen.

Virkemiddelapparatet har vært tatt i bruk, etableringstilskudd, SkatteFUNN, forskningsmidler, miljøteknologifond og Enova-midler har bidratt til aktivitet, nyskaping og nyetablering. Et godt eksempel er et lite tremannsfirma i Kristiansand som jeg besøkte forrige uke, der tre ingeniører driver produktutvikling for olje- og energibransjen. De er snart klare til å lansere et nytt produkt ved hjelp av virkemiddelpakken som næringsministeren har gått i bresjen for, og det kan gi arbeid til flere i tiden som kommer. Sammen med skattepolitikken og tiltakspakkene bidrar virkemiddelapparatet til både sysselsetting og omsetning. Det får vi dokumentert også fra Statistisk sentralbyrå, som slår fast at den økonomiske politikken har gitt et vesentlig bidrag til at oljenedturen ikke har ført til en enda mer betydelig nedgang i norsk økonomi. Og Cappelen-utvalget var klar på at finanspolitikken har vært og er ekspansiv, og at dette har dempet nedgangen i økonomien.

Jeg har også lyst til å si et par ord om utdanningspolitikken og hvordan den har virket i landsdelen vår. Mens lærerne før regjeringsskiftet i 2013 klaget mye på mangel på tilbud om etter- og videreutdanning, har vi nå i Agder-fylkene nesten 1 000 lærere som har fått innvilget et sånt tilbud under nåværende kunnskapsminister. Hægebostad og Audnedal kommuner er blitt språkkommuner, Kristiansand, Arendal, Risør og Gjerstad er blitt realfagskommuner, og i Songdalen kommune har «kidsa» koding som valgfag. Det er framtidsrettet kunnskapspolitikk som virker, og som kommer til å sette spor.

Michael Tetzschner (H) [21:35:52]: Det har vært en lang dag, men ikke desto mindre har den gitt en interessant avklaring, nemlig ved at Arbeiderpartiet i flere innlegg indirekte har sagt at forholdstallet mellom privat sysselsetting og offentlig sysselsetting er av betydning. Det er rett og slett fordi det er privat sektor som finansierer offentlig velferd. Uten overskudd fra næringsvirksomhet, uten bedriftenes evne til å utbetale lønn til sine ansatte, som staten igjen får sin rikelige del av, hadde kommune og stat og deres politikere ikke hatt en eneste krone å fordele til gode formål. Derfor lyder det litt hult når Arbeiderpartiet beskylder den borgerlige regjeringen for at tre fjerdedeler av all arbeidsplassvekst i det siste har kommet i offentlig sektor. Slik må det nødvendigvis være når en stor og viktig sektor og deres leverandører er under nedskalering. Inntil dette tar seg opp igjen, vil dette selvfølgelig være bildet.

Samtidig er det nedslående når man ellers hører rød-grønn retorikk ta for seg verdiskapingen i samfunnet. Forstår man hva man snakker om i Arbeiderpartiet og SV når man snakker om verdiskaping? Noen av deres representanter minner – med all respekt er – om mennesker som ikke har satt sine ben i en privat bedrift annet enn kanskje med en vernehjelm som det står «gjester» på. Man merker det også i omtalen av politikk og arbeidsplasser. Det høres ut som trygge arbeidsplasser er noe man kan kjøpe eller regulere seg til. Slik er det ikke, det er ideene, patentene, en effektiv produksjon og salget som avgjør om en arbeidsplass når den er etablert, forblir trygg. Det er bedriftenes generelle vilkår og konkurranseevne som hindrer arbeidsplassene i å bli nedlagt eller flyttet.

Da er det selvfølgelig selvmotsigende å angripe bedrifter for at de går med overskudd, eller – for å benytte et hyppig fyord fra rød-grønn side her i debatten – at de er kommersielle. De kommersielle har liksom urene motiver. Men det er nettopp overskuddet de genererer, som gjør at arbeidsplassene blir trygge, som gir lønnsevne, og som tiltrekker seg privat sparing for videre vekst. Man kan merke hele paletten av nærmest nedgjørende karakteristikker av de som finansierer velferdsstaten, og som gir politikere – oss – penger til å fremstå som gavmilde. Men pengene må tjenes i privat sektor før de kan brukes i offentlig sektor.

Vi har hørt i debatten i dag, passe avstemt etter rødfargen, ord som «velferdsprofitører», «kommersielle» og «profittjagende». Det er altså det de rød-grønne omtaler som bortkastede penger. Det gjelder særlig når private aktører slipper til, men det er det vi må gjøre hvis vi nettopp skal få til et bedre forholdstall mellom offentlig ansatte og privat ansatte.

Arnulf Goksøyr (H) [21:39:18]: Regjeringa signaliserer store ambisjonar for å bidra til reduksjon i utslepp av skadelege klimagassar. Paris-avtalen vitnar om at Noreg tek det grøne skiftet på alvor. Dette gjev vår nasjon store moglegheiter med den tekniske kompetansen og den innovasjonskrafta som ligg i ulike kunnskapsklynger i vårt land.

Vi har føresetnadene med eit svært kompetent maritimt miljø, med omsyn til både språkteknologi, elektrisk frekvensteknologi, hybride framdriftssystem og gassdrivne fartøy. Noreg har kunnskapsmiljø som skal til for å gjere framifrå forsking om til grøn revolusjon. Det er berre å bestemme seg, stille krav og gjennomføre. Mange norske reiarlag, verft og teknologiselskap gler seg over desse utfordringane. Omstilling gjev rom for å stramme opp kursen.

Det er norsk maritim kompetanse som skal løyse utfordringane med lavutsleppsteknologi og det grøne skiftet. Energieffektive fartøy kan best utviklast i Noreg, og verda vil spørje etter norske løysingar. Då må det også byggjast i Noreg, ved norske verft. Dei neste seks–åtte åra skal det byggjast ei rekkje nye ferjer til mange milliardar kroner. Der må vi stille dei strengaste krava i verda til rein energi og grøn teknologi. Dei teknologiske fortrinna våre vil også verte eit konkurransefortrinn – det må vera så strenge krav at det må norsk innovasjonskraft til for å løyse kontraktskrava. Med økonomisk støtte frå Enova registrerer vi at mange bedrifter leverer berekraftige løysingar.

Internasjonale samarbeidsavtalar må til. Likevel ser vi at avtalar vert omgått, med tanke på konkurransevilkår. Finansieringsordningar vrir investeringane frå Noreg til andre land, «tax lease» og andre utanlandske grep vert lyfta fram for å vinne kontraktar. Dette må overvinnast – og med dette også det teknologiske miljøkappløpet.

Det er gledeleg å sjå at regjeringa har gjeve klar melding om å byggje tre nye kystvaktfartøy, både for å vareta tryggleiken i norsk territorium og fordi fartøya skal byggjast i Noreg. Suverenitet kan også vidareutviklast med å vere fyrst ute med ny lavutsleppsteknologi der. Vi bør ha som ambisjon også i framtida å vere fremst på maritim innovasjon og teknologisk nyskaping.

Her leverer regjeringa dei nødvendige løysingane som bidreg til fleire jobbar, betre jobbar og meir verdiskaping, som vi skal leve av i framtida.

Bente Stein Mathisen (H) 21:42:31: Vi har i dag 29 000 unge under 30 år som står utenfor arbeidslivet. Nav skal vurdere og avklare om de er i stand til å jobbe, men mange av dem får altfor lite oppfølging. Etter fire år er de fleste lenger unna arbeidslivet enn de var da de gikk inn i ordningen med arbeidsavklaringspenger – eller det vi kaller AAP. Slik kan det ikke fortsette.

Vi har heldigvis en regjering som er handlekraftig, og som vil gjøre noe med dette. Regjeringen nedsatte et ekspertutvalg som gikk grundig igjennom Nav. Utvalget kom i fjor med rapporten «Et NAV med muligheter», og nå i høst skal vi behandle stortingsmeldingen «NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet».

Regjeringen foreslår en rekke regelverksendringer. Målet er å redusere antall unge på helserelaterte ytelser og få flere over i utdanning og arbeid. Ordningen med arbeidsavklaringspenger har ikke fungert etter hensikten. Målet var å få flere inn i et oppfølgingsløp som kunne lede til arbeid, men mange unge opplever å få mer utbetalt i stønad enn de ville fått i en ufaglært jobb. Det gir ingen incentiver til å prøve seg i arbeidslivet. Til nå har det vært fokusert for mye på begrensningene, fokus må mer flyttes til mestring og til hva man kan få til selv om helsen ikke er helt 100 pst.

Regjeringen vil prioritere innsatsen rettet mot de unge. En ny ungdomsinnsats skal erstatte dagens fragmenterte garantiordninger. Det hjelper ikke med stadig nye og tomme garantiordninger, som spesielt Arbeiderpartiet har en forkjærlighet for. Det må innhold og handling til. Regjeringen vil at Nav skal bli mer handlingsrettet og gi mer individuelt tilpasset og arbeidsrettet oppfølging av de unge under 30 år.

Mange av de unge som faller ut av skole og arbeid, har psykiske helseutfordringer. Nyere forskning og erfaring sier at arbeid er bra for den psykiske helsen. Arbeid og behandling bør så langt det lar seg gjøre, foregå samtidig. Man trenger ikke være 100 pst. frisk for å være i jobb. Arbeid kan være god medisin og drivkraft til bedringsprosesser. Så vi trenger altså flere arbeidsgivere som gir unge utenfor arbeidslivet en sjanse. Nav skal være en god medspiller.

Sist uke leste jeg i min lokalavis, Asker og Bærums Budstikke, at Nav-lederne i Asker og Bærum i samarbeid med næringsrådene i de to kommunene har tatt initiativ til kampanjen «Den rauseste sjefen». Jeg synes det er flott med slike kreative tiltak, det er viktig å gå nye veier. Noen trenger en påminnelse om og en oppfordring til å våge å møte mennesker som er annerledes enn dem selv, med åpenhet og raushet. Jeg kommer til å følge nøye med på denne kampanjen, og jeg håper at mange rause og inkluderende sjefer melder seg på i konkurransen om å bli den rauseste sjefen.

Ingunn Foss (H) [21:45:43]: For tre år siden lovet Høyre å gjøre noe med helsekøene, etterslepet på samferdsel og for lite satsing på forskning og utdanning.

Landet har fått en ny kurs. Helsekøene og ventelistene har gått ned, spesielt innen rus og psykiatri. Vedlikeholdsetterslepet på vei og jernbane reduseres for første gang på mange tiår. Forskningsinnsatsen er økt betydelig. Vi sørger for at elevene lærer mer i skolen, og aldri før har så mange lærere fått etter- og videreutdanning. Vi gir flere barn tilgang til barnehage. Og vi fornyer og forbedrer offentlig sektor.

I løpet av de siste årene har noen utfordringer blitt større. Før valget advarte Høyre mot avhengigheten av oljesektoren, uten at det førte til nødvendige omstillingstiltak. Oljeprisen er mer enn halvert siden regjeringen Solberg overtok, og det har ført til økt ledighet, særlig på Sør- og Vestlandet. Det brukes nå målrettede tiltak for å skape aktivitet på kort sikt til de regionene og bransjene som er hardest rammet, samtidig som det legges til rette for trygge arbeidsplasser i framtida.

Heldigvis ser vi nå positive signaler i økonomien. Ledigheten er redusert i 14 fylker det siste året, og Norges Bank, SSB, NHO og Virke mener alle at økonomien er på vei opp igjen. September var fjerde måneden på rad hvor Nav rapporterte om færre ledige, også på Sørlandet.

Reiselivet har hatt en rekordsommer. Oppdrettsnæringen går veldig bra, og det gjør også bygg- og anleggsnæringen. Det er utfordringer, men det er ingen grunn til å svartmale norsk økonomi, slik som Arbeiderpartiet holder på med. Det virker som om Arbeiderpartiet ikke klarer å glede seg noe som helst over lysere utsikter for næringsliv og arbeidsplasser, så lenge de ikke styrer selv.

En SSB-rapport bestilt av Arbeiderpartiet viser at skattelette skaper arbeidsplasser, men Arbeiderpartiet mener likevel det viktigste funnet i rapporten er at offentlige investeringer er mer effektivt enn skattelette for å skape arbeidsplasser. Det er lett å skape flere arbeidsplasser i offentlig sektor. Problemet er bare det at det er arbeidsplasser i privat sektor som skaper verdiene, som igjen kan gi arbeidsplasser i offentlig virksomhet.

Som medlem av næringskomiteen reiser jeg mye og møter store, mellomstore og små bedrifter over hele landet, kvinner og menn som satser tid og penger på å skape arbeidsplasser og produkter verden har bruk for. Jeg er imponert over det engasjementet og den gründerånden som finnes i det norske næringslivet, hvor det er mange eksempler på at dette lille landet skaper produkter og teknologier i verdensklasse. Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste bedriftsleder som ønsker seg mer skatt, men jeg har møtt mange som er opptatt av mindre skatt og av rammebetingelser som gjør at de kan konkurrere med andre land og overleve i Norge. Derfor er vekstfremmende skattelettelser for norsk næringsliv så viktig. Det styrker det norske eierskapet.

Ingjerd Schou (H) [21:48:50]: Jeg er veldig godt fornøyd med at vi er i gang med å redusere forskjeller.

For vi reduserer ventetidene i helsevesenet, og det betyr mye for mange. Flere får behandling raskere. Kvaliteten i behandlingen av livstruende sykdommer er blitt bedre. Pakkeforløp for kreft gir rask diagnose, forutsigbarhet og trygghet for hver enkelt og også for de pårørende. Vi har gjennomført den gylne regel, dvs. at de som har og sliter med psykiske lidelser, blir prioritert på lik linje med dem som har andre sykdommer. Vi har lovfestet retten til heldøgns omsorg. Staten tar et større ansvar for utbygging av eldreomsorgen, og vi har nær doblet tilskudd til utbygging av omsorgsplasser. Personer med assistansebehov har fått rett til hjelp til det de ønsker, når de trenger det, gjennom innføring av rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent. Strategien mot barnefattigdom sikrer at flere kan delta på sosiale arenaer, og – som om ikke det er nok – gratis kjernetid i barnehagene for 4- og 5-åringer i familier med lav inntekt og lavere foreldrebetaling for lavinntektsfamilier, også i barnehagene. Vi har gjeninnført gratis pc til elever med lese- og skrivevansker etter at dette var et usosialt kutt fra Arbeiderpartiet. Vi senker terskelen inn i arbeidslivet, og vi styrker innsatsen mot arbeidslivskriminalitet.

Dette er å redusere forskjeller. Jeg hører at noen i denne salen ikke har fått med seg dette. Det kan være en oppfordring til at man ikke bare hører på egen retorikk, men at man faktisk klarer å lese innenat og følge med.

Derfor har denne regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre prioritert, ikke nedprioritert, flyktninger i kommunene. Derfor har denne regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti prioritert, og ikke nedprioritert, integreringstilskuddet til kommunene, for nettopp å få asylsøkere raskere ut i arbeid. Derfor har denne regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti senket, ikke hevet, barrierene inn i arbeidslivet for å få flere av dem som føler seg presset ut av arbeidslivet, inn i arbeidslivet igjen. Derfor har denne regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre redusert, ikke økt, ventetiden i helsetjenesten for å hjelpe dem som sliter, tilbake til hverdagen.

Det er nettopp alle disse tingene jeg nå har nevnt, som gjør at forskjellene i Norge reduseres. Mye kan fortsatt bli bedre. Fortsatt trengs denne regjeringen for å gjøre viktig arbeid, men vi er godt i gang med å gjøre endringer innenfor viktige områder som betyr noe for folk i hverdagen. Nettopp i møtet med den enkelte er politikken oppe til eksamen. Da hjelper det ikke å være bare retorisk opptatt av at vi ikke skal ha samspill mellom private, offentlige og ideelle.

Iselin Nybø (V) [21:52:02]: En av de tingene som var oppe i trontalen, var det grønne skiftet, og det har de siste dagene vært fokusert ganske mye på uenigheten mellom regjeringspartiene og Venstre når det gjelder miljøpolitikken og det grønne skiftet. Jeg er sikker på at vi ikke har hørt det siste om det denne høsten.

Det jeg har lyst til å snakke om, er derimot et område der vi sammen har fått til mye allerede, men hvor det fortsatt er mye som står ugjort. Jeg vil snakke om utdanningspolitikk.

De siste tre årene har vi sammen fulgt opp enigheten i samarbeidsavtalen om et lærerløft i skolen. Det har vært en historisk satsing på videre- og etterutdanning, og jeg er overbevist om at det er både viktig og nødvendig. Vi har begynt på et kompetanseløft for de såkalt ikke-kvalifiserte lærerne i norsk skole, vi har fått på plass et løft for helsesøstrene, og vi har fått gratis kjernetid i barnehagene for 4–5-åringer fra lavinntektsfamilier. Innenfor høyere utdanning har Venstre fått gjennomslag for elleve måneder studiestøtte, vi overoppfyller på antall studentboliger, og det har vært en betydelig økning i både basisbevilgninger, studieplasser og stipendiater de siste tre årene.

Mye av det gode som allerede er gjennomført, er ting vi fortsatt må jobbe med. Men det er også andre ting som er viktig at vi løfter framover.

Vi må fortsette med jobben med å sikre flere dyktige lærere inn i skolen. Lærere i alle fag må omfattes av videre- og etterutdanningsløftet. I dag er det mange med viktig kompetanse som ikke blir prioritert, fordi basisfagene står først i køen. Vi vet at det framtidige arbeidsmarkedet ikke finnes i dag, og at elevene våre må være både kreative og omstillingsdyktige. De praktisk-estetiske fagene blir ikke mindre viktige framover. Det er nødvendig at vi også ser på lærerne i disse fagene, og Venstre mener at det på sikt også bør være et kompetansekrav for å undervise i disse fagene.

Venstre har lenge vært for en sertifiseringsordning for lærere. Vi mener at det å være lærer skal være en tittel som er forbeholdt dem som har utdannelsen og kompetansen. En modell for sertifisering kan tenkes gjennomført på mange ulike måter, men det er flere yrkesgrupper som i dag har det, og som på den måten sørger for at hele yrkesgruppen holder seg faglig oppdatert.

Vi må også klare å lage en hverdag for barn som virker sosialt utjevnende og mobiliserende. Kunnskap er makt, og ingenting er så viktig for sosial mobilitet som utdanning. Vi må inkludere dem som i dag faller utenfor pga. økonomi. Etter at vi har innført gratis kjernetid i barnehagene, er tiden inne for å se på SFO-prisen. Det er et kjempeviktig fritidstilbud som mange barn ikke får ta del i, fordi det er for dyrt.

Innenfor høyere utdanning og forskning har det skjedd mye denne stortingsperioden. Men vi står fortsatt med en situasjon der de gamle universitetene har en mye bedre finansiering enn de nye universitetene og høyskolene. Vi må fortsatt jobbe med å utjevne dette slik at vi får gode utdanninger i hele landet, og slik at også disse institusjonene kan hevde seg internasjonalt på de områdene hvor de har sine fortrinn.

Magne Rommetveit (A) [21:55:18]: I trontala slår regjeringa fast at arbeidskrafta er Noregs viktigaste ressurs, og at omsynet til den framtidige velferda vår krev at flest mogleg deltek i arbeidslivet. Vidare vert det peika på at mange gjennom dei to siste åra har vore gjennom ei vanskeleg tid, at arbeidsløysa, spesielt på Sør- og Vestlandet, har auka markert, og at situasjonen framleis er alvorleg for mange.

Mykje av grunnlaget for den vanskelege sysselsetjingssituasjonen i landsdelen er å finna i det dramatiske oljeprisfallet frå rundt 110 dollar per fat sommaren 2014 til under 45 dollar per fat sommaren 2016. Inntektene og lønsemda i oljenæringa og skatteinntektene til staten har gått ned.

Det er i slike vanskelege tider, styrt av internasjonale konjunkturar som me ikkje har styring med, at det nettopp er så viktig med politisk styring som kan avhjelpa den vanskelege sysselsetjingssituasjonen som rammar den enkelte, fleire lokalsamfunn og no altså ein heil landsdel. Det er her regjeringa har svikta mest. Mottiltaka ein har kome med, har vore for små og har kome for seint, og prioriteringane har vore feil når skattekutt har kome i staden for kraftinnsats for å utnytta den viktigaste ressursen i Noreg, arbeidskrafta, og sørgja for at flest mogleg får delta i arbeidslivet.

I mitt heimfylke, Hordaland, er 3,3 pst. av arbeidsstyrken no heilt ledige. Og i min heimkommune, Stord, er 5 pst. no heilt ledige. Det er ein auke på 48 pst. på berre eitt år, og framtidsutsiktene ser også svært usikre ut. Når me også kan sjå at det dei siste tre åra er skapt berre 25 000 nye jobbar i landet vårt, og at tre fjerdedelar av desse har kome i offentleg sektor, ja då lovar det heller ikkje så godt for eit offshorebasert industrisamfunn.

Gjennom budsjettlekkasjar har det kome fram at regjeringa no vil gje 650 millionar vedlikehaldskroner til vestlands- og sørlandskommunar for å få ned arbeidsløysa. Det lovar bra. Mykje nødvendig vedlikehald og opprusting vil verta utført, og ein del lokale firma og arbeidsfolk vil få aktivitet i ein periode. Likevel må det mykje kraftigare lut til for at denne landsdelen skal kunna utnytta sitt verdiskapingspotensial.

På måndag fekk me «beretningen om rikets tilstand». Det er å håpa at det budsjettet regjeringa skal presentera, vil stimulera til fleire arbeidsplassar, og at det ikkje vert «beretningen om rikets stillstand».

Sigurd Hille (H) [21:58:30]: Trontalen ble godt mottatt. Når man i ettertid leser den, er det forståelig. Den beskriver et godt rustet, moderne samfunn, et samfunn med en høyt utdannet befolkning, hvor det er små forskjeller blant folk, og en åpen, robust økonomi.

Hvis vi skal videreutvikle samfunnet vårt, krever det imidlertid en del av oss alle. Vi må ha evne og vilje til å foreta nødvendige endringer og finne nye løsninger. Dette gjelder innenfor både offentlig og privat sektor. Og ikke minst: Vi må opprettholde en høy verdiskaping. Det er kun med dette som bakgrunn vi klarer å opprettholde det vi omtaler som den norske modellen.

Vi har opplevd også i tidligere tider at jobber forsvinner, og at bedrifter er nødt til å nedbemanne. Problemet vi har, er at det skapes for få jobber i privat sektor. Det er det flere grunner til, og noen kan politikerne ikke alltid gjøre noe med. Det vi kan gjøre noe med, må vi gjøre. Det er særlig innenfor den økonomiske politikken, da særlig skattepolitikken.

Hvis vi skal få folk som har anledning til det, til å investere i norske arbeidsplasser, må disse føle at de har noe igjen nettopp for å gjøre det. Da må det f.eks. ikke være forskjell i rammebetingelsene for norske eiere i forhold til utenlandske. Da må det ikke være slik at kommuner innfører store eiendomsskatter for næringslivet, som gjør at driftsøkonomien svekkes og dermed setter arbeidsplasser i fare. Da må den statlige skattepolitikken overfor det private næringslivet heller ikke føre til slike forhold. Og igjen må formuesskatten, som rammer de mange tusenvis av mindre norske bedrifter, avvikles. Opprettholdelse av nettopp denne skatten hemmer investeringer og svekker eksisterende drift.

Det er interessant at representanter fra de rød-grønne på en måte benekter at formuesskatten har noe med dette å gjøre. Kanskje man i større grad skulle lyttet til dem som har skoen på, i dette tilfellet de mange private bedriftseierne.

Vi skal verne om den norske modellen. Den er vi stolte over. Finanskomiteen var nettopp i Sverige. Der omtaler de den heller som den nordiske modellen. De beskriver den omtrent slik vi gjør for den norske. I Sverige har de budsjettunderskudd og låner hvert år for å få balanse i budsjettene. I Sverige har de en noe høyere arbeidsløshet enn hva som er tilfellet her, men de har ikke eiendomsskatt, ikke har de formuesskatt, og ikke har de arveavgift. Der er alle enige om at slike skatter skader nasjonen og vil føre til større problemer enn dem man har.

Neste år er det stortingsvalg. Vi kan ane hva vi har i vente, for å si det slik. Til syvende og sist må politikken være troverdig. Den må skape trygghet for folk, og den må inngi tillit. Enkeltmennesket må settes i sentrum, og vi må trygge fellesskapet. For oss liberalkonservative er dette en selvfølge. Det er det vi kaller tillitspolitikk.