Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte
på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Stefan Heggelund
(H) [11:20:22 ] (ordfører for saken): Kampen for et anstendig
arbeidsliv er viktig. I det arbeidet er det flere faktorer som er
relevante. Noen av dem er følgende:
Den første er godt samarbeid med
partene i arbeidslivet. Det er helt avgjørende at man har et godt
samarbeid med partene – dialog med partene når det gjelder utarbeidelse
av nytt regelverk, men også den viktige jobben ulike fagforeninger
selv gjør i å avdekke uanstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er
uvurderlig.
Den andre er et godt regelverk.
Det krever også en offensiv holdning fra vår side, Stortingets side,
for å sørge for at vi ligger i forkant av de useriøse aktørene og
ikke lar dem ligge et hestehode foran oss for å ødelegge vårt felles arbeidsliv.
Den tredje er gode offentlige tilsyn.
Det er viktig med et sterkt arbeidstilsyn, som driver tilsyn mot
useriøse aktører og sosial dumping.
Den fjerde er et godt internasjonalt
samarbeid. Hvorfor er det viktig? Jo, det er viktig fordi arbeidslivskriminaliteten
kjenner ingen grenser. De useriøse aktørene – jeg holdt på å si
– samarbeider på tvers av landegrenser. Kriminaliteten sprer seg
mellom land, og da er det viktig med et godt internasjonalt samarbeid.
Dessverre er det sånn at dette forslaget
undergraver det siste punktet. Forslaget er:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå
norske lover, forskrifter og tariffavtaler med sikte på at disse
er overordnet EØS-regler og EU-lovgivning på arbeidslivsområdet,
og om nødvendig fremme lovforslag for å sikre dette.»
Det er den vanlige tonen vi hører
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at alt hadde vært
så mye bedre hvis man bare hadde sluppet unna EØS. Ja, da hadde
vi, ifølge disse partiene, ikke hatt noe arbeidslivskriminalitet å
snakke om. Det er selvfølgelig feil.
En annen ting vi ikke hadde hatt,
er selvfølgelig en viktig avtale for norske eksportbedrifter og
derfor også for norske arbeidsplasser. Det er jo en av grunnene
til at partene i arbeidslivet støtter opp om EØS-avtalen. Snakk
om rød-grønne partier som sier at høyresiden ikke lytter til partene.
Senterpartiet og SV gjør det så definitivt ikke i dette spørsmålet.
En annen nyanse som forsvinner med
forslaget fra Senterpartiet, er at de reglene vi forholder oss til
på grunn av EØS, er minimumsregler, hvor vi også kan gjøre nasjonale tilpasninger.
Dette er et unyansert forslag, og
det er et forslag som, hvis det hadde blitt vedtatt, ville gjort
at man kunne risikere at man hadde undergravd viktig internasjonalt
samarbeid mot de useriøse aktørene – tenk f.eks. bare på håndhevingsdirektivet.
Til slutt, fordi jeg glemte å si
det i begynnelsen, vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid
i denne saken.
Fredric Holen
Bjørdal (A) [11:24:25 ] : Vi er einig med forslagsstillarene
her om behovet for å styrkje det seriøse og organiserte arbeidslivet.
Der vi skil lag, er i måten det kan gjerast på og i premissa for
forslaget som vi no behandlar. Arbeidarpartiet har fremja 30 forslag
i ein ny handlingsplan for eit seriøst og organisert arbeidsliv.
Det er planen vår, og vi viser til den.
Det forslaget som vi no diskuterer,
ber i realiteten preg av å vere eit forslag mot EØS-avtala. Ordlyden
i det Senterpartiet fremjar, gjev nokre føringar og har nokre konsekvensar
som gjer at det ikkje kan få støtte frå Arbeidarpartiet. Premissen
frå forslagsstillarane synest å vere at EØS-avtala ikkje gjer det
mogleg å kjempe mot sosial dumping, og at EØS-avtala svekkjer arbeidstakarane
sine rettar, og derfor bør vi seie opp EØS-avtala.
Det er heilt rett at den avtala
ikkje er perfekt. Eg veit ikkje om noka avtale som er det, der nokon
partar er 100 pst. fornøgd. Men Arbeidarpartiet er djupt ueinig
med dei som seier at vi må seie opp EØS-avtala. Europautredningens
funn frå 2012 er tydelege: Åra med EØS har vore ein gyllen periode
for norsk økonomi, og avtala har vore veldig god for norske arbeidstakarar.
I åra som kjem, skal vi skape store,
nye eksportnæringar i Noreg. Felles for alle dei er at Europa er
den viktigaste marknaden. Med EØS-avtala er Norden og Europa ein heimemarknad.
Utan avtala står vi utanfor, og det er ein dårleg plass å vere.
Felles køyrereglar og sikkerheit for at dei blir følgde av alle,
er avgjerande for Noreg – særleg avgjerande, vil eg seie, for oss.
I ei uroleg tid då fleire flørtar med ein ny proteksjonisme, i ei
slik verd vil eit lite land som Noreg vere meir sårbart og meir
utsett for kjøtvekta og den sterkaste sin rett utan EØS-avtala.
Eg meiner det er feil å hevde at
avtala ikkje gjev oss politisk armslag. Vi kan samanlikne Storbritannia
og Noreg. Begge har fått mange arbeidsinnvandrarar frå nye EU-land i
aust. I Storbritannia har arbeidsinnvandringa bidrege til å skape
ei heil klasse av arbeidande fattige. Men det er ikkje innvandringa
som er grunnen til det, det er høgrepolitikken, som har knust fagrørsla,
privatisert, svekkje arbeidsfolk sine rettar og late marknaden rå.
I Noreg fekk ikkje høgrepartia det som dei ville. I Noreg kjempa
vi, med støtte frå Senterpartiet og SV, gjennom lov om allmenngjering av
tariffavtaler – til intens motstand frå norsk høgreside. Framstegspartiet
og Høgre omtalte foraktfullt den lova som LO-lova. Men ho vart vedteken,
og ho har verka. Og vi kan gjere ho sterkare og enklare å bruke,
og styrkje rettane til både dei utanlandske og dei norske arbeidarane,
slik vi har til hensikt å gjere dersom vi vinn valet.
Eg trur ikkje at det berre finst
to alternativ i diskusjonen om EØS: anten full status quo eller
full utmelding. Eg trur det òg finst meir spissa strategiar for
å få til endringar som kan vareta interessene til norske arbeidstakarar
og sikre at arbeid utført i Noreg skjer med norsk kompetanse for norsk
løn. Mange av dei verktøya er enno fullstendig eller så godt som
uprøvde og/eller ikkje brukt godt nok eller med systematikk.
Arbeidarpartiet tek til orde for
ein slik meir spissa og realpolitisk orientert strategi for å auke
handlingsrommet innanfor EØS. Eitt av forslaga vi vil vurdere, er
å ta kjernekonvensjonane i ILO inn i menneskerettslova og slik gje viktige
arbeidstakarrettar forrang.
Arbeidarpartiets utgangspunkt er
at politikk nyttar. EØS-avtala gjer ikkje norsk politikk overflødig.
Tvert imot: Ho gjer det endå viktigare kven som styrer i Noreg. Ho
gjer det endå viktigare med politikarar som vil vinne tilbake kontrollen
i arbeidslivet, og som vil kjempe mot høgrepolitikken – anten han
kjem frå Oslo eller frå Brussel.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:28:52 ] : Et seriøst arbeidsliv med seriøse arbeidsgivere
og et velorganisert arbeidsliv er avgjørende for produktivitetsutviklingen
i Norge. Vi ser at utviklingen på det området ikke er god, og det
henger sammen med det som skjer i arbeidslivet vårt. Det som handler
om arbeidsliv og produktivitetsutvikling, er grunnlaget for landets
velferdsutvikling – det som innbyggerne sammen kan nyte godt av.
Forslaget går ut på at norske lover,
forskrifter og tariffavtaler er overordnet EØS-regler og EU-lovgivning
på arbeidslivsområdet. Dette ble første gang drøftet i St.prp. nr. 100
for 1991–1992, hvor det bl.a. står:
«I EØS vil et firma som utfører
tjenester i et annet land, ha anledning til å bringe med seg sine
egne arbeidstakere. Betydningen av dette begrenses imidlertid av
at alle EØS-land kan gjøre sin lovgivning om arbeidsvilkår og avtaler
om lønns- og arbeidsforhold gjeldende for all form for lønnet arbeid
i sitt land, uavhengig av arbeidstakerens nasjonalitet.»
Det var et sentralt spørsmål ved
EØS-avtalen. Det var et sentralt spørsmål ved EU-debatten i 1994,
og alle som opplevde det den gangen, husker debatten mellom daværende
statsminister Gro Harlem Brundtland og Senterpartiets leder Anne
Enger Lahnstein, som påpekte at vi her hadde et stort problem. Det
er et problem som er tatt videre opp i fagbevegelsen i Norge. LO-kongressen
i 2013 gjorde vedtak, og LO-kongressen i 2017 gjorde vedtak. Den
siste LO-kongressen har også vedtak om at norske tariffavtaler og
norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler. Dette
er viktig for LO, og jeg kan love Stortinget at det også er avgjørende
viktig for Senterpartiet – og det framfører vi konsekvent.
Dette er ikke særnorske krav. Kravet
om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor
EUs markedskrefter, er ikke særnorsk. Tvert imot er dette krav som kommer
med økende styrke også innad i EU. Det var et overveldende flertall
i EU-parlamentet i oktober 2008 som gikk inn for at EUs markedskrefter
ikke skal være overordnet grunnleggende rettigheter, som retten
til å inngå tariffavtaler og til å gå til en arbeidskonflikt. Vedtaket
kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007–2008 slo fast
det motsatte, nemlig at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer
med markedskreftene. Dette er senere blitt tatt opp av Euro-LO,
men har ikke fått oppslutning.
I vedtaket fra LO-kongressen i 2013
går en for det samme som Euro-LO går for, og det som flertallet
i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. Som i 2013
står alle norske partier overfor det samme valget: enten å gå aktivt
inn for å endre EØS-avtalen, slik en enstemmig LO-kongress krevde,
eller å bøye seg for de EU-regler som provoserer fagbevegelsen mest,
både i Norge og i EU.
Vi har et glimrende eksempel med
verftssaken, hvor staten i 2008 bestemte at når det gjelder norske
verft og tariffavtaler, skal de delene av tariffavtalene som handler
om reise, kost og losji samt arbeidstid og et borteboertillegg på 20 pst.
av lønna, allmenngjøres og gjelde for alle. I 2009 gikk NHO og åtte
verft til sak mot staten. De mente at allmenngjøringen stred mot
EØS-avtalen. I 2010 taper NHO og verftene saken i Oslo tingrett.
Det ankes i 2012. Saken kommer opp i lagmannsretten. På ny taper
NHO og verftene. I 2013 sier en enstemmig Høyesterett at allmenngjøringen
er i tråd med EØS-retten og viktig for den norske modellen for lønnsdannelse.
Så sender NHO, ved sin bransjeforening
Norsk Industri, med Stein Lier-Hansen i spissen, en klage til ESA, overvåkingsorganet
for EØS-avtalen. I 2015 kommer ESA med sitt standpunkt om at allmenngjøringen
er i strid med EØS-avtalen. I 2016 varsler ESA traktatsbruddsak
mot Norge. I 2017 ber regjeringa ESA godta at partene forhandler
seg fram til nye bestemmelser i tariffavtalene. ESA sier ja. Så
mye var forrangen for norske tariffavtaler verdt.
Nå er dilemmaet: Hva kan partene
gjøre for å endre realiteten i allmenngjøringen når det gjelder
kost og losji, samtidig som norske arbeidsfolk ikke taper? Løsningen har
også problematiske smitteeffekter over på andre. Det er kjernen.
Derfor vil Senterpartiet ha dette opp til diskusjon. Vi er glade
for støtten fra SV. Det er klargjørende at Arbeiderpartiet ikke
støtter forslaget.
Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Kirsti Bergstø
(SV) [11:34:08 ] : Finnes det norske lover eller forskrifter
fra arbeidslivet som må vike for EU-regler? Finnes det tariffavtaler
som må vike for EU-regler? Finnes det ILO-konvensjoner som må vike
for EU-regler? Dette er sentrale spørsmål der det har vært uenighet
rundt svaret. Men de siste årene bør den uenigheten være borte,
for både arbeidsgiversiden og ESA har sett seg tjent med å banke
fast at lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de
er i strid med EU-regler.
Representanten Lundteigen redegjorde
godt for hvordan Fellesforbundet i 2008 fikk allmenngjort tariffavtaler innen
skips- og verftsindustrien, og at i tillegg til minstelønnen skulle
bedriftene dekke reise, kost og losji, og at med støtte fra NHO
gikk en gruppe på ni verft til sak mot staten for å få dømt denne
allmenngjøringen ulovlig, og saken ble trukket langt. Da er det
viktig å høre hva som var begrunnelsen da Høyesterett godkjente
de allmenngjorte tariffavtalene for verftsindustrien i 2013. Jo,
hvis verftene og NHO skulle få medhold, ville det redusere samfunnsnytten
av frontfagsmodellen, gi dårlig samarbeidsklima i arbeidslivet,
føre til lavere organisasjonsgrad blant både arbeidstakere og arbeidsgivere
og større lønnsforskjeller. Da er det interessant at denne saken
ble trukket til ESA, som i praksis ble innført som overdommer over
et tariffspørsmål, sånn som saken ble løst.
Havnearbeidernes fortrinnsrett til
lossing og lasting ble sikret i 1973 med ILO-konvensjon nr. 137,
der det står: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett
ved tildeling av havnearbeid.» I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund
og NHO Logistikk og Transport en rammeavtale som la denne fortrinnsretten
til grunn.
Høyesterett har med knapt flertall
fulgt et råd fra EFTA-domstolen om at EUs regler om etableringsrett
forbyr havnearbeidernes fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed
er tariffavtalerettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon nr. 137
feid til side. Etter denne dommen er det ingenting som kan hindre
at rederier velger å overlate lossing og lasting til mannskapet
på skipet, uansett hva slags lønn og arbeidsvilkår de måtte ha.
De internasjonale konsekvensene er alvorlige. Den fortrinnsretten
havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkårene
til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart, mens her settes
internasjonal solidaritet på prøve og kan ikke lenger komme til
uttrykk i norske havner fordi den effektive og verdifulle solidariteten
mellom havnearbeidere og sjøfolk i internasjonal skipsfart ikke
blir hensyntatt i dommen i Høyesterett.
I februar 2008 ble det i samsvar
med ILO-konvensjon nr. 94 sendt ut en forskrift som fastslo at de
som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid
for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på
nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller det som ellers
er normalt for vedkommende sted og yrke. Etter krav fra ESA godtok
regjeringen i november 2011 at det bare er minstelønnen i tariffavtalen
som kan kreves.
Det finnes mange andre eksempler
på hvordan lover og tariffavtaler må vike for EU-regler. For dem
som skulle ha et ønske om å ta denne debatten på alvor og ta utviklingen i
arbeidslivet på alvor, anbefaler jeg å lese heftet «25 år med EØS»,
som faglig utvalg i Nei til EU har gitt ut. Det er god folkeopplysning
som kan lastes ned fra nettsiden til Nei til EU helt gratis, og
som bør være lektyre i helgen som kommer og før Stortinget settes
igjen til høsten, særlig med tanke på hvordan disse problemstillingene
avfeies. Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal
ha forrang framfor EUs markedskrefter, er ikke noe særnorsk krav,
tvert imot er det et krav som med økende styrke fremmes også innad
i EU.
Statsråd Anniken
Hauglie [11:39:20 ] : Forslagsstillerne er opptatt av at vi
skal ha et anstendig og godt organisert arbeidsliv. Det er jeg selvfølgelig
enig i. Jeg deler derimot ikke forslagsstillernes syn om at EØS-avtalen
og EU-retten står i veien for et anstendig arbeidsliv i Norge. Adgang
til Europas indre marked sikrer oss tilgang på nødvendig arbeidskraft.
Og like viktig – og kanskje viktigere: EØS-avtalen sikrer oss viktige
felles reguleringer på arbeidslivsområdet, som i mange tilfeller
styrker arbeidstakernes rettigheter. Dette er ofte minimumsregler
som tillater nasjonale tilpasninger.
EØS-avtalen gir et stort handlingsrom,
som vi må sørge for å utnytte når det er behov for det. I det store
og hele fungerer dette godt. Mange av de sentrale tiltakene som
er innført for å motvirke sosial dumping, slik som allmenngjøring,
HMS-kort, godkjenningsordning og krav om lønns- og arbeidsvilkår
i offentlige kontrakter, er eksempler på dette.
Det er riktig at fri flyt av personer
og tjenester også kan føre med seg noen utfordringer i form av større
risiko for sosial dumping og ulike konkurransevilkår. Dette handler veldig
ofte om manglende etterlevelse av regelverket, omgåelser og ren
kriminalitet. Disse utfordringene må vi møte med målrettede tiltak.
Derfor har også regjeringen laget en strategi mot arbeidslivskriminalitet,
som er sterkt forankret hos partene.
Erfaringen viser at mer og bedre
samarbeid er en suksessfaktor for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.
Mange av tiltakene i strategien handler nettopp derfor om dette, både
nasjonalt og internasjonalt. Styrket myndighetssamarbeid er også
noe vi finner igjen i EU-reglene – i håndhevingsdirektivet, som
ble vedtatt i EU i 2014, og som vi er i ferd med å implementere
i norsk rett nå.
EU-reglene må ikke ses på som en
trussel mot det anstendige arbeidslivet. EØS-avtalen gir stor grad
av fleksibilitet, og jeg mener derfor at det ikke er noe stort behov for
å gå gjennom lovgivningen for å sikre at denne er overordnet EØS-retten,
slik forslagsstillerne ber om.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:41:50 ] : Statsråden sier at EØS-avtalen ikke står
i veien for et anstendig arbeidsliv. Ja, statsråden sier videre
at EØS-avtalen er en fordel, for det gir mulighet for felles arbeidslivsregulering
som styrker det seriøse arbeidslivet. Det er den manglende etterlevelsen
som er problemet.
Dette er ganske spesielt når vi
kjenner den situasjonen som regjeringa står oppe i, at Høyesterett
har godkjent den allmenngjorte tariffavtalen innenfor verftsoverenskomsten.
Den ble påklaget av NHOs Norsk Industri, som fikk rett – medhold
– i ESA. Regjeringa står i et dilemma. Det dilemmaet bør regjeringa
erkjenne. Her er det noe som står over det andre, og hittil står
EØS-avtalens arbeidsregler over.
Mitt spørsmål er rett og slett:
Er det å kreve at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning
har forrang framfor EUs regler, i strid med EØS-avtalen?
Statsråd Anniken
Hauglie [11:42:58 ] : Representanten Lundteigen har tatt opp
verftssaken både i sitt hovedinnlegg og også her. Dette er en sak
som har versert i mange år, og den endte – så langt – med at ESA
sa at reise, kost og losji ikke er en del av lønnsbegrepet. Det
er det ESA har sagt. I tillegg til at det pågår prosesser mellom partene,
dvs. de som eier avtalen, NHO og LO – der er jeg for øvrig også
optimist, med tanke på utfallet av den prosessen – pågår det også
nå en prosess i EU om akkurat dette spørsmålet, når kommisjonen
nå har foreslått flere endringer i utsendingsdirektivet, hvor nettopp
lønnsbegrepet, og hva som skal regnes som lønn, er en del av diskusjonen.
Så jeg er ikke enig i premisset til representanten Lundteigen om
at EØS-avtalen er til hinder for arbeidstakernes rettigheter. Tvert
imot ser man på flere områder at de er blitt styrket.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:44:01 ] : Dette er ganske spesielt. Allmenngjorte
tariffavtaler omfatter reise, kost og losji. Det er en del av lønnsbegrepet.
Det får støtte i norsk Høyesterett. Det blir så underkjent ved at
ESA varslet traktatbruddsak mot Norge. Det besvarer regjeringa med
at de ber ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser
i tariffavtalene. Det sier ESA ja til. Det viser vel hvem som her
er sjefen. ESA er sjefen over norsk Høyesterett. Er det derfor regjeringa
er imot at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må
gis forrang foran EUs regler?
Statsråd Anniken
Hauglie [11:44:51 ] : ESA er ikke sjefen, og jeg vil si at
de høyesterettsdommene det har vært vist til her i dag, både verftssaken
og Holship-saken, heller ikke gir noen indikasjon på det. Men det
kan være elementer i tariffavtalen som ikke er i tråd med EØS-avtalen.
I verftssaken gjelder det konkret reise, kost og losji. Til gjengjeld
sier ESA at det er andre måter man kan innlemme dette i avtalene
på, og det er det også avtalepartene LO og NHO nå sitter og ser
på i fellesskap. I Holship-saken setter ikke Høyesterett til side
adgangen til å benytte boikott generelt, men kun i bruken for å
oppnå tilslutning i denne konkrete saken. Så man kan ikke på generelt grunnlag
si det.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:45:37 ] : Her snakker vi ikke «på generelt grunnlag»,
her snakker vi på spesielt og på konkret grunnlag. Vi har en konkret
sak hvor den norske Høyesterett har sagt at allmenngjøringen av
tariffavtalen er i tråd med norsk rett, og sånn skal det være. Så
blir det overprøvd av ESA. Det er et faktum. Statsråden må ikke
prøve å bortforklare det, for statsråden har jo sjøl erkjent det
ved at en ber ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser
i tarifforhandlingene. Er ikke det en erkjennelse fra regjeringas
side av at ESAs beslutning står over Høyesteretts beslutning?
Statsråd Anniken
Hauglie [11:46:21 ] : Igjen: Man kan ikke si at ESAs beslutning
står over Høyesterett når det gjelder tariffavtalene generelt, men
det var ett element i avtalen som ESA mente var i strid med EØS-avtalen,
og det gikk på begrepsbruken, eller hva det er som anses som lønn.
Skal reise, kost og losji være ansett
som en del av lønnsbegrepet? Det sier ESA at man ikke kan, og det
er også bakgrunnen for at partene nå sitter og ser på dette elementet.
Jeg er glad for at partene har valgt å være så konstruktive som
det de er. Det er de som eier avtalen, og det beste ville være at
de også går gjennom sine avtaler, slik at man kommer i overensstemmelse.
Det er for tidlig å si hvordan det ender opp, men jeg har stor tiltro
til at de vil komme til en avtale. Men hele premisset for denne
debatten er at EØS-debatten står i veien for arbeidstakernes rettigheter. Det
er jo ikke riktig. Tvert imot har EØS-avtalen bidratt til å styrke
mange av rettighetene, i tillegg til at norske bedrifter har fått
tilgang på det store europeiske markedet som de er avhengige av
for å kunne eksportere sine varer og skape arbeidsplasser i Norge.
Kirsti Bergstø
(SV) [11:47:29 ] : Mener statsråden at det finnes eksempler
på at norsk lov eller forskrifter for arbeidslivet, tariffavtaler
eller ILO-konvensjoner har måttet vike for EU-regler, og hvis svaret
er ja, hvilke konsekvenser bør det få?
Statsråd Anniken
Hauglie [11:48:02 ] : Norge har inngått avtaler som vi er forpliktet
til å følge. Så er det også flere som har tatt til orde for det
her i dag, at ingen avtaler er perfekte. Man kan ikke få alle fordelene.
Det hender at man også må ta noen av ulempene.
EØS-avtalen er ikke perfekt, men
den er god, og den har vært bra for Norge. Den har vært bra for
Norge når det gjelder arbeidstakeres rettigheter. Den har styrket
arbeidstakernes rettigheter på mange områder. Den sikrer like regler
og like konkurransevilkår innenfor Europa. Den har vært bra for
norske bedrifter.
Europa utgjør 80 pst. av markedet
for norske bedrifter. Norske arbeidsplasser er avhengige av tilgangen
til det europeiske markedet. Det å tro at det vil være uten konsekvens
for Norge å si opp EØS-avtalen, er ganske alvorlig. Det ville hatt
store konsekvenser for norske bedrifter og norske arbeidstakere
om avtalen var blitt sagt opp, slik som representanten ønsker.
Kirsti Bergstø
(SV) [11:49:05 ] : I og med at jeg ikke fikk svar på spørsmålet
mitt, ser jeg meg nødt til å gjenta det. Mener statsråden at det
finnes eksempler på at norsk lov eller forskrift for arbeidslivet,
tariffavtaler eller ILO-konvensjoner har måttet vike for EU-regler,
og hvilke konsekvenser bør det i så fall få hvis svaret er ja?
Statsråd Anniken
Hauglie [11:49:33 ] : Ja, det er eksempler på at norske lover
og regler har måttet vike. Det er ikke noen tvil om det. Det pågår
en sak nå i disse dager, den såkalte verftssaken, hvor nettopp ESA
har påpekt at elementer i en avtale er i strid med EØS-avtalen,
og det er også bakgrunnen for at partene som eier avtalen, nå ser
på hvordan de kan få sin tariffavtale i tråd med EØS-avtalen. Så
det er ingen tvil om at det er tilfeller hvor norske lover og regler
har vært i strid med EØS-avtalen og har måttet vike.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:50:33 ] : Jeg vil starte med å takke statsråden for
det siste hun sa, i forbindelse med replikken fra Kirsti Bergstø,
hvor statsråden var ærlig – takk – og påpekte at verftsdommen innebærer
at Høyesteretts beslutning er overstyrt av ESA. Det gjelder kost
og losji, det gjelder økonomiske konsekvenser som til meg er sagt
å kunne utgjøre om lag 100 kr per time, enten Høyesterett får rett,
eller om ESA får rett. Det gjelder en dom som har stor sannsynlighet
for å ha smitteeffekt til andre bransjer. Vi er i Senterpartiet
kjent med at det kjøret som Norsk Industri ved Stein Lier-Hansen
her driver, har skapt kraftig uro i andre NHO-foreninger, innenfor
eksempelvis bygg og anlegg, for hva som er smitteeffekten av det.
Dette er en meget krevende sak, som er behandlet på høyeste hold
innenfor arbeidslivet, på høyeste hold innenfor regjeringa, og derfor
er jeg veldig glad for at statsråden nå innrømmer at det er behandlet
på høyeste hold fordi det innebar at ESA overstyrer norsk Høyesterett.
Det er hovedeksemplet vårt når det gjelder å fremme dette i tråd
med LO-kongressens standpunkt.
Det er interessant at verken Fremskrittspartiet,
Venstre eller Kristelig Folkeparti tar ordet i denne debatten. Det
er lite realt, men det er ikke tilfeldig. Høyre snakker om at forslaget
undergraver formålet. Det er på skytebanen det vi kaller for skivebom.
Hadde en ikke hatt EØS-avtalen, ville en ikke hatt kriminalitet,
blir det utlagt som at Senterpartiet mener. Jo, det skal jeg love
deg at det er vi sikre på at vi ville hatt, men EØS-avtalen gjør
det her mye mer krevende å bekjempe kriminaliteten.
Jeg vil bare til slutt si at EØS-avtalen
innebærer tollfri adgang til EU. Men det hadde en også gjennom handelsavtalen.
Så det som her blir sagt om at en må ha EØS-avtalen på grunn av
den tollfrie adgangen, må vi snart få en debatt om i denne sal,
for det er en historiebeskrivelse som ikke er korrekt, og som tar
vekk EØS-tilhengernes hovedargumentasjon for dette – en hovedargumentasjon
som brukes for å akseptere at på arbeidslivsområdet blir norsk Høyesterett
desavuert i forhold til ESA.
Sveinung Rotevatn
(V) [11:53:48 ] : Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å dra ut debatten
med å ta ordet, men i og med at representanten Lundteigen i sitt
innlegg sa at det var «lite realt» av Venstre å ikkje delta, så
skal eg gjerne delta. Men det som gjer det litt krevjande med desse
debattane, er at representantane frå Senterpartiet og SV rett og
slett er på ein heilt annan planet i forhold til resten av Stortinget
– av den enkle grunnen at Senterpartiet og SV er imot heile EØS-avtalen.
Dei vil ha han vekk. Dei er imot Schengen. Dei er – slik eg oppfattar
det – prinsipielt imot at vi skal ha eit handelssamarbeid med andre
land, der du kan ha felles reglar som blir handheva av eit felles organ
– og det er jo det vi har.
Men når ein snakkar om at ESA «overstyrer»
det, og at EFTA-domstolen «bestemmer» dette, så er altså ikkje dette
eit EU-organ. Dette er organ som spring ut av EFTA-avtalen, av EØS-avtalen,
ein organisasjon der Noreg er medlem. Dersom ein er heilt imot at
det skal kunne vere ei handheving av den felles standarden ein har
vorte einig om og som er vedteken i det norske storting, og at det
skal tolkast av nokon, ja, då er det litt vanskeleg å finne ei form for
felles grunn her.
Eg vil åtvare i ganske kraftige
ordelag mot denne draumen om at ein skal forlate internasjonalt
samarbeid, og at ein skal sitje igjen åleine utan å samarbeide med
andre. Kva er det vi ser når vi løftar blikket litt? Kva er det
aller vanskelegaste for Storbritannia når dei no skal forhandle om
å gå ut av EU? Jau, det er å finne felles konfliktløysingsmekanismar.
Det er eit tydeleg krav frå EU, men det er vanskeleg for Storbritannia,
og ein kjem nok til at ein må ha ein felles konfliktløysingsmekanisme,
for elles klarar ein ikkje å ha felles reglar.
Og kva er det som skjer med Sveits?
Jau, dei sit og forhandlar med EU om nøyaktig det same. Det forslaget
som no er på bordet, er at ein faktisk skal underleggjast EU-domstolen,
der Sveits ikkje er medlem, og ikkje EFTA-domstolen, der Noreg og
Sveits er medlemmer.
Eg trur nok at Senterpartiet og
SV må ta konsekvensen av sin eigen politikk, som er at dersom ein
ikkje vil ha noko form for felles vedtaksorgan, felles domstolar
og felles kontroll, då kan ein heller ikkje ha denne typen moderne
frihandelsavtalar, som er så viktig for norsk næringsliv i by og
land. Derfor er det litt vanskeleg å ha ein konstruktiv debatt her
i dag. Men heldigvis er det eit overveldande fleirtal i denne salen
som er heilt ueinige med Senterpartiet og SV si prinsipielle tilnærming
til denne typen spørsmål.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per Olaf Lundteigen
(Sp) [11:56:50 ] : Det er sjelden jeg hører så mye desinformasjon
på så kort tid fra Stortingets talerstol. Jeg kan gjenta det: Det
er sjelden jeg hører så mye desinformasjon på så kort tid fra Stortingets
talerstol.
Senterpartiet er imot EØS-avtalen,
ja, men vi er for handelssamarbeid. Sjølsagt er vi det. Sjølsagt
er vi for handelsforpliktelser, vi er for internasjonale avtaler
med nødvendige domstoler og regelverk som sikrer at det blir fulgt opp.
Det vi snakker om her, er om norske tariffavtaler og norsk arbeidslovgivning
må gis forrang foran EU. Det er spørsmålet – ja eller nei. Senterpartiet
og SV er for at det skal ha forrang. Det vil da bety at om nødvendig
må en reforhandle EØS-avtalen dersom det ikke er mulig. Det er kjernen,
det er LO-kongressens vedtak, og det er Senterpartiet og SV enig
i.
Karin Andersen
(SV) [11:58:07 ] : SV og Senterpartiet er helt enige om dette,
og det er fordi norske tariffavtaler og måten vi har regulert dette
på, er av de viktigste fordelingsmekanismene av makt og penger i
samfunnet. Det er dette som har bygd det norske samfunnet.
Representanten Rotevatn henviser
til internasjonale avtaler og tvisteløsningsmekanismer. Da har jeg
lyst til å minne om at når det gjelder handel, er det sanksjonsmuligheter,
og det skjønner jeg at det må være. Det ønsker SV også – handelsavtaler
og selvfølgelig tvisteløsningsmekanismer og også mulige sanksjoner.
Men når det gjelder arbeidstakerrettigheter, f.eks. ILO-konvensjonene,
er det eneste som skjer på de områdene, «shaming and blaming». Det
finnes ikke en eneste mekanisme som kan straffe et land som til
og med bryter helt grunnleggende ILO-konvensjoner, altså rettigheter
for arbeidstakere og beskyttelse av dem. Det viser hvordan denne
ubalansen er helt gjennomgående også i internasjonalt avtaleverk,
der arbeidstakeres interesser ikke er beskyttet av noe annet enn
politikernes vilje, styrke og evne til å ha dette som et grunnleggende
prinsipp og ikke øve vold på det, mens handelen er beskyttet av
sanksjonsmuligheter mot myndighetene. Da er ubalansen sterk. Det
ser vi også når vi ser interessen nå for å «spekkhogge» – eller
i hvert fall gnage – på norske arbeidstakerrettigheter. Det har
vi sett på flere områder.
Noe av det rareste er også at noen
prøver å si at vi er helt avhengige av EØS-avtalen for f.eks. å
ha sterke regler mot bruk av vikarbyråer og bemanningsbyråer. Vi
trenger ikke det. Vi kan innføre alle de sanksjonene vi vil sjøl
på dette området. Problemet er når disse avtalene hindrer oss i
å gjøre det vi vil og beskytte det som norske arbeidstakere har
forhandlet fram i frie forhandlinger, og som politikerne har vært
med på å støtte opp om fordi vi mener at dette er så avgjørende
viktig.
Nå har vi diskutert sosial dumping
før her. Ja, skal vi la dette regelverket hindre oss i å stoppe
den alvorlige kriminaliteten som ødelegger seriøse bedrifter, og
som ødelegger lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i dette
landet? SV mener nei. Det er grunnen til dette.
Kenneth Svendsen hadde her
overtatt presidentplassen.
Sveinung Rotevatn
(V) [12:01:23 ] : Representanten Lundteigen sa at han sjeldan
har høyrt nokon spreie så mykje desinformasjon frå Stortingets talarstol
som eg gjorde i innlegget mitt. Som representanten Lundteigen sjølv
bruker å seie: Det er sterkt å høyre. Men då skulle ein også forvente
at det var mogleg å gje eitt einaste eksempel på at noko av det
eg sa, var feil. Ein skulle forvente det, men det kom ikkje eitt
– det kom ikkje eitt eksempel. Så får eg heller svare med å seie
at sjeldan har eg høyrt nokon så til dei gradar gå opp på talarstolen
som ei løve og deretter falle ned som ein skinnfell.
Innlegget til representanten Andersen,
derimot, synest eg var veldig interessant, og det er fordi det med
respekt å melde ikkje heng på greip. For på den eine sida beklagar ein
at det finst sanksjonsmekanismar og tvisteløysingsmekanismar i EØS-avtalen,
og på den andre sida etterlyser ein sanksjonsmekanismar for ILO-konvensjonar,
altså ei form for overnasjonal sanksjonering av at ein skal følgje dei
reglane. Det er eg gjerne med på å diskutere – det kan godt vere
fornuftig. Men at ein skal vere så for overnasjonal styring når
det gjeld ILO-konvensjonar, og så imot når det gjeld EØS-regelverk,
på ei form for prinsipielt grunnlag, heng ikkje saman.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.