Stortinget - Møte mandag den 29. mai 2017

Dato: 29.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 326 S (2016–2017), jf. Meld. St. 10 (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:27]

Innstilling fra justiskomiteen om Risiko i et trygt samfunn – Samfunnssikkerhet (Innst. 326 S (2016–2017), jf. Meld. St. 10 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jorodd Asphjell (A) [] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid knyttet til arbeidet med denne stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og beredskap.

Det var Stortinget som ba regjeringen legge fram en stortingsmelding om samfunnssikkerhet i 2016. Bakgrunnen for dette var kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av Innst. 396 S for 2014–2015, om Riksrevisjonens undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.

Stortingsmeldingen «Risiko i et trygt samfunn» tar for seg mange overordnede områder knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap over et bredt spekter av temaer. I meldingen løfter regjeringen fram åtte områder av stor betydning for samfunnssikkerheten i landet vårt. Fire av disse gjelder spesifikke trusler og risikoer innen samfunnssikkerhetsområdet. Det gjelder bl.a. den digitale sårbarheten og IKT-sikkerhet, det gjelder alvorlige naturhendelser, det gjelder alvorlig kriminalitet, og det gjelder smittsomme sykdommer og farlige stoffer – en bedre CBRNE-beredskap.

Fire kapitler omhandler ulike aspekter ved arbeidet for å bedre samfunnssikkerheten og ikke minst håndteringsevnen vår: vår evne til å håndtere hendelser, sivilt-militært samarbeid, holdninger, kultur og ledelse for en god samfunnssikkerhet og læring etter øvelser og hendelser. Jeg vil komme tilbake til flere av disse kapitlene senere i mine innlegg.

Kort om hovedinntrykket av meldingen og at den kom så sent i perioden: Nå har vi snart holdt på i fire år, og det er snart seks år siden hendelsene i 2011. Regjeringen lister opp ikke mindre enn 103 punkter for hva den gjør på samfunnssikkerhetsområdet. Det er lite nytt å lese, og det er få eller ingen varsler om store grep som vil trygge vår sikkerhet, og om hvordan vi skal håndtere slike katastrofer.

Særlig hva angår digital sårbarhet og IKT-sikkerhet, forventet vi mer. Vi ser at det har kommet lite oppfølging av Lysne I og II, og ikke minst av Traavik-utvalgets innstilling. Vi ser at regjeringen varsler en tilleggsmelding på dette området, og vi er nå forundret over at det ikke blir tatt opp i den samlede meldingen om samfunnssikkerhet og beredskap, når regjeringen nå hadde mulighet og Stortinget ba om en slik stortingsmelding.

Komiteen vil understreke at Norge er et av verdens tryggeste land å bo og leve i. Vi har et stabilt og demokratisk samfunn med lavt konfliktnivå. Samfunnssikkerheten påvirkes både av utviklingen i vårt eget samfunn og – ikke minst – av de globale utviklingstrekk vi ser.

Komiteen mener at utviklingen vi ser og opplever i andre deler av verden, har konsekvenser for vår egen sikkerhet og sårbarhet. Vi opplever alvorlige hendelser som kan ha katastrofale følger for den enkelte og store konsekvenser for samfunnet. Dette stiller store krav til hvordan vi som samfunn evner å håndtere økende konflikter i en stadig mer urolig verden.

Næringsliv og organisasjoner, folkevalgte, medier og samfunnet som helhet opplever at globalisering og digitalisering gir enkeltmennesker og samfunnet muligheter til å skape nye løsninger, men også avhengigheter og sårbarheter som går på tvers av sektorer, ansvarsområder og landegrenser. Denne globaliseringen har ført til at flyten av varer, tjenester og mennesker øker bare mer og mer i omfang. Vi reiser oftere og lenger enn tidligere. Det øker risikoen for bl.a. alvorlige smittsomme sykdommer som oppstår i andre deler av verden.

Komiteen vil på bakgrunn av hendelsene den 22. juli 2011 være ekstra opptatt av hvordan vi som samfunn har evnet å ta inn over oss de erfaringene vi gjorde oss etter de alvorlige terroranslagene mot regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya. En av suksessfaktorene vi erfarte, var at de som skal håndtere slike alvorlige hendelser, på forhånd kjenner til hverandre og hverandres ressurser, samt at de har tilstrekkelig med trening og samtrening.

Komiteen vil understreke betydningen av at det er politiet som har ansvaret for den umiddelbare organiseringen og koordineringen av redningsaksjoner og ulykkes- og katastrofesituasjoner. Politibemanningen har økt de siste årene, men fortsatt er det viktig at det nasjonale målet om å ha to polititjenestemenn eller -kvinner per tusen innbyggere innen 2020 står fast. Her vil komiteen understreke viktigheten av at den framtidige bemanningsveksten går til politidistriktene, og at responstiden i de nye politidistriktene reduseres.

Det er sannsynlig at det usannsynlige vil skje. Vi kan ikke sikre oss mot alt. Et slikt samfunn er verken ønskelig eller mulig i et åpent og fritt demokrati. På tross av det må vi gjøre alt vi kan for å forebygge og forhindre at alvorlige hendelser skjer i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet, alene eller sammen med Senterpartiet, har i denne saken.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har tatt opp de forslagene han refererte til.

Hårek Elvenes (H) []: Vi lever i en mer usikker verden, og vi ser også at Europa har blitt mer usikkert. Dessverre ser vi en usikkerhet mellom de europeiske landene når det gjelder å stå sammen. Viljen til samhold, internt og mellom landene, er satt på prøve. Dypest sett er det Europas vilje og evne til å stille opp for oss som er avgjørende for vår forsvarsevne og krisehåndtering, og det betinger også et Norge som stiller opp for Europa.

På den bakgrunn har regjeringen lagt fram en langtidsplan for Forsvaret, der Forsvaret vil bli styrket med 180 mrd. kr over de neste 20 år. Våre NATO-forpliktelser står fast, og NATO er den eneste alliansen i Europa som har kollektive forsvarsforpliktelser.

Meldingen gir et godt innblikk i og en god redegjørelse for samfunnssikkerheten og individets sikkerhet, men den dveler også ved statssikkerheten og de forhold som kan utfordre den gjennom et militært angrep.

22. juli-kommisjonen felte en hard dom over norsk beredskap og myndighetenes evne til å lede beredskapsapparatet. Angrepet mot regjeringskvartalet kunne ha vært avverget, terroristen kunne ha vært stoppet på sin vei mot Utøya – men ressursene fant ikke hverandre. Denne rapporten har vært en tung bør for regjeringen å bære. Arbeidet med beredskap, og en forbedret beredskap, har vært regjeringens høyest prioriterte oppgave.

Som det går fram av meldingen, er terrorisme, organisert kriminalitet og cyberkriminalitet nye kriminalitetsformer som vi nå står overfor, og som har kommet veldig raskt på vårt land. Det er nettopp dette som er bakgrunnen for at politiet nå omorganiseres. Ved å sette politiet i stand til å kunne håndtere disse truslene vil også samfunnet ha en bedre beredskap og innbyggerne en bedre trygghet. For eksempel er det 150 000 mennesker som utsettes for svindel gjennom datakriminalitet i løpet av et år, og 30 pst. av anmeldelsene er knyttet til datakriminalitet. Da sier det seg selv at man må kraftsamle ressursene og få bedre etterforskningsmiljø og kompetanse på disse områdene.

Jeg ble en smule forundret da jeg leste merknadene fra Arbeiderpartiet og forslaget fra Arbeiderpartiet, der det står at støtte og bistand til politiet skal være avgjørende for dimensjonering av Heimevernet, spesialstyrkene, cyberforsvaret og helikoptrene. Det er en helt ny tankegang. Riktig nok er det viktig å utnytte samfunnets samlede beredskapsressurser best mulig, men dette er altså militære kapasiteter som har militære formål som sin oppgave og krigsinnsatsen som sin prioriterte jobb. Er det slik å forstå at Arbeiderpartiet nå ser på disse viktige militære kapasitetene primært som kapasiteter som skal støtte politi og det sivile samfunn? I så tilfelle er det en helt ny tankegang. Så mitt spørsmål til Arbeiderpartiets justisfraksjon er: Er dette en justisfraksjon som har vært ute med fritenkning på det forsvars- og utenrikspolitiske området? Er dette forankret og drøftet med forsvars- og utenriksfraksjonen i Arbeiderpartiet? Eller er det kanskje i verste fall en politisk rådgiver som har vært på frigang uten at justisfraksjonen har fulgt med på hva som er skrevet? Dette er ganske oppsiktsvekkende, og jeg regner med at Arbeiderpartiets representanter vil klargjøre i løpet av debatten hva som menes med dette punktet. Er det slik å forstå at disse viktige militære kapasitetene nå primært skal være til sivil anvendelse? Det er i så fall et taktskifte og en betydelig endring i Arbeiderpartiets forsvarspolitikk.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Det er ikke tvil om at det er en viktig debatt Stortinget tar i dag. Jeg har hatt gleden av å være med på mange av disse – fra Kåre Willochs forslag om et innenriksdepartement for snart 14–15 år siden til det vi diskuterer i dag. Det som er gjennomgående, er et ønske om å skjerme og ta vare på egne innbyggere på en best mulig måte. Det vil hele tiden være avveininger mellom hva vi er i stand til, hva som er mulig, og den sårbarheten vi er nødt til å akseptere. Det er i hvert fall slik jeg forstår dette. Det betyr at man er nødt til å gå inn og definere og se hvor man må legge listen. Det er mulig vi kan forebygge alt, men da tror jeg vi får et samfunn som ingen kommer til å trives i. Derfor er man nødt til å ta høyde for at enkelte ting må vi akseptere fordi sjansen for at det skal skje, i utgangspunktet er minimal. Vi er sårbare og det må vi akseptere. Samtidig går denne debatten på hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt.

Jeg har sett underveis i prosessen at andre utenfor Stortinget har hatt meninger. Jeg har med interesse lest Robert Moens innspill, jeg har sett innspill fra tidligere leder av beredskapstroppen, Anders Snortheimsmoen, og ikke minst fra en som heter Tor Husjord, som leder SARiNOR, som er omtalt i innstillingen. Dette er folk med kapasitet og kunnskap som jeg mener Stortinget bør lytte til. Selv om statsråden legger fram det regjeringen står for, tenker jeg at Stortinget samtidig også bør ha evne til å lytte bredere, for det finnes innspill fra andre folk, som har de beste intensjoner, som ikke ønsker å ramme verken regjering eller storting, men som kommer med påpekninger. Det har iallfall jeg stor, stor respekt for. Dette er folk som ikke svartmaler, men som ønsker å bidra til at ting skal bli bedre totalt sett.

Jeg tenker tilbake på det som er nevnt tidligere her i dag: Etter 22. juli opplevde vi på en måte at vi ikke var så gode som vi ønsket å være. Jeg føler meg overbevist om – jeg er sikker på – at Jens Stoltenberg som statsminister følte seg trygg på at det han hadde etablert, var godt og velfungerende. Ettertiden har vist at det ikke var faktum. Det var altså gjennomgående svikt på mange områder, der jeg antar og forutsetter at den regjeringen som satt da, var sikker på at dette kom til å gå bra. Ved enhver slik anledning – det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen – er vi nødt til å ta fakta inn over oss, og så må vi løfte blikket og tenke: Hva er vi nødt til å gjøre nå for å komme videre? Det opplever jeg er det som er lagt fram til diskusjon i dag.

Til syvende og sist er det én faktor som er avgjørende: Det er folk, enkeltmenneskene når kriser oppstår – personer i embetsverk, i system, i det private – som vet hva jobben deres er, hva funksjonen deres er, og som evner å gjøre den når kriser oppstår. Vi kan planlegge til krampa tar oss. Det hjelper ingenting hvis ikke de som skal gjøre jobben, selv kan den og er i stand til å handle deretter når noe oppstår. Derfor, som sagt, er nøkkelen til suksess enkeltmenneskers innsats når kriser oppstår.

La meg også si noe på litt mer detaljnivå om ting som jeg synes er viktige. Jeg er veldig fornøyd med at komiteen i stor grad beskriver søk og redning. Det har vært et av mine politiske hjertebarn siden jeg kom hit. Det er fortsatt det. Jeg er svært fornøyd med det som komiteen skriver, og jeg håper at regjeringen følger det opp. Samarbeid politi–forsvar er like viktig, og toll er selvfølgelig også en faktor i dette.

I den siste tiden har det også i ulike media vært en diskusjon om Politidirektoratet og politidirektørens evne til å følge opp stortingsvedtak. Jeg tenker at det har noe med ledelse å gjøre, at det har noe med forståelse å gjøre. Samtidig er jeg glad for at statsråden har vært så tydelig på at det er han som er sjef, det er han som er konge på haugen. Da regner jeg med at han er i stand til å kommunisere tydelig med politidirektøren, slik at det kan bli klart en gang for alle at det er Stortinget som gir føringer, det er statsråden som sørger for at embetsverket hans gjennomfører det Stortinget har sagt. Jeg mener i alle fall at det er langt utover det akseptable hvis en politidirektør og andre begynner å diskutere fornuften i Stortinget. Det greier Stortinget selv å gjøre med hell – og av og til ikke med fullt så mye hell. Men igjen: Det er en rett og plikt som Stortinget faktisk har.

Så er det sånn at når man diskuterer samfunnssikkerhet i et større perspektiv, tar det av og til lengre tid enn vi ønsker. Jeg var med i en debatt i denne salen den 16. mai 2002. Da vedtok vi kjøp av nye redningshelikopter – 15 år siden. Jeg har ikke sett ett eneste redningshelikopter enda. Vi gjorde et vedtak i 2001 om leveranse av nye NH-90-helikoptre til Kystvakten i 2005. Ja, vi har fått noen helikoptre – ikke dem vi skal ha, men det kommer sikkert til å skje i framtiden. Man er altså nødt til å ta høyde for at selv om Stortinget gjør vedtak, tar ting tid – dessverre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil også starte med å takke saksordfører og komité for et godt arbeid i en viktig sak. Når vi nettopp har passert 17. mai og mange av oss holdt 17. mai-taler om verdiene vi setter høyt i landet, er det også viktig å minne hverandre på at vi er et sårbart land. Men når det gjelder verdiene vi setter sånn pris på – tilliten til hverandre, de gode mulighetene vi har til å ferdes trygt – er det sånn, som vi drøfter i innstillinga, at vi aldri vil kunne klare å gjøre det 100 pst. trygt, eller for den saks skyld å ville gjøre det 100 pst. trygt, i den forstand at du må overvåke alt og alle. Men derfor er det også viktig, tenker jeg, å starte også mitt innlegg i dag med å si at det er mye vi kan gjøre hele tida, enten det er med overvåkning eller beredskap, men det aller viktigste vi hele tida må gjøre, er å bygge landet på verdier, bygge på dannelse, slik at innbyggerne og enkeltmenneskene tar gode valg.

Men det er mye vi ikke kan rå over, enten det er naturkatastrofer eller alvorlige hendelser. Vi vet at klimaendringer kommer til å medføre flere hendelser. Og da må vi være forberedt på det. Da er det også på sin plass å rette en stor takk til all den frivillige beredskapen og alle organisasjonene som gjør et utrolig flott redningsarbeid og sikringsarbeid når det gjelder den biten.

Men vi vet også at alvorlig kriminalitet er en stor utfordring. Det nylige angrepet i Manchester er nok en påminnelse om at terror oftere og oftere rammer. Men også andre typer kriminalitet, som blir mer avansert, som blir mer digital, skaper store utfordringer. Det store cyberangrepet som nettopp var, er nok en påminnelse om hvor mye mer av kriminaliteten som skjer i det digitale rom. Det er et stort og viktig tema som vi også drøfter i innstillinga, der Arbeiderpartiet og Senterpartiet også har noen forslag. Fra Kristelig Folkepartis side er vi glad for at det kommer en egen stortingsmelding om cyberkriminalitet, og vi mener det er riktig å drøfte de ulike forslagene i den sammenhengen.

Samtidig som vi har denne debatten, er det også høring i en viktig sak i kontrollkomiteen, som gjelder objektsikring og Riksrevisjonens rapport om terrorsikring. Den kom i oktober i fjor med massiv kritikk av regjeringas arbeid med terrorsikring av kritisk infrastruktur og viktige bygninger. I undersøkelsen, som er fra 2015, fant Riksrevisjonen det den omtaler som svært alvorlige mangler i arbeidet, og ifølge Rapporten er det

«sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det».

Som flere har vært inne på, har det etter 22. juli vært et tydelig fokus på dette teamet og på samordning. Riksrevisjonen mener altså at samarbeidet mellom politi og forsvar fremdeles ikke er godt nok, og det er alvorlig. Men også, som representanten Ellingsen var inne på i slutten av sitt innlegg, det vi leser om Politidirektoratet den siste tida, synes jeg er urovekkende. Jeg liker godt at vi har etater og fagmyndigheter som utfordrer politikerne, og som stiller de riktige, vanskelige spørsmålene. Men når beslutningene er tatt, så skal beslutningene også følges opp, og i hvert fall ikke – hvis det medfører riktighet, det som VG skriver – på den måten.

Men dette er et felt der det er utrolig mange – ulike etater, kommuner, fylkesmenn, direktorat, fagorgan, departement – som jobber sammen. Det gjør også at samvirke og trening sammen må vektlegges. Derfor har jeg vært opptatt av den øvelsen som er mellom forsvar og politi – Gemini – som ikke ble gjennomført sammen av kanskje ulike årsaker, men det var nok et eksempel på at en hele tida må etterstrebe at en klarer å jobbe sammen, øve sammen, for på den måten også å kunne takle hendelser på en bedre måte.

Så til slutt: Jeg er glad for at komiteen skriver seg sammen så mye som vi gjør. Det er et felt som er for viktig til å drive partipolitikk i den forstand. Dette er et område der vi vet at det kommer til å skje uforutsette hendelser. Det er ikke alt vi kan forebygge, men sammen kan vi komme med gode forslag og finne de beste løsningene for å skape et tryggest mulig samfunn.

Jenny Klinge (Sp) []: Vi behandlar i dag Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i et trygt samfunn. Meldinga handlar om mange viktige tema innanfor samfunnssikkerheit, og det gjeld ulike sektorar og sektorovergripande område.

Ei av dei viktigaste oppgåvene myndigheitene har, er å sikre at innbyggjarane er trygge. Samfunnssikkerheit handlar om førebygging, om å førebu oss på å handtere uventa hendingar, og ikkje minst om å leggje til rette for å lære av hendingar som har vore. Dei fire grunnleggjande prinsippa er ansvar, likskap, nærleik og samvirke.

For at samfunnet vårt skal vere trygt, er vi avhengige av eit godt samspel mellom det offentlege, det private næringslivet, frivillige organisasjonar, lokalsamfunn og enkeltmenneske. God samfunnssikkerheit er på dette viset avhengig av mange aktørar. Ikkje minst er innsatsen i lokalsamfunna viktig, der både profesjonelle og frivillige gjer ein stor innsats for å tryggje innbyggjarane.

Eg vil i denne samanhengen trekkje fram betydinga av deltidsmannskapa i brann- og redningstenesta. Desse har lokalkunnskap og stor breidde i fagleg bakgrunn, og dei er ein del av lokalsamfunna og av kommunane der dei skal trø til når det trengst. Deltidsmannskapa er òg fleire plassar viktige når det gjeld andre oppgåver som sikrar samfunnssikkerheita lokalt.

Det er viktig at vi legg til rette for å oppretthalde rekrutteringa til deltidsmannskapa. Ved brann og ulykker kan den tida det tek før hjelpa kjem, vere heilt avgjerande. Deltidsmannskapa er ein ressurs som har stor betyding for beredskapen lokalt over heile landet. Dei er nær nok til å vere dei første som kjem og hjelper innbyggjarar i nød. Dei har kompetanse til viktige oppgåver som å sikre skadestad, klippe laus personar som sit fastklemt, gje førstehjelp og stabilisere skadde menneske.

Eg vil derfor understreke at vi må vere forsiktige med å setje så høge krav frå sentralt hald at vi slår beina under ordninga med deltidsmannskap. Deltidsmannskapa har ein annan hovudarbeidsgjevar, og for høge krav til tidsbruk i opplæringa kan gå ut over rekrutteringa til brann- og redningstenesta. Det er viktig å ha dette perspektivet når nye krav blir utarbeidde frå sentralt hald. Ein skal sørgje for god kompetanse – det er vi alle einige i – men ein må ikkje stille så høge krav til tidsbruken at det endar med at ein ikkje får tak i nokon som kan ta på seg den viktige oppgåva med å vere deltidsmannskap.

Eg vil òg understreke at brann- og redningstenesta er eit kommunalt ansvar. Det må bli teke omsyn til dette når ny dimensjoneringsforskrift skal utarbeidast.

Eg vil vise til høyringsuttalen til KS i samband med meldinga, der dei seier:

«Forskriftene bør kun gi rammer for organiseringen slik at det er fleksibilitet til å finne de løsninger som er best tilpasset lokale behov og ressurser, for eksempel knyttet til hva som er funksjonelle geografiske områder for de ulike brann- og redningstjenestene, og basert på at dette er – og fortsatt skal være – et kommunalt ansvar.»

Eg seier meg einig i dette.

Eg meiner det er all grunn til å vere kritisk til å stille sentrale krav om tre fulltidsstillingar i leiinga, noko som vil gjere det vanskeleg for mange kommunar å ha eit eige brann- og redningsvesen. Viss kommunane ikkje kan forsvare å ha tre fulltidsstillingar, må dei då gå inn for felles brann- og redningsteneste med andre kommunar, inkludert sentralisert leiing og faren for å miste råderett og ressursar. Eg ønskjer ikkje ei utvikling der ressursar og avgjerdsmynde forsvinn til sentrale strøk og går ut over beredskapen i distrikta.

Eg vil òg si noko om nødnettet. Den abonnementsordninga vi har i dag, er distriktsfiendtleg og slår spesielt uheldig ut for små kommunar. Eg meiner det må vere eit sentralt mål å finne ein fornuftig måte å finansiere nødnettet på som ikkje gjev urettferdige utslag for enkelte kommunar. Dei frivillige organisasjonane i redningstenesta må òg få avklart om dei vil få dekt dei auka kostnadane dei har fått som følgje av behov for å kjøpe inn fleire terminalar.

Det siste temaet eg vil ta opp, kjem eg tilbake til i eit eige innlegg.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Samfunnssikkerhet er et bredt, viktig og krevende område som regjeringen har høyt på dagsordenen. Stortingsmeldingen Risiko i et trygt samfunn er regjeringens strategi for arbeidet med samfunnssikkerhet i et fireårsperspektiv.

Norge er et av verdens tryggeste land å leve i. Beredskapen er alt i alt god, og den blir stadig bedre. Men flere forhold bekymrer:

  • Europa opplever hjerteskjærende og meningsløse terroraksjoner, senest på en konsert med mange barn i Manchester.

  • Digitale angrep tar heldigvis ikke liv, men er likevel alvorlige og kan sette kritiske samfunnsfunksjoner ut av spill. Det digitale angrepet WannaCry, som verden nylig opplevde, er et eksempel på hvordan samfunnet er sårbart digitalt på en helt annen måte enn tidligere.

  • Det er en endret sikkerhetspolitisk situasjon i våre nærområder.

Voldelig ekstremisme og terrorhandlinger i Europa er andre eksempler på utviklingstrekk som bekymrer, og som må tas på alvor. Antibiotikaresistente bakterier og økt fare for flom, ras og ekstremvær viser bredden i utfordringen vi står overfor.

For å lykkes med godt samfunnssikkerhetsarbeid må vi ha særskilt oppmerksomhet der utfordringene er størst. Regjeringen har derfor valgt å fremheve åtte sentrale områder av betydning for samfunnssikkerheten.

De fire største områdene gjelder spesifikke trusler og risikoer. Dette er tverrsektorielle utfordringer og har globale dimensjoner. De kan føre til alvorlige hendelser, og de vil kreve bred og langsiktig innsats. Disse er:

  • digital sårbarhet og IKT-sikkerhet

  • alvorlige naturhendelser

  • alvorlig kriminalitet

  • smittsomme sykdommer og farlige stoffer – en bedre CBRNE-beredskap

De fire siste områdene omhandler ulike aspekter ved arbeidet for å bedre samfunnssikkerheten og håndteringsevnen, uavhengig av konkrete risikoer. Disse er:

  • vår evne til å håndtere hendelser

  • sivilt–militært samarbeid og totalforsvaret

  • holdning, kultur og ledelse for en god samfunnssikkerhet

  • læring etter øvelser og hendelser

Vi kan ikke vite hvilke utfordringer fremtiden vil bringe, men de åtte områdene regjeringen her fokuserer på, vet vi vil være viktige i årene som kommer.

Digitalisering er et viktig gode i samfunnet, men sikkerheten i de digitale løsningene utfordrer oss samtidig i betydelig grad. Stortingsmeldingen vi debatterer i dag, viser regjeringens overordnede politikk på dette området. I tillegg fremmer regjeringen om kort tid en egen stortingsmelding om IKT-sikkerhet, som gir en oversikt over status på oppfølging av anbefalingen i det digitale sårbarhetsutvalgets utredning. Regjeringen vil i meldingen også vektlegge utvalgte områder av særlig betydning for nasjonal IKT-sikkerhet. Samlet sett gir de to meldingene et godt grunnlag for en god nasjonal IKT-sikkerhetspolitikk.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg i løpet av få år. Vi påvirkes både i våre nærområder og av endringer i andre deler av verden. Et godt sivilt–militært samarbeid og en revitalisering av totalforsvaret er avgjørende for at vi skal kunne møte både sivile, militære og hybride kriser på en god måte. Det samkjøres godt med arbeidet i NATO og de forventninger NATO har til sivil motstandsdyktighet.

Alvorlig kriminalitet er et av de områdene regjeringen fremhever i meldingen. Tidlig forebyggende innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme, styrket analysekapasitet hos PST og styrket felles innsats mot etterretning, inkludert et felles cyberkoordineringssenter, er noen viktige stikkord.

Meldingen heter Risiko i et trygt samfunn. Norge er et trygt samfunn. Men vi er samtidig utsatt for risiko. Fremtiden kommer til å bære med seg uønskede hendelser, og regjeringen arbeider hver dag for å unngå alvorlige hendelser og for god beredskap hvis kriser skulle inntreffe. Samtidig må vi erkjenne at det finnes grenser for sikkerhet. Vi ønsker ikke et samfunn som er gjennomsyret av sikkerhetstiltak på bekostning av frihet og andre viktige verdier. Vi må balansere behovet for sikkerhet mot andre hensyn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) []: Samtrening, samhandling og samvirke er en viktig del av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. God kultur og god ledelse skal bygge på tillit mellom politiet og Justisdepartementet og ikke minst samfunnet.

Vi har nå i flere dager sett flere artikler fra VG hvor de sier at de avslører at dette samvirket, eller samhandlingen, mellom justis- og beredskapsministeren og Politidirektoratet ikke er helt god. Mener statsråden at det som er avslørt gjennom VG, styrker tilliten til godt beredskapsarbeid og samfunnssikkerhetsarbeid fra statsrådens side og opp mot Politidirektoratet?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: I likhet med representanten leser også jeg VG, og jeg ser de oppslagene som lages.

Jeg ser ikke bort fra at man i tidligere tider har hatt utfordringer når det gjelder disse forholdene, men la meg si det sånn: Situasjonen i dag er den at det oppleves ikke – og det vil jeg understreke – på noen som helst slags måte at politiske vedtak i departementet, eller i Stortinget, blir trenert av underliggende etater. Jeg skal være veldig tydelig på at dersom jeg hadde opplevd det, hadde jeg også agert. Da ville det ha fått konsekvenser. Dette er ikke noe jeg kjenner meg igjen i, i dagens situasjon. Vi har gode linjer, tydelig ledelse, og Stortingets intensjoner blir fulgt opp.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg har lyst til å følge opp spørsmålet til representanten Asphjell. Da Stortinget vedtok nærpolitireformen, var vi tydelige på at vi ønsket å ha nødmeldingssentralene sammen, for både brann og politi, men også å legge til rette for helse, og vi brukte eksempelet fra Drammen som et av dem som var vellykket.

Så leser vi reportasjene i VG. En skal alltid være kritisk til om alt der er riktig beskrevet, men da en leste reportasjen om det som skjedde i Bodø, der det var et ønske om å få til en sentral for både helse, brann og politi, og at det ble motarbeidet fra PODs side, ble jeg svært overrasket.

Så mitt spørsmål er ganske enkelt: Er det riktig at POD motarbeidet det, og kan justisministeren i så fall leve med det?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Som jeg for så vidt også var ganske tydelig på i forrige replikk: Det oppleves ikke fra min side at underliggende etater på noe som helst slags vis motarbeider de politiske beslutningene som tas i Justisdepartementet. Hadde det vært slik, hadde det blitt tatt grep.

Jeg vet at det har vært prosesser tidligere, men da min forgjenger, Anders Anundsen, ble utfordret på dette, opplevde jeg at han sa det samme, at heller ikke han opplevde det, men at det kan være prosesser i departementer med underliggende etater, mellom politisk ledelse, som handler om å kartlegge viktige forhold som skal være forutsetninger for det endelige vedtaket. Se, det er en annen ting, men trenering har ikke jeg opplevd, og det ville jeg heller ikke akseptert hvis det skjedde fra Politidirektoratet eller en annen underliggende etat.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg er glad for at statsråden er tydelig på det, og det er heller ikke noe annet å forvente, men derfor vil jeg igjen stille spørsmålet: Er det slik at POD faktisk prøvde å hindre etableringen av en felles nødmeldingssentral i Bodø?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg tror nok man må se litt på tidslinjene der. Det var vel det som i den sammenhengen ble tatt opp som problematisk. Det jeg oppfatter, ut fra det jeg har lest – men igjen: jeg var ikke statsråd på det tidspunktet – var at man ikke hadde fattet endelig vedtak om hovedsete for de nye politidistriktene. Da å gå i gang med å etablere nye samlokaliserte nødmeldingssentraler ville blitt oppfattet som å foregripe det som skulle være et vedtak på bakgrunn av grundige prosesser. Det kunne fort høstet kritikk andre veien, altså at man foregrep en beslutning og gjorde tiltak før man formelt hadde besluttet hvor hovedsetet skulle være. Det tror jeg fort kunne ha blitt problematisert.

Men som sagt var jeg ikke statsråd på det tidspunktet. Jeg legger til grunn det min forgjenger sier, nemlig at han la til grunn at det har vært tydelig oppfølging av politiske vedtak for underliggende etater.

Jenny Klinge (Sp) []: I Senterpartiet er vi opptekne av at brann- og redningstenesta skal fungere i heile landet. Deltidsmannskapa er i så måte særs viktige. Dette er folk som har ein annan hovudarbeidsgjevar, men som stiller opp på kort tid når det trengst, og er med og reddar liv, innimellom med fare for eige liv og eiga helse.

Spørsmålet mitt til statsråden er om han òg ser at det kan vere til skade for ordninga med deltidsmannskap om det kjem for høge sentrale krav om å bruke tid på opplæring. Vil statsråden unngå krav som kan føre til at det blir vanskelegare å behalde og å rekruttere deltidsmannskap, eller vil han oversjå dei kritiske innvendingane som kjem?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg er svært opptatt av at vi i utgangspunktet har en god brann- og redningstjeneste, men at vi skal legge forholdene til rette for at vi skal kunne få den til å bli enda bedre. Da er selvfølgelig kompetanse viktig.

Det er mange måter man kan gjøre det på. Jeg tenker at det er også ganske fundamentalt at brann- og redningstjenesten er til stede bredt, over hele landet. Det handler om responstid når ulykken er ute, noe som er helt avgjørende for at brann- og redningstjenesten kan agere fort på situasjoner.

Dermed må vi finne en god balanse. Jeg har ingen intensjoner om å sette så høye krav at det er til hinder for rekruttering av frivillige, det ville i så fall vært en uklok måte å gå frem på. Men vi må ha balanse i det. Jeg tror vi gjennom fjernundervisning og gjennom andre tilpasninger kan legge bedre til rette for at man kan få tilført den kompetansen bredt, over hele landet.

Hadia Tajik (A) []: Eg viser til spørsmåla frå Asphjell og Ropstad om oppslaga i VG, ikkje minst det siste i dag, om Bodø. Der vert det referert at leiinga i Politidirektoratet har uttrykt at når det gjeld samlokaliseringa i Bodø, skal politiet ikkje flytta til branntenesta, men branntenesta må gjerne flytta til politiet.

Spørsmålet mitt er om dette er riktig. Er dette uttrykt frå Politidirektoratet til dei som jobbar i politiet i Bodø, og, ikkje minst, kva meiner statsråden om ei slik haldning?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg har ikke for vane å uttale meg om faktum basert på avisartikler – det være seg i VG eller andre steder. Jeg ser at det kommer påstander om prosessen tilbake i tid, da man valgte hovedsete og også nødmeldingssentral for Nordland politidistrikt. Jeg ønsker ikke å kommentere det ytterligere, men jeg legger til grunn det min forgjenger sier, at man ivaretok de politiske beslutningene. Det er en selvfølge, det vil det også være i det videre. Som sagt: Jeg har ikke i min tid som statsråd opplevd at Politidirektoratet eller andre underliggende etater har motarbeidet politiske beslutninger.

Hadia Tajik (A) []: Eg spør ikkje om faktum på basis av det som står i VG. Eg trur alle kan ha erfart som politikarar at det kan stå ting i avisene som ikkje gjev eit dekkjande bilde av den faktiske situasjonen.

Eg spør om faktum, slik statsråden kjenner det: Når denne påstanden har vorte reist i det offentlege rom – at i Politidirektoratet har det vore den haldninga at politiet ikkje skal flytta til branntenesta, at det riktige er at branntenesta kjem til politiet, at det er eit eller anna i maktforholdet mellom desse to etatane som tilseier at det må gjerast på denne måten, og det er faktum slik statstråden kjenner det – er eg ute etter å få på bordet om han i det heile kjenner til det. Har han funne ut av dette, har han teke noko initiativ for å få desse fakta på bordet? Er det riktig at det frå leiinga i Politidirektoratet har vorte uttrykt denne typen haldning, og kva meiner statsråden om den haldninga?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er litt utfordrende for meg over bordet og basert på en avisartikkel i Verdens Gang å uttale meg om intensjoner og meninger som måtte ha fremkommet fra en underliggende etat flere år tilbake i tid. Jeg var ikke statsråd på det tidspunktet. Jeg legger til grunn det min forgjenger sier, at prosessene var ivaretatt, og at politiske beslutninger ble fulgt opp.

Det kan i hvert fall ikke være noen tvil – i den grad det var en uenighet – om hvem som faktisk fikk gjennomslag. Det var selvfølgelig den politiske beslutningen. Jeg skal selv reise opp til Bodø 6. juni og være med på åpningen av den samlokaliserte nødmeldingssentralen der. Det er flott, og den blir nå realisert som nr. 2, nr. 3 kommer senere i år – og ytterligere to neste år. Vi er i gang, og vi leverer i henhold til Stortingets forutsetninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorodd Asphjell (A) []: En kan oppleve og føle ganske mye her i livet, men enhver regjering vil bli målt på hvordan en evner å håndtere kriser og alvorlige hendelser i samfunnet vårt. Samfunnssikkerhet er samfunnets evne til å verne seg mot og å håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner, og som setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger.

Arbeidet med samfunnssikkerhet involverer kommuner, fylkesmenn, direktorater, nasjonale faginstanser, departementer og ikke minst regjeringen. De fire grunnleggende prinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke må og skal ligge til grunn for dette arbeidet. De tydeliggjør aktørers ansvar og legger føringer for samarbeid og håndtering av ulike hendelser i samfunnet vårt.

Samfunnssikkerhetsarbeidet består av flere ledd, ofte omtalt som en kjede. I denne kjeden inngår kunnskapsoppbygging, forebygging av og beredskap ved hendelser, håndtering av og gjenoppretting etter hendelser og ikke minst læring etter hendelser og øvelser.

Komiteen har understreket i sin innstilling at arbeidet med samfunnssikkerhet må være systematisk, hvor det er viktig å ha kunnskap og kjennskap til svakheter og styrker innenfor alle ledd i samfunnssikkerhetskjeden. Gjennom bedre kunnskaps- og erfaringsbasert planlegging gjør en arbeidet mer målrettet og effektivt. Det er alltid de operative ressursene, som brann- og redningspersonell, polititjenestepersonell og ambulansepersonell, som sammen med Redningshelikoptertjenesten og Redningsselskapet utgjør samfunnets planlagte operative beredskap, og som ved behov, i samarbeid med bl.a. Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner, utgjør de operative ressursene ved ulykkesstedet, eller utfører redningsaksjoner for mennesker i nød rundt omkring i landet vårt. Sammen med Forsvaret utgjør disse operative ressursene spydspissen i arbeidet med samfunnssikkerhet.

Et trygt og motstandsdyktig samfunn krever samarbeid og felles innsats. Det handler om vår evne til å mobilisere raskt, ta ansvar og iverksette tiltak. Evnen til å respondere raskt påvirkes av hvilken kultur vi har for å ta ansvar og bidra i fellesskapet. I kombinasjon med kunnskap og kjennskap til lokale forhold vil en håndtere og begrense skadevirkninger som f.eks. flom, ras og brann m.m. Samfunnets motstandsdyktighet kan ikke etableres en gang for alle, og den er ikke konstant. Arbeidet med å utvikle og styrke samfunnets motstandsdyktighet er en kontinuerlig prosess.

Flertallet i komiteen, bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, vil vise til at regjeringen har gitt DSB i oppdrag å legge fram forslag til ny dimensjoneringsforskrift som er tilpasset et større brannsamarbeid, og ny utdanningsmodell for brann- og redningspersonell. Blant kravene som skal vurderes innført, er ledelse på heltid for brannsjef osv.

Det samme flertallet vil understreke betydningen av at alle som jobber heltid og deltid i brann- og redningsvesenet, har god kompetanse og får tilbud om etter- og videreutdanning. Samtidig må vi legge til rette for å opprettholde god rekruttering for deltidsmannskapet, som utgjør en viktig og god ressurs i beredskapsarbeidet i hele landet. Flertallet vil understreke at brann- og redningstjenesten er et kommunalt ansvar.

Jenny Klinge (Sp) []: Av stortingsmeldinga vi debatterer i dag, går det fram at regjeringa vil setje ned eit utval som skal vurdere å utvide verkeområdet for lov om særlege rådgjerder under krig, krigsfare og liknande forhold. Paragraf 3 seier at når riket er i krig, er trua av krig, eller det er alvorlege truslar mot rikets sikkerheit eller sjølvstende, kan regjeringa avvike frå lova eller sjølv gje føresegner med lovgjevingsinnhald.

Utvalet som regjeringa vil setje ned, skal sjå på om regjeringa òg skal kunne gjere dette ved stor asyltilstrøyming, samanbrot i infrastruktur, ulykker, epidemiar og naturkatastrofar, m.a. om det er ressursmangel som gjer det umogleg eller svært vanskeleg å oppfylle rettar for den enkelte, eller om det på grunn av situasjonen er behov for å setje til side reglar om saksbehandling.

Eg vil understreke at § 3 er ei konkretisering av konstitusjonell naudrett som berre gjeld ved særs alvorlege hendingar. Det skal mykje til for at denne skal bli utvida eller at terskelen skal bli seinka, slik regjeringa no gjev uttrykk for at ho vil vurdere. Regjeringa har ikkje godtgjort behovet for å avvike frå lovene eller sjølv gje føresegner med lovgjevingsinnhald i dei tilfella dei har nemnt.

Eg er særleg kritisk til at ressursmangel skal kunne gjere at regjeringa kan setje til side rettssikkerheitsgarantiar. Om vi hugsar tilbake til det store presset på forvaltinga og velferdstenestene som oppstod i samband med den store asyltilstrøyminga i 2015, var det ikkje manglar i lovverket vårt som var det mest påfallande. Det mest påfallande var eigentleg mangel på rask respons frå regjeringa si side. Dei tok ikkje situasjonen nok på alvor, og det mangla koordinering og styring. Det kan godt hende dei vil kalle dette ressursmangel, men det vil vere ei forvrenging av verkelegheita, og situasjonen som oppstod, er ueigna til å grunngje ei regelendring. Derfor meiner eg det er feil om regjeringa set ned eit utval for å sjå på moglegheitene for å utvide den konstitusjonelle naudretten. Eg viser elles til merknadene om dette i innstillinga.

Hadia Tajik (A) [](leiar i komiteen): Det er godt å behandla ei stortingsmelding om beredskap og samfunnssikkerheit som prøver å famna den store breidda innanfor dette feltet. Det handlar om mykje meir enn berre politi, det handlar om samspelet mellom naudetatane, det handlar om førebygging, det handlar om kultur og leiarskap, og det handlar ikkje minst om nye truslar, som digital sårbarheit.

Det er òg sånn at det har skjedd ein del innanfor norsk beredskap. Det er sett i gang nokre viktige initiativ, andre er påtenkte eller planlagde. Men det er òg nokre viktige manglar, og eg avgrensar innlegget mitt til å handla om dette, av omsyn til tidsbruken.

Nokre av dei viktigaste manglane er at dei største initiativa på dette feltet, på samfunnssikkerheit og beredskap, ligg fram i tid, og rekninga for dette kjem til å verta ganske stor. Ho vert me nøydde til å plukka opp etter stortingsvalet denne hausten. Framleis er det ikkje gjeve pengar til å byggja eit nasjonalt beredskapssenter. Det er sendt ut på høyring ei regulering for bygging på Taraldrud, og det er fint, sjølv om regjeringa bekreftar at ein kunne ha bygd eit beredskapssenter på Alnabru med raskare framdrift. Det bekreftar dei i proposisjonen for Justisdepartementets budsjett, hausten 2014, der det står at eit beredskapssenter kan innpassast på Alnabru.

Så har dei på fleire måtar prøvd å snakka seg vekk frå dette. Dei pleier stort sett å ignorera dette faktumet når eg tek det opp, og det reknar eg vel eigentleg med at dei gjer i dag òg, men det hadde altså vore mogleg, og dei dokumenterer det sjølve. Det viktige no er at senteret vert bygd, sjølv om framdrifta og rekninga står att.

Regjeringa har heller ikkje sett av pengar til å kjøpa politihelikopter. Det er sett av pengar til anskaffing, men den verkelege rekninga kjem når ein skal betala for politihelikoptra, altså i neste regjeringsperiode.

I tillegg har Dagens Næringsliv dokumentert at båtkapasiteten til beredskapstroppen er redusert. Politidirektoratets eigne tal dokumenterer at talet på politifolk i distrikta har gått ned, og det er verdt å merka seg, når 22. juli-kommisjonens rapport er så tydeleg på at den viktigaste beredskapen står det ordinære politiet for.

I kontrollkomiteen har ein no òg til behandling ei sak om at forsvar og politi ikkje evnar å beskytta samfunnskritiske objekt. Det dokumenterer Riksrevisjonen, og me ser òg i den stortingsmeldinga som me behandlar no, at det ikkje er teke vesentlege initiativ frå regjeringa si side for å redusera IKT- og cybersårbarheit utover utgreiingar og drøftingar. Me ser fram til ei framtidig stortingsmelding om akkurat dette, knytt til digital sårbarheit. Ho vil eventuelt koma for seint til å verta behandla i denne stortingsperioden. Det er endå eit eksempel på eit viktig tema som er vorte skove på, skove føre seg, slik at initiativa kjem seinare i tid. Den profilen Høgre–Framstegsparti-regjeringa har halde på dette feltet, samsvarar ikkje med gjennomføringsevna.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: Jeg har bare behov for – fra Stortingets talerstol – å si at jeg har full tillit til tidligere politimester i Salten, Geir Ove Heir, og tidligere ordfører i Bodø, Ole-Henrik Hjartøy, når det gjelder diskusjonen om samlokaliseringen i Bodø.

Jorodd Asphjell (A) []: «Totalberedskap» er en viktig betegnelse på hvordan samarbeidet mellom Forsvaret og sivil sektor skal være når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg hørte at representanten Hårek Elvenes var litt forundret over fritenkningen fra Arbeiderpartiets justisfraksjon. Jeg kan berolige representanten med at fritenkning er én ting, men vi har også vedtatt dette i vårt partiprogram på landsmøtet, som er et politisk verksted. Vi ønsker å se framover, inn i en ny tid, inn i en ny framtid, med nye muligheter og nye utfordringer, og ikke bare lene oss på det som er, og se bakover i tid. Det er i hvert fall Arbeiderpartiets visjon for å skape et tryggere samfunn og ikke minst for hvordan vi skal utnytte ressursene på en best mulig måte, både i det forsvarspolitiske arbeidet og i det sivile arbeidet.

Jeg forstår også på representanten Ellingsen at ting tar tid. Det er godt å høre at også Fremskrittspartiet opplever det i mange sammenhenger, og ikke minst at statsråden opplever og føler at vedtak blir fulgt opp. Men det er vel litt av utfordringen her: Vi må ikke bare oppleve og føle, vi må også ta tak i de utfordringene som foreligger, og se hvordan vi skal håndtere dem på en best mulig måte.

God samfunnssikkerhet handler om holdninger, kultur og ledelse. Da er det viktig at både Stortingets vedtak og regjeringens arbeid blir fulgt opp i alle underliggende etater, slik at vi sørger for at samarbeidet og samhandlingen på alle områder skjer på en god måte. Det handler ikke minst om læring etter øvelser og hendelser.

Jeg ser at internasjonalt samarbeid knyttet til samfunnssikkerhetsarbeidet i nordområdene og på Svalbard også er omtalt, hvor komiteen har en fellesmerknad om hvilke utfordringer vi ser er knyttet til den økende trafikken vi ser i nordområdene, knyttet til Polarkoden. Jeg var så heldig å kunne være med på SARex, Search and Rescue exercise, på Svalbard i mai. Der fikk vi oppleve og se – sammen med leverandører av utstyr som livbåter, redningsflåter, livredningsutstyr osv. – hvilke utfordringer som oppstår hvis et forlis skulle skje i disse områdene. Det er viktig at denne typen øvelser blir gjennomført flere ganger, og at det ikke bare er leverandører av utstyr, men ikke minst også de som trafikkerer i disse områdene, som får bruke utstyret, prøve det og kjenne på kroppen hvordan det er å ligge i en flåte, og hva sannsynligheten for å overleve er, og hvilke krav vi som land skal sette til dem som skal være i disse områdene, og hvilke ressurser vi som land skal bruke for å kunne redde folk ved alvorlige hendelser i disse områdene. Så det er også en viktig bit – at vi tar innover oss at vi har store områder og store farvann, og at vi har et viktig samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid knyttet til dette området. KV «Svalbard», som ferdes i dette området, gjør en viktig jobb sammen med mannskapet om bord i de båtene.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg vil takke representanten Asphjell for svaret. Om det ikke var oppklarende, var det i hvert fall oppsiktsvekkende. At helikoptrene, Heimevernet og spesialstyrkene nå primært skal ha en sivil oppgave, er en direkte ny tankegang og nyorientering fra Arbeiderpartiets side. Konklusjonen på dette er at den militære forsvarsevnen vil svekkes. Jeg tør minne om at Heimevernet faktisk er en egen forsvarsgren. Men oppklaringen kom fra talerstolen, og den er verd å merke seg i en tid da det faktisk er behov for å styrke det militære forsvaret, ikke svekke det.

Representanten Tajik tok igjen opp beredskapssenteret på Alnabru. Det er i grunnen ganske frimodig at representanten igjen gjør det. Det var Arbeiderpartiet som foreslo at beredskapssenteret skulle lokaliseres til Alnabru. Hastverk er lastverk. Man gjorde den elementære feilen at man ikke klarte å skille mellom netto- og bruttofaktor da man beregnet arealet til beredskapssenteret, og la fram et kostnadsestimat som var langt lavere enn det som faktisk er den reelle kostnaden. Naturligvis forfulgte den nye regjeringen dette forslaget, men etter hvert som den nye regjeringen kvalitetssikret dette, kom man fram til at dette var fullstendig ugjennomførbart.

Så må jeg minne representanten Tajik om at staten faktisk benytter kontantprinsippet i sin regnskapsførsel. Regjeringen har kontrahert tre nye politihelikoptre og satt av penger til de utbetalingene som følger i 2017, til den anskaffelsen. Naturlig nok settes de største beløpene av når pengene skal betales og helikoptrene blir levert. Det er faktisk en naturlig konsekvens av hvordan staten driver når det gjelder utbetaling og regnskapsførsel.

Til slutt, når det gjelder cyberkriminalitet: Ja, det er et alvorlig område som er kommet nokså bardust på. Men også her har regjeringen gjort en del tiltak, bl.a. opprettet et eget cyberkoordineringssenter mellom E-tjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og PST. Samhandlingen mellom disse etatene er overmåte viktig, og vi har også opprettet et felles kontraterrorsenter mellom PST og E-tjenesten.

Helt til slutt vil jeg si at denne regjeringen faktisk har bevilget over 100 mill. kr til økt datasikkerhet i samfunnet og i det offentlige spesielt.

Kari Henriksen (A) []: I flere saker har vi sett at regjeringa når det gjelder opplisting av tiltak, ikke skiller mellom det som er satt i prosess, og det som skal skje i framtida. Jeg mener faktisk det hadde vært mer informativt å få dette delt opp i to: Dette har regjeringa tatt initiativ til, og dette vil vi gjøre.

Det kan jo være sånn at det er rent redaksjonelle vurderinger som er gjort. Jeg skal ikke antyde at dette-vil-vi-gjøre-lista hadde blitt forholdsvis kort, for jeg har ikke talt opp. Men jeg vil gå videre til noe statsråden sa i replikkvekslingen. Flere ganger sa han at han «opplever». Det er et fint ord – litt synonymt med «jeg har en følelse av». Når statsråden «opplever», altså har en følelse av kontroll med underliggende etater, er det ikke særlig tillitvekkende, i hvert fall ikke for meg. Enten har vi kontroll, eller så har vi ikke kontroll.

Enhver regjering må løse de viktigste utfordringene den har på sin vakt, og den må følge med i sin tid. Når verden endrer seg, må de politiske prioriteringene også endre seg. Det betyr at beredskapen alltid må tilpasses trusselbildet. Jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke får støtte til sine forslag om å styrke arbeidet mot trusler og kriminalitet på nett. Det første er:

«Stortinget ber regjeringen styrke fagkompetansen på cybersikkerhet, og foreta nødvendige avklaringer av roller og ansvar i håndteringen av cyberrelaterte kriser som kan ramme institusjoner av samfunnskritisk betydning.»

Hvorfor støttes ikke dette av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa?

Det andre:

«Stortinget ber regjeringen sikre at cybersikkerhet vurderes spesifikt i utvikling og drift av nye offentlige tjenester og systemer.»

Hvorfor støtter de heller ikke dette?

Det tredje:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2018 med en plan for etablering av et nasjonalt senter for å forebygge og bekjempe IKT-kriminalitet.»

Dette har regjeringas eget utvalg foreslått, men Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa går altså mot forslaget.

Statsråden sa i sitt innlegg at digital sårbarhet og IKT-sikkerhet er en av hovedsakene i stortingsmeldinga. Likevel er de altså mot disse forslagene. Et senter mot IKT-kriminalitet er tidligere foreslått av regjeringas eget oppnevnte utvalg. Direktør for Center for Cyber and Information Security, Sofie Nystrøm, som satt i dette utvalget, uttalte 16. mai i Dagens Næringsliv at regjeringa bør gjøre mer for å sikre samfunnet mot datakriminalitet. Det er vi enig i. Dessverre er ikke regjeringspartiene enig i dette.

Regjeringa utreder svært mye, men gjør langt mindre. Vi har hatt Lysne I-, Lysne II- og Traavik-utvalget. Det regjeringa har vist, er utredningskraft, ikke gjennomføringskraft, slik Erna Solberg lovet før valget i 2013. Det løftet har hun ikke holdt.

Jorodd Asphjell (A) []: Alvorlige naturhendelser ser vi stadig oftere over hele landet. Det handler om både ekstremvær og annet. Det er veldig viktig at kommunene har ressurser knyttet til hvordan en skal håndtere den typen hendelser, og hvordan de skal både forebygges og rettes opp.

Vi ser også at fylkesmenn bør ha en stadig viktigere rolle knyttet til funksjonen med å følge opp kommunenes samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid og å kvalitetssikre arbeidet som gjøres – ikke kvalitetssikre hvilke fagbrev eller hvilken utdannelse hver enkelt har, men kvalitetssikre at arbeidet blir gjort på en skikkelig måte. Det er det viktigste – ikke at fylkesmannen skal gå gjennom alle CV-ene i alle landets kommuner og sjekke at de har rett utdannelse, osv.

Alvorlig kriminalitet er en av de største utfordringene vi har. Vi ser at kriminaliteten går ned, men den alvorlige kriminaliteten blir stadig mer alvorlig. Når det gjelder IKT-kriminalitet, vises det også her til at det handler om hvordan vi skal ha ressurser og et senter som følger opp alvorlig IKT-kriminalitet i landet vårt. Det handler ikke bare om hvordan du søker på nettet, men om de faktiske hendelsene som skjer, apropos debatten vi hadde tidligere på dette området.

Det er kommet alvorlige varsler fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som viser til at det er kuttet så mye av pengene at flere av aktivitetene til DSB må stoppes. Det synes jeg også er en alvorlig hendelse.

Hårek Elvenes snakker om Heimevernet. I dag er Heimevernet en stor bidragsyter innen samfunnssikkerhetsarbeidet knyttet til mange naturhendelser rundt om i landet vårt. Om vi får en stor brann i landet vårt – ute på en av øyene eller i et annet område – er det sånn at Forsvaret da f.eks. ikke kan stille med helikopter for å slukke brannen? Jeg mener det må gå an å se den typen ressurser i sin helhet og ikke isolert hver for seg. Det tror jeg er veldig viktig.

Ønsket om å etablere et sivilforsvar på Svalbard lar seg heller ikke gjennomføre ut fra de bevilgningene og signalene som er kommet. Det er mulig at bistand til brannslukking med helikopter i lokal redningstjeneste må kuttes. Det synes jeg også er alvorlig. Vi ser at det i dag er et større og større behov for den typen bistand, både sivilt og kanskje også fra Forsvaret hvis brannene er store.

Særlig de siste to årene har det kommet alvorlige varsler fra Riksrevisjonen om at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad følger opp sitt ansvar når det gjelder beredskap. Dette er også en av de store utfordringene vi har framover, og det er viktig at justisministeren tar det på alvor, sånn at vi ikke får nye rapporter fra Riksrevisjonen som viser både lite handlekraft og manglende vilje til å gjennomføre politikken som Stortinget har vedtatt.

Hadia Tajik (A) []: Eg vil gjerne respondera på nokre av dei tinga representanten Elvenes tek opp.

Han går ganske langt i å seia at det ikkje hadde vore mogleg å byggja eit nasjonalt beredskapssenter på Alnabru. Men jo – dei innrømmer det jo sjølve – regjeringa skreiv det i budsjettproposisjonen som vart lagd fram hausten 2014.

Elvenes er òg oppteken av at Statsbygg gjorde ein reknefeil i 2012–2013. Ja, det har han dessverre rett i. Men altså etter dette konstaterte Høgre–Framstegsparti-regjeringa at det hadde vore mogleg å innpassa eit nasjonalt beredskapssenter på Alnabru.

Eg anbefaler òg representanten Elvenes å lesa KS1-rapporten frå Dovre og TØI, der Alnabru vart drøfta som éin av tre moglege stadar å byggja dette nasjonale beredskapssenteret på – altså er representanten Elvenes si eiga regjering og fagetaten ueinige med han.

Eg registrerer at ein held fram med å ignorera det nøkterne, objektivt konstaterbare faktumet: Ein kunne byggja på Alnabru, men valde ikkje å gjera det. Det er for så vidt ei ærleg sak, men då må ein argumentera betre for det, og ikkje forsøkja å kasta blår i augo på folk sånn som Høgre og Framstegspartiet har gjort så langt i denne saka.

Representanten Elvenes er òg oppteken av, når det gjeld kjøp av politihelikopter og betaling for bygging av beredskapssenteret, at denne regjeringa følgjer kontantprinsippet – det skulle på ein måte berre mangla at ikkje ein gjorde det. Men no har ein gjennom fire år i fullt alvor i denne salen frå Høgre og Framstegspartiet si side gått opp på denne talarstolen og hevda at Halden fengsel ikkje vart bygd av Stoltenberg II, det vart bygd av Bondevik, fordi vedtaket vart fatta av Bondevik sjølv om alle pengane til bygging vart gjevne under Stoltenberg II. Dei har altså infernalsk insistert på at det faktisk ikkje vart noka bygging under Stoltenberg II, trass i at pengane til bygging vart gjevne då.

No vil derimot representanten Elvenes og Høgre læra Stortinget om kontantprinsippet. Det viser berre korleis desse partia har opptredd prinsipplaust og usamanhengjande i desse debattane. Det kjem me forresten til å sjå meir av i saka om samhandling mellom PST og E-tenesta – det er lov til å gleda seg til det allereie no – det kjem me tilbake til når den saka skal behandlast. Men i denne saka ser me altså at dei store grepa for å satsa på samfunnssikkerheit og beredskap manglar, at pengane til det manglar, at framdrifta til det manglar, og at Høgre og Framstegspartiets løfte på dette feltet og dei handlingane dei faktisk har gjennomført mens dei har vore i regjering, altså ikkje heng saman.

Presidenten: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg må si det er politisk risikosport av Arbeiderpartiet å angripe denne regjeringen for svikt på beredskapspolitikkens område når man fikk en så knusende dom mot seg etter sin egen vakt i løpet av åtte år.

Beredskapssenteret blir bygd. Denne regjeringen har vedtatt at beredskapssenteret skal bygges på Taraldrud. Dette var et av de viktigste oppfølgingspunktene i Gjørv-kommisjonen, og dette leverer regjeringen på. Det er ingen grunn til å bygge dette i Groruddalen. Det er faglige innvendinger mot det, bl.a. støyproblematikk.

Til representanten Asphjell: Ja, HV er med på å slukke branner, men man trenger ikke et uniformert, bevæpnet HV for å delta i å slukke branner. Da har man ført HV over i andre oppgaver. Da er ikke HV lenger en militær avdeling. Og jeg takker igjen for oppklaringen: HV skal ikke lenger være en forsvarsgren, men skal inngå i et sivilt brannslukningskorps.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg synes de er litt selsomme, en del av de påstandene som kommer fra opposisjonen i løpet av denne debatten. Flere av de påstandene som fremkommer, er faktisk direkte feil. Når det hevdes at bemanningen i politidistriktene har gått ned, er det direkte feil. Status per nå, under denne regjeringen, er at vi per april har økt bemanningen i politi- og lensmannsetaten med rundt 1 800 nye årsverk. Ved utgangen av dette året kommer det til å være et sted mellom 2 000 og 2 500 nye stillinger i politiet, et resultat av denne regjeringens politikk. Dersom man ikke har fått det med seg: Nå prioriteres alle nye stillinger nettopp i distriktene. Så distriktene får nå økningene.

Det pågår en litt interessant diskusjon om beredskapssenteret. La meg si det slik: Når det gjelder Taraldrud, er vi i rute. Vi er der vi skal være. Vi kommer til å realisere det innenfor kost, innenfor tid, innenfor plan, og det kommer til å bli et særdeles godt beredskapssenter. Det hadde det ikke vært hvis man hadde lagt Alna til grunn og – skal vi si – det litt dårlige arbeidet den forrige regjeringen la opp til, som, dersom det hadde blitt realisert, i realiteten hadde resultert i et dårligere beredskapssenter med mindre arealer og mer konflikter, rett og slett en dårligere løsning. Det var en grunn til at man valgte en annen løsning enn det den forrige regjeringen la opp til.

Hvis man er veldig opptatt av å diskutere hvem som bygger, og hvem som vedtar, kan vi i hvert fall slå fast, når det gjelder alle intensjoner om det nasjonale beredskapssenteret, at det både blir vedtatt og bygd under denne regjeringen.

Når det gjelder objektsikring, synes jeg man drar ting vel langt. Ja, det har gang på gang blitt påvist i forbindelse med funnene som ble gjort i 2015, at det ikke var godt nok. Det var alvorlig og måtte håndteres. Tilbakemeldingene gjennom høringer og gjennom det offentlige ordskiftet er nettopp at det er ivaretatt. Vi har i høyeste grad ryddet opp i de utfordringene som ble påvist i Riksrevisjonens rapport. Å argumentere med gamle rapporter fra flere år tilbake i tid er noe jeg ser at Arbeiderpartiet gjør i mange sammenhenger. Men da bør man kanskje oppdatere seg på hva den reelle situasjonen er i dag.

Så synes jeg det er merkelig at man har (presidenten klubber) omdefinert Forsvarets oppgave fra Arbeiderpartiets side.

Presidenten: Da er tiden ute.

Anders B. Werp (H) []: Vi nærmer oss slutten av debatten, og det har framkommet en del synspunkter, og for så vidt påstander, som jeg har lyst til å kommentere.

Jeg begrenser meg til å snakke om cybersikkerhet. Representantene fra Arbeiderpartiet mener tydeligvis at merknader og forslag i saken på et så viktig område som cybersikkerhet i seg selv er beslutningsgrunnlag for Stortinget, og at vi derfor skal vedta det fordi Arbeiderpartiet har fremmet det. Nei, det er ikke godt nok at vi tar et så viktig standpunkt i så viktige spørsmål kun og utelukkende ut fra Arbeiderpartiets merknader. Hvorfor ikke? Ingenting i historien viser at Arbeiderpartiet har noe å vise til. På deres vakt ble samfunnets og regjeringens innsats når det gjelder samfunnssikkerhet og politi, fullstendig knust av to viktige rapporter: Gjørv-kommisjonens og politianalysen.

Hvorfor skal vi da ta det Arbeiderpartiet sier og skriver i denne saken som beslutningsgrunnlag? Nei, vi må få en bred vurdering, slik som det ligger i stortingsmeldingen og som statsråden og flere har redegjort for. Vi må få en helhetlig diskusjon. Jeg peker bare på at det nå, parallelt med denne diskusjonen, har blitt lagt fram en særorgansutredning for hvordan vi kan koordinere innsatsen i samfunnet og samfunnets kompetanse mot alvorlig og ny kriminalitet. Og det går ikke på å opprette nye særskilte sentra, men på å samle kompetansen, samle innsatsen og styrke innsatsen. Det kan godt hende at ting som foreslås her fra Arbeiderpartiet, er gode forslag. Men det er løsrevne forslag. Vi har ikke grunnlag for å vurdere dem i en større sammenheng, og det må vi se nærmere på.

Så har jeg lyst til å minne representantene fra Arbeiderpartiet på at i deres regjeringstid, under de rød-grønne, var det fire departementer som hadde ansvaret for cybersikkerhet. Det var først da det gjensto noen få måneder av forrige regjeringsperiode, at man fant ut – og det var selvfølgelig det eneste rette; man skulle ha gjort det for lenge siden – at dette skulle samles ett sted, i Justis- og beredskapsdepartementet.

Vår regjering har gjort mye på dette området. Så jeg imøteser med stor interesse meldingen som er innmeldt for Stortingets behandling på nettopp dette området. Det blir viktig og er en helt nødvendig diskusjon, og det blir en kvalitetssikret og helhetlig diskusjon med et godt beslutningsgrunnlag.

Jorodd Asphjell (A) []: Dette blir mitt siste innlegg.

Det er nå seks år siden 22. juli 2011. Denne regjeringen har sittet på vakt i fire år. Riksrevisjonens rapport knyttet til samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet og ikke minst oppfølgingen av Gjørv-kommisjonens rapport er ikke lystelig lesning, for å si det sånn. Det har vært spørsmål om hva som har skjedd på ulike vakter, men nå har i alle fall denne regjeringen sittet i fire år.

Vi har bl.a. vært inne på objektsikring. Jeg vil vise til en merknad i innstillingen, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om at NTNU ønsker å få på plass et senter for sikkerhet til materialer og konstruksjoner utsatt for ekstreme laster. Vi skal nå investere i et nytt regjeringskvartal. Det å ha et senter som kikker på hvordan objektsikring av bygg skal være, for å ha kunnskap om morgendagens utfordringer, må jo være noe av det viktigste. Det forundrer meg at posisjonen ikke ønsker å støtte en slik merknad for å sikre og trygge framtidens bygg mot eventuelle nye mål knyttet til terror osv. Det vil jeg si er merkelig.

Tilbake til den digitale sårbarheten og IKT. Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og det gir oss også store utfordringer. Vi har fått demonstrert hvor sårbare vi er, både som nasjon og ikke minst som verdenssamfunn. Hvilke initiativ har regjeringen tatt så langt? Det er omtalt i veldig begrenset grad i denne stortingsmeldingen. Vi har hørt at regjeringen vil legge fram en ny stortingsmelding i løpet av 2017 – dvs. kanskje etter at Stortinget har gått fra hverandre – som ikke vil bli behandlet i denne perioden, og som dette stortinget ikke kan ta stilling til, om en av de største utfordringene som er beskrevet i samfunnet vårt i mange, mange måneder nå. Det er varslet at den skal legges fram i år, som sagt, men det er for lite og for sent når den ikke har kommet tidligere, ikke minst i forbindelse med denne meldingen. Det er viktig at vi ser på betydningen av sikkerhetsperspektivet vedrørende cybersikkerhet i anskaffelser osv. Vi har fremmet forslag om dette, men jeg skal ikke referere dem nå i dette innlegget.

Tilbake til Forsvaret: Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke snakk om enten–eller, om hvorvidt Sivilforsvaret, Heimevernet og andre i Forsvaret skal bære våpen, bidra ved brann osv. Dette har de gjort i mange, mange år. Det er spørsmål om hvordan vi i et totalberedskapsuttrykk skal sørge for at de samlede ressursene finner hverandre. Det pekte også Gjørv-kommisjonen på: Hvordan kan de samlede ressursene finne hverandre og utnytte hverandre best mulig, så vi trygger innbyggerne i landet vårt på en best mulig måte, og ikke minst også de institusjonene rundt omkring som de har ansvar for å trygge?

Jeg vil til slutt som saksordfører takke både for behandlingen av saken og ikke minst for debatten knyttet til disse spørsmålene.

Presidenten: Representanten Hadia Tajik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hadia Tajik (A) []: Etter 22. juli sa me at dette skulle ein ikkje slå politisk mynt på. No høyrer me representanten Werp frå Høgre seia at ein kan ikkje høyra på Arbeidarpartiet i beredskapsspørsmål på grunn av 22. juli. Då er han heilt på linje med medrepresentanten sin frå førre stortingsperiode, André Oktay Dahl, som meinte at 22. juli ikkje ville skjedd viss Høgre hadde sete i regjering.

Dette er Høgres beredskapspolitikk – fire år med å skulda på andre, fire år med manglande gjennomføringskraft på viktige område for norsk samfunnssikkerheit og beredskap. Arbeidarpartiet er klare, me er framoverlente, me har nye forslag, bl.a. ønskjer me at enkelte av Forsvarets kapasitetar skal dimensjonerast òg med omsyn til dei sivile behova. Me viser til forslaga våre i behandlinga av denne stortingsmeldinga om IKT og cyber. Forslaget om eit senter mot IKT-kriminalitet er elles utgreidd og føreslått av eit regjeringsoppnemnt utval, så det kunne ein vedteke, i motsetning til det som Werp seier – at ein ikkje har nok kunnskap og informasjon om det no.

Anders B. Werp (H) []: Vi får stadig nye vinklinger i debatten, og det er for så vidt greit. Dette er et viktig tema, og vi nærmer oss valgkamp. Det er også viktig at vi har noe i bunn i fellesskap når vi skal diskutere et så viktig tema som samfunnssikkerhet og beredskap.

Arbeiderpartiet har gjort det til et av sine hovedpoeng i denne debatten at vi ikke støtter deres forslag om et senter for bekjempelse av cyberkriminalitet. Det kritiseres vi for ikke å støtte fordi det er foreslått av noen andre. Jeg har stor respekt for CCIS på Gjøvik, i presidentens hjemfylke, som gjør en strålende jobb. Men når det gjelder veien derfra, til det Arbeiderpartiet sier, at dette er det eneste svaret, at det nærmest vitner om ansvarsløshet at man ikke støtter deres forslag, sier jeg: Nei, Arbeiderpartiets forslag i seg selv er ikke et beslutningsgrunnlag. Det kommer en helhetlig stortingsmelding, som vi kommer tilbake til, fra regjeringen som ser dette i en større sammenheng. Dette er viktig.

Så forsøker man å slå politisk mynt på at det er en kobling til Gjørv-kommisjonens rapport. Ja, kanskje det. Det som står i Gjørv-kommisjonens rapport, er i hvert fall krystallklart og tydelig – at myndighetene sviktet i samfunnsberedskapen. Det som står i politianalysen, er krystallklart – at man etter åtte år og rød-grønn regjering ikke hadde klart å organisere politiet slik at det klarte å møte verken daværende eller morgendagens kriminalitet. Det er det dette dreier seg om. Vi må i hvert fall prøve å finne en felles plattform for hva vi kan gjøre, som virker. Da er dessverre verden mer komplisert enn at Arbeiderpartiet selv kan definere det og stå i en posisjon – tror de selv – der de kan kritisere alle andre fordi de ikke støtter deres forslag. Hadde det vært så enkelt, hadde det kanskje vært mye greiere og tryggere i verden, men verden er dessverre mye mer komplisert enn det Arbeiderpartiet tror.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Dersom man ser helt på slutten av stortingsmeldingen, vedlegg 2, har man listet opp oppfølgingen etter 22. juli – alle de tiltakene regjeringen har gjennomført, som den er i prosess med å gjennomføre, og selvfølgelig også der noen av punktene er i kontinuerlig arbeid.

Det man ser der, er at man i høyeste grad har fulgt opp 22. juli-kommisjonen. Man har i høyeste grad tatt lærdom av og fulgt opp de erfaringene man gjorde etter 22. juli. Derfor synes jeg det er viktig at man lar være å gjøre det til en rent politisk debatt, selv om det er fristende når det er valgkamp. Det er et faktum at beredskapen har blitt betydelig bedre under denne regjeringen. Det er ubestridelig, rett og slett gjennom bruk av ressurser, prioritering av politiet, oppbemanning, planlegging, styrking av PST, styrking av beredskapstroppen, vedtak om nye politihelikoptre, ting som kommer i framtiden, et beredskapssenter, hvor vi er i rute – på svært mange områder er tilstanden i dag langt bedre enn den var før. Det skulle bare mangle, for situasjonen i 2011 var på ingen måte god nok.

Det jeg synes, hvis vi skal være litt rause mot hverandre, er at vi kan være enige om at vi som samfunn har tatt lærdom etter 22. juli, og at det er et kontinuerlig arbeid som på ingen måte er ferdigstilt. Mer skal på plass. Men derfra og til å framstille det som at beredskapen er dårlig, eller at det er store mangler, vil jeg ta avstand fra. Det er gjort mye, ja det gjenstår en del, men vi er i prosess for å levere på det. Da synes jeg det er litt for lett å bruke Riksrevisjonens rapport om tilstanden på objektsikring, som er en viktig, men liten del av beredskapen, som grunnlag for på en måte å skyve det bort og si at beredskapen ikke er god nok. Når man i tillegg vet at regjeringen har håndtert de utfordringene som ble påpekt av Riksrevisjonen, blir det dobbelt feil.

Beredskapen i Norge er god. Vi er i prosess med å få den enda bedre. Og bare det man ser i oppfølgingen etter 22. juli, burde være en god indikasjon på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.