Martin Kolberg (A) [14:02:48] (komiteens leder): Stortinget skal nå behandle en svært viktig sak, evaluering av EOS-utvalgets virksomhet, struktur og dets arbeid. Som komiteens leder vil jeg allerede ved innledningen til denne debatten tydelig uttrykke anerkjennelse til Evalueringsutvalgets arbeid. Det har gitt kontroll- og konstitusjonskomiteen et godt grunnlag for arbeidet med den innstillingen som vi nå legger fram for Stortinget i dag.

Sakens ordfører, representanten Jette F. Christensen, vil i det følgende redegjøre for komiteens innstilling. Komiteens øvrige medlemmer vil selvsagt også redegjøre for sine synspunkter.

Når jeg nå tar ordet først i denne debatten, er det for på vegne av komiteen å understreke at behandlingen av sider av denne saken har vært veldig krevende for komiteen. Først en presisering: Komiteens arbeid og konklusjoner i denne saken er i egenskap av fagkomité for alle saker knyttet til EOS-utvalgets arbeid, ikke som kontrollkomité, som jeg ser noen synes å mene.

Med bakgrunn i sakens utvikling, slik den framstår, var det etter en enstemmig komités mening og konklusjon nødvendig å få avklart presidentskapets rolle og myndighet, all den tid det etter komiteens mening oppsto uklarheter om dette i behandlingen av Evalueringsutvalgets innstilling.

Jeg vil også understreke at komiteen er av den oppfatning at presidentskapet har et tydelig og avklart mandat til å nedsette Evalueringsutvalget og utforme dets mandat. Stortinget sluttet seg også enstemmig til presidentskapets forslag, men det er ikke sakens kjerne.

Vår sak handler om hendelsesforløpet etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, hvor kontroll- og konstitusjonskomiteen som fagkomité ble holdt uvitende om presidentskapets videre handlemåte, kontakt og korrespondanse med EOS-utvalget om mandatet, og i særlig grad uenigheten om lovforståelsen om fritak fra taushetsplikten som EOS-utvalgets medlemmer er pålagt i henhold til lov.

Komiteen ble først oppmerksom på disse viktige forholdene etter at Evalueringsutvalget selv ba om et møte med komiteen for å drøfte dem.

Før jeg nå mer konkret skal redegjøre for det som er komiteens protokoll i denne saken, vil jeg omtale to forhold:

Det er blitt anført at dette skjedde for lenge siden, og at de forholdene det er uenighet om, etter hvert ble rettet opp i tråd med komiteens vilje og mening.

Om tidsaspektet vil jeg si at komiteen under hele behandlingsløpet av Evalueringsutvalgets innstilling har vært godt kjent med de forhold vi behandler her, men har villet gjøre en grundig undersøkelse før endelig standpunkt ble tatt. – Det er det ene.

Dernest dette: Jeg ser at det anføres fra flere hold at vi i kontroll- og konstitusjonskomiteen som fagkomité overdriver denne saken, og at den kunne vært løst på det som kalles for en annen måte. Etter komiteens samlede oppfatning måtte de forhold som saken omhandler, fram for Stortingets plenum. Det var nødvendig med en avklaring.

Komiteen har valgt å fremme sine standpunkter i form av en protokoll. Komiteen og jeg er helt på det rene med at det ikke er vanlig, men en form som komiteen etter en omstendelig prosess valgte som den hensiktsmessige.

Jeg vil legge til her – og understreke – at representanten Solhjell er enig i komiteens standpunkt, men ønsket en annen framgangsmåte, noe han selv vil redegjøre for senere i debatten.

Kontrollkomiteens protokoll er gjort offentlig tilgjengelig etter eget vedtak i komiteen.

Komiteen har hatt kontakt med presidentskapet under sakens gang. Utgangspunktet for å sende brev til presidentskapet var å avklare flere forhold som vi mente var uavklarte med hensyn til hva som formelt tilligger presidentskapet. Komiteen ønsket en avklaring og en klargjøring av presidentskapets holdning til de samme spørsmålene.

Det er to forhold som vi spesielt har lagt vekt på.

Det ene er spørsmålet om presidentskapets myndighet og kompetanse til å dispensere fra lovens bestemmelser om taushetsplikt.

Dernest som nummer to: presidentskapets myndighet til å endre føringer som er gitt av ansvarlig fagkomité i behandling av en sak.

Komiteen har mottatt svar fra presidentskapet, og korrespondansen er vedlagt protokollen.

Så vil jeg vise til protokollen, men vil her gjengi noen av de synspunkter som komiteen gir uttrykk for.

Først om mandatet til EOS-utvalget. I Innst. 159 S for 2013–2014, som ble avgitt 27. mars 2014 og debattert i Stortinget 8. april 2014, forelå en enstemmig merknad fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om at punktet

«Hvordan sikre norsk demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning av norske borgere»

burde inngå i mandatet. Dette ble også tatt opp i debatten, ikke minst av saksordføreren, som tydelig refererte dette punktet og understreket nødvendigheten av at dette ble tilført Evalueringsutvalgets mandat. Etter komiteens oppfatning skal Stortingets syn i en sak ha betydning for den videre håndteringen.

Når dette likevel ikke skjedde og dette punktet først ble innarbeidet i mandatet i februar 2015, mener komiteen at det var uskjønnsomt av presidentskapet å holde utenfor en viktig premiss for Evalueringsutvalgets arbeid i lang tid. Komiteen ble heller ikke orientert om presidentskapets handlemåte.

Det andre punktet omhandler opphevelsen av taushetsplikten for EOS-utvalget overfor Evalueringsutvalget.

Det ble avdekket en uenighet mellom presidentskapet og EOS-utvalget når det gjelder lovforståelsen i forbindelse med opphevelsen av taushetsplikten for EOS-utvalget, jf. EOS-kontrolloven § 9 første ledd.

I denne delen av saken stiller komiteen seg undrende til at presidentskapet mente det kunne dispensere fra lovbestemt taushetsplikt uten å formalisere dette gjennom plenumsbehandling i Stortinget.

Presidentskapet burde forholdt seg til EOS-utvalgets advarsler om mulige skadevirkninger for både EOS-utvalgets tilsyn og EOS-tjenestene selv. Dette kunne skapt en risiko for at framtidige tilsyn kunne svekkes av tjenestenes manglende tillit til at graderte opplysninger ble håndtert etter kontrolloven, at ansatte kunne utsettes for krysspress ved å bryte straffesanksjonert taushetsplikt, og at informasjon fra kilder og klager uteble av samme grunn.

Komiteen er tilfreds med at presidentskapet til slutt innså at uttrykkelig lovhjemmel var nødvendig, jf. lov av 13. februar 2015.

EOS-utvalget utarbeidet på bakgrunn av uenigheten med presidentskapet en særskilt melding til Stortinget, slik EOS-utvalget har lovhjemlet adgang til når de mener det er forhold Stortinget straks bør kjenne til.

Når det gjelder den særskilte meldingen, Dokument 7:2 for 2014–2015 fra EOS-utvalget, tar komiteen til etterretning at presidentskapet hevder at den aktuelle framgangsmåten ligger innenfor de fullmakter presidentskapet har til å foreslå behandlingsmåten av en sak. Det er imidlertid komiteens oppfatning at en særskilt melding fra EOS-utvalget skal legges fram for Stortingets plenum med umiddelbar virkning.

Komiteen tar videre presidentskapets forklaring når det gjelder journalføring av Dokument 7:2 for 2014–2015, til orientering.

Komiteen mener presidentskapets beklagelse til komiteen i brev av 19. januar 2017 var riktig.

Til slutt: Komiteen mener at den korrespondansen som vi har hatt mellom komiteen og presidentskapet, i så måte har vært klargjørende og har bidratt til økt bevissthet på en slik måte at vi håper at vi kan unngå slike hendelser i framtiden.

Stortingspresident Olemic Thommessen [14:14:07]: På bakgrunn av det foregående innlegget fra kontrollkomiteens leder og den protokollen komiteen vedtok sist uke, har jeg behov for å komme med et par bemerkninger til denne saken, selv om den altså ikke handler om saken, dvs. Evalueringsutvalgets rapport, men om presidentskapets håndtering av utvalgets mandat og enkelte formelle spørsmål som oppsto under utvalgets arbeid. Før jeg går videre, vil jeg gjerne si til Evalueringsutvalget og EOS-utvalget at jeg merker meg at komiteens medlemmer er tilfreds med Evalueringsutvalgets arbeid. Jeg kan bare slutte meg til dette.

Som representantenes tillitsvalgte må presidentskapet selvsagt akseptere spørsmål, innspill og kritikk fra representantene, enten de kommer fra én eller fra flere – om enn i samlet flokk. Det er da heller ikke noe nytt for medlemmene av presidentskapet at det stilles spørsmål ved våre vedtak og prioriteringer. Tvert imot – vi setter vanligvis pris på representantenes engasjement ved ulike sider i Stortingets arbeid. Noen formelle regler er det imidlertid å forholde seg til. Jeg skal komme tilbake til disse.

Innledningsvis er det nødvendig å si noen ord om komiteens valg av fremgangsmåte i denne saken. Utgangspunktet er som kjent et brev fra komiteen til presidentskapet. Brevet stilte spørsmål ved presidentskapets håndtering av Evalueringsutvalgets mandat, lovgrunnlaget for å oppheve EOS-utvalgets taushetsplikt overfor Evalueringsutvalget og behandlingen av EOS-utvalgets særskilte melding om samme tema i 2014/2015. Formen som er benyttet i brevet, kan ikke beskrives som noe annet enn tendensiøs. Det fremstår som et gjennomarbeidet angrep rettet mot presidentskapet – uten at det blir mer velfundert av den grunn. Dagen etter at brevet var mottatt, rykket enkelte medlemmer av komiteen ut i media og promoterte sitt syn før presidentskapet hadde noen reell mulighet til å gi svar. Som arbeidsform betraktet mener jeg dette er klart kritikkverdig. Komiteen er ved dette brevet antagelig blitt historisk i stortingssammenheng. Det har i hvert fall i manns minne ikke vært foretatt et lignende utspill fra en komité overfor medrepresentanter i presidentskapet.

Presidentskapet har besvart anklagene i et eget brev til komiteen. Jeg skal ikke gå inn på alle detaljer i brevet, men vil slå fast følgende: Presidentskapet har i den aktuelle saken ikke handlet i strid med Stortingets reglement, ikke gått utover sine fullmakter, ikke brutt noen lov og ikke foretatt seg noe for å holde informasjon tilbake fra Stortinget. Derimot har presidentskapet beklaget enkelte forhold i saken som vi ser ikke er godt håndtert. Etter min oppfatning skyldes disse forholdene i all hovedsak manglende kommunikasjon mellom presidentskapet og EOS-utvalget og mellom presidentskapet og komiteen. Det siste gjelder bl.a. spørsmålene rundt mandatet for Evalueringsutvalget, som jeg skal si litt mer om etter hvert.

Tidspunktet for å ta opp saken er påfallende. Komiteen har hatt flere anledninger til å si sin mening. Allerede våren 2015 behandlet f.eks. Stortinget EOS-utvalgets årsmelding for 2014, der det ble redegjort for særmeldingen og behandlingen av den. Komiteen fikk da oversendt dokumentene i saken, inkludert brev fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Medlemmer i komiteen kunne selvsagt også valgt å snakke direkte med oss i presidentskapet underveis i behandlingen av saken. Det er en mulighet mange representanter benytter ofte i Stortingets daglige arbeid.

Det formelle må jeg oppholde meg litt ved. Komiteen synes å mene at en enstemmig merknad i deres komitéinnstilling våren 2014, som også ble nevnt av flere medlemmer under debatten av saken i plenum, er å oppfatte som et bindende pålegg til presidentskapet. Jeg merker meg at komiteens leder har påpekt at presidentskapet ikke har anledning til å instruere en fagkomité. Det er jeg helt enig i. Men det gjelder også den andre veien – en stortingskomité har heller ikke myndighet til å instruere presidentskapet. Presidentskapet skal, som vi har skrevet til komiteen, selvsagt vurdere alle innspill fra fagkomiteer og representanter, og i særdeleshet når de fremgår av en enstemmig komitéinnstilling. Det ble da også gjort i dette tilfellet. Presidentskapet må imidlertid etter omstendighetene kunne tillate seg å være uenig med komiteen og på det grunnlag fastholde sitt opprinnelige mandat og dermed ikke innarbeide i dette tilfellet ett av fire punkter i den aktuelle merknaden. Jeg minner om at presidentskapet allerede hadde nedsatt Evalueringsutvalget og gitt mandatet da komiteens merknad ble fremlagt. Spørsmålet var altså om merknaden tilsa endringer av mandatet. Jeg har ikke registrert motforestillinger mot at presidentskapet nedsatte utvalget eller ga det et mandat. Det er med andre ord enighet om at dette er innenfor presidentskapets fullmakter.

Komiteen spør om presidentskapet har myndighet til å endre klare føringer gitt av en enstemmig komité. Til det er å si at det avhenger av føringens karakter. Det kan ikke være slik at presidentskapet uten videre må følge en flertallsmerknad. Presidentskapet må kunne gjøre en nærmere vurdering av hvorvidt merknaden er håndterbar saksbehandlingsmessig sett. Presidentskapet skal i den sammenheng selvsagt ikke ha noen politisk agenda.

I dette tilfellet dreier det seg om en forventning fra komiteens side om at Evalueringsutvalget i tillegg til å evaluere EOS-utvalget skulle drøfte hvordan man skulle sikre norsk demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning av norske borgere – jeg gjentar: sikre demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning av norske borgere. Dette er i utgangspunktet en meget omfattende oppgave, som etter presidentskapets mening ville sprenge rammene for Evalueringsutvalgets arbeid. For komiteen var det et forsøk på å utkvittere forslaget fra SV, som ønsket en kommisjon som skulle vurdere den samlede overvåkningen som norske borgere er utsatt for. For Evalueringsutvalget ville det etter mitt syn bli vanskelig å inkorporere en slik omfattende problemstilling i tillegg til det som allerede var definert som utvalgets mandat. Den løsningen man etter hvert kom frem til, og som komiteen ikke hadde noen innsigelser mot på det tidspunkt, er i omfang og innhold et langt stykke unna og vesentlig mindre omfattende enn den bestillingen komiteen mener presidentskapet skulle tillagt utvalget.

Jeg mener det var – og måtte være – presidentskapets ansvar å ta stilling til merknaden fra komiteen på selvstendig grunnlag. Da vi ble oppmerksom på at spørsmålet om mandatet fortsatt var tema, underveis i utvalgets arbeid, tok presidentskapet saken opp igjen med utvalget, som etter mitt syn kom frem til en omforent og god løsning. De uttalte at de ville vurdere de aspektene ved temaet som hadde naturlig tilknytning til EOS-utvalgets mandat og kontrollområde. Slik jeg ser det, bekrefter rapporten på dette punkt presidentskapets synspunkt. At komiteen ikke fikk en tilbakemelding, er imidlertid ett av de forhold presidentskapet beklager, og som jeg ser at komiteen hadde god grunn til å forvente. Jeg har likevel vanskelig for å forstå hvorfor dette har blitt et tema igjen nå, ett år etter at rapporten forelå ferdig.

Komiteene er i en særstilling blant Stortingets organer ved at deres myndighet er uttømmende regulert i forretningsordenen. Det står ikke bare hva komiteene kan foreta seg, det står eksplisitt hva de ikke kan gjøre. Det de ikke kan gjøre, er å behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget. Man kan med andre ord ikke benytte komiteen som en arena eller plattform for annen virksomhet eller andre initiativ. Kontrollkomiteens initiativrett er som kjent begrenset til kontrollsaker overfor forvaltningen.

Presidentskapet er valgt av plenum for å utføre oppgaver på vegne av Stortinget og har en myndighet som er avledet fra dette. På det parlamentariske området er dets oppgaver definert i forretningsordenen og gjennom langvarig konstitusjonell praksis. På det administrative området er presidentskapets oppgaver i mindre grad formelt regulert, men det er ingen tvil om at det f.eks. kan iverksette evalueringer av den typen det er snakk om her, innenfor de vedtatte budsjettene. Det har da komiteen heller ikke bestridt.

Jeg tillater meg å påpeke det paradoks at komiteen, som er opptatt av at man holder seg innenfor egne fullmakter, helt ubesværet i denne saken beveger seg utenfor sine. Da komiteens innstilling om Evalueringsutvalgets rapport var oversendt Stortinget, forelå ikke lenger noe formelt grunnlag for saken til behandling i kontrollkomiteen. Jeg er overrasket over at komiteen som kollegium har valgt å forfølge dette sidesporet på dette stadium i saken.

Flere ting burde, som jeg sa innledningsvis, vært gjort annerledes underveis i presidentskapets og administrasjonens behandling av den aktuelle saken. Dette har presidentskapet beklaget, og både presidentskapet og administrasjonen har tatt lærdom av det som skjedde.

Jeg vil avslutningsvis igjen få understreke følgende: Det har i forhold til de spørsmål komiteen har vært opptatt av, ikke vært handlet i strid med forretningsordenen eller annet regelverk. Presidentskapet har ikke gått utover sine fullmakter og aldri foretatt seg noe for å holde informasjon tilbake fra Stortinget. Både et omforent mandat og en omforent lovhjemmel for fritak fra taushetsplikt, som er i tråd med EOS-utvalgets syn, og den særskilte meldingen som ble fremlagt, ligger til grunn for utvalgets rapport. Saken ble med andre ord løst til alles tilfredshet for to år siden. At saksgangen frem til det tidspunkt tok noen unødvendige omveier, var ikke heldig, men har ingen betydning for resultatet. Det er på denne bakgrunn vanskelig for presidentskapet å forstå den voldsomme retorikken som pressen og enkelte av komiteens medlemmer har benyttet.

Jeg vil understreke at komiteen med sin fremgangsmåte i denne saken ikke etablerer en ny parlamentarisk praksis. Det hører ikke til kontrollkomiteens oppgaver å føre løpende kontroll med presidentskapet eller andre organer i Stortinget. Hvis denne saken er betegnende for hvordan den interne dialogen på Stortinget skal foregå fremover, har vi et stort problem. Presidentskapet har også et ansvar for dette, og vil bestrebe seg på å holde en åpen og god dialog med både komiteer, partigrupper og enkeltrepresentanter om både parlamentariske og administrative forhold som er viktige for å få et godt arbeidsfellesskap i Stortinget. Overrumplingstaktikk og grove beskyldninger om lovbrudd uten rot i virkeligheten hører ikke hjemme i en slik dialog. Jeg håper kontrollkomiteen i det lange løp også vil se seg tjent med en annen form i den interne samtalen i Stortinget. Komiteen vil snart starte arbeidet med en ny EOS-lov, som det er levert representantforslag om. Jeg har tillit til at komiteens oppmerksomhet i det videre arbeidet fullt ut vil ligge på EOS-utvalgets oppgaver, rammebetingelser og utvikling i en tid med mange utfordringer innenfor utvalgets ansvarsfelt.

Jette F. Christensen (A) [14:31:04] (ordfører for saken): Som saksordfører hadde jeg det håp at vi nå kunne begynne å snakke om saken, og at avdelingen for «påfugleri» nå var over, men jeg er nødt til å knytte noen kommentarer til det som akkurat har skjedd.

Jeg synes det er bemerkelsesverdig at stortingspresidenten anser en samlet komité og en samlet stemme fra en stortingssal der alle partier er representert, som et innspill som presidentskapet skal vurdere på selvstendig grunnlag. Jeg vet egentlig ikke hva «overumplingstaktikk» i det politiske og parlamentariske språket er for noe, men ut ifra de definisjonene jeg klarte å finne etter at jeg hørte det nå, tror jeg ikke det er det som har skjedd her. Derimot var jeg saksordfører for den saken som dreide seg om mandatet da, jeg er saksordfører for denne saken nå, og det som har vært vårt mål, er å gi Evalueringsutvalget et mandat som kan svare på de spørsmålene som Stortinget hadde behov for å få svar på. Det har Evalueringsutvalget bemerkelsesverdig gjort. De har tolket mandatet sitt på en grundig og god måte. Og jeg synes det er underlig at stortingspresidenten så ettertrykkelig tar avstand fra å diskutere dette i det offentlige rom, all den tid jeg som saksordfører med stor interesse har lest leserbrev fra stortingspresidenten både i Aftenposten og i form av hans egne innlegg om dette på hans Facebook-profil.

Men nå skal jeg begynne å snakke om grunnen til at vi er her. Jeg vil, på vegne av en samlet komité, takke Evalueringsutvalget for en grundig jobb. Det har vært et viktig arbeid, som har resultert i en grundig rapport, som vil være et viktig virkemiddel for Stortinget og ikke minst for den demokratiske kontrollen av de hemmelige tjenestene i framtiden. Jeg vil særlig si tusen takk til Evalueringsutvalget for at de har formulert sammendraget på engelsk også, for vi vet at måten vi strukturerer den demokratiske kontrollen av de hemmelige tjenestene på i Norge, blir sett på av andre land. Vi er et foregangsland på det å ha en struktur som gir tillit og arbeidsrom for både de hemmelige tjenestene og den demokratiske kontrollen av dem. Vi blir sett på, vi blir respektert. Da må Stortingets behandling av disse sakene også være av en slik karakter at vi kan bli respektert.

Jeg vil vise til at EOS-utvalgets kontroll har bidratt til å avdekke krenkelser som har skjedd innenfor alle EOS-tjenestenes virksomhet. Det betyr at EOS-utvalgets arbeid ikke bare er beskrivende, men også viktig, og det forandrer måten de hemmelige tjenestene jobber på. Det har resultert i nødvendig endring. Det har resultert i en riktig regelendring, en riktig praksisendring og en riktig bruk av teknologiske virkemidler. Det som er målet vårt nå, er å finne ut hvordan man kan gjøre det også i framtiden, all den tid den teknologiske utviklingen har vært så stor som vi har diskutert her flere ganger før, når det kommer til de hemmelige tjenestenes måte å jobbe på.

Jeg har ikke anledning til å gå inn i alle aspektene ved Evalueringsutvalgets rapport nå, men jeg skal ta opp noen av de punktene der komiteen mener det er særlig viktig å følge anbefalingene, og der vi er uenige i anbefalingene.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til punktene 41.2 og 41.1 i rapporten – om mandatløsningen – der Evalueringsutvalget går inn på nettopp dette med norsk demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning og andre lands overvåkning av norske borgere på vårt territorium. Det som Evalueringsutvalget har formulert der, ut ifra sitt mandat, er nyttig for Stortinget å ha som arbeidsverktøy. Det er nyttig for oss å vite hvilke strukturer som ligger til grunn for hvordan vi kan ettergå den typen overvåkning. Jeg vil takke EOS-utvalget for det.

Vi står overfor en rask teknologisk utvikling, en økt globalisering og et mye mer sammensatt trusselbilde nå enn før, og et mye mer sammensatt trusselbilde nå enn da EOS-utvalget ble nedsatt. EOS-utvalget har klart å navigere i dette landskapet. EOS-utvalget har klart å samarbeide med tjenestene i dette landskapet, som også der klarer å navigere bra.

Komiteen har merket seg at Evalueringsutvalget peker på sannsynligheten for økt kompleksitet og økt omfang på kontrolloppgavene, og de henviser bl.a. til konsekvensene av digitalt grenseforsvar, som Forsvarsdepartementet har varslet en gjennomgang av.

Komiteen registrerer at Evalueringsutvalget vurderer det som vanskelig å utvide den parlamentariske kontrollen med de hemmelige tjenestene uten en gjennomgang av hele modellen for kontroll. Det er veldig viktig. Den erkjennelsen er noe av det viktigste vi sitter igjen med etter rapporten. Derfor tok jeg som saksordfører initiativ til å fremme forslag om at regjeringen gjennomgår hele E-tjenesteloven og justerer EOS-utvalgets mulighet for kontroll av virkemiddelbruken, for er det noe som kjennetegner norsk etterretning, enten det gjelder den demokratiske kontrollen av den eller den politiske styringen av den, er det at det er et samarbeid for et felles mål: et trygt Norge med frie og trygge borgere. Fundamentet for det er at det er tillit til at virkemidlene for å oppnå det blir brukt som de skal.

I merknadene støtter komiteen Evalueringsutvalgets forslag om å oppheve den særskilte kontrollinstruksen og samle bestemmelsene om EOS-utvalgets virksomhet i EOS-kontrolloven. Komiteens medlemmer har levert et representantforslag om dette, og jeg viser til det.

Evalueringsutvalget har i all hovedsak foreslått en videreføring av EOS-utvalgets kontrollområde. I det ligger det en trygghet for at området har vært dekkende, og at EOS-utvalgets arbeid har dekket de behov som vi som samfunn har for kontroll. Altså: Måten vi har innrettet EOS-utvalget på fram til nå, har vært riktig. Men det foreslås én endring, og det er at kontrollen med klareringssaker legges til en annen kontrollmyndighet. Det er komiteen uenig i. Klareringssaker har vært en tilbakevendende diskusjon i denne salen, og komiteen og Stortinget har vært veldig fornøyd med måten som EOS-utvalget har behandlet det på. At det blir omtalt i EOS-utvalgets årsrapport, og at vi i den diskursen har kunnet snakke om dette og har kunnet ha diskusjoner om dette i stortingssalen, med statsråden til stede, i lys av EOS-utvalgets årsrapport, har vært nyttig. Jeg opplever at det har bidratt til endring og fortgang i det arbeidet, i hvert fall når man har hørt hvordan statsråden har formulert dette. Jeg er fornøyd med måten det arbeidet har vært gjort på. At det har vært omtalt i årsrapporten, og at framdriften med arbeidet har blitt diskutert i Stortinget, kan tenkes å ha hatt en påvirkning på de forbedringene vi har sett – årets debatt er det seneste eksemplet på det.

Evalueringsutvalget foreslår heller ikke noe konkret alternativ til at dette skal ligge under EOS-utvalget. Avslag på en søknad om sikkerhetsklarering kan ha enormt stor betydning for den enkeltes yrkesliv og baserer seg veldig ofte på gradert informasjon og graderte vurderinger. I motsetning til andre kontrollinstanser har EOS-utvalget fullt innsyn i dette. Komiteen er opptatt av hensynet til likebehandling som en del av EOS-utvalgets kontrollfokus. Selv om Evalueringsutvalgets intensjon ikke er å svekke kontrollen av klareringssaker – det har jeg ingen grunn til å tro – er det en samlet komité som er bekymret for at dette kan være en uintendert konsekvens hvis klareringssakene ikke lenger skal kontrolleres av EOS-utvalget.

Det er viktig at EOS-utvalgets kontroll er effektiv. Det synet deles av både kontrollkomiteen og Evalueringsutvalget – det er kanskje ingen nyhet. I den forbindelse deler komiteen utvalgets vurderinger i all hovedsak, men ikke ønsket om å svekke den partipolitiske og den parlamentarisk forankrede sammensetningen av EOS-utvalget. Oppkjøringen til denne debatten har vel ikke akkurat vært noen reklame for partipolitisk tilhørighet og diskusjoner om EOS-utvalget, men jeg vil likevel holde fast på det som er flertallsmerknaden, om at det er en samlet komité som mener at den demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenestene har godt av å ha den legitimiteten som en bredde i de politiske standpunktene gir, dersom EOS-utvalget er sammensatt på den måten det er i dag.

Komiteen deler utvalgets oppfatning om at en annen kompetanse – f.eks. juridisk eller teknologisk kompetanse – er avgjørende, men vi mener at det kan ivaretas innenfor rammene av dagens utvalgsstruktur. Det er fullt mulig å hente inn teknologikompetanse f.eks., som vil være veldig viktig framover. Det kan ivaretas enten ved at representantene i EOS-utvalget kombinerer partipolitisk bakgrunn med fagbakgrunn, eller ved at sekretariatets teknologifunksjon styrkes.

Komiteen registrerer at Evalueringsutvalget drøfter EOS-utvalgets begrensninger av innsynet i E-tjenesten. I utgangspunktet har EOS-utvalget full innsynsrett, men såkalt «særlig sensitiv informasjon» er unntatt. Situasjonen er at Evalueringsutvalget foreslår at EOS-utvalgets leder og nestleder skal ha innsyn også i dette. Men etter komiteens syn kan en slik ordning føre til en uheldig todeling i måten EOS-utvalget jobber på. Det er vanskelig å se for seg hvordan strukturen vil være i arbeidet med den kontrollen videre når det bare er to av medlemmene som har det innsynet, og når enkelte medlemmer har dårligere forutsetninger for å gjennomføre kontrollen enn andre. I dag er det en ordning for måten EOS-utvalget gjennomgår og kontrollerer den typen informasjon på. Det er ikke slik at det er umulig for den typen informasjon og den typen virkemidler som er underlagt dette, å være gjenstand for kontroll – snarere tvert imot. Flertallet mener at dagens ordning med ugraderte transparente kriterier for hvilke deler av Etterretningstjenestens virksomhet som er unntatt løpende demokratisk kontroll, bør videreføres.

Flertallet – og dette er ganske viktig – understreker også at utvalget må ha mulighet til å gå inn i saker i denne kategorien der de mottar klager. Det har de i dag, det fungerer bra, og vi ønsker å videreføre den ordningen.

Komiteen registrerer at EOS-utvalgets arbeidsmengde er økende. Det er bra. Det sier noe om tiden vi lever i. Det er viktig at de har kapasitet til å ta unna alle oppgavene. Vi deler utvalgets bekymring for EOS-utvalgets arbeidskapasitet. Vervet som utvalgsmedlem krever veldig mye tid og er estimert til en 20 pst.-stilling. Det er viktig at vervet som utvalgsmedlem også i fortsettelsen kan kombineres med å delta i det ordinære arbeidslivet. Derfor er komiteen positiv til forslagene om å gi utvalget større rom for fleksibilitet i utøvelse av kontrollen, bl.a. ved å redusere antallet obligatoriske kontroller for bestemte tjenester per år.

Jeg skal si litt om hvordan vi generelt har gått inn i det med å tallfeste antallet kontroller. EOS-utvalget har justert antallet kontroller fra tid til annen etter behov. Vi mener det er behovet for kontroll som er den viktigste faktoren for i hvor stor grad noe skal kontrolleres. Behovet for det kan variere innad i tjenestene. EOS-utvalget har vist at de har vært flinke til å prioritere områder som er viktige, og vi i komiteen mener ikke at det er riktig av oss å tallfeste om det skal være fire eller seks, som et krav, men at det er opp til EOS-utvalget å vurdere hvor behovet finnes. Vi mener at EOS-utvalget kan styre dette selv ut ifra hvor det er størst behov for kontroll. Men vi har nevnt noen områder hvor det bør være et minstekrav. Komiteen mener f.eks. at Etterretningsbataljonen bør underlegges obligatorisk og regelmessig kontroll fra EOS-utvalgets side, og at hyppigheten av kontroller bør være minimum én gang i året. Komiteen støtter utvalgets forslag om at Forsvarets spesialstyrker bør underlegges obligatorisk kontroll minst én gang i året.

De avdelingene og enhetene som driver med etterretning på oppdrag fra E-tjenesten, bør være en del av EOS-utvalgets kontroll av tjenesten, men ikke underlegges selvstendig regelmessig kontroll.

Komiteen mener at adgangen til å foreta uanmeldte inspeksjoner er et av de viktigste virkemidlene EOS-utvalget har for å drive en aktiv og undersøkende kontroll, og ikke minst er det den funksjonen som gjør at EOS-utvalget er så viktig for å bevare og opprettholde tilliten som både vi politikere og samfunnet for øvrig har til E-tjenesten vår. At E-tjenesten på en så god måte legger til rette for kontroll som EOS-utvalgets årsmeldinger viser, gjør at dette er en styrke ikke bare for den enkelte kontrolls skyld, men også for å opprettholde den tilliten som vi har.

Evalueringsutvalget foreslår at det gjøres endringer i regelverket for å gi EOS-utvalget et tydeligere grunnlag for å avvise klager uten å gjøre noen nærmere undersøkelse. De viser til bestemmelsen som gjelder for Sivilombudsmannen, jf. ombudsmannsloven § 6 siste ledd. Komiteen mener at en slik bestemmelse bør utformes også for EOS-utvalget.

Komiteen mener at EOS-utvalget også bør foreta egne disposisjoner for å effektivisere saksbehandlingen, redusere antallet møtedager og utnytte sekretariatets kompetanse og kapasitet bedre.

Komiteen er enig i utvalgets forslag om at medlemskap i EOS-utvalget bør avgrenses oppad til maksimum ti år. Men det kan ikke være diskvalifiserende tidligere å ha vært ansatt i tjenestene dersom EOS-utvalget mener at man trenger deres bistand. I dag kan ikke EOS-utvalget anta bistand fra tidligere ansatte i tjenestene. Etter Evalueringsutvalgets syn er det ikke gode nok grunner til å videreføre den bestemmelsen. Det blir bl.a. begrunnet med at bistandspersoner med bakgrunn fra tjenestene ikke vil kunne skade EOS-utvalgets tillit i like stor grad som f.eks. utvalgsmedlemmer med en slik bakgrunn. Det er en vurdering som komiteen deler.

Så er det en sak som har fått en del oppmerksomhet, og som det har vært en del diskusjon omkring, og det er hvordan lederen av EOS-utvalget best kan utøve den posisjonen. Lederen av EOS-utvalget har i dag en veldig stor arbeidsoppgave, og jeg vil understreke fra denne talerstolen at vedkommende løser den på aller beste vis. Jeg som saksordfører og den øvrige komiteen har veldig gode erfaringer med måten vi samarbeider med EOS-utvalget på. Men Evalueringsutvalget foreslår at lederen av EOS-utvalget ansettes på full tid. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at en slik ansettelse vil utfordre EOS-utvalgets demokratiske legitimitet. Det er sterke ord, men det kan være en fare for det. Grunnen til det er at en slik ordning kan skape et inntrykk av at kontrollen ikke utøves av lekfolk, men av profesjonelle kontrollører med en fast relasjon til de hemmelige tjenestene. Det skal være forskjell, det skal være en avstand. Det skal ikke være «oss», det skal være «vi» og «dem» – «vi» er kontrollører, og «de» er utøvere.

Videre mener flertallet i komiteen at en profesjonalisering av lederrollen på den måten kan bryte med Evalueringsutvalgets mål om å styrke utvalgets uavhengighet fra sekretariatet. Det skal være forskjell på ansatte og utøvende.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at de vurderingene som har blitt gjort av Evalueringsutvalget, er basert på grundige undersøkelser. Som jeg har vært igjennom i innlegget mitt, støtter komiteen de aller fleste av dem. Jeg vil takke Evalueringsutvalget for at de har lagt fram noe som gjør at vi kan diskutere det og virkelig komme fram til en bedre løsning for måten vi strukturer kontrollen på senere. Jeg vil takke for at vi har fått muligheten til å stoppe opp og se hvordan man best mulig kan organisere den demokratiske kontrollen av de hemmelige tjenestene framover. Det har vært veldig nyttig.

Jeg vil takke resten av komiteen for et grundig og godt samarbeid når det kommer til saken vi i dag diskuterer, nemlig Evalueringsutvalgets rapport. Jeg ser fram til den videre debatten om rapporten.

Michael Tetzschner (H) [14:51:21]: Saken vi behandler nå, er vurderingen av tilsynsfunksjonen vi har overfor noe av det med mest potensial til å gjøre urett mot enkeltpersoner i samfunnet, nemlig hvis etterretningen, overvåkningen og sikkerhetsetatene går utover de legale rammene de har. Vi har hatt EOS-utvalget i 20 år, som har gjort en jobb, og vi har hatt et evalueringsutvalg, som nettopp har fortalt oss at EOS-utvalget har gjort en god jobb. For øvrig kan jeg vise til de funn og de merknader som saksordføreren fremla i det forrige innlegg på aller beste måte.

Komiteen er av den oppfatning at Evalueringsutvalget har levert en rapport av høy faglig standard, og som kan hjelpe oss i videreutviklingen av kontrollen med disse tjenestene.

Under behandlingen av Evalueringsutvalgets innstilling var det naturlig å komme tilbake til noen problemområder som komiteen etter hvert så var knyttet til Evalueringsutvalget, men kanskje enda mer i grensesnittet til EOS-utvalget. Disse spørsmål ble tatt opp med presidentskapet i brev av 11. januar 2017.

Kort fortalt gjelder disse vanskelighetene at Stortinget i plenum hadde problemer med å få sine synspunkter igjennom da man var kjent med at det skulle etableres et evalueringsutvalg, og at man ønsket å gi en utvidelse av mandatet. Men verre enn dette er det at man også er kommet under vær med at presidentskapet har kommet i skade for å ignorere legalitetsprinsippet i sin omgang med EOS-utvalget. Da disse vanskelighetene ble kjent, og man bare ønsket at det skulle bli rapportert til Stortinget gjennom en særskilt melding, var det en melding som møtte en del problemer på sin vei, for å si det slik. Men vi mener, som sagt, at noe av det mest problematiske henger sammen med at presidentskapet øyensynlig må mene at det kan gi unntak fra norsk lov.

Bakgrunnen var at presidentskapet – etter først en intern behandling 26. august 2014 – i et brev av 2. september 2014 til EOS-utvalget skriver følgende:

«Presidentskapet fritar EOS-utvalget og dets sekretariat for taushetsplikten etter EOS-loven § 9 første ledd overfor EOS-evalueringsutvalget innenfor utvalgets mandat.»

Presidentskapets kompetanse til å gi en dispensasjon fra loven ble bestridt av EOS-utvalget i brev 11. september 2014, hvor det bl.a. heter:

«Utvalget mener fritaket fra taushetsplikten må bestemmes gjennom en (midlertidig) lov. Taushetsplikten er gitt ved formell lov og det følger av grunnleggende juridiske prinsipper at en lovbestemmelse bare kan settes til side av en regel med samme rang.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteen deler denne oppfatning og har registrert at ingen andre enn presidentskapet har argumentert for at presidentskapet kan dispensere fra norsk lov. Grunnen til at dette er så vesentlig å få avklart, er at dette berører Stortingets integritet som den sentrale demokratiske beslutningstaker i vår forfatning. Stortinget treffer beslutninger i form av lov, plenumsvedtak og bevilgninger. Domstolene og forvaltningen er bundet av loven, men er samtidig også rettsanvendere i konkrete saker. Regjeringen har den øverste ledelse av forvaltningen og er i likhet med underliggende departementer og etater bundet av loven. I tillegg har de tre statsmaktene enekompetanseområder beskrevet i Grunnloven, bl.a. for å sikre en funksjonell oppdeling av beslutningskompetanse og, ikke minst, for å realisere maktfordelingsprinsippet. Grunnloven er til hinder for at Stortinget kan delegere noen av sine forfatningsmessige kompetanser til andre, presidentskapet inkludert.

Stortinget har gjennom sin forretningsorden gitt praktiske kjøreregler for Stortingets organisering av arbeidet, opprettet underkomiteer med tilhørende faglige ansvarsområder for saksbehandling, med pålegg til disse om å fremme innstillinger til Stortingets plenum som grunnlag for vedtak i denne sal.

Presidentskapet har som komiteene fått sine oppgaver beskrevet i forretningsordenen. Presidentskapets oppgaver er knyttet til møteprogrammering og møteavvikling samt grenseflaten mot de administrative støttefunksjoner, som det har det øverste administrative ansvaret for, og det som ellers må til for å få Stortinget som organisasjon til å fungere i den praktiske hverdag.

Presidentskapet er ikke delegert politisk beslutningsmyndighet. Presidentskapet er ikke et organ med egen autonomi eller er en egen instans over eller på siden av Stortinget, og som i tillegg til administrative gjøremål skal etterleve Stortingets forretningsorden. Presidentskapet og administrasjonen har konkrete oppdragsfullmakter for å løse praktiske spørsmål knyttet til Stortingets daglige drift. Presidentskapet er ikke en del av statsforvaltningen og har følgelig ingen kompetanse til å påvirke eller gripe inn i den forvaltningsmessige styringskjeden.

Det er ikke ukjent at Stortinget av og til gir uttrykk for synspunkter på hvordan en ser regjeringen eller departementene løse detaljerte spørsmål. Slike synspunkter fremkommer som resultat av plenumsvedtak og merknader i den forbindelse. Uansett hva man måtte mene om detaljeringsgraden i disse anmodningsvedtakene, fremmes alltid Stortingets synspunkter i respekt for både den parlamentariske og den forvaltningsmessige styringskjeden. Anmodningsvedtak rettes til regjeringen, og oppfølginger rapporteres rutinemessig til Stortinget i egne formater.

Det særlig problematiske i nærværende sak er spørsmålet om hvorvidt presidentskapet har handlet i strid med legalitetsprinsippet ved å tildele dispensasjon fra en lov gitt av Stortinget. Sakens alvor understrekes av at det fra de berørte etatene som reguleres av EOS-loven, uten resultat lenge ble advart mot skadevirkningene det ville få for tjenestene dersom dette standpunktet ble fastholdt. Det vi snakker om, er Norges sikkerhet. Det var utsiktene til å måtte rette seg etter et uhjemlet pålegg fra presidentskapet som kunne skade disse tjenestene på alvorlig vis.

Det for kontrollkomiteen nye EOS-materialet, som vi har fått innhentet i sluttfasen av behandlingen av denne saken, har vært meget innsiktsfullt. Det gir et inntrykk av at påtrykket fra presidentskapet har vært mer vedvarende og intenst enn hittil antatt. Det er forståelig at de berørte EOS-tjenestene i sin argumentasjon særlig har lagt vekt på mulige skadevirkninger for dem i deres virksomhet, og de interessene de er satt til å beskytte.

Men vi kan også registrere at etter at EOS-utvalget slo alarm i sitt brev 11. september til presidentskapet, er det også kommet frem under sluttbehandlingen at Forsvarsdepartementet 22. september, med tilslutning av Justis- og beredskapsdepartementet, støttet EOS-utvalgets krav om lovhjemmel. I noen av svarene vi har fått i presidentskapets svarbrev på komiteens brev av 11. januar, som er datert 19. januar, er det mye om prosess, forhandlinger og samtaler, hvor det nærmest indikeres at regjeringen på et eller annet tidspunkt skal ha sagt seg innforstått med at legalitet ikke var nødvendig for å dispensere fra EOS-loven § 9 første ledd. Nå har vi anledning til å høre statsrådens syn på det i salen her i dag, om det virkelig er slik at kravet om lovhjemmel er blitt frafalt.

For øvrig kan det bemerkes at legalitetsprinsippet er en del av Grunnloven, det er overhodet ikke til forhandling mellom Stortingets administrasjon og eventuelt berørte tjenestemenn i statsadministrasjonen.

Etter å ha mottatt varsel fra både EOS-utvalget 11. september og Forsvarsdepartementet, med tilslutning fra Justis- og beredskapsdepartementet, skriver allikevel presidentskapet 8. oktober følgende til EOS-utvalget:

«Presidentskapet fastholder at EOS-loven § 9 første ledd skal forstås slik at den gir hjemmel for slik beslutning som ble truffet 26. august 2014 om å oppheve taushetsplikten.»

Man kan også stille seg spørsmål om ikke noen i nærheten av Stortingets møteledelse har spurt om det er møtelederne som er tiltenkt en oppgave som et lovfortolkningsorgan, som rettsanvendere under EOS-loven. Det er selvfølgelig ikke tilfellet.

Jeg tror at det ville ha lagt grunnlaget for en mer konstruktiv dialog – langt mer enn den presidenten inviterer til – hvis vi hadde vært enige om følgende, nemlig at avvik fra en lovbestemmelse krever formell lov, og dermed Stortingets aktive medvirkning i form av en lovrevisjon. Det bemerkes at det er Stortinget selv som er bundet til å treffe beslutninger om endring av gjeldende lov gjennom et formelt lovvedtak. Det er ikke engang tilstrekkelig med et plenumsvedtak i denne sal. Det er likevel det presidentskapet – nærmest på privat basis – tiltar seg myndighet til, uten at dette på noen måte er fremlagt for Stortinget. Det er også en annen side ved dette, at det er i ettertid vi har fått klarhet i denne korrespondansen. Det kan være grunn til å gå igjennom hele postlisteføringen og offentligheten når det gjelder korrespondanse som berører den enkelte fagkomité.

Så har det vært sagt at man gjennom presiseringer av mandatet i Evalueringsutvalget har bøtt på disse legalitetsmanglene. Det må bare sies at problemet er jo ikke hvilke plikter og oppdrag man eventuelt gir Evalueringsutvalget. Problemet med taushetsplikten er knyttet til dem som har skrevet under taushetserklæringer, og som arbeider innenfor EOS-etatene og i EOS-utvalget. Man kan altså ikke, som Stortingets presidentskap gjør i denne sammenheng, sidestille de to organene med de rettslige rammene, hvilket er et fritt sitat fra en annen problemstilling som også dette medførte for EOS-utvalget. Med denne formuleringen, den såkalte presiseringen av 27. november 2014, var det uklart for EOS-utvalget om Evalueringsutvalget hadde delvis større innsyn i noen av tjenestenes aktiviteter enn det EOS-utvalget hittil var forutsatt å skulle ha. Det sier jo litt om hva som skjer når noen som utgir seg for å ha den rettslige kompetanse, heller ikke har den faglige kompetansen til å vurdere hva som skjer.

Jeg tror vi må være enige om å konstatere at presidentskapet var uberettiget til å dispensere fra EOS-loven § 9 første ledd om taushetsplikt, og at meddelelsen til EOS-utvalget som sådan var en nullitet og ikke skulle ha funnet sted. På den bakgrunn er det ganske merkelig å høre presidenten si at her er det ikke skjedd noe utenom boken. Jo, det tror jeg vi kan si at har skjedd – det har skjedd det meste utenom boken.

Så kan man si: Er dette forfatningsformaliteter som ikke har så stor betydning? Der må vi vel si at det materialet som EOS-utvalget har stilt til disposisjon for komiteen i ettertid, nettopp viser hvor alvorlig man så på denne uhjemlede dispensasjonen. De skriver bl.a. følgende i et internt notat – jeg snakker om EOS-utvalget:

Det er vi som må utlevere skriftlig og muntlig sensitiv og høyt gradert informasjon, informasjon som vi i fortrolighet har mottatt fra alle EOS-tjenestene, og som de ikke har noen samlet oversikt over eller omfanget av sensitiviteten av. Det er vi som må utlevere informasjon som er mottatt fra tjenestenes ansatte i avhørs form – forklaringsplikt – og fra våre kilder og klagere som er lovet beskyttelse, under henvisning til taushetsplikt etter kontrolloven § 9 første ledd.

Det er den samme paragrafen de snakker om, som presidentskapet har bedt ansatte om å se bort fra.

For det andre skriver de:

Hvorfor mener EOS-utvalget at det skal vedtas en midlertidig særlov for Evalueringsutvalget, og hvilke hensyn gjør seg gjeldende? Jo, taushetsplikten er regulert i lov. En opphevelse av denne må derfor gjøres ved lov. Det påhviler alle nåværende og tidligere utvalgsmedlemmer og ansatte i sekretariatet et individuelt straffeansvar etter kontrolloven, bl.a. for brudd på taushetsplikten. Det antas at Evalueringsutvalget ønsker å intervjue enkeltmedlemmer og ansatte, som er fornuftig. Det er naturlig nok en stor skepsis i utvalget og blant de ansatte til å bryte loven – til å bryte loven, president, etter pålegg fra presidentskapet.

De viser også til hensynet til klagerne, for de har nemlig innrettet seg – som de sier – etter at vi har hatt en absolutt taushetsplikt omkring deres klagesak. Utvalget har gjennom årene også mottatt informasjon fra kilder som har blitt lovet at informasjon om hvem de er, og hvilken informasjon de har gitt, ikke vil bli gitt videre til noen.

Så er spørsmålet: Hva er egentlig begrunnelsen for ikke å gi en nyere og spesiell lov som løser forholdet til tjenestene, klagere, kilder og tjenestemenn? Det spørsmålet stiller også kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvorfor man ikke bare gjorde det med en gang. Og til slutt: Hvorfor er presidentskapets presisering av mandatet problematisk? Da heter det: Vi forstår at intensjonen er at Evalueringsutvalget skal ha tilgang til den samme informasjonen som EOS-utvalget har, men dette er formulert på en upresis måte, som er egnet til å skape stor usikkerhet. Det er svært vanskelig for alle parter, tjenestene i Evalueringsutvalget og EOS-utvalget, hvis Evalueringsutvalget må definere hva som faller innenfor unntakene mandatet nå oppstiller. Vi kan komme i en situasjon der tjenestene gir informasjon som utvalget ikke mener kan gis ut, og omvendt.

Ut fra EOS-materialet må vi konkludere med at presidentskapets manglende hensyn til legalitetsprinsippet skapte en risiko for at EOS-utvalgets fremtidige tilsyn kunne svekkes fordi de underliggende tjenester ville mangle tillit, nettopp fordi man så at graderte opplysninger kunne bli behandlet på denne måten, at ansatte kunne bli utsatt for krysspress ved å måtte bryte straffsanksjonert taushetsplikt, og at informasjon fra kilder og klager uteble av samme grunn. Uklarhetene som ble skapt av presiseringen av Evalueringsutvalgets mandat, innebar risiko for at tjenestene avga for mye sensitiv informasjon.

I vårt brev til presidentskapet den 11. januar i år spurte vi om det var blitt tatt skritt for å få EOS-utvalget til å trekke sin melding tilbake. Det vi skal huske på, er at etter at det kjørte seg fast, i den forstand at EOS-utvalget hadde mot til å stå på det riktige standpunkt – kravet om legalitet – overfor det voldsomme trykket fra presidentskapet og dets administrasjon, så de ikke noen annen mulighet enn nettopp å gripe til en nødhjemmel i EOS-loven om å gjøre Stortinget oppmerksom på forhold Stortinget straks burde kjenne til. Det var ikke fordi de ikke hadde etablert noen kontakt med Stortinget som sådan, men fordi de så at de som opererte på vegne av Stortinget, ikke forsto hva de snakket om, og hvilke interesser som sto på spill. Derfor sender de en melding til Stortinget. Siden vi fikk en liten leksjon i forretningsordenen: Det står i forretningsordenens § 14 at meldinger fra EOS-utvalget skal behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Vi spurte også i et brev om det var slik at Stortinget på noe tidspunkt hadde endret forretningsordenen på dette punktet. Vi fikk til svar at av praktiske grunner kan slikt gå i presidentskapet. Det var dessverre et svar på et spørsmål vi stilte tidligere, og som man i tillit til presidentskapet – som man den gangen hadde – slo seg til ro med. Men det viste seg ved nærmere ettersyn at denne dispensasjonsregelen av praktiske hensyn gjelder fagfordelingen mellom de likestilte fagkomiteene. Det er ikke hjemmel for at presidentskapet kan ta ut en melding til en av fagkomiteene og si: Den eksproprierer vi og ser hva den inneholder av merkelige eller interessante ting. Det var det som skjedde i dette tilfellet. Hvis man vil argumentere formelt for å følge forretningsordenen, som vi fikk en liten belæring i – det er jo et stort fremskritt at man etter hvert har funnet frem til forretningsordenen og leser den – står det der at det er fagkomiteene som er pålagt å fremme en innstilling, fordi vi da har et grunnlag for å diskutere dette her i salen. Men denne meldingen ble ekspropriert av presidentskapet fordi den inneholdt et resymé av den for presidentskapet ganske pinlige korrespondanse, som jeg refererte i sted.

Jeg ser at presidentskapet har beklaget om denne meldingen møtte praktiske problemer. Den ble avgitt 12. desember 2014. Så ble den referert for Stortinget 3. februar 2015, mens man hadde skyndet seg rundt og i all stillhet fremmet en lovendring som nettopp imøtekom behovet for legalitet, en legalitet presidentskapet hadde investert masse prestisje i å si at man ikke trengte. Hvis man ser på det lovforslaget, ser man at det mangler en kontekstuell henvisning til diskusjonen, hvilket i seg selv også kan sies å være et brudd på informasjonsplikten, som vi legger på vår regjering når den fremmer noe for Stortinget. Man kan studere Frøiland-utvalgets innstilling nærmere på det punkt. Det var Frøiland-utvalget som gikk igjennom hele tenkningen bak, den gangen man grunnlovfestet statsrådenes informasjonsplikt til Stortinget. Da er det ikke nok at det som står, er sant, det skal også være fyllestgjørende, slik at representantene kan danne seg et bilde av hvorfor saken er der. Hvorfor er den her nå, og hvorfor er den nødvendig? På det punktet får man ta en diskusjon med presidentskapet om hvorvidt saker som fremstilles som lovforslag, ikke skal ha de samme kvalitetskrav knyttet til seg som det vi stiller til regjeringen når den kommer med sine forslag.

En annen ting som Frøiland-utvalget sa, var at man skilte mellom informasjon til Stortinget. Det kunne være statistiske opplysninger, hvor man kanskje tok feil i farten. Det skal være i orden, men det er ikke det verste hvis man bommer der. Noe annet er det hvis det danner grunnlag for plenumsvedtak. Men det man tar aller alvorligst, er når man henvender seg til Stortinget som lovgivende organ. Da skal ikke noe gå feil, for det er den mest alvorlige måten staten uttrykker sin vilje på.

Så stilte vi spørsmålet om det var gjort henvendelser fra Stortinget for å få EOS-utvalget til å trekke meldingen tilbake. Vi fikk da informasjon gjennom avisene om at det var gjort et slikt initiativ. Men vi skal tro presidenten på hans ord når han til Dagens Næringsliv også sier at det var han ikke kjent med.

Det vi i hvert fall må konkludere med, er at meldingen ikke ble behandlet på reglementsmessig måte da den kom til Stortinget. Presidentskapet har beklaget at den forsvant til et ukjent sted i syv uker, før den så ble referert samme dag som den angivelig skulle ha vært innholdsmessig ferdigbehandlet, fordi presidentskapet da hadde frigjort den. Den ble dog frigjort for trykking dagen etter at Stortinget skulle ha behandlet den, slik presidentskapet hevder. Vi må igjen kreve at det skal være mulig for en hvilken som helst representant, enten man sitter i angjeldende fagkomité eller ikke, å henvende seg til ekspedisjonskontoret og få utlevert de dokumentene som er til behandling i Stortinget. Det var ikke praktisk mulig denne gangen.

Så vil jeg igjen bare vise til det som er sagt om det som etter hvert ser ut til å bli et mindre problem blant de store vi har, nemlig dette at man overhørte Stortingets uttrykkelige ønske om å utvide mandatet. Det synes jeg har vært godt behandlet av andre. Jeg vil i grunnen bare knytte noen bemerkninger til presidentskapets argumentasjon for at det kan man gjøre – man kan sitte og høre rolig på at en samlet komité i en innstilling sier noe, som man så kan se bort fra når Stortingets møte er hevet. Det ser ut til at presidentskapet har gått langt i å hevde en autonomi som et selvstendig organ, men presidentskapet har ingen annen funksjon enn den som følger av Stortingets forretningsorden og underforståtte, konkrete oppdragsfullmakter for å løse spørsmål av ordinær, driftsmessig karakter. Når presidenten sier at dette må vi vurdere på selvstendig grunnlag, finnes ikke dette grunnlaget i forretningsordenen. Det er ikke delegert slik fullmakt. Der Stortinget har uttrykt én mening, kan våre møteledere ikke ha en annen mening. Så enkelt er det. Og hvis det er slik at man i en komitémerknad har krevet for mye, går det faktisk an å ta det opp, advare mot det eller på en eller annen måte fortelle at dette ikke er mulig å gjøre.

Presidenten var litt inne på i sitt innlegg at det som var helt umulig den gangen man etablerte Evalueringsutvalget, lot seg nå ordne på to dager. Og det kontrollkomiteen er så frimodig å sette i en viss forbindelse, er at kontrollkomiteen hadde møte med Evalueringsutvalget, fordi de nemlig hadde lest stortingsforhandlingene, de hadde lest innstillingen og merknadene og spurte: Skal vi følge Stortingets brev om at vi skal se bort fra det ønsket Stortinget hadde, eller skal Stortingets ønske bli realisert? Så var vi så frimodige, vi også, at vi sa: Dere skal også løse det fjerde punktet i mandatet. I løpet av to dager var det klart at det ikke var noe problem, og i dag er det tatt inn i Evalueringsutvalgets rapport som kapittel 41. Det er utmerket.

Presidentskapet argumenterer nærmest for at det bare er plenumsvedtak som kan pålegge presidentskapet konkrete oppgaver. I tillegg argumenteres det mot synspunkter som ikke er fremsatt. Men ingen har hevdet at enkeltrepresentanter og komiteer umiddelbart kan pålegge presidentskapet noe som helst, det må skje gjennom plenumsbehandling.

Det aktuelle temaet er hvilken betydning en enstemmig komitémerknad i en innstilling til Stortinget har når det gjelder utførelsen av en slik konkret oppgave som en evaluering. Etter kontrollkomiteens oppfatning burde fagkomiteens enstemmige merknader om evalueringen blitt fulgt opp av presidentskapet i dets administrasjon. Så lenge man ikke hørte noe, måtte komiteen gå ut fra at man arbeidet for at så kunne skje.

Så vil jeg si litt mer generelt: Presidentskapet kan ikke ha en rolle som en konstitusjonell motvekt til Stortinget, med egne kompetanser, slik de uavhengige statsmaktene Høyesterett og regjeringen har. Presidentskapets medlemmer er stortingsrepresentanter som oss andre, og i dette verv er de ikke overordnet sine kolleger. Deres oppdrag er praktisk oppfølging av oppgaver som skal løses på vegne av Stortinget. Det forventes også en lojalitet til Stortingets anvisninger når disse er gitt på en utvetydig måte av et stortingsflertall, i dette tilfellet en enstemmig innstilling.

Forventningene om at presidentskapet arbeider for å realisere Stortingets uttrykte praktiske ønsker, er i større grad et spørsmål om tillit enn om hvorvidt presidentskapet kan finne formelle begrunnelser for å ignorere Stortinget. Det har i og for seg også kommet til uttrykk ved at forholdet mellom storting og presidentskap er regulert således. Da kommer tillitsspørsmålet inn, at det ikke dreier seg om formaljus, at det ikke dreier seg om enekompetanseområder, men det faktum at Stortinget på ethvert tidspunkt kan velge nytt presidentskap. Det står i forretningsordenens § 6, siste ledd. Det må også være et paradoks at presidentskapet ser ut til å ville forholde seg mer ubundet til flertallsmerknader fra Stortinget enn det regjeringen kan tillate seg. Regjeringen er tross alt en egen statsmakt, som har en oppgave som motvekt i maktfordelingsprinsippet.

En oppsummering må være dette:

• Presidentskapet var uberettiget til å dispensere fra EOS-loven.

• Presidentskapet forholdt seg ikke til EOS-utvalgets advarsler om mulige skadevirkninger.

• Vi må konstatere at kontrollkomiteen konstaterer at presidentskapet ikke på noe tidspunkt fant grunn til å informere fagkomiteen om uenigheten.

• Vi må også konstatere at presidentskapet fortsatt hevder den rettsoppfatning som de har argumentert med overfor EOS-utvalget med flere, som er det motsatte av begrunnelsen for særloven om Evalueringsutvalget, som ble fremmet for Stortinget.

• Det er særlig kritikkverdig at Stortingets administrasjon søkte å stoppe fremsendelsen av en melding som gir en lovhjemlet adgang til direkte meddelelse fra EOS-utvalget til Stortinget om forhold Stortinget straks bør kjenne til.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:28:58]: No synest eg at denne saka er ganske godt opplyst, både gjennom diverse innlegg og gjennom ei interessant replikkveksling, så det skulle ikkje vere behov for at eg bruker heile taletida.

Når det gjeld innhaldet i saka, når det gjeld sjølve saka, har jo saksordføraren gjort greie for det. Her er det altså brei einigheit om at Evalueringsutvalget har gjort ein grundig og systematisk gjennomgang av EOS-utvalet si verksemd og på ein god måte beskrive utvalet sine funksjonar og verksemd. Så det er det brei einigheit om, og det er heller ikkje det som har teke mest tid her og blitt mest belyst etterpå. Det som har vore belyst, er om presidentskapet kunne og burde gjort ting annleis – altså med andre ord: framgangsmåten til presidentskapet.

Eg vil understreke at Framstegspartiet i kontroll- og konstitusjonskomiteen aldri har hatt nokon slags intensjon om «å ta» presidentskapet i denne saka, og det trur eg heller ikkje at nokon andre i komiteen har hatt intensjon om. Men vi har altså slutta oss til meininga om at presidentskapet kunne og burde gjort ting annleis, og vi har påpeikt det, og eg er sjølvsagt glad for at presidentskapet iallfall delvis er einig i at ting burde vore gjort annleis. Det er nemleg viktig. For at vi skal kunne bli betre, og for at vi heile tida skal utvikle oss positivt – både som institusjon og som enkeltpersonar – er det viktig at vi lærer, både av gode og av dårlege erfaringar. Vi må lære av dei tinga som det er einigheit om er gjort etter boka, og vi må også lære av – og ta tak i – dei tinga som det er ueinigheit om er gjort etter boka, slik at vi kan bli betre, og slik at vi kan redusere risikoen for at feil blir gjort i framtida.

Eg er veldig glad for at presidenten slår fast at presidentskapet har tatt lærdom av denne saka. Det er eg sjølvsagt veldig glad for, og vi vel å tru på det. Framleis er det nokre ueinigheiter mellom presidentskapet og komiteen, ting ein ser noko ulikt på. Det må vi òg finne arenaer for å ta opp, og om ein skal ta dette opp òg på Høgre sitt gruppemøte, veit eg ikkje.

Men i alle tilfelle trur eg at den dialogen vi har hatt i denne saka, kunne ha vore betre. Og det er sjølvsagt slik at kontroll- og konstitusjonskomiteen bør gå inn i det, men òg presidentskapet bør gå inn i det, og sjå om vi for framtida kan ha andre måtar å kommunisere på, andre måtar å ha ein dialog på, slik at vi kan løyse ting på ein betre måte enn det som kanskje er skjedd her. Heldigvis ser vi ikkje denne typen ueinigheit veldig ofte, ikkje historisk – og forhåpentlegvis ikkje i framtida. Det er viktig at vi tek mest mogleg lærdom av dette.

Eg vil berre understreke at Framstegspartiet i kontroll- og konstitusjonskomiteen ikkje har hatt som mål å eskalere denne saka, men vi meiner at ting burde og kunne blitt gjort annleis, og vi meiner sjølvsagt det er viktig at vi lærer av dette, slik at vi kan bli endå betre i framtida.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:33:34]: Det er grunn til å uttrykke tilfredshet med det arbeidet Evalueringsutvalget har utført, og fra Kristelig Folkepartis side er vi spesielt tilfreds med at Evalueringsutvalget konkluderer med at E-tjenesten generelt er opptatt av å vise åpenhet og tillit gjennom sine orienteringer og tilrettelegging for EOS-utvalgets kontroll.

Vi registrerer at Evalueringsutvalget understreker betydningen av at kontrollene blir gjort uten at den som kontrolleres, selv skal avgjøre omfanget av kontrollen. Det er positivt at det over tid er utviklet gjensidig respekt og forståelse mellom utvalget og tjenestene. Det er også interessant å konstatere at evalueringen slår fast at EOS-utvalget nyter allmenn tillit og synes å bidra til samfunnets aksept av EOS-tjenestene.

Evalueringsutvalget trekker fram at det synes som om EOS-utvalgets arbeid har hatt en forebyggende effekt, at kontrollvirksomheten fungerer skjerpende på tjenestene, og ikke minst at tjenestene tar konsekvensen av og lærer av kritikken som utvalget kommer fram med. Det er betydningsfullt fordi framveksten av informasjonssamfunnet og utviklingen av stadig ny teknologi krever at vi har en tydelig og prinsipiell holdning til hva som er den enkelte borgers rettigheter.

Vi vet at hensynet til personvernet må avveies mot behovet for effektiv bekjempelse av kriminalitet, og i mange saker vil det være gode grunner for å innføre strengere kontroll. Hensyn må alltid avveies mot hverandre. Dersom vi ikke har et bevisst forhold til de grunnleggende prinsippene vi avveier mot, vil vi nesten umerkelig skli bort fra de grunnleggende prinsippene om menneskets vern og borgernes frihet, for det vil alltid kunne anføres argumenter om nytteverdi.

Dette er derfor ikke et funksjonelt spørsmål. Det er et verdispørsmål, og det er politikk. Det er politikken som setter grenser for virkemiddelbruk, samtidig er dette et felt der det er fort gjort å skli. Selv om politikken er satt og virkemidlene definert, vet vi dessverre så altfor godt hvor viktig det er at de hemmelige tjenestene er under demokratisk kontroll. Derfor er det betryggende å registrere at Evalueringsutvalget kan konstatere at EOS-utvalget synes å utføre tjenestene på en måte som både virker korrigerende og gir en forebyggende effekt. Dette er en særdeles viktig samfunnsoppgave, som også bidrar til å forankre, utvikle og styrke tjenestenes legitimitet.

Samtidig er det viktig å notere seg Evalueringsutvalgets syn på at EOS-utvalget ikke kan tillegges noen rolle som garantist for tjenestenes virksomhet. Derfor blir det heller ikke EOS-utvalgets oppgave å anerkjenne kvaliteten i EOS-tjenestenes arbeid. Det er og må alltid være den ansvarlige statsrådens ansvar å sørge for at det samlede kontrollsystemet sikrer at tjenestene fungerer og opererer innenfor de rammer som er demokratisk gitt og vedtatt av Stortinget. Det er viktig å sikre at tjenestene ivaretar oppgavene sine på en måte som gjør at fullmaktene ikke misbrukes.

I lys av den teknologiske utviklingen registrerer komiteen at det pekes på økt kompleksitet og ikke minst økt omfang av kontrolloppgavene. Derfor bør en ha en ny gjennomgang av hele modellen for kontroll, som også Evalueringsutvalget anbefaler. Dette er et viktig spørsmål Stortinget bør komme tilbake til og vie særlig oppmerksomhet.

På et område foreslår utvalget en endring av EOS-utvalgets oppgaver. Det gjelder sikkerhetsklareringer. Bakgrunnen er et ønske om å vie denne oppgaven større oppmerksomhet. Det handler også om en prioritering for å kunne gi nok plass og oppmerksomhet til gjennomføring av Evalueringsutvalgets øvrige anbefalinger.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi positivt på behovet for å øke kvaliteten på kontrollen av sikkerhetsklarering. Samtidig tror vi ikke at det å legge denne kontrollen til annen myndighet vil bidra til å løse de utfordringene utvalget peker på. Betydningen av likebehandling og konsekvensene av eventuell ulikebehandling for den enkelte arbeidstaker og dens arbeidsgiver tilsier at det er nødvendig og riktig fortsatt å la klareringssakene kontrolleres av EOS-utvalget.

En av de større utfordringene Evalueringsutvalget peker på, er hvordan man kan styrke EOS-utvalgets muligheter for å gjennomføre en effektiv kontroll. Man peker bl.a. på behovet for at utvalget bør ha en større bredde av ulik relevant kompetanse, spesielt innenfor områdene jus og nyere teknologi, i tillegg til den politiske bredden som utvalget allerede har i dag. Det siste synes en å ha ivaretatt på en god måte siden utvalget ble etablert. Det er ikke tvil om at behovet for økt kompetanse på disse andre feltene er et behov som er til stede. Samtidig er det viktig at man ikke rokker ved den parlamentarisk forankrede kontrollen. Gjennom ordningen med at fire av sju medlemmer skal være politikere med erfaring fra nasjonalt nivå mens de tre andre har erfaring fra andre deler av samfunns- og yrkeslivet, gir en etter vårt syn mulighet til å ivareta behovet for den mer spissede kompetansen en etterlyser innenfor jus og ny teknologi, uten å svekke den politiske representasjonen i utvalget.

Med hensyn til uenigheten mellom presidentskapet og EOS-utvalget når det gjelder lovforståelsen i forbindelse med presidentskapets opphevelse av taushetsplikten for EOS-utvalget, jf. EOS-kontrolloven § 9 første ledd, stiller også Kristelig Folkeparti seg undrende til at presidentskapet mente det hadde anledning til å dispensere fra lovbestemt taushetsplikt uten å formalisere dette gjennom plenumsbehandling i Stortinget. Vi er av den oppfatning at presidentskapet ikke forholdt seg til EOS-utvalgets advarsler om mulige skadevirkninger for både EOS-utvalgets tilsyn og EOS-tjenestene. Kristelig Folkeparti er imidlertid tilfreds med at presidentskapet etter hvert innså at lovhjemmel var nødvendig, jf. lov av 13. februar 2015.

Når det gjelder den særskilte meldingen, Dokument 7:2 for 2014–2015, fra EOS-utvalget, er vi av den oppfatning at en særskilt melding fra EOS-utvalget skal legges fram for Stortingets plenum med umiddelbar virkning. Vi tar presidentskapets forklaring når det gjelder journalføring av Dokument 7:2, til orientering og er av den oppfatning at presidentskapets beklagelser i brev av 19. januar 2017 var riktige.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi understreke at presidentskapet ikke er delegert politisk beslutningsmyndighet eller er et organ med egen autonomi. Vi stiller oss derfor bak kontrollkomiteens protokoll i denne saken og mener at korrespondansen mellom komiteen og presidentskapet forhåpentligvis har bidratt til økt bevissthet, slik at en unngår den type hendelser i framtiden.

Jeg viser ellers til komitélederens og saksordførerens gjennomgang av saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:41:14]: Jeg vil vise til saksordfører Jette F. Christensens oversiktlige innlegg. Jeg har vært med på å fremme forslag til lovendring i Stortinget om EOS-kontrolloven, sånn som det framgår av innstillinga. Senterpartiet står inne i alle komitémerknader og i flertallsmerknadene.

Senterpartiet ønsker ikke å svekke den partipolitiske og parlamentariske forankringen og sammensetningen av EOS-utvalget. Vi ønsker altså å beholde bredden i politiske standpunkter når det gjelder sammensetning av EOS-utvalget.

De hemmelige tjenestene er viktige for et sjølstendig land. Det er viktig med demokratisk kontroll av de hemmelige tjenestene og at en således ikke utøver noen urett mot borgerne – derfor EOS-utvalget. Etter om lag 20 år satte presidentskapet med Stortingets velsignelse ned evalueringsutvalget for EOS-utvalget, det såkalte Solbakken-utvalget.

Jeg vil bruke dette innlegget i dag til å ta opp den første setningen i komiteens merknader. Det er en enstemmig komité i første setning, hvor det står:

«Komiteen (…) vil innledningsvis vise til rapportens innledende kapittel som beskriver utvalgets mandat og lovgrunnlag, og vil komme tilbake til dette på egnet måte.»

Det er det som har skjedd etter en lang prosess gjennom den protokoll som er kommet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen 8. mars, som gjelder mandat og lovgrunnlaget for evalueringsutvalget for EOS-utvalget, det såkalte Solbakken-utvalget.

Det som er det sentrale i saken, er at evalueringsutvalget for EOS-utvalget, altså Solbakken-utvalget, i et brev 28. januar 2015 ba om et møte med kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vedlagt brevet var også en kopi av brev fra presidentskapet til Solbakken-utvalget av 4. juni 2014. Ved denne tilfeldigheten – ja, jeg vil kalle det en klar tilfeldighet – ble kontroll- og konstitusjonskomiteen klar over siste setning, hvor det står:

«Når det gjelder siste punkt i komiteens merknad antar» – og jeg vil understreke antar – «presidentskapet at den ikke bør omfattes av mandatet for evalueringsutvalget.»

I det siste punktet som det ble referert til, het det:

«Hvordan sikre norsk demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning av norske borgere.»

Dette temaet ble behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i 2014, og det ble avgitt en enstemmig innstilling, Innst. 159 S for 2013–2014, 27. mars. Det går grundig fram av den enstemmige innstillinga at dette var en vesentlig sak for kontroll- og konstitusjonskomiteen. Saken ble så behandlet videre i et plenumsmøte i Stortinget 8. april, og som flere har referert til, tok sakens ordfører, Jette F. Christensen, sakens punkt grundig opp. I referatet står det:

«Komiteen ber om at det presidentskapsoppnevnte utvalget som skal evaluere EOS-utvalget, blir gitt i oppgave å drøfte følgende nye forhold:»

Og videre, hvor fjerde punkt var:

«– hvordan sikre norsk demokratisk kontroll av fremmede staters overvåkning av norske borgere»

Og videre sier representanten:

«Det siste punktet er kanskje det mest sentrale.»

Det var tre innlegg i salen, og jeg holdt ett av dem. Jeg har lyst til å referere noe av det jeg sa, for for mitt vedkommende var det et svært viktig punkt, det vi snakker om nå. Det som framgår av referatet, er at jeg da la vekt på at det skulle være

«klar ansvarsfordeling mellom PST, som er innenlands, og E-tjenesten, som er utenlands».

Og videre:

«Det er overordentlig viktig å ha framme. Det som også står i innstillinga, avgitt enstemmig, er at det utvalget som nå blir gitt i oppgave å drøfte videre forhold, skal se på:»

Og her var altså sitatpunktet.

Jeg sa videre:

«Jeg vil dvele ved det. Det er utrolig vesentlig. Vi har dessverre sett eksempler som har skapt dyp uro om dette. Vi må få vekk den ukultur som Snowden-saken har vist at vi har på det området – ja, det er noe langt mer enn det. Det vi erfarer, er at våre NATO-allierte opptrer slik at man virkelig kan stille spørsmålstegn ved hva som foregår. Jeg kan ikke sterkt nok understreke at det utvalget som skal se på det, må være spesielt årvåkent akkurat på det punktet. Hvis ikke det punktet er klinkende klart – at vi ikke bare har kontroll med våre egne E-tjenester eller PST, men også at det demokratiske Norge har oversikt over hva våre NATO-allierte driver med i Norge – er vi hardt ute og kjører. Her må det ikke være noen tvil, slik det har blitt i det siste. Jeg vil sterkt oppfordre til at utvalget tar dette meget alvorlig, slik at man får en annen atferd på dette punktet.»

Derfor er dette et så sentralt punkt. Representanten Tetzschner gikk grundig inn på presidentskapets manglende lovgrunnlag for å gi Solbakken-utvalget tilgang til EOS-informasjon som EOS-utvalget har, og et lovgrunnlag som presidentskapet først ville gi Solbakken-utvalget tilgang til uten en egen lov. Jeg vil slutte meg til representanten Tetzschners grundige gjennomgang av lovgrunnlaget.

Etter grundige drøftelser i komiteen ble det sendt brev til presidentskapet fra komiteen den 11. januar 2017 for å få klarhet i presidentskapets opptreden når det gjaldt mandat og lovgrunnlag. Det som da ble et problem for komiteen, var svaret fra presidentskapet. Der står det:

«Presidentskapet understreker at det må være opp til presidentskapet selv å avgjøre om et mandat det har fastsatt for et utvalg det selv har nedsatt, bør endres eller ikke. Dette er i tråd med etablert praksis. Det er Stortinget i plenum som kan pålegge presidentskapet konkrete oppgaver. Stortingets fagkomiteer, herunder kontroll- og konstitusjonskomiteen, har ikke den myndigheten.»

Saken ble behandlet i plenum, og det var ingen som snakket mot innstillinga. Det var heller ingen representanter for presidentskapet som snakket mot den enstemmige innstillinga, så det var ingen tvil om hva som var Stortingets mening i saken. Det står videre i brevet fra presidentskapet:

«At presidentskapet skulle være formelt bundet til å endre det mandatet man hadde fastsatt på bakgrunn av komitémerknaden, er derimot ikke riktig.»

Det er ganske sterkt at en får slikt fra presidentskapet. Det er bakgrunnen for det som var kontroll- og konstitusjonskomiteens brev, og det er bakgrunnen for kontroll- og konstitusjonskomiteens protokoll. Det eneste som presidentskapet beklager, er at komiteen ikke fikk kopi av det aktuelle brevet, hvor en skrev at en antar at det punktet ikke skulle til behandling i Solbakken-utvalget. Det beklager presidentskapet, at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke fikk tilgang til det. Det fikk vi altså tilgang til gjennom en kopi fra Solbakken-utvalget da de ba om et møte med oss. Derfor er det ikke noen beklagelse av realitetene i denne saken. Det som er viktig da, er hva som står i komitéprotokollen fra vårt møte 8. mars 2017. Der står det, under B:

«Stortingets syn i en sak skal følges opp ved presidentskapets videre håndtering. Komiteen mener det var uskjønnsomt av presidentskapet å holde utenfor et viktig premiss for Evalueringsutvalgets arbeid i lang tid. Dette punktet ble som kjent først innarbeidet i februar 2015.»

Og videre:

«Komiteen mener dette reiser prinsipielle spørsmål om presidentskapets myndighet til å endre klare føringer som er gitt fra en enstemmig fagkomité og som er behandlet i plenum i Stortinget.»

Det vi har fått klargjort her i dag, er at stortingspresidenten er uenig i det. Stortingspresidenten anfører at føringenes karakter er ett moment som må tas hensyn til. Om det er slik at det er håndterbart saksbehandlingsmessig sett, må tas hensyn til, om det er omfattende oppgaver, må tas hensyn til, og om det sprenger rammene for Evalueringsutvalget, må tas hensyn til. Som representanten Tetzschner sa, det er ikke delegert til Stortingets presidentskap å gå inn på slike vurderinger. Dersom en i tilfelle ikke ønsket å gå inn på det som Stortingets enstemmige komitéinnstilling la vekt på, måtte presidentskapet komme tilbake til Stortinget med presidentskapets syn, sånn at en i tilfelle fikk gjort en endring i plenum når det var plenum som tok innstillinga i første omgang.

Videre heter det under D i vår protokoll fra kontroll- og konstitusjonskomiteen:

«Når det gjelder den særskilte meldingen, Dokument 7:2 (2014–2015) fra EOS-utvalget, tar komiteen til etterretning at presidentskapet hevder at den aktuelle fremgangsmåten ligger innenfor de fullmakter presidentskapet har til å foreslå behandlingsmåten av en sak. Det er imidlertid komiteens oppfatning at en særskilt melding fra EOS-utvalget skal legges frem for Stortingets plenum med umiddelbar virkning da det er lovhjemlet adgang til direkte henvendelse fra EOS-utvalget til Stortinget om forhold Stortinget straks bør kjenne til.»

Vi vet jo det at når EOS-utvalget velger det radikale medium som er å gi en særskilt melding, er det alvor. Når EOS-utvalget gjør det, og i denne saken gjorde det, kunne det bety at EOS-utvalget fikk et svar fra Stortinget om at de hadde tatt feil. Dermed ville det neppe vært noen annen utgang av det enn at EOS-utvalget måtte tre tilbake fordi de hadde forstått sin rolle feil i forhold til Stortingets vilje. Det skjedde ikke. EOS-utvalget fikk medhold i Stortinget. Presidentskapet måtte endre sitt standpunkt.

Jeg vil bare avslutte med at Senterpartiet er glad for at kontroll- og konstitusjonskomiteen tydelig har markert at man ikke aksepterer en slik sjølstendig maktutøvelse fra presidentskapets side, og det vil være viktig i denne debatten nå å få fram om det er flere representanter enn stortingspresidenten som eventuelt er uenig i kontroll- og konstitusjonskomiteens protokoll.

Abid Q. Raja (V) [15:53:24]: Saken om evalueringen av EOS-utvalget og komiteens innstilling er godt belyst av flere tidligere talere. Det er også stor grad av enighet i komiteen både når det gjelder det reelle innholdet i rapporten, og når det gjelder den mer praktiske håndteringen av saken.

La meg innledningsvis slå fast at et velfungerende EOS-utvalg er særdeles viktig. EOS-utvalget har som sin hovedoppgave å beskytte enkeltpersoners rettigheter og drive legalitetskontroll av norske myndigheters virksomhet knyttet til eventuell ulovlig overvåkning av norske borgere. Konkret gjelder dette kontroll av virksomheten til bl.a. PST, Etterretningstjenesten, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Nasjonal sikkerhetsmyndighet og kontroll av samarbeidet mellom disse tjenestene, spesielt samarbeidet mellom PST og Etterretningstjenesten.

EOS-utvalget er, og skal være, helt uavhengig, og er Stortingets redskap for å føre kontroll med de såkalte hemmelige tjenestene. La meg også slå fast at det er betryggende at rapporten fra Evalueringsutvalget slår utvetydig fast at EOS-utvalgets kontroll har fungert godt etter sin opprinnelige intensjon, og at EOS-utvalget er en meget viktig del av samfunnets samlede kontrollsystem med de hemmelige tjenestene. Den norske modellen med en egen parlamentarisk forankret kontroll med EOS-tjenestene er også anerkjent internasjonalt.

Et par ting som jeg synes det er viktig å trekke fram fra evalueringsrapporten, er at EOS-utvalgets kontroller også har en forebyggende effekt, at EOS-utvalgets kontroller virker skjerpende på tjenestene, og at tjenestene lærer og endrer atferd som følge av kritikk fra utvalget. Utfordringen er å gjøre EOS-utvalget rustet til å fungere minst like godt også i framtiden. Nye utfordringer, men også vedtak i denne sal, som f.eks. å gi politiet utvidet adgang til dataovervåkning, gjør det nødvendig å ruste utvalget for framtiden. Forslaget om å innføre et såkalt digitalt grenseforsvar – noe Venstre er sterkt imot – vil medføre et ytterligere behov for å styrke EOS-utvalget. Vi kan ikke garantere at det ikke skjer regelbrudd i virksomheten til de hemmelige tjenestene. EOS-utvalget kan aldri bli eller være en garantist mot utilbørlig overvåkning av norske borgere, men vi kan – og skal – gjøre det som må til for at EOS-utvalget skal fungere optimalt. Nettopp det er kjernen i den saken vi behandler i dag – optimalisering av EOS-utvalget. Det synes vi å glemme når debatten raser i salen. Mer ressurser, flere uanmeldte inspeksjoner og større fleksibilitet i kontrollvirksomheten er stikkord jeg vil trekke fram som helt avgjørende dersom vi skal ha en optimalisering av EOS-utvalget.

Det har blitt redegjort av flere, også av saksordføreren, for komiteens videre oppfølging av anbefalingene om å oppheve den særskilte kontrollinstruksen og samle bestemmelsene om EOS-utvalgets virksomhet i EOS-kontrolloven. Selv om Venstre ikke er medforslagsstiller til det representantforslaget som flere av komiteens medlemmer fremmet i forrige uke, støtter vi selvsagt fullt ut det forslaget.

Det er et problem at Evalueringsutvalget så tydelig slår fast at det ikke er mulig å utvide den parlamentariske kontrollen av de hemmelige tjenestene uten at man foretar en fullstendig gjennomgang av hele modellen for kontroll – en gjennomgang som Evalueringsutvalget ikke har foretatt. Dette er noe vi snarest må få på plass, og vi som ansvarlig komité har etter mitt syn et felles ansvar for å ta et initiativ snarlig i så måte.

Det er noen enkeltsaker der jeg har notert meg at SV har et annet syn enn øvrige partier. Flere av disse sakene bør diskuteres grundig, gitt at vi foretar en ny og snarlig helhetlig gjennomgang av hele modellen for kontroll. I et slikt perspektiv vil jeg ikke utelukke at Venstre vil kunne støtte SVs syn på hvilke saker ulike medlemmer av EOS-utvalget skal ha innsyn i, og åpne for å kunne frikjøpe utvalgslederen dersom det etter en helhetlig gjennomgang er hensiktsmessig for nettopp å sette utvalget i stand til å møte nye og større utfordringer og ivareta borgerne på best mulig måte når det gjelder ulovlig overvåkning.

Noen veldig korte bemerkninger til den kontroversen som er i salen i dag, og som vi også ser er omtalt i flere medier – også mens jeg taler, ser jeg at det er saker ute på nettet. Det er meget mer som kunne vært sagt om det kontroversielle. Spørsmålet er hva godt som vil komme ut av det, hva godt som vil komme av ytterligere polemikk, hva det vil medbringe. Det er brukt kraftig polemikk fra flere i dag. Jeg skal ikke framheve noen enkelt, men det har vært flere fra komiteen, og også presidenten. Jeg tror ikke det vil være mulig å komme fram til en sannhet alle her kan slutte seg til er den faktiske sannheten i denne kontroversielle saken. Runden i dag, med det ordskiftet som har vært, kan lett karakteriseres som Stortingets skittentøyvask. Debatten i dag har iallfall ikke bidratt til å løfte Stortingets anseelse, og jeg tror ikke polemikken tjener oss som organ til ære. Jeg tror heller ingen fortjener å bli tillagt mer skyld enn andre i denne saken, og jeg tror ikke vi kommer noen vei med ytterligere skyldfordeling. Men vi har alle et felles ansvar for Stortingets rykte og renommé, og slik sett er dagen i dag ikke en god dag – i dag har Stortinget ikke styrket Stortingets renommé.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:00:36]: La meg først få takke saksordføraren for veldig godt og grundig arbeid med denne saka. Eg vil på same måte takke Evalueringsutvalet for å ha levert ein rapport som etter mi oppfatning både var svært god og gav grunnlag for viktige justeringar og endringar. Det er likevel slik at når ein ser på rapporten, trur eg det aller viktigaste ein kan lese ut av han, er at vi har eit svært godt kontrollregime med dei hemmelege tenestene i Noreg, som i grove trekk har fungert svært godt. Det har naturlegvis ei ganske spesiell historie, men i ettertid kan vi seie at det viktige som kom ut av han – i tillegg til avdekking av det historiske – var at vi fekk eit godt utvikla regime. Og dei endringane som no vert føreslåtte, og som vil verte gjennomførde, er trass alt avgrensa i forhold til den hovudmodellen vi har.

På dei fleste punkta er komiteen einstemmig om det som er føreslått, det har saksordføraren og andre gjort greie for. Eg vil likevel ta opp nokre av punkta der SV ikkje står saman med fleirtalet, og grunngje vårt syn. Desse punkta er ikkje spesielt politisk-ideologiske i sin karakter; dei har eigentleg berre eitt gjennomgåande trekk, og det er at vi støttar Evalueringsutvalet, mens fleirtalet ikkje gjer det. Eg må berre seie at eg synest – på fleire av dei punkta – at Evalueringsutvalet faktisk grunngjev forslaga sine svært godt og grundig, og eg er eigentleg litt overraska over at eg ikkje har fått meir støtte på iallfall to av dei punkta.

Det første gjeld nokre heilt spesielle forhold – det som vert kalla for «særleg sensitiv informasjon» – der EOS-utvalet ikkje har same tilgjenge til å føreta kontroll med dei hemmelege tenestene som på andre område. Mi oppfatning – og SVs oppfatning – er at det er prinsipielt viktig at EOS-utvalet har full innsynsrett. Så må det vegast mot praktiske forhold og ikkje minst eitt viktig forhold, nemleg at sidan dette dreier seg om uhyre sensitive ting, kan det at mange kjenner til det, i seg sjølv vere ei utfordring. Ikkje minst folk som har sin bakgrunn i politikken, bør vere klar over det.

EOS-utvalet har etter mitt syn føreslått ein modell som prøver å imøtekome og balansere dei punkta, nemleg at leiar og nestleiar skulle ha innsyn. Det har kome fram kritikk, bl.a. frå fleirtalet, om at det ville skape ei slags todeling. I merknadene har vi antyda at ein mogleg modell kunne vere at leiaren og eitt medlem til, som kunne ambulere, hadde tilgjenge til å føre kontroll med særleg sensitiv informasjon. Mi oppfatning er at full tilgjenge trass alt er best, men avgrensa tilgjenge er betre enn ikkje tilgjenge. Og eg trur at argumentet med at ein kan føre full kontroll i dei tilfella er sterkare enn for ei eventuell todeling. Eg ser ikkje det så tydeleg heller. Rolla til leiaren er uansett førande i forhold til dei andre.

Det andre eg ville nemne, var ulike forhold knytte til måten utvalet er sett saman på, og korleis utvalet fungerer. Fleirtalet skriv, når det gjeld forslaget om å tilsetje EOS-utvalets leiar på fulltid, at dei «mener at en slik ansettelse vil utfordre EOS-utvalgets demokratiske legitimitet». Saksordføraren sa at dette var sterke ord. Eg trur eg vil leggje til at det kanskje er for sterke ord, etter mi oppfatning, det som fleirtalet her uttrykkjer. Det er vanskeleg for meg å forstå at det verkeleg skulle vere slik at ein heiltidstilsett leiar skal utfordre utvalet sin demokratiske legitimitet. Mi oppfatning er tvert imot – ut frå at evalueringa har presentert oss for eit utval som er ganske pressa på saksmengd og tid – at dette faktisk kunne bidra til å styrkje leiaren si rolle i det arbeidet. Eg seier ikkje, og vi skriv heller ikkje i våre merknader, at det må vere sånn, men at det bør vere ei opning for at ein kan vurdere det i samband med at ein set ned utvalet.

Samtidig skriv vi i merknads form at vi synest at rekrutteringa bør skje gjennom opne prosessar, og at det nok kan halde at utvalsmedlemer ikkje blir valde for meir enn to periodar – igjen to ting som kjem frå Evalueringsutvalet. Igjen er eg litt overraska over at ikkje større delar av komiteen støttar det. Eg merkar meg at representanten Raja seier at i neste runde bør dette gjevast merksemd, og at han opnar for det. Det er for så vidt hyggeleg at Venstre vil vurdere det om ti–tjue år, når det kjem opp igjen, men vi har nettopp hatt ein grundig gjennomgang, så det hadde vore ei moglegheit å gjere det no, i denne runden.

Heilt til slutt to ord knytt til spørsmålet om prosessen og protokollen, som komiteen har presentert: Som komitéleiaren heilt riktig sa i si innleiing, har eg valt ikkje å slutte meg til den protokollen. Eg delar med resten av komiteen, m.a. fagkomiteen for EOS-saker, den kritikken av presidentskapets handtering av prosessen som kjem fram, f.eks. framført av komitéleiaren på ryddig vis, synest eg.

Eg meiner det var både riktig og viktig å ta opp dei forholda der dei er av sentral og prinsipiell karakter. Eg meiner nok likevel at det vidare løpet burde ha vore handtert frå mange sider på eit anna vis, og at målet burde vore at ein faktisk innleia ei form for dialog med sikte på ei meir felles verkelegheitsforståing av det som har skjedd, men òg for moglegvis å verte einige om at ting i framtida bør handterast på ein annan måte enn slik det har skjedd i dette tilfellet. Det er aldri lett å verte einig når ein er ueinig, men det finst trass alt større ueinigheiter enn denne i verda som er handtert slik at ein har klart å bli einig. Eg registrerer at det ikkje har skjedd, og det får vi alle berre akseptere.

Eg støttar det saklege innhaldet i den kritikken som vi har stått saman om å framføre i denne saka.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [16:07:55]: Våre hemmelige tjenester er avhengige av samfunnets tillit til at de opererer innenfor sine rettslige og politiske rammer. Denne tilliten kan vi ikke oppnå gjennom vanlig offentlig innsyn i virksomheten til de hemmelige tjenestene, derfor er det viktig at det gjennomføres en tillitvekkende, ekstern og uavhengig kontroll i tillegg til den politiske styringen og kontrollen som påligger oss som statsråder.

Siden 1997 har EOS-utvalget hatt jobben med å kontrollere alle de hemmelige tjenestene. Dette er en oppgave utvalget har utført på en meget god måte. Jeg mener at EOS-utvalgets kontroll har gjort våre hemmelige tjenester bedre, og jeg konstaterer at Evalueringsutvalget innleder sin rapport med samme konklusjon. Jeg er også tilfreds med at Evalueringsutvalget er klare på at EOS-utvalget ikke er en garantist for de hemmelige tjenestene, men at det konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret påligger den til enhver tid ansvarlige statsråd.

Evalueringsutvalget har gjort et grundig og omfattende arbeid med sin rapport. Jeg støtter anbefalingen om å samle bestemmelsene i en helhetlig EOS-kontrollov. Det er bra at rammene for EOS-utvalgets kontroll er klare og lett tilgjengelige. Jeg registrerer at kontroll- og konstitusjonskomiteen også ser det hensiktsmessig at regelverket samles i én lov, og at det nå er lagt fram et representantforslag om endringer i EOS-kontrolloven. Jeg ser fram til å gjennomgå de foreslåtte endringene når denne oversendes departementet for uttalelse.

Jeg støtter også Evalueringsutvalget og komiteen i at EOS-utvalget bør styrkes for å utføre sin kontrollfunksjon. Det er særlig viktig at behovet for teknologisk kompetanse er tilstrekkelig dekt.

Jeg er videre enig med komiteen i at EOS-utvalgets medlemmer bør ha politisk bakgrunn og ulik politisk tilhørighet for å sikre en bred demokratisk forankring.

Jeg registrerer at både utvalget og komiteen anbefaler at Etterretningsbataljonen og Forsvarets spesialstyrker underlegges obligatorisk og regelmessig kontroll, og jeg støtter en slik formalisering av kontrollen av andre virksomheter enn de hemmelige tjenestene. Jeg registrerer samtidig at Evalueringsutvalget foreslår å fjerne plikten til et minimum antall inspeksjoner av Etterretningstjenesten. Jeg mener at det ikke er heldig. Behovet for kontroll av tjenesten er heller økende enn synkende, og tjenesten har også selv anmodet om et økt antall årlige inspeksjoner.

Evalueringsutvalget foreslår at kontrollen med klareringssakene legges til en annen kontrollmyndighet. Jeg registrerer at komiteen er skeptisk til en slik endring. Komiteen viser til at avslag på sikkerhetsklarering kan ha stor betydning for den enkeltes yrkesliv, og at en slik beslutning ofte baseres på gradert informasjon og graderte vurderinger. I motsetning til andre kontrollinstanser har EOS-utvalget fullt innsyn i disse. Komiteen viser også til at hensynet til likebehandling er en viktig del av EOS-utvalgets kontrollfokus. I klareringssaker vil forskjellsbehandling få store konsekvenser for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Komiteen erkjenner at utvalgets intensjon ikke er å svekke kontrollen med klareringssakene. Samtidig frykter komiteen, så vidt jeg leser av innstillingen, at det likevel kan bli konsekvensen. Jeg støtter komiteens vurdering.

Jeg vil legge til at EOS-utvalget gjennom sitt kontrollfokus har et stort faglig fortrinn. EOS-utvalget kjenner de sikkerhetsmessige utfordringene som danner bakteppet for enhver klareringsavgjørelse. Denne kompetansen er meget viktig hvis kontrollen og dialogen med klareringsmyndighetene skal være troverdig og formålstjenlig.

Det er verdt å påpeke at rundt 25 000 norske borgere hvert år går igjennom en klareringsprosess. Som komiteen viser til, kan deler av denne vurderingen og vurderingsgrunnlaget i sånne saker være gradert. Det er derfor veldig viktig for tilliten til klareringsinstituttet at kontrollen utøves av den mest kompetente og relevante kontrollmyndigheten, og den kontrollmyndigheten er EOS-utvalget.

Jeg kan ikke si meg enig i utvalgets påstand om at legalitetskontrollen av Etterretningstjenesten er mindre omfattende enn for PST. Virksomheten til en utenlandsetterretningstjeneste er helt annerledes innrettet enn en innenlands politivirksomhet, der formålet er straff, forebyggelse og bekjempelse. Dette er også grunnen til at loven om Etterretningstjenesten ble utformet slik den er gjeldende i dag. Selv om regelverket for de to tjenestene er utformet forskjellig, er samtidig formålsavgrensningen like klar for begge. Jeg vil i den forbindelse også vise til at Evalueringsutvalgets rapport ikke synes å reflektere at E-tjenesten er underlagt personopplysningsloven og dennes regler om behandling av personopplysninger.

Det er likevel problematisk at det settes spørsmålstegn ved rettsgrunnlaget til Etterretningstjenesten. Det har nå gått nesten 20 år siden vi fikk E-loven, og både den sikkerhetspolitiske og den teknologiske situasjonen er betydelig endret. Jeg viser i den forbindelse til Stortingets behandling av EOS-utvalgets særskilte melding om rettsgrunnlaget for E-tjenesten 21. februar, og den gjennomgangen av E-loven som Forsvarsdepartementet igangsatte sommeren 2016, og som jeg orienterte om under denne debatten. Der er jeg enig med komiteen i at det er langt bedre å se på en helhetlig revisjon av loven enn å oppdatere enkeltbestemmelser.

Etterretningstjenesten er i tillegg til samfunnets tillit avhengig av tillit hos sine utenlandske samarbeidspartnere og sine kilder. En meget liten andel av den informasjonen tjenesten besitter, er av en slik særlig sensitiv karakter at Stortinget i 1999 og igjen i 2009 slo fast at den er unntatt EOS-utvalgets generelle innsynsrett. Kompromittering av denne særlig sensitive informasjonen kan ha enorme og ødeleggende konsekvenser og kan medføre alvorlig skade og tap av liv.

La meg innlede med å presisere at dette utgjør en klart avgrenset og veldig begrenset del av den informasjonen som kontrolleres i tjenesten. Særlig sensitiv informasjon omfatter identifisering av kilder og enkelte utenlandske partneres særskilt beskyttede tjenestemenn, våre nasjonale planer for okkupasjonsberedskap og personer tilknyttet denne og enkelte særlig sensitive operasjoner med særlig skadepotensial for Norges forhold til fremmede makter, og som kan medføre skade og tap av liv for tjenestens eget personell og andre tredjepersoner.

La meg gjøre det klart at dette er en informasjon av så sensitiv art at det totale bildet kun er kjent for en håndfull personer i Norge. EOS-utvalget blir ved hver kontroll gitt en særlig orientering om hvor mange og hvilken kategori saker som eventuelt unntas fra det generelle innsynet. Etterretningstjenesten har gjort en enorm jobb med å tilrettelegge for at EOS-utvalget selv kan søke fritt i alle systemer og på denne måten ha tillit til at det gis uhindret adgang til informasjon. EOS-utvalget har selv uttrykt at denne tilretteleggingen er tilfredsstillende. Høsten 2013 omstrukturerte Etterretningstjenesten alle sine arkiver for å legge til rette for eget frisøk fra EOS-utvalget.

Evalueringsutvalget anbefalte i sin rapport at utvalgets innsyn burde omfatte særlig sensitiv informasjon i sin helhet, men da kun forbeholdt leder og nestleder i utvalget. Dette er etter min mening ingen ideell løsning verken for EOS-utvalget selv eller for Etterretningstjenesten. Jeg er glad for at komiteens flertall i sin innstilling tar til orde for en videreføring av dagens ordning. Jeg registrerer at dette synet også gjenspeiles i det representantforslaget som er lagt fram. Jeg vil presisere at gjeldende ordning knyttet til unntak for særlig sensitiv informasjon også er en prosessuell regulering av en eventuell uenighet mellom EOS-utvalget og Etterretningstjenesten. Denne ordningen innebærer at en eventuell uenighet mellom EOS-utvalget og sjefen for Etterretningstjenesten skal avgjøres av meg som forsvarsminister i første instans og deretter Stortinget i siste instans dersom det ikke skulle bli enighet. Jeg vil minne Stortinget om at dette er en mekanisme som utvalget hittil ikke har benyttet seg av.

Ordningen har vært utfordret av EOS-utvalget i flere av de siste årenes meldinger til Stortinget. Vi er ikke tjent med at det skapes usikkerhet om hvorvidt E-tjenesten er underlagt tilstrekkelig kontroll. Jeg ser derfor fram til at Stortinget som lovgiver nå sørger for at det skapes en endelig klarhet i spørsmålet om innsynsretten i denne særlig sensitive informasjonen. Jeg mener det vil være mest hensiktsmessig at rammene for innsynsretten framgår klart og direkte av EOS-kontrolloven.

Så vil jeg bare knytte noen korte bemerkninger til den prosessen som har vært knyttet til lovhjemmel eller ikke for Evalueringsutvalget. Som flere har redegjort for, har Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet støttet EOS-utvalget i deres forståelse av behovet for et lovhjemlet unntak for EOS-utvalgets taushetsplikt etter EOS-kontrolloven. Det stortingsoppnevnte organet, Evalueringsutvalget, var ikke underlagt sikkerhetsloven og dennes regler om taushetsplikt. Evalueringsutvalget måtte dermed ha grunnlag for taushetsplikt i annet enn sikkerhetsloven. Som også flere har vært inne på, var vår vurdering at tjenestene måtte være trygge på at Evalueringsutvalget ville behandle gradert informasjon på en tilfredsstillende måte underlagt taushetsplikt. Dette grunnlaget ble gitt i det vedtaket presidentskapet fattet i november 2014, og deretter ved Stortingets vedtak til lov i februar 2015. Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet forholdt seg til at presidentskapet anså sitt vedtak av november som tilstrekkelig for å pålegge taushetsplikt til Evalueringsutvalget, men jeg registrerer også at arbeidet med Evalueringsutvalget overfor tjenestene ble stilt i bero inntil det var fattet lovvedtak i Stortinget.

Statsråd Per-Willy Amundsen [16:18:44]: Norge har behov for å beskytte grunnleggende verdier mot ulike typer angrep. Den tekniske utviklingen og endringer i trusselbildet, både trusler fra terrorister og trusler fra andre stater, innebærer at vi trenger sterke og kompetente tjenester som har de ressursene de trenger til å motvirke truslene.

Vi trenger også relevant beslutningsstøtte til sentrale myndigheter. Norge har etter mitt syn nettopp slike kompetente tjenester, og vi har sørget for at de har gode rammebetingelser. Disse tjenestene må kunne arbeide uten at allmennheten har innsyn i oppgaveutførelsen og i den informasjonen tjenestene arbeider med.

Det er avgjørende for vårt demokrati at innbyggerne har tillit til at nødvendig overvåking skjer innenfor lovens ramme og ikke misbrukes. Utvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste – EOS-utvalget – har den viktige oppgaven å overvåke overvåkerne. Utvalget må ha rammebetingelser som gjør at vi kan ha tillit til deres arbeid og funn. Teknologien og trusselbildet utvikler seg stadig, og det er derfor viktig å være sikker på at utvalget gjør det arbeidet, og at de har de rammebetingelsene som er nødvendige for å løse oppgaven.

Jeg merker meg at Evalueringsutvalget generelt gir uttrykk for at EOS-utvalget fyller sin rolle og gjennomfører sine oppgaver godt. Kontrollen har fungert etter intensjonene, og det er gjensidig respekt og forståelse mellom utvalget og tjenestene.

Evalueringsutvalget har gjort et grundig arbeid og lagt et godt grunnlag for videre utvikling av EOS-utvalgets viktige kontroll med norsk etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.

Evalueringsutvalgets arbeid har allerede bidratt til videre utvikling innenfor kontrollområdet. Rapporten har medvirket til regjeringens beslutning om å iverksette lovutredninger om det rettslige grunnlaget for Etterretningstjenestens overvåking og om digitalt grenseforsvar.

De materielle lovendringene som Evalueringsutvalget foreslår, har lagt grunnlaget for et representantforslag om endringer i EOS-kontrolloven. Jeg forutsetter at Stortinget sikrer at forslaget blir underlagt en betryggende lovprosess, der forslagene underlegges høring. Det er avgjørende for den tilliten Stortinget og allmennheten må ha til EOS-utvalget og dets arbeid at lovgrunnlaget ikke bare er grundig utredet, men at det også åpnes opp for motforestillinger. Det er særlig avgjørende at lovgiver lytter til EOS-tjenestenes synspunkt på forslagene. Lovverket skal legge til rette for at tjenestene kan gjennomføre sine ulike samfunnsoppdrag i tillegg til å understøtte kontrolloppgavene.

Evalueringsutvalget foreslår at det skal stå uttrykkelig i loven at «kontrollen bør innrettes slik at den er til minst mulig ulempe for tjenestenes løpende virksomhet.» I tillegg til dette må lovverket sikre at kontrollregimet ikke hindrer tjenestenes tilgang til viktig informasjon. Jeg sikter her til behovet for å sikre at tjenestenes kilde kan stole på at deres identitet ikke kan bli kjent for uvedkommende. Hvis kilden ikke kan stole på det, forvitrer tjenestenes tilgang til informasjon fra enkeltmennesker. Det vil i så fall være svært uheldig. En felles forståelse av lovverket mellom EOS-utvalget og tjenestene er viktig for å sikre at kontrollvirksomheten ikke undergraver kravene til sikkerhet for tjenestenes kilde. Uten sikkerhet for kilden vil tjenestene ikke kunne gjennomføre samfunnsoppdrag.

Det er grunn til å høre både PST og Etterretningstjenesten før Stortinget fatter vedtak som berører kildevernet. Jeg legger i den forbindelse til grunn at Stortinget er enig i at den enkelte kildes personlige sikkerhet skal ivaretas like godt uansett om vedkommende gir sensitiv informasjon til PST eller til Etterretningstjenesten. Både PST og Etterretningstjenesten har behov for forutsigbarhet om kildevern. Det er avgjørende at dette arbeidet gjøres grundig, slik at tjenestenes ulike måter å organisere arbeidet og tilrettelegge for EOS-utvalget på, blir riktig forstått. Tjenestene har som nevnt sterkt behov for å kunne innhente informasjon fra menneskelige kilder for å kunne gjennomføre samfunnsoppdrag. Dette behovet øker i takt med den teknologiske utviklingen, bl.a. på grunn av kryptering. EOS-utvalget må ha mulighet til å utføre tilfredsstillende demokratisk kontroll på tjenestene samtidig som tjenestenes kilder har et sammenlignbart og tilfredsstillende beskyttelsesnivå.

Avslutningsvis vil jeg vise til at PST legger stor vekt på betydningen av EOS-utvalgets arbeid. Legitimiteten til PSTs arbeid bygger på en god kontroll og tillit fra Stortinget til det arbeidet som utføres. PST ønsker å legge til rette for utvalgets arbeid på en best mulig måte. Det er altså kontinuerlig dialog mellom utvalget og PST om hvordan kontrollen kan gjennomføres på best mulig måte. Det gjelder også spørsmål innenfor kildevern.

Tjenestene ser fram til at EOS-utvalget ved en revisjon av loven vil få bedre rammebetingelser for en betryggende kontrollvirksomhet, særlig er PST positiv til en ordning der EOS-utvalget stilles friere med hensyn til gjennomføring av kontrolloppdrag, bl.a. med mulighet for mer temabasert innsyn, mer moderne kontrollmetodikk. Det antas at denne typen arbeidsmåte vil gi bedre læringsutbytte for tjenestene og bidra til å videreutvikle PSTs gjennomføring av samfunnsoppdrag.