Martin Henriksen (A) [10:05:26]: Det er ikke overraskende at statsråden legger fram sin skryteliste. Det kan alle regjeringer gjøre, det kan alle statsråder gjøre. Men skrytet kan ikke bare handle om hva man har gjort, men også om hvilke resultater man kan vise til. Og resultatene vises ikke på ledigheten, de vises ikke for de unge som ikke får læreplass. Ungdom må i aktivitet. Det er derfor Arbeiderpartiet etterlyser sterkere innsats for bl.a. læreplasser, utstyr på yrkesfag, sterkere innsats for unge ledige og flere studieplasser, som vi har foreslått. Det er nesten uforståelig at på fire år har Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa knapt foreslått nye studieplasser i sine budsjetter. De få studieplassene som har kommet, har støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre fortjenstfullt kjempet inn. Man kunne ha valgt dette som et virkemiddel for å gi flere ungdom kompetanse, en vei inn i arbeidslivet, men det har regjeringa valgt ikke å gjøre.

I fjor sa statsminister Erna Solberg at den økonomiske politikken nå virker kraftfullt for å bekjempe ledigheten. Det må framstå absurd for de 130 000 ledige – 41 000 unge ledige, 7 000 unge (presidenten klubber) uten læreplass. Mener også statsråden (presidenten klubber) at denne politikken virker kraftfullt for å få flere læreplasser og flere unge i arbeid?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:06:40]: Hvis det ikke er slik at det å bruke mer penger – for det har vi gjort fordi det er en krisesituasjon – med 50 pst. økning av samferdselsbudsjettet, som både er en langsiktig investering og ikke minst skaper aktivitet i økonomien her og nå, og en ekstra tiltakspakke særlig målrettet inn mot Sør- og Vestlandet, er en kraftfull kombinasjon med den overordnede økonomiske styringen, så vet ikke jeg. Men det betyr ikke at vi dermed er ute av det som er i hvert fall et av de største sjokkene norsk økonomi har fått på mange tiår. Finanskrisen var alvorlig, men det spesielle med denne situasjonen er at den ligner ikke på finanskrisen. Det var en kortsiktig krise, hvor staten kunne gå inn med virkemidler, og gjorde det på en relativt god måte. Dette er en langsiktig omstilling, som synliggjøres av at oljeprisen faller, og har holdt seg lav. Kombinasjonen av samferdsel, skatter, avbyråkratisering og stor satsing (presidenten klubber) på kunnskap er en kraftfull pakke, men vi må fortsatt gjøre mer.

Dag Terje Andersen (A) [10:07:55]: Det var interessant at statsråden nå nevnte finanskrisa – løsningen, og hvordan vi møtte den – for den gangen inviterte vi opposisjonspartiene til å være med og diskutere med regjeringa hva vi skulle gjøre. Den gangen foreslo Høyre skattelette som løsning. Vi valgte noe annet, og vi løste krisa. Skattelette er fremdeles svaret, og det løser heller ikke den nåværende krisa.

Men spørsmålet mitt er knyttet til det statsråden sa om yrkesfag og den nylig framlagte rapporten fra Fafo, som viser at rekrutteringen til bygg- og anleggsfagene går ned. Regjeringa har åpnet for generell adgang til midlertidige ansettelser i løpet av denne perioden. Vi ser at bemanningsbyråer i stor grad erstatter faste ansettelser i selskaper i Norge uten at regjeringa griper inn, selv om Stortinget har bedt om det, og enkelte har ikke engang lønn mellom oppdrag. Da er spørsmålet mitt: Mener statsråden at det bidrar positivt eller negativt til å rekruttere til yrkesfagene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:08:59]: Nå er jo mange av de spørsmålene og områdene en annen statsråds ansvar. Men jeg mener at det som bidrar positivt til å rekruttere til yrkesfag, er bl.a. økt lærlingtilskudd – her kan man gå tilbake og sjekke historien når det gjelder hva som har skjedd med det tidligere. Og vi har forsterket lærlingklausul. I mange år sto det «bør», «kan» – det var en vag formulering. Nå står det «skal» der det er behov for lærlinger. Jeg mener at et yrkesfaglærerløft bidrar til økt rekruttering til yrkesfagene, jeg mener at det at vi har lovfestet praksisbrev i alle fylker, bidrar til rekruttering til yrkesfagene, jeg mener at det at vi nå snakker opp yrkesfagene og sier at vi trenger 90 000 – hvis jeg ikke husker feil – fagarbeidere i fremtiden, som vi per dags dato ikke utdanner, bidrar til økt rekruttering til yrkesfagene, og så mener jeg at bygg- og anleggsbransjen selv har gjort noe veldig viktig, for de har mange steder sagt at vi gir også en garanti om lærlingplass. Det er også et viktig bidrag til yrkesfagene.

Anders Tyvand (KrF) [10:10:12]: Ungdomsledigheten er en utfordring, men vi vet at vi trenger flere fagarbeidere i framtiden. Da er det viktig at vi også har nok lærlingplasser. Det er riktig at det har blitt gjort mye i denne stortingsperioden for å skaffe flere lærlingplasser, både ved at det nå stilles krav om lærlinger ved statlige virksomheter, at det stilles krav om lærlinger ved offentlige anbud, og ikke minst ved at samarbeidspartiene har gitt lærlingtilskuddet et betydelig løft. Jeg håper og tror at summen av det blir flere lærlingplasser. Men fremdeles er det sånn at det offentlige er villig til å betale mer for opplæring som skjer på skolen, enn for den opplæringen som skjer ute i bedrift, for yrkesfaglige elever. I Kristelig Folkeparti har vi et mål om at vi skal fullfinansiere den opplæringen som bedriftene tar ansvar for, og at lærlingtilskuddet skal heves til et nivå som tilsvarer kostnadene ved opplæring i skolen. Er det et mål som statsråden deler?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:11:12]: Det er et mål som leder i Høyres programkomité deler – det er meg. Det står ikke i regjeringserklæringen nå, men det får man se på i neste periode. Jeg mener at det er rimelig å oppfylle det løftet man i praksis ga i 1994, om at kostnadene ved å ha noen ute i lære skal være de samme som ved å gi dem muligheten til å fullføre fagbrev i skole. Jeg deler den ambisjonen.

Når det er sagt, vil ikke det alene løse problemet. Vi hadde nylig en sak i denne salen hvor Riksrevisjonen påpekte – hvis jeg ikke husker feil – at 14 av 19 fylker sa at de ikke hadde gjort noe for å rekruttere nye lærlingbedrifter – altså 14 av 19 fylker. Da kan jo alle partier som sitter i denne sal, ringe hjem til sine fylkestillitsvalgte og spørre: Hva gjør dere i fylket for å rekruttere flere lærlinger – og flere lærlingbedrifter, ikke minst? Der mener jeg også at staten skal følge opp mer, bl.a. ved å lage bedre verktøy for dimensjonering for fylkene.

Ivar Odnes (Sp) [10:12:26]: Det vert litt i same gata til statsråden: Formidling av læreplassar har over mange år vore ein akilleshæl i fag- og yrkesopplæringa. Då går det på den indikatorrapporten som kom for to dagar sidan, som òg påpeiker at oppfølging av samfunnskontraktar som no er offentleggjord, viser at talet på godkjende lærekontraktar har auka i perioden 2011–2016, og det er bra, utfordringa er berre at talet på søkjarar har auka i endå større grad. Samtidig viser denne rapporten at ei av fire godkjende lærebedrifter ikkje har teke inn lærlingar, og heile 28 pst. av lærebedriftene har heller ikkje hatt lærling det siste året. Så spørsmålet til statsråden er: Kva for konkrete tiltak vil regjeringa no setja i verk for å sørgja for at godkjende lærebedrifter faktisk tilbyr lærekontraktar til dei mange tusen kvalifiserte søkjarane som no står utan læreplass?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:13:31]: Jeg skal ikke bruke tiden på å gjenta hva vi har gjort. Men la meg si noe om problemstillingene jeg mener vi må gjøre noe med fremover.

Det kanskje aller viktigste, som flere av partene i arbeidslivet har løftet, er at det kan se ut som om det er et litt uklart ansvarsforhold også når det gjelder hvem som har ansvaret for å skaffe nye lærebedrifter. Når så mange som 14 av 19 fylkeskommuner – igjen med forbehold, det er mulig det var 15, eller det er mulig det var 13 – sier at de jobber ikke med å skaffe nye lærlingbedrifter, og så har vi opplæringskontorene, som først og fremst er en sammenslutning av bedrifter som allerede har lærlinger og kanskje ikke ser på det som sitt hovedoppdrag heller å skaffe nye lærlingbedrifter, da har vi et ansvarsplasseringsproblem. Det var et utrolig dårlig ord, men vi har et problem med at ansvaret ikke er tydelig plassert, for å si det veldig enkelt, så det kommer vi til å jobbe med. Vi kommer til å jobbe med å gi fylkene bedre verktøy for å kunne dimensjonere utdanningen. Og så er det også verdt å nevne at vi nå holder på med en stor omlegging av selve yrkesfagprogrammene i videregående skole i tett, tett samarbeid med partene i arbeidslivet, som også kan føre til at flere som begynner, får en lærlingkontrakt til slutt.

Iselin Nybø (V) [10:14:44]: Statsråden har rett når han sier at det ikke er en arbeidsledighetskrise i hele landet. Men det er en krise i noen deler av landet. Mange av dem som har mistet jobben, eller som nå sliter med å få seg jobb, trenger å gjøre noe med den formelle kompetansen sin, enten fordi de ikke har tilstrekkelig kompetanse, eller fordi de trenger å endre den kompetansen de har. Da trenger de ofte å gå på en fagskole eller på et universitet. Samtidig er det visse utfordringer med det.

Mitt spørsmål til statsråden er om han mener at universitetene og høyskolene våre er raske nok til å ta opp dem som nå står ledige. Klarer de å tilby den utdanningen som trengs? Er det godt nok samarbeid mellom fagskolene og universitetene, slik at overgangen mellom de to institusjonene fungerer i praksis?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:15:45]: Svaret på det er nei. Det er mye som er bra, men det er ikke godt nok.

Særlig mener jeg at det viser at vi trenger et løft for fagskolene. For å ta et eksempel: Jeg var i Porsgrunn – altså hjemme – og besøkte fagskolen der. De hadde ikke hatt besøk av en statsråd siden Gunnar Knudsens tid. Det begynner å bli ganske mange år siden. Det sier noe om hvordan fagskolene systematisk har vært nedprioritert, at man ikke har løftet dem opp til å fylle den rollen de kan fylle, som er enda viktigere enn den de fyller i utdanningssystemet i dag. En av fordelene med fagskolene er nettopp at de kan tilby arbeidsrettede, praktiske kurs som er tilpasset lokalt arbeidsliv og regionalt arbeidsliv. Fagskolene mange steder gjør nå en fantastisk jobb, nettopp ved å ha fingeren på pulsen i lokalt arbeidsliv og være raske til å snu seg om.

Universitets- og høyskolesektoren er ikke like flinke til det. Det må de bli flinkere til. Jeg mener også at det nye finansieringssystemet som nå rulles ut, vil gjøre det lettere for dem å tilby det, i hvert fall på en del områder. Men det er også i kjernen av universiteters og høyskolers ansvar å ha kontakt med arbeidslivet og finne ut hva det trenger.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:17:00]: Eg såg det kom mange unge menneske inn her, og kanskje mange av dei også tar yrkesfag. Eg trur vi må ta inn over oss at for dei er denne diskusjonen kanskje litt spesiell, for tala er klare: Det er altfor mange menneske som står utan studieplass, og det er ikkje noka forbetring. Det er full semje på Stortinget om både tilskota, krava og den typen ting. Likevel står vi på staden kvil. Dette er krise for alle dei unge menneska som står utan studieplass. Vi kan ikkje vere i den situasjonen at så lenge han har vart over tid, og faktisk no er aukande, skal vi berre slappe av.

Spørsmålet mitt er om det vil kome heilt nye initiativ no, at ein verkeleg tar dette på alvor – eller berre håper ein at dei tiltaka som ein har gjennomført, snart skal «kicke inn», og at det skal ordne seg?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:18:01]: Nei – jeg antar for øvrig at representanten mener lærlingplass og ikke studieplass – jeg …

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:18:06]: Ja, eg meiner lærlingplass.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:18:08]: … mener ikke at vi kan lene oss tilbake og bare være fornøyd med det vi har gjort. Noe av det vil sannsynligvis få effekt, f.eks. skjerpet lærlingklausul, men jeg mener vi også må grave dypere. I dag snakker vi om at det er mellom 6 000 og 9 000 som ikke har lærlingplass. Vi vet for lite om: Hvem er de? Hvilke fylker er det som har størst problemer på hvilke områder? Dermed kan vi også sette inn tiltak mer direkte mot de fylkene, f.eks. når det gjelder dimensjonering.

Det kan hende vi har en strukturell svakhet i systemet vårt – som jeg nevnte også i forrige svar – hvor ansvaret for å skaffe nye lærlingplasser ikke er tydeliggjort i loven, i forskrifter eller i regelverket. Det mener jeg vi må se på. Når vi nå skal fornye alle yrkesfagprogrammene, er også det et viktig bidrag til å lage en yrkesfaglig utdanning som samfunnet vårt så desperat trenger, men som er tilpasset det arbeidslivet som er der ute. Så jeg har ingen planer om å hvile.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:23:27]: Eg er einig i at me skal ha ein diskusjon om kontantstøtta, men det blir veldig vanskeleg for barnefamiliane når det blir skapt usikkerheit rundt ei så viktig velferdsordning. Det handlar om moglegheita til å planleggje, og det eg opplever at statsråd Listhaug gjer med sin tydelege kritikk, er at ho skaper ei heilt bevisst usikkerheit rundt kontantstøtta. Det er riktig som statsråd Horne seier, at me veit kva som har vore politikken til Framstegspartiet på dette området, men det er no ei usikkerheit om kva som blir politikken framover. Eg opplever at statsråden ikkje avklarar det her.

24 pst. av mottakarane av kontantstøtte er menn. Det viser at likestillinga går betre. Me veit at det òg er ei utfordring når det gjeld fødselstala i Noreg, at dei har gått ned. Å ta bort velferdsordningar vil ikkje hindre det.

Eg har lyst å gjenta spørsmålet mitt: Trur statsråden at det å fjerne kontantstøtta fører til at innvandrarkvinner automatisk kjem ut i jobb?

Statsråd Solveig Horne [10:24:32]: Å få innvandrerkvinner til å bli delaktige i arbeidslivet er et viktig arbeid for regjeringen, og når fire av ti innvandrerkvinner er utenfor arbeidslivet, er det både en likestillingsutfordring og en integreringsutfordring som vi er nødt til å ta tak i. Derfor har regjeringen jobbet aktivt for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid. Statistikker viser at kontantstøtten ofte blir brukt av innvandrerfamilier, og det kan være en hindring for integreringen. Men jeg vil understreke at jeg, som statsråd med ansvar for kontantstøtten, forholder meg til både regjeringsplattformen og budsjettvedtaket som er gjort, hvor kontantstøtten har fått en økning. Men jeg registrerer også at alle partiene i denne salen har en diskusjon om kontantstøtten. Det er viktig at vi har gode velferdsordninger for familien, som gjør at de kan få fleksibilitet og valgfrihet. Vi har satt ned et utvalg som skal se på de ordningene.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:25:47]: Som nevnt i et av innleggene pekes det på at både Fafo-forskere og Brochmann I-utvalget ser at det kan være andre ting enn kontantytelser som gjør at innvandrerkvinner ikke kommer i arbeid. Det kan være kulturforskjeller, det kan være familiestrukturer, det kan være synet på likestilling, det kan være mange ting som gjør at det ikke er så enkelt å få innvandrerkvinner inn i arbeidslivet.

Mitt spørsmål er: Erkjenner statsråden at det er andre ting enn bare kontantytelser som kontantstøtte og barnetrygd som hindrer disse kvinnene i å komme i arbeid? Hvis hun erkjenner det, på hvilken måte arbeider regjeringen for å komme over hindringene som gjør at mange av disse kvinnene ikke kommer inn i arbeidslivet?

Statsråd Solveig Horne [10:26:43]: Når vi ser på antallet innvandrerkvinner som er i, eller som har tilknytning til, arbeidslivet, er det svært lavt. Derfor er det også et tema som er satt på dagsordenen i den nordiske likestillingskonferansen som går av stabelen i disse dager, for inkludering av innvandrerkvinner i arbeidslivet er en stor likestillingsutfordring. Det blir feil bare å si at kontantstøtten er det som er hindringen for å få innvandrerkvinner ut i arbeid. I likhet med representanten vet vi at det er kulturforskjeller, det kan være familiesituasjoner, det kan være språk, det kan være utdanning. Derfor er det viktig å satse på både språkopplæring og utdanning for at innvandrerkvinnene skal kunne komme seg ut i arbeid. Det er et arbeid som regjeringen har styrket både med Jobbsjansen og arbeidet med introduksjonsprogrammet – å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid.

Arild Grande (A) [10:27:46]: Arbeiderpartiet ønsker en reell valgfrihet for familiene, men vi ser at på område etter område går ting i gal retning med denne regjeringen. Man øker barnehagekøene, man øker prisene på barnehage, og man øker kontantstøtten. Med dette blir det ikke en reell valgfrihet for familiene, det blir et enten–eller. Nå ser vi også at en ny Nav-rapport slår fast at kontantstøtte er negativt for kvinners sysselsetting, særlig for dem med innvandrerbakgrunn. Vi ser at mødre med barn i kontantstøttealder jobber 5–6 prosentpoeng mindre enn hva de ville ha gjort uten satsøkningen som kom fra denne regjeringen, og det er et mye høyere uttak blant utvandrerkvinner.

Hvorfor jobber ikke regjeringen for reell valgfrihet for barnefamiliene og foreldrene, slik at de kan velge å kombinere jobb og omsorg, slik de aller fleste ønsker – framfor at mange, og særlig kvinner, blir presset ut av arbeidslivet?

Statsråd Solveig Horne [10:28:49]: Regjeringen jobber virkelig for reell valgfrihet, og med endringen i foreldrepermisjonsordningen, ved at vi nå har økt fellesandelen, har vi gitt familiene en større frihet til å kunne velge å innrette sin hverdag ut fra det som passer den enkelte familie.

Når Arbeiderpartiet snakker om reell valgfrihet, er det bare hvis man skal kunne velge slik som Arbeiderpartiet ønsker. Familiene er forskjellige, familiene trenger å ha mulighet til å kunne velge fordeling ut fra foreldrepengeordningen, og også å kunne ha mulighet til å velge kontantstøtte hvis de ønsker det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:29:40]: Når foreldrene får kontantstøtte, begynner smårollingene i barnehagen omtrent når de er to år, i stedet for når de er ett år. Det er det som er kontantstøttens virkning. Det er et kompromiss mellom kryssende hensyn, mellom foreldrenes valgfrihet og barnas beste, og det er et kompromiss som er likt for alle som har bodd over fem år i Norge. Det har kommet forskjellige uttalelser i det siste fra både Fremskrittspartiet og Høyre, og derfor er spørsmålet oppe her i dag.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden at det er innvandrerkvinnenes manglende integrering som skal vektlegges sterkest i spørsmålet om vi skal ha kontantstøtte for foreldre med barn mellom ett og to år? Altså: Er det manglende integrering som skal vektlegges sterkest i saken, eller mener statsråden det er andre hensyn som skal vektlegges sterkest?

Statsråd Solveig Horne [10:30:46]: Jeg håper Stortinget har forståelse for at jeg som statsråd, som har ansvaret for dette, forholder meg til både regjeringsplattformen og det budsjettvedtaket som denne sal har gjort. Jeg registrerer at det i alle partier nå er et programarbeid, og der blir det også diskutert fordeler og ulemper med kontantstøtte, og så får vi vente et par måneder for å se hva det enkelte parti lander på.

Men til spørsmålet: Det er viktig at vi inkluderer innvandrerkvinner i arbeidslivet, og det er bekymringsfullt når vi ser at en så stor andel innvandrerkvinner ikke har tilhørighet til arbeidslivet. Vi vet at det er viktig for den enkelte, både for selvforsørgelse og for frihet, og da må vi se på hva som er hindrene i dag med hensyn til at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeid. Vi vet at det ofte er språk og utdanning som er nøkkelen for å komme seg inn i arbeidslivet. Vi ser også at en stor andel innvandrerkvinner benytter seg av kontantstøtte, og at de kanskje da er borte fra utdanning og arbeidsliv i en lengre periode enn det som hadde vært best for dem.

Abid Q. Raja (V) [10:31:55]: Hvite, etnisk norske kvinner er de mest likestilte i verden. Det er en utrolig historie om vunne kamper, lik verdighet, like muligheter. Arbeid har vært en hovednøkkel. Samme likestilling gjelder ikke alle kvinner i Norge. Innvandrerkvinner, de brune, svarte, fargede kvinnene, de med minoritetsbakgrunn, har ikke samme rettigheter, de opplever ikke samme muligheter, de lever ikke under samme verdige forhold. Så vet vi i dag at den offentlige støtteordningen kontantstøtte bidrar til å holde innvandrerkvinnen hjemme, borte fra arbeid, med følgen forsinket – i verste fall forhindret – likestilling.

Mitt spørsmål er: Hvordan vil statsråden løfte innvandrerkvinnens likestilling, helst med fjernet kontantstøtte, men eventuelt: til tross for den?

Statsråd Solveig Horne [10:32:50]: Jeg er veldig glad for at vi nå ser at en høy andel av minoritetsjentene tar høyere utdanning, og det er viktig at de bruker den utdanningen når de er ferdig med den. Så ser vi at fire av ti innvandrerkvinner ikke har tilknytning til arbeidslivet. Da er det viktig å satse på introduksjonsprogrammet, som regjeringen har gjort endringer på, Jobbsjansen, altså muligheten for at disse innvandrerkvinnene får språkopplæring og utdanning, slik at de kan få tilknytning til arbeidslivet.

Så har jeg lyst til å understreke at kontantstøtten er for en liten periode av livet. Det som er utfordringen, er at hvis en får kontantstøtte over mange år, med kanskje flere unger, er en i en lengre periode ute av arbeidslivet. Men for de aller fleste er ikke kontantstøtten en utfordring, for kontantstøtten gir også en valgfrihet for familien til i en liten periode å kunne være hjemme med de barna som kanskje trenger å være hjemme i stedet for å gå i barnehagen.

Audun Lysbakken (SV) [10:34:06]: Det ble sagt at det relativt høye antallet familier som benytter seg av kontantstøtte, er et uttrykk for valgfrihet. Det kan vel like gjerne sies å være et uttrykk for den mangel på valgfrihet som følger av denne regjeringens nedprioritering av barnehagereformen. Hadde vi hatt to opptak i året, ville vi også vært i en situasjon der mange slapp å bruke kontantstøtte som en ventestøtte mens de venter på barnehageplass.

Et viktig mål for SV er et samfunn med mindre ulikhet. Da må vi lykkes med likestillings- og integreringspolitikken. Det er et av de største mysterier i norsk politikk at Fremskrittspartiet, som hisser seg opp hver gang noen med innvandrerbakgrunn får det Fremskrittspartiet mener er for mye penger, samtidig, i regjering, har økt utbetalingene så mye som denne regjeringen har gjort til bl.a. mange kvinner med innvandrerbakgrunn for å la være å jobbe. Sylvi Listhaug vil tenke seg om på nytt. Jeg er for en gangs skyld enig med Sylvi Listhaug, men jeg synes statsråden nå har svart veldig uklart på om hun også er enig. Er hun klar til å tenke nytt om kontantstøtten, eller freder hun den?

Statsråd Solveig Horne [10:35:17]: Jeg er alltid klar til å tenke nytt, men som den statsråden som har ansvaret for kontantstøtten, forholder jeg meg til regjeringsplattformen og budsjettforliket her i Stortinget, som jeg har gjentatt flere ganger. Men så må jeg også si at det er forunderlig å høre de rød-grønne partiene snakke om kontantstøtten som den store likestillingsutfordringen og den utfordringen som innvandrerkvinner har i dag med kontantstøtten. Jeg har bare lyst til å minne representanten Lysbakken på at det var den forrige regjering som økte kontantstøtten til 5 000 kr, noe som gjorde at kanskje flere valgte dette.

Jeg registrerer at tallene når det gjelder dem som velger kontantstøtte, nå går jevnt ned, og det er på grunn av at vi har hatt en storstilt barnehageutbygging, med flere barnehageopptak – og nå fram til november, fra i år av. Det er en satsing på barnehager som vi alle er enige om er viktig, men det er også en mulighet til å kunne ha valgfrihet, med kontantstøtte for dem som ikke ønsker barnehageplass fra barnet er to år.

Marit Arnstad (Sp) [10:39:52]: Det er ganske åpenbart når man leser rapporten fra Riksrevisjonen at det er et behov for å intensivere arbeidet med digitalisering, men også for å gjøre noe med styringen av arbeidet. Departementet har sagt i forbindelse med Riksrevisjonens rapport at det er de underliggende etatenes ansvar å rapportere inn, mer enn det er departementets ansvar å styre arbeidet. Jeg ser at statsråden egentlig legger opp til litt av det samme i sitt svar, men Riksrevisjonen er klar og tydelig på at dette er Kulturdepartementets ansvar, og man kan ikke skyve ansvaret fra seg og nedover til underliggende etater. Mener statsråden at styringen og oppfølgingen av arbeidet fra departementet har vært tilfredsstillende? Og hva slags plan har departementet nå for å få en bedre oppfølging av dette arbeidet?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:40:46]: Jeg vil understreke at det er svært utfordrende å digitalisere på en tilfredsstillende måte, på en god nok måte, alle deler av kulturarven. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det likevel, og det er enkelte områder det er veldig mye vanskeligere å lage en god digital representasjon av, f.eks. en sirlig håndskrevet kirkebok kontra en trykket bokside. Derfor tar det nå tid, og det å finne gode metoder for å gjøre det er viktig.

Vi kommer til å ha fokus på dette fra departementets side i den tiden som står foran oss. Vi kommer til, som jeg sier, å gå grundig inn i rapporten og se på hvordan vi kan følge opp dette på en bedre måte.

Ivar Odnes (Sp) [10:42:03]: Det å ta vare på kulturarven vår er ei forplikting frå generasjon til generasjon.

Som representanten Arnstad beskreiv situasjonen, har manglande oppfølging frå ansvarleg departement og også regjering vore så dårleg at framdrifta når det gjeld digitalisering av arkivmateriale, kan reknast i promille og ikkje i prosent, slik det var føresett frå Stortinget. Berre om lag 2 pst. av arkivbestanden er så langt digitalisert, noko som utgjer ein auke på forsvinnande 0,1 prosentpoeng frå 2010 til 2015. Dette illustrerer at det er ei formidabel oppgåve som står att, og som det hastar med å løysa. Både statsråden og eg er utøvarar av ein immateriell kulturarv som det også er viktig å ta vare på. Eg reknar med at statsråden ikkje er tilfreds med oppfølginga. Difor er spørsmålet: Kva slags tiltak tenkjer statsråden seg for å få fortgang i digitaliseringa?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:43:10]: Som sagt er jeg veldig glad for at vi har fått denne grundige rapporten fra Riksrevisjonen. Jeg vil understreke igjen at for våre etater er det et prioriteringsspørsmål. Derfor vil jeg si at det er veldig positivt, og jeg er veldig glad for, at Riksrevisjonen anerkjenner at store deler av kulturarven er det svært vanskelig å digitalisere på en tilfredsstillende måte, og at de også er tydelige på at det ikke kan være, eller skal være, et mål å digitalisere all kulturarv. Vi skal prioritere det vi mener er viktig å digitalisere. Jeg kommer til å gå grundig inn i rapporten, og jeg kommer til å se på hvilke tiltak vi fra departementets side skal iverksette for at vi skal følge opp på en bedre måte.

Hege Haukeland Liadal (A) [10:44:16]: Jeg hører at statsråden er glad for Riksrevisjonens rapport, og jeg regner da med at det ikke blir tomme ord når det gjelder å følge opp videre.

Det er ingen overraskelse for oss som jobber med kulturfeltet politisk og på nasjonalt nivå, at utfordringene er store når det kommer til digitalisering. Det får vi påminnelser om hver eneste dag, og jeg hadde i hvert fall ikke hatt behov for en revisjon fra Riksrevisjonen for å være klar over det. Så jeg tillater meg å spørre kulturministeren, for det er interessant for Stortinget å vite dette: På hvilket område av kulturfeltet ser statsråden at skoen trykker mest per i dag?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:45:13]: Jeg er veldig enig i det representanten Haukeland Liadal trekker frem, nemlig at det er komplisert, og det er store utfordringer, nettopp fordi det er et så massivt materiale vi snakker om. Det er derfor jeg vil gå grundig igjennom rapporten og se på hvilke tiltak vi kan iverksette.

Fra politisk hold skal vi være forsiktige med å legge altfor mange føringer for hva som først og fremst skal prioriteres. Det har vi heldigvis veldig god fagekspertise på i Norge, i Arkivverket, hva man først og fremst ønsker å prioritere.

Trine Skei Grande (V) [10:50:23]: Det ene handler om andregenerasjonen, som må få muligheten til å lykkes i systemet. Et annet funn i Brochmann II-utredningen er at førstegenerasjonen som får muligheten til å legge en liten dert norsk utdanning oppå en utenlandsk, har mye større sjanse for å lykkes. I går snakket jeg med mannen til en filippinsk dame med filippinsk sykepleierutdanning, som var fortvilet over at ikke det går an å legge til en norsk del på en slik utdanning. For det Brochmann II-utvalget viser, er at har du noen enheter med norsk utdanning oppå en utenlandsk, er muligheten for å komme i jobb mye større. Det er kanskje også en viktigere del enn bare godkjenningsdelen. Hvorfor prøver vi ikke å få til utdanningsinstitusjoner som kan gi de påbyggene på andre utdanninger som gjør at man kan ha stempelet til NTNU eller Universitetet i Oslo sammen med en utenlandsk utdanning, noe som gjør at norske arbeidsgivere blir trygge på papirene de har foran seg?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:51:26]: Jeg er helt enig, og vi prøver det. Blant annet i de budsjettene som Venstre har blitt enig med regjeringen om, har det ligget inne helt konkrete tiltak for å få til det, f.eks. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hvor vi gir støtte til institusjonene for å lage helt målrettede kurs nettopp for å fylle på kompetansehullene. For noen vil deler av utdannelsen kunne godkjennes, for noen vil hele utdannelsen kunne godkjennes, men nøkkelen er å klare å identifisere hvor det er man trenger å toppe opp for å bli godkjent i det norske arbeidsmarkedet eller få en godkjent norsk utdannelse. Det er vi i gang med. Men det er et problem som har eksistert over lengre tid, og det er komplisert. Så jeg skulle ønske at det arbeidet gikk enda raskere, og at vi hadde enda flere som jobbet med det. Men vi er i gang, og det er i hvert fall viktig.

Abid Q. Raja (V) [10:52:33]: Vi har en vellykket historie om andregenerasjons innvandrere i Norge, representert i denne salen bl.a. ved Hadia Tajik og Mudassar Kapur. Selv førstegenerasjon av innvandrere klarer seg, slik Stortingets Mazyar Keshvari er et eksempel på. Spørsmålet er også hvordan man tilrettelegger mulighetene. På 1980-tallet, da slike som meg gikk på skolen, hadde ikke skolerådgiverne troen på slike som oss, at vi skulle lykkes. Svært mange har motbevist dette. Innvandrerne er en belastning, særlig for seg selv og sine familier, men også for samfunnet, om de ikke lykkes.

Spørsmålet mitt til statsråden er om han ser hvordan politisk retorikk også kan være med på enten å undergrave eller å legge til rette for at enkelte lykkes, hvordan vi omtaler innvandrere som en ressurs eller byrde – begge deler kan bli selvoppfyllende profetier.

En annen statsråd er veldig opptatt av å sende signaler. Hva slags signaler ønsker denne statsråden å sende til innvandrerne? Vil han ha troen på at de lykkes, eller forventer han at de blir en belastning?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:53:35]: Takk til representanten Raja for en ikke helt uttømmende liste over folk med minoritetsbakgrunn som har gjort det godt i politikken, men allikevel en fin oversikt.

Det er lett og fristende alltid å si at alle som kommer til Norge, er en ressurs. Potensielt sett er selvfølgelig alle en ressurs. Men hvis vi gjør det til et mantra, risikerer vi å snakke så mye om det at vi ikke ser de reelle utfordringene. Og det er, mener jeg, et faktum at hvis man har for høy innvandring over lang tid, samtidig som man har en integrering som ikke fungerer, kanskje til og med som realistisk sett aldri kan få alle fullt ut integrert, er det vanskelig å kombinere med en velferdsstat og en samfunnsmodell som vår. Jeg mener at selv om vi skal se den enkelte som en ressurs og man skal anta og forvente at alle kan bidra, må vi heller ikke gå i den fellen at vi lar være å snakke om vanskelige problemstillinger av hensyn til at vi helst skal snakke godt om folk. Så jeg vil velge en kombinasjon av forskjellige løsninger, tror jeg.

Marianne Aasen (A) [10:54:47]: Å sørge for at flyktninger og innvandrere får brukt den kompetansen de har, eller får skoleplass eller studieplass, er det bred enighet om er lurt. Enigheten er så bred at storting og regjering la det inn som et sentralt punkt i integreringsforliket i 2015. I den avtalen stod det:

«For å bedre tilrettelegge arbeidsrettede tiltak i integreringsarbeidet ber Stortinget regjeringen om å: (…)

5. Legge til rette for at kompetanse og mulighet for jobb kan vektlegges ved bosetting, gjennom en styrket kompetansekartlegging.»

– Dette ble vedtatt enstemmig.

Oppdraget ble gitt til NOKUT, som er regjeringens organ for å godkjenne utenlandsk utdanning. De fikk 10 mill. kr til dette arbeidet, men de pengene forsvant da det ble inngått budsjettforlik sist høst.

I disse dager skulle dette kartleggingsarbeidet rulles ut for fullt for de mange som kom i 2015, men køen av flyktninger vil nå bli lang. Statsråden sa nettopp i sitt svar til Trine Skei Grande at han ønsker at dette skal skje raskere. Hvorfor gikk statsråden da med på å kutte 10 mill. kr til NOKUT?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:55:50]: For det første er jeg helt enig i at NOKUT er helt avgjørende. Det er de som godkjenner utenlandsk utdanning. Nå er det også slik at institusjonene har et ansvar for å se om utdanningen passer inn, men det er NOKUT som godkjenner utenlandsk utdanning. Begrunnelsen for at vi mente det var forsvarlig å trekke inn det som var en engangsbevilgning til NOKUT på 10 mill. kr, var at flyktning- og asylsituasjonen hadde endret seg – tilstrømningen var mindre.

Så er jeg litt usikker på om jeg misforsto representanten Aasen, for samtidig med dette jobber vi også med en type kompetansekartleggingsverktøy som skal være lavterskel, som man kan ta i bruk på mottakene, og som Vox, som nå heter Kompetanse Norge, har hatt et hovedansvar for, men man har også jobbet tett sammen med NOKUT. Det er det verktøyet som skal gjøre at vi både skal kartlegge den formelle kompetansen og egenrapportert kompetanse, og ambisjonen er at man rett og slett skal få data om den enkelte som kan følge en gjennom deler av det offentlige systemet.

Ivar Odnes (Sp) [10:57:01]: Personar over 16 år som er gjeve opphaldsløyve, har rett til grunnskuleopplæring for vaksne dersom dei har behov for det, og rett til vidaregåande opplæring. Denne retten gjeld òg asylsøkjarar mellom 16 og 18 år dersom det er sannsynleg at dei skal vera i Noreg i meir enn tre månader.

Ifølgje Utdanningsdirektoratet manglar fylkeskommunane oversikt over opplæringsstatusen til 40 pst. av desse ungane. Desse ungane risikerer dermed å gå utan opplæringstilbod dersom ikkje kommunane og fylkeskommunane samarbeider godt. Det kan ta lang tid for nykomne å koma i gang med vidaregåande opplæring. Dette kjem av at fylkeskommunane ikkje har noka plikt til å ta inn elevar i løpet av året, og at ein del fylkeskommunar heller ikkje tek imot søknader etter at fristen har gått ut. I verste fall kan det gå halvanna år frå dei kjem, til opplæring er i gang.

Vil statsråden vurdera tiltak for å avbøta dette, og eventuelt kva slags tiltak vil statsråden tenkja på?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:58:05]: Jeg tror jeg allerede nå skal si at en del av detaljene i det spørsmålet vil jeg gjerne ha et skriftlig spørsmål om, så kan jeg komme tilbake til det. Det var bl.a. en endring i 2013, så vidt jeg husker, når det gjaldt retten til videregående opplæring for asylsøkere. Men det er helt riktig at barn har rett til skolegang i Norge, og de har rett til skolegang i Norge hvis de skal være her i mer enn tre måneder. Det betyr i praksis at regelverket sier at så snart det er mulig, skal man få barna inn i skolen.

De tallene som det refereres til med fylkeskommunene som ikke har oversikt over disse barna, kjenner ikke jeg til på stående fot, så det må jeg eventuelt komme tilbake til. Men vi forventer at fylkeskommunene og kommunene følger opp det regelverket som er laget med utgangspunkt i Stortingets intensjoner og vilje. Hvis det ikke gjøres, må vi se på hva vi kan gjøre. Men jeg kan ikke si noe mer konkret om det nå, dessverre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:59:15]: Eg trur ikkje det er ei einigheit som er breiare enn den om at nye folk i Noreg skal lære seg norsk så raskt som mogleg. Det trur eg tar kaka. Det vil tyte ut av vindauga her. Det er den breiaste einigheita som finst!

Så nemner statsråden tidleg innsats. Kan statsråden forklare meg ein ting? Regjeringa er veldig opptatt av at nye i Noreg skal lære seg norsk så raskt som mogleg, og så er regjeringa like opptatt av å kutte i norskopplæringa? Kan statsråden rett og slett forklare meg det paradokset – hjelpe Stortinget med å forstå det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:59:58]: Norskopplæringen for nyankomne flyktninger til Norge ligger ikke under Kunnskapsdepartementets område. Det betyr at jeg heller ikke kjenner detaljene i det. Mitt ansvar begynner i det øyeblikket man kommer over i mottaksklasser og inn i systemet i norsk skole. Jeg vet det har vært en diskusjon, men siden det blir sånn at man som politiker er mest opptatt av å følge med på sitt eget felt, kjenner ikke jeg nok til detaljene til å kunne svare på det – hvis det er introduksjonsordningen representanten spør om.

Audun Lysbakken (SV) [11:04:52]: Jeg forstår det da sånn at regjeringspartiene ikke har en plan for å øke lærertettheten i grunnskolen som sådan. Det betyr at SV og Kristelig Folkeparti har en god plan, Arbeiderpartiet har en dårlig plan, og Høyre har ingen plan – en grei oppsummering.

I Politisk kvarter i forrige uke uttalte statsråden seg veldig bombastisk om konsekvensene av Kristelig Folkeparti og SVs forslag til norm og sa at det ville føre til en massiv flytting av lærere fra øst til vest i Oslo. Så har han i dag sagt at det var litt upresist – det er «statsrådsk» for uten rot i virkeligheten, sånn som jeg velger å tolke det, siden tallene viser at det bare er 15 skoler i Oslo som har en lærertetthet høyere enn den normen SV foreslår, og de er spredd over hele byen. Men vi vet jo for lite om tallene ved de ulike normforslagene i dag. Statsråden har avblåst følgeforskning på forsøket i ungdomsskolen. Under Røe Isaksen har Kunnskapsdepartementet latt være å regne på disse ulike normene og har nå gått et helt år i blinde rundt resultatene av sitt eget forsøk. Spørsmålet er: Vil statsråden sette i gang regning nå?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:06:08]: Vi regner på det Stortinget ber oss om å regne på. Hvis de spør oss om å regne på et forsøk gjennom et skriftlig spørsmål eller et budsjettspørsmål, regner vi selvfølgelig på det.

Så er det en grunn til at jeg sier upresist og ikke at jeg tok feil, for jeg har ikke noen problemer med å innrømme også at av og til kan man ta feil i en opphetet debattsituasjon – jeg prøver å ikke gjøre det på Stortinget. Men hvorfor kaller jeg det upresist? Jo, det er fordi det er to ganske klare antakelser vi kan gjøre om en nasjonalt styrt lærernorm. Den ene er at de største klassene er i de større byene. Det vil de fleste være enige om. Det vil si at hvis man skal finansiere det, vil pengene i stor grad gå til de største byene, ikke til Distrikts-Norge, der man for øvrig mange steder ikke har de beste skoleresultatene, selv om man har små klasser. Den andre er at hvis en kommune som Oslo fikk la oss si 100 mill. kr, for illustrasjonens skyld, og man måtte bruke det på å finansiere en lærernorm istedenfor på det Oslos politikere selv kanskje ville ønsket, å styrke de skolene hvor de mente det trengtes mest, betyr det altså at Oslo kommune, eller andre kommuner, på grunn av en nasjonal norm ikke kunne prioritert der de mente skoen trykket, men måtte prioritere å oppfylle en norm satt i – i akkurat dette tilfellet – Oslo.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:26]: Det er grunn til, når ein bommar så pass grovt på radioen, å reflektere over om det grunnlaget og dei meiningane ein har, stemmer, og om dei har rot i verkelegheita. I SV er vi veldig glade for den utviklinga som vi ser no i norsk politikk, der stadig fleire parti begynner å gå inn for ei lærarnorm og ser at det er viktig for å avgrense kor mange barn det er per lærar i skolen. Vi høyrde også på radioen at statsråden har gjort vurderingar av fleire av dei ulike modellane som har kome opp, bl.a. Arbeidarpartiets modell, som er veldig lite konkret. Sidan statsråden har det store reknemaskineriet bak seg og i ryggen og har gått gjennom alle desse tala, kva er statsråden si vurdering av Arbeidarpartiets modell for maks tal på elevar per lærar?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:08:27]: Hvis man vil ha et svar fra departementet om eventuelle økonomiske kostnader ved Arbeiderpartiets modell, kan jeg ikke gi det nå, på stående fot. Dette blir min politiske vurdering: En norm på kommunenivå og kun for de laveste trinnene er noe annet enn det det har hørtes ut som om Arbeiderpartiet har ønsket tidligere. Det er en fare for, selvfølgelig litt avhengig av hvordan man legger opp finansieringen av det, at man får en type flytting av lærere fra ungdomstrinn og mellomtrinn og ned til 1. og 4. trinn.

Så to andre poeng: For det første har vi jo mye forskning på effekten av flere lærere. Siste tilskudd var SSB, som vurderte ungdomstrinnssatsingen med 600 ekstra lærere, som forrige regjering satte i gang som et forsøksprosjekt, og den viste ingen resultater når det gjaldt elevenes kunnskapsnivå, av det de målte – det forbeholdet må tas. Det andre er at det er ikke upresist å si at en lærernorm vil bety at Stortinget bestemmer hvor man skal sette inn penger, i stedet for at lokalpolitikerne gjør det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:10:15]: Du har ikke ytringsfrihet fra galleriet, dessverre.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:11:00]: Arbeiderpartiet vil ha en norm for lærertetthet fordi vi vil ha flere lærere i skolen. Men jeg skal gjøre det enkelt for statsråden og koke det ned til det det egentlig handler om, og da kan vi la norm være norm og klassestørrelse være klassestørrelse. Mitt spørsmål er egentlig ganske enkelt: Mener statsråden det er behov for flere lærere i skolen? Jeg spør, fordi det står nemlig ikke ett eneste ord om det i Høyres programforslag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:11:34]: Ja, jeg mener det er behov for flere lærere i skolen. Det er flere grunner til det. Den ene grunnen er at det er selvforklarende. Når det kommer flere elever, er det behov for flere lærere. Det andre er at når man i Høyres program f.eks. snakker om en forsterket innsats på 1.–4. trinn, en forsterket plikt for skolene til å gi ekstra opplæring, vil det mange steder bety at de pengene man har fått, enten det er de mykt øremerkete midlene i regjeringens forslag eller tilskuddene til 1.–4. trinn etter budsjettforliket, vil måtte brukes på flere lærerstillinger.

Jeg tror grunnen til at mange er skuffet over det som er kommet i Arbeiderpartiets program, er forskjellen mellom retorikk og realitet. Arbeiderpartiet har lenge snakket som om de ønsket en norm à la det Kristelig Folkeparti og SV vil ha. Det ønsker de ikke. Nå har de endt opp med en norm som ingen er fornøyd med, bortsett fra kanskje Arbeiderpartiets landsmøte.

Anders Tyvand (KrF) [11:12:43]: Statsråden har vært med på å bevilge øremerkete midler til flere lærere i skolen, og jeg skulle ønske at han også ville være med på å innføre et lovverk som sikrer nok lærerressurser i skolen. Vi ser stadig nye eksempler på at økt lærertetthet har effekt. Det siste eksemplet finner vi i PISA-rapporten. Der ser vi at Estland nå gjør det svært mye bedre enn de gjorde for noen år siden. Det viktigste som har skjedd i skolen i Estland, er at lærertettheten har økt. Det løftes fram, bl.a. av The Economist. For 20 år siden hadde Estland om lag 20 elever per lærer. I dag har de om lag tolv elever per lærer, og nå har Estland løftet seg og er på nivå med Finland når det gjelder elevprestasjonene. Lar ikke statsråden seg inspirere av det, og vil ikke statsråden være med på å innføre en norm som både Kristelig Folkeparti, SV, lærerne, elevene og foreldrene ønsker, og som vil sikre nok lærere i skolen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:13:49]: Nei, jeg ønsker ikke en nasjonal norm.

Så er det slik at i skoleforskningen er det mulig å finne støtte til forskjellige syn på dette. Hvis man forsøker å oppsummere det: Det å bruke penger på flere lærere er et veldig dyrt tiltak, og i seg selv har ikke det en effekt hvis ikke også undervisningsmetoder legges om. Det er kort oppsummert det det viser.

Det som har vært viktigst for meg og for denne regjeringen, er hvordan vi bruker flere lærerstillinger, hvis vi fra statens side skal betale for det. Da er jeg mer opptatt av at vi f.eks. skal gjøre det som har en ganske godt dokumentert effekt, nemlig gi intensivopplæring til de elevene som faller bak allerede tidlig i utdanningsløpet, enn av at vi skal lage en nasjonal norm som i praksis veldig lett vil føre til at man bare reduserer antallet i klassen noe over hele fjøla, og som også vil bety at de største midlene vil gå til de største byene. Det er ikke der vi har størst problemer i skolen, på alle områder.

Ivar Odnes (Sp) [11:15:02]: Det er openbert at mange faktorar påverkar læringsutbytet til eleven. Senterpartiet meiner at lærartettleik er ein viktig innsatsfaktor. Statsråden sitt eige parti har gjennom mange år forsøkt å argumentera intenst for at lærartettleik ikkje har nokon effekt på læringsutbytet til eleven, og at andre faktorar er viktigare. Norske lærarar, elevar og foreldre har likevel erfart dagleg at store klasser og for lita tid til individuell oppfølging er ei utfordring i klasserommet. Det synest openbert for folk flest at læraren har mindre tid til kvar elev dersom klassa består av 30 elevar, enn han har i ei klasse med 15. Då dreier dette seg om «common sense». Når regjeringa sjølv no har gjeve nesten 1 mrd. kr meir til fleire lærarar, må det oppfattast som ei innrømming av at høgare lærartettleik har betydning.

Spørsmålet er: Kan statsråden bekrefta at auka lærartettleik faktisk har ein positiv effekt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:16:11]: Det kommer an på hvordan man bruker flere lærere, og det er mitt utgangspunkt. Det er helt riktig at man vil få mer tid til hver elev – altså hvis man har 30 elever i klassen og har 60 minutter, vil man ha 2 minutter per elev, hvis man har15 elever, vil man ha 4 minutter per elev – hvis man legger opp undervisningen på den måten.

Forskningen er ganske tydelig på – som jeg også sa i det forrige svaret mitt – at sammenlignet med kostnaden ved dette er ikke dette det viktigste tiltaket for å øke elevenes kunnskap i skolen, og det er det ganske god og dokumentert effekt av, selv om andre ting kan trekke i motsatt retning, f.eks. for de aller yngste. Men når vi nå både foreslår og har vært med på, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre – Kristelig Folkeparti er pådriver – å gi flere lærere på 1.–4. trinn, og også ønsker å ha en forsterket plikt til opplæring på 1.–4. trinn, betyr det at vi ønsker å bruke disse lærerstillingene, og at vi mener det er viktig. Men vi ønsker ikke en nasjonal norm. Det er forskjellen.

Iselin Nybø (V) [11:17:20]: En av de tingene som kommer til å stå etter denne statsråden, er at han, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, har gjennomført et formidabelt løft på videre- og etterutdanning. Grunnen til at vi har gjort det sammen, er at vi mener helt bestemt at det har virkning på elevenes læringsutbytte.

Selv om vi har kommet et stykke på vei, er det fortsatt en del fag som ikke blir prioritert, og en del lærere som står i kø og venter på videre- og etterutdanning. Nå er vi i en diskusjon om denne lærernormen. Vi har også brukt mye penger på det i de siste budsjettene, men vi ser at det er en ganske – hva skal jeg si – hard diskusjon også blant fagforeningene, der både forskningsresultater og sunt vett kommer opp til diskusjon i begge leirer.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er det neste store prosjektet statsråden mener vi må satse på og gå i gang med?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:18:21]: På samme måte som vi hadde en satsing på Kunnskapsløftet, som kom sist Høyre og Venstre satt i regjering sammen, har vi i denne perioden hatt en satsing på det vi kalte Lærerløftet. Så mener jeg at den neste store satsingen skal være tidlig innsats. Det er ikke fordi vi ikke driver med tidlig innsats nå, det er ikke fordi vi ikke har gjort tiltak også der, men fordi det er der vi vet at vi kan få mest igjen for å sette inn innsatsen.

En undersøkelse fra Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking i Stavanger gir et godt eksempel på at hvis en setter inn tiltak i 1. klasse rettet mot elever som har språkvansker, vil 80 pst. ha en sjanse til å løfte seg opp på et vanlig, normalt nivå. Hvis en venter til 5. klasse, synker det til 15–20 pst. av elevene. Det sier noe om at «tidlig innsats» er ikke 5. klasse, det er ikke 4. klasse, det er ikke engang 3. klasse, det er 1. klasse, og det er 2. klasse. Der mener jeg at det er behov for et ytterligere løft, og at det vi har blitt enige om i Stortinget, flere lærere på 1.–4. trinn, betalt av staten, er et godt bidrag inn i det.

Arild Grande (A) [11:23:19]: Jeg er glad for at kulturministeren er tydelig på at pressefriheten er grunnleggende. Samtidig mener jeg det er svært alvorlig når vi har en justisminister i Norge som oppfordrer til boikott, en tidligere justisminister som har brent aviser, og en integreringsminister som drar pressens troverdighet i tvil. Dette er ikke bare enkelthendelser. Det er gjennomført av folk som skulle stå opp for pressefriheten og forsvare den, og det er en systematikk i det som handler om å kneble kritikk. Jeg registrerer at dette får lov til å pågå uten at statsministeren griper inn og reagerer på det, og uten at kulturministeren så langt har gjort noen verdens ting med det. Vil medieministeren i det minste foreslå at statsrådene i regjering blir sendt på et kurs i pressefrihet?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:24:20]: I denne regjeringen er det sånn at statsrådene ikke driver og pålegger hverandre kurs. Jeg vet ikke om man gjør det i andres regjeringer, men det gjør vi ikke i denne regjeringen. Jeg har full tillit til at mine statsrådskolleger gjør sitt ytterste hver eneste dag for å ha en god dialog med pressen. Noen ganger er det sånn, og det vet også representanten veldig godt, at man kommer i hete diskusjoner med journalister fordi man rett og slett er uenig i gjengivelsen eller uenig i en vinkling som man mener er helt urimelig. Men jeg oppfatter at statsministeren var veldig tydelig på at regjeringen ikke boikotter noen nyhetsmedier. Det støtter jeg statsministeren fullt og helt i, og derfor er det veldig tydelig hva denne regjeringen mener om boikott.

Hege Haukeland Liadal (A) [11:25:36]: Jeg vil minne om 30. januar 2017, da vi leste i Aftenposten:

«Justisminister og Frp-politiker Amundsen truet med avisboikott.»

Amundsen uttalte dette til VG:

«Vi må vurdere om vi i det hele tatt skal forholde oss til den avisen.»

Jeg er ikke som statsråd Hofstad Helleland enig i at statsminister Erna Solberg har vært tydelig og klar. Hennes svar til Martin Henriksen i Arbeiderpartiet var at en Fremskrittsparti-politiker i valgkamp, eller Amundsen og hans partifeller, kan uttale seg – eller la være – hvis de vil.

Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:26:26]: Jeg tenker at regjeringen har gjort det veldig klart at vi ikke boikotter noen nyhetsmedier, og det er min klare og tydelige holdning.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:26:49]: Jeg tror vi alle fra tid til annen kan oppleve at det skrives og gjengis ting i media som vi ikke alltid liker, eller som vi er uenig i, som også statsråden svarte på. Men å svare på dette med å brenne eller boikotte aviser er ingen farbar vei for ansvarlige politikere. I en tid da «fake news» – alternative sannheter – brukes i forsøk på å kneble kritisk journalistikk, trenger vi framoverlente mediepolitikere i dette huset. Fremst i den rekken bør ansvarlig statsråd for mediepolitikk stå og forsvare både medias uavhengighet og den kritiske, gravende journalistikken.

Jeg spør – og utfordrer – statsråden om å ta den utfordringen og på en langt mer synlig måte enn til nå delta aktivt i den offentlige debatten knyttet til akkurat dette, og vise at denne regjeringen er den fremste forsvarer av både medias uavhengighet, den kritiske journalistikken og den gravende journalistikken.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:28:08]: Jeg takker representanten Bekkevold for et godt spørsmål, for det er veldig viktig for regjeringen å verne om pressefriheten. Jeg er veldig glad for at Norge kommer veldig høyt på indeksen over verdens pressefrihet. Jeg tror at sist jeg så på den indeksen, var vi på tredjeplass, med Finland på førsteplass. I utgangspunktet ligger vi veldig godt an i Norge.

Regjeringen er opptatt av å finne fram til gode og fremtidsrettede forretningsmodeller for mediehusene, at vi har sterke, redaktørstyrte medier som forholder seg til Vær Varsom-plakaten, og at vi som lesere har PFU å forholde oss til.

Men det som har oppstått i det siste, er nettopp «fake news». Det er jeg opptatt av at vi ikke må vanne ut. Falske nyheter er en bevisst manipulering, og det må ikke forveksles med at vi politikere føler at vi blir dårlig behandlet av media, eller at vi mener det er en dårlig vinkling av sakene. Dette må vi følge veldig nøye opp, og det forsikrer jeg representanten om at jeg gjør.