Per Rune Henriksen (A) [12:13:32]: Dette går på samme tema, men det er et annet spørsmål: «Gjennom politiske beslutninger har Statoil fått ansvar for 80 pst. av produksjonen på norsk sokkel. Statoils organisering av sin virksomhet, særlig anskaffelser, har stor betydning for hvor store ringvirkninger virksomheten gir i Norge. Statoil planlegger nå flytting av anskaffelser, IT, finans og HR til lavkostland gjennom prosjektet Statoil Business Center.

Mener statsråden at dette er uten betydning for selskapets hovedkontorfunksjoner i Norge?»

Statsråd Tord Lien [12:14:05]: Dette er et spørsmål som er veldig likt det foregående spørsmålet. La meg likevel bare kort repetere det jeg sa i stad. Oljeindustrien er en syklisk bransje og har vært det i alle de snart 50 årene vi har holdt på i Norge, men dette er en syklus som er krevende, og som kommer til å medføre utfordringer for industrien vår i tiden framover. Derfor er det viktig at vi fra Stortingets og regjeringens side støtter det viktige arbeidet som gjøres for å redusere kostnadene og dermed legge grunnlaget for fortsatt lønnsom og høy aktivitet på norsk sokkel i tiden framover.

Statoils aktivitet på norsk sokkel har generert enorme verdier for oss alle. Den har vært ledet fra Stavanger siden opprettelsen av selskapet. At det geografiske tyngdepunktet både for norsk oljeaktivitet og for Statoil også i framtiden vil ligge i Stavanger, mener jeg er gitt, og det jobber selvfølgelig regjeringen med utgangspunkt i.

Statoils styringssystemer bygger på at alle vesentlige beslutninger fattes av konsernledelsen i selskapet eller innenfor det enkelte forretningsområdet som har fått mandat fra konsernledelsen til å gjøre det. Disse hovedkontorfunksjonene utøves gjennom konsernledelsens virksomhet, og det planlegges ikke å flytte noe av denne beslutningskompetansen til et eventuelt leveransesenter i utlandet, som primært skal jobbe med å levere merkantile støttefunksjoner til Statoils virksomhet i Norge og i andre deler av verden hvor Statoil er representert. Men det er altså sånn at av i overkant av 20 000 ansatte er en plass mellom 18 000 og 19 000 av Statoils ansatte ansatt i Norge. En betydelig del av dem som jobber på land, jobber i eller umiddelbart rundt Stavanger og i Rogaland.

Per Rune Henriksen (A) [12:16:25]: Det er også en betydelig del av dem som jobber i Statoil, og som jobber i de funksjonene det her er snakk om, som jobber i Hordaland – bare så statsråden er klar over det.

I begrunnelsen for eierskapet i Statoil, slik det ble formulert i St.prp. nr. 36 for 2000–2001, ved delprivatiseringen, heter det:

«Regjeringen legger til grunn at Statoil fortsatt skal være et norskbasert selskap. Hovedkontor med tilhørende hovedledelse, beslutningsmyndighet og strategifunksjoner skal være lokalisert i Norge.»

Statoils dominerende rolle i norsk oljeindustri gjør at selskapets beslutninger og veivalg får følger og betydning langt utover selskapets egne rammer. Det er nettopp derfor det er viktig at selskapet er norskbasert og har hovedkontor med tilhørende funksjoner i Norge. Når viktige funksjoner flyttes til lavkostland, mister norske leverandører kontakt med selskapet, og det ligger i kortene at den norske andelen av Statoils innkjøp blir svekket. Den positive gevinsten ved kostnadskutt blir nok oppveid av tapet av arbeidsplasser.

Hvilken vekt legger statsråden på dette faktumet når han har sin eierdialog med Statoil?

Statsråd Tord Lien [12:17:33]: Grunnlaget for alle disse – mer enn 20 000 – arbeidsplassene er at vi kan produsere olje og gass lønnsomt. I en situasjon hvor vi nå står overfor en oljemarkedssituasjon som er helt annerledes enn det vi hadde vent oss til fram til 2014, er grunnlaget for enhver lønnsom arbeidsplass at vi klarer å opprettholde lønnsomheten. Da må kostnadene ned.

Jeg har allerede sagt at hvis dette skulle bli besluttet i Statoil, planlegges det ikke å flytte beslutningskompetanse som naturlig tilligger hovedkontoret, til et slikt eventuelt leveransesenter.

Henriksen peker også på organisering av anskaffelser. Denne typen beslutninger om anskaffelser, som har betydning for ringvirkninger i Norge og for norsk leverandørindustri, vil fortsatt bli tatt av konsernledelsen, som fortsatt i all hovedsak vil bli sittende i Stavanger, men også i Oslo og London.

Per Rune Henriksen (A) [12:18:43]: Det er sikkert riktig at de store beslutningene blir tatt, men det er alle de små beslutningene, som handler om kontakten mellom leverandører og selskapet, som her er viktig. Og det nye selskapets rolle som innkjøper av og oppdragsgiver til norsk leverandørindustri var et sentralt tema i StatoilHydro-fusjonen i 2007. Det står følgende i St.prp. nr. 60 for 2006–2007:

«Det sammenslåtte selskapet vil få stor innflytelse på norskbasert leverandørindustri – særlig i driftsfasen. Det forventes at selskapet vil være seg bevisst det ansvar som følger av denne posisjonen.»

Lenger ute i proposisjonen heter det:

«Det vil være viktig å vurdere situasjonen for de små og mellomstore leverandørselskapene særlig nøye.»

Det er nettopp disse jeg vil være bekymret for når man outsourcer innkjøpsfunksjoner til lavkostland.

Komiteen har også understreket viktigheten av at myndigheter følger utviklingen i leverandørindustrien og forholdet mellom det sammenslåtte selskapet og leverandørindustrien i tiden som kommer.

Er ikke statsråden enig i at dette gir ham et godt grunnlag for en alvorsprat med Statoil om utflyttingen av disse arbeidsplassene og funksjonene?

Statsråd Tord Lien [12:19:56]: Jeg kan forsikre både foregående spørrer og representanten Henriksen om at Olje- og energidepartementet også under min ledelse har god og tett dialog med Statoil om en lang rekke spørsmål. Men også for leverandørindustrien er kontraktene man skal konkurrere om, avhengige av at leverandørindustri og operatørselskaper i fellesskap får kontroll på kostnadene for å gjøre det lønnsomt å utvinne energiressursene på norsk sokkel.

Representanten Henriksen prater som om beslutningen er fattet. Det er den ikke. Men en betydelig andel av disse stillingene, som i dag i stor grad allikevel er plassert utenfor Norge, og har vært det lenge, er rent merkantile stillinger som det nå blir vurdert å samle på ett sted i Europa.

Innkjøpsfunksjonen har også vært vurdert, men det er ikke tatt noen beslutninger rundt det.