Marianne Aasen (A) [11:54:24]: «Mange ungdommer opplever store avbrudd i sin utdanning på grunn av mononukleose, eller kyssesyken. Denne sykdommen rammer særlig tenåringer og unge voksne, og den kan vare lenge om man ikke tar det helt med ro. Sentrale deler av utdanningen skjer i denne alderen og lengre avbrudd kan ha store konsekvenser, inkludert frafall fra videregående skole.

Er statsråden trygg på at skolen og skolehelsetjenesten gjør nok for å forebygge langvarig fravær hos ungdom med denne diagnosen?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:54:58]: Før jeg sier litt mer generelt, har jeg lyst til å si at jeg vet at veldig mange videregående skoler, særlig i russetiden, har stor oppmerksomhet rettet mot kyssesyken. Det er veldig viktig bl.a. for å hindre at det sprer seg. Det er et viktig arbeid. Det er det også viktig å ta med elevene og ikke minst de av elevene som er ekstra ansvarlige for russetiden.

Elever som rammes av sykdom eller andre forhold som påvirker skolehverdagen, eller som medfører fravær fra skolen, selvfølgelig skal ivaretas. Skolene skal iverksette nødvendige tiltak for å ivareta den enkeltes behov for tilpasset opplæring. Når det ikke lar seg gjøre å ivareta elevenes opplæring på skolen, skal andre tiltak, som f.eks. hjemmeundervisning, vurderes og om nødvendig iverksettes.

Regjeringen tar flere grep for å ivareta elever som har ulike utfordringer som kan skyldes helse. Helse- og omsorgstjenester til barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen. Grunnlaget for en livslang god helse legges i barneårene. En helsestasjons- og skolehelsetjeneste av god kvalitet kan forebygge mye. Tjenesten når ut til mange og har høy legitimitet og oppslutning i befolkningen.

En av grunnene til at regjeringen har økt kommunens frie inntekter for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenestene, er nettopp dette. I 2014 ble inntektene økt med 180 mill. kr med den begrunnelsen. I 2015 ble det ytterligere styrket med 270 mill. kr med samme begrunnelse. I 2016 bevilger regjeringen ytterligere 200 mill. kr gjennom vekst i kommunenes frie inntekter, totalt 667 mill. kr som skal gå til å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, men som da er gjennom frie inntekter.

Gjennom budsjettforliket mellom samarbeidspartiene og regjeringspartiene ble det også vedtatt å styrke bemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten ytterligere med et øremerket tilskudd på 100 mill. kr. De øremerkede midlene innføres som en belønningsordning, og de vil kunne tildeles kommuner som kan dokumentere at veksten i rammen begrunnet i formålet skal brukes til å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helsestasjonsforskriften er klar på at helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha rutiner for samarbeid med fastlegene og andre kommunale tjenester osv. Det er også viktig at den bidrar til å fremme et godt psykososialt og fysisk læringsmiljø. Her er det også relevant å ta inn kompetansen til lærerne, bl.a. gjennom en ny lærerutdanning. Våre fremste voksne i skolen skal kunne identifisere behov hos elever og iverksette nødvendige tiltak.

Jeg vil også si i denne sammenheng at regjeringen har lansert noe som heter Program for bedre gjennomføring, hvor vi skal se på hvordan vi systematisk kan kartlegge hva som skal til for å få frafallet i videregående skole ned og finne de tiltakene som fungerer. Det er avgjørende med et tett samarbeid mellom de forskjellige etatene og mellom de forskjellige departementene.

Marianne Aasen (A) [11:58:05]: Takk for et godt svar, som i og for seg handler om både psykisk og fysisk helse hos barn i skolen. Det er greit nok, men det var egentlig ikke det jeg spurte om. Jeg spurte mer spesifikt om akkurat denne sykdommen. Jeg har stilt spørsmål til helseminister Bent Høie om det tidligere, og helsesiden gjør det som kan gjøres når det handler om en virussykdom. Det er ingenting som leger kan gjøre for å bøte på dette.

Det jeg vil fram til, er at jeg tror det vil handle mye om informasjon og kunnskap. For dem som har ungdommer i huset – når de går fra å være barn til ungdom – kommer dette temaet opp, og man får høre alle historiene. Det som er kjennetegnet, er at veldig få ungdommer vet mye om sykdommen, og at veldig få voksne vet mye om sykdommen. Det er jungeltelegrafen som rår, skolen stiller ikke opp i særlig stor grad. Man må bare finne ut av dette på egen hånd. Mitt spørsmål er: Kan man gjøre mer?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:59:03]: På generelt grunnlag er det alltid vanskelig å si at man ikke kan gjøre mer. Jeg tror representanten har veldig rett i at mer informasjon er nødvendig. Vi har ingen systematisk kartlegging av hvordan skolene jobber med dette, men vi ser bl.a. fra medierapporter at videregående skoler, særlig i områder som har hatt erfaring med kyssesykeutbrudd – som ofte kommer f.eks. i forbindelse med russetiden, altså når ungdom samles og smitten sprer seg lett – har vært flinke til å følge opp med god informasjon.

Jeg vil også understreke at selv om mitt svar er mer generelt, er jo skole- og helsestasjonstjenesten helt avgjørende for både å ha god informasjon, ha tid til å følge opp elevene og også kunne bruke tid på den enkelte skole, sånn at man har mulighet til å få ut informasjon om f.eks. kyssesyken. Men det er ikke sånn at vårt system er innrettet mot noen bestemte typer sykdommer, så jeg tror at å styrke de generelle virkemidlene er det viktigste.

Marianne Aasen (A) [12:00:11]: Når det gjelder spesiell informasjon rundt russetida, er det egentlig nytt for meg. Jeg trodde det var hjernehinnebetennelse som egentlig var det man var mest redd for. Det vet jeg at det er mye fokus på, og det er en dødelig sykdom. Jeg er veldig glad for at helsevesenet tar det på alvor, og at skolene også gjør det ved å tilby vaksinasjonsprogram.

Det som er med denne sykdommen, er at den ikke har – i hvert fall ekstremt sjelden – dødelig utfall, men den har veldig store konsekvenser. Det kan føre til at folk blir borte fra skole og utdanning i et halvt år, ett år, halvannet år, og det er ikke uvanlig. Det som ofte kjennetegner dem som blir syke, er at de har fullt trykk med et høyt aktivitetsnivå, gjerne innen idrett eller kultur, og så gjør det at de blir mye sykere enn de ellers ville blitt. Den kunnskapen går fra munn til munn mellom foreldre og ungdommer. Jeg har ikke hørt skolen ta opp dette i noen særlig grad, og har ikke klart å finne noe heller, annet enn hvis man googler det på pasientsider på nettet. Det er informasjonsbasen, og det er ikke godt nok.

Vil statsråden gjøre noe konkret for å komme denne sykdommen ytterligere i møte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:01:13]: Nå som representanten kanskje har sett at det nok er riktig at det gjelder hjernehinnebetennelse – at det var en liten blanding der – skal jeg i hvert fall som en konkret oppfølging av dette spørsmålet se enda tydeligere på hva som blir gjort, helt konkret, med kyssesyke, om det er et særskilt informasjonsbehov der, og om det er, som representanten beskriver, en sykdom som det er lite oppmerksomhet rundt. Så tror jeg nok likevel at svaret vil ligge i en styrking av de generelle virkemidlene, og at skolene og helsestasjonene er viktige der. Jeg skal ta en ekstra sjekk på om det er noe som er – jeg holdt på å si – lavthengende frukter når det gjelder informasjonsbehov og kunnskap rundt dette, og også sjekke med min kollega i Helsedepartementet hva de har av informasjon som er tilgjengelig, og hvorvidt de oppfatter at den blir spredt på en god måte i skolene.