Ketil Kjenseth (V) [11:52:16]: «Per 31. desember 2013 var det 1 275 dialysepasienter i Norge. Godt over halvparten av disse er kroniske dialysepasienter. De siste 10 årene har antall dialysepasienter økt med 43 prosent. Det er i dag ikke noe organisert ferietilbud for dialysepasienter, hverken i Norge eller utenlands.

Ser statsråden behov for et ferietilbud for dialysepasienter i Norge, og hvordan kan staten i så fall bidra til å realisere et slikt tilbud?»

Statsråd Bent Høie [11:52:50]: Dialysepasienter har mulighet til å få behandling ved flere sykehus i Norge innen ordningen fritt sykehusvalg. Norske pasienter har muligheten til å få helsehjelp innen EU/EØS-området under visse forutsetninger og vilkår. Dette følger bl.a. av forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i andre EØS-land.

Pasienten har rett til å få dekket utgifter til helsehjelp i andre EØS-land såfremt helsehjelpen tilsvarer den hjelpen pasienten ville fått i Norge. Pasienten må selv legge ut for helsehjelpen og søke om refusjon fra HELFO i etterkant. Refusjon kan innvilges med inntil det samme beløpet som tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige med i Norge, men aldri mer enn pasientens faktiske utgifter.

Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd, kan søke HELFO om et forhåndstilsagn. Dette innebærer at pasienten på forhånd kan få avklart om helsehjelpen er refusjonsberettiget, og hva som er det høyeste beløpet vedkommende vil kunne få refundert. Hensikten er å redusere den økonomiske risikoen for pasienter som ønsker å motta særlig kostnadskrevende behandlinger i andre EØS-land. Det er frivillig å søke om forhåndstilsagn, og det er ingen forutsetning for refusjon at pasienten har fått et forhåndstilsagn.

Videre har personer som er omfattet av trygdelovgivningen i ett EØS-land, rett til helsehjelptjenester som blir nødvendig under midlertidig opphold i et annet EØS-land, f.eks. i forbindelse med feriereiser. Det er ikke bare behandling av akutt sykdom som oppstår under oppholdet som er omfattet av ordningen. Ordningen dekker også løpende behandlinger som relaterer seg til en allerede konstatert kronisk sykdom, som f.eks. dialyse ved kronisk nyresvikt. Av praktiske grunner må pasienten og den utenlandske behandlingsinstitusjonen ha inngått en avtale om denne type behandlinger på forhånd. Utgifter til behandling skal dekkes av bostedslandets myndigheter, dvs. av HELFO. Pasienten må dokumentere retten til helsehjelptjenester overfor behandlingsinstitusjonen ved å framvise europeisk helsetrygdkort.

Det stemmer at det ikke er egne ferieordninger spesielt for norske dialysepasienter, men ordningen som jeg nå har beskrevet, sikrer en mulighet for å kombinere en planlagt reise med planlagt behandling også for pasienter som er avhengig av dialysebehandling i spesialisthelsetjenesten.

Ketil Kjenseth (V) [11:55:16]: Takk for svaret.

Dialyse er en livsnødvendig behandling for mennesker med total nyresvikt. Livet deres er helt avhengig av tilgang og nærhet til en dialysemaskin. For dem som går i dialyse annenhver dag, med en behandling som tar 3–4 timer, og i tillegg kanskje har en reisevei hver vei på én time, består livet tre til fire dager i uka av behandling. Det sier seg selv at det er krevende å kombinere dette både med arbeid, med familieliv og med et sosialt liv, og ikke minst med trening og fysisk fostring. Også det å begi seg ut på en reise for ulike formål er i en slik situasjon ganske utfordrende. En er helt avhengig av at det er kapasitet der hvor en da vil forflytte seg. Sommeren utgjør en særlig utfordring, for da skal jo helsevesenet avvikle ferie. Det presser kapasiteten.

Alle dialysepasienter skal få tilbud om fysisk behandling og treningsopplegg og få fortløpende informasjon om sosiale rettigheter og støtte- og hjelpeordninger. For mange pasienter virker det tilbudet noe fraværende. Har statsråden en oppfatning av det sosialfaglige arbeidet knyttet til dialysepasienter?

Statsråd Bent Høie [11:56:24]: Jeg er veldig enig i representantens beskrivelse av utfordringene for denne pasientgruppen. Det er klart at det å ha muligheten til å kunne reise på ferie, det å oppholde seg i litt lengre tid et annet sted enn hjemme, vil kanskje være ekstra viktig for denne pasientgruppen, som jo vanligvis er så låst til sitt hjemsted. Så jeg ser absolutt at det vil kunne ha en stor sosial betydning for disse pasientene om dette regelverket som jeg nå beskrev, var tydeligere når det gjaldt disse tjenestene, sånn at det kanskje ville vært enklere å planlegge denne type reiser og ferier uten å måtte kjenne regelverket i detalj selv.

Ketil Kjenseth (V) [11:57:20]: I Helsedirektoratets handlingsplan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom, som gjaldt fra 2011 til i år, anbefales en rekke tiltak for dialysepasienter.

Kreftpasientene er et eksempel på en pasientgruppe som bl.a. har Montebellosenteret for familiebaserte opphold. De har også Vardesenteret for mestring, fysisk aktivitet, ernæring og livskvalitet. Noe tilsvarende tilbud finnes ikke for kroniske dialysepasienter. All ære til bl.a. Kreftforeningen for å ha bidratt til å få opp sånne tilbud.

I Valdres i Oppland, hvor jeg kommer fra, har de et nybygd lokalmedisinsk senter. Der har de seks dialyseplasser med skift på mandag, onsdag og fredag. De kan doble kapasiteten ved å ta de andre dagene i bruk og dermed gi rom for gjestedialyse, som jo er finansiert og er en rettighet.

I Valdres ligger også Beitostølen Helsesportsenter og flere andre rehabiliteringsinstitusjoner. Det kan ligge særlig godt til rette her for et forsøk med et feriedialysetilbud. Ser statsråden muligheter for å bidra til et slikt forsøk? Her er det ikke snakk om noen store investeringer i infrastruktur.

Statsråd Bent Høie [11:58:35]: Jeg synes at dette er en veldig interessant problemstilling. Jeg har selv vært og besøkt Valdres Lokalmedisinske Senter. Det er et senter som viser hvordan helsetilbudet i Norge bør organiseres for framtiden. Jeg har også vært og sett deres tilbud innenfor dialyse, og samtidig vært flere ganger på Beitostølen Helsesportsenter og sett det fantastiske tilbudet som de har der.

Så jeg synes dette er en spennende tanke, som vi er åpne for å se på. Det er også flott hvis det blir tatt opp som et initiativ fra dem som er involvert og berørt lokalt, og eventuelt fra pasientenes egne foreninger. Men vi har en positiv holdning til å finne gode, praktiske løsninger på et samarbeid mellom den offentlige helsetjenesten og en privat ideell stiftelse som Beitostølen Helsesportsenter er.