Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Ketil Solvik-Olsen, Tine Sundtoft og Anders Anundsen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Hadia Tajik.

Hadia Tajik (A) [10:02:29]: Arbeidarpartiet vil ha ei politireform. No har justisministeren lagt fram sitt forslag for Stortinget, og me ser fram til å behandla det.

Reforma har nokre fornuftige element og andre element som nok bør løysast betre. Ein sånn mangel er at ein ikkje klårgjer korleis nasjonale kriser skal leiast og handterast. Fire år etter 22. juli, tre år etter Gjørv-kommisjonens rapport, er dette ein svært kritikkverdig mangel.

Arbeidarpartiet vil ta ansvar òg når me er i opposisjon. Me har difor eit konkret forslag til ei løysing av dette. Me vil ha ein nasjonal operasjonssentral som trer i kraft ved nasjonale kriser. Ein slik operasjonssentral bør liggja til eit politidistrikt som er van med å handtera små og store kriser, som Oslo politidistrikt. Deira oppgåve vil vera å støtta dei andre operasjonssentralane om det skjer ein katastrofe i t.d. Oslo, Bergen og Nord-Noreg samtidig, for då er det behov for god og tydeleg leiing og skikkeleg koordinering av ressursane. Gjørv-kommisjonen anbefalte dette tiltaket. Stoltenberg II-regjeringa la pengar på bordet for å utgreia dette tiltaket. Så forarbeidet for tiltaket er gjort.

Arbeidarpartiet meiner at politireforma er så viktig at ho bør forankrast tverrpolitisk. Det er òg grunnen til at me kjem med konkrete forslag for å gjera politireforma betre. Nasjonal operasjonssentral er eitt eksempel, og no som reforma endeleg er lagd fram for Stortinget, vil det òg i det arbeidet koma fleire eksempel som eg håper at regjeringspartia og Venstre vil vera med på å samarbeida om.

Men akkurat no vil eg gjerne veta: Vil justisministeren vera med på å gjera kriseleiinga ved nasjonale kriser betre ved å gå for ein nasjonal operasjonssentral som trer i kraft ved nasjonale kriser, som Arbeidarpartiet foreslår?

Statsråd Anders Anundsen [10:04:29]: La meg først få takke representanten Tajik for å være konstruktiv i sin tilnærming til arbeidet med politireformen, som nå ligger i Stortinget. Avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre gir et veldig godt grunnlag for gode forhandlinger og en så bred politisk forankring i Stortinget som mulig.

Når det gjelder forslaget om en nasjonal operasjonssentral, er det riktig som representanten sier, at det ble foreslått av Gjørv-kommisjonen, da riktignok under den premiss at vi har en politidistriktsstruktur som vi har i dag, altså med 27 veldig ulike politidistrikter. Ved store hendelser er det ingen tvil om at mange av disse politidistriktene ikke vil være i stand til å håndtere den type hendelser med det ressursnivået de har på operasjonssentralen i dag, og da var det Gjørv-kommisjonens forslag at en skulle opprette en nasjonal operasjonssentral som kunne tre inn dersom det skjedde store hendelser som politidistriktet selv ikke var i stand til å håndtere.

Nå legger denne politireformen opp til at vi skal redusere antall politidistrikter fra 27 til 12 politidistrikter, og det betyr at en får en helt annen robusthet i de ulike politidistriktenes håndteringsevne. Et av forslagene er at en skal ha en bemanning på seks personer på operasjonssentralene, i motsetning til i dag hvor det er en minstebemanning på to personer. I tillegg arbeider nå Politidirektoratet med et situasjonssenter som de skal ha bemannet 24/7, og som vil bli operativt når de flytter inn i nye lokaler. Sånn sett mener jeg at situasjonen var annerledes da Gjørv-kommisjonen kom med sin anbefaling, med gammel politidistriktsstruktur, enn det situasjonen vil være når vi nå får en ny struktur.

Jeg mener at vi da bør se på hvorvidt det er behov for å ha en nasjonal skalerbar operasjonssentral eller ikke. Politidirektoratet mener at det ikke er en prioritert oppgave nå.

Så mener jeg at det er viktig at vi politisk vurderer de mulighetene som foreligger, for å få mest mulig beredskap og sikkerhet ut av de pengene vi har til disposisjon.

Hadia Tajik (A) [10:06:38]: Eg takkar for svaret. Eg er litt usikker på kva dette svaret betyr, fordi justisministeren viser til at ein legg opp til endra distriktsstruktur, men det er klart at skjer det noko i Oslo, Bergen og Nord-Noreg samtidig, skjer det framleis i ulike distrikt. Nokre av distrikta han har lagt opp til, er òg relativt små – Møre og Romsdal, Agder og Aust-Finnmark. Det betyr at når han her brukar omgrepet «robusthet», vil nok det vera ganske varierande i dei politidistrikta han har foreslått.

Det andre er at han viser til situasjonssenteret i Politidirektoratet. Vel, Gjørv-kommisjonen var veldig tydeleg på at ein nasjonal operasjonssentral bør høyra inn under eit politidistrikt, nettopp fordi ein treng mengdetrening for å kunna handtera det. Det er dei som handterer krisa til kvardags, som òg er dei som er best skikka til å handtera det når katastrofen faktisk er der. Dei peikar òg på at Politidirektoratets rolle bør vera fagleg og administrativ, og justisministeren seier at ein bør vurdera om det framleis er behov for det. Eg er litt forundra over at ein ikkje har vurdert det allereie. Arbeidarpartiet meiner at det er behov for det framleis. Noreg er eit samansett og krevjande land. Ein treng nokon som kan støtta distrikta.

Statsråd Anders Anundsen [10:07:45]: Muligheten for å gi én operasjonssentral ansvaret for hendelser som går på tvers av flere politidistrikter, foreligger allerede i dag. Det er en mulighet som vil bli benyttet hvis det er hendelser som går på tvers av politidistrikter. Nå vil en med ny politidistriktsstruktur sannsynligvis komme opp i den typen situasjoner i mindre grad fremover enn det en har kunnet gjøre nå med veldig mye mindre politidistrikter. Grunnen til at jeg sier det på den måten, er rett og slett at med det utgangspunktet vi nå har, har vi et annet politi etter politireformen enn vi hadde da Gjørv-kommisjonen ga sin anbefaling. Da mener jeg at det er relevant å se hvordan dette fungerer i praksis, før en konkluderer med at den løsningen som var tilpasset en gammel politistruktur, er den løsningen som også skal være gjeldende for en ny politistruktur. Det er jeg ikke helt sikker på. Og når politiets oppfatning av dette selv er såpass klar som det den er, mener jeg at vi er nødt til å få mer erfaring fra hvordan en ny struktur bør fungere, før en på en måte legger opp til en nasjonal operasjonssentral, i tillegg til den vesentlige styrkingen av operasjonssentralene som vil skje i forbindelse med politireformen.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Jorodd Asphjell.

Jorodd Asphjell (A) [10:09:11]: Når jeg hører justisministeren, er det vanskelig å få klare svar på de spørsmålene som justiskomiteens leder stiller om operasjonssentral.

Når man nå skal endre antallet politidistrikter fra 27 til 12, og når vi ser – i hvert fall i den rapporten som ble lagt fram – at det blir veldig ulike distrikter, med ulik størrelse, og man peker også på ulikt innhold, blir spørsmålet om hvert enkelt politidistrikt vil ha muligheten til å håndtere det å ha en operasjonssentral.

Når Gjørv-kommisjonen for fire år siden så tydelig slo fast at det var behov for en nasjonal operasjonssentral, lurer jeg litt på hva det er som gjør at statsråden – ikke bare når det gjelder det med antallet politidistrikter – ikke velger å følge det rådet. Sitter han på kunnskap som er mye bedre enn den som kommisjonen selv hadde?

Statsråd Anders Anundsen [10:10:09]: Jeg mener at svaret på det er åpenbart, og at jeg har sagt det tidligere, nemlig at fremtidens politistruktur er en helt annen politistruktur og distriktsinndeling enn det Gjørv-kommisjonen hadde som utgangspunkt da de ga sin anbefaling. Det er mange deler av den anbefalingen som fortsatt vil ha gyldighet også i en ny politidistriktsstruktur, men en skal huske på at en hele tiden er avhengig av å sikre at en får mest mulig igjen for de pengene som brukes. Nå sikrer vi en betydelig økning av robustheten til operasjonssentralene rundt omkring i hele landet. Det betyr at en får en mye bedre håndteringsevne på store og små hendelser enn det en noen gang tidligere har hatt. Så er spørsmålet om en da i tillegg trenger en nasjonal overbygning for eventuelle hendelser av en nasjonal karakter, som gjør at det blir behov for det.

Samtidig har Gjørv-kommisjonen kommet med en rekke andre anbefalinger som også er viktige for at vi skal sikre beredskapen tilfredsstillende i Norge, f.eks. nødvendigheten av et nytt beredskapssenter. Vi er nødt til å bruke de midlene vi har, på en best mulig måte, og da mener jeg at vi nå, når vi gjennomfører denne politireformen, må sikre at vi klarer å levere de tjenestene som vi skal levere gjennom en ny politidistriktsstruktur.

Det kan være at det også er behov for en nasjonal overbygning, men det har vi ikke lagt inn i det som ligger i proposisjonen nå.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:11:33]: Jeg vil takke statsråden for gode svar, og jeg ser fram til det arbeidet som skal gjøres i Stortinget. Noe av poenget er nettopp at det kommer innspill som vi skal ta stilling til gjennom vårens arbeid.

Jeg synes Hadia Tajik har gode poeng når det gjelder hendelser som skjer i flere politidistrikt samtidig. Samtidig har justisministeren rett i at når det er en ny struktur, vil operasjonssentralene være mye mer robuste og kunne takle hendelser selvstendig på en helt annen måte.

Men da er mine spørsmål: Hva er gjort fra statsrådens side for å styrke koordineringa nasjonalt? Hvilke operasjonssentraler settes, hvilken stab settes, hvilke typer koordinering skjer når det er nasjonale hendelser av den karakter som skjer? Statsråden har jo tidligere, ved regjeringsskiftet, vært opptatt av at dette nettopp skulle styrkes.

Statsråd Anders Anundsen [10:12:23]: For det første har man i alle politidistriktene gjennomført stabskurs, en styrker sin egen evne til å håndtere store hendelser i eget politidistrikt. Det er klare retningslinjer for utnevning av et eget ansvarlig politidistrikt eller en egen operasjonssentral hvis det er hendelser på tvers av flere politidistrikt. I tillegg har Politidirektoratet nå tatt en helt annen rolle enn de har hatt tidligere. Det er de som nå er den koordinerende faktoren som skal bidra til at en har en ressursdisponering ved store hendelser som er så god som overhodet mulig. Vi hadde f.eks. under terrortrusselsituasjonen i sommer ganske gode erfaringer med et politidirektorat som tok koordineringsrollen når det gjelder å sikre at ressursene, ledelsen og håndteringen av en stor hendelse – som også det var, selv om det var en trusselsituasjon – blir på en best mulig måte. Det handler om å sette Politidirektoratet i stand til å være mer enn bare en administrativ overbygning, men også en koordinerende faktor og en ledelsesfaktor, om ikke inn i operasjonen, men i det overordnede bildet. Det er en rolle som Politidirektoratet videreutvikler, ikke minst nå, med dette situasjonssenteret 24/7.

Presidenten: Jenny Klinge – til oppfølgingsspørsmål.

Jenny Klinge (Sp) [10:13:43]: Nasjonal kriseleiing er ein ting, men den daglege leiinga av politidistrikta er også heilt avgjerande. Og når det gjeld organiseringa av politidistrikta, er det forslag til store endringar i den politireforma som regjeringa har lagt fram.

Eg har merka meg at Framstegspartiets parlamentariske leiar, Harald Tom Nesvik, som er frå Møre og Romsdal, har uttalt at det var hans største politiske siger at Møre og Romsdal skal bli eit eige politidistrikt i staden for å bli ein del av ei større eining. Han meiner altså at fylkesmodellen er den rette for sitt heimfylke. Dette er heilt i tråd med det Senterpartiet ønskjer, men vi ønskjer ein fylkesmodell som gjeld for heile landet.

Kvifor meiner justisministeren at fylkesmodellen ikkje er robust nok i resten av landet, mens han er robust nok akkurat i Møre og Romsdal, og eit par andre plassar?

Statsråd Anders Anundsen [10:14:37]: Hele formålet med denne politireformen er at vi skal sikre borgerne bedre tjenester fra politiet. Det betyr at vi skal ha et politi som er nærmere folk, samtidig som vi skal ha politidistrikter som er robuste nok til å håndtere store hendelser, både når det gjelder etterforskningssaker, og når det gjelder beredskapshåndtering. Da har vi laget noen kriterier som vi har hatt som utgangspunkt, i regjeringspartiene og i Venstre, for den modellen som en til slutt landet på. Og det er disse kriteriene som har vært hovedutgangspunktet for distriktsinndelingen – i tillegg til at man må ta en del andre typer hensyn, f.eks. i forhold til Schengen-yttergrense-ansvar og den typen relasjoner.

Hvis en ser på beregningene over hvor mye mer det koster å gå fra 12 politidistrikt til 18 politidistrikt, som jeg forstår er Senterpartiets utgangspunkt, vil man bruke enormt mye mer midler på administrative kostnader. Man vil bruke enormt mye midler som i utgangspunktet ikke kommer borgerne til gode, som blir spist opp i f.eks. administrasjon. Det får ganske store utslag. Derfor mener vi at vi nå har funnet en modell som er et godt grunnlag for den diskusjonen Stortinget skal ha.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) [10:15:58]: Gjørv-kommisjonen var jo en slags havarikommisjon for politiet etter terroranslaget 22. juli, men det trengs kanskje også en havarikommisjon for alle de alvorlige drapene som skjer i nære relasjoner. Det er saker der terroristen er kjent, der offeret er kjent, og der det ofte pågår i mange år. Et eksempel kan være saken til Anna Medvedeva i Drammen som i flere måneder ba politiet om hjelp og ikke fikk det. Vi kjenner mange slike saker, og jeg må si at jeg frykter at disse sakene nå skal komme bort i snakket om reformen, og at de ikke blir prioritert høyt nok. Hvordan vil justisministeren sikre at disse voldssakene blir prioritert høyere – og helst forhindret?

Statsråd Anders Anundsen [10:17:08]: Jeg vil takke representanten for et veldig godt spørsmål om et veldig alvorlig og viktig tema. Det er helt avgjørende hensyn også bak den politireformen som vi nå står foran, bl.a. å sikre at vold i nære relasjoner skal prioriteres høyere. Det er særskilt nevnt i avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre at kompetansen og måten en skal følge opp og forebygge den typen kriminalitet på, skal vesentlig styrkes. Det er også en av beveggrunnene, ikke bare det å være ute blant folk og ha et nærpoliti, men også å løse de vanskeligste og vondeste sakene som politiet håndterer, bl.a. vold i nære relasjoner. Og der er det to perspektiver som er viktig: det ene er å sikre det i politireformen når politireformen iverksettes, men det er også viktig at en gjennom prosessen med politireform ikke glipper på de vanskelige sakene, at en har det nødvendige trykket underveis i politireformen, slik at en ikke leverer dårligere på dette enn det en allerede gjør.

Og så er det et vesentlig forbedringspotensial. Riksadvokaten har satt opp dette i sitt disponeringsskriv som et prioritert område, og Politidirektoratet følger opp det med sine politimestere i hele landet for å sikre at det får det nødvendige fokus. Det er gjennom den styringslinja vi er nødt til å sikre at politiet håndterer disse sakene enda bedre enn det som gjøres i dag, for det er riktig som representanten sier; det er mange eksempler på at dette er for dårlig.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:18:41]: I 2008 ble åtte år gamle Christoffer fra Vestfold drept. Saken ble henlagt to ganger, og til slutt endte det likevel med en domfellelse. I 2011 ble åtte år gamle Monika drept i Hordaland. Saken ble henlagt som selvmord, og de fleste av oss kjenner historien, hvor en prisverdig varsling har ført til at dette nå etterforskes som drap.

Vi sa «aldri mer» etter Christoffer-saken. Likevel skjer det igjen. Vi skal gjøre det vi kan for at det aldri skal skje. Like fullt vet vi at tusenvis av barn utsettes for vold og kommer til å bli utsatt for vold, og noen kommer også til å bli drept.

Hjemmet, som skal være det som er det tryggeste for et barn, er blitt det farligste stedet. I 2006 var det 81 anmeldelser av vold mot barn. I fjor var det nesten 2 000 anmeldelser – en enorm økning som en dessverre må si er positiv, fordi det er mørketall som kommer fram. Anmeldelsene kommer i stedet for at det blir tiet vekk, eller at det ikke skjer noe. Men undersøkelser viser at 5 pst. av barna blir utsatt for alvorlig vold under oppveksten.

Budsjettforliket vi hadde mellom Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene, var en positiv opptrapping for å styrke arbeidet for å bekjempe vold. Men nå må vi forsikre oss om at de store ordene vi har som politikere, får bli handling. I 1998 samlet Stortinget seg om en forpliktende opptrappingsplan for psykiatrien for å styrke det tverrfaglige arbeidet, og det samme mener Kristelig Folkeparti nå at vi bør gjøre for å bekjempe volden mot barn. Derfor har vi et forslag om å styrke forebygging, avdekking, etterforskning og oppfølging av barna.

Mener statsråden at det er nødvendig med en opptrappingsplan av den typen, for å forplikte Stortinget til øremerking over lang tid for å styrke arbeidet for å bekjempe vold mot barn?

Statsråd Anders Anundsen [10:20:56]: Jeg vil takke representanten Ropstad for å ta opp et spørsmål som er av ekstremt stor betydning, og som på mange måter er en skamplett for samfunnet. Dette er den verste formen for kriminalitet som eksisterer, og dessverre er jeg enig med representanten Ropstad i at den økningen vi har i antall anmeldelser, er et positivt tegn, fordi en klarer å mobilisere flere til å anmelde.

Dette er et problem som regjeringen tar på det dypeste alvor. Som representanten sikkert er kjent med, har regjeringen nylig lagt frem en egen tiltaksplan mot vold i nære relasjoner, «En god barndom varer livet ut», hvor det er 43 konkrete tiltak på tvers av alle de ulike departementene, som samlet sett skal bidra til å øke muligheten til å avdekke. Ikke minst vil helsevesenet da være av helt avgjørende betydning – helsepleiertjenesten på skolene er av avgjørende betydning, tannhelsetjenesten spiller en viktig rolle, barnevernet spiller en viktig rolle. Disse tiltakene går inn på hvert enkelt område for å se på hvordan en bedre kan ruste seg i kampen mot vold mot barn. I tillegg er det en rekke tiltak knyttet til politiets og påtalemyndighetens arbeid.

Så må jeg erkjenne at jeg på tross av det har sympati for ideen om at en kan forplikte bredere enn det en gjør i en tiltaksplan. Tiltaksplanen er et kjempebra virkemiddel for å forplikte de ulike departementenes engasjement inn i denne alvorlige problemstillingen, men det engasjementet er da befestet i regjeringen og i etatene ute for gjennomføring. Jeg mener det er et godt verktøy og et godt virkemiddel, men det kan godt være at en kan kombinere det med en slags handlingsplan eller en opptrappingsplan i et bredere perspektiv, som også inneholder en del andre elementer enn denne tiltaksplanen.

Men dette er altså et svært høyt prioritert område for regjeringen allerede.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:22:55]: Jeg vil takke for et veldig godt og offensivt svar. Jeg kan jo bare varsle at dette er et tema som Kristelig Folkeparti kommer til å prioritere, og – som justisministeren har merket i to budsjettforhandlinger allerede – som vi ønsker å prioritere. Jeg er glad for at han heller ikke lukker døra for en opptrappingsplan, for hovedpoenget er jo at en får forpliktet øremerkede penger over lang tid sånn at det nivået som alle er enige om at vi egentlig bør være på, får vi forpliktelser på at vi faktisk når.

Ett av tiltakene som vi også foreslår som en del av opptrappingsplanen, er å gjøre noe med dødsstedsundersøkelse, for når barn dør, er det ikke automatisk sånn at politiet kan gå inn og etterforske saken. Som privatperson kan en nekte. Torleiv Rognum, som er professor ved Rettsmedisinsk institutt, anslår at ca. fem barn under fire år hvert år blir drept eller dør som følge av foreldrenes handlinger. En undersøkelse fra California viser at av 118 barn som falt fra tre meter, så døde kun ett barn, og av 100 tilfeller av fall fra én meter, eller bordhøyde, så døde syv barn. Det er noe med at en tror det ikke før en faktisk ser det.

Vil statsråden se på endring av dødsstedsundersøkelse?

Statsråd Anders Anundsen [10:24:11]: Jeg deler den bekymringen representanten Ropstad gir uttrykk for. Det er mye tallmateriale som er svært, svært urovekkende, og som jeg nevnte i mitt forrige svar, er jeg også enig i at her er det antageligvis store mørketall.

Så er spørsmålet knyttet til dødsstedsundersøkelse litt mer komplisert enn at en bare trenger gode politiske intensjoner og god politisk vilje. Her er det begrensninger for når politiet kan bruke tvangsmidler, for det er det det i tilfelle vil være hvis det ikke er en frivillig dødsstedsundersøkelse, som det i dag er mulighet for, men foreldrene kan altså motsette seg det. Men da er det skranker i både menneskerettighetene og Grunnloven som må gjennomgås på en svært grundig måte før en kan konkludere med at det faktisk er praktisk mulig å gjennomføre. I dag kan en gjøre det hvis det er skjellig grunn til mistanke, men en obligatorisk ordning hvor en går inn i hjem hvor det ikke er grunnlag for å mistenke at det er skjedd noe kriminelt, vil møte på en del skranker som kan være kompliserte å løse. Vi har hatt noen vurderinger av det, og vi må gjerne vurdere de sidene på nytt, men jeg tror nok det er betydelig mer komplisert enn gode politiske intensjoner.

Presidenten: Det åpnes for fire oppfølgingsspørsmål – først Marie Ljones Brekke.

Marie Ljones Brekke (KrF) [10:25:35]: Statens Barnehus er et tilbud til barn og unge som er blitt utsatt for vold. I løpet av de to første månedene av 2015 har 200 dommeravhør blitt gjennomført i Oslo, noe som er en økning på 36 pst. Barnehuset i Ålesund har gjennomført 50 dommeravhør, noe som er en økning på 100 pst. sammenlignet med samme periode i fjor. Den økte pågangen gjør også at ressursene må økes. Barnehuset foretar ikke bare avhør, de følger også opp de overgrepsutsatte.

Hvordan tenker statsråden å ivareta barnehusene i revidert nasjonalbudsjett og i framtidige nasjonalbudsjett?

Statsråd Anders Anundsen [10:26:25]: På våren 2014 var gjennomsnittlig ventetid for barneavhør ved Statens Barnehus på 54 dager. Da satte vi i gang en stor dugnad rundt omkring i politidistriktene for å sikre at ventetiden skulle gå ned. Jeg mener det er dramatisk at små barn må vente i så lang tid for å komme til avhør. Ved årsskiftet var ventetiden redusert til om lag 32 dager, så det har vært en stor endring, av stor betydning. Det er nok også årsaken til at statistikken de første månedene viser at det nå gjennomføres et betydelig høyere antall avhør av barn på Statens Barnehus, nettopp fordi en nå jobber for å bygge ned denne saksbehandlingstiden videre. Nå har de samlet ressurser for å få dette til, og vi må følge det nøye opp slik at politidistriktene har de nødvendige ressursene til å prioritere arbeidet ved Statens Barnehus.

Så vil selvfølgelig ikke jeg kunne si noe om forslaget i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Lene Vågslid – til oppfølgingsspørsmål.

Lene Vågslid (A) [10:27:44]: Kristeleg Folkeparti sine forslag i Stortinget for å kjempe mot vald mot barn er veldig gode, og eg håpar dei får brei tilslutning i Stortinget.

Når det gjeld å kjempe mot vald mot barn, er det feltet dessverre brulagt med for mange gode intensjonar, fine ord og lite handling frå justisministeren si side. Eg registrerer òg at UNICEF og Redd Barna har etterspurt engasjement og handling på dette feltet. Arbeidarpartiet tok initiativ i Stortinget i fjor til å gjere bruken av barnehus obligatorisk, og det er med uro eg les regjeringa sitt forslag til politireform, der det står:

«Spørsmål om bruk av barnehus skal være obligatorisk.»

Dette er ikkje eit spørsmål – dette har Stortinget vedteke.

Vidare kan ein lese:

«Avhørene skal finne sted innenfor den lovfestede frist.»

Det skulle berre mangle, men spørsmålet mitt er: Betyr dette omkamp på spørsmålet om bruken av barnehus skal vere obligatorisk, og har statsråden tenkt å forlengje den lovfesta fristen for avhøyr av barn?

Statsråd Anders Anundsen [10:28:46]: Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen som representanten gjentar for i hvert fall andre gang, kanskje tredje gang, fra denne talerstolen, om at det skal være et manglende engasjement fra denne statsrådens side på dette området. Dette er noe av det som engasjerer meg mest, uavhengig av hva Arbeiderpartiets representant måtte oppfatte om dette.

Når det gjelder spørsmålet om å gjøre bruken av barnehus obligatorisk og forlengede frister eller ikke – eller kortere frister, for den sakens skyld – har regjeringen varslet i Stortinget at vi skal komme med en lovproposisjon, som skal gå gjennom ny avhørsmodell for barn. Der er formålet at vi skal sikre barns rettssikkerhet bedre enn i dag. Vi skal sikre det den forrige regjeringen ikke klarte, nemlig overholdelse av avhørsfristene, sånn at barn ikke må vente så lenge for å komme til avhør som de måtte under den forrige regjeringen. Derfor har det vært viktig for oss å gjøre dette på en skikkelig og grundig måte, bl.a. på basis av Sæverud-utvalgets forslag, som fikk en del kritikk i høringsrunden. Men vi ligger i rute, og Stortinget vil få disse spørsmålene til behandling svært snart.

Presidenten: Janne Sjelmo Nordås – til oppfølgingsspørsmål.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [10:29:58]: Jeg takker Kristelig Folkeparti for å ta opp et veldig viktig tema, et svært alvorlig tema.

I fjor presenterte barneombudet fem tiltak som hun mente krevde rask handling. Det var at politiet måtte prioritere barnevernssaker, at det bør etableres volds- og overgrepsmottak for barn, god etterforskning av sakene, handlekraftig barnevern og foreldreveiledning. Dette er helt sentrale tiltak. Så har tidligere spørrere vært innom både det med barnehus og oppfølging av kapasitet på disse, og det er utrolig viktig selvfølgelig.

Men mine spørsmål blir da i forhold til god etterforskning av sakene: Opplever justisministeren at de har god nok etterforskning av sånne typer saker? Det er komplekse saker. Vi har sett i en del av de sakene som er avdekket, at det helt tydelig har vært mangler. Hvordan opplever justisministeren at etterforskningen er nå ute i politidistriktene knyttet til sånne typer vanskelige spørsmål?

Statsråd Anders Anundsen [10:30:57]: Jeg vil takke representanten for et godt spørsmål. Det er ingen tvil om at dette er kompliserte og vanskelige saker å etterforske, men det har nå den siste tiden vært sterkt fokus både fra riksadvokaten og fra politidirektøren på hvordan en skal forbedre kvaliteten også på denne typen etterforskning.

Vi er jo i en situasjon rent generelt hvor flere rapporter nå har vist at det er vesentlige forbedringspotensialer i politiets etterforskning også av denne typen saker. Det er gjennomført og igangsatt arbeid med en rekke tiltak for helt generelt å styrke etterforskningen også i denne typen saker. Blant annet er det nå foreslått, og vedtatt fra Stortingets side etter forslag fra regjeringen, ca. 50 nye politijuriststillinger som skal bidra til å sikre en bedre faglig ledelse av etterforskningen. Statsadvokaten har fått tolv nye statsadvokatembeter i 2015-budsjettet nettopp for å styrke den faglige oppfølgingen av etterforskningsarbeidet. Så det gjøres mye arbeid, men jeg har ingen problemer med å erkjenne at det fortsatt er et vesentlig forbedringspotensial på en del av disse områdene.

Presidenten: Ketil Kjenseth – til oppfølgingsspørsmål.

Ketil Kjenseth (V) [10:32:09]: Takk for et viktig spørsmål fra Kristelig Folkeparti. Men jeg vil henlede oppmerksomheten på avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre om en ny politireform, særlig punktene 9.6 og 10, hvor det står spesifikt om ivaretakelse av barn, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, avhør av barn er også omtalt, menneskehandel og også barnehus.

Et annet viktig punkt som står i den avtalen, er om lederfokus og organisering av robuste fagmiljøer. Som flere av de tidligere talerne har vært inne på, handler det om kvalitet og kapasitet, men det er også et betydelig lederansvar å prioritere etterforskning når barn er involvert. Så spørsmålet går på hvordan statsråden vil følge opp lederfokuset, også utdanning av ledere i politiet som retter seg mot å ha kunnskap om å skaffe kapasiteten når det handler om etterforskning rettet mot barn.

Statsråd Anders Anundsen [10:33:10]: I avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre er også det punktet adressert gjennom at vi skal tenke helt annerledes på bl.a. lederrekruttering, respekt for annen type lederutdanning enn den lederutdanningen som kommer av politiet, og et mye bredere faglig perspektiv også på ledersiden enn det det har vært tidligere.

Et annet punkt i denne avtalen som også vil kunne spille inn her, vil være at det er eksplisitt nevnt at en skal kunne rekruttere annen type kompetanse enn politifaglig kompetanse også inn i etterforskningen når det gjelder f.eks. vold mot barn. Vi har den erfaringen med økoteamene, hvor de rekrutterer inn f.eks. revisorer som skal bidra med etterforskningen, og man kan tenke seg akkurat den samme typen rekruttering inn i spesielle og robuste etterforskningsmiljøer som har en annen type bakgrunn enn bare den politifaglige, men som vil være viktig for den samlede etterforskningen.

Så er det viktig at det helt fra topp og nedover i alle ledd er fokus på hvilke oppgaver som er viktige for politiet, at en klarer å prioritere, og det er helt avgjørende nå i organiseringen av et nytt politi at en også på dette området har fokus på lederskap for å sikre at dette ikke fortsatt vil være en kriminalitetstype hvor mørketallene er altfor høye.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) [10:34:32]: Jeg er glad for at justisministeren erkjenner at det er behov for å gjøre langt mer på området for å ta barn på alvor og verne dem.

Barneombudet har kommet med seks anbefalinger til oss, og flere av dem er viktige. Flere har vært inne på dette med ledelse og prioritering av dette arbeidet, altså at statusen for å jobbe med vold mot barn og andre voldssaker må heves.

Det andre er at barnehusene er utrolig viktige – SV var med på å ta initiativet til dem da det ble startet. Men tall fra barnehuset i Oslo viser at av 700 barn som ble avhørt ved barnehusene, var det bare 100 som fikk medisinsk undersøkelse, som de har krav på. Og det er veldig viktig, hvis vi skal kunne avsløre ulike typer overgrep og omsorgssvikt overfor barn.

Hvordan vil ministeren sikre at barna får de medisinske undersøkelsene de har krav på?

Statsråd Anders Anundsen [10:35:39]: Dette er rent faktisk ikke mitt konstitusjonelle ansvar, det er helseministerens, men vi samarbeider veldig nært om det. Jeg hadde møte med helseministeren for bare noen dager siden, hvor vi diskuterte bl.a. dette spørsmålet. For det som er utfordringen, og som også vil være en utfordring fremover, er at en må ha nok tilgang på personell med den fagkompetansen som det er behov for, for å sikre de medisinske undersøkelsene.

Så er det forskjell på dem som er utsatt for noe som trenger medisinsk undersøkelse, og dem som er vitner, som ikke selv trenger medisinsk oppfølging eller undersøkelse på barnehuset. Hvordan det fordeler seg i de tallene som representanten tar opp, vet jeg ikke. Men helseministeren har opplyst meg om at han har gitt et oppdrag til Helsedirektoratet som skal sikre at den nødvendige kompetansen skal være på plass, for å sikre at de som trenger medisinsk oppfølging og undersøkelser på Statens Barnehus, skal få det, både nå og i fremtiden.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål. Jeg tror nok statsråden kan bli stående.

Jenny Klinge (Sp) [10:36:54]: Det er til justisministeren igjen, ja, så han treng ikkje å gå så langt!

Sommaren 2013 vedtok Stortinget at politiet og Politiets sikkerheitsteneste fekk utvida fullmakter til å bruke falske basestasjonar til å overvake eller stoppe mobiltrafikk i Noreg. Frå Stortinget si side var det ein føresetnad at politiet og PST skulle varsle tilsynsmyndigheitene kvar gong dei sette opp basestasjonar, bl.a. for å forhindre at mobilovervaking får uheldige konsekvensar.

Politiet vart gjeve høve til å bruke omstridde verkemiddel, fordi ein hadde tillit til at dette kom til å bli handtert på ein god måte. Eg registrerer likevel at sjefen for PST har uttalt til media at varslingsplikta er i strid med føresegnene om teieplikt, og at dei ikkje ser nokon grunn til å varsle om verkemiddelbruken. Slike utsegner kan ein forstå som at PST ser bort frå Stortinget sine intensjonar.

Dette er ei svært alvorleg sak. Overvaking av menneske er eit av dei mest inngripande tiltaka som ein kan setje i verk, og på mange område er det nødvendig med godkjenning frå domstolen. Når vi no får kjennskap til at PST nærast skaper sitt eige rom på sida av lova, er det òg krevjande å vere lovgjevar.

I Aftenposten 10. mars i år kunne vi sjå at justisministeren vart stilt følgjande spørsmål:

«Deler du PSTs forståelse av at de ikke har trengt å varsle?»

Statsråden gav følgjande svar:

«Det må du nesten ta med PST.»

Svaret manglar meining. Eg gjev derfor justisministeren høve til å svare Stortinget her og no, og leggje meining i svaret: Deler statsråden synet til PST om at dei ikkje treng å varsle om denne forma for verkemiddelbruk?

Statsråd Anders Anundsen [10:38:47]: Bakgrunnen for min uttalelse var at spørsmålet var noe sånt som om PST hadde mulighet til å unnlate varsling, og at det var hjemmel for det, og jeg svarte at det må du nesten utfordre PST på, som sier at de har det.

Dette er et komplisert juridisk spørsmål. Det er langt mer komplisert enn det en kan få inntrykk av i media. Det er ikke bare PST som har ment at en sånn varsling vil være i strid med straffeprosesslovens strenge bestemmelser om taushetsplikt når en bruker den typen skjulte metoder, også Riksadvokaten har ment det samme. Derfor har PST overfor departementet tatt et initiativ for å få avklart hvorvidt de skal følge opp varslingsplikten i ekomloven, eller om de skal forholde seg til taushetsbestemmelsene i straffeprosessloven og politiloven.

Etter at vi fikk den henvendelsen, har vi gjennomført en grundig vurdering fra Lovavdelingens side, som mener at det er juridisk forsvarlig å hevde at taushetsplikten går foran ekomloven, men at de mener at ekomloven i slike tilfeller vil gå foran taushetsbestemmelsene. Det er det som vil være grunnlaget for det svaret som vi nå vil gi PST, nemlig at de må finne varslingsrutiner som tilfredsstiller de kravene ekomloven setter.

I tillegg mener jeg det er grunnlag for å bidra til en lovopprydding, for her er det altså klar motstrid mellom det som står i straffeprosessloven og politiloven, og det som står i ekomloven. Men som sagt legger vi til grunn, etter vurderingen fra Lovavdelingen, at ekomloven vil gå foran straffeprosessloven og politiloven i denne sammenhengen.

Jenny Klinge (Sp) [10:40:30]: Eg takkar for svaret.

Det er ingen tvil om at dette er komplisert, og det har vi vel alle forståing for. Samtidig er det utruleg viktig at vi passar på at PST ikkje utviklar ein praksis som er i strid med det som er Stortingets intensjon, og at vi passar på at vi har måtar å sikre dette på – at det ikkje utviklar seg måtar innanfor PST å handtere slike saker på som ikkje er i tråd med personvernet, rett og slett, for det handlar om det. Så eg har lyst til å høyre litt meir frå statsråden om korleis han konkret vil sikre at dette ikkje skjer i framtida.

Statsråd Anders Anundsen [10:41:12]: Jeg føler et visst behov for å si at når PST bruker disse metodene, er det etter domstolskontroll. Det er i tillegg et eget kontrollutvalg for bruken av kommunikasjonskontroll. Så den er definitivt under kontroll, hadde jeg nær sagt, den virksomheten som PST har på dette området.

Så er det også slik at det er Stortinget som har vedtatt straffeprosessloven og politiloven, i tillegg til å ha vedtatt ekomloven, og det er derfor dette blir en komplisert affære. Dette blir fulgt opp fra min side. Departementet avklarer vårt syn på hvilken lov som går foran.

Så vet jeg at PST er i dialog med NKOM for å finne varslingsrutiner som skal ivareta NKOMs behov for varsling etter ekomloven. Så dette er allerede under oppfølging.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp) [10:42:10]: Statsråden synes å gi inntrykk av at det er en form for slingringsmonn i ekomloven, men det kan jeg ikke se at det er. Justisdepartementet bekreftet da loven ble behandlet, at det ikke stred mot taushetsplikten å ha en varslingsplikt, og varslingsplikten, slik den er formulert i § 6-2, er ubetinget – den gjelder i alle tilfeller og med ugrunnet opphold. Allikevel virker det som om PST mener at de kan forholde seg til lovteksten slik som de har ønsket lovteksten, men lovteksten ble ikke slik som PST ønsket. Det er klart at da må også PST forholde seg til den lovteksten som er, og varsle hver gang til kommunikasjonsmyndigheten, slik som det står i loven.

Jeg vil be justisministeren klargjøre at han mener at PST også er forpliktet til å følge alle lover og regler Stortinget vedtar, sjøl om de sjøl i høringsuttalelsen har ment noe annet.

Statsråd Anders Anundsen [10:43:08]: Det er en presisering det ikke er behov for: Selvfølgelig skal PST følge alle de lover som Stortinget vedtar, i likhet med alle oss andre. Men jeg tror nok det er viktig å få med seg det jeg sa i mitt forrige svar, nemlig at det er klar motstrid mellom flere lover som Stortinget har vedtatt, og det er klart at også Riksadvokaten har ment at straffeprosesslovens taushetsbestemmelser vil gå foran ekomlovens bestemmelser. Så er Justis- og beredskapsdepartementet ikke enig i det, og det vil vi formidle til PST på en svært tydelig måte.

Presidenten: Jorodd Asphjell – til oppfølgingsspørsmål.

Jorodd Asphjell (A) [10:43:53]: Senterpartiet tar opp et viktig spørsmål her.

I sak etter sak ser vi at justisministeren istedenfor å utøve ledelse skyver ansvaret nedover. Jeg vet ikke om dette også har noe med at det mangler ganske mye når det gjelder politireformen, på dette med kultur og ledelse. Vi ser det i saker som f.eks. lengeværende asylbarn, hvor han pekte nedover på UDI, vi ser det ved politireformen, hvor han peker på POD og på politidistriktene, og vi ser det på etterforskning, hvor han peker nedover på Riksadvokaten og POD. Dette er bare noen få eksempler.

Mitt spørsmål skal ikke være så komplisert og vanskelig; det skal være enkelt, så statsråden kan svare på det. Er det statsråden som leder politietaten i Norge?

Statsråd Anders Anundsen [10:44:45]: Dette synes jeg var et usedvanlig merkelig spørsmål.

Vi har altså tilsatt en politidirektør, som leder norsk politi. Statsråden er ikke politidirektør, like lite som statsråden skulle være riksadvokat eller direktør for UDI. Jeg tror det er nødvendig å ha en grunnleggende forståelse for hvordan statsforvaltningen fungerer, før man anklager en statsråd for ikke å ta ledelse og grep.

Hvis en går litt igjennom hva som er realiteten i de sakene representanten nå ramset opp, tror jeg nok ikke det er mangel på ledelse fra statsrådens side som er utfordringen. Dette er en meget tydelig, klar og forventningsfull statsråd, som ikke bare har det overordnede ansvaret for det politietaten gjør, men også for en rekke andre etater. Og jeg tror nok det er viktig at en statsråd skal erkjenne hvilket ansvar statsråden har, og hvilket ansvar som faktisk ligger på direktoratene. Hvis en ikke klarer det, bør man være varsom med måten man håndterer politikk på. Jeg mener spørreren nå viste en klart manglende forståelse av hvordan statsforvaltningen fungerer.

Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:46:05]: Jeg tror nok mange av oss kjenner systemet, og jeg tror også at statsråden vet at de vedtakene som fattes i Stortinget, også gjelder for byråkratiet under.

Jeg har lyst å stille et litt mer prinsipielt spørsmål rundt det som vi nå har fått avslørt. Aftenposten avslørte at det var plassert en rekke basestasjoner rundt i dette området. Det betyr at de overvåker Stortinget, og det betyr at de overvåker Akersgaten. Dette er grunnleggende demokratiske institusjoner, og det er grunnleggende institusjoner når det gjelder åpenhet, men også kildevern knyttet til journalistene våre, som skal gjøre jobben sin med å overvåke det norske demokratiet.

Jeg lurer på om statsråden har noen prinsipielle vurderinger om hvorvidt norsk overvåking skal plassere ting så nært viktige institusjoner at vi kan møte noen av de problemstillingene som vi møtte da Lund-kommisjonen var på plass.

Statsråd Anders Anundsen [10:47:11]: Jeg vil først bare si at de avsløringene som Aftenposten presenterte, er under etterforskning. Den etterforskningen formoder jeg vil foregå en stund til, men den vil snart være avsluttet, før man på en måte legger til grunn hva som da har vært tilfellet.

Så er jeg litt usikker på det å plassere overvåkingsutstyr. Det prinsipielle utgangspunktet er at vi skal sikre våre demokratiske institusjoner mot overvåking. Det er et åpenbart myndighetsansvar å sikre at Stortinget ikke blir utsatt for overvåking. Dette er også noe som PST har berørt i sine trusselvurderinger – vi er utsatt for etterretningsvirksomhet, både fra andre land og fra andre interessenter, som kan være interessert i å få vite hva norske beslutningstakere snakker om på telefon eller kommuniserer digitalt. Derfor har også PST vært opptatt av at de skal informere tydelig om dette.

Det er helt avgjørende at samfunnets overvåking er innenfor de rammene vi skal ha rettssikkerhet rundt. Det å ha et overvåkingssystem som flyter ut, mener jeg er uakseptabelt. (Presidenten klubber.) Stortinget må ha helt klare premisser for den overvåkingen som myndighetene skal gjøre. Det følges opp i dag i forbindelse med domstolskontroll og demokratisk kontroll – så godt det lar seg gjøre.

Jeg beklager at jeg gikk litt utover taletiden.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Abid Q. Raja (V) [10:48:41]: Jeg tenkte jeg skulle gi justisministeren en hvilepause.

Transportsektoren står for om lag 26 pst. av klimagassutslippene i Norge. Hele 60 pst. av dette er fra persontransporten. Personbilene står for to tredjedeler av klimagassutslippene for reiser innenlands. Det betyr at det er svært viktig og effektfullt å legge til rette for null- og lavutslippskjøretøy samt å gjøre det enklere å reise med kollektivtrafikk, sykkel og gange.

Når BMW nå forsøker å overbevise myndighetene i Thailand om at elbilen er løsningen på luftproblemene i Bangkok og andre storbyer, trekkes den norske elbilpolitikken fram som eksempel til etterfølgelse. Det er en villet politikk som har gitt resultater, en politikk som ble startet under Venstres samferdselsminister Torild Skogsholm, og som et samlet storting har sluttet seg til og forsterket. Hver tredje elbil som selges i Europa, selges i Norge. Nesten 20 pst. av alle nye biler som er solgt i Norge så langt i 2015, er elbiler.

Samferdselsministeren har tidligere ved en rekke anledninger uttalt at det er uaktuelt å endre den positive politikken overfor elbilismen før tidligst stortingsvalget i 2017. Å redusere utslippene fra kjøretøyene er ikke nok, det må også kjøres mindre. Det kan vi få til med smart byplanlegging, et godt kollektivtilbud og bedre tilrettelegging for sykkel og gange. Bymiljøavtaler mellom staten og de største byene skal sikre dette. Likevel er – meg bekjent – ingen bymiljøavtaler inngått så langt. Det er altså ikke kommet på plass noen forpliktende avtaler mellom stat, fylkeskommune og kommune med felles plan for tiltak for å skape framtidens byer.

Mitt spørsmål til samferdselsministeren er todelt:

• Står statsråden ved sine tidligere løfter om at fordelene for elbiler videreføres til 2017?

• Hvilken framdrift ser statsråden for seg at det må være på bymiljøpakkene for å få den ønskede effekten på klimaet og bymiljøet for å nå de klimaforpliktelsene et samlet storting er enig om?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [10:50:49]: Arbeidet med å forbedre bymiljøet er svært viktig, og der har de fire partiene som nå utgjør flertallet, samarbeidet veldig godt både om budsjettet og om mange andre tiltak. I klimapolitikken har en fremmet en felles sak som gjør at det nå er stor enighet om hvor veien skal gå, og hvilke virkemidler en skal bruke. Det er veldig bra.

Så er det mange tiltak som er viktig for i sum å gjøre byene bedre å bo i. Det handler om bedre arealplanlegging, det handler om mer kollektivtilbud. Det som er viktig, er at det skal være attraktivt for folk å velge kollektivt, og at de skal velge det selv, ikke en tilnærming der man skal piske folk ut av bilen uten at de har et alternativ å gå til, men tvert imot gjøre det så attraktivt å velge kollektive reisemidler – buss, trikk, tog og T-bane – at folk selv ønsker det.

Da er det mange grep som det nye flertallet har gjort. Vi sier at vi skal ha 50–50-bevilgning til store kollektivinfrastrukturinvesteringer i de fire største byene, altså at staten tar 50 pst. av kostnaden. Det var noe som forrige regjering ikke var villig til, men som dagens regjering og dagens flertall har vedtatt. Det satses betydelig mer på tog. I desember ble rutene omlagt, noe som gjør at bare på Oslo S er det nå 100 flere tog om dagen enn hva det var før desember 2014. Punktligheten for jernbanen var på 95 pst. de siste ukene i februar. Alt dette gjør at kollektivtransport framstår som mer attraktivt. I tillegg gjøres det mye for gange og sykling.

Når det gjelder bilsiden, er det viktig at bilistene får et godt alternativ, sånn at en ser at dagen henger sammen når en reiser kollektivt. For dem som må kjøre bil, er det selvsagt en fordel om vi klarer å få dem til å velge lavutslipps- eller nullutslippsbiler, slik elbiler og hybridbiler er. Der har dagens avgiftssystem en fordel. Det er viktig når vi nå forhandler om hva som skal skje etter at klimaforlikets krav om 50 000 nullutslippsbiler er innfridd, at det også der legges til rette for ytterligere salg av nullutslipps- og lavutslippsbiler.

Abid Q. Raja (V) [10:52:54]: Jeg vil takke for svaret, og jeg vil understreke at Venstre har en klar forventning om at det snarest mulig og i tråd med målet om å forsterke klimaforliket blir signert bymiljøavtaler som forplikter kommuner, fylkeskommuner og ikke minst staten til å gjøre de investeringene som er nødvendige.

Så hører jeg at statsråden er positiv til fordel for den fortsatt villede politikken på elbilsiden, men kommer ikke helt i mål. Jeg regner med at det er en bred enighet i dette huset om fordelene knyttet til å kjøre og eie elbil, at det skal fortsette til minst 2017, og det er, så vidt jeg vet, bare en del av Fremskrittspartiets politikere som har skapt tvil rundt dette. Det er også bred enighet i folket om at dette må fortsette. Meningsmålinger som ble offentliggjort i går, viser at tre av fire spurte ønsker at en skal beholde elbilfordelene, og NAF, som er en organisasjon som Fremskrittspartiet ofte trykker til sitt bryst, har også vært krystallklare på dette. Nå har samferdselsministeren mulighet til å legge denne debatten død en gang for alle ved å fastslå at elbilfordelene skal videreføres til minst 2017. Vil statsråden benytte anledningen til å slå fast at den villede politikken vil fortsette fram til valget?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [10:53:57]: Jeg skulle gjerne hatt mer enn 1 og 2 minutter til å snakke om dette, for dette er svært viktig. La meg fortsette der jeg slapp: Bymiljøavtalene, som en tok opp i første spørsmål, er også svært viktige. Der er det igangsatt dialog og forhandlinger med byene, en tar dem fortløpende. Da er det viktig å understreke at en har i dag belønningsordninger som løper, og bymiljøavtalene skal erstatte dette, så det er ikke slik at det ikke er virkemidler i bruk. Det handler om å få gode, nye og bredere avtaler på plass, og det er det bymiljøavtalene skal være. Der har også regjeringen sagt at vi vil ha utviklingsavtaler, i den forstand at vi skal være med og forplikte arealutviklingen i byene når vi investerer i kollektivtrafikk, slik at flere bor og jobber nær kollektivknutepunkt. Det er viktig for at en skal velge kollektive reisemiddel.

Når det gjelder elbilpolitikken, er klimaforliket veldig tydelig. De fordelene som er nå, skal vare til det er 50 000 biler på veiene. Det begynner vi å nærme oss veldig kraftig. Det vil være feil av meg nå å forskuttere hva de forhandlingene som skjer mellom partiene på Stortinget, skal ende opp i. Det er faktisk Stortinget som vedtar dette, og ikke en enkelt statsråd.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ola Elvestuen.

Ola Elvestuen (V) [10:55:16]: Mitt tilleggsspørsmål går til klima- og miljøministeren.

Som representanten Abid Q. Raja var inne på, er 26 pst. av utslippene i Norge fra transportsektoren, og det er mange virkemidler som man må gjennomføre på flere områder for at vi skal nå målsettingene som vi i fellesskap har satt oss, at vi skal redusere klimagassutslippene med 40 pst. fram mot 2030. En stor del av dette vil måtte tas i transportsektoren – siden mye ligger i det som er en del av kvotesystemet i EU – gjerne over 50 pst. Klima- og miljøministeren har det overordnede ansvaret for klimapolitikken, og da blir mitt spørsmål: Hvordan vil klimaministeren sørge for at virkemiddelbruken som vi skal ha på alle områder, står i forhold til den målsettingen vi har satt oss om 40 pst. reduksjon fram mot 2030?

Statsråd Tine Sundtoft [10:56:30]: Nå synes jeg jo at samferdselsministeren hadde en god gjennomgang av de virkemidlene vi har. For det første gjelder det å planlegge byene og tettstedene på en slik måte at vi fjerner behovet for transport. Det gjør vi nå gjennom bymiljøavtalene og i tillegg utviklingsavtaler, hvor vi forhandler med byene om hvordan de bedriver sin areal- og transportplanlegging. Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å fjerne behovet for transport. Når det da er behov for transport, er det viktig at vi har en god kollektivtrafikk. Der har denne regjeringen, også sterkt støttet av samarbeidspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, bidratt til en betydelig satsing. Og så har vi nå en felles gjennomgang av bilavgiftene for å bevare prinsippet om at det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Jeg mener at denne regjeringen nå har tatt i bruk mange virkemidler, og det må vi også gjøre, for transport står for et av de store utslippene.

Presidenten: Åsmund Aukrust – til oppfølgingsspørsmål.

Åsmund Aukrust (A) [10:57:41]: Mitt spørsmål går til samferdselsministeren.

Norsk elbilpolitikk har, som Abid Q. Raja sa, vært en ubetinget suksess. Hele grunnen til at vi har de diskusjonene vi har hatt nå, er at politikken fungerer så godt. Det vi har ønsket, er det som har blitt resultatet, at mange flere velger å kjøpe seg miljøvennlige biler. Det er egentlig helt utrolig at lille Norge har klart å bli et av verdens største markeder, som brukes som eksempel over hele verden på hvordan det er mulig å endre bilpolitikken.

Selv om vi nå har fått på plass et stort marked, er det fortsatt en forsvinnende liten andel som kjører elbil, og vi trenger fortsatt aktiv politikk for å elektrifisere større deler av bilparken vår. Alle skjønner at fordelene ikke kan vare ut i evigheten, men fortsatt er det iallfall behov for en aktiv politikk for å få flere til å velge mer miljøvennlige biler. Jeg oppfattet at Abid Q. Raja ønsket å utfordre ministeren på å oppklare hva som er ministerens syn, og i stedet fikk han egentlig en redegjørelse om hva Stortinget allerede har vedtatt. Det er vi klar over. Det vi lurer på, er: Hva mener ministeren selv? Vil ministeren selv legge til rette for en politikk som gjør at folk er sikret forutsigbarhet fram til 2017?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [10:58:55]: Jeg tror alle vet at Fremskrittspartiet – velgere og politikere – er veldig glad i lave og ikke-eksisterende bilavgifter, ingen bør være i tvil om det. Samtidig er det altså ikke slik at Stortinget har vedtatt alt det som nå skjer. Dette er fordi vi har fått et nytt flertall i Stortinget, som har vedtatt noe annet enn det som lå i Nasjonal transportplan fra den forrige regjeringen. Den satsingen som vi nå får på bymiljøavtaler med at staten tar 50 pst. av investeringskostnadene, er noe som skjer fordi en har et nytt flertall. Det er altså noe som ikke Arbeiderpartiet kjempet fram, men som dagens regjering har fått fram. Den kraftige økningen i vedlikehold av både vei og jernbane, som gjør at bussen kommer lettere fram, og at jernbanen kan være i rute, som vi nå ser resultatet av, er fordi en har et nytt flertall, som gjør mye mer enn det som lå i Nasjonal transportplan. Og det var altså det nye flertallet som gjorde at hybridbiler kom bedre ut avgiftsmessig, og dermed får bedre markedsforhold enn det som har ligget til grunn foreløpig. Så jeg er veldig stolt over det vi har gjort. Så skal vi også sørge for at det er attraktivt å velge elbil framover, men det er Stortinget som vedtar nøyaktig hvordan.

Presidenten: Hans Fredrik Grøvan – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:00:09]: Flere har allerede vært inne på at de rammevilkårene som Norge har satt for utviklingen av elbilmarkedet, har vært en suksess, og vi holder på å nå målet om 50 000 biler i disse dager. Men en forutsetning for at elbilpolitikken skal bli en suksess framover, er videre utbygging av ladestasjoner. Derfor har dette også blitt prioritert i budsjettforliket for 2015. For at elbil fortsatt skal være attraktivt, er det viktig med god tilgang til ladestrøm. Derfor ble også bevilgningen til Enova på dette området styrket i årets budsjett. Kan statsråden love at en fra regjeringens side også i tiden framover vil satse offensivt på utbygging av nye ladestasjoner, som kan bidra til en mer tilgjengelig og helt nødvendig infrastruktur for elbilistene?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:01:03]: Det har under dagens flertall blitt en ekstra satsing på ladestasjoner. Det er viktig. Samtidig er det viktig at vi får markedet til selv å utvikle dette, sånn at man får kommersielle krefter og ikke går til staten hver gang man skal ha en ekstra ladestasjon. Derfor har vi allerede hatt mye kontakt med Elbilforeningen, med de ulike bilprodusentene, med ulike andre aktører, som KIWI, som har inngått avtale med en av de store bilprodusentene for å tilby lademuligheter utenfor sine matvarebutikker. Det er når vi får den delen til å fungere, at man virkelig får en bred utvidelse av ladeordningen for biler. I tillegg vet vi at det skjer en veldig utvikling på batteriteknologi. Tesla har varslet at de i disse dager har en ny pressekonferanse for å komme med enda større nyheter som tar vekk rekkeviddeangsten som elbilister har. Det er kombinasjonen av de statlige virkemidlene og markedet og produsentene av elbiler som er grunnlaget for suksess på dette området. Vi skal være med og bidra til dette så godt det lar seg gjøre.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ingunn Gjerstad (SV) [11:02:43]: Mitt spørsmål går til statsråd Sundtoft.

I Noreg døyr om lag 1 500 menneske kvart år av forureina luft. I Oslo stig dødstala på dagar med høg forureining. For ein månad sidan åtvara Oslo kommune mot å ta med små barn ut i enkelte område i byen. Groruddalen, der eg bur, er ille råka. I Bergen er situasjonen òg ille. Foreldra går med klump i magen fordi barna ikkje stoppar å hosta i den giftige vinterlufta.

Vi veit at biltrafikken er hovudårsaka til problemet. No viser nye tal frå Statens vegvesen at vegtrafikken auka både i Oslo og Akershus i 2014, trass i målsetjingane om nullvekst.

Seinast i går stemte Høgre og Framstegspartiet mot ei rekkje forslag i Stortinget for å betra luftkvaliteten. Ein stemte mot forslag om nye verkemiddel for å avgrensa bilbruken på riksvegane når luftforureininga er høg. Ein stemte mot miljødifferensierte bompengar for å redusera luftforureininga, mot auka avgifter på fossil fyring, mot tiltak for å etablera fleire kollektivfelt i akutte situasjonar – og mange fleire forslag.

Mitt spørsmål er: Kva er klima- og miljøministeren sin plan for å betra situasjonen, all den tid regjeringspartia stemmer mot forslag etter forslag for å betra luftkvaliteten? Og når kan dei som slit med astma og sjukdom, venta betring?

Statsråd Tine Sundtoft [11:04:32]: Takk for at det blir stilt et viktig spørsmål. Som representanten sa, hadde vi en god runde på dette i Stortinget i går.

Heldigvis har luftkvaliteten de siste ti årene bedret seg betraktelig, men likevel har flere norske byer utfordringer med svevestøv og NO₂. Regjeringen vil derfor gi kommunene flere virkemidler – det er kommunene som er ansvarlige for den lokale luften. Samferdselsdepartementet vil igangsette et lovarbeid, slik at det etableres lavutslippssoner i kommuner som ønsker det. Det arbeides videre med å tilrettelegge for miljødifferensiering gjennom AutoPASS-systemet. Der vil også Samferdselsdepartementet utrede kostnader og mulige løsninger sammen med andre berørte departementer. Regjeringen har også sagt at vi vurderer mulighetene for gratis kollektivtrafikk på dager med høy luftforurensning. Det er et ønske om å innføre dieselforbud på riks- og fylkesveier i Oslo nå. Det har vi sagt at vi ikke ønsker, men vi arbeider med å se på et differensiert forbud, slik at det primært rettes mot personbiler utenfor næringsvirksomhet. Vi har sagt at vi kommer tilbake til Stortinget med flere virkemidler.

Dette er en utfordring som man har vært klar over i mange år. Nå har denne regjeringen et godt samarbeid med kommuner på det. Jeg har merket meg at kommunene ønsker flere virkemidler – flere av dem utreder vi – men kommunene har også en del virkemidler som de allerede nå kan ta i bruk for å få bedre luftkvalitet.

Ingunn Gjerstad (SV) [11:06:27]: Takk for svaret.

I går kunne ministeren fortelja at gjeldande grenseverdiar for luftforureining først kan nås innan ein tiårsperiode. Dette kjem få dagar etter at vi blei kjende med ein ny spansk forskingsstudie gjort ved 39 skular i Barcelona. Denne viser samanheng mellom luftkvalitet og kognitiv utvikling hos barn. Ein fryktar at luftforureininga skadar menneskehjernen og set ned læringsevna.

Fryktar statsråden at luftforureining i våre storbyar råkar læringsevna til ungane våre, eller er regjeringas politikk tilstrekkeleg til at foreldre kan kjenna seg trygge på at situasjonen i Oslo ikkje er som i Barcelona?

Statsråd Tine Sundtoft [11:07:10]: Den utfordringen vi har i Norge med luftkvalitet, deler vi med veldig mange andre byer i Europa. Norge er et av 17 land som er stevnet inn for ESA for at en ikke opprettholder luftkvalitetsdirektivet. Den debatten vi nå har rundt luftkvalitet, synes jeg også illustrerer at når vi snakker om klimasamfunnet, er det også et bedre samfunn. Vi må endre politikken, slik at vi får ned forurensningen fra bilene, både på grunn av utfordringen med luft og på grunn av klima. Det viktigste vi gjør, er å planlegge byene på en sånn måte at vi reduserer transportbehovet. Så må vi legge til rette for at vi kan gå mer, sykle mer, og mer kollektivtrafikk. Og så må vi gjennom bilpolitikken medvirke til at de bilene som kjører, forurenser minst mulig.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Karin Andersen.

Karin Andersen (SV) [11:08:25]: Hvis 1 500 hadde dødd i trafikken, hadde ingen akseptert det, men det er faktisk trafikken disse menneskene dør av. I Oslo må biltrafikken reduseres med 20 pst. for å sikre at luften ikke er livsfarlig. Byrådskandidat i Oslo for Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, hadde et utspill om at E18-utbyggingen måtte reduseres og reforhandles fordi utbyggingen øker utslippene – altså gjør det verre. Byrådsleder Røsland fra Høyre svarte at det var også byrådets mening – litt overraskende, men bra. Da er spørsmålet til regjeringen om man innser at man faktisk må slutte med de tiltakene som øker utslippene. Vil regjeringen legge forskningens råd om 20 pst. reduksjon i biltrafikk til grunn? Og: Er regjeringen enig med det Høyre-styrte byrådet i Oslo om at E18-utbyggingen må reforhandles og reduseres?

Statsråd Tine Sundtoft [11:09:27]: Jeg er opptatt av at den infrastrukturen som bygges, møter framtidens utfordringer med omstillingen til lavutslippssamfunnet og redusert støy og utslipp av lokal luftforurensning. Her har Stortinget stilt helt klare krav om at persontransportveksten i storbyområdene skal tas med kollektivtrafikk, gange og sykkel. Det betyr også at hvis dette prosjektet gir vekst i biltrafikken, må det igangsettes andre tiltak for å bremse biltrafikken, slik at det i sum ikke blir vekst i Oslo-området. Det har selv Statens vegvesen sagt, at det må tas i bruk sterke virkemidler for å bremse veksten i biltrafikken. Noe av det som bygges vest for Oslo, er et høystandard kollektivfelt og gjennomgående sykkelvei. Så vi må planlegge storbyene på en sånn måte at vi kan ta trafikkveksten gjennom gange, sykkel og kollektivtrafikk.

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) [11:10:42]: Det er utvilsomt et viktig spørsmål som er stilt om luftkvalitet, spesielt knyttet opp mot de store byene. Jeg er jo enig med statsråden og hennes betraktninger om at planlegging og areal og byplanutvikling er viktig, men det tar tross alt litt tid, og mens vi venter på at arealplanleggingen skal bli bedre, og at en skal få gang- og sykkelvei og få utbygd kollektivtrafikken på en bedre måte, så må en altså gjøre andre tiltak.

Og en del av debatten i Stortinget i går var jo nettopp det: Hvilke virkemidler ønsker vi skal – skal vi si – få lov til å spille på lag med bedre luftkvalitet? Og da stiller jeg følgende spørsmål til statsråden: I går var det altså slik at stortingsflertallet, mot regjeringspartienes vilje, stemte for noen forslag som gjør at kommunene nå får flere virkemidler. Mener statsråden det var galt at Stortinget foretok det vedtaket?

Statsråd Tine Sundtoft [11:11:44]: Det Stortinget vedtok i går, var å be regjeringen utrede flere virkemidler. Nå ga jeg i debatten i går en redegjørelse om hva vi allerede har begynt å jobbe med. Vi har begynt med et lovarbeid for å etablere lavutslippssoner, vi arbeider for å tilrettelegge for miljødifferensiering gjennom AutoPASS-systemet, vi ser på muligheten for dieselforbud – men vi ønsker en differensiering, slik at dette også er mulig å gjennomføre i praksis.

Det jeg synes er bra, er at det er et stort engasjement i Stortinget for å gjøre hva vi kan for å få bedre luft i storbyene. Det er ingen ny problemstilling, denne problemstillingen har vart i mange år, men nå gjør vi et godt arbeid sammen med kommunene på det. Kommunene ber om flere virkemidler. Vi har gitt dem noen virkemidler, og nå utreder vi enda flere, og det må til for å få bukt med denne utfordringen.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) [11:12:57]: Stortinget vedtok ikke bare at regjeringen skal utrede nye virkemidler; Stortinget vedtok at kommunene skal ha mulighet til å gjennomføre tiltak for redusert bilbruk i de store byene i perioder om vinteren når det er dårlig luft, og dette kan gjelde en lang rekke tiltak – det kan også gjelde dieselbiler, som da Høyre og Fremskrittspartiet er imot. Jeg tror det er nødvendig at statsråden her fra talerstolen bekrefter det vedtaket Stortinget faktisk har gjort, og at det vil bli fulgt opp, sjøl om Høyre og Fremskrittspartiet muligens er litt uenig i det.

Det er klart at bilbruken i Oslo over tid må reduseres. Antagelig må en ha en full overgang til nullutslippskjøretøy i Oslo i årene framover, og det betinger også etter Senterpartiets mening at en fortsetter å satse på elbiler og på nullutslippskjøretøy på den måten vi har gjort de siste årene. På hvilken måte vil statsråden arbeide for at ikke elbilfordelene blir ødelagt, og at elbilmarkedet dermed kan klappe sammen?

Statsråd Tine Sundtoft [11:14:06]: Nå er det jo godt kjent nasjonalt, men nå også godt kjent internasjonalt, hvilken suksess den norske elbilpolitikken er. Jeg åpnet selv et seminar i Brussel for 14 dager siden og fortalte da om hvordan denne politikken har virket i Norge. Da vi la fram våre mål for 2030, så sa vi at transport er et av de områdene der vi virkelig må redusere utslippene. Så – punkt én – vi må redusere biltrafikken, og – punkt to – de bilene som må være på veien, må slippe ut minst mulig. Det er nettopp derfor vi nå har en gjennomgang av kjøretøyavgiftene, med prinsippet om at det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Her har Stortinget og regjeringen gått foran med en politikk som virker, og vi er nødt til å fortsette med det hvis vi skal klare å nå målene om å redusere utslipp innenfor transport.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Terje Aasland (A) [11:15:22]: Klima- og miljøministeren kan bare bli stående.

Vi har som kjent en rekke ganger i Stortinget stilt spørsmål om klimapolitikken. Hver gang har statsråden svart at hun mener at regjeringen fører en ambisiøs klimapolitikk, at klimaforliket ligger fast, og at hun mener at regjeringen har styrket klimaforliket. Statsrådens meninger er slik sett velkjent for Stortinget.

Jeg tror derimot at Stortinget har en viss forventning om når en stiller viktige spørsmål i tilknytning til klima, at en får bredere analyse fra statsråden: Hva skal Norges rolle være? Hva skal vi som land forplikte oss til? Og hvilke tiltak må komme for at vi skal nå de målene som Stortinget diskuterer og eventuelt setter? Jeg tror alle er enige om at dette krever handling og politisk gjennomføringskraft og – ikke minst – tydelighet.

Vi har registrert at dette er krevende selv i diskusjoner mellom sentrale Høyre-politikere. Da regjeringen fremmet stortingsmeldingen om indikative mål for 2030, sa statsråd Helgesen på den ene siden at Norge kan nå målene med tiltak i Polen. På den andre siden sa stortingsrepresentant Astrup at dette er en feil forståelse av EUs klimapolitikk. Det kunne vært interessant å få vite hvem som har rett etter statsrådens oppfatning. Og hvilken tilnærming vil statsråden selv velge når Norge skal nå sine mål om utslippsreduksjoner fram mot 2030?

Statsråd Tine Sundtoft [11:16:59]: Det har vært mange klimadebatter i Stortinget – det er et stort engasjement, og det er veldig bra.

Nå har regjeringen foreslått hvor vi skal legge våre ambisjoner fram mot 2030. Vi har sagt at vi ønsker at Norge skal ligge på det samme nivået som EU. Det betyr å kutte 40 pst. fram til 2030 med utgangspunkt i 1990. Så skal det fordeles mellom kvotepliktig sektor, der vi allerede er godt integrert i EUs kvotesystem – det er ca. halvparten av utslippene – og den andre halvparten, som er i ikke-kvotepliktig sektor, hvor vi nå skal forhandle med EU om hvor det norske nivået kommer til å ligge. Det er ganske tydelig – vi vet at EU har sagt 30 pst. i ikke-kvotepliktig sektor. EU har nå en prosess med å fordele dette mellom sine 28 land. Når en skal ta hensyn til BNP og justere for kostnadseffektivitet, er nok jeg ganske klar på at vi kommer til å være nærmere 40 pst. enn 0 pst.

Så har regjeringen også i stortingsmeldingen skissert fem områder hvor vi kan bidra til nasjonale kutt, men også hva vi gjennom norsk teknologiutvikling kan bidra til av internasjonale kutt. Det er nettopp det som er så avgjørende i klimapolitikken, at vi får til en god blanding av hva vi skal gjøre nasjonalt. Vi har ikke gått inn i et samarbeid med EU for å unndra norske kutt, men vi kan samarbeide for å redusere kuttene, fordi klimautfordringene er globale.

Terje Aasland (A) [11:19:00]: Jeg deler statsrådens oppfatning av at når forhandlingene er gjennomført med EU, vil nok Norges forpliktelser ligge kanskje nærmere 40 pst. enn i hvert fall 0 pst. Det kan vi være enige om. Det betyr at forutsigbarhet og tydelighet og ikke minst rask handling egentlig er veldig viktig. For jeg tror vi kan erkjenne alle sammen at det er lett å sette mål, langt mer komplisert å konkretisere gode tiltak som bygger opp under og faktisk virker i henhold til de målsettingene som er satt. Derfor kommer vi allerede nå, når vi behandler klimamålmeldingen, til å utfordre og peke på noen veldig tydelige tiltak som konkretiserer veien mot målene. Det kunne vært interessant å høre om kanskje regjeringspartiene vil støtte det, men jeg skal ikke utfordre på det siden saken er til behandling. Men kan statsråden nå antyde hvordan regjeringen har tenkt å nå de eventuelle forpliktelsene som kommer på Norge i ikke-kvotepliktig sektor, og som vil virke direkte nasjonalt? Hvilke konkrete tiltak ser statsråden nå for seg at hun vil anbefale for Stortinget?

Statsråd Tine Sundtoft [11:20:12]: Vi har skissert fem områder som vi skal arbeide videre med. Det første er noe av det Stortinget allerede nå har diskutert, reduserte utslipp innen transportsektoren. Det er kanskje der vi må gjøre mest nasjonalt, både ved å planlegge for å begrense transportbehov og gjennom å overføre trafikk fra biltrafikk til kollektivtrafikk. Vi må satse mer på kollektivtransport og jernbane, og vi må forlenge den politikken vi har, slik at når en først skal kjøre bil, kjører bil som reduserer utslipp mest mulig.

Så har vi også innenfor industrien flere områder. Og bygg er noe som vi også må gjøre mer på i Norge. Transport og bygg er der vi må gjøre mer i Norge, og det andre er hva vi kan gjøre i Norge som også bidrar til kutt internasjonalt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åsmund Aukrust.

Åsmund Aukrust (A) [11:21:30]: Det blir en spennende debatt vi skal ha i Stortinget neste tirsdag, hvor vi skal fastsette våre egne mål. Men mye viktigere enn det er diskusjonen vi skal ha i løpet av det neste året om hvordan vi skal nå disse målene, for målene i seg selv får oss jo ingen vei.

Jeg tror den største feilen vi gjør når vi diskuterer målene, er å tenke at dette er veldig lenge til, at 2030 og 2050 er noe som er langt der framme. For det samfunnet vi skal leve i i 2030 og 2050, bygges i dag: De husene vi skal bo i, de jobbene vi skal ha, og måten vi reiser på – det grunnlaget legges i dag. Derfor handler egentlig meldingen om 2030 og 2050 om 2015, 2016 og 2017. En av de tingene vi i alle fall vet, er at skal vi være et nullutslippssamfunn i 2050, kan vi ikke gi tillatelse til store nye punktutslipp som kommer til å stå der da. Det tillater ikke våre egne utslippsbudsjetter. Mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig i det, og om hun i så fall er villig til å ta konsekvensen og si nei til nye store punktutslipp i Norge.

Statsråd Tine Sundtoft [11:22:31]: Jeg er helt enig med representanten i at de valg vi foretar nå, får konsekvenser for muligheten til å nå lavutslippssamfunnet i 2050. Vi har diskutert mang en gang nødvendig omstilling av hele samfunnet – hvordan vi planlegger samfunnet vårt, hvordan vi planlegger for mindre transport, hvordan vi skal gjennom en omstilling med mindre oljeavhengighet, hvordan vi må omstille norsk industri til å ta vare på sin lavutslippsteknologi og rene produksjonsteknologi. Det er derfor vi har styrket klima- og energifondet og gitt Enova flere virkemidler, slik at Hydro Karmøy nå kommer til å iverksette planene om verdens mest energivennlige aluminiumsproduksjon. Det betyr strengt tatt at vi kan få høyere utslipp i Norge gjennom det. Men det er derfor det er viktig hvordan vi nå samarbeider med EU, slik at utslippene innenfor bobla begrenses.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål, fra representanten Rasmus Hansson.

Statsråd Tine Sundtoft [11:23:47]: Da kan jeg vel bare bli stående!

Presidenten: Jeg tror nok statsråden kan bli stående, ja.

Rasmus Hansson (MDG) [11:23:50]: Statsråden gjettet riktig. Spørsmålet er til statsråd Sundtoft.

Naturreservat er den strengeste formen for naturvern i Norge, og naturreservatene omfatter derfor de aller viktigste naturverdiene våre som er gitt den aller strengeste beskyttelsen mot inngrep. Likevel ga miljøvernminister Solhjell dispensasjon til bygging av en ny kraftlinje gjennom Sørdalen naturreservat, i strid med de traséanbefalingene som opprinnelig var kommet fra energiforvaltningen og miljøforvaltningen. Tidligere denne måneden slo Borgarting lagmannsrett fast at denne dispensasjonen var et klart brudd på naturmangfoldloven, men i mellomtida hadde vår nåværende klima- og miljøminister, Sundtoft, beordret endring av verneforskriftene for dette reservatet, slik at forskriften nå tillater den helt absurde kombinasjonen bærplukking, fiske osv. og bygging og drift av en ny kraftlinje. Statsråden har altså aktivt sørget for å få gjennomført i praksis nøyaktig det inngrepet som lagmannsretten nå har slått fast er et brudd på naturmangfoldloven.

Har ikke statsråden nå en veldig flau smak i munnen overfor hvordan hun skjøtter sitt ansvar, både for å bevare noe av det viktigste vi har i norsk natur, og for å forvalte naturmangfoldloven?

Statsråd Tine Sundtoft [11:25:08]: Beslutningen om trasévalget i Sørdalen ble fattet av den forrige regjeringen, og dagens regjering har lagt det til grunn. En reversering av den forrige regjeringens vedtak og en påfølgende ny runde om trasévalget ville ha forsinket prosessen og ført til at kraftforsyningen til Nordvestlandet og Midt-Norge ble ytterligere forsinket. Det er viktig at vi verner et representativt utvalg av norsk natur, men i enkelte situasjoner må vernet vike for andre tungtveiende interesser. Den anstrengte kraftsituasjonen i Midt-Norge er velkjent, og jeg tror alle, eller iallfall langt de fleste, er enig i at denne bør avhjelpes så raskt som mulig. Det var de vurderingene som ble gjort ved at denne regjeringen fulgte opp det den forrige regjeringen hadde fattet et vedtak om.

Rasmus Hansson (MDG) [11:26:15]: Jeg minner altså om at det var anbefalt en annen trasé for denne kraftledningen fra bl.a. energiforvaltningen selv, som ikke gikk gjennom dette naturreservatet. Så har vi altså den situasjonen at vi var klar over at det pågikk en rettssak hvor man risikerte, med stor sannsynlighet, at dispensasjonsvedtaket ble kjent lovstridig. Spørsmålet er da: Hvorfor ventet ikke statsråden til hun fikk rettens avklaring på om denne situasjonen var lovstridig, før hun gjennomførte en forskriftsendring som altså tvang gjennom det vedtaket som vi nå vet var lovstridig?

Statsråd Tine Sundtoft [11:27:01]: Miljøverndepartementet la i vedtaket i 2013 til grunn at en dispensasjon fra verneforskriften var nødvendig for å sørge for en rask sikring av kraftforsyningen til Midt-Norge. Jeg kan nå bare registrere at lagmannsretten har vurdert risikoen for en forsinkelse for kraftledningen annerledes enn hva departementet gjorde i sitt vedtak. Her har vi fulgt opp det den forrige regjeringen fattet et vedtak om, og vi har vært bekymret for å forsinke den viktige kraftforsyningen til Nordvestlandet og Midt-Norge.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.