Tove Karoline Knutsen (A) [11:45:41]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Finnmarkssykehuset HF er blitt fakturert for svært høye beløp fra en privat behandler – Psykia AS – som HELFO har inngått avtale med i forbindelse med fristbrudd for psykisk syke pasienter. Finnmarkssykehuset har ikke fristbrudd for disse pasientene i dag. Likevel kan ikke pasienter i Finnmark føres tilbake til behandling i fylkets eget sykehus. HELFO er viktig for å bistå pasienter som opplever fristbrudd, men dette eksemplet tyder på svakheter ved regelverk og praksis.

Hva vil statsråden gjøre for å hindre slike tilfeller som vi her har sett?»

Statsråd Bent Høie [11:46:27]: Helseregionen har plikt til å sørge for at befolkningen i helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester. Dette innebærer bl.a. å sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, får den nødvendige helsehjelpen innen den individuelt fastsatte tidsfristen.

Ved fristbrudd kan pasienten henvende seg til HELFO for å få hjelp til å gjennomføre rettigheten på helseforetakets regning. Når sykehuset ikke kan gi time innen fristen, bruker HELFO pasientformidling i gjennomsnitt sju kalenderdager fra registreringsdato til pasienten har fått tildelt time ved ny behandler hos en av HELFO pasientformidlings leverandører. Det tar i snitt 20 dager fra registreringsdato til pasienten er i behandling.

I 2013 vedtok Stortinget endringer i pasient- og brukerrettighetsloven som bl.a. innebærer at det er sykehusene – ikke pasienten – som skal gi beskjed til HELFO, dersom de ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal gis. Denne endringen vil bli innført i løpet av 2015.

Hensikten med fristbruddordningen er å innfri pasientens rett til nødvendig helsehjelp. Sykehus som ikke har klart å gi pasienten helsehjelp innen fristen, må dekke kostnadene ved helsehjelpen. Det er ikke en del av fristbruddordningen at pasienter skal føres tilbake til det sykehuset som har brutt fristen. Fristbruddordningen er etablert av hensyn til pasienten – ikke av hensyn til helsetjenesten.

Leverandører som HELFO har avtale med, plikter å utføre alle tjenester i samsvar med de anerkjente metodene og kvalitetsstandardene som gjelder. Leverandøren skal samarbeide med henvisende instans, øvrig spesialisthelsetjeneste og eventuelt andre samarbeidspartnere for å sikre sammenhengende behandlingsforløp og oppfølging. Leverandøren skal òg utforme behandlingstilbudet, sånn at det kan tas hensyn til den enkeltes behov og forutsetninger. Dette er ikke minst viktig innenfor psykisk helsevern. For å sikre bedre kvalitet og rutiner knyttet til avtalene innen psykisk helsevern og rusbehandling som HELFO forvalter, har HELFO fått i oppdrag å etablere et system for oppfølging av kvalitet og avvikshåndtering hos leverandører av disse subsidiære behandlingstilbudene. Oppfølgingen skal sikre at behandlingen er av tilfredsstillende kvalitet i hele avtaleperioden. Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp dette arbeidet i sin styringsdialog med Helsedirektoratet.

Det må være hensynet til pasienten som er førende når det gjelder hvilke tilbud vi gir. Ikke minst gjelder det pasienter som har fått den tilleggsbelastningen det er å ha opplevd fristbrudd.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:49:00]: Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg er 100 pst. enig med statsråden i at det er hensynet til pasientene som skal telle. Men argumentene i denne saken er ikke at det først og fremst er pasientene som er tjent med dette tilbudet. Argumentene er at man på en måte har bundet seg til masta, slik at man ikke på veldig kort varsel kan bryte den avtalen man har inngått med denne private leverandøren. Slik jeg forstår det, har mange private leverandører – også denne – heller ikke noe samarbeid med primærhelsetjenesten, som jo er veldig viktig for å gi et veldig godt og best mulig tilbud til disse pasientene. Så slik jeg oppfatter det, fanger bordet. Det er et eller annet med regelverket som gjør at man ikke kan føre pasienter tilbake, selv om man kanskje ser at pasientene er tjent med det.

Da er mitt spørsmål igjen: Vil statsråden se på om man skal rydde opp i situasjonen, slik den er?

Statsråd Bent Høie [11:50:11]: For pasientene er det viktig å ha et godt sammenhengende behandlingsforløp. Det at helseforetaket skulle ha noen rettigheter knyttet til å avbryte en pasients behandlingsforløp fordi det plutselig har fått ledig kapasitet når det i utgangspunktet ikke var i stand til å innfri pasientens rettigheter, mener jeg er å sette helsesystemet foran den enkelte pasient. Det må være hensynet til pasienten som er avgjørende, og pasientens egne ønsker. Som regel er det ikke ønskelig for pasienten å avbryte et behandlingsforløp når en først har kommet i gang, men å gjøre seg ferdig med det fram til en skal tilbake igjen til kommunen. De som har avtale med HELFO, må også samarbeide med kommunene og legge til rette for en god overføring til kommunene når behandlingen i spesialisthelsetjenesten er over.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:51:03]: Jeg ble litt nedslått over helseministerens svar, for jeg opplever ikke at vi snakker om pasientens beste i dette tilfellet, og det er vi 100 pst. enig i at er viktig. Der man ser at pasienten trenger et adekvat tilbud ved det lokale sykehuset, i samarbeid med primærhelsetjenesten f.eks., ser det for meg ut som at bordet fanger, at regelverket gjør at man ikke kan gå tilbake til det offentlige sykehuset.

Mitt spørsmål er: Hvem vurderer pasientens situasjon? Er det fastlegen, er det den private behandleren som tjener veldig gode penger, eller er det andre deler av helsevesenet? Dette er veldig vanskelig å få tak i, og jeg ser at denne ordningen, hvis man ikke rydder opp i den, kan bety at pasienten blir en kasteball. Det tror jeg verken jeg eller statsråden ønsker.

Statsråd Bent Høie [11:52:05]: Jeg har ikke registrert at pasienter har tatt kontakt fordi de ønsker å avbryte et behandlingsforløp hos noen der de har fått innfridd sin rettighet, for å bli ført tilbake til den institusjonen som ikke innfridde rettigheten. Hvis dette er et initiativ fra pasienten, at pasienten ønsker å få behandling på det stedet som først ikke var i stand til å gi pasienten behandling, og en blir nektet det, mener jeg det er et reelt problem. Men hvis det er sånn at sykehuset som ikke klarte å innfri pasientens rettighet, plutselig får ledig kapasitet, og så vil kreve at pasienten kommer tilbake og dermed blir nødt til å avbryte sitt behandlingsforløp, mener jeg det vil være feil. Det vil være i strid med vår tenkning om pasientens helsetjeneste, at en skal ha en helsetjeneste som er sammenhengende. Da ville en ikke sette pasienten først, men sette helsesystemet først. Det må være sånn at helseforetakene har en klar motivasjon – og sykehusene har en klar motivasjon – til første gang å innfri pasientens rettigheter. Hvis de ikke klarer det, er det hensynet til pasienten som tilsier at da får en behandling hos en privat underleverandør.