Hadia Tajik (A) [12:17:55]: Spørsmålet mitt er: «Kor mange born er dei siste fem åra vorte tilbakeført til Noreg, som direkte følgje av dom i Haag-sak, og kor lang tid har det teke i snitt frå det vart starta opp Haag-sak til borna var tilbake på norsk jord? Eg vil presisera at eg her siktar til dei tilfella der det er gjennomført fullbyrding av ein rettskraftig dom i Haag-sak, ikkje der foreldra har kome til semje undervegs, eller der private sikkerheitsselskap var involvert.»

Statsråd Anders Anundsen [12:18:27]: La meg først få takke representanten Tajik for at hun tar opp et viktig spørsmål om en veldig viktig problemstilling.

Før jeg går nærmere inn på statistikken, vil jeg si at departementet legger inn en betydelig innsats i internasjonale barnebortføringssaker for å bidra til at de skal løses så raskt som mulig.

Det er imidlertid slik at når et barn er bortført fra Norge til et annet land og en sak etter Haag-konvensjonen igangsettes, må en forholde seg til prosessen i det landet som barnet er bortført til. Erfaringene er at prosessen går raskt i de fleste land, mens det i noen land går altfor lang tid før en sak blir løst. Vi gjør det vi kan for å øve påtrykk for at sakene skal behandles så raskt som mulig og i tråd med formålet om rask retur.

Over til statistikken: Hvert halvår publiseres statistikk over sivile barnebortføringssaker. Dette gjelder både saker der barnet er ført bort fra Norge og saker der barnet er ført til Norge.

Utfallet av sakene publiseres også, så langt utfallet er kjent, i samme statistikk.

De siste fem årene, fra og med 2009 til og med 2013, er 252 barn i totalt 177 saker bortført fra Norge til utlandet. Dette gjelder bortføringer både til land som Norge har konvensjonssamarbeid med, og til land vi ikke har et konvensjonssamarbeid med. Av disse 177 sakene gjaldt 136 saker etter Haag-konvensjonen. I statistikken publiseres ikke avslutningstidspunktet for hver enkelt sak fortløpende, men status oppdateres ved vår halvårlige oppdatering. Det innebærer at statistikken for tiden viser hvor mange saker som er avsluttet per 31. desember 2013. Av 136 Haag-saker i perioden 2009–2013 var 116 avsluttet per 31. desember 2013. 64 av disse endte med at barnet ble registrert returnert, altså ca. 55 pst.

Vår statistikk skiller ikke på hvor mange barn som er returnert som direkte følge av en dom i Haag-sak, men viser om barnet er returnert eller ikke. Jeg er mest opptatt av at det blir retur, og ikke hvordan returen kommer i stand. En løsning i disse sakene vil ofte være et samspill med mange medvirkende faktorer, f.eks. er et første stadium i en Haag-sak å oppfordre barnebortføreren til å returnere frivillig. Videre er megling mellom foreldrene noe som forsøkes i mange Haag-saker. Både der bortfører returnerer frivillig og der foreldrene blir enige ved megling, løses Haag-saken uten å være resultat av en dom. Det at sakene løses forut for en dom, gjør at de løses raskere enn ved domstolsbehandling og på en måte som innebærer mindre konflikt mellom foreldrene. I disse tilfellene vil en domstolsbehandling etter Haag-konvensjonens regler uansett fungere som et ris bak speilet. En kan derfor ikke hevde at Haag-konvensjonen som sådan ikke er effektiv fordi det ikke ender med retur etter en dom.

Hadia Tajik (A) [12:21:35]: Eg takkar for svaret.

I oppfølginga av dette lurar eg på kven statsråden meiner har ansvaret for at norske barn kjem tilbake til Noreg etter rettskraftig dom i Haag?

Statsråd Anders Anundsen [12:21:48]: I utgangspunktet er det jo barnebortføreren som har ansvaret for å returnere et barn som er bortført i strid med Haag-konvensjonen, og så er det myndighetene i det landet som barnet er bortført til, som må gjennomføre de handlingene som er nødvendige i eget land for å sikre at barnet kommer tilbake til Norge. Samtidig mener jeg at vi har et ansvar for å bistå dem som utsettes for denne typen utrolig krevende situasjoner, og departementet er aktivt og fremoverlent for å sikre en sånn bistand. Vi har også hatt en arbeidsgruppe som har sett nærmere på hvordan departementet har arbeidet med disse sakene, for å se om det er forbedringspotensial. Et av forbedringspotensialene som jeg synes det er viktig å jobbe videre med, er at departementet på en mer effektiv måte kan bidra til at megling skjer, og at man ikke overlater det utelukkende til domstolen.

Hadia Tajik (A) [12:22:43]: Eg har forståing for at statsråden peikar på bortføraren og på landet som barnet vert bortført til. I nokre situasjonar erfarer ein likevel at bortføraren motset seg det, og at landet ikkje prioriterer det. Eg er glad for at statsråden seier at han gjerne vil at norske myndigheiter skal hjelpa til for at dette skjer og skal vera ein pådrivar for at dette skjer.

Eg lurar på kva statsråden konkret vil gjera for å vera den typen pådrivar i denne typen saker – der bortføraren motset seg det og landet ikkje prioriterer det?

Statsråd Anders Anundsen [12:23:17]: I de sakene, som ofte er de mest konfliktfylte sakene, og som ofte skaper store problemer for barna, er vårt viktigste virkemiddel å presse på myndighetene i hjemlandet. Vi gjør det i stor grad, samtidig som vi kan bidra til at en kanskje i større grad enn det som er tilfellet i dag, kommer i meglingsposisjon.

Utfordringene med disse sakene er jo ofte at barnebortføreren aktivt jobber for ikke å bli funnet av eget lands myndigheter. De sakene er veldig kompliserte, og det viser også kompleksiteten i disse sakene. Vår jobb er i første rekke å arbeide veldig aktivt overfor hjemlandets myndigheter for å sikre at de sakene blir prioritert og å jobbe sånn at de får den bistanden som vi kan yte i den forbindelsen, men håndhevelsen av dommen blir uansett barnebortførerlandets arbeidsoppgave.

Jeg er veldig opptatt av at vi i enda større grad enn i dag skal forsterke vår innsats for å legge til rette for at retur skal skje raskt og bidra til å presse på lokale myndigheter.