Rasmus Hansson (MDG) [11:27:56]: Spørsmålet lyder:

«Norge har i perioden 2008–2012 kjøpt kvoter tilsvarende i snitt 8,4 mill. tonn per år. Miljødirektoratet og departementet har påpekt at kvotesystemet ikke fungerer som det skal, og statsråden gjentar dette i et svar 14. mars til undertegnede, men svarer ikke på hvor store utslipp norske kvotekjøp i utlandet har bidratt til å kutte.

Er det slik å forstå at statsråden ikke sitter på noen informasjon om hvor mye klimagasser, ett av de mest sentrale virkemidlene i norsk klimapolitikk, har bidratt til å kutte?»

Statsråd Tine Sundtoft [11:28:41]: Som representanten Hansson refererer til, svarte jeg på dette spørsmålet 14. mars.

I dette svaret pekte jeg på at det europeiske kvotesystemet fungerer godt i den forstand at man er sikker på at utslippene holder seg innenfor den fastsatte kvotemengden. En kvote i systemet representerer ett tonn med utslipp av klimagasser. Utslippene i kvotepliktige sektorer i EU er lavere enn lagt til grunn da kvotemengden ble fastsatt. Det er bra. Ulempen ved denne utviklingen er at det har bygget seg opp et overskudd av kvoter, noe som har ført til vedvarende lave priser. Dette gir svake insentiver til omstilling og teknologiutvikling. Det er ikke bra.

EU har over lang tid arbeidet med tiltak som permanent eller midlertidig reduserer den samlede kvotemengden. Dette har bidratt til oppgang i prisene på EU-kvoter. Norge har støttet slike tiltak.

Norge følger det regelverket for utslippsregnskap og overholdelse av forpliktelser som er utviklet i FN-regi med utgangspunktet i Kyotoprotokollen. Kvoter som er kjøpt av staten og levert inn av kvotepliktige virksomheter i perioden 2008–2012, inngår i dette regnskapet.

Slike kvoter må være godkjent av FN, og utslippsreduksjonene er godt dokumentert og kontrollert både av FN og av uavhengige tredjeparter. Omfattende dokumentasjon av hvert enkelt prosjekt og tredjepartenes vurderinger ligger fritt tilgengelig på hjemmesiden til FNs klimasekretariat.

For første Kyoto-periode har staten gjennom programmet for kjøp av kvoter fått levert om lag 22 millioner kvoter som nå står på statens beholdningskonto i kvoteregisteret. Disse kvotene representerer en reduksjon i utslipp av klimagasser tilsvarende 22 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra prosjekter i andre land. Jeg kan forsikre representanten Hansson om at FN fører utstrakt kontroll med grunnlaget for utstedelse av disse kvotene. De norske bedriftene som omfattes av EUs kvotesystem, bidrar også til Norges oppfyllelse av Kyotoprotokollen.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Rasmus Hansson (MDG) [11:31:04]: Når det gjelder FNs klimakvoter, er det en egen diskusjon hvor de fleste vil være enige om at deres klimaeffekt er meget lav. I dette tilfellet snakker vi om kvoter fra EUs kvotemarked, og vi snakker om det faktum at klimatiltak handler om å kutte mengde CO₂, tonn CO₂ – ikke prosenter og kvoter. I henhold til det norske klimaforliket skal kutt av 12 millioner tonn norske klimagassutslipp dekkes opp gjennom kvotekjøp. Vi vet at kvotemarkedet – som statsråden selv påpeker – fungerer meget dårlig på grunn av lave priser.

Spørsmålet er: Vil statsråden bidra til at man i mindre grad bruker et ikke-fungerende kvotemarked som virkemiddel i norsk klimapolitikk til faktisk å kutte utslipp, og i større grad ta utslippskutt her i Norge?

Statsråd Tine Sundtoft [11:32:08]: Det vi diskuterer, er oppfølgingen av stortingsvedtak. Det er brei enighet om at deler av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen skal oppfylles gjennom kvotekjøp. Stortinget har også vedtatt at vi skal redusere klimagassutslippene i Norge. Nå har vi også fått en god rapport fra Miljødirektoratet som viser hvilket gap vi har i Norge i forhold til det Stortinget har vedtatt at vi skal redusere. Vi vet at vi har et gap på 8 millioner tonn i Norge.

Svaret er at vi skal redusere i Norge samtidig som vi må følge opp kvotesystemet i tråd med det Stortinget har vedtatt.

Rasmus Hansson (MDG) [11:32:49]: Problemet er altså at selv den meget lave delen av den avtalte norske kuttforpliktelsen som skal skje i Norge, ligger vi langt etter. Der er forventningen stor til hva Sundtofts regjering kan bidra med, som den rød-grønne regjeringen ikke greide å bidra med. Vi snakker her om den delen av norske utslippskutt som skal skje gjennom et kvotemarked som ikke fungerer, og hvor statsråden gang på gang bekrefter at man ikke kan dokumentere hvor mye kutt dette kvotekjøpet fører til. Det som det ifølge klimaforliket skal føre til, er et årlig kutt på 12 millioner tonn. Hva vil statsråden gjøre for å vise at de tiltakene Norge gjør utenlands, vil føre til faktiske kutt på 12 millioner tonn per år?

Statsråd Tine Sundtoft [11:33:44]: Her er det viktig å medvirke til at kvotesystemet blir av en slik karakter at det fungerer. Da er det en utfordring at vi har en for lav kvotepris. Det at vi også spilte inn til EU at vi må øke ambisjonene fram til 2030 – bare det som ble spilt inn der – har medført at kvoteprisen har blitt noe høyere nå. Vi må få opp kvoteprisen.

Vi støtter også EUs arbeid med å utsette tidspunktet for auksjonering av klimakvoter, dette for å få redusert kvoter nå og for å få best mulig benyttelse av det kvotesystemet vi har. Men vi må få kvotesystemet av en slik karakter at vi får en høyere pris på CO₂. Først da får vi et kvotesystem som fører til den teknologiutviklingen vi også trenger. Samtidig må vi jobbe kontinuerlig med å redusere utslippene nasjonalt.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 3.