Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [10:04:49]: (ordfører for sakene nr. 1 og 3): Jeg vil som sagt redegjøre for to av sakene: Årsrapporten fra Stortingets delegasjon til Nordisk råd for 2. halvår 2012–1. halvår 2013 og deretter innstilling til Meld. St. 50 om nordisk samarbeid som utenriks- og forsvarskomiteen enstemmig anbefaler.

Først til årsrapporten: I første halvår av 2013 ble arbeidet i Nordisk råd ledet av Norge, og delegasjonen prioriterte følgende områder:

• Et effektivt Norden

• Samarbeid i nordområdene

• Nordisk utenriks- og forsvarspolitikk samt samfunnssikkerhet.

Delegasjonen har arbeidet aktivt med å få forsvarspolitikk, utenrikspolitikk og samfunnssikkerhet forankret i rådets arbeid og har oppfordret de nordiske regjeringer til tettere samarbeid om samfunnssikkerhet, herunder at det nordiske redningssamarbeidet NORDRED bør vurderes utviklet til å omfatte samfunnssikkerhet og beredskap i videre forstand.

Delegasjonen vil også særskilt følge opp arbeidet med å fjerne grensehindringer og å hindre at nye oppstår.

Årsrapporten inneholder en grundig gjennomgang av Nordisk råds 64. sesjon i Helsingfors høsten 2012, der temaet var nordisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, samt sesjonen om samfunnssikkerhet i april 2013 i Stockholm.

Det nordiske samarbeidet om samfunns- og kriseberedskap, som ble formalisert i den såkalte Haga-erklæringen i 2009, ble ytterligere fordypet i den nye Haga II-erklæringen som ble lagt fram i juni. Visjonen for samarbeidet som presenteres i den nye erklæringen, er et robust Norden uten grenser. Det innebærer at samfunnets sårbarhet reduseres, samtidig som evnen til å håndtere alvorlige ulykker og kriser økes.

Det parlamentariske samarbeidet i Barentsregionen og Østersjøen samt samarbeidet med Vest-Norden omtales. Det gjør også det arbeidet den delegasjonen til Nordisk råd har videreført med samarbeidet mellom de nordiske land og parlamentariske organer i nord. Et godt samarbeid har utviklet seg med medlemmer fra statsdumaen og Føderasjonsrådet i Russlands parlament og parlamentarikere fra elleve regioner i Nordvest-Russland.

Sverige har nå overtatt formannskapet i Nordisk råd for 2014. Arbeidet har fått tittelen Norden i Europa – Europa i Norden, og de har der varslet spesielt å legge vekt på tre hovedområder:

• Det nordiske arbeidsmarkedet

• Bærekraftig høsting av naturressurser

• 200 år med fred mellom de nordiske landene.

Det er passende at vi denne uken debatterer nordisk samarbeid. Denne uken har 200-årsjubileet for Kieltraktaten blitt markert. Den la grunnlaget for varige fredelige relasjoner mellom de nordiske landene, noe samarbeidet i Nordisk råd er tuftet på.

Stortingspresidenten minnet oss denne uken på, under markeringen i Kiel, at Napoleonskrigene og freden i Kiel viser at de nordiske landene både er medspillere i og avhengige av begivenhetene i verden rundt oss.

Vi er i dag tettere sammenvevd enn noen gang. Gamle fiender har blitt gode venner. Samarbeidet er vår nøkkel til å løse kriser og til å komme gjennom mørke tider. Nordisk råd er et slikt samarbeid. Det er sterkt, og videreutviklingen skjer i høyt tempo, særlig innenfor utenriks- og forsvarspolitikk.

I 2013 hadde det norske formannskapet gleden av å være vertskap for Nordisk råds sesjon her i Stortinget. Vi fikk friske debatter både her og i og for seg i mediene. I debattene i salen var fokuset på grensehindre – da især knyttet til unges muligheter til utdanning og arbeid i Norden – og på et sterkt nordisk samarbeid på helseområdet.

Den nordiske velferdsmodellen har også de seneste årene fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Kunsten å kombinere økonomisk vekst og dynamikk med en sjenerøs og skattefinansiert velferd har vist sin styrke i den økonomiske krisen, men vi må ikke ta den for gitt. Den nordiske modellen er bærekraftig fordi den kan endres og stadig endrer seg. For å bevare den nordiske modellen må vi være villige til å anpasse den. Vi må være villige til å investere i kunnskap, forskning, utdanning, infrastruktur og et konkurransedyktig skattesystem.

Det treårige programmet Holdbar nordisk velferd ble igangsatt av Nordisk råd i 2013 og skal vare til 2015. Det skal realisere de nordiske statsministrenes oppfordring til de nordiske helseministrene om å utarbeide konkrete forslag til å videreutvikle det nordiske helsesamarbeidet. Helseministrene har blitt bedt om å se på det nordiske samarbeidet innen utprøving av nye legemidler og behandlinger, samarbeid om høyspesialiserte funksjoner samt forskning om helse og velferd.

Unges mulighet til arbeid er et tema vi nok også kommer tilbake til. Det må være en ambisjon at det skal bli enda lettere å ta seg jobb eller studere i de øvrige nordiske landene, spesielt med tanke på situasjonen for mange unge som står uten jobb eller uten relevant jobb i forhold til den utdannelsen de har tatt.

Et tettere nordisk parlamentarisk samarbeid om aktuelle EU- og EØS-spørsmål er også under utvikling, og jeg er glad for at statsråd Vidar Helgesen har diskutert dette med lederen av EU-nemnden i den svenske Riksdagen. Vi har godt av å knytte oss mer opp til våre nordiske EU-naboer.

Brobygging er en viktig del av det å være en internasjonal parlamentarisk organisasjon. Regionale aktører som Nordisk ministerråd spiller en nyttig rolle for å fremme globale spørsmål og samspillet mellom globale dimensjoner og lokale forhold.

Jeg håper avslutningsvis at vi i 2014 kan fortsette med denne brobyggingen som startet i 1814, og som i dag symboliseres av Nordisk råd.

Marit Nybakk (A) [10:10:17]: De to innstillingene som vi har til behandling i dag om nordisk samarbeid, bærer selvfølgelig sterkt preg av at Norge hadde formannskapet i Ministerrådet i 2012, og at vi i den norske delegasjonen til Nordisk råd var formannskap for Nordisk råd i 2013. Vi kan vel si at det var utfordrende, det var krevende og det var arbeidsomt. Men disse to årene var samtidig veldig framgangsrike for nordisk samarbeid – det drister jeg meg til å si.

Komitéinnstillingen understreker at det nordiske samarbeidet er sterkere og omfatter flere områder enn noen gang før. Jeg vil også slutte meg til alt det som saksordføreren sa, hun hadde et utmerket innlegg om nordisk samarbeid. Nordisk samarbeid er faktisk også blitt mer dynamisk og mer målrettet, noe det norske formannskapet i rådet bidro til å forsterke, bl.a. ved at vi vektla arbeidet for å sikre en robust nordisk velferdsmodell med finanskrisen og ungdomsarbeidsledigheten i Europa som bakteppe, vi satte forsvarspolitikk på Nordens dagsorden for alvor på parlamentarisk side, og vi var aktive med tanke på nordområdene og Nordvest-Russland.

Når det gjelder spørsmålet om en effektiv velferdsstat eller en robust velferdsstat, viser Ministerrådet i 2012 til programmet Velferdsstaten i et nordisk perspektiv og sier at den økonomiske krisen i Europa også preger Norden, og at de nordiske landene i fellesskap må møte utfordringene. Dette har også rådet sluttet seg til og jobbet ut ifra.

Vi kan vel si at de nordiske landene ikke er helt like, det skulle bare mangle, men generelt sett kan man si at den nordiske samfunnsmodellen kjennetegnes av i hvert fall fire komponenter i de fleste av de nordiske landene:

Det er først og fremst en økonomisk modell med blandingsøkonomi, basert på markedskrefter, men der privat sektor reguleres av det offentlige, der vi skaper og deler, og der det er store velferdsstater. Dette er viktige verdier som Norden ønsker å ta vare på.

For det andre er velferdsmodellene universelle og de dekker alle. Velferden finansieres hovedsakelig over skatteseddelen. I flere nordiske land utfordres ordningene av såkalt trygdeeksport i et Europa der grensene har blitt mindre innenfor Schengen, og ikke minst når det gjelder det globale samfunnet.

For det tredje har de nordiske landene en arbeidsmarkedsmodell der staten har spilt en viktig rolle sammen med partene i arbeidslivet. Slik har vi også hatt stabilitet og vekst i Norden.

Sist, men ikke minst det som kanskje Norden er virkelig kjent for internasjonalt: Den høye kvinnelige sysselsettingen i alle de nordiske land skaper verdier og bidrar sterkt til vekst, utvikling og velstand.

Dette er altså den velferdsmodellen som Nordisk råd ønsker å sikre at skal være robust i den verdenen som vi lever i.

Så omfatter nordisk samarbeid, som også saksordføreren sa, i økende grad europapolitikken, særlig der de nordiske land har felles interesser. Den europeiske integrasjonspolitikken er blitt en felles ramme for politikk og regelverksutvikling i de nordiske land. Dette gjelder særlig på områder som faller innenfor EØS-avtalen, spesielt når det gjelder grensehinderspørsmål. Samtidig ser Europa mot Norden, de ser på vår samfunnsmodell, de ser på våre verdier. Ja, ikke bare i Europa: Nordisk ministerråd hadde i februar i 2013 utstillingen Nordic Cool – ja, den het faktisk det – i Washington. Den ble en kjempesuksess. Den viste fram nordisk kultur i bredden og det beste vi har, men den viste også nordisk levesett og samfunnsliv og vakte stor interesse og hadde veldig mange besøkende.

Som president i rådet satte jeg utfordringene for velferdsstaten opp som et prioritert tema. Ikke minst ungdomsarbeidsledigheten ble vektlagt i mitt møte med de nordiske statsministrene den 16. mai i fjor. Samme dag deltok jeg og andre fra rådet på et bredt anlagt arbeidsmarkedsseminar der «flere unge i arbeid – en utfordring for den nordiske velferdsmodellen» var tema, og der de nordiske statsministrene så vel som de nordiske arbeidsmarkedsministrene deltok i paneldiskusjoner. Det kan være greit å kvittere ut fra denne talerstolen at vi setter pris på at de nordiske statsministrene har nordiske seminarer og også stiller opp på nordiske parlamentariske møter.

Ung og arbeidsløs er sløsing med ressurser, men har også den uheldige side at unge nærmest melder seg ut av samfunnet og ikke deltar i de demokratiske prosessene. Jeg vil derfor også nevne den sesjonen som var i Helsingfors i oktober 2012, som hadde et seminar med tema ungdomsarbeidsledighet i Norden. Jeg vil i den forbindelse gi ros til representanten Anna Ljunggren som var en aktiv pådriver for det seminaret.

Nordisk råd satte i 2013 nordisk forsvarspolitisk samarbeid, utenrikspolitikk og samfunnssikkerhet på den politiske agendaen. Jeg tror vi kan være stolte av at vi faktisk oppnådde svært mye når det gjelder parlamentarisk forankring for det allerede sterkt økende samarbeidet om forsvars- og sikkerhetspolitikk i Norden. Presidiet i Nordisk råd hadde den 30. september 2013 en rundebordskonferanse med den finske forsvarsministeren og den finske forsvarssjefen i tillegg til den daværende norske forsvarsministeren. Finland hadde formannskapet i NORDEFCO i 2013, og den norske forsvarsministerens etterfølger var påtroppende leder for NORDEFCO, altså i 2014. Vi regner med en ny rundebordskonferanse i år, og jeg vil for øvrig vise til at jeg har en interpellasjon om dette temaet den 30. januar.

Utenrikspolitikk ble livlig diskutert på Nordisk råds sesjon i Oslo. Vi vil følge opp dette med å invitere utenriksministrene til en rundebordskonferanse i løpet av året. På saksområder der det ikke er ministerråd, ønsker vi nå å bruke rundebordskonferanser som et smidig og fleksibelt instrument til å føre fram de nordiske parlamentariske synspunktene på viktige saksområder, og vi registrerer også at dette skaper en smidighet og fleksibilitet i samarbeidet som jeg synes det er viktig å se på, ikke minst når vi ser det byråkratiet som har vokst fram i Ministerrådet.

Delegasjonen arrangerte i mars 2013 et seminar om samfunnssikkerhet og kom med innspill til Haga-ministrene, som er ansvarlig for nordisk samarbeid om beredskap og samfunnssikkerhet. Disse møttes i juni i Stockholm. I den strategiske utviklingsplanen for perioden 2013–2015 legges det stor vekt på å skape prosedyrer for regelbundet orientering med de nordiske parlamentene og Nordisk råd. Haga-ministrenes neste møte er til våren i Oslo. Det kunne vært ålreit å ha hatt en rundebordskonferanse mellom Haga-ministrene og Nordisk råd om samfunnssikkerhet.

Grensehindre har kanskje vært hovedsaken i alle år i Nordisk råd. Det er der vi får henvendelsene fra den lille mann og kvinne, fra fylker i grenseområdene, og det er der utfordringene fortsatt ligger og det er mye arbeid å gjøre. Det er nå også opprettet et nytt grensehinderråd der Svein Ludvigsen representerer Norge, og der jeg er vararepresentant fra rådet.

Helt til slutt: Det Nordisk råd kanskje er mest kjent for, er sine kulturpriser. Ministerrådet for kultur ba i 2012 Nordisk råd om å opprette en ny pris for barne- og ungdomslitteratur. Høsten 2012 besluttet Nordisk råd å opprette en slik pris, som er blitt den femte i rekken av Nordisk råds priser – et viktig tilskudd til litteraturprisen. La meg legge til at det er en viktig vektlegging av at vi vil styrke de nordiske språkene som på mange måter er truet. Språkfellesskapet er også et kulturfellesskap som på mange måter er i ferd med å smuldre opp. Det hjelper ikke på dette at de nordiske tv-kanalene også dubber hverandres barne- og ungdomsprogrammer. Vi håper at den nye prisen for barne- og ungdomslitteratur vil spille en rolle etter hvert som den blir delt ut.

For øvrig vil jeg vise til at vi hadde en veldig vellykket prisutdelingsgalla som ble direkte sendt i nordisk tv takket være Norsk rikskringkasting, NRK. Det regner jeg med at vi kommer tilbake til neste år når vi behandler Nordisk råd, for det skjedde høsten 2013.

Kristian Norheim (FrP) [10:20:49]: Det var jo min jomfrutur som saksordfører, denne årsrapporten fra Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid. Da var det egentlig ganske greit å få en sak som det var så bred enighet om. Det er jo ikke noen stor sak i papirutgaven – det er en halv side med merknader og en halv side med sammendrag. Det betyr ikke at det er en uviktig sak – snarere tvert imot. Dette er en veldig viktig sak, og det er jo en del av det arbeidet som foregår i nordområdene.

Det sier også ganske mye når to regjeringer på rad har understreket viktigheten av nordområdene. Komiteen understreker at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske strategiske satsingsområde. Og nåværende regjering sier det ganske likt. Den sier at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Jeg er enig i begge deler, jeg kan skrive under på begge deler. Det har å gjøre med at det er viktig strategisk, det er viktig sikkerhetspolitisk, det er viktig økonomisk, det er viktig ressursmessig, og det er også viktig spesielt tatt i betraktning at det er oppe i nord vi treffer på vår aller største nabo, Russland.

Så har jeg også tro på det som står i Njåls saga. Der står det noe klokt. Det står at det som angår dem som er nær oss, det angår også oss selv. Jeg tror det er viktig. Og jeg tror det er viktig når det gjelder det som skjer i nord, at man ikke tenker kun på de harde sakene – det som har med energi og sikkerhet å gjøre – men at man også tenker på det som har med miljø og helseutfordringer å gjøre. Det er faktisk på grensen mellom Norge og Russland man finner det største helsepolitiske skillet mellom to land i verden. Derfor har det betydning hva slags samarbeid vi klarer å skape.

Jeg skal også snakke litt om nordisk samarbeid, men jeg kommer til å blande litt – ikke blande kortene, men blande innlegget mitt når det gjelder disse temaene. Jeg tror også vi skal ta inn over oss dette med at vi etter hvert har begynt å få en inflasjon i samarbeidsorganer – utvalg, komiteer, plasser å møtes – og at det av og til faktisk kan være litt vanskelig å få oversikt over alle disse stedene vi skal diskutere. Av og til er det overlappende problemstillinger vi diskuterer.

Det er ikke nødvendigvis noe negativt – snarere tvert imot. Det er jo en bra ting å kunne møtes på forskjellige arenaer. Det som er viktig, er at vi gjør det relevant. Det er også en av disse tingene som tidligere har vært Fremskrittspartiets skepsis mot Nordisk råd. Jeg tror du helt sikkert vil finne sitater fra mine partikolleger som har sagt at Nordisk råd er et supperåd. Jeg er ikke enig i at Nordisk råd er et supperåd. Men jeg mener at man skal ta advarslene fra f.eks. folketingsmedlem Karen Ellemann på alvor, når hun advarer om at Nordisk råd kan ende opp som en kaffeklubb, eller en prateklubb. Det mener jeg er en viktig debatt å ta. Jeg mener at vi er nødt til å se på hurtigheten i prosessene, vi er nødt til å se på relevansen i sakene som diskuteres, og vi kan ikke slå oss til ro med gjennomslag vi fikk for saker 50, 40, 30, 20 år tilbake i tid. Vi er nødt til å kunne påvise at det samarbeidet vi har i dag, har relevans – ikke bare for oss politikere, men for folk i hverdagen.

Det har vært sagt tidligere – og jeg er enig i det – at arbeidet som gjøres når det gjelder grensehindre, kanskje er noe av det aller viktigste arbeidet som pågår mellom de nordiske landene. Her mener jeg tidligere stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten satte ganske gode ord på det, da han i debatten som var sist gang om dette, påpekte at det hadde å gjøre med å fjerne plunder og heft i forbindelse med grensepasseringer. Nordisk råd bør ta den oppgaven på alvor og gripe fatt i den type ting, for vi er så tett sammenbundet i Norden, vi har så mye felles, vi kjenner hverandre godt. Derfor blir det mer og mer av det vi har sett – at vi har et felles arbeidsmarked, til dels mye felles kultur, og at det kommer til å bli mye flyt over landegrensene fremdeles. Da er det viktig at vi får bukt med byråkratiet, at vi får tatt tak i dette som har å gjøre med plunder og heft i hverdagen for folk, og at vi klarer å vise relevansen av det nordiske samarbeidet til folk der ute.

Så skal jeg snakke lite grann til om det arktiske samarbeidet. Det er de åtte arktiske statene som utgjør konstellasjonen i arktisk parlamentarisk samarbeid. Det arbeidet som gjøres der, understøtter også det arbeidet som pågår på regjeringsnivå i Arktisk råd. I tillegg har vi også andre typer samarbeid, men dette er et av stedene hvor man treffer Russland. Jeg deltok for en liten stund siden i møtet for Den nordlige dimensjon. Der diskuterer man ganske hverdagslige ting. Man diskuterer konkrete problemstillinger, man diskuterer helse, miljø og den type ting.

Jeg tror det er veldig viktig at vi har et kritisk blikk på mye av det som skjer hos vår store nabo. Det tror jeg også russerne tåler – at vi er uenige om en del av den politiske utviklingen som har vært. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av å ha et ryddig og godt forhold til Russland. Vi har mye felles. Russere og nordmenn går godt sammen. Vi har et stort folk-til-folk-samarbeid og flyt over grensen oppe i nord. Det er heller ikke sånn at det bare er konflikt og uenighet når det gjelder tyngre saker mellom Norge og Russland. Vi har også en felles interesse av god forvaltning oppe i nord. Derfor tror jeg det er utrolig viktig med den type arenaer som et arktisk parlamentarisk samarbeid er, som Arktisk råd er, som Den nordlige dimensjon er, og ikke minst det forholdet som er mellom Russland og Nordisk råd, og som kanskje utvikler seg enda mer fremover.

Jeg har tro på dialog, jeg har tro på at man tør å være ærlige mot hverandre, og jeg har tro på at man kan finne felles interesser og få øye på dem, selv om utgangspunktet ikke ser sånn ut.

Derfor var dette en tosiders innstilling, men det sier ingenting om viktigheten av saken. Jeg tror jeg skal avslutte med dette – takk for meg.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:30:25]: Det nordiske samarbeidet er inne på et godt spor. Det arbeidet som skjer innenfor ramma av Nordisk råd, er viktig, og jeg opplever økende interesse for nordiske spørsmål. Jeg er glad for at også samarbeidet mellom Nordisk råd og Nordisk ministerråd ser ut til å være på et godt spor. De nordiske lands regjeringer er tydelig til stede på rådets sesjoner, mer nå enn før, og det er en økende bevissthet om hvor viktig det er å videreutvikle det nordiske felleskapet. Det er bra.

Det har, også i media, blitt etterlyst fornyelse av Nordisk råd. Ja, enhver organisasjon som ikke søker forbedring og modernisering, vil selvfølgelig sakke akterut. Det vil også gjelde Nordisk råd. I Ministerrådet er det nå viktige prosesser på gang. Jeg mener det er viktig at vi nå støtter opp om den fornyelsen som pågår på regjeringsnivå, i Nordisk ministerråd.

Samarbeidsministrenes initiativ til en gjennomgang er viktig. Også i Nordisk råd må vi se på mulighetene for modernisering, effektivisering og fornyelse. Kan vi på en enklere og mer effektiv måte initiere, drøfte, beslutte og gjennomføre tiltak? Kan vi styrke det politiske arbeidet ytterligere? Hvordan sørger vi for at veien fra politikk til resultat blir så kort som mulig? Dette er spørsmål vi må stille oss.

Men samtidig er det svært viktig at vi ikke kaster barnet ut med badevannet. Det er viktig å beholde formaliserte samarbeidsstrukturer og ikke minst institusjonene våre. I de nordiske institusjonene finner vi alt fra forskning til kultur og til forvaltning av felles genressurser i Norden – for å nevne noe. Dette er viktige ordninger. Vi kan gjerne se på hvordan vi moderniserer disse, men det er viktig at institusjonene og samarbeidsstrukturene prioriteres også i budsjettsammenheng.

Ta f.eks. kultursamarbeidet. Her spiller Nordisk råd og Nordisk ministerråd en viktig rolle. Nordisk råds kulturpriser synliggjør kultursamarbeidet for et bredt publikum.

Det er også viktig at samarbeidet innenfor mediepolitikken styrkes og videreutvikles. Nordisk kulturfond støtter på en god måte det nordiske samarbeidet. Kultursamarbeidet mellom de nordiske land bør styrkes. Jeg ber statsråden merke seg dette, og jeg ber statsråden ta dette med seg inn i Ministerrådet: Kultursamarbeidet mellom de nordiske land bør styrkes, ikke svekkes. Samarbeidstiltakene på kulturfeltet bør styrkes, ikke svekkes. Støtteordningene er viktige og må videreutvikles – styrkes, ikke svekkes. Dette gjelder også når knappe budsjettmidler skal prioriteres.

Kjernen i det nordiske samarbeidet er politisk. Dynamikken skapes i de politiske ordskiftene hvor tydelige stemmer gjør seg gjeldende. Særlig i Nordisk råd, med sine folkevalgte politiske representanter, er det viktig med politisk engasjement. Derfor må det være slik at vi bygger ned grenser og fjerner unødvendige barrierer mellom de nordiske land.

Europa opplever usikkerhet og uro. Nå er det nordiske samarbeidet viktigere enn noen gang. Fornyelsen som er i gang, lover godt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:34:48]: For Senterpartiet er det nordiske samarbeidet viktig. Det er mye felles i Norden: Vi har en felles folkelig kultur. Og nyvinningene med barne- og ungdomslitteraturprisen er nevnt her – svært vesentlig. Det er nevnt en utvidelse av samarbeidet når det gjelder fjernsyn mellom statskanalene i Norden. Det er utrolig vesentlig å fokusere på den felles kulturen, for det gir en felles forankring av hele arbeidet.

Det er også mye felles i Norden knyttet til den politiske organiseringa av arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet er svært avgjørende for hverdagskulturen, og det er også helt sentralt å fokusere på det – som jeg skal komme inn på seinere.

Det er også i det nordiske samarbeidet viktig å ha i fokus det geopolitiske, de geopolitiske egeninteressene. Derfor er nordområdefokuset utrolig sentralt, og det kommer til å bli langt viktigere i tida framover, når vi nå ser konsekvensene av klimaendringene. Det gjør at Vest-Norden blir mer sentralt. Situasjonen for Grønland, Island og en rekke områder endres, og vi er nødt til å tilegne oss ny kunnskap og forståelse av hva som skjer, og hva vi vil. Som flere har vært inne på, er samspillet med Russland sentralt, og jeg vil understreke det som Fremskrittspartiets talsperson sa om at vi må ha et godt, solid og kunnskapsrikt forhold til Russland.

Samtidig må Nordisk råds arbeid vitaliseres. Dagfinn Høybråten har gått inn i det arbeidet med dette klart i fokus, og det er avgjørende viktig. På tilsvarende måte har Karen Ellemann sagt det – hun representerer en utålmodig stemme, ikke en stemme som ønsker å svekke Nordisk råd, slik jeg har forstått det, men en stemme som ønsker å gjøre Nordisk råd mer vitalt. Det som i forbindelse med Karen Ellemanns innlegg er sentralt, er hvor det nordiske samarbeidet går.

Det nordiske, som altså i stor grad er tuftet på sosiale og politiske forhold, preges av felles historiske forhold, fred og folkestyre. Folk flest i Norden føler et fellesskap, og vi har den nordiske modellen, med tilpasninger til sitt lands særpreg, som står veldig sterkt hos mange. Det står, folkelig sett, usedvanlig sterkt. Det er også internasjonalt slik at mange ser til Norden, ikke for å kopiere oss, men for å se på hvordan vi har organisert sentrale deler av vårt samfunnsliv, hvordan den politiske debatten fungerer. Det er mange som finner inspirasjon hos oss, og det skal vi være klar over.

Den nordiske modellens kjernepunkt er, etter Senterpartiets vurdering, de jambyrdige sosiale og økonomiske forholdene. De sentrale punktene her kan videreutvikles slik at vi fortsatt skal være noe annerledes sammenlignet med forhold lenger sør i Europa, eller at vi skal bli mer like når det gjelder de sosiale, økonomiske forhold lenger sør. Dette arbeidet er et av de mest vesentlige å diskutere nå i Nordisk råd, men det er svært krevende. Det er meget krevende, fordi flere nordiske land, som alle kjenner til, har tilsluttet seg Den europeiske union, og andre har tilsluttet seg EØS-avtalen, som innebærer at en har tilsluttet seg markedskreftenes fire friheter. Når en har tilsluttet seg markedskreftenes fire friheter, følger det over tid naturlige konsekvenser av det. Professor Kristen Nygaard poengterte allerede i 1992 hva som kom til å skje. Professoren så nok ikke i tilstrekkelig grad at det måtte gå så mange år før konsekvensene ble så tydelige, men nå er vi midt inne i det. Dette er meget krevende. Det gir store, store utfordringer for den nordiske modellen.

Det nordiske samarbeidet har blitt sterkere på flere områder, inklusiv på det sikkerhetspolitiske området, og det er svært bra. Den store utfordringa er – for å si det konkret – knyttet til arbeidsliv. Arbeidsliv er det sentrale i organisering av samfunnets hele forståelse. Det er arbeidsliv og menneskenes tilknytning til arbeidsliv som er bestemmende for hva som er ens plass og rolle også i resten av ens liv.

Derfor: Den nordiske modellen knyttet til jambyrdighet er noe av det vesentligste å diskutere, men det er som sagt meget krevende når en er i en situasjon hvor nettopp tilknytning til EU er hovedproblemet med hensyn til å videreutvikle de jambyrdige forhold.

Ola Elvestuen (V) [10:40:10]: Det nordiske samarbeidet er unikt i internasjonal sammenheng. Gjennom 60 år har man løst mange hverdagslige problemer for folk i Norden. Man har gjort det mye enklere å samhandle, å reise og å jobbe i de ulike landene. Dette har man gjort til tross for ulik sikkerhetspolitisk tilknytning når det gjelder NATO, og ulik tilknytning til EU. Det som er det unike i internasjonal sammenheng, er at man har hatt et stadig bedre og nærmere samarbeid mellom de nordiske landene. Jeg tror at dette samarbeidet i årene framover kommer til å bli enda viktigere.

Når vi ser på Norden i en internasjonal sammenheng, påpeker man, også fra denne sal, ofte at Norge er et lite land. Det er riktig. Det tilsvarende kan man gjøre i Sverige, i Danmark og i Finland. Men jeg tror det er viktig at de nordiske landene har den bevisstheten at Norden til sammen, hvis man ser på politisk styrke, på økonomi, på forskning, på utdanning og på kultur, kan konkurrere hvor som helst i verden. Det er viktig at vi bygger på og nettopp har en bevissthet om de felles interessene som Norden har, og at vi bygger videre på det samarbeidet vi må ha for å styrke oss selv også internasjonalt. Det bør være et mål på de fleste felt å innta en ledende rolle både som enkeltland og som region. I de neste stegene i det nordiske samarbeidet er det, som det har vært nevnt her tidligere, helt klart at vi trenger å bygge videre på det forsvarssamarbeidet som vi har. Det må gjøres med respekt for den ulike sikkerhetspolitiske tilknytning de ulike landene har.

Jeg tror også at dette handler om å styrke regionen som et felles bo- og arbeidsmarked og som et felles område gjennom også å se på en styrking av samferdselsprosjekter innenfor Norden. Det er helt klart at de nordiske hovedstedene, og særlig de skandinaviske hovedstedene, trenger en bedre tilknytning mellom de ulike byene. Det gjelder særlig på jernbane, men det gjelder også veier. Når det gjelder godstransport og utvikling av dette i Skandinavia/Norden, er det fortsatt et stort potensial som er uutnyttet, som krever et sterkere samarbeid enn vi har hatt så langt. Når det gjelder arealplanlegging, har planleggingen stoppet ved de enkelte grenser, og her er det et stort potensial.

Når det så gjelder den nordlige dimensjon og arktisk parlamentarisk samarbeid, er det klart at med den økte betydningen som nordområdene stadig får økonomisk og sikkerhetspolitisk, blir det et viktigere område. Med de store endringene vi dessverre ser foran oss gjennom endringer i klimaet, trenger vi et sterkere samarbeid mellom de åtte landene. Et parlamentarisk samarbeid kan ha en viktig og betydelig effekt fordi man trenger å ha flere kontaktpunkter mellom de ulike landene. Parlamentarikere kan spille en viktig rolle nettopp for å bygge opp under de kontaktpunktene og ta tak i de sidene ved samarbeidet som ikke nødvendigvis handler om de største sakene, men om hvordan man kan løse praktiske problemer og gjøre det enklere for folk i disse åtte landene å ha kontakt med hverandre. Slik vil man kunne bygge opp under en mer folkelig kontaktflate enn bare de storpolitiske spørsmålene kan gjøre.

Så det nordiske samarbeidet er like viktig i dag som tidligere. På vesentlige områder trenger det å styrkes. Det arktiske parlamentariske samarbeidet kan spille en viktig utfyllende rolle for både å rette fokus på og løse problemer i nordområdene, og også for å bygge opp under et sterkere samarbeid over tid.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:45:23]: Det nordiske samarbeidet er viktig – det meiner òg SV. Mi oppfatning er at Nordisk råd på mange måtar har vore ein suksess. Om det er unikt, veit eg ikkje – heldigvis er det mange eksempel på godt samarbeid mellom naboar. Men det er eit spesielt tett samarbeid, som får hjelp av det faktum at vi på mange måtar er eit felles kultur- og språkområde. På område som kultur, miljø og forbrukarpolitikk – representanten Nybakk var innom fleire av desse – og dei siste åra på området forsvar og sikkerheit, kanskje det mest innovative som har skjedd dei siste åra, er det spennande å sjå at Nordisk råd i seg sjølv har vore eit viktig samarbeid.

Inntrykket mitt er at det ofte kan vere litt vanskeleg å måle kor sterkt det faktiske nordiske politiske samarbeidet er på mange område dersom ein berre ser på Nordisk råd. Det er lett å undervurdere verdien av det nordiske samarbeidet dersom ein berre måler det på Nordisk råd, for eg har sjølv erfart at det er eit sterkt politisk samarbeid som kjem til uttrykk i ei rekkje andre samanhengar. Lat meg nemne eit eksempel på det som eg erfarte som miljøvernminister: Vi har ikkje noko formelt nordisk klimasamarbeid, men dei nordiske miljø- og klimaministrane hadde tett kontakt og tett samarbeid i prosessane rundt dei internasjonale klimaforhandlingane òg på miljøområdet. Eksempelvis på klimatoppmøtet i Doha møttest vi jamleg. Vi samordna politikken vår, vi sette oss ned og diskuterte kva for rolle ulike land kan spele, og i kva for prosessar vi kan vere inne – og hadde kontakt oss imellom. For trass i politiske forskjellar mellom dei nordiske landa er forskjellane relativt små, så små at vi i hovudsak står for det same i det internasjonale klimaforhandlingsregimet, og mitt tips vil vere at det same skjer på ein del andre område. Dette er ikkje eit målbart samarbeid, men det er ingen tvil om at det var nyttig i arbeidet vårt med å få til ulike ting i samband med ei avtale.

Det eg sjølv synest hadde vore spennande, var om ein i åra framover frå regjeringa i desse meldingane òg kunne fokusere på potensialet for å gå vidare på ulike område i det nordiske samarbeidet. Både representanten Elvestuen og representanten Lundteigen nemnde to av dei temaa eg synest er mest interessante, nemleg infrastruktur og arbeids- og velferdsordningane og korleis det kan utnyttast.

Òg korleis Norden kan ha ei samla stemme på ulike område i internasjonal politikk, synest eg er spennande. Det er i dag eit styresamarbeid mellom Norden og Baltikum i Verdensbanken, IMF osv. Dersom ein legg saman dei nordiske økonomiane, er vi den ellevte eller tolvte største økonomien i verda – ein betydeleg og kraftfull aktør. Kunne ein sjå for seg at ein i andre internasjonale samanhengar, der det ofte kan vere felles standpunkt, i større grad opptredde saman for å få større tyngd?

Eg sluttar meg òg til det meste av det som er sagt om det arktiske området, eg vil berre knyte ein liten kommentar til det. Det er eit viktig norsk interesseområde. Det er litt skummelt dersom vi først og fremst tenkjer på det som no kjem til å rulle seg opp i Arktis dei neste tiåra, som eit spørsmål om norske interesser. Først og fremst er det ei stor flytting av kvar global politikk føregår. Nord–nord kan vere eit stort framtidig konflikttema på linje med aust–vest og nord–sør i internasjonal politikk. Vi må hugse på at fleire av verdas tyngste makter har tunge interesser som vil auke, dessverre, fordi bl.a. dei globale klimaproblema gjer at Arktis vert meir tilgjengeleg. Og så er det ekstremt viktig, slik eg ser det, at miljø- og klimaspørsmål ikkje vert sett inn som eit litt mjukt tema ved sidan av, men i kjernen av alt samarbeid om Arktis. Mange av dei verste scenarioa kan ein framleis unngå i Arktis, og grunnlaget for mange av dei andre spørsmåla er ressursspørsmål.

Til slutt tenkte eg at eg skulle nemne ein tanke som regjeringa kan ta med seg vidare, i den grad dei høyrer på råd frå SV, og det er: Det har slått meg, òg frå då eg sat og leverte meldingane frå meg, at det er ei heilt grei ordning at vi leverer årlege meldingar om dei ulike samarbeidsorgana vi er involverte i. Ei anna moglegheit kunne vere at vi behandla sånne meldingar i Stortinget noko sjeldnare – når vi ser på merknadene, har det iallfall ikkje vore eit akutt behov for ein brei politisk debatt om dette – men då kanskje med noko større meiningsinnhald om kva veg ein skal gå vidare frå regjeringa si side. Det kan iallfall vere noko å ta med seg og diskutere.

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:50:41]: Presidenten får unnskylde stemmen, men det er litt influensa ute og går.

Nordisk samarbeid og Nordisk ministerråd er høyt prioritert av regjeringen, og jeg ønsker å spille en aktiv rolle. Dialogen med Nordisk råd er i denne sammenheng svært viktig.

Jeg er enig med komiteen, som i sin innstilling skriver:

«Det er avgjørende at dagsordenen settes av politikere og at samarbeidet i Nordisk råd og Nordisk ministerråd brukes aktivt for å fremme livskvalitet og forenkle folkes hverdag i Norden.»

Det har flere av talerne før meg også påpekt i sine innlegg.

Det var interessant og lærerikt for meg som ny samarbeidsminister å delta på Nordisk råds sesjon her i Oslo før jul. Det slo meg også da hva slags bredde som er i det nordiske samarbeidet.

Det norske formannskapet i 2012 satte utfordringer for velferdsstaten i Norden for alvor på dagsordenen i Ministerrådet. Det svenske formannskapet fulgte opp i 2013, og hadde ungdomsarbeidsledighet som et hovedtema. Sverige introduserte også mineralressurser og gruvenæring i Ministerrådet. Island, som har formannskapet i år, har også fokus på velferdsstaten og dens utfordringer i kjølvannet av den økonomiske krisen.

I 2013 ble det gjennomført flere endringer i Ministerrådets virksomhet. Den kanskje viktigste var et budsjettkutt for inneværende år på 5 pst., og under svensk formannskap i fjor ble man enig om fordelingen av kuttet: 3,5 pst. på fagministerrådene og resten på samarbeidsministrenes budsjett. Vi har sett at de forskjellige sektorene har tatt ansvar og prioritert innenfor tildelte rammer.

Prioriteringsbudsjettet ble innført fra 2013. Målet er at denne ordningen skal gi økt fleksibilitet og skape rom for flere politisk initierte prosjekter i Ministerrådet. Prioriteringsbudsjettet ble vedtatt under norsk formannskap i 2012, og det svenske formannskapet var det første som fikk ta i bruk dette nye verktøyet. Med prioriteringsbudsjettet får formannskapslandet en større andel midler til egeninitierte prosjekter. Dette kan skape større engasjement om det nordiske samarbeidet.

Jeg og mine nordiske kolleger er opptatt av at sakene som behandles i Ministerrådet, skal være relevante og aktuelle, men det er også viktig å være effektiv. Derfor har Dagfinn Høybråten som ny generalsekretær fått et moderniseringsoppdrag av samarbeidsministrene. Han er nå godt i gang med å gå igjennom virksomheten med sikte på å forbedre og effektivisere regjeringssamarbeidet. Han ser på beslutningsprosesser, kontakten med de nordiske institusjonene, prosjektvirksomheten og budsjettprosessen. Rapporteringen fra dette arbeidet skal skje på samarbeidsministrenes møte i juni. Det ser jeg fram til.

Grensehinder har vært nevnt tidligere her, og det er ett av kjerneområdene i det nordiske samarbeidet. Løsningen på grensehinder er viktig ikke bare for å sikre nordiske borgeres rettigheter, men også for å gi gode rammebetingelser for næringslivet. Norge støtter aktivt opp om og prioriterer arbeidet med grensehinder. En egen handlingsplan ble lagt fram under sesjonen i Oslo i høst. Organiseringen av grensehinderarbeidet er nå endret for å møte de nye kravene vi stilles overfor.

Grensehinderforumet, som ble opprettet i 2007, gjorde en god jobb i å bekjempe hindre og øke fri bevegelse i Norden, og Bjarne Mørk Eidem, som har vært den norske representanten, har gjort en god innsats både for å fange opp og forsøke å finne løsninger på ulike grensehindre, og ikke minst å sette grensehinder på den politiske dagsorden.

Men i år er altså Grensehinderforumet og dets funksjon erstattet av et grensehinderråd. Grensehinderrådet blir som kjent ledet av formannskapslandet og har ett medlem fra hvert land. Samarbeidet med Nordisk råd utbygges, og kontakten med representantene i rådet og de nasjonale myndighetene skal styrkes. Samarbeidsministrene får også en utvidet rolle, og kontakten med sektorene utvikles. Norges representant i Grensehinderrådet er Svein Ludvigsen. Grensehinderrådet skal ha sitt første kick-off-seminar i København i februar.

Internasjonal virksomhet fortsetter å være viktig i nordisk samarbeid, og i fjor ble retningslinjene for samarbeidet både med Nordvest-Russland og de baltiske statene fornyet. Med de nye retningslinjene understreker de nordiske lands regjeringer nødvendigheten av å videreutvikle det nordiske samarbeidet med Nordvest-Russland.

Avslutningsvis la meg understreke at det er viktig å synliggjøre de tanker og ideer som de nordiske samarbeidsministrene har om videreutvikling av det nordiske samarbeidet. Det har vært en prosess knyttet til et såkalt visjonspapir, og det er etter det jeg har grunn til å tro, mulig at vi nå i februar, etter det neste møte mellom samarbeidsministrene, skal kunne sammenfatte den prosessen som har vært, til et såkalt visjonspapir, eller en visjonserklæring, som skal være tydelig på hvordan vi skal prioritere, og hvordan vi skal jobbe videre med det nordiske samarbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [10:55:55]: Først vil jeg gjerne takke både den nåværende samarbeidsminister, Aspaker, og den forrige samarbeidsministeren, i den forrige regjeringen, for et veldig godt samarbeid mellom Nordisk råds delegasjon i Stortinget og samarbeidsministeren. Vi er avhengig av å ha både dialog og samarbeid for å få implementert og få gjennomslag for våre saker i Ministerrådet.

Statsråden nevnte særskilt grensehinder. Det er de sakene som angår den lille mann og kvinne, men det er også grensehinderspørsmål som er interessante for næringslivet, fordi grensehindre er, som det sies og man hører, hindre også for næringslivssamarbeid. Mitt spørsmål er, også i forbindelse med det nye rådet: Hvordan vil statsråden sørge for å få gjennomført og fulgt opp i Ministerrådet de grensehindersakene som blir tatt opp?

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:57:06]: Det er utrolig viktig når vi nå får dette nye grensehinderrådet, at vi også greier å få til gode prosesser knyttet til å følge opp de sakene som blir tatt opp der. Jeg har hatt et forberedende møte med den norske representanten, Svein Ludvigsen, og vi har avtalt hvordan vi skal kommunisere godt fremover. Så har jeg i møte med generalsekretæren, Dagfinn Høybråten, snakket om hvordan dette temaet også må bli gjenstand for løpende orientering om hva slags saker som tas opp i rådet, slik at vi også politisk kan være forberedt og gjerne kan – om mulig – jobbe litt parallelt for å sikre oss at vi får raskere og mer effektive beslutningsprosesser på dette området. For det er som representanten sier, hindringer som i hverdagen er til skade for næringslivet, men også for de enkeltpersonene som rammes av det.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:58:11]: Jeg har også lyst til å takke for samarbeidet. Det er alltid hyggelig når statsråden kommer til delegasjonsmøter på Stortinget.

Jeg synes også det er positivt det statsråden sier om fornyelse og støtte til det arbeidet med effektivisering og fornying som skjer i Ministerrådet, og som drives av Dagfinn Høybråten.

Spørsmålet mitt er i samme gate som forrige replikants spørsmål, men litt mer generelt: Hvordan ser statsråden for seg at vi kan korte ned tida – det tror jeg er det aller viktigste – fra politisk initiativ blir tatt, og til vi ser konkrete resultater? Blir den tida for lang, mister vi på en måte tålmodighet og initiativ til videre arbeid. Sånn opplever jeg det i hvert fall.

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:59:06]: Jeg tror vi alle er utålmodige, og jeg tror at hvis det nordiske samarbeidet skal være relevant, er det veldig viktig at vi greier å effektivisere beslutningsprosessene. Jeg har som sagt diskutert også dette temaet med den nye generalsekretæren, og jeg tror vi må se på typen saker – noen saker er av en slik karakter at de trenger litt tid, andre saker er av en slik karakter at de ikke burde trenge så mye tid. Da handler det også om hvordan vi greier å turnere spørsmål som kommer i Nordisk råd-sammenheng, i de respektive landene, slik at vi skal kunne ta ned tida og raskere komme fram til beslutninger.

Jeg tar denne henstillingen, som jeg oppfatter er veldig viktig, med meg inn i samarbeidsministermøter, og så må vi også fra vår side se på hvordan vi kan bidra til å kutte ned svingene og få gode beslutninger raskt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirik Sivertsen (A) [11:00:28]: De siste åtte årene har nordområdene vært regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Vi har jobbet systematisk med å avklare spørsmål om hvordan nordområdene skal forvaltes, og av hvem, øke kunnskapen om nordområdene og avklare grensespørsmål, og vi har lyktes med mye.

Det er bred internasjonal tilslutning til at det er havretten som ligger til grunn for forvaltningen av havområdene i Arktis. Arktisk råd har gjennom to bindende avtaler og opptak av flere land som faste observatører, vokst til å bli en tung aktør i utformingen av flernasjonale løsninger på utfordringene vi møter i nordområdene. Vi har etablert et sekretariat for Arktisk råd i Tromsø. Det befester Norge som en viktig aktør i det sirkumpolare arbeidet.

Det er forsket utrolig mye på klima og konsekvenser av klimakrisen. Det hele kulminerte med det internasjonale polaråret i 2007–2009, som var en gigantisk internasjonalt samordnet forskningsinnsats. Vi lærer fortsatt nye ting som følge av den innsatsen. Kunnskapen og nettverkene fra polaråret er viktige i det videre arbeidet med å utforme nordområdene.

Norge har fått avklart sitt viktigste grensespørsmål med avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet, og vi har fått avklart utstrekningen av vår kontinentalsokkel. Dette er resultater av politiske prioriteringer og hardt arbeid, og det vil være riktig å si at det ikke har vært politisk omstridt i det politiske ordskiftet i Norge, selv om jeg er usikker på om alle har fått med seg de vidtfavnende konsekvensene og de mulighetene som følger av det. Vi har nå skapt et solid fundament å bygge den videre satsingen i nordområdene på.

Jeg håper den nåværende regjeringen følger opp det arbeidet som er gjort. Selv om det benyttes noen andre ord enn i regjeringserklæringen fra Stoltenberg II-regjeringen, er det positivt at nordområdene har fått sitt eget kapittel i regjeringens politiske plattform. Jeg har også med stor interesse fulgt de taler og innlegg som utenriksministeren har holdt om temaet.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren for hans understrekning av nordområdenes betydning for landet.

Jeg vil likevel peke på at nordområdesatsingen må ha et internasjonalt perspektiv. Fra å være et ugjestmildt og fjernt sted er nordområdene nå plutselig blitt en geopolitisk viktig region.

For Arbeiderpartiet er fortsatt nordområdene Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. I disse områdene har vi grunnleggende nasjonale interesser og sikkerhetspolitiske utfordringer. Her står vi også overfor noen av de tydeligste ringvirkningene av klimaendringene. Nordområdene har store petroleumsressurser, noen av verdens rikeste fiskeriressurser og uutnyttede mineralressurser. Når nedsmeltingen av isen åpner for nye og kortere internasjonale seilingsleder, venter nye utfordringer og nye muligheter i området.

Nordområdesatsingen er en nasjonal satsing som skal komme hele landet til gode. Den skal i samvirke med en aktiv næringspolitikk og en offensiv distriktspolitikk bidra til vekst i den nordnorske landsdelen. En politikk for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret blir derfor viktig av strategiske grunner og for å kunne utnytte og utvikle naturressursene som finnes i området. Vi må likevel ikke redusere nordområdesatsingen til en innenriks, distriktspolitisk satsing på Nord-Norge.

Fra tid til annen dukker spøkelser fra den kalde krigen opp i det offentlige ordskiftet, ofte med kortfattede medieoppslag som utgangspunkt. Det kanskje siste var fra NTB, som kom med en melding om at Russlands president skulle ha beordret ny satsing på militær opprustning i nord, og dermed bidratt til å øke spenningen i området.

Det som preger situasjonen i nordområdene, er først og fremst stor stabilitet og vilje til samarbeid mellom aktørene. Alle de arktiske landene vil hevde sine rettigheter og sin suverenitet. Alle vil ta i bruk de fantastiske mulighetene som finnes i nord. Derfor bygger også alle land både sivil og militær kapasitet i regionen. Det har også Norge gjort, gjennom tunge investeringer bl.a. i nye fregatter og kystvaktskip og nødvendige omstillinger i Forsvaret. For oss er det et solid fundament i sikkerhetspolitikken som må følges opp av troverdige ressurser til å hevde den suvereniteten vi har. Aktiviteten i nord vil likevel skje i samarbeid og felles forståelse med nasjonene basert på internasjonal lov, og ikke i skarpe konfrontasjoner. Det vil også danne rammen for hvordan vi løser de spørsmålene som står igjen.

Selv om det er vanskelig å forestille seg militære konflikter i regionen i nær framtid, er ikke alle utfordringer løst. Norge må derfor fortsette sitt systematiske arbeid med nordområdediplomati på høyt nivå. Jeg håper at også denne regjeringen vil følge opp målsettingene om å utnytte potensialet som ligger i et enda bedre samarbeid mellom regjeringen og de ulike parlamentariske delegasjonene vi har i Stortinget, for systematisk å arbeide med å sette nordområdene på dagsordenen og få tilslutning til norske posisjoner.

Ved dannelsen av Arktisk råd og i Ottawa-erklæringen avskar Arktisk råd seg fra å behandle militære og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er allikevel slik at det, som jeg var inne på, bygges både militær og sivil kapasitet i nordområdene, og det kan være et spørsmål om vi ikke på en eller annen måte også bør finne arenaer å adressere disse utfordringene i nordområdene på, uten at jeg skal forskuttere hvordan det skal skje i dag.

Samarbeidet i Arktisk råd utvikler seg svært positivt. Samarbeidet omfatter stadig nye områder, blir mer forpliktende og går dypere. Landene har inngått bindende juridiske avtaler om søk og redning i Arktis. I Kiruna i fjor ble avtalen om samarbeid om opprensing ved utslipp av olje undertegnet. Nye avtaler framforhandles, og sterkere samarbeid med næringslivet i Arktis er i ferd med å ta form.

Det arktiske samarbeidet er nå i ferd med å gå inn i en ny fase. Da må fokuset være på mulighetene til verdiskaping i regionen og de konsekvensene det vil ha for de menneskene som bor der. Det betyr ikke at vi ikke fortsatt skal arbeide med klima- og miljøspørsmål, eller at vi ikke skal ha et forhold til sikkerhetspolitiske utfordringer, men det handler om å ha det som et fundament for det vi har oppnådd så langt, og bygge videre på de mulighetene det gir oss.

De valgene vi skal gjøre i framtiden, må også bygge på solid kunnskap. Da må det komme en systematisk satsing på utvikling av kunnskap om miljø, ressurser og næringsutvikling i nordområdene. En vesentlig del av denne forskningen og kunnskapsutviklingen må skje ved universiteter og høyskoler i nord, med utgangspunkt i de styrker de ulike miljøene har. Norge skal fortsatt være ledende på kunnskap om, for og i nord. Utviklingen av kompetanse og kapasitet på beredskap kan være et eksempel på et sånt satsingsområde. Utveksling av studenter og forskere er et viktig verktøy for å knytte kontakter og dele kunnskap. Der har vi gode erfaringer fra nordisk samarbeid. Vi burde jobbe videre med å utvikle det også i en arktisk og sirkumpolar kontekst.

Det å legge til rette for nye arbeidsplasser i nord gjennom utnyttelse av de naturgitte fortrinnene for fiskerivirksomhet, petroleum, vindkraft, bergverk og reiseliv, vil være sentralt. Vi kan ikke bygge vår nordområdepolitikk på en form for kolonialisering, hvor vi henter ut ressurser og lar folk i nord leve med konsekvensene, uten å etterlate betydelige ringvirkninger i regionen.

Samarbeid med lokale og regionale myndigheter, som fylkeskommunene og Sametinget, i utformingen av politikken vil da være avgjørende. Norge er en arktisk stat med bred kompetanse om de forholdene vi lever under både i bedrifter og i miljøer over hele landet. Denne kompetansen skal vi bygge på og bruke når vi nå går videre med nordområdesatsingen.

Den 22. oktober 2009 vedtok Stortinget å opprette en delegasjon til det arktiske parlamentarikersamarbeidet. I innstillingen om å opprette en arktisk delegasjon, Innst. 26 S for 2009–2010, framgår det at bakgrunnen for opprettelsen var den økte aktiviteten i Arktis og den økte politiske betydningen av området nasjonalt og internasjonalt. En av målsettingene som ble fastslått, var at en fast delegasjon ville skape større kontinuitet i arbeidet og øke mulighetene for å sette større norsk innflytelse på dagsordenen for å påvirke utviklingen i det arktiske samarbeidet.

Det er vår vurdering at etableringen av delegasjonen utvilsomt har styrket Stortingets deltakelse i det internasjonale parlamentarikersamarbeidet og ført til større kontinuitet i det arktiske samarbeidet. Det at delegasjonens leder i forrige periode, representanten Høglund, også ledet den internasjonale komiteen for arktiske parlamentarikere, var et viktig bidrag til å være med på å sette premissene – sette dagsordenen – for hva som skal stå på agendaen. Det parlamentariske samarbeidet omfatter alle de åtte arktiske statene, men også Europaparlamentet, og med fast deltakelse fra urfolkene i området.

I delegasjonen tar vi til oss komiteens merknader om at aktivitetsnivået har vært høyt, og at delegasjonen har bidratt til å løfte problemstillinger, og ikke minst komiteens understrekning av at det parlamentariske samarbeidet i Arktis styrkes.

På vegne av medlemmene i den nye delegasjonen i denne perioden vil jeg forsikre Stortinget om at vi er klare til å ta fatt på oppgavene og ser fram til å løse det oppdraget som Stortinget har gitt oss.

Øyvind Halleraker (H) [11:10:29]: Alle nordiske land er enten EU-medlemmer eller har EØS-tilknytning. I motsetning til representanten Lundteigen fra Senterpartiet, synes jeg det er meget bra, for dette forholdet fører jo til parallell innføring av lovregler og standarder på de fleste politikkområder. Over tid fører dette til nedbygging av hindre for samkvem og fremmer handel, grenseoverskridende næringsliv og fri bevegelighet for Nordens befolkning.

Nordisk råd har fortsatt en vesentlig rolle å spille hvis rådets arbeid ytterligere konsentreres. Men kanskje bør terskelen for å fremme forslag til Ministerrådet bli noe høyere, i den forstand at man da kanskje unngår å ende som en resolusjonskvern der Ministerrådet kan velge å se bort fra anbefalingene.

Grunnlaget for å gjøre noe til et felles nordisk anliggende må være at det gir merverdi for landene å samarbeide, med andre ord utløser en større nordisk nytteverdi. Det har skjedd en vitalisering av samarbeidet ved at sikkerhets-, forsvars- og utenriksspørsmål i større grad er blitt brakt inn i nordisk samarbeid. Til tross for at man ikke har et ministerrådssamarbeid på disse områdene, fører Nordisk råd stadig vekk disse temaene opp til debatt. Det gjør den nordiske debatten på mange måter mer vital og mer interessant.

Etter at den kalde krigen med dens polarisering la begrensninger på enkelte av de nordiske lands handlefrihet og samarbeid i utenriks- og forsvarspolitikken, kan vi nå glede oss over at dette er et politikkområde som ikke er så vanskelig å tilnærme seg som tidligere. Men det er viktig at det fra Norges side skjer innenfor rammen av det atlantiske forsvarssamarbeidet gjennom NATO. Med andre ord: Det nordiske samarbeidet vil først og fremst være teknisk-operativt og økonomisk. Dagens ordning innenfor NORDEFCO er i god utvikling. Det handler om et praktisk pragmatisk samarbeid basert på identifiserte behov i landenes forsvarsorganisasjoner. Her har jo, som kjent, Norge formannskapet i 2014. I tillegg gir det nordiske samarbeidet som drivkraft for Sverige og Finlands tilnærming til NATO en positiv merverdi for oss alle i Norden.

Samtidig som behovet for sikkerhetspolitiske utfordringer løses innen rammen av NATO, vil det også helt klart være gevinster ved et regionalt samarbeid i Norden. En større konflikt i Norden vil nødvendigvis påvirke alle de nordiske land, og en felles koordinert innsats vil være en styrke. Dette må selvsagt ikke forveksles med en alternativ sikkerhetsgaranti – de nordiske landene har etter Høyres mening ikke noen selvstendig kapasitet til å garantere egen sikkerhet. I hverdagen vil man derimot kunne ha lokalt samarbeid med naboland. Det samme gjelder enkelte patruljerings- og overvåkingsoppgaver. Samarbeid kan også være aktuelt innenfor styrkeproduksjonsfunksjoner som utdanning, materiellvedlikehold, materiellinvesteringer og øving.

For i det hele tatt å kunne opprettholde en tilnærmet balansert forsvarsstruktur innenfor realistiske og økonomiske rammer har småstater som de nordiske et stort behov i å finne partnere. Geografisk nærhet, likheter i kultur og tradisjon samt likheter i størrelse og innretning av landenes forsvarsorganisasjoner gjør Norden til en naturlig samarbeidsregion. Et slikt samarbeid må bygge på identifiserte behov og en praktisk og pragmatisk tilnærming.

Så fra Høyres side ser vi positivt på at det praktiske og pragmatiske samarbeidet på forsvarsområdet har utviklet seg sterkt – og fortsatt er det et behov for å gå videre. Mitt inntrykk er at dette samarbeidet går godt fordi det springer ut fra felles behov i de ulike land, men vi presiserer at det må skje på en måte som mer styrker enn svekker vår NATO-tilknytning.

Utenriksminister Børge Brende [11:15:25]: Det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet styrkes både i bredden og dybden. Det gir konkret, gjensidig og synlig nordisk nytte.

Det nordiske samarbeidet får også økende oppmerksomhet utenfor Norden og er blitt en modell for moderne regionalt samarbeid. Vi var tidlig ute med dette nordiske samarbeidet, og det har også inspirert andre regionale initiativ. Vi ser det nå med Den afrikanske union, som spiller en mer og mer vesentlig rolle for Afrika. Vi ser det med den såkalte Pacific Alliance, som nå er dannet i mellomamerikanske og søramerikanske land. Vi ser det også gjennom ASEAN, som spiller en mer og mer vesentlig rolle i Sørøst-Asia. Norden har vist at nasjoner som legger vekt på å ha en åpen økonomi og er konkurransedyktige, også greier å forsvare et robust velferdssamfunn. Regjeringen viderefører visjonene i Stoltenberg-rapporten ut i politisk og konkret samarbeid i et bredt, fleksibelt og langsiktig perspektiv.

Vi må også se på helt praktiske initiativ. Under NATOs luftovervåking på Island, som nå foregår i januar og februar, er Norge faktisk støttenasjon for Sverige og Finland i deres deltakelse i øvings- og treningsdelen. Samtidig med luftovervåkingen skal vi ha et nytt nordisk utenriks- og forsvarsministermøte på Island, hvor vi også vil se på mulighetene for å styrke dette samarbeidet fremover. Vi ser også at i forbindelse med internasjonale kriseoperasjoner er det et viktig nordisk samarbeid. Vi ser at Danmark og Norge, i nær koordinering med OPCW, nå samarbeider om å bringe de kjemiske våpnene ut av Syria. Hvis man for ett års tid siden hadde sagt at de nordiske landene basert på en sikkerhetsresolusjon skulle stå i fremste rekke for å bringe kjemiske våpen ut av Syria, slik at de ikke kunne bli brukt mot sivilbefolkningen igjen, tror jeg mange ville blitt ganske positivt overrasket i så måte.

I Mali samarbeider Norge og Danmark i rammen av FN-operasjonens etterretningsenhet. I Afghanistan har vi også samarbeidet i mange år.

I løpet av et par tiår har nordområdene gått fra å være et sikkerhetspolitisk spenningsområde til å bli et energi- og næringspolitisk kraftsentrum. Rike naturressurser og økende geopolitisk betydning gjør regionen attraktiv. Norge er en polarnasjon og en arktisk kyststat med råderett over enorme naturressurser.

Som flere representanter har vært inne på, har vi mange muligheter og utfordringer i nord. Dem møter vi også sammen med Russland. Som flere har vært inne på, har vi et nært og godt samarbeid med Russland og også en åpen dialog om tema der vi er uenige. Selv skal jeg besøke Russland på mandag, og da skal jeg også ha samtaler med utenriksminister Lavrov. Et interessant perspektiv som det er nyttig å minne seg selv om, er at den grensen som Norge og Russland har, for inntil 25 år siden var en barriere. Vi ønsker å gjøre den til en bro, at grensen også utvider samarbeidet, og at det utdypes.

Som jeg sa innledningsvis, er det nå økt internasjonal oppmerksomhet rundt det nordiske samarbeidet. Man ser at de nordiske land, som også har hatt en vellykket økonomisk politikk, er noe resten av verden ser til for å hente inspirasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [11:20:38]: I Norge er Thorvald Stoltenberg som utenriksminister mest kjent for å være Barentssamarbeidets far, men i nordiske institusjoner og sammenheng er han nok mest kjent for Stoltenbergrapporten om økt samarbeid om forsvarspolitikk og utenrikspolitikk mellom de nordiske land, som ble fulgt opp av den nordiske samarbeidserklæringen – altså solidaritetserklæringen – av utenriksministerne i april 2011. Det er mange punkter der, mye har blitt fulgt opp, og ikke minst er forsvarssamarbeidet noe av det mest vellykkede og mest dynamiske vi nå har. Men på ett punkt savner nok en del nordiske parlamentarikere oppfølging, og det dreier seg om ambassadesamarbeid. Dette er kanskje et vanskelig punkt, men det er et spørsmål både om å kunne ha felles oppgaver, om samlokalisering, om smidighet og om det å ha en nordisk identitet også i utenrikstjenesten. Hvor langt er dette kommet fra norsk side?

Utenriksminister Børge Brende [11:21:46]: Representanten Nybakk er godt kjent med det arbeidet som har vært forsøkt initiert gjennom de senere årene, også for å skape større eierskap i alle de nordiske land rundt mulighetene til samlokalisering. Vi har et godt eksempel i Berlin som jeg synes i prinsippet fungerer godt. Jeg tror at selv der er det muligheter for enda større synergier mellom de ulike nordiske land. Fra min side er jeg positiv til den type samlokalisering. Jeg tror det også kan være bra for Norden. Det har en økonomisk side, men det har også en positiv side når det gjelder gjenkjennelse. Det som ville ha vært flott, er om man f.eks. kunne fått dette til i New York, hvor man både har FN-delegasjonene og også annen representasjon.

Eirik Sivertsen (A) [11:22:59]: Jeg takker statsråden for hans innlegg og oppfatter at vi i liten grad er uenige om betydningen av nordområdene og at de skal videreutvikles.

Statsråden var i sitt innlegg inne på Russland og Russlands betydning for Norge. Jeg tror de fleste i denne salen deler den oppfatningen. Russland er vår desidert største nabo. Det er en stor kunde, faktisk den største avtakeren av norsk fisk, som har betydelig verdiskaping for nasjonen. Men til forskjell fra våre nordiske naboer, som vi også har et veldig godt samkvem med, har vi i mindre grad systematisk politisk samarbeid. Det er min oppfatning at det er færre arenaer, og at de er preget av mindre kontinuitet.

Mine spørsmål til statsråden blir for det første: Er statsråden enig i at vi har behov for å utvikle de samarbeidsarenaene og få flere med bedre kontinuitet? Har statsråden noen ideer om hvordan vi kan utvikle det politiske samarbeidet med Russland?

Utenriksminister Børge Brende [11:24:03]: Jeg mener at Norge har en god historie når det gjelder samarbeidet med Russland. Vi er i motsetning til Sverige og Finland medlem av NATO, og vi deler store havområder med Russland, noe som jeg synes vi har håndtert godt. Jeg synes også at det praktiske samarbeidet med Russland innenfor den såkalte økonomiske kommisjon har vært godt og konstruktivt. Vi har også en egen kommisjon for miljøsamarbeid. Det har også vært praktisk. Der har vi fått gjennomført ganske mange viktige investeringer for å sikre miljø og atomsikkerhet på Nordkalotten. Vi kan selvsagt tenke over om det er andre områder vi kunne ha sett på i tillegg. Men vi har også hatt et veldig aktivt bilateralt samarbeid, og som jeg sa, skal jeg ha møte med utenriksminister Lavrov på mandag – og har en lang liste over muligheter for å styrke samarbeidet.

Eirik Sivertsen (A) [11:25:14]: Takk for svaret. Jeg deler utenriksministerens oppfatning om at vi samarbeider godt med Russland. Jeg var bare på jakt etter muligheter for å styrke samarbeidet, for jeg oppfatter kanskje at det mangler litt systematikk, og oppfatter ikke at det er vond vilje fra noen parter. Vi kunne også nevnt det regionale samkvemmet – også politisk – med Russland som en del av en suksesshistorie vi har hatt.

Jeg har lyst til å følge opp med en annen problemstilling: Under Stoltenberg II-regjeringen spilte Utenriksdepartementet en viktig rolle i nordområdesatsingen, bl.a. når det gjaldt å bygge kapasitet og infrastruktur i utdanningsinstitusjoner – nettopp for, som jeg var inne på i mitt innlegg, at kunnskap om nordområdene skal være for nordområdene, og den skal befinne seg i nordområdene. Eksempler på utfordringer og muligheter i nord er både beredskap og kunnskap om kaldt klima, og det kan også være fokusering på internasjonal næringsutvikling; altså det at vi nå beveger oss inn i en verdiskapingsæra i nord, skaper muligheter.

Vil utenriksministeren bidra til å fortsette å bygge kapasitet i nordområdene i kunnskapsinstitusjonene?

Utenriksminister Børge Brende [11:26:22]: Det korte svaret på det er ja. Kunnskap er nøkkelen til forståelse og samarbeid om nordområdepolitikken. Dette er egentlig en diskusjon om det nordiske samarbeidet. Dette blir nå mye av en diskusjon om nordområdesatsingen. Jeg tror også det er et stort potensial for å gjøre mer i en nordisk kontekst i nord, og også i samarbeid med Russland. Når det f.eks. gjelder Norges samarbeid med Russland, som representanten var opptatt av i sin første replikk, tror jeg faktisk at Norge har et meget strukturert samarbeid med Russland – og har ikke minst hatt det de siste åtte årene – også sammenlignet med f.eks. vårt naboland Sverige, som representanten nevnte.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at vi også behandler årsrapport for Arktisk råd, ikke bare nordisk samarbeid.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:27:39]: Eg har òg lese fleire av talane til utanriksministeren, både frå Tromsø og London, om desse spørsmåla. Eg synest dei var gode og interessante, og eg har merka meg at han var tidleg ute med å gjere dette til ein viktig prioritet, og det trur eg er fornuftig. Eg trur at det i ti år framover kjem til å vere slik at norske utanriksministrar, og også andre statsrådar, kjem til å prioritere ulike nordområdespørsmål høgt direkte gjennom Nordisk råd og gjennom Arktisk råd.

Det er ein ting eg har lyst til å spørje om, fordi eg sat igjen med eit spørsmål etter å ha lese talen han heldt i London. For nokre tiår sidan opna vi området Barentshavet for petroleumsaktivitet, og sidan har dette i realiteten vorte den nordlege grensa for kvar det no er mogleg å tenkje seg at vi skal ha olje- og petroleumsaktivitet. Det er ikkje aktivitet heilt nord til grensa, men det er opna dit.

Det vert av og til lufta andre ting i media, men ingen har teke noko konkret initiativ for å opne noko lenger nord. Kan utanriksministeren forsikre om at regjeringa ikkje kjem til å opne område for petroleumsaktivitet nord for det som allereie er opna?

Utenriksminister Børge Brende [11:28:50]: Først setter jeg veldig stor pris på at representanten har lest både talen fra Tromsø og talen jeg holdt i National Geographic Society i London hvor jeg var inne på flere av disse dilemmaene. Det Norge har lyktes godt med, er å kombinere olje- og gassvirksomhet, og også å ha en kraftig vekst i sine fiskerier. Der har vi mye godt å vise til. På 1970-tallet var det mange som mente at det ikke var mulig å kombinere dette. Aldri har vi hatt mer torsk i Barentshavet enn nå. Det tas i år ut én million tonn torsk i samarbeid med Russland. Det viser seg at det er mulig å gjøre dette hånd i hånd. Men da må vi også stille strenge miljøkrav.

Når det gjelder akkurat det mest spesifikke i det som representanten tar opp, må dette spørsmålet reises til olje- og energiministeren.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [11:30:02]: Jeg takker utenriksministeren for et godt innlegg som gir oss muligheten til å ta opp ulike temaer som er relevante med hensyn til bl.a. det arktisk–parlamentariske samarbeidet, som vi også diskuterer i denne saken.

Vi ser – i tillegg til klimautfordringer og menneskelige utfordringer som finnes i et stort område – økte muligheter for verdiskaping. Men det gir oss ikke bare muligheter, det gir utfordringer. Ett av temaene er økt transport i et sårbart område, og jeg vet at det jobbes med å få på plass en polarkode i IMO for å få regelverk for hvordan skip og mannskap skal operere i Arktis. Kan utenriksministeren si noe om hvor langt arbeidet er kommet?

Utenriksminister Børge Brende [11:30:51]: IMO er FNs sjøfartsorganisasjon, bl.a., og setter viktige krav til både sikkerhet og miljø. For regjeringen er det viktig å ha en aktiv politikk innenfor IMO – enten det dreier seg om strenge og tilpassede krav i nordområdene, eller om hvordan man skal behandle ballastvann som slippes ut av skip.

Når det gjelder den såkalte polarkoden i IMO-sammenheng, er det som er viktig for regjeringen nå i det arbeidet fremover, at vi sikrer at sjøtransport blir regulert på en slik måte at den kommer lengst mulig utenfor det som er de mest sårbare områdene, og at man får seilingsleder som er tilpasset også det arktiske klimaet. Greier man å skape bred enighet om dette, er det positivt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sonja Mandt (A) [11:32:23]: Samarbeidet i Nordisk råd er mangfoldig og spennende, og på mange felter kan vi både lære av hverandre og samordne. Vi kan ta del i hverandres erfaringer, og vi kan finne de gode løsningene.

Jeg har spesielt lyst til å ta fram helse, der det er veldig mange viktige saker hvor vi kan lære av hverandre, og ikke minst slå kunnskapene våre sammen for å finne bedre og nyere løsninger. Nyere behandlingsmetoder, høyspesialisert medisin, rekruttering og forskning er noen av de områdene som jeg mener vi bør utnytte bedre.

Som medlem i velferdsutvalget har jeg vært med på flere forslag som er av interesse å gjennomføre i de enkelte landene. Jeg har lyst til å nevne forslaget om å redusere bruken av alkohol og tobakk i et folkehelseperspektiv, forslaget om hvordan vi skal skape det gode liv for eldre i Norden, og forslaget om innovasjon, velferdsteknologi og telemedisin, som er noe av det vi mener det bør samarbeides mer om. Det er nettopp det en arbeidsgruppe som nå er satt ned i BSPC, skal jobbe med de neste to årene: å komme fram med gode eksempler til nytte for alle.

Forslaget som også har versert om et felles elektronisk register for helsepersonell i Norden for å øke pasientsikkerheten, er et annet forslag som absolutt bør vurderes nærmere, og det burde la seg gjennomføre dersom man ønsker det politisk. Forslaget er like aktuelt i dag som da det ble fremmet, og jeg håper at Nordisk ministerråd ser nytteverdien i det snart.

Som leder av kontrollkomiteen i Nordisk råd er jeg også blitt kjent med de mange flotte institusjonene vi har i regi av Nordisk råd og Nordisk ministerråd. Kontrollkomiteen har besøkt mange av dem for å se hva slags nordisk nytte de har, og jeg er imponert over mangfoldet og over hvor stor verdi den nordiske nytta har når det gjelder jobben de gjør.

Det er bygd opp masse god kompetanse, det skjer mye bra kulturutveksling, og vi har en deling av arbeidsmarkedet og deling av forskningsresultater som er viktige bidrag til Norden. Som små land er vi svake, men sammen er vi sterkere når vi er i det større fellesskapet.

Det å skape forståelse for de ulike landenes utfordringer, språket og det å bli kjent med andre politikere og andre politiske systemer og løsninger, er å skape det levende Norden.

Én av Nordisk råds store utfordringer, som vi også hørte at en representant var inne på tidligere, er at det alltid foreligger mange forslag fra medlemmer som det aldri skjer noe mer med. Det er selvfølgelig mange grunner til det, men mye stopper nok i embetsmannskomiteene eller i Ministerrådet, og gode ideer strander fordi man ikke tar de nødvendige grepene.

Jeg mener det er synd for det nordiske samarbeidet, og det setter det nordiske samarbeidet i et dårlig lys. Det ville vært en styrke for det nordiske samarbeidet å få en raskere behandling av forslag, og også gjennomføre flere av de forslagene enn det som gjøres i dag – for det må føles nyttig å sitte i Nordisk råd, få fram forslag og se resultater.

Trøsten er at Catharina Peters i sin rapport der hun sjekket et tilfeldig antall rekommandasjoner, viste at selv om mange av forslagene ikke fikk politisk gjennomslag eller førte til lovendringer, hadde mange av dem ført til endringer i politikken i ett eller flere land – eller de hadde ført til endringer i synet på et eller annet område i et eller annet land, der en eller annen politiker hadde tatt det med seg hjem som en god idé.

Vi politikere tar med oss de gode ideene, og vi forandrer der vi kan. Sånn kan vi også bruke Nordisk råd og det arbeidet som gjøres der. Et sterkt Norden i Europa er viktig, og derfor bør vi være aktive med å bidra til at vi skal få et Norden i Europa og et Europa i Norden.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Regina Alexandrova (H) [11:36:51]: Som flere har nevnt, har vi et Arktis i utvikling. Issmelting, forventninger om uoppdagede naturressurser, økt interesse for maritim aktivitet og sjøtransport langs de nordlige sjørutene og en økende interesse for Arktis internasjonalt – dette er noen av utviklingstrekkene og representerer både muligheter og utfordringer for Norge. Norske interesser skal sikres, samtidig som områdene skal utvikles gjennom internasjonalt samarbeid.

I et sikkerhetspolitisk perspektiv har de arktiske kyststatene – Norge, Russland, Canada, USA og Danmark – i stor grad sammenfallende interesser i regionen. Dette minsker faren for konflikt, men vi ser en rekke aktører som posisjonerer seg med tanke på framtidige interesser.

Redusert havis har ført til økt skipstrafikk med frakt av varer fra Europa til Asia gjennom den nordlige sjøruten – fra 4 skip i 2010 til 71 skip i 2013. I tillegg har det også vært en økning i cruisetrafikken, og vi ser fiskebåter stadig lenger nord som følge av at havet blir varmere. Det er stor sannsynlighet for at økningen vil fortsette i årene framover.

Disse trendene vil ha betydning for verdiskapning i Nord-Norge. Som en potensiell siste havn før man seiler inn i den nordlige sjøruten, er det viktig å posisjonere Norge med tilbud, med relevante tjenester og landbaserte tilbud for både skipsfart og cruisetrafikken. I tillegg til å fokusere på næringsutvikling må Norge være en pådriver for å få på plass et internasjonalt regelverk som sikrer mennesker og miljøet i nordområdene. Jeg er derfor glad for at Barentsrådet, bestående av de nordiske utenriksministerne og den russiske, i oktober vedtok en klimahandlingsplan for Barentsregionen.

Som utenriksminister Børge Brende nevnte, er det for de borgerlige partiene sentralt med en økt satsing på forskning. Dette gjelder også målrettet og kontinuerlig forskning på Arktis. Kunnskap sikrer innretning av framtidige interesser og er nødvendig for å opprettholde reguleringer og rettigheter i Arktis. Teknologiutvikling er viktig for å løse utfordringer innen fiskeri og havbruk, oljesektoren, gruveindustrien – for alle som opererer i et tøft klima og geografi.

Mange nasjoner forsker mye på arktisk miljø. Norge bør ha en ambisjon om å ligge fremst når det gjelder kunnskap om Arktis. Brorparten av kunnskapen ligger nordpå, med Tromsø som Arktis’ hovedstad for forskning: Vi har Framsenteret, Norsk Polarinstitutt, Norges arktiske universitet og Fiskerihøgskolen, og i tillegg har vi sekretariatet til Arktisk råd, som vokser både i størrelse og viktighet. Mer forskning i Arktis er en nøkkel for nordnorsk utvikling. Gjennom forskningssamarbeid og studentutveksling, felles kurs mellom universiteter, høyskoler og ulike næringer i nord kan vi ytterligere styrke dette området.

I regjeringsplattformen omtales en helhetlig forvaltnings- og utviklingsplan for en bærekraftig utnyttelse av naturressursene i nordområdene. Med et Arktis i utvikling har vi helt konkrete tiltak å jobbe med framover.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [11:41:44]: Jeg synes det er flott å konstatere at det er godt liv i det nordiske samarbeidet, men så er det sannelig også nødvendig og viktig! I en verden som er ved å bli mindre – gjennom globaliseringsprosessene – er det av avgjørende betydning for de nordiske land at vi kan mobilisere den konkurransekraften som er nødvendig for å møte nettopp det at det internasjonale samfunnet blir mindre. Hver for oss – hver og en – er vi små. Samlet er vi større.

Et viktig perspektiv, som er blitt trukket frem, er hvordan vi fremstår som region i verden, hvordan verden ser på oss, hvordan vi oppfattes, og den nordiske modellen – karakterisert ved de nordiske velferdsmodellene – har vært nevnt flere ganger her i dag.

Jeg vil trekke frem et perspektiv som handler om forutsetningen for den nordiske velferdsmodellen, nemlig spørsmålet om den felles nordiske oppfatning knyttet til demokrati og til menneskerettigheter. Jeg mener at dette er temaer som nettopp er karakteristiske for Norden, og som er en del av det bildet vi bør vise av oss selv ute i verden. For jeg tror det reelt sett er slik at vi har høye standarder på disse områdene. Jeg tror den norske og den nordiske befolkningen er opptatt av disse temaene, men så er det kanskje slik at dette er noe vi alle er enige om, og at det sånn sett er liten politisk konflikt i dette, iallfall internt i Norden. Og dermed er kanskje ikke den løpende oppmerksomheten så stor som den kanskje burde ha vært. I det perspektivet vil det nok overraske noen at det i forhold til FNs standarder når det gjelder menneskerettighetsarbeid, ikke står så bra til som vi kanskje trodde. I en internasjonal sammenheng er det altså bare Danmark som er en såkalt A-nasjon i forhold til FNs krav. Vi andre i Norden har en jobb å gjøre, og det vil jeg forsøke å bidra til å gjøre noe med gjennom det parlamentariske samarbeidet.

Jeg tror at vi som parlamentarikere kan bruke de kanalene vi har gjennom de internasjonale delegasjonene til å styrke nettopp denne profilen. I forbindelse med Nordisk råd hadde vi et viktig møte her mellom parlamentslederne, der nettopp dette var et tema. Partisamarbeid, samarbeid utover dette med den bredde som det parlamentariske arbeidet gir utgangspunkt for, vil her kunne være et viktig virkemiddel som vi skal ta aktivt i bruk.

Kåre Simensen (A) [11:45:03]: Representanten Sivertsen var i sitt innlegg inne på at nordområdepolitikken må ses i et internasjonalt perspektiv, og det er jeg selvfølgelig enig i, men nordområdepolitikken og aktivitetene i nord handler masse om oss mennesker som bor og lever der, og i det perspektivet skal ulike ressursspørsmål og forvaltningen av disse ha stor plass. Så hvis vi gjør dette riktig, handler det om at det fortsatt skal være «lys i husan» – ikke bare bokstavelig, men også i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Hvis vi ser på mitt eget hjemfylke, så opplever vi i dag et Finnmark der unge kommer tilbake, de får barn og har en stor tro på en framtid i vårt fylke. Det er flere årsaker til det, men det meste er forankret i kloke politiske beslutninger og en villet politikk om hvordan våre felles ressurser forvaltes til det beste for folket som bor der.

En god venn av meg har spøkefullt beskrevet den positive utviklingen i mitt hjemfylke som en reise fra den tiden der mange «søringer» oppfattet at store deler av befolkningen i Finnmark var avhengig av de tre T-ene: Trygd, Tipping og Tilskudd. Den tiden er forhåpentligvis over! Jeg bruker bevisst ordet «forhåpentligvis», for jeg frykter at den ene T-en, nemlig trygd, igjen kan bli en levevei for innbyggerne i mange fiskeriavhengige kommuner langs kysten.

Jeg vet ikke om uttrykket «forbanna» er et parlamentarisk uttrykk, men det gir i hvert fall et uttrykk for en sinnstilstand hos mange i Finnmark i disse tider. Årsaken er at store fiskerikonsern, slik som Aker-konsernet, er i ferd med å forvalte fiskeriressurser verdt milliardbeløp gjennom tilgang til verdifulle trålkonsesjoner – som om de var i konsernets evige eie. Det er det som gjør folk i Finnmark rasende. Vi vet også at alle trålkonsesjonene er heftet med omfattende leveringsforpliktelser, tilbudsplikt, bearbeidelsesplikt og aktivitetsplikt i forskjellig grad og omfang – forpliktelser som Aker-konsernet i manges øyne arrogant overser.

Gårsdagens spørretime var ikke oppløftende med tanke på å gi Aker-konsernet beskjed om at de aldri må glemme at de har tilgang til fiskeressursene på lån. Jeg vil fra denne talerstolen gjenta et budskap til regjeringen og Aker-konsernet: Ta samfunnskontrakten – gitt gjennom konsesjonsvilkår – og formålsparagrafen i leveringsforskriftene på alvor!

Det som nå skjer, viser bare at ressursforvaltningen er en svært viktig del av nordområdepolitikken – og derav en svært viktig del av det arktiske parlamentariske samarbeidet i nord.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [11:48:06]: Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske strategiske satsingsområde og er av stor betydning for Norge, både strategisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Det er vi alle enige om.

Norge er en arktisk stat; vi har norsk arktisk område med Svalbard, Jan Mayen og sonene i havet rundt. Det er store områder med uberørt natur, enorme arealer, spredt bosetting og det er store ressurser. Alt dette gjør at Arktis og nordområdene er interessante på veldig mange områder, der klimautfordringer, mennesker og verdiskaping skal forenes.

Interessen for Arktis har stadig blitt større – nasjonalt, i de arktiske landene imellom, og internasjonalt. Utviklingen i Arktis byr på utfordringer, men også på nye muligheter som følge av økt tilgjengelighet: Nye handelsveier, som oppleves interessant for å korte ned korte ned seilingstider. Kina posisjonerer seg stort for dette. Også mange andre ser dette, men det er kanskje slik at ikke alle har en realistisk tilnærming til det.

Norge er inngangsport til den nordlige sjøruten mellom Europa og Asia som går nord for Russland. Bakteppet er som sagt alvorlig, men vi ser mulighetene som byr seg både innenfor fiske, cruiseskip, varetransport og offshoreinstallasjoner, men det er behov for klare kjøreregler som ivaretar sikkerheten for mennesker og miljø i Arktis. Vi må ha på plass en polarkode i IMO så snart som mulig, som gir regler for skip og mannskap som skal operere i Arktis. Vi trenger også en bedre infrastruktur for bl.a. kommunikasjon, overvåkning av isforholdene, og søk- og redningstjenester i Arktis.

Tungoljedebatten er omstridt, men det er nødvendig å få på plass et klart regelverk også for det. Tenk dere et utslipp i sårbare områder, f.eks. rundt Svalbard i forbindelse med cruisetrafikk. Det ville være fatalt.

Transport er viktig i nordområdene for å utnytte potensialet som ligger der. Det skal utvikles en Barents transportplan etter initiativ fra Norge. Det er veldig bra. Der skal man ikke bare se nord–sør, men også øst–vest.

For Senterpartiet er det kjempeviktig at Norge setter seg i førersetet for å forene hensynene til klimautfordringer, god utvikling for lokalsamfunn og menneskene som bor i disse områdene med de økte mulighetene som finnes for verdiskaping.

Siri A. Meling (H) [11:51:01]: Klima- og miljøspørsmål er en naturlig og meget viktig del av arbeidet i Arktisk råd. Det er viktig å merke seg at arbeidsgrupper i løpet av de siste årene har lagt frem rapporter om hovedelementene i arktisk klimaendring som havforsuring, naturmangfoldet i Arktis og kortlivede klimadrivere. Klimaendringene skjer raskere i Arktis enn i resten av verden. Klimarapportene viser at temperaturøkningen i Arktis skjer dobbelt så fort der som andre steder.

I Arktis smelter havisen. Dette gjør at Arktis blir tilgjengelig for både utnyttelse av naturressurser som fisk, olje og gass, og skipstrafikk, enten det dreier seg om den nordlige sjørute eller mulighetene for økt cruisetrafikk. Vi har sett i de siste årene at cruisebåter reiser lenger nord, f.eks. rundt Svalbard og langs kysten av Grønland. Den nordlige sjørute langs den arktiske kysten av Russland er tilgjengelig større deler av året. I hovedsak betyr dette økt destinasjonstrafikk til ulike steder langs den russiske kysten, men også en stor økning av skip som frakter varer fra Europa til Asia. Dette utgjorde 71 skip i 2013.

Vi har også sett at fiskebåtene opererer mye lenger nord enn hva som har vært vanlig. Dette skjer i store deler av Arktis, og på mange måter kan vi si at aktiviteten følger iskanten.

Mulighetsbildet for verdiskaping i arktiske områder, enten det gjelder uttak av naturressurser eller nye transportårer, er avhengig av at vi klarer å finne de gode, kunnskapsbaserte og balanserte løsningene, hvor klima- og miljøhensyn ivaretas på en god måte. Dette er et arbeid som krever samarbeid og kunnskapsdeling, og derfor er arbeidet i Arktisk råd og i det nordiske samarbeidet viktig.

Avtalen med Russland om grensen i Barentshavet, som ble undertegnet i 2010, er sannsynligvis uten sammenligning den mest betydningsfulle hendelsen de senere årene for utviklingen av norsk nordområdepolitikk. Denne avtalen åpner også i langt større grad for kartlegging av ressursene i dette området, og vi vet at sannsynligheten er stor for at det finnes petroleumsforekomster i dette området.

Avtalen mellom Norge og Russland er også et symbol på at vi nå er inne i en ny tidsalder, hvor den kalde krigen er lagt bak oss. Vi ser i dag et samarbeid mellom Russland og Norge som er godt. Denne avtalen om grenselinjen er også en inspirasjon og en oppmuntring til andre land i Arktis som har uavklarte grenser.

Det er flere av oss som er bekymret for utviklingen av de demokratiske spillereglene i Russland og særlig organisasjonenes rolle. Det er viktig å ta med seg disse spørsmålene i de møter og samtaler vi har i dialog med våre russiske kolleger på alle nivåer, når vi møtes i ulike sammenhenger.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:54:17]: Til tross for at mange vil hevde at årsaken til at verdens oppmerksomhet er rettet mot nord og Arktis er endringer i klimaet, vil jeg påstå at det heller er de store økonomiske mulighetene som ligger i regionens enorme naturressurser – fisk, mineraler, olje og gass – som er årsaken. Det er liten tvil om at vi står overfor en ny epoke hva angår næringslivets muligheter og økte aktiviteter i nord.

Dette gjelder ikke bare for Norges interesser i nord. Også Canada, USA og Russland har mange av de samme utfordringene: store ressurser og en sårbar og utsatt natur og et sårbart miljø.

Det er liten tvil om at tilgang til energikilder og flyten av dem har vært avgjørende for global strategisk politikk gjennom de siste 40 årene. Det er heller ingen tvil om at IKT-bransjen har trengt og vil trenge mineraler i all framtid. Det samme behovet for mineraler vil alternative, fornybare energikilder ha.

Det er heller ingen tvil om at de arktiske områdene produserer store mengder sunn mat som fisk, skalldyr, krabber og mye mer. Derfor vil en av våre hovedutfordringer bli å frambringe ressursene i nord til markedene på en sikker og miljøvennlig måte – med de mulighetene det kan gi Norge, med vår strategiske geografiske plassering.

Det er derfor viktig at vi evner å løfte blikket vårt og tenker på hvordan vi fra norsk side kan samarbeide effektivt med våre naboland, Sverige, Finland og Russland, for å få på plass transportruter og logistikk som kan løse våre felles utfordringer. Vi må få på plass ulike transportveier, både til havs og til lands, som gjør oss i stand til å utvikle Nordkalotten på en langt bedre måte enn vi gjør i dag.

Vi ser at Finland diskuterer og ser for seg en ny jernbaneforbindelse til kysten i nord. Her må Norge komme på banen slik at vi sammen med finnene kan legge til rette for at en slik jernbane kan komme til norsk havn for utskiping av malm og mineraler.

Det er heller ingen tvil om at de fleste veier, både i Norge og våre naboland, går fra nord til sør. Det er ingen tvil om at hvis vi skal kunne utnytte vårt potensial i nord, må vi også få på plass transportruter for øst–vest-aksen på en langt bedre måte enn vi har i dag.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:57:37]: Det nordiske samarbeidet har utviklet seg gjennom mange år og bygger på prinsippet om at det er noe vi har felles, som det er viktig å ta vare på. Dette dreier seg om språk og kultur, men også om en bestemt måte å bygge våre samfunn på, der et sosialt sikkerhetsnett er viktig for å ivareta de som faller utenfor. Noen kaller det den nordiske velferdsmodellen.

Siden flere av de nordiske landene har blitt medlem av EU, er det naturlig å stille spørsmål om hvilken rolle Nordisk råd skal spille i årene framover. Utenrikspolitikk og forsvarspolitikk har tidligere ikke vært temaer i det nordiske samarbeidet, men kan nå være viktige temaer å diskutere i framtiden.

Det er viktig å koordinere sentrale nordiske spørsmål når man er på møter i internasjonale organer som FN, NATO og EU. Samtidig må vi ha tydelige norske standpunkter i viktige politiske spørsmål som menneskerettigheter, sosialpolitikk og ungdomsarbeidsløshet.

En utfordring vi står overfor, er at vi ikke kan løsrive Norden fra Europa. Mer enn noen gang ser vi at viktige politiske spørsmål som klima er grenseløse. De er grenseløse i den forstand at de ikke bare kan løses i en nordisk kontekst.

Vi har utfordringer i Europa utover det økonomiske. Vi har en generasjon ungdom som står uten arbeid, og som mister troen på nasjonalstatens evne til å løse deres problemer. Det er alvorlig av to grunner: Dels gir det grobunn for fattigdom, men det gir også mindre tro på demokratiet – noe som er grunnlaget for velstandsutviklingen i Europa.

Det er ingen grunn til å tro at ungdomsarbeidsløshet ikke kan ramme de nordiske landene. Det er mer et spørsmål om når og hvordan vi løser disse utfordringene. På dette området kan det nordiske samarbeidet utvikle en løsning, i både en nordisk og en europeisk ramme. Vi har tradisjon for å balansere en aktiv næringsutvikling med statlige virkemidler for å nå høy sysselsetting i dårlige tider.

Det grenseløse Europa handler også om å ha tydelige sosialpolitiske mål og virkemidler. Trafficking og sosial dumping er områder der det nordiske samarbeidet kan ha en lederrolle og utvikle en politikk for Europa.

Norge og Norden har hatt en sentral rolle i den moderne menneskerettighetstenkningen. Den rollen bør vi fortsatt ha. I et stadig mer utfordrende bilde av brudd på menneskerettighetene globalt bør vi sette standarden lokalt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:00:20]: Jeg har bedt om ekstra taletid fordi klima- og miljøpolitikk er et viktig område i det nordiske samarbeidet.

Det skjer store endringer i Arktis. Mye av debatten om Arktis og nordområdene handler nettopp om hvilke muligheter disse endringene gir oss. Det er ikke noe galt i å diskutere dette, men vi må samtidig huske på hva som er bakteppet. Klimaet på jorda endrer seg. Temperaturen stiger. Isen i Arktis smelter.

Den globale oppvarmingen har store konsekvenser i Arktis. Det er vår plikt å redusere CO₂-utslippene. Vi har et moralsk ansvar for å redusere utslippene av kortlivede klimagasser og sot. Sot legger seg på isen i Arktis og tiltrekker seg varme fra sola. Det gjør at isen smelter raskere. Reduserte utslipp av sot vil ha nesten umiddelbar effekt på issmeltingen i Arktis.

De økte CO₂-utslippene bidrar også til en forsuring av havet. Norske havområder er spesielt utsatt for havforsuring, særlig lengst i nord. Årsaken er bl.a. at kaldt vann kan ta opp mer CO₂ enn varmere vann. Dette kan gi problemer for dyr som er avhengige av kalk til å bygge skall eller skjelett. Både planktonarter, reker, hummer, sjøstjerner, kråkeboller og koraller er utsatte arter på kort sikt. Siden næringskjedene i Arktis er relativt korte, kan små endringer få større konsekvenser der enn på steder hvor det er flere arter.

Nå skal ikke jeg være festbrems. Det er klart vi skal utnytte nye muligheter som byr seg i Arktis. Men jeg vil minne om at mens vi gjør dette, må vi fremdeles arbeide for å redusere utslippene.

Arktisk råd må fortsette den positive utviklingen. Vi må sørge for at de arktiske landene samarbeider tettest mulig for å møte miljøutfordringene i Arktis. Vi må samarbeide gjennom forskning for å forstå hva som skjer med miljøet i Arktis. Og ikke minst bør vi få på plass bindende juridiske avtaler for å redusere utslippene av sot og andre kortlivede klimagasser.

Kåre Simensen (A) [12:03:16]: Mange har vært inne på det gode og ryddige samarbeidet vi har med vår nabo i øst på en rekke sektorer og samfunnsområder, så jeg skal ikke bruke så mye tid på det i mitt innlegg. Men jeg vil understreke at det politiske samarbeidet har gitt resultater som bidrar til økt samhandling mellom folk på begge sider, og kanskje er grenseboerbeviset et tiltak som nettopp har ført til det. Jeg ser også fram til resultatet av vår utenriksministers samtaler med den russiske utenriksministeren, og da med et håp om at grenseboerbeviset kanskje kan utvides enda mer. Noen snakker om at det kanskje kan innbefatte hele Finnmark fylke og Murmansk fylke.

At folk på begge sider av grensen vil samhandle, hersker det ikke noen tvil om. Det er også årsaken til at jeg tar ordet nå i etterkant, nettopp for å legge bedre til rette for det. Jeg har lyst til å være konkret og si noe om grensestasjonen på Storskog. Man kan gjerne si at det er ting som burde ha vært gjort, som ikke har blitt gjort, men vi vet i hvert fall at antall grensepasseringer i 2013 vil passere vel 300 000. Det er positivt, men det kan også være særdeles frustrerende, fordi det tar så veldig lang tid å passere grensen. Her har Norge fortsatt en jobb å gjøre, og det er også verdt å merke seg at Russland for en tid siden annonserte at de ville investere 25 mill. euro i en ny grensestasjon ved Boris Gleb finansiert med EU-penger gjennom Kolarctic-programmet. Jeg har en beskjed til vår utenriksminister: Planene finnes for en utvidelse, men pengene mangler.

Helt til slutt: Til tross for at vi alle kan gjøre mye mer for å tilrettelegge for en ytterligere utvikling i nord, kan kanskje ordene til ordføreren i Nikel gi et bilde på at det er svært mye som fungerer, og at f.eks. grenseboerbevisene har bidratt til å knytte folk sammen. På vegne av sin hjemby, Nikel, har ordføreren uttalt at de ønsker å gjøre Nikel til den mest norske byen i Russland, på samme måte som Kirkenes er den mest russiske byen i Norge. Når slike uttalelser faller, er det et bevis på at vi har oppnådd mye i vår nordområdepolitikk og dermed lagt et godt grunnlag for den parlamentariske forankringen i Arktisk råd. Man får til det man vil, men noe vil bare ta lengre tid.

Sylvi Graham (H) [12:06:09]: Jeg tror ikke jeg skal provosere salen. Jeg ønsker bare å takke for en bred og god debatt om saksområdet i disse to nordiske sakene som jeg har hatt ansvaret for. Det har i debatten kommet opp mange viktige enkeltdeler av vårt nordiske samarbeid, og det har vært løftet fram ting som er viktige for denne sal og for de andre nordiske landene i den stadig mer globaliserte verden som vi alle er en del av.

Vi er små kulturer, og vi kan på mange måter styrke dem i fellesskap her i Norden. Et godt og lite eksempel er nettopp samarbeidet om små håndverksfag, f.eks. båtbyggerprosjektet. Andre samarbeidsområder innenfor kulturfeltet er nettopp litteratur, media og språk. Jeg har et spesielt forhold til språk fordi jeg har min egen personlige erindring fra den gang jeg var realskolestudent. Da skulle jeg lære å skrive nynorsk, men alt var fullt av røde streker fra læreren fordi det jeg egentlig drev med, var å snakke svensk. Det var det vi i Fredrikstad kunne best den gangen.

Men Norden er viktig for oss, og det er mange gode virkemidler nettopp innen kulturområdet. Sakene har vært retrospektive i salen her i dag, men vi har fått opp spennende, nye samarbeidsprosjekter, f.eks. for innovasjons- og næringspolitikken for perioden 2014–2017. Representanten Olemic Thommessen sa fra denne talerstol tidligere i dag at vi er sterke sammen. Da fikk jeg et bilde i mitt hode av de tre musketerer som en mulig overskrift for et fortsatt nordisk samarbeid: én for alle, alle for én.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.