Marianne Aasen (A) [11:24:50]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til europaministeren:

«Europautredningen viste at det er stor mangel på kunnskap om EØS-avtalen, om de muligheter og rettigheter avtalen gir bedrifter og innbyggere. Neste år er det 20 år siden avtalen trådte i kraft.

Vil regjeringen ta initiativ til å benytte dette lille jubileum til å få skape et kunnskapsløft om EØS-avtalen, både i det norske samfunn og i våre samarbeidsland, hvor det også er viktig å sikre kunnskap om at Norge er en fullverdig partner i det indre marked?»

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen [11:25:34]: Jeg er glad for spørsmålet, som peker på en viktig utfordring.

Det er viktig å holde kunnskapen om EØS ved like, fordi det er viktig å holde EØS ved like. Det er Norge som mer enn noen annen er avhengig av dette. EØS er helt avgjørende for norsk næringsliv, arbeidsplasser og velferd. Nasjonale interesser svekkes hvis EØS-prinsippene svekkes. Norsk næringsliv taper hvis det gjelder andre regler for det enn for EUs næringsliv.

Vi vurderer hvordan vi skal markere 20-årsjubileet for EØS. Vi vurderer kunnskapstiltak overfor næringsliv og andre miljøer.

Men det er ingen grunn til å sitte og vente på jubileet. Kunnskap kommer først og fremst gjennom hardt arbeid. Mer aktiv politisk innsats med EU- og EØS-prosesser vil skape mer offentlig diskusjon og dermed også større interesse for og større kunnskap om den betydningen EU har for det norske samfunnet.

For det første vil vi ha en mer aktiv diskusjon om norske holdninger til viktige spørsmål i Europa: Europas plass i en verden der makten – politisk og økonomisk – er i forskyvning, Europas forhold til sine nabolagsregioner, klima- og energispørsmål, konkurransekraftutfordringen, befolkningsutvikling og migrasjon, for å nevne noe.

For det andre vil vi ha konsultasjoner med viktige samfunnsaktører i Norge om sentrale EU-prosesser på et tidligere stadium.

For det tredje vil vi ha mer åpen og tidligere dialog med Stortinget om utviklingen av norske holdninger i løpende EØS-spørsmål, bl.a. gjennom mer aktivt samspill med Stortingets europautvalg.

For det fjerde vil vi ha økt innsats overfor EU-institusjonene og EU-land både for å påvirke tidligere i prosesser og for å søke nødvendige tilpasninger til EU-forordninger og EU-direktiver.

Hvis vi har våre diskusjoner her hjemme om viktige EØS-saker samtidig som våre naboland også har sine, og før avstemninger i Brussel, vil det bidra til å øke både oppmerksomhet og engasjement om EØS-sakene i Norge, og dermed også kunnskapen. I tillegg vil det øke kunnskapen blant våre europeiske partnere om at vi er en fullverdig partner i det indre marked, og den kunnskapen er det viktig å øke.

Min ambisjon er å utvikle et lagspill i Europa-politikken, slik at vi kan bruke den kompetansen som finnes i store deler av det norske samfunnet, ikke minst til å øke kunnskapen om hvilke muligheter, rettigheter og utfordringer EØS-avtalen gir.

Marianne Aasen (A) [11:28:15]: Jeg takker for svaret. Mange ser på Europa-politikken og EØS-avtalen og veldig mange av de andre avtalene Norge har som er knyttet til Europa-samarbeidet, som ren utenrikspolitikk. Selvfølgelig er det det, men det er også langt mer innenrikspolitikk enn det mange tror og oppfatter. Avtalene med EU omfatter så å si alle samfunnsområder, det berører alle departementer, det berører alle komiteer i Stortinget, og skal vi ivareta våre interesser knyttet til alt dette, er det svært viktig at vi har kunnskap og innsikt, og jeg er glad for at vi er enige om det.

Et spørsmål jeg ønsker å stille, er da: På hvilket område mener statsråden at behovet kanskje er størst med tanke på hele dette store feltet som Norge og Europa er så tett sammenvevd i?

Statsråd Vidar Helgesen [11:29:01]: Ettersom EU- og EØS-samarbeidet påvirker så å si alle samfunnssektorer i Norge, er det ikke så lett å si på hvilket område behovet for kunnskap er størst. Men det vi må gjøre, er naturlig nok å definere områder hvor vi har størst interesser, og der vi har størst interesser, har vi nok gjerne også størst kunnskap. Regjeringen har signalisert at området klima og energi vil være veldig viktig for Norge, og der er det viktig å mobilisere de ulike miljøer i det norske samfunnet som har kunnskap. Det er viktig å bidra til å øke kunnskapen i bredden av det norske samfunnet om viktigheten av EU på klima- og energiområdet, ikke minst fordi energi er et så viktig felt for Norge.

Marianne Aasen (A) [11:30:00]: Nok en gang takker jeg for svaret.

I Europautredningen står det:

«Det er ikke mange andre områder av norsk demokrati i moderne tid der så mange har visst så lite om så mye som i europapolitikken.»

En peker på to forhold som forklarer det. Det ene er Norges spesielle tilknytningsform med svært svak demokratisk deltakelse. Det andre er den underliggende uenigheten om EU-medlemskap, som virker demobiliserende omkring ethvert spørsmål og åpen debatt rundt alle disse aktuelle sakene, som man i og for seg kunne sett i større grad fikk en plass i offentligheten. Jeg lurer på hvilke tanker europaministeren gjør seg rundt denne problemstillingen, og hva han vil gjøre med nettopp dette omkring ethvert tema. Selv når jeg nå har skrevet på Facebook at jeg skal ta opp dette spørsmålet, kommer umiddelbart svarene om hva folk selv mente om EU-saken og medlemskap. Det legger et lokk på debatten. Hvordan skal vi klare å få vekk det lokket, skyve det unna, sånn at vi kan få en åpen debatt?

Statsråd Vidar Helgesen [11:31:06]: Jeg tror det er viktig å se på europadebatt ikke som en medlemskapsdebatt. Det er et altfor viktig tema. Det er på mange måter et paradoks at den organisasjonen som påvirker Norge mest, mangler vi formelle påvirkningsmuligheter overfor, men det stiller desto større krav til oss om å utnytte de uformelle påvirkningsmulighetene. Der er det viktig å utvikle et lagarbeid og forsøke å løfte debatten om de viktige sakene helt uavhengig av de tradisjonelle ja- og nei-skillelinjene i medlemskapsspørsmålet. EU påvirker oss på alle samfunnsområder. Vi må ha en europadebatt på alle samfunnsområder, og det må være en debatt som ikke dreier seg om medlemskap, men som dreier seg om å fremme norske interesser.