Vigdis Giltun (FrP) [11:25:15]: «Jeg viser til spørsmål 8 i ordinær spørretime den 23. januar 2013. Det finnes flere eksempler på ulik behandling når uføretrygdede med samme bakgrunn og samme behov for kompetanseheving søker samme type kurs for å bedre sin mulighet på arbeidsmarkedet. Det enkelte Nav-kontor eller saksbehandler kan suverent avvise søknader om kurs uten at søker kan klage.

Vil statsråden sikre en mer forutsigbar og likeverdig behandling og sikre at alle som søker om arbeidsrettet tiltak, får klagerett, ikke bare de som får innvilget sin søknad?»

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:25:57]: Tildeling av arbeidsrettet tiltak skjer på bakgrunn av en individuell vurdering som følge av behovs- og arbeidsevnevurdering av hva som er mest hensiktsmessig for at den enkelte skal komme ut i arbeid. Det er det som er grunnlaget.

Både personens ønsker, ressurser, og det som er arbeidsmarkedets behov, vil bli tatt med i den vurderingen som gjøres. Det å sammenligne arbeidsrettet bistand som tilbys ulike personer på forskjellig tidspunkt i ulike deler av landet, kan derfor gi et ganske misvisende utgangspunkt. Arbeids- og velferdsetaten tildeler arbeidsrettet tiltak innenfor de rammene som følger av forskrift om arbeidsrettede tiltak, bevilgninger over statsbudsjettet og føringer i de årlige tildelingsbrevene til Arbeids- og velferdsetaten.

Ingen har rettslig krav på tiltak, og antall tilgjengelige tiltak kan tidvis være lavere enn etterspørselen. Arbeids- og velferdsetaten kan derfor ikke tilby tiltak til alle som ønsker det, men må prioritere bruken av tiltak etter hva som er mest hensiktsmessig for at den enkelte skal komme ut i arbeid. Dette medfører individuelle vurderinger og overordnede vurderinger for tiltakene som sådan.

Da arbeidsmarkedsloven ble vedtatt, ble det gjort unntak fra forvaltningsloven. Dette gikk ut på at personer som har behov for eller ønsker samme type tjeneste, i dette tilfellet et arbeidsmarkedstiltak, som representanten spør om, ikke omfattes av forvaltningslovens partsbegrep. En praktisk konsekvens av dette er at de ikke har klagerett på mangel på tilbud om tiltak eller avslag på søknad om tiltak. Jeg viser til den nærmere redegjørelsen for dette i proposisjonen som ble lagt fram i 2004. Bakgrunnen for dette unntaket er bl.a. at antall tiltaksplasser er begrenset, og følger av den økonomiske rammen for tiltaksbevilgning.

Det er også begrensninger i hvilke tiltak som er tilgjengelige på et bestemt tidspunkt. En klagerett vil dermed kunne framstå som ganske illusorisk. Den enkeltes rettigheter, herunder rett til å klage, er derfor ivaretatt på andre måter. Personer som ikke får tiltak, er ikke helt avskåret fra å ta opp sin sak med Arbeids- og velferdsetaten. Brukere kan klage på arbeidsevnevurdering, og de kan klage på Arbeids- og velferdsetatens service.

Jeg ser ingen grunn til å endre denne loven.

Vigdis Giltun (FrP) [11:28:34]: Det var et skuffende svar. Det er ganske fortvilende for personer som søker om et tiltak.

I det tilfellet jeg viste til i forrige spørsmål, var det en sterkt synshemmet, nærmest blind, som søkte om å få kurs som kunne bekrefte kompetanse og gi ytterligere kompetanse på bruk av Mac. En kamerat hadde fått det samme når det gjaldt Windows. Det virker helt meningsløst når én får godkjent kurs, og ikke den andre, og heller ikke får muligheten til å prøve saken sin ved å klage.

Når de ikke har klagerett, har de heller ikke rett til å få hjelp av Sivilombudsmannen. Vi får, som statsråden sa tidligere i dag, henvendelser fra mange fortvile Nav-brukere. Det er merkelig at det må bli en stor mediesak før statsråden griper inn og ser om man bør gjøre noe med saken.

Når en får avslag på søknad om et kurs, bør det være en begrunnelse for hvorfor man får avslag. Hvis det i begrunnelsen står at man dessverre ikke kan gi kurs på grunn av at det ikke finnes økonomi, at man ikke har penger igjen på Nav-kontoret, er det en begrunnelse, og da må vi politikere se om det er bevilget for lite penger (presidenten klubber). Men når man ikke gir noen begrunnelse som kan prøves videre – denne personen jeg viste til hadde dårlig helse … (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten minner om at klokka går litt feil, så tida er ute.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:30:09]: Etter som jeg husker, har representanten stilt spørsmål om denne personen i en tidligere muntlig spørretime. Jeg kan ikke gå inn og behandle denne enkeltpersonens sak. Jeg kan heller ikke vite hva som ligger til grunn for det som er Arbeids- og velferdsetatens konklusjon i denne saken.

Jeg merker meg at representanten har et annet syn og vil innføre klagerett her. Men som jeg understreket, er ikke arbeidsmarkedstiltak en rettighetsstyrt ordning. Man kan klage når det gjelder uføretrygd og andre typer trygdeytelser, men ikke når det gjelder dette.

Vigdis Giltun (FrP) [11:30:52]: Jeg synes det er galt at man ikke skal ha klagerett. Det minste man burde ha krav på, er i hvert fall et begrunnet avslag. Hvis begrunnelsen er dårlig økonomi, bør det stå – det kan selvfølgelig ikke klages på – men hvis begrunnelsen er at helsetilstanden ikke er slik at man skal ha kurs, eller at man ikke har arbeidsmulighet, bør det være mulig for en søker at andre enn den enkeltpersonen i Nav som har behandlet saken, får se på den. Når man ikke har klagerett, og heller ikke får noe begrunnet avslag man kan gå videre med, er det opp til hver enkelt saksbehandler hos Nav å avgjøre en persons skjebne. Personer som henvender seg til Nav, tror de skal få hjelp. En sterkt funksjonshemmet som er 40 år og har vært arbeidsledig, som ikke har vært i arbeid, men som gjerne vil tilbake til arbeidet, får et avslag uten mulighet til å klage. Synes ikke statsråden dette kan virke veldig uheldig?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:31:52]: Det er ikke i disse sakene én enkeltperson som behandler én søker; det er ofte flere som har gjort vurderinger, både arbeidsevnevurdering og andre vurderinger. Hvis vedkommende er misfornøyd med servicen, kan man fremme en klage hvis man føler at man er dårlig behandlet. Men jeg mener at det å innføre en klagerett for disse ordningene vil føre til at det vil gå med uforholdsmessig mange ressurser til å behandle disse klagene. Vi vet også at når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, er det en del som ønsker seg inn på tiltak, og det er ofte flere som ønsker det, enn de som kan få. Da synes ikke jeg det er hensiktsmessig å innføre en klageordning. Det tror jeg vil føre til mer byråkrati og mindre av det som var Nav-reformens intensjon, nemlig personlig oppfølging av den enkelte.