Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 2 timer og 35 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Høyre 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne og de parlamentariske lederne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [09:08:34]: (komiteens leder og ordfører for sakene): Bakteppet når vi nå i nasjonalforsamlingen behandler forslag til revidert nasjonalbudsjett for regjeringen, er alvorlig, ikke i utgangspunktet her hjemme, men i mange av de landene som norsk økonomi er veldig avhengig av. Både de siste månedene og de siste årene har det som startet som en finanskrise, nå utviklet seg til en gjeldskrise. Det har også utviklet seg til en menneskelig krise i mange land, hvor man, bl.a. i de søreuropeiske landene, opplever økning i arbeidsledighet og uro blant enkeltfamilier og enkeltpersoner. Den gjentatte uroen som vi nå ser i finansmarkedene, og den uroen det brygger opp til rundt Spania, f.eks., er en sterk påminnelse om at norsk økonomi, på tross av at det nå går godt, er i en utsatt posisjon og i en skjør situasjon. Derfor må vi ikke ta noe for gitt.

Jeg nevnte at Norge klarer seg godt. Det går også fram av revidert nasjonalbudsjett. BNP har nå vokst i ni kvartaler på rad. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten i Norge er lav både i internasjonal og historisk sammenheng. Det var ved utgangen av 2011 nærmere 300 000 flere sysselsatte enn hvis vi sammenligner med 2005, de langt fleste i privat sektor.

Jeg vet ikke om det er disse resultatene som næringslivet, arbeidstakere, folk flest – landet vårt – har skapt i fellesskap de siste årene, som er grunnen til at det er sjelden jeg har opplevd at høringsinstansene har vært så entydige i sine tilbakemeldinger når finanskomiteen har holdt høring om saken. Det var i hvert fall helt klart at de største næringsorganisasjonene, både på arbeidsgiversiden og på arbeidstakersiden, og kommunene, som har fått et kommuneopplegg som ble presentert parallelt med revidert, var meget godt fornøyd, og har gitt veldig gode tilbakemeldinger. Det er bra, for det er et meget solid stykke politisk arbeid regjeringen har lagt fram i forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Men ingenting kommer av seg selv. Det er en grunn til resultatene, og det er ikke naturgitt at de resultatene vi nå ser, skal stå seg for evigheten. Det er trygg styring, innsats og vilje til å gjøre tøffe prioriteringer og valg som gjør at vi klarer å holde folk i jobb i Norge. Enkelte har forsøkt å framstille det som om det går bra i Norge på grunn av oljen uansett. Det er feil. Mange land har hatt store inntekter fra naturressurser uten å unngå kriser. Sigbjørn Johnsen kommer sikkert innom dette, for vi har jo også opplevd dette her i landet. Vi hadde oljepenger på 1980-tallet, på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Like fullt hadde vi krise og arbeidsledighet. Arbeidsplasser forsvant, og industribedrifter gikk over ende – med oljepenger. Det er derfor ikke naturgitt at det at man har møtt på rikdom, i seg selv skal gjøre at det går bra i et land. Nei, det er, som jeg nevnte, trygg økonomisk styring, et innovativt omstillingsdyktig næringsliv og en høyt utdannet befolkning som er våre største konkurransefortrinn. I Norge har vi klart å skape det beste fra to verdener – en kapitalistisk markedsbasert økonomi i bunnen, som er motoren i velstandsutviklingen, med et klart politisk rettferdig rammeverk rundt som styrer og utjevner. Det er den norske modellen jeg nå snakker om.

Det er mange gode satsinger i revidert. Jeg kan nevne treforedlingspakke for å omstille den industrien, studieplasser, nye såkornfond, brystrekonstruksjon, transportfly og flere ting. Dette vil mange av talerne komme inn på i ulike innlegg, derfor bruker jeg ikke noe tid på det nå.

Jeg vil bruke resten av innlegget mitt på å komme med to vurderinger om den økonomiske politiske situasjonen som kommer til uttrykk i revidert, men som også har vært en del av den politiske debatten gjennom hele vinteren, og som jeg er helt sikker på vil prege det politiske landskapet fra nå og fram til valget i 2013. Det ene jeg vil trekke fram, er et av fundamentene for den økonomiske politikken, med bred tilslutning i Stortinget. Det er her påfallende at det største opposisjonspartiet nå bruker anledningen i revidert til gjennom side opp og side ned å gå til et kraftfullt angrep på handlingsregelen, som er et av fundamentene for den økonomiske politikken, i en situasjon hvor tidene er veldig, veldig urolige rundt oss.

Handlingsregelen handler etter mitt syn ikke om hvorvidt man kan tillate seg fra år til år å bruke den ene ekstra milliarden. Handlingsregelen handler ikke om det, men den handler om vår kollektive evne til å motstå de skyggesidene, eller de fristelsene, som rikdom fører med seg når land får mye inntekter på kort tid. Jeg vil påstå at handlingsregelen er vårt selvpåførte vern mot overbudspolitikk, en overbudspolitikk som har ført mange europeiske land ut i det uføret de er i i dag. En slik politikk er noe jeg sterkt vil advare mot.

Eksistensen av handlingsregelen og at vekslende regjeringer, ikke bare dagens regjering, over tid har valgt å følge den, har vært et av de viktigste bidragene til trygg økonomisk styring i Norge. Handlingsregelen er mer enn en økonomisk krittstrek, det er en samfunnskontrakt mellom ansvarlige politikere og det norske folk.

Jeg nevnte den norske modellen. Et av de forholdene som gjør at den norske modellen fungerer så godt, er noe udefinerbart, noe vi ikke kan vedta oss til her i Stortinget. Det er det vi kaller tilliten, samholdet, i befolkningen, det at vi stoler på hverandre. Jeg tror ikke på noen måte vi kan undervurdere effekten av å være næringsdrivende i Norge i et samfunn hvor man faktisk stoler på hverandre i utgangspunktet. Den tilliten skal ikke undervurderes. Det er nettopp den tilliten som er bygget opp over tid gjennom å følge en regel, som har gjort at vi nå er i stand til å forvalte den enorme rikdommen, som vi tross alt har arvet fra generasjoner bak oss, på en måte som gjør at vi ikke setter alt over styr. Vi viser at vi er den tilliten verdig. Det er denne regelen, som har bred tilslutning i Stortinget, som Fremskrittspartiet nå går til angrep på. Jeg har nå gitt mitt ideologisk politiske forsvar for den. Jeg forventer at høyresiden generelt og Høyre spesielt, som er en trygg forsvarer av dette inntil nå, står like tøft opp for den når man også skal forhandle i den offentlige debatten og eventuelt med Fremskrittspartiet før 2013.

Det andre forholdet er forholdet mellom skatt og velferd. Jeg skal ikke gå veldig dypt inn i det, utover å peke på at det fortsatt er betydelige forskjeller mellom dagens regjering og de partiene som ønsker å styrte dagens regjering, gjennom et demokratisk valg neste høst – jeg måtte legge til det, fordi det er jo ikke noe udemokratisk rundt dette, snarere tvert imot. Men det er noe udefinert og teflonaktig, som enkelte ville si, når vi nå ikke helt klarer å få taket på omfanget av skattekuttene og hvilke skatter som skal kuttes, og hvordan forholdet mellom velferd og inntektene skal stå i sammenheng, når høyrepartiene prater.

Vi har gjort et veldig klart politisk valg, og regjeringen underbygger det i revidert nasjonalbudsjett. Vi sier nei til skattelette og nei til skattekutt, fordi vi mener det er så mange uløste oppgaver i et moderne land, som også er et av de rikeste landene i verden, og det er ting som er viktigere. Jeg mener derfor at det ville være fordummende hvis man i over et år framover ikke skal kunne klare å få et klart svar på i hvilket omfang man ønsker å kutte skattene, hvilke skatter man skal kutte, og hva det bør settes opp mot i den politiske debatten. Jeg har hvert fall tenkt å gjøre mitt bidrag, men det hadde vært mye mer hyggelig hvis høyrepartiene selv i stedet kunne bidratt til dette.

Det hører for øvrig med til historien at det ikke er dagens regjering, med dagens revidert, og med dagens skattepolitikk, som er umoderne og gammeldags. Nei, det er de som tar til orde for det motsatte som står for en utdatert politikk. Hva skjer nå rundt oss i mange land i Europa? Jo, land etter land avlyser sine store skatteløfter. De går i mange europeiske land sågar til det skrittet å øke skattene, også i land som er styrt av borgerlige og høyredominerte regjeringer, både inntektsskattene, selskapsskattene og indirekte skatter. Jeg legger gladelig fram dokumentasjon på at den samlede skattebyrden i Europa har økt siden finanskrisen. Jeg ser gjerne for meg at noen kan peke på at jeg tar feil. Derfor er det disse europeiske landene som ser til de nordiske landene – ikke omvendt. Jeg forstår derfor ikke hvorfor det da skal være et riktig politisk valg for landet, i årene som kommer, å gå motsatt vei av den som veldig mange europeiske land går – land som vi liker å sammenlikne oss med – når vi er et land som fortsatt har store mangler innenfor skole og eldreomsorg, vi bør bygge veier og jernbane i en større skala enn det vi gjør i dag – men da kan vi ikke sløse bort pengene på store skattekutt.

Jeg mener at det er disse to forholdene som denne debatten og debatten fram mot 2013 bør handle om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:19:08]: Her var det utrolig mange floskler som ble presentert – så mange at jeg nesten ikke vet hva jeg skal spørre om.

For det første – handlingsregelen blir ikke fulgt. Hadde den blitt fulgt, hadde i hvert fall representanten Micaelsen hatt et poeng.

Infrastrukturen i Norge forfaller, noe representanten Micaelsen selv var inne på da han på slutten nevnte alle manglene som er. Vi trenger kanskje et hundretalls milliarder kroner for å ruste opp både vei og bane. Mener egentlig representanten Micaelsen at det da er klokt å bruke norske penger, plassere dem i f.eks. tyske obligasjoner til 1,8 pst. rente, slik at Kommunalbanken kan låne nøyaktig de samme pengene tilbake for å finansiere veiprosjekter, til 6,5 pst. rente? Det er en sannhet som også Micaelsen kjenner til. Mener han det er klokt å låne pengene ut til 1,8 pst. rente og låne de samme pengene tilbake til 6,5 pst. rente?

Torgeir Micaelsen (A) [09:20:05]: Det resonnementet som Christian Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet her framfører, er basert på helt feil og helt annerledes forutsetninger enn hos alle andre i denne salen.

Hva er bakgrunnen for handlingsregelen – vår måte å organisere vår felles formue, oljen, på? I 2001 var erkjennelsen at det for en åpen, liten og konkurranseutsatt økonomi finnes noen grenser for hvor mye av ekstraordinære inntekter fra naturressursen man kan fase inn over tid. Derfor står ikke valget reelt sett om hvorvidt man skal plassere pengene i Tyskland eller Norge. Hele poenget med handlingsregelen er – hva skal vi si – å holde orden, i den forstand at man gradvis og over tid faser penger fra oljen inn i Norge. Derfor står ikke valget mellom Tyskland og Norge. Poenget er at vi ikke kan bruke alle disse pengene samtidig i Norge. Det er alle andre enn Fremskrittspartiet enige om.

La meg legge til: Vi bruker nå 100 mrd. kr fra oljen, men Fremskrittspartiet er fortsatt ikke fornøyd. Det står ikke til troende.

Gunnar Gundersen (H) [09:21:20]: Jeg noterer meg at representanten Micaelsen drar opp noen store linjer. Er det noe som er bemerkelsesverdig med revidert, er det at man ikke bruker revidert til å diskutere de store linjene i norsk økonomi.

Han sier om skatt og velferd at den rød-grønne regjeringen har gjort noen politiske valg. Det man egentlig har gjort, er det politiske valget utfra at Bondevik II-regjeringen fant det perfekte skattenivået. Det er det eneste politiske valget den rød-grønne regjeringen har gjort.

Micaelsen vet utmerket godt at våre skattegrep går mot å øke arbeidstilgangen gjennom at færre skal betale toppskatt, minstefradraget skal heves kraftig, og vi fjerner deler av formueskatten for å stimulere til sparing.

Jeg vil spørre Micaelsen tilbake: Er han ikke bekymret over husholdningenes gjeldsoppbygging i Norge i dag? Vi har svar fra Finansdepartementet som viser at gjeldssituasjonen er vesentlig verre enn den var under krisen vi hadde på 1980-tallet.

Torgeir Micaelsen (A) [09:22:23]: Jo, det er derfor jeg mener det er uansvarlig å gå til valg på å fjerne formuesskatten – som i hvert fall har et element av beskattet eiendom – som mange andre land gjør. Jeg mener at mange kommuner med rette kan si at i min kommune er det riktig å beskatte eiendom noe, noe Høyre er imot fordi det skaper store inntekter til felleskassa.

Det er også derfor jeg mener det er uansvarlig når representanten Gundersen og resten av Høyre mener at Stortinget, eller finansministeren, skal overstyre Finanstilsynet i en sak om egenkapitalkrav i boligsektoren. Jeg mener det er nesten like uansvarlig som at dette storting skulle vedtatt at vi politisk skulle styre renten. Dette er et faglig spørsmål, fordi det uroer oss at det er ubalanse i boligmarkedet. Det er helt andre ting som må til enn noen enkle «quick fix»-løsninger à la dette, hvis man skal løse utfordringene i boligmarkedet.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:23:38]: Jeg synes faktisk jeg hørte at komiteens leder i sitt innlegg opphøyde handlingsregelen til å være ideologi. Jeg skjønner at man har behov for ideologisk reorientering på sosialistisk side, men at det var handlingsregelen som skulle bli det nye ideologiske fundamentet, var litt overraskende.

Ellers skjønner man jo, ved å høre på komiteens leder, valgkampstrategien til Arbeiderpartiet. Det er stø kurs med Jens og Torgeir, og så er det kaos med Erna og Knut Arild og noen andre. Det tror jeg ikke velgerne biter på i det hele tatt – snarere tvert imot.

Men for å ta et eksempel på hva man får til, og ikke gjør noe med: Vi har en skole for hørselshemmede i representantens hjemfylke som er tvangsprivatisert av denne regjeringen. Man sørger nå for at den får så dårlig økonomi at det går ut over elevene. Er det ikke sånt revidert budsjett burde bli brukt til å rette opp?

Torgeir Micaelsen (A) [09:24:40]: Jo, i den forstand at det i revidert er anledning til å gå inn i den type saker. Det har vi gjort veldig grundig – jeg har gjort det, komiteen har gjort det – bl.a. gjennom høringer og egne møter. Det har også resultert i at komiteens flertall har en flertallsmerknad, som jeg er litt usikker på om Kristelig Folkeparti er med på, men det får vi komme tilbake til. Der peker man på at det kan se ut som om denne skolen ikke har fått dekket de pensjonskostnadene de har ved å gå over til å være privatskole. Det hører for øvrig med til historien at dette angår to skoler som har hatt en veldig løs tilknytning til det offentlige. Det er skoler for hørselshemmede, eller folk med mer omfattende begrensninger. Den ene skolen har forhandlet med staten på lik linje med Briskeby og har kommet fram til en enighet det virker som om alle er fornøyd med. Så jeg mener at vi har lyttet, og vi er i stand til å snu oss rundt når det må til. Men jeg er ikke tilhenger av uten videre bare å betale ut penger, når man ikke får sett bevilgningen i en større sammenheng – som vi gjør hver gang i statsbudsjettsammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:26:12]: Mye går godt i Norge, la det ligge til grunn for den debatten vi har nå. Dette er ingen svartmaling – det er ingen grunn til svartmaling – det er god grunn til å glede seg over mye av det som fungerer.

Derimot er det, etter å ha hørt innlegget til saksordføreren og komitélederen, grunnlag for å sette spørsmålstegn ved om regjeringen forstår drivkreftene i økonomien. Statistisk sentralbyrå, som har vært arbeidsgiveren til dagens statsminister, har sagt at mye av grunnen – ja, faktisk hovedgrunnen – til at ting går bra, er investeringer fra oljeindustrien. Oljeinvesteringene øker år for år og blir rekordhøye. De var det i år, de blir enda høyere neste år, primært på grunn av høy oljepris, altså forhold utenfor norsk politikk.

Neste år skal oljeindustrien investere 194,3 mrd. kr. Det er 70 mrd. kr mer enn for bare tre år siden, og det er opp fra 63 mrd. kr fra for ti år siden. Dette gir en enorm stimulans. Bare de tre siste årene er altså økningen på tre finanskrisepakker for 2013 – tre finanspakker mer inn i norsk økonomi kommer fra oljeinvesteringene sammenlignet med for bare tre år siden. En skjønner at det gir resultat.

Derfor er jeg bekymret når regjeringen later som om grunnen til dagens velstand er at en har en høyt skattenivå, sterk offentlig sektor med mye reguleringer. Det tilsier at norsk økonomi er dårlig stilt den dagen oljeprisen er lav og oljeinvesteringene er på nivå med det de var på for ti år siden. Det bekymrer meg, for det vi ser nå, med økte lønninger, svekker konkurranseevnen. Hvis vi tror at det er enda høyere skatter som vil være løsningen – siden det angivelig har vært løsningen så langt – vil en utkonkurrere norsk industri veldig raskt.

Så hørte jeg komitélederens innlegg der han snakket om at handlingsregelen er den store ideologien som har styrt oss unna krisen i Europa. Det er med respekt å melde bare tull. Ja, det er viktig at vi bruker oljepengene på en fornuftig måte. Det er også viktig at de neste generasjoner skal ha glede av den oljerikdommen vi har, og at det blir representert gjennom bl.a. sparing i utlandet. Men det er en illusjon at man kan lure det norske folk til å tro at all oljepengebruk skjer gjennom statsbudsjettet. Statens investeringer på norsk sokkel vil i år være på 26 mrd. kr. Samtlige av de pengene går utenfor handlingsregelen, og mer enn halvparten av disse pengene har Stortinget faktisk aldri vedtatt skal brukes. Dette er ting Petoro bestemmer på egen hånd.

Tilsvarende har denne regjeringen brukt 19 mrd. kr til å kjøpe Statoil-aksjer, 5 mrd. kr til å kjøpe Aker-aksjer, 5 mrd. kr til å stappe inn i DNB. Jeg kunne fortsatt sånn lenge. Det brukes rundt 35–40 mrd. oljekroner utenfor statsbudsjettets ramme hvert år. Det å gi inntrykk av at et par milliarder kroner fra eller til til veiinvesteringer hadde tippet norsk økonomi utfor stupet, blir med respekt å melde bare tøv, for i en økonomi på 2 500 mrd. kr er det ikke litt økning i veiinvesteringene som ødelegger norsk økonomi. Bedre infrastruktur er tvert imot en vesentlig forutsetning for at økonomien også i framtiden skal vært konkurransedyktig. Regjeringen behandler dessverre vei- og jernbanebygging som om det bare er løpende utgifter – det er i hvert fall det finanskomiteens leder omtaler det som. Da burde han ha vært på noen veikonferanser, der f.eks. Cambridge Systematics International sa at hvis Norge hadde investert mer i hovedveinettet sitt, hadde vi fått 3,50 kr i økt verdiskaping tilbake for hver krone vi investerte. Det synes i hvert fall jeg er en god investering. Men med dagens handlingsregel kan en ikke gjøre sånne ting uten at en i regjeringens øyne blir økonomisk kriminell.

Derimot er det greit for denne regjeringen om en stapper mer penger inn i SAS, for SAS er per definisjon en investering. Det kan en gjøre uten at det skal prioriteres mot noe som helst annet. Hvis vi vil bruke mer penger på forskning, på lærere, på sykepleiere og på veiarbeidere, skaper det inflasjon. Men bruker en mer penger på flyvertinner, er det magisk hevet over inflasjonsreglene – kanskje fordi de flyr så høyt oppe i luften.

Men sånn kan vi ikke drive økonomisk politikk. Vi kan ikke late som om flyvertinner er høyverdige, mens folk som bygger landet, ikke er det. Derfor må det være en annen handlingsregel, en handlingsregel som klarer å skille mellom forbruk og investeringer, og som gjør at en kan investere i norsk økonomi når det er fornuftig. Regjeringen stoler på at Avinor gjør dette. Hvorfor kan vi ikke stole på at et statlig veiselskap og et statlig jernbaneselskap hadde klart den samme oppgaven?

Når jeg ser rundt i denne salen, ser jeg folk fra samtlige parti som ønsker å endre på måten vi finansierer investeringer i infrastruktur i Norge. Partiledere fra stort sett alle partier i denne sal ønsker å gjøre endringer, men det er ingen som våger å utfordre den hellige handlingsregelen, kanskje fordi det er blitt ideologien til dagens regjering framfor en pragmatisk og fornuftig løsning.

Under rød-grønt styre har utgiftene i statsbudsjettet økt med 50 pst. Over 350 mrd. kr mer skal vi bruke i 2012 sammenliknet med siste budsjettet for Bondevik-regjeringen. Det er en vanvittig økning. Derfor skal vi ikke bare si at mer oljepenger er en viktig løsning på alle ting. Derfor må vi også prioritere innenfor budsjettene på en bedre måte. Det gjør Fremskrittspartiet. I vårt budsjettforslag fra i fjor høst kuttet vi netto offentlige utgifter med 15 mrd. kr. Innenfor den rammen klarte vi samtidig å finne satsingsområder for vei, jernbane, helse og eldre. I tillegg reduserte vi skattene. Men vi reduserte skattene litt mer enn det vi kuttet offentlige utgifter med. Derfor økte vi oljepengebruken litt. Men vi tror det ville gjort at vi fikk en større kake på sikt, og det ville også vært fornuftig for norsk økonomi.

Men jeg blir litt tvilende til om dagens regjering ser på mulighetene for å effektivisere offentlig sektor. Når Fremskrittspartiet kutter skatter og avgifter, blir med én gang argumentet fra de rød-grønne at da må vi også kutte i sykehjemsplasser. Jeg beklager, men Fremskrittspartiet kommer aldri til å kutte i sykehjemsplasser for å bedre andre områder i norsk økonomi. Det får være en rød-grønn måte å prioritere på. Men vi ser mange andre muligheter til å effektivisere norsk økonomi.

Et eksempel er rapporten som MENON lagde for Akademikerne nylig, der de viser at det går an å effektivisere offentlig sektor og spare 30 mrd. kr på å kjøpe varer og tjenester bedre inn til det offentlige – 30 mrd. kr. Men i og med at regjeringen alltid selv drar opp sykehusplasser som det første en må kutte i, viser det at regjeringen prioriterer helse og eldre lavere enn det Fremskrittspartiet gjør – mens Fremskrittspartiet prioriterer å bruke skattepengene bedre.

I revidert statsbudsjett øker oljeinntektene med 27 mrd. kr, resten spares rett i utlandet. Fremskrittspartiet aksepterer det. Mer overraskende er det at regjeringen krever at de 5 mrd. kr i økte skatteinntekter fra fastlandet også skal gå rett ut av landet og spares i oljefondet. Det finner vi urimelig. Er virkelig utlandet det beste stedet å plassere overskuddet i statsbudsjettet som kommer fra norske skattebetalere? Nei, mener Fremskrittspartiet. Handlingsrommet som vi har, må brukes til vekstfremmende investeringer og skattelettelser. I en urolig økonomi som vi nå opplever, er det viktig at vi også styrker vår konkurranseevne. I dag er det mange land som gjennomgår hestekurer som svir, som smerter, men de må gjennom det uansett hvor vanskelig det er, rett og slett fordi landene må balansere sine budsjett.

Det er mange av våre konkurrenter som nå opplever reallønnsnedgang og stort press på reformer. Jeg tar ikke stilling til om det er rett eller galt – jeg bare konstaterer at det skjer. Men når de er ferdige, kommer vi til å møte et mye mer konkurransedyktig utland enn det vi gjør i dag. Når norske reallønninger fortsatt stiger, mens konkurrentene ligger flatt, eller går ned i lønn, vil dette bli vanskelig for oss om noen år, hvis vi ikke samtidig gjør fornuftige grep i norsk økonomi.

Vi kommer ikke til å bruke revidert budsjett til omkamper. Vi aksepterer at vi tapte en del prioriteringer i fjor høst, og vi legger til grunn regjeringens budsjett når vi nå gjør revideringer. Men vi ønsker at det økte handlingsrommet på totalt 6 mrd. kr, som er til disposisjon, faktisk brukes til å styrke norsk næringsliv og norsk økonomi. Da bruker vi ikke mer oljepenger enn det en la til grunn i fjor høst fra regjeringen. Derfor kan det umulig være uansvarlig – selv om regjeringen vil forsøke å klistre det på oss.

Vi må sørge for at industri og infrastruktur kommer bedre ut. Som jeg nevnte: Gode veiinvesteringer gir avkastning for samfunnet. Det vil Fremskrittspartiet framskynde. De som tror at vi bør spare oljepengene i dag, for heller å ta dem ut om 10–15 år og så bygge veier, gjør en strategisk bommert. Erfaringene fra 1998 og fram til i dag viser at hvis vi hadde satt av en gitt sum til veibygging i 1998, latt dem stå i oljefondet og tatt dem ut i dag og investert i veier, hadde vi fått 40 pst. mindre vei for de samme pengene, selv med avkastningen i oljefondet. Det er ikke en god måte å bygge landet på. Dette handler rett og slett om kostnader ved en del infrastrukturbygging. Kostnader med å erstatte tapt jord for å bygge om samfunn blir dyrere jo mer en har bygd opp samfunnet underveis. Derfor foreslår vi det som Sigbjørn Johnsen, dagens finansminister, selv tok til orde for for fire år siden: Vi foreslår i revidert budsjett å omdanne Statens vegvesen og Jernbaneverket til statlige aksjeselskap etter modell av Avinor, tilføre dem egenkapital og la dem få lov til å drifte og utvikle veiprosjekt etter bestilling fra storting og regjering, men gjøre det med et langsiktig perspektiv. Det ville vært å gjøre noe godt for landet.

Presidenten: Presidenten er dessverre nødt til å påpeke at verken begrepet «tull» eller begrepet «tøv» er parlamentariske uttrykksformer, og formene for parlamentarisk uttrykk gjelder også for representanten Ketil Solvik-Olsen.

Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:36:37]: Kan jeg få ta opp forslag som Fremskrittspartiet står bak?

Presidenten: Da har representanten Ketil Solvik-Olsen tatt opp de forslag han refererte til.

Torgeir Micaelsen (A) [09:36:44]: Jeg forsøkte i mitt innlegg å vise at det ikke er det Solvik-Olsen her peker på, de siste 2 mrd. kr, som gjør at den økonomiske politikken et land har, har tillit eller ikke, men at noe skjer over tid, og at det er noe regelbasert rundt det.

La meg ta noen eksempler til for å underbygge nettopp dette.

I 2007 var regjeringens oljepengebruk 71 mrd. kr. Fremskrittspartiet plusset i sitt alternative budsjett på 22,9 mrd. kr. I 2009 hadde regjeringens oljepengebruk økt til 92 mrd. kr. Fremskrittspartiet plusset på over 30 mrd. kr. I 2011 var regjeringens oljepengebruk 128 mrd. kr anslått – et veldig alvorlig finanskriseår. Fremskrittspartiet plusset på over 12 mrd. kr. Sånn kunne jeg ha fortsatt.

Hva er poenget med dette? Jo, uansett hva vi andre byr, er det alltid en fremskrittspartirepresentant som byr mer. Det er dette som er overbudspolitikken. Det er dette som er farlig hvis man ikke er i stand til å følge den regelen alle vi andre har pålagt oss. Da kan det gå galt. Det er dette Solvik-Olsen må forklare i større grad enn teknikker og budsjetteknikker som han bruker all sin taletid på.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:37:54]: Dette har gjerne med forutsetninger for å ville forstå det Fremskrittspartiet sier. Komitélederen og undertegnede har i mange debatter forsøkt å forklare dette for hverandre. Jeg tror at hvis komitélederen hadde gått på litt flere økonomikurs og litt færre AUF-kurs, hadde forutsetningene vært litt bedre.

Det som jeg har understreket for komitélederen mange ganger, er at Fremskrittspartiet ønsker å skille forbruk og investeringer. Vi reduserer det som er statlig forbruk, og så øker vi det som er statlige investeringer. Ved å øke statlige investeringer øker man vekstevnen i norsk økonomi. Da ser vi på hva regjeringen gjør før vi begynner å kutte og plusse på selv. Det er derfor det er litt forskjell på hvor mye vi plusser på de enkelte år. Noen år ser vi at det er mer flesk å kutte vekk fra offentlig sektor, andre år er det mindre. Nettopp fordi regjeringens oljepengebruk har økt så mye som den har, har vi sett mindre behov for å bruke mer oljepenger enn det vi f.eks. gjorde for noen år siden – fordi det er større muligheter for å omprioritere.

Men det er ingen tvil om at det er fornuftig å fremskynde en del investeringer i infrastruktur.

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:39:09]: Lånegjelden i privatøkonomien har økt betydelig de siste årene. Stadig flere spår at en boligboble er i anmarsj, diskusjonen går på hvor lang lunte den har.

Fremskrittspartiet er tydeligvis ikke villig til å sette inn noen tiltak for å forebygge dette. Man sier nei til Finanstilsynets krav til 15 pst. egenkapital, som er et konkret virkemiddel for å stoppe utlånsveksten og hindre at norsk ungdom ender som gjeldsoffer.

Spørsmålet er: Tror Fremskrittspartiet at et uregulert marked best vil forhindre boligboblen og andre kriser i finansmarkedet?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:39:50]: Svaret på det er nei, men la meg begrunne det litt.

Fremskrittspartiet er også bekymret for den gjeldsutvikling som vi har sett utvikle seg under dagens rød-grønne regjering. Kommunal sektor har mye høyere gjeldsgrad nå enn tidligere, og private husholdninger har det samme. Det skyldes litt at det skapes forventninger fra regjeringen om at kommunene bare kan lånefinansiere, så får de rentekompensasjon – så er det bare å sette i gang. Det gir et kunstig bilde av at det går godt i offentlig sektor – bedre enn det er grunnlag for. Private husholdninger har glede av lav rente og tar opp lån. Men om Finanstilsynets krav om maks 85 pst. låneandel er løsningen på dette, er Fremskrittspartiet uenig i. Det vi ser, er at regjeringen sier at folk bare kan gå til Husbanken, så omgår man dette regelverket.

Det andre vi ser, er at en del unge tar opp kredittkortlån for å finansiere egenkapitalen fordi Finanstilsynet ikke regulerer det markedet like godt. I stedet for å ha et godt marked, der alle kan gå inn i boliglånemarkedet, får man andre typer lån. Det synes jeg ikke er bra.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:41:08]: Jeg vil følge opp det samme temaet. Det er klart at når Finanstilsynet øker kravet til egenkapital til 15 pst., noe som har bred oppslutning i regjeringspartiene, vil det innebære en reell innstramming. Representanten Solvik-Olsen vet bedre, han vet at det innebærer totalt sett en reell innstramming. Representanten Solvik-Olsen vet også at det han sier her om løsgjeld og tilsvarende herligheter, har de ikke forslag til å svekke låneopptaket på.

Mitt spørsmål er: Er Fremskrittspartiet prinsipielt uenig i egenkapitalkravet, eller er det størrelsen, eller hva er det egentlig? Er dette noe som staten ikke skal blande seg borti?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:42:06]: Nei, Fremskrittspartiet har vært tydelig på at vi synes det kravet som var før, var bra. Så har vi støttet kravet som Finanstilsynet har om at når bankene vurderer gjeld, skal de vurdere all gjeld, ikke bare boliggjeld. Kredittkortgjeld og lignende må også inkluderes. Men det å late som at hvis man bare krever 15 pst. egenkapital i stedet for 10 pst., blir boligmarkedet bedre og alle klarer å komme inn, er vi grunnleggende uenig i. Det viser også regjeringen når den sier at Husbanken skal få økte midler, slik at folk kan gå utenom Finanstilsynets krav til vanlige banker. Da viser man at man mener det er helt greit at folk låner 100 pst., men det skal bare ikke skje gjennom en privat bank.

Det andre er at vi ser at folk finansierer egenkapital med kredittkort. Det er en dårligere måte enn heller å gi dem litt mer boliglån gjennom bankene. Forutsetningen er at bankene tar det ansvaret de skal ta, nemlig å se på betjeningsevnen til den enkelte. Dagens politikk gjør at bolighaier med egenkapital kan «spise opp» unge studenter uten egenkapital – for de unge tvinges inn i leiemarkedet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [09:43:31]: Den økonomiske krisen som herjer flere europeiske land, er først og fremst et problem for de menneskene som rammes, enten fordi de mister jobben, eller fordi de mister offentlige goder på grunn av kraftige nedskjæringer. Det som startet som en finanskrise, og som utviklet seg til en gjelds- og jobbkrise, kan igjen utvikle seg til en ny finanskrise.

I en åpen og globalisert økonomi får slike kraftige tilbakeslag ringvirkninger for mange land. Situasjonen er usikker og skaper usikkerhet. Ekspertenes analyser spriker. Med få dagers mellomrom kunne vi i norske medier lese at Elisabeth Holvik i SpareBank 1 Gruppen mente at «euroen ryker» og at vi nærmer oss ««the final count down» for euroen». Mens sjeføkonom Harald Magnus Andreassen trakk fram at

«eksportvinneren av varer i Europa de siste årene er med stor margin Hellas. Nummer 2 er Portugal og nummer 3 er Spania.»

Han tror bedringen vil komme raskere enn det mange gjerne tror. Og videre:

«Det har alt vært en kraftig intern devaluering internt i Hellas og kostnadene har kommet ned.»

Krisen har bl.a. utspring i nasjonale politikeres pengebruk. Flere land har brukt mer enn det de skaper, og har lånt mer enn det de kan betale tilbake, mens land som har holdt orden i økonomien, har kommet langt bedre ut. Tyskland har en arbeidsledighet som nå nærmer seg norsk nivå. Sverige, Nederland, Finland og Baltikum jobber seg ut av krisen på en imponerende måte. Den viktigste lærdommen av krisen, ved siden av den betydning riktig regulering og overvåkning av finansmarkedene har, er viktigheten av å holde orden i økonomien.

Men selv om det er – som jeg har pekt på – nyanser mellom de europeiske land, er det ingen grunn til å blåse «faren over». Vi må være i beredskap, for utvikler krisen seg ytterligere, er det åpenbart at Norge kan bli rammet. Men jeg føler meg helt trygg – det vil jeg gjerne understreke – på at Norge er godt forberedt til å håndtere eventuelle akutte kriser, enten de måtte komme i finansmarkedet eller i realøkonomien. Norge har god erfaring med å håndtere uro og tilbakeslag i finansmarkedet, og vi har penger på bok og god statlig økonomi, som gjør at man kan iverksette tiltak dersom det utvikler seg en mer akutt krise.

Utfordringen for norsk økonomi og for våre jobber ligger med andre ord ikke i det kortsiktige perspektiv. Tvert imot opplever Norge fortsatt god vekst. Utfordringen vår ligger derimot i en stadig tydeligere todeling av næringslivet, hvor olje- og gassektoren opplever svært gode tider. Ja, i dag kunne man lese i Dagens Næringsliv at oljefesten slår alle rekorder, og at fete lønnstillegg er på vei. Det er bra at det går godt i oljesektoren, men det gir oss også utfordringer når vi ser at den øvrige delen av norsk næringsliv, som er konkurranseutsatt, og som eksporterer til Europa, rammes på grunn av svekket konkurranseevne. Ja, konkurranseevnen er svekket hvert eneste år under rød-grønt styre. De møter et fallende marked, og de har særnorske skatter og krav hjemme.

Konsekvensene av dette kan man lese i revidert nasjonalbudsjett, hvor det fremkommer at produksjonen viser nedgang i denne delen av industrien. Det er investeringstørke og usikre jobber. Over tid kan denne utviklingen gjøre oss mer sårbare, fordi både arbeidsplasser og finansieringen av velferdssamfunnet blir for avhengig av oljeinntektene.

Jeg tegner ikke noe dystert bilde av situasjonen i Norge i dag, men jeg peker på at vi i årene fremover står overfor en betydelig utfordring knyttet til todelingen i vårt næringsliv. Regjeringen bedyrer at man tar denne utviklingen på alvor ved å holde igjen på oljepengebruken. Det er bra. Samtidig er det en realitet at 2012-budsjettet er blitt det mest ekspansive budsjettet siden finanskrisen i 2009. Sammen med manglende prioritering av forskning og utvikling, og økte skatter på jobber i privat sektor, bidrar regjeringens politikk til å forsterke todelingen i næringslivet.

Høyre ryddet opp i norsk økonomi i forbindelse med tilbakeslaget i økonomien i perioden 2001–2005 sammen med andre borgerlige partier. Politikken bidro til å styrke bedriftenes konkurransekraft, og vi la et grunnlag for den enestående veksten i privat sektor som fulgte i årene etter. Ja, håndteringen av krisen – av den borgerlige regjeringen – var så vellykket at Dagsavisen i 2005 skrev at Jens Stoltenberg kom til «dekket bord» etter valget.

Høyre mener det er behov for en langsiktig strategi for å skape og trygge jobber i små og mellomstore bedrifter og i konkurranseutsatt sektor utenom olje- og gassektoren.

Selv om dette er et revidert nasjonalbudsjett, mener vi at budsjettet også bør brukes til å peke fremover når det gjelder hvilken politikk som skal føres, hvilke strategier som skal følges, og vi fremmer et forslag om en omstillingspakke for konkurranseutsatt sektor utenom olje- og gassektoren. Poenget med dette er å ta de første skrittene. Det handler om å satse på næringsrettet forskning og en forbedret SkatteFUNN-ordning. Det handler om bedre avskrivingsregler for maskiner for å gi bedre vilkår til de delene av næringslivet som har investeringskraft. Det handler om en storsatsing på kompetansebygging, bl.a. gjennom bedriftsintern opplæring, slik at de ansatte kan få styrket sin kompetanse, og det handler om økt satsing på samferdsel, slik at varene kan komme raskere frem.

På nrk.no i dag morges kunne vi lese at forskjellene øker i skolen, med bakgrunn i elevenes sosiale bakgrunn. Dette er en av de aller største utfordringene i norsk skole. Klarer vi ikke å kompensere for de sosiale ulikhetene, kan vi risikere at store ungdomsgrupper i dag får problemer på arbeidsmarkedet i morgen.

Er det én ting vi vet ut fra all skoleforskning som er presentert gjennom de siste årene, så er det at den gode læreren trumfer alt! Da er det ikke tilstrekkelig å snakke om læreren, da må man satse på læreren. Derfor fremmer Høyre forslag om en storsatsing på etter- og videreutdanning av lærere. Det er langt fra tilstrekkelig at under 2 000 lærere skal få etter- og videreutdanning, når vi vet at det er over 4 000 lærere som har søkt om å få etter- og videreutdanning. Denne utfordringen adresserer vi igjen, fordi den gode læreren trumfer alt. Det viktigste man kan gjøre, er å sørge for at vi kompenserer for de sosiale forskjellene og bidra til at alle elever får mulighet til å strekke seg og utvikle sitt talent.

Så er det en problemstilling jeg har lyst til å ta opp helt til slutt, fordi den illustrerer litt hvordan vi møter mennesker i vårt samfunn som virkelig har behov for samfunnets støtte. Det er ungdom som er på vei ut av – jeg er litt usikker på om det er et parlamentarisk uttrykk – rushelvetet, ungdom som er på rehabilitering, og som har behov for ekstra hjelp for å få et opplæringstilbud. Det gis i dag et veldig godt opplæringstilbud ved Tyrilistiftelsen i Hedmark og Fossumkollektivet i Østfold. Det tilbudet er i ferd med å bygges ned, ikke fordi tilbudet ikke er godt, men på grunn av en finansieringskrangel mellom fylkeskommuner og stat. Det er totalt meningsløst at ikke det offentlige kan klare å rydde opp i slike ting. Derfor er jeg glad for at de ikke-sosialistiske partiene i innstillingen ber regjeringen om å rydde opp i den problemstillingen, slik at disse ungdommene kan få nødvendig hjelp.

Med dette vil jeg ta opp de forslag der Høyre enten er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp en rekke forslag, som framgår av innstillingen.

Det blir replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [09:54:01]: Representanten Sanner snakket i sitt innlegg usedvanlig lite om skattekutt, og jeg går ut fra at det ikke er det Høyre snakker mest om i disse dager. Men Høyre foreslo i fjor høst betydelige skattekutt i sitt alternative statsbudsjett. Når vi beregner fordelingseffekten av de forslagene, blir det klart for oss at det absolutt meste kommer de aller rikeste til gode, de som har inntekter på over 3 mill. kr, som f.eks. får ca. 36 000 kr i skattelette i året, mens folk med lave og vanlige inntekter blir avspist med noen få hundrelapper. Dette har vært gjennomgående i alle Høyres alternative budsjetter. Vi kan ikke se at det er gjort noen endringer i revidert som endrer det. Erkjenner representanten Sanner de samlede fordelingseffektene av Høyres skatteopplegg, og at de ville føre til større forskjeller i samfunnet vårt?

Jan Tore Sanner (H) [09:55:05]: Svaret på det spørsmålet er nei. De forslagene Høyre fremmer, handler først og fremst om å trygge jobber i private bedrifter. Det største skattekuttet, som det her vises til, handler om å starte nedtrappingen av den særnorske skatten på norske arbeidsplasser. Jeg er litt forundret over at Arbeiderpartiet fortsatt ser på formuesskatten som en skatt på rikdom, når den i realiteten er en skatt på norske arbeidsplasser. Jeg er helt overbevist om at når representanten reiser rundt og besøker private bedrifter, norske jobber, i sitt eget fylke, vil hun høre at formuesskatten er et betydelig problem for disse arbeidsplassene.

Det andre store skattekuttet Høyre foreslår, handler om å redusere skatten på de lave og vanlige lønnsinntektene. Det er den andre viktige prioriteringen vår, ved at vi øker minstefradraget, ikke i revidert nasjonalbudsjett, men i de ordinære budsjettene. Det skal være mulig å leve av egen inntekt, og det skal lønne seg å jobbe.

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:56:17]: I Høyres budsjettalternativ framgår det at de vil kutte på regionale utviklingsmidler. I Høyres alternative statsbudsjett kutter de i hele ordningen. Det betyr i realiteten hele virkemiddelapparatet regionalt, både midler til Innovasjon Norge, som går til bedriftsetableringer, og midler til de regionale utviklingsprogrammene. For Nord-Norge betyr dette et kutt på 600 mill. kr. Hele landsdelens felles satsing på reiselivet er finansiert av denne ordningen samt en betydelig satsing på kompetanseheving, markedsføring og investeringer innen både reiselivet og andre næringer. Hvordan forklarer Høyre så store kutt i virkemiddelapparatet for næringslivet?

Jan Tore Sanner (H) [09:57:04]: La meg si det på den måten, at det er veldig sjelden jeg møter bedrifter som etterlyser mer penger til fylkeskommunale regionale utviklingsmidler, for det er dette vi snakker om. Høyre satser mer på Innovasjon Norge, mer på såkornfondordninger og andre virkemidler rettet direkte mot næringslivet. Men vi ser ikke noe behov for at man må gå via fylkeskommunen for å støtte opp under norsk næringsliv. Derimot bruker vi alle disse pengene på å satse mer på veier, slik at varene kan komme raskere frem, og folk kan komme trygt hjem. Jeg har også lyst til å vise til at det ikke er riktig at Høyre reduserer denne typen virkemidler overfor Nord-Norge. Tvert imot setter vi av en egen pott til Nord-Norge for å fremme kompetanseutvikling, slik at man kan få større glede av ringvirkningene fra olje- og gassektoren.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:58:15]: Utviklingen i Europa er utrolig viktig for Norge, og den er skremmende, fordi den inneholder så mange usosiale elementer. Representanten Sanner sa at det var den nasjonale politikken og nasjonale politikeres pengebruk som førte til dette. Det er ikke noe ukjent at det er forskjellige kulturer når det gjelder pengebruk i euroområdet. Det er stor forskjell bare mellom Tyskland og Frankrike. Etter Senterpartiets syn er det noe langt viktigere som er årsaken. Det er en systemfeil – en felles valuta med felles rente. Det er svært feilaktig å gjennomføre det for land med ulikt næringsliv, ulikt arbeidsliv og ulik forbrukskultur. Mitt spørsmål er: Er det i dag overraskende for representanten Sanner at det gikk feil med felles valuta, med samme lave rente i euroområdet?

Jan Tore Sanner (H) [09:59:11]: Man skal ikke overraskes over at det var en utfordring. Det pekte de fleste EU-politikere på. Det pekte også norske EU-tilhengere på. Men jeg vil vise til at jeg ikke sa at det bare skyldes at nasjonale politikere har brukt mer enn det de skaper, og lånt mer enn de kan betale tilbake. Jeg sa «bl.a.». Det som er en realitet er at bl.a. Hellas lånte penger med, jeg holdt på å si, Tyskland som kausjonist. Det er klart at det måtte gå galt. Men det er også et nasjonalt ansvar. Det er også nasjonale politikere som har lånt mer penger enn det de kan betale tilbake. Når det gjelder den politisk økonomiske nøkternhet, tror jeg representanten Lundteigen og representanten Sanner har en god del å snakke sammen om. Men jeg vil også peke på at land som ikke var en del av euroen, bl.a. Storbritannia under Blair, var omtrent like langt nede. Men de er i ferd med å jobbe seg ut av krisen med en konservativ, liberal regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:00:33]: Det er spesielt å debattere Norges nasjonalbudsjett i en situasjon der Europa opplever sin mest alvorlige krise siden siste verdenskrig. Mens store deler av Europa opplever rekordhøy arbeidsledighet, voldsomme kutt i velferdstilbud og utbredt pessimisme, går det veldig bra med norsk økonomi; lav ledighet, lav rente og vekst. Det gir grunnlag for noen refleksjoner.

Situasjonen i Europa, og særlig i sør, er dramatisk. De gjennomgår flere kriser samtidig; økonomisk krise, eurokrise og ikke minst en sosial krise. Landene i Sør-Europa tvinges nå til omfattende velferdskutt, som blir brutale for folk flest. De som har minst fra før, er de som må bære den tyngste børen. Til tross for at Norge fra utsiden må fortone seg som en oase av velstand og stabilitet, er mye av den interne debatten preget av misnøye og sutring. Jeg tror vi alle ville blitt glad av å ha et litt videre fokus, der et lite sideblikk utover Europa vil lære oss å sette større pris på noe av det som går bra her i landet.

Målet for norsk politikk er å forebygge arbeidsledighet. Det gamle slagordet «Hele folket i arbeid» er i høyeste grad fortsatt gyldig, men skal vi unngå økt arbeidsledighet, vil det kreve et fast grep om styringen av økonomien.

Hovedutfordringen for oss nå er en betydelig todeling av økonomien. Her mener vi at investeringsnivået i oljesektoren er svært høyt og representerer en betydelig prisdriver i økonomien, fordi det utfordrer særlig den delen av industrien og næringslivet i Norge som ikke er tilknyttet oljesektoren, men som er avhengig av eksport. Denne todelingen av økonomien er det all grunn til å tro vil forsterke seg i årene som kommer.

SV mener at det eneste forsvarlige vil være å sette bremsene på i oljesektoren. Dette kan gjøres ved å redusere utdeling av nye oljelisenser og ta nye grep i skattepolitikken. Det vil være bedre for norsk økonomi om vekstkurven her flatet ut og strakk seg ut i tid, enn at den nå går rett til værs, for deretter å falle som en stein.

Vi har også store utfordringer når det gjelder boligsektoren. En boligboble er i ferd med å utvikle seg, prisene er svært høye, spesielt i de sentrale strøk av landet, og lånegjelden i privatøkonomien er svært høy. Får vi et krakk i boligmarkedet, er det veldig mange som får store økonomiske problemer. De unge som skal inn på boligmarkedet, blir taperne. Terskelen for nyetablerere og unge familier er blitt uoverkommelig høy. Her trengs en kombinasjon av tiltak for å stoppe denne prisveksten; det må bygges flere boliger og flere utleieboliger. Samtidig må tilbudet med startlån og etableringslån forbedres og utvides, og her trengs tiltak raskt.

Unge førstegangsetablerere må kunne kjøpe eller leie seg bolig og samtidig ha en økonomi til å leve av. Høyres og Fremskrittspartiets alternativ med ensidig å overprøve Finanstilsynets faglige vurderinger for å redusere egenandelskravet vil bare skape flere gjeldsofre.

Av forslagene i revidert nasjonalbudsjett vil jeg som SV-er si meg særlig fornøyd med noe, og her vil jeg framheve tre ting: For det første at vi klarer å opprette 1 000 nye studieplasser ved universiteter og offentlige og private høyskoler. Søkningen til høyere utdanning er veldig god, med en vekst på 6,5 pst. fra 2011–2012. Det er behov for større utdanningskapasitet i årene framover. Vi trenger flere ingeniører, flere lærere, og vi trenger å utdanne mer personell i helsesektoren. Derfor er denne økningen en viktig investering for framtiden.

Vi er også fornøyd med at barnevernet styrkes med 432 mill. kr. Det er et betydelig behov for å styrke barnevernet, noe ikke minst gårsdagens rapport fra Riksrevisjonene bekrefter. Regjeringen prioriterer barnevernet høyt – høyere enn på 20 år – og vi får mer penger og flere stillinger til barnevernet nå og i årene som kommer.

Det siste jeg vil nevne, er at det bevilges 50 mill. kr ekstra til styrking av tilbudet for pasienter som venter på brystrekonstruksjon. I vinter ble det med god grunn satt søkelyset på at mange brystkreftopererte kvinner må vente altfor lenge på nytt bryst etter operasjonen. Helseministeren har reagert raskt og stilt krav om at rekonstruksjon og nytt bryst skal være en del av den helhetlige behandlingen. Vi får med denne bevilgningen satt fart i å fjerne en altfor lang venteliste – 1 400 kvinner venter nå på brystrekonstruksjon.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:06:00]: I veldig mange miljødebatter som jeg har deltatt i, vektlegger SV at en må slutte å fly – man må i hvert fall fly mindre enn i dag – for det gir uønskede utslipp, og det er veldig farlig for vår felles framtid. Derimot er det ønskelig at folk tar mer tog, for tog skal være veldig bra.

Den økonomiske politikken som regjeringen fører, og som SV støtter fullhjertet opp om, sier derimot at du kan bruke oljepenger utenfor handlingsregelen til å investere i flyselskaper, som SAS. Det er brukt 1 mrd. kr i 2009 og 2010 for å styrke SAS’ mulighet til å fly mest mulig. Hvis en derimot ville gitt de samme pengene til å bygge jernbane, f.eks. for å framskynde intercityplanene rundt Oslo, som definitivt ville være bra, både for å få folk til å slutte å kjøre bil og heller kjøre kollektivt, kan en ikke bruke pengene til det.

Altså: Det er lov til å bruke ekstra oljepenger utenfor handlingsregelen til å sponse flyselskap, men ikke til å bygge jernbane. Synes virkelig SV at det er en god handlingsregel?

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:07:06]: Jeg er glad for at Fremskrittspartiet er opptatt av å investere mer i jernbane. Det var partiet ikke tidligere. Så der er vi helt enige.

Det jeg vil si til Solvik-Olsen, er at hvis man skal få mer penger til jernbane, må man prioritere opp jernbane. Det har denne regjeringen gjort. Den bruker mange ganger så mye penger på jernbane som det den tidligere Bondevik-regjeringen gjorde, som Fremskrittspartiet samarbeidet med. Vi må prioritere opp jernbane. Særlig i sentrale strøk er vi nødt til å prioritere ned firefelts motorvei når vi prioriterer opp jernbane. Denne prioriteringen er Fremskrittspartiet ikke villig til å gjøre. Inntil de er villig til å gjøre den prioriteringen, er de ikke et troverdig jernbaneparti.

Arve Kambe (H) [10:08:10]: SV har gjennom snart åtte år opprettholdt Høyres skattepolitikk i Bondevik II-regjeringen. Det begynner tydeligvis å bli vanskelig for dem.

Til tross for at regnskapstallene viser at Norge tar inn 1 200 mrd. kr i skatter og avgifter – og aldri har tatt inn mer – viste et oppslag i Dagens Næringsliv i går at SV, med statssekretær Roger Schjerva i spissen, jobber med mange forslag for å øke skatter og avgifter i Norge. Det gjelder bl.a. skatt for bankene, skatt for oljeselskapene og skatt for flypassasjerer. En hel haug andre forslag er tydeligvis inne.

Jeg vil gjerne stille spørsmålet til SV mens finansministeren hører på: Hvilke skatter og avgifter er det SV har lyst til å påføre det norske folk som de ikke allerede har fått til, etter åtte år i regjering?

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:09:10]: Først: Kambe viser til interne arbeidsgrupper, som vi må si er i sin spede begynnelse med arbeidet med neste års valgprogram. Vi har arbeidsgrupper når det gjelder både økonomi, helse, skole og utdanning. Dette er en prosess som er i en tidlig fase. Vårt program vil bli klart og tydelig presentert til høsten, i god tid før valget.

Det som vil komme – jeg skal ikke forskuttere for mye – er ikke noe nytt i forhold til den økonomiske politikken SV har stått for hele tiden: mer omfordeling, mer skatt for dem som har mulighet og evne til å betale skatt, og mindre skatt for dem som har middels og lave inntekter. Mer omfordeling og tydelig politikk på dette området er det som vil komme fra SV ved neste stortingsvalg.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:10:12]: Da den nye SV-lederen holdt sin landsmøtetale, var det to områder han pekte på som viktige å få gjennomslag for for SVs del. Det var klimapolitikken, det var det første. Her har opposisjonen flyttet regjeringens miljøpolitikk slik at den blir mer offensiv enn det regjeringen la til grunn. Det andre var en stortingsmelding som skulle sikre rettighetene til barn som er her, og har søkt asyl. «Barn på flukt» heter stortingsmeldingen. Det er en stortingsmelding som Fremskrittspartiet har omfavnet, fordi partiet synes det ligner mer på den politikken de ønsker å føre, og som – skulle man tro – var litt i kontrast til det SV står for.

Mitt spørsmål er: Hva er det i revidert budsjett nå som skal sette SV-stempel på regjeringens politikk?

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:11:14]: Først: Jeg løftet i mitt hovedinnlegg fram tre tydelige saker som SV er fornøyd med i revidert nasjonalbudsjett. Vi er også fornøyd med helheten, med prioriteringen.

Det Lysbakken lovte i sin landsmøtetale, er langt på vei innfridd. Han lovte en god klimamelding – den er kommet. Han lovte også en melding om barns rettigheter, «Barn på flukt», der det er tydelige signaler om at UNEs praksis skal endres. Barns rettigheter skal vektes mer når det gjelder oppholdstillatelse. Han lovte for øvrig én ting til, at det snart skulle bli vår. Det er det også blitt. Så alle de tre løftene han ga i forbindelse med landsmøtet, er innfridd.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:12:06]: Det må være tillatt å si at når det gjelder våren, er jeg litt i tvil.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:12:27]: Det er en utvikling i Europa – fra en finanskrise til en gjeldskrise og over til det alvorligste, nemlig en politisk krise. Dette er sjølsagt ikke et resultat av tilfeldigheter. Det er resultat av en politisk mote. Det er resultat av ideologi. Det er internasjonalt, ikke bare europeisk.

Det internasjonale pengefondet, som skulle sikre stabilitet, har gjennom sin politikk på slutten av 1980- og 1990-tallet medvirket til situasjonen, fordi det gjennom sine råd og sin atferd har medvirket til finansspekulasjon.

Innenfor Den europeiske union ble det innført en felles valuta, med en felles økonomisk politikk – uten en politisk union. De som analyserte situasjonen før dette ble innført, sa veldig tydelig fra om at dette måtte gå galt. Vi som er motstandere av Den europeiske union, har fått så rett, så rett. Men noen ganger er det trist å få så rett som det vi erfarer når vi ser de enorme konsekvensene.

For meg var det sterkt å oppleve daværende leder i Det internasjonale pengefondet, Strauss-Kahn, holde sin tale i regjeringskvartalet rett etter at statsråd Sigbjørn Johnsen hadde tiltrådt. Han snakket uten manuskript i nærmere 1 time om finanskrise og krig. Det var et skremmende foredrag, som i liten grad ble referert i norsk presse. Det er derfor utrulig vesentlig å ha for seg alvoret i situasjonen vi nå er inne i, både økonomisk og politisk. Jeg vil også si: Det er viktig at Norge i denne situasjonen ikke er seg sjøl nok, det må være annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok.

Regjeringspartienes hovedmerknader i dagens innstilling til revidert nasjonalbudsjett fokuserer på tre hovedområder. Det ene er todelinga i næringslivet, mellom det næringslivet som har god lønnsomhet, og det som har svakere lønnsomhet, og som har sitt tilhold i Fastlands-Norge, i fastlandsindustrien. Det er viktig på dette punktet at en bedre balanserer konkurransesituasjonen mellom de to næringsliv, og det er en folkevalgt oppgave. Vi kan ikke pålegge næringslivet noe annet enn det som er næringslivets egne lønnsomhetskrav, slik at det er de rammene som skal legges, som er de folkevalgtes ansvar her, og der kreves det større innsats.

Det andre området som blir påaktet i regjeringspartienes hovedmerknader, er den geografiske ubalansen – ubalansen mellom at Innlands-Norge blir hengende spesielt etter i forhold til de deler av landet som får del i de enorme investeringene og den enorme produksjonen av innsatsfaktorer knyttet til olje- og gassindustrien. Dette er også tilsvarende et folkevalgt ansvar, som en må ha langt større aktsomhet overfor i åra framover, ja også på svært kort sikt. Det gir sånn ubalanse og sånne krefter i samfunnet at det blir svært vanskelig å korrigere det med avbøtende tiltak, hvis en ikke går til hovedproblemet.

Det tredje problemet – og utfordringa – som regjeringspartiene anfører, er todelinga i arbeidslivet. Lønnsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå i perioden 2000–2010 viser at de høyeste lønnsinntektene også hadde den høyeste lønnsveksten – også den høyeste lønnsveksten i prosent og dermed sjølsagt i kroner. For regjeringspartiene er hensynet til jambyrdighet avgjørende viktig, og statens rolle er sentral. Jeg kan ta et eksempel fra Buskerud fylkesting i går som viser forskjellen mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Senterpartiet fremmet der forslag om at man skulle ha en lønnsvekst for ledelsen i Buskerud fylkeskommune på 5 pst. Det fikk støtte fra Venstre, SV og Arbeiderpartiet, mens Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmet forslag om en lønnsvekst for ledelsen i Buskerud fylkeskommune på 10,7 pst. Det er å utvise lederskap, i den situasjonen vi er inne i. Det viser hva slags holdninger som rører seg i disse partiene, i den situasjonen vi er inne i. Det er trist å oppleve slike prioriteringer.

Vi i Senterpartiet er glad for Landsorganisasjonens påpeking av todelinga i arbeidslivet, med lønns- og arbeidsvilkår, og vi er glad for det som der blir påpekt om forskjellene mellom dem som er født i Norge, kontra personer født i andre land som arbeider i Norge. Regjeringas innsats mot sosial dumping og allmenngjøring av tariffavtaler er bra, men problemet er sjølsagt EØS-avtalen, som har en kraft som er langt sterkere, og som gjør at folkevalgte får svakere kraft.

Det føres i dag en ekspansiv pengepolitikk i den vestlige verden og også i Norge. Risikoen kan være at vi over lang tid vil ha et lavt rentenivå. Det kan også gå lang tid før vi får et normalnivå på renter, slik at det altså skal være en viss lønnsomhet i å spare og en viss kostnad i å låne. Dette har store konsekvenser. Boligprisene er svært høye, ja, de har aldri vært høyere. Husholdningenes gjeld er i tilsvarende posisjon og har heller aldri vært høyere. Et vedvarende lavt rentenivå vil gi en uforsvarlig høy gjeld, og det må ha den høyeste oppmerksomhet i tida framover. Konsekvensene for boligsituasjonen er at når vi kombinerer et næringsliv som er svært sentraliserende, med dette rentenivået, presser en prisene på bolig oppover i bystrøk, noe som er svært komplisert og problematisk. En presser også fortjenesten opp for investorer som kjøper bolig for utleie. I distriktene er det omvendt. Ja, enkelte steder er det tomme hus på grunn av fraflytting. Dette må bli et sentralt element i regjeringas varslede stortingsmelding om boligpolitikken.

Når det gjelder disse tre hovedutfordringene, med disse ubalansene, har de rød-grønne den beste forutsetninga for å kunne rette det opp, fordi velgerne på vårt grunnplan er opptatt av jambyrdighet, og fordi mange med tilknytning til de rød-grønne har en forankring til det praktiske, konkurranseutsatte arbeids- og næringsliv, slik at en kjenner dette på kroppen. Derfor må vi fornemme hva som rører seg, og ha en vilje til pragmatisk holdning i bruk av statens finansielle ressurser, slik at vi kan korrigere markedskreftene.

En av de store utfordringene våre er knyttet til treforedlingsindustrien. Der gjør regjeringa en første jobb i revidert nasjonalbudsjett, og det skal finansministeren ha all honnør for. Det som er klart, er at skog og skogsprodukter står helt sentralt i den internasjonalt kommende bioøkonomien. Norge har et særlig stort handlingsrom på dette området, bl.a. som følge av store skogressurser, som kan utnyttes langt bedre i et verdiskapings- og – jeg understreker – flerbruksperspektiv. Det høye kostnadsnivået i Norge krever imidlertid målrettet satsing på lange verdikjeder med høy betalingsevne for skogbaserte produkter som kan oppnå en stadig bedre anvendelse.

Innenfor enkelte deler av trekjemien har Norge globale fortrinn som må ivaretas. Dette forutsetter imidlertid utvikling av en tydelig offentlig strategi med hensyn til eierskap, forskningsinnsats, flerbruk og markedsorientering, for å sikre at dette internasjonale satsingsområdet kan videreutvikle de gode forutsetninger Norge har.

Dette er hva jeg vil kalle testen på om vi greier å gjøre noe med de ubalansene jeg har anført, og det er en næring som altså har potensial både med hensyn til positiv klimaeffekt, positiv distriktseffekt, positiv næringseffekt, positiv effekt for ungdom som ønsker seg et allsidig næringsliv, slik at de kan få oppfylt sine muligheter.

Til slutt Det internasjonale pengefondet og lånerammen. Den 9. desember 2011 ble eurolandene enige om å stille 150 mrd. euro til disposisjon for IMF gjennom bilaterale lån. EU-land utenfor euroområdet var også oppfordret til å delta. Sverige og Danmark fulgte opp. Den 21. desember 2011 sendte finansministeren brev til IMF om at Norge var villig til å stille opp med 54 mrd. kr ut fra valutakursen per 10. mai i år. Det er en dobling av våre forpliktelser, det har en løpetid på inntil 15 år, og det er en sikkerhet som er solidarisk med alle IMFs 188 land. Den bør være betryggende, det er riktig å gjøre det, men det forutsetter, som nevnt tidligere, at IMF har en kultur hvor en legger an til finansiell stabilitet og demping av spekulasjon på alle områder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:22:47]: Representanten Lundteigen snakker veldig engasjert om distriktene, og jeg tror hans interesse og engasjement for distriktene er veldig genuint og ektefølt – jeg tviler ikke på det.

I dag er det slik at investeringer til ting som trengs i distriktene – transport, veier og jernbane, osv. – må konkurrere med f.eks. helse og skole, mens andre prioriteringer kan gå utenfor statsbudsjettet, f.eks. til flyplasser, Statkraft, Statoil og andre ting, som også representanten Ketil Solvik-Olsen nevnte tidligere i dag.

Så mitt spørsmål til Lundteigen: Nå har Lundteigen sittet og forsvart denne regjeringen i årevis, og det skjer ingen endring, men jeg ser at retorikken er litt annerledes enn den var tidligere. Mener representanten Lundteigen at dagens måte å finansiere vei og bane på er den beste, eller jobber representanten Lundteigen innad i sin egen regjering for å se på andre måter å finansiere jernbane og vei på?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:23:47]: Det er riktig at staten finansierer flyplasser på den ene sida og jernbane og statlige veier på den andre sida forskjellig. Flyplasser er finansiert gjennom Avinor som en egen økonomisk og juridisk enhet, som da kan ta opp lån, mens vei og jernbane, derimot, er en del av statsbudsjettet.

Det som er viktig for Senterpartiet, er at investeringer til vei og jernbane hele tida må være under folkevalgt styring. Det er en del av Nasjonal transportplan, hvor fylkeskommunene kommer med sine prioriteringer, departementet kommer med sine forslag, og Stortinget gjør vedtak. Det er et politisk spørsmål med store konsekvenser for hvordan Norge skal se ut. Det kan ikke gjennomføres på samme måte som Avinor, som en egen økonomisk og juridisk enhet.

Når det er sagt, må systemet endres, for slik det fungerer i dag, får vi ikke tilstrekkelige resultater.

Svein Flåtten (H) [10:25:07]: Lundteigen adresserer de økonomiske ubalansene i sitt innlegg: Todelingen i norsk økonomi, kostnadsnivået, som har økt dramatisk under denne regjeringen, og forskjellene mellom Innenlands-Norge og det øvrige Norge. Så sier han – så vidt jeg har notert meg – at det krever politisk innsats å gjøre noe med det, og at de rød-grønne med sin bakgrunn har de beste forutsetninger for å gjøre noe med dette. Han sier også at det krever innsats raskt.

Hva er det Lundteigen mener kan gjøre noe med dette i det reviderte budsjettet vi ser, når det haster så mye? Jeg ser 100 mill. kr til treforedling, sterkt fragmentert ut til en rekke tiltak, nærmest som et skuebrød til dem som har presset på her. Men hva er det ellers som vil gjøre noe med de betydelige problemene han adresserer i sitt innlegg, på kort sikt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:26:13]: Todelinga i norsk nærings- og arbeidsliv og det høye kostnadsnivået vil jeg påstå ville vært enda mer negativt, enda mer alvorlig, dersom Høyre med sine venner hadde fått styre. Det ligger i deres økonomiske politikk – det må jeg understreke så sterkt jeg kan.

Når det gjelder hva vi gjør, er det riktig at treforedling er et eksempel hvor finansministeren har vært i front for å gjøre noe. Jeg vil si at det viktigste er ikke hva som står under bevilgninger, men det viktigste er den holdning og den oppmerksomhet dette spørsmålet nå har i regjeringa.

Et annet punkt regjeringa gjør noe med, er å øke egenkapitalskravet for dem som kjøper boliger, gjennom anførsel fra Finanstilsynet – det er bra. Det blir også motarbeidet av opposisjonen.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:27:27]: Representanten Lundteigen er ikke like kritisk til regjeringens finanspolitikk som han er til regjeringens landbrukspolitikk, men på punktet om investeringer er det jammen ikke langt unna. Det er så.

Jeg hadde tenkt å spørre om lederlønninger, siden representanten Lundteigen syntes revidert nasjonalbudsjett var et passende sted å ta opp Buskeruds lederlønninger, hvor de tydeligvis var økt med 10 pst., og kalte det dårlig lederskap. Da har jeg lyst til å spørre tilbake: I de selskapene hvor staten er betydelig inne som eier – eneeier eller majoritetseier – har lederlønningene det siste året økt med 18 pst. Hva slags lederskap er det?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:28:10]: To punkter: Det er riktig at jeg som stortingsrepresentant og finanspolitisk talsmann i Senterpartiet har klare meninger om en del forhold. Det er viktig å framføre. Det en samlet presse er opptatt av, er at det innenfor en flertallsregjering er viktig å ha vekselvirkning mellom hva som rører seg ute, og hva som skjer innenfor parlamentet. Representanten Martin Kolberg og jeg har – eksempelvis i Stortingets kontrollkomité – en positiv, kritisk holdning til hva en gjør, og det er klokt.

Når det gjelder lederskapet, var vi tydeligvis enige om Buskerud fylkeskommune. Om staten er et godt eller dårlig forbilde: Det er opplagt at slik statens selskaper oppfører seg, med de lederlønnsøkninger som er der, er det flere ganger påpekt av Stortingets kontrollkomité, med regjeringspartiene i front, at vi ser det som svært uheldig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:29:28]: Jeg er enig med de talerne som har satt den norske økonomiske situasjonen i en litt bredere sammenheng. Det kan være fristende å referere fra en gammel sang:

«Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og tyst!»

Det er jo ikke helt tyst, men i økonomisk sammenheng må man si at det er bemerkelsesverdig hvilken situasjon Norge er i. Det er det mange årsaker til, og jeg ser ingen grunn til ikke å si at regjeringen skal ha sin del av æren for at man har ført en finanspolitikk som i det store og hele har vært bra. Det gjelder bruk av oljepenger, det gjelder – innenfor de rammer vi har – å sørge for at økonomien ikke eser ut mer enn nødvendig, selv om det faktisk er et ganske ekspansivt revidert budsjett vi behandler.

Det er også slik at jeg har ingen tro på, som Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen, at hvis det blir et regjeringsskifte så vil dette settes over styr – på ingen måte! Det beste eksemplet på det er f.eks. skattepolitikken, det er faktisk det siste Bondevik-vedtatte budsjettet som har vært styrende også for denne regjeringen. Det bare høres litt annerledes ut når de rød-grønne uttaler seg.

Vekselvirkningen var representanten Lundteigen opptatt av. Ja, det er jeg også. Og det er grunn til å bruke denne anledningen til å si noe om manglende vekselvirkning mellom regjering og storting, og hva som bør skje, enten fra et budsjett fremlegges, eller et revidert budsjett fremlegges, fra regjeringen og til det kommer vedtak i Stortinget. Etter min mening er det i ferd med å skje en svekkelse av et av de viktigste demokratiske leddene, nemlig behandlingen i Stortinget, slik denne regjeringen nå opptrer. Man får meget gode lissepasninger, vil jeg si, til å rette opp problemer man åpenbart ser fra regjeringen har fremlagt sitt forslag til vi vedtar det, men man makter ikke å gjøre noe ut av det.

La meg ta dette enkle eksempelet, som jeg var innom i replikkordskiftet med Torgeir Micaelsen. Vi har en skole for hørselshemmede i Buskerud som heter Briskeby. De er i realiteten tvangsprivatisert. Det var ikke noe de ønsket selv, men de ble bedt om det av regjeringen. Så får de budsjettet etter at de skal behandles finansielt etter privatskoleloven, og man går betydelig ned i tilskudd for å drifte en skole på en god måte. Dette fremlegges på høring. Ingen kan si at det er noe galt i beregningene, og det er snakk om 2 mill. kr eller 3 mill. kr på et budsjett på 1 000 mrd. kr. Hva gjør regjeringspartiene? Ingen ting. Innstillingen til dette reviderte budsjettet er på 422 sider, og det flyttes ikke på ett rødt eller ett grønt øre! Så jeg er helt enig med representanten Lundteigen – det er noe med vekselvirkningen som er fullstendig ute å kjøre.

Denne skolen har fått en merknad fra de rød-grønne. Representanten Micaelsen sier at de må se dette i en større helhet til statsbudsjettet i høst. 3 mill. kr må inn i en større helhet – det rimer ikke. Det er en passivitet og en uvilje til å gjøre noe med åpenbare mangler som gjør at en flertallsregjering passiviserer Stortinget så til de grader. Hva skjer? Kanskje man får til noe i høst, men det er budsjettet for denne skolen som skal gjelde fra i høst, og som gjør at kvaliteten på et tilbud til utsatte elever går ned. Det makter man altså ikke å gjøre noe med.

Vår innfallsvinkel til revidert budsjett er ikke å ta en omkamp om alle saker fra A til Å fra ordinært budsjett, men i hvert fall å rette opp noe av det man ser bør justeres fra vi vedtok budsjettet i høst, og til vi nå skal revidere det i juni.

La meg ta noen eksempler på hva Kristelig Folkeparti mener bør rettes opp: Vi mener vi må gjøre noe på sykehjemsfronten. De rød-grønne lovte 12 000 plasser innen 2015. Situasjonen nå er at det kun er bygd 1 000 nye sykehjemplasser. Og vi trenger – og det er tatt opp før – flere studieplasser. Det foreslår vi i revidert. Regjeringen har kuttet kontantstøtten for 2–3-åringer. I tillegg har man sørget for en ordning som gjør at de som hadde forventet å få tilsagn om kontantstøtte, kom for sent til å søke om barnehageplass. Den gruppen vil etter regjeringens opplegg stå uten barnehageplass og uten kontantstøtte. Men regjeringen vil ikke gjøre noe for å imøtekomme en bitteliten gruppe. Det koster ikke mye penger i det hele tatt, det velter ingen statsbudsjetter.

Så er det trosopplæringen. Her kuttet regjeringen i realiteten i en plan som Stortinget hadde stilt seg bak. Gjør man noe med det i revidert? Nei, det gjør man ikke. Vi har fått en stor omveltning for Den norske kirke. Man gjør heller ingen ting for å bidra til at Kirken faktisk kan opplyse sine medlemmer om hva som har skjedd, og hvilke konsekvenser det får.

Så til IKT-løsninger i helsevesenet – åpenbare problemer som går ut over pasientene. Gjør man noe? Nei. Og når det gjelder rustiltak i regi av ideelle institusjoner, står mange i kø – over 4 000 – og det er mange plasser som legges ned. Gjør man noe? Nei, det gjør man ikke.

Så står man her fra rød-grønn side og snakker om boligpolitikk og anklager opposisjonen for at vi ikke er med på Finanstilsynets krav om større grad av egenandel. Ok, vi kan godt ta en diskusjon om det. Man gjør heller ikke noe med BSU. Man skulle vel da forvente at rød-grønne partier – av alle – hadde gjort noe med boligforsyningen i dette landet. På det som før var et viktig område for de rød-grønne partiene, ser vi nå fullstendig passivitet. Det gjelder boligsituasjonen i dette landet og de mange som ikke kommer inn på boligmarkedet på grunn av de høye boligprisene vi har. Det er oppsiktsvekkende, vil jeg si, å se at rød-grønne partier utviser en slik passivitet på et så viktig politisk område som boligpolitikken.

Vi har foreløpig bak oss tre undersøkelser når det gjelder antisemittisme i dette landet. Vi har fremmet et representantforslag om en innsatsplan for å dempe utfallene av antisemittisme og motvirke det vi ser av nytt jødehat. Vi har også lagt inn penger til dette i revidert. Det får vi heller ikke støtte til. Vi har lagt inn penger til mer etikk i oljefondet. Det får heller ikke støtte fra de rød-gønne.

Jeg må konstatere at vekselvirkningen mellom storting og regjering manifesterer seg virkelig i det fremlagte reviderte budsjett og i den innstillingen på over 400 sider vi behandler i dag. Det skjer ingenting fra regjeringen fremlegger sitt opprinnelige forslag til de vedtak vi fatter. Det er ingen vilje når høringsinstanser kommer med helt velbegrunnede forslag til justeringer – små justeringer endog. Man nøyer seg med en merknad som kanskje kan bidra til noe på sikt.

Bare la meg ta ett eksempel i kontrast til den skolen for hørselshemmede som jeg nevnte, nemlig flyttingen av Veterinærhøgskolen fra Oslo til Ås. Der får vi en beskjed på fire–fem avsnitt om at kanskje kostnadene blir 1,5 mrd. kr mer enn det som var Stortingets forutsetning, i tillegg til at romprogrammet reduseres betydelig, slik at de som nå er på dagens veterinærhøgskole, lurer på om det egentlig er plass til dem ute på Ås, når det kommer til stykke. Det er kanskje mer et bevis på hvordan vekselvirkningen ikke er til stede, og hvor man trumfer igjennom vedtak, dessverre ser det ut til også på sviktende grunnlag.

Jeg innrømmer gladelig, alle har sikkert skjønt det: Jeg er veldig skuffet over finanskomiteens egen behandling av revidert budsjett. Det bør være på tide at også de rød-grønne ser at budsjettbehandlingen må vitaliseres i denne sal – det har flertallspartiene selv et ansvar for.

Jeg tar med det opp våre forslag.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [10:39:32]: Etter å ha lese innstillinga til revidert nøye, går det ganske tydeleg fram at Kristeleg Folkeparti langt på veg deler vår forståing både av krisa der ute og av situasjonen i økonomien her heime. Kristeleg Folkeparti understreka – sånn som regjeringspartia – betydninga av å følgja handlingsregelen, og så ligg dei omtrent på same oljepengebruken som regjeringspartia. Kristeleg Folkeparti er òg det partiet som både i budsjettet i haust og no har eit skatteopplegg som ligg ganske nært opp til det regjeringspartia har.

Eg har respekt for Kristeleg Folkeparti sine interne prosessar i samband med samarbeidspartane, men når det gjeld den økonomiske politikken og dei overordna økonomiske skiljelinjene, lurer eg litt på kor Kristeleg Folkeparti føler seg mest heime, på høgresida eller på venstresida i norsk politikk.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:40:34]: Jeg har også stort sett respekt for de interne partimessige vurderinger som representanten viste til, så det skal jeg forholde meg til.

Men når det gjelder hvordan vi skal se på det store bildet i økonomien, vil jeg faktisk si at egentlig viser revidert budsjett en tilnærming mellom de aller fleste partiene i synet på hvor vi står økonomisk. Det som er utfordringen for regjeringen, er vel at mange ser at vi trenger å tenke annerledes når det gjelder investeringer. Det er jo heller ikke noe nytt i Arbeiderpartiet. Anne Marit Bjørnflaten, Arbeiderpartiets fremste representant på samferdselssiden, sa her – inntil hun ble «skutt ned» av regjeringssjefen selv – at vi må tenke nytt når det gjelder investeringer. Der er vi kanskje nå i revidert ved et punkt hvor vi ser at det er skillelinjer, og det er vel verdt å merke seg.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:41:45]: Jeg har med interesse lest Kristelig Folkepartis forslag om å øke boligbyggingen og vil berømme partiet for å ha fokus på sosial boligbygging. Samtidig har Kristelig Folkeparti støttet forslaget om en betydelig økning av BSUs maksimumsramme. Begge deler er omfattende og kostbare forslag, og innenfor en forsvarlig økonomisk politikk innser de fleste partiene her i salen at man må prioritere.

Spørsmålet blir: Hvis Kristelig Folkeparti må velge, vil de da satse på dem som mest trenger samfunnets hjelp til å skaffe seg et sted å bo, eller på dem som trenger det minst?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:42:27]: Hvis det er en motsetning, som jeg ikke er helt sikker på at det alltid er, er det klart at Kristelig Folkeparti er opptatt av et godt velferdstilbud.

For å ta boligpolitikken: Vi er opptatt av at de som kommer inn for første gang, får en mulighet til det. Det gjelder å styrke BSU, men det gjelder også å sørge for at man har ordninger hvor man kan leie, f.eks. gjennom at det er et samarbeid mellom boligkooperasjonen og kommunene, og så kan man gradvis kjøpe seg inn i den leiligheten man leier. Det har vi fremmet forslag om her i Stortinget. Dessverre fikk vi ikke SVs støtte til det. Men representanten kan være helt sikker på at hvis det kommer noe som helst forslag fra regjeringen – som vi dessverre har til gode å se – som styrker boligforsyningen i dette landet, skal vi være med fra første stund. Men hittil er det jo bare opposisjonen som har fremmet den type forslag – dessverre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:43:39]: Representanten Syversen setter spørsmålstegn ved om Veterinærhøgskolen får plass på Ås. Jeg syns det er unødvendig med slik dramatisering fra en tingmann fra Oslo. Det er så store krav fra Veterinærhøgskolen at jeg tror også at de bør ha en noe mer nøkternhet i sine krav i den situasjonen som vi har – noe mer sparsommelighet.

Når det så gjelder boligfinansiering, merket jeg meg at representanten Syversen følte litt ubehag ved de holdninger som han nå har blitt med i, og sa at man måtte gjøre noe med boligforsyningen. Et av problemene her er at Husbankens rolle blitt kraftig strippet gjennom EØS-avtalen – som jeg sjøl var med på da jeg var statssekretær i Kommunaldepartementet – så der sitter Kristelig Folkeparti sentralt plassert.

Mitt spørsmål gjelder den økonomiske politikken. Kristelig Folkepartis grunnplan har en sterk sosial forankring. Vil jambyrdigheten i den økonomiske politikken bli større eller mindre dersom Kristelig Folkeparti går vekk fra den rød-grønne siden?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:44:44]: Vi går ikke vekk fra den rød-grønne siden, det er en side vi aldri har vært på! Så det er nok litt vanskelig å bevege seg på den måten representanten tenker seg.

Jeg må ta to ting. Når det gjelder Veterinærhøgskolen, må det være en sammenheng mellom det man presenterer for folk, og det som blir resultatet. Det regjeringen nå har greid, er for det første kunststykket å drive opp kostnadene med halvannen milliard kroner, for det andre å skuffe alle som trodde de fikk ordentlige lokaler på Ås. Man har greid begge deler samtidig – det er godt gjort. Så jeg ville kanskje være litt mer nøktern selv når det gjelder å beskrive den situasjonen.

Når det gjelder velferd, vet alle at Kristelig Folkeparti setter felles velferd høyt. Det viste vi i Bondevik I og Bondevik II. Representanten Lundteigen kan være helt sikker på at Kristelig Folkeparti kommer til å ha et sosialt stempel på ethvert prosjekt vi skulle være med i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [10:45:49]: I vårt alternativ til regjeringens reviderte budsjett for 2012 har Venstre valgt noen områder der det er påkrevd at vi får en mer offensiv og tydeligere kurs. Det gjelder spesielt en nødvendig satsing på skole, utdanning og forskning, det gjelder en fremtidsrettet og nyskapende næringspolitikk, og det gjelder en ambisiøs miljø- og klimapolitikk og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse.

Venstre etterlyser en vilje til å satse på fremtiden – skole, forskning, nyskaping og innovasjon. Det er bred politisk enighet om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden. Regjeringen innrømmer selv at norske lærere fortsatt ligger under OECD-snittet når det gjelder etter- og videreutdanning, likevel er det ikke én ny krone til nettopp dette. Nøkkelen til en god skole er bedre og mer motiverte lærere. Venstre ønsker derfor en ekstrabevilgning til kompetanseheving, etterutdanning og rekruttering av flere lærere.

Det er også uforståelig for Venstre at regjeringen ikke benytter sjansen til å øke bevilgningene til universiteter og høyskoler, all den tid vi vet at antall søkere til høyere utdanning fortsetter å vokse. Det er over 7 000 flere søkere til høyere utdanning i år enn i fjor. Venstre foreslår derfor 2 000 flere studieplasser enn i regjeringens opplegg for å møte den økende søkermassen ved høstens opptak. Venstre foreslår i tillegg en samlet økt satsing på forskning og høyere utdanning på om lag 700 mill. kr.

Venstre er bekymret over den samlede miljøprofilen i revidert nasjonalbudsjett. Rett nok er det enkelte tiltak innenfor klassisk naturvern som Venstre støtter, men forslaget til revidert budsjett avslører dessverre at regjeringen ikke har reell vilje til å satse på miljø- og klimatiltak. Spesielt merkelig er dette med tanke på at regjeringen nylig la fram en klimamelding med ambisiøse mål, men uten tiltak og retning for å nå de målene. Rett nok er noe av dette korrigert gjennom klimaforliket her i Stortinget, men langt fra alt. Samlet foreslår derfor Venstre en påplussing på ca. 300 mill. kr til miljø- og klimatiltak på Miljøverndepartementets og Olje- og energidepartementets budsjett og 775 mill. kr i økte bevilgninger til jernbane, sykkelveier og øvrig kollektivtransport.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å få løftet flere fattige barn og barnefamilier ut av fattigdom. Venstre tok i valgkampen i 2009 initiativ til et felles løft for å bekjempe fattigdom. Det var alle enige om i valgkampen, men da Stortinget behandlet forslag fra Venstre, sviktet regjeringspartiene. Dette gjentok seg da Stortinget tidligere i år behandlet fordelingsmeldingen. Det kom ingen konkrete løfter fra regjeringen, og regjeringspartiene stemte ned samtlige av Venstres 25 konkrete forslag for å få bukt med den økende fattigdommen vi dessverre ser blant barn og barnefamilier i Norge. Dette er imidlertid ikke en sak Venstre gir opp. Derfor foreslår Venstre å bevilge samlet om lag 1 mrd. kr til ulike tiltak for å bekjempe fattigdom, spesielt blant barn og barnefamilier – bl.a. flere målrettede tiltak, som å bevilge 350 mill. kr til å øke sosialhjelpssatsene med ca. 20 pst., eller tilsvarende 1 075 kr mer per måned for en enslig sosialhjelpsmottaker. Venstre foreslår også å bevilge 75 mill. kr til gradert foreldrebetaling i barnehager, slik at de aller fattigste betaler mindre enn i dag. Og vi foreslår en økt satsing på 177 mill. kr til ulike rusrelaterte tiltak og 55 mill. kr til ulike tiltak for å hjelpe barn og unge med skrivevansker for å motvirke drop-out i videregående skole.

Venstre mener at vi trenger mange flere nye bedrifter i fremtiden om velferden skal sikres for kommende generasjoner. Skal vi få til dette, må vi legge til rette for at flere vil starte for seg selv – ikke minst flere kvinner. Da må vi ta bort alle diskriminerende regler og ordninger for selvstendig næringsdrivende. Det må bli bedre skatteregler, det må bli bedre sosiale ordninger, det må bli enklere regelverk, bedre tilgang på risikokapital og lavere oppstartskostnader. Venstre foreslår derfor en samlet økt satsing på småbedrifter og næringsliv på 723 mill. kr samt en målrettet skattelette for næringslivet på om lag 670 mill. kr. Jeg vil spesielt fremheve forslaget om å styrke de selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter, ved å bevilge om lag 160 mill. kr til økt kompensasjon ved egen sykdom.

Vi har også flere forslag i revidert nasjonalbudsjett som jeg ikke rekker å ta nå. Samlet omprioriterer Venstre om lag 4,5 mrd. kr for å få til en målrettet satsing på å få barn og barnefamilier ut av fattigdom og for å satse på miljø, kunnskap og nyskaping.

Til slutt tar jeg opp Venstres forslag.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Dag Ole Teigen (A) [10:51:14]: Her var det en god del direkte og indirekte kritikk av regjeringen. Derfor vil jeg gjerne høre hvilke positive ting Venstre har å si om regjeringens økonomiske politikk i sin alminnelighet og revidert nasjonalbudsjett spesielt. Venstre er jo et parti som har lange tradisjoner som et sentrumsparti som kan samarbeide mot begge sider. Venstre er – tilsynelatende i hvert fall – langt på vei enig i hovedlinjene i den økonomiske politikken. I hvert fall legger Venstre seg på omtrent den samme oljepengebruken som regjeringen. Venstre skriver også i innstillingen at mye går bedre enn de hadde grunn til å forvente for bare ett og to år siden. Til tross for det velger representanten Tenden å bruke en god del av sitt innlegg på negativ omtale av regjeringens politikk. Nå vil jeg gjerne høre representanten Tenden si noe om hva som binder oss sammen. Hva er vi enige om, og hva har vi til felles når det gjelder den økonomiske politikken?

Borghild Tenden (V) [10:52:17]: Jeg kan si veldig mye positivt om regjeringens politikk. Det mest positive er vel at de forholder seg til de samme økonomiske utgifter – handlingsregelen, som vi kaller den – som det vi i Venstre gjør. Så har de en stø kurs – mottoet til regjeringen er jo stø kurs. Men vi i Venstre synes at den blir litt for stø på den måten at de ikke har noen vilje til å prioritere, og de har ikke noen politisk kurs, slik vi ser det. Det var derfor jeg i mitt innlegg la vekt på at vi må satse litt mer målrettet på kunnskap, på næringspolitikk, på miljøpolitikk og på mer til de fattige. Dette skulle vi ønske at regjeringen kunne ta med seg i neste statsbudsjett.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:53:19]: Venstre prater mye om klima, men lite om de grunnleggende poeng når det gjelder klima. Jeg vil snakke litt om karbon.

Karbon har to hovedkilder: olje, gass og kull eller levende planter. Senterpartiet vet hva en skal ha hovedfokus på, nemlig de grønne plantene, det er de som er fornybare. Venstre foreslår å avvikle tilskudd til skogsbilveier og skogplanting under Landbrukets utviklingsfond med 60 mill. kr. Det er beskjedne, men viktige tiltak som korrigerer markedskreftene og øker skogproduksjonen innenfor – og det understreker jeg igjen – en flerbrukstankegang, hvor en skal ivareta flere hensyn. Så presterer partiet Venstre å ta det vekk.

Spørsmålet mitt er: Vil Venstre har lavere tilvekst og hogst i norske skoger?

Borghild Tenden (V) [10:54:21]: Jeg må si som jeg pleier, at jeg har veldig stor respekt for Lundteigens kunnskaper på dette området. Jeg vil berømme ham for det, og at han i de fleste debatter tar opp det temaet – det er viktig.

Så til skogsbilveier og granplanting, som også pleier å være en sak mellom oss to. Jeg har sagt, og kan gjenta, at jeg er imot – og har vært det lenge – den massive granplantingen på Vestlandet, som jeg som vestlending har sett negativ effekt av. Plantene vokser for fort.

Så er det skogsbilveiene, som Venstre også har vært kritisk til, for vi ønsker ikke å subsidiere nedbryting av biologisk mangfold.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:55:17]: Jeg takker for svaret.

Jeg har respekt for at både planting og skogsbilveier innebærer inngrep, og derfor blir dette nå gjort på en slik måte at en skal ta flere hensyn. Det er et svært regelverk, ikke minst i forbindelse med skogsbilveier, som sikrer at det skal skje på en nøktern og miljøvennlig måte.

Men mitt spørsmål var: Vil Venstre ha en lavere tilvekst og hogst i norske skoger – ja eller nei?

Borghild Tenden (V) [10:56:01]: Skog og skogbruk er viktig, også for Venstre. Men igjen: Den massive granplantingen og subsidieringen av den som har skjedd på Vestlandet fra jeg var liten – jeg var med på det selv, jeg skjønte ikke helt hva jeg drev med – og til i dag, for så i etterkant å subsidiere skogsbilveier for å hente ut de plantene som ødelegger mye biologisk mangfold, er Venstre imot. Det må Lundteigen faktisk bare akseptere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:57:01]: Det er viktig at vi setter det vi holder på med inn i en større sammenheng, og for så vidt også stiller oss spørsmålet om hvordan det ser ut rundt oss. Mens Norge har lav ledighet, høy yrkesdeltakelse, og hos oss vokser økonomien, ser vi at land rundt omkring oss i Europa sliter.

Mange land har lånt for mye. I mange land var gjeldsnivået høyt før finanskrisen, men store budsjettunderskudd under tilbakeslaget gjorde situasjonen verre. Da banksektoren kom i vanskeligheter, ble det klart at privat gjeld kunne ende opp som statlig gjeld. Dårlig økonomisk vekst har ytterligere svekket tilliten, særlig i de mest gjeldsutsatte eurolandene.

Myndighetene har gått inn med kraftfulle tiltak. Europeiske banker har fått låne betydelige beløp i Den europeiske sentralbanken med lang løpetid og lav rente. Hellas har fått nytt kriselån, landets gjeld er skrevet ned. EUs krisefond har fått økt kapasitet for utlån.

Tiltakene har bidratt til å dempe uroen noe, men de fundamentale problemene i euroområdet er ikke løst. En må få kontroll med voksende og høy statsgjeld, en må få den økonomiske veksten opp. Bare slik kan en få ned den høye arbeidsledigheten. Dette er ikke bare et spørsmål om innstramming og tilstramming i budsjettet, kanskje er det først og fremst et spørsmål om å bruke knappe ressurser for å styrke vekstkraft og muligheter for dem som i dag er uten jobb.

Det er 25 millioner mennesker uten jobb i Europa. På verdensbasis er det 200 millioner uten jobb, 27 millioner flere enn i 2007. I Spania og Hellas er ungdomsledigheten på over 50 pst.

Den økonomiske veksten i industrilandene er for dårlig til å øke sysselsettingen i særlig grad, og arbeidsledigheten blir spådd å holde seg høy i lang tid framover. Derfor handler situasjonen i land rundt oss om enkeltmennesker og framtiden for disse enkeltmenneskene. Vi leser daglig om tragedier som dette skaper for mennesker, når de ikke lenger har jobb, om ungdom som blir utestengt, ungdom uten håp og framtidstro. Det øker faren for sosial uro og opptøyer, som vi har sett eksempler på allerede.

Om to dager er det nytt valg i Hellas. Vi får håpe at valget gir et utfall som gir landet en styringsdyktig regjering. Uten en regjering som kan gripe tak i landets fundamentale økonomiske problemer, vil usikkerheten øke i både Hellas og euroområdet.

I Spania er bankene hardt rammet etter en kraftig nedgang i bolig- og eiendomsmarkedet. Det gir grunn til lærdom for mange. Forrige helg ble det klart at Spania ville søke EU om hjelp for å styrke bankene. Spania er dermed det fjerde eurolandet som har måttet be om assistanse.

Så er det slik at lav vekst i Europa skaper utfordringer også for resten av verden og verdensøkonomien. Den oppgangen man håpet på i USA, synes nå å være lenger borte. Mye tydet mot slutten av fjoråret på at arbeidsmarkedet skapte nye jobber, og at økonomien var i bedring. De siste månedene har vi fått dårlige nyheter. Veksten ser ut til å avta i Kina, India og andre framvoksende økonomier. Europa er det viktigste markedet for disse økonomiene. Vi ser at det er en sammenheng mellom land og økonomier i den globale økonomien. Det betyr at heller ikke Norge vil være urørt av det som skjer rundt oss.

Vi ser at rentene på statspapirer, som har vært høye en stund for de mest utsatte eurolandene, nå er blitt enda høyere. Land som Spania og Italia står overfor lånerenter i markedet som er høyere enn det landene kan leve med på sikt, slik vekstutsiktene nå framstår. I USA og Japan er rentene fortsatt lave, selv om gjelden som andel av verdiskapingen er høyere i disse landene enn i eurolandene. Skulle tilliten briste også i disse landene, ville situasjonen i verdens finansmarkeder bli kaotisk.

Midt oppe i denne virkeligheten befinner Norge og norsk økonomi seg. Vi har store naturressurser som er viktige for Norge, men historien om Norge er vår evne til å koble arbeid og ressurser slik at vi kan skape framgang og velferd for alle. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs – vi må aldri glemme det. Vi må aldri tape av syne at i en urolig verden handler det ikke bare om å skape arbeidsplasser i Europa, men det handler også om å sørge for at Norge klarer å styre slik at vi kan bevare lav arbeidsledighet og høy sysselsetting.

Vi har et godt rammeverk for den økonomiske politikken, og det må vi holde fast ved. Det har bidratt til å styrke tilliten til norsk økonomi. Det har bidratt til at Norge blir sett på som et land som er i stand til å håndtere vanskelige økonomiske utfordringer.

I tillegg er det andre områder i økonomien som vi må passe på. Vi må videreutvikle gode reguleringer og tilsynsordninger i finansmarkedene, vi må unngå å havne i den situasjonen som andre land har havnet i. Da skal vi bære med oss lærdommen fra vår egen bankkrise, og vi skal bære med oss lærdommer fra det som vi ser i verden rundt oss.

En viktig utfordring i norsk økonomi er lønnsveksten. Den har i mange år vært høyere enn hos handelspartnerne våre. De siste ti årene har reallønna i Norge økt med nærmere 30 pst. I andre land har det knapt nok vært vekst i reallønnene i det hele tatt. For norske lønnstakere betyr reallønnsvekst oppgang i kjøpekraften. For næringslivet har den høye lønnsveksten i Norge isolert sett svekket dets evne til å konkurrere. Lønnskostnadene i Norge ligger betydelig over det som våre handelspartnere har, men utfordringene har blitt dempet fordi vi har et stort overskudd i handelen med utlandet.

Vi kan ikke basere oss på at vi i all framtid skal nyte godt av at vi har stadig økende priser på eksporten vår. Skulle krona fortsette å styrke seg, kan mange bedrifter bli hardt rammet. Derfor er handlingsregelen viktig. Den gir et ankerfeste for bruken av oljepenger over budsjettet. Et slikt ankerfeste er nå mer enn noen gang viktig for norsk økonomi. Det bidrar, som jeg sa, til forutsigbarhet og stabilitet.

Vi har lagt fram et forslag til revidert nasjonalbudsjett, som Stortinget slutter seg til, innenfor ansvarlige rammer som er i tråd med handlingsregelen. Bruken av oljepenger er godt under 4 pst.-banen, og det er viktig at vi klarer å videreføre dette av hensyn til kronekursen og den konkurransen som norsk industri møter i utlandet.

Handlingsregelen skal også ivareta hensynet til framtidige generasjoner. Oljeformuen tilhører ikke bare oss som lever i dag, men også de som kommer etter oss. Handlingsregelen ivaretar hensynet til kommende generasjoner ved å kreve at bruken av oljepenger over tid skal følge realavkastningen av fondet. Går vi bort fra handlingsregelen slik at vi bruker mer enn realavkastningen, vil fondets verdi synke, og det blir mindre til dem som kommer etter oss. Hvis vi legger oss på en slik linje, vil vi låne fra neste generasjon, en generasjon som vil få en stor jobb med å betale for de økende velferdsutgiftene som vi ser komme – snarere må vi spare av hensyn til neste generasjon.

Den økonomiske situasjonen hos mange av våre handelspartnere er skjør. Det er fare for at veksten kan holde seg lav lenge i industrilandene, og det er en fare for at den kan bli dempet i Kina og andre framvoksende økonomier. Det kan redusere etterspørsel og priser på deler av eksporten vår. Ytterligere nedgang i vekstutsiktene internasjonalt kan også forsterke uroen i finansmarkedene. En skjør verdensøkonomi påvirker, og vil påvirke, oss. Konkurranseutsatte bedrifter er i en særlig utsatt posisjon.

Krisen i Europa illustrerer hvor viktig det er å holde orden i eget hus, og at vi styrker tilliten til økonomien vår. Gjennom revidert nasjonalbudsjett legger vi grunnlaget for en fortsatt stabil økonomisk utvikling i årene framover.

Vi har fått mye til, men vi skal videre. Denne veien videre vil handle om økonomisk framgang, men vil også i større grad handle om menneskelig framgang og om folks muligheter og framtid. Kvaliteten på et samfunn kan ikke bare måles i penger. Hvordan vi har det med hverandre, og hvordan vi er som mennesker og medmennesker, er minst like viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:07:23]: Finansministeren beskriver en verden full av uro, med fare for kaos. Han peker på stor ledighet i mange av landene rundt oss, og han peker på stor usikkerhet rundt statsobligasjoner og i aksjemarkedet. Allikevel velger denne regjeringen i revidert budsjett å investere alle ekstra skatteinntekter fra det norske folk og fra norsk næringsliv inn i dette urolige markedet. En skulle tro at når det stormer rundt oss, ville vi passe litt bedre på våre penger.

Cambridge Systematics International hadde nettopp representanter i Norge som pekte på at hvis en investerte mer penger i hovedveinettet i Norge, ville en få tilbake 3,50 kr for hver krone en investerte. Det ville være en trygg investering, der vi ikke sto i fare for å miste verdiene.

Mener faktisk regjeringen at det beste en kan gjøre hvis en får en ekstra skattekrone, er å investere denne ute i den urolige verden framfor i god norsk infrastruktur?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:08:24]: Noe av det viktigste ved Statens pensjonsfond utland er at det er en langsiktig investor. Det betyr at en kan tåle at det svinger på verdens børser og i verdens markeder. Det er viktig at en har det for øye.

Så har vi hatt mange diskusjoner med Fremskrittspartiet den siste tiden om forholdet mellom investeringer i Norge og i utlandet. Fremskrittspartiet har fremmet mange Dokument 8-forslag. Ett Dokument 8-forslag er å endre handlingsregelen, og for å påføre meg selv enda mer jobb vil jeg foreslå at Fremskrittspartiet fremmer ytterligere et Dokument 8-forslag, om å endre loven om Statens pensjonsfond utland, slik at det kan åpne for at penger kan investeres i Norge. Når Stortinget kommer til å behandle et slikt forslag, vil vi se om dette er et forslag som Fremskrittspartiet får noen særlig oppslutning om, eller om det faktisk er slik at Fremskrittspartiet blir stående alene om et slikt forslag.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:09:27]: Når regjeringen i dag har gjort handlingsregelen til ideologi, ifølge komiteens leder, ser ikke jeg for meg at vi klarer å få flertall for å endre regjeringens ideologi. Jeg tror allikevel at blant det norske folk ville mange hatt stor glede av å kunne kjøre på bedre veier og få en jernbane som fungerte bedre, framfor å se at pengene går til billige lån i utlandet. Det er et lite paradoks at en del bilister i Norge må kjøre på bompengefinansierte veier og betale renter på 6,5 pst., når oljefondet investerer i utlandet til 1,8 pst.

Men det er allerede slik at en i dag kan investere litt av oljepengene i Norge, f.eks. ble det i revidert budsjett bevilget nesten en halv milliard kroner til såkornfond, som ikke skal tas med i budsjettbalansen. En skal altså gjøre det på utsiden. En kan bruke oljepenger til å investere i SAS, men en kan altså ikke investere i veier. Så vil en komme med et svar om at en utsteder obligasjoner osv. – ja, en lånefinansierer disse investeringene istedenfor å bruke oljepenger, men det er en teknikalitet. Hva gjør flyplassen til en god investering, men ikke veien?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:10:31]: Først vil jeg si at jeg synes det er bra at Fremskrittspartiet nå innser at det ikke er flertall i Stortinget for å endre handlingsregelen for å åpne opp for at Statens pensjonsfond utland kan investere penger i Norge. Det er bra. Men forslaget kan jo fremmes, slik at en får den endelige testen på det.

Når det gjelder såkornfond – jeg skal ta det til slutt – er det slik at ja, det er riktig at det blir foreslått å investere midler til såkornfond i revidert nasjonalbudsjett – 425 mill. kr under streken, som er kapitalinnskudd i de fondene. Men det skjer en ting til: Det investeres 227 mill. kr over streken for å ta høyde for eventuelle tap, samtidig som en tar høyde for den andelen som staten skal bidra med i forhold til private investorer, og 3 mill. kr for å administrere fondene.

Jan Tore Sanner (H) [11:11:38]: Finansministeren sa i sitt innlegg at vi ikke kan basere oss på at vi bare skal øke kostnadene i årene som kommer. Det er jeg enig i. En situasjon der Norge får stadig høyere kostnadsnivå, bidrar til å svekke konkurranseevnen, bidrar til en todeling av norsk økonomi og til at både jobbene og økonomien blir stadig mer oljeavhengig.

Men jeg hørte ikke et eneste ord om hva regjeringen har tenkt å gjøre med det, annet enn at man skal ha stø kurs. Det er vel og bra at man holder igjen på oljepengebruken, men det er ikke tilstrekkelig for å motvirke den kostnadsveksten vi har opplevd, for konkurranseevnen er blitt svekket hvert eneste år under rød-grønt styre.

Så spørsmålet er: Hva har regjeringen tenkt å gjøre for å få til en omstilling i konkurranseutsatt sektor og dempe kostnadsveksten?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:12:45]: En god utvikling i norsk økonomi hviler på tre bein. Ett er den jobben vi gjør i Stortinget gjennom det vi kaller finanspolitikken. Det at vi holder en stø kurs i finanspolitikken, er et viktig bidrag til å dempe presset på renter og dermed presset på krona, og hvis krona går opp, vil konkurranseevnen bli dårligere. Det andre beinet er lønnsoppgjøret. Ansvarlige inntektsoppgjør er utrolig viktig. Derfor er det viktig at en også i tiden framover bygger på det vi kaller frontfagsmodellen, at det er «gutta på gølvet» som forhandler først, slik at en har det med seg. Når de to tingene virker godt i hop, blir presset mindre på dem som skal fastsette renten. Det er hovedstrategien. Men i tillegg til det er det mange andre ting som ligger inne i statsbudsjettet: investeringer i infrastruktur, flere studieplasser – vi foreslår f.eks. i revidert nasjonalbudsjett å øke antallet. Så en må kjøre fram i det store og også på bred front med andre tiltak, som det kanskje er litt ulik vurdering av. Men alt i alt: Det er viktig å satse både i det store og i det små.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:14:00]: Finansministeren tok oss med på en reise i den internasjonale økonomien, og det er en beskrivelse jeg tror de aller fleste i denne salen slutter seg til. Derfor har jeg lyst til å spørre litt om den vekselvirkningen som representanten Lundteigen og undertegnede var innom. Det flyttes ikke på ett øre i denne innstillingen. Alt regjeringen foreslår, blir vedtatt til punkt og prikke.

Nå er jo finansministeren meget mild i formen, men det kan kanskje tyde på at han er desto hardere i klypa, i den forstand at denne regjeringen ikke lenger tillater regjeringspartiene noe som helst slingringsmonn i denne salen. Når man ikke engang greier å ivareta tilbudet til hørselshemmede, er mitt spørsmål: Er alt handlingsrom nå inndratt for regjeringspartiene i denne sal?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:15:03]: Det er to ting jeg vil si. For det første trenger det ikke å være noen stor overraskelse at en flertallsregjering får vedtatt sine forslag i Stortinget – det har jeg opplevd selv. Jeg var i Stortinget under en flertallsregjering tidlig på 1980-tallet. Det andre er at selvsagt er det en samhandling og et samvirke mellom de rød-grønnes representanter i Stortinget og det som skjer i regjeringen, før en legger fram f.eks. et revidert budsjett eller et statsbudsjett, så de har betydelig innflytelse på det som blir sluttresultatet.

Så har jeg lyst til å si til slutt at jeg lytter til gode forslag fra opposisjonen. Jeg tror jeg har en evne til å ta med meg gode forslag fra opposisjonen, som vi bringer videre inn i regjeringens arbeid. Her om dagen diskuterte vi bl.a. et veldig godt forslag fra representanten Syversen om å styrke forbrukervernet i finanssektoren. Det er gode forslag som sannsynligvis kommer til å få en veldig god behandling – og til og med få flertall.

Borghild Tenden (V) [11:16:16]: Jeg pleier å få replikk på at Venstre kutter i nettolønnsordningen. Det fikk jeg dessverre ikke i år, så tenkte jeg kanskje at jeg skulle ta replikken på finansministeren.

Det vi har hevdet der, er at det er urettferdig i forhold til landbasert reiseliv og fiskeri. Econ Pöyry har sagt at det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Mange hevder at hvis Norge hadde sluttet å subsidiere nettolønnsordningen, hadde andre land også gjort det.

Så leser jeg i Dagens Næringsliv 13. juni at det er litt forsinkelser innad i regjeringen på grunn av at man slåss om subsidier, at finansministeren og næringsministeren er uenige om denne subsidien. Kunne jeg få noen tanker rundt det?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:17:11]: Jeg tror både representanten Tenden og undertegnede fort kunne bli enige om at det i en ideell verden burde være konkurranse på like vilkår. I en slik verden burde vi også ha minst mulig subsidier i de enkelte land for å fremme spesielle næringer eller for å fremme spesielle konkurranseforhold. Slik er det ikke. Det er mange ulike hensyn som gjør at land velger å støtte sine næringer. Slik er det også innenfor skipsfarten og innenfor det en kaller rederinæringen.

Det som det refereres til fra Dagens Næringsliv om en strid innad, er nok betydelig overdrevet. Vi vil i disse dager sende et brev til Brussel som svar på en henvendelse fra EU. Jeg skal ikke forskuttere det, men jeg tror at det blir et godt svar.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Helga Pedersen (A) [11:18:22]: Representantene fra det største opposisjonspartiet her på Stortinget har så langt i denne debatten framstilt regjeringspartiene nærmest som både litt kjipe og kjedelige på grunn av handlingsregelen. Jeg vil si at i virkeligheten er det jo helt motsatt. Trygg økonomisk styring er et uttrykk for vilje og visjonær politikk, og det er en forutsetning for en samfunnsutvikling bygd på trygghet, rettferdighet og likestilling.

De politikerne som ikke vil ta de vanskelige prioriteringene, får ikke til noe mer, de får til mindre, og de overlater til ettertiden å fikse de problemene som de har skapt. I tillegg sender man regningen til dem som har minst fra før.

Derfor vil Arbeiderpartiet fortsatt bestrebe seg på å holde orden i økonomien og ruste oss best mulig mot det som skjer ute i Europa, samtidig som vi skal legge til rette for videre omstilling og innovasjon for morgendagens næringsliv og arbeidsplasser. Samtidig vil vi utvikle velferdssamfunnet videre – og det gjør vi.

Denne uken har Stortinget behandlet mange saker og gjort mange vedtak som tar det norske samfunnet videre. Vi startet på mandag med å behandle en veldig god klimamelding og et veldig bra klimaforlik, som bl.a. handler om å utvikle klimateknologi, satse tyngre på kollektivtrafikk i byene og satse mer på klimavennlige bygg. På onsdag behandlet vi kommuneproposisjonen. Det er jo slik at siden regjeringsskiftet i 2005 har kommunene levert full barnehagedekning, ansatt 22 000 nye årsverk innenfor pleie og omsorg, pusset opp hundrevis av skoler, og vi ser også framgang i skolenes resultater. Til neste år øker kommunenes inntekter betydelig videre, slik at utviklingen kan fortsette, og slik at kommunene bl.a. kan ansette alle de dyktige ungdommene som nå søker seg til lærerutdanningene.

Jeg er helt enig med representanten Sanner i at læreren er skolens viktigste ressurs. Da vil jeg minne om at da Høyres Kristin Clemet overtok Kunnskapsdepartement i 2001, overtok hun flere lærere fra Trond Giske enn det hun selv overlot til Øystein Djupedal.

Mens Høyre styrte kunnskapspolitikken, kom det 19 500 flere elever i grunnskolen. Samtidig gikk antall lærerårsverk ned med over 1 000. Etter at den rød-grønne regjeringen overtok, er det ansatt 8 000 flere lærere i skolen. Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å bekjempe sosiale forskjeller også i skolen, og derfor vil vi fortsatt bruke fellesskapets penger på kommuneøkonomi, lærere og fellesskolen, ikke på skattekutt. Vi vil ikke åpne for det storstilte privatiseringsprosjektet av skolen som Høyre har stilt seg i spissen for, og som vil føre til både større sosiale forskjeller og dårlige resultater i skolen, slik som erfaringene fra Sverige og Danmark har vist.

Som sagt: Det gjør en forskjell om vi satser på velferd eller satser på skattekutt. I går vedtok vi nye storstilte investeringer i Forsvaret, og også i revidert budsjett tas det grep for å forbedre velferdssamfunnet. 50 mill. kr til brystkreftrekonstruksjoner er et eksempel på det.

Da Høyre hadde landsmøte tidligere i vår, brukte Erna Solberg veldig mye av sin taletid på Arbeiderpartiet og på regjeringen, og mente bl.a. at regjeringen har mer penger, men det er også alt de har. Det er et ganske forunderlig utsagn sett i lys av at det samme partiet nå har åpnet for å forhandle med Fremskrittspartiet om den økonomiske politikken.

Jeg har også merket meg at når Høyre blir utfordret på hvordan de skal finansiere sine skattekutt, bruker svaret å være at man skal gjøre ting litt mer moderne og litt mer effektivt. Men når det kommer til de alternative budsjettene og de vanskelige prioriteringene, hopper Høyre av. Det så vi bl.a. et eksempel på i går da vi skulle samle oss om framtidens forsvarsstruktur. Da syntes Høyre det var meget ubehagelig å ta de vanskelige valgene, for da risikerer man å få uvenner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:23:39]: Representanten Pedersen har nå ikke bare gjort handlingsregelen til ideologi, men hun sa at handlingsregelen også gir trygghet, rettferdighet og likestilling. Det er ganske sensasjonelt. Denne handlingsregelen er jo helt utrolig, og den blir sikkert kopiert over hele jordkloden, vil jeg anta.

I Norge fungerer alt ifølge representanten Pedersen. Vel, man kan jo si at skolen sliter, og forskjellene øker. Selv om påstanden var at de andre skaper forskjeller, er det altså under de rød-grønne forskjellene øker i skolene. 700 000 lever på ulike stønader. Innvandringen øker rekordsterkt, Oslo segregeres, man sliter med integreringen og kriminalitetsstatistikken viser en sterk økning i antall overfallsvoldtekter. Og så er det et annet fenomen, og det er at regjeringspartiene faller på meningsmålingene. Tror representanten Pedersen det har en sammenheng?

Helga Pedersen (A) [11:24:32]: Jeg tror det er ganske mange andre land på denne kloden, som representanten Tybring-Gjedde viste til, som faktisk skulle ønske at man i tidligere tider når det gikk godt, hadde hatt en handlingsregel som gjorde at man hadde en buffer også når de vanskelige tidene slo inn, og at man ikke hadde gjort sånn som mange av høyresidens meningsfeller i andre land, prioritert skattekutt når sola skinte og alt gikk bra. Resultatet er at mange av de samme landene nå må øke skattene samtidig med at folk går ledige. Den situasjonen vil ikke Arbeiderpartiet risikere i Norge. Nå gjelder det å omstille for framtidens næringsliv, satse på velferdssamfunnet og samtidig forberede oss på at krisen kan slå inn i Norge også, og da skal vi ha noe å gå på.

Jan Tore Sanner (H) [11:25:45]: Når man lytter til Helga Pedersen, får man et sterkt inntrykk av at Arbeiderpartiet trener seg på opposisjonsrollen. Arbeiderpartiet fremstår mer og mer som et opposisjonsparti, og som et ganske surt opposisjonsparti. For her handler det først og fremst om å rakke ned på andre og skylde på alle andre.

En av de store utfordringene som representanten var innom, er de sosiale forskjellene i skolen. Da får man inntrykk av at når skoleresultatene stiger på PISA, er det Kristin Halvorsens ære, når de sosiale forskjellene i skolen øker, er det Kristin Clemets skyld. Arbeiderpartiet og SV har hatt regjeringsmakt i syv år, og nå er det på tide at man begynner å ta ansvar for de økte sosiale forskjellene i skolen. Det holder ikke bare å snakke om læreren, man må satse på læreren. Det er det som er den reelle utfordringen med Arbeiderpartiet at man prioriterer alt mulig annet enn å satse på læreren f.eks. gjennom etter- og videreutdanning.

Helga Pedersen (A) [11:26:52]: Det representanten Sanner sier, er helt feil. Både jeg og de andre representantene for Arbeiderpartiet her har vært veldig tydelige på hva som er våre prioriteringer, og det er også helt på det rene at det fortsatt fins mange feil og mangler i det norske samfunnet som vi ønsker å rette opp. Men jeg blir veldig overrasket over at Høyre gang på gang misliker politisk debatt i stortingssalen og misliker å bli spurt om hva deres alternativ er.

La oss erkjenne at det fortsatt er utfordringer i skolen, men la oss også være enige om at mange ting går i riktig retning, og at 8 000 nye lærere er et veldig godt utgangspunkt for å fortsette å utjevne sosiale forskjeller.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:27:46]: Finanskomiteens leder startet med å opphøye handlingsregelen til regjeringens nye ideologiske ankerfeste, og jeg synes Arbeiderpartiets parlamentariske leder var ganske nær hun også. Og da er jo dette spørsmål om investeringer, som stort sett alle partier, unntatt Arbeiderpartiet, har sett at vi har en utfordring med. Jeg viser til en artikkel som sto i Aftenposten 14. mai, der det ble konstatert at «Sverige åpner åtte ganger mer motorvei enn Norge», og professor Selberg sier følgende: «Vi bygger på en måte som gir lite vei for pengene». Så blir Arbeiderpartiets fremste samferdselspolitiker intervjuet, og hun svarer følgende til avisen på om Arbeiderpartiet tenker noe nytt:

«Arbeiderpartiet vurderer å la offentlige utbyggingsselskaper ta opp lån for å sikre og få fart på utbygging av vei og bane.»

Det har regjeringen skutt ned. Mitt spørsmål er: Har Helga Pedersen også skutt det ned etter Bjørnflatens forsøk på å tenke nytt?

Helga Pedersen (A) [11:28:54]: Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti er et av de partiene som fortsatt bekjenner seg til handlingsregelen, for å si det sånn. Så la oss nå være enige om at når vi er enige om det, er det et reelt veivalg om man vil bruke pengene på skattekutt eller velferd, og om vi skal bruke det på drift eller såkalte investeringer. Jeg sier ja takk, begge deler. Vi skal investere – vi skal investere i samferdsel. Derfor bruker vi nå ca. 10 mrd. kr mer i året enn det Bondevik II-regjeringen gjorde. Vi har investert i 8 000 nye lærere og skal investere i enda flere i årene som kommer. Vi har investert i full barnehagedekning, og vi har investert 1 mrd. kr mer i rusbehandling, som er en viktig investering i disse menneskene.

La oss nå være enige om at det viktigste er at vi tar de overordnede prioriteringene, og så kan vi alltids ta en diskusjon om hvordan vi teknisk sett gjennomfører dette på en best mulig måte. Men velferd og det å investere i framtidens samfunn er viktigere enn skattekutt.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:30:26]: Etter å ha hørt ordvekslingene her mellom representanten Pedersen og dem som stilte replikker, kunne man lure på om det er noe poeng i å stille replikker i det hele tatt. Det er autopilot på alt som svares, uansett hva det spørres om. Jeg skal ta en annen liten vri – nå skal jeg se om noen kjenner igjen det jeg er i ferd med å si:

«Tiden er (…) overmoden for å tenke nytt når det gjelder samfunnets behov for investeringer i infrastruktur.

Løsninger som prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid (OPS) er trukket frem som aktuelle modeller som alternativ til dagens system ved år-for-år-budsjettering. Det kan være gode løsninger for enkeltprosjekter. Ulempen er relativt dyr finansiering, men mye tas igjen ved raskere og mer effektiv utbygging. (…)

Vi tror i tillegg at Jernbaneverket og Statens vegvesen bør gis større handlefrihet til å løse sine oppgaver, slik Avinor har det for luftfarten og Entra for statlige bygningsbehov. Det kan gjøres ved å omdanne disse institusjonene til statsforetak eller heleide statlige aksjeselskaper.

Investeringer må kunne avskrives/avdras over sin levetid, og finansiering i nødvendig utstrekning suppleres med låneopptak enten ved statlig medvirkning eller i markedet. (…)

Norsk jernbanehistorie er interessant. Den storstilte jernbaneutbyggingen fra 1850 og fremover ble til dels finansiert etter en slik modell. Norge var gjeldfritt etter 1847, og det var lange diskusjoner om det var riktig og fornuftig å ta opp nye lån til jernbaneformål. En kom frem til at ⅔ av investeringene kunne finansieres med lån i utlandet, og ⅓ bevilges over statsbudsjettet.

Og som det ble sagt, «Staten ville ikke bli fattigere gjennom dette, men rikere». Jernbanen skulle brukes til å bygge landet og til å øke landets produksjonsinntekter.»

Dette skrev fylkesmennene Matz Sandman og Sigbjørn Johnsen i en kronikk i Aftenposten i 2008. Hva Sandman i dag mener om innholdet i kronikken, vites ikke, men at finansministeren tar avstand fra egne formuleringer og løsninger, har vi gjentatte ganger fått bekreftet. Det som i 2008 ble beskrevet som en overmoden løsning, blir i dag beskrevet som uansvarlig økonomisk politikk.

Det er to forhold som gjør at situasjonen er annerledes i dag enn i 2008. Staten er blitt betydelig rikere, og etterslepet på vei og bane betydelig større. Begge disse forholdene gjør at de kloke ordene for 2008 er enda mer relevante i dag. Legg merke til at i kronikken viser dagens finansminister til jernbaneutbyggingen fra 1850 og fremover. Den gangen så den norske stat det som fornuftig å lånefinansiere det meste av utbyggingen i utlandet. Argumentet som ble gjengitt fra den gangen, er at staten vil ikke bli fattigere gjennom dette, men rikere. Jernbanen skulle benyttes til å bygge landet og øke landenes produksjonsinntekter. Tenk det – lånefinansiere bygging av infrastruktur for å øke veksten i økonomien! Nei, det var nok i gamle dager at det var en klok politikk. I dag er vi så rike at vi er nødt til å spare hundretalls milliarder hvert eneste år i utlandet, for vi skal jo ikke skape vekst, vi skal bli rentenister. De virkelig rike lever jo på rentene, og mens vi salter ned pengene våre i tyske obligasjoner til 1,8 pst. rente, låner den norske Kommunalbanken de samme pengene tilbake til 6,5 pst. rente. Disse pengene blir igjen utlånt til norske kommuner. Det blir altså press i økonomien, inflasjon og styrket kronekurs dersom den norske stat gjennom et statlig selskap finansierer utbygging av vei og bane, mens de samme konsekvensene uteblir når finansieringen foregår via Kommunalbanken. Forstå det den som kan.

Det er interessant at statsråden vel brukte åtte av sine ti minutter på å fortelle hvor mye Europa sliter. Ja, Europa sliter, det er helt riktig, men er det ikke interessant å vite at finansministeren er faktisk finansminister i Norge? I Norge er finansministeren finansminister, og derfor er finansministerens oppgave ikke å beskrive hvor elendig det er alle andre steder, men å løse de oppgavene som Norge står overfor. Situasjonen blir ikke noe bedre i Norge av at det er enda dårligere ute. Jeg kan garantere også statsråden at dersom landene ute hadde hatt tilsvarende inntekter fra olje og gass som det Norge har, hadde situasjonen sett rimelig annerledes ut. Vi lever på lånte penger, det er ikke slik at vi har en voldsom velstand som vi skaper her i Norge. Vi lever på lånte penger, vi må derfor investere pengene våre for fremtiden, slik at vi kan bli mer konkurransedyktige, slik at vi kan finansiere de høye lønningene vi har i dette landet. Det er ansvarlig økonomisk politikk, ikke å holde seg til en handlingsregel som ideologi eller som det som skaper likestilling og likeverd, og hva det var for noe den gjorde. Fremtiden må man investere i for at det kan skape vekst og velferd for fremtidens generasjoner.

Gunnar Gundersen (H) [11:35:33]: Det er ingen tvil om at det er mye bra i Norge. Det er egentlig bemerkelsesverdig bra, så det kan man slutte seg til. Det skyldes trygg økonomisk styring, det er det heller ikke noen grunn til å legge skjul på, der har det vært ganske bred støtte rundt handlingsregelen. Jeg hører med til dem som er enig med komitélederen i at handlingsregelen er viktig, og enda bedre hadde det vært om man holdt seg til intensjonen med den, at det meste av oljepengene skulle ha gått til vekstfremmende tiltak i Norge. Så jeg tror vi kan garantere at når Høyre kommer i posisjon, kommer den ansvarligheten til å fortsette. Den tilliten er viktig.

Men det er heller ingen tvil om at farene er der, slik som vi hører nå. Jeg la merke til det samme som representanten Tybring-Gjedde, at det meste av tiden til statsråden ble brukt til å beskrive situasjonen i Europa. Det er ingen tvil om at det er en stor utfordring, men vi har også gjennom høringen fått presentert at det er utfordringer i Norge. Boligmarkedet er én ting, som jeg kommer tilbake til. Når det gjelder todelingen av norsk økonomi, sa NHO rett ut i høringen at de har aldri sett så store verken næringsmessige deler i Norge eller regiondeler som vi nå ser. Jeg tror vi skriver oljepris bak det meste, og vi får håpe at Finansdepartementet har bedt til høyere makter om at de har mer rett enn markedet for tiden, for man skriver opp oljeprisen til et nivå som ligger vesentlig over det som gjelder i markedet akkurat nå, i hvert fall.

Skatteopplegget hadde vi på tirsdag, så jeg skal ikke bruke mye tid på det, selv om jeg ser i replikkrunden at noen prøver å dra opp skattedebatten fra hovedbudsjettdebatten i fjor. Det kommer en skattepolitikk for vekst. Det kommer vi helt sikkert tilbake til når budsjettet skal presenteres til høsten, for det er da Høyre tar den store debatten rundt skattepolitikken. Men jeg synes revidert slik sett er bemerkelsesverdig, ved at man egentlig ikke tar noen av debattene rundt de store trekkene i norsk økonomi. Det må jo egentlig bety at selv om man skriver at man er bekymret for boligmarkedet, todelingen og alt, er man egentlig ganske tilfreds.

Dette med bolig er ganske spesielt. Vi har lav ledighet, god vekst, lav rente, stor innvandring, folkevandring fra distriktene til byene – og vi har også en lav tilførsel av nye boliger, som representanten Syversen var inne på. Det er veldig lite der som tyder på at vi skal få et krakk i markedet, og det er minst like mange eksperter som sier at vi nå sitter på en boligboble som kan gå opp. Konsekvensen av den rød-grønne politikken blir da at man stenger ungdom ute fra markedet, og man kan komme til å gjøre det på permanent basis. Det er minst like stor risiko for det, slik som situasjonen er i dag. Vi er selvfølgelig ikke imot egenkapital ved kjøp, men vi mener kanskje at mye av den beslutningen bør ligge hos bankene og den enkelte låntaker.

Den eneste grunnen til å se noen farer i det norske boligmarkedet er fall i oljeprisen. Det vil være rimelig dramatisk, hvis det kommer. Men der ser jeg ingen sammenheng i resten av den rød-grønne politikken vi har. Vi fører egentlig en skattepolitikk overfor oljeselskapene som heller tyder på at vi skal etablere olje som næring i Norge, enn at det er en næring som nå er i ferd med å styre det aller meste av virksomheten og aktiviteten her. Vi har hatt en fantastisk suksess med oljenæringen. Det er den som nå bærer det norske samfunnet, det er det ingen tvil om. Men jeg stiller spørsmål ved om det da er fornuftig å ha de samme sterke incentivene til å fortsette den økte aktiviteten.

Gjennom spørsmålsrunden med departementet nå i budsjettprosessen i forbindelse med revidert har jeg blitt ganske skremt av den totale mangelen på gode analyser når det gjelder investeringsaktivitet i Nordsjøen, og når det gjelder alternative utviklingstrekk i det fossile markedet. Vi har spurt om skifergassutviklingen i USA. Det avslører egentlig at departementet ikke har begrep om hva som foregår, og det gjelder altså den sektoren som definitivt er den aller viktigste for norsk velferd framover. Det skremmer meg at kanskje departementet også er inni en oljetåke.

Her er det mange ting som vi helt sikkert kommer tilbake til i hovedbudsjettet til høsten, men jeg hadde håpet at statsråden også hadde brukt revidert til å diskutere en del slike sentrale problemstillinger.

Audun Lysbakken (SV) [11:40:53]: Denne debatten handler om et revidert budsjett som viser at det er betydelig grunn til optimisme i Norge. Derfor er det et paradoks at den foregår med et så dystert bakteppe som den gjør, hvor situasjonen i land etter land i Europa ser ut til å forverre seg. Det er en virkelighet som også vil berøre vårt handlingsrom i tiden som kommer, og som gjør det ekstra viktig at vi har en sterk bevissthet rundt den økonomiske politikken og de føringene vi skal legge for vår økonomi, i tiden som kommer.

Den krisen som i dag preger Europa, har sitt utspring i en global fordelingskrise. Det pågår i dag en politisk debatt om årsakene til krisen, og det er avgjørende å forstå krisen for både å kunne gjøre noe med den, og hindre at Norge gjentar de feilene som andre land har gjort.

Krisen er utløst av at en har tillatt at forskjellene har blitt for store i altfor mange land, og at man deretter har tillatt at vekst i økonomien har blitt opprettholdt gjennom en deregulert finanssektor, og at folk har kunnet låne det som de ikke lenger tjente til. En har fått en kombinasjon av voksende ulikhet og voksende gjeld.

Vi har en annen utvikling i Norge, og det har vi fordi vi har ført en annen politikk. En kan knapt understreke betydningen av politikk og politiske veivalg bedre enn det dagens situasjon viser. I Norge har vi valgt en kurs som har ført til at vi har redusert de sosiale forskjellene, i en tid hvor de har økt i nesten alle land rundt oss. Vi møtte finanskrisen med økt offentlig forbruk – en bevisst politikk for å få hjulene i gang – i en tid da en rekke andre land valgte en annen og feilslått oppskrift.

Vi har valgt å holde fast ved og til og med forsterke en modell for et regulert arbeidsliv, i en tid da andre land har trodd at såkalt fleksibilisering og svekking av arbeidstakernes rettigheter skulle bidra til vekst.

Det reviderte budsjettet som vi behandler i dag, er én liten bit i den strategien som regjeringspartiene har lagt, for å beholde en slik utvikling i Norge. Den doserer pengebruken på en fornuftig måte – tilpasset den økonomiske situasjonen som vi står oppi, og de prognosene vi har for utviklingen framover – men kombinerer det med å gjøre nødvendige grep for å trygge velferden og investere i kunnskap.

Vår utfordring er å legge et løp og en strategi for den økonomiske politikken som trygger velferden her og nå, og som samtidig gir rom for å investere i innovasjon, kunnskap, nytenkning, framtidig næringsutvikling og framtidige arbeidsplasser.

En av farene når det gjelder en fortsatt god utvikling i Norge, er – som flere talere har vært inne på – situasjonen i boligmarkedet. Det forundrer meg derfor at representanten fra Høyre som hadde ordet før meg, ser så få farer i boligmarkedet. Det forundrer meg litt at høyresiden ikke ser ut til å ha noen annen oppskrift på å møte den vanskelige situasjonen som mange unge mennesker står i når de ikke kommer inn på boligmarkedet, enn å gjøre det lettere å få lån, som mange ikke vil kunne klare å betale tilbake.

En mer ansvarlig tilnærming er å begynne et arbeid for å utvikle nye sektorer i vårt boligmarked, hvor det blir mulig å komme inn i boligmarkedet til en regulert pris, og hvor det blir mulig å kunne velge å leie i perioder – ta av presset i de delene av boligmarkedet hvor de som har minst, skal prøve å etablere seg.

Blant det gledelige i budsjettet vi behandler, er forslaget om 1 000 nye studieplasser. Det er svært gledelig å se at mange ønsker seg inn på høyere utdanning. Det er en investering, ikke bare i den enkeltes framtid, men i vårt samfunns framtid. Derfor er det et nødvendig og riktig forslag.

Vi møter også et krav – som mange kvinner rundt om i landet har stilt i dag – om å bevilge penger til brystrekonstruksjon. Det er jeg glad for.

Regjeringen opprettholder ikke minst den politikken som har vært ført hele denne perioden, ved å vise at vi prioriterer de barna i Norge som har det aller vanskeligst, og nok en gang styrker bevilgningene til barnevernet.

Jeg tar også med at regjeringen har satset på vern av villaksen i Lærdal og Vefsn. Det er også med på å gi dette reviderte budsjettet en nødvendig miljøprofil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:46:07]: Representanten Lysbakken snakket om at det var viktig at handlingsregelen «doserer» pengebruken riktig. SV har flere ganger i denne sal sagt at vi må redusere tempoet i oljeutvinningen, redusere folks antall flyreiser. Men han sa i denne talen ingenting om at handlingsregelen faktisk gjør at vi kan bruke ekstra oljepenger til å øke oljeproduksjonen, ekstra penger til å øke flytrafikken – ved at SAS får penger. Men de samme oljepengene er det forbudt å bruke til å investere f.eks. i miljøteknologi eller i økt infrastrukturutbygging, sånn som jernbane.

Så vi kan altså bruke mer oljepenger på det SV er imot, og mindre på det en er for. Staten bruker hele 26 milliarder oljekroner utenfor handlingsregelen i år på å investere i oljen – faktisk øker en med 1 mrd. kr i revidert budsjett, uten at noen har nevnt det.

Er dette egentlig – ut fra den andre politikken SV samtidig forsøker å føre – en fornuftig økonomisk politikk?

Audun Lysbakken (SV) [11:47:10]: Som representanten Geir-Ketil Hansen også har sagt tidligere i debatten, er SV bekymret for tendensene til at vi kan få en todeling i norsk økonomi mellom en oljesektor uten bremser og et næringsliv i Fastlands-Norge som møter stadig tøffere vilkår når de skal konkurrere mot utlandet. Derfor må vi framover ha en diskusjon om hvordan vi skal sørge for at ikke veksten i én del av vår økonomi skaper problemer for andre deler av økonomien.

Så tror jeg at Fremskrittspartiets alternative handlingsregel – som jeg regner med at dette var et slags salgsframstøt for – fortsatt har betydelig potensial for klargjøring. Det er i hvert fall uklart for meg akkurat hva partiet foreslår vi skal kunne bruke penger på, og ikke. SV mener dagens nivå på pengebruk har tjent oss vel, samtidig som vi er åpne for diskusjoner om hvordan vi kan balansere forbruket mellom ulike næringer.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:48:27]: Vi hørte representanten Lysbakken snakke stolt om regjeringens historiske løft til barnevernet. Men penger hjelper ikke når systemene ikke fungerer. Pengene går til barnevernsbyråkrati fremfor til barnevernsarbeid. Derfor gikk Barneombudet i går ut og kalte barnevernet livsfarlig. Riksrevisjonen kom i går med en rapport med knallhard dom over barnevernet – og dermed regjeringens håndtering av det. Dette viser at rød-grønn velferdspolitikk ikke virker.

Da Lysbakken var statsråd, uttalte han at barnevernsbarna var det aller viktigste. Er Lysbakken stolt over egen, og regjeringens, innsats for å hjelpe de mest utsatte barna?

Audun Lysbakken (SV) [11:49:20]: Før regjeringen kom med mer penger til barnevernet, ropte Høyre på mer penger til barnevernet. Etter at regjeringen kom med mer penger til barnevernet, sier Høyre at penger ikke spiller noen rolle. Jeg synes det er en i overkant – la meg si – åpenbart tilfeldig tilnærming til et viktig politisk felt. Det trengs både penger og systemendring i barnevernet, og det er igjen verdt å minne om – selv om det er sagt mange ganger i denne sal – at det systemet vi har i dag, og som ifølge representanten Hofstad Helleland har ført til at vi har for mye barnevernsbyråkrati, ble foreslått av den forrige regjeringen Høyre satt i. Vi har gjentatte ganger sagt at vi er åpne for å gjøre endringer i organiseringen av barnevernet. Det jobber statsråd Inga Marte Thorkildsen og regjeringen med. Jeg ser fram til det – og jeg tror det er nødvendig å gjøre endringer – men det er altså ikke sånn at det er denne regjeringen som har laget det systemet som representanten her kritiserer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:50:30]: Jeg la merke til at representanten Lysbakken kritiserte høyresidens tanker om endringer i arbeidslivet. Lysbakken deltok selv i debatten arbeids- og sosialkomiteen hadde om arbeidslivspolitikk. Vi er alle klar over at den kanskje viktigste ressursen vi har, er arbeidskraft. Det aller viktigste er å få flere ut i arbeid. Men så har en de siste årene sett at det har vært en enorm økning av mennesker med nedsatt arbeidsevne – ikke nødvendigvis uføre, men de holder på å bli det. Selv om den økningen på bare fem–seks år har vært på 60 000 mennesker, har antallet tiltaksplasser for disse menneskene gått ned. Så andelen mennesker som får hjelp for å komme tilbake i arbeid, er redusert. De tiltakene regjeringen har kommet med, har vært bra. Det har vært jobbstrategi for funksjonshemmede, og også nå i revidert et forslag om å prøve det ut i ordinære arbeidsplasser. Begge tiltakene dreier seg om midlertidige ansettelser, og i debatten sist – og for så vidt også nå – antydet Lysbakken at midlertidige ansettelser liksom er brutalisering.

Hvordan henger dette sammen med at det regjeringen virkelig ønsker å bruke, er midlertidige ansettelser?

Audun Lysbakken (SV) [11:51:38]: Det er stor forskjell på den typen tiltak vi her diskuterer, og det å åpne opp for at midlertidige ansettelser i større grad skal bli normalen i vårt arbeidsliv. Jeg har ingen tro på at en generell åpning for mer midlertidighet vil hjelpe de gruppene som har det tøffest, inn på arbeidsmarkedet. Tvert imot vil det bidra til å skape et permanent B-lag, der flere og flere vil måtte avfinne seg med at de aldri får noe mer enn et midlertidig forhold til sin arbeidsplass. Det har store konsekvenser for den enkeltes trygghet, og det har også store samfunnsmessige konsekvenser for fordelingen av makt. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti på en del vesentlige punkt ikke er med på den veldig høyreorienterte politikken for arbeidslivet som de tre andre opposisjonspartiene foreslår. Jeg håper at vi også fortsatt skal kunne diskutere arbeidslivspolitikk på en konstruktiv måte med Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [11:52:56]: Over 300 000 flere er i jobb nå enn da denne regjeringen tok over for seks og et halvt år siden. Mer enn to tredjedeler av arbeidsplassene er skapt i privat sektor under en regjering som ifølge Høyres forrige næringsminister, Børge Brende, ville føre til at titusener av arbeidsplasser ville bli «..jaget(t)… ut av landet». Tvert imot er 300 000 nye skapt. Vi har den laveste arbeidsledigheten i hele OECD-området.

Arbeid er avgjørende for den enkeltes velferd, og arbeid er avgjørende for samfunnets velferd, for det er gjennom arbeidet vi skaper verdier. Arbeid er grunnleggende for alt vi gjør, for hvem vi er. Ingenting bidrar mer til å jevne ut forskjeller, til mer likestilling og til økt integrering enn at folk har en jobb å gå til. Ingenting bidrar mer til et sterkt og stabilt velferdssamfunn enn at de som kan jobbe, får jobbe. Derfor er arbeid for alle regjeringens viktigste mål.

Men resultatene kommer ikke av seg selv. Vi har orden i den økonomiske politikken, et godt samarbeid med partene i arbeidslivet, jevn fordeling og høy yrkesdeltakelse. Det gjør oss gode til både å skape og dele.

Det er stor uro rundt oss. Hele verden ble rystet etter at Lehman Brothers gikk konkurs. Finansmarkedene stoppet nærmest å fungere. Verdensøkonomien opplevde det sterkeste tilbakeslaget siden annen verdenskrig.

Vi klarte å dempe fallet i Norge, fordi vi møtte det med handling – med massive tiltak. Høyrepartiene sa først at vi gjorde for mye. Så sa de at vi gjorde for lite – for sent – men tiltakene kom i rett tid, og de var sterke nok. Slik styrte vi Norge gjennom første del av finanskrisen.

Nå ser vi nye utslag av krisen. Den har blitt en jobbkrise med stigende og vedvarende høy ledighet rundt i Europa – en statsgjeldskrise, med land som ikke er i stand til å betale.

Vi er et lite land, har en åpen økonomi og er avhengig av hva som skjer rundt oss. Derfor følger vi situasjonen nøye og er klar til handling om det trengs – ikke ved å opprettholde ulønnsomme virksomheter, men ved å bidra til omstilling og utvikling, slik vi i dag gjør overfor treforedlingsindustrien.

Treforedlingsindustrien har slitt med lav lønnsomhet i lang tid. Peterson Paper Moss har gått konkurs, og Norske Skog har lagt ned sin virksomhet på Follum i 2012. I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen en tiltakspakke til treforedlingsindustrien. Vi vil styrke forsknings- og utviklingsaktiviteter. Vi vil bedre industriens råstofftilgang. Vi vil få fram nye prosjekter, utnytte nye råstoffer og nye produksjonsmetoder.

Samtidig tar vi langsiktige grep for utvikling av nye arbeidsplasser. Vi følger opp regjeringens forslag om å opprette inntil seks nye landsdekkende såkornfond med ny kapital og økt risikoavkastning.

I en så sårbar situasjon er det avgjørende viktig at vi holder orden i norsk økonomi – ikke bruker mer penger enn det norsk økonomi tåler, selv om det er fristende fordi det er så mange gode tiltak.

Om vi bruker for mange penger, bidrar det til at priser, lønninger og renter går opp, og eksportindustrien rammes – hardt. Derfor må jeg si at vi er bekymret når Fremskrittspartiet vil ha frislipp i bruken av oljepenger, og vi blir enda mer bekymret når Høyre roser dem. Dette viser usikkerheten om hvilken økonomisk politikk en eventuell regjering med Fremskrittspartiet og Høyre vil føre.

En uansvarlig økonomisk politikk vil ramme eksportindustrien og sette arbeidsplasser i fare. Kampen mot arbeidsledigheten kan bare føres av en regjering som står for stabilitet og forutsigbarhet, som fører en økonomisk politikk som henger sammen.

Trygg styring er nødvendig for å trygge arbeidsplassene. Trygg styring er nødvendig for å trygge det norske velferdssamfunnet. Valget neste år vil nettopp stå om vi fortsatt skal ha trygg styring, eller om landet følger Høyre og Fremskrittspartiet ut i et politisk og økonomisk eksperiment som vi ikke har sett maken til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:57:46]: Sysselsettingsveksten i Norge er vi alle glad for. Det regjeringen ikke nevner, er befolkningsveksten, som vi har samtidig, og at det faktisk er en mindre andel som er sysselsatt i dag enn i den perioden som de sammenligner med – for andeler kan også være interessant å forholde seg til.

Regjeringen gir inntrykk av at handlingsregelen er garantien for en god økonomisk politikk. Handlingsregelen skiller ikke mellom penger brukt på forbruk og penger brukt på investeringer. Handlingsregelen tar ikke inn over seg de 35–40 mrd. kr som brukes fra oljefondet inn i statlige selskaper, eller som investeres på norsk sokkel. De pengene gir angivelig ikke inflasjonspress i norsk økonomi. Men hadde en eneste milliard av dem blitt overført til veiinvesteringer isteden, hadde de skapt såkalt inflasjon og økt konkurranseutsatt industri.

Hvordan kan det ha seg at penger brukt på oljeinvesteringer ikke skaper inflasjon, mens tilsvarende penger brukt på veiinvesteringer angivelig ødelegger norsk økonomi?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [11:58:47]: Denne regjeringen har jo nettopp prioritert framtidsrettede investeringer, ikke minst i offentlig sektor, bl.a. i utdanning, forskning og samferdsel. Jeg må minne om at investeringer i arbeidskraft – altså i kunnskap, i barnehager og skole – faktisk er de viktigste investeringene vi gjør.

Så har forskningsbevilgningene økt med nesten 30 pst. siden 2005. Jeg må minne representanten om at vi gjennomfører den største massive og helhetlige satsingen på utbygging av transportsystemer som vi har sett, ved å legge opp til en opptrapping i investeringer og utgifter til vei og bane på 100 mrd. kr fram til 2020.

Derimot er jeg veldig bekymret for den type handlingsregel som Fremskrittspartiet legger opp til, som skal sette pengebruken i sammenheng med utviklingen i økonomien. Det er altså sånn at i 2009, under finanskrisen, falt BNP reelt med 1,6 pst. – og da skulle vi altså ha kuttet i de offentlige utgiftene, mens da økonomien var på topp, skulle vi ha økt pengebruken. Det ville båret helt galt av sted ved at vi hadde fått ytterligere nedganger, og vi hadde fått enda sterkere press i økonomien når det var sterk vekst i andre sektorer.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:59:56]: Det er forsøk på elegante svar fra en statsråd, men det har ingen sammenhang med hva Fremskrittspartiet faktisk foreslår, så jeg anbefaler statsråden å lese Fremskrittspartiets spørsmål.

Men jeg er ikke overrasket over at man får et svar om at alle andre er uansvarlige dersom man ikke gjør som statsråden sier.

I 2000 var det en debatt mellom daværende DNBs seniorøkonom Furunes og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som da var finansminister. Furunes mente at norsk økonomi ville tåle at det ble brukt 10 mrd. olje-kroner mer per år de neste ti årene – fram til 2010. Det ville øke oljepengebruken med 30 mrd. kr. Svaret fra daværende finansminister var at dette var fullstendig uansvarlig. Det ville sette norsk økonomi over styr på grunn av press i økonomien, og det ville bruke opp sparepengene til våre barn. Nå ser vi hvor mye oljepenger som ble brukt i 2010, man hadde faktisk økt oljepengebruken med 85 mrd. kr – tre ganger mer enn det Furunes mente var bra, men som daværende finansminister mente var uansvarlig.

Var den rød-grønne regjeringen tre ganger så uansvarlig som de burde, i 2010? Da hadde Arbeiderpartiet finansministeren.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [12:01:01]: La meg først få minne representanten om at han selv har foreslått at de økonomiske utgiftene skal følge veksten i økonomien. Det må naturligvis forstås slik at man skal øke innsatsen når økonomien går feil.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:01:12]: Det er feil.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [12:01:13]: Hvis jeg kan få lov til å fortsette svaret – det mest avgjørende ved handlingsregelen og ved overordnede retningslinjer for den økonomiske politikken er at vi har tillit til et system, at vi har et system som omverdenen, investorer og andre kan ha tillit til hvordan vi innretter oss etter, og ikke tror at vi plutselig vil bruke veldig mye mer penger, og med det øke risikoen for at rentenivået vil øke, slik at de plasserer flere penger i norske kroner og dermed øker valutakursen og svekker norsk næringsliv.

Fremskrittspartiet er helt uforutsigbart på alle disse sammenhengene. Først skulle de bruke oljepengene og øremerke dem til pensjoner. Så skulle de konstruere et utenlandsregnskap. Så kom finanskrisen. Da skulle man plutselig bruke mindre oljepenger enn de andre, og man mente at handlingsregelen ikke lenger hadde relevans. Så gikk de bort fra det, og nå vil de ha to handlingsregler.

Hva er i det hele tatt kontinuiteten i Fremskrittspartiets politikk, utenom at den er uforutsigbar?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:02:08]: Kan jeg påpeke åpenbare feil i resonnementet …

Presidenten: Nei, det får representanten ikke!

Gunnar Gundersen (H) [12:02:21]: Jeg merket meg også at statsråden prøvde å uttrykke en viss bekymring hvis Høyre skulle komme i posisjon. Der tror jeg Dagsavisen fra 2005 ga svaret – det var at den rød-grønne regjeringen kom til dekket bord. Det tror jeg de skal få store problemer med å få innarbeidet. Sysselsettingen i Norge er bemerkelsesverdig, og det er også befolkningsveksten. Foregående replikant har jo et poeng der. Men det som også statsråden bør erkjenne, er at det aller meste av sysselsettingsveksten i Norge kom før finanskrisen i 2008, og jeg vil tro at statsråden har såpass innsikt i virkningene at han vet at den veksten kom som resultat av at regjeringen kom til dekket bord – Høyres dekkede bord. Etter 2008 har det stort sett vært en vekst i offentlig ansatte, kanskje en balansert vekst i beste fall.

Mitt spørsmål er: Erkjenner statsråden at det både er treghet i systemet, og at foregående regjering hadde en stor andel av æren for veksten i sysselsettingen?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [12:03:23]: Jeg registrerer at den forrige næringsministeren fra Høyre sa at det ville bli titusenvis av arbeidsplasser som ville gå ut av Norge dersom det ble en regjering med de nåværende regjeringspartiene. Det har ikke skjedd. Det er en vekst i sysselsettingen på 300 000 og over det siden denne regjeringen overtok, og mesteparten av den veksten, to tredjedeler, skjer i privat sektor.

Så må jeg få si at den bekymring som jeg har, som vi har, og som også Gundersen burde ha, er det samspillet og samarbeidet som Høyre har lovet seg bort til Fremskrittspartiet med. Fremskrittspartiet er helt uforutsigbart i den økonomiske politikken, som jeg nettopp gikk gjennom. Vi må jo forutsette at hvis Høyre og Fremskrittspartiet skal samarbeide, må også Fremskrittspartiet få lov til å mene litt. Jeg tror i hvert fall de selv mener det. Forutsetter vi det, har vi ingen klar oversikt over hvordan norsk økonomi eventuelt skulle styres under en slik regjering. Det er den viktigste uforutsigbarheten, det er den viktigste grunnen til bekymringen, og det er en grunn til bekymring både for det norsk folk og for Gundersen og Høyre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:04:40]: Statsråden er jo en koordineringsminister, eller jeg liker å se på det som en superminister i den forstand at han har overblikket over alle felt. Derfor vil jeg ta tak i det statsråden selv sier i sitt innlegg, nemlig at arbeid er den viktigste ressursen vi har.

Jeg vil ikke drive replikkveksling i den forstand at jeg tror alt blir mye verre eller alt var mye bedre før, men jeg registrerer at vi har en stor utfordring som samfunn ved at flere og flere forsvinner ut på varige stønader i stedet for at vi klarer å ta vare på dem i arbeidslivet. Som jeg sa i sted, er det blitt 60 000 flere mennesker med nedsatt arbeidsevne bare på fem–seks år. Vi trenger å inkludere flere. Likevel har ikke departementet tall på hvor lang ventetid det er før en kommer inn på tiltak, hvor mange en klarer å få ut igjen i arbeid på de tiltakene vi bruker osv. I tillegg er det blitt reelle kutt i antall tiltaksplasser. De tiltakene som har vært, har vært 300 plasser til unge funksjonshemmede – og nå 300 plasser i revidert. Det er svært få tiltak.

Hva vil egentlig statsråden gjøre for å sikre at dette feltet blir opprioritert?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [12:05:47]: Jeg opplever spørsmålet fra representanten slik at er vi helt enige om betydningen av at det er arbeid for alle, og betydningen av full sysselsetting – og at vi tilrettelegger arbeidslivet slik at også de som har behov for tilrettelagte arbeidsplasser, kan få anledning til å delta og bruke sine ressurser.

Derfor er det for det første behov for en politikk som sørger for at vi skaper nye arbeidsplasser generelt i økonomien, både i privat sektor og også i offentlig sektor. Det er behov for arbeidsmarkedstiltak som er rettet inn mot dem som midlertidig har vært ute av arbeidsmarkedet, og det er behov for arbeidsmarkedstiltak for dem som har behov for tilrettelagt arbeid.

Jeg merker meg det som her sies om betydningen av flere plasser – og tar det med i arbeidet som vi gjør på feltet – og jeg vet at arbeidsministeren er svært opptatt av å kunne tilrettelegge arbeidsplasser, slik at også de som har behov for tilrettelegging, skal få anledning til å få det.

Borghild Tenden (V) [12:06:52]: I de fleste innlegg fra regjeringspartiene i denne debatten så langt har skatt vært nevnt, også i dette innlegget. Det forsøkes å tegne et bilde av at det må være enten skattelette eller gode tiltak over statsbudsjettet – enten svart eller hvitt – og at skattelette er identisk med kollaps i økonomien, slik vi ser i enkelte land rundt oss. Så enkelt er det ikke, og det vet statsråden, som tidligere har vært finansminister. Vi husker alle at Arbeiderpartiet under hans tid som finansminister i 2001 gikk til valg på betydelig skattelette – flere milliarder kroner.

Så mitt spørsmål er da: Jeg antar derfor at statsråden er enig med Venstre i at det er innretningen og den langsiktige effekten av skattepolitikken som er viktigst, og ikke om det ene året medfører økte eller nedsatte skatteinntekter med én milliard eller to, slik det forsøkes å lage et unyansert bilde av.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [12:07:51]: Jeg sa ikke at skattelette betyr kollaps i økonomien.

Men det er to viktige forhold vi står overfor her. Det ene er at vi står overfor valg: Velger man å bruke pengene til skattelette, kan man ikke bruke de samme pengene til velferd. Dette var jo en av de bekymringsfulle tingene vi så under den forrige regjeringen, at man valgte å bruke penger til skattelette, som man f.eks. kunne ha brukt i kommunesektoren. Og når man ikke hadde tilgang til de pengene, ble det atskillig trangere tider for kommunene enn det ellers hadde trengt å være.

Det som kan føre til kollaps, er dersom man ikke ser denne sammenhengen – man står nemlig overfor et valg – dersom man tror at det både er mulig å gi skattelette og samtidig styrke velferden. Vi har dessverre sett at en del av de landene som nå har betydelige problemer, har trodd at man kunne sette ned skatten og samtidig øke velferden. Dét fører i noen tilfeller dessverre til kollaps, fordi det svekker hele grunnlaget for den samlede økonomiske styringen. I den sammenheng vil jeg nok advare på det sterkeste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:09:17]: Det går svært godt i norsk økonomi. Vi har, som flere har vært inne på, lav arbeidsledighet og høy sysselsetting i Norge. Når vi sammenligner oss med land omkring oss, lever vi i en annen virkelighet enn svært mange av våre europeiske naboer, som sliter med både høy statsgjeld og høy privat gjeld etter finanskrisen i 2008. Vi leser i media eller ser på tv triste og ofte hjerteskjærende skjebner i kjølvannet av rekordhøy arbeidsledighet. I den siste reportasjen fra Hellas som jeg så, ble det rapportert om at foreldre plasserte sine barn i SOS-barnebyer for at de skulle få mat og skolegang. Dette er en virkelighet vi har vanskelig for å ta inn over oss i Norge – så rike som vi er akkurat nå.

Men vi er sårbare også her. Det meste av de varene vi eksporterer, går til andre europeiske land, der kjøpekraften blant folk er kraftig svekket, noe som selvfølgelig også påvirker etterspørselen etter norske varer. Nettopp hensynet til de eksportrettede næringene må veie tyngst i den økonomiske politikken. Vi må ikke bidra til enda høyere kostnader og en enda sterkere krone, og det gjør vi ikke gjennom det reviderte nasjonalbudsjettet som vi behandler i dag.

Det er ikke slik at situasjonen i Norge bare skyldes at vi har olje – eller flaks, som noen tidligere har påstått. Vi lærte noe av den bankkrisen landet var igjennom på 1990-tallet. Vi har et solid rammeverk og tilsyn rundt finansinstitusjonene våre, noe som var svært avgjørende også under finanskrisen i 2008. Dette er viktig å ivareta og videreutvikle.

På onsdag var hele komiteen samstemt i synet på Finanstilsynets rolle med hensyn til forbrukervernet. Da er det også viktig å respektere tilsynets tiltak på dette området. I en situasjon med mangel på boliger og med lav rente er det innført høyere egenkapitalkrav ved kjøp av egen bolig. Dette er et tiltak for nettopp å hindre at mennesker blir gjeldsslaver om renten stiger og boligprisene går ned. Jeg ble derfor – i likhet med veldig mange andre – forundret over opposisjonens holdning i dette spørsmålet. Vi løser da ikke boligmangelen i pressområdene ved å overprøve Finanstilsynet, som både vil beskytte lånekundene og ivareta den finansielle stabiliteten i landet vårt.

Det er store utfordringer i norsk treforedlingsindustri. For å lette situasjonen foreslås det en tilleggsbevilgning på 100 mill. kr til denne industrien, noe jeg er svært tilfreds med. Det er store omstillingsbehov i treforedlingsindustrien, samtidig som det er stort behov for mer lokalt trevirke. Jeg vil først og fremst fokusere på det siste, for dette er en problemstilling som er høyst aktuell for Trøndelag, hvor jeg kommer fra og som jeg derfor kjenner godt. Da det ble rød-grønt flertall i 2005, lå faktisk skogpolitikken helt nede. Det var ikke lenger penger i skogfondet, og avvirking og nyplanting hadde stoppet helt opp. Nå er aktiviteten i ferd med å ta seg opp igjen, men mangelen på skogsbilveier, kaikanter og taubaner har gjort det svært vanskelig å ta ut skog som står utilgjengelig til på kysten av Midt-Norge.

Det å få tilgang på lokalt virke vil gi besparelser og styrke denne viktige industrien i mitt fylke. I dag importeres store mengder trevirke fra andre land bl.a. fra England og Irland. Det skulle være helt unødvendig i et område med mye hogstmoden skog. Derfor er de 50 millionene til dette formålet så viktig. Sammen med tiltak varslet i landbruksmeldingen gir det optimisme i skognæringen i Midt-Norge. For i tillegg til de tiltakene som er skissert i forbindelse med tilleggsbevilgningen, er det behov for stimuleringstiltak for å få flere små skogeiere til å ta ut hogstmoden skog.

Nyskaping og innovasjon er andre stikkord for en industri som er midt inne i en omstillingsfase. Det er derfor gledelig at det er satt av 50 mill. kr til slike tiltak. Treforedlingspakken er en anerkjennelse av denne viktige industrien. Gledelig var det også at det kom på plass ny såkornkapital. Dette er viktig også for ny virksomhet innenfor nettopp treforedlingsindustrien.

Helt til slutt har jeg lyst til å gi uttrykk for glede over å kunne leve i et land med så mange muligheter som det vi har i Norge. Vi må ta vare på det med trygg økonomisk styring. Økonomisk eksperimentering er ikke det vi trenger nå, om Norge skal fortsette å være et land som er helt annerledes enn alle andre land i Europa og resten av verden.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:14:20]: Selv om deler av Europa halter videre, er det mye å glede seg over i norsk økonomi. Dette skyldes i stor grad verdiskapingen i oljenæringen. Vi har økonomisk handlefrihet, men vi må aldri glemme at verdiskapingen i oljesektoren ikke hadde vært mulig uten store investeringer. Knapt nok noen kan spå hvilke deler av næringslivet som vil bli viktigst om 50 år. Det vi derimot vet, er at infrastruktur og transport vil være en forutsetning for verdiskaping og eksport. Her burde Norge investere langt mer enn hva vi gjør i dag.

Cambridge Systematics, som befinner seg i den virkelige verden, la nylig fram en beregning som viser at Norge vil kunne få tre og en halv krone igjen for hver krone investert i bedre hovedveier. Budskapet var klart til det politiske Norge: Dere tenker gammeldags, utdatert og for smått. Dere mangler helt balanse mellom hva som er viktig lokalt, og hva som er viktig for Norge. Det er ikke Fremskrittspartiet som beskriver den rød-grønne regjeringen som gammeldags, konservativ og utdatert, men budskapet er definitivt noe det politiske Norge bør ta inn over seg.

I Fremskrittspartiets forslag til revidert nasjonalbudsjett fremmer vi forslag om totalt 600 mill. kr mer enn regjeringen til riksveiinvesteringer. Disse pengene skal først og fremst gå til midtdelere på riksveinettet på de mest utsatte ulykkesstrekningene. På denne måten kan vi på enkelte strekninger forhindre 70–80 pst. av dødsulykkene – en investering i både land og folk som styrker trafikksikkerheten. Noen må faktisk ta dette på alvor.

Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, ønsker å styrke Statens havarikommisjon for transport med 5 mill. kr. Fremskrittspartiet ønsker primært at disse midlene skal benyttes til etterforskning av veiulykker. Det er der de fleste ulykker og dødsfall skjer. Norske veier er blant de dårligst vedlikeholdte í Europa. Staten vegvesens utredning dokumenterer at det trengs 400–500 mrd. kr for å få på plass en tilnærmet normal standard. Revidert budsjett kan aldri bli stedet for å ta så store beløp, men litt kan gjøres også her, og det mangler ikke på kapasitet. Derfor bruker vi 1,16 mrd. kr ekstra til vedlikehold på riksveiene. Fremskrittspartiet setter også av 1 mrd. kr ekstra til vedlikehold på fylkesveinettet. Det vil innbære bedre trafikksikkerhet, færre skader og bedre framkommelighet. Fremskrittspartiet fremmer i revidert også forslag om 235 mill. kr ekstra til drift og investeringer i jernbane. Blant annet må kapasiteten på Ofotbanen økes og bygges ut.

Det er uforståelig for de fleste at dagens regjering låner bort penger til motorveibygging i Tyskland til 1,8 pst. rente, når renten på norske veiprosjekter beregnes til 6,5 pst. Norge fremmer, med andre ord, andre lands konkurranseevne, samtidig som vi undergraver vår egen. Grunnen er at dagens regjering ikke har tatt inn over seg eller forstått at forutsetningene for verdiskaping, arbeidsplasser og et moderne samfunn er at grunnlaget er på plass – infrastruktur og effektive, sikre og moderne veier og jernbane. I dag opplever vi at land som Botswana og Albania har langt mer effektive og sikre veier enn det såkalt verdens rikeste land, Norge. I Norge er det ikke først og fremst staten som bygger noe som helst. Spleiselagene vi stadig hører om, er ofte av en slik art at regjeringen betaler 1 mrd. kr eller 2 mrd. kr og bilisten 10 mrd. kr. Ryfast kostet ikke staten 1 krone, men bilisten må betale nesten 10 mrd kr.

Norge har råd og burde bygget ut en moderne infrastruktur, det er kanskje den beste investeringen vi som land kan gjøre for fremtiden. Disse ambisjonene mangler i revidert budsjett, som i de ordinære budsjettene. Det var ikke Fremskrittspartiet som tidligere beskrev den rød-grønne regjering som gammeldags, konservativ og utdatert, men bedre og mer presist kan det neppe sies.

Arve Kambe (H) [12:19:29]: Det har vært interessant å sitte i finanskomiteen. Vi ser bakteppet i Europa, hvor det er store problemer med gjeldskrisen, mens den store utfordringen i revidert budsjett egentlig er å redusere den offentlige pengebruken og bruke mindre penger enn handlingsregelen. Høyre er enig i den tilnærmingen og bruker faktisk enda litt mindre oljepenger i forbindelse med revidert budsjett.

Vi har nettopp hatt et stort lønnsoppgjør i privat og offentlig regi, som har vært bemerkelsesverdig godt for lønnstakerne, men ikke for Norges konkurranseevne vis-a-vis andre land sannsynligvis, noe som – i kombinasjon med et relativt høyt skatte- og avgiftsnivå og et fall i produktiviteten – gjør at vi kan få større utfordringer for norsk næringsliv enn vi egentlig liker å være klar over.

Staten tok inn i fjor 1 200 mrd. kr i skatter og avgifter. Mye av det skyldes selvfølgelig moms og aktivitetsøkninger. Men i Høyre mener vi at også i revidert budsjett kunne vi gjort noen grep for å gjøre noen av rammebetingelsene bedre for næringslivet. Høyre har bl.a. tatt til orde for å fjerne arveavgiften i forbindelse med revidert statsbudsjettet. Det er med på å styrke det norske eierskapet, og det er ikke minst med på å styrke distriktsarbeidsplassene – istedenfor at de blir kjøpt opp av oppkjøpsfond, utenlandske eiere. Arveavgiften bidrar til at sønner og døtre som skal overta familieselskapene, må betale avgift til staten for å få lov til å drive den samme bedriften videre. Det er meningsløst, etter Høyres syn.

Det er en annen dobbelthet som er kommet fram. Det er CO₂-avgift på allerede kvotepliktig industri. Det er noe som finansministeren burde rydde opp i, i forbindelse med statsbudsjettet og i alle fall i forbindelse med revidert budsjett, og enda mer når man skal operasjonalisere klimaforliket. Det er rundt 40–50 – ja kanskje 60 – bedrifter som er omfattet av CO₂-avgift, i tillegg til at de er blitt pålagt kvoteplikt, og noen av dem må også betale for kvotene, de har ikke gratiskvoter. Det ønsker Høyre å gjøre noe med, altså fjerne avgiften for kvoteplikten. Det er et enstemmig storting – og egentlig regjeringen også – som sier at vi ikke skal ha dobbel virkemiddelbruk, det fører til feil allokering av ressurser.

Vi har to forslag som vi fremmer sammen med de andre partiene. Det ene gjelder at regjeringen i forbindelse med revidert budsjett varsler en ganske stor endring i yrkesskadeforsikringsordningen. Den har Høyre i merknadsform selvsagt vært med på å støtte. Det er et viktig arbeid som pågår for å gjøre det mer tidsmessig, og som vil føre til mer likebehandling og betydelige forenklinger.

Det vi ser fra opposisjonens side, er at det er åpenbart at regjeringen ikke har gjort et godt nok forarbeid, for det er ganske stor motstand mot det som foreløpig er status her. Derfor har Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, en ganske stor merknad, mens Fremskrittspartiet har en liknende merknad om det samme området. Vi mener at det ville være en stor styrke om yrkesskadereformen har bredest mulig tilslutning blant partene som skal nyte godt av den og betale den, men også at den har bredest mulig forankring i Stortinget.

Så har Høyre registrert at i de fem–seks siste sidene i statsbudsjettet tar regjeringen ut noe som både Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet kommenterer i merknadene. Det gjelder snudd moms. Det er helt åpenbart at det har virket på to måter i Sverige. Det ene er at svart arbeid har fått en veldig stor reduksjon, mens statens inntekter og moms fra byggebransjen har økt. Det har kommet de store, ansvarlige selskapene til gode. Regjeringen avfeier snudd moms med å si at det er en dårlig løsning, og man sier at det kan føre til mer byråkrati i næringslivet. Det tror vi selvfølgelig på, men her må det avveies. Vi synes det er synd at regjeringen velger en så lett måte å avfeie snudd moms på, som i noen sider i revidert statsbudsjett, i stedet for å invitere Stortinget til å ta denne diskusjonen, for å øke statens inntekter og øke seriøsiteten i norsk arbeidsliv.

Trine Skei Grande (V) [12:24:53]: Jeg har klokkertro på demokratiet. Demokratiets store drivende kraft mener jeg er den offentlige debatt. Jeg mener at i offentlig debatt klarer man å finne fram til bedre løsninger. Jeg tror at i det offentlige meningsordskiftet klarer man å foredle politiske standpunkter gjennom at meninger brytes til å bli klokere standpunkter. Denne flertallsregjeringas politikk er at man lager et budsjett, og så starter man høringer på Stortinget om hva man mener om det budsjettet, men færre og færre kommer, for det er ikke noe å endre på. Sjøl om det blir utsatt for offentlig debatt, sjøl om folk faktisk kan bryne meningene sine på om innretningene er riktige, har denne regjeringa alltid rett, samme hva alle andre mener. Jeg tror på at det demokratiet vi har, fungerer best i åpne debatter og når man har evnen til å ta inn over seg den offentlige debatt, og at demokratiet og parlamentet vårt har fungert også i forhold til det. Det var en ren parlamentarisk leder-kommentar.

Så til to av hovedpunktene som jeg savner i regjeringens opplegg, som ligger i Venstres alternativ. Det å kjempe mot fattigdom er ikke noe man gjør enkelt, verken med et pennestrøk eller ved at man kan være sikker på at man kommer i mål med de virkemidlene man har. Men jeg syns det er frustrerende å stå i en partilederdebatt på TV, der medlemmer fra regjeringspartiene taler høyt om hvor mye bra som er gjort for fattigdomskampen, at man har fått gjort noe med sosialhjelpssatser, når vi vet at det i dag bare er Venstre som stemmer for det vi mener må gjøres: et løft for de aller fattigste og de aller svakeste.

Ja sjøl i forhold til verdens fattige klarer man ikke å nå de målsettingene man egentlig har satt seg. I Soria Moria-erklæringa heter det at bevilgninger i utviklingssaker skal holdes over 1 pst. Det klarer ikke regjeringa med dette reviderte budsjettet. Nå har vi bikket under 1 pst. på bistand, så sjøl verdens fattigste er ikke så viktige lenger når man har bestemt seg i de lukkede rom i regjeringa for hva som er viktig – da er ikke fattigdom, verken i Norge eller i utlandet, viktig.

Så til kunnskap. Det vi ser nå, er en regjering som kjører flere reformer i skolen. De har alle stort sett ett kjennetegn – det er at de er underfinansiert. Det siste nå er valgfagreformen. Vi ser at det kommer til å føre til et inntog av ufaglærte. Det er nå uklart hvordan dette skal gjennomføres. Det eneste som er klart, er at det ikke finnes penger til å gjennomføre det. Spesielt de små skolene kommer til å ha store problemer framover.

Så er det viljen til kunnskap, viljen til å strekke seg mot en bedre framtid, både når det gjelder grunnskole, videregående skole og også høyskoler og forskning. Jeg syns at regjeringa avslører seg sjøl når de ser at de får en innsparing via valutakurser på 170 mill. kr på forskninga – det hadde vært en unik mulighet til å løfte forskninga i Norge med de pengene. Men de forsvinner inn i finansministerens sorte sluk, og man klarer ikke å få til det løftet som man burde hatt.

Oppsummert er dette kanskje den heldigste regjeringa i verden. Dette er den regjeringa som virkelig kunne ha prioritert, slik at Norge kunne vært på offensiven den dagen Europa og verdensøkonomien reiser seg igjen. Vi kunne satset på forskning og kunnskap. Vi kunne satset på utvikling av et næringsliv som kunne vært topp klar til å konkurrere i den verdenen vi vet kommer en eller annen gang. Men i stedet sparer man på forskning. Man underfinansierer skolen, og man sørger for at de aller svakeste ikke skal ha noe å strekke seg etter. Det er veldig motsatt av det Venstre prioriterer i sitt alternativ. Hos oss er det kunnskap, næringsliv for framtida og det å bekjempe fattigdom som er noen av hovedtesene for å komme i mål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [12:29:43]: Dessverre, vil jeg si, var representanten Skei Grandes innlegg igjen preget av det jeg vil kalle for politisk ironi. Det synes jeg på mange måter ikke er nødvendig i en seriøs politisk debatt knyttet til veldig viktige spørsmål.

Det hun sier, står jo i veldig sterk motstrid til det man har skrevet i innstillingen, at Venstre «konstaterer at totalinntrykket av regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett 2012 isolert sett på ingen måte er noen krise for landet».

Så viste hun også til høringene som har vært, det er helt riktig, der er man helt samstemt – fra hele Norge – om at den økonomiske politikken har vært fornuftig, den har vært riktig, og den har skapt en veldig god utvikling.

Venstre skriver at det er mer som har gått bra, enn det det kunne være grunn til å vente.

Dette hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta opp, men jeg spør: Er det ironisk ment, eller er det slik at Venstre faktisk stiller seg bak regjeringens politikk på disse fundamentale områdene?

Trine Skei Grande (V) [12:31:02]: Jeg snakker om fattigdom og kunnskap. Representanten Kolberg tror at det er ironi når man snakker om fattigdom og kunnskap, men for Venstre er ikke det ironi. For Venstre er det faktisk noe av det viktigste å satse på. Det er mulig at representanten Kolberg syns det er ironisk at noen snakker om fattigdom og kunnskap, men jeg kommer likevel til å fortsette å snakke om fattigdom og kunnskap.

Mye av det vi har gjort når det gjelder den økonomiske situasjonen, har det vært bred enighet om – der ligger ikke Venstres kritikk. Venstres kritikk av regjeringa handler om at man ikke har brukt handlingsrommet til å tenke framover, at man har ikke brukt handlingsrommet til å bygge de tingene vi skal leve av i framtida.

Da man laget de store pakkene, var det ikke satsing på forskning og kunnskap, det å gjøre elevene bedre kvalifisert, det å gjøre noe med skolen, og det å satse på det nye, voksende næringslivet som kom – nei, vinduer og andre smågrep i kommunene var de viktige grepene. Den store økonomiske rammen kan vi være enige om – det er innretningen vi er uenige om.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:32:17]: En av hovedgrunnene til at det går så godt som det gjør i Norge – det kan vi si med stor ydmykhet – er at man har ført en politikk for å redusere forskjellene, med fokus på omfordeling og fokus på vekst og investeringer i tider det har gått dårlig, og en ansvarlig økonomisk politikk.

Venstre velger i den nåværende politiske situasjonen å alliere seg med høyresiden, hvor fokus på reduserte forskjeller tones ned. Da Venstre selv satt i regjering, økte forskjellene. Altså: en økonomisk politikk hvor skattelette til næringslivet prioriteres framfor omfordeling.

Erkjenner ikke Venstre at dette er et brudd med hovedlinjen i den nordiske modellen?

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [12:33:14]: Jeg merker meg at SV syns det er viktig å bekjempe rikdom. Jeg merker meg at SV er fornøyd med kampen sin for å bekjempe rikdom. Jeg merker meg at de har styrt et departement, Kunnskapsdepartementet, i sju år – og forskjellene har bare økt. I går fikk vi lagt fram tall som viser at forskjellene i norsk skole bare øker. De forskjellene SV burde ha brydd seg om og faktisk bekjempet når de sitter ved makten, er forskjellene innenfor norsk skole.

Forskjellene de også burde ha brydd seg om, er å hjelpe de aller svakeste i stedet for å bekjempe de aller rikeste. Vi mener at det er viktig å satse på fattigdomsbekjempelse. Vi mener det er viktig å satse på kunnskap. Vi mener det er viktig at alle ungene får den starten de skulle ha hatt i livet – med en god skole og med kloke, gode lærere. Det er virkelig fattigdomsbekjempelse og utjevning.

Dette har Venstre stått for i snart 130 år. Vi kommer til å kjempe for disse likhetene videre også. Det er ikke SV som har laget den nordiske modellen – der har nok Venstre en større aksje enn det SV har hatt de siste ti årene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:34:22]: I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringa – og får det gjennomført – at det skal bli 1 000 nye studieplasser, derav 300 på ingeniørstudiet. Sett i forhold til at det er revisjon av budsjettet, er det en kraftfull satsing. Jeg synes det er sterkt at ikke Venstre i større grad prater om det på en nøktern måte.

Ellers er det prisverdig at Venstre er opptatt av fattigdom, men det som er det avgjørende, og som virkelig er det nordiske, er de universelle ordningene som sikrer jambyrdigheten. Regjeringspartiene har i innstillinga fokusert på de tre store todelingene, nemlig todelinga geografisk i næringslivet, konkurransemessig i næringslivet og i arbeidslivet.

Spørsmålet er: Er Venstre enig i de tre hovedutfordringene som jeg nå refererte? Det er det viktigste for å sikre jambyrdigheten i Norge.

Trine Skei Grande (V) [12:35:26]: Først til studieplasser: Jeg er glad for at regjeringa kommer Venstre halvt i møte. Mens vi la inn 2 000 nye studieplasser i vårt alternative statsbudsjett, kommer regjeringa nå med forslag om 1 000 i revidert budsjett.

Dette handler om at man ikke klarer å ta inn over seg den bølgen av studenter som kommer til å komme. Denne regjeringa klarer å framstille det som et problem at mange ungdommer i framtida kommer til å ønske mer kunnskap. Det burde jo være en fantastisk mulighet. Da burde man ha bygd opp disse plassene mye tidligere, slik at man er klar til å ta imot den studentbølgen som kommer – at vi har kvalitet og ordentlige studieplasser å tilby dem, og at vi klarer å bygge opp dette på de områdene vi veit at vi vil trenge det videre framover.

Så mener vi at den viktigste måten å utvikle næringslivet på er det vi gjør gjennom skattesystemet vårt – ved å legge til rette for nyskaping og legge til rette for skaperkraft – og også det vi gjør gjennom forskningspolitikken og innovasjonspolitikken vår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Rigmor Aasrud [12:36:41]: Det anerkjente fagbladet The Economist spurte i fjor 800 ledende eksperter og forvaltere hvordan de trodde 24 ulike scenarioer ville påvirke den globale økonomien. Det var bare ett scenario som ble vurdert som positivt og sannsynlig, og det er at Internett og sosiale medier er en katalysator for rask politisk og økonomisk forandring. Takten i den digitale revolusjonen vi opplever nå, er ifølge forskerne vesentlig raskere enn takten i den industrielle revolusjonen.

Regjeringen fører derfor en offensiv politikk for at vi skal utnytte fordelen ved digitalisering, til nytte for innbyggere, næringsliv og offentlig sektor.

I går var jeg i denne salen og diskuterte lKT-havarier, altså det som kan gå galt. Men det store bildet er at vi har gjennomført en rekke IKT-investeringer vi kan være stolte av. Bare den siste uken har både Nav og Mattilsynet fått internasjonale anerkjennelser for sine løsninger. For eksempel sendes flertallet av pensjonssøknader nå inn og behandles digitalt. Behandlingstiden er for mange redusert fra måneder til minutter. Den automatiske frikortløsningen har frigjort mye arbeidstid i det offentlige og forenklet hverdagen for innbyggerne. Altinn hadde noen utfordringer i noen dager i vinter, men har først og fremst vært en stor suksess og er enormt viktig som forenklingstiltak for næringslivet. Elektronisk resept sparer tid og penger og det rulles nå ut i hele landet, men ikke minst sikrer det kvaliteten når medisiner foreskrives.

I april la regjeringen fram digitaliseringsprogrammet. Programmet beskriver hvordan vi vil fulldigitalisere forvaltningen og sørge for at Norge er i front internasjonalt. Den digitale kommunikasjonen skal være hovedregelen, og vi endrer lover og forskrifter for å legge til rette for det. For næringslivet er momsinnberetningen et eksempel på nettopp det. Vi videreutvikler fellesløsningene, bl.a. elektronisk ID, og vi får på plass nye løsninger for bl.a. kontaktinformasjon og meldingsboks, som kan brukes på tvers av sektorer.

Kombinert med felles arbeid vil det skje viktig arbeid innenfor hver enkelt sektor. Nav står foran den største IKT-drevne modernisering i norsk virksomhet noen sinne. Helseministeren vil legge fram en egen stortingsmelding om IKT i helsesektoren. Skatteetaten og Lånekassen vil bygge på sine sterke posisjoner som ledende IKT-bedrifter i staten – eksemplene er mange fler. Vi arbeider for at kommunene skal kunne samordne seg og ta del i det arbeidet som staten nå går i gang med.

Digitaliseringen i offentlig sektor er viktig i seg selv. Vi sparer penger, og det skaper en enklere hverdag for innbyggere og næringsliv, som har vent seg til nettløsninger på andre områder. Men en ambisiøs politikk for digitalisering av det offentlige gir også næringslivet et konkurransefortrinn, fordi de da kan være tidlig ute internasjonalt med nye måter å løse oppgaver på. Norge har de beste forutsetninger for å få dette til. Nordmenn flest er digitalt modne og har tillit til bruk av ny teknologi. Å være på nett er først og fremst en fordel for den enkelte, fordi nettet i stadig større grad blir nøkkelen til det sosiale og økonomiske livet. Men i tillegg gjør det Norge til et attraktivt land for bedrifter som vil være langt framme i å erstatte gamle tilbud med nye digitale tilbud, akkurat slik forvaltningen nå gjør.

I løpet av året vil jeg legge fram en strategi for hvordan Norge kan legge til rette for at IKT kan stimulere verdiskapingen i Norge – Norges digitale agenda. Den vil inneholde noen av de grunnelementene som da må være på plass: bredbånd, kompetanse, forskning og digital deltakelse. Den vil dessuten peke på noen enkeltområder som står foran en digital revolusjon, og hvordan statens politikk kan bidra til en utvikling som gavner hele samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arve Kambe (H) [12:41:53]: I dag må stat og helseforetak betale 25 pst. moms når de kjøper tjenester av private. Det har medført dyrere statlige tjenester. Dette betyr en konkurransevridning for private som ønsker å legge inn et tilbud. Det må jo stride mot all logikk i offentlig forenkling – også for staten, som denne statsråden har ansvaret for – når man ser at ordningen med nøytral moms for stat- og helseforetak, som Høyre har foreslått, er innført i fylkeskommunene og kommunene, men når det gjelder staten, har regjeringen av en eller annen grunn valgt å stoppe det.

Et godt eksempel på dette er helseforetaket som nå bygger et eget vaskeri rett og slett fordi det er dyrere å kjøpe fra private – ikke fordi det blir billigere, men fordi da slipper de 25 pst. moms. For samfunnet som helhet betyr dette sløsing av midler når tjenestene kunne vært gjort annerledes.

Statsråd Rigmor Aasrud [12:43:00]: Jeg registrerte ikke hvilket spørsmål Kambe ønsket å stille, men regjeringen har ingen planer om å gjøre endringer i momssystemet. Det at helseforetakene ønsker å drive f.eks. vaskeritjenester i egen regi, kan ha mange fordeler for helseforetakene. Jeg regner med at de vurderingene som blir gjort i helseforetakene, gjøres fordi de ønsker å ha kontroll på den produksjonen man har i helseforetakene knyttet til deres virksomhet.

Ellers er finansministeren til stede her og kan sikkert svare mer utfyllende på momsproblematikken som Kambe tar opp i dette spørsmålet.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:43:47]: Statsråden tok opp IKT og en del priser man har fått, og det er sikkert vel fortjent. Samtidig er det klart at noen av oss er rundt i offentlig virksomhet og ser også en del utfordringer, ikke minst innenfor helsesektoren. Fra mitt eget fylke og den regionen er den fusjonen som har funnet sted mellom sykehusene, ikke veldig komplett før man kan snakke sammen på en IKT-plattform som fungerer for alle.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva har departementet og statsråden, som har det overordnede ansvaret for IKT-satsing, fra sitt ståsted identifisert som de største utfordringene i sektorene, og hva vil regjeringen i tilfelle gjøre med det?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:44:55]: Det er ingen tvil om at vi har mange IKT-systemer i Norge som ikke snakker sammen. Det skyldes at mange IKT-systemer er bygd av enkeltinstitusjoner. Mange av dem har fungert veldig bra, men utfordringen har vært at man ikke klarer å få IKT-systemer som bygger på en felles grunnmur, felleskomponenter. Derfor har regjeringen vedtatt felles arkitekturprinsipper og standarder som skal brukes når vi utvikler nye IKT-systemer.

Dessverre er det ikke sånn at selv om vi gjør vedtak i regjering eller storting, vil de eksisterende IKT-systemene endre seg. Det vil være en stor jobb å få skiftet ut alle IKT-systemene. Men når de baserer seg på de felles standardene som vi nå legger opp til skal brukes, vil samhandlingen og samordningen mellom de forskjellige systemene bli betraktelig enklere. Det er viktig for at vi skal få systemer som vi kan bruke på tvers, mellom helseforetak og også mellom andre deler av forvaltningen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:46:07]: Eg vil følgja opp det som førre spørsmålsstillar spurde om, men då innanfor Nav. Der har vi no sett i Riksrevisjonens rapport at det går framover, men at det er ein jobb å gjera, spesielt i høve til det at stat og kommune ikkje samsnakkar. Det fører til at det tek mykje lengre tid for alle dei som er involverte, ein får auka byråkrati, og ikkje minst går det ut over brukarane.

Korleis tenkjer statsråden i forhold til dette? Kva tid vil desse systema samsnakka?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:46:44]: Det pågår et stort utviklingsarbeid knyttet til Navs IKT-systemer. Som jeg sa i mitt innlegg, vil nok det være det største IKT-prosjektet som er gjennomført i noen organisasjon i Norge, så langt vi kjenner til. Det er et omfattende arbeid som nå er til kvalitetssikring i Finansdepartementet, for at vi skal være så sikre som mulig på at vi gjør de rette valgene knyttet til det.

Det vil ta år før et IKT-system, med alle dets deler, er innført i Nav og også kan henge sammen med 429 norske kommuner. Men vi har tatt et grep fra regjeringens side, der vi har bidratt med finansiering for at norske kommuner også i større grad kan samordne seg og bli en attraktiv samspillspartner, sånn at systemene i kommune og stat kan henge mer sammen. Men Nav har altså et av de mest moderne IKT-systemer gjennom det systemet som er innført for pensjoner.

Borghild Tenden (V) [12:47:55]: Venstre og Arbeiderpartiet står sammen i synet på at det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom og utjevne forskjeller, er at flest mulig er i stand til å være selvhjulpne gjennom deltakelse i arbeidslivet. Det er imidlertid en stor utfordring å legge til rette for at personer med nedsatt funksjons- og arbeidsevne kan delta i arbeidslivet. Her har det offentlige et ekstra ansvar for å gå foran og være et godt eksempel.

Som en slags ansvarlig statsråd for offentlig sektor – har statsråden virkemidler som med fordel kan brukes mer aktivt, f.eks. trainee-ordninger for personer med nedsatt funksjonsevne. Venstre har foreslått 100 ekstra slike trainee-plasser i revidert nasjonalbudsjett. Jeg regner med at det blir nedstemt i løpet av dagen, men er det noe statsråden kan tenke seg å ta med inn i videre budsjettkonferanser?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:48:50]: Trainee-ordningen for funksjonshemmede som vi har etablert i staten, er et godt virkemiddel. Der bruker vi ledige lønnsmidler som finnes i eksisterende virksomheter, og det er det bestandig mulighet for å kunne gjøre. Den trainee-ordningen er en suksess. Det gir arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne nyttig arbeidserfaring og praksis for å kunne være en attraktiv arbeidstaker å satse på videre. Like viktig synes jeg den treningen som arbeidsgiverne får i å tilrettelegge for funksjonshemmede, har vært. Det at man finner ut at det ikke er så krevende som det man kanskje trodde på forhånd, er en like viktig del av hele jobben.

Vi bruker midler til å bidra både til tilrettelegging og ikke minst til å motivere arbeidstakerne, men også til å samle arbeidsgivere og bidra til nyttig erfaringsoverføring, sånn at det kan bli en naturlig del av rekrutteringsprosessen for de offentlige virksomhetene. Det vil vi fortsette med.

Presidenten: Da er siste replikant representanten Laila Marie Reiertsen.

Med tanke på framtidige replikkordskifter kan presidenten informere om at når det er fem replikker, og en legger til grunn at alle fire opposisjonspartier ber om replikk, vil Fremskrittspartiet få anledning til to replikker. Da er det mulig å be om begge replikkene med en gang, slik at en vil få anledning til å følge opp den forrige replikken med en gang.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:50:16]: Statsråden sa at det nok vil ta tid å få systema til å snakka saman, og det er frykteleg leit for alle partar. Men hadde statsråden sett på det som lettare om det hadde vore ei leiing, f.eks. i Nav, som i dag har ei todelt leiing? Det har kommunal leiing, ofte også statleg og kommunal, og nokre har berre statleg leiing. Hadde statsråden sett på det som lettare å få desse systema til å samsnakka då?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:50:50]: Det er ingen tvil om at det kan være utfordrende med den dobbelte ledelsen i Nav, men jeg tror at det å utvikle IKT-systemer for den kommunale biten i Nav, som også skal henge sammen med de bakenforliggende kommunene, vil være en utfordring uansett hvordan styringssystemene i Nav er. Det viktigste på dette området tror jeg vil være at kommunene tar i bruk de etablerte standardene, bruker åpne programmer som kan samhandle, og at leverandører får beskjed om hvordan staten tenker. Det tror jeg vil gjøre at også de som utvikler forskjellige typer dataløsninger for kommunene, vil legge til rette for det i de produkter som tilbys kommunesektoren.

Jeg mener at det å få på plass disse standardene, og at kommunene tar et felles grep om styringen av sin IKT-utvikling, er noe av det aller viktigste for å få god sammenheng mellom den statlige og den kommunale delen i Navs utvikling av IKT-systemer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Irene Johansen (A) [12:52:09]: Enkelte prøver å framstille det at Norge så langt har klart seg godt gjennom finans- og gjeldskrisen, som bare flaks, at Norge er heldig som har olje- og gassressurser, og at det er takket være disse ressursene og den høye oljeprisen at det går så bra i Norge sammenlignet med andre land. Underforstått: Det er det samme hvem som sitter i regjering og styrer landet, resultatet hadde blitt det samme, politikk har ingenting å si.

Dette er en grov feilframstilling. Norge går godt. Vi er heldige som har olje- og gassressurser – men resultatene kommer ikke av seg selv. Det er ikke likegyldig hvilke partier som styrer landet, verken sett i forhold til den gode økonomiske utviklingen for landet eller i forhold til samfunnsutviklingen generelt. Både de gode resultatene og den velferdsstaten vi kjenner i dag, er resultatet av politiske valg og prioriteringer og trygg økonomisk styring av landet.

Opprettelsen av Statens pensjonsfond utland er et eksempel på et slikt politisk valg og en slik prioritering. Fram til midten av 1990-tallet ble inntektene fra oljevirksomheten brukt løpende over statsbudsjettene. For å sikre balanse i økonomien erkjente man imidlertid at det var viktig å begrense oljepengebruken. SPU ble opprettet for at vi ikke bare skulle bruke oljeinntektene kortsiktig i hvert års budsjett, men også spare noe av inntektene til kommende generasjoner – og av hensyn til konkurranseutsatt industri – et politisk valg som det er stor grad av enighet om, med unntak av Fremskrittspartiet.

Innføringen av handlingsregelen er et annet eksempel på et politisk valg. Handlingsregelen ble innført for å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av petroleumsfondet, et politisk valg som det er stor grad av enighet om, med unntak av Fremskrittspartiet.

Utvikling av det norske velferdssamfunnet, den norske modellen, med en sterk stat og offentlige tjenester betalt av fellesskapet, og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten er enda et eksempel på mange politiske valg som er gjort ut fra politiske prioriteringer og ideologi, politiske valg som det ikke er enighet om mellom partiene.

Ser vi på årene som har gått siden SPU ble opprettet og handlingsregelen ble vedtatt, har denne politikken gitt oss et investeringsfond som var på over 3 300 mrd. kr ved årsskiftet, gode inntekter til statskassen til bygging av velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag, til sparing til framtidige generasjoner, og det har gitt oss muligheter til å sette inn massive tiltak mot finanskrisen.

De politiske valgene som er gjort, har tjent landet godt. Enhver som ønsker å se det, ser også at det går godt i Norge, bedre enn i nesten alle andre land. Bruttonasjonalproduktet har nå vokst i ni kvartaler på rad. Sysselsettingen øker. Ved utgangen av 2011 var det nærmere 300 000 flere sysselsatte enn ved utgangen av 2005. Arbeidsledigheten er lav, både i internasjonal og i historisk sammenheng.

Dette betyr ikke at det ikke er utfordringer igjen å løse her i landet. Vi ser at det er behov for sosialdemokratisk politikk også framover for å videreføre og utvikle det velferdssamfunnet vi har. Det er vi i gang med, og det er vi beredt til å gjøre også etter valget i 2013.

Høyrepartiene vil endre på dagens samfunn. De vil ha en helt annen samfunnsretning, sier de – både Siv Jensen og Erna Solberg – og de sier de vil regjere sammen. Men de er ikke tydelig på i hvilken retning de skal gå, slik regjeringen er. Også høyrepartiene kommer imidlertid til å gjøre sine politiske valg og prioriteringer dersom de skal regjere sammen, for jeg går ut fra at de har som mål å prege samfunnsutviklingen sammen, slik dagens regjering gjør, og ikke bare administrere den med oljepenger eller satse på flaks.

Eksempler på hva de vil, er å finne i alle de saker vi behandler her i Stortinget. Det som er verdt å merke seg, er at de politiske valgene til høyrepartiene er forskjellige og spriker i ulike retninger, tross deres understrekinger om at de snakker sammen.

I innstillingen til revidert nasjonalbudsjett framhever Fremskrittspartiet sitt forslag til en alternativ handlingsregel, det de kaller et ankerfeste for den økonomiske politikken. De mener den «vil muliggjøre at man disponerer noen av oljefondets 3 500 mrd. kroner mer pragmatisk», som de sier i innstillingen. Høyre sier de støtter dagens handlingsregel, og at det er uaktuelt å endre den. Hva de kommer fram til sammen, er det ingen som vet. Det bidrar imidlertid til å skape betydelig usikkerhet om den økonomiske politikken.

Det samme gjelder i kommunalpolitikken. Denne uken har vi behandlet kommuneproposisjonen. Fremskrittspartiet foreslår å avvikle rammefinansieringssystemet, mens Høyre vil beholde dette systemet. Det bør uroe Kommune-Norge at det er så stor sprik i politikken til disse partiene, som vil regjere sammen, og som skal bli enige om de politiske prioriteringene.

De som sier at politikk ikke er viktig, at Norges gode resultater er et resultat av flaks og utenfor regjeringens kontroll, underslår at de saker jeg har nevnt her, er eksempler på politiske valg som vil gi en annen samfunnsutvikling. Fremskrittspartiets alternative økonomiske politikk vil gi en annen økonomisk utvikling, som SSB sier ikke har vært prøvd før, og som det derfor er usikkerhet om.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:57:27]: Vi er en del av en verden som i full fart er på vei ut av et industrisamfunn og inn i et kunnskapssamfunn, en verden som knytter land stadig tettere sammen, men som også forsterker konkurransen mellom dem, en verden som har flere sterke nasjoner som kriger om å være i toppen når det kommer til utvikling, teknologi og kompetanse.

Inge Jan Henjesand fra Abelia sa:

«Kina og India har det travelt. De har minst like store ambisjoner som oss i den globale kunnskapsøkonomien, og de er mange flere enn oss.»

Vi har det mye mer travelt enn vi er klar over.

Vi i Norge kan aldri konkurrere med land som Kina og India når det kommer til pris og kvantitet – men vi kan konkurrere når det kommer til kvalitet. Men skal vi klare å hevde oss i den internasjonale konkurransen om kunnskap framover, må vi tørre å satse på bærebjelken i dette samfunnet, nemlig den teknologiske kompetansen vi innehar.

Vi mangler i Norge i dag 16 000 ingeniører, en mangel som vil bli større. Det er for få som velger ingeniørutdanning, og frafallet på utdanningen er altfor høyt. Denne utfordringen er det på tide at regjeringa nå tar inn over seg. Flere høyskoler rundt om i landet har gjort det. De har tatt ansvar, de har tatt grep. Flere av utdanningsinstitusjonene i Norge har innført forkurs på ingeniørutdanningen. Det har gjort at langt flere elever har blitt gitt muligheten til å kvalifisere seg til nettopp ingeniørutdanningen.

Dette tilbudet har utdanningsinstitusjonene selv måttet finansiere. Vi i Fremskrittspartiet mener at det er på tide at staten tar sin del av ansvaret og er med på denne finansieringen. Dersom vi mener alvor med satsing på ingeniørutdanning, må en være villig til å gjøre noe mer enn å prate om det. Målrettet finansiell støtte til forkursene er en viktig prioritering som Fremskrittspartiet gjør, samtidig som vi øker antall studieplasser innenfor både realfag og teknologifag.

Det er ikke bare innenfor ingeniørutdanningen vi må satse. Vi er i en situasjon hvor hvileskjæret er blitt litt for behagelig for regjeringa, i en situasjon hvor vi ser et stort investeringsbehov innenfor hele UH-sektoren. Og nei – det er ikke monopolpenger vi i Fremskrittspartiet har valgt å bruke på dette, det handler helt klart om prioriteringer.

Regjeringa finner det fornuftig å bruke flere milliarder kroner på å flytte Veterinærhøgskolen fra Oslo til Ås, istedenfor å bruke under halvparten av summen på å bygge et nytt bygg her i Oslo. Det må være en av de merkeligste former for distriktspolitikk jeg noen gang har vært vitne til. Jeg vet ikke hvor lenge statsrådene har bodd i Oslo, og hvorvidt dette har preget deres oppfatning om hva som er god distriktspolitikk, men etter mitt syn er det å bruke 4 mrd. kr på å flytte et bygg fire mil utenfor Oslo ikke det som vil være saliggjørende for Distrikts-Norge. 1 mrd. kr per mil vitner heller om en dårlig prioritering, hvor symbolene går foran både fornuft og resultat. Da er det mye bedre å investere regjeringas «milliard per mil»-penger i bygg og infrastruktur i universitets- og høgskolesektoren landet over, f.eks. Universitetsaulaen i Bergen, Teknologibygget i Trondheim eller ytterligere bygginvesteringer ved Universitetet i Tromsø.

Skal vi klare å få gode studenter, må vi ha gode elever – elever som har blitt utrustet med den nødvendige basiskunnskapen og -kompetansen fra og med 1. klasse. Vi vet at skal vi ha god læring i skolen, må vi også ha et godt miljø å lære i. Antall barn som blir utsatt for vold, overgrep, trakassering og krenkelser i skolen, er like høyt i dag som da regjeringa tiltrådte, og som da kunnskapsministeren erklærte krig mot mobbing. Lite er blitt gjort, men en prioritering som har vært et skritt i riktig retning – om enn lite – er at Barneombudet har fått i mandat å ta seg av og følge med på mobbeofre og forebygging av mobbing. Det er derfor Fremskrittspartiet har valgt å doble støtten til dette arbeidet i vårt alternative budsjett.

Til slutt er det viktig å nevne at samtlige partier i denne sal har vært med på og støttet kirkeforliket. Da er det merkelig at en viktig del av dette forliket, nemlig trosopplæringsreformen, er så underprioritert og underfinansiert som den er. For at Kirken skal ha mulighet til å følge opp intensjonene i denne reformen, må Kirkens rolle i gjennomføringen styrkes, og en må øke bevilgningene, slik at dette blir mulig.

Martin Kolberg (A) [13:02:18]: Jeg mener at denne debatten veldig tydelig viser to ting: Det ene er at det er veldig bred oppslutning i Stortinget om den økonomiske politikken som regjeringen fører. Vi hører fra opposisjonens side at de mener det er veldig mye bra i Norge – som de sier når de skal formulere dette. Det andre vi kan slå fast, er at det ikke er noen samlet kritikk fra opposisjonens side, og at de selvfølgelig er veldig langt unna å presentere et samlet, tydelig alternativ til den politikken som regjeringen fører. Disse tingene kan vi slå fast når vi nå etter hvert nærmer oss slutten på denne debatten.

Jeg hører en undertekst i denne debatten – og har hørt det i det økonomiske ordskiftet lenge – nemlig at de sier at grunnen til at det er så bra, er at vi har vært så heldige, og dessuten skulle det bare mangle at det ikke gikk så bra i politikken, så store inntekter som regjeringen har hatt. Ja, det er riktig at vi i Norge har vært heldige på mange vis, og at inntektene har vært store. Men det finnes vel ingen som med seriøsitet forsøker å hevde at vi uten en sterk politisk styring, med sikte på god fordeling og å ta hele landet i bruk, hadde greid å få disse økonomiske resultatene. Det hjelper ikke med store inntekter hvis ikke disse inntektene blir styrt. Det er jo det det egentlig handler om.

Underteksten utover dette handler om at jeg hørte representanten Solvik-Olsen – som jeg nå legger merke til ikke er til stede, det får nå være så – si i sitt innlegg at vi må bruke oljepengene fornuftig. Han har en teori om bruk av handlingsregelen som ikke er dokumenterbar. Hvis vi ser på Fremskrittspartiets politikk på feltet gjennom mange år – men også i de nære år – er det et overforbruk av penger det handler om, sagt rett ut. Det er ikke noen ny politisk vise i Norge: Fremskrittspartiet har stått for den politikken i mange år, og de gjør det i dag. Men det nye er – og det er underteksten – at Høyre ikke tar avstand fra det, Kristelig Folkeparti tar ikke avstand fra det, og Venstre tar ikke avstand fra det. Jeg setter – og det er med all respekt, så det må ikke misforstås – Venstre og Kristelig Folkeparti i en liten parentes. Men at Høyres finanspolitiske talsmenn ikke markerer seg tydelig – verken i merknadene eller i denne debatten – i forhold til Fremskrittspartiets nye forståelse av handlingsregelen, er det mest bemerkelsesverdige ved denne debatten. De har sjansen til å gjøre det fortsatt, selvfølgelig – talerlisten er fortsatt åpen. Jeg venter på at det kommer en slik markering. Hvis ikke det gjør det, er vi fremme ved sakens kjerne, nemlig spørsmålet som da er politisk seriøst å stille: Er det slik at Høyres økonomiske politikk er på gli når det gjelder handlingsregelen? Er den på gli når det gjelder bruken av penger? Er det slik at vi kan frykte at høyresiden i norsk politikk – hvis de skulle komme i den situasjonen at de skulle danne regjering – virkelig vil begynne å overforbruke norske penger og sette arbeidsplasser og norsk økonomi i fare? Hvorfor svarer de ikke konkret på det? Det er mitt spørsmål. Det mest bemerkelsesverdige er at de rett og slett ikke gjør det i denne debatten.

De siste sekundene vil jeg bare bruke på å avlegge en liten visitt til representanten Solvik-Olsen, som karakteriserte representanten Torgeir Micaelsens utdanning. Nå er det jo slik at Solvik-Olsen ofte hevder at han har bred økonomisk utdanning. Om det er å si: Det er ikke alltid det høres slik ut.

Hans Frode Kielleand Asmyhr (FrP) [13:07:39]: Vi har nå til behandling revidert nasjonalbudsjett. Poenget med revisjonen som vi gjør hvert år på denne tiden, er nettopp at vi har fått ny kunnskap om budsjettet gjennom året så langt og må gjøre nødvendige endringer på grunn av den nye kunnskapen.

Justiskomiteen har vært rundt i landet. Vi reiser rundt i landet og møter de forskjellige etatene innenfor sektoren. Da er tilbakemeldingen ganske entydig. Det har Fremskrittspartiet tatt høyde for når vi nå har revidert denne delen av nasjonalbudsjettet. Det er ressursknapphet innenfor justissektoren. Det er ganske tydelig, enten man er ute i politidistriktene, ute hos domstolene eller i kriminalomsorgen. Det er ressursknapphet, og man viser også samtidig til en del mangler som burde være unødvendige i dette samfunnet, bl.a. innenfor IKT. Det skal være unødvendig at den lokale sorenskriveren må gå ned til Statoil for å skrive dommen sin fordi der er det et nett som fungerer. Det burde være enkelt å få dette på plass. Vi har fortsatt straffeloven av 2005, som ble vedtatt i 2009, som ennå ikke har trådt i kraft på grunn av IKT-situasjonen. Dette er noen eksempler som vi burde ta tak i rimelig kjapt. Vi har gode muligheter til det.

Trygghet for liv og eiendom er av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet. Det er helt åpenbart at samfunnet må stille nødvendige ressurser til rådighet, slik at justisetatene kan løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, og at befolkningen kan føle den trygghet de har krav på. Derfor er det helt nødvendig at politiet får de ressursene de har krav på.

Som jeg sa, vi har vært rundt i landet. Vi opplever at det entydige signalet fra politidistriktene er at man har for stramme driftsbudsjetter. Det gjør at man har reell nedbemanning mange steder. Man har ikke mulighet til å erstatte stillinger der folk slutter eller f.eks. går av med pensjon. Vi ser at det er en utfordring å finne jobber til nyutdannede politistudenter. Det blir interessant å se hva som blir realiteten for årets kull som går ut av Politihøgskolen nå, om man klarer å finne tilstrekkelig med arbeidsplasser i sommer.

Vi ser også at dersom man skal prioritere investeringer i politiet, går det kraftig ut over driften. Sånn kan vi ikke ha det. Det er satt et mål om to polititjenestemenn per tusen innbygger i 2020. Omtrent samtlige distrikter forteller at dette går i feil retning. Man nærmer seg ikke to, man går raskt mot én.

Som vi ser her ute i dag, har Oslo-politiet spesielle utfordringer. Derfor ønsker vi at vi skal ha en spesiell satsing på Oslo-politiet. Oslo er det vi kan kalle vår eneste storby med nasjonale oppgaver. Det krever at Stortinget er villig til å sette av ekstra midler til Oslo-politiet, ikke minst sett i lys av de utfordringer de fikk i fjor sommer.

Gunvor Eldegard (A) [13:13:00]: Eg vil seia at i dag er me faktisk i ein veldig heldig situasjon. Me kan diskutera satsingsområde i revidert budsjett, medan andre lands parlament må diskutera store budsjettkutt, høg arbeidsløyse og kanskje til og med sosial uro.

Det er framleis stor usikkerheit i internasjonal økonomi, særleg knytt til den vidare utviklinga i euroområdet. Arbeidsløysa i euroområdet er no på eit høgare nivå enn det ho var under finanskrisa i 2008 og 2009 – ho er faktisk oppe på 11 pst.

Den aukande arbeidsløysa for ungdom gjev ekstra stor grunn til bekymring. Både i Spania og i Hellas er ungdomsarbeidsløysa på over 50 pst. Halvparten av ungdommane går utan arbeid. Det er alvorleg. Det er ein trussel mot landa sine moglegheiter til å veksa seg ut av krisa, og det er ein tragedie for unge menneske som ikkje får koma seg ut og bruka sine kunnskapar og ferdigheiter, og som ikkje får moglegheit til å forsørgja seg sjølve. Me behøver ikkje å sjå lenger enn til Sverige for å finna ungdomsarbeidsløyse på godt over 20 pst. Titusenvis av svenske ungdommar flyttar til Noreg for å få seg arbeid.

Dette må vera ei viktig påminning for oss. Krisa er ikkje langt borte – ho er faktisk i vår bakgard, og me må i alle fall ikkje tru at me er immune. Men det viktigaste me kan gjera, er å sørgja for orden i eige hus. Det inneber å følgja ein økonomisk politikk der me følgjer handlingsregelen, sørgjer for at renta held seg låg, og at kronekursen ikkje blir for høg – og ikkje minst at me sørgjer for å halda folk i arbeid.

Me har klart oss godt gjennom finanskrisa. Delvis har me vore heldige, men det viktigaste er at me har gjort mykje riktig over lang tid.

Med handlingsregelen har me, som komitéleiaren og saksordføraren sa, «vårt selvpåførte vern mot overbudspolitikk». No står handlingsregelen faktisk overfor ein trussel frå Framstegspartiet. I ei svært turbulent tid i Europa, der Noreg skil seg ut som eit av dei landa der det går godt, ønskjer Framstegspartiet å skrota ein av hjørnesteinane i den økonomiske politikken. Årsaka til dette er at regelen står i vegen for Framstegspartiet sin overbodspolitikk.

Det har fram til no vore brei oppslutnad om handlingsregelen. Alle dei ansvarlege partia på Stortinget har hegna om han dei siste 11 åra. Difor bekymrar det meg at Høgre som tek mål av seg sjølv til å styra landet, no har vore meir vinglete med omsyn til kor dei står når det gjeld handlingsregelen. Representanten Sanner har vore ute og uttala at Høgre og Framstegspartiet er «nå enige om retningen for den økonomiske politikken». Eg har heller ikkje registrert at nokon frå Høgre har gjeve så mykje som éin kommentar til Framstegspartiets 6-siders nedsabling av handlingsregelen, så det kunne vera interessant å høyra kva Høgre eigentleg meiner.

I går presenterte Statsbygg forprosjektet til nybygget for Veterinærhøgskulen og Veterinærinstituttet. Noregs største gardsbruk skal flyttast, står det i avisa vår. Så ser eg at Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti skriv at dei er bekymra over kostnadsauken. Men årsaka til det auka kostnadsanslaget er bl.a. høgare internasjonale standardar for laboratoria, kadaverhandtering og smittevern, i tillegg til skjerpa krav til universell utforming, energibruk og miljø. Me er faktisk for alle desse faktorane, og det synest eg representantane både frå Kristeleg Folkeparti og frå Framstegspartiet også må vera. Desse kostnadene ville ha kome uavhengig av lokalisering. Eg er veldig glad for at fleirtalet ikkje ønskjer å verta med på nokon omkamp no.

Som eg sa: Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti har skrive i merknadene at dei er bekymra, og Framstegspartiet vil til og med stoppa heile flytteprosjektet. Ein stopp av prosjektet kan faktisk gjera at Veterinærhøgskulen får dårlegare internasjonal akkreditering. Flytting av Veterinærhøgskulen og Veterinærinstituttet har aldri vore distriktspolitisk grunngjeve. Det er berre grunngjeve ut frå faglege og forskingspolitiske argument. Det kjem klart fram i innstillinga frå 2008, som eg tilrår representanten Hanekamhaug å lesa.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:17:53]: Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett er ikke tiden for omkamper. Allikevel opplever jeg at regjeringen legger opp til nettopp det gjennom å synliggjøre at deres politikk ikke virker, akkurat som vi advarte mot i budsjettbehandling både i fjor og i forfjor. Det manglet ikke på selvskryt fra regjeringspartiene. Det ble brukt ord som «rekordsatsing» i kommuneøkonomien, og det ble hevdet at man lå langt foran skjema for å oppnå målet om 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 2015. Men hva ser vi? Jo, ved årsskiftet sto 773 mill. kr i investeringstilskudd til heldøgnsplasser ubrukt på konto. Gjeldstyngede kommuner fortviler. De har rett og slett ikke råd til å dekke den kommunale egenandelen og ikke minst sørge for nødvendige midler til drift innenfor dagens rammetilskudd. Resultatet er også at avhjemlingen av sykehjemsplasser og omgjøring til omsorgsboliger fortsetter. Kommunene har fått seg forelagt at de kan spare 40 000–50 000 kr per plass i året, og gjør dette – de griper den muligheten, vel vitende om at dette betyr en kvalitetssenking av tilbudet, og at omsorgsboliger er lite egnet til de sykeste eldre. Dobbeltrom gjøres om til enkeltrom, uten at de tapte rommene erstattes av nye. I 2010 var nettotilveksten av heldøgnsplasser siden valget på 1 147. Året etter var nettotilveksten i underkant av 1 000 plasser, og av disse var det kun 22 nye sykehjemsplasser – jeg gjentar 22 nye sykehjemsplasser siden 2009. Var det dette Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg lovet de gamle i 2009? Nei, absolutt ikke.

Allerede i 2010 fikk regjeringen kritikk av Riksrevisjonen fordi det ble for få plasser. Helseministeren lovet forbedring, men de samme problemene ser vi altså når 2011-regnskapet gjøres opp. Dette kan ikke få fortsette. Vi snakker om helsetilbudet til dem som bygget opp dette landet. Vi snakker om de sykeste gamle menneskene og hva samfunnet skal tilby dem i deres siste leveår. Her hjelper det ikke med det som min fraksjonsleder kaller tomt tåkeprat og talltriksing, her er det fakta en må forholde seg til, og handling som må på plass.

Fremskrittspartiet har i en årrekke hevdet at vi må få statlig finansiering av eldreomsorgen, og kommunene må ha ansvaret for tjenesteutførelsen. Da vil pengene komme automatisk, slik at gamle, syke mennesker kan få nødvendig pleie og omsorg med rett kvalitet og på rett nivå. I dagens behandling av revidert har derfor Fremskrittspartiet lagt inn 500 mill. kr ekstra til drift av sykehjemsplasser.

Jeg var for kort tid siden i en debatt med representantene Breen og Hansen i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen, og da kom det en befriende erkjennelse fra Arbeiderpartiets representant om at eldreomsorgen i Kommune-Norge gikk for halv maskin. Videre fikk vi høre at både Arbeiderpartiet og SV vurderte øremerking av midler til eldreomsorgen for å bøte på dette. Senterpartiet er tydeligvis bremseklossen som sørger for at vi ikke kan få det løftet som norsk eldreomsorg har behov for. Fremskrittspartiet mener det er en offentlig oppgave å tilrettelegge og finansiere eldreomsorgen. God eldreomsorg kan ikke være avhengig av god eller dårlig kommuneøkonomi, lokalpolitikernes evne til å prioritere eller skjevheter i demografi. Derfor vil Fremskrittspartiet at staten skal ha finansieringsansvaret for eldreomsorgen, og at offentlige og private aktører skal ha mulighet til å konkurrere på like vilkår om å tilby tjenestene. Eldreomsorg skal ytes ut fra at alle mennesker er likeverdige, og med respekt for den enkeltes verdighet.

Fremskrittspartiet foreslår også i sitt budsjettforslag å bevilge 2 mrd. kr til de regionale helseforetakene for å kunne nedbetale gjeld. Vi ser dessverre i dag at den høye gjeldsbyrden til helseforetakene er medvirkende årsak til redusert tjenestetilbud og manglende evne til nyinvesteringer i f.eks. medisinskteknisk utstyr. Med en gjeldslette på 2 mrd. kr vil dette bildet kunne bedre seg betraktelig. Et av de negative utslagene vi ser, er den dreiningen helseforetakene gjør innen rusomsorgen fra langtid til korttid. I mitt hjemfylke mister nå Phoenix House Haga sin avtale etter 22 års vellykket drift. Vi har skrikende mangel på behandlingsplasser, og da går det ikke an å legge ned et velfungerende tilbud for å spare 25 mill. kr. Jeg stiller meg også undrende til kvalitetskriteriene som brukes. Her måles det på om hvor mange sykepleiere og psykologer en har ansatt, noe som gjør at et terapeutisk samfunn der bl.a. tidligere rusmisbrukere er ansatt, kommer dårlig ut. Mens resultater – hvor mange som har blitt rusfrie etter behandlingen – vektlegges ikke i det hele tatt. Helse Sør-Øst har selv evaluert tilbudet ved Haga og sett at syv av ti pasienter er rusfrie etter endt behandling. Dette er et oppsiktsvekkende godt resultat, og det er jo det som burde være kvalitetskriterium nr. 1. Jeg vil på det sterkeste anmode helseministeren om å gå inn i denne saken og sørge for at Phoenix House Haga ikke blir lagt ned. Det tar lang tid å bygge opp gode rustilbud, men de kan rives ned med et pennestrøk hvis vi har en regjering som ikke evner å handle.

Bent Høie (H) [13:23:00]: Representanten Kolberg brukte størstedelen av sitt innlegg til å stille spørsmål om Høyres økonomiske politikk. Dette er et spørsmål som han har stilt mange ganger, og som han også har fått svar på mange ganger. Høyre er tilhenger av handlingsregelen, men begge deler av handlingsregelen – ikke bare den delen som handler om hvor mye penger en skal bruke i økonomien, men også den delen som handler om hva hoveddelen av pengene skal brukes på, nemlig forskning, utvikling, infrastruktur og vekstfremmende skatteletter. Der svikter regjeringen og Arbeiderpartiet. Men representanten Kolberg er åpenbart så glad i å lytte til sitt eget spørsmål at han ikke har mulighet for å høre på svarene.

Det går bra i Norge. Ikke minst går det bra i den oljebaserte delen av næringslivet vårt. Det går så bra at denne regjeringen har 60 mrd. kr mer å bruke i 2012-budsjettet enn det en hadde i 2005. Derfor er også regjeringens svar alltid at de bruker mer penger enn den forrige regjeringen. Men mer penger er også alt denne regjeringen har. For vi er i en situasjon der en ser at det går bra i den oljebaserte delen av økonomien, men vi er i ferd med å få et todelt næringsliv. NHOs siste konjunkturrapport viser at det går veldig bra i den delen av næringslivet som er knyttet til oljevirksomheten, og så lyser de fleste lampene rødt for konkurranseutsatt industri som ikke er basert på olje. Derfor er det riktig som Høyre foreslår i sitt alternative forslag, nå å satse på kunnskap, forskning og utdanning i en større omstillingspakke for konkurranseutsatt industri. For trygg styring i dag kan fort gi en utrygg framtid hvis en bare styrer og ikke har nye ideer og bedre løsninger.

Det er behov for et kraftig kompetanseløft for lærerne. Det er gode lærere som kan utjevne de sosiale forskjellene i skolen. Det er behov for et offentlig–privat samarbeid for å møte utfordringene i samfunnet.

I dag er det sånn at hvis man har behov for en kneoperasjon eller en undersøkelse i helsevesenet når en er sykmeldt, og tar kontakt, får en ofte beskjed om fra de private sykehusene at denne månedens knekvoter er brukt opp. Hva er poenget med at regjeringen rasjonerer folks behandling? Hvorfor er det ikke åpnet opp for et offentlig–privat samarbeid for å få ned helsekøene og få folk raskere tilbake i arbeid?

Hvorfor er det sånn at hvis en har en god idé og ønsker å etablere en friskole med nye pedagogiske løsninger som virkelig hjelper dem som sliter i norsk, matte eller engelsk, så får en av denne regjeringen kun lov til det hvis en baserer seg på en pedagogikk som ble utviklet for 100 år siden eller har et religiøst utgangspunkt? Hvorfor ikke slippe til nye ideer og bedre løsninger og la det bli lov å etablere friskoler som får en offentlig finansiering, sånn at de også blir et alternativ for mennesker med vanlig økonomi? Det er fullt ut mulig i dag å etablere gode skoler med alternativ pedagogikk hvis en bare gjør det på kommersielt grunnlag der folk betaler.

Forskjellen på denne regjeringen og Høyre er at Høyre ønsker å gi alle i samfunnet valgfrihet, helt uavhengig av tykkelsen på lommeboka, mens denne regjeringen fører en helsepolitikk og en utdanningspolitikk der det er de som har god økonomi, de som har råd til å tegne private helseforsikringer, som har mulighet til å velge mellom ulike løsninger, mens folk flest står i lange helsekøer og kun har ett alternativ, og det er det alternativet Arbeiderpartiet har bestemt at de skal ha.

Wenche Olsen (A) [13:28:00]: Når vi behandler revidert budsjett i dag, er jeg glad på vegne av de 1 400 kvinnene som venter på brystrekonstruksjon etter behandling for kreft. Det er mange som har engasjert seg, ikke minst de brystopererte selv. Derfor er det flott at vi nå, for 2012, bevilger 50 mill. kr for å starte en nasjonal dugnad for å redusere ventetiden. Det er samtidig viktig å påpeke at norske kreftleger har noen av verdens beste resultater. Norge har Europas høyeste overlevelse av brystkreft. Det skal vi være stolte av og bygge videre på. Men mange har ventet altfor lenge på brystrekonstruksjonen, og selv om de er friske av kreften, sier det seg selv at det er en stor belastning å vente på å få ferdigsluttet behandlingen. Nå kommer det på plass et tilbud, slik at disse kvinnene slipper å vente så lenge.

Arbeidsgruppen som så på brystrekonstruksjon tidligere i år, kom med sin konklusjon i mars, og kanskje like viktig som selve bevilgningen er det at helseministeren vil gjennomføre fem punkter for å fjerne køen og redusere ventetiden:

• gjøre brystrekonstruksjonen samtidig med kreftoperasjonen der kreftsykdommen tillater det

• bygge opp og utnytte kapasiteten ved sykehusene i Oslo, Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Telemark og Østfold

• sikre lik praksis i hele landet med de nye faglige retningslinjene og nasjonale krav til behandling av brystkreft

• vurdere å samle brystkreftbehandlingen til sykehus med plastikkirurgi

• redusere andelen av de mest kompliserte operasjonene – enklere inngrep må brukes der det er medisinsk fornuftig

Vi har jo tidligere hatt krafttak for å redusere ventetiden for brystkreftopererte. Det som nå er forskjellen, er at man gjør andre tiltak i tillegg som vil føre til en endret praksis, så vi ikke om noen år igjen opplever å få nye køer.

Denne bevilgningen som blir gitt til de regionale helseforetakene, vil få stor betydning for mange kvinners livskvalitet. Derfor er det bra vi kommer i gang med en gang.

Det var litt spesielt å høre representanten Jæger Gåsvatns innlegg om Phoenix Haga. Det som nå skjer med Phoenix Haga, er nettopp et resultat av en politikk Fremskrittspartiet vil ha, nemlig kjøp og salg av tjenester, konkurranseutsetting og anbudsrunder. Det synes ikke jeg er noen god løsning, og derfor er jeg glad for at Helse Sør-Øst nå gjør langsiktige løpende avtaler, så vi slipper å ha de utfordringene som vi har på Phoenix Haga nå.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Tove-Lise Torve (A) [13:31:04]: Den økonomiske krisen i Europa bekymrer oss alle og påvirker også oss her hjemme. Som flere har vært inne på, er eksportindustrien særlig utsatt.

I vår har vi i Arbeiderpartiet hatt ekstra høy beredskap på dette området, bl.a. gjennom at vi stortingsrepresentantene har besøkt 100 eksportbedrifter på 100 dager. Slik har vi tatt tempen og pulsen ekstra grundig i en tid da økonomien i Europa viser alvorlige sykdomstegn.

Hovedbudskapet fra disse 100 bedriftene er at de ønsker at regjeringen skal videreføre sin trygge politiske styring med en ansvarlig økonomisk politikk – på mange måter stikk i strid med Fremskrittspartiets økonomiske politikk, som antyder at Norge nærmest skal seile sin egen skute og sin egen sjø, og som vil kaste handlingsregelen over bord.

Regjeringens forslag til revidert statsbudsjett, derimot, imøtekommer hovedønsket fra de 100 bedriftene vi besøkte nå i vår. I tillegg leverer regjeringen på mange andre viktige rammevilkår for vårt næringsliv. Selv vil jeg trekke fram rammevilkårene for kraftforedlende industri. Over år har den rød-grønne regjeringen levert på små og store vilkår industrien har bedt om.

I revidert statsbudsjett omtales behovet for en kompensasjonsordning for industriens indirekte kvotekostnader. Dette er med rette framholdt som et avgjørende rammevilkår for en videre framtid for kraftforedlende industri i Norge. Industrien selv ønsker en internasjonal klimaavtale på plass, fordi det vil gi like konkurransevilkår med tanke på at alle må bidra med å ta ansvar for klimaet.

Men før en slik avtale er på plass, må vi forhindre at vår kraftforedlende industri velger å flytte ut til land som ikke har CO₂-påslag i kraftprisen. Disse landene har, som vi vet, ofte energikilder som kull og gass, og som naturlig nok ikke bidrar til å få de globale klimautslippene ned. Både verdiskapingen i Norge og det globale klimaregnskapet vil tape dersom kraftforedlende industri forlater landet vårt.

I revidert statsbudsjett sier regjeringen at den vil etablere en kompensasjonsordning for indirekte kvotekostnader. Dette er meget godt mottatt av industrien. I Arbeiderpartiet er vi svært tilfreds med at regjeringen fortsetter å levere på viktige rammevilkår for industrien.

Verdiskaping gjennom å sikre arbeidsplasser og arbeid til alle er forutsetningen for at Norge fortsatt skal kunne utvikle seg som verdens beste land å bo i. For Arbeiderpartiet og regjeringen er dette jobb nr. én. Forslaget til revidert statsbudsjett er med på å gjøre denne jobben.

Thor Erik Forsberg (A) [13:34:16]: Vi befinner oss i en skjebnetid for Europas ungdom. Konsekvensen av en feilslått økonomisk politikk får dramatiske utslag når det i realiteten fratar unge muligheter og troen på framtiden. Massearbeidsløshet er den største trusselen vi står overfor.

I Norge ligger arbeidsløsheten på et rekordlavt nivå. Vi har lyktes så godt med å skape vekst og nye arbeidsplasser at vi i realiteten har gjort mer for å bekjempe ungdomsarbeidsledighet for svenskene enn deres egen borgerlige regjering har klart. Lav arbeidsløshet er avgjørende for at vi lykkes med å inkludere dem som står lengst unna arbeidsmarkedet.

Arbeidsgivere i både offentlig og privat sektor tvinges i dag til å konfrontere sine egne fordommer og vurdere potensielle arbeidstakere som ellers ville stått langt bak i køen. Men for Arbeiderpartiet som har som mål å få hele folket i arbeid, slår vi oss ikke til ro med lav ledighet. Tvert imot vet vi at det er flere som kan og vil jobbe, men noen trenger hjelp på veien. I arbeidet med budsjettet for 2013 følger vi situasjonen på arbeidsmarkedet nøye. Vi skal gå gjennom ungdomsgarantien for å se på muligheter for tidligere og tettere oppfølging av unge ledige i et langsiktig perspektiv, der nye krefter vil komme fra Europa i årene framover og tilby sin arbeidskraft.

Det fordrer en helhetlig gjennomgang av hva det betyr for de arbeidssøkerne som sliter med å komme i jobb. Derfor har vi satt i verk og fortsetter med tiltak i jobbstrategien, særlig rettet mot unge. Trygd kan i forsøk brukes som lønnstilskudd. Aktiv bruk av trygdemidler i stedet for passivitet er en linje vi vil satse på.

Fremskrittspartiet øker bevilgningen til en del positive prosjekter. Det er greit dersom en driver politikk etter innfalls- og overbudsmetoden. Arbeiderpartiet vil gå grundigere til verks, men vi kommer ikke til å straffe unge som trenger økonomisk sosialhjelp med lavere satser, slik Høyre ønsker, eller en særskilt aktivitetsplikt uten å vurdere hver enkelt individuelt, slik Fremskrittspartiet vil.

Alle unge som kommer til Nav-kontor, registreres som arbeidssøkere og må være aktive arbeidssøkere, hvis det er det som er det riktige tiltaket. Andre må få bistand til å sluttføre skole eller komme til behandling. Nav kan også pålegge å delta i tiltak. Tiltak må være meningsfylte og være et ledd i veien fram mot et arbeidsliv. Riktige og gode tiltak er poenget, ikke straff eller tvang på grunn av ung alder. Kombinert med satsing på barnevern, psykisk helse og rusmestring angriper vi årsaken til at mange unge sliter.

Som representant for Østfold fylke med betydelig eksportindustri er jeg glad for at statsbudsjettet blir revidert på en slik måte at det understøtter arbeidslivet og trygger arbeidsplassene. Trygg økonomisk styring gir trygghet for folks levebrød.

Presidenten: Presidenten håper at samtalen bak i salen ikke overdøver talerne.

Svein Flåtten (H) [13:37:34]: Jeg holdt på å si: Ikke la meg forstyrre! (Munterhet i salen)

En av finanskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet sa at vi lever i en annen virkelighet enn resten av Europa. Nei, det gjør vi ikke. Det verdiskapende konkurranseutsatte næringslivet som skal skape grunnlaget for velferdssamfunnet, lever i den virkeligheten som resten av Europa og handelspartnerne lever i hver dag. Det beskriver også regjeringspartiene selv i en merknad hvor de sier at hovedutfordringen for norsk økonomi er tosporsøkonomien, det høye kostnadsnivået som nå er 60 pst. høyere enn våre handelspartneres. Mesteparten av økningen er kommet under denne regjeringen. Så er spørsmålet: Hva gjør man med det?

Representanten Torve har reist rundt til 100 av disse eksportbedriftene i hele landet og tatt pulsen på dem. Men det holder ikke å ta pulsen – man må faktisk også foreskrive en eller annen type medisin. Medisinen fra finansministeren har vi ikke hørt noe om her i dag. Han sier at ting må settes inn i en større sammenheng. Ja, men for at det skal bli en større sammenheng, må det også være en mindre sammenheng – nemlig den sammenhengen som gjør at norske bedrifter har konkurransekraft, kan bidra til verdiskapingen og skape de arbeidsplassene som igjen skal skape velferdssamfunnet.

Med regjeringspartienes egen problembeskrivelse i merknadene hadde jeg forventet at det ville vært gjennomført betydelige tiltak i revidert til omstilling, men det er lite utenom smuler til treforedlingen gjennom diversifiserte tiltak som man har fått til under press.

Fra Høyres side mener vi at man bør forberede seg bedre på fremtiden. Det betyr mer satsing på utdannelse, forskning, utvikling, innovasjon, nye bedrifter og ikke minst stimulanser til eksisterende bedrifter. Det er nemlig der det meste nytt skapes, uansett tiltak ellers. Derfor har vi brukt 1 mrd. kr i vårt alternativ til en omstillingspakke for norsk næringsliv, hvor vi vektlegger næringsrettet forskning, særlig det som kan rettes direkte inn mot bedriftene. Vi vektlegger investeringskapital gjennom økte avskrivninger som går direkte inn på å stimulere bedriftene, og et såkornfond i tillegg til det som foreslås fra regjeringen.

Til såkornfondene vil jeg gjerne si at de vi hadde, har vært tomme lenge. Regjeringen har ved flere anledninger sagt at nå skal det komme. Det går utrolig sent, særlig hensett til den situasjonen man selv beskriver i merknadene fra finansfraksjonen.

Truls Wickholm (A) [13:40:51]: Mange har i debatten vært inne på at vi i Norge er i en god situasjon. Flere av dem peker, helt riktig, på at dette handler om trygg økonomisk styring og god forvaltning av naturressursene vi har til rådighet. Men det handler også om forvaltningen av den største formuen vår: nemlig de menneskelige ressursene.

Det at vi har en fellesskole i Norge hvor vi møtes på tvers av sosiale lag i samfunnet, er kanskje det viktigste fundamentet for mye av den utviklingen vi har hatt her i landet. Vi har en nærhet til hverandre. Det at vi alle møtes, uansett bakgrunn, på felles premisser i skolen, har vært med på å forme Norge til et land preget av samhold og relativt små sosiale forskjeller.

Det gjør at vi har en kultur på arbeidsplassen der alle har like mye rett til å si fra. Ingeniøren er ikke mer verdt enn fagarbeideren, og alle lyttes til. Dette skaper et fundament for en medarbeiderdrevet innovasjon, som også er noe av forklaringen på den sterke konkurransekraften som vi har, tross høyt kostnadsnivå.

Så ser vi også at arbeidsmarkedet har fortsatt å bedre seg. Sysselsettingen passerte i fjor nivået fra før finanskrisen og viser fortsatt klar vekst. Arbeidsledigheten har holdt seg på rundt 3 pst. Dette er selvfølgelig fordi regjeringen har ført en solid økonomisk politikk som har skapt vekst i antall arbeidsplasser på rundt 300 000, men det skyldes også at norske arbeidstakere er veldig omstillingsdyktige fordi de har et solid fundament med kunnskap i bunnen.

Opposisjonen trekker fram behovet for gode lærere i skolen. Det er ikke nytt. Det har vi jobbet med, fra Stortinget og regjeringen, i lengre tid. I stedet for å krangle med lærerne og snakke norsk skole og lærerne ned, slik som Høyre og Kristin Clemet gjorde da de hadde sjansen sin i regjering, har vi brukt tid på å snakke fellesskolen og lærerne opp. Det har gitt resultater. Fra 2008 og fram til nå har antall førstevalgssøkere til lærerutdanningene økt med 50 pst. Det betyr flere flinke lærere i skolen – også fordi vi har økt antall plasser i det reviderte budsjettet. At vi i tillegg har hatt en økning på 22 pst. i antall søkere til førskolelærerutdanningen, gir oss et enda bedre fundament for framtiden.

I Sverige styrer Høyres beste venner, Moderaterna. Der renner offentlige skattekroner ut i finanskonsern som eier svenske skoler. Senest i går var det en rapport på svensk TV om hvordan den private John Bauer-skolen var på jumboplass for kvalitet i den svenske skolen. Når vi vet at denne typen skoler er Høyres drømmeskoler, den typen skoler de kjempet for å få inn i Norge under forrige regjering, blir mye av Høyres retorikk rundt skole tomme ord for meg.

Fellesskapet er tjent med fellesskolen, og fellesskolen er tjent med en rød-grønn regjering – det skjønner folk.

Anders B. Werp (H) [13:44:04]: Jeg har overhørt denne debatten, og jeg må si jeg er ganske forundret. Det siste innlegget før jeg kom på talerstolen, bekrefter for så vidt mye av min forundring.

En klok partikollega av meg sa for noen år siden at når man kommer i regjering, er det tre faser. Den første fasen er preget av usikkerhet – alt er nytt, man må lære mye. Den andre fasen er at man går inn i en veldig produktiv fase hvor man blir fortrolig i rollen og produserer mye politikk til beste for landet. Den tredje fasen er verre. Det er den fasen når man tror at man selv og regjeringen man er en del av, er de eneste som har alle svar. Da må varsellampene begynne å lyse. Jeg synes denne debatten på mange måter er preget av en regjering og av regjeringspartier som er inne i den tredje fasen. Man ser ikke varsellampene, kun egen fortreffelighet. Man sitter selv med alle svar. Det er dette som preger debatten. Det er urovekkende, for landet trenger en regjering som ser utover og framover. Det er ikke min oppgave å gi råd til regjeringen, men landet trenger en regjering som ser utover og framover, og ikke innover, en regjering som ikke er innadvendt, og som bare tror på egne svar. Alt annet blir avfeid.

Så til manus. Jeg skulle snakke om justispolitikk. I Høyres alternative justisbudsjett for inneværende år la vi inn 400 mill. kr mer enn regjeringen, fordi det er store trygghets- og sikkerhetsutfordringer i det norske samfunn. Den linjen viderefører Høyre i revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil nevne noen momenter i den sammenheng. Spesielt i Oslo politidistrikt er det særskilte utfordringer knyttet til organisert kriminalitet og narkotika. Det er bakgrunnen for at vi foreslår 30 mill. kr nå i styrket driftsbudsjett for Oslo politidistrikt.

Jeg vil nevne kriminalomsorgen spesielt. Vi legger inn 20 mill. kr til å opprette flere klasser ved Kriminalomsorgens utdanningssenter. Det er helt nødvendig for å få flere fagutdannede folk inn i norske fengsler som kan sikre bedre rehabilitering og redusert tilbakefall etter endt soning.

Det er mange andre ting fra mitt manuskript jeg kunne pekt på som jeg ikke får tid til å referere til. Det får vi komme tilbake til.

Eirik Sivertsen (A) [13:47:32]: Foregående taler var veldig opptatt av å stille en diagnose på regjeringens arbeid. Det skulle vel være unødvendig å nevne at det garantert finnes minst én «second opinion» om den diagnosen. Nå skal ikke jeg bruke taletiden min til å polemisere mot det, men jeg har lyst til å ta fatt i den situasjonen som mange representanter har vært inne på, at det er en betydelig uro og usikkerhet i økonomien i dag, både i Europa og i resten av verden. Selv om vi har god orden i eget hus og god kontroll med økonomien i Norge, er vi ikke uberørt.

Noen mil sør for Bodø ligger Glomfjord. Der har de en snart hundreårig industrihistorie, og de senere årene har det blitt investert milliardbeløp i produksjon av wafere til produksjon av solcellepaneler. På bakgrunn av bl.a. synkende etterspørsel og lavere priser på verdensmarkedet, har REC, som eide disse fabrikkene, sett seg nødt til å avvikle all produksjon i Glomfjord. Det betyr at 650 mennesker mister jobben, det betyr at 650 familier opplever stor usikkerhet om framtiden. For kommunen som samfunn er det en katastrofe. Plutselig er 20 pst. av arbeidsplassene borte. I tillegg er det betydelig risiko for tap av ytterligere arbeidsplasser som følge av redusert aktivitet i kommunen. Summen av dette er en trussel for selve eksistensgrunnlaget for kommunen.

Dette er ikke første gang Glomfjord har blitt stilt overfor store utfordringer på bakgrunn av økonomisk urolige tider i verden. Første gang var på 1920-tallet. Da ble løsningen at staten overtok all virksomhet, noe som sikret kommunen mange, mange år med høy verdiskaping. Det har også vært flere andre perioder med krav til store omstillinger, og det har man lyktes med i Glomfjord, fordi man har hatt vilje og evne til å lykkes med omstillinger – og fordi storsamfunnet ga litt hjelp til at de kunne komme seg over kneika. Hver gang har det kommet nye virksomheter og nye arbeidsplasser i Glomfjord, slik det ble gjort i forbindelse med omstillinger i Mo i Rana, i Meråker, i Årdal og mange andre steder opp gjennom 1900-tallet.

Derfor er jeg glad for at storsamfunnet stiller opp når konsekvensene av det frie markedets mangler får alvorlige og direkte konsekvenser for mange mennesker, også denne gangen. I dag vil et flertall på Stortinget bevilge 50 mill. kr til omstillingsstøtte til Meløy kommune. Sammen med 25 mill. kr fra Nordland fylkeskommune og 25 mill. kr fra kommunen selv, gir det et viktig bidrag til å klare den nødvendige omstillingen også denne gangen.

Det er slik at disse pengene dekkes over kapittel 551 Regional utvikling og nyskaping. Det er en post som gir fylkeskommunene handlingsrom til å støtte opp om nye næringsvirksomheter og dermed sikre bosetting i hele landet. Men jeg merker meg at Høyre og Venstre fremmer forslag om å kutte i disse midlene. Riktignok vil Høyre skjerme tilskuddet til Meløy kommune, men viser samtidig til sine forslag om at kommunene skal få beholde mer av skatteinntektene, herunder selskapsskatten. Det er min oppfatning at kommuner som sliter med nedgang i folketallet, et ensidig næringsgrunnlag og krevende omstillingsbehov, ikke trenger reduksjoner i offentlige overføringer til fordel for skatterike kommuner. De trenger en håndsrekning fra fellesskapet til å ta i bruk sine ressurser til beste for innbyggerne og for nasjonen.

Lars Myraune (H) [13:50:52]: Norge trenger en infrastruktur som er tilpasset framtidens krav til sikkerhet, komfort, kvalitet, forutsigbarhet og tilgjengelighet. Gjennom Høyres alternativ til revidert nasjonalbudsjett ønsker vi å legge til rette for det. Flere, bedre og tryggere veier vil knytte landet sammen og gi et bedre grunnlag for økonomsk vekst og gi livskraftige lokalsamfunn. En moderne og effektiv jernbane gjør toget mer attraktivt for næringsliv og reisende og fører til redusert bilbruk. Høyre vil legge til rette for å flytte gods fra vei til bane og sjø.

Høyre tar en rekke grep i revidert nasjonalbudsjett for å styrke satsingen på samferdsel. Vi bevilger mer penger til ras- og flomsikring av veier og jernbane. Sikkerhet og framkommelighet er viktig og må prioriteres. Vi styrker satsingen på midtdelere og flerfeltsveier. Høyre ønsker økt trygghet for trafikantene. I juni 2011 lanserte Høyre en trafikksikkerhetsstrategi. Her ble det tatt til orde for å senke terskelen for midtdelere til 6 000 ÅDT – årsdøgntrafikk – på kort sikt og 4 000 ÅDT på lang sikt. Vi følger opp denne lovnaden gjennom våre bevilgninger. Belønningsordningen for kollektivtransport må styrkes. Dette er nå kommet inn i klimaforliket, og dermed bør vi være klare til å trappe opp satsingen på kollektivtransport så snart som mulig. Høyre gjør dette i sitt forslag.

Det er tverrpolitisk enighet om at dagens organiseringsmodell på samferdselsområdet ikke er god nok. Den forrige borgerlige regjeringen tok grep og begynte med smartere prosjektorganisering ved bruk av Offentlig Privat Samarbeid. Tre veier ble bygget ved bruk av denne metoden. Det største prosjektet var en moderne firefelts motorvei mellom Kristiansand og Grimstad. Prosjektet ble ferdigstilt i rekordfart og gir i dag en god og trygg vei for tusenvis av bilister.

Det første den rød-grønne regjeringen gjorde da den fikk makten, var å legge alt til side. Arbeiderpartiet ønsker å fortsette med klattvis utbygging og årlige bevilgninger over statsbudsjettet – og det har de holdt på med siden 2005.

OPS har vist seg å gi lavere kostnader, betydelig reduksjon i byggetid og en garanti for at veiene blir plettfritt vedlikeholdt så lenge OPS-avtalen løper. Det faglige grunnlaget i favør av OPS er klart, både TØI-rapportene fra 2001 og 2007, samt en Vista Analyse-rapport fra 21. mai i år, sier at det er gode faglige argumenter for å ta i bruk nye metoder i veisektoren. Men regjeringen stritter altså imot.

I Bondevik II-regjeringen var det en av statsrådene som sa at opposisjonen kommer av og til med forslag som bedrer våre forslag, og da tar vi det inn i forslaget vårt. Jeg lurer på når denne regjeringen har tenkt å gjøre det samme.

Det er på tide med nye ideer og bedre løsninger i samferdselssektoren. Høyre kan levere dette, og vi har gjort det i vårt alternative revidert nasjonalbudsjett.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [13:53:58]: I likhet med representanten Wickholm fra Arbeiderpartiet vil jeg også snakke om Høyres politikk i forhold til vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett.

Høyre har store ambisjoner for norske elever. Skolen skal gi alle elevene mulighet til å forme sin egen framtid. En storsatsing på kunnskap og kompetanse er viktig for den enkelte og for samfunnet som helhet. Et av Høyres viktigste grep for kunnskap i skolen i vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett er satsingen vår på etter- og videreutdanning av lærere. Vi har sagt det før – og gjentar det igjen – det er læreren som er den viktigste ressursen i den norske skolen. En god lærer er helt avgjørende for elevenes læring, og Stortinget vedtok også nylig nye kompetansekrav for lærere. Høyre mener at vi må stille de samme kravene for nye lærere og for lærere som allerede underviser i skolen.

Høyre foreslår derfor 150 mill. kr mer til etter- og videreutdanning. Med vårt opplegg for en kostnadsdeling mellom stat/kommune og den enkelte lærer vil det gi langt flere lærere mulighet for å ta etter- og videreutdanning.

Mange elever på yrkesfag får ikke tilbud om lærlingplass. Det er urovekkende, for det øker risikoen for at de må avbryte utdanningen. En offensiv for flere lærlingplasser er derfor viktig for å forebygge frafall på yrkesfag. Vi mener at et tilstrekkelig antall lærlingplasser er en helt nødvendig forutsetning for at fag- og yrkesopplæringen skal fungere. Derfor foreslår vi å øke lærlingtilskuddet fra høsten 2012 for bedrifter som tar inn nye lærlinger.

Høyre har langt større ambisjoner for forskning enn det regjeringen har, og det viser også våre prioriteringer. Vi foreslår flere stipendiat- og postdokstillinger, flere nærings-ph.d.-er, og vi foreslår også å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen, som regjeringen har fjernet. Høyre prioriterer altså kompetanse og kunnskap, og det vil vi også gjøre i tiden framover.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:56:52]: Det var en ting jeg ikke fikk nevnt i mitt hovedinnlegg. Det er foreslått 100 mill. kr ekstra til Ofotbanen i det budsjettforslaget som ligger på bordet. Pengene skal gå til ny malmhavn i Narvik og oppgradering av transportkapasiteten. Situasjonen for Ofotbanen er den at gruveindustrien i Nord-Sverige øker sin kapasitet betydelig, særlig LKAB, men også nye gruveselskaper planlegges både i Nord-Sverige og i Nord-Finland. Økte råvarepriser er bakgrunnen for denne betydelig økte aktiviteten.

Samtidig øker varetransporten fra Oslo til Nord-Norge gjennom Nord-Sverige via Narvik, og situasjonen er den at hvis man ikke i løpet av en to–femårsperiode klarer å øke kapasiteten, får man et sammenbrudd i kapasiteten på banen, og man må begynne å prioritere transporter.

Det som er spesielt med Ofotbanen og transportene til Nord-Sverige og Nord-Norge over denne banen, er at dette behovet har økt radikalt de siste årene, på en sånn måte at man ikke har maktet å fange det opp verken i Nasjonal transportplan eller i de årlige budsjettene.

Derfor krever situasjonen at man må tenke annerledes, man må se på nye muligheter. Det er også understreket i merknaden fra komiteen. Man vil utfordre gruveindustrien – som tjener grovt og stort på denne virksomheten – til å være med og bidra med anleggsbidrag. Den andre muligheten som Samferdselsdepartementet har, er å øke kjøreveisavgiften for de tyngste aksellastene, slik at man kan få en finansiering hvor også industrien er med og finansierer denne oppgraderingen.

Men også staten, over statsbudsjettet, må være med og bidra. Ellers får man en situasjon i løpet av kort tid – som jeg har sagt – hvor hele transportkapasiteten bryter sammen. Jeg vil da understreke at særlig varetransporten til Nord-Norge fra Alnabru, Oslo og nordover via Narvik kan bli skadelidende. Da kommer vi i den situasjonen at transporten går fra bane til vei, og det ønsker vi ikke.

Derfor er det en stor utfordring særlig for Samferdselsdepartementet og samferdselsministeren fram til budsjettet – og i de årlige budsjettene – å finne en løsning på dette spesielle finansieringsbehovet. Vi snakker om opp til 500 mill. kr, i løpet av kort tid, så man kan få gjennomført den nødvendige oppgraderingen av Ofotbanen som forutsatt.

Dag Ole Teigen (A) [14:00:12]: Det er ikke det du ikke vet, som får deg i trøbbel. Det er det du er helt sikker på, men som likevel ikke er riktig. Det er noe Fremskrittspartiet burde ta inn over seg. For der virker man å være helt sikre. Man må føle seg trygg på seg selv for først å foreslå å endre fundamentet for den økonomiske politikken, deretter endre ens eget forslag flere ganger, og fortsatt være overbevist om at en selv har rett.

Over hele Europa debatteres dilemmaet i den økonomiske politikken: Høy statsgjeld krever nye innstramminger, men nye innstramminger hindrer økt sysselsetting og ny giv i økonomien. Norge har hatt gode forutsetninger for å komme gjennom finanskrisen. Men når vi nå har lavere ledighet under en økonomisk krise i Europa enn gjennomsnittet for forrige kvart århundre, må også styringen ha vært god.

Påstandene fra Fremskrittspartiet har jeg hørt før, men jeg synes likevel de er oppsiktsvekkende. Når man hørte på Solvik-Olsen, kunne man få inntrykk av at det bare er oljeinntektene som er årsak til at norsk økonomi går godt. Oljeindustrien er opplagt en svært viktig del av økonomien, med høy verdiskapning og store ringvirkninger. Men de nordiske landene er alle blant de beste i verden på økonomisk og sosial kapital og blant de beste på økonomisk bærekraft, selv om ikke alle har de samme oljeinntektene som oss.

Det er dette som handler om den nordiske modellen, den gjensidige tilliten i samfunnet, som komitélederen snakket om, lave transaksjonskostnader og gjennomsiktighet. Det er verdier som er skapt gjennom mange tiår med god politisk styring.

Så høres det ut som at fordi oljerelaterte investeringer ikke er en del av statsbudsjettet på ordinær måte, burde ikke noe vært det. Oljeindustrien er helt unik i verdiskapning per krone investert. At noe er holdt utenfor, er ikke et argument for å fjerne alt fra handlingsregelens bidrag til forutsigbarhet i norsk økonomi. Som Torgeir Micaelsen var inne på: Nesten uansett hvor stor oljepengebruk regjeringen foreslår, foreslår Fremskrittspartiet litt mer. På sikt svekker det tilliten til den økonomiske styringen og forutsigbarheten i den. Det er det dette handler om.

Man må være veldig sikker når man presenterer sin egen økonomiske politikk som man står alene om, og vet hvilken usikkerhet det skaper om de lange linjene i den økonomiske styringen. Og man må være trygg på seg selv for å be lederen av Stortingets finanskomité om å ta flere kurs i økonomi – kurs som Fremskrittspartiets representanter for øvrig ikke er alene om å ha.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:03:16]: Det går godt i norsk økonomi, men vi har ei utfordring: Det kan sjå ut som om vi er i ferd med å få ei todeling i norsk økonomi. I det oljerelaterte næringslivet går det svært godt, men i andre delar av næringslivet er det ein del utfordringar. Mellom anna kan det vere krevjande for ein del av den landbaserte industrien å skaffe seg kompetent arbeidskraft. Difor er det veldig viktig å tenkje på tiltak som gjev ei styrking av den landbaserte industrien, sånn at vi får ein mangfaldig og robust næringsstruktur i landet.

SV er difor oppteke av at vi må satse sterkt på innovasjon og nyskaping. Det bidreg til å skape bedrifter og mangfald som kan gje perspektiv utover oljealderen, men også eit balansert og mangfaldig næringsliv i dagens situasjon med ein tung oljesektor. Ein viktig føresetnad for innovasjon og nyskaping er risikovillig kapital. Vi har sett at dei private kapitaleigarane i Noreg ikkje er flinke til å ta risiko. Det er for gode pengar å tene på dei etablerte offshorenæringane.

Difor er SV veldig glad for at regjeringa no melder at vi skal etablere inntil seks såkornfond. No er det viktig at vi får gode prosessar på å etablere såkornfonda. Vi veit at dei forskjellige regionane i Noreg har ulik næringsstruktur, og dei har ulik kompetanse. Ved å byggje på det som finst av styrke i dei ulike regionane, kan vi få spissa tydelege, faglege profilar på dei ulike såkornfonda, som samla sett, fordi dei alle saman er landsdekkjande, dekkjer eit breitt spekter av det norske næringslivet og det norske kompetansebehovet, samtidig som dei kvar for seg har ein tydeleg profil og difor kan gjere ein god jobb.

No har regjeringa vore tydeleg på at vi skal ta sikte på å etablere fond i alle landsdelar. Det har ikkje Høgre sagt noko om i innstillinga si, trass i at dei på Sørlandet går ut og lover eit fond til Sørlandet. Eg har ikkje sett dette nokon plass i innstillinga som ligg til behandling i dag, så eg har ei viss kjensle av at Høgre driv eit lite dobbeltspel her.

Jorodd Asphjell (A) [14:06:22]: Når vi i dag har behandlet revidert nasjonalbudsjett, kan vi etter vår egen mening ta en velfortjent pust i bakken før vi til høsten tar fatt på siste del av denne stortingsperioden. Tre nye år har gått med rød-grønt flertall, en regjering og et stortingsflertall som gjennom sju år har styrt landet trygt gjennom urent farvann med stø kurs mot et enda bedre samfunn med lav arbeidsledighet, høy sysselsetting, god konkurransekraft og ikke minst velferdstjenester som samtidig har blitt bedre for oss som enkeltmennesker.

Helse- og omsorgssektoren er ikke noe unntak i denne sammenhengen – en sektor som er i rivende utvikling, og hvor ansatte hver eneste dag bidrar med sin kunnskap, kompetanse og arbeidskraft til å gjøre våre helsetjenester enda tryggere med fokus på pasientsikkerhet og kvalitet i alle ledd. Norge gjør det stadig bedre på internasjonale målinger når det gjelder kvalitet i helsetjenesten. Derfor er det ekstra gledelig at en i revidert nasjonalbudsjett har satt av 50 mill. kr til å starte opp den nasjonale dugnaden for brystrekonstruksjon for brystkreftopererte. Bevilgningen foreslås fordelt på de regionale helseforetakene, slik at kvinner over hele landet som venter på slik behandling, nå får et godt og nødvendig tilbud.

Den rød-grønne regjeringen følger også opp de økte pensjonskostnadene i helsesektoren. Samlet sett bevilger regjeringen over 2,1 mrd. kr til de regionale helseforetakene. 200 mill. kr av dette går til å håndtere økte pensjonskostnader for private helseinstitusjoner med avtale. Dette støttes også av opposisjonen i deres merknader, og skaper en forutsigbarhet for finansiering og drift for våre helseinstitusjoner både i offentlig, privat og ideell sektor.

Oslo universitetssykehus er i gang med å utvikle Aker sykehus som samhandlingsarena, et ledd i arbeidet med Samhandlingsreformen, som trådte i kraft 1. januar 2012. Det er derfor meget positivt at Helse Sør-Øst gis muligheter til å disponere hele 75 mill. kr til samhandlingstiltak i 2012 innenfor den gitte lånerammen, og at en også kan bruke inntil 50 mill. kr i 2013. Gode samhandlingstiltak som gir bedre helsegevinst, kommer alle pasienter til gode.

Helt til slutt vil jeg også uttrykke stor tilfredshet med at regjeringen har satt av 18,5 mill. kr til oppfølging etter 22. juli. Dette er svært viktig for å kunne følge opp dem som ble rammet av terroranslagene mot regjeringskvartalet og Utøya. En slik bevilgning vil kunne styrke behandlingstilbudet til barn og unge som er utsatt for traumatiserende hendelser – hendelser som for mange dessverre vil kunne vare lang, lang tid.

Ingrid Heggø (SV) [14:09:20]: Det har langt på veg vore svært god oppslutning om revidert nasjonalbudsjett frå dei store organisasjonane, som NHO, LO, Norsk Industri, Virke og KS. Det er bra.

Eg vil dra fram nokre næringsretta satsingar som ligg i revidert. Først til såkornfond, eller såkalla tidlegkapital. Dagens situasjon er at dei eksisterande såkornfonda er nesten fullfinansierte, og det er gledeleg at vi no får på plass to nye. Fonda skal vera landsdekkjande, og i Meld. St. 22 for 2011–2012 Verktøy for vekst varsla regjeringa at vi ville koma med inntil seks nye landsdekkjande fond. Innretninga på dei nye fonda kan ikkje utan vidare samanliknast med dei eksisterande såkornfonda, slik enkelte frå Høgre prøver å gje uttrykk for.

Vi kan ikkje seia at risikoavlastninga er redusert frå 25 pst. til 15 pst. utan å ta med at i dei nye fonda skal desse 15 pst. gå berre til dei private investorane, i motsetning til i dagens ordning, der det er ei deling mellom staten og det private. Denne delinga er slik at først dekkjer staten inn sine tap, så får dei private dekt sine. Det er òg ei endring ved at staten i dei nye fonda berre går inn med eigenkapital og ikkje lån.

Ei anna varsla satsing i Verktøy for vekst er forretningsenglar, der Innovasjon Norge no startar arbeidet med å få på plass eit nettverk. Då vil vi ha heile kapitalkjeda, som er så viktig for gründerar som skal starta opp.

Eg er glad for at ein har fått på plass eit klimatiltaksfond. I den samanheng vil eg poengtera at det er viktig at regjeringa kontinuerleg forsikrar seg om at fondet oppnår hensikta og har tilstrekkeleg føreseielegheit, slik at det vert eit godt verkemiddel for industrien vår.

Eg er òg fornøgd med at det vert etablert fleire inkubatorar under SIVA. Dette er eit veldig godt verkemiddel for industrisatsinga. Når vi no har fått rigga tre nye inkubatorar, er det viktig at vi også vurderer styrken i dei, slik at dei vert den muskelen vi vil dei skal vera.

I revidert kom ein etterlengta lovnad om at regjeringa vil etablera ei kompensasjonsordning for CO₂-påslaget. Dette er ei fin sommargåve til den kraftforedlande industrien vår og vil medverka til at vi hindrar karbonlekkasje.

Noreg skårar høgt på dei aller fleste kåringar når det gjeld å etablera og å driva næringsverksemd, dette i skarp kontrast til høgresida si svartmåling av situasjonen for norske bedrifter og det å starta bedrifter. Sjølv med det gode lønnsnivået i Noreg og den strenge arbeidsmiljølova skårar vi høgt på konkurransekraft. Vi har krabba frå 17. plass til 8. plass. Det er positivt og bra. Det er òg nok å minna om at det er etablert nesten 320 000 nye arbeidsplassar i Noreg sidan vi kom til makta. Over 200 000 av desse er i privat sektor. Dette er ti gonger så mange nye bedrifter i forhold til då Høgre regjerte.

Steinar Gullvåg (A) [14:12:40]: I budsjettet for 2012 ble det anslått at det i gjennomsnitt ville være 41 500 mottakere av alderspensjon under 67 år. I revidert nasjonalbudsjett er dette anslaget kraftig oppjustert, til 51 800. Utgiftene til alderspensjon i 2012 er anslått til å øke med 1 750 mill. kr sammenlignet med anslaget i budsjettet for 2012, i hovedsak som følge av flere pensjonister under 67 år.

Fleksibelt uttak av alderspensjon fra fylte 62 år gjør altså at flere tar ut pensjon tidligere enn før, og det påvirker de årlige budsjettene. Over tid har det imidlertid liten betydning om pensjon tas ut før eller etter 67 år. Reglene for uttak av alderspensjon er nemlig slik utformet at tidlig uttak av pensjon gir lavere årlig pensjon.

Men det faktum at den enkelte nå kan fortsette i arbeid mens vedkommende hever pensjon, påvirker i høy grad verdiskapingen i samfunnet og dermed også vår felles velferd. Ved utgangen av 2011 var nesten to tredjedeler av alderspensjonistene under 67 år fortsatt i arbeid. Jeg vil tro at eldre arbeidstakeres økte bidrag til norsk økonomi langt overgår økningen i pensjonsutgiftene, rent bortsett fra at eldre arbeidstakere er en arbeidskraftressurs som vi har, og vil få bruk for i åra framover. Pensjonsreformen virker, med andre ord, og jeg skal ta mye feil om ikke den utviklingen fortsetter de neste åra. Det lønner seg nemlig å arbeide lenger, og den enkelte kan selv velge når han eller hun helt eller delvis ønsker å tre ut av arbeidslivet.

Så må jeg legge til at dette først og fremst gjelder privat sektor, og at pensjonsordningen i offentlig sektor dessversre ikke drar i samme retning, snarere tvert imot. Organisasjonene i offentlig sektor har selv ønsket å beholde bruttopensjonsordningen, og det skal vi selvfølgelig ha respekt for. Jeg har imidlertid merket meg at også organisasjonene i offentlig sektor ser at det er sider ved dagens pensjonsordning som bør og kan endres, og som nok også vil kunne få tilslutning fra partene. Jeg tenker ikke minst på deltidsarbeidende – først og fremst kvinner – som betaler til pensjonsordningen, uten å få noe igjen, og samordningsreglene, som faktisk motvirker en fornuftig seniorpolitikk.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:15:59]: Finansministeren var i talen sin oppteken av ein viktig del av samfunnet – at menneska har arbeid. Det er noko vi i Framstegspartiet kan vera veldig einige i.

Finansministeren nemnde òg at det er viktig at menneska får moglegheiter, slik at dei har ei framtid. Men korleis kan det ha seg at alle grupper i dette samfunnet framleis ikkje får moglegheiter? Kvifor står framleis 78 000 funksjonshemma utanfor arbeidslivet? Det har til og med gått den gale vegen: Frå 2010 til 2011 fekk 21 000 færre funksjonshemma arbeid. Dette viser at regjeringa ikkje har gjort jobben sin når det gjeld denne gruppa.

Framstegspartiet godtek ikkje dette, og vi vil derfor auka vårt budsjett for denne gruppa, noko vi har gjort i budsjetta dei siste åra. Her vil eg igjen be det offentlege om å gå føre og vera gode eksempel, noko som dei framleis ikkje er gode nok på.

Det same gjeld ungdom som fell utanfor utdanning og arbeidsliv. Vi har i mange samanhengar påpeika at ein ikkje kan fortsetja å tenkja kvantitativt, men må tenkja kvalitativt, dette fordi alle er forskjellige, og derfor må ein ha ei individuell tilnærming.

Framstegspartiet vil ha slutt på «naving», men det er her viktig å vera nyansert. Mange unge er sjuke. Dei har sine store utfordringar, men det er viktig å ikkje setja alle under noko som helst slags press. Vi veit at det er mange unge som strevar med mykje, men ein del unge treng faktisk eit lite puff.

Når ein ungdom klarar å spela data gjennom heile natta, ikkje har fått nokon diagnose eller behandling, men rett og slett sjølv ønskjer ein pause frå arbeid og skulegang, treng ikkje samfunnet å støtta opp om dette. Då må det andre plikter til. Noko aktivitet, for å få pengar frå Nav, kan vera ei god løysing. Eg er klar over at lovverket gir opning for dette, men eg er meir usikker på om det blir brukt. Derfor er ei tydeleggjering på sin plass.

Eg vil litt innom temaet helse. Det er veldig flott at vi no får på plass pengar til rekonstruksjon av bryst for kvinner med brystkreft. Det er veldig positivt. Men det som bekymrar meg, er om vi klarar å setja dette ut i livet. Når ein i dag les avisoverskrifta i Bergens Tidende, som er heimeavisa mi frå Hordaland, ser ein at operasjonskapasiteten er på veg nedover – heilt feil veg. Det manglar operasjonssjukepleiarar, og dei seier at det ikkje nyttar, same kor mange ein utdannar, når ein ikkje klarar å behalda dei i yrket. Her har vi eit stort arbeid å gjera, ikkje minst når det gjeld å behalda dei som vi har, men òg når det gjeld å få opp talet på dei vi treng i framtida.

Martin Kolberg (A) [14:18:49]: Vi har registrert at representanten Kambe har sendt ut en melding på Facebook, og sagt at jeg gikk ut av salen fordi jeg ikke var interessert i svar på egne spørsmål. Det er veldig uriktig. Jeg hørte veldig tydelig hva Bent Høie sa i sitt svar.

Nå går det mot slutten av en spesiell dag, nemlig den siste møtedagen i denne vårsesjonen, og ting kan lett oppfattes som kverulering, men det er det ikke. Det som det er grunn til å si, er at det som Høie sa, var ikke svar på mitt spørsmål. Jeg er klar over Høyres posisjon når det gjelder handlingsregelen, men jeg spør: Hvorfor tar ikke Høyre klart avstand fra Fremskrittspartiets fortolkning av handlingsregelen? Det er det jeg spør om, og det svarer han ikke på. Da blir spørsmålet: Skal det da konstateres at de ikke vil gjøre det, fordi de nå begynner å ha en glidning i dette spørsmålet? Eller er det slik at det er andre overordnede grunner til det? Det som er bemerkelsesverdig, er at ingen går opp på talerstolen og sier noe klart om dette. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke kan gjøre det.

Jeg skulle gjerne også hørt Solvik-Olsens kommentar til akkurat dette, fordi dette handler seriøst om kjernen i høyrepartienes politikk på det økonomiske området. Det er ikke politisk utidig å be om en avklaring på det. Den kommer altså ikke – ikke fordi jeg går ut av salen, men sikkert av andre grunner. Muligheten til å svare klarere på dette enn det de har gjort, finnes fortsatt, slik at vi kunne fått avklart dette spørsmålet på en fundamental måte, når vi nå går inn i sommeren.

Når det gjelder dette spørsmålet om at vi ikke ser den andre delen av handlingsregelen som er knyttet til ønsket om investering, som også Bent Høie var inne på, er det også feil. Den økonomiske utviklingen siden 2005, og før det også, har handlet om at man bruker økonomien til investeringer i utviklingen av hele velferdsordningen, til beste for hele folket. Når vi bruker økonomien slik at vi greier å bygge ut offentlig sektor, slik at vi kan få inn 100 000 nye mennesker, er ikke det for å sysselsette dem. Det er for å styrke velferden i samfunnet. Det er en fantastisk investering som selvfølgelig er veldig framtidsrettet, og som bygger opp velferdsstaten og det gode samfunnet, for hele befolkningen. Å påstå at vi ikke ser den andre siden av handlingsregelen, er også en feil påstand fra høyrepartienes side.

Else-May Botten (A) [14:22:10]: Det går bra i Norge, og ikke minst med næringslivet. Mange nye arbeidsplasser har også i år blitt etablert. Likevel er det stor uro, ikke minst med tanke på utfordringene til det eksportrettede næringslivet, som opererer i land med større utfordringer enn det som vi her hjemme har sett noe til. Det samme næringslivet opplevde at regjeringen i dialog med dem under finanskrisen kom med en tiltakspakke til utstyrsleverandører og verksteder. Det er jo viktig å være med og bidra til å holde hjulene i gang og smøre det virkemiddelapparatet vi har.

Nå har utfordringen meldt seg, spesielt innenfor treindustrien, og etter dialog med denne næringen kan vi nå i dag vedta en tiltakspakke på 100 mill. kr til næringen. Her er det fokus på økt forsknings- og utviklingsaktivitet i treforedlingsindustrien og bedre forsyning av trevirke til norske bedrifter. Disse tiltakene er fordelt innenfor Innovasjon Norge, SIVA, Norges forskningsråd og – ikke minst – Landbruksdepartementet. Mye har i dag vært sagt når det gjelder næringsutvikling, men jeg tenker at det er viktig å se på skogbruket og den utfordringen som ligger i den delen av verdikjeden.

For kysten spesielt er det viktig å ta i bruk sjøveien. Det er ikke alltid like lett å få tømmeret ned til veien i det hele tatt. Men det som det nå blir satset på, er tømmerhavner, og man legger inn 25 mill. kr ekstra i revidert for å få fart på dette. Kystskogbruket jubler for denne satsingen, og de har også fått utredet en repport gjennom SINTEF som viser en viktig prioritering av hva som skal til for å løfte disse havnene og få utrettet det man ønsker. Det er viktig, og jeg tror også at Landbruksdepartementet, med det tempoet de bruker på denne saken, vil sørge for at man får se gode resultater av dette allerede i år. Så blir det spennende å se hvordan man på lang sikt også kan se på de prioriterte havnene. Det er vel 14 havner man har sett, totalt, så det blir spennende framover.

Kari Henriksen (A) [14:24:51]: Høyre har forstått én ting, og det er at sosialdemokratiske verdier er det folk vil ha. Vi ser veldig tydelig i arbeidslivspolitikken at Høyre og Fremskrittspartiet forsøker å pakke inn sin retorikk med fellesskapsbegreper og fellesskapsord. Men sannheten er at høyrepartiene, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, holder på med den gammeldagse politikken de alltid har hatt – privatisering og skattelette. Det er ganske uklart hva de egentlig vil. De snakker om moderate løsninger, om moderate endringer, i arbeidslivspolitikken. Men det som er helt essensielt, er at de vil et annet sted enn oss. Det har de helt klart slått fast. Det gjelder også i arbeidslivspolitikken. Fellesskapsløsninger vil ikke Høyre ha. De vil ha skattelette, de vil ha en omfordelingspolitikk som er annerledes enn den vi i Arbeiderpartiet vil ha. De vil ha skattelette for dem som har lønnsinntekt og kapital, og kutt i velferdsordninger.

Jeg sto og hørte på innlegg fra Fremskrittspartiets representanter her om at de satser på ungdomsgrupper og på spesielle grupper – de har altså dobbelt så store kutt på velferdsområdene som de har på påplussinger! Det er sånn at en nesten kunne tro at Fremskrittspartiet tror at unge funksjonshemmede bare tilhører gruppen unge funksjonshemmede og ikke fungerer i noe som helst annet system i samfunnet. De er faktisk også i jobb, de er syke og noen er eneforsørgere. På alle disse områdene har Fremskrittspartiet kuttet i sine budsjetter.

Vi blir også kritisert for at vi ikke kommer med noe nytt. Opposisjonen sier at det ikke er noe nytt. Det er ikke noen ny politikk, sier Høyre. Dere kommer ikke med noe nytt, sier Fremskrittspartiet. Vi leverer nye ting hele veien. Vi har levert mange reformer, og nå i revidert signaliserer vi en ny reform – yrkesskadereformen. Det er tilslutning til mange av disse reformene, men de har startet et sted.

Så er det ikke alltid så lett å få eierskap til gode saker. Representanten Myraune var her oppe og snakket om OPS-satsingen på Sørlandet. Da kan jeg fortelle en historie fra valgkampen. Jeg var – fordi representanten Peter Skovholt Gitmark hadde skrytt av at det var Høyre som hadde gjort dette – ute og skrøt av at dette var det Arbeiderpartiet som hadde fått til. Så kom Dagrun Eriksen på banen og sa at, nei, det var det Kristelig Folkeparti som hadde gjort. Så her har vi i hvert fall delte gevinster av å ha fått på plass det veiprosjektet.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:27:44]: Det var representanten Alf Egil Holmelid som fikk meg til å forlenge arbeidsåret med 3 minutter.

Han fabulerte litt om Høyres dobbeltkommunikasjon. Det er forholdsvis enkelt å oppklare den åpenbare misforståelsen. Holmelid var inne på såkornfondene – og de vedtatte såkornfondene. I går hadde vi en lang og grundig debatt om virkemiddelmeldingen Verktøy for vekst, som såkornfondene var en del av. Der har Høyre og de aller fleste partiene skrevet seg sammen. Man er enig om det. Høyre er altså for såkornfond. Vi har i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett tre såkornfond – ett mer enn det regjeringen har oppkapitalisert. For å oppklare misforståelsen der Holmelid beskyldte Høyre for å dobbeltkommunisere: Det er sånn at det siste såkornfondet har Peter Skovholt Gitmark geografisk solgt til Agder, noe Høyre står bak. Så her har vi altså ikke dobbeltkommunisert, vi har ikke lovet det til noen andre. Vi mener det er en fantastisk region, som vil ta godt imot et sånt verktøy.

Jan Tore Sanner (H) [14:29:05]: Det er alltid spennende å høre på representanten Martin Kolberg. Han har ofte en litt annen innfallsvinkel enn resten av arbeiderpartigruppen. For mens Arbeiderpartiets representanter i tur og orden har gått opp på talerstolen og sagt at de borgerlige partiene snakker Norge ned, så kunne Martin Kolberg slå fast at vi har en tverrpolitisk evne på Stortinget til å glede oss over at mye går bra i Norge.

Mens Irene Johansen kunne slå fast at de borgerlige vil føre Norge i en helt annen retning, kunne Martin Kolberg slå fast at de borgerlige partiene spriker i sin kritikk.

Det jeg kanskje synes er det mest påfallende i denne revidertdebatten, er at Arbeiderpartiet i økende grad begynner å opptre som et opposisjonsparti – og jeg vil få lov å legge til, et ganske surt opposisjonsparti – hvor den viktigste oppgaven er å kritisere andre og å skremme med andre partier.

Så til Martin Kolbergs spørsmål – han har åpenbart latt seg plage av at jeg valgte å gi Fremskrittspartiet ros, fremfor å skjelle Fremskrittspartiet ut når partiet gikk, etter hva jeg oppfatter som, i riktig retning. For første gang var Fremskrittspartiet tydelig på at det er behov for en form for handlingsregel. De ønsker å bruke mindre på drift og mer på investering. Men det betyr jo ikke det samme som at Høyre og Fremskrittspartiet er enige om handlingsregelen – på samme måte som Arbeiderpartiet og Senterpartiet heller ikke er enige om handlingsregelen. Jeg er helt overbevist om at det vil komme utspill fra representanten Per Olaf Lundteigen i sommer om at han ønsker å bruke mer penger på samferdsel – eller fra Senterpartiets leder, som har tatt til orde for noe av det samme som Fremskrittspartiet har gjort. Men det gjør jo ikke at jeg mistenker Arbeiderpartiet for å være på glid. I det spørsmålet har jeg faktisk tillit til at Arbeiderpartiet holder fast ved handlingsregelen.

La meg også minne om at Høyre i regjering, sammen med andre borgerlige partier, ryddet opp i norsk økonomi fra 2001 til 2005. Vi styrket bedriftenes konkurranseevne, mens den er blitt svekket hvert eneste år under rød-grønt styre. Ja, vi la et grunnlag for vekst i privat sektor, som gjorde at Dagsavisen over hele førstesiden i 2005 slo fast at Jens Stoltenberg kom til dekket bord.

I revidert nasjonalbudsjett foreslår Høyre faktisk å bruke to milliarder oljekroner mindre enn det regjeringen legger opp til. Vi følger opp det som var et av fundamentene i handlingsregelen, nemlig at oljepengene i økende grad skulle gå til å bygge opp under økonomiens vekstevne gjennom investeringene i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Der har Martin Kolberg og Arbeiderpartiet sviktet, og det klarte han heller ikke å tilbakevise i sitt innlegg.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:32:26]: Mye av denne debatten har handlet om rammer for den økonomiske politikken. Det synes jeg er veldig bra, for Fremskrittspartiet har de siste månedene påvist at dagens handlingsregel er full av hull. Mange milliarder kroner brukes årlig på utsiden av denne regelen, selv om regjeringen later som om alt prioriteres innenfor. Vi har vist til at oljeindustriens store investeringer ikke tas med når en legger rammer for resten. Vi har stilt spørsmålet: Hva skjer med oljepengebruken hvis oljeinvesteringene øker med 50 mrd. kr mer enn forutsatt? Svaret er at oljepengebruken vil bli justert med 0 kr.

De rød-grønne motargumentene i denne debatten har vært å fordreie Fremskrittspartiets politikk, istedenfor å forholde seg til påstandene våre. Så ingenting er tilbakevist – og det var for så vidt heller ikke forventet, for alt vi påstår her, har vi stilt skriftlige spørsmål om til Finansdepartementet og sett hvordan en resonnerer.

Så kommer det allikevel påstander om at Fremskrittspartiet har to handlingsregler, og Dag Ole Teigen påstår at regelen i tillegg har blitt endret underveis. Det er fullstendig feil. Vi har én handlingsregel. Til forskjell fra dagens handlingsregel omfatter den oljepengebruk inn i statsbudsjettet, men den forholder seg også til en oljepengebruk som skjer utenfor statsbudsjettet. Når regjeringspartiene gir inntrykk av at det da må være to handlingsregler, er jo det i praksis en innrømmelse av at de selv ikke har en regel for den oljepengebruken som går på utsiden av statsbudsjettet. Da blir det skapt en kunstig falsk trygghet for den økonomiske politikken, når en overfor folk later som om alt her blir håndtert, mens det faktisk går titalls milliarder på utsiden av statsbudsjettet hvert år, uten at det telles med. Da er det en bedre regel å si at vi teller alle ting, men at vi allikevel definerer ting litt ulikt. Vi vil ha en begrensning på veksten i statsbudsjettets utgiftsside på forbruk, men så sier vi at de prosjektene som er samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer, må vi gjennomføre når det er fornuftig.

Det er fornuftig å prøve å framskynde utbyggingen av intercitytriangelet rundt Oslo. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet vil bedres ved at en har en litt mer intens oljepengebruk i ti år, framfor å spre det ut over 30 år. Da handler det om hva som er fornuftig for norsk økonomi, istedenfor å la en regel styre den økonomiske utviklingen, slik at vi faktisk må porsjonere ut fornuftige investeringer i en 30-årsperiode, framfor over ti år.

Jeg synes det er meningsløst når vi sitter her og later som det er ansvarlig økonomisk politikk at SAS kan få milliarder av kroner utenfor handlingsregelen, men med en gang en ikler en flyvertinne en arbeidsuniform for å asfaltere, skaper den flyvertinnen inflasjon. Men så lenge en går i skjørt og går og serverer peanøtter på et fly, er det ikke inflasjon. Sånn kan vi ikke drive på å diskutere økonomisk politikk. Jeg tror faktisk at mange i SV og Senterpartiet ikke forstår hvordan handlingsregelen i dag funker, når de lar Arbeiderpartiet få lov til å definere hvordan debatten skal være.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:35:37]: Det har utviklet seg en interessant diskusjon om handlingsregelen.

Så langt jeg har lest Fremskrittspartiets innstilling og hørt finanspolitisk talsmann i dag, er den viktigste konkrete endringen i handlingsregelen fra Fremskrittspartiet at de omgjør Statens vegvesen og Jernbaneverket til et statlig aksjeselskap etter modell av Avinor. Det er en prinsipiell stor endring som har en rekke utfordringer i tillegg til det rent budsjettmessige.

For det første reduserer det den folkevalgte styringen kraftig i forhold til det vi har i dag. Det vil bli en mindre mulighet for Stortinget til å bruke hele landet ut fra den prioritering som folkevalgte organer har etter dagens system, og selvsagt vil det innebære at Jernbaneverket og Vegvesenet, som statlige aksjeselskap, vil kunne låne opp selskapet og dermed skyve utgiftene på disse områdene foran seg. Totalt sett er dette en dårlig løsning, fordi det som går på jernbane og statlige veier, er avgjørende for hvordan Norge blir seende ut. Derfor er det avgjørende viktig at det er innenfor den politiske styring som vi har i dag. Men i forhold til handlingsregelen vil selvsagt det å ta ut de to sentrale samfunnsområdene redusere statens kostnader over statsbudsjettet, og dermed vil det bli plass til mer penger innenfor handlingsregelen.

Jeg har en nøktern analyse av hvorfor Høyre i dag sitter stille og ikke sier noe om dette, og den går ut på at Høyre er enig med Fremskrittspartiet i dette spørsmålet – men ønsker ikke å flagge sitt standpunkt nå. Når Fremskrittspartiet sier at med det de gjør, kan en opprettholde en handlingsregel, men en forandrer innholdet slik at en reelt er inne i en helt ny situasjon. Dette er et sentralt spørsmål å få avklart videre i diskusjonen.

Torgeir Micaelsen (A) [14:38:35]: Jeg har noen korte kommentarer til debatten og ett av de mest sentrale poengene som representanten Sanner tok opp mot slutten – for noen minutter siden.

Jeg tror at man må bestemme seg for om Arbeiderpartiet – og regjeringspartiene – er et skjult opposisjonsparti, slik Sanner peker på, eller om vi er forsvarere av det bestående – at vi ikke har noen gode ideer, at alt er stillstand, og at vi bare har nok med å forklare og argumentere for det vi gjør.

Det er ganske påfallende – Helga Pedersen var også inne på dette tidligere i dag – at hver gang regjeringspartiene tillater seg å peke borti det vi kaller teflonbelegget til deler av opposisjonen, sklir man unna nesten hva som helst, og alle spørsmål skyves inn i framtiden. Man kan ikke presentere noe som ligner et realistisk alternativ på viktige områder i den økonomiske politikken. Ja, da blir vi sure, og da blir vi svartmalende, og da blir vi opposisjonsparti med en gang – det synes jeg ikke er noen rimelig forklaring.

Når det gjelder det sentrale poenget rundt handlingsregelen, er jeg helt enig med Per Olaf Lundteigen – ikke nødvendigvis at Høyre egentlig er enig med Fremskrittspartiet, men at de har en politisk side og en egeninteresse av å holde dette temaet unna så langt som mulig, for det er selvfølgelig krevende å bli enig over natta.

Når det gjelder Solvik-Olsen, er det ikke jeg, finansministeren, statsministeren, hele det økonomiske miljøet i Norge og Finansdepartementet som har bevisbyrden. Man er så til de grader kjekk i tonen – hvis det er parlamentarisk – og forvalter sannheten, og alle vi andre har misforstått totalt, i et land som gjennom mange år har stått ved en regel som et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak. Man har styrt etter den og har i dag de økonomiske resultatene som landet kan vise til

Er handlingsregelen full av hull? Det vil jeg ikke si. Men at det er mye som er innenfor og utenfor handlingsregelen, er selvfølgelig sant. Hva med investeringer gjort av privatpersoner og bedrifter på fastlandet? Det er mange hundre milliarder kroner i året. Representanten Solvik-Olsen tar ikke til orde for å regulere det allikevel. Jeg får nesten inntrykk av, når jeg hører representanten Solvik-Olsen argumentere mot handlingsregelen, at fordi det er så mye kriminalitet i samfunnet, bør vi tillate oss litt til.

Helt til slutt: Når det gjelder diskusjonen om man skal investere i selskaper eller ikke, så minner jeg om at SAS er til salgs. Men det er ikke fordi vi ikke har fantastisk flotte flyvertinner og andre ansatte i disse selskapene. Jeg synes at representanten kunne slutte å snakke nedsettende om enkelte yrkesgrupper som gjør en god jobb i det norske samfunn.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:41:44]: Min debatt handler om oljepengebruk. Det er altså hva staten bruker innenfor og utenfor statsbudsjettet. I så måte er privat forbruk irrelevant, for det kan ikke tappes inn i oljefondet.

Senterpartiet og SV har i mange debatter utenfor denne sal argumentert for at vi må finansiere infrastrukturen på en annen måte. Derfor er jeg trygg på at dette kommer til å skje selv om Arbeiderpartiet skriker imot. Men når det gjelder Avinor og Petoro, får de i dag lov til å investere etter eget forgodtbefinnende. Av de 26 mrd. kr som Petoro skal investere, har 17 mrd. kr aldri vært politisk behandlet. Det å si at man har politisk styring av all oljepengebruk i dag, er feil.

Fremskrittspartiet sier ikke at vi skal ta ut vei og jernbane og opprettholde beløp til å bruke i statsbudsjettet. Selvsagt reduserer man da tilsvarende. Det man må kunne gjøre, er å ta ut vei og jernbane fra statsbudsjettet og gjøre dem til egne selskaper, så skal man kunne investere mer enn det man ville ha gjort innenfor statsbudsjettet, fordi det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men det skal skje basert på bestillinger fra storting og regjering, ikke uten politisk styring.

Presidenten: Presidenten mener nok at «forgodtbefinnende» er et parlamentarisk uttrykk, men det er ikke korrekt, for Stortinget behandler alle investeringsplaner fra gitte selskaper. – For ordens skyld.

Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:43:14]: Finansiering av infrastruktur er et viktig tema. Det er helt korrekt at Senterpartiet diskuterer grundig alternative måter å finansiere dette på som ivaretar den totale samfunnsøkonomien.

Når jeg ba om ordet, var det fordi det er sterkt å erfare at Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, som er svært talefør og svært engasjert, etter gjentatte utfordringer ikke ønsker å klargjøre Høyres standpunkt i denne saken. Det tyder på at det er ting som ligger under, som vi kan vente med glede på – antakelig. Jeg vil påstå at det er naturlig å tro at Høyre vil lande på samme standpunkt som det Fremskrittspartiet har, det kjenner vi fra andre politiske områder. Det er sterkt at man ikke kan få en klargjøring ved avslutning av debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Vi behandler nå sakene nr. 4–22 samlet. Alle sakene gjelder andre gangs behandling av lovsaker.