Sak 1–2 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter. Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Høglund (FrP) [10:02:49]: (ordfører for sak nr. 1): Det er en styrke at vi står bredt politisk bak Norges nordområdepolitikk. Uenigheten kommer i hovedsak til uttrykk i form av større utålmodighet fra opposisjonen – og det er ikke noe dårlig utgangspunkt for det som regjeringen selv omtaler som sitt viktigste strategiske satsingsområde. Det må være et privilegium for en regjering å ha en opposisjon som ønsker mer av den politikk som regjeringen selv mener er så viktig.

Komiteens arbeid med meldingen har ikke vært preget av de store politiske spenninger, og jeg vil berømme komiteen for å ha vært konstruktiv i sitt arbeid. Mitt utgangspunkt for arbeidet har vært at en god melding skulle gjøres spissere og mer konkret på noen områder. Det var aldri noen grunn til å utfordre meldingens strategiske og overordnede budskap. Derfor er komiteens innstilling i hovedsak en forlengelse av meldingen og ikke et alternativ til meldingen.

Før jeg begynner å snakke om strategi og transportruter og mer, vil jeg understreke at nordområdepolitikken handler først og fremst om mennesker. Det handler om hvordan vi skaper utvikling og velstand på en fornuftig måte for innbyggerne som bor i nord, men også om hvordan en slik utvikling vil gi effekter for hele befolkningen i Norge.

For det er jo slik at nordområdene angår hele landet. Jeg opplever at nesten uansett hvor jeg er, møter jeg mennesker som jobber med prosjekter og temaer som er direkte knyttet til utviklingen i nord.

Når vi ønsker å benytte de strategiske muligheter som er til stede for Norge i kraft av å være en nasjon i Polhavet og i Arktis, handler det om langt mer enn bare å hente opp ressurser over eller under havoverflaten – eller på land. Det handler om å utnytte de geografiske fortrinnene vi har. Historisk er det ikke noe nytt å tenke øst–vest-korridorer fremfor de mer kjente transportrutene nord–sør. Men på grunn av politiske, men også klimatiske forhold har ikke det vært mulig på mange år.

Nå ser vi endringer på flere fronter, og muligheter for å revitalisere gamle handelsruter oppstår. Velstand, bosetting og utvikling har opp gjennom historien handlet veldig mye om å utnytte de beste handelsrutene. Nå ligger alle muligheter åpne for å utnytte vår strategiske posisjon med handelsruter både til lands og til havs som vil kunne gi store ringvirkninger. Vi må tørre å være ambisiøse og sikre at investeringer skjer som underbygger den strategiske dimensjonen. Det nytter ikke utelukkende å se på Nasjonal transportplan for å finne svar på de investeringsbehov som må realiseres. En nordområdesatsing krever noe mer, noe ekstraordinært.

For å oppnå den ønskede utvikling i nordområdene er det en del rammebetingelser som må være til stede. Det utenrikspolitiske og strategiske er, om ikke ferdig utviklet, så i hvert fall godt på plass. Andre områder trenger nå mer oppmerksomhet. Arbeidet med infrastruktur i bred forstand må intensiveres. Det gjelder forhold som søk og redningskapasitet, oljevernberedskap, et bedre strømnett, tilpassede havner, jernbane, større flyplasser, veier og mer. Med de utviklingstrekk vi nå ser i Barentshavet, er det et stort behov for transport av personer og gods. Dagens infrastruktur er knapt tilpasset dagens situasjon og må raskt moderniseres for å håndtere den økte mengden med trafikk.

Et annet område som må vektlegges, er kompetansebygging. Dette er en nasjonal utfordring som er krevende over hele landet, men den kommer særlig til uttrykk i Nord-Norge. I dette arbeidet er det viktig å bygge på det arbeidet som allerede gjøres av nordnorske utdanningsinstitusjoner. Det er viktig å sikre lokal rekruttering til utdanning og til mange av de kompetansearbeidsplassene som nå etablerer seg i regionen – ikke fordi jobben ikke kan gjøres like godt av andre, men fordi det også handler om lokal forankring og langsiktig utvikling av regionen. Da er det viktig å støtte opp under bosetting og lokalsamfunn på en naturlig måte, ikke ved kunstige overføringer som ikke er holdbare på sikt, men i form av verdiskapende arbeidsplasser.

Nordområdesatsingen er en satsing for hele landet og ikke utelukkende en landsdelsoppgave. Men det kan ikke være noen tvil om at lokal støtte for politikken er avgjørende for å lykkes. Da må også de positive effektene av politikken oppleves sterkest i den landsdel der politikken skal virke.

Miljøbevissthet er viktig uansett hva man gjør, og hvor man er, men i et sårbart område som Arktis er det avgjørende. Heldigvis opplever vi at dette forstås og aksepteres bredt. Det er viktig med kunnskap og internasjonalt samarbeid for å ivareta miljøinteressene i Arktis. Det vil ofte være slik at å drive industri i Arktis vil kreve særlige forholdsregler. For å ivareta slike hensyn kreves det politisk innsats for bindende internasjonale avtaler på flere områder og en industri som er bevisst utfordringene, og som evner å ta ansvar for alle deler av sin virksomhet.

Selv om det er bred enighet om strenge miljøkrav, er det ulike meninger om hvor aktivt vi skal søke etter petroleumsressurser. Land i Arktis har også forskjellig tempo og tilnærming til slik aktivitet. Dette skaper nødvendig debatt og skjerper oss i forhold til krevende beslutninger. Konsekvenser og effekter av petroleumsaktivitet i Arktis er av overnasjonal karakter og krever en internasjonal tilnærming.

Urfolksinteresser ivaretas på en forutsigbar måte i meldingen. Det er avgjørende med involvering og dialog for å finne løsninger som er samlende. Så er det selvsagt ikke slik at interesser mellom urfolk og andre grupper alltid er i strid med hverandre. Det å finne fellesnevnere er viktig som utgangspunkt for løsning, samtidig som gode konfliktmekanismer må være på plass. Urfolk har en sentral plass i Arktisk råd, og det gir et godt grunnlag for å finne løsninger på vanskelige problemstillinger.

Når det gjelder komiteens innstilling til hva gjelder både miljø og urfolk, er det enstemmighet. Dette betyr ikke at det ikke finnes uenighet, men det er en del overordnede felles holdninger.

Gruvevirksomhet nord for polarsirkelen er ikke noe nytt, men de siste tiårene har aktiviteten i Norge vært relativt liten. Dette kan være i ferd med å endre seg. Det er behov for å gjøre mer, områder må kartlegges, rammebetingelser som f.eks. deponiløsninger må på plass, og det må også iverksettes tiltak på utdanningssiden.

Vi ber i innstillingen om at vi ser på en felles strategi på området med Nord-Sverige og Nord-Finland. Uttak av store ressurser krever fornuftige transportløsninger, slik vi kjenner når det gjelder LKAB og togtransport av malm til Narvik. Kombinasjon av gass fra f.eks. Barentshavet eller Norskehavet vil kunne benyttes under mineralutvinning på en fornuftig måte. Slik får vi også regional bruk av ressursene fra havbunnen og skaper gode ringvirkninger i form av verdiskaping, arbeidsplasser og lokalsamfunn med økonomisk ryggrad.

Skal Norge fortsette å være en trygg leverandør av gass til Europa, er det nødvendig å lete etter flere ressurser i Barentshavet, slik det nå legges opp til. Deler av Norskehavet er fortsatt stengt, og verken meldingen eller innstillingen sier noe om hva som bør skje her. Men Fremskrittspartiet mener det er unaturlig å ikke inkludere havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen i en fremtidig petroleumsstrategi. Skal vi gjøre et strategisk grep som å bygge en rørledning fra Barentshavet og sørover, blir dette mest fornuftig hvis vi også kobler på de gassforekomster som vi håper å finne utenfor Nordland og Troms. En slik gassrørledning må også levere gass til ulike formål i Nord-Norge.

Valg av type infrastruktur i tilknytning til gassfunn er også et strategisk valg. Det å etablere en fast infrastruktur med gassrør har implikasjoner og legger føringer inn i energimarkedet og i forholdet mellom Norge og omverdenen. Det er derfor viktig å erkjenne at valg av løsninger på dette området er mer enn bare å markedstilpasse seg.

Olje- og gassaktivitet i nye farvann i nord krever et tett samarbeid mellom myndigheter og industri. Vi må få på plass god oljevernberedskap, det må etableres et tett samarbeid med andre land – særlig Russland. Kompetanse må opparbeides, vi må ha felles øvelser, og vi må sikre at utstyr som skal brukes, lett kan krysse grenser og ikke bli stoppet av byråkratiske hindre.

Vårt forhold til Russland er en viktig drivkraft for mye av den utvikling som skjer i nord. Avklaringen av grensen i Barentshavet og Polhavet gir en forutsigbarhet og trygghet. Stadig tettere samarbeid på viktige områder som fiskeriforvaltning og utdanning gir positive ringvirkninger. Dette må fortsette og forankres bredt i norsk forvaltning og samfunnsliv. Det langsiktige målet må være at forholdet til Russland kan håndteres, slik vi forholder oss til våre andre naboland. Det er mulig det er en utopi, men vi må kunne sette oss noen ambisiøse mål.

Til tross for et godt samarbeidsklima er det ikke fritt for at det også eksisterer utfordringer, og disse må håndteres tydelig. Et eksempel er brannen vi opplevde rundt nyttår i en atomubåt, og manglende varsling av norske myndigheter. Fravær av demokrati og et fungerende rettsvesen fortjener også vår oppmerksomhet. Det er krevende å forvente at norske bedrifter vil investere i Russland med de usikre rammebetingelser som eksisterer. Til tross for store utfordringer er det ikke noe alternativ til å samarbeide og søke felles løsninger.

Det er en utålmodighet, ikke minst fra komiteens flertall, for å oppgradere grensestasjonen på Storskog og for å se på praktiseringen av utstedelse av Schengen-visum for russere. Målet er at vi skal ha en praksis som er lik f.eks. Finland.

Vi skal senere i dag ha en viktig debatt om Nikel og forurensning. Dette er en alvorlig situasjon, som illustrerer at vi ikke har kommet så langt som vi ønsker i vårt bilaterale arbeid.

Det sikkerhetspolitiske aspektet i nordområdene er sentralt. Nå vil jeg ikke bruke mye tid på det her, men understreke at for Fremskrittspartiet er dette et område vi vil følge opp i tiden fremover – ikke minst evnen til tilstedeværelse og suverenitetshevdelse.

Arktisk råd er fortsatt i ferd med å finne sin form. Rådet kan med fordel bli tydeligere og mer aktivt, ikke minst når det gjelder felles utfordringer i Arktis, som maritim sikkerhet, søk og redning og oljevernberedskap. Det er ikke ofte man hører formannskapet i Arktisk råd uttale seg om viktige arktiske spørsmål, det skjer så å si aldri. Det er en bekymring hos enkelte at Arktisk råd står i fare for å bli mindre handlekraftig ved utvidelse av antall observatører. Jeg tror Arktisk råds attraktivitet skal tas som styrke og relevans, og så lenge man opptar observatører som har klare intensjoner om å bidra i forhold til utfordringene, er det en styrke. Det er naivt å tro at man kan isolere Arktis fra kloden for øvrig og nærmest lukke den inne som en sfære som utelukkende disponeres av åtte stater.

Arktisk råd skal også berømmes ikke minst for å ha vært en pådriver for mye av den forskningen på forholdene i Arktis som nå foregår. Mitt klare inntrykk er at det ikke er noen annen mellomstatlig organisasjon som så tydelig involverer forskere i sitt arbeid. Man har også bidratt positivt til å samordne forskningsarbeid på tvers av landegrenser. Kombinasjonen av forskning og politikk og diplomati er – meg bekjent – enestående og er nok en medvirkende faktor til at så mange land ønsker å involvere seg i rådets arbeid.

Organiseringen av Nord-Norge og samarbeidet i nord dukker av og til opp som tema. For en som ikke har sitt daglige ståsted i regionen, skal man være forsiktig med å mene så altfor mye, men i en situasjon der verden kommer stadig tettere på landsdelen i form av transport og nye industriaktører, og der man kjemper om oppmerksomhet mot både andre deler av landet og øvrige regioner i verden, må man spørre om man er godt nok organisert og tilstrekkelig samarbeidsorientert. Store geografiske avstander og liten befolkning forsterker problemstillingen. Selv om landsdelen er attraktiv på svært mange måter, er det slik at vinnerne i global sammenheng er de som klarer å være så samkjørte i profilering at man ser utover kommune- og fylkesgrenser og ser regionen som en helhet. Nå er ikke usunn rivalisering mellom byer og regioner noe spesielt for Nord-Norge – det er like sterkt andre steder – men de forhold som er nevnt, som geografi og liten befolkning, gjør at Nord-Norge nok står foran en sterkere utfordring enn f.eks. Rogaland eller Oslo og Akershus. Jeg opplever at dette er noe man er klar over, og som man jobber med, men at det ofte er interesser som står i veien for å ta alle de nødvendige skritt i en slik prosess.

Til slutt: Nå er utfordringen å fylle nordområdesatsingen med konkret oppfølging. Mye av den oppfølgingen krever bevilgninger. Regjeringen har derfor en viktig oppgave fremover i å sørge for at meldingen og innstillingens innhold blir fulgt opp på en måte som gjør at alle forstår at dette er både regjeringens og opposisjonens viktigste strategiske satsingsområde.

Helga Pedersen (A) [10:17:35]: Jeg skal begynne omtrent der som forrige taler avsluttet, nemlig med det som handler om samarbeidet i nord.

I forrige uke var jeg på KS’ store samling i Bodø, der fylkesmøtene i Nord-Norge for første gang var samlet – en forsamling der over 200 lokalpolitikere i Nord-Norge kom sammen for å diskutere framtiden i nord. Det er første gang en slik samling har funnet sted, og det er i seg selv en historisk hendelse og et svar på det som representanten før meg etterlyste.

Men det som først og fremst er verdt å merke seg fra møtet i Bodø, var den felles, tverrpolitiske uttalelsen som ble fattet der. Den slo fast – og begynte med – at Nord-Norge preges av optimisme og tro på framtiden. Det er verdt å merke seg, for går vi ti år tilbake i tid, ville en slik uttalelse ha vært helt utenkelig. Den uttalelsen og den stemningen som var i Bodø i forrige uke, sier selvfølgelig mye om mulighetene og potensialet i nordområdene, men den sier også veldig mye om at nordområdepolitikken, gjennom oppmerksomhet, konkrete bevilgninger og konkrete tiltak, faktisk har begynt å gi resultater – ikke bare til havs, der selve begrunnelsen for nordområdepolitikken på mange måter befinner seg, men også til lands.

Så skal jeg ile til med å understreke at nordområdepolitikken selvfølgelig skal ivareta nasjonale interesser knyttet til suverenitetshevdelse, ressursutnyttelse, miljøforvaltning, klima og kunnskap. Dette er en satsing som skal komme hele landet til gode, og det gjør den! Oljeselskap og leverandørindustri har fått tilgang til nye, store letearealer. Det har ført til store funn, og det er med på å bidra til oppdrag, til inntekter og til arbeid langs store deler av kysten i en tid der millioner av europeere går arbeidsledige.

Den historiske delelinjeavtalen gir jo enda større grunn til optimisme for framtiden for alle de tusenvis av menneskene i Norge som er avhengig av denne bransjen.

Kunnskapsmiljøer over hele landet – det være seg Havforskningsinstituttet i Bergen, SINTEF i Trondheim og alle medlemmene i Arktisk universitet – er engasjert i å utvikle kunnskapen om og for nordområdene. Både sunnmøringer og finnmarkinger, som ofte er uenige om mye i fiskeripolitikken, nyter alle godt av det som er gjort med hensyn til forsvarlig fiskeriforvaltning i Barentshavet.

Samtidig er det slik at det som skjer i nord, er ekstra viktig for dem som faktisk bor i nord – og dem blir det stadig flere av. Ved nyttår var det befolkningsrekord i Nord-Norge. 470 000 mennesker bor nå i Nord-Norge, og så mange har aldri før bodd der. I løpet av de fire siste årene har innbyggertallet i de nordnorske fylkene økt med 9 000 mennesker. Det er fantastisk! Tar vi de 20 årene før det, så økte innbyggertallet med 13 personer. Så det er et historisk skifte som har funnet sted, og det er klart at det i stor grad er knyttet til verdiskaping. I perioden fra 2005 til 2010 ble det skapt 10 000 nye arbeidsplasser i Nord-Norge. Det er veldig bra.

De strategiske prioriteringene som er gjort i regjeringens nordområdemelding, er et veldig godt grunnlag for å ta nordområdepolitikken videre til beste for nasjonen og den nordnorske landsdelen. Det er også gledelig at det i Stortinget er bred tilslutning til hovedgrepene i meldingen. De resultatene vi nå kan notere oss, bør være en inspirasjon til videre innsats.

Så er det klart at nordområdemeldingen må følges opp og konkretiseres på mange forskjellige saksfelt – gjennom Nasjonal transportplan, gjennom sjømatmeldingen som snart skal legges fram, gjennom mineralstrategien som er varslet, gjennom forskningsprioriteringene som må gjøres, og ikke minst gjennom dialogen med våre naboland og med andre aktører i nord – på den internasjonale arenaen.

Så mener jeg at et svært viktig budskap herfra i dag er at vi må være like bevisste på å forvalte kunnskapen som vi er på å forvalte naturressursene, for det er den faktoren som i størst grad vil avgjøre om vi lykkes som nasjon og i for seg også som landsdel. Det handler om satsing på relevant teknologi når det gjelder klima. Det handler om at vi fra nasjonalt hold har et ansvar for å gjøre utdanningsinstitusjonene i nord i stand til å ta på seg de tunge oppgavene de har. Så må vi også forvente at politikerne i nord tar ansvar for kvalitet og innhold i grunnskolen.

Ivar Kristiansen (H): [10:22:57]: (ordfører for sak nr. 2): En stor del av verden har nå sitt blikk festet på nordområdet. I nordområdepolitikken ønsker Høyre klare forpliktelser med tydelige og konkrete ambisjoner. Norge må i årene som kommer, spille en enda større rolle i våre nordlige områder, inkludert vårt samarbeid med Russland, Finland og Sverige. Vi tror at en av utfordringene ligger i behovet for større tydelighet fra regjeringens side. Regjeringens nordområdemelding illustrerer dette. Meldingen har for få nye tiltak eller konkrete ideer for å styrke nordområdene, selv om den lister opp mer enn 100 prioriteringer. Selv om universitetene i nord fortjenstfullt er skjøvet i front i utviklingsarbeidet av nordområdepolitikken, er det liten tvil om at den politiske forankring og ikke minst involvering i nord kan bli mye bedre. Jeg håper at det foreslåtte samhandlingsforumet som etableres, og som involverer Sametinget, kan stimulere det fremtidige arbeidet. Premissene for landsdelens utvikling må ligge i nord, og innspill nordfra må i større grad bli en del av så vel nordområdearbeidet som Barentssamarbeidet og det arktiske arbeidet.

Nordområdene omhandler mye politikk og er sannsynligvis vårt viktigste utenriks- og sikkerhetspolitiske geografiske område. Det viser den betydelige internasjonale interessen for utviklingen i nord. I dette arbeidet verken skal eller kan universitetene i nord være de som skal utvikle politikken eller sørge for den folkelige forankringen. I nord har imidlertid de nordnorske fylkene vært i front med å utvikle kontakt østover og på flere andre områder. Det samme kan sies om urfolks grenseoverskridende kontakt og arbeid. Jeg håper regjeringen kan la nordområdene være gnisten som får nordnorske fylkespolitikere ut av isolasjonen og mer inn i den skapende nordområdepolitikken. Det fortjener de, og det er de også rustet til.

Høyre konstaterer at regjeringen har skapt store forventninger i nord til en aktiv nordområdepolitikk. Dette har medført krav om mer konkret innhold, særlig innenfor feltene verdiskaping, lokale ringvirkninger og utdanning. Nå er tiden inne til å fylle disse forventningene med innhold. Regjeringen har oppnådd viktige resultater i nordområdepolitikken, bl.a. en historisk delelinjeavtale med Russland. I tillegg bør nevnes bidraget til å styrke den økte internasjonale interessen for nordområdene. Nå bør regjeringens utfordring være å levere også på områder utenfor Utenriksdepartementets kontroll, som innenfor eksempelvis samferdsel og næringsutvikling. Dette er også de områdene som er viktigst for at nordområdene fortsatt skal være attraktive områder å bo i. De siste års befolkningsutviklingstall i Norge dokumenterer dette veldig, veldig tydelig; den nordlige landsdelen sakker akterut i forhold til utviklingen i resten av landet – altså ikke slik den foregående taler beskrev den såkalte rosenrøde utviklingen.

Høyre ønsker en mer aktiv vei-, jernbane- og havnepolitikk i nord. Noen strategiske lufthavner i nord må utvikles. Vest-østlig flyforbindelse på Nordkalotten må utredes, med det mål å få på plass et spleiselag som kan bidra til å få fly på vingene i nord som flyr på Nordkalotten. Det sier seg selv at bilturer på 10 til 15 timer eller dyre flyreiser via de respektive lands hovedsteder hemmer enhver forbindelse eller utvikling. Høyre ønsker at vårt forsvar skal ha en tilfredsstillende tilstedeværelse i våre nordområder.

Høyre ønsker en mer aktiv og målrettet utdanningspolitikk i nord, og vi foreslår bl.a. et nytt russisk språkprogram. Språk er i denne sammenheng en døråpner i nord og et bidrag til økt eksport og handel på tvers av landegrensene og dessuten et viktig tiltak for å styrke den mellomfolkelige kontakten. Så vel kommuner som lærere bør i denne sammenheng stimuleres. Vi ønsker også en oppjustering av ingeniørutdanningen i nord som kan ta høyde for den dramatisk økte etterspørselen etter ingeniører også i nord.

Høyre vil ha en aktiv petroleumspolitikk i nord som også åpner for petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. I denne sammenheng vil vi også at myndighetsfunksjoner skal utøves fra nord, i takt med at petroleumsaktiviteten flyttes nordover.

Høyre vil gjøre det enklere å starte bedrifter og ønsker å styrke såkornfondordningen i nord.

Vi vil forbedre visumreglene overfor Russland, som vil gjøre grensepassering enklere og smidigere. Regjeringen må virkelig anstrenge seg for å få på plass enklere løsninger for at russisk arbeidskraft i langt større grad kan få ta del i arbeidslivet i den nordlige landsdelen. Vi vil også ha åpningstider på tollstasjoner som er mer i tråd med næringslivets behov og utvikling.

Nord-Norges nærhet til Russland gir både mange muligheter og utfordringer for næringslivet og utfordringer av ulik art. En av disse fikk vi illustrert 29. desember i fjor da nyheten om brann på den russiske atomubåten «Jekaterinburg» ble meldt – en brann som dessverre avdekket at våre varslingsavtaler med Russland ikke trår i kraft når alarmen skal gå. Det er en enstemmig komité som understreker våre miljøutfordringer og ambisjoner i nord, på land og hav. Miljøutfordringene er enorme. I dette bildet ligger også de kombinerte miljø- og sikkerhetspolitiske trusler. Lagrene av russisk atomavfall nær norskegrensen er de største i hele verden. Antallet russiske taktiske atomvåpen nær norskegrensen er betydelig, våpen som først og fremst er beregnet til regional bruk. Taktiske atomvåpen omfattes ikke av noen rustningsavtaler. Derfor vet vi ikke det eksakte antall, men det er grunn til å tro at mellom 500 og 1 000 slike taktiske våpen finnes på lager på Kolahalvøya. Det er svært viktig at Norge sier tydelig ifra om at vi ikke synes det er greit at slike våpen finnes i våre nærområder.

Det er liten tvil om at det først og fremst er ressursene i nord som tiltrekker seg verdens oppmerksomhet. Fisk, handelsruter, mineraler og energi er nøkkelordene. Ressursene lokker, naturligvis. Alle verdens stormakter, inkludert EU, søker mot nord. Det gjelder også Kinas voksende interesse for nordområdene. I Beijing tenkes det langsiktig. Også der har man fått med seg at isen smelter, at Nordøstpassasjen nord for Russland blir mer tilgjengelig, med de konsekvenser dette får med å bringe Kina «nærmere» i geografisk avstand til Vesten. Kineserne viser nå samme interesse for nordområdene som de har vist eksempelvis for ressurser i Afrika og Latin-Amerika. Derfor vil nordområdepolitikken fremover forbli vår viktigste politiske arena. Det vil ikke komme til å mangle politiske oppgaver i nord fremover. Det er et politisk ønske også fra Norge at vi skal spille en meget aktiv rolle i Arktisk råd, hvor det selvfølgelig er i vår egen interesse å trekke stormaktene aktivt inn i dette arbeidet, og hvor folkerettens spilleregler må være alles ledesnor. De spørsmål som bl.a. gjelder Kinas og EUs fremtidige rolle og status i Arktisk råd, må det først og fremst være opp til regjeringen å håndtere. Et så betent og følsomt spørsmål egner seg etter Høyres mening dårlig til å behandles i en stortingskomitéinnstilling, og vi undrer oss litt over at flertallet i komiteen fant det nødvendig. Vår støtte til Arktisk råd som hovedorgan for alle arktiske spørsmål er også årsaken til at vi har valgt ikke å støtte forslagene om et kystvaktforum for nordområdene og en sirkumpolær sikkerhetspolitisk dialog. Det har tjent tilliten og stabiliteten i nordområdene at Arktisk råd har vært hovedarena for viktige diskusjoner, og Høyre ønsker ikke å utvanne denne rollen gjennom stadig å opprette nye organer.

Jeg vil nevne at Putin er gjenvalgt som president i Russland, og at døråpning og utvikling i nord – dynamikken – er skapt først og fremst gjennom folk-til-folk-samarbeidet. Her har de nordligste fylkene gått i bresjen og i front. Vi vet ikke hva som kommer til å bli utviklingen i dette området, som har et betydelig potensial. Men folk-til-folk-samarbeidet må satses på, det må utvikles.

Ett punkt som jeg gjerne skulle ønske hadde fått enda større oppmerksomhet, er idrettens plass. Idretten oppfattes ofte som en del av kultursamarbeidet i Barentsregionen, men på russisk side er det to adskilte forvaltnings- og ansvarsnivå. Det innebærer at en kultursamarbeidsavtale for Barentsregionen mellom Norge og Russland ikke inkluderer idrett som en del av samarbeidet. I over 50 år har Finnmark fylkeskommune, Finnmark idrettskrets og Murmansk Oblast hatt et utmerket idrettssamarbeid i Barentsregionen. Tiden er nå inne til å formalisere et norsk–russisk idrettssamarbeid, tilsvarende det vi i dag har ved det norsk–russiske kultursamarbeidet BarentsKult. Dette er et samarbeid som gjerne kan forankres i Barentssekretariatet med tilsvarende utvikling av rammebetingelser for idretten som for kultursamarbeidet. Her må Norges idrettsforbund ta tak.

Til slutt vil jeg bare tilføye at etableringen av Stortingets arktiske komité har vært en suksess. En av grunnene til det er at denne komiteen har en meget aktiv og dyktig leder som illustrerte dette gjennom sitt saksordførerskap og hovedinnlegg i dagens nordområdedebatt.

Lars Egeland (SV) [10:33:06]: Nordområdene er, for å sitere meldinga, en global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn. Samtidig er det et område som kan rammes kraftig om vi ikke lykkes, sammen med andre land, i å føre offensiv klima- og miljøpolitikk.

Våre fremste forskningsmiljøer sier at temperaturøkinga i Arktis kan bli dobbelt så høy som det globale gjennomsnittet. Vi ser en forsuring av havene som kan ramme fiskestammene, sjøfuglbestandene og de marine økosystemene. Isdekket i Arktis er redusert med en tredel sommerstid de siste par tiårene. Det kan få dramatiske følger, ikke bare for isbjørnene.

Temperaturøkinga frigjør CO₂ fra permafrosten og fra sjøbunnen i Arktis og bidrar til å akselerere den globale oppvarminga. Det er derfor innledningsvis grunn til å understreke at klimaendringene er den største trusselen vi står overfor.

Norge hevder suverenitet over 30 pst. av Europas land- og sjøarealer. Det gjelder ikke minst sjøarealer. Nordområdemeldinga løfter fram betydninga av forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet. Regjeringa slår fast at Norge skal «være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene».

Forvaltningsplanen har definert områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, Tromsøflaket og Eggakanten, kystlinja langs Finnmark, områdene rundt Bjørnøya og langs polarfronten og iskanten som «særlig verdifulle og sårbare». De er ikke viktige bare for Norge og våre naboland, men de er det for verden som et matfat.

Havområdene omfatter gigantiske fiskeressurser. Torskebestanden i Barentshavet er verdens største, hysebestanden er rekordhøy, og loddebestanden er sterk. De siste ti–tolv årene har de norsk–russiske fellesbestandene, gjennom et godt samarbeid basert på langsiktige forvaltningsstrategier, en føre-var-tilnærming og felles innsats mot ulovlig fiske, gitt svært gode resultater, slik at bestandssituasjonen nå er god. Det understreker betydningen av føre-var-prinsippet og at noen områder forblir oljefrie. Fiskeressursene og andre marine ressurser må sikres på et høyt nivå for framtida – til beste for nordlendingene, for nasjonen og for verden.

Beredskapen i nord er styrket gjennom slepebåtkapasitet. Det har vært økt satsing på Kystvakta, utskifting av oljevernutstyr og etablering av påbudte seilingsleder. Men fortsatt er det slik at oljelensene ikke virker på mer enn et par meters bølgehøyde. Og med økt skipstrafikk og økt oljeutvinning øker risikoen for store utslipp. Oljeberedskapen må heves en del hakk. Skulle en «Deepwater Horizon»-ulykke skje i nord, ville konsekvensene være totalt katastrofale. Med et utslipp utenfor Røst tilsvarende en fjerdedel av utslippet i Golfen ville kyststrømmen sørget for å oljelegge kysten helt til Nordkapp. Kaldere vann gjør også at oljen brytes saktere ned.

I meldinga står det at regjeringa vil legge til rette for at vi skal være teknologisk og markedsmessig i front på oljevern. Det er viktig – også fordi vi vet at de viktigste miljøene innenfor oljevernteknologi er i nord, ved NorLense og ved miljøet i Vesterålen. Vi har også et miljø knyttet til oppbygginga av trafikksentralen i Vardø. Disse må styrkes framover. De må få en nasjonal rolle i det å unngå miljøødeleggelser – det er også næringsutvikling.

Nordområdene er rike på naturressurser, men den viktigste ressursen i nord er verken olje eller torsk – det er folket. Uten et livskraftig lokalsamfunn, framtidsretta næringsliv og utdanning og forskning i Nord-Norge kan ikke nordområdepolitikken lykkes.

Det må handle om en aktiv politikk som går på å høste naturressursene i nord og skape ringvirkninger i nord. Det gjelder enten det er fiskeri, petroleum, fornybar energi eller mineraler. Det skal ikke bli en kolonialisering av landsdelen, der nord finner og sør vinner, for å sitere Gudmund Hernes.

Kunnskap er navet i nordområdepolitikken. Det blir viktig å følge opp at det bygges opp utdanning og forskning for og om nordområdene, og at forskningsmiljøer og utdannings- og næringsmiljøer løftes til eliteserien og Champions League.

Olov Grøtting (Sp) [10:38:24]: «Ta hele landet i bruk» har lenge vært et av Senterpartiets slagord. Med det som utgangspunkt har Senterpartiet vært en pådriver for å løfte nordområdenes betydning i regjeringssamarbeidet.

Vi mener det er viktig for Norge å ta utgangspunkt i våre naturgitte fordeler – lang kystlinje og strategisk plassering langt mot nord. Vi er derfor glad for at vi sammen med Arbeiderpartiet og SV har gjort så tydelige prioriteringer og valgt å løfte fram nordområdene som vårt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Etter snart sju år i regjering kan vi derfor lansere en nordområdemelding som både peker på solide politiske framskritt, og som setter ambisiøse mål for nordområdepolitikken videre framover.

Sikkerhets- og utenrikspolitisk har nordområdene gått fra å være en geografisk utkant til at vi nesten kan si det er blitt et gryende geopolitisk sentrum. Det stiller strenge krav til politisk handling. For at vi skal kunne utnytte fordelene av å være et slikt sentrum, må visse forutsetninger være til stede. Først og fremst må området være fredelig og preget av stabilitet, og vi må ha kunnskap om hvordan man kan nyttiggjøre seg posisjonen og ressursene som følger med.

Arbeid for fred og stabilitet har blitt ivaretatt langs to parallelle spor: militær tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Det er noe av bakgrunnen for flyttingen av Forsvarets operative hovedkvarter fra Stavanger til Bodø, moderniseringen av Kystvakten samt anskaffelsen av nye fregatter. Samtidig er Norge en sentral aktør i nordområdediplomatiet. Vi spiller en viktig rolle i de multilaterale samarbeidskanalene samt at vi har en god dialog med Russland bilateralt.

Kunnskap er den andre viktige nøkkelen til å kunne nyttiggjøre seg den strategiske posisjonen og ressursene som nordområdene har å by på. Derfor er kunnskap om, for og i nord løftet fram som et viktig mål gjennom hele meldingen, og det er et område som vi i Senterpartiet flagger særdeles høgt. Vi tror at regjeringens vektlegging av nordområdene som ressursbank, forskningsarena og politisk satsingsområde vil tiltrekke seg mange av framtidens talenter. Vi vil presisere viktigheten av slik satsing i nord og også at alle relevante forsknings- og utdanningsinstitusjoner i landet trekkes inn i dette arbeidet.

De grunnleggende forutsetningene for å kunne nyte godt av nordområdenes plassering og ressursrikdom er helt klart til stede, for ressursene har vi allerede. Det er petroleum, fisk og mineraler. Det er ressurser som skal forvaltes med kunnskap og godt internasjonalt samarbeid som bakteppe. Vi i Senterpartiet har tro på at slik ressursutnyttelse skal bidra til en ny industriæra i nord, men vi er også opptatt av at det legges til rette for annen næringsvirksomhet. Landbruk og reiseliv ser vi som viktige næringer for regionen i tillegg. Vi mener at en såpass bred satsing er nødvendig for å sikre et arbeidsmarked og en økonomisk struktur som sikrer spredt bosetting og et godt utdanningstilbud i hele regionen.

Nordområdepolitikken både er, har vært og skal være visjonær i årene framover. Den peker ut ambisiøse mål for hvordan Norge kan bidra til å utnytte ressursene i nord best mulig og legger opp til at vi skal bli en stormakt i nordområdene.

Etter målrettet satsing i snart sju år er vi i Senterpartiet veldig fornøyd med at nordområdesatsingen er så konkret og håndfast som den er. Denne meldingen er verken en Nord-Norge-melding eller en distriktspolitisk gjennomgang. Likevel ser vi med glede på at nordområdesatsingen har brakt med seg goder og gitt reelle gevinster for Nord-Norge, f.eks. at forskningsmiljøene i nord har blitt styrket, og at Forsvaret har flyttet sitt tyngdepunkt nordover. Delelinjeavtalen har vært den desidert viktigste begivenheten når det gjelder samarbeidet med Russland. Det er likevel viktig å påpeke betydningen av økt samhandel med Russland, og her vi har oppnådd mye. For Senterpartiet har det også selvsagt vært viktig å få beholde differensiert arbeidsgiveravgift i de nordligste fylkene, som vi også har fått i andre deler av landet, selv om det ikke er relevant her.

Stortingsvalgprogrammet til Senterpartiet for denne perioden heter «Med hjerte for hele landet». For en senterpartist varmer det langt inn i hjerterota at vi representerer en regjering som har levert, og som fortsatt setter seg høye mål for hva vi skal prestere i nordområdepolitikken framover.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [10:43:38]: Nordområdepolitikken handler om å styrke Norges posisjon i nord både regionalt og internasjonalt gjennom å trekke på ressurser, erfaringer og kunnskap fra hele landet. Men nordområdepolitikken handler også om å styrke Nord-Norges posisjon i Norge. Jeg er glad for at en samlet komité så tydelig understreker dette i innstillingen. En nasjonal styrking av nordområdene kan best skje ved å legge grunnlag for arbeid og verdiskaping med utgangspunkt i områdets naturressurser.

Kristelig Folkeparti mener tiden er kommet for å bringe en overordnet nordområdevisjon til konkrete resultater. Det er viktig at nordområdepolitikken framstår som et samlet hele, og at det blir en tydelig koordinering av politikken mellom ulike fagorganer og departementer.

Nordområdesatsingens viktigste dokumenterte resultater så langt har kommet på Utenriksdepartementets område, med grenselinjeavtalen med Russland som det suverent viktigste. Utfordringen videre er å sikre at også andre departementer følger opp strategien.

Kristelig Folkeparti mener at meldingen er lite forpliktende på nye tiltak og virkemidler utover det som allerede er vedtatt – den har mer karakter av en statusrapport enn en stortingsmelding om visjoner og virkemidler for den framtidige nordområdepolitikken. Formuleringer som «videreutvikle», «videreføre», «sikre og følge opp» dominerer når det er snakk om videre prioriteringer. Selv om mer enn hundre prioriteringer er listet opp i meldingen, savnes det nye konkrete tiltak som ikke har vært varslet tidligere.

Den samme metoden ser vi i regjeringens årlige rapportering om nordområdepolitikken i statsbudsjettet. Både små og store tiltak og bevilgninger på ulike departementers område samles på en felles liste og gis betegnelsen nordområdesatsing. De fleste av disse tiltakene ville hatt en naturlig plass i statsbudsjettet også uten en uttalt nordområdesatsing.

Kristelig Folkeparti savner i likhet med flertallet i komiteen en tydeligere forpliktelse til satsing på infrastrukturtiltak i nordområdene. Dette gjelder både nettinfrastruktur, veier, havnekapasitet og jernbane. Utsiktene til næringsutvikling innen både olje og gass og mineralnæringen vil medføre betydelig økt behov for infrastrukturkapasitet. Med de funn som allerede er gjort i Barentshavet, og de mineralressurser som er kartlagt på land, har man nå et tidsvindu på 10–15 år for å få på plass nødvendig infrastruktur. Her er vi i ferd med å komme skjevt ut fra hoppkanten. Blant annet ser vi nå at Statnett vurderer nye gassturbiner på Snøhvit som tiltak for å sikre forsyningssikkerheten for strøm i Finnmark, mens det som egentlig trengs, er kraftlinjer. Nye kraftlinjer er en forutsetning både for utbygging av ny fornybar energi, for elektrifisering av olje- og gassutbygginger i Barentshavet og for at store internasjonale selskaper skal kunne etablere seg i nord.

Kristelig Folkeparti er glad for at et flertall i komiteen så sterkt framhever kompetanseheving og kunnskap som den viktigste prioriteringen for å sikre framtidig vekst og velferd i nord. Befolkningen i de tre nordligste fylkene har et lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet av befolkningen. Et flertall i komiteen etterspør derfor utvikling av en kunnskapsstrategi for Nord-Norge. Strategiens formål bør være å heve fullføringsprosenten i videregående skole til landsgjennomsnittet og øke det generelle utdanningsnivået i landsdelen. Slik kan ungdom i nord bli bedre rustet til å gripe de mulighetene som økt aktivitet innen olje og gass og mineralnæringen vil gi for økonomisk vekst, arbeid og bosetting.

Når vi vet at frafallet i videregående skole for gutter i Finnmark i dag er på 70 pst., og at kun 35 pst. av elever og lærlinger fullfører skolen på normert tid, forstår vi at noe må gjøres. Dessverre gjøres det altfor lite. Slike tall burde utløst kraftige tiltak fra regjeringen. Hadde dette vært situasjonen i Osloskolen, tror jeg kanskje vi ville sett et helt annet fokus på saken fra regjeringen.

Kristelig Folkeparti ser det som en sentral utfordring å motivere flere nordnorske ungdommer til å fullføre videregående skole og skaffe seg utdanning som er relevant for arbeid innen framtidsnæringer som olje og gass, mineraler og fornybar energi. Sentrale næringsorganisasjoner som OLF og NHO har lenge uttrykt bekymring over mangel på lokal kompetent arbeidskraft i nord.

Til slutt vil jeg også takke sakens ordfører for et godt nedlagt arbeid.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:48:46]: Det er vanlig å si i internasjonal debatt at alle ser mot øst og sør – og det gjør alle. Det gjør også vi, men stadig flere ser også mot nord. Det særegne med det er at der er vi – det er hos oss, utenfor hos oss, i havet hos oss, på sokkelen hos oss og ikke minst på land hos oss.

Vi har posisjonert oss for denne utviklingen. Sju år med kunnskap, aktivitet og nærvær har gjort Norge til en pådriver i det internasjonale og regionale samarbeidet – vi har satt en ny nasjonal dagsorden. Vi har avklart våre grenser til alle naboer i havet, vi har forankret vår grense mot Russland, hvor vi har landegrense fra 1826 og havgrense fra 2010, som trådte i kraft i 2011. Mitt poeng er: Det er bra at vi står samlet rundt dette.

Jeg vil gjerne takke komiteen for en meget god og interessant innstilling. Jeg vil takke lederen for arbeidet som er nedlagt, og jeg vil slutte meg til saksordførerens åpningsformulering om at det er et privilegium å ha en opposisjon som ønsker mer av regjeringens politikk. La meg si det på denne måten: Heia opposisjonen! Vi ønsker mer slik opposisjon. Opposisjonen har kommet inn på et godt spor når den følger den arbeidsformen.

Så vil jeg også her si at vi har studert de forslagene som har kommet fra mindretall og flertall. Representanten Kristiansen gikk gjennom mange av de forslagene som hans parti har fremmet. Mange av forslagene er svært gode. Vi skal ta dem med med den samme holdning som jeg nå har gjengitt, om at vi står bak dette.

Dette er også en satsing for hele landet, som vi hørte fremført av en del av hedmarksbenken – entusiastisk for nordområdene. Det er når vi lykkes med å trekke alle ressursene med, fra nord til sør – ikke setter en strek i kartet og sier at det bare er nord for dette som er nordområdene – at vi kan lykkes.

Så er det likevel slik at det finnes ingen annen oppskrift for verdiskaping, arbeid, kultur og fremgang i nord enn ellers i landet. Det handler om en kombinasjon av arbeid, kapital, kunnskap og politisk organisering. Det er et hardt arbeid, stein på stein, som må nedlegges.

Representanten Pedersen sa at politikken virker, og vi ser resultater. Jeg er helt enig i det. Jeg vil trekke fram at det er vår evne til å arbeide i partnerskap som gjør at vi lykkes – partnerskap mellom stat og det regionale nivå – fylke og kommune – partnerskap mellom Norge og andre land og partnerskap mellom offentlig og privat. Det er på den måten vi kan mobilisere kunnskap og erfaring og koble den opp med virkemidler og drive ting fremover.

Noen av representantene fra opposisjonen mener det er for få nye tiltak. Jeg merker meg de forslagene som er kommet, og jeg tar med meg dem med stor interesse. Jeg vil si at slik jeg opplever det, er denne politikken fylt av tiltak og ambisjoner. Det er 100 stykker nevnt i den meldingen og strategien. Jeg mener det er en god tilnærming til politikken at vi legger opp til å gjennomføre det vi har igangsatt. Det skal finnes krone for krone, det skal finnes arbeidshender for arbeidshender, og det skal finnes interesserte for interesserte for å trekke dette arbeidet fremover. Vi er oss bevisst at det må vi ha fullt fokus på.

Så er det slik at det kan bli behov for spesielle tiltak i nord, og det må vi ha fokus på. Vi har nå en gruppe som studerer skipsfartsutfordringer knyttet til åpningen av Polhavet. Vi må se på havnekapasiteter og farleder, og det kan sikkert komme områder hvor det må særskilte tiltak til. Men jeg vil vektlegge at vi trenger å arbeide gjennom Nasjonal transportplan, vi trenger å arbeide gjennom de helhetlige forvaltningsplanene for å legge grunnlaget for utviklingen i nord.

Avslutningsvis vil jeg vektlegge at vi i nord også har krysningspunktet mellom utenriks- og sikkerhetspolitikk og det vi kan kalle innenrikspolitikk. Jeg tror det er et kjent tema for denne komiteen og i disse debattene i Stortinget at de to områdene henger sammen. Jeg tror det er få områder hvor dette er mer tydelig enn i nordområdepolitikken. Nesten hvert område har et berøringspunkt mot det regionale og mot det internasjonale.

Jeg vil igjen komme tilbake til et tema som jeg mener er en ressurs for Norge, nemlig det nordiske samarbeidet. De nordiske landene er på mange måter navet i det regionale – fra Østersjøen via Barentsområdet til Arktis – nordiske samarbeidet oss imellom. Det er disse landene som står oss nærmest når det gjelder å forstå utfordringene i nord. Blant annet har mineralsatsing vært nevnt. Der tenker vi på mange måter på samme måte over landegrensene.

Jeg vil slutte meg til det som representanten Høglund sa, at visjonen for vårt samarbeid med Russland – som jeg ikke vil kalle en utopi, men en visjon – er at det skal bli et normalt naboforhold. Dit er det langt, men hvis vi arbeider med den fokusering og den målretting vi har hatt de siste årene, tror jeg vi iallfall kan si at det er en visjon som vi kan tro på, og som det er vel verdt å arbeide for.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:53:56]: Det jeg kan love utenriksministeren, er at opposisjonen vil fortsette å være utålmodig sammen med regjeringen, presse regjeringen på at det vi leverer fra oss i dag, skal oppfylles.

Så er det en viss form for frustrasjon – som man kan merke, ikke minst i deler av Nord-Norge – over manglende konkretisering av tiltak. Jeg nevnte i mitt innlegg behovet for en ekstraordinær satsing. Om den er ekstraordinær, eller at man bare prioriterer sterkere innenfor rammer, kan man diskutere, men: Er utenriksministeren enig i at det nå er behov for å få til en del konkrete resultater, ikke minst innen infrastruktur, som gjør at vi ser effektene av denne politikken? Dette handlingsrommet gjelder de kommende år og må gjenspeile seg i det statsbudsjettet som skal legges frem til høsten, og de nært forestående.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:54:58]: Jeg er enig i at det trengs kraftige tiltak i nord. Jeg mener denne regjeringen har levert – gjennom en betydelig opptrapping av satsingen på infrastruktur i nord, gjennom Nasjonal transportplan, og gjennom en styrket kommuneøkonomi, som gir kommuner anledning til å utvikle dette nær og tett på seg.

Det er helt opplagt at vi kommer til å trenge nysatsinger – men det trenger vi i hele landet. Jeg tror vi gjør landet en bjørnetjeneste ved å si at det er ekstraordinære tilstander i én region fremfor i en annen. Alle regioner i landet jeg reiser til, melder om ekstraordinære forhold. Det er det lokalpolitikeres jobb å gjøre.

Jeg tror alle ser at skal vi gripe det potensialet som er i nord, skal vi være veldig årvåkne for at vi må utvikle vår infrastruktur og vår kunnskapskapasitet. Det mener jeg vi gjør, jeg mener det har vært tid for en ganske ekstraordinær utvikling. Det at det er en utålmodighet, tar vi også med. Tenk om det var omvendt, at det ikke var utålmodighet med hensyn til fremgang og utvikling i nord, med de mulighetene vi har! Der ligger vi ganske godt an.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:56:03]: La meg starte med å si at jeg ikke har noen problemer med å forstå at utenriksministeren har visjoner og ambisjoner om å ta landsdelen i nord mer i bruk enn det man gjør i dag. Det er viktig og selvfølgelig helt nødvendig. Men for å nyttiggjøre seg de visjonene og ambisjonene er man avhengig av at detaljene på et mye lavere nivå faller på plass.

Noen ganger er det en liten detalj som skal til for å få en bedre utnyttelse. En slik liten detalj er åpningstiden ved tollstasjonen Bjørnfjell ved Narvik, som i dag er et problem. Noen vil si at det ikke finnes noe viktigere enn å få sendt en død laks til markedet. Det er det helt sikkert, men for noen er det omtrent det viktigste i verden. Kostnaden ved å utvide åpningstiden er stipulert til 1 mill. kr i året. Her har Finansdepartementet foreløpig holdt igjen. Min utfordring til utenriksministeren er: Hva slags løsning ser han for seg man kan finne – sammen med finansministeren – for dette, som åpenbart koster lite, men som genererer store verdier til landet Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:57:05]: Jeg er trygg på at vi i årene som kommer, vil få utvidet kapasitet for transport over grensene i nord generelt. Da må grensestasjonene tilpasses dette. Saksordføreren nevnte bl.a. Storskog, som er en stor utfordring for oss. Denne relativt moderne grensestasjonen begynner nå å bli umoderne i forhold til hva som er realitetene.

Jeg kan love representanten at vi følger alle disse stasjonene meget nøye. Dette krever innsats fra ulike etater og ulike departementer. Jeg er trygg på at vi kommer til å dimensjonere disse overgangene ut fra transportbehovet, slik at vi støtter både enkeltpersoner og næringsdrivende i den jobben de har, og slik at de ikke blir hindret unødig av grenseovergangene.

Ivar Kristiansen (H) [10:57:56]: Jeg takker utenriksministeren for at han ga opposisjonen god karakter, siden den – slik han oppfattet det – vil ha enda mer av regjeringens politikk på dette området.

Dette står litt i kontrast til hans krasse kritikk av nordnorske politikere. Jeg tillater meg å sitere litt fra Nordlys for en tid siden. Der sier utenriksministeren:

«Når jeg reiser her nord møter jeg en mye mer offensiv holdning fra næringsliv og kunnskapsmiljø enn jeg gjør fra nordnorske politikere. Det hadde styrket landsdelens profil om man også kunne sende omforente, felles politiske budskap!»

Er det noen spesielle nordnorske politikere utenriksministeren har i tankene, eller er hele bunten like ille?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:58:49]: Jeg vil spøkefullt si at dette er en grov fordreining av mitt forhold til nordnorske politikere, som er så tett som det kan bli.

Jeg synes saksordføreren, representanten Høglund, fremførte lignende refleksjoner i sitt innlegg. Det gikk vel egentlig bare på å gjenspeile noe av det jeg erfarer på disse reisene, at det i næringsliv og kunnskapsinstitusjoner nå fokuseres veldig strategisk på samarbeid på tvers av grenser som man tidligere oppfattet begrenset samarbeid. Jeg tror det er en realitet i denne store landsdelen at det på det politiske, regionale området pågår en debatt om hvordan dette skal skje. Det har jeg full respekt for. Jeg vil si at det pågår mye viktig, samfunnsbyggende arbeid også internasjonalt – når vi bl.a. ser på Nord-Norges posisjonering i Brussel – blant politikerne i nord.

Jeg registrerer at det utspillet jeg hadde, fikk mange kommentarer fra ulike hold og fra ulike politiske representanter, som sa at dette var en debatt man kunne ta. I det frie ordskiftets navn synes jeg dette er et ordskifte man kan ta med politikere i nord, som ikke skyr å snakke rett ut.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:00:02]: Nordområdesatsingen omtales veldig ofte som mulighetenes arena, og landsdelen blir oftere og oftere løftet opp som mulighetenes landsdel. Vi som bor der oppe, får av og til en liten følelse av at nå starter livet, nå starter livet der oppe, mens man i omtalen registrerer at det som skjer i mer sentrale strøk, altså er en realitet, og at det er et liv som føres. Man forsøker kanskje ofte i debatten å fordreie det til at det ikke har skjedd noe i nord tidligere. Jeg og mine forfedre i generasjoner kan bekrefte at det er feil – vi har levd lenge der.

Ofte registrerer vi at det stilles spørsmål ved om den nordområdesatsingen er riktig, om det er det vi trenger, og hva vi får ut av dette. Nå har statsråden hatt ansvar for denne satsingen i snart syv år, og mitt spørsmål er: Synes statsråden at man har fått forankret satsingen og forståelsen av nordområdesatsingen godt nok i den nordlige landsdelen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:01:08]: Når jeg reiser i nord, har jeg aldri vært inne på tanken at livet ikke har begynt der. Jeg oppfatter at det livet er meget livlig, det er aktivt, og det inspirerer alle.

Ja, jeg synes dette er veldig godt forankret, og jeg synes – hvis jeg får lov til å si det – at jeg på de nærmere 40 reisene jeg har hatt i dette embetets medfør, opplever en endring i holdning til hvilke muligheter som ligger i nord – eid i nord, initiert i nord, skapt i nord. De utvalgene vi har trukket på når det gjelder ekspertutvalg, har alle vært forankret i nord. Det nye utvalget hadde sitt første møte med politisk ledelse i Utenriksdepartementet i går.

Jeg merker at når jeg møter regionale politikere, når jeg møter kommunepolitikere, møter jeg en opplevelse av eierskap. Slik må det være, for mulighetene i nord skal utvikles i nord. Men det som også er gledelig, er at vi ser – slik flere har påtalt her – at det i hele landet er engasjement for dette. Det tror jeg vil være det nordlige Norges store mulighet, at vi nå kan trekke på all kunnskap og kompetanse – Trondheim, Bergen, Arendal, Oslo, Lillehammer, alle steder – for å mobilisere ressursene i nord. Eierskapet må være i hele landet, og det mener jeg også skjer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk – det gjør representanten Bakke-Jensen, og han får anledning til det.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:02:21]: Vi synes det er såpass viktig at vi iallfall må bruke taletiden.

Litt av problematikken rundt dette er at når man skal ta en del av et land eller et samfunn videre i en ny utvikling, kan man – hvis man blir for fokusert på det man selv gjør, som vi kanskje kan beskylde Helga Pedersen for å være i innlegget sitt – glemme det som har skjedd tidligere. En viktig del av en utvikling er at man har en kollektiv hukommelse av hvor man kommer fra.

Nord-Norge som landsdel er en veldig spesiell landsdel. For det første er det en mangfoldig landsdel bosatt av to folk, og Finnmark som fylke er møtet mellom fire stammer. Det er viktig at man i enhver utvikling klarer å tenke på det verdigrunnlaget man kommer fra. I konservativ tankegang handler det om å forandre for å bevare. Når jeg har fulgt debatten i nord, er det faktisk sånn at man – etter min mening – ofte har prøvd å viske ut hva som har skjedd tidligere. Man kan ofte få et inntrykk av at nordområdene startet i 2005 og ble opprettet da. Det mener jeg er litt av problematikken rundt den satsingen som har vært de siste syv årene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:03:41]: Jeg ser ikke problematikken ved at vi i 2005 hadde en kraftig akselerering av nordområdepolitikken, bevilget vesentlig mer midler til den, formulerte en strategi, styrket kommuneøkonomien og definerte strategien vi har gjennomført skritt for skritt. Men hvis det er én politiker jeg har møtt som minner om de lange linjene i nord, er det representanten Pedersen, som forankrer politikken i hva som er både tradisjoner, potensial, naturressurser og kunnskap.

Denne meldingen jeg har lagt fram, begynner med å referere til meldingen fra 2004–2005, som ble lagt fram av min forgjenger – en god melding som la et godt grunnlag for videre debatt. Hvis vi begynner å sette streker i kartet som sier at det er bare det som skjer nord for dette området, som er nordområdene, eller streker i kalenderen som sier at det bare er dette som er skjedd etter en viss dato, mister vi en mulighet. Det vil jeg driste meg til å si er en feiloppfatting av iallfall denne regjeringens inspirasjon: Vi bygger på de lange linjer. Når nå industrien etablerer seg i Harstad, Tromsø og nordpå for å drive utvikling, er ikke det noe som har skjedd fra en måned til en annen – det er noe som har skjedd basert på hva som er utviklingen i Norge siden 1970-tallet. Så det er lange linjer vi snakker om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [11:05:08]: Jeg synes det er en veldig gledelig og bra dag vi har nå her i Stortinget, når vi får debattere en av våre aller, aller viktigste politiske arenaer, som har vært og vil være det framover, og som vi skal ta vare på på en skikkelig god og ryddig måte.

Vi har også hatt tidligere meldinger i Stortinget der vi har drøftet dette, og jeg synes det er flott å oppleve at de 15 strategiske satsingsområdene som regjeringen har listet opp i meldingen, har fått en veldig god tilslutning også i komiteen og har bare blitt mer utdypet.

Alt dreier seg ikke bare om utviklingen og velstanden i nord, men også landet for øvrig. Jeg vil bare understreke at som vestlending skal jeg garantere at vi er like opptatt av denne meldingen som de som bor i de tre nordligste fylkene. Det har mye å si for hele landet hvordan vi utvikler denne landsdelen, hvordan vi forvalter kunnskapen om områdene, hvordan vi forvalter naturmiljøet, og hvordan vi gjør det på en bærekraftig, skikkelig, ryddig og god måte.

Jeg ble litt forundret over noen av innleggene som trekker dette en god del nedover, og jeg skal komme tilbake til det: Men jeg må si at når vi nå ser en økning i landsdelen de fire siste årene på 9 000 personer, mens det de 20 siste årene var kun 13 personer i befolkningsøkning, er det gledelig. Vi ser også en annen trend som har snudd: Tidligere, når det var vekst i landet for øvrig, var det en tilbakegang i Nord-Norge. Den er snudd. Det er optimisme, det er framtidssyn, og jeg synes vi skal ta med oss at dette nå i aller høyeste grad er med på lasset.

Men hvorfor har denne store interessen for landsdelen nå økt betydelig? Jo, det er på grunn av det som skjer i nordområdene og på klimasiden. Klimaendringene har økt aktivitetene i nordområdene og stiller Norge og spesielt også Russland samt våre øvrige naboland og samarbeidspartnere overfor nye utfordringer, ikke minst innenfor sikkerhets- og beredskapsutfordringer. Men utfordringen er hvordan vi skal forvalte denne flotte regionen og bygge den ut i fellesskap til vekst og nytte for oss alle.

Men meldingen viser også samtidig til økt tilgang til ressurser i nordområdet og nye muligheter for skipstrafikk som fører til økende interesse, selvfølgelig, og utnyttelse av de viktige naturressursene i Arktis-området. Det er naturlig, og Norge skal ha en lederrolle innenfor de ulike områdene her. Vi skal forebygge, og vi skal være først «på» for egentlig å sette tingene på plass. Dette skal vi også gjøre i samarbeid med våre naboer og våre allierte.

Jeg må si jeg ble noe forundret over Kristelig Folkepartis innlegg her for et lite øyeblikk siden, da det ble sagt at det ikke skjedde noe i nord, at vi måtte være mer konkrete, osv. Da skal jeg liste opp for Kristelig Folkeparti saker som de ikke har vært noen pådrivere for: Det er kartlegging av naturressursene i områdene, i Barentshavet. Hvor var Kristelig Folkeparti? Jeg har opplevd dem som en brems på de fleste områdene. Regjeringen gikk umiddelbart da grenseavtalen med Russland kom på plass, i gang med å utforske området, hvordan det lå til rette. Vi har sagt noe om Jan Mayen og om hvordan vi skal utforske ressursene der. Vi har lansert havner for ny oljebase med bransjestandarder osv. Vi var den første regjeringen som la fram en forvaltningsplan for hele Barentshavet. Det er første gang det har skjedd. Hvor var Kristelig Folkeparti da? Jeg har opplevd dem som brems på alle disse områdene. Dette bare for å ta noen eksempler på at vi er «på», vi er offensive, vi driver ting fram, og det regjeringen og vi i Arbeiderpartiet ber om nå, er at vi går videre i disse prosessene på en skikkelig, forsvarlig og miljømessig riktig måte.

Det er også viktig å se hvilke avtaler vi får til med våre naboer i dette området for å forvalte det på en skikkelig og god måte. Det er også viktig at vi utøver suverenitet og myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Det gjør vi bl.a. i Langtidsplanen for Forsvaret. Vi har gjort det med hensyn til bevilgninger til Forsvaret: fem nye fregatter osv., nettopp for å ivareta disse områdene på en troverdig og skikkelig måte.

Hva gjør vi overfor Russland med forvaltningen av fiskeressursene for å få dette til? Jo, vi er «på» og gjennomfører avtaler for å få det til. Jeg kan minne både representanten Svendsen og andre om at det i 2009 og 2010 (presidenten klubber) ikke skjedde overfiske bl.a. av torsk og hyse, og kontrollene er gjennomført på en god og ryddig måte. (Presidenten klubber.) Dette er et eksempel til etterfølgelse, og det skal vi følge opp.

Presidenten: Det er bra det ikke skjer overfiske av torsk og hyse, men det bør heller ikke skje overforbruk av taletid!

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:10:36]: Det hadde vært fristende å starte med en kommentar til utenriksministeren som skrøt av opposisjonen og måten opposisjonen jobbet på. Det kan være grei lærdom å ha med seg til etter neste stortingsvalg, kanskje. Men jeg skal la den ligge til en annen gang.

Det gode med debatten i dag er engasjementet og mangfoldet, uavhengig av hvilken dialekt man har med seg når man kommer inn i salen. Det synes jeg er en kvalitet i seg selv. Det er ikke tvil om at denne meldingen i utgangspunktet handler om nordområdene. Når vi ser på kartet vårt og Norges plassering på kloden, er vel det meste her nord, egentlig. Når vi ser på somrene våre, sågar i denne delen av landet og lenger nord, virker det ofte som om de er ganske korte, og det er mye som er nord, både klimatisk og ellers.

Jeg tror det viktigste man kan gjøre med meldingen, er å fokusere på mulighetene. Nordlendingene ser ikke lenger på seg selv, eller oppfatter seg selv, som leilendinger i egen landsdel. Den tiden er forhåpentligvis forbi. Jeg tror mange nordlendinger med stor interesse og en viss beundring har sett til Vestlandet, sett på hva man har fått til på Vestlandet og oppover mot Trøndelagsfylkene når det gjelder næringsutvikling, muligheter og olje og gass. Så har man tenkt: Når blir det vår tur? Når skal vi få være med på dette? Det siste man bør gjøre, er å lage et regime som er sånn at 70 pst.–80 pst. av landsdelen blir noe man legger en rørledning forbi. Hvis det er noe nordlendinger ønsker nå, er det å få delta.

Da vi hadde høring om denne meldingen, var det ett unisont budskap som gikk igjen: Gi oss mulighetene – det være seg i forhold til utdanning, til samferdsel og til rekruttering. Folk ønsker å bo i Nord-Norge fortsatt. Fraflyttingstilskudd er ikke berørt i denne meldingen – det trengs ikke. Jeg tror at ved å la landsdelen få ta del i egne muligheter kommer vi til å se et omvendt problem, nemlig at mange av de nordlendingene som har valgt å bosette seg andre steder, kommer til å snu og flytte hjemover igjen. I utgangspunktet ønsker man faktisk å bo i den landsdelen man kommer fra. Det kan være at representanten Nordtun på sine eldre dager, når han slutter her, kanskje ser at noen av hans naboer med nordlandsdialekt faktisk velger å flytte tilbake til den landsdelen de kommer fra. Det er noe av poenget, slik jeg tenker på det.

Noe annet som utenriksministeren var inne på, som jeg deler 100 pst., er at man skal være ganske dårlig i norsk kommunikasjon og mer til hvis man ikke forstår nordnorske politikere. Man kan beskylde dem for mye rart, men vanskelig å forstå er de i utgangspunktet altså ikke – det være seg om man er enig med dem eller fundamentalt uenig – forstår dem gjør man som regel.

Jeg hadde gleden av for noen år siden å reise rundt i Finnmark på kryss og tvers. Finnmark er et fantastisk fylke – minst på nivå med Nordland, for å si det forsiktig! Jeg lærte et begrep i Kirkenes under et møte med noen reiselivsfolk, som pratet om «Tjukk-Norge». De pratet om utfordringene med «Tjukk-Norge». «Tjukk-Norge» trenger ikke noen nærmere beskrivelse, vil jeg tro, fordi det er ganske lett å forstå. Men utfordringene ble i Kirkenes beskrevet som at når «Tjukk-Norge» så etter muligheter, ambisjoner og visjoner, så man sørover. Da venter man at når man står her og ser sørover, vender man ryggen til Nord-Norge. Det påpekte man som en bekymring. Jeg sier ikke at det er sånn: Jeg sier at denne meldingen gjør noe med det, men vi har noen utfordringer fortsatt.

Jeg mener at samarbeid i den nordlige landsdelen fortsatt kan bli bedre. Landsdelsutvalget, som i noen år fungerte tålelig bra, vil noen si, fungerer vel ikke like bra i dag. Da er det en viss fare for at man får en intern konkurranse, selv om representanten Pedersen har sagt at man har møttes i Bodø og blitt omforent om mange saker. Samtidig er det vel ikke tvil om at i alle saker der det handler om en eller annen form for lokalisering, blir det en form for politisk «krigføring», hvis en kan bruke et slikt begrep. Det er naturlig, fordi politikk handler om å utnytte muligheter, men det handler også om konkurranse fra familie til familie, fra grend til grend, fra kommune til kommune og fra region til region. Sånn er det. Til syvende og sist er det vi i denne salen som legger premissene for hvordan den skal være.

Jeg tror også at mange av fylkene i Nord-Norge greier seg veldig godt selv. Jeg nevner kort Nordland, som var det første fylket som opprettet ordningen med pasientombud, og det første fylket som opprettet ordningen med elevombud – vedkommende er forresten til stede i salen nå. Husker jeg ikke feil, var de først med å opprette kontor i Brussel, fordi man så at UD og systemet for øvrig ikke var godt nok – man fikk ikke optimalisert de mulighetene man ønsket seg. Derfor tok man grep selv. Nordlendingene er ganske dyktige til mange ting, men venting er vi ikke så gode til, selv om vi kan være litt forsiktige av oss. Poenget er: La befolkningen i nord ta del i de mulighetene som ligger der. Ved å la nordlendingene ta del er jeg helt sikker på én ting, og det er at den nordnorske gjestfriheten kommer til å sørge for at alle får en del av den samlede kaken etterpå.

Elisabeth Aspaker (H) [11:15:47]: 2011 ble et jubelår for alle som er opptatt av olje og gass som driver for utvikling i nord. Nye, lovende funn i Barentshavet i 2011 har i 2012 resultert i at Statoil endelig etablerte et femte fullverdig driftsmiljø, Drift Nord, og bygger ut sitt Harstad-kontor til et komplett oljesenter. Nye driftsorganisasjoner og innkjøpsfunksjoner i landsdelen skaper større nærhet til leverandørindustrien, noe vi vet kan ha stor betydning.

Statoils beslutning ble feiret i og av hele landsdelen. Beslutningen blir forhåpentligvis det endelige vendepunktet for en næring med et betydelig potensial også i nord. Aker Solutions’ satsing i Tromsø er også et uttrykk for tro på nord.

Godt nytt for Nord-Norge er godt nytt for landet. Økte petroleumsressurser bidrar til å bygge opp under den norske velferden.

Det er kort mellom store ord om nord, og det mangler slett ikke på visjoner. Derimot er det lenger mellom de konkrete tiltakene. Folketallsutviklingen i store deler av landsdelen er fortsatt lite lystig lesing, og fra Høyres side vil vi understreke at det er viktig med flere tiltak både på kort og på lang sikt.

Jevn, høy leteaktivitet og utforsking av nye områder er viktig for å vekke flere oljeselskapers interesse og gjøre enda flere funn. Prognosene for både Barentshavet og Nordland VI, VII og Troms II tilsier at det ligger flere skatter gjemt under havets bunn.

Det er viktig at optimismen i nord er gryende. Det går godt i fiskeri- og havbruksnæringen, og reiselivet ser nå ut til å knekke helårskoden, slik at hotellsengene fylles opp, og at man tjener penger på aktivitetstilbudene også om vinteren. Men det er ikke til å stikke under stol at de største forventningene til vekst i sysselsettingen er knyttet til ringvirkninger av nye olje- og gassfunn.

I kjølvannet av dette er det nå en gryende debatt om det er klokt eller ikke klokt å bygge et gassrør som kobler Barentshavet på rørnettet lenger sør. For Høyre er det viktig å skape maksimale ringvirkninger av denne næringen. Selv om det utvikles industrielle prosjekter som kan forsvare å føre gass til land, er de gassmengder man antar befinner seg i Barentshavet, så betydelige at store deler av gassen nok uansett må eksporteres. Her må det være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det betyr at det må arbeides videre med prosjekter for lokal industriell utnyttelse av gassen, samtidig som det tas høyde for gassrør mot sør som kan senke terskelen og bidra til at også mindre gassfelt i Barentshavet kan bli lønnsomme og bygges ut. En slik todelt strategi vil trolig gi de største ringvirkningene i landsdelen over tid.

Det er jo nettopp dette nordområdesatsingen handler om, hvordan vi skal utvikle den nordligste landsdelen og de naturressursene vi finner der, til beste for oss alle. Nord-Norge trenger flere bein å stå på og et større mangfold av arbeidsplasser. Samtidig er bedre infrastruktur en vesentlig forutsetning for at næringslivet skal kunne videreutvikles og være konkurransedyktig.

Nasjonal transportplan må kanalisere større midler som gir landsdelen et løft både til lands, til vanns og i lufta. Flyrutene i landsdelen er et kapittel for seg både når det gjelder rutetilbud og prisnivå og regler til hinder for vekst.

Kompetansebygging må være en nøkkelstrategi i nordområdene. Utdanning av kompetent arbeidskraft på alle nivåer er avgjørende for å realisere mulighetene i nord. Universitetene må her sammen med høyskolene påta seg et hovedansvar i denne sammenhengen. Opprusting av ingeniørutdanningen i Narvik til også å omfatte bergverk er viktig for å utvikle mineralnæringen i nord.

Jeg er svært glad for at en samlet komité nå støtter Høyres tidligere initiativ om å legge til rette for et russisk språkprogram i nord, som sikrer gode lærekrefter og gjennomgående løp der elevene kan starte med og regne med å kunne fortsette med russisk oppover i utdanningssystemet. Tiden er også inne for å gi den norsk–russiske videregående skolen i Murmansk fast støtte over statsbudsjettet, på linje med Moskva-skolen, som altså ligger i Moskva – et lite, men viktig og synlig tiltak. Gode russiskkunnskaper er viktig for å stimulere samhandel og kontakt mellom landene – og til at langt flere nordnorske, norske, ungdommer tar utfordringen med å studere i Russland. Mens russiske studenter i Norge er den største enkeltgruppe av utenlandske studenter, reiser svært få norske studenter den andre veien. Det må vi gjøre noe med, tatt i betraktning at Russland er et stadig viktigere nærmarked for mange norske næringer.

Det er en gryende optimisme i nord. Men den tunge trenden med eksport av ungdom, fremtiden, tar tid å snu. Det er derfor viktig at sentrale myndigheter blir mer konkrete, spiller opp til de lokale og regionale politikerne. Den ballen vil nordnorske politikere ta. Da tror jeg at mange flere ungdommer også vil ha tro på en fremtid i nord.

Eirik Sivertsen (A) [11:20:51]: Siden nordområdene ikke er avgrenset til norske områder på land og til vanns, skal jeg driste meg til å berøre et litt annet aspekt enn det debatten har dreid seg om så langt. Det er knyttet til delegasjonen for det arktiske parlamentarikersamarbeidet, som er nytt i denne stortingsperioden. Bakgrunnen for Stortingets opprettelse av delegasjonen var ønsket om å styrke oppmerksomheten om utviklingen i Arktis også i Stortinget. Og det er betydelig oppmerksomhet – og en økende oppmerksomhet – om nordområdene og Arktis også internasjonalt, ikke minst begrunnet med de store ressursene som finnes i området, og de mulighetene for verdiskaping som er i ferd med å åpne seg opp, knyttet til teknologiutvikling, en større etterspørsel etter råvarer på verdensmarkedet og klimaendringene, som gjør det mulig å ta i bruk andre muligheter enn tidligere.

I delegasjonen er vi glad for at utenriks- og forsvarskomiteen i sin innstilling gir uttrykk for at opprettelse av delegasjonen har bidratt til et økt engasjement og interesse for arktiske spørsmål i Stortinget. Jeg slutter meg til representanten Kristiansens skryt av lederen for delegasjonen, representanten Høglund, som ikke bare har gjort et bra inntrykk her i dag, men som gjør en god jobb som leder for delegasjonen, og som også bekler vervet som leder for The Standing Committee of Parlamentarians of the Arctic Region, som er en sirkumpolær sammenslutning av parlamentarikere. I så måte kan vi si at vi på mange måter har lyktes med målsettingen for delegasjonen.

Jeg deler også komiteens vurdering at det er behov for økt arktisk parlamentarisk samarbeid. Både i salen her, i meldingen og alle steder man beveger seg – det være seg i Nord-Norge eller i andre deler av nordområdene – er det dialog, samarbeid og lavspenning som er stikkordene.

Komiteen peker i sin merknad på at det er en økende internasjonal interesse for en rekke vitale spørsmål i arktiske områder. Parlamentarikere har muligheten til å være pådrivere og ta nye politiske initiativ på en litt friere måte enn representanter for ulike regjeringer. For den arktiske delegasjonen kan det være en viktig arena å løfte inn nye tema på dagsordenen på, og som komiteen peker på, og som det har vært nevnt i debatten, kan det være et viktig supplement til det arbeidet som skjer i Arktisk råd. Jeg er derfor glad for at komiteen ser behovet for å prioritere dette arbeidet i Stortinget også framover. Jeg vil også, på vegne av Arbeiderpartiet, uttrykke støtte til Høglunds bemerkninger om at det å få flere observatører inn i Arktisk råd vil være en styrke for det arbeidet som skjer der.

Vi er glade for at regjeringen i stortingsmeldingen gir uttrykk for et ønske om å styrke den parlamentariske dimensjonen i arbeidet med å ivareta Norges interesser i nordområdene. I delegasjonen imøteser vi det arbeidet og de initiativene som Utenriksdepartementet har varslet.

I lys av at alle representantene har mottatt årsrapporten fra delegasjonen, og at vi diskuterer Meld. St. 7 for 2011–2012, har jeg lyst til kort å nevne den tiende arktiske parlamentarikerkonferansen, som arrangeres på Island i høst. Der er det tre problemstillinger som vil være sentrale i drøftingene, og som dagens debatt gir viktige premisser for når det gjelder den norske delegasjonens posisjon.

Det første temaet er knyttet til framtidens arktiske samarbeid. Arktisk råd er inne i en spennende fase med store endringer. Vi har lyktes med å få internasjonal tilslutning til å etablere et sekretariat i Tromsø. Det skal være operativt til ministermøtet i mai 2013. Den første juridisk bindende avtalen mellom de arktiske landene, om søk og redning i nordområdene, ble undertegnet på det seneste ministermøtet i Arktisk råd i Nuuk i fjor. Parlamentarikerne vil drøfte denne utviklingen og komme med sine tanker om hvordan den videre utviklingen av samarbeidet bør skje. På samme måte som stortingsmeldingen fokuserer på dialog og lavspenning i området, er det viktig for mange av de internasjonale aktørene.

Det andre temaet er de store økonomiske mulighetene, særlig knyttet til naturressurser, men også til skipsfart og sjøruter, sammen med klimaendringer, som bidrar til endringer i regionen og for folkene som bor der. Viktige spørsmål knyttet til dette vil være spørsmål om forsvarlig forvaltning og bærekraftig utnytting av naturressursene, samt tilpasning til de varslede klimaendringene. Der er det grunn til å bemerke at den norske utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner vekker internasjonal oppsikt og vesentlig internasjonal interesse for den måten å tilnærme seg forvaltningsspørsmål på.

Det tredje temaet vil være knyttet til levekår for menneskene som bor i Arktis. I motsetning til i Antarktis bor det betydelig mange mennesker i områdene. Det som også er unikt for området, er nettopp trekanten mellom myndigheter, vitenskap og urfolk, som gir de beste forutsetninger for å kunne forvalte Arktis på en god måte framover – fortsatt gjennom dialog – og derigjennom bidra både til forankring og til lav spenning i området.

Svein Roald Hansen (A) [11:26:10]: Jeg er enig med representanten Morten Høglund i at en bred politisk enighet – ja, faktisk enstemmighet – er en styrke, fordi bred politisk enighet sikrer de lange linjene i denne politikken, slik det har gjort når det gjelder andre viktige deler av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Skiftet i nord, fra frontlinje mellom øst og vest til et område for samarbeid om ressursutnyttelse, miljøhensyn, kunnskap, arbeid og verdiskaping, startet med Berlinmurens fall. Det er også en understrekning av hvor delaktig også Norge er i den europeiske integrasjonsprosessen.

Barentssamarbeidet fra 1993, Arktisk råd fra 1996, Bondevik-regjeringens stortingsmelding fra 2004 og denne regjeringens to tidligere meldinger viser at nordområdepolitikken allerede har snart 20 års historie å vise til. Dynamikken er forsterket år for år. Det har gitt mange og viktige resultater.

Den kanskje viktigste oppgaven har vært å plassere Norge i førersetet i et område hvor mange og langt større land har sine egne interesser, og hvor enda flere ser at det som skjer i nord, kan være av stor, strategisk interesse også for dem. Dette har vi lyktes med. At det permanente sekretariatet for Arktisk råd blir i Tromsø, er et håndfast bevis på dette, og jeg er enig med Morten Høglund i at interessen for observatørstatus fra mange land i dette forumet må ses som et uttrykk for rådets relevans og for områdets økende betydning.

Viktige milepæler i nordområdepolitikken er passert. Den aller viktigste, en avklaring av grenselinjen mot Russland i Barentshavet, har åpnet for en omfattende kartlegging av olje- og gassressursene i dette enorme området og er starten på en ny æra i norsk olje- og gasshistorie.

Samarbeidet over grensen mot Russland er akselererende, og krever en rask løsning på infrastrukturen på Storskog. Grenseboerbeviset og en framtidig enda lettere situasjon med hensyn til visum vil ytterligere forsterke samarbeidet over denne grensen, som for 20 år siden var fylt av en helt annen type spenning.

I 1996 var jeg som ordfører i Fredrikstad på besøk i Kirkenes for å studere omstilling. Gruven var stengt. Ledigheten var høy. Pessimismen var stor. I dag mangler Kirkenes arbeidskraft. Det sier alt om hvilke resultater, hvilke muligheter og hvilken optimisme som er skapt.

En av de viktige grunnene til at Norge må være i førersetet i dette området, er, som andre har vært inne på, hensynet til miljøet. Få steder er miljøet mer sårbart enn i nord. Få steder ser man tydeligere klimaendringenes følger. Hvis de uutnyttede ressursene til havs og på land skal bli til velsignelse, må utvinningen skje på en miljømessig forsvarlig måte. Hvis ikke vil den vellykkede forvaltningen av de levende ressursene i havet fort kunne bli forgjeves. Det vil være en ulykke og ødelegge et av verdens viktigste maritime matfat.

Opposisjonen synes vel den ikke hadde gjort jobben sin om den ikke også hadde noe å kritisere. Den etterlyser konkrete resultater av nordområdepolitikken. De er mange. Hvis man ser på kapittel 2 i meldingen, er det listet opp over 100 konkrete resultater og tiltak som er i full virksomhet.

Så kritiserer opposisjonen regjeringen for ikke å være konkret nok, med f.eks. å love veier og jernbane i nord. Dette er i så fall en kritikk som i like stor grad rammer dem selv. Det finnes ikke spor av forpliktende løfter fra opposisjonen i denne innstillingen heller, selv om representanten Ivar Kristiansen listet opp mange gode ting Høyre ønsker seg i nord av veier, jernbane, havner og flyruter. Det er fornuftig, for det er i de vanlige prosessene – budsjetter og langtidsplaner – vi skal foreta de prioriteringene.

Så hevder opposisjonen at regjeringen setter merkelappen «nordområdepolitikk» på stort og smått – også såkalt helt ordinære saker i budsjettene – noe bl.a. representanten Svendsen pekte på i sitt innlegg. Det er i så fall også en kritikk som rammer dem selv, for i denne innstillingen er det enkelte steder hvor opposisjonen går ganske detaljert til verks, f.eks. når det gjelder å bekjempe frafallet i videregående skole, og hvordan behovet for ingeniører kan dekkes bedre. Representanten Ellingsen tok i en replikk til utenriksministeren opp åpningstiden på tollstasjonen i Narvik.

Dette illustrerer at «alt henger sammen med alt», for å sitere en tidligere statsminister. Det å bygge opp under mulighetene for at både lokalsamfunn i nord og i resten av landet skal kunne utnytte de mulighetene som åpner seg for å styrke arbeid og verdiskaping, krever mange grep og tiltak. Det krever grep og tiltak innen mange områder hvis vi skal lykkes. Men da blir jo også mange av elementene ved de fleste sider av vårt samfunn – fra utdanning til helse og fra infrastruktur til utenrikspolitikk – brikker i det puslespillet som må legges hvis vi skal lykkes.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:31:40]: De nordlige land- og havområdene – eller nordområdene – er utrolig rike på ressurser. Mange mener at vi her finner kanskje så mye som en fjerdedel av de resterende olje- og gassressursene i verden. I nord finnes også noen av verdens rikeste marine ressurser som, takket være at regjeringa har fått på plass en god forvaltning, gir oss gjentagende mulighet til å høste av en stadig fornybar og fantastisk næringsressurs. I tillegg vet vi at det er i nord vi finner de rikeste mineralressursene i landet. Regjeringa har på den bakgrunn startet opp en viktig kartlegging med sikte på å legge fram en strategi for omfattende satsing på mineralnæringa.

Vi som lever i nord, holder til i en region der naturen har forsynt oss rikelig, og med rund hånd. Jeg har imidlertid lyst til å snakke om den kanskje aller viktigste ressursen: menneskene som bor på alle sidene av ulike grenser i nord. Det er menneskene som gjennom skiftende tider og politiske regimer har knyttet de viktigste båndene i nord gjennom et tett folk-til-folk-samarbeid innenfor kultur, utdanning, frivillige organisasjoner, samt lokalt og regionalt initierte tiltak innenfor helse og sosialt samarbeid. Dette samarbeidet foregår primært i nord, men er relevant for hele nasjonen.

For å kunne ta i bruk de ressursene som menneskene utgjør, er utdanning og forskning helt avgjørende. Derfor legger regjeringa vekt på at ulike programmer og aktiviteter integrerer nordområdeperspektivet. Det internasjonale polaråret mobiliserte betydelige nasjonale og internasjonale ressurser og var et ledd i dette arbeidet. Svalbard er en spesielt viktig plattform for arktisk forskning, og Svalbard Science Forum er etablert som et koordinerings- og informasjonsorgan for forskningslogistikk på øygruppa. Svalbard forskningspark i Longyearbyen samlokaliserer FoU-institusjonene her, og de norske og utenlandske stasjonene i Ny-Ålesund er viktig for å utvikle forskningssamarbeidet i et langsiktig perspektiv.

Kultursamarbeid har lange tradisjoner i nord. Det har gitt et godt grunnlag for den utviklinga vi ser på feltet i dag. Regjeringas satsing på kultursamarbeid på tvers av grenser har lagt til rette for en annen form for integrert kultursamarbeid sammenlignet med det vi så for bare noen år siden. Kunstnerne i nord er ikke bare på besøk hos hverandre, men skaper og framfører kunstneriske prosjekter sammen – på alle sidene av landegrensene i regionen. Et lite hjertesukk: Dersom Norges idrettsforbund hadde vært like ambisiøs på vegne av idrettens muligheter i nord som kulturlivet er, hadde kanskje idrettskartet sett annerledes ut, og de store satsingene vært fordelt noe annerledes enn det vi dessverre ser i dag.

Det er blitt sagt at de største helseforskjellene i verden finner vi dersom vi ser på det området som deles av grensen mellom Norge og Russland. Derfor er det samarbeidet som foregår på helseområdet og innenfor barnevernet i nord, av største betydning. Også dette samarbeidet har endret karakter. Fra å ha preg av bistandsarbeid foregår nå arbeidet etter likemannstanken og i ansiktshøyde. Det er en vinn-vinn-situasjon og har gjennom år bygd kompetanse og ny kunnskap for begge partene. Jeg tror ikke vi skal undervurdere det nordlige samarbeidet innenfor helse- og sosialfeltet – det er helt avgjørende for alt vi skal gjøre i nord, at vi lykkes på dette området.

Urfolksperspektivet er godt ivaretatt i nordområdemeldinga. Den slår fast at det er viktig at urfolkene i nord skal kunne delta i alle regionale prosesser og beslutninger, kunne utvikle sin kultur, sitt språk, sine tradisjonelle næringsveier og ha like muligheter til å leve gode liv i nordområdene i framtida som alle andre.

Også i regjeringas nordområdestrategi fra 2009 er det fremmet flere tiltak for en god kunnskaps- og kompetanseutvikling for urfolkene. Her legges det opp til dokumentasjon av samisk tradisjonskunnskap, program for kulturbasert næringsutvikling, utvikling av digital infrastruktur for urfolks språk og styrking av samisk kultur og samiske institusjoner.

Det gledelige – og kanskje noe overraskende – er at en samlet komité, inkludert Fremskrittspartiet, slutter seg til de prinsippene som nordområdemeldinga legger opp til for urfolkspolitikken. Med tanke på de – skal vi si – mer spesielle utspillene som nettopp Fremskrittspartiet ofte har kommet med på dette området, bl.a. i denne sal, kan vi kanskje håpe at dette representerer en nyorientering fra partiet når det gjelder urfolkspolitikken. Det er i så fall godt nytt.

Bendiks H. Arnesen (A) [11:36:57]: Gjennom et sterkt engasjement for nordområdene har regjeringen på en god måte framsnakket nordområdenes betydning. Nord-Norge preges i dag av optimisme og tro på framtiden. Landsdelen har store naturressurser på havet, under havet, på land og i fjellene. I tillegg har vi en økende turiststrøm til landsdelen. Takket være regjeringens fokus og innbyggernes positive engasjement er interessen for den nordligste landsdelen nå større enn noen gang før, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg har nylig fått i hende en uttalelse fra et felles fylkesmøte for KS i de tre nordligste fylkene, slik også representanten Helga Pedersen viste til. Her betones den lokale medvirkningen og engasjementet for styring av landsdelens ressurser på en klar måte. KS i nord sier at dette må skje gjennom et politisk samspill og i et konstruktivt samarbeid med kommersielle interesser, der det nordnorske næringsliv involveres sterkere. I denne uttalelsen peker KS også på at det må være en klar forutsetning at landsdelens ressurser i enda større grad skaper lokale ringvirkninger. Vi skal lytte til slike signaler.

Jeg er en av dem som har store forventninger til hva petroleumsaktiviteten vil gi også den nordligste landsdelen, men dette betinger at vi kan se betydelige ringvirkninger. I så måte må jeg si at de avgjørelsene som Statoil nylig har tatt om viktige lokaliseringer i nord, er meget positive signaler både til andre selskaper og til annet næringsliv. De viser tro på landsdelen.

Vi vet også at i de nordnorske fjell skjuler det seg mineralressurser av meget stor verdi. Disse store ressursene må sikres kontroll på lik linje med petroleumsressursene.

Fiskerinæringen, oppdrettsnæringen i nord og det arktiske landbruket har fortrinn og muligheter som må kunne utnyttes enda bedre i verdiskapingen. Det trengs både kompetanse og rammebetingelser for å utnytte dette store potensialet enda bedre.

Hvis vi skal utnytte de enorme ressursene som finnes i nord, er vi avhengig av en sterk satsing på infrastruktur. Regjeringens innsats på samferdselssektoren har bidratt til betydelige forbedringer også i nord, men mye gjenstår når det gjelder å legge enda bedre til rette for økt verdiskaping. Dette gjelder både veier, sjøtransport, havner, flytilbud, jernbane osv., slik flere har nevnt.

Fra Arbeiderpartiets side har vi også et stort fokus på kompetansebehovet i landsdelen. Det er en stor oppgave å legge til rette for at ungdommen velger et utdanningsløp som etterspørres i landsdelen, og som gir næringslivet tilgang på viktig arbeidskraft.

La meg avslutningsvis poengtere den store betydningen som kultur og idrett har for bosetting og trivsel. Også i nord må det være slik at vi kan arrangere både lokale, regionale, nasjonale og internasjonale aktiviteter, på lik linje med resten av landet.

Jeg syntes det var en stor skuffelse da idretten vraket Nord-Norges største by som søker til OL, slik også representanten Tove Karoline Knutsen var innom. Heller ikke VM i fotball til landsdelens nest største by kunne bli en realitet. Og jeg spør: Trengs det en holdningsendring her? Neste mulighet til å sette landsdelen på kartet er etapperittet på sykkel, Arctic Race of Norway. Dette vil bli en stor og viktig markering i nordområdene, og jeg håper at vi sammen kan legge til rette for at dette kan bli en årlig begivenhet med oppmerksomhet langt, langt utover Norges grenser.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [11:41:50]: I 1993 skulle jeg som en ung AUF-er delta på årsmøtet i Troms Arbeiderparti. Lite visste jeg at dette møtet, på Scandic-hotellet i Tromsø, kom til å bli historisk. Det var nemlig da daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg lanserte Barentssamarbeidet.

Barentssamarbeidet ble starten på en ny æra for nordområdene. Vi gjenopptok kontakten med Russland etter 70 år med stengte grenser, og Barentssamarbeidet førte til en økt fokusering på næringsliv, forskning og kultur. Det var en voksende og gryende optimisme i nord, som bare fortsatte gjennom de neste årene, og nå tar vi det faktisk som en selvfølge at Tromsø skal vinne Tippeligaen. Så sterk er optimismen blitt!

Den rød-grønne regjeringen satte dagsordenen på ny da nordområdene ble utpekt som det viktigste strategiske satsingsområdet. Og jeg må jo si at jeg synes det er pussig når jeg møter opposisjonen til debatt etter debatt om satsingen i nord og hva som har skjedd de siste syv årene, og jeg hører en vedvarende sutring – det er mulig det ikke er et parlamentarisk uttrykk – om at for lite skjer. For hva er egentlig realiteten? Jo, da vi overtok i 2005, forelå det altså et forslag til kutt på samferdselsområdet fra Bondevik II-regjeringen. I den NTP-perioden vi nå er inne i, tredobler vi investeringene i nord. Vi gjennomfører på område etter område en storstilt satsing, men vi deler også utålmodigheten etter å gjøre mer med hensyn til infrastrukturen i nord, fordi dét er helt avgjørende dersom vi skal klare å ha en fortsatt fokusering på verdiutvikling.

Ofotbanen er det mange her som har vært inne på. Vi må øke kapasiteten på Ofotbanen snarest mulig; brukerfinansiering er et viktig stikkord. Vi må fortsette opprustingen av E6, som hele landsdelen har vært opptatt av. Vi må se på flyplasstrukturen. Og så har jeg i forbindelse med den debatten som har pågått om Nordøstpassasjen i det siste, lyst til å si: Heldigvis har vi nasjonale politikere og representanter for næringslivet som ser viktigheten av å posisjonere Norge for en åpning. Åpningen av Nordøstpassasjen, som antakeligvis ligger mye nærmere i tid enn noen av oss kan forestille oss, kommer til å være helt avgjørende for den videre utviklingen i nord, og Norge må allerede nå posisjonere seg og nå bygge en infrastruktur for dette. Nettopp derfor har vi også gjennomført en nordområdeutredning i forbindelse med neste Nasjonal transportplan som blir helt avgjørende i forbindelse med arbeidet med neste NTP.

Om jeg ikke var fødselshjelper, var jeg i hvert fall til stede på starten av Barentssamarbeidet. Regjeringens nordområdemelding bærer bud om at fortsettelsen blir enda mer spennende og enda mer avgjørende.

Irene Lange Nordahl (Sp) [11:45:19]: Nordområdene er landets viktigste strategiske satsingsområde, og det er et overordnet mål for Senterpartiet og regjeringen å legge til rette for økt verdiskaping i nord. Dette er av stor betydning for Norge som nasjon, og det er et klart og uttalt mål at utviklingen i nord også skal komme folket i nord til gode. Dette gir fantastiske muligheter for landet vårt, for den nordlige landsdelen og ikke minst for ungdommen i nord.

Det er ingen tvil om at økt tilgang på naturressurser som olje, gass og mineraler – og klimaendringer som fører til nye seilingsleder mot øst – er hoveddriverne for denne utviklingen. Dette, sammen med en økende menneskelig aktivitet, tegner nå nordområdene som en region av betydelig geopolitisk interesse, et nytt geopolitisk sentrum.

Fortsatt har de nordlige områdene militærstrategisk interesse, og det er derfor svært viktig at Forsvaret i tiden framover har et økende fokus på å løse sine oppgaver i nord, slik den nye langtidsplanen for Forsvaret har som uttrykt mål.

Barentshavet ligger an til å kunne bli en viktig europeisk energiregion. Petroleumsleveranser fra denne regionen vil kunne styrke europeisk energisikkerhet og gi viktige bidrag til verdens energiforsyning, samtidig som det kan gi grobunn for industri- og tjenesteutvikling i den nordlige landsdelen. Etablering av Statoils femte driftsområde i Harstad og Aker Solutions etablering i Tromsø er gode eksempler på dette, og vi er veldig opptatt av å få til en videre utvikling – som vi nå ser.

Målet er at satsingen på olje, gass og mineraler skal gi en ny industriæra i nord. Sammen med tradisjonelle næringer som industri, fiskeri og havbruk, arktisk landbruk og reiseliv står landsdelen overfor store muligheter for utvikling. Den satsingen vi nå ser, gir optimisme og framtidstro for ungdom i nord.

Valg av utdanning kan være avgjørende for mulighetene for å finne en jobb i Nord-Norge og for å skape en spennende framtid i landsdelen. Regjeringens visjon om å utnytte mulighetene i nord kan bare realiseres dersom vi har folk med kompetanse til å utføre alle oppgavene det er behov for både i private bedrifter og i offentlig virksomhet.

Det er en skrikende mangel på de fleste former for realfagskompetanse. Særlig er mangelen på ingeniører stor. Derfor er ungdommens utdanningsvalg i nord svært viktig for å nå visjonene i nordområdesatsingen.

Jeg har stor tro på at landsdelens ungdom nå tar alle de nye mulighetene i bruk når de staker ut kursen for sin egen framtid og sitt eget valg av utdanning. Det vil ha stor betydning for utviklingen i nord, langt mer enn alle de andre tiltakene til sammen – at landsdelens ungdom tar mulighetene i bruk, gjør valg, bidrar til nyetablering og vekst i det næringslivet som allerede er etablert i nord.

Kåre Simensen (A) [11:48:35]: Som representant fra vårt nordligste fylke er det hyggelig å være med på å behandle en stortingsmelding som vil få stor betydning for min landsdel, ikke minst for mitt hjemfylke. Som mange har vært inne på, har Finnmark utviklet seg fra å være en geografisk utkant til å bli et geopolitisk sentrum i internasjonal politikk. Midt i det hele bor jeg, og det er ikke noe rart at man er litt stolt.

Innholdet i meldingen gjør en enda sterkere i troen på at morgendagens Finnmark vil være annerledes enn i dag. Det gir forhåpninger, og det skaper optimisme. I sterk kontrast til saksordførerens innlegg i denne saken var det litt merkelig å høre representanten Kristiansens innlegg og hans påstand om at Nord-Norge sakker akterut. Jeg bor selv i landsdelen, som nevnt, og i det fylket som jeg bor i, merker jeg at utviklingen de siste årene har vært utrolig positiv. Det har skapt optimisme, det har skapt en framtidstro. Jeg ser i min hverdag at det skjer noe. Hver eneste dag er det noe nytt, og nye tiltak er på gang. Folk er optimistiske, de har framtidshåp, og kanskje det viktigste er at de bidrar sterkt til befolkningsøkningen, til at fødselstallene i landsdelen stiger. Som gammelordføreren i Alta i sin tid sa: Det er jo det beste med at vi lager ungene våre selv. Det er bra, og det er et godt bilde på at man tror på framtiden.

Det jeg reagerer på, er at til tross for at befolkningen har en slik tro som nå blir synliggjort gjennom statistikker og også gjennom møter med folket, hevdes det fra denne talerstolen at vi sakker akterut. Jeg vil gjerne stille spørsmålet: Hva er det vi sakker akterut på? Jeg tror at vi går framover. Det er min forankring i det som skjer.

Like viktig som å sitte og se framover – som denne meldingen egentlig er et bilde på – er det også litt viktig å se tilbake på hva som skjedde for noen år siden, da vi ikke hadde den politiske forankringen mot landsdelen som det dagens regjering har. Vi opplevde i mitt hjemfylke en konkursbølge langs hele kysten. Hva var Erna Solbergs svar på det da? Finnmarkingene må finne på noe annet enn fisk. Bondevik II svarte ikke med en ny politikk, men med en ny krisepakke. Den skulle ikke fylkets egne politikere få disponere. Det skulle settes ned en egen ekspertgruppe til å gjøre noe, noe som er evaluert sønder og sammen i ettertid. Det er ganske forunderlig at Høyre-representantene nå snakker om dårlig forankring av nordområdepolitikken i nord. Jeg tror det ville ha vært fornuftig av Høyres representanter å se seg litt tilbake før de kritiserer denne meldingen – som har framtidshåpet og framtidstroen i seg.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:51:53]: Man kan jo i politiske debatter av og til få inntrykk av at opposisjonsrollen bare er å klage på posisjonens politikk. Heldigvis lever vi nå i et land hvor det ikke er slik. Norsk politikk generelt – og utenrikspolitikken spesielt – er preget av stor grad av konsensus. Men det er nå engang slik at det er opposisjonens oppgave å vise andre retninger, om opposisjonen mener at man har det, og det er opposisjonens oppgave å beskrive opplevelsen av posisjonens vedtatte politikk. Jeg opplever at det er en stor del av den debatten vi har i dag – opposisjonen beskriver opplevelsen av den politikken som er vedtatt av posisjonen.

Her tror jeg faktisk også at man er ved kjernen i debatten om den videre utviklingen i nordområdene og i landsdelen. Jeg tror utenriksministeren har veldig rett når han peker på det utfordrende arbeidet det er å flette sammen utenrikspolitikk og innenrikspolitikk. Jeg tror også at noe av nøkkelen ligger i at man lykkes med den sammenflettingen i den videre satsingen.

De årlige listene under Utenriksdepartementets budsjett som med varierende treffsikkerhet ramser opp de bevilginger man har lagt til nord, og kaller det nordområdesatsing, egner seg dårlig til å forankre i satsing. Så man må prøve å gjøre dette på andre måter.

Jeg tror det er viktig at de forskjellige departementene kan vise til sine bevilgninger, sine program, og at dette er målrettede program som kan vise til konkret satsing.

Jeg er kanskje blitt oppfattet som negativ i noen av debattene som har vært om nordområdesatsingen. Jeg er ikke det. Jeg er veldig positiv til satsingen, og jeg skal til og med strekke meg så langt som – jeg registrerer at utenriksministeren blir sjokkert – til å si at jeg er optimistisk på vegne av denne regjeringens nordområdesatsing nå og den meldingen som foreligger. Jeg synes der er veldig, veldig mye bra.

Men så er nå utålmodighet en av mine viktigste egenskaper, og det har jeg altså ikke tenkt å legge av meg som utsendt finnmarkspolitiker til dette huset. Derfor er det sånn at jeg kommer til å stresse at vi trenger et kompetanseløft i nord – vi har så mange gode eksempler på at vi ikke har lyktes med det ennå. Vi trenger et infrastrukturløft i nord – vi har så mange konkrete eksempler på at vi ikke helt har nådd dit ennå, og vi har ikke beskrevet det vi trenger.

Så vil jeg avslutningsvis si at jeg har ikke hørt noen politikere som har uttalt seg negativt i forhold til logistikksenteret i Kirkenes og den satsingen som har vært der. Det er et godt prosjekt. De kan allerede vise til gode resultater. Det er ikke det initiativet som er tatt av næringslivsfolk og politikere for å skape logistikksenteret, som har vært i sentrum for debatten. Det er andre ting.

Ingalill Olsen (A) [11:55:09]: Som så mange andre har sagt, er nordområdesatsingen den rød-grønne regjeringens viktigste strategiske prosjekt. I løpet av de snart sju årene den rød-grønne regjeringen har sittet, har vi sett store endringer. Det tydeligste suksesskriteriet er avtalen om delelinjen i havet mellom Norge og Russland. Det er politisk håndverk i verdensklasse, og håndverkeren heter Jonas Gahr Støre. Stor takk til ham!

Vi ser også at det på andre områder skjer positive ting. Vi har fått til en økonomisk utvikling i grenseområdene mot Russland som det blir spennende å følge. Som finnmarking merker jeg optimismen, framtidstroen og ikke minst at befolkningen nordpå har fått fornyet tro på utviklingsmulighetene i vårt område. En kan si at det er et styrket nordnorsk selvbilde en ser nå. Vi har ressurser i hopetall nordpå: fisk, mineraler, olje, gass og ikke minst enorme areal til vindkraft, industriutvikling, eller hva som måtte komme. At vi attpåtil lever i vakker natur som gjør den psykiske helsen godt og turister misunnelige, er ytterligere en fordel. Akkurat nå i disse tider har vi et eventyrlig torskefiske utenfor Troms og Finnmark. Torskebestanden har aldri vært i så god stand som den er nå, på over 60 år. Årsaken er bl.a. at det i 2009 og i 2010 ikke ble registrert ulovlig fiske av torsk og hyse i Barentshavet, og det er fantastisk bra.

Ja, vi er både heldige og ressursrike, men disse ressursene har vært godt forvaltet av myndighetene, og denne klokheten betaler seg nå. Vi har til og med hatt så kloke politikere i landet vårt at våre naturressurser har kommet alle innbyggerne i landet til gode. I mange ressursrike land i verden er ikke det tilfellet. Fellesskapets verdier har beriket landets elite, og ikke økt velstanden til vanlige folk.

Som finnmarking er jeg fornøyd med det som har skjedd de siste sju årene: delelinje, avtale internasjonalt om søk og redning i arktiske områder – det jobbes med noe tilsvarende innen oljevern i dette området – økt aktivitet knyttet til olje og gass og regjeringens satsing på 100 mill. kr til mineralkartlegging. Driveren til det er regjeringens tydelige satsing på nordområdene. De stadig mer åpne grensene til Russland har hatt noen uvurderlige diplomater i aksjon over lang tid og bidratt til mer åpenhet gjennom det folk-til-folk-samarbeidet som har vært mellom Finnmark og Nordvest-Russland.

Lars Egeland (SV) [11:58:31]: Jeg sa i hovedinnlegget mitt at den viktigste ressursen i nord er verken oljen eller torsken, men folket. Jeg pekte på at meldinga legger opp til en satsing på at kunnskap skal være navet i nordområdepolitikken. Dessverre ble tida litt knapp, så jeg fortsetter nå med å peke på noen av de konkrete kunnskapssatsingene som regjeringa har gjort.

Regjeringa har bygd opp Framsenteret i Tromsø – en storsatsing som skal være et internasjonalt ledende senter innenfor klimaforskning. Det er satset på Nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland, Bodø, Barentsinstituttet i Kirkenes er bygd opp, og det er etablert såkornfond, bl.a.

Mange her i debatten har understreket optimismen i nord, og vi mener også det er all grunn til å være optimist. SV mener det er et stort potensial i Nord-Norge når det gjelder satsing på mineralressurser, sjømatnæring, bioprospektering, utbygging av fornybar energi, vind, bølger, tidevannskraft, industriutvikling basert på tilgang på kraft framfor eksport sørover og ikke minst økt satsing på reiselivsnæringene.

Så har jeg lyst til å avlegge Høyre en visitt. Høyre har sendt inn innlegg til avisene, der Ivar Kristiansen og Ine M. Eriksen Søreide etterlyser en kraftigere satsing på veier og penger til næringsutvikling i nord, og representantene Kristiansen og Bakke-Jensen har etterlyst det samme her. Men nordområdemeldinga er jo, som det er blitt sagt, ikke noen transportplan for Nord-Norge. Regjeringa skal legge fram en transportplan for hele landet om ett år, der utbygging i nord vil stå sentralt. Jeg har lyst til å peke på at satsinga på veier, sjøtransport og bane i nord er på et helt annet nivå nå enn da de borgerlige styrte. Vi har satset ekstra på utvikling av reiselivet i nord gjennom økte tilskudd, og bidro til en nordnorsk samling i nordnorsk reiseliv – for ikke å glemme at vi har fått igjen en åtte års avtale om Hurtigruta, som kunne ha kullseilt, men som i stedet seiler videre som et flaggskip for norsk og ikke minst nordnorsk reiseliv, så suksessrik at folk sitter over hele verden og følger båtturen minutt for minutt.

Mer statlige penger til næringsutvikling i nord er spennende tanker fra Høyre, som i sine budsjetter kutter milliarder til næringsutvikling i nord. Gjennom å fjerne bevilgningen til regional utvikling tar Høyre 561 mill. kr av pengene som i dette år brukes til å skape nye jobber og kompetanseutvikling i de tre nordligste fylkene. De kutter også i andre satsinger på innovasjon og nyskaping i distriktene – halvannen til to milliarder til bygging av næringsliv i nord og andre distriktsområder – og deler ut i form av store lettelser i formuesskatt og fjerning av arveavgift, som i stor grad tilfaller det bedrestilte borgerskapet i byer i sør.

Tor-Arne Strøm (A) [12:01:55]: Et klart definert strategisk mål i nordområdepolitikken er at Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene. Både Høgskolen i Narvik og Universitetet i Nordland i Bodø er sentrale kunnskapsinstitusjoner i dette bildet. Høgskolen i Narvik har, bl.a. gjennom Forskningsløft i nord, utviklet seg til å være landsledende på kaldt-klima-teknologi. Det er spennende at høgskolen i 2011 etablerte et nordområdesenter for teknologi. Det er veldig avgjørende at denne forskningen styrkes.

I selve meldingen heter det:

«Regjeringen satser på å styrke Bodø som sentrum for utvikling av kunnskap om næringslivets muligheter i nordområdene, og spesielt tilknyttet samarbeid med russiske kompetansemiljøer og næringsliv.»

Det er både et viktig og et riktig signal. Samtidig er meldingen uforpliktende i forhold til dette punktet, men det kan komme på etter hvert.

Nordområdesenteret for næringslivet ved Universitetet i Nordland har utviklet seg svært positivt siden oppstarten i 2007. Senteret er i dag kunnskapsledende i Norge innen russisk olje- og gassindustri. For meg står det klart at Nordområdesenteret må videreutvikles som en del av den strategiske satsingen på kunnskap i nord. Senteret må derfor inn som en fast post på statsbudsjettet etter min oppfatning.

I Meld. St. 28 for 2010–2011, petroleumsmeldingen, er det vurdert om det skal opprettes et forskningssenter for petroleumsvirksomhet i arktiske strøk. Også i statsbudsjettet er dette senteret nevnt.

I en pressemelding fra Olje- og energidepartementet fra 6. oktober 2011 heter det bl.a.:

«Regjeringens aktive satsing på kartlegging og åpning av nye havområder for petroleumsvirksomhet i nord, krever oppbygging og utvikling av ny kunnskap. Regjeringen vil derfor i 2012 utrede mulighetene for å etablere et forskningssenter rettet mot petroleumsvirksomhet i arktiske områder.»

Dette er kjempebra og et utrolig bra utgangspunkt. Opprettelsen og lokalisering av senteret vil selvfølgelig være gjenstand for politiske prioriteringer. Jeg mener at det vil være riktig i forhold til ambisjonene som ligger i nordområdepolitikken, at dette senteret blir lokalisert i Nord-Norge, og at navet for dette senteret plasseres ved Universitetet i Nordland. Et slikt senter kan generere en del arbeidsplasser. Ikke minst i lys av proposisjonen om Forsvarets langtidsplan burde Bodø ha et naturlig fortrinn ved opprettelsen av et slikt forskningssenter.

Jeg ser at tiden holder på å renne ut, men: Petroleumsvirksomheten skaper allerede positive ringvirkninger i nord, og ved flere funn vil det også gi mer aktivitet og flere arbeidsplasser og lokale ringvirkninger for dem som bor der. Da tenker jeg ikke minst på det som skal skje i framtiden også i Nordland, med Nordland VI og VII og Troms II.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:05:08]: Slik denne stortingsmeldingen framstår, er den utrolig lite forpliktende for regjeringen. I stedet for å være konkret og avklarende virker hele meldingen mer som en tåkelegging uten reell substans. Jeg skal forsøke å være noe mer konkret og ønsker å påvise noen store paradokser.

I 2009 fremmet Fremskrittspartiet forslag på Stortinget om å tillate helårig oljeomlasting i Bøkfjorden ved Kirkenes. Dette stemte regjeringspartiene ned. Her forelå det en avtale mellom ConocoPhillips, russiske Lukoil og Ship Cargo Kirkenes med en total ramme på 6,4 mrd. kr, som ville gitt Sør-Varanger kommune alene 250 mill. kr i inntekter i perioden samt mange arbeidsplasser. Avslaget ble gitt med grunnlag i nasjonale lakseelver og miljø. Den tredje største industriavtalen inngått i Finnmark var ikke ønskelig for regjeringen. Derimot fikk Tschudi gruppen kontrakt på omlasting av kondensat i Honningsvåg, men så langt for inneværende år er det ikke gjennomført en eneste omlasting.

I den samme tidsperioden ser vi at den kanskje verste forurenseren i hele Europa, Norilsk Nickel, igjen går over til produksjon basert på dødsmalmen fra øst og bruker Norge og Sør-Varanger som en søppeldynge. Den største uløste utfordringen i vårt samarbeid med Russland i dag – utslippene fra Nikel og Zapoljarnij – er knapt nok nevnt. Dette må opp som øverste prioritering på den politiske dagsorden mellom Norge og Russland. Russiske myndigheter må forstå at det er umulig å snakke om miljøsamarbeid i nord innen olje og gass og innen atomavfallsektoren uten at det blir gjennomført rensing av utslippene fra Norilsk Nickel. Det sier seg selv at det blir vanskelig med nordområdesatsing når vi har en regjering som ikke ønsker velkommen industriavtaler til en verdi av 6,4 mrd. kr, samtidig som vi har en regjering som over syv år ikke har gjort noe synlig for å rense utslippene fra Norilsk Nickel. Vi har ikke gjort noe som nasjon over 25 år, og vi har visst om dette i et lengre tidsperspektiv, helt siden 1974. Vi ser at samtidig med at Kirkenes blir erklært som brohodet mot øst, blir Sør-Varanger-samfunnet utsatt for dødsmalmen fra øst. Det ligger ikke mye troverdighet i det.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:08:27]: Nordisk Råd hadde sin første temasesjon på Island i mars i år, og et av temaene var Arktis. Her var fokuset å styrke den språklige kompetansen og styrke infrastruktur for forskning og forskningsnettverk, og miljøvern og utvinning av naturressurser i nordområdene er utfordrende tema.

Ministermøtet i Arktisk råd i Nuuk mai 2011 blir ofte omtalt som en suksess. Utenriksministrene undertegnet en juridisk bindende avtale om søk- og redningssamarbeid i Arktis. Dette er den første avtalen i sitt slag mellom de arktiske land og bærer bud om et mer forpliktende samarbeid i Arktis.

På møtet i Nuuk ble det også besluttet å etablere en arbeidsgruppe som skal fremforhandle en avtale om oljevernberedskap mellom landene. Tanken er at den i likhet med avtalen om søk og redning skal bli juridisk bindende, avklare ansvarsområder og bedre koordineringen mellom de arktiske landene.

Avtalen og samarbeid er viktig. Det viktigste vil allikevel fremdeles være forebygging av at utslipp finner sted, men erfaring tilsier at ulykker dessverre skjer.

God koordinering og godt samarbeid mellom landene ved et eventuelt oljeutslipp i havet er viktig og en god start. Men de arktiske havområdene er enorme og infrastrukturen svært begrenset. Med stadig økende skipsfart og økt ressursnytting i Arktis øker faren for uhell og utslipp. Det er derfor avgjørende at vi også får bedre utstyr og styrket kapasitet.

Vi trenger et sterkere arktisk samarbeid om oljevernutstyr og kapasitet. Vi må samarbeide om forskning og utvikling, slik at vi får utstyr som kan brukes effektivt under arktiske forhold, hvor særlig is og kulde er store utfordringer. Vi må ha felles øvelser, både slik at vi får testet om utstyret virker, og at samarbeidet mellom landene fungerer. Det er også oppmuntrende at flere av de største oljeselskapene for ikke lenge siden lanserte et program for å utvikle nytt oljevernutstyr til bruk under arktiske forhold.

Utvikling av nytt og bedre utstyr samt samarbeid om kapasiteter er også et område hvor det nordiske samarbeidet kan gå foran og vise veg. Dersom de nordiske landene kan starte et samarbeid her, kan man få de andre arktiske landene med etter hvert. Jeg mener at vi fra nordisk – og norsk – side bør gå foran og vise hvordan et slikt samarbeid kan skje, for så å ta felles initiativ i Arktisk råd for å få med de tre andre arktiske landene også.

Kåre Simensen (A) [12:11:45]: Jeg må først si at jeg synes det var en utrolig stor kontrast i meningene om meldingen da jeg hørte Fremskrittspartiets to representanter i denne saken. Jeg går for innlegget fra saksordføreren, Høglund, om jeg må velge.

Et av mange suksesskriterier i forbindelse med nordområdemeldingen er kunnskap, som også er selve navet i nordområdepolitikken. Å bidra til en fortsatt systematisk utvikling av både kunnskap og ny kunnskapsinfrastruktur vil være noe av det viktigste vi gjør. Vi er godt i gang, og – kanskje det aller viktigste – vi kan bare bli bedre.

Så langt har de store utdanningsinstitusjonene i landsdelen fått et stort og fortjent fokus når kunnskap og forskning i nordområdene trekkes fram. Men det foregår mye spennende og viktig nordområdearbeid også ved de mindre høyskolene i landsdelen som det er viktig å videreutvikle. Derfor vil jeg i mitt innlegg ha hovedfokus på våre to høyskoler i mitt hjemfylke – Høgskolen i Finnmark og Samisk Høgskole. Begge er viktige utdanningsinstitusjoner som bidrar sterkt til å skape spennende kompetansearbeidsplasser og øvrig verdiskaping i det mangfold av muligheter som finnes i nord. Økt satsing på reiseliv er et godt eksempel på dette.

Høgskolen i Finnmark har i dag et sterkt reiselivsfaglig forskningsmiljø. Skolen har over år utviklet kunnskap om lokale og regionale prosesser som knytter det russisk-norske grenseområdet sammen, hvor utvikling av reiselivsnæringen har vært sentralt.

På samme måte som Universitetet i Tromsø har fått støtte fra UD til et nytt professorat innen malmgeologi, som for øvrig er en meget klok beslutning, tror jeg det vil være en minst like viktig beslutning at det offentlige også bidrar til å få etablert et professorat innen reiseliv ved Høgskolen i Finnmark for ytterligere å forsterke utviklings- og forskningsarbeidet innen reiseliv ved høyskolen og i landsdelen.

I meldingen som vi i dag diskuterer, trekkes det også fram at Høgskolen i Finnmark er styrket som senter for forskning og kompetanse innen arktisk reiseliv. I meldingen er det klare føringer om at det fortsatt skal satses på turisme på Svalbard. I den forbindelse er det viktig å legge forholdene bedre til rette for at Høgskolen i Finnmark får det økonomiske handlingsrom som skal til for å utvikle denne viktige næringsrettede utdanningen.

Jeg er også glad for at urfolksdimensjonen har fått en så viktig plass og politisk støtte i meldingen. Som nevnt, kunnskap er navet i Norges nordområdestrategi. Det omfatter selvsagt også urfolk. I denne forbindelse er det viktig at Samisk Høgskole får en tydeligere rolle som en kunnskaps- og urfolksinstitusjon i og for nordområdene når det gjelder å inneha reell kompetanse i samiske spørsmål, urfolksspørsmål og i flerkulturell forståelse.

Også skolens rolle gjennom satsingen på tradisjonskunnskap er viktig å opprettholde og ikke minst videreutvikle. Samisk Høgskole bør derfor få en viktig og sentral plass i meldingens prioriteringer av et grenseoverskridende kunnskapsprogram for samisk tradisjonskunnskap i de nordiske land og i Russland. En slik kunnskap er i dag truet fra flere hold. Det er derfor viktig at dette arbeidet kommer raskt i gang.

Torkil Åmland (FrP) [12:15:07]: Det er en viktig sak som debatteres i dag; om det å se mulighetene for utvikling, samarbeid, dialog, verdiskaping osv. i nordområdene. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at all utvikling og samarbeid må bygge på et grunnleggende premiss om sikkerhet og stabilitet. Sikkerhet og stabilitet er grunnplanken for en positiv og god utvikling. Vi vet at det er noen tendenser som skaper usikkerhet om hvordan situasjonen kan utvikle seg i framtiden.

Geopolitisk er dette et veldig viktig område på grunn av ressurser som olje, energi, fisk, mineraler osv., som har vært tatt opp her i dag. Dette vil også tiltrekke seg stormakters oppmerksomhet i framtiden.

I den nye proposisjonen om langtidsplanen for Forsvaret har man nok en mye mer realistisk vurdering av utviklingen i nordområdene enn det nordområdemeldingen legger opp til. Da ser man også tendenser og utviklingstrekk som kan skape potensielle konflikter i framtiden.

USA har varslet at de vil redusere sitt nærvær i Europa for å fokusere på Sør-Kinahavet. Det innebærer sannsynligvis en redusert tilstedeværelse i nordområdene. Samtidig vet vi at Russland har annonsert en kraftig opprustning i nord. Det er dette man fokuserer på i proposisjonen fra Forsvarsdepartementet, hvor man sier:

«Kombinasjonen av russiske stormaktsambisjoner, interesser i nordområdene og militære opprustning innebærer at stabiliteten i nord kan bli utfordret i fremtiden.»

Videre understreker proposisjonen også at:

«… brede internasjonale trender bidrar til usikkerhet om hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer Norge vil stå overfor i fremtiden.»

Jeg vet at Stortinget skal komme tilbake til behandlingen av proposisjonen om Forsvaret, men det er, etter mitt syn, viktig at disse vurderingene også er en del av nordområdepolitikken. Som utenriksministeren var inne på i sitt innlegg, er sikkerhetspolitikken en integrert del og en grunnplanke i utenrikspolitikken, og derfor også en viktig del av den saken som vi diskuterer i dag.

Vi kan forvente oss et sterkere militært Russland i nordområdene, mens USA og NATO vil redusere sin tilstedeværelse. Dette kan skape en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon og vil nok medføre at vi må ta en større del av ansvaret i nordområdene selv.

Da tror jeg det er viktig at Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har den samme tilnærmingen til den politikken som føres i nordområdene. Det er viktig at man legger til grunn en realistisk analyse av situasjonen, ikke bare av hvordan den er i dag, men også hvilke utviklingstrekk som er mulige i framtiden. All utvikling har sikkerhet som et grunnleggende premiss, også i nord.

Ingalill Olsen (A) [12:18:20]: Folk-til-folk-samarbeid skal man aldri undervurdere. Det har bygd ned stengsler, og i vårt tilfelle boret det mange små hull i den tidligere stengte grenseporten mellom Norge og Russland under den kalde krigen. Nå skal menneskene i de grensenære områdene få et eget grenseboerbevis som forenkler passering, og som vil styrke Sør-Varanger kommunes næringsliv. Hvem hadde trodd at det var mulig for kort tid siden?

Nordøstpassasjen har nå blitt isfri på sommerstid. Det betyr nye kommersielle muligheter for skipstrafikk og innkorting av seilingsruter. Det betyr også nye mulige utfordringer for redningstjenesten hvis uhellet er ute. Jeg konstaterer at det er gjort godt, internasjonalt arbeid på dette feltet knyttet til avtalen om søk og redning i arktiske farvann.

Er da alt bare fryd og gammen i nord? Vi har fortsatt utfordringer. Befolkningstallene langs kysten har lenge stupt bekymringsfullt, med dertil hørende aldersmessig endring innad i den gjenværende befolkning. De som flytter, er opprinnelige innbyggere, mens tilflytting stort sett knytter seg til arbeidsinnvandring fra andre land.

Finnmarkskystens befolkning forandres, men det skjer i en trygg, historisk ånd. Den ressursrike kysten har alltid trukket arbeidsinnvandrere til seg. Forskjellen nå er at de ikke bare kommer fra Finland og Sverige, men mye lenger unna.

Jeg ser dette som en mulighet, men vi må også få orden på hvordan vi tar imot våre nye arbeidstakere. Omlegging av skattekontorene og behov for personlig oppmøte for utlendinger for å få skattekort er krevende når det er 20–30 mil til nærmeste kontor. Vi må få til en desentralisering på dette området, f.eks. i samarbeid med kommunene.

Spørsmålet om det er behov for bedre samarbeid mellom de nordnorske politikerne, finnes det bare et svar på. Svaret er ja. Vi som er nordnorske politikere, må ta selvkritikk, vi må tenke helhetlig, og vi må gjøre noe i forhold til det havarerte samarbeidet i Landsdelsutvalget.

I det siste har det vært mediedebatt om tildelingen av utviklingsmidler til prosjekter i nord. Det at Utenriksdepartementet har foretatt tildeling i tråd med regjeringens viktigste politiske mål, er bra. Jeg ønsker ytterligere satsing fra Utenriksdepartementet og andre departementer. Så får vi leve med at media ikke ofrer spalteplass på hvorvidt midlene har ført til noe positivt i nord. Hadde de gjort det, kunne vi lest positive oppslag om utviklingen og politikken som har startet nordområdeeventyret. Positive nyheter er visst ikke gode oppslag for media, men de er gode for oss som lever i nord.

Torgeir Trældal (FrP) [12:21:27]: I forbindelse med at nordområdemeldingen ble lagt fram i Stortinget, var også jeg på reise i Nord-Norge, bl.a. sammen med saksordføreren, og fikk mange gode innspill. Det vi opplevde, var visjoner og muligheter uttrykt av de nordnorske kommunene og fylkene. Dette skaper også vekst. Det gjelder alt fra mål innenfor samferdselssektoren til petroleumsaktivitet i nord – som blir sett på som positivt.

Dersom vi ser nærmere på virkeligheten, med bl.a. Ofotbanen og ønsket om å få bygd ut dobbeltspor der, så har man muligheter for vekst både på svensk og på norsk side av grensen – som er viktig. Her har utenriksministeren gjort en god jobb. Han har vært på besøk og reist med malmbanen sammen med sin kollega fra Sverige, og dermed bidratt til at flere andre statsråder fra Sverige har reist denne strekningen for å oppdage viktigheten av dobbeltspor. Så der vil jeg gi ros til statsråden, som har tatt et godt initiativ.

Det som blir litt galt, er det som skjer på Bjørnfjell tollstasjon. Jeg vet det har vært oppe tidligere i dag. Jeg har hytte 1,5 km unna, så jeg observerte selv i påsken trafikkø og kaos, bl.a. at det sto 54 trailere på norsk side og 22 på svensk side og ventet på at veien skulle åpnes. Da kan vi se bort fra alle fisketransportørene fra Lofoten og Vesterålen, som går i skytteltrafikk den veien, for de er klar over at grensen er stengt.

Dette er et grenseproblem, og det er et problem for næringslivet. Næringslivet taper store penger på å stå og vente og ikke få brakt varene videre. Dette kan ikke Norge som nasjon være bekjent av. Her prater vi ikke om store penger for å klare å holde det åpent om natta og på helligdager, her er det om å gjøre å få gjort det. Dette vil også bli en debatt neste uke, når vi skal diskutere grensehindre i Norden. Her tror jeg vi politisk må gå i hop og få en løsning på det. Det er jo bred politisk enighet om meldingen, og da tror jeg også vi skal få en grei politisk enighet her, slik at vi klarer å få dette på banen.

Vi har muligheter innen mineraler og gass, og vi har også et veldig kompetent nivå på høyskolen når det gjelder forskning i nord, som vi må ta hensyn til. Jeg tror det er viktig å bygge opp forskning på bl.a. kaldt klima, som kan gjøre det lettere å etablere nye bedrifter i nord.

Eirik Sivertsen (A) [12:24:39]: I likhet med Nord-Norge er denne salen preget av optimisme når det gjelder troen på mulighetene i den nordlige delen av nasjonen. Det er jeg veldig glad for. Men jeg tror jeg skal starte med å knytte noen kommentarer til det representanten Åmland tok opp om sikkerhet, særlig med hensyn til vår gode nabo i øst – en nabo som har hatt noen tøffe år, men som er i ferd med å reise seg igjen og har ambisjoner om å være en internasjonal stormakt, og kanskje også har ambisjoner om å bli en supermakt.

Jeg kommer fra Bodø og møter stadig vekk folk fra det operative hovedkvarteret – både nå og tidligere. Jeg hadde også gleden av å være der med den arktiske delegasjonen i forrige uke, og jeg er ikke så veldig urolig over at russerne øker sin militære aktivitet, for den har vært altfor lav. Den har vært for lav i forhold til den størrelsen landet har, og de enorme områdene de disponerer i nordområdene. Det er en fordel også for Norge at russerne har et profesjonelt og kompetent militært nærvær i nordområdene. Så får vi bare håpe at det er en tilstedeværelse som bidrar til lav spenning i regionen, og som ikke øker spenningen over i en aggressiv nordområdepolitikk, noe som det ikke er grunnlag for å tro i dag.

Grunnlaget for de sterke kravene vi gjør på nordområdene, er knyttet til nærvær – nærvær først og fremst av folk. Som det er sagt tidligere her i debatten: Den viktigste ressursen i Nord-Norge, som i resten av landet, er knyttet til folkene som bor der, det framtidige arbeidet de faktisk er i stand til å utføre gjennom sin innsats med hode og hender.

Vi bringer kanskje med denne nordområdemeldingen nordområdesatsingen på land. Før har det vært et veldig stort fokus på havområdene, nå løfter vi det på land og ser på mulighetene for ny verdiskaping der. Det snakkes om en ny energiregion i Europa, det snakkes om en ny industriæra, og da har jeg lyst til, som flere andre talere, å understreke behovet for at det man setter i verk av nye tiltak, til glede for nasjonen, også må gi lokale ringvirkninger. For skal det bo folk i denne landsdelen, må vi også ha attraktive arbeidsplasser.

Utenriksministeren har på en av sine mange reiser i Nord-Norge tatt til orde for at gassen kanskje kan brukes industrielt. Han har sågar fått denne ideen oppkalt etter seg; nå snakker man mange steder i Nord-Norge om «Støre-røret»! Hvis jeg kan få komme med en oppfordring til utenriksministeren, ser jeg at dette kan bli realisert, og vi kan også diskutere konkret steder hvor dette røret skal komme i land.

Ellers vil jeg gi min fulle støtte til representanten Strøms innlegg. Det å bygge videre på nordområdesatsingen gjennom kunnskapssenter, bl.a. Universitetet i Nordland, er helt avgjørende.

Ivar Kristiansen (H) [12:27:59]: Det har vært en ganske interessant og god debatt, etter min oppfatning. Det er jo et tverrpolitisk ønske å utvikle den nordlige landsdelen, å utvikle dynamikken i hele denne regionen, som er så svær, og hvor det bor så lite folk, med de mange, mange muligheter.

Det er tydelig at noen føler seg tråkket på når opposisjonspartiene kanskje på noen områder har tillatt seg å ha noe større ambisjoner enn regjeringspartiene. Dette er vel ikke noe nytt i norsk politikk. Det tror jeg man bare må begynne å øve seg på fremover, at innenfor samferdsel, vei, jernbane, olje, gass, visumsaker, de fleste politiske områdene som betyr noe for utviklingen i nord, språkutdanning og utdanning i det vide og brede, vil man komme til å oppleve bare mer og mer at opposisjonen har klare målsettinger som vi vil fremføre i tiden som kommer.

Det var først og fremst representanten Kåre Simensen som mente at vi tillot oss å prate ned landsdelen når vi påpeker noen av disse områdene. Enten har vi uttrykt oss veldig klossete, eller så har representanten Simensen kommet i skade for å misforstå fullstendig. Man henviser til at man bruker så mye mer penger nå i 2012 enn man gjorde i 2005, men det skulle sannelig bare mangle, med en regjering som har mer enn 350 mrd. kr mer på utgiftssiden i budsjettene sine, takket være rike olje- og gassforekomster, som to av tre regjeringspartier systematisk har stemt imot skulle ramle inn i statskassen. Det skulle bare mangle at man ikke er i stand til å prioritere annerledes.

Så har jeg ikke ment å prate ned landsdelen ved å vise til befolkningsutviklingen – tvert imot. Det er ingen tvil om at det plusset man kan føre inn i boken i dag, på mange måter er positivt, selv om det representerer innvandrerbefolkningen i nord. Befolkningen i Norge har økt med nær 50 pst. fra 1951 og frem til i dag. I mitt hjemfylke er befolkningsveksten 7 pst. I Finnmark var det i 1951 79 400 innbyggere. I dag er det meg bekjent rundt 73 000 innbyggere. I 1960 var Rogaland og Nordland like store i folketall. I dag har befolkningstallet i Nordland stått i ro – vært på samme nivå – på 237 000. Rogaland har økt med tilsvarende hele Troms’ og halve Finnmarks befolkning. Så det skulle sannelig bare mangle at ikke noen av oss har litt større ambisjoner enn at det skal stå på stedet hvil.

Morten Høglund (FrP) [12:31:12]: Bare for å klargjøre Fremskrittspartiets, og mitt, synspunkt på meldingen: Som jeg sa i min tale til å begynne med her, mener vi at dette er en god melding og et godt utgangspunkt. Alt kan bli bedre, men utgangspunktet fra regjeringen på dette området var bra.

Når det blir tatt opp utfordringer knyttet til Nikel, deler jeg helt og fullt den beskrivelsen av problemet knyttet til dette. Når det er kritikk mot meldingen, må jeg også ta den til meg når det gjelder innstillingen. Vi har ikke brukt særskilt mye tid på Nikel i innstillingen. Det skulle og burde vi kanskje ha gjort. Det forringer ikke utfordringen og problemet. Den interpellasjonen representanten Fredriksen skal ha senere i dag, er betimelig når det gjelder å få det sakskomplekset høyt på dagsordenen.

Så til noen andre ting som er tatt opp i debatten. Jeg deler beskrivelsen av optimisme, pågangsmot og kompetanse som man finner i næringsliv, i kommuner, på universiteter og høyskoler rundt omkring i Nord-Norge. Det skjer veldig mye. Mye skjer sikkert takket være den nordområdesatsingen som allerede er i gang, men det pekes jo også stadig vekk på utfordringer – ting som må løses for at denne satsingen virkelig skal få det løftet jeg tror de fleste av oss mener er helt nødvendig og ønskelig. Utfordringen er jo om vi som politiske beslutningstakere evner å henge med der næringslivet og akademiske institusjoner har fullt trykk. Evner vi å ta de beslutningene og legge til rette for den utviklingen som må være på plass?

Så snakket representanten Aspaker om at det er for få norske studenter til Russland. Jeg deler det synet helt og fullt. Det er mange praktiske utfordringer som gjør at det ikke skjer. Men det bør være et større trykk på dette.

Den nordlige sjørute er viktig, og den har også vært nevnt av flere. I går kom meldingen om at man fra russisk side bygger opp en infrastruktur langs den russiske kyst for å håndtere dette på en bedre måte. Dette henger også sammen med behovet for en troverdig søks- og redningskapasitet, hvor ikke minst økt kapasitet til å redde folk i nød kommer på plass.

Så vil jeg til slutt si at vi trenger et stort engasjement fra storting og regjering – og ikke minst fra utenriksministeren selv – fremover for å realisere disse prosjektene. Utenriksministeren har en stor del av æren for at dette har blitt satt så tungt på den nasjonale politiske dagsordenen. Jeg deler synet på rosen til utenriksministeren. Men han har en stor jobb å gjøre for å følge dette videre opp i sitt daglige virke.

Tor-Arne Strøm (A) [12:34:39]: Vi, og regjeringen, mener at økt satsing på infrastruktur er nødvendig for å styrke Norges langsiktige verdiskapingsevne. Siden 2005 har både ambisjonsnivået økt og evnen til oppfølging er blitt betydelig bedre. I Nasjonal transportplan 2010–2019 legger regjeringen til grunn en økonomisk ramme som er 100 mrd. kr høyere enn planrammen i foregående transportplan. Det er ikke lite! Denne satsingen får stor betydning for utviklingen av veinettet i de tre nordligste fylkene. En av de viktigste forutsetningene for økonomisk vekst og velstandsutvikling i nordområdene er tilstedeværelsen av tilfredsstillende infrastruktur på land, i vann og i luft.

Det er viktig også i et nordområdeperspektiv at det utvikles sterke og attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner. Regjeringen prioriterer en kraftig opprusting av E6, som binder Norge sammen fra Kirkenes til Svinesund. Den er selve hovedpulsåren. Mange prosjekter vil ligge i Nord-Norge – og i Nordland. Jeg skal nevne et stort prosjekt som det nå er viktig å starte på, nemlig Hålogalandsbrua. Den er på beddingen. Dette er ikke et prosjekt bare for Narvik og for Nordland, men det har stor betydning for hele Nord- Norge, både med hensyn til næringsliv og bosetting. Det er et viktig bidrag til infrastrukturen.

Helt til slutt vil jeg nevne noe som absolutt er et viktig bidrag i nordområdesatsingen: flyplasser og flyplasstrukturen. Jeg tror at med tanke på framtiden vil det bli en viktig debatt om å få gjort noe med denne strukturen – ikke minst det å bygge større flyplasser, sånn at en kan binde fylkene og landet sammen. Det er en del utredninger nå som viser at det er mulig å sette i gang og bygge store flyplasser. Da er det viktig å utvikle disse områdene, for det er også et viktig bidrag i nordområdesatsingen.

Jeg synes dette har vært en god debatt. Jeg tror mange er utålmodige. Vi skal framover. Jeg synes det er et kjempegodt grunnlag som er lagt her. Jeg også må gi ros til saksordføreren, både for et godt innlegg og for et godt bidrag til å komme videre i denne debatten – og ikke minst ros for det grunnlaget som også er lagt av regjeringen og utenriksministeren.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:37:35]: Aller først har jeg lyst til å slutte meg til siste taler med hensyn til hans utålmodighet, for det heter seg jo at den som har stor utålmodighet, har mye ugjort. Jeg tror vel vi alle kan se det i øynene at når det gjelder nordområdene, har vi fortsatt mye ugjort.

Det er mulig at jeg opplevdes som veldig krass i sted, men det var nå slik at det dreide seg om min egen hjemkommune og min egen befolkning som lever med den forurensningsproblematikken fra Russland. Også her må vi komme fram til løsninger.

Det er flott at vi har den debatten vi har i dag. Det er flott at nordområdene er blitt løftet opp på et langt høyere nivå enn hva det var tidligere. Men det må også være slik at det må være rom for å ha ulike syn og ulike oppfatninger om hvilke veier vi går, og om de ulike løsninger som står foran oss.

Det er klart at med tanke på at utenriksministeren pratet om Nasjonal transportplan, er det altså slik at den eneste jernbane i nord som er nevnt der, er Ofotbanen. Det finnes ikke ett ord om jernbane med hensyn til verken Norge–Finland eller Norge–Russland.

Svein Roald Hansen nevnte at Kirkenes var selve stjernen i nord og var med på å skape optimisme. Jeg vil jo da minne om at det var næringsminister Jens Stoltenberg som la ned Sydvaranger Gruve, og at denne ikke ble etablert med bakgrunn i en nasjonal kampanje. Dette var et lokalt initiativ hvor det var Sør-Varanger kommune som fikk solgt ut sine eiendeler i AS Syd-Varanger sammen med Varanger Kraft, som gjorde det mulig å få realisert dagens gruvedrift.

Så vil jeg også helt til slutt si noen ord om Svalbard. Vi var på besøk der i forrige uke. De mangler forutsigbarhet. De mangler kaiområder for å kunne ivareta dagens behov med hensyn til cruiseskip. De mangler bakenforliggende områder, og – ikke minst – de ønsker en avklaring av hva som skal være framtidens kraftprodusent på Svalbard. Det må på plass.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:40:45]: Jeg synes det er positivt, det som sies av representanten Kåre Simensen om den viktige satsingen når det gjelder høyere utdanning.

Det er alltid hyggelig å snakke om det som er positivt, og mindre hyggelig å nevne det som kunne vært langt bedre. Det jeg vil peke på, er at skal man fylle disse studieplassene og dermed bidra til økt lokal kompetanse, må man legge et langt bedre grunnlag i den videregående skolen. Hva gjør dagens regjering med et frafall på 70 pst. når det gjelder gutter i Finnmark? Hva gjør dagens regjering for at det kun er 35 pst. av elever og lærlinger som fullfører på normert tid? Dette burde utfordre regjeringspartiene, og også det som sies om manglende interessante lærlingplasser i nordområdet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:41:58]: Ka farsken! Jeg vet ikke om det er godt og legalt uttrykk å bruke her, men likevel sier det noe …

Presidenten: Det er det ikke, vil presidenten bemerke.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:42:05]: Men det var et godt uttrykk allikevel fra min landsdel. Nok om det.

Det har vært en god debatt, en interessant debatt og en debatt som vitner om et engasjement, uavhengig av dialekt, som jeg sa i stad, og postnummer der man holder til. Det er også interessant å høre representantene fra de rød-grønne partiene forsvare sin regjering så eminent som de faktisk gjør. Men det store spørsmålet hadde jo vært: Hvis dette hadde vært et produkt lagt fram av en annen regjering, ville de samme partiene ha vært like fornøyde? Mye av det handler vel egentlig om politisk retorikk og om å ha det travelt.

Det ble snakk om lokale ringvirkninger. Ja, som jeg sa i første innlegg, hvis det er noe vi må sørge for å få til, er det at de som bor i landsdelen, får være med på det som skjer, og at vi ikke bare ser at andre kommer opp og tar seg til rette og nyttiggjør seg ressursene, mens vi står igjen ved siden av med hua i handa og ser på. Den tiden er over. Nordlendingen krever sin rett og skal få være med på det som skjer. Vi har, som jeg sa før også, sett til Rogaland og hva de har fått til der, og jeg tror ingen i Nord-Norge har noe særlig imot å få være med på noe lignende.

Så har det vært snakket om utålmodighet. Utålmodighet er vel, med respekt å melde, bare fornavnet, for det er så utrolig mange uløste oppgaver. Vi snakker om samferdsel. Vi snakker om ulike transportårer. Jeg kjørte i helgen E6 fra Oslo til Rognan. Jeg må si, med respekt å melde: Å kjøre E6 fra et stykke i Nord-Trøndelag og derfra til Korgen i Nordland er et mareritt. Veien fra fylkesgrensen i Nordland inn til Mosjøen – jeg vet ikke, man kan dra på Tusenfryd, da får man tilsvarende opplevelse, men da må man betale ekstra for den.

Jeg vet ikke hvor lang tid man regner at man har på seg. Jeg hørte representanten Strøm påpeke her at det er viktig at vi gjør noe med samferdsel. Jeg er helt enig. Men hvor er tidsambisjonen hen? Hvor er visjonen hen? Når skal vi ha et veinett som er så godt at man slipper å være halve tiden i luften når man kjører bil oppover? Hvis det er sånn at man mener noe med at man skal ta i bruk landsdelen og ressursene som finnes der, må vi legge til rette for det. Det gjelder flyplasstruktur. Under høringen kom det fram at man hadde problemer når man skiftet ut besetningen på Norne-skipet og de skulle fly ut via Sandnessjøen. Det var ikke flykapasitet der. Da tenkte jeg: Er det et problem i dag, eller er det noe som man kunne ha løst forholdsvis enkelt? Vi pratet om en million i året for å løse problemet for Tollvesenet på Bjørnfjell. Hvorfor er det et problem? Man kan godt være så visjonær og ha så mange ambisjoner man vil, men hvis man ikke evner å få det ned på detaljnivå og få omsatt disse visjonene til løsninger, kommer dette til å være en evigvarende politisk runddans som handler om visjoner og ikke om realiteter. Folk flest utenfor denne salen lever i en virkelighet som ikke nødvendigvis er politisk, men som er en tøff hverdag. Og det er dem vi skal legge til rette for.

Torkil Åmland (FrP) [12:45:12]: Jeg har bare en liten kommentar til Eirik Sivertsens innlegg når det gjelder sikkerhetspolitikken, der han sier at han er beroliget av den russiske opprustningen, og at dette sannsynligvis ikke representerer noe problem i framtiden – så vidt jeg forsto ham.

Vi får håpe at det er riktig, men det vet vi ikke. Litt av problemet som jeg tok opp, er at Forsvarsdepartementet ikke ser det på samme måten som Sivertsen. Forsvarsdepartementet sier at kombinasjonen av russiske stormaktsambisjoner, interesser i nordområdene og militær opprustning innebærer at stabiliteten i nord kan bli utfordret i framtiden. Det er den vurderingen som regjeringen legger til grunn når man tenker langsiktig. Det er det denne meldingen skal gjøre, den skal tenke 20 år framover. At det er stabilt i dag, er positivt, det er vi alle enige om, men det er ingen som vet hvordan situasjonen vil være i løpet av de neste 20 årene – det er trekk som kan føre til at situasjonen blir mer ustabil i framtiden. Da er mitt poeng at man må tenke langsiktig i sikkerhetspolitikken. Man må tenke at situasjonen kan endre seg, den kan endre seg uventet, og den kan endre seg raskt, det sier også Forsvarsdepartementet i sin proposisjon. Man kan ikke planlegge sikkerhetspolitikken ut fra at det alltid vil bli godt vær. Man må planlegge ut fra de scenarioer som kan oppstå på lengre sikt i framtiden, også de som kan øke spenningen, og der hvor konfliktnivået kan stige.

Mitt poeng er at det er viktig at også utenrikspolitikken har sikkerhetspolitikken som en kjerne – og det oppfatter jeg at utenriksministeren sa i sitt innlegg tidligere i dag. Da er jeg litt forbauset hvis det er slik at representanten Sivertsen har en annen oppfatning av det – at sikkerhetspolitikken ikke er viktig, eller at vi skal planlegge for at her vil det være fred og stabilt, og uansett hvor mye Russland og andre ruster opp, vil det være like stabilt. Så vidt jeg forsto, sa han vel faktisk at det vil øke stabiliteten i nord. Det er en analyse som jeg i alle fall ikke finner i regjeringens dokumenter, og som jeg heller ikke kan se ligger til grunn i nordområdemeldingen. Sikkerhetsaspektet er grunnleggende også i utenrikspolitikken. Forsvarspolitikken og utenrikspolitikken må være samkjørt. Jeg tror vi fra historien har erfart hvordan det går hvis utenrikspolitikken går én vei og forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk går en annen vei, og man får et sprik mellom de to tilnærmingene. Man kan få en politikk som kan være relativt risikabel hvis man skulle få en situasjon med økt spenningsnivå.

Siri A. Meling (H) [12:47:57]: Det er positivt med fokuset på nordområdene som denne meldingen som nå debatteres, gir oss anledning til. Det er utfordringer, men ikke minst et stort mulighetsbilde som det er viktig for oss å få utnyttet. Dette gjelder ikke minst innenfor petroleumsnæringen. Den avklaringen som fant sted om delelinjespørsmålet med Russland, var viktig for fremtiden for petroleumsnæringen i nord. Vi har gjort nye, store funn i nord, og dette gir igjen muligheter for en langsiktig investeringsfront når det gjelder investeringer i menneskelige ressurser – det vil si kompetanse og en fremtid for dem som bor i nord – og det gir også en langsiktig investeringshorisont når det gjelder det å bygge industrianlegg. Vi har jo mange gledelige eksempler på det den siste tiden, bl.a. Akers etablering av et stort ingeniørkontor i Tromsø og Statoil som ønsker å bygge opp om sin satsing i nord gjennom å styrke aktiviteten bl.a. i Harstad. Det er ingenting som er mer gledelig enn å besøke Hammerfest, for hver gang jeg kommer opp dit, er det alltid noe nytt som skjer. Det er positivt å se hvordan aktiviteten i området der oppe vokser. Selvfølgelig – jeg kan ikke unngå å nevne at jeg også gjerne så at Lofoten og Vesterålen og områdene utenfor ble åpnet for olje- og gassutvinning, men den ballen skal jeg la ligge nå.

Jeg ønsker å si et par ord om Svalbard. Flere har etterlyst konkrete tiltak når det gjelder oppfølging av intensjonene i vår nordområdesatsing. Høyre har i disse dager et forslag til behandling om et nytt kullkraftverk med CO₂-rensing og deponering i Longyearbyen. Dette er et helt konkret tiltak som vi ønsker at Stortinget skal kunne slutte seg til. På Svalbard har vi hele verdikjeden innen kort avstand. Vi har kullgruvene der vi har sagt det skal være aktivitet også fremover. Longyearbyen og Svalbard trenger å styrke sin energiforsyning, et nytt kullkraftverk vil kunne gjøre det. Det å rense betyr også at vi tar hensyn til miljøet og da også muligheter for deponering av CO₂ på Svalbard – og ikke minst gir det oss muligheter for å overvåke disse reservoarene fra landsiden. Det gjør disse operasjonene langt rimeligere enn det en kan få utført på norsk sokkel. Her har vi både miljøaspektet, energiforsyningen og læringseffekten når det gjelder lagring – som vi kan løse på Svalbard. Det ville kle vår nordområdesatsing, det ville kle vår miljøsatsing og energisatsing og satsing på CCS om vi får til dette på Svalbard.

Presidenten: Representanten Tor-Arne Strøm har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tor-Arne Strøm (A) [12:51:11]: Det var bare en liten presisering til representanten Ellingsen.

Jeg også har i sommer kjørt fra Bodø til Løkken Verk. På Løkken Verk bor representanten Arne L. Haugen, det er hans rike. Vi har kjørt E6 begge to, og det Ellingsen nevnte, var de plassene det ikke var gjort noe.

Vi har mange, mange oppgaver på E6, det er vi enige om, men det representanten ikke nevnte, var de plassene der det er gjort noe: I Dunderlandsdalen og på Helgeland er det gjort mye, og det er også gjort mye med E6 Majavatn – bare for å nevne noe. Man må være litt etterrettelig når man tar opp disse problemstillingene rundt E6. Det er store planer for å gjøre mye videre i sammenheng med Nasjonal transportplan.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har hatt ordet to ganger og får dermed ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirik Sivertsen (A) [12:52:13]: Jeg skjønner at jeg må ha uttrykt meg usedvanlig klønete når jeg har blitt oppfattet dit hen at jeg ikke stiller meg bak denne regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er feil, for det gjør jeg fullt ut, og jeg deler også representanten Åmlands oppfatning om at sikkerhetspolitikken utgjør en kjerne i utenrikspolitikken.

Mitt poeng var at Russlands militære aktivitet i nord, og andre steder, har vært lavere enn man kunne forvente er adekvat i forhold til de legitime behovene som også Russland har for å ha en sikkerhetspolitikk som gjør at de er trygge.

Så er det også mitt poeng at et godt fundert forsvar, som er profesjonelt i sin tilnærming og som har god forståelse av den internasjonale situasjonen, også på russisk side, vil bidra til at vi er tryggere på hverandre. At vi har en stor nabo som også er trygg på sin situasjon og vil kunne hevde sine interesser, vil også føre til økt stabilitet.

I mitt første innlegg var jeg veldig opptatt av internasjonal dialog. Det er også et virkemiddel i sikkerhetspolitikken, i tillegg til et trygt, troverdig og moderne forsvar. Det skal vi diskutere senere i år.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:53:28]: Hvis det ikke var slik at vi var fylt av all den felles visjon og samstemthet i denne salen, kunne man være fristet til å si at den største motsetningen her, som var internt i Fremskrittspartiet, ble elegant ryddet opp av saksordføreren. Men siden vi ikke er i det «klimaet», men i det positive, skal jeg ikke legge vekt på den innfallsvinkelen.

I stedet vil jeg si at jeg tar utfordringen, som også kommer fra representanten Ellingsen. Han legger til grunn en betydelig utålmodighet på områder hvor det trengs å gjøres mer, også i saken som gjelder Nikel. Det er ikke slik at den saken har ligget i 20 år. Jeg husker selv hvordan daværende statsminister Syse – og etter hvert Harlem Brundtland og andre norske statsministre – har jobbet med å komme i inngrep med opprenskning på dette området. Det har jammen ikke stått på Norge når det gjelder dette. Vi hadde inntil ganske nylig 300 mill. kr stilt til rådighet for et tiltak om Russland hadde gått løs på den oppgaven. Jeg har tatt opp dette med russiske motparter hver gang jeg har hatt anledning, og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det.

Så tar jeg med meg det som representanten Høglund sier, om at det er mye å gjøre for meg i mitt daglige virke rundt dette. Det er jeg meg bevisst. Vi har en stor arktisk dagsorden, vi har en stor dagsorden i forhold til vår nabo Russland, og vi har en stor dagsorden med nordområdedialoger. Dette er områder som Utenriksdepartementet tar alvorlig, og som koordinator og pådriver for nordområdepolitikken arbeider mine kolleger på en lang rekke områder, slik det har stått i denne meldingen.

Det har vært pekt på at vi rapporterer om små og store saker når vi legger fram nasjonalbudsjettet på høsten. Det er jeg enig i. Til dem som mener at vi bare har tatt med alt som skulle være i nord, for å få en lang liste, kan jeg si at det er feil. Vi kunne lagt med atskillig mer, om det var poenget. Vi har f.eks. ikke rapportert særskilt om hva bedret kommuneøkonomi har betydd for nordområdesatsingen, og vi har ikke rapportert særskilt om en lang rekke andre sektorområder, men vi forsøker å gi et bilde av hvordan strategien gjennomføres, og hvordan penger brukes.

Så har jeg lyst til – om presidenten tillater det – å få takke dem som har bidratt til at vi nå, etter mitt skjønn, har hatt en god melding, en grundig prosess rundt meldingen, en god høringsprosess, en god innstilling og en god debatt. Det gjelder selvfølgelig partiene i denne sal, spesielt de parlamentarikere som også har deltatt i internasjonale fora, slik som den arktiske parlamentarikerforsamling – et viktig tilskudd.

Jeg vil også takke for alle innspillene som er kommet fra nord, både fra ekspertutvalg, universiteter, bedrifter, forskjellige forsamlinger og også fra mange mennesker i deres vanlige virke.

Så vil jeg gjerne, fra denne talerstolen, også få takke mitt eget embetsverk, de i Utenriksdepartementet som har arbeidet med dette prosjektet som et prioritert prosjekt siden høsten 2005. De har gjort det med all den motivasjon og innsatsvilje som særmerker dette embetsverket. Selv om det er regjeringens ansvar å organisere sitt eget embetsverk, har jeg lyst til å si det herfra, for her ligger det et betydelig arbeid og en betydelig lyst til å følge opp denne meldingen og de konklusjonene som er blitt trukket her. Så jeg ser fram til et fortsatt nært samarbeid om felles mål.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har hatt ordet to ganger tidligere og får dermed ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:56:42]: Bare en hilsning til representanten Strøm: Forskjellen i tilnærming er vel ganske enkelt at representanten Strøm er fornøyd med fortreffeligheten i det som regjeringen har fått til. Min bekymring ligger mer i de manglene som fortsatt foreligger. Det er helt riktig som representanten Strøm sa – det finnes også deler av veien i Nordland som er blitt veldig bra. Problemet er at det mangler vei i enda mer enn det som er bra! Det ville vært interessant å få høre hva slags tidsvisjon, eller ambisjon, regjeringen har for å ferdigstille dette, slik at man får helhetlig bra vei, for enkeltstykker hjelper ikke. Det er som å ha ei bøtte med legoklosser – det er ikke noe annet enn klosser før du setter dem sammen og lager et eller annet ut av det. Per i dag finnes det mange løse legoklosser på regjeringens bord, som ikke er satt sammen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.