Gunnar Gundersen (H) [12:19:48]: Mitt spørsmål går til landbruks- og matministeren:

«Siden 2004 har vi sett en forvaltning av rovvilt som ikke har forholdt seg til noen av forutsetningene Stortinget la til grunn for forliket. Politisk har ingen statsråd informert Stortinget om dette. Resultatet er at alle andre interesser enn rovvilt fortrenges i bl.a. Østre Hedmark. Nå øker også presset på resten av fylket, og Mattilsynet har meldt seg på med å varsle beitenekt dersom ikke tapsprosentene går ned – til sammen en meget effektiv fortrengingspolitikk.

Hvordan kunne statsråden la dette skje?»

Statsråd Lars Peder Brekk [12:20:26]: Mange dyr dør på beite av ulike årsaker, og det er viktig å se på tiltak for å redusere lidelsen for dyr. Årsaken til tapene er mange, men rovvilt står for en stor andel av tapene. Sykdom, skader og andre årsaker er med på å gjøre tapene så høye som de er for tiden. Det er positivt at Mattilsynet har oppmerksomhet på dyrevelferd for dyr på beite. Jeg vil imidlertid understreke at Mattilsynet ikke har gjort noe vedtak om beitenekt i beitesesongen 2012. Jeg mener likevel, slik jeg har sagt i denne salen tidligere, at det var uklokt av Mattilsynet å rasle med det sterkeste virkemiddelet vi har, før det er gjort en grundig vurdering i de enkelte konkrete sakene.

Rovviltforvaltningen er basert på rovviltforliket i 2004, som også Høyre stilte seg bak. Målsettingen er todelt. Det skal legges til rette for bestander av rovvilt og for levedyktig beitenæring. Dagens situasjon er at vi har oppfylt – ja, i mange tilfeller overoppfylt – målsettingene om å bygge opp rovdyrstammene. I mange områder er det flere rovdyr enn det bestandsmålene tilsier. Men på det andre området, å sikre en levedyktig beitenæring, er vi ikke i mål. Tap av beitedyr viser at konfliktnivået fortsatt er for høyt. I 2010 ble det erstattet 2 000 flere sauer og 9 000 flere rein enn i 2004. Det er etter min mening en alvorlig situasjon.

På bakgrunn av at konflikten har vært vedvarende over en årrekke før regjeringen tiltrådte i 2005, ble det både i Soria Moria I og II nedfelt tiltak med sikte på å redusere konflikten. Men tapene er ikke redusert, og det er ingen grunn til å være tilfreds med situasjonen.

Gaupe og jerv står til sammen for 65–70 pst. av erstattet sau og enda mer for rein. Kvoter på gaupe og lisenser på jerv har økt de siste årene. Likevel viser bestandsutviklingen at det bør tas ut større andel av bestanden for å komme ned på bestandsmålet. Forutsigbarhet er avgjørende for at vi skal kunne bruke utmarka til verdifull matproduksjon, og da må bestandene ned til de bestandsmålene som rovdyrforliket bygger på. Målretting av uttak til viktige beiteområder vil ha stor tapsreduserende effekt.

Dette skal skje samtidig med en rekke andre tiltak. Med midler over jordbruksavtalen arbeides det kontinuerlig med å forbedre beitebruken gjennom å stimulere til hensiktsmessig organisering og samarbeid mellom dyreeiere. Det pågår et nasjonalt beiteprosjekt med målsetting om et bedre sauehold og mindre tap på beite.

Regjeringen har økt avsetningen til forebyggende tiltak fra 32 mill. kr i 2005 til 80 mill. kr i 2009 og til 68 mill. kr i 2011. Det gir berørte dyreeiere større mulighet til å søke om støtte til tiltak for å forebygge rovviltskader.

Regjeringen videreførte erstatningsordningen som sikrer den enkelte dyreeier erstatning for dokumenterte og sannsynlige rovvilttap. På bakgrunn av stort sprik mellom dyreeiers og forvaltningens oppfatning av faktisk tap på grunn av rovvilt arbeider nå et ekspertutvalg med forbedringer av erstatningsordningen for husdyr. Dette ble også nedfelt i Soria Moria. Utvalget som arbeider med dette, skal avgi rapport i juni.

Statens naturoppsyn er styrket og har større kapasitet på skadefellingsoppdrag og opplæring av lokale fellingslag. Antall skadefellingstillatelser har økt fra 68 i 2005 til 192 i 2010, og faktiske fellinger var økt fra 24 til 93. Regjeringen legger også opp til at deltakere i kommunale fellingslag skal få kompensasjon fra første dag.

Dyreeiere som får pålegg fra Mattilsynet om midlertidig nedsanking av sau fra beite, har rett til kompensasjon for de kostnadene dette eventuelt medfører.

Med oppretting av Rovdata i 2010 er det lagt opp til økt lokal medvirkning i bestandsregistreringen. Dette vil øke kvaliteten av og tilliten til offisielle bestandsestimater.

Regjeringen har gjennom dette tatt en rekke grep for å sikre økt forutsigbarhet og fortsatt levedyktig næringsdrift, basert på landbrukets ressurser i områder med rovvilt.

Nå er situasjonen slik at Stortinget har ansvaret og skal sikre et bredt politisk forankret forlik om ulv og bjørn. Det er viktig at denne muligheten til å legge på plass veien videre i den norske rovdyrpolitikken blir tatt i Stortinget. Jeg forventer da at vi får et godt resultat av denne behandlingen – ikke minst fordi mange i landbruket investerer et helt livsverk når de velger å gå inn i matproduksjonen. De fortjener en langsiktig og forutsigbar rovdyrpolitikk som står seg over tid, og er forankret i bredden av norsk politikk.

Gunnar Gundersen (H) [12:24:46]: Det var et langt svar, men med respekt å melde, det var jo ikke svar på spørsmålet.

Dette er knyttet til Østre Hedmark, og statsråden vet like godt som meg at der er det meste fortrengt. Man har ikke beiterett igjen. Ikke bare det, staten har faktisk tapt to rettssaker med utgangspunkt i beitenekt. Statsråden var på samme seminar som meg i forrige uke, der en av de beste advokatene på dette i landet sa at rovviltforvaltningen er på tur inn i rettssalen, fordi det er en helt annen oppfatning i forvaltningen av hva norsk lovverk sier, enn det er i rettsapparatet.

Det er meget alvorlig, så jeg var ute etter å høre: Hva har statsråden gjort helt konkret for å stoppe en forvaltning som åpenbart ikke skjønner hva lovverket faktisk sier? Vi har som sagt som bakgrunn her at staten har tapt to rettssaker, med utgangspunkt nettopp i bruk av beitenekt.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:25:49]: Det som er viktig, er vel å understreke at det er to departementer som har ansvaret for ulike elementer i denne sammensatte problemstillingen. Rovviltforvaltningen er det jo Miljøverndepartementets ansvar å svare for.

Når det gjelder Mattilsynet, som er mitt ansvar å svare for, vil jeg bare understreke at det er klinkende klart at Mattilsynet er satt til å forvalte dyrevelferdshensyn. Mattilsynet har også i stor grad stor uavhengighet i utøvelsen av den tilsynsfunksjonen. Jeg sa på denne konferansen som vi begge var til stede på, at jeg forutsetter at Mattilsynet forholder seg til gjeldende lovgivning og til de føringer rettspraksis gir, når de skal velge virkemidler.

Beiterestriksjoner er svært inngripende tiltak, som bare skal nyttes når andre mindre inngripende tiltak ikke fører fram. Det er understreket overfor Mattilsynet, og det er selvsagt slik at det skal følges opp.

Gunnar Gundersen (H) [12:26:50]: Jeg er på tur tilbake til at det er en meget effektiv fortrengningspolitikk. Vi har en forvaltning som bare lar rovviltproblematikken eksplodere, og et mattilsyn som kommer etterpå og bruker beitenekt. Jeg vil vite: Hva har statsråden gjort helt konkret? Har han sendt en skriftlig instruks til Mattilsynet om at de faktisk må forholde seg til det som er kjennelser i norsk lov?

Jeg er enig i at dyrevelferd og alt det er viktig, men det er også beiteretten og respekt for den enkeltes rettigheter her. Det er noe av det spørsmålet la opp til: Hvorfor har man ikke informert Stortinget om at det er slike konflikter der ute? Det har ikke kommet noen informasjon til Stortinget som tilsier at det er så sterke rettsprinsipper som står mot hverandre i denne konflikten. Så jeg vil vite: Har statsråden sendt en skriftlig instruks til Mattilsynet om at det å true med beitenekt faktisk er noe som norsk lov har sagt nei til to ganger, gjennom nylig avsagte dommer?

Statsråd Lars Peder Brekk [12:27:55]: For det første er de problemstillingene som her tas opp, diskutert og omtalt i mange ulike sammenhenger i Stortinget tidligere.

Når det gjelder mitt forhold til Mattilsynet og den styringsinstruks de får fra departementet, er det slik at de er gjort fullstendig klar over denne situasjonen og den rettspraksisen som er på området – både gjennom skriftlige og muntlige instruksjoner.