Elisabeth Aspaker (H) [11:11:32]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren:

«Elever i videregående skole har ifølge regelverket plikt til å delta, i praksis på fastsatte prøver, slik at læreren får grunnlag for vurdering i faget. Ifølge lærere slås denne plikten i hjel av at læreren plikter å varsle eleven på forhånd dersom det er fare for at det ikke er grunnlag for å sette karakter, noe mange elever synes å innrette seg etter. Nå etterlyses i stedet mer generelle regler for fremmøte i faget for å ha rett til vurdering.

Vil statsråden vurdere endringer i disse reglene?»

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:12:19]: De siste årene har vi vært svært opptatt av å forbedre vurderingsarbeidet i skolen, både gjennom et tydelig regelverk, bedre veiledning om dette og gjennom kompetanseheving for å sikre høy kvalitet i lærernes arbeid med vurdering. Å sikre elevene riktig og rettferdig karaktersetting har vært et viktig siktemål.

Elevene har rett til vurdering. Men det kan heller ikke være noen tvil om at de har plikt til å være til stede og delta, slik at læreren får et grunnlag for vurderingen. Jeg ser at det er behov for å sikre at dette kommer enda bedre fram i vurderingsforskriften, og har derfor tatt initiativ til en justering av den på dette punktet.

Selv om det er frivillig å ta imot et tilbud om videregående opplæring, er det ikke slik at elever står fritt til å velge hvor mye de vil delta i opplæringen dersom de har tatt imot tilbudet. Dette innbefatter også deltakelse på prøver. Det følger således av opplæringsloven § 3-4 at elevene – det gjelder også for lærerkandidater og lærlinger – skal være aktivt med i opplæringen.

Ansvaret for å skaffe grunnlag for vurdering i fag er regulert i forskrift til opplæringsloven § 3-3. Forståelsen av denne bestemmelsen er utdypet i et rundskriv fra Utdanningsdirektoratet. Det er fastsatt at både læreren og eleven har ansvar for at læreren har grunnlag for å vurdere elevens kompetanse i faget.

Eleven skal møte til og delta i opplæringen, mens læreren skal legge opplæringen til rette slik at eleven får mulighet til å vise sin kompetanse. Disse pliktene må ses i sammenheng. Det betyr f.eks. at eleven ikke kan være fraværende fra opplæringen i store deler av året, for så like før standpunktkarakteren skal fastsettes, kreve en stor prøve som gir læreren grunnlag for vurdering. Dersom fraværet skyldes dokumentert fravær, som f.eks. sykdom, skal læreren likevel strekke seg for at eleven skal få mulighet til å vise sin kompetanse.

Selv om læreren må strekke seg i visse situasjoner for å få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, kan ingen kreve det urimelige av læreren i denne sammenheng. Her må læreren utvise et skjønn, men det er ikke overlatt til eleven å bestemme dette. Dersom elevens fravær er stort, vil det kunne bety at læreren ikke har tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, og at eleven ikke får halvårsvurdering eller standpunktvurdering.

Disse bestemmelsene i forskriften om vurdering av elever ble endret med virkning fra og med høsten 2009. Jeg har møtt mange synspunkter på bestemmelsene om lærerens plikt etter forskriftens § 3-3 tredje ledd om å skaffe seg vurderingsgrunnlag, og flere har hevdet at lærernes forpliktelser nå går for langt.

Jeg ser at formuleringen i dagens forskrift og rundskrivet fra Utdanningsdirektoratet har blitt tolket i retning av at læreren har svært omfattende plikter til å skaffe seg et slikt vurderingsgrunnlag, noe som ikke var intensjonen. For at bestemmelsen i større grad skal vise at både lærer og elev har ansvar for vurderingsgrunnlaget, ønsker jeg å justere bestemmelsen i forskriften. Utdanningsdirektoratet sendte derfor den 23. mars i år en justert forskriftsbestemmelse på dette punktet på høring. I tillegg til den offentlige høringen skal det også innhentes synspunkter fra en del enkeltlærere for å sikre oss at vi nå har et godt verktøy. Høringsfristen er 23. juni i år.

Elisabeth Aspaker (H) [11:15:40]: Jeg takker statsråden for svaret, som for så vidt er oppløftende.

Senest sist lørdag i Aftenposten kunne vi lese noen sitater fra lærere som tydelig hadde gitt til kjenne hvor håpløst de mener situasjonen er. Det er et sjenerøst tilbud fra samfunnet å gi rett til videregående opplæring, men det er sannelig også viktig at man skjønner at når man får en slik rett, innebærer det faktisk en plikt til å fylle den rettigheten og de årene med skolearbeid og ikke alt mulig annet.

Jeg har en utfordring til statsråden, for jeg tror ikke at norske elever i videregående skole kommer til å gi seg i kast med lange forskrifter og lete etter paragrafer i opplæringsloven. Jeg lurer på: Er det en idé å tenke seg at nesten myndige elever – og noen er myndige når de går i videregående opplæring – skulle inngå en kontrakt med skolen ved skolestart, hvor de er veldig tydelige på hva slags plikter de har, som følger med det å si ja til videregående opplæring?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:16:44]: Det er ikke sikkert det er noen dum idé, men jeg ville kanskje sende utfordringen videre til de enkelte skoler, for på mange skoler går dette helt greit.

Det har kommet en oppfatning som vi nå tydelig justerer, ikke fordi jeg mener at det har vært grunnlag for den, men fordi det er helt opplagt at en del av de barna som vi har oppdratt, er meget bevisste rettighetsbarn som leser forskrifter og paragrafer og slår i bordet med sin forståelse av hvordan dette skal være. Lærere har strukket seg veldig langt i forhold til å tilrettelegge for et grunnlag for å gi karakter. Det mener vi det er behov for å presisere på en slik måte at elevene forstår at de har plikt – når de har tatt i mot et tilbud om videregående opplæring – til å møte og opptre slik at det er lett for læreren å sette en standpunktkarakter. Så kan det unntaksvis være situasjoner rundt sykdom osv., som gjør at læreren må tilrettelegge på et annet vis.

Men jeg synes det er en god idé å formidle videre til skolene at hvis man har – hva skal jeg si – stadig grensesprengende prøvelser på grunn av bestemmelsene, kan dette være et virkemiddel.

Elisabeth Aspaker (H) [11:17:56]: Jeg synes kanskje ikke det er så enkelt at vi skulle gjøre dette til en sak som er opp til den enkelte skole. Jeg tenker at slik som skolen fungerer i dag, har vi ikke noen særlig andre forventninger til 16–17–18–19-åringer enn vi har til 6–7-åringer når de starter på skolen. Det at det er en viss progresjon i forhold til ansvar eller forpliktelser, og at elevene skal skjønne hva det innebærer når man kommer videre oppover i skoleløpet, kunne reflekteres i en type kontrakt som 16-åringen – når han begynner på videregående, eller for hvert av årene i videregående – skrev under på, hvor man tok et personlig ansvar for å være til stede for å sikre seg at lærerne får grunnlag for vurdering. For det er ingen tvil om at vi er opptatt av å fange tidstyver i skolen. Lærere i videregående skole sier at det er et betydelig arbeid å overvåke elevene og følge med på om de er nok til stede, for at man i neste omgang skal ha ryggen fri og ha dokumentert godt nok at man har varslet når de ikke er til stede i undervisningen. Jeg skulle ønske at statsråden ville si at en slik kontrakt skulle være et must, og obligatorisk for videregående opplæring i Norge.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:19:07]: Nå håper jeg at den justeringen av forskriften som vi har på høring, i seg selv vil bidra til at tidsbruken rundt dette begrenses sterkt, og at det i seg selv vil bety at elevene ser at de selv har ansvar for å delta i undervisningen og møte på prøver, slik at læreren har et grunnlag for å sette en standpunktkarakter. Det er hele bakgrunnen for å ta det initiativet.

Så er jeg ekstremt opptatt av effektiv tidsbruk i skolen. På mange skoler er ikke dette noe stort problem, og elevene er fullt klar over hva slags ansvar de har. Jeg ser ingen grunn til å pålegge dem, fra sentralt hold, å lage en masse kontrakter og underskrive og styre med det. Men på en del skoler kan det være en utfordring at man er ubevisst, eller tror man har andre rettigheter enn det man faktisk har. Der kan det være et virkemiddel.

Jeg vil først vurdere hva slags tidsbruk dette medfører, og om det er behov for det, før jeg vil mene at dette er noe som vi skal påtvinge alle videregående skoler i Norge å gjennomføre.