Per Roar Bredvold (FrP) [11:11:26]: Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til miljø- og utviklingsministeren:

«Avgjørelsen om hvor E6 skal gå ved Åkersvika ved Hamar, har pågått i svært lang tid. En eventuell flytting vil koste ca. 170 mill. kr ekstra, og mange beboere vil få sin livskvalitet redusert.

Er det ikke best at man nå bestemmer seg for å utvide den opprinnelige traseen?»

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [11:11:56]: La meg først gi spørreren rett i at denne saken har tatt lang tid. Jeg har betydelig forståelse for den frustrasjonen som mange i Hamar-regionen føler ved at saksbehandlingen her går sakte. Men grunnen er at det er en veldig viktig sak, en sak hvor en nokså klar lokal oppfatning står mot internasjonale prinsipper som Norge har forpliktet seg til. Det er ingen lett avveining mellom disse.

Som kjent har Miljøverndepartementet fått innsigelser mot begge de to kommuneplanalternativene som foreligger. Innsigelsene mot alternativ A, som følger dagens E6-trasé, er begrunnet i hensynet til naturverdier og økologisk balanse i Åkersvika naturreservat. Innsigelsene mot alternativ B, som går utenom deler av naturreservatet, er begrunnet i jordvernhensyn. Støymessig kommer de to alternativene ganske likt ut.

Jeg har fått mange henvendelser, både fra enkeltpersoner og fra institusjoner i Hedmark, om denne saken. Så det er en sak det er stort engasjement for. Jeg synes det er veldig viktig at alle berørte får sagt sitt. Jeg tror det å ta en riktig avgjørelse her er viktigere enn akkurat hvilken dag avgjørelsen tas.

Miljøverndepartementet er nå inne i en prosess med andre departementer, framfor alt selvfølgelig Samferdselsdepartementet og andre som er sentrale i saken, for å finne den riktige løsningen. Men til syvende og sist er den avgjørende avveiningen her mellom et våtmarksområde som har Ramsar-status, og som vil bli negativt berørt av det ene alternativet, og lokale hensyn, som særlig er knyttet til jordvern, og som peker i motsatt retning. Det er ikke noen lett avveining mellom internasjonale forpliktelser og lokale oppfatninger.

Per Roar Bredvold (FrP) [11:13:54]: Jeg takker statsråden for svaret, som ikke akkurat var noe svar på hvordan framdriften videre blir. Neste torsdag er det nøyaktig to år siden denne saken kom til departementet – det var 14. april for to år siden. Det gikk ca. et år før man var på befaring i området. Og tiden går.

Man har kommet fram til følgende prislapp: Hvis man flytter veien, vil det komme på 170 mill. kr. mer. Man vil ta 93 mål, et større areal enn det andre. Noen bolighus må rives. Mange får veien nærmere sitt hus og sin eiendom og får dermed sin livskvalitet forringet, selvfølgelig. Man må flytte en elv ca. 500 meter. Og man må flytte tilstøtende veier og noen veikryss. Det vil sikkert bli både lengre anleggstid og lengre byggetid. Så det er mange ting som gjør at denne saken ser ut til å ta enda lengre tid.

På spørsmålet mitt hadde jeg håpet at statsråden ville si at nå er vi så og så langt i prosessen, og innen den og den datoen skal det være et endelig vedtak på hvordan vi gjør det. Det er det jeg etterspør.

Statsråd Erik Solheim [11:15:04]: Jeg har lært meg gjennom et langt liv i politikken at dersom du gir en nøyaktig dato, blir det en kolossal oppvask med opposisjonen om det skulle gå så mye som tre timer utover den datoen. Det er grunnen til at jeg ikke vil gi en dato. Men det kommer et svar på dette relativt raskt.

Jeg tror også Bredvold må være enig i at det er viktigere å ta den riktige avgjørelsen. Spørreren angir alle de gode grunnene det er for å velge det alternativet som det er størst lokal oppslutning om, men han vektlegger ikke det andre hensynet Norge har, at vi har en internasjonal forpliktelse. Vi har Ramsar-konvensjonen, om våtmarksområder som trenger beskyttelse, og institusjonene som er i Ramsar, peker i stikk motsatt retning.

Nå skal jeg ikke være altfor polemisk, men hvis Fremskrittspartiet hadde vist tilsvarende engasjement for jordvern i andre saker i Norge som det de gjør i denne, ville det vært et stort framskritt både for Norge og for menneskeheten.

Per Roar Bredvold (FrP) [11:16:03]: Jeg takker statsråden for svaret.

Nå er det ikke bare jordvern jeg tenker på. Jeg tenker på 170 mill. kr, som jeg nevnte, jeg tenker på dem som får en forringet livskvalitet fordi deres hus blir revet, og på dem som får veien nærmere – så det er mange. Det gjelder ikke bare dette med 93 mål. Det er også andre tiltak som gjør at livskvaliteten, som sagt, blir dårligere for dem som bor i nærheten.

Nå er det også sagt at det kan være avbøtende tiltak som kan opprettholde det nivået vi har, hvis vi beholder veien der den er i dag. Har statsråden sett noe på det, at man beholder traseen der den er i dag, utvider den slik at den blir god nok, men at vi har avbøtende tiltak i tillegg, slik at vi opprettholder og oppfyller de kravene vi har mot oss?

Statsråd Erik Solheim [11:16:53]: En god ting med at saken har tatt lang tid, er at jeg tror at hver stein er snudd. En skal aldri si aldri i en sånn sak. Det kan hende at det er noe som ikke er vurdert, men jeg tror alle sider ved dette, både kostnader og de ulike miljøsidene, er veid veldig grundig opp mot hverandre.

Jeg gir Bredvold honnør for å framføre argumentene for det ene alternativet, som altså har bred oppslutning i Hamar-området, på en god måte. Jeg setter egentlig ikke spørsmålstegn ved noen av argumentene, men de må altså veies opp mot argumentene som er knyttet til den betydelige ulempen for internasjonalt anerkjente våtmarksområder, som peker i motsatt retning. Det kan ikke være likegyldig når Norge slutter seg til internasjonale konvensjoner. Vi kan ikke etter eget forgodtbefinnende bare bryte dem. Så man må altså veie disse to hensynene opp mot hverandre.