Robert Eriksson (FrP) [12:11:40]: Jeg har gleden av å stille følgende spørsmål til arbeidsministeren:

«1. mai 2000 ble det innført forskjellsbehandling av pensjonister i Statens pensjonskasse avhengig av pensjoneringsdato. Pensjonister med nøyaktig samme stilling, lønnsnivå og ansiennitet fikk svært forskjellig pensjon basert på om de ble pensjonert før eller etter 1. mai 2000. Høyeste grunnlag 30. april var 8 G pluss ⅓ av inntekten mellom 8 og 12 G. De som ble pensjonister 1. mai eller senere, kunne oppnå grunnlag 12 G. Pensjonen kan variere med ca. 130 000 kr etter dagens G.

Mener statsråden dette er rettferdig likebehandling?»

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:12:30]: Stortingsrepresentant Robert Eriksson har tatt opp et spørsmål knyttet til beregningsgrunnlaget for alders-, uføre- og etterlattepensjon i Statens pensjonskasse. Spørsmålet knytter seg til en lovendring i lov om Statens pensjonskasse fra 1. mai 2000.

De som ble pensjonert før 1. mai 2000, fikk pensjon beregnet av all arbeidsinntekt opp til 8 ganger folketrygdens grunnbeløp og ⅓ av arbeidsinntekt mellom 8 og 12 G. Reduksjonen av pensjonsgrunnlaget mellom 8 og 12 G er kalt for knekkpunktregelen. Med dagens grunnbeløp gjaldt knekkpunktregelen arbeidsinntekter mellom 605 000 og 907 000 kr. Ved opphevelsen av knekkpunktet fikk de som ble pensjonert etter 1. mai 2000, pensjonen beregnet av all arbeidsinntekt opptil 12 G.

Bakgrunnen for lovendringen var hovedtariffoppgjøret i staten våren 2000. Formålet var å sikre at staten som arbeidsgiver kunne tilby nødvendige betingelser for å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Ved behandlingen av saken i Stortinget var virkeområdet for lovendringen et sentralt tema, og Stortinget vedtok at opphevelsen ikke skulle få virkning for dem som allerede var pensjonert.

Saken har vært prøvd rettslig. En gruppe pensjonister som fratrådte før 1. mai 2000 med et pensjonsgrunnlag mellom 8 og 12 G, tapte saken enstemmig i Høyesterett. Høyesterett fastslo at lovgivers mening var at lovendringen bare skulle gjøres gjeldende for dem som ble pensjonert etter 1. mai 2000.

Sett ut fra lovendringens formål – å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft i staten – mener jeg det ikke er urimelig å begrense lovendringen til nye tilfeller etter lovens ikrafttredelse. Dessuten mener jeg at de som allerede var pensjonert på dette tidspunktet, ikke hadde noen forventning om en økning i pensjonen utover den ordinære reguleringen. Det er heller ikke uvanlig at lovendringer på pensjonsområdet begrenses til nye tilfeller. Jeg kan derfor ikke se at lovendringen innebærer noen urimelig forskjellsbehandling.

Robert Eriksson (FrP) [12:14:27]: Jeg er godt kjent med Høyesteretts dom, som statsråden pekte på. Høyesterett har kun slått fast at riktig lov er anvendt, og man har ikke gått inn i rettferdighetsspørsmålet, naturlig nok, fra Høyesteretts side. Høyesterett påpeker i dommen at det vil være noe som det er opp til lovgiver å gjøre.

Man kan ta utgangspunkt i en person som ble pensjonert 29. april 2000 kontra en person som ble pensjonert 2. mai 2000, altså med tre dagers mellomrom. De har hatt samme stilling, samme lønn og har gjort det samme. De kan risikere å få 130 000 kr forskjell i pensjon. Da blir spørsmålene til statsråden: Hvorfor er det rettferdig? På hvilken måte er det en god likebehandling? Det ønsker jeg et klart svar fra statsråden på, for det skjønner jeg ikke.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:15:35]: Som representanten Robert Eriksson sier, har altså Høyesterett prøvd lovligheten av dette. Rimeligheten av det er nedfelt i Stortingets behandling, hvor også dette spørsmålet var et sentralt tema. Jeg forstår representanten slik at han ønsker å få vite om jeg synes dette er rimelig. Jeg vil bare vise til svaret mitt.

Det er mange eksempler på lovendringer som er av en sånn karakter at det settes et virkningstidspunkt. Da er det et skjæringstidspunkt – før eller etter – som avgjør om du faller utenfor eller ikke. Det har vi mange eksempler på. Og så har vi regler som skal sørge for at det ikke blir ulovlige tilbakevirkninger.

Her mener jeg helt klart at nettopp forventningene ikke var til stede. De hadde ingen grunn til å forvente dette. De har ikke blitt fratatt noe. Det er helt spesielle hensyn som tilsier at reglen kommer til anvendelse, altså det å rekruttere og beholde arbeidskraft. Det er ikke av hensyn til å heve pensjoner generelt. Så jeg gjentar bare mitt svar: Jeg finner ikke dette urimelig.

Robert Eriksson (FrP) [12:16:46]: Man kan alltid diskutere om det er forventninger eller ikke, men når personer går til rettssak, har man en forventning. Jeg tør tvile på at det er folk som følger en sak helt opp til Høyesterett uten å ha forventninger. La det iallfall være klinkende klart fra min side.

Så er jeg også kjent med lønnsoppgjøret i 2000, da daværende arbeidsminister Jørgen Kosmo sendte et brev til Stortinget og ba om en hastebehandling av saken uten at man kunne utrede konsekvensene, fordi man var redd for at hele lønnsoppgjøret skulle bli satt i fare. Jeg synes det på mange måter er en uansvarlig behandling når man ikke engang kan foreta konsekvensutredninger som er nødvendige for å se om man får utilsiktede virkninger. Det er ikke første gangen dette skjer med Arbeiderpartiet i regjering. I fjor sommer gjennomgikk vi en rekke pensjonssaker med korte frister. Er det sånn å forstå at det er bevisst fra Arbeiderpartiets side og Arbeiderpartiet i regjering å legge fram pensjonssaker med korte frister, slik at man ikke har mulighet fra Stortingets side til å avdekke konsekvensene av vedtakene man gjør?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:17:57]: Med respekt å melde føler jeg at man her diskuterer veldig mange ting samtidig. Det jeg forholder meg til, er spørsmålet knyttet til hvorvidt det av og til er urimelig ikke å la regler virke for personer i forhold til et skjæringstidspunkt. Det har jeg svart på. Det oppfatter jeg ikke som urimelig. Hvordan saksbehandlingen var den gangen denne regelen ble fulgt, går jeg ikke nærmere inn på. Stortinget behandlet det, og Stortinget kom til at det heller ikke var urimelig og ønsket dette skjæringspunktet. Jeg gjentar: Dette er en veldig alminnelig måte å drive lovgivning på.

Når det gjelder forventninger: Forventningene kommer når en regel blir gitt. Det som er avgjørende når du skal vurdere bl.a. spørsmålet om noe skal komme til anvendelse for grupper bakover i tid, er jo om de har hatt en reell forventning før et vedtak blir truffet, forventninger om at de ville være omfattet av en sånn regel. Det er et helt annet forventingsspørsmål enn at man etter at en regel er gitt, mener at man selvfølgelig burde falle inn under den.

Så til det siste: Nei, det er ingen bevisst politikk fra Arbeiderpartiets side å legge fram pensjonsting så sent at Stortinget ikke kan få diskutert dem – og det har heller ikke blitt gjort på den måten.