Bente Thorsen (FrP) [13:18:26]: «På NRK-nyhetene den 24. november ble det i en reportasje vist at krigsgravene etter norske folk som ofret livet for fedrelandet under krigen, står i fare for å bli slettet. For utenlandske krigsgraver er det inngått avtale om at disse står under den norske stats beskyttelse og skal bevares uten tidsbegrensning. Den norske stat dekker utgiftene til vedlikehold av utenlandske krigsgraver.

Vil statsråden sørge for at norske krigsgraver i Norge gis samme vern?»

Statsråd Rigmor Aasrud [13:19:03]: Etter pålegg fra Forsvarsdepartementet opprettet Hærens overkommando høsten 1946 Sentralkontor for krigsgraver. Dette kontoret fikk i oppdrag å være ansvarlig myndighet i saker som angikk gravene til væpnede norske styrker i utlandet og utenlandske falne i Norge. Dette sentralkontoret ble under betegnelsen Krigsgravtjenesten overført Kirkedepartementet i 1964. Sentralkontoret for krigsgraver har i årene etter krigen som en del av sitt oppdrag å oppspore, identifisere og registrere falne norske krigsmenn i utlandet. 367 falne ble identifisert. Av disse ble 296 hjemført og overlevert til de etterlatte. Gravene til de som ikke ble hjemført, ble satt i stand og merket som offisielle norske krigsgravstøtter. Disse gravene, som befinner seg i om lag 30 forskjellige land, ivaretas i dag av Krigsgravtjenesten i et samarbeid med Commonwealth War Graves Commission.

Ifølge statistikk over krigsdødsfallene som ble utarbeidet i 1946, falt i overkant av 10 000 nordmenn under annen verdenskrig. Tallene er imidlertid ikke nøyaktige. Det kommer bl.a. av at det ikke i alle tilfeller kan fastslås med sikkerhet om krigshandlingene var årsaken eller en vesentlig medvirkning til deres død. De fleste av disse 10 000 ble gravlagt i Norge under krigen på gravsteder som de nærmeste etterlatte hadde ansvar for og rådde over. Det finnes ingen sentral registrering eller oversikt over gravene. Men mange ligger som sagt på gravsteder sammen med sine nærmeste.

I noen tilfeller har graven en mer offisiell karakter ved at lokalsamfunn har reist gravminne som forteller at der hviler en som har falt for Norge. I de tilfeller der det er reist et mer offisielt minnesmerke på graven, vil den lokale kirkegårdsmyndighet normalt sørge for stell av graven. Etter gravferdsforskriftens § 27 kan kirkegårdsmyndighetene frede enkeltgraver med gravminner når det foreligger grunner til det. Departementet har anbefalt at denne adgangen benyttes når norske krigsgraver ellers ville blitt slettet. Det framgår for øvrig av gravferdsloven § 18 at gravminne av kulturhistorisk verdi om mulig skal bli stående på kirkegården.

Det er gode grunner til å videreføre den ordningen som har vært for norske krigsgraver i Norge siden krigen, nemlig at det er et lokalt ansvar som må ivaretas med skjønn, og ved at det tas hensyn til de særskilte forhold som gjelder for hvert enkelt tilfelle.

Bente Thorsen (FrP) [13:21:44]: Det er tydelig at § 27 om verning ikke alltid blir brukt, og kanskje også er forholdsvis lite kjent, for Fremskrittspartiet har fått en del sterke reaksjoner etter nyhetsinnslaget på NRK om norske krigsgraver. Folk reagerer på det merkelige og inkonsekvente forholdet at ordningen ikke ser ut til å omfatte våre egne soldater og hjemmefrontfolk som falt i kamp for Norge i 1940 eller senere. Disse falt gjerne langt fra hjemstedet, slik at pårørende heller ikke har hatt mulighet til gravstell. At norske krigsgraver er i ferd med å bli slettet, mens f.eks. tyske eller engelske krigsgraver er fredet for alltid, med stell på statens regning osv., representerer en klar diskriminering.

Hva vil ministeren foreta seg for å rette opp i denne diskrimineringen?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:22:40]: Som jeg sa i mitt innlegg, finnes det veldig mange graver i Norge som er knyttet til dødsfall som skjedde under annen verdenskrig, og det er forskjellige typer kategorier av personer som har falt: norske militære, frontkjempere i tysk tjeneste, sjøfolk i handelsflåten osv.

De aller, aller fleste av disse er gravlagt i familiegraver. Der er det jo familiene, de etterlatte, som har rettigheter til gravstedene, og det er de som må ta ansvar for, og har anledning til, å bestemme om graver skal slettes eller ikke.

Så er det, som jeg sa i mitt svar, noen graver som er mer offisielt merket som krigsgraver. Der er det lokale myndigheter som har det ansvaret. Jeg tror det er fornuftig at det fortsatt er slik at det er de lokale myndighetene som har ansvaret for den typen graver. Så er det sikkert mulig at man skulle ha mer oppmerksomhet knyttet til om det er mulig å frede flere av de gravminnene som er der. Det har jeg ikke kjennskap til hvordan praktiseres i dag.

Bente Thorsen (FrP) [13:23:42]: Når det gjelder norske krigsgraver, er det altså slik at det skal være overlatt til familien, og det må søkes om dispensasjon, mens utenlandske krigsgraver er fredet til evig tid.

I høringsbrevet om endringer i gravferdsloven og kirkeloven ivaretas også kun utenlandske krigsgraver. Der sies det bl.a. i ny § 23 a at utenlandske krigsgraver skal «forvaltes med den verdighet som deres egenart tilsier».

Videre står det i høringsnotatet:

«For å sikre en bedre og mer ensartet forvaltning på området mener departementet det er behov for å regulere ansvarsforholdene på en annen måte enn i dag. (…) Det økonomiske ansvaret skal fortsatt ligge til staten.»

Spørsmålet om norske krigsgraver er altså ikke engang funnet verdt å bli vurdert. Det skal hele veien overlates til egen søknadsprosedyre, og det skal overlates til familien – som også for øvrig avgår en eller annen gang. Skal vi ikke kunne forvalte disse gravene «med den verdighet som deres egenart tilsier»?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:24:56]: Det er riktig at det er egne regler for falne fra andre land som er gravlagt i Norge. Det følger av internasjonale konvensjoner. Vi er opptatt av at vi skal følge opp de konvensjonene som gir Norge et ansvar for å ta vare på gravene, og de kan slettes dersom vedkommende land gir tilslutning til det.

Så synes jeg representanten tar litt lett på at dette faktisk er familiegraver. Det ville være ganske merkelig, synes jeg, om staten skulle gå inn og overta de rettigheter og forpliktelser som familiene har knyttet til sine graver. Jeg tror det er viktig at man i framtiden har respekt for at det er de etterlatte som har myndighet til å bestemme hvordan man ønsker at familiegraver blir tatt vare på.

Så føler jeg meg trygg på at det veldig mange steder er gode løsninger der det er mer offisielle minnesmerker. Jeg ser at de også ofte blir benyttet i forbindelse med 17. mai, der man hedrer de som falt under krigen.