Erna Solberg (H) [12:56:52]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeidsministeren:

«1. juli 2010 ble tilskuddsordningen til ordinært datautstyr avviklet av regjeringen. Nå fremkommer det en rekke eksempler der elever med dysleksi ikke får hjelpemidlene de trenger i skolen. Etter at Arbeids- og velferdsdirektoratet sendte ut beskjed til de lokale hjelpemiddelsentralene om at «datautstyr» ikke lenger får statlig tilskudd, har hjelpemiddelsentralene også sluttet å gi støtte til bruk av pedagogisk tilrettelagt programvare.

Er dette regjeringens politikk?»

Statsråd Rigmor Aasrud [12:57:29]: Den endringen i regelverket som ble foretatt som følge av Stortingets vedtak med virkning fra 1. juli i år, innebærer at det ikke lenger gis tilskudd til ordinært datautstyr. Videre er ordningen med utlån av ordinært datautstyr avviklet med unntak for elever og personer som får utdanningstiltak fra Arbeids- og velferdsetaten. Disse kan fortsatt gis utlån av ordinært datautstyr dersom omfattende tilpasninger av datautstyret og hjelpemidlene krever en totalløsning.

Grensen mellom hva som defineres som et hjelpemiddel, og hva som er en vanlig forbruksvare, vil endre seg over tid.

Begrunnelsen for Stortingets vedtak om å fjerne stønad til ordinært datautstyr er at dette er utstyr som nå har blitt så vanlig i befolkningen at det ikke lenger kan defineres som hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Samtidig har prisene på datautstyr i ordinær handel gått betydelig ned de senere årene.

Det gis fortsatt stønad til spesialtilpasset datautstyr og programvare for betjening av ordinært datautstyr dersom det er nødvendig. Elever med behov for spesielle dataprogrammer for lesing, skrivestøtte og talestyring vil få dette fra hjelpemiddelsentralen på samme måte som tidligere. Videre har hjelpemiddelsentralen ansvar for å installere administrativ programvare og hjelpemiddelprogramvare, mens skolen har ansvar for installasjon av pedagogisk programvare på skole- og hjemmemaskin.

Det er viktig å understreke at elevenes rettigheter etter opplæringsloven ikke er forandret som følge av Stortingets vedtak. Skolen og pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste skal utrede elevens behov. De som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære tilpassede opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning.

Hvis innkjøp av pc er nødvendig som følge av hvordan grunnskoleopplæringen ved en skole er lagt opp, ligger ansvaret etter opplæringsloven på kommunen som skoleeier. Elever i grunnskole og videregående skole som gjennom vedtak om spesialundervisning har krav på en viss type utstyr til bruk i opplæringen, har uavhengig av kommunens økonomi fortsatt rett til slikt utstyr. Foreldre og foresatte kan klage til fylkesmannen dersom de mener at kommunen ikke følger loven.

Erna Solberg (H) [12:59:48]: Vi kan godt diskutere hvor lurt vedtaket som stortingsflertallet, regjeringspartiene, gjorde, var, men etter den tid er det avdekket en konsekvens som er langt større. Barn med dysleksi får ikke lenger hjelp til pc fra hjelpemiddelsentralene, men tvert imot forutsetter man at alle foreldre kan kjøpe det selv.

Konsekvensene av det rundskrivet som gikk ut, er at det nå oppfattes som at det ikke bare er den fysiske pc-en som ikke blir gjort tilgjengelig, men også programvare til pc-en som er tilrettelagt for dyslektikere. Det har altså i løpet av den korte perioden som har gått siden vedtaket ble fattet, vært et fall på nesten 65 pst. i kjøp av tilrettelagte dysleksiprogrammer fra leverandørene i Norge. Det tilsvarer at det skulle være 65 pst. færre elever som nå trenger hjelp for sin dysleksi. Det ville vært en revolusjon i norsk skole hvis det hadde vært riktig. Følger regjeringen med på konsekvensene? Følger regjeringen med på at barn får det tilrettelagte tilbudet som de faktisk skal ha? Eller er dette noe man bare håpet gikk over?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:01:01]: Regjeringen har et system for å kunne følge med på hvordan skolene gir utdanningstilbud, gjennom fylkesmannen. Det er fylkesmannen som har mulighet til å kontrollere at kommunene gir den tilpassede opplæringen som kommunene skal kunne gi.

Når det gjelder pc-er, er det et faktum at de aller fleste husholdninger som i dag har barn, har tilgang på pc hjemme. De siste tallene fra SSB sier 89 pst., så derfor mente vi det var riktig at man kunne la elevene bruke egne pc-er. Dersom eleven trenger programvare, er det skolens ansvar å sørge for at eleven får det. Hvis man trenger større tilpasninger av pc-en, der vanskene er særskilt store, vil det fortsatt kunne gis hjelp fra hjelpemiddelsentralen.

Erna Solberg (H) [13:01:59]: Oppfatter jeg det riktig hvis det jeg nå skal forstå av statsrådens svar, er at det ikke er hjelpemiddelsentralenes ansvar å gi programvare, men skolenes ansvar. Tidligere har programvare vært gitt av hjelpemiddelsentralene i forbindelse med at datautstyret har blitt utlevert. Man har altså fått de hjelpemidlene som bl.a. gjør at man kan få lest opp tekst via hjelpemidlene. Dette er vanskelig tilgjengelige hjelpemidler for en vanlig familie, og det er veldig mange skoler som ikke kjenner til disse. Hjelpemiddelsentralenes jobb med å være en «kompetansehub» for nettopp denne typen teknologi svekkes jo hvis de som sitter nær barna og skal vurdere hvilke tilbud de trenger, ikke har kompetanse om hva som faktisk utvikles.

Da er mitt spørsmål – tilbake til det opprinnelige: Er det slik at man mener at programvare ikke skal leveres ut av hjelpemiddelsentralene, men av kommunene?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:02:58]: Som jeg sa i mitt svar, er det forskjell på hva slags programvare vi her snakker om. Elever som har behov for spesielle dataprogrammer for lesing, skrivestøtte og talestyring, vil få det fra hjelpemiddelsentralene på samme måte som tidligere. Men det er mange elever som har lese- og skrivevansker, og da er det kommunen – gjennom PPT-tjenesten og de tiltak som settes i verk der – som er den rette instansen til å bidra. Slik har det også vært tidligere. Det er ikke gjort noen endringer i det lovverket i forbindelse med de endringer som ble vedtatt i Stortinget, med virkning fra 1. juli 2010.

Ja, det er forskjell. Noe skal gå fra kommunen, mens mer sammensatt og krevende utstyr som krever spesialtilpasning, vil, som før, være tilgjengelig fra hjelpemiddelsentralene.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.