Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:30:59]: «Klima- og forurensningsdirektoratet, Klif, uttrykker bekymring for klimakonsekvensene dersom Åm-utvalgets tiltak gjennomføres for økt norsk petroleumsproduksjon. Ifølge flere medier 17. november 2010 bekymrer Klif seg spesielt over økte norske CO₂-utslipp.

Vil statsråden sikre at dette faktisk utredes med bakgrunn i scenarioer fra IEA om verdens energibehov, at både de nasjonale og globale CO₂-effektene vektlegges ved endringer i norsk olje/gassproduksjon i forhold til Åm-utvalgets referansebane?»

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:31:36]: Det globale energibehovet er økende. Det slås fast bl.a. i ny analyse fra Det internasjonale energibyrået, IEA. Oljeprodukter brukes i dag i stor grad i transportsektoren. Byråets analyser viser at det er vanskelig å substituere seg bort fra oljeprodukter i transportsektoren i løpet av de neste 25 årene. Det gir en betydelig etterspørsel etter olje sjøl om det innføres kraftige klimatiltak. Analysen fra IEA viser også at omkring to tredjedeler av CO₂-utslippene fra transportsektoren skjer i forbrenningsfasen. En stor del av det øvrige stammer fra raffinering. Det betyr at de variasjonene en ser i CO₂-utslipp per produsert enhet, som er viktige utslipp å ta tak i og redusere, likevel ser ut til å ha en mer begrenset betydning for de samlede utslippene, altså når en ser utvinning, raffinering og forbrenning under ett.

Av ressursmessige årsaker har vi fra starten av petroleumsalderen i Norge satt krav om gassavsetning for felt. Brenning av gass over fakkel kreves det en egen tillatelse for. Utstrakt fakling – en praksis en ser i mange andre oljeprovinser – har derfor aldri skjedd på norsk sokkel. Dette er god ressursforvaltning og god klimapolitikk. Videre har man i utviklingen av sektoren bl.a. fokusert på å utnytte stordriftsfordeler. Det legger til rette for energieffektiv drift, bl.a. innenfor gasstransport. Energiløsninger for et felt, herunder utredning av kraft fra land, som vi nettopp har diskutert, er et annet viktig tema i alle utbyggingsplaner som er viktig ut fra en miljø- og klimatenkning.

Disse løsningene kompletterer våre direkte klimapolitiske virkemidler. Petroleumsvirksomheten i Norge har betalt CO₂-avgift siden 1991 og har vært en del av det europeiske kvotesystemet siden 2008. Som en følge av denne virkemiddelbruken har selskapene egeninteresse i å begrense utslippene av klimagasser. Det er god politikk, for det er selskapene sjøl som sitter på den beste informasjonen om hvordan deres utslipp billigst kan reduseres i dag og framover. Det gjør at forurenser betaler og at en får mest mulig utslippsreduksjoner for hver krone som brukes.

Dette er eksempler på at det gjennom 40 år med petroleumsvirksomhet her hjemme er utviklet et omfattende virkemiddelapparat for å ivareta hensynet til andre brukere av havområdene, til helse, miljø og sikkerhet og for å sikre ivaretakelse av det ytre miljø i alle faser av virksomheten. De etablerte virkemidlene og den sterke fokuseringen på å begrense utslippene hos myndigheter og selskaper er viktige årsaker til at norsk petroleumsvirksomhet har blant de laveste utslippene til luft per produsert enhet i verden.

En viktig utfordring vi nå står overfor i petroleumssektoren, er å hente ut de potensielle verdiene som ligger i våre eksisterende felt. Dette er noe som eierne av feltene og myndighetene arbeider daglig for å oppnå. Store verdier står på spill. For å bidra til å kaste nytt lys over den utfordringen vi står overfor, valgte jeg å nedsette et utvalg med sterk og bred petroleumsfaglig kompetanse, nemlig utvinningsutvalget. Den oppgaven de fikk, var å belyse og identifisere eventuelle teknologiske, kunnskapsmessige, regulatoriske, økonomiske eller andre hindre som gjør at samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser i dag ikke kan hentes opp. De skulle også foreslå tiltak som eventuelt kan fjerne disse. Det har de gjort. Rapporten har nylig vært på offentlig høring.

Jeg vil nå vurdere forslagene fra utvalget (presidenten klubber) og de innkomne høringsuttalelsene.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:35:09]: Jeg synes statsråden her var på god vei til et godt svar, for statsråden kom med gode presiseringer om helhetsregnskapet for oljeutvinning og -bruk. En ser seg ikke blind på CO₂-utslippene ved utvinning på norsk sokkel, men en ser på totalen. Men jeg savner fortsatt – det var mulig at det var i det gjenværende i statsrådens innlegg – det å få en beregning av de nasjonale CO₂-konsekvensene, men også de globale CO₂-konsekvensene.

Det Klif henger seg opp i, og som er essensen i min utfordring, er at de ser på det som problematisk å følge opp Åm-utvalgets innstilling, for det er større CO₂-utslipp per fat olje i halen av feltene. Da blir det et problem. På grunn av norske CO₂-regnskap vil en ikke anbefale Åm-utvalgets innstilling. Men i et globalt perspektiv, der IEA sier at verden trenger ny tilgang til olje- og gassfelt selv om forbruket totalt skal ned, vil altså utslippene av CO₂ globalt øke hvis Norge lar være å utvinne norsk olje og gass, for da tar en i bruk kull andre steder. Det virket som om statsråden var enig i den tanken, men kan en gi noe svar på om en også vil få et globalt CO₂-regnskap i de norske vurderingene?

Presidenten: Da åpner presidenten for resten av svaret til statsråden – vær så god, statsråd Terje Riis-Johansen.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:36:31]: Jeg takker for det. Jeg ser at jeg var vel ivrig i å skulle formidle et budskap, som er ganske omfattende, om hva som må gjøres for å få ned CO₂-utslippene på norsk sokkel.

Når det gjelder resten av det jeg hadde tenkt å si i stad, om hvordan jeg skal behandle denne prosessen framover, er nettopp det å se den norske petroleumspolitikken i en større sammenheng helt avgjørende. Hvis en skulle vurdere petroleumsvirksomhet i Norge kun ut fra en tenkning innenfor nasjonale rammer, ville regnestykkene bli veldig spesielle å forholde seg til, for vi vet at det er et internasjonalt behov, en etterspørsel, etter petroleumsprodukter. Det står og faller ikke med hvorvidt Norge produserer olje eller ikke. Det som er vår oppgave, er å sørge for at den produksjonen som vi har i Norge, er så god som overhodet mulig. Det som det også var viktig for meg å få fram i mitt svar, var at jeg mener det er gjort en betydelig innsats i Norge over tid for å bidra til nettopp det.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:37:45]: Det er sjelden det nesten bobler inni meg når jeg står her og hører statsråden svare, men akkurat i dag gjør det det, for jeg føler meg veldig på bølgelengde med hensyn til hvordan en bør tenke.

Jeg håper nå at statsråden også vil sørge for at en får kvantifisert litt når det gjelder konsekvensene dersom en kutter i norsk olje- og gassvirksomhet, og hva det betyr globalt. Det en må anta, slik som IEA gjør, er at da er det kull som er marginalforekomsten. Mindre gassproduksjon i Norge betyr at EU må importere sin gass fra andre land, sannsynligvis fra Russland, som da vil kompensere for sin manglende gassforsyning på hjemmebane ved å øke sin lokale kullproduksjon. Det er i hvert fall et scenario som mange intelligente folk har lagt fram.

Jeg er litt ute etter om statsråden kan bekrefte at han faktisk også vil gå videre, slik at den ideen eller det tankesettet som jeg deler med statsråden her, også blir kvantifisert litt, for det er viktig for den politiske debatten. Klif har en mye mer aktiv rolle i den offentlige samfunnsdebatten enn statsrådens egne direktorater har inntatt. Da er det viktig at en faktisk kvantifiserer konsekvensene, og ikke lar dem få operere på egen hånd, slik som de har gjort nå.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:38:54]: Det blir jo relativt kompliserte regnestykker hvis en skulle ha med alle elementer rundt disse spørsmålene. Det vi ser en tettest sammenheng med, gjelder bruk av norsk gass i Europa, hvor vi har rørledninger, hvor vi har infrastruktur, og hvor vi ser at bruken av kull i dag er utstrakt. Der er det gjort beregninger som viser ganske betydelige potensielle utslippsreduksjoner fra våre naboland hvis kullkraftverk blir stengt ned, og en isteden bruker gass som innsatsfaktor.

Så jeg mener at i klimapolitikken og i petroleumspolitikken er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. I Norge har vi fantastiske muligheter til å bygge ut fornybar energi videre. Vi har ikke kull som basislast i energiproduksjonen. Vi ser at andre land er i en helt annen situasjon. De fleste land er ikke som Norge. Det er ikke tvil om at Norge kan bidra til at det skjer en utbytting av energibærerne i deres produksjon.