Robert Eriksson (FrP) [12:52:50]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren:

«I Dagbladet på nett den 8. oktober slår statsråden fast at utviklingshemmede har rett til å bo hvor de vil selv om de er avhengige av tjenestetilbud som er mer omfattende enn for andre og som pålegger den ansvarlige kommune utgifter. «Jeg er veldig opptatt av at dette skal etterleves i praksis rundt om i Norge», sier Lysbakken til Dagbladet.no.

Hvordan vil statsråden forsikre seg om at denne lovforståelsen blir lagt til grunn i alle norske kommuner?»

Statsråd Audun Lysbakken [12:53:29]: Mennesker med utviklingshemning har rett til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet sammen med andre, og de skal ha de samme valgmulighetene som andre. Det var hovedinnholdet i det som ble kalt HVPU-reformen, eller ansvarsreformen, som ble vedtatt for vel 20 år siden. Dette gjelder fortsatt. Mennesker med utviklingshemning skal i likhet med alle andre ikke diskrimineres.

Retten til å velge gjelder hvordan du vil ha ditt eget hjem, enten ønsket er å kjøpe bolig, leie bolig, bo for seg selv eller bo sammen med andre – nøyaktig de samme rettighetene som resten av befolkningen har.

Så er det sånn at mange har særlige hjelpebehov på grunn av sin utviklingshemning. Kommunen har etter sosialtjenesteloven plikt til å gi tjenester til personer som ikke kan ta omsorg for seg selv, eller som er avhengig av praktisk og personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål. Personer som er i en slik situasjon, har rett til sosiale tjenester. Tilsvarende gjelder for helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven.

Det ses ofte som en praktisk løsning at mennesker som har behov for løpende bistandstjenester, kan bo i ulike former for bokollektiv eller samlokaliserte leiligheter for personer med nedsatt funksjonsevne. I praksis blir det nok noen ganger gjort en samlet vurdering av tjenestebehovet i denne boligen heller enn en individuell vurdering av den enkeltes behov.

I forbindelse med ansvarsreformen ønsket Stortinget å satse på mer fleksible ordninger tilpasset den enkelte. Det ble understreket nettopp at boliger som kommunen tilbyr, ikke skal ha institusjonskarakter.

Helse- og omsorgsministeren understreket i spørretimen 3. februar:

«Retten til nødvendige tjenester i prinsippet er uavhengig av bosted.»

Tjenesten skal tilpasses brukeren, ikke omvendt. Kun i helt spesielle tilfeller kan kommunen stille vilkår om at et menneske må bo et spesielt sted for å kunne få tjenester. Det er dette jeg ga uttrykk for i intervjuet med Dagbladet.

Her snakker vi ikke om ny politikk, men vi snakker om et behov for å presisere hva slags lovgivning som gjelder. Vi snakker om å få slått fast at de samme prinsippene gjelder for alle mennesker, for det virker som om rettighetene oftere blir oversett når det gjelder mennesker med utviklingshemning. Jeg ser for mange tegn på at enkelte kommuner igjen har vendt tilbake til mer institusjonstenkning, og at vi ser segregering i forbindelse med skolegang for barn med utviklingshemning. Derfor tror jeg vi har behov for en bevisstgjøring rundt regelverket. Det var hensikten med det informasjons- og utviklingsprogrammet som vi lanserte for kort tid tilbake, som trekker opp en rekke tiltak for å øke informasjonen og bevisstgjøringen om politikken. Programmet i seg selv er viktig. Det vil gjøre at kommunene blir mer klar over hva slags regler og rettigheter som gjelder, og det kan ikke minst brukes av utviklingshemmede selv og deres organisasjoner til å kreve sin rett.

Robert Eriksson (FrP) [12:56:35]: Jeg takker for svaret, men det var jo ikke noe nytt i det statsråden sa. Faktisk svarte han ikke på det spørsmålet jeg stilte. De reglene som statsråden nå brukte 3 minutter på å gjengi, er regler som har vært gjeldende siden 1990-tallet. De reglene følger ikke kommunene opp.

Vi har sett i tiden som har gått, spesielt i de senere årene, at vi får mer og mer gettolignende boliger for utviklingshemmede. Blant annet skyldes det finansieringsordningene i Husbanken, at det er mer lønnsomt for kommunene å tilrettelegge for institusjonslignende boliger for de utviklingshemmede.

Det samme har også blitt påpekt fra bl.a. forsker Terje Olsen i Nordlandsforskning og Jan Tøssebro, professor ved NTNU, at det programmet som statsråden viser til, ikke er tilstrekkelig og godt nok. Så mitt spørsmål blir på nytt: Hvordan vil statsråden sikre at kommunene følger regelverket?

Statsråd Audun Lysbakken [12:57:43]: Det er jo ikke rop etter ny lovgivning. Det har jeg heller ikke oppfattet at det er fra opposisjonen, for lovgivningen er god nok. Spørsmålet er om lovgivningen følges opp over alt, om den blir til virkelighet i møtet mellom den enkelte utviklingshemmede og den enkeltes familie og kommunene. Da er det en bevisstgjøring rundt hvordan lovverket er, og hvordan det skal forstås, som er nøkkelen. Derfor er informasjons- og utvikingsprogrammet så viktig. Det er i seg selv et redskap for å få til det som nå skal på dagsordenen i landets kommuner, og det inneholder en rekke tiltak for å øke bevissthetsnivået. Det gjør vi nå konkret gjennom møter med landets kommuner der vi går gjennom innholdet i programmet. Det vil også være et verktøy for de utviklingshemmedes organisasjoner til bruk i konkrete saker der man ikke får gjennomslag for de rettighetene som lovverket krever. Så det er nettopp for å følge opp det representanten er bekymret for, at vi har laget informasjons- og utviklingsprogrammet.

Robert Eriksson (FrP) [12:58:51]: Jeg takker for det første for svaret og vil gi ros til statsråden for det engasjementet han har vist overfor de utviklingshemmede, og for at man også har laget et informasjonsprogram for denne politikken. Men det programmet er etter mitt skjønn altfor lite ambisiøst. Det er for lite treffsikkert, noe også flere har påpekt.

Jeg vil sitere fra Dagbladet den 15. oktober, hvor seniorforsker Terje Olsen i Nordlandsforskning uttaler følgende:

«Det mest sentrale spørsmålet i dag er byggingen av store bofellesskap.»

Det er ikke fremmet noe tiltak som bryter med dette, altså som vil gjøre det enklere å få mindre bofellesskap mer tilrettelagt.

Da blir mitt spørsmål til statsråden nok engang, som jeg ikke har fått et konkret svar på: Vil statsråden innføre de samme reglene for husbankfinansiering som man hadde på 1990-tallet? Det andre er: Hvordan vil statsråden følge opp rettssikkerheten ved overgrep mot utviklingshemmede, som også har vært en stor sak i media?

Statsråd Audun Lysbakken [12:59:56]: Det er, når det gjelder bokollektiv, grunnleggende i loven at alle har rett til å velge hvor de skal bo, de har rett til å velge hvem de skal bo med, og kommunene må tilpasse tjenestetilbudet til det. Kun i ekstreme tilfeller skal det prinsippet ikke gjelde. Det betyr at for de aller, aller fleste utviklingshemmede ligger det en sånn rett til grunn. Det er nettopp for å tydeliggjøre det at vi har lagt så stor vekt på retten til selv å velge hvor man skal bo, i informasjons- og utviklingsprogrammet.

Jeg tror nok at representanten Eriksson og jeg deler målet om hvor vi skal, og engasjementet for det. Og jeg skulle ønske at han hadde vært til stede på lanseringen av informasjons- og utviklingsprogrammet, fordi mottakelsen blant dem det gjelder, er en helt annen enn det representanten gir uttrykk for her. Lederen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede sier at dette er det viktigste som har skjedd på feltet det siste tiåret. Og jeg legger aller mest vekt på hva de utviklingshemmedes organisasjoner sier selv om dette.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.