Svein Flåtten (H) [11:55:25]: Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

«Bedrifter melder at avskrivbart produksjonsutstyr i saldogruppe d blir inkludert i enkelte kommuners eiendomsskattegrunnlag ved utskrivning av eiendomsskatt.

Mener statsråden at en slik vurdering er i tråd med det handlingsrom kommuner har i henhold til eiendomsskatteloven, og hvis ikke, hva vil han gjøre for å stoppe en slik praktisering av loven?»

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:55:53]: Det heter i eiendomsskatteloven § 4 annet ledd:

«Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve føretaket.»

Regelen innebærer altså at man ved verdsettelsen og utskrivningen av eiendomsskatt skal inkludere gjenstander og utstyr som er knyttet til bygninger og/eller anlegg som utgjør verk og bruk. Bestemmelsen gjelder bare for eiendommer som kan kategoriseres som verk og bruk. Det er derfor ingen kobling mellom denne bestemmelsen og regelen i skatteloven § 14-41 om saldogruppe d, som representanten Flåtten viser til. Saldogruppe d omfatter «personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar mv.». Flere av disse alternativene vil etter eiendomsskatteloven anses som «arbeidsmaskinar og tilhøyrsle» og vil derfor ikke bli gjenstand for eiendomsskatt. Typisk vil løsøre normalt falle utenfor det som skal inkluderes i eiendomsskatten.

Bestemmelser i eiendomsskatteloven har vært oppe til behandling i rettsapparatet en rekke ganger. Gjennom høyesterettspraksis er det utviklet nærmere prinsipper for hva som skal regnes med. En sentral dom framgår av Retstidende 1999, side 369, den såkalte Bøckmann-dommen. Saken gjaldt en bedrift som produserte isolerglass. Høyesterett viste til tidligere dommer der det framgår at grensedragningen ble basert på hvorvidt anlegg og bedrift var så sammenknyttet at de ikke praktisk eller forretningsmessig kunne skilles, dvs. om de fysiske utfordringene eller de økonomiske konsekvensene gjorde det mindre aktuelt å flytte virksomheten. I vurderingen inngikk også spørsmålet om bygningen kunne brukes til andre formål. I Bøckmann-dommen la Høyesterett til grunn at bygningene kunne brukes i annen virksomhet uten å foreta endringer som ville innebære uforholdsmessige kostnader. Maskiner som var boltet fast, men som kunne flyttes uten at det medførte spesiell verdireduksjon, skulle ikke inkluderes ved utskrivningen.

Som det framgår av dette, vil kommunene måtte foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Der hvor de eiendomsskattepliktige er uenig i kommunens vurdering, vil det være anledning til å kreve overtakst. Videre vil det være anledning til å reise sak for domstolene om prøving av gyldigheten av kommunens vedtak. Endelig kan spørsmålet bli gjenstand for såkalt lovlighetskontroll med hjemmel i kommuneloven. Enkeltpersoner kan imidlertid ikke påklage kommunens vedtak etter de sistnevnte reglene.

Jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om hvorvidt det er begått feil ved utskrivninger, slik representanten Flåtten antyder. Finansdepartementet har ikke instruksjonsmyndighet i forhold til kommunenes utskrivning av eiendomsskatt, men vil kunne uttale seg om lovtolkning og vurdere eventuelle lovendringer dersom det kommer tilbakemeldinger som tilsier at det er behov for dette.

Svein Flåtten (H) [11:59:08]: Takk for svaret.

Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i den siste delen av finansministerens svar, for han refererer jo til eiendomsskatteloven, som jo sier at dette skal være en part av selve foretaket. Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om det ene eller det andre skal være med. Jeg vil heller stille oppfølgingsspørsmålet slik: Hvis finansministeren blir overbevist om at det foregår en betydelig forskjellsbehandling, en forskjellstaksering og et forskjellsskjønn rundt omkring i de norske kommuner som har eiendomsskatt, nettopp i grensedragningen mellom produksjonsutstyr og selve eiendommen, vil han da være villig til å se nærmere på det?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:00:08]: Jeg vil først bare understreke det jeg sa i svaret, at det er kommunene som i første rekke skal gjøre en konkret vurdering. Men dersom det skulle vise seg at det er ulik praksis, og at det er noe som skjer i mange tilfeller, og det også kan dokumenteres at det her kan ha utviklet seg en praksis som er i strid med intensjonen i bl.a. Bøckmann-dommen, så skal jeg selvsagt se på saken.

Svein Flåtten (H) [12:00:39]: Da synes jeg at svaret er i hvert fall litt positivt. Jeg oppfatter det gjerne slik at Finansdepartementet ikke alltid synes at verken kommuner eller andre er de beste til å vurdere ting rundt det skattetekniske, men at de selv kanskje gjør den jobben best. Så egentlig er jeg fornøyd om finansministeren faktisk vil bruke det utgangspunktet og den åpningen som jeg her tillegger ham, til å se nærmere på det – ikke på kommunenes praksis og gripe inn i det, for det er jeg fullstendig klar over at man ikke kan – og at han, hvis dette virkelig viser seg å være et stort problem, er villig til å gå inn i det.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:01:34]: Jeg synes egentlig det var et bra svar selv også.

Det er klart at i Finansdepartementet er vi alltid åpne for å se på ting dersom det kan ha utviklet seg en praksis som ikke er i tråd med de intensjoner som ligger til grunn for loven med forskrifter osv. Det en i tilfelle trenger, er en konkret sak som vi kan ta utgangspunkt i.