Abid Q. Raja (V) [11:30:47]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Nylig møtte Tibets åndelige leder Dalai Lama den amerikanske presidenten Barack Obama i Washington, D.C. til sterke protester fra kinesiske myndigheter.

På hvilken måte bidrar norske myndigheter til å skape en gjensidig akseptabel løsning på Tibet-spørsmålet både i og utenfor den norsk-kinesiske dialogen og sikre grunnleggende menneskerettigheter og reell autonomi for tibetanerne?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:31:19]: Norge har alltid fremført at kinesiske myndigheter må løse spørsmål knyttet til kinesiske minoriteters stilling på en fredelig måte og gjennom dialog.

Når det gjelder situasjonen i Tibet, er det flere spørsmål som partene – kinesiske myndigheter og Dalai Lama – gjennom lang tid ikke har lyktes i å finne akseptable løsninger på. Dessverre er det fortsatt stor avstand og helt avgjørende problemstillinger som gjenstår å avklare, som hva reell autonomi for tibetanerne egentlig innebærer.

Norske myndigheter ser positivt på at dialogen mellom kinesiske myndigheter og Dalai Lamas representanter nå er gjenopptatt. Vi håper partene kan oppnå fremgang rundt kjernespørsmålene og grunnleggende temaer som beskyttelse av tibetansk religion, kultur og egenart, samt avklaring av Dalai Lamas rolle.

For Norges del handler det om å bidra både på kort og lang sikt til kontakt, samtaler og økt forståelse mellom partene. Spørsmål knyttet til Tibet er noe vi løpende tar opp i våre samtaler med kinesiske myndigheter. Vi følger situasjonen i Tibet nøye, og vårt hovedbudskap er at den norske regjeringen er opptatt av minoriteters rettigheter generelt og Tibets situasjon spesielt. Vi tar også opp konkrete hendelser og enkeltsaker når dette er aktuelt, enten alene eller sammen med andre land. Blant annet fulgte vi situasjonen både under og etter de voldelige opptøyene i Lhasa i mars 2008.

Vi har ved flere anledninger overfor kinesiske myndigheter tatt avstand fra at rettsoppgjøret etter urolighetene resulterte i dødsdommer og henrettelser. I tillegg foretar den norske ambassaden i Beijing regelmessige tjenestereiser til Tibet, og besøkte Lhasa senest i desember i fjor for å få et førstehånds inntrykk av situasjonen i området.

Som representanten nevner, har vi den årlige menneskerettighetsdialogen med Kina, som også gir en anledning til å ta opp spørsmål knyttet til situasjonen i Tibet. Den anledningen bruker vi.

En av de fire arbeidsgruppene under dialogen, som bringer sammen kinesiske og norske eksperter, dekker minoriteters rettigheter spesielt. I tillegg tas spørsmål knyttet til minoriteters rettigheter og Tibet opp i egne møter mellom norske og kinesiske myndigheter, som finner sted under dialogen.

En annen kilde til informasjonsutveksling om Tibet og minoriteters rettigheter er de feltbesøkene som arrangeres i tilknytning til dialogen. I 2008 ledet daværende statssekretær Raymond Johansen en norsk delegasjon til Tibet i forkant av møtene i Beijing. Dette ga oss mulighet til direkte dialog med lokale myndigheter i Tibet. Delegasjonen tok bl.a. opp spørsmål om religionsfrihet.

Også ved kinesiske besøk til Norge innen rammen av menneskerettighetsdialogen tar vi opp relevante problemstillinger. I tilknytning til fjorårets dialog inviterte vi den kinesiske delegasjonen til Finnmark for å se på vår autonomimodell i samiske områder. Dette ga gruppen relevant informasjon om bl.a. språklige rettigheter og minoritetsrettigheter.

Abid Q. Raja (V) [11:34:05]: Jeg takker statsråden for et grundig og opplysende svar, og er glad for at utenriksministeren mener at Tibet-spørsmålet må løses.

Kinesiske myndigheter hevder at menneskerettighetene for tibetanere i Tibet blir respektert til fulle, mens det fra tibetanernes side legges fram vitnesbyrd på at selv de mest grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, informasjonsfrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet, på ingen måte blir respektert i Tibet.

Slik situasjonen framstår nå, synes det avgjørende og maktpåliggende at situasjonen til tibetanerne i Tibet kan dokumenteres snarest mulig. Dette bør gjøres av én eller flere uavhengige tredjeparter. Spørsmålene mine er da: Vil statsråden ta initiativ til å få sendt uavhengige observatører til Tibet for å kartlegge den reelle situasjonen, eventuelt søke samarbeid om dette med andre lands myndigheter eller andre egnede institusjoner? Og hva konkret tenker statsråden eventuelt å gjøre?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:34:58]: Jeg tror jeg vil si ganske ærlig at vi ikke i ett og alt fester lit til kinesiske myndigheters fortellinger om minoriteters forehavende. Vi har sett for ofte at det ikke stemmer, og vi har behov for å ha et kritisk eksternt blikk på det.

Forslaget til representanten Raja får jeg tenke litt nærmere på, men la meg si at det vi gjør gjennom våre delegasjonsbesøk, er jo å innhente førstehåndsinntrykk. Jeg innser at også det har mangler, fordi programmet der kan være tilrettelagt av kinesiske myndigheter, i samarbeid med dem, som begrenser noe av den frie og uavhengige informasjonsinnhenting som er naturlig i en slik situasjon.

Vår prinsipielle holdning er at det bør være tilgang til internasjonale besøk til Tibet, dvs. normal reisefrihet. Jeg tror at gjennom en sum av slike reiser, og også gjennom det tibetanske miljøer viderebringer, har vi faktisk ganske god informasjon og dekning når det gjelder minoriteters rettigheter, formelt og uformelt, til å kunne ta det opp med kinesiske myndigheter både i direkte politiske prosesser og i andre prosesser.

Abid Q. Raja (V) [11:36:01]: Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk, men jeg er glad for at heller ikke statsråden tar alt det Kina sier, for god fisk.

I går nevnte utenriksministeren at enkelte bruker betegnelsen G2 om USA og Kina. I spørsmålet berører jeg det faktum at Kina protesterte sterkt da Barack Obama inviterte Dalai Lama til USA. Hensyntatt den økonomiske og militære stormakten Kina har blitt, vil jeg tillate meg et spørsmål til statsråden om i hvilket omfang og med hvilken styrke Norge engasjerer seg i brudd på menneskerettigheter i Kina, alt fra dødsstraffproblematikk, undertrykkelse av minoriteter, fravær av ytringsfrihet og manglende demokrati. Altså: Hvor langt kan Norge gå i å søke endringer på nevnte utfordringer før det skader Norges forhold til Kina? Og i forlengelsen av dette: Øver Norge i samtaler med USA det nødvendige presset slik at USA, i egen nasjons interesse, ikke unnlater å konfrontere, eller, slik det har vært uttrykt, unnlater å plage Kina hva gjelder menneskerettighetsspørsmål?

Presidenten: Presidenten tror ikke «god fisk» er spesielt parlamentarisk, men lar det passere.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:37:00]: Vårt prinsipielle syn er at universelle menneskerettigheter skal respekteres; det er et universelt anliggende. Vi har utviklet en robust dialog med Kina som gjør at jeg står veldig støtt på å si at vi er åpne, direkte og konfronterende på de områdene hvor vi er kritiske til kinesiske myndigheters etterlevelse av universelle menneskerettigheter.

Så har vi funnet at den rette strategien er å etablere vårt forhold til Kina på flere ben, slik at vi har et bredt bilateralt forhold å støtte oss på når vi fremfører den type kritikk. I en debatt her i salen for noen uker siden hadde vi en grundig debatt om menneskerettighetsdialogens effekt, og jeg tror det da var bred enighet om at menneskerettighetsdialogene gir oss et påskudd til å ta opp den type spørsmål. La meg også si at Norge vil ikke ha den holdning at vi blir skremt av land – om aldri så store – fra å ha klare meninger om universelle menneskerettigheter.

Presidenten: Utenriksministeren skal nå få gå fra Kina og menneskerettigheter til ulv i Hedmark. – Stortinget går til spørsmål 10.