Dag Ole Teigen (A) [18:54:43]: Å miste et menneske som står en nær, er alltid vondt og skjer alltid for tidlig. En kreftpasients sykdomsforløp er kanskje ekstra spesielt – prøver, ventetid, oppturer og til slutt ens livs beste øyeblikk for dem som opplever at kreften er borte. For andre: Flere prøver, mer ventetid, nedturer og ens livs tyngste stunder – fortvilelsen for dem som må ta imot beskjeden om at klokken snart skal slå for siste gang.
Norge har et godt helsevesen. Det fins gode behandlingstilbud, og Regjeringen lanserte i 2006 en egen kreftstrategi. Likevel, en sykdom som tar 10 000 liv hvert år, fortjener politisk oppmerksomhet. Jeg reiser denne interpellasjonen for å forsikre meg om at vi gjør det som gjøres kan, og for å diskutere veien videre.
Jeg husker at daværende statsråd Sylvia Brustad gikk hardt ut høsten 2007 fordi det var hele 55 sykehus i Norge som opererte tykktarmskreft. Jeg er enig med henne. Kreftkirurgi må samles færre steder av hensyn til kvaliteten. Det ville vært fint om statsråden kunne gi oss en oppdatering på framdriften i dette arbeidet.
Kreftforskningen må ha gode vilkår. Forskning bl.a. fra Kreftregisteret har reddet mange liv gjennom mange år. I denne sammenhengen er jeg særlig opptatt av arbeidet for å utvikle og opprette flere kvalitetsregistre under Kreftregisteret, og jeg ville satt pris på om statsråden kunne gi oss en oppdatering også der.
Mange av de store krefttypene som tar flest liv, gir i dag etter forholdene gode prognoser, under forutsetning av at kreften blir oppdaget tidlig. Men de samme kreftsykdommene gir gjerne sene og diffuse signaler. Er vi gode nok til å informere dem som er i risikogruppene, om hvilke symptomer de skal være oppmerksomme på?
De fire største kreftsykdommene i Norge er prostata-, lunge-, tykktarms- og brystkreft. Vi har et omfattende mammografiprogram som har til hensikt å oppdage brystkreft hos kvinner i en tidlig fase. Det er bra. Men nå dør klart flere kvinner av lungekreft enn av brystkreft. I forrige stortingsperiode så representanten Jan Bøhler på mulighetene for lungescreening, synliggjort i en kronikk i Dagsavisen nyttårsaften 2008. Som medlem i helse- og omsorgskomiteen den gang hadde jeg gleden av å jobbe sammen med ham.
Lungekreft har den egenskapen at en stor del av pasientene kan defineres innenfor risikogruppene, f.eks. de over en bestemt alder som har røyket i mange år, som har andre lungeproblemer som KOLS, lungebetennelser eller gjentatt tørrhoste og lignende.
På dagensmedisin.no den 22. mars 2007 vises det til en publikasjon i New England Journal of Medicine, der 31 000 pasienter fra Europa, USA, Israel, Kina og Japan deltok i en studie med spiral-CT. Undersøkelsene påviste nesten 500 krefttilfeller. Lungekreft har generelt dårlig prognose, men for disse pasientene var prognosen god fordi sykdommen ble oppdaget tidlig. Budskapet fra en overlege ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF var at fastlegene bør ha en mer liberal praksis med tanke på å henvise pasienter til røntgen av lungene.
Den 3. juni 2009 var det oppslag på aftenposten.no om muligheten for masseundersøkelser for å avdekke tykktarmskreft tidlig. Dette er kanskje det mest aktuelle området for et eventuelt nytt screeningprogram. Ifølge artikkelen har flere andre land i Europa innført screeningprogrammer. Tyskland har nasjonalt program med årlige tester for dem over 50 år, og de anbefaler også tarmkikkertundersøkelse hvert tiende år. Østerrike har tilsvarende tilbud og i tillegg en delvis tarmkikkertundersøkelse hvert femte år. Storbritannia har nasjonalt screeningprogram for dem mellom 60 og 69 år, med test annethvert år.
I artikkelen blir det også vist til en gjennomgang Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet, som viste at masseundersøkelser der man tester for blod i avføring, kan redusere dødeligheten av tykk- og endetarmskreft med 15 pst. Det tilsvarer godt over 200 liv hvert år.
Statsråden lanserte nylig et nasjonalt handlingsprogram innenfor prostatakreft. Prostatakreft rammer bare menn, men er likevel den mest utbredte kreftformen i Norge med over 4 000 tilfeller hvert år, flere diagnoser enn noen annen kreftform isolert sett gir for kvinner og menn til sammen.
PSA-screening av menn med sikte på tidlig oppdagelse av prostatakraft er omstridt, og det er forskjellige faglige tilrådninger i USA og i Europa. I USA er over halvparten av menn over 50 år testet med PSA-screening, mens PSA-screening ikke er like sterkt tilrådd i Europa.
Selv om PSA-screening kanskje ligger bak lungekreftundersøkelser og i hvert fall bak tykktarmskreftundersøkelser i løypa, mener jeg det i hvert fall er viktig at alle menn har muligheten til å ta en slik test, og at det går systematikk i det for dem som er arvelig belastet, eller der det er mistanke etter undersøkelse.
Jeg forstår at screening er et omdiskutert virkemiddel. Screeningundersøkelser kan framkalle frykt hos pasientene. Man risikerer overdiagnostisering og at mennesker får en kreftdiagnose som er feilaktig eller unødvendig – eller motsatt, at screening gir falsk trygghet, hvis den ikke avdekker noe ondartet som faktisk er der.
Likevel, gjennom mammografiundersøkelsene har en lang erfaring med overdiagnostisering, og jeg er ikke kjent med at det er politisk uenighet om at tilbudet skal fortsette. Den frykten mange opplever ved å la seg undersøke, må veies opp mot den frykten mange opplever etter at en reell diagnose har rammet dem selv eller familien. Frykten for undersøkelse er forbigående, sorgen over å miste noen sitter for alltid. Dessuten er ikke noen av disse problemene nye. Helt fram til 1980-tallet kjørte man rundt med busser og tilbød skjermbildeundersøkelser for å kontrollere lungene i arbeidet mot tuberkulose.
Ifølge St.meld. nr. 16 for 2002–2003 ville fullt utbygde screeningprogrammer for brystkreft, tykktarms- og endetarmskreft og livmorhalskreft kunne forebygge 6 pst. av det totale antallet kreftdødsfall, noe som den gang betød omtrent 600 kreftdødsfall i året. Jeg synes en kreftpasient jeg kjenner og regner som en venn, plasserte bevisbyrden rett sted: Hvis screeningprogrammer kan redde flere hundre liv i året, skal en ha forferdelig gode argumenter for å la være.
Det aller viktigste poenget er likevel at mange allerede får tatt CT-spiral, tarmundersøkelser eller PSA-screening. Et screeningprogram tar vare på dem som ikke vet om mulighetene. Friske mennesker får tilbud om helsesjekk. Det innebærer et likebehandlingsprinsipp. Skulle slike programmer bli innført, er det et vesentlig poeng at samfunnet da må gis mulighet til å evaluere effektene av det. Det betyr komplette registre med komplette data.
I en episode av TV-serien «The West Wing» forbereder president Bartlet talen om rikets tilstand og krever å ta med et ambisiøst avsnitt om å kurere kreft innen ti år. Når realismen innhenter dem, blir avsnittet slettet fra talen før presidenten skal på talerstolen. Ingen politiker kan love en kur mot kreft. Men som mennesker trenger vi månelandingsprosjekter som holder oss i gang. Eller som det ble sagt i TV-episoden: I 1940 var ikke våre væpnede styrker blant de tolv mest imponerende i verden, men vi skulle åpenbart kjempe en stor krig. Roosevelt sa at USA skulle produsere 50 000 fly i de neste fire år. Alle trodde det var en vits. Og det var det. For det viste seg at vi produserte 100 000 fly.
Jeg vil avslutte med å reise enda en debatt. Hva er det som bestemmer hva som skal få oppmerksomhet? Hva er det som påvirker beslutninger og prioriteringer? Hva er det som påvirker politikere, fagfolk, forskere og legemiddelindustrien?
Får sykdommer som rammer grupper med høy sosial status, større oppmerksomhet enn andre? Er noen kreftsykdommer forbundet med skam eller stemplet som selvforskyldte? Og i så fall: Forskes det like mye på disse som på andre diagnoser? Får lungekreft den oppmerksomhet pasientene fortjener, gitt over 2 000 døde hvert år? Opplever mennesker det som tabubelagt å snakke om prostatakreft eller om livmorhalskreft? Har framgangen innenfor noen sykdomsgrupper de siste tiårene, og mangel på framgang innenfor andre, sammenheng med hvor spennende det er å behandle dem, rent faglig?
Er det lettere å skape oppmerksomhet rundt et helsetilbud hvis det består av et produkt som kan selges – en vaksine eller et legemiddel – enn hvis det ikke er pengeinteresser bak? Og hvordan fortsetter vi det gode arbeidet som er påbegynt, for å motvirke sosial ulikhet også innenfor kreftområdet, for å sikre at ingen står med lua i handa i helsedebatten?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:04:28]: Å sikre god kreftbehandling og kreftforskning har høy prioritet. Gjennom Nasjonal strategi for kreftområdet, som kom i 2006, har vi lagt til rette for en helhetlig og langsiktig oppfølging på kreftområdet. Nasjonale handlingsprogram for behandling av en rekke kreftformer og sentralisering av kreftkirurgi er to eksempler på tiltak for å bedre kvaliteten på tilbudet.
Kravet om god kvalitet i tjenestene er alltid et tema i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. I 2009 ba vi dem spesielt om å gå gjennom de enhetene som utfører kirurgisk behandling av kreft i spiserør, bukspyttkjertel, lever, prostata, endetarm, tykktarm, lunger og bryst. Spesielt skulle det legges vekt på faktorer som har betydning for behandlingskvaliteten. Det vil si pasientvolum, organisering og kompetanse, grad av spesialisering, tverrfaglige team og kompetanse i å håndtere uforutsette situasjoner og komplikasjoner.
Jeg har fått tilbakemelding om at de regionale helseforetakene har gjennomgått eller er i ferd med å gjennomgå funksjonsfordelingen innen kreftkirurgi. Jeg følger dette arbeidet nøye.
I oppdragsdokumentet for 2010 har jeg bedt om at de regionale helseforetakene viderefører arbeidet med å utarbeide eller revidere regionale planer for store pasientgrupper, bl.a. for de hyppigste kreftformene. Føringer for planarbeidet er bl.a.:
Det er nå utarbeidet åtte handlingsprogram for ulike krefttyper, og åtte nye er forventet å komme i løpet av 2010. Disse gir retningslinjer for hva som anses å være god praksis på diagnostikk og behandling av kreft, og de vil jevnlig bli oppdatert.
Kvalitetsregistre er et annet viktig verktøy, bl.a. for å dokumentere behandlingsprosess til bruk i kvalitetsforbedringsarbeid og som grunnlag for forskning. Til nå har 19 medisinske kvalitetsregistre fått status som nasjonale medisinske kvalitetsregistre, inkludert to kvalitetsregistre på kreftområdet. Det er et mål å etablere flere slike nasjonale medisinske kvalitetsregistre på viktige fagområder.
Det er Helsedirektoratet som anbefaler hvilke nasjonale medisinske kvalitetsregistre vi bør ha, og det er departementet som vedtar etablering av nye registre. For tiden er rapporten Strategi for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre på høring. Her foreslår vi at registrene skal organiseres som såkalte fellesregistre, dvs. et basisregister med underliggende diagnosespesifikke kvalitetsregistre. Kreftregisteret er et eksempel på et basisregister, og registeret for prostatakreft er et eksempel på et underliggende kvalitetsregister i basisregisteret. I tillegg finnes tilsvarende kvalitetsregistre for bl.a. tykktarmskreft og endetarmskreft, føflekkreft og lungekreft. Vi ønsker denne modellen også på andre fagområder, f.eks. for hjerte- og karlidelser.
Medisinsk og helsefaglig forskning er, og skal være, et prioritert område i forskningspolitikken. Dette understrekes bl.a. i den nye forskningsmeldingen Klima for forskning. Helse- og omsorgsdepartementet finansierer forskning gjennom Norges forskningsråd, de regionale helseforetakene, Folkehelseinstituttet og de allmennmedisinske forskningsenhetene, for å nevne noen av aktørene.
Departementets øremerkede tilskudd til Norges forskningsråd er på vel 250 mill. kr i 2010. Av disse midlene er 20 mill. kr øremerket til kreftforskning gjennom en egen strategisk satsing. Videre finansieres forskning på kreft gjennom andre programmer i Forskningsrådet. Forskningsprosjekter knyttet til kreft og psykiske lidelser er de to største diagnosegruppene i Forskningsrådets portefølje.
De regionale helseforetakene har lovpålagt ansvar for forskning og et særskilt ansvar for pasientrettet klinisk forskning. I 2010 er 458 mill. kr øremerket til forskning i de regionale helseforetakene. I tillegg finansierer helseforetakene forskning gjennom sin basisbevilgning. Forskningsregisteret, som gir en oversikt over forskningsprosjekter i helseforetakene, viser at alle de regionale helseforetakene har forskningsaktivitet på kreftområdet.
Vi har flere gode behandlings- og forskningsmiljøer på kreftområdet. Et av disse er Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet, Institutt for kreftforskning. Det nye forskningsbygget, som sto ferdig i august 2009, er en viktig tilvekst i denne sammenheng. Den tette tilknytningen til Radiumhospitalet sikrer kontakten mellom basalkunnskap og den kliniske hverdagen, samtidig som den samler ekspertisen på ett sted.
I kreftstrategien har vi sagt at det skal arbeides bredt for å skaffe et godt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan avklare om systematisk screening av ulike kreftformer har effekt. I dag har vi screeningprogrammer for livmorhalskreft og brystkreft. Kreftstrategien nevner flere kreftformer som kan være aktuelle for screening, f.eks. tykktarmskreft og endetarmskreft, prostatakreft, lungekreft, føflekkreft og eggstokkreft.
Behovet for å utvide eller etablere nye screeningprogrammer vurderes kontinuerlig. Vurderingene tar utgangspunkt i nasjonale erfaringer og prioriteringer. I tillegg kommer kriterier som er fastsatt av Verdens helseorganisasjon. Et viktig kriterium er at det må finnes en god og sikker metode for å stille diagnose, behandlingen må være effektiv og tilgjengelig, og kostnadene ved screeningprogrammet må stå i rimelig forhold til fordelene ved tidlig diagnose.
Vi vet at antall nye krefttilfeller vil øke frem mot 2020. Vi vet også at stadig flere overlever med kreft. Gjennom Nasjonal strategi for kreftområdet har Regjeringen signalisert at det skal satses på forebyggende arbeid, bedre kvalitet og kompetanse i diagnostisering, behandling og rehabilitering av kreftpasienter. Sentralt står også videre satsing på kreftforskning.
Regjeringen mener at den medisinske og helsefaglige forskningen i Norge fortsatt har hensiktsmessige rammevilkår, det gjelder også kreftforskningen. Men utviklingen i befolkningssammensetning, endringer i sykdomsbildet og den raske teknologiske utviklingen kan påvirke hvor forskningsmidlene skal settes inn i fremtiden. Forskning på helse og helsetjenester er derfor et prioritert område i meldingen Klima for forskning, og vi vil fortsatt ha kreftforskning høyt på agendaen.
Dag Ole Teigen (A) [19:12:34]: Tusen takk til statsråden for et grundig svar.
Jeg har lyst til å begynne med å si at jeg er veldig glad for det som statsråden sier at en må legge så stor vekt på når det gjelder forskning og arbeidet med helseregistre og betydningen av dem. Det er også et tema som jeg vet fra tidligere at helse- og omsorgsministeren har et sterkt engasjement for.
Jeg har lyst til å dra én refleksjon om det, og det er den forbedringen som jeg mener vi fikk gjort i forrige periode, i det som heter Norsk pasientregister. Det var endringer som jeg håper legger til rette for at vi kan diskutere ventetider i helsevesenet på en mer differensiert måte. Ofte diskuterer vi ventetider som om det skulle være én ventetid, mens det egentlig er mange forskjellige, alt etter diagnose. Virkeligheten er jo at hvis ventetiden går ned i snitt, er det ikke utelukkende positivt hvis prisen en betaler for det, er at de sykeste, som en trenger lang tid på å behandle, må vente lenger. Og omvendt – hvis ventetiden går opp, er ikke det bare negativt hvis det samtidig betyr at de sykeste får komme inn med det samme. Hvis de endringene som ble gjort i Norsk pasientregister, kan bidra til at vi etter hvert får utarbeidet tall på ventetider innenfor ulike sykdomsgrupper, vil det være et nyttig politisk redskap. Jeg håper registeret kan bidra til det.
Så er jeg også veldig glad for det som statsråden sier om god kvalitet i tjenestene, og for den gjennomgangen en har bedt helseforetakene om å foreta, med vekt på det som har betydning for behandlingskvaliteten.
Arbeidet i de regionale helseforetakene sorterer selvsagt under Helse- og omsorgsdepartementet, og med statsråden som eier. Men jeg tror dette er et tema som flere representanter har interesse av, og det kan jo være en god anledning til å spørre statsråden om det på en eller annen måte kan være mulig å melde tilbake til Stortinget om dette arbeidet, f.eks. gjennom et budsjettdokument. På den måten kunne vi som er representanter, fått anledning til å følge utviklingen innen det som går på funksjonsfordeling innen kreftkirurgi.
Ellers slutter jeg meg til det som statsråden sier om forskning og om kvalitetsregisteret, og jeg er veldig glad for den offensive innstillingen som Helse- og omsorgsdepartementet har til det.
Så vil jeg si til slutt at jeg håper dette vil bli en bra debatt om et tema som er veldig viktig og veldig alvorlig, og som berører oss alle, fordi jeg mener at dette er en pasientgruppe som kanskje fortjener enda mer oppmerksomhet enn den får, gitt de store tallene. Kreft er den vanligste dødsårsak for mennesker under 80 år i Norge – 24 000 diagnoser og 10 000 dødsfall rundt regnet. Mer eller mindre alle vil på et tidspunkt i livet møte den sykdommen, enten som pasient selv eller som pårørende, og det vil bare øke i årene framover. Det er et veldig alvorlig tema, så jeg er glad for at statsråden møter det på den måten hun gjør, med en grundig redegjørelse og et grundig svar. Og jeg håper det blir en god runde her.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:16:10]: Det er jo riktig det som interpellanten tok opp, at de som rammes av kreft, er en stor pasientgruppe. Selv om færre dør av kreft i dag, er det tross alt mange som dør. Det er jo en alvorlig sykdom, så vi setter veldig mye ressurser inn både på forsknings- og på behandlingssiden når kreft inntreffer, og når noen rammes.
Bare et par ord om ventelister når det gjelder kreft. Senest på et møte i denne uken har jeg stilt spørsmål til en av lederne for helseforetakene våre om hvordan det er med ventelister når det gjelder kreft. Han bekrefter at det er det ikke, for når man ser at det er en så alvorlig sykdom som kreft, prøver man å få pasientene gjennom så fort som mulig. Det er betryggende, for vi vet at tid er en veldig viktig faktor for å få behandling og for å bli frisk.
Så til forskning. Det er jo, som jeg også sa i innlegget mitt, mye satsing på forskning. Når det gjelder registre, synes jeg de er spesielt viktige. Det er jo interessant å se hvor stor tillit Kreftregisteret egentlig har, fordi jeg tror de fleste ser helt klart at disse registrene gir oss mye viktig kunnskap, kunnskap som brukes til nye behandlingsformer. De kan også følge et livsløp, noe som er særdeles viktig for å se hvordan kreft utvikler seg eller eventuelt dukker opp igjen. Så det å etablere flere kvalitetsregistre under det store Kreftregisteret, vil også være særdeles viktig. Og, som jeg sa, er jeg opptatt av at vi skal få det til på flere områder, for dette er en veldig viktig base for kunnskap.
Når det gjelder tilbakemelding til Stortinget, er det selvfølgelig ikke noe i veien for å gi det. Dette er et så stort og viktig område innenfor Helse- og omsorgsdepartementet og vår oppmerksomhet at det skal vi gjerne melde tilbake om.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [19:18:59]: Interpellanten sier i sitt innlegg at selv om Norge har et helsevesen i verdenstoppen, plikter vi jevnlig å debattere viktige utfordringer når det gjelder alvorlige folkesykdommer. Det er jeg helt enig med ham i. Det er slik at kreftsykdom fremdeles er en stor trussel for folks helse. Vi ser også en økning i antallet krefttilfeller knyttet til at vi stadig blir eldre, og det stiller oss overfor nye utfordringer i årene som kommer.
Da Stortinget vedtok forskningsmeldingen, Klima for forskning, i juni i fjor, var det ett område en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomité ville prioritere, nemlig kreftforskning. Komiteen viste til at stadig flere blir rammet av kreftsykdom, og at en tredjedel av befolkningen vil oppleve å få kreft, men at også seks av ti kreftpasienter overlever. Men det vi også vet, er at det er stor variasjon mellom krefttypene, og det er derfor helt sentralt at det forskes intensivt på kreft.
Vi satser stort på helserelatert forskning i Norge – også på kreftforskning. Vi har mange svært gode forskningsmiljøer som er robuste og deltar i store internasjonale forskningsprosjekter. Under arbeidet med forskningsmeldingen uttrykte imidlertid Legeforeningen bekymring over det de betegner som dårlig rekruttering av leger til forskning. Det vil, etter Legeforeningens mening, ha store konsekvenser for den kliniske forskningen i Norge. Hvorvidt dette er en problemstilling innen kreftforskningen har jeg ikke oversikt over, men det kan være et moment å ta med seg, da den kliniske forskningen er en viktig del av helseforetakenes bidrag i forskningen. Nær halvparten av alle kliniske studier som legemiddelindustrien gjennomfører i Norge, skjer i samarbeid med helseforetakene. Dette er viktig forskning for alle typer sykdomsbekjempelse, også kampen mot kreft.
I denne uka har det vært fokus på en eventuell utvidelse av røykeloven. Mange har reagert svært negativt på det, og det har jeg selvsagt forståelse for. Men som et viktig folkehelsetiltak og kreftforebyggende tiltak er forslaget helt på sin plass. Lederen i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, Steinar Krogstad, og hans medarbeidere har tatt til orde for en slik utvidelse lenge. Ja, de har endatil gått lenger og vil ha tobakksforbud i Norge. Nå skjønner jeg at dette ikke lar seg gjennomføre slik på kort sikt, men jeg har merket meg at helseministeren vil legge fram en nasjonal strategi for å få tobakksforbruket i Norge ned. Jeg hilser en slik strategi velkommen.
For et par uker siden ble jeg utfordret av studenter ved NTNU i Trondheim. Det var studenter som tverrfaglig jobbet med emnet folkehelse. De ønsket en større debatt om både tobakks- og alkoholpolitikk i Norge velkommen, ikke minst med tanke på å redusere antallet mennesker som blir alvorlig kreftsyke. Jeg håper vi kan få en god debatt om denne delen av det viktige folkehelsearbeidet, selv om jeg vet at den type debatter lett blir en debatt om moralisering og forbudspolitikk. Men om vi skal ta på alvor de utfordringene som ligger der ved at vi stadig blir eldre, og at stadig flere utvikler alvorlig kreftsykdom, så må vi tørre å sette ord på hva det er som er de største truslene mot folkehelsa i dag.
Kanskje er det gjennom viktige samtaler og debatter med unge mennesker vi lettest oppnår erkjennelse av faren røyking og alkoholmisbruk representerer. Vi som er godt voksne, har jo som regel mye vi skal forsvare, og da blir det ingen god debatt. Men vi kan ikke unnlate å bruke de kunnskapene vi har om hvordan vi forebygger sykdom. Samtidig skal vi selvfølgelig legge til rette for stadig bedre behandling av kreft og andre alvorlige sykdommer.
Til slutt vil jeg si at jeg er svært tilfreds med å delta i to store screeningprogram, nemlig bryst- og livmorhalskreftprogrammene. Det er en viktig debatt som interpellanten reiser om dette tilbudet skal utvides til også å gjelde andre kreftformer. Statsråden sier at det vurderes fortløpende om nye programmer skal settes i gang. Jeg tror det er klokt å nøye vurdere nytten av å sette i gang nye store program, sånn at vi ikke kommer i skade for å bruke masse ressurser på tiltak som ikke har noen betydning for helbredelsen av kreft.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:24:20]: Det er riktig som interpellanten sier, at det er viktig å debattere jevnlig hva som kan gjøres for å bedre helsetilbudet, slik at kreft kan avdekkes tidligere og det kan gis adekvat behandling.
Jeg opplever vel at Stortinget diskuterer dette temaet ganske ofte. Senest for 14 dager siden, på verdens kreftdag, hadde Fremskrittspartiet en interpellasjon som gikk på dette temaet.
Problemet er vel ikke at vi ikke diskuterer, men snarere at det kunne vært handlet noe mer. Vi har en flertallsregjering, og det er de som styrer, noe ikke minst Fremskrittspartiet merker når våre gode forslag stemmes ned. Siden interpellanten tilhører flertallet, lurte jeg litt på bakgrunnen for at denne interpellasjonen ble reist. Kan det være at statsråden har noe vesentlig nytt å fortelle Stortinget, og at regjeringspartiene benytter denne formen til å gi informasjon, tenkte jeg. Men etter å ha hørt på statsrådens svar, ble jeg ikke helt overbevist om det.
Fremskrittspartiet har gått høyt på banen for å sørge for at kreftområdet tilføres tilstrekkelig med ressurser både til behandling, forskning og forebygging. Vi vet at kreft nå troner på toppen av dødsårsaker for personer under 80 år. Snart vil én av to personer i den vestlige verden utvikle kreft i løpet av livet. Verdens helseorganisasjon frykter at om 20 år vil dobbelt så mange som i dag dø av kreft.
Det å bli rammet av kreft er en stor påkjenning for den som rammes, og for pårørende, familie og venner som er rundt den syke. Derfor er det etter Fremskrittspartiets oppfatning særdeles viktig å stake ut veien videre for å sikre at Norge ivaretar og videreutvikler den kompetansen vi har knyttet til behandling, lindring og forskning på dette området.
Norge har alle forutsetninger for å være en sentral aktør i kampen mot kreft, også i internasjonal sammenheng. Det miljøet som er bygget opp rundt Radiumhospitalet, trekkes fram som et av de 20 fremste kompetansemiljøer på kreftområdet i hele verden.
Vårt rikholdige kreftregister er også viktig å nevne som et betydelig verktøy for de kliniske forskningsmiljøene. I den sammenheng har Fremskrittspartiet flere ganger uttrykt frykt for at endringene som skjer i forhold til Kreftregisteret, kan føre til at verdien av dataene blir redusert, og at nytteverdien i forskningssammenheng dermed også reduseres.
Interpellanten trekker fram debatten rundt kreftscreening. Dette er en viktig debatt som Fremskrittspartiet flere ganger har søkt å sette på dagsordenen. Vi vet at det offentlige helsevesen med sine begrensede økonomiske ressurser setter fokus på å helbrede og lindre. Testing av antatt friske personer gjøres i meget liten grad. Med unntak av screening av brystkreft og livmorhalskreft hos kvinner gjøres det omtrent ingen kreftscreening i Europa.
Fremskrittspartiet har også tatt til orde for å se på mulighetene for å etablere et nasjonalt tilbud om screening for bl.a. tykktarmskreft og prostatakreft, som de har fått på plass i England og i Østerrike. Jeg er selvsagt kjent med en del faglige innvendinger når det gjelder screening, men mener samtidig at vi skylder den norske befolkning å se på hvilke muligheter vi har. Det vi vet, er at tidlig diagnose i vesentlig grad kan redusere de negative konsekvensene av kreftsykdommen.
Foreløpig sitter vi litt på gjerdet her i landet. Trendene i Europa er at vi ser mer og mer private tilbud dukke opp på dette området i form av private helsetilbud, kreftforsikringer osv.
Nå har vi i utgangspunktet et godt helsevesen i Norge, og det er bred enighet om at vi alle skal ha et sikkerhetsnett som i det vesentlige sikrer oss offentlig betalte helsetjenester når vi har behov for det. Vi har ulike politiske løsninger på hva vi mener er den beste måten å organisere slik finansiering på, og vi har ulike syn på i hvilken grad vi skal bruke konkurranse som et virkemiddel for å sikre mest mulig og best mulig helsetilbud for de helsekronene vi i fellesskap legger på bordet. Men når vi ser fremveksten av tilbud som klart favorisere dem som er best stilt økonomisk, eller dem som har mulighet til å tegne spesielle helseforsikringer, skylder vi politikere befolkningen å ta opp debatten som kan avklare hva fellesskapet skal og kan stille opp med, og hva vi faktisk mener den enkelte selv må dekke.
Fremskrittspartiet har sagt fra hva vi mener skal være offentlig finansiert i denne sammenhengen. Det har blitt gjort, som vi vet, noen grep som oppfølging av Nasjonal strategi for kreftområdet, som har ført kreftarbeidet i Norge flere skritt i riktig retning.
Når Fremskrittspartiet har pekt på flere forhold som likevel ikke fungerer i dag, hvor pasienter føler seg på ørkenvandring og som kasteballer mellom ulike offentlige instanser, har vi og pasientgruppene blitt møtt med: bi litt – bare vent på Samhandlingsreformen. I likhet med trollet under brua i «De tre bukkene bruse» har vi alle ventet – og ventet. Men jeg er ikke overbevist om at behandlingen av Samhandlingsreformen vil føre til at det går oss særlig bedre enn det gikk med trollet, og det er i så fall trist. For kreftpasienter er vel blant de pasientgruppene som i stor grad lider under dårlig samhandling i dag. Deres sykdom fører til at de har behov for både medisinsk og annen bistand fra mange ulike etater og nivåer.
Kreftforeningen har beskrevet dette som Kreftreisen, og de forteller oss at det kan være tøft, for ikke å si umulig, for mange å måtte lete seg fram i den offentlige jungelen på toppen av at en sliter med kreftsykdommen. Kreftforeningen beskriver dagens varierende tilbud som en lottokupong. Det er mitt og Fremskrittspartiets mål at denne uverdigheten blir fjernet. Det vil vi vise gjennom våre prioriteringer og veivalg, og vi vil også komme med våre bidrag inn i Samhandlingsreformen.
Sylvi Graham (H) [19:29:30]: Kreft er en av våre mest utbredte folkesykdommer. Om lag 26 000 pasienter får kreft hvert år. Men kreft rammer mange flere, den rammer pasientenes familie, venner og kollegaer. Heldigvis kan stadig flere få effektiv behandling mot kreft.
Selv om den norske helsetjenesten er i verdenstoppen på mange områder, er det også et faktum at vi henger etter utviklingen i forhold til sammenliknbare land. Et slikt nyansert bilde ser vi også på kreftområdet. Mange vil oppleve førsteklasses behandling og hjelp, ikke minst på grunn av screeningprogram som gjør det mulig å oppdage og behandle kreft tidligere. Samtidig ser vi at ny, effektiv behandling innføres sent i Norge sammenliknet med mange andre land. Det kan eksempelvis ta inntil tre år fra ny behandling er godkjent i Legemiddelverket, til Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten anbefaler at dette tas i bruk i helseforetakene. Dette er uakseptabel lang ventetid for pasienter som kunne hatt nytte av den nye behandlingen.
Fra Høyres side vil vi oppfordre Regjeringen til å finne mer effektive prosedyrer for å sikre at ny behandling innføres raskere.
Norge har noen av verdens ledende miljøer på kreftforskning, og Høyre mener at vi må videreutvikle disse. Det norske Kreftregisteret har en unik samling data som er avgjørende for fremtidsrettet helseforskning. Høyre er svært opptatt av at personvernet ivaretas i helseforskningen. Vi er derfor glad for at Kreftregisteret har fått mulighet til å rette opp feil i mammografiregisteret gjennom å samle inn samtykke fra kvinner som har deltatt uten å gi sitt eksplisitte samtykke til dette. Dette er avgjørende for at denne unike kilden til kunnskap om kreft skal få komme kvinner over hele verden til gode. Høyre øremerket 6 mill. kr i vårt alternative budsjett til å finansiere det krevende arbeidet med nettopp å innhente samtykke fra de aktuelle kvinnene.
Oslo Cancer Cluster er et av Norwegian Centres of Expertise. Programmet ble startet av Erna Solberg da hun var kommunalminister. Tidsskriftet Genome Technology fra New York kåret i juni 2008 Oslo Cancer Cluster til en av de 20 ledende bioteknologiklyngene i verden innen utvikling av ny kreftbehandling og kreftdiagnostikk. De var da også de eneste fra Europa som kom på denne listen.
De 55 medlemsbedriftene i Oslo Cancer Cluster har over 50 potensielle kreftmedisiner i klinisk utprøvingsfase. Dersom vi utnytter det potensialet som fins innenfor bioteknologi, kan denne næringen redde liv og gi mange mennesker bedre helse og livskvalitet. Men det krever at vi må prioritere forskning på en helt annen måte enn det vi har sett de siste fire årene.
Regjeringens hvileskjær for forskning er en strategi vi rett og slett ikke har råd til. Derfor er det skuffende at Regjeringen har forlatt målene om at forskningen skal utgjøre 3 pst. av BNP, hvorav den statlige innsatsen skal utgjøre 1 pst. Høyre vil stå fast på disse ambisiøse målsettingene, som er helt nødvendige for at vi skal være rustet til å møte fremtidens utfordringer.
I Høyres alternative budsjett foreslo vi en økt satsing på forskning og kunnskap med 1 milliard kr. I tillegg til dette gikk vi inn for å øremerke midler til kvalitetstiltak i helsetjenesten, herunder helseregister.
Vi mener det må etableres langt flere behandlingsregistre som gir anledning til å følge opp kvaliteten i behandlingstilbudet. Høyre er også positive til å vurdere nye screeningprogrammer.
Kjersti Toppe (Sp) [19:33:53]: Kreft er ein av vår tids største folkesjukdomar, og prognosar viser ein forventa auke i førekomst på om lag 25 pst. i år 2020. Interpellanten reiser derfor ein viktig debatt.
I Nasjonal strategi for kreftområdet 2006–2009 er det ei nasjonal målsetjing og eit sterkt styringssignal om at nye krefttilfelle skal førebyggjast gjennom tiltak retta mot tobakksbruk, kosthald, strålevern, fysisk aktivitet og alkohol. Det kreftførebyggjande arbeidet skal bidra til å redusera sosiale forskjellar i helse. I ettertid er det også behandla og igangsett fleire tiltak nettopp mot desse forholda. Vi har nasjonal strategi mot sosiale forskjellar i helse. Vi har nasjonal strategi for det tobakksførebyggjande arbeidet og ventar på ein ny. Vi har handlingsplan for betre kosthald i befolkninga. Vi har handlingsplan for auka fysisk aktivitet. Vi har system for varsling av høge UV-nivå, og vi har ei satsing på rusfeltet.
Kreft kan ramma alle, og sunn livsstil er ingen garanti for å unngå sjukdom. Men det er ein kjend samanheng mellom helseåtferd og enkelte kreftformer. Omtrent kvart tredje tilfelle av kreft heng saman med livsstil. Det betyr at kvart tredje tilfelle av kreft kan førebyggjast. Tobakk er ein kjend risikofaktor for å utvikla kreftsjukdom, særleg lungekreft. Denne veka gjekk ekspertar og fagorganisasjonar ut i Aftenposten og foreslo drastiske tiltak for å redusera røyk- og snusbruken i Noreg. Dei foreslår å heva aldersgrensa, ha redusert tilgjengelegheit, forby røyking i og ved skular, forby røyking utanfor serveringsstader og på busshaldeplassar og togstasjonar, auka avgifta på snus betydeleg og innføra bilete med kreftåtvaring på snusboksane.
Eg er einig med det som leiaren i organisasjonen Tobakksfritt uttala til Aftenposten, at noko av det mest bekymringsfulle med utviklinga ein no ser, er at snusbruken aukar, spesielt blant unge. EU fjerna kreftåtvaringa på snuspakken i 2003. I ettertid har Verdas helseorganisasjon funne ut at snusing ikkje berre kan gi kreft i munnhola, men òg i matrøyret og i bukspyttkjertelen. Eg meiner at høgare prisar, auka aldersgrense, redusert tilgjengelegheit og fleire røykfrie område er viktige innspel som absolutt må vurderast i Regjeringa sitt arbeid med ny nasjonal strategi mot tobakk.
Kosthald er ein annan faktor som har vist seg å ha betydning for utvikling av fleire sjukdomar, m.a. kreft. Eit sunt kosthald kan bidra til å førebyggja kreft. Derfor er ordningar som gratis frukt og grønt i skulen viktige, ikkje berre fordi det gir positive læringsresultat og meir ro og konsentrasjon i klasserommet, men mest fordi dette vil kunne vera med på å etablera gode kostvanar og dermed vera med og førebyggja kreft og andre sjukdomar. Vi må òg med vår avgiftspolitikk få til ei endring i favør av høgare inntak av sunne matvarer, slik som frukt og grønt.
Strålevern er eit tredje område som er viktig for førebygging av kreft. Det er t.d. ein kjend samanheng mellom UV-eksponering frå sol og solarium og hudkreft. Førekomsten av føflekkreft har auka dei siste ti åra, særleg blant unge kvinner og menn. Føflekkreft er den nest vanlegaste kreftforma blant kvinner i alderen 15–54 år og blant menn i alderen 30–53 år. Det er skremmande å sjå kor vanleg det er blitt for ganske unge jenter og gutar å ta solarium. Undersøkingar som Kreftforeininga har gjort blant ungdom, viser at talet på ungdom mellom 15 og 24 år som tek solarium, har auka med 20 pst. på fem år. 78 pst. av jentene som tek solarium, begynte før dei var 18 år. Ein av fire solariumbrukarar tok solarium første gongen før dei var 15. Verdas helseorganisasjon sitt kreftforskingsinstitutt klassifiserer no solarium som gir frå seg UV-stråling, som «kreftfremkallende for mennesker». Det betyr det øvste kreftfarenivået. Det norske strålevernet anbefaler forbod mot bruk av solsenger for personar under 18 år. Denne typen forbod har dei siste åra blitt innført i mange europeiske land. Eg meiner at vi i Noreg, ut frå det vi veit, må støtte strålevernet sitt forslag om å innføra aldersgrense for bruk av solarium.
Auka fysisk aktivitet er det fjerde området eg vil framheva i denne debatten. Auka fysisk aktivitet er ein viktig førebyggjande faktor mot kreft. Særleg har det vist seg at fysisk aktivitet reduserer risiko for brystkreft og mage-/tarmkreft. Det å skapa lågterskelaktivitet på lokalplanet, gode tilhøve for fysisk aktivitet i fritida og på viktige arenaer som barnehagar, skular og arbeidsplassar er enkle, men viktige tiltak i det kreftførebyggjande arbeidet.
Jan Bøhler (A) [19:39:00]: Det er et veldig viktig og stort tema som interpellanten har tatt opp her i dag, og det er mye som burde diskuteres her. Jeg synes at mange av innleggene har vært veldig gode. Vi vil jo komme med ulike innspill. Jeg vil gjerne ta opp et par temaer som jeg synes er en veldig viktig del av denne debatten som gjelder å ta i bruk nyvinninger.
Vi vet at vi ved strålebehandling av kreft har en teknologi som har vært brukt gjennom mange år. Det er som å skyte med hagle inn i kroppen. Man tar med seg mye vev og ødelegger mye annet enn det som skal rammes, altså kreftsvulsten.
Det har kommet en ny teknologi som er tatt i bruk i kreftbehandling rundt i verden, som kalles protonterapi. Det er nå innført åtte–ti steder i USA, seks–sju steder i Japan. Den innføres i Kiel, Tyskland. Den innføres i en rekke europeiske land og er også planlagt i Uppsala fra 2011, hvor Norge skal kjøpe noen behandlingsplasser. Det er en type strålebehandling som treffer kreftsvulsten mye mer presist der den sitter inne i kroppen, og som kan treffe svulster som ikke er tilgjengelig for vanlig strålebehandling i dag. Den treffer altså mye bedre og er mye mer effektiv, etter det resultatene tyder på.
Det er anslått i rapporter at ca. 1 000 pasienter i Norge pr. år har en type svulster som ikke er tilgjengelig for dagens strålebehandling. Jeg mener det er veldig viktig at vi følger nøye med i utviklingen av den type kreftbehandling. Det vil være veldig dyrt i framtiden å satse på bare å kjøpe dette i Uppsala og ikke bygge opp kompetanse i Norge. Det er også slik at man i Sverige satser på et tilbud i Uppsala der de kan behandle 2 000 pasienter i året, mens behovet bare i Sverige vil ligge på rundt 4 000 i året. Jeg tror det er viktig at Norge på områder der vi ser at det faktisk er gjort konkrete framskritt rundt i verden, arbeider for å ta i bruk de samme verktøyene i kreftbehandlingen. Det jeg vet, er at det i Helsedirektoratet er satt i gang en arbeidsgruppe som skal se på og forberede, i hvert fall utrede, mulighetene for å ta i bruk protonterapi i Norge. Det er en utredning og en planlegging som vil kreve flere år. Hvis man starter med å utrede dette nå, vil investeringene, på dagens prisnivå, ifølge det svenske prosjektet ligge på opp mot 1 milliard kr. Men det vil ta tre–fire år, eller i 2013–2014, om man begynner å utrede dette i dag, slik at det er et prosjekt som det tar tid å implementere, tar tid å planlegge og tar tid å se på hvordan skal tilpasses kreftbehandlingen i Norge.
Jeg vil gjerne ta opp dette temaet, for det berører meg sterkt at vi har kreftformer som er svært dødelige, som vi i dag har lite treffsikker behandling for. Protonterapien er f.eks. aktuell ved kreft i bukspyttkjertelen, kreft i skjoldbrukskjertelen og ved kompliserte tilfeller av prostatakreft som man ikke treffer med dagens strålebehandling. Det vil også kunne være en bedre form for strålebehandling for dem som i dag får ødelagt veldig mye vev med dagens form for strålebehandling. I en slik stortingsdebatt som dette synes jeg det kan det være viktig å bringe inn konkrete innspill på områder der det er dokumentert framgang. Jeg mener det er feil å kalle dette for kun eksperimentell behandling, som det har vært gjort til dels i den norske debatten. Dette er en behandling som nå iverksettes mange steder verden rundt. Vi burde også i Norge utrede hvordan vi kan ta dette i bruk og legge en plan for det. Det er som sagt et langsiktig prosjekt. Derfor bør vi komme videre med utredningen nå.
Det var interessant at representanten fra Høyre også nevnte Oslo Cancer Cluster, som jeg er enig i er et veldig viktig miljø. Nå er det vel riktig å påpeke at det blomstrer under dagens regjering. Den første starten på dette var vel i 2004, og det blomstrer som bare det. Det er nå en rekke firmaer som har utviklet produkter som er på vei inn i markedet. Det er en veldig positiv utvikling av dette miljøet. Det som vi trenger mer av, er utprøvende behandling, altså mulighet til å prøve ut den medisinen en forsker på i de ulike faser – det heter klinisk fase I, II og III. Som det lå i innovasjonsmeldingen, er det viktig at det bygges ut mer kapasitet for utprøvende behandling både ved Rikshospitalet, Radiumhospitalet og ved Haukeland i Bergen, slik Regjeringen varslet i innovasjonsmeldingen i fjor.
Dagfinn Høybråten (KrF) [19:44:31]: Først takk til interpellanten, som sørger for å holde et særdeles viktig helsepolitisk spørsmål varmt i denne sal.
Stortinget har spilt en viktig rolle i den samlede innsatsen mot kreft i Norge, først og fremst gjennom det initiativet som ble tatt midt på 1990-tallet for en nasjonal kreftplan, som har betydd en betydelig utbygging av kapasiteten når det gjelder kreftbehandling, men også et langt sterkere søkelys på det forebyggende arbeidet. Det er dette siste jeg vil knytte noen kommentarer til, for vi har i de siste dagene hatt en debatt om en av de aller viktigste årsakene til kreft som det går an å gjøre noe med, nemlig tobakk. Jeg tror vi skal være glad for at vi i Norge har miljøer, faglig forankrede aktivistiske miljøer, som er med på å sette dagsordenen i kampen mot tobakksskadene i dette landet. Vi har den erfaring gjennom mange år at de virkemidlene som er mest populære, er de minst virksomme i kampen mot tobakksskadene. Derimot er det slik at hvis myndighetene over tid setter inn tiltak på flere områder samtidig når det gjelder forebygging, når det gjelder opplysning, når det gjelder regulering, og når det gjelder hjelp til røykeslutt, får man resultater, og de resultatene man har sett de siste ti årene, er formidable. Andelen røykere blant voksenbefolkningen i Norge har gått ned fra ca. ⅓ til litt over 20 pst. i løpet av ti år.
Jeg har lyst til å utfordre statsråden, for jeg tror ikke denne utviklingen kommer til å fortsette av seg selv hvis ikke myndighetene holder trykket oppe. Det trykket må holdes oppe gjennom en sterk fokusering på hele knippet av tiltak, både kampanjer, reguleringer, håndheving av regelverk og gode intervensjonsprogrammer i skoleverket og sist, men ikke minst hjelp til å slutte for dem som prøver det. Og som alle vet, det er ikke enkelt for dem som er avhengige av nikotin.
Jeg er bekymret for at trykket fra myndighetenes side de siste årene har lettet. Avdelingen for tobakk i Helsedirektoratet er, etter det jeg skjønner, avviklet. Det er lenge siden man har kjørt noen skikkelig kampanje fra myndighetenes side, og jeg må si at de tiltak som man har satt inn når det gjelder regulering, de siste årene, har vært ganske puslete. Tobakk under disk med svære, prangende plakater om at her får man kjøpt tobakk, her får man kjøpt snus, er ikke spesielt imponerende, snarere tvert imot. Jeg tror derfor man skal lytte til anbefalingene fra Tobakksfritt. Personlig mener jeg at de går for langt i forhold til å forby røyking ved uteservering. Men jeg mener at når det gjelder en del av forslagene som går på å rydde opp med hensyn til områder utendørs hvor man ikke har et valg om man skal oppholde seg eller ikke, er tiden moden for å foreta nye grep i lovgivningen. Dagens meningsmålinger viser jo at folket ligger et godt stykke foran Stortinget og Regjeringen på dette punktet.
Dag Ole Teigen (A) [19:48:45]: Takk til dem som har deltatt i debatten, og for en debatt der vi både har fått satt fokus på utfordringen og på det gode arbeidet som er satt i gang, og som jeg er glad for skal fortsette. Ikke minst har vi fått fokus på et bredt spekter, alt fra det som Dagfinn Høybråten tar opp om forebygging og røykeloven, som nå har bred støtte, og som har bidratt til å få dødstallene ned, til det som Jan Bøhler er opptatt av, og som også engasjerer meg, nemlig hvordan vi kan være i forkant hele tiden på det som går på teknologisk utvikling og det å ta i bruk nye behandlingsmetoder. Det vil det jo være viktige faglige debatter om, men jeg tror det er veldig viktig at også vi i Stortinget som politikere hele tiden viser interesse for det.
Med henvisning til representanten Gåsvatns innlegg er det vel slik at opposisjonspartiene er veldig opptatt av at regjeringspartiene skal delta i interpellasjonsdebattene når opposisjonen selv stiller interpellasjonene, og er skeptisk hvis regjeringspartiene ikke deltar i dem, så da er det jo litt synd hvis man også skal være skeptisk de gangene regjeringspartiene faktisk fremmer interpellasjoner.
Men jeg vil bruke slutten av dette innlegget mitt til å gå tilbake igjen til det som jeg snakket om når det gjaldt sosiale forskjeller, sosial ulikhet, og bruke det også som en anledning til å svare på hvorfor jeg stiller denne interpellasjonen. I forrige periode var jeg medlem av helse- og omsorgskomiteen, og møtte veldig mange pasientorganisasjoner på møter og høringer. De lærte meg mye, og jeg har en voldsom respekt for hver eneste en av dem. Men samtidig er det jo et paradoks at de aller alvorligste sykdommene har veldig små pasientorganisasjoner, fordi så mange av pasientene ikke lenger er blant oss. Over 2 000 får lungekreft hvert år, men etter en tid er det kanskje 200 igjen til å tale lungekreftpasientenes sak, hvis de er friske nok til det, og det er slett ikke sikkert. Derfor er det viktig i et fagfelt og et ansvarsområde som betyr så mye i det enkelte menneskes liv, for liv og død, at det er mange villige stemmer til å tale saken til dem som ingen stemme har. Og da har jeg lyst til å avslutte med at statsråden, Anne-Grete Strøm-Erichsen, kjenner jeg så godt fra vårt felles hjemfylke, Hordaland, at jeg vet at «de stemmeløses stemme» er et begrep som passer veldig godt på henne. Så lykke til med det arbeidet som er igangsatt, og det som skal skje videre framover!
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:51:44]: La meg først takke for en god debatt. Selv om interpellasjonen er reist av et av regjeringspartiene i Stortinget, synes jeg faktisk at kreft er et så viktig tema at det kan man gjerne debattere hver 14. dag. Jeg opplever ikke at noen av de debattene som har vært i Stortinget om dette temaet, har vært en debatt for mye. Det er så viktig. Jeg synes også det er viktig å få frem for folk i Norge at dette er Stortinget opptatt av, og folk i Norge skal vite at vi har et helsevesen som er innrettet på at dersom noen av oss rammes av kreft, skal vi ha trygghet for at vi får den beste behandlingen som er å få. Jeg har veldig lyst til å understreke det, fordi det kan være viktig når vi har en politisk debatt.
Så må jeg si at det har vært mange interessante innlegg med hensyn til folkehelse og forebygging. Og som med alt annet er det viktig å ha fokus på forebygging. Jeg lyttet til mange som tok opp dette med røyking, og selvfølgelig spesielt til Dagfinn Høybråten, som har æren for røykeloven. Og jeg er helt enig i at da den kom, kunne man jo stille seg spørsmålet hvordan i all verden skal dette gå – og så har det egentlig gått veldig bra. Når vi nå kan konstatere at ungdomsrøykingen er halvert, er det nesten ikke noe enkelttiltak som vil ha mer positiv innvirkning på helsebudsjettene fremover enn akkurat det. Så det er positivt at det har gått i rett retning, men jeg er også enig i at vi kunne ha kommet lenger. Derfor er vi også i gang med et arbeid sammen med Verdens helseorganisasjon for å legge en ny strategi på tobakksområdet.
Jeg ser jo også at det i Norge fremdeles er 21 pst. som røyker, mens det i Sverige har kommet ned i 13 pst. Og det er klart at vi bør ha ambisjoner, ikke i denne sammenheng for å slå svenskene, men i denne sammenheng for å bidra til bedre folkehelse. Det er viktig, og jeg tar gjerne en debatt om det videre.
Så er det flere som har vært inne på dette med screening og en ny type behandling, og det er et viktig område, som jeg sa. Det er Regjeringen opptatt av å følge nøye, og vil ta i bruk nye typer screening når det er tid for det. Men vi følger egentlig Verdens helseorganisasjons kriterier der. Og når det gjelder de kriteriene som ligger for screening, er de at sykdommen må utgjøre et viktig helseproblem for samfunnet – det er klart, det oppfylles oftest – sykdommen må kunne oppdages ved en test før den gir symptomer, det må finnes en behandling for tidlig oppdaget sykdom slik at tidlig diagnose gir bedre leveutsikter, og helsevesenet må også ha kapasitet. Disse områdene følger vi, både når det gjelder prostatakreft og lungekreft, for å se om screening skal tas i bruk.
Presidenten: Da er sak nr. 7 ferdigbehandlet.