Henning Warloe (H) [11:23:44]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren:

«En rekke freds- og menneskerettssentre får årlig faste tilskudd over Kunnskapsdepartementets budsjett, jf. kap. 255. Den internasjonalt mest kjente på dette området, Raftostiftelsen, som står bak Raftoprisen, har overraskende nok fått avslag på søknad om fast tilskudd over samme kapittel. Selv om rammen på dette kapittelet økte med nesten 7 mill. kr i årets budsjett, fant ikke Regjeringen rom for Raftostiftelsen.

Kan statsråden gjøre rede for hvilken vurdering som ligger til grunn for denne forskjellsbehandlingen?»

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:24:39]: Raftostiftelsen gjør en viktig innsats i arbeidet for å fremme menneskerettighetene, både gjennom utdelingen av Raftoprisen og på andre måter. Det er positivt at Raftostiftelsen de siste årene også har arbeidet for å styrke sitt formidlings- og undervisningsarbeid.

Hos Raftostiftelsen får elevene en mulighet til å komme tett på enkeltmennesker som opplever grove brudd på sine rettigheter. Temaene i stiftelsens undervisning berører også emner i læreplanen i flere ulike fag, og stiftelsen ønsker å stimulere elevene til innlevelse, innsikt og engasjement.

Raftoprisen, som siden 1987 har gått til kandidater som kjemper for menneskerettigheter i et ikke-voldelig perspektiv, løfter fram prismottakerne som forbilder og inspirasjonskilder, og deres sterke historier gir liv og nerve til budskapet.

Jeg har merket meg at det er et engasjement i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om menneskerettighetsarbeidet generelt og arbeidet til de ulike freds- og menneskerettighetssentrene, noe som kommer fram i budsjettinnstillingene.

Kunnskapsdepartementet har tidligere mottatt søknader fra Raftostiftelsen om finansiell støtte over statsbudsjettene for 2009 og 2010. Kunnskapsdepartementet støttet Raftostiftelsen med 500 000 kr i 2009 over kapittel 226, Kvalitetsutvikling i grunnopplæringen. Jeg vil støtte arbeidet til Raftostiftelsen for undervisning i menneskerettigheter med 500 000 kr også i 2010, på samme måte som i 2009.

Årsaken til økningen på ca. 5,8 mill. kr over kapittel 255 i årets budsjett – det er altså et annet kapittel under Kunnskapsdepartementets budsjett – er en generell prisstigning, en økning på 500 000 kr til Narviksenteret for å styrke grunnlaget for driften av det nye senteret, og en økning på 3,7 mill. kr til Norsk Fredssenter, som skal slås sammen med Nansen Dialog ved Nansenskolen.

I en rapport til FNs menneskerettighetsråd framlagt høsten 2009 om status på menneskerettighetsområdet i Norge går Regjeringen inn for å styrke oversikten over norsk menneskerettighetsopplæring, og har tatt initiativet til en utredning. Utredningen vil ta sikte på å gi kunnskap om menneskerettighetsundervisning i grunnopplæringen og i høyere utdanning. Departementet har allerede bedt Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo om å ta ansvaret for utredningen i forhold til høyere utdanning; tilsvarende vil Utdanningsdirektoratet se på situasjonen i grunnopplæringen. Departementet vil på grunnlag av resultatet av disse utredninger vurdere behovet for koordinering og ytterligere styrking på området.

Raftostiftelsen får altså – dvs. det offentliggjør jeg her nå – 500 000 kr i tilskudd i år, som de fikk i fjor, men altså over et annet kapittel og en annen post enn det spørreren knytter det til.

Henning Warloe (H) [11:27:33]: Jeg takker for svaret.

For mitt vedkommende inneholder det ikke så mye nytt. Jeg er naturligvis klar over at Raftostiftelsen får 500 000 kr, som de også gjorde i fjor, fra en annen post, og det var jo nettopp utgangspunktet for spørsmålet mitt. Hva er årsaken til at Raftostiftelsen ikke kan få innvilget sin søknad om et noe større beløp som det er nødvendig å ha for å sikre en forutsigbar økonomi, på den samme posten hvor de øvrige senterne står, hvor man altså har en fast post, og dermed har forutsigbarhet?

Jeg vil gjøre statsråden oppmerksom på at i faste tilskudd får Holocaustsenteret 46 ganger så mye som Raftostiftelsen, Falstadsenteret får 30 ganger så mye, Stiftelsen Arkivet får 11 ganger så mye, Norsk Fredssenter får 10 ganger så mye og Wergelandsenteret får 13 ganger så mye.

Jeg gjentar derfor spørsmålet mitt: Hva er grunnen til forskjellsbehandlingen av disse aktørene, som altså da går i Raftostiftelsens disfavør?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:28:30]: Grunnen til at det er løst sånn for 2010, er at under det kapittelet og den posten som det nå er bevilget penger fra, har vi et visst handlingsrom. Hvis vi skulle dekket det innenfor det andre kapittelet og den andre posten, ville det måtte gå på bekostning av de andre senterne og formålene som representanten tar opp.

Men jeg skal se på hvordan vi skal være i dialog med Raftostiftelsen videre framover. De driver et veldig viktig arbeid, og det er veldig mange elever som får en veldig – hva skal jeg si – virkelighetsnær opplevelse av de historiene som Raftostiftelsen kan fortelle. Det er klart at det bidrar til et betydelig engasjement rundt menneskerettighetsarbeid og er viktig.

Henning Warloe (H) [11:29:15]: Jeg takker for svaret.

Jeg synes jo at staten bør ta sitt ansvar for en så viktig aktør på menneskerettighetsområdet som nettopp Raftostiftelsen. Det er helt sikkert kjent for statsråden at Raftoprisen tidligere har gått til ikke mindre enn fire mottakere som senere har blitt funnet verdig til Nobels fredspris, så Raftostiftelsen driver et stort og viktig arbeid som er svært synlig og viktig internasjonalt.

Det er kanskje også et lite poeng at Raftostiftelsen ligger i Bergen. Vestlandet er den eneste regionen hvor man ikke har en aktør som ligger inne på dette faste kapittelet, 255. Hvis man skal sikre menneskerettighetsformidling til elever over hele landet, er altså Vestlandet nå den eneste landsdelen hvor elevene ikke er sikret dette arbeidet finansiert fra det kapittelet som de øvrige aktørene ligger inne på. Det synes jeg statsråden bør gripe fatt i.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:13]: Jeg skal ta med meg vestlandsargumentet også. Men hvis vi ser litt stort på det, tror jeg det arbeidet som Raftostiftelsen gjør – ved å sette fokus på menneskerettigheter og kanskje trekke fram verdige prisvinnere som i utgangspunktet ikke har vært like kjente som en del nobelprisvinnere har vært – er litt uavhengig av akkurat hvor man er lokalisert. Det arbeidet som Rafostiftelsen gjør, har nasjonal betydning. Det er jeg sikker på at representanten er enig med meg i. Men jeg skal altså ta med meg vestlandsargumentet.