Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og
inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på
inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte
taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Lise Christoffersen (A) [15:27:11]: (ordfører for saken): En enstemmig komité slutter seg til Regjeringens forslag om
tilleggsbevilgninger på til sammen 67,9 mill. kr til ulike driftsutgifter fordelt på
budsjettkapitlene til Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.
Behovet for tilleggsbevilgninger har oppstått som følge av et økt antall asylsøkere til
Norge. Prognosene som lå til grunn for budsjett og revidert budsjett for 2009, anslo
antall asylsøkere i år til 15 000, mens nyere prognoser økte anslaget til 18 500,
herunder 2 800 enslige mindreårige. Det er denne prognosen tilleggsbevilgningene bygger
på, selv om mye nå kan tyde på at prognosene kan nedjusteres noe.
Det viser også hvordan disse tallene kan svinge. De siste oppjusteringene av prognosene
må ifølge proposisjonen ses i sammenheng med økt konfliktnivå i mange land og en
generell økning av asylsøkere til Europa. Når Norge samtidig er et av landene med størst
vekst i antall asylsøkere, og blant dem med den høyeste andelen søkere i forhold til
innbyggertall, stiller det store krav til det apparatet vi har satt til å håndtere
søknader og klager. Resultatet blir økte restanser. På kort sikt må det kompenseres med
penger. Men viktigere er det at vi i et litt mer langsiktig perspektiv må se hvordan vi
kan effektivisere saksbehandlingen i og mellom etater, og hvordan vi kan få til en
nedgang i antallet asylsøkere.
Denne jobben er allerede i gang, og Stortinget vil få rikelig med anledninger til å
drøfte ulike tiltak, både de som er igangsatt, og tiltak som er under utarbeidelse. Som
flertallet har presisert i innstillingen, er målet at Norge skal føre en konsekvent,
rettferdig og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, som bygger på internasjonale
konvensjoner.
Mindretallet gir uttrykk for at det er nødvendig å stramme inn på asylpolitikken. Til
det er det å bemerke at det arbeidet allerede er igangsatt. Høsten 2008 startet
Regjeringen iverksetting av 13 ulike tiltak. De fleste av dem er nå iverksatt. Antallet
asylsøkere stabiliserte seg faktisk i en periode etter at de nye tiltakene ble varslet,
og for enkelte søkergrupper var nedgangen betydelig. Likevel har vi altså så langt i
2009 hatt en økning, sammenlignet med 2008. Derfor ble det sommeren i år varslet åtte
nye tiltak spesielt rettet mot å begrense tilgangen av enslige mindreårige asylsøkere.
Regjeringen følger utviklingen nøye og er beredt til å sette inn flere tiltak, som bl.a.
varslet i Soria Moria II-erklæringen. Tilpasning til praksis i sammenlignbare land, økt
innsats for å avklare identitet, vurdering av terskelen for opphold på humanitært
grunnlag, opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige i opprinnelseslandene,
økt bruk av frihetsberøvelse ved kriminalitet, forsøk på å skjule identitet,
unndragelsesfare ved retur, for å nevne noe av det som det nå arbeides med.
Flertallet vil imidlertid understreke at formålet med disse tiltakene og andre som
måtte komme, ikke er å begrense antall asylsøkere i seg selv. Det er legitimt å søke
asyl i et annet land. Målet er imidlertid å begrense tilgangen av søkere som ikke har et
beskyttelsesbehov. Da avlaster vi apparatet og kan gjøre en bedre jobb for dem som
trenger å bli her. Når vi avlaster apparatet og reduserer pengebruken, blir vi også i
stand til å øke antall kvoteflyktninger, mennesker som lever i FNs flykningleirer og
forblir der fordi ingen har plass til dem. Et høyt antall grunnløse søknader kan også
bidra til å svekke tilliten til asylinstituttet. Hvis det skulle skje, har vi et
problem. Men saken i dag gjelder altså nødvendige tilleggsbevilgninger for i år, og
innstillingen er som sagt enstemmig.
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:31:34]: Det er i dag på dagen nøyaktig 15 måneder siden Regjeringen første gang lanserte
innstramminger i asylpolitikken. Den 3. september 2008 holdt statsminister Stoltenberg
og den gang arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen en stor pressekonferanse
der det ble varslet innstramming i norsk asylpolitikk. Det har også Regjeringen gjort
ved en rekke anledninger tidligere. Ikke særlig overraskende ble det også gjort i løpet
av valgkampen. Jeg tror at vi kan slå rimelig klart fast at de såkalte tiltakene, de 13
punktene som ble lansert for 15 måneder siden, og det som har kommet i ettertid, har
hatt svært liten påvirkning på asyltilstrømmingen til Norge. Da er det egentlig bare å
vise til en ny forskningsrapport som ble fremlagt i dag. NTB hadde en melding i dag kl.
14.36 om at forskerne Jan-Paul Brekke og Monica Five Aarset har lagt frem en rapport med
overskriften «Tiltak mot asylstrøm virket dårlig». I NTB-meldingen står det:
«Regjeringens forsøk på å bremse asylstrømmen til Norge hadde ikke forventet effekt.
Tiltakene manglet helhet, konkluderer en ny rapport.»
Det er altså opplest og vedtatt at Regjeringens såkalte asylinnstramming har hatt svært
liten effekt. Man trenger for så vidt ikke å forske særlig mye på det. Det er egentlig
bare å se på ankomsttallene som månedlig oppdateres på UDIs nettsider, så vil man se at
innstrammingstiltakene har vært et spill for galleriet. Men man fortsetter med dette
spillet. Også i Soria Moria II er det varslet innstramminger, men man må etter 15
måneder – og man faktisk ikke kan se noen særlig effekt, tvert imot har antallet
asylsøkere økt – kunne slå fast én gang for alle at Regjeringen ikke følger opp med
politikk det de uttaler ved retorikk. Velgerne er blitt ført bak lyset.
Det er egentlig heller ikke slik at Regjeringen tror på denne såkalte
asylinnstrammingen selv. Det er bare å lese statsbudsjettet. Anslagene for 2010 er
fremdeles 18 500 asylsøkere. Regjeringen tror altså ikke selv at asyltilstrømmingen vil
gå ned. Dette har store budsjettmessige konsekvenser. I dag inviteres Stortinget til å
vedta påplussinger på inneværende års budsjett, men etter hvert begynner dette å koste
svært mange penger.
Utlendingsfeltet, innvandrings- og integreringsfeltet, har i dag en prislapp som
overgår de totale utgiftene staten bruker til politiet. Det må være litt spesielt for en
justisminister å registrere at vi bruker mer penger på utlendingsfeltet, og først og
fremst på asylfeltet, enn vi bruker på politiet i dette landet. Utlendingsfeltet koster
også mer enn landbruksavtalen. I årene som kommer, med den utviklingen vi har sett,
kommer kostnadene til å fortsette å øke svært dramatisk. Én ting er at personer ankommer
og blir plassert i asylmottak, men det er når de skal integreres i den andre enden,
svært mange av disse ute i kommunene, at kostnadene virkelig begynner å løpe. Vi har i
dag direkte budsjettrelaterte årlige utgifter på nærmere 13 milliarder kr. Dette er en
utvikling som ikke kan fortsette. Snart må flertallet her i Stortinget ta grep og
stramme inn slik at vi igjen får kontroll over situasjonen. Jeg har i hvert fall ingen
tillit til at Regjeringen er i stand til å gjøre det, all den tid det har gått 15
måneder siden man første gang varslet innstrammingene, uten at man ser noen som helst
effekt.
Fremskrittspartiet er tvunget til å støtte påplussingene, dette er jo penger som
allerede er brukt opp. Men vi sier klart og tydelig at med vår politikk ville utgiftene
på dette området vært vesentlig mindre, og vi ville hatt kontroll på asyltilstrømmingen.
Dessverre har vi ikke det med den politikk som føres av den sittende regjering.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:36:53]: Dette blir et innlegg med et litt annet fortegn enn fra foregående taler.
De oppdaterte prognosene for asylankomster til Norge er i 2009 på ca. 18 500, hvorav 2
800 er enslige mindreårige.
Norge er faktisk geografisk plassert såpass utilgjengelig at vi ikke får så mange
flyktninger på døren, vel å merke hvis man velger å løfte blikket og ser verdens
flyktningsituasjon i et større perspektiv. Man kan selvfølgelig også velge
svinesundsperspektivet og stille seg på den norske grensen og prøve å lukke døren. Men
det er svært lite solidarisk overfor verdens fattige og forfulgte. Dessuten blir det
fort dårlig luft i et lukket rom.
Det er ikke bare Norge som opplever at det kommer flere mennesker som søker
beskyttelse. Trenden går i samme retning i hele Europa, selv om det finnes noen få
unntak. Og det finnes land som tar enorme byrder i forhold til Europa. Jordan er et land
med en befolkning på knappe 6 millioner. I 2007 var det 2,4 millioner flyktninger der,
og Jordan er vertsland for flere flyktninger i forhold til innbyggertallet enn noe annet
land i verden. Man kan stille spørsmål om hvilke konsekvenser det hadde fått om f.eks.
Jordans politikere med ansvar for flyktningfeltet hadde gjort det noen norske politikere
ofte gjør, nemlig å ta til orde for å gjøre døren inn trangere.
I en tid hvor debatten om asyl og innvandring stort sett bare handler om hvordan vi
skal få ned antallet som søker beskyttelse i Norge, kommer integrerings- og
inkluderingsperspektivet ofte i bakgrunnen. Vi må stramme inn asylpolitikken for å sende
signaler ut i verden om at det ikke nytter å komme til Norge og be om hjelp. Vi er inne
i en tid hvor europeiske land konkurrerer om å ha den mest restriktive politikken. Det
skapes et inntrykk av at det er de rike landene som er i krise, de rike landene som blir
utnyttet av lykkejegerne. Men det er jo først og fremst menneskene som flykter, som er i
krise – ikke vi.
Retorikken som brukes når nødvendigheten av innstramming diskuteres, er at vi må få ned
antallet ubegrunnede asylsøkere. Da er det viktig at tiltakene er treffsikre og sørger
for akkurat det. Men jeg har f.eks. vanskelig for å se hvordan tiltaket om fire års
arbeid eller utdanning for familiegjenforening ikke skal ramme dem som faktisk har fått
opphold, og som trenger beskyttelse.
Jeg vil sitere Arild Humlen, leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i
utlendingsrett, fra en kronikk i Dagsavisen:
«Gitt at det er et reelt behov for å demme opp mot antallet asylsøkere, må
investeringen komme i form av rask sakshåndtering og effektive virkemidler for retur.
Kort sakshåndtering vil konsentrere behandlingen om kjernetemaet; behov for
beskyttelse. Når saksbehandling tar halvannet til to år eller mer, begynner ofte
sakene som asylsaker og ender som familie- og barnekonvensjonssaker.»
Jeg slutter meg til denne vurderingen.
Asyl- og innvandringspolitikken og integreringspolitikken er nå skilt fra hverandre.
Justisministeren skal ha ansvar for det førstnevnte. SVs Lysbakken, som barne-,
likestillings- og inkluderingsminister, har fått ansvar for det sistnevnte. Jeg mener
dette er negativt hvis det fører til at SV i regjering konsekvent kommer til å vri seg
unna å svare på spørsmål om asylpolitikk. Men det kan selvfølgelig også være positivt om
denne delingen vil føre til en sunnere og mer konstruktiv debatt om integrering.
Saken om nødvendige tilleggsbevilgninger støttes selvsagt. Vi har ikke en følelse av at
vi blir tvunget til det. Dette deler vi selvfølgelig helt og holdent fra Kristelig
Folkepartis side.
Heikki Holmås (SV) [15:41:49]: (komiteens leder): Hver gang vi går inn i en asyldebatt der Fremskrittspartiet snakker,
er det et vesentlig moment som bare forsvinner ut av saken med en gang, og det er
følgende: Mennesker har rett til å søke asyl. Det er altså en rett som vi har gitt
mennesker gjennom å skrive under på Flyktningkonvensjonen. Folk har rett til å søke om
beskyttelse andre steder. Det glemmer vi ofte. Vi glemmer ofte grunnen til at folk er på
flukt. Verden har omtrent 40 millioner flyktninger. 280 000 av dem kommer til Europa og
rundt 18 000 kommer til Norge. Det er altså en forsvinnende liten andel av de menneskene
som FN, Flyktninghjelpen og andre erkjenner er på flukt. De fleste av dem håndteres, tas
imot og tas vare på av sine naboland, som er atskillig fattigere enn det vi er. Men vi
ønsker å ta en del av ansvaret for verdens flyktninger, både gjennom å støtte utvidelsen
og oppbyggingen av flyktningmottak i nærområdene til de konfliktene som folk flykter
fra, og også for å sørge for å ta vare på en del av de menneskene som kommer til Norge.
Når Fremskrittspartiet snakker, reduserer de menneskene som er bak disse skjebnene,
mennesker som har flyktet fra krig, og som har flyktet fra forfølgelse, til å bli tall
på en statistikk. Det synes jeg er en sterkt negativ side ved flyktningdebatten i Norge.
Fremskrittspartiet kan hisse seg opp over mullaene i Iran. Men hører vi dem stå opp for
de flyktningene som rømmer fra de mullaene? De er altså villige til å dra på felttog til
Irak sammen med George Bush. Det ønsket de før Irak-krigen. Men er de villige til å ta
imot de flyktningene som flykter fra den samme krigen? De hisser seg opp over pirater i
Somalia. Men er de villige til å ta vare på dem som faktisk flykter fra ødeleggelsene og
de samme piratene fra Somalia? De raser mot Taliban – og det gjør de med rette. Men er
de villige til å ta imot de flyktningene som kommer i skuddlinjen mellom de
internasjonale styrkene og Taliban?
Poenget er at i Fremskrittspartiets statistikker er disse menneskene først og fremst
tall. For oss som sitter i Regjeringen, er de først og fremst mennesker, mennesker som
er på flukt. Det som har vært negativt i Europa, og som kanskje manifesterer seg med det
vedtaket mot minareter som ble fattet i Sveits for bare noen dager siden, er at man har
en nedadgående spiral i Europas vilje til å ta imot flyktninger. Når vi er en del av det
europeiske fellesskapet, slår dette også inn over oss. Derfor er det arbeidet som
Regjeringen gjør, og som er forankret i Soria Moria-erklæringen, for å sørge for at vi
får en felles europeisk minstestandard med tanke på å sørge for god behandling av
asylsøkere, både når de kommer i mottak, når de tas vare på, og at de får en rettssikker
asylprosess – som jo Regjeringen er opptatt av – noe av det viktigste arbeidet vi kan
gjøre for å sørge for at flyktninger og asylsøkere blir tatt vare på på en ordentlig
måte.
Men vi ser også at vi er nødt til å gjøre en jobb i Norge i tiden som kommer. Jeg tror
at den viktigste jobben vi kan gjøre for å sørge for å få ned antall personer som
antagelig får avslag, er å få til en raskere saksbehandling. Jeg er veldig glad for at
vi har en ansvarlig minister, Knut Storberget, som har erfaringer med dette fra den
jobben han har gjort tidligere.
Vi hever ikke straffene. Det er ikke heving av straffene som er løsningen på
kriminalitet. Det er rask behandling, domfellelse og fengselsopphold for dem som har
begått kriminelle handlinger, med rehabiliteringsopplegg for å få dem ut i den andre
enden som mennesker som kan bidra til fellesskapet uten å begå nye kriminelle
handlinger.
Det virkemidlet som ville fungere best, ville være rask saksbehandling. Rask
saksbehandling, som vi nå legger opp til i det budsjettet som vi har lagt opp til for
neste år – med flere saksbehandlere som kan sørge for en rask, rettferdig og rettssikker
behandling for asylsøkere – er noe som etter vår oppfatning vil bidra til å sørge for at
de menneskene som ikke har krav på beskyttelse i Norge, kanskje i mindre grad vil komme.
Da Erna Solberg satt som minister, kom det f.eks. først en liten gruppe mongolske
asylsøkere. De ble værende lenge. Så kom det omtrent 900 til. De kom fordi de første
ikke hadde fått behandlet sakene sine. Men det var ingen av dem som fikk opphold, og
alle reiste hjem. Og jeg mener at det er slik vi er nødt til å håndtere dette spørsmålet
også i tiden som kommer.
Abid Q. Raja (V) [15:47:11]: Representanten Per-Willy Amundsen skal være svært glad for å ha trukket vinnerloddet,
som de fleste av oss har trukket når vi er født i Norge – født i verdens beste, rikeste
og tryggeste land. Dersom vi er bedre på noe, skal vi takke naturen for det. Vi er ikke
bedre bare fordi vi er så flinke, men vi har også vært veldig heldige.
Av slike som jeg ofte kaller nordmenn-nordmenn – jeg er jo såkalt norsk-pakistaner –
har jeg lært å vise humanitet overfor andre mennesker. Av mine kristne venner har jeg
lært at dette med nestekjærlighet og medmenneskelighet står sentralt. Det virker som om
Per-Willy Amundsen har en stor oppgave i livet her på Stortinget, og det er å rakke ned
på dem som kommer hit til landet, og som trenger hjelp. De kan være forfulgt, de kan bli
utsatt for henrettelser – kanskje fordi de har konvertert til en annen religion – eller
de kan kanskje ha en annen seksuell legning, og det kan være kvinner som kan risikere å
bli voldtatt, æresdrept eller kjønnslemlestet. Disse menneskene som kommer til Norge,
har representanten Per-Willy Amundsen gjort det til en stor oppgave å rakke ned på og
bruke som et fiendebilde.
Paradokset er jo at det nettopp er representanten Per-Willy Amundsens retorikk som gjør
at flere asylsøkere kan tenke seg å komme nettopp til Norge. Signalet fra
Fremskrittspartiet er at Norge er et fristed. Regjeringen gjør intet. Alle får bli,
ingen blir straffet – her er det fritt fram. Dette er signaler som Fremskrittspartiet er
med på å sende ut, og det er kanskje det som trekker ytterligere asylsøkere til Norge.
Slik jeg ser det, er det særlig tre utfordringer Norge står overfor nå.
Den første gjelder de 11 000 asylsøkere som sitter i mottak. De har sine saker
liggende, og man har ikke startet behandlingen av dem. Venstre har foreslått 100 mill.
kr mer til UDI for å få unna denne restansen. Det er noe av det som trengs etter
Finansdepartementets beregninger. Det er i underkant av det som skal til, men det er i
hvert fall langt mer enn det Regjeringen foreslår for å bli ferdig med disse restansene.
Den andre utfordringen vi står overfor, er de 3 500 som har fått endelig avslag, og som
ikke returnerer – som selv velger å ikke returnere, eller som Norge ikke klarer å
returnere. Her er det viktig at vi klarer å få på plass returavtaler med de respektive
landene. Noen andre land – f.eks. Sverige – har lyktes med å få til en returavtale med
Irak. Det må også Norge gjennom sine diplomatiske forbindelser klare å få til, slik at
vi kan lykkes med å få flere tilbake til de landene de kommer fra. Flere må gjennom
andre virkemidler motiveres til å returnere frivillig.
Den tredje utfordringen vi står overfor, er nye borgere som kommer, og som får en
klientifisering i hverdagen – altså at vi klientifiserer nye borgere. De må sitte og
vente på asylmottakene år etter år, mens det er staten som betaler for deres opphold.
Det skulle bare mangle at vi ikke skulle gi dem trygge omgivelser, men vi tilrettelegger
hele hverdagen uten at de samtidig får rett og plikt til å jobbe for oppholdet. Vi i
Venstre har tatt til orde for at de skal ha rett og plikt til å jobbe. Det vil også
bidra til at de få som får bli i Norge, gjennom den perioden de har vært her, lærer at
de skal jobbe for å klare seg selv i Norge. Det er ikke slik at staten kommer til å ta
vare på dem. I dag er det slik at når de har vært passive i to–tre år, sittet og glodd i
veggen, så skal det veldig mye til for at de skal begynne å ta ansvar for sitt eget liv.
Jeg er glad for at Regjeringen har nedsatt et utvalg, ledet av Gunnar Berge, som skal
se på tilbudet i mottakene. Mennesker innenfor landets grenser skal behandles med
respekt og få et verdig tilbud. Jeg er enig med justisministeren, og jeg er glad for at
vi er enige om at alle skal få individuell behandling, ikke gruppebehandling, som man
lett kan få inntrykk av når representanten Per-Willy Amundsen snakker.
Nå trer også ny utlendingslov i kraft 1. januar. Vi vil kunne få en debatt – som vi
kunne lese i Aftenposten i dag – om dette systemet med omgjøringsbegjæringer. Slik saken
framkom i Aftenposten, er det et system hvor det er mange omgjøringsbegjæringer. Det er
en debatt som også Stortinget må ta. Jeg håper også at justisministeren tar med seg
dette – om vi skal se nærmere på denne omgjøringsbegjæringsadgangen. Så kan det tenkes
at man får en ny debatt om hvorvidt man trenger en utlendingsnemnd, eller om man burde
ha en utlendingsdomstol, slik man har i nabolandet vårt.
Ola Borten Moe (Sp) [15:52:23]: Det som fikk meg til å ta ordet og i og for seg sikre at det blir kveldsmøte, var
Fremskrittspartiets mangel på individfokus. Egentlig tror jeg man drar i gang denne
debatten mot bedre vitende, for også Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet vet at vi
er forpliktet til å gi folk individuell behandling, og at vi ikke bare kan maskere
innvandringspolitikken eller asylpolitikken og redusere det til å være et spørsmål om
tall og et spørsmål om bevilgninger. Folk skal bli behandlet hver for seg ut fra den
situasjonen de er i.
Så vil det være mange ting som vi ikke kontrollerer, som er med på å bestemme
asyltilstrømmingen til Norge, ikke minst hvordan forholdene er rundt omkring i verden.
Så til det som jeg mener det er bred enighet om i denne salen, nemlig at vi er nødt til
å få kontroll på tilstrømmingen til Norge, at antall asylsøkere må ned, og at vi er nødt
til å effektivisere behandlingen i norske asylmottak og i mottakssystemet. Hvorfor? Slik
jeg ser det, er det tre grunner til det. For det første er det kostnadsperspektivet. Det
er ingen tvil om at vi i dag bruker altfor store ressurser på dette samlet sett. Det
andre er at systemet blir stilt overfor så store utfordringer at vi har vanskeligheter
med å få gjennomført en vellykket integrering. Det mener jeg samfunnsdebatten i Norge
bærer preg av generelt. Jeg mener også at det er et stort og stigende problem i hele
Europa. Da er man inne på bærekraften i systemet. Jeg mener at tallene, slik som de
ligger nå, ikke har bærekraft i seg.
Heikki Holmås gav meg stikkordet «minareter», og han snakket om den folkeavstemningen
som var i Sveits. Jeg tror ikke det resultatet man fikk der, først og fremst er et
utslag av en stor lyst til å forby minareter. Jeg tror snarere dette handler om en
generell holdning, ikke bare i Sveits, men også i mange andre land der man kunne komme
til å fatte det samme vedtaket hvis man hadde fått sjansen, nemlig der man ser og føler
at man ikke er kommet langt nok på integreringssiden, at man i altfor stor grad deler
befolkningen i oss og dem, og at vi ikke har lyktes i å lage et litt større vi. En av de
store utfordringene for denne salen framover er å være med og være pådrivere for å få på
plass en vellykket integreringspolitikk.
Så synes jeg vi skal stille oss selv spørsmålet om hvem det er som kommer, også sett
opp mot antallsfokuset. I dag har vi et anslag på 18 500, og vi har forpliktet oss til å
ta imot, tror jeg, rundt 1 000 kvoteflyktninger fra FN. Av de 18 500 er det vel ca.
halvparten som får opphold. Jeg er ikke overbevist om at det er de gruppene som klarer å
komme seg til Norge fra en eller annen del av verden, som er de som trenger vår hjelp
mest, men det er definitivt dem vi bruker flest ressurser på. Jeg er derfor helt enig i
og glad for den retningen som gis i regjeringserklæringen, nemlig at vi skal få ned
antallet asylsøkere, og så øke antallet kvoteflyktninger. Det er folk som er
prekvalifisert, det er folk som helt tydelig og åpenbart har et stort beskyttelsesbehov,
det er folk som sannsynligvis er helt nederst og lavest på den internasjonale
rangstigen.
Så deler jeg i grunnen mange av de oppfatningene som flere har gitt uttrykk for her,
nemlig at vår hovedutfordring ligger i å få effektuert vedtak om raskere utsending. Jeg
mener det er åpenbart at vi er nødt til å få til en raskere saksbehandling av
asylsøknadene. Det handler ikke bare om økt saksbehandlingskapasitet, men jeg tror det i
aller høyeste grad handler om saksbehandlingsregler. Det er ikke rimelig at man skal ha
alle de mulighetene for omgjøringsbegjæring og de ankemuligheter som man har i det
norske systemet i dag. Jeg mener at vi kommer til å få større utfordringer når det
gjelder bosetting og integrering framover, et felt som vi er nødt til å ta enda mer på
alvor. Jeg mener at et av de største argumentene for å få ned antall asylsøkere, rett og
slett er at vi er avhengig av å få på plass en vellykket integrering. Det krever også at
vi har kontroll på tilstrømmingen.
Michael Tetzschner (H) [15:57:09]: De som lytter til denne debatten, må jo undres litt over hva vi egentlig diskuterer. Da
kan jeg innvie de tilstedeværende og de som måtte lytte, i hva denne saken gjelder.
Denne saken gjelder ikke minareter, og den gjelder heller ikke en innføring i SVs syn på
den forrige amerikanske administrasjonen, men den gjelder noe så enkelt og prosaisk som
at vi nå bevilger ca. 50 mill. kr for at de som håndterer meroppgavene med
asylsøknadene, kan få det til å fungere bedre. Det står jo rett ut i sammendraget i
innstillingen at hensikten er at det blir iverksatt tiltak i politiet for å styrke
saksbehandlingskapasiteten og øke antall uttransporteringer. Det står videre:
«Økt saksbehandlingskapasitet i UDI og politiet vil, i kombinasjon med en mer
effektiv uttransportering, dempe presset på mottaksapparatet.»
Disse tiltakene krever da denne tilleggsbevilgningen.
Det er altså ikke asylinstituttet som sådan som er til diskusjon. Det er ikke
asylpolitikken, som noen representanter vil trekke inn, som er til diskusjon, om den
asylpolitikken skal bli rausere eller det motsatte, men det er å få den mer konsekvent,
og, man kan si, få en strengere oppfølging av den asylpolitikken som vi allerede har.
I den forbindelse merker vi oss fra Høyres side at det er bred enighet om de tiltakene
som foreslås. Det er en enstemmig innstilling som foreligger fra komiteen. SV og
Fremskrittspartiet stemmer for disse 49 mill. kr, for å effektuere raskere utsendelse.
Det er hva denne saken gjelder. Vi ser også på dette som at man i bredere politiske
miljøer er i ferd med å få en noe mer realistisk tilnærming til hva som må gjøres for at
vi kan beholde asylinstituttet som det veldig viktige virkemiddelet det er, men da er
forutsetningen at de berettigede asylsøkerne ikke drukner i et hav av uberettigede
søknader. Og det er også det denne saken handler om.
Statsråd Knut Storberget [15:59:42]: Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, for jeg har stor forståelse for
representanten Tetzschners innlegg. Jeg er glad for at komiteen enstemmig støtter
forslaget om en slik styrking som er foreslått. Det er helt nødvendig. Men som flere har
vært inne på, er kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å redusere veksten
av antall ubegrunnede asylsøkere, at man faktisk får fattet vedtak, og at vi klarer å
effektuere returer. Det er vi helt avhengige av. Her er det mye som kan sies, og vi
kommer til å få rike muligheter til det – det gjelder hva slags type politikk vi skal ha
på området, av materiell art, innholdet i reglene og forskriftene og hva slags
administrative krefter vi skal ha for å kunne iverksette en slik lovgivning.
Jeg vil likevel si at bakgrunnen for bevilgningsforslaget er økningen i antall
asylsøkere, der det også er en større andel som oppgir å være enslige mindreårige. I
proposisjonen som er lagt fram, er prognosene at det vil komme ca. 18 500 asylsøkere til
Norge i 2009 mot 15 000, som ble lagt til grunn i revidert nasjonalbudsjett i 2009, og
at om lag 2 800 av disse oppgir å være enslige mindreårige. Det er flere sammensatte
årsaker til denne utviklingen. Jeg skal ikke gå inn på dem nå.
De innstrammingstiltakene Regjeringa kom med i revidert nasjonalbudsjett i 2008, i
september 2008 og i juli 2009, er viktige, og vil gi effekt. Et eksempel på at dette tas
gradvis, er at den nye utlendingsloven trer i kraft fra 1. januar.
Representanten Abid Raja etterlyser en tilbakesendingsavtale med Irak – at vi burde
inngå det. Den ble inngått i mai. Det er også returnert irakere, slik at vi har fått
effekt av det også.
Det er grunn til å minne om at i oktober ble prognosene for 2009 nedjustert fra 18 500
til 17 500, og antall enslige mindreårige fra 2 800 til 2 500, noe som kan indikere –
jeg understreker kan indikere – at tiltakene har hatt effekt. Det gjenstår fortsatt
selvfølgelig å vurdere dette så lenge ikke det totale virkemiddelbildet er igangsatt.
Så vil jeg også føye meg inn i rekken av dem som understreker hvor viktig det er at vi
ikke gjør disse diskusjonene om til rene talldebatter. Det er mennesker bak hvert eneste
tall – de fleste av dem har ikke gjort noe straffbart, de fleste av dem har søkt om asyl
eller opphold, og har lov til det. Det er god grunn til å ha med seg det. Jeg tror ikke
vi får en effektiv politikk som virker på dette området, hvis vi i for lang tid
sammenstiller asylsøkere totalt sett med kriminelle. Det er mitt håp at dette vil være
viktige tilskudd for å få mer effekt av de vedtakene som fattes – at det på sikt er det
språket som er tydeligst overfor både opprinnelsesland, potensielle nye søkere og også
andre aktører som eventuelt står bak og tjener mer eller mindre store penger på den
trafikken.
Presidenten: Flere har ikke tegnet seg til sak nr. 10.
Presidenten vil nå gjøre oppmerksom på at vi går utover reglementsmessig tid, men
presidenten vil foreslå at vi ferdigbehandler dagens kart.
– Det anses vedtatt.
(Votering, se side 716)