Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:54:44]: Jeg har et spørsmål jeg gjerne vil stille til vår dyktige statsråd som knytter seg til homofile asylsøkere:

«Dersom en homofil iraner søker asyl i Norge, vil utlendingsmyndighetene legge til grunn at vedkommende vil kunne leve ut sin seksuelle legning dersom dette skjer innenfor de sosiokulturelle rammene som gjelder i Iran. Rammene for hva som er sosialt akseptert når det gjelder homofilt samliv, er svært begrenset og forbundet med mulige straffereaksjoner i Iran. I praksis krever norske utlendingsmyndigheter at den homofile skjuler sin legning.

Mener statsråden at det er et akseptabelt krav å stille til en homofil asylsøker?»

Statsråd Knut Storberget [11:55:31]: Aller først vil jeg minne om at det er Utlendingsdirektoratet, UDI, og Utlendingsnemnda, UNE, som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å påvirke UDIs og UNEs behandling av enkeltsaker og utfallet av disse, men her er det for så vidt et generelt bakteppe som danner grunnlag for et prisverdig spørsmål. Det er allikevel viktig for meg å understreke at alle som søker asyl i Norge, og som har et beskyttelsesbehov i henhold til våre folkerettslige forpliktelser, får den beskyttelsen de har krav på – og det skal de ha.

Norsk praksis er slik at lesbiske og homofile som risikerer forfølgelse, vil kunne omfattes av flykningkonvensjonen og dermed få asyl. Det foretas alltid en konkret og individuell vurdering av om en asylsøker risikerer overgrep ved retur til hjemlandet som tilsier at vedkommende har krav på beskyttelse i Norge. I denne vurderingen ses det hen til søkerens individuelle situasjon og forholdene i det landet som søkeren kommer fra.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har utarbeidet særskilte retningslinjer om kjønnsrelaterte spørsmål i tilknytning til flyktningvurderinga. Retningslinjene skal bidra til en helhetlig praksis. De gjelder både kvinner og menn og er aktuelle i forhold til lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner.

Så til utlendingsforvaltningas praksis for homofile asylsøkere fra Iran. Jeg er kjent med at det i Iran er restriksjoner for utfoldelsen i det offentlige rom, både for heterofile og homofile. Det å tvinge noen til å opptre i strid med dyptfølte oppfatninger vil kunne være forfølgelse, men det må vurderes konkret i hver enkelt sak. I utgangspunktet må det forventes at personer til en viss grad tilpasser sin livsførsel, bekledning mv. til de sosiale og kulturelle kodekser som gjelder i det aktuelle landet, uten at dette defineres som forfølgelse, selv om vi skulle mislike det aldri så mye, både for heterofile og for homofile. Det må derfor foretas en vurdering av hvor sterkt restriksjonene begrenser den enkeltes livsutfoldelse, og hvilken fare vedkommende utsetter seg for ved å bryte slike restriksjoner det ikke med rimelighet kan forventes at han/hun tilpasser seg. Det framgår av Utlendingsdirektoratets praksisnotat om Iran at UDI legger til grunn at en homofil person vil kunne leve ut sin seksuelle legning dersom dette skjer innenfor de sosiokulturelle rammene som gjelder i det iranske samfunnet. UDI legger følgelig til grunn at homofile ikke er gjenstand for forfølgelse på generelt grunnlag i Iran. Det avgjørende spørsmålet vil være om søkeren på individuelt grunnlag vil være i en spesielt utsatt posisjon ved retur.

Jeg har tillit til at de vurderinger og avgjørelse som UDI og UNE foretar i disse sakene, er i overensstemmelse med gjeldende lover og konvensjoner. Jeg er også kjent med at utlendingsmyndighetene følger nøye med på situasjonen for homofile i Iran.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:58:30]: Jeg tolker deler av statsrådens svar slik at man må forvente at en homofil asylsøker må forholde seg til de sosiokulturelle normene i hjemlandet. Altså: I land som Iran og Irak betyr det i praksis – og da i beste fall – at vedkommende må gifte seg inn i et heteroseksuelt ekteskap fordi storfamilie og samfunn vil forvente dette. Ser ikke statsråden at dette vil oppleves som sterkt integritetskrenkende? Et annet spørsmål som man også kan stille seg, er hvorfor det er akseptabelt å stille dette kravet til en homofil asylsøker, mens man aldri ville funnet på å gjøre det samme med en politisk flyktning.

Statsråd Knut Storberget [11:59:18]: Jeg må bare vise til svaret mitt. Men dette viser en god del av dilemmaene ved det å skulle praktisere en konsekvent asylpolitikk og hvilke kriterier som ligger til grunn for å kunne få opphold i Norge. Det vil være mange omstendigheter i andre land som vi ikke liker, som vi misbilliger, og som vi ikke støtter, men som ikke vil være kvalifiserbare ut fra de kriteriene som gir grunnlag for opphold i Norge – det er helt på det rene – uten at man med det sier at man støtter denne type situasjon. Så jeg må bare vise til at her foretar norske utlendingsmyndigheter kvalifiserte og gode vurderinger i hvert individuelle tilfelle, og om det er tilstrekkelig for å kunne nå opp til de sterke og rimelig strenge kriterier som skal til for å kunne få opphold her i Norge.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:00:21]: Takk for svaret. Under sentrumsregjeringen ble det gjennomført en gjennomgang av gjeldende norsk praksis av flyktningdefinisjonen i 1951-konvensjonens artikkel 1 A, med det siktemål å myke opp praksis. Det ble presisert at en person med homofil legning i utgangspunktet har rett til asyl dersom personen ved å ta konsekvensen av sin legning risikerer å bli forfulgt ved retur til hjemlandet. Og med virkning fra 15. januar 1998 iverksatte sentrumsregjeringen den gang retningslinjene for nye asylkriterier. Man så behovet for å presisere denne særskilte gruppens behov for beskyttelse. Denne gruppen er også sårbar under opphold i Norge, og noen må også i leve i skjul her. Vi har sett alvorlige oppslag av hatvold mot homofile, og jeg vet at justisministeren har gått i spissen for å bekjempe denne forfølgelsen. Vil statsråden allikevel gjennomgå praksis når det gjelder homofil anførsel, og vurdere å lempe på kravet til beskyttelse?

Statsråd Knut Storberget [12:01:23]: For det første er jeg veldig glad for å få dette spørsmålet, for jeg mener at det er et veldig viktig spørsmål – det peker på dilemmaene i hele forvaltningen. Vi vil følge med på praksisen som UDI og UNE har i forhold til dem som sliter med den type situasjon som spørreren påpeker. Det gav jeg også uttrykk for i mitt svar. Det er det grunnlag for å gjøre. Og det er særlig grunnlag for det fordi vi ser at det brer om seg i mange land – også i vårt eget land – en hatvold rettet mot særlig yngre mennesker som har en annen seksuell legning enn det som kanskje de fleste av oss skulle ha. Det er helt uakseptabelt. Det må vi møte på mange hold. Det er mange av disse situasjonene man får drøfte om når opp i forhold til de definisjoner som gjelder for å få opphold. Men at vi skal ha fokus på det og følge praksis, det skal det være lov å spørre om.