Trond Helleland (H) [11:35:05]: Jeg har følgende spørsmål til miljø- og utviklingsministeren:

«I forbindelse med en samlet areal- og transportplanlegging opplever kommuner at statens manglende samordning av mål, virkemidler og fremdrift hindrer egen byutvikling.

Vil den nye statsråden ved Statsministerens kontor ta tak i disse problemstillingene?»

Statsråd Erik Solheim [11:35:32]: Jeg har registrert – jeg har riktignok vært i utlandet – at det har vært en omfattende diskusjon om statsråden ved Statsministerens kontor. Dette ligger under mitt ansvarsområde, og det er derfor jeg som svarer.

I St.meld. nr. 26 for 2006–2007, Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, og i tidligere meldinger som St.meld. nr. 23 for 2001–2002, Bedre miljø i byer og tettsteder, og St.meld. nr. 31 for 2002–2003, Storbymeldingen, er det lagt vekt på at statlig virksomhet skal bygge opp under lokale planer og strategier for by- og tettstedsutvikling, når planene er i samsvar med nasjonal politikk. Dette er føringer som fylkesmennene i tildelingsbrevene er bedt om å følge opp i regionale og lokale arealplaner.

Likevel oppstår det konflikter og uklarheter i møtet mellom kommunen som planmyndighet og staten som grunneier og sektoransvarlig.

Miljøverndepartementet og Statsbygg har samarbeidet om hvordan staten best kan feie for egen dør også ved lokalisering av statlige virksomheter. Samarbeidet har resultert i en rapport som forelå i august i år. Rapporten inneholder en samling av eksempler på statlig lokalisering i byer og tettsteder. Eksemplene er valgt ut i dialog med de statlige foretakene. La meg legge til at flere av dem var fra representantens hjemfylke og var lokalisert, ifølge den rapporten, nettopp i Drammen, som hadde et par av de beste eksemplene på hvordan man legger statlige virksomheter i sentrum av byen på en positiv måte.

Rapporten viser at det kan bli gode løsninger, særlig der kommunene nytter kommuneplanen aktivt for å påvirke lokaliseringen. Den påpeker imidlertid at de statlige virksomheters egne mål blir prioritert. Virksomhetene opplever ofte de nasjonale målene som hindringer, i stedet for at man ser hvilke muligheter og positive effekter en god lokalisering kan innebære.

En hovedutfordring er å få innarbeidet de nasjonale målene bedre i de statlige virksomheters målstruktur og interne prioriteringer.

Jeg vil som ansvarlig for plandelen i plan- og bygningsloven ta til orde for felles nasjonale retningslinjer som kan innarbeides i styrende dokumenter for statlige virksomheter og foretak. Det er vesentlig at statlige virksomheter skal rette seg etter de overordnede målene for miljøvennlig by- og stedsutvikling. Dette innebærer bl.a. at virksomhet med mange ansatte og stort publikumsbesøk gjøres lett tilgjengelig ved å lokaliseres sentralt i byene, der det er god kollektivdekning.

Trond Helleland (H) [11:37:46]: Jeg takker statsråden for svaret.

Når ordlyden i spørsmålet var «den nye statsråden ved Statsministerens kontor», var det jo meningen at spørsmålet skulle stiles dit. Grunnen til at en brukte det begrepet i spørsmålet, var at Stortinget på det tidspunktet opererte med samordningsminister Schjøtt-Pedersen på sin manual for spørretimen.

Det statsråden sier, er utmerket, og naturligvis må spesielt eksempler fra Drammen være veldig gode å ta med seg. Men vi vet at i mange saker har f.eks. landbruksforvaltningen en innsigelse der f.eks. samferdselsmyndighetene ønsker å bygge en gangvei, som i Hå og Sola kommuner. Der sier landbruksforvaltningen nei på grunn av jordvern. Spørsmålet blir da om miljø- og utviklingsministeren føler behov for å ta med seg den nye statsråden ved Statsministerens kontor og involvere ham i disse sakene, der det er motstrid i statens politikk.

Statsråd Erik Solheim [11:38:50]: Jeg tror ikke jeg skal fortsette en slik pingpong rundt denne statsråden, men anerkjenne at et av de mest sentrale problemene i norsk statsforvaltning er at vi har en veldig fragmentert stat, hvor de ulike departementene ofte arbeider for ulike mål. De ivaretar ulike samfunnsmessige interesser, og disse kan komme i strid med hverandre.

Det å samordne både kommuner, fylkeskommuner, statlige etater, statlige foretak og staten som sådan er en svær og vanskelig oppgave. Den samordningsinstansen vi har i Norge, heter statsministeren. For øvrig er det en kjempestor utfordring hele tiden å få til et bedre samarbeid. Jeg er selvsagt beredt til å engasjere meg i saker hvor representanten Helleland eller andre i Stortinget mener det er behov for å gjøre mer for å bringe de ulike instansene sammen.

Trond Helleland (H) [11:39:45]: Jeg takker igjen for svaret.

Det er egentlig ikke statsråd Solheim som er utgangspunkt for dette spørsmålet. Han blir liksom mer vikar, men jeg aksepterer at det er miljø- og utviklingsministeren som har dette ansvaret.

For Stortinget er det litt forvirrende når vi først får oppgitt at vi skal ha en samordningsminister, at det er en statsråd ved Statsministerens kontor. Da blir min konklusjon at jobben til denne statsråden først og fremst er å administrere Statsministerens kontor for statsministeren. Det trenger ikke statsråd Solheim svare på. Men jeg er glad for at det samordningsarbeidet som da skal gjøres, er i gode hender, spesielt med tanke på at det nå er dobbel bemanning på Statsministerens kontor til å ta seg av dette problemfeltet.

Statsråd Erik Solheim [11:40:32]: Jeg må si meg enig i at det er i veldig gode hender hos statsminister Jens Stoltenberg, og med statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen til å samordne det hele er det i svært, svært gode hender. Men selv i så gode hender som det er dette et reelt, stort problem. Man merker det – hvordan skal man få brakt sammen disse prosessene – på veldig mange områder. Vi har f.eks. en rekke statlige etater. Det kan være motsetning mellom deres ønske om en bestemt lokalisering og en kommunes eller et fylkes ønske om en lokalisering på et annet sted, gitt transportmønster, eller på annen måte. Dette er prosesser der det ikke finnes en løsning en gang for alle, men som krever daglig engasjement og oversyn.

Hvis representanten Helleland bringer inn slike saker fra Buskerud, er jeg mer enn beredt. Det er f.eks. en diskusjon rundt sykehusplasseringen i Drammen, hvor det er hensyn som taler for både den ene og den andre plasseringen.