Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:05:19]: La meg starte med å si takk for i går til justisministeren og deretter stille følgende spørsmål:

«Flere og flere opplever å bli utsatt for id-tyveri her i landet. Mennesker opplever at de påføres stor gjeld, at de svartelistes pga. manglende betaling, og andre ubehageligheter. Etter det jeg kjenner til, har man i dag ingen fullgod oversikt over hvor mange som berøres av slike forhold årlig.

Hvilke tiltak mener statsråden er nødvendige for å kunne bekjempe denne typen kriminalitet?»

Statsråd Knut Storberget [12:05:49]: Jeg vil også få lov til å takke for i går og den debatten som ble avholdt i Stortinget. Det er alltid en glede å kunne fortelle om alle de gode resultatene vi har på justisfeltet.

Identitetstyverier og bruk av uriktig identitet finner vi i flere varianter. Man kan skille mellom bruk av uriktig identitet til økonomisk kriminalitet og annen misbruk av identitet. Et vanlig eksempel på økonomisk identitetstyveri er at man benytter falsk legitimasjon f.eks. i skranken i en bank eller i et postkontor ved uttak fra en annens konto, eller når man skal ta opp lån. En annen type identitetstyveri er dersom en person sender ut e-post, tekstmeldinger, post eller lignende som utgir seg for å komme fra en annen enn utsenderen.

Id-tyverier er et økende problem internasjonalt. Særlig Nord-Amerika og England har hatt en markant økning av denne formen for kriminalitet. Norge har pr. dags dato ikke klare tall for hvordan utviklingen er her i landet.

Ansvaret for å iverksette og gjennomføre tiltak som kan begrense antallet id-tyverier, tilligger mange, både forbrukerne - altså oss - private virksomheter og det offentlige. Å forebygge, oppdage og bekjempe identitetstyverier krever bevissthet og innsats. Hver enkelt kan ved å utvise forsiktighet bidra til at tilgangen til opplysninger som kan misbrukes, blir vanskeligst mulig. Tjenestetilbyder har videre et særskilt ansvar for å tilby en sikker tjeneste. Jeg har lyst til å føye til: Når det gjelder kriminalitet, er vel kanskje dette feltet det hvor det er mest å hente med tanke på forebygging og vanskeligst å drive etterforskning.

Informasjonssikkerhet er noe denne regjeringa derfor tar på alvor. Det er Fornyings- og administrasjonsdepartementet som har koordineringsansvaret for arbeidet med forebyggende informasjonssikkerhet i offentlig sektor. Som ledd i dette arbeider de med bevisstgjøring og kompetansebygging, og har utgitt nasjonale retningslinjer for informasjonssikkerhet.

Det offentlige har et ansvar for at sikkerhetsløsningene i identitetsdokumenter som pass er robuste. Videre vil jeg nevne forslaget om et offentlig utstedt nasjonalt id-kort, som har vært på høring. Det er foreslått at kortet i tillegg til å være et allmenngyldig identitetsbevis også kan anvendes som reisedokument innenfor Schengen-området, og skal kunne inneholde en egen brikke for lagring av elektronisk id og elektronisk signatur. Vi har tatt sikte på å fremme en lovproposisjon om dette så raskt som mulig.

For politiets bekjempelse av identitetstyverier er det viktig med et utstrakt samarbeid med både offentlige og private aktører. Særlig gjelder dette preventive tiltak, dvs. å hindre at identiteter blir stjålet og misbrukt. Politiet deltar her på flere arenaer hvor aktører innen det offentlige og det private deltar. Det er etablert flere arbeidsgrupper, med bl.a. Finansnæringens Hovedorganisasjon, Posten, banker og NAV, hvor man ser på utfordringer i forhold til slike id-tyverier.

Sentralt i det preventive arbeidet er å etterforske id-tyverier som blir anmeldt. Det er videre viktig å utvikle samarbeidet med «profesjonelle» anmeldere, som f.eks. bankene.

Det finnes i dagens lovgivning ikke et eget straffebud som kun rammer id-tyverier, men det rammes bl.a. av bestemmelsene om dokumentfalsk, falsk forklaring osv. Falsk identitet benyttes også for å få urettmessig adgang til riket, er vi kjent med.

På denne bakgrunn har Justisdepartementet tatt initiativ til at man må få lovgivning rundt dette som er klarere, tydeligere og mer spesifikk.

Vi har nå hatt den norske offentlige utredningen om lovtiltak mot datakriminalitet på høring. Datakrimutvalget har bl.a. foreslått et eget straffebud som rammer identitetstyveri ved elektronisk kommunikasjon. Det tas også her sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget i løpet av utgangen av 2008.

I politiet er det iverksatt et arbeid for å forbedre måten disse straffesakene blir registrert på. Det foreligger konkrete forslag om registrering av straffebestemmelser knyttet til id-tyverier som er overtrådt, og modus, dvs. framgangsmåte. Dette vil kunne gi en bedre oversikt over antallet saker relatert til id-tyverier i Norge.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:09:53]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter veldig positivt. Det er betryggende å høre at departementet og Regjeringen jobber aktivt med dette.

Det er også et faktum at Justisdepartementet har et overordnet ansvar bl.a. når det gjelder samfunnssikkerhet totalt sett - internt, men også overfor de andre departementene - for å se på helheten i dette. Samfunnssårbarhet som berører enkeltpersoner, vil jo også igjen berøre samfunnet som sådant. Derfor er det viktig at man har et høyt aktivitetsnivå for å bekjempe det. Det samme går jeg ut fra vil gjelde tilgang til såkalt sensitiv informasjon om enkeltpersoner og andre i denne settingen. Jeg tenker på informasjon om personlig økonomi, som er én ting, men også på annen kunnskap som enkeltpersoner måtte sitte på.

Det jeg likevel ønsker å utfordre statsråden på, er om han gjennom sine arbeidsgrupper faktisk vil prøve å få tilgang til hvor store summer det er snakk om i året her. Hvor store er de samfunnsmessige kostnadene på det - som finansieringsselskap, banker, enkeltpersoner selv og andre må ta for å finne ut volumet på det?

Statsråd Knut Storberget [12:10:57]: Aller først har jeg lyst til å replisere at i den kritiske infrastrukturen vi står overfor i Norge, har man tradisjonelt snakket om den mer fysiske, synlige og tydelige infrastrukturen - vann, kraft osv. Men det er helt åpenbart at en ny arena - som er en voksende arena, som også krever oppmerksomhet - er id-sektoren, når det gjelder det å kunne sette et samfunn ut av spill. Vi tar dette såpass på alvor at en vesentlig del av den stortingsmeldinga som nå er like rundt hjørnet, blir om det å samordne og styrke den sivile beredskapen i forhold til den sårbarheten. Meldinga kommer snart, og der vil det bli lansert tiltak som gjelder også dette.

Så er det klart at dette kan dreie seg om store verdier, og det dreier seg om store verdier for mange. Det har vi ikke fullstendig oversikt over. Det vil man vanskelig også få fullstendig oversikt over. Men jeg tar oppfordringen. Jeg tror det vil være viktig i større grad å skaffe seg rede på det, for det vil mobilisere ikke bare oss, men også andre.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:12:03]: Jeg takker igjen for svaret.

Det er to forhold jeg vil spørre statsråden om i mitt siste spørsmål. Det ene er: I hvor stor grad er vi avhengige av internasjonalt samarbeid for å løse dette? Jeg går ut fra at mye av det som skjer, ikke nødvendigvis er egenprodusert i Norge, men at man også får «hjelp» fra personer med annen nasjonalitet enn norsk. Det er det ene.

Det andre er: Når man prater om gjennomgang av lovverk, vil statsråden da ta initiativ og se på hvordan mennesker som utsettes for id-tyveri, behandles? Jeg har fått tilbakemeldinger om at man ikke nødvendigvis bare føler seg godt ivaretatt av norsk politi når det gjelder å bli trodd, eller ikke å bli trodd, og ikke minst den tillitskrisen man kan bli utsatt for som mistenkeliggjort gjennom kriminalitet utført av andre, mens man selv sitter igjen med en - skal vi kalle det - ansvarlig svarteper systemmessig.

Jeg ønsker at statsråden kan si noe om internasjonalt samarbeid, men også om han vil ta høyde for å gå inn og se på problemer som enkeltpersoner kan berøres av i så måte.

Statsråd Knut Storberget [12:12:59]: Til det siste først: Det er helt på det rene at de som utsettes for alle typer kriminelle handlinger, har krav på å bli behandlet med all mulig respekt, ikke bare av politiet, men også av det sivile samfunn, enten det er banker eller postkontorer. Det bør ligge i bunnen for all type lovgivning. Men det forhindrer jo ikke at når det gjelder denne type vanskelig kriminalitet å etterforske, er vi nødt for å operere med ganske strenge beviskrav for å kunne påstå at det har skjedd noe straffbart, og plassere det ansvaret hos noen. Det kan jo for noen betraktes som det ikke å bli trodd, det at man ikke har nok bevis. Der har vi alle en forklaringsoppgave. Ikke bare i den politiske debatten, men også i den norske rettssalen er det en oppgave å forklare at det ikke nødvendigvis betyr at vedkommende som har anmeldt et forhold, enten er kjeltring eller bevisst lyver. Det er alltid en viktig sammenheng.

Når det gjelder denne kriminaliteten, er den kanskje det feltet som er en av begrunnelsene for at vi ønsker mer intensivt internasjonalt samarbeid innenfor Schengen, men også innenfor det Prüm-samarbeidet som nå avtegner seg i Europa. Jeg tror det er helt vitalt at vi får utlevert flere opplysninger som kan bidra til bl.a. å redusere denne type kriminalitet.