Finn Martin Vallersnes (H) [11:48:04]: Mitt spørsmål dreier seg om soner i nord:

«Havretten gir Norge ansvaret for å utøve fiskerijurisdiksjon i Fiskevernsonen ved Svalbard. Nordlys melder at den russiske statlige fiskerikomiteen har fått ressurser til å sende 2 fartøy bemannet med styrker fra FSBs grensevaktstyrker, tilsvarende norske kystvaktstyrker, for inspeksjon av russiske fiskefartøy i vernesonen. Russerne har rett til å kontrollere egne fartøy i andre farvann.

Hvordan vurderer Regjeringen et slikt tiltak fra russisk side i forhold til Norges rettigheter og plikter i egenskap av kyststat?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:48:46]: La meg først gi noe bakgrunn for denne saken. Jeg tror det er viktig når vi diskuterer disse store spørsmålene.

Utviklingen av den moderne havretten har gitt kyststatene rett til å etablere eksklusive økonomiske soner eller andre jurisdiksjonssoner for mer avgrensede formål, ut til 200 nautiske mil fra kysten. Denne retten følger av suvereniteten over landterritoriet.

Siden Norge både etter alminnelig folkerett og i kraft av Svalbardtraktaten har suverenitet over Svalbard, har Norge den samme rett til å etablere slike soner rundt Svalbard som ved fastlandet.

Fiskevernsonen ved Svalbard ble opprettet i 1977 med hjemmel i lov av 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone. Et hovedformål er å sikre ansvarlig forvaltning og bevaring av de levende ressurser i sonen. Dette er forpliktelser og ansvar som følger med kyststatsrettighetene, og som gjennomføres gjennom fiskerireguleringer og håndhevelse av disse.

I tråd med gjeldende havrett må fartøyer og borgere fra andre stater som fisker i sonen, etterleve norsk regelverk og forvaltningstiltak. Det er derfor kun Norge - som kyststat - som kan håndheve norsk fiskerijurisdiksjon i fiskevernsonen.

Under en pressekonferanse den 27. mars i år som lederen i den russiske fiskerikomiteen, Andrej Krajnij, holdt, framkom det opplysninger om at komiteen ville sende to innleide oppsynsskip til fiskevernsonen for en periode.

Norske myndigheter er kjent med at enkelte russiske kontrolltiltak overfor egne fartøy også har forekommet tidligere, senest i fjor høst, uten at det hittil har skapt noen problemer for Kystvaktens håndhevelse av norsk regelverk.

Fast og troverdig norsk myndighetsutøvelse i fiskevernsonen, i tråd med våre rettigheter og plikter etter havretten, fremmer felles mål om en bærekraftig forvaltning av de marine ressurser. Det bidrar til å bekjempe ulovlig, uregulert og urapportert fiske i sonen.

Fra norsk side legger vi til grunn at en eventuell russisk aktivitet i fiskevernsonen ikke vil berøre Kystvaktens håndhevelse av gjeldende regelverk eller på annen måte virke forstyrrende inn på det gode, bilaterale forholdet mellom Norge og Russland.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:50:44]: Takk for svaret. Jeg deler for så vidt fullt ut vurderingen av vårt forhold til dette.

Under temaet havrett og vårt forhold til naboland er også delelinjespørsmålet i Barentshavet viktig. Selv om naboskapspolitikken er i utvikling og samarbeidet med Russland er bredere enn tidligere, er det klart at Norge vil være tjent med en løsning av den tvisten.

Kort tid etter regjeringsdannelsen uttalte utenriksministeren til VG - det var den 10. november 2005 - følgende:

«Enighet er innenfor rekkevidde. Så mye kan jeg si.»

Er dette fortsatt utenriksministerens vurdering?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:51:23]: Det er min vurdering. Som jeg tidligere har sagt, er det ikke rakettvitenskap å komme til enighet om det som gjenstår. Men jeg tror også situasjonen er den at det er mange land rundt om på kloden som lever med spørsmål som ikke er endelig avklart. Vi har levd med dette spørsmålet siden 1970-tallet.

Jeg mener at de faktiske forhold som skal til for å trekke en grense som både Norge og Russland kan leve med, er innen rekkevidde. Det er altså ikke veldig krevende spørsmål som må utvikles. Men man må finne det rette tidspunkt, hvor begge parter politisk er rede til å komme til en slik enighet. Jeg har også sagt - uten at det gir en klar tidsindikasjon - at hver dag kommer vi én dag nærmere. Med det mener jeg at vi må arbeide støtt og stedig og forutsigbart for å få til en løsning. Jeg tror også at omverdenen og Russland vet at det ikke står på oss når det gjelder å finne en god, balansert løsning. Men vi vil heller aldri forhandle dette spørsmålet, som andre spørsmål, under et unødig tidspress, som svekker muligheten for gjennomslag for det norske synet.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:52:24]: Det var nesten så en ble fristet til å si at hver dag bringer oss én dag nærmere evigheten. Men nå skal jeg ikke bli lyrisk her.

Norge og Russland har lagt ulike prinsipper til grunn for et løsningsforslag i delelinjespørsmålet. Så vidt jeg forstår, angir FNs havrettskonvensjon håndtering av slike grensespørsmål innenfor territorialavgrensningen. Arbeides det fra Regjeringens side også med å få videreutviklet internasjonalt regelverk - om det er i FN eller andre sammenhenger - på dette området, slik at det kan bli en støtte i grensetvister mellom økonomiske soner og også på sokkelen utenfor territorialgrensen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:53:08]: Apropos evighet - dette er et stort spørsmål, og på 1 minutt kan det bli vanskelig å svare fyllestgjørende på det. Men la meg si én ting først: Dumaen vedtok Varangeravtalen for noen få uker siden, med overveldende flertall. Det er positivt. Det er et utrykk for at vi i alle fall har fått én bit på plass, og vi får håpe den har en påvirkning på de videre forhandlingene.

Også her henger alt sammen med alt. Arbeidet vi nå gjør med å kartlegge kontinentalsokkelens rekkevidde, har veldig viktige føringer på hele den orden som skal være i nord. Jeg kan bekrefte overfor representanten Vallersnes at Norge arbeider for å støtte opp om de rettslige prosesser som kan styrke vårt grunnprinsipp om midtlinjen i mange sammenhenger. Jeg vil gjenta at Varangeravtalen har gode referanser til det prinsippet. Vi følger andre lignende situasjoner på kloden nøye for å se på de prosesser, både i organisasjoner og mellom land, som allment kan styrke vårt grunnlag. De avtalene vi har inngått med andre land i den vestlige delen av våre havområder, som avklarer grenseområdene, virker i samme retning. Men til sist er det Norge og Russland som sammen skal finne en løsning, det gir også havretten oss klar beskjed om.