Torbjørn Hansen (H) [13:57:30]: Jeg vil stille landbruks- og matministeren følgende spørsmål:

«De siste to årene har Mattilsynet avdekket om lag 25 såkalte dyretragedier i landbruket, hvor bønder utsetter husdyrene sine for vanskjøtsel, mangel på fôr og vann. Mange tilfeller oppdages ikke før hele besetningen er sultet i hjel eller må avlives av andre årsaker. Regjeringen har kommentert saken med at den vil legge fram en ny dyrevelferdslov til neste år.

Hva vil Regjeringen foreta seg med denne uverdige situasjon i norsk landbruk på kort sikt, og hvilken effekt tror statsråden at lovforslaget vil kunne ha?»

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:58:06]: Aller først mener jeg at representanten Torbjørn Hansen tar opp et særdeles viktig tema og sånn sett stiller et relevant spørsmål, for det er alltid vondt å høre om saker der dyr dør eller lider på grunn av manglende fôring og stell. Mattilsynet har ikke registrert noen økning i antall tilfeller de seneste årene. Det har vært et stabilt antall, men likevel mener jeg at enhver sak er én sak for mye.

Disse hendelsene har fått tiltakende oppmerksomhet i media den senere tiden. Jeg tror noe av forklaringen på det er økende bruk av bilder. Bilder er tilgjengelige fra Mattilsynets inspeksjoner og arbeid, og det bidrar til at fokuset blir større. Jeg mener at fokus og offentlighet i sånne saker er bra, fordi det kan bidra til å forhindre at nye saker utvikler seg. En sak i Trøndelag i forrige uke ble nettopp avdekket som følge av et tips motivert ut fra oppslagene rundt saken på Østlandet i påsken. Det betyr at økt offentlighet også er et viktig virkemiddel. Jeg tror det må til, selv om det kan gi en ytterligere belastning for dyreeieren.

Jeg mener at disse sakene i veldig stor grad skyldes personlige problemer hos dyreeieren. Det er derfor viktig å fange opp tegn på at noe er i ferd med å gå galt så tidlig som mulig.

Det er iverksatt mange tiltak for å hindre dyretragedier. Jeg gav i budsjettproposisjonen og i tildelingsbrevet for 2008 Mattilsynet i oppdrag å styrke tilsynet med dyrevelferd, særlig med sikte på å forhindre dyretragedier. Myndighetenes tilsyn er dog alene ikke nok for å kunne forhindre utvikling av denne type tragedier. I den forbindelse avholdt jeg senest i går et møte med en rekke næringsorganisasjoner og Mattilsynet for å se på hvordan næringa og myndighetenes samlede ressurser kan utnyttes best mulig på dette området. I tillegg til næringas egne organisasjoner deltok også Den norske veterinærforening på dette møtet. Andre aktører som her kan og bør spille en viktig rolle, er f.eks. sosial- og helsevesenet og dyrevernsorganisasjonene. Disse har ulike muligheter til å fange opp risikobruk gjennom sitt daglige arbeid. Det er et stort antall organisasjoner dette angår. Det betyr at vi samlet har stor kompetanse og mye ressurser som kan utnyttes for å møte de utfordringene som vi her står overfor.

Samtidig vil jeg gjøre det klart at slike saker kan være meget vanskelige å avdekke i tide. For å få mer systematisk kunnskap om hvordan vi kan forebygge slike hendelser, har Mattilsynet informert meg om at de vil gå grundig gjennom hver enkelt hendelse i ettertid, for ut fra det å kunne skape et enda bedre grunnlag for utforming av ytterligere tiltak.

Jeg tror det er viktig at vi gjør det, og jeg tror også det er viktig - som jeg så vidt berørte innledningsvis - at vi får større åpenhet generelt rundt dette. Vi må etablere en kultur hvor det er lov å bry seg, hvor det å bry seg er anerkjent fordi det handler om å hjelpe, og hvor det å bry seg ute på bygda ikke betyr at en er angiver eller at en ønsker noen noe vondt. Tvert imot: Det å bry seg, betyr at en ønsker å hjelpe.

Gjennom å unngå dyretragediene hindrer vi ikke bare dyrelidelse, men vi kan bidra til å hindre at dyreeieren i tillegg til egne problemer også blir lovbryter og mister sitt økonomiske livsgrunnlag.

I utkastet til ny lov om dyrevelferd, som nylig har vært på høring, har Regjeringa foreslått en generell varslingsplikt for å forhindre dyretragedier. Hver enkelt får etter forslaget plikt til å varsle når de har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell. Det er også forslag om å gi helsepersonell rett til å varsle dersom de gjennom sitt arbeid har grunn til å frykte for dyrevelferden.

I lovforslaget foreslås det også andre tiltak som kan hindre utvikling av dyretragedier, bl.a. kompetansekrav og enklere mulighet til å frata folk dyr hvis de ikke stelles godt.

Jeg har store forventninger til konkrete resultater av de tiltak som iverksettes både på kort og lang sikt, i form av færre dyretragedier og i form av en generell økning av bevisstheten rundt dyrevelferd i matproduksjonen.

Torbjørn Hansen (H) [14:02:48]: Jeg vil takke for svaret.

Det er jo et uttrykk fra jordbruket som i denne sammenheng blir litt makabert, men som heter at mens gresset gror, dør kua. Situasjonen er at dette problemet med dyretragedier har vært omfattende i norsk jordbruk i mange år, og at det er en ganske stabil situasjon - dessverre.

I dagens VG kan vi lese om en bonde i Nord-Fron som lot 128 sauer sulte i hjel etter at traktoren hans brøt sammen. I Nationen 28. mars - litt over en uke siden - står det om en bonde som lot 32 sauer sulte i hjel. Og i påsken strøk det med 38 storfe på en gård i Østfold. Statistikken viser at dette skjer ca. hver 14. dag. Hver 14. dag finner man en besetning som står og sulter i hjel på båsen.

Ut fra at situasjonen er ganske stabil, er mitt spørsmål: Tror statsråden at noen av de tiltakene som han nå har lansert, og som kommer med denne loven, vil ha en merkbar effekt, slik at vi får en skikkelig nedgang på dette problemet i 2009?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:03:54]: Ja, jeg tror det. Jeg tror at det å jobbe med to innfallsvinkler her gir resultater. Den ene innfallsvinkelen er at vi forbedrer rammevilkårene for å drive dyrevelferd gjennom statlig lov- og regelverk, delvis fra mitt departement og delvis gjennom praktiseringa fra Mattilsynet. Det er det ene beinet i dette arbeidet. Det andre er at vi nå skal intensivere arbeidet med nettverkstenkinga ute på bygda, og vi må få en kulturendring ute når det gjelder det som jeg nevnte i mitt første svar, å bry seg. Det er helt åpenbart at i dag er det en kultur som går på at en er redd for å bry seg fordi en blir sett på som en som blander seg urettmessig inn i mer personlige forhold.

Når vi vet at de aller, aller fleste sakene handler om personlige problemer, enten det dreier seg om samlivsbrudd, økonomiske problemer, psykiske problemer for øvrig, er det helt åpenbart at det å komme tidlig inn, det å avdekke forhold, det å si fra hvis en ser noe, er det aller, aller viktigste.

Torbjørn Hansen (H) [14:05:00]: Jeg er enig med statsråden i at et av problemene her er at folk ikke gir beskjed, og at økt medieoppmerksomhet fører til at flere bryr seg. Folk ønsker ikke å tyste på naboen - og kanskje er det fornuftige mekanismer i det norske folk som gjør at det er slik - men her er det behov for at folk varsler.

Da er det interessant for meg å høre hva statsråden mener om ett mulig tiltak. Vi har jo såkalte varslingstelefoner på en del områder i samfunnet vårt. Kunne det vært en idé om Mattilsynet etablerte en varslingstelefon, og at denne ble markedsført i de medier som norske bønder og andre følger med på, slik at man gav et veldig klart signal om at her er det lav terskel, her bør folk ta kontakt hvis de er usikre, sende inn en bekymringsmelding hvis man tror at denne type hendelser finner sted på en gård?

Det siste jeg vil spørre statsråden om, er: Er dette en typisk småbrukssak? Er dette en typisk konsekvens av at vi har for mange småbruk i Norge?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:06:03]: Til det siste vil jeg være veldig forsiktig med å stigmatisere. Jeg tror vi skal holde oss til det jeg sa i stad i forhold til utgangspunktet for problemene, at det i stor grad dreier seg om personlige problemer hos den enkelte, og ikke gå lenger enn det.

Når det gjelder representantens forslag, mener jeg at det er en interessant tanke å ta med seg videre. Det er helt åpenbart at det med å etablere en lavere terskel for å melde fra, en lavere terskel for å bry seg, er noe av det som må gjøres. Hvis det kunne vært et tiltak som bidro til at terskelen ble lavere, har jeg ingen motforestillinger mot å jobbe videre med det. Så det forslaget skal jeg ta med meg og diskutere med Mattilsynet, og se om det kan være en vei å gå videre for å gjøre det lettere og mer akseptert at folk bryr seg når de bør bry seg.