Harald T. Nesvik (FrP) [14:01:07]: Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til den ærede helse- og omsorgsministeren:

«En kvinne på 40 år har ligget 2 år i samme stilling i senga hjemme i egen bolig, ifølge VG den 13. d.m. Hun har diagnosen lammelsessyndrom og kroniske smerter. Ingen lege eller sykehus har kunnet fastslå hva som er problemet, og hvordan det skal behandles. Fra enkelte hold får hun høre at «det sitter i hodet». Psykiater har slått fast at hun ikke har noen psykisk lidelse. Kvinnen er i en umenneskelig situasjon med store lidelser.

Vil statsråden se nærmere på saken og eventuelt vurdere tilbud i utlandet dersom de finnes?»

Statsråd Sylvia Brustad [14:01:55]: Jeg er opptatt av at alle alvorlig sjuke pasienter skal få et best mulig helsetilbud, og at pasientene opplever at de blir tatt på alvor i vårt helsevesen. Det er den aktuelle sjukehusavdeling eller ansvarlig lege ved sjukehuset som må vurdere hvilke behandlingstilbud som er best egnet for den enkelte pasient. Sjukehuset må også vurdere om det er nødvendig med ytterligere vurdering før det tas stilling til behandlingstilbud. Dersom en pasient ikke er fornøyd med det tilbudet eller den behandlinga han eller hun får ved et sjukehus, har, som representanten kjenner godt til, pasienten rett til å få fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder én gang for samme tilstand. Representanten er også veldig godt kjent med at klage på vurdering og vedtak om rett til behandling skal rettes til Helsetilsynet i fylket. Jeg mener også at pasientombudene har en viktig rolle å spille her, bl.a. ved å hjelpe pasientene når det er snakk om klagebehandling.

Som helse- og omsorgsminister kan jeg ikke gripe inn i eller ta stilling til faglige vurderinger som et sjukehus gjør i behandling av enkeltpasienter. Jeg kan heller ikke gripe inn i klagesaker. Pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd angir vilkårene for når en pasient har rett til behandling i utlandet. Det stilles som kjent bl.a. krav til tilstandens alvorlighetsgrad, forventet nytte av behandlinga, at kostnaden ved behandlinga må stå i rimelig forhold til behandlingas nytteeffekt, og at det ikke finnes et tilpasset medisinsk behandlingstilbud i Norge. Det skal foreligge uttalelse fra spesialavdeling innafor sjukdommens fagfelt.

I Helse Sør-Øst RHF er det to helseforetak som har ansvar for felles søknadsvurdering for denne type behandlingsreiser. Det er enhetene for utenlandsbehandling ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Ullevål universitetssykehus. Helse Sør-Øst har opplyst at dersom pasienten blir henvist til enhet for utenlandsbehandling, blir det vurdert om pasienten oppfyller kriteriene for å ha rett til behandling i utlandet. Hvis pasienten vurderes å ha en rett til behandling i utlandet, vil det bli foretatt søk etter sjukehus som har kompetanse i å behandle pasientens tilstand. Pasienten vil bli henvist til behandling i utlandet dersom slik behandlingskompetanse finnes. Det er som kjent en egen klagenemnd for klager på avslag på behandling i utlandet.

Det er helheten i dette systemet som skal gi den nødvendige sikkerhet for at den enkelte pasient tas på alvor og følges opp på en god måte. Både helseforetak, pasientombud og helsetilsyn kan gi nærmere orientering om pasientenes rettigheter. Dersom det er aktuelt med utenlandsbehandling, legger jeg til grunn at henvendelse om dette følger det etablerte regelverket.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:04:50]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg kan bare si innledningsvis at undertegnede er velkjent med hvilke regelverk vi har i helsevesenet, måten man kan gjøre ting på, og hvem som kan fatte beslutninger om de enkelte tingene.

Det som er det spesielle i denne saken, er nettopp at vedkommende på mange måter føler seg oppgitt av helsevesenet. Hvis man føler seg oppgitt av helsevesenet, og føler at man på mange måter ikke har noe alternativ å gå til, nytter det ikke om man har all verdens muligheter på papiret. Det er nettopp denne følelsen man får når man nærmest får en tilbakemelding om det ikke kan gjøres mer for en – som i denne saken hvor vedkommende har ligget i to år i samme stilling i senga i sitt eget hjem, uten å føle at hun får den hjelpen hun skal ha – som gjør at jeg bringer dette spørsmålet opp. Spørsmålet mitt er: Er statsråden overhodet ikke villig til å ta kontakt med Helse Sør-Øst – «Helse Størst» nå – for å spørre hva planene er for oppfølging av denne kvinnen?

Statsråd Sylvia Brustad [14:05:59]: La meg først si at det sjølsagt alltid er trist når pasienter føler og mener, og mange ganger med rette, uten at jeg kjenner denne konkrete pasienten, at de ikke blir møtt på ordentlig, ikke blir tatt på alvor eller føler seg oppgitt av helsevesenet. Det er ikke sånn vi skal ha det. Men igjen: Jeg kjenner ikke denne spesielle saken, men hvis en ikke er fornøyd med den behandlinga en har fått – og jeg forstår at det er slik – må jeg bare oppfordre til at det tas fornyet kontakt med det aktuelle sjukehuset/helseforetaket. Eventuelt kan også pasientombud og helsetilsyn hjelpe til.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:06:44]: Vedkommende det er snakk om her, har fått diagnosen lammelsessyndrom og kroniske smerter. At vi skal ha forventninger om at den enkelte pasient skal kunne finne fram i den jungelen av lover, regler, forskrifter og muligheter som finnes, kan i enkelte tilfeller være å gå vel langt. Det er derfor jeg bringer denne saken til torgs her. Dessverre er det slik at dette ikke nødvendigvis er et enestående tilfelle, for vi har et regelverk og måter å jobbe på som kan være vanskelig å få innsyn i for den enkelte pasient. Det var derfor jeg hadde et visst håp om at man fra departementshold i hvert fall kunne sette seg inn i saken og se på den, uten å blande seg inn i behandlingsopplegget til Helse Sør-Øst – det har jeg ingen intensjon om å gjøre i det hele tatt – men rett og slett si: Ja, vi vil i hvert fall se på saken, for å se om vi kan hjelpe vedkommende. Kanskje vedkommende ikke har krefter til å gjøre undersøkelser og bruke den klageadgangen som man har. Jeg håper – nok en gang – at statsråden i hvert fall vil be noen om å se på saken.

Statsråd Sylvia Brustad [14:07:56]: Igjen: Det er trist når folk ikke får den behandling de mener de bør ha. Men det er vanskelig for meg som helseminister å gripe inn i de i løpet av et år ganske mange saker hvor pasienter føler det på den måten, med rette eller urette – mange med rette. Det er derfor vi har organer for å hjelpe til med det. Om vedkommende ikke greier det sjøl – jeg forstår det slik – er det viktig at den legen som en forholder seg til, eller andre leger tar den oppgaven, at Pasientombudet hjelper til, og at Helsetilsynet hjelper til.

Jeg ber om forståelse for at jeg som helseminister ikke kan gripe inn i alle enkeltsaker. Jeg er heller ikke fagperson på området. Det er derfor vi har etablert de systemer vi har. Det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse – det har jeg i høyeste grad – med både denne pasienten og mange andre som har det vanskelig. Men det ville være en nesten umulig oppgave for en helseminister å gripe inn i alle enkeltsakene, som det dessverre er mange av i løpet av et år.