Robert Eriksson (FrP) [12:27:18]: «Ifølge VG og Trønder-Avisa den 9. oktober ble en svensk elgjeger (61) angrepet og drept av bjørn natt til mandag 8. oktober i Valsjöbyn i Sverige, bare noen kilometer fra Lierne kommune i Nord-Trøndelag. To menn ble angrepet og skadd av bjørn i Härjedalen i Sverige søndag 14. oktober. Dette var det andre bjørneangrepet i området på under en uke. Disse hendelsene har ført til økt utrygghet blant innbyggerne i Lierne kommune.

Vil statsråden ta initiativ for å få til en felles forvaltning mellom Norge og Sverige?»

Statsråd Erik Solheim [12:27:55]: La meg først få lov til å gi spørreren honnør for å ta opp en sak som det selvsagt er et meget sterkt lokalt engasjement for i Lierne, men også mange andre steder. At folk føler frykt på basis av de bildene og de tv-opptakene vi har sett, har jeg den aller, aller største forståelse for.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 for 2003-2004, Rovvilt i norsk natur, inngikk Stortinget et bredt forlik om rovviltpolitikken. Det ble klargjort at Norge skal ha et visst antall ynglinger av jerv, gaupe, bjørn og ulv. Regjeringen legger dette forliket til grunn, og det skal følges opp på alle nivåer, som jeg også sa i et svar på et tidligere spørsmål i dag.

De rovviltartene som finnes i Norge, er alle i større eller mindre grad i felles bestander med Sverige. Norge og Sverige har begge et ansvar for å sikre at de felles skandinaviske rovdyrbestandene er levedyktige på lang sikt. Dette følger av at begge land har selvstendige forpliktelser i henhold til Bern-konvensjonen.

Det nasjonale bestandsmålet for bjørn er fastsatt til 15 årlige ynglinger. Sverige har fastsatt et langt høyere bestandsmål, med et minimumsmål på 100 årlige ynglinger. Selv om Norge har fastsatt et nasjonalt bestandsmål for bjørn, betyr ikke dette at man kan vurdere bestandssituasjonen i Norge isolert. Bestandsmålet for alle de fire rovdyrartene er utformet ut fra at deler av bestandene har en sammenhengende utbredelse på tvers av landegrensene.

Også virkemiddelbruken preges av at vi deler rovviltbestander med naboland. For bjørn er dyrenes bevegelser over landegrensen mot Sverige av særlig betydning, f.eks. ved vurderingen av om felling eller jakt er skadelig for bestandens overlevelse.

Norge har lang tradisjon for samarbeid med både Sverige og Finland om rovvilt, spesielt innenfor forskning og bestandsovervåkning. Samarbeidet omfatter bl.a. informasjonsutveksling, gjensidige høringer og drøftinger av forvaltingsspørsmål omkring felles bestander, felles finansiering og prioritering av forskning, felles metodikk for bestandsovervåkning og gjensidig tilgang til databaser. Norge og Sverige samarbeider også om et av de mest omfattende forskningsprosjektene på bjørn som finnes i dag.

Et godt forvaltningssamarbeid med Sverige er viktig for å sikre sammenhengende rovviltbestander på tvers av landegrensene og dermed øke sjansen for overlevelse. Det er imidlertid ikke aktuelt med en felles forvaltning mellom de to landene. Dette følger bl.a. av Norges og Sveriges selvstendige forpliktelser overfor Bern-konvensjonen.

Robert Eriksson (FrP) [12:30:20]: I rovdyrforliket, som statsråden viser til, slås det fast at det skal være en livskraftig beitenæring over hele landet.

I Lierne kommune i Nord-Trøndelag har man i lang tid levd i en situasjon der det har vært en direkte konflikt mellom mennesker og rovdyr. Konflikten har vært stadig voksende de senere årene, spesielt på bakgrunn av hendelser der man har funnet bjørn i innmark, og der bjørn har kommet stadig nærmere hus og befolkning. Ja, enkelte har faktisk sett bjørn inne på gårdsplassen. Bjørnen har også beveget seg nærmere tettbygde strøk og boligområder.

I de tilfeller der det er direkte konflikt mellom mennesker og rovdyr, hvem mener statsråden skal ha forrang – rovdyr eller befolkningen som har slått seg ned der, og som har hatt sitt livsgrunnlag der over lang, lang tid?

Statsråd Erik Solheim [12:31:12]: Det sier seg jo selv at der det eksisterer en direkte trussel mot menneskers liv og helse, har mennesket forrang. Det anser jeg som en absolutt selvfølge, hevet over enhver diskusjon.

Samtidig er det å ta vare på naturarven, det biologiske mangfoldet, som for Norges del er å ta vare på de fire store rovdyrene, en veldig sentral målsetting for denne regjeringen. Det er et vesentlig internasjonalt miljømål. Norge er flink til å be andre land om å verne sine ulike naturtyper. Vi må også ta vår selvstendige del av det ansvaret. I det ligger også de forpliktelsene vi har overfor Bern-konvensjonen. Norge har et selvstendig ansvar for å gjøre det.

Jeg er veldig innstilt på det representanten spør om, nemlig et mye tettere samarbeid med Sverige på disse områdene – også med Finland. Vi trenger mer nordisk samarbeid, men vi har likevel et selvstendig ansvar for å ivareta våre internasjonale forpliktelser når det gjelder mangfoldet i naturen, her også rovdyr.

Robert Eriksson (FrP) [12:32:20]: I rovdyrforliket er det jo, som statsråden har vært inne på, spesifikke bestandsmål. Men det sies lite om hvor lang tid man skal bruke på å nå de målene som er satt.

Så lenge bestandene måles i antall ynglinger og ikke i antall dyr, vil jeg stille statsråden følgende spørsmål: Vil statsråden på den bakgrunn tillate at det tas ut flere hanndyr? Vil det bli vurdert om det skal brukes lengre tid på å nå de vedtatte målene? Eller vil statsråden vurdere bestandsmålene i et helt nytt perspektiv når man får inn flere DNA-bevis som viser at det faktisk er flere dyr enn man først antok?

Statsråd Erik Solheim [12:33:03]: Vi vil selvsagt basere alle beslutninger på best tilgjengelig vitenskapelig grunnlag. Det er jo fantastisk hvor god informasjon man har om disse tingene – hvor mange ynglinger eller hvor mange kull som kommer, osv. Vi vil selvsagt basere oss på det, og så, hvis nye teknikker gjør ny informasjon tilgjengelig, vil vi basere oss på det.

At dette er et konfliktfylt område, er enhver som har reist rundt i Norge, fullstendig klar over. Vi må finne de nødvendige kompromissene som gjør at mennesket kan leve på en trygg måte også med utmarksnæringer i utsatte områder, men da slik at vi tar vare på vår del av naturarven, som her er rovdyr. Så får vi søke de kompromissene. Jeg tror ikke vi er tjent med at Stortinget stadig finner fram til nye kompromisser. Nå har vi altså et rovdyrkompromiss som er tre år gammelt. La nå det få virke. La oss basere våre beslutninger på det i en periode, og så kan vi trekke konklusjoner på basis av de erfaringene vi høster.