Laila Dåvøy (KrF) [12:13:39]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Undersøkelser og forskning viser at en rekke kvinner som har tatt abort, sliter med angst, et stort antall bruker sterke rusmidler. Forsker Anne Nordal Broen sier at det er vanskeligere for kvinner som har tatt provosert abort, å snakke med andre. Mange kvinner som tar hjemmeabort, gjør dette alene og uten andres vitende.

Når vi kjenner til en rekke skadevirkninger for kvinner, vil da statsråden ta beslutning om at medikamentell abort kun skal foregå i sykehus, og etter omfattende informasjon og rådgiving?»

Statsråd Sylvia Brustad [12:14:16]: Tilbakemeldinger fra de regionale helseforetakene i 2006 viste at enkelte sjukehus har etablert et tilbud til utvalgte grupper abortsøkende kvinner om at aborten kan skje hjemme. Andre sjukehus ønsker å etablere et slikt tilbud. Jeg vil understreke at også når denne metoden benyttes, skjer behandlinga i regi av et sjukehus. Sjukehuset har det medisinsk-faglige ansvaret og både undersøker kvinnene før behandlinga, innleder behandlinga og følger opp kvinnene etterpå. Uansett metode gjelder de samme krav til informasjon og rådgivning før kvinna fatter sin beslutning.

Det at sjukehusene tilbyr utvalgte pasientgrupper å være hjemme under deler av behandlinga – mens medikamentene virker og aborten skjer – vurderer departementet ikke å være i strid med lov om svangerskapsavbrudd § 3. Forutsetninga er at aborten skjer i regi av sjukehuset som undersøker pasienten, at sjukehuset har det medisinskfaglige ansvaret for å gjennomføre aborten, og at det skjer en vurdering av om tilbudet er forsvarlig for den enkelte kvinne.

Helse- og omsorgsdepartementet har bedt Sosial- og helsedirektoratet om å foreta en faglig vurdering av om dette er et godt medisinskfaglig tilbud for utvalgte grupper kvinner. Sosial- og helsedirektoratets faglige anbefaling og vurdering kommer før jul i år. Det er imidlertid nylig publisert en vitenskapelig artikkel om temaet i Tidsskrift for Den norske legeforening, basert på en studie ved Ullevål universitetssykehus. Den viste at 90 av de 105 kvinner som deltok i studien, og som gjennomførte aborten hjemme, var svært tilfreds med behandlinga. Det ble ikke registrert noen alvorlige komplikasjoner.

Jeg vil avvente direktoratets vurdering før jeg tar endelig stilling til om det er aktuelt å presisere endringer i lovverket. Jeg tar imidlertid på stort alvor at mange kvinner som har fått utført en provosert abort, sliter psykisk. Undersøkelsen representanten Dåvøy refererer til, viser at kvinner som hadde valgt å utføre en abort, i større grad led av skyld og skam enn kvinner som hadde abortert spontant. De hadde også mer angst enn dem som hadde spontanabortert når det var gått over seks måneder. Sjøl om forfatterne ikke med sikkerhet kan si om de psykiske plagene skyldtes aborten, eller om de kan tilskrives andre forhold ved disse kvinnenes livssituasjon, er dette et alvorlig funn, og jeg tar det på største alvor. Det er imidlertid ikke vist at kvinner som gjennomfører en medikamentell abort hjemme, har høyere risiko for å få psykiske plager enn kvinner som får utført en provosert abort i sjukehus.

Det som imidlertid er sikkert, og som undersøkelsen viser, er at mange kvinner som har fått utført provosert abort, og også kvinner som har abortert spontant, har psykiske plager som de trenger oppfølging for. Uansett hva som er årsaken til disse plagene, har kvinnene krav på oppfølging fra helsetjenesten. Sjukehusets rådgivning og veiledning til abortsøkende kvinner bør inkludere informasjon om mulige psykiske reaksjoner og informasjon om hjelpeapparatet, slik at kvinna vet hvor hun skal henvende seg for å få hjelp om hun får reaksjoner på et seinere tidspunkt. Hvis kvinna vurderes å være i risikosona, og sjøl ønsker oppfølging umiddelbart, må hun henvises til oppfølging hos fastlegen, eller hos annet helsepersonell i kommunen. Om det er behov for det, må hun også henvises til oppfølging i det psykiske helsevernet. For kvinner som er blitt henvist til sjukehus av sin fastlege, er det å forvente at fastlegen har en bevissthet omkring denne problemstillinga i sin videre oppfølging av kvinna.

Det skal sjølsagt være slik at kvinner som får psykiske reaksjoner etter en abort, skal ha samme tilgang til det profesjonelle hjelpeapparatet som alle andre.

Laila Dåvøy (KrF) [12:18:23]: Jeg takker statsråden for svaret, men undrer meg noe over at Sosial- og helsedepartementet, som det het tidligere, den 29. april 1998 skrev et brev til landets sykehus der det helt klart tolket § 3 i lov om svangerskapsavbrudd dit at medikamentell abort kun kan utføres i institusjoner som er godkjent for utføring av svangerskapsavbrudd, altså enten sykehus eller godkjente institusjoner, institusjoner som fylkeslegen har godkjent.

Jeg er likevel glad for at statsråden sier at hun selv ennå ikke har tatt et endelig standpunkt i denne saken, og jeg mener at vi bør ha en politisk, en faglig og en mer offentlig diskusjon rundt dette. Hvordan kan ett og samme departement komme til to så forskjellige konklusjoner når det gjelder å tolke en lov?

Statsråd Sylvia Brustad [12:19:26]: Jeg bare gjentar at Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det slik at det ikke er i strid med det lovverket vi har pr. i dag. Men som sagt, jeg avventer nå den faglige vurderinga fra Sosial- og helsedirektoratet, som er rett rundt hjørnet, og så får vi vurdere etterpå. Det som er helt klart, er at det er sjukehuset, som har det medisinskfaglige ansvaret, som må informere, som må gi råd, som må sette i gang, som må følge opp og sørge for at vedkommende kvinner kommer til etterkontroll og får nødvendig hjelp og oppfølging. Så skal vi nok få rikelig anledning til å diskutere dette i full bredde, og det er jeg beredt til å være med på. Det som er viktig her, og det er jeg enig med representanten Dåvøy i, er at vi må sørge for at de kvinner som sliter etter aborter, enten det nå dreier seg om rusproblemer, psykiske lidelser eller andre ting, får den oppfølging som er nødvendig. Men igjen, det er ikke vist, i hvert fall ikke i de rapporter og undersøkelser vi har sett så langt, at de som gjennomfører aborten hjemme, har noen høyere risiko for å få psykiske plager enn de som er på sjukehus. Ergo ser det ut til at det kan være andre grunner til at det blir reaksjoner, og det må vi ta på største alvor.

Laila Dåvøy (KrF) [12:20:50]: Jeg undrer meg kanskje litt over svaret, at man så lett feier bort dette med hjemmeabort, for det er jo nettopp i slike tilfeller at mange kvinner er helt alene. Det er kanskje nettopp i slike situasjoner at man har muligheten til å være alene, ligge hjemme alene, for i mange tilfeller har man kanskje ikke våget å ta dette opp med andre. Det er jo disse kvinnene som kanskje er de verst stilte, fordi de er helt alene. Det har vi faktisk hørt fra flere, og det er ikke holdbart at kvinner i en slik vanskelig situasjon skal være overlatt helt til seg selv. Jeg tror at de ettervirkningene som etter hvert er kommet fram gjennom helt ny forskning, er vi nødt til å ta dypt alvorlig, og jeg håper at disse fakta blir vurdert meget nøye når statsråden skal komme med sitt endelige forslag til konklusjon.

Statsråd Sylvia Brustad [12:21:59]: Ja, alle fakta vil sjølsagt bli grundig vurdert, og jeg bare gjentar at jeg tar de undersøkelser vi har sett, på største alvor. Jeg har allerede avtalt et møte med en av de professorene som stod bak undersøkelsen om forholdet til rus, Willy Pedersen, sammen med representanter for dem som kan mye om psykisk helse, fordi vi er nødt til å se dette i en bredere sammenheng.

Så regner jeg med at vi får rikelig anledning til å diskutere om det henger sammen med hjemmeaborten, om det er sjukehuset, hva som er årsaken. Det får vi komme tilbake til. Men det som er viktig – og det er det viktig for meg å si – er at det er sjukehuset som har ansvar før og etterpå dersom det skjer hjemme, og de må vurdere det i hvert enkelt tilfelle. Så ser jeg også at det kan være behov for å få fastlegene til å følge enda mer opp. Derfor kommer jeg til å ta initiativ til et møte med allmennlegenes fagmedisinske forening for å diskutere hvordan en også kan styrke fastlegenes rolle i denne sammenhengen.